Nyhetsbrev steigan.no 31.10.2024
– To millioner arbeidsplasser i fare på grunn av krisa i tysk bilindustri
Eventyret om Illusjonsveverne, Illusjonsregisteret, og De Pantsatte Barna
Ukraina: Kurakhove-gryta og brutte avtaler
Media endrer fortelling når den ukrainske proxy-krigen nærmer seg slutten
USA finansierer 70% av Israels kriger
Norge var ikke noen kolonimakt
NATO, immigrantar i EU og den komande krigen i Moldova
– To millioner arbeidsplasser i fare på grunn av krisa i tysk bilindustri
Av red. PSt - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/to-millioner-arbeidsplasser-i-fare-pa-grunn-av-krisa-i-tysk-bilindustri/
VW-krisa: Er tyske bilprodusenters tid forbi? En bransje med millioner av ansatte er i krise. Hva vil en nedgang i bilindustrien bety?
Dette spør Andreas Poulakos om i wdr.de.
Nyhetene fra Wolfsburg er alarmerende. Volkswagen-konsernet fikk et kraftig resultatfall i tredje kvartal. Dårlige salgstall samt planlagte kapasitets- og jobbnedskjæringer i konsernet presser balansen. Som
VW meldte onsdag falt resultatet etter skatt med 64 prosent til 1,58 milliarder euro – også fordi det også går dårlig for
VW på det viktige kinesiske markedet.
Rundt to millioner arbeidsplasser er i fare
Ingen av de ti tyske Volkswagen-fabrikkene er i Nordrhein-Westfalen. Likevel kan de varslede kuttene få stor betydning også der. Nesten 200.000 mennesker jobber i Tyskland hos rundt 800 leverandører til bilindustrien. Dersom transformasjonen av næringen ikke lykkes eller det oppstår ytterligere problemer, vil rundt to millioner arbeidsplasser på landsbasis være i akutt fare.
«Det ville ikke være første gang at hele tyske industrisektorer har forsvunnet uten en lyd», sier Jens Südekum, professor i
internasjonal økonomi ved universitetet i Düsseldorf, i et intervju med WDR. «Sektorer som en gang var viktige, som tekstilindustrien og produsenter av underholdnings- og husholdningselektronikk, spiller ikke lenger noen rolle.
Det er ingen garanti for at dette ikke kan skje i bilindustrien også».
Konsekvensene vil bli alvorlige, sier Südekum: «En enestående avindustrialisering, hvis tendens allerede er merkbar».
Dette vil sannsynligvis ikke bare påvirke bilindustrien, men alle energiintensive sektorer som kjemikalier og
stål. Hvis det skulle skje, ville det være et «ekstremt sjokk for hele den tyske økonomien», sier Südekum.
Kommentar:
Det Südekum ikke berører er at denne krisa ikke er en tradisjonell overgangskrise mellom teknologier, men ei krise som er skapt på den ene sida av tyske og europeiske politikere og deres «grønne skifte» og på den andre sida av USAs ødeleggelse av Tysklands energiforsyning gjennom Nord Stream-sabotasjen og ødeleggelsen av det tyske eksportmarkedet i Russland.
Eventyret om Illusjonsveverne, Illusjonsregisteret, og De Pantsatte Barna
Av Susanne Heart - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/eventyret-om-illusjonsveverne-illusjonsregisteret-og-de-pantsatte-barna/
Det var en gang et land kjent for sitt frie folk og ærlige styresett. Landets konge og hans råd lovte alltid å beskytte folket og deres rettigheter. Men bak de tykke slottsmurene skjulte kongen en mørk hemmelighet – han hadde alliert seg med et globalt nettverk av Illusjonsvevere, en mektig orden som mestret kunsten å skape blendverk og bedrag. Disse Illusjonsveverne hadde en eneste hensikt: å veve et usynlig nett av kontroll over hele landet – ja, hele verden faktisk – slik at de kunne eie alt og alle, uten at noen merket hva som foregikk.
Med lyset som sin ledestjerne forsto folket – de mange – at illusjonene bare var som skygger, fryktinngytende, men maktesløse. Illusjonsveverne var få, og deres kraft hvilte kun i mørket de skapte. Folket trengte ikke kjempe; det var nok å skru på lyset. Da flammenes klare skinn fylte rommet, fordunstet illusjonene, avslørt som tomme skygger. Friheten – som hele tiden hadde vært der, like utenfor synet – trådte frem i sin fulle, uforstyrrede glans. Folket innså sin egen kraft: å se gjennom skyggene var alt som skulle til, og slik tok de friheten tilbake – som den alltid hadde vært deres.
Illusjonsveverne startet i det små, med landets selskaper og eiendommer. Gjennom noe de kalte Illusjonsregisteret sørget de for at hvert selskap og hver eiendom ble registrert i kongens navn, knyttet til en skjult gjeld han skyldte dem. Men grådigheten deres kjente ingen grenser. Snart gikk de videre til å registrere ikke bare selskapene, men også landets offentlige institusjoner – skoler, sykehus, domstoler og til og med selve kongeriket ble i hemmelighet omskapt til selskaper.
Alle disse institusjonene, som en gang hadde vært landets ryggrad og til folketjeneste, var nå listet opp som eiendommer i Det Globale Illusjonsregisteret. Illusjonsveverne visste at dersom disse institusjonene ble registrert som selskaper, kunne de etter hvert eies, pantsatt som eiendom, og i verste fall selges. Det en gang så frie riket var på vei til å bli eiendommen til usynlige eiere – uten at folket var klar over hva som skjedde.
Men det mørkeste av alt var hva Illusjonsveverne gjorde med de nyfødte barna. Når hvert barn kom til verden, ble det registrert og gitt et unikt nummer – et Gullnummer. Foreldrene trodde dette bare var for enkel identifikasjon, men i virkeligheten var Gullnummeret inngangsbilletten til Illusjonsregisteret – en usynlig pantsetting av barnets fremtid. For hvert barn som ble født i landet, vevde Illusjonsveverne en ny, usynlig lenke som bandt det til kongens voksende gjeld og deres egen makt. Ingen barn slapp unna. Folket ante ikke at barna deres ble sett på som verdier, eiendom i et globalt nettverk.
Så lenge folkets øyne var blendet av illusjoner, gled riket sakte men sikkert over i hendene på de usynlige eierne. Men til slutt begynte noen å våkne. Ryktene spredte seg om at barna ble pantet bort, at institusjonene var blitt varer, og at alle var fanget i et nett de aldri hadde valgt. Folket forstod til slutt at deres eneste vei til frihet var å bryte seg løs fra Illusjonsregisteret og gjenvinne sin suverenitet.
Med nyvunnet innsikt reiste folket seg mot Illusjonsvevernes bedrag. De innså at en illusjon bare virker så lenge ingen ser den for hva den er. Alle hindringene, grensene og reglene var bare et verk av tåke, laget for å skjule sannheten – og når tåken forsvant, så de det de en gang hadde hatt, friheten. De visste at hvis de kunne rive bort sløret, ville de kunne befri barna sine, institusjonene sine og til syvende og sist hele riket fra de usynlige eiernes grep.
Da kom de til å huske en tekst, en erklæring laget av et fritt folk som en gang, lenge før, hadde brutt seg ut av lignende lenker. Det var Uavhengighetserklæringen, og den lød slik:
“Vi anerkjenner den uforanderlige sannhet at alle mennesker er født med like rettigheter, og at de har fått en uomtvistelig frihet fra skaperens hånd. For å beskytte disse rettighetene – Liv, Frihet og Søken etter Lykke – skal et folk stå opp mot enhver undertrykkende makt som truer deres grunnleggende verdighet. Når regjeringer, systemer eller ledere søker å undergrave eller undertrykke folket for sine egne formål, er det folkets rett, ja deres plikt, å kaste av slike lenker, og å forme et nytt styre, forankret i deres umistelige rettigheter som frie mennesker.”
Med lyset som sin ledestjerne forsto folket – de mange – at illusjonene bare var som skygger, fryktinngytende, men maktesløse. Illusjonsveverne var få, og deres kraft hvilte kun i mørket de skapte. Folket trengte ikke kjempe; det var nok å skru på lyset. Da flammenes klare skinn fylte rommet, fordunstet illusjonene, avslørt som tomme skygger. Friheten – som hele tiden hadde vært der, like utenfor synet – trådte frem i sin fulle, uforstyrrede glans. Folket innså sin egen kraft: å se gjennom skyggene var alt som skulle til, og slik tok de friheten tilbake – som den alltid hadde vært deres.
Så levde de lykkelig i alle sine dager.
Kan eventyret ha noen røtter i virkeligheten?
Har du lyst til å dykke inn kontroversene i eventyrets tema fra den virkelige verden? Da kan jeg anbefale Hans Eirik Olav sin svært omfattende artikkel “Trollmannen fra Oz” med et stort antall kildehenvisninger.
Her er også en kort informasjonsfilm (ca 7 min) og en TikTok-video (ca 5 min) om tolkningen av eventyret Trollmannen fra Oz som peker på samme problemstilling.
NB. Det er utfordrende å gå inn i denne materien og det er lett å gå seg vill. Men likevel viktig å gjøre seg noen refleksjoner tenker jeg.
Denne artikkelen ble publisert på Susanne Hearts Substack.
Ukraina: Kurakhove-gryta og brutte avtaler
Av skribent - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/ukraina-kurakhove-gryta-og-brutte-avtaler/
Emil Kastehelmi i Black Bird Group gir en god oversikt over dagens situasjon i det sørøstlige Ukraina.
Av Moon of Alamaba.
Siden den ukrainske kommandoen hadde sendt sine beste enheter for å dø i den meningsløse inntrengningen av den russiske Kursk oblast, ble den ukrainske frontlinjen i sørøst betydelig dårligere. Russiske styrker gikk videre langs hele frontlinjen.
Det er rett og slett for få ukrainske soldater til å holde forsvarsposisjonene. Den økte bruken av russiske FAB-bomber ødelegger ukrainske posisjoner og lar russerne fortsette.
Den siste russiske fremgangen fra sør og øst viser dannelsen av en ny gryte som kan fange ukrainske enheter i og rundt Kurakhove.
Russiske tropper fra øst og sør vil sannsynligvis sikte mot byene Andrivka og Konstantinopyl der T-05-15-veien går sammen med H-15-motorveien.
Dette vil blokkere forsyningslinjene til Kurakhove og alle ukrainske enheter plassert rundt byen.
Det er et gap i de ukrainske forsvarsposisjonene igjen (blå linjer) som et slikt angrep kan fortsette gjennom.
I denne situasjonen er det best mulige trekket for den ukrainske siden en umiddelbar retrett på rundt 30 kilometer vest, hvor skoger, en annen elv og tettstedet rundt byen Ivanivka gir bedre forsvar.
Det er imidlertid ikke det den ukrainske kommandoen vil beordre sine tropper til å gjøre. Den vil heller fortsette å kaste bort infanteriet sitt i en enda en meningsløs hold-til-de-siste-menn-posisjon.
Samtaler om en avtale
Det foreligger interessante nye detaljer om fornyelse av en avtale for å stoppe angrep på infrastruktur i Russland og Ukraina. Tidligere forhandlinger om en slik avtale ble stoppet da Ukraina hadde startet sin Kursk-innrykk.
Financial Times rapporterer i dag at samtalene blir fornyet (arkivert):
Ukraina og Russland er i foreløpige diskusjoner om å stanse angrep på hverandres energiinfrastruktur, ifølge folk som er kjent med saken.
FT skriver imidlertid at noen framgang er usannsynlig med mindre Ukraina trekker seg tilbake fra Kursk.
Den virkelige nyheten fra FT er at det hadde vært – som var ukjent så langt – en tidligere avtale på plass:
Fire ukrainske tjenestemenn fortalte Financial Times at Kiev og Moskva hadde kommet til en «stilltiende avtale» i fjor høst om ikke å slå hverandres energianlegg.
Som et resultat avstod Russland den vinteren fra den typen storstilte angrep de hadde utført på Ukrainas kraftinfrastruktur i 2022-23, ifølge to ukrainske tjenestemenn og en person i Washington med kunnskap om situasjonen.
Den avtalen var ment å bane vei for en formell avtale, sa de.
Kiev startet imidlertid droneangrep på Russlands oljeanlegg på nytt i februar og mars i år, da de forsøkte å øke presset på Moskva etter den mislykkede motoffensiven i 2023.
Til tross for en advarsel fra Det hvite hus om å stoppe angrepene, presset Kiev på, og Moskva så på den stilltiende avtalen som brutt, sa folk som er kjent med situasjonen.
Russland eskalerte deretter og utløste angrep med langdistansemissiler rettet mot kraftverk over hele Ukraina, inkludert Trypilska termiske kraftverk 40 km fra Kiev, som ble fullstendig ødelagt.
… Russlands svar på Kievs angrep kastet store deler av Ukraina ned i midlertidig mørke og kuttet 9 GW kraftproduksjonskapasitet – halvparten av hva Ukraina trengte i fjor for å komme gjennom vinteren. Kiev har vist seg ute av stand til å gjenopprette denne kapasiteten fullt ut.
Det faktum at Ukraina hadde brutt en tidligere avtale, og at det angrep i Kursk mens forhandlinger om en fornyelse pågikk, gjør det usannsynlig at Russland vil gå med på noe annet enn en kapitulasjon fra ukrainsk side.
Moon Of Alabama ble åpnet som et uavhengig, åpent forum for medlemmer av noe som kalte seg Whisky Bar-samfunnet. Bloggeren Bernhard startet og driver fortsatt sida.
Navnet på den originale Whisky Bar ble hentet fra Bertolt Brechts Alabama Song hvor den første linjen går: «Vis meg veien til neste whiskybar». Navnet Moon of Alabama ble hentet fra den første linjen i refrenget til den sangen: «Oh, Moon of Alabama …».
Denne artikkelen ble publisert her:
Ukraine SitRep: Kurakhove Cauldron, Broken Deals
Media endrer fortelling når den ukrainske proxy-krigen nærmer seg slutten
Av Glenn Diesen - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/media-endrer-fortelling-nar-den-ukrainske-proxy-krigen-naermer-seg-slutten/
The Economist rapporterer at «Russland skjærer gjennom det ukrainske forsvaret» og Ukraina «sliter med å overleve». [1] Gjennom alle vestlige medier blir publikum forberedt på nederlag og smertefulle innrømmelser i fremtidige forhandlinger. Media endrer narrativet ettersom virkeligheten ikke lenger kan ignoreres. Russlands kommende seier har vært åpenbar siden i det minste sommeren 2023, men dette ble ignorert for å holde proxy-krigen i gang.
Vi er vitne til en imponerende demonstrasjon av narrativ kontroll: I mer enn to år har de politiske mediaelitene ropt «Ukraina vinner» og fordømt enhver dissens til deres fortelling som «Kreml-talepunkter» som tar sikte på å redusere støtten til krigen. Det som var «russisk propaganda» i går er nå plutselig konsensus i de kollektive mediene. Kritisk selvrefleksjon er like fraværende som den var etter Russiagate-rapporten.
Tilsvarende narrativ kontroll ble vist da media i to tiår forsikret publikum om at NATO vant i Afghanistan, før de flyktet i et stort rush med dramatiