Nyhetsbrev steigan.no 31.12.2022
Løsning på kryssord 6 på steigan.no
Hvordan britisk etterretning globaliserte nettrolling
Den europeiske sentralbankens balanse rasert med 492 milliarder euro på ei uke
Mafiaen satsar stort på vindmøller
Nyttårsforsett – få orden på beredskapslageret og planlegg for sjølberging
Krigen mot de uvaksinerte er tapt
Nedgraderte etterretningsdokumenter avslører ubeleilige sannheter om Bosniakrigen
Ukraina: artillerikrig og økonomisk katastrofe
Løsning på kryssord 6 på steigan.no
Av A. Hansen - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/losning-pa-kryssord-6-pa-steigan-no/
Av A. Hansen
Her er løsningen på kryssord 6 på steigan.no
Av A. Hansen.
Vi trekker ut fem vinnere fra innsendte løsninger. De får hver sin steigan-kopp i posten.
Hvordan britisk etterretning globaliserte nettrolling
Av Kit Klarenberg - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/hvordan-britisk-etterretning-globaliserte-nettrolling/
Siden konflikten i Ukraina begynte, har mange kommentatorer trukket oppmerksomheten til den åpenbare bevæpningen av sosiale medier i tjeneste for stedfortrederkrigen.
Av Kit Klarenberg.
Hærskarer av brukere på Facebook, Twitter og andre store plattformer, mange anonyme og nylig registrerte, har nådeløst fremmet prointervensjon, proukrainsk propaganda, og ondskapsfullt angrepet alle de som avviker selv litte grann fra etablerte vestlige fortellinger. Det har skapt en enestående situasjon, som forfatteren Caitlin Johnstone kaller «tidenes mest aggressivt trollede krig».
Selvfølgelig dukket ikke dette fiendtlige informasjonsmiljøet brått opp da Russland grep inn i Ukraina 24. februar. I mange år har offentlige rom på nett vært utsatt for en stadig intensiverende blitzkrieg både av dedikerte statlige bot- og trollnettverk, og tilsynelatende grasrotinitiativer. Når det gjelder sistnevnte, var den som startet det hele de The Lithuanian Elves (De litauiske «alvene», o.a.), tilbake i 2015.
Dette er et tilsynelatende uformelt kollektiv av bekymrede borgere som slår seg sammen for å motbevise russiske «falske nyheter». Aktivistene deres har blitt berømmet overstrømmende i mainstream for sin troll-sprengende dyktighet, og gjentatte ganger har de blitt holdt frem som et eksempel vestlige stater må følge for å effektivt kunne kjempe mot påstått «desinformasjon».
Ikke overraskende har ingen av de utallige glødende medieprofilene til bevegelsen som er publisert til dags dato anerkjent at bevegelsen hele tiden har dratt nytte av sponsing og promotering fra britisk etterretning.
Hemmelige operatører i London grep umiddelbart Alvekonseptet, eksporterte deretter modellen globalt, mens de konstruerte et hemmelig nettverk av operatører for å påvirke debatten, påvirke politikken og forvrenge oppfatninger over hele verden.
«21. århundre motstandskjempere»
Referanser til denne bakgrunnen er forutsigbart nok fraværende i en offisiell biografi om alvene, som ble publisert i et kapittel i en akademisk håndbok om «Desinformasjon og falske nyheter» av Giedrius Sakalauskas, en av bevegelsens grunnleggere. Ikke desto mindre kommer det fram avslørende, om enn romantisk, innsikt i gruppas modus operandi.
De er såkalte «debunkere» som søker å identifisere og avsløre «fiendtlig propaganda». De driver masserapportering av «trollmordere» om det de oppfatter som ondartede personer og botkontoer til sosiale medieplattformer så de blir utestengt. De er angivelig «motivatorer» som sprer «positive nyheter» om Litauen, EU og NATO «for å gjøre folk stolte av sitt eget land»; og operatører som «bekjemper troll og deres informasjon ved å bruke humor, ironi og sarkasme som våpen.»
Merkelig nok motsier Sakalauskas seg sjøl når det gjelder antall involverte personer, og sier først «det er ikke lett å beregne hvor mange alver vi har i dag, siden det er forskjellige stammer», men senere påstår Litauens alveorganisasjon alene utgjør «over 4000 aktivister som deltar etter behov.»
De mobiliseres via grupper på sosiale medier og chatteplattformer, hvorav noen er merket som «hemmelige». Alver «kjenner ikke hverandres virkelige navn eller møtes personlig; ofte forblir de anonyme, for å unngå å bli identifisert av den andre siden. Men når vi har et mål, står vi sammen [uthevet].»
Sakalauskas fortsetter med å beskrive en serie orkestrerte handlinger fra alvenes side, og innrømmer i prosessen at aktivitetene deres er alt annet enn reaktive – ja, de abonnerer erklært på filosofien om at «det beste forsvaret er krenkelse.»
For eksempel satte en rekke alver i gang en kampanje mot den russiske statseide mediekanalen Sputnik, der de nådeløst spammet Facebooksiden med negative kommentarer og memer, og reduserte dens «vurdering» fra 4,3 til 2,6 av fem på bare seks dager.
Så, i forkant av fotball-VM i 2018, siktet alvene seg inn på Adidas etter at den internasjonale sportsklærgiganten produserte en rekke t-skjorter med den sovjetiske hammeren og sigden, noe som førte til en syndflod av negativ mediedekning verden over. På bare to dager bøyde selskapet seg for trakasseringen og trakk «støtende produkter» fra salg. Sakalauskas uttaler tydelig at en «gruppe likesinnede ukrainske aktivister ble med på aksjonen.»
Alvene gjentok innsatsen senere samme år, denne gangen rettet mot Walmart for deres eget utvalg av plagg med kommunisttema, og gikk nok en gang seirende ut på kort tid. En kjernekomponent i begge kampanjene var sarkastisk å foreslå at målselskapene skulle lage dedikerte linjer med totalitært-tema-antrekk – et meme med inskripsjonen «Walmart, hvorfor ikke hakekors?» ble spredt bredt, i likhet med tilsvarende hashtags på Twitter.
De litauiske alvene på jobb
Disse anstrengelsene er ganske bekymringsfulle, gitt at Vilnius i mange år har omfavnet og foreviget den farlige, dobbelte myten om «dobbelt folkemord» – nemlig at nazistenes likvidering av Litauens befolkning, spesielt dens jøder, under andre verdenskrig er absolutt lik politisk undertrykkelse praktisert under påfølgende tiår med sovjetisk okkupasjon.
I 2010 var den britiske ambassadøren i Vilnius hovedforfatter av et felles diplomatisk brev som uttrykte alvorlige bekymringer over dette presset – han ble tvunget ut av stillingen ikke lenge etter. Samme år vedtok Vilnius lovgivning som betydelig begrenset den offentlige diskursen om Holocaust, og delte skylden for masseslakt av jøder utelukkende til nazistene. I virkeligheten begynte litauere å utføre dette folkemordet før nazistyrkene i det hele tatt hadde nådd fram til landet.
Da de ankom, var mange litauiske borgere aktivt medskyldige i pogromer i stor skala, noe som resulterte i at 90 prosent av Litauens anslagsvis 250.000 jøder ble utryddet. Prosentvis var det langt flere jøder som ble utryddet der enn i det langt større og mer folkerike Tyskland.
En kjernekomponent i denne Holocaust-revisjonismen er guddommeliggjøring av Forest Brothers, ei gruppe anti-sovjetiske motstandskjempere som i over ett tiår etter andre verdenskrig kjempet en skjebnesvanger kamp mot kommunistiske myndigheter over hele Baltikum. Det er et etablert historisk faktum at disse personene i overveldende grad var tidligere Waffen SS-samarbeidspartnere og/eller hadde vært en del av «stay-behind»-bataljoner opprettet av nazister mens de forberedte seg på å evakuere regionen, i forkant av den røde hærens ankomst.
Likevel har Litauen – sammen med nabolandene Estland og Latvia – forpliktet seg til å hvitvaske brødrenes sanne natur, og i stedet for å presentere dem som modige frihetskjempere. Foruroligende nok har denne svindelen nå blitt overveldende akseptert av vestlige regjeringer og maktstrukturer, til tross for de enormt lett tilgjengelige bevisene for det motsatte.
For eksempel er EUs offisielle holdning at ethvert forslag om at brødrene var «nazistiske samarbeidspartnere, kriminelle og terrorister» er russisk «desinformasjon». Enda mer sjokkerende, i 2017 ga NATO ut en sleip film som forsterker denne grovt forvrengte lesningen av historien.
Det er gode grunner til å tro at produksjonen av denne propagandaen, og i sin tur vestlig tilslutning til «dobbelt folkemord», ble sterkt påvirket av alvene – med, som vi snart skal se, bistand fra britisk etterretning.
På en fristende måte avrunder Sakalauskas kapittelet sitt ved å avsløre at det litauiske militærets Stratcom – informasjonskrigføring «la merke til alvene og ble imponert.» Som han forteller det, ble alvenes bedrifter deretter publisert på et NATO-toppmøte i 2015 i Latvia, med resulterende konferansediskusjoner om bevegelsen uventet «lekket» til medier over hele de baltiske statene.
«Det var et stort sjokk at verdens største militærallianse hadde oppdaget alvene,» skriver Sakalauskas begeistret. «Dekningen ga alvene en sjanse til å promotere seg selv i den offentlige sfæren og spre budskapet om [alvebevegelsen] internasjonalt.»
‘Sponser et nettverk av alver’
Påstanden om at Litauens væpnede styrker tilfeldigvis snublet over alvene er vanskelig nok å akseptere på sine egne premisser, men blir gjort spesielt usannsynlig gitt innholdet i lekkede filer som dokumenterer den interne funksjonen til Integrity Initiative, en skjult etterretningsoperasjon fra utenriksdepartementet. .
Les mer på steigan.no om Integrity Initiative.
Disse papirene viser at i 2015, samtidig som alvene ble hyllet av NATO, skapte initiativet en «nær kobling» med den litauiske væpnede styrkens Stratcom-divisjon. Flere passasjer spredt over hele dokumentbunken antyder sterkt at det er lite meningsfullt skille mellom denne enheten og alvene.
For eksempel initierte Initiativet en direkte linje mellom Stratcom-teamet og den britiske hærens online psyops-bataljon 77th Brigade , noe som resulterte i at Brigaden «vedtok litauiske teknikker.» På sin side mottok organisasjonen betydelige summer fra det litauiske forsvarsdepartementet for å arrangere månedlige utenlandsreiser for Stratcom-ansatte, slik at ytterligere internetthærer eksplisitt basert på Elves-modellen kunne bli undervist i «infowar-teknikker» praktisert av gruppen.
«Litauen har blitt spesielt viktig i vårt nettverk på grunn av sin ekspertise i å håndtere russisk ondartet innflytelse og desinformasjon,» heter det i et dokument. «Vi sponser et nettverk av ‘alver’, satt opp for å motvirke russiske troll.»
Utenrikskontoret finansierte byggingen av dette «nettverket», som Integrity Initiative leverte ved å etablere et «Elves-akademi», hvor mange deltakere fra hele EU rutinemessig ble tatt til Vilnius for fire dagers workshops, og fikk «praktiske leksjoner og trening» i trollingens fine kunst. Deltakerne fikk deretter oppfølgingsbesøk i landet fra «Elve-instruktører», for å sikre at deres lokale nettverk «[utviklet] effektivt.»
«Alvene gir nødvendig kunnskap for utvikling og implementering av en effektiv samfunnsreaksjon,» erklærer et initiativdokument. «Medborgerlige aktivister og frivillige [blir] aktivt engasjert i cybermotstand og digital motstandskraft.»
Tidlig i 2018 hadde de nederlandske, norske og spanske forsvarsdepartementene også fått direkte opplæring fra alvene og 77. brigade, noe som resulterte i å opprette tilsvarende «enheter innenfor sine egne rekker».
Les: Integrity Initiative: Norske navn trukket inn i hemmelig nettverk for informasjonskrig mot Russland
Sammenlignbare divisjoner vil uunngåelig ha blitt opprettet andre steder i årene siden. Organisasjonen hadde store planer om å sirkulere disse og andre innblandingsmetoder til USA, og et eget kapittel i den nevnte Desinformation and Fake News-håndboken indikerer dessuten at den tidligere britiske kolonien Singapore har tatt lærdom fra alvene i å takle «desinformasjon» på nettet.
Det er også klare indikasjoner på at Integrity Initiative var involvert i produksjonen av NATOs Forest Brothers-kampanjeklipp. En fil bemerker at organisasjonen mottar «finansiering fra NATOs hovedkvarter for pedagogiske videofilmer,» og har fått et kamerateam gratis av militæralliansen for formålet, akkurat på det tidspunktet klippet ble publisert. To år senere publiserte den et essay som kritiserte «Kremlin-desinformasjon» angående brødrene på sin nå nedlagte nettside.
«Med vilje falsk og ærekrenkende»
I kapittelet i håndboken innrømmer Sakalauskas inkongruent at risikoen for at alvebevegelsen hans blir «kapret» av «lokale ekstremistgrupper» vil «alltid eksistere», selv om han avfeide prospektets betydning på det bisarre grunnlaget at nye rekrutter «har [sitt] hjerte i rett sted» ville være «nok» for å sikre at prosjektet ikke ble infiltrert på ondartet vis.
En kyniker kan spørre seg om ekstremisme ble koblet inn i alvene og deres utenlandske kolleger helt fra begynnelsen. En lekket vurdering bestilt av utenriksdepartementet anklager gruppen for å «oppildne anti-russiske fordommer og spre usannheter». Den samme vurderingen var enda mer skarp av Propastop, en lignende innsats finansiert av det estiske forsvarsdepartementet, som likeledes har blitt støttet av EU , NATO , vestlige tenketanker og media , og ofte karakteriseres som en regional «søster» av alvene.
Propastop ble sagt å være knyttet til «nyfascistiske grupper» og har oppfordret til vold mot Estlands russiske minoritet – «rapporteringen er ansett for å mangle troverdighet, og de har publisert en rekke med vilje falske og ærekrenkende artikler om russiske medier.» Uhyggelig nok har Propastop-innhold som motbeviser påstander om diskriminering av Estlands russisktalende befolkning blitt delt mye på sosiale medier siden krigen i Ukraina begynte.
Videre «koblet Integrity Initiative direkte» Litauens Stratcom-team – og dermed uunngåelig alvene – med Kievs StopFake, «for å utveksle praktisk erfaring.» Den Kiev-baserte organisasjonen har mottatt betydelige amerikanske og britiske statlige midler, og fungerer som en av Facebooks dedikerte faktasjekkere i landet for Ukraina, til tross for sin lange historie med hvitvasking av nynazisme og sammenhengende bånd til hvite overlegenhetselementer.
StopFake er langt fra den eneste enheten som er fast bestemt på å rense Kievs åpne omfavnelse av fascismen på statlig nivå. Tallrike vestlige medier har erklært denne påviselige virkeligheten for falske nyheter, mens legioner av nettaktivister står alltid klar til å baktale alle og enhver som våger å erkjenne sannheten – det mest fremtredende og krigførende eksemplet på dette fenomenet er NAFO – det selvstilte «Nord». Atlantic Fellas Organisation».
En enorm nettforbindelse som kan identifiseres med «doge»-profilbilder, de motvirker uavhengig og i koordinering «desinformasjon» om NATO og Ukraina – og dets påståtte formidlere, som er spottende kalt «vatniks» – med en ubønnhørlig blanding av absurditet, ad hominem, memer , og latterliggjøring, alt mens du samler inn penger til Kiev.
NAFO har tatt på seg ansvaret for å jage en russisk diplomat offline, og uendelig masserapportering av kontoer og tweets inntil fornærmende brukere er midlertidig eller permanent suspendert. Slik trolling har også en virkelighetskomponent.
Den 4. august publiserte Amnesty International en rapport om Kiev som setter befolkningen i fare ved å basere styrker og våpen i boligområder, inkludert skoler og sykehus, noe som utgjør en krigsforbrytelse. Tre dager senere sendte CBS et program som avslører bare 30 prosent av vestlige våpenforsendelser til Ukraina når frontlinjen. NAFO tok en ledende rolle i å trakassere de to organisasjonene i ettertid, og samle masseinnleveringer av klager til offisielle organer over deres produksjon.
Hvilken innvirkning disse koordinerte handlingene kan ha hatt isolert sett, er vanskelig å kvantifisere – de var bare en del av en mye bredere på og offline tilbakeslag mot Amnesty og CBS for å fremheve realitetene i Ukrainas krigsinnsats, som i sum viste seg å være svært effektive for å knuse dissens. .
Amnesty ga en unnskyldning for «sinne og nød» den faktiske rapporteringen kan ha forårsaket, mens CBS trakk dokumentaren sin , og en tilhørende reklametrailer og artikkel, fra nettet direkte. Den har siden blitt «oppdatert» for å hevde «situasjonen har forbedret seg betydelig» siden dokumentaren ble filmet, og «en mye større mengde kommer nå dit den skal.» Noe som er betryggende.
Støtte på høyt nivå for NAFO er tydelig . For eksempel har Paul Massaro, USAs regjerings utenrikspolitiske rådgiver og to-nevede cheerleader for Kiev, omtalt ensemblet som «en av de mest effektive mot-desinformasjonskampanjene i historien.» The Economist , Politico og Washington Post publiserte alle fawning billet doux til Fellas innen 24 timer ettersom august ble september. Handlingene deres har til og med inspirert en rekke merkevarer.
Anklager NAFO er sponset eller regissert av etterretningsaktører, i den grad medlemmene har forvandlet anklager i den retning til en spøk-meme – de hevder at de umulig kan støttes av CIA, fordi «det er ingen CIA».
Gitt de håndgripelige likhetene mellom NAFO og de litauiske alvene, kan slike fornektelser godt være oppriktige – tross alt kan kjernen til innsatsen ligge i London, snarere enn Washington DC.
Originalen: How British Intelligence Globalized Online Trolling
Den europeiske sentralbankens balanse rasert med 492 milliarder euro på ei uke
Av red. PSt - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/den-europeiske-sentralbankens-balanse-rasert-med-492-milliarder-euro-pa-ei-uke/
De totale aktiva på balanse til den europeiske sentralbanken stupte med 492 milliarder euro fra uka før, til 7,98 billioner euro, det laveste siden juli 2021, og er nå ned med 850 milliarder euro fra toppen i juni.
Dette skriver Wolf Richter på Wolf Street.
ECB hadde to hovedtyper av kvalitative lettelser (pengetrykking, o.a.): Den leverte kontanter til banker via gratislån, og den leverte kontanter til obligasjonsmarkedet ved å kjøpe obligasjoner. Det var de gode tidene, Måtte de hvile i fred. Alt dette har stoppet opp. Og nå avvikler ECB dette. På sitt oktobermøte kunngjorde ECB trinn 1: Avvikling av lånene.
På møtet i desember kunngjorde den trinn 2: avskaffelse av obligasjoner den hadde kjøpt. Det vi først og fremst ser her på balansen i dag er effekten av trinn 1 – de første store lånene ble betalt tilbake. Dette ser ut som den økonomiske versjonen av å trekke teppet vekk under føttene på noen.
Se på denne grafen:
ECB brukte nesten 4500 milliarder euro på «pandemien»
Richter påviser med kalde fakta noe vi har pekt på tidligere: «Pandemien» var en gigantisk finansoperasjon der luftpenger ble pumpet inn i systemet i tillegg til at det offentlige og diverse pensjonsfond ble satt i gjeld til over pipa.
Richter skriver:
Under pandemien, som en del av det å oversvømme alt med likviditet, lånte ECB ut kontanter til bankene – Targeted Longer-Term Refinancing Operations (TLTRO III) – som bankene deretter skulle spred rundt på. Fra begynnelsen av pandemien til juli 2021 delte ECB ut 1,6 billioner euro av disse lånene.
Disse lånene kom med komplekse insentiver for å oppmuntre bankene til å låne dem ut til bedrifter og husholdninger, noe bankene ville gjøre, og dermed erstatte annen finansiering, som de da kunne bruke andre steder, for eksempel til å kjøpe andre ting med, for eksempel verdipapirer. Det var slik disse lånene gjorde det mulig for bankene å kjøpe verdier i markedene globalt – noe som bidro til å blåse opp aktivaprisene. Og når de betaler tilbake disse lånene, må de kvitte seg med noe av dette. Det er dit vi er kommet nå.
Da ECB mottok 895 milliarder euro fra utbetalingene av lån, tilintetgjorde den pengene, akkurat som den skapte pengene da den opprinnelig ga lånene. Dette er en enorm mengde likviditet som har kommet ut av finanssystemet i løpet av de siste seks ukene. Alt i finansmarkedene er globalt. Og QT er globalt. Og det er ikke bare Fed. Og det er bare begynnelsen.
Dette er en enorm mengde likviditet som forsvant siden midten av november, €743 milliarder i to trekk:
Vi er utsatt for den største finanssvindelen i historien. Og ECBs balansetriksing er bare en liten brøkdel av den globale totalen. Man skjønner godt at de måtte skremme livskiten av folk for å få dem til å godta dette.
Mafiaen satsar stort på vindmøller
Av Pål Steigan - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/mafiaen-satsar-stort-pa-vindmoller/
Av Pål Steigan.
I Italia blir det investert store summar i grøn energi, spesielt i vindmølleparkar. Mafiaen har kasta seg inn i den grøne bølgja med full styrke. Dette skriver NRK. Og kanalen fortsetter:
Det dukkar opp nye vindmølleparkar heile tida i det sørlege Italia, spesielt på Sicilia. EU og den italienske regjering gir rundhanda investeringsstøtte til dei som vil investere i vindmøller eller andre formar for grøn energi.
Miljøverngrupper har helst tilskota og framveksten av vindmølleparkar velkomen, men mange sit att med med ein dårleg smak i munnen. For der det er pengar å tene i Italia, er aldri mafiaen langt unna.
Dei einaste som tener pengar på dette er politikarane og mafiaen.
Dino Leggio, servitør
– I dag er det å byggje ut vindmøller noko av det mest lønsame ein kan gjere. Og alt som er lønsamt tiltrekkjer seg mafiaen, sier ein opgitt Edoardo Zanchini, miljøvernaktivist frå Sicilia som har brukt mykje tid på å kartleggje mafiaen sin infiltrering av den grøne energisektoren.
Kommentar: Mafiaen har skjønt det samme som vindkraftspekulantene i Norge
Mafiaen har skjønt at vindkraftutbygging ikke handler om noe «grønt skifte». Det finnes ingen økologisk rasjonale i å drive den gigantiske raseringa av natur som foregår over hele Europa for å skaffe ustabil vindkraft til et system som ikke fungerer.
Derimot er det god butikk for spekulanter og mafia, slik NRKs eksempel viser.
NRK poengterer, helt riktig, at det drives knallhard utbygging av vindturbiner på Sicilia, også i Corleone, berømt fra filmene basert på Mario Puzos roman om Gudfaren.
Men det blir likevel feil å mane fram bildet av den gamle versjonen av la cosa nostra. Mafiaen har for lengst blitt en integrert del av Italias og EUs økonomi.
Hele EU-systemet inviterer til mafiavirksomhet, ja det er mafiøst som sådan.
EU-regler freder korrupte firmaer
Den danske avisa Arbejderen skrev om hvordan dette virker.
Et massivt Folketingsflertal har besluttet, at en ny Storstrømsbro skal bygges af en italiensk hovedentreprenør, der har en korruptionssag hængende over hovedet. EU-regler tvinger os til det, siger transportministeren. Men kan det virkelig passe?
Vejdirektoratet vil på vegne af staten skrive kontrakt med to italienske selskaber om byggeriet af en ny Storstrømsbro. Også selv om et af selskaberne, Grandi Lavori Fincosit, i øjeblikket bliver undersøgt i Italien for mistanker om korruption og bestikkelse i stor målestok i forbindelse med andre store anlægsbyggerier. En forhenværende topleder i selskabet er allerede dømt for det samme.
Vi kan ikke gøre andet. Det er ikke en lovlig udelukkelsesgrund, at der foregår en efterforskning.
Ole Birk Olesen, transportminister
Samme selskab fik sidste år standset et tunnelbyggeri mellem Italien og Frankrig, fordi korrupte ledere på byggeriet havde solgt metalafstivninger til tunnelen på det sorte marked – med det resultat, at tunnellens vægge styrtede sammen.
Når en offentlig myndighed sender en bygge- og anlægsopgave over en vis beløbsgrænse i udbud, træder EU’s udbudsregler i kraft. Og de tillader ikke, at en vinder af udbuddet bliver afvist af noget småtteri som mistanke om korruption og bestikkelse hos tilbudsgiveren.
– Vi kan ikke gøre andet. Det er ikke en lovlig udelukkelsesgrund, at der foregår en efterforskning. Det er en lovlig udelukkelsesgrund, hvis der foreligger en endelig dom. Men det gør der ikke, og indtil det sker, opererer vi med princippet om, at man er uskyldig, indtil det modsatte er bevist, siger Ole Birk Olesen til Fagbladet 3F.
Italiensk mafia lever godt på EU-støtte
De italienske mafiaorganisasjonenes forbindelse med landets byggebransje er velkjent, men det er noe mindre kjent at de også skaffer seg penger fra EUs investeringsbank EIB. Mindre kjent, det vil si i Nord-Europa, i Italia er dette godt kjent blant folk. En rapport fra 2015 utgitt av den italienske NGOen Re: Common, «Italian Malaffare – European Money» inneholder mye fakta om hvordan mafiaen tapper EU for store pengesummer.
Mafiaen er også involvert med EU-midler fra EIB i det stor prosjektet TAV, Treno di Alto Velocità, som skal føre høyhastighetstog fra Torino til Lyon. I Piemonte er det mafiaorganisasjonen Ndrangheta som er særlig aktiv, og de er djupt infiltrert i politikk og økonomi.
Magasinet EuObserver slår fast at det nå er fri flyt av organisert kriminalitet i Europa og Europol sier i en rapport i 2017 at de har registrert 5000 grupper knyttet til organisert kriminalitet. Ndrangheta, Cosa Nostra, Camorra, samt albanske og andre mafiaer sprer seg over hele unionen og har blitt svært dyktige til å benytte seg av det tradisjonelle næringslivet.
EU skal liksom bekjempe korrupsjon og mafiavirksomhet, men systemet er slik at det avler korrupsjon og mafiavirksomhet. Alt forandres for at ingenting skal forandres, som Tomasi di Lampedusa skrev i den klassiske romanen Il Gattopardo, eller Leoparden.
Les også: Italiensk mafia på metroen i København
Mafiaen er blitt forretningsmenn – og forretningsmennene er blitt mafia
Det samme har vi sett og ser vi i Norge. I 2015 skrev Nettavisen at mafiaen soper inn norske veimilliarder.
– Skogen av underleverandører fra Polen, Slovenia, Litauen og andre østeuropeiske land, styres i mange tilfeller nemlig av lokal mafia, sier en sentralt plassert kilde hos en av landets største entreprenører til Nettavisen.
Det at de ikke er villige til å betale norske betingelser, fører til et paradoks. Ved å ha lavere utgifter har de mer å gå på når det skal leveres inn anbud.
– Det er en konkurransevridning ut av en annen verden, sier Steinar Myhre, konserndirektør anlegg hos Skanska, til Nettavisen.
Mafiaen, og ikke minst Ndrangheta, har lært seg systemet til perfeksjon. De hvitvasker kriminelle penger via EU-systemer og finansinstitusjoner og opptrer på høyeste nivå i forretningslivet.
Og forretningslivet er blitt mafiøst. En norsk vindkraftspekulant lager et prospekt og etablerer et firma med minst mulig egenkapital. Så selger han dette til godtroende kommunepolitikere (eller kamerater som håper på å få sin andel). Når prospektet er godkjent er det klart for salg til investeringsfond fra skatteparadiser. Et par hundre millioner skifter eier og snart eies prosjektet av de vanlige mistenkte. Et par nye norske multimillionærer kan le hele veien til banken. Norsk natur blir rasert. Og det hele er først og fremst en finansoperasjon.
Rapporten «Vindkraftens skyggesider» viser at sju av de ti største eierselskapene av vindkraftverk kan knyttes til noen av de verste skatteparadisene i verden. Dette gjelder totalt 42% av norsk vindkraftproduksjon.
Det var Tax Justice Network – Norge som hadde kartlagt eierforholdene i norske vindkraftverk i drift i rapporten «Vindkraftens skyggesider – Tiltak mot overskuddsflytting og skjult eierskap».
Peter Ringstad, politisk rådgiver i Tax Justice Network – Norge sier:
«For noen vindkraftselskap var de bakenforliggende eierne umulig å slå fast fordi sporene stoppet i skatteparadis. Det ville styrket tilliten til sektoren dersom myndighetene stilte langt strengere krav til eieråpenhet ved tildeling av konsesjoner og eierskifter. Rapporten avdekker at det er høy risiko for overskuddsflytting i norsk vindkraft og at skattereglene har mange hull som gjør overføring av store inntekter til utlandet mulig.»
Rapporten viser til NVE som oppgir at 32,9 % av eierskapet i norsk vindkraft er offentlig eid, hvorav det meste er statlig (21,5 %). 61,7 % er utenlandsk eid, mens 5,1 % er norsk privat eid. Til sammenlikning er 88,7 % av eierskapet i vannkraft offentlig eid, kun 6 % utenlandsk eid og 5 % norsk privat.
Mafiaen i dag
I en samtale med min gode venn Aldo på yndlingsbaren min i Tolfa kom jeg for noen år siden i skade for å snakke om «samarbeidet mellom mafiaen og staten». Aldo holdt opp en advarende pekefinger og sa: «Pål, det er feil. Det er ikke et «samarbeid mellom mafiaen og staten». Vi har en mafiastat.»
Årets nyttårsønske er at norsk venstreside skal skjønne halvparten så mye som en italiensk barmann som er vokst opp i fattigdom.
Strøm og utflagging
Av Jan Christensen - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/strom-og-utflagging/
Et kjernepunkt i EØS-avtalen er handel på like vilkår mellom EU/EØS-landene. Det skal være forbudt for myndighetene å subsidiere eksportbedrifter. Ettersom både lønnsnivå, pris- og skattenivå samt geografisk beliggenhet alltid vil variere mellom landene, er dette en diskriminerende bestemmelse. Det finnes ikke noe som heter «like konkurransevilkår».
Av Jan Christensen.
Norske eksportbedrifter har historisk hatt fordelen av billig strøm. Lave strømpriser har oppveid for relativt høye arbeidslønninger og større transportkostnader. Lave strømpriser ble viktig for at vi skulle kunne bygge ut industrien her til lands.
Med Energiloven av 1990 og EØS-avtalen få år seinere, ble grunnlaget lagt for store endringer. Nå skulle strømmen kunne selges til høystbydende. I likhet med enhver annen vare skulle den kunne flyte fritt over landegrensene i EU/EØS-området.
De som betalte mest, fikk kjøpt vår «strøm-vare».
For å fremme «like konkurransevilkår» lagde EU også en regel om at alle energipriser skulle behandles likt. Det vil si at våre strømpriser skulle beregnes ut i fra hva det kostet å lage strøm på dyreste måte – selv om vi produserte den på billigste, via fornybar vannkraft. Pris for strøm lagd av fossile energikilder som kull og gass, skulle være retningsgivende. Også for nordmenn.
Det var et problem: Norge hadde ikke tilstrekkelig transportkapasitet for å kunne sende nok strøm ut av landet.
Dermed manglet konkurransen. Derfor merket folk – til tross for EØS/ACER – lite til EUs målsettinger.
Dette ble endret da de to store sjøkablene til Tyskland og England åpnet i 2021. Prisene føyk i været for forbrukere og næringsliv her hjemme. EUs mislykkede «grønne skifte» må også ta noe av skylden. Våre strømpriser ble nå «harmonisert» med EU-landenes. I enkelte av døgnets timer har denne harmoniseringa ført til at vi har fått strømpriser på det hundredobbelte av produksjonsprisen.
EØS-avtalen har ikke forbud mot strømstøtte til vanlige folk. Med industrien er det annerledes. Som hovedregel godtar ikke EØS-avtalen støtteordninger. Regjeringa har fått til noen mindre tiltak som omfatter bedrifter som ikke er truet av konkurranse fra EU-land. Støtten er på under tiendeparten av det husholdningene får. Dette er på langt nær nok, og vil på sikt både føre til nedleggelser og konkurser.
For eksportbedriftene er situasjonen alvorligere. Flere har allerede stengt ned, som REC og Elkem. Flere vil følge etter, når gunstige fastprisavtaler utløper. Regjeringa har oppmuntret til nye fastprisavtaler, men disse tar ikke hensyn til bedriftenes behov. Når det for industrien lønner seg å eksportere sin strømkvote framfor å foredle og ha folk sysselsatt, og når det for offentlige kraftprodusenter lønner seg å selge strømmen ut av landet, er vi på ville veier.
Ei regjering som tviholder på EØS-avtalen, gambler med arbeidsplasser og Norges framtid som industrinasjon.
Kravet må være at norsk energipolitikk frigjøres både fra markedsstyring og EU-tvang. Vi må ta tilbake nasjonal kontroll over strømmen og få folkevalgte med grasrotkontakt inn i styre og stell i kraftbransjen. De private selskapene som selger strøm, må avskaffes. De er snyltere og uten troverdighet, noe som bl.a. understrekes ved at staten ikke lar de administrere strømstøtte-ordningen.
Det er dessverre tvilsomt om tiltakene over lar seg realisere innenfor EØS-avtalens rammer. Da hadde vi for lengst hatt gode ordninger på plass.
– Å ta tilbake offentlig kontroll over private strømselskaper, strider mot EØS-avtalens krav om privatisering og konkurranseutsetting.
– Å la eksport-industrien få billigere strøm, strider mot EØS-avtalens krav om like vilkår.
I 1973 undertegnet Norge handelsavtale med EU. Denne ga blant annet gjensidig tollfrihet for industrivarer. Denne handelsavtalen er aldri sagt opp, og vil sikre norsk eksportindustri. Om EU skulle velge å si opp avtalen, vil det raskt komme på plass en ny. Norge er for viktig for EU. Ikke minst når det gjelder gassleveranser.
Skremsler om at vi ikke får solgt varene våre om vi går ut av EØS, er like grunnløse nå som de var under EU-folkeavstemningen i 1994.
Det er snarere sånn at med fortsatt EØS, vil vi snart bare ha råvarer å selge. Med høye strømpriser vil industrien flagge ut til land som har billigere arbeidskraft og som ligger nærmere markedene. I tillegg må folk flest være forberedt på varige, høye strømpriser.
Kravet må være: Snarlig folkeavstemning om EØS-avtalen og med gjensidig likeverdig handelsavtale som alternativ.
Til lengre vi venter, til mer sementerer vi et system som verken tjener vårt folk eller vårt næringsliv.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble først publisert i nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU.
Nyttårsforsett – få orden på beredskapslageret og planlegg for sjølberging
Av Romy Rohmann - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/nyttarsforsett-fa-orden-pa-beredskapslageret-og-planlegg-for-sjolberging/
Jeg har flytta og har ikke eget vann og avløp lenger, noe som betyr at jeg må tenke på oppbevaring av vann.
Av Romy Rohmann.
Jeg har heldigvis vedfyring og tilgang til ved og har også bestemt meg for å investere i vedkomfyr til kjøkkenet, noe jeg har hatt tidligere og vært veldig fornøyd med.
I min nye kjeller er det gode kjellerrom så tørrvarer og mye annet er enkelt å oppbevare og nå må jeg også få orden på vannbeholdere. Maten i fryseren må enkelt kunne legges i salt, så jeg må ha godt med salt og kar tilgjengelig dersom strømmen går. Salting og tørking og bearbeiding av kjøtt må læres.
Vi får råd fra myndighetene for egenberedskap og beredskap som vi kan finne på nett, og rådene fra Direktorat for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) er basert på at husholdninger skal klare seg selv i minst tre døgn. Dersom en krise inntreffer, vil et matlager på tre døgn holde, skriver de på sine nettsider Tenker du at myndighetene kan være klare for å organisere hjelp og matutdeling på så kort tid. Vi har verken beredskapslagre for korn eller matvarer på lager for lang tid, og Norge har en sjølbergingsprosent som det på tross av lovnader fra regjeringshold å få opp er helt katastrofal lav.
https://www.sikkerhverdag.no/din-beredskap/hendelser-og-kriser/beredskap-i-hjemmet/
Vi har tidligere skrevet om dette her på Steigan.no i flere artikler i juli 2022
https://steigan.no/2022/07/truende-sultkatastrofe-sjolberging-og-prepping/
https://steigan.no/2022/07/tor-vi-stole-pa-myndighetene-nar-det-gjelder-matsikkerhet-framover/
To strategier som kan styrke den individuelle og lokale motstandskraften mot påkjenningene vi står overfor, er etableringen av lokale sjølbergingssystemer og styrking av fellesskapsnettverk.
Ved å bygge et sterkt lokalt sjølbergingssystem reduserer du matusikkerheten, og ved å bygge et fellesskapsnettverk av spesialister reduserer du effektene av et smuldrende finanssystem ettersom du ganske enkelt kan bytte varer og tjenester.
Sosialt samhold gir også mange psykologiske fordeler. Lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk reduserer også enkeltpersoners avhengighet av statlige utdelinger, og i forlengelsen er det mindre sannsynlig at de blir tvunget inn i disse nye Great Reset-slavesystemene.
Hvordan etablerer man lokale sjølbergingssystemer og fellesskapsnettverk?
Da må vi lytte til og lære av bønder, fiskere, jegere, preppere og småbrukere og de som er sjølforsynt i eget og i andre land og de eldre vi har rundt oss som har erfaring med dette. Vi må dyrke overalt hvor det er mulig, anskaffe husdyr, lære oss å høste i naturen, lære oss hvordan preservere mat og skaffe oss alternative energikilder. Vi må også øke kompetansen vår på mange områder som har gått i glemmeboka for mange. Det fine er at det fortsatt er mange som kan og det er mange som vil lære bort.
https://steigan.no/2022/07/krisetid-og-manglende-gode-beredskapsplaner/
I og med jeg har flyttet må jeg sjølsagt starte med hagen til våren. Jeg fikk planta noen bærbusker seint i høst som jeg fikk i innflyttingsgave av gode venner og jeg har et stort flott epletre, men jeg skal gå i gang med å opparbeide det meste av hagen slik at jeg kan sette poteter, dyrke ulike rotvekster og bygge meg et drivhus.
Jeg har skogen rett ved og der kan jeg høste mye jeg også trenger, på sikt kan jeg ha kjøttkaniner og høner. Plen som må klippes er helt unødvendig for meg.
Noe som også er viktig er å skaffe seg lager av medisiner, og kompetanse på førstehjelp, sjøl i disse dager ser vi jo at helsevesenet kneler av det minste. Livsviktige medisiner har vi heller ikke noe lager av i landet og folk som er avhengig av slikt må sikre seg.
Vi har også skrevet om dette på Steigan.no https://steigan.no/2022/07/beredskap-og-helse/
Det har ikke vært gjort noe fra våre myndigheters side som fører til økning i den faste bemanninga i helsevesenet eller stilt krav om at helseforetakene skulle sikret seg med egne faste vikarer i situasjoner som sykdom og annet fravær. Seinest i dag 30.12 var det et innslag på Dagsrevyen om at flere sykehus måtte heve beredskapen. Vi går inn i et nytt år og sjukehusene melder om at de må kutte i beredskapen.
Når vi nå ser at et overbelasta helsevesen må planlegge reduksjoner sjøl i ei tid med dagens drift, så kan en jo spørre seg hva som vil skje dersom vi opplever ei samfunnskrise.
Som aktiv tillitsvalgt i NBS ser jeg det som viktig å kjempe for landbruket og levende bygder i hele Norge. Og for de av oss som ikke er aktive i landbruket lenger eller aldri har vært det, støtt bønder og småbrukere gjør dine innkjøp gjerne direkte fra produsenter og planlegg beredskapslagre, dyrk det du kan på verandaer, på tak og i hager. Godt nytt år
Noen nettsider som kan være interessante og lærerike finner du her;
Krigen mot de uvaksinerte er tapt
Av skribent - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/krigen-mot-de-uvaksinerte-er-tapt-2/
Dette er en debattartikkel av den vaksinerte australske forfatteren Peter Chris. Det er her tale om en tilpasning av originalartikkelen til Susan Durham fra Canada «What We Learned From Hating the Unvaccinated» (Hva vi lærte av å hate de uvaksinerte). (Den norske oversettelsen bygger hovedsakelig på Chris’ artikkel, o.a.)
Om Covid var en slagmark, ville den fortsatt ha vært varm av likene til de uvaksinerte. Heldigvis avtar presset, og begge sider i krigen vender tilbake til den nye normalen.
De uvaksinerte er de to siste årenes helter, for de har gjort det mulig for oss alle å ha en kontrollgruppe i det store eksperimentet og å påvise Covid-vaksinenes mangler. De uvaksinerte har fått mange arr og skader i kampen da de er de menneskene som vi prøvde å knekke mentalt, men ingen vil snakke om hva vi gjorde mot dem, og hva de har tvunget «vitenskapen» til å avsløre. Vi visste at den avtagende immuniteten til de fullvaksinerte gav dem samme risikoprofil som andre i samfunnet, som for eksempel de uvaksinerte – en stadig minkende minoritet. Likevel stemplet vi de uvaksinerte og utsatte dem for en spesiell forfølgelse. Vi sa nemlig at de «ikke hadde gjort det rette for fellesskapet» siden de ikke gav slipp på sin medisinske autonomi og overlot sin kropp til staten.
Mange av de såkalte helseekspertene og politikerne i Australia innrømmet at målet var å gjøre livet nesten ulevelig for de uvaksinerte, noe som ble ytterligere forsterket av den kollektive mobben, idet kampen også ble ført på arbeidsplasser, på familiesamlinger og i vennegjengen. I dag er den ubehagelige sannheten at ikke noe av dette var berettiget da vi raskt beveget oss fra rettferdighet til direkte grusomhet. Vi kan klandre våre ledere og helseeksperter for dette, men hvert individ i samfunnet må holdes ansvarlig for å ha gått i den vel forberedte fellen. Vi gjorde dette selv om vi meget vel visste at prinsipiell motstand er uvurderlig når det handler om hva som havner i kroppen vår, og vi lot oss lure til å tro at om vi ville få en ny ineffektiv nedstengning, ville det være de uvaksinertes feil og ikke skyldes den giftige politikken med de ineffektive vaksinene.
Vi likte å gjøre de uvaksinerte til syndebukker, for etter måneder med nedstengninger som var iscenesatt av maktsyke politikere, føltes det godt å ha noen å klandre og å brenne på bålet. Vi trodde at vi hadde logikken, kjærligheten og sannheten på vår side, så det var lett å ønske død over de uvaksinerte. De av oss som latterliggjorde og hetset de uvaksinerte, gjorde det fordi vi skammet oss over deres mot og prinsipper, og ikke trodde at de uvaksinerte ville komme uskadet fra det, så vi hamret bare løs på dem. Ledende politikere og hundrevis av andre personer i prominente roller må holdes ansvarlig for at de offentlig snakket nedsettende om de uvaksinerte og slik gav næring til den rasende mobben i de sosiale mediene.
Mobben, munnbindnaziene og vaksinasjonsdisiplene dummet seg ut da de «veddet mot» de uvaksinerte, for mandater har bare den makt som vi gir dem. Det var ikke etterlevelse som gjorde slutt på de store farmasøytiske selskapenes, World Economic Forums og Bill Gates’ og hans mange organisasjoners dominans. Det skjedde takket være de menneskene som vi prøvde å henge ut, å latterliggjøre, å håne og å rive ned.
Vi bør alle forsøke å føle en viss indre takknemlighet overfor de uvaksinerte, for vi bet på agnet og hatet dem. Det var nemlig deres mot og utholdenhet som kjøpte oss tid til å innse at vi hadde tatt feil.
Så om det noen gang igjen blir innført vaksinasjonskrav mot Covid eller andre sykdommer eller virus, vil forhåpentligvis flere av oss være våkne og se den framvoksende autoritarismen, som ikke bryr seg om vår velferd, men om mer makt og kontroll. Krigen mot de uvaksinerte er tapt, og det bør vi alle være veldig takknemlig for.
Oversatt av Rune G for Derimot.no.
Nedgraderte etterretningsdokumenter avslører ubeleilige sannheter om Bosniakrigen
Av Kit Klarenberg - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/nedgraderte-etterretningsdokumenter-avslorer-ubeleilige-sannheter-om-bosniakrigen/
Kit Klarenberg og Tom Secker, The Grayzone,·30. desemeber 2022
En mengde etterretningsdokumenter sendt av kanadiske fredsbevarende styrker, avslører CIAs svarte operasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, potensielle falske flagg hendelser og iscenesatte grusomheter.
Den etablerte mythos om den bosniske krigen er at serbiske separatister, oppmuntret og ledet av Slobodan Milošević og hans følgere i Beograd, forsøkte å ta kroatisk og bosnisk territorium med makt, i tjenesten for å skape et irredentistisk* «Stor-Serbia». Hvert skritt på veien renset de innfødte muslimer i et samordnet, bevisst folkemord, mens de nektet å engasjere seg i konstruktive fredssamtaler. *(Her: Ta områder utenfor Serbia for å få alle serbere innenfor egne grenser, se også irredentisme – Store norske leksikon (snl.no). Overs.merkn.)
Denne historien ble aggressivt videreført av hovedstrømsmediene på den tiden, og ytterligere legitimert av den FN-opprettede internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY), så snart konflikten var over. Det har blitt en åpenbar sannhet og hevet over spørsmål i vestlig bevissthet siden den gang, og forsterker følelsen av at forhandlinger alltid utgjør ettergivenhet, en mentalitet som har gjort det mulig for NATOs krigshauker å rettferdiggjøre flere militære intervensjoner i løpet av de påfølgende årene.
Men en stor mengde etterretningsmeldinger sendt av kanadiske fredsbevarende tropper i Bosnia til Ottawas nasjonale forsvarshovedkvarter, først publisert av Canada Declassified i begynnelsen av 2022, avslører denne fortellingen som en kynisk farse.
Dokumentene gir et enestående førstehåndsbilde i sanntid av krigen slik den utviklet seg, med utsikter til fred som raskt ble til en nedverdigende blodsutgytelse som til slutt forårsaket den smertefulle døden til det multireligiøse, multietniske Jugoslavia.
De kanadiske soldatene var en del av en større FN-styrke for beskyttelse (UNPROFOR) som ble sendt til det tidligere Jugoslavia i 1992, i et forgjeves håp om at spenningene ikke ville eskalere til full krig, og en minnelig løsning kunne nås av alle sider. De ble til den bitre slutt, lenge etter at deres oppdrag ble redusert til en elendig, livstruende fiasko.
De fredsbevarende styrkenes stadig dystrere analyse av virkeligheten på bakken gir et ærlig perspektiv på krigens historie som i stor grad har vært skjult for offentligheten. Det er en historie om CIAs svarte operasjoner, bokstavelig talt eksplosive provokasjoner, ulovlige våpenforsendelser, importerte jihadistkrigere, potensielle falske flagg operasjoner og iscenesatte grusomheter.
Les hele kanadiske UNPROFOR-meldingene her.
Se viktige utdrag av meldingene det refereres til i denne artikkelen her.
«Innblanding utenfra i fredsprosessen»
Det er et lite kjent, men åpent erkjent faktum at USA la grunnlaget for krig i Bosnia, ved å saboterte en fredsavtale fremforhandlet av EF tidlig i 1992. Under dets beskyttelse ville landet være en konføderasjon, delt inn i tre semi-autonome regioner langs etniske linjer. Selv om de var langt fra perfekte, fikk hver side generelt det den ønsket – spesielt selvstyre – og kunne i det minste glede seg over et resultat som var å foretrekke fremfor full konflikt.
Men den 28. mars 1992 møtte USAs ambassadør til Jugoslavia Warren Zimmerman, den bosniske presidenten Alija Izetbegovic, en bosnisk muslim, for å angivelig tilby Washingtons anerkjennelse av landet som en selvstendig stat. Han lovet videre ubetinget støtte i den uunngåelige påfølgende krigen, hvis han avviste forslaget fra EF. Timer senere gikk Izetbegovic på krigsstien, og kampene brøt ut nesten umiddelbart.
Vanlig oppfatning viser at amerikanerne var bekymret for at Brüssels ledende rolle i forhandlingene ville svekke Washingtons internasjonale prestisje, og bistå i at det kommende EU skulle fremstå som en uavhengig maktblokk etter kommunismens sammenbrudd.
Mens slike bekymringer uten tvil ble holdt av amerikanske embetsrepresentanter, avslører UNPROFORs meldinger en mye mørkere agenda i sving. Washington ønsket Jugoslavia redusert til ruiner, og planla å bringe serberne i kne med vold, ved å forlenge krigen så lenge som mulig. For USA var serberne den etniske gruppen som var mest bestemt på å bevare den plagsomt uavhengige republikkens eksistens.
Disse målene ble svært effektivt tjent med Washingtons eneveldige bistand til bosnierne. Det var en trosartikkel i den vestlige hovedstrømmen på den tiden, og er det fortsatt i dag, at serbisk uforsonlighet i forhandlingene blokkerte veien til fred i Bosnia. Likevel gjør UNPROFOR-meldingene det gjentatte ganger klart at dette ikke var tilfelle.
I meldinger sendt juli – september 1993, tidspunktet for en våpenhvile og fornyet forsøk for i minnelighet å dele opp landet, tilskriver de kanadiske fredsstyrkene gjentatte ganger en hardnakket karakter til bosniere, ikke serbere. Som et representativt utdrag sier, vil det «uoverstigelige» målet om å «tilfredsstille muslimske krav være det primære hinderet i enhver fredssamtale».
Ulike passasjer refererer også til hvordan «ekstern innblanding i fredsprosessen» «ikke hjalp situasjonen», og «ingen fred» kunne oppnås «hvis utenforstående parter fortsetter å oppmuntre muslimene til å være krevende og ufleksible i forhandlinger.»
Med «utenforstående» hjelp mente UNPROFOR selvfølgelig Washington. Den ubetingede støtten til bosnierne motiverte dem til å «forhandle som om de hadde vunnet krigen», som de til dags dato hadde «tapt».
«Oppmuntring av Izetbegovic til å holde ut for ytterligere innrømmelser,» og «klare amerikanske ønsker om å løfte våpenembargoen mot muslimene og å bombe serberne, er alvorlige hindringer for å avslutte kampene i det tidligere Jugoslavia,» registrerte fredsbevarende styrker 7. september 1993.
Dagen etter ble det rapportert til hovedkvarteret at «serberne har vært mest i samsvar med vilkårene i våpenhvilen». I mellomtiden baserte Izetbegovic sin forhandlingsposisjon på «det populære bildet av de bosniske serberne som skurkene». Å validere denne illusjonen hadde en samtidig fordel – nemlig å utløse NATOs luftangrep på serbiske områder. Dette gikk ikke de kanadiske FN styrkene hus forbi:
«Seriøse samtaler i Genève vil ikke finne sted så lenge Izetbegovic tror at det vil bli fløyet luftangrep mot serberne. Disse luftangrepene vil i stor grad styrke hans posisjon og sannsynligvis gjøre ham mindre samarbeidsvillig i forhandlinger.»
Samtidig ga muslimske krigere «ikke fredsforhandlinger en sjanse, de gikk bare svært aktivt på», og var veldig villige og i stand til å bistå i Izetbegovics mål. I løpet av de siste månedene av 1993 lanserte de utallige bredsider på serbisk territorium over hele Bosnia, i strid med våpenhvilen.
I desember, da serbiske styrker satte i gang et eget «stort angrep», hevdet en kabel den måneden at siden forsommeren har «det meste av den serbiske aktiviteten vært defensiv eller som svar på muslimsk provokasjon».
En UNPROFOR-melding den 13. september bemerket at i Sarajevo «fortsetter muslimske styrker å infiltrere Mount Igman-området og beskyte BSA-stillinger [den bosnisk-serbiske hæren] rundt byen daglig,» det «vurderte målet» er å «øke vestlig sympati ved å fremprovosere en hendelse og skylde på serberne».
To dager senere fortsatte «provokasjonen» mot den bosnisk-serbiske hæren (BSA), selv om «det rapporteres at BSA utøver tilbakeholdenhet». Dette området forble et viktig bosnisk mål en stund etterpå. Juli – september volumet avsluttes med en illevarslende kabel:
«BSA-okkupasjonen av Mount Igman påvirker ikke situasjonen i Sarajevo negativt. Det er rett og slett en unnskyldning for Izetbegovic å utsette forhandlingene. Hans egne tropper har vært de verste overtrederne [uthevelse tilføyd] av våpenhvileavtalen [30. juli].»
Mujahedin ankommer: «Muslimene er ikke hevet over å skyte på sitt eget folk eller FN-områder»
Gjennom hele konflikten jobbet de bosniske mujahedin soldatene ustanselig for å eskalere volden. Muslimer fra hele verden strømmet inn i landet fra siste halvdel av 1992, og førte jihad mot kroater og serbere. Mange hadde allerede fått erfaring fra den afghanske slagmarken gjennom 1980-tallet og begynnelsen av 90-tallet etter å ha kommet fra CIA og MI6-infiltrerte fundamentalistiske grupper i Storbritannia og USA. For dem var Jugoslavia det neste området for rekruttering.
Mujahedin ankom ofte på «svarte flyvninger», sammen med en endeløs strøm av våpen, i strid med FNs embargo. Dette startet som en felles iransk og tyrkisk operasjon, med økonomisk støtte fra Saudi-Arabia, men etter hvert som våpenvolumet økte, overtok USA og fløy den dødelige lasten til en flyplass i Tuzla ved hjelp av flåter av C-130 Hercules-fly.
Anslagene over de bosniske mujahedins størrelse varierer enormt, men deres sentrale bidrag til borgerkrigen synes klare. USAs Balkan-forhandler Richard Holbrooke erklærte i 2001 at bosnierne «ikke ville ha overlevd» uten deres hjelp, og stemplet deres rolle i konflikten som en «pakt med djevelen» som Sarajevo ennå ikke var kommet seg fra.
Mujahedin-krigere er aldri eksplisitt nevnt i UNPROFORs meldinger, og det er heller ikke bosniere – begrepet «muslimene» brukes liberalt. Likevel er skrå referanser til førstnevnte rikelige.
En etterretningsrapport fra vinteren 1993 observerte at «de svake og desentraliserte kommando- og kontrollsystemene» til de tre motsatte sidene produserte «utbredt spredning av våpen og eksistensen av forskjellige offisielle og uoffisielle paramilitære grupper, som ofte har individuelle og lokale agendaer». Blant disse «uoffisielle» gruppene var mujahedin, selvfølgelig.
Mer tydelig, i desember samme år, registrerte FN soldatene hvordan David Owen, en tidligere britisk politiker som fungerte som EUs ledende forhandler i det tidligere Jugoslavia, «hadde blitt dømt til døden for å være ansvarlig for dødsfallene til 130.000 muslimer i Bosnia,» hans dom «avgitt av ‘Honour Court of Muslims’.» Det ble forstått at «45 personer var på plass over hele Europa for å gjennomføre dommen».
Owen var absolutt ikke ansvarlig for dødsfallene til 130.000 muslimer, da det ikke var i nærheten av at så mange bosniere, kroater og serbere ble drept i løpet av krigen totalt. Heller ikke var bosniernes religiøse ekstremister med et nettverk av operatører over hele kontinentet, i beredskap for å gjennomføre fatwaer som ble overlevert av en «æresdomstol».
Etter denne hendelsen, som aldri tidligere har blitt offentliggjort, er det rapporter om at «muslimene» forbereder provokasjoner under falskt flagg. I januar 1994 observerte en melding:
Muslimene er ikke hevet over å skyte på sitt eget folk eller FN-områder og deretter hevde at serberne er den skyldige parten, for å få ytterligere vestlig sympati. Muslimene plasserer ofte artilleriet sitt ekstremt nær FN-bygninger og sensitive områder som sykehus i håp om at serbisk motangrep vil treffe disse stedene under blikket til internasjonale medier.
En annen melding registrerer hvordan «muslimske tropper maskert som FN-styrker» hadde blitt observert iført UNPROFORs blå hjelmer og «en kombinasjon av norske og britiske kampklær», i kjøretøy malt hvite og merket FN. De fredsbevarende styrkenes generaldirektør fryktet at dersom en slik svikefull praksis skulle bli «utbredt» eller «bli brukt til infiltrasjon av kroatiske linjer», ville det «i stor grad øke utsiktene for legitime FN-styrker til å bli målrettet av kroatene».
«Dette kan være akkurat hva muslimene har til hensikt, muligens for å provosere ytterligere press for luftangrep på kroatene,» legger meldingen til.
Samme måned spekulerte UNPROFORs meldinger i at «muslimene» ville angripe Sarajevo flyplass, destinasjonen for humanitær hjelp til bosnierne, med et falskt flagg-angrep. Ettersom «serberne ville være de åpenbare synderne» i et slikt scenario, «ville muslimene få mye propagandaverdi fra slik serbisk aktivitet», og det var «dermed veldig fristende for muslimene å gjennomføre beskytningen og skylde på serberne».
Amerikanske stedfortrederkriger, før og nå
Mot dette bakteppet får meldinger knyttet til Markale-massakren en spesielt slående karakter. 5. februar 1994 raste en eksplosjon gjennom et sivilt marked og forårsaket 68 dødsfall og 144 sårede.
Ansvaret for angrepet – og måten det ble utført på – har vært svært omstridt siden den gang, med separate offisielle undersøkelser som gir ufullstendige resultater. FN var på den tiden ute av stand til å forklare sammenhengen, selv om UNPROFOR-tropper siden har vitnet at de mistenkte at bosniernes side kan ha vært ansvarlig.
Følgelig refererer kabler fra denne tiden til «urovekkende aspekter» av hendelsen, inkludert journalister som blir «ledet til åstedet så raskt», og «en veldig synlig tilstedeværelse av den muslimske hæren i området».
«Vi vet at muslimene har skutt på sine egne sivile og flyplassen tidligere for å få medieoppmerksomhet,» konkluderte en kabel. Et senere notat observerer: «Muslimske styrker utenfor Sarajevo har tidligere plantet høyeksplosiver i sine egne posisjoner og deretter detonert dem under medias blikk, og hevdet serbisk bombardement. Dette har da blitt brukt som et påskudd for muslimsk ‘motild’ og angrep på serberne.»
Likevel i sin 2003 domfellelse av den serbiske generalen Stanislav Galić for hans rolle i beleiringen av Sarajevo, konkluderte ICTY med at massakren ble bevisst begått av serbiske styrker, en kjennelse opprettholdt ved anken.
Forfatterne av denne artikkelen avsier ingen dom over hva som skjedde eller ikke skjedde på Markale den skjebnesvangre dagen. Grumset rundt hendelsen varslet imidlertid sentrale hendelser som rettferdiggjorde eskaleringer i alle påfølgende vestlige stedfortrederkriger, fra Irak til Libya til Syria til Ukraina.
Siden utbruddet av stedfortrederkrigen i Ukraina, den 24. februar, er bevisste krigsforbrytelser, virkelige hendelser misvisende framstilt som krigsforbrytelser, og potensielt iscenesatte hendelser oppstår praktisk talt daglig, sammen med tilhørende salver av påstander og motkrav om skyld. I noen tilfeller har tjenestemenn på den ene siden til og med gått fra å feire og kreve æren for et angrep til å skylde på den andre i løpet av dager, eller bare timer. Substans og spinn har blitt uatskillelige, om ikke symbiotiske.
I årene som kommer, kan hvem som gjorde hva mot hvem og når, godt kunne bli, på samme måte som ICTY, saker som avgjøres i internasjonale domstoler. Det er allerede handlinger for å sette opp et lignende organ når krigen i Ukraina er over.
Parlamentarikere i Nederland har krevd at Vladimir Putin blir stilt for retten i Haag. Frankrikes utenriksdepartement har bedt om at det skal opprettes en spesialdomstol. Kiev-baserte NGO Truth Hounds samler inn bevis hver dag for påståtte russiske grusomheter over hele landet, for å tjene en slik domstol.
Det kan være liten tvil om at både Kiev og Moskvas styrker har begått grusomheter og drept sivile i denne konflikten, akkurat som det er uomtvistelig at alle tre sidene i Bosnia-krigen var skyldige i avskyelige handlinger og massakrer på uskyldige og/eller forsvarsløse mennesker. Det er rimelig å anta at villskapen vil bli stadig mer nådeløs etter hvert som krigen i Ukraina fortsetter, på samme måte som Jugoslavias oppløsning.
Akkurat hvor lenge kampene vil fortsette er ikke sikkert, selv om EU- og NATO-tjenestemenn har forutsagt at det kan gå flere år, og vestmaktene har tydeligvis til hensikt å holde stedfortrederkrigen aktiv så lenge som mulig. 11. oktober, rapporterte The Washington Post at USA innrømmet privat at Kiev ikke var i stand til å «vinne krigen direkte», men hadde også «utelukket ideen om å skyve eller til og med dytte Ukraina til forhandlingsbordet».
Dette fremhever en annen myte som oppsto som et resultat av de jugoslaviske krigene og som varer til denne dag. Det er den utbredte oppfatningen at forhandlinger og forsøk på å sikre en fredelig løsning bare oppmuntret serbiske «aggressorer».
Denne farlige myten har tjent som begrunnelse for alle slags destruktive vestlige intervensjoner. Innbyggerne i disse landene lever med konsekvensene av disse handlingene den dag i dag, ofte som migranter etter å ha flyktet fra byer og tettsteder brent av kriger for regimeendring.
En annen giftig arv fra Balkankrigene består også: Vestens bekymring for menneskeliv bestemmes av hvilken side deres regjeringer støtter i en gitt konflikt. Som de kanadiske UNPROFOR-meldingene demonstrerer, har USA og landets allierte kultivert støtte for sine kriger, ved å skjule en virkelighet selv deres egne militære har dokumentert i klinisk detalj.
Declassified intelligence files expose inconvenient truths of Bosnian war
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Ukraina: artillerikrig og økonomisk katastrofe
Av skribent - 31. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ukraina-artillerikrig-og-okonomisk-katastrofe/
Det er svært vanskelig å holde seg oppdatert og informert om hva som foregår i krigen i Ukraina. Alle rapporter vi får er partiske og sensur og desinformasjon florerer. Vi publiserer her en analyse fra Moon of Alabama. I Vesten vil den bli kalt prorussisk, men siden det meste av det vi blir servert ellers er antirussisk, så er den nyttig for balansens skyld. Kildene forfatteren benytter seg av er stort sett vestlige. – Red.
Siden midten av året har det blitt klart at krigen i Ukraina hovedsakelig utkjempes med artilleri
Ukraina var helt klart underlegen i den kampen siden de russiske styrkene avfyrte åtte ganger så mye artilleriammunisjon som Ukraina kunne stille til rådighet. USA og noen europeiske avhengige trådde til. Rundt 120 M-777 kanoner og et mylder av moderne spormonterte artillerisystemer ble gitt til den ukrainske hæren. Hundrevis av tonn ammunisjon ble flyttet inn. USA og noen allierte leverte HIMARS-systemer som kunne nå utover grensene for våpenartilleri.
Det russiske militæret reagerte på det. Det spredte sine depoter og kommandosentre og begrenset dermed antall mål for HIMARS-systemene. De intensiverte også bruken av elektronisk krigføring som tok ned dronene det ukrainske artilleriet brukte for å finne sine mål:
Den elektroniske undertrykkelsen av Ukrainas UAVer – ubemannede luftfartøyer, svekket en av Kievs største fordeler i de første månedene av krigen. Ukrainerne regnet med overlegen etterretning – i stor grad besørget av UAVer – for å gjøre deres mindre artilleriarsenal mer presist enn Russlands eget, større arsenal av store kanoner og rakettkastere.
Men russernes elektroniske krigføring forhindret disse dronene fra å navigere og kommunisere – og fratok ukrainerne presisjonen de regnet med. «Nederlaget for presisjon var avgjørende for enhetenes overlevelse» for russerne, forklarte analytikerne Mykhaylo Zabrodskyi, Jack Watling, Oleksandr Danylyuk og Nick Reynolds i en studie for Royal United Services Institute i London.
…
«Den gjennomsnittlige levetiden til et quadcopter forble rundt tre flyvninger,» skrev Zabrodskyi, Watling, Danylyuk og Reynolds. «Den gjennomsnittlige levetiden til en fastvinget UAV var rundt seks flyvninger», og «samlet sett kan bare rundt en tredjedel av UAV-oppdragene sies å ha vært vellykkede.»
I mangel av reelle kampevner gikk det ukrainske artilleriet over til lettere faste mål. I slutten av november begynte den igjen å bombardere byen Donetsk intenst med artilleri og missiler. Siden det er få militære installasjoner eller til og med kaserner i byen, var dette helt klart en krig mot sivilbefolkningen.
«Vestlige» kart som viser nedslagene i Donetsk by
1. desember
5. desember
18. desember
Russiskspråklige aviser skrev om de sivile tapene forårsaket av blodbadet. Den politiske ledelsen i Donetsk-republikken ba om en rask operasjon mot trusselen.
Siden den tungt befestede frontlinjen gjør det umulig å raskt bryte gjennom og jakte på artilleriet bak den linjen, gikk det russiske militæret over til andre tiltak. En spesiell celle ble opprettet for å føre kampen mot ukrainsk artilleri rundt Donetsk. Flere anti-artilleriradarer ble flyttet inn. Flere satellittbildeanalytikere begynte å lete etter skytestillinger. Anti-batteri kanoner med lengre rekkevidde dukket også opp.
I løpet av de siste ti dagene begynte kampanjen å vise betydelige resultater. Mange av de siste daglige rapportene fra det russiske forsvarsdepartementet bemerket resultatene av denne antiartillerikampanjen. Her er rapporten fra 27. desember:
Innenfor anti-artillerikrigføringen, har et amerikanskprodusert M-777 artillerisystem blitt oppdaget og ødelagt nær Netaylovo, sammen med mannskapet som hadde beskutt boligområder i Donetsk. Et annet M-777 artillerisystem har blitt ødelagt nær Preobrazhenka (Zaporozhye-regionen).
En Uragan og to Grad multi rakettsystem (MLRS) har blitt ødelagt nær Nevskoye (Lugansk People’s Republic) og Seversk (Donetsk People’s Republic).
To ukrainske 2S1 Gvozdika selvdrevne artillerisystemer har blitt ødelagt ved sine skytestillinger nær Krasnogorovka og Prechistovka (Folkerepublikken Donetsk).
Fire Msta-B og to D-20 haubitser har blitt ødelagt nær Kupyansk (Kharkov-regionen), Velikaya Novosyolka (Donetsk People’s Republic) og Novogrigorovka (Kherson-regionen).
Luftforsvarsanlegg har skutt ned tre ukrainske ubemannede luftfartøyer nær Olginka, Guselskoje (Folkerepublikken Donetsk) og Peremozhnoye (Zaporozhye-regionen).
I tillegg har to Uragan MLRS blitt avskåret nær Kostogryzovo (Kherson-regionen), og tre amerikanskproduserte HARM anti-strålingsmissiler nær Debaltsevo (Folkerepublikken Donetsk).
Og denne fra 28. desember:
Innenfor anti-artillerikrigføringen har to amerikanskproduserte M-777 artillerisystemer, og en tyskprodusert FH-70 haubits, som ble brukt til beskytning av boligområder i Donetsk, blitt ødelagt ved deres skytestillinger nær Krasnogorovka (Folkerepublikken Donetsk).
Tre ukrainske kampkjøretøy for Grads rakettsystemer med flere oppskytninger er ødelagt nær Seversk.
Tre ukrainske Msta-B-haubitser har blitt ødelagt nær Petropavlovka (Kharkov-regionen), Berestovoye (Donetsk People’s Republic) og Chernobayevka (Kherson-regionen).
Ukrainske D-20 og D-30 haubitser har blitt ødelagt nær Georgiyevka og Maryinka (Donetsk People’s Republic)
En annen rapport sier at reaksjonstiden mellom å oppdage og sende målkoordinater til aktivt motangrep, er nede i to minutter. Oppsett- og tiden for flytting av pr. M-777 haubits er minst tre minutter med et fullt bemannet og godt trent mannskap. Når radaren oppdager en avfyring fra ukrainske M-777, kommer det russiske svaret nå inn før kanonen kan flyttes ut.
Anti-artillerikampanjen kan nå kalles en full suksess. Det siste ukrainske artillerinedslaget i Donetsk by (pr. 28.12.22.), ble rapportert 23. desember. Kampanjen vil fortsette til Ukraina går tom for våpen. Hittil har ukrainerne avfyrt enda mer ammunisjon enn «vesten» kan produsere:
«Ukrainsk artilleribruk, konservativt, er sannsynligvis rundt kanskje 90.000 runder per måned,» sa Michael Kofman, direktør for russiske studier ved C.N.A., et forskningsinstitutt i Virginia, i forrige uke på podcasten «War on the Rocks». – Det er mye mer enn noen produserer i Vesten akkurat nå. Så alt dette har kommet ut av lagrene, som er som å bruke opp sparekontoene dine.
Med færre våpen tilgjengelig på ukrainsk side vil behovet for ny ammunisjon reduseres.
Det er dårlige nyheter for de ukrainerne som bemanner skyttergravene i frontlinjen. Den tunge artilleriilden de er under vil bare intensiveres og øke deres allerede svært høye tap. Om en stund og noen steder, vil linjene bryte sammen og gi plass til det russiske militæret til å bevege seg gjennom.
De nåværende kampene er konsentrert rundt Bakhmut/Artyomovsk. Den ukrainske kommandoen har kastet inn reserver for å holde byen.
Under permanent russisk artilleriild vil de seksten brigadene som for tiden er utplassert i og bak Bakhmut bli desimert en etter en. Det er en langsom kamp der linjene beveger seg bare litt etter litt til fordel for den russiske siden. Men det er en veldig effektiv kamp i en krig designet for å demilitarisere Ukraina. På grunn av svært ujevn artillerikamp, vil de ukrainske tapene være mange ganger høyere enn de russiske.
På den økonomiske siden har Ukraina allerede tapt krigen. Landet lever av lån fra «vestlige» regjeringer som de sikkert ikke vil klare å betale:
Den ukrainske regjeringen har slitt med å skaffe penger på obligasjonsmarkedene under krigen og betaler investorer mer enn den samler inn, ifølge en uttalelse fra sentralbanken som peker på landets økende avhengighet av utenlandsk hjelp.
Økonomien har blitt anslått å krympe om lag 40 prosent i år, skatteinntekter tørker inn og vil på ubestemt tid forsinke tidligere planlagte utgifter som ville ha ansporet veksten. Sentralbankens uttalelse, publisert på mandag, pekte på en mindre synlig side av Ukrainas finansieringsmangler forårsaket av krigen: en manglende evne til å skaffe penger på markedet. Siden Russland invaderte 24. februar, har Ukraina ikke vært i stand til å rulle over gjeld akkumulert før krigen. Landet betalte investorer rundt 2,2 milliarder dollar mer enn det samlet inn i obligasjonssalg på den tiden, sa sentralbanken.
Alt dette har etterlatt ukrainske offentlige finanser, som har vært vaklende, selv i de beste tider i perioden etter uavhengigheten, dypt avhengige av bistand fra USA, EU, europeiske land som donerer individuelt og andre givere.
Selv det USA-kontrollerte IMF er ikke villig til å kaste mer penger inn i det sorte hullet:
Budsjettet vedtatt av Ukrainas parlament for neste år inkluderer et underskudd på rundt 36 milliarder dollar. Omtrent halvparten av de planlagte utgiftene er til hæren, politiet og andre militære utgifter. Underskuddet i år har løpt enda høyere, på rundt 5 milliarder dollar i måneden. Det internasjonale pengefondet (IMF), som reddet Ukraina gjennom en lang rekke finanskriser etter uavhengigheten, har ikke fortsatt med store utlån under krigen.
«De er bekymret for gjeldens bærekraft», sier Tymofiy Mylovanov, en tidligere økonomiminister som er professor ved Kiev School of Economics. «Hvis IMF er bekymret for gjeldens bærekraft og evne til å finansiere, tenk hva private investorer tenker.»
I motsetning til dette har internasjonal handel med Russland blomstret i år, og dets økonomiske tall, nylig nevnt av president Putin, ser bedre ut enn de i «vest»:
For det første skjedde ikke den spådde økonomiske kollapsen. Det er sant at vi har opplevd en nedgang, og jeg vil gjenta tallene. Det har vært løfter – eller spådommer eller håp kanskje – om at Russlands økonomi vil trekke seg sammen. Noen sa at BNP ville falle med 20 prosent eller mer, med 20-25 prosent. Riktignok er det en nedgang i BNP, men ikke 20–25 prosent; det er faktisk 2,5 prosent. Det er det første. For det andre. Inflasjonen vil som sagt være litt over 12 prosent i år – den er også en av de viktigste indikatorene. Dette tror jeg er mye bedre enn i mange andre land, inkludert G20-landene. Inflasjonen er selvfølgelig ikke bra, men det er bra at den er mindre enn i andre land.
Neste år – det har vi også nevnt – vil vi strebe etter 4–5 prosent-målet, basert på økonomiens resultater i første kvartal – i hvert fall håper vi det. Og dette er en veldig god trend, i motsetning til i noen andre G20-land, hvor inflasjonen er på vei oppover.
Arbeidsledigheten er på et historisk lavt nivå på 3,8 prosent. Vi har et budsjettunderskudd, dette er sant, men det er bare 2 prosent i år, neste år også, da er det anslått til en prosent, og mindre enn én prosent i 2025: vi forventer omtrent 0,8 prosent. Jeg vil påpeke at andre land – både store utviklingsøkonomier og de såkalte utviklede markedsøkonomiene – går med et mye større underskudd. I USA tror jeg det er 5,7 prosent, og i Kina er det over 7 prosent. Alle de store økonomiene har underskudd på over 5 prosent. Der er vi ikke.
Dette er et godt grunnlag for å bevege seg trygt inn i 2023.
Når krigen er over, vil Ukraina ha utrolig mye gjeld som de ikke vil være i stand til å betale på generasjoner. Det vil ikke ha mer land å selge til utlendinger og ingen industri igjen som vil være av noen verdi.
De menneskene som hadde tenkt ut, utformet og gjennomført den «vestlige» sanksjonskrigen mot Russland, har gjort mer skade på Ukraina og «Vesten» enn noen hadde forestilt seg. Men de feilet fullstendig når det gjaldt å skade Russland. De bør alle få sparken for sin påviselige inkompetanse.
MoA – Ukraine SitRep – Counter Artillery War – Financial Disaster
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.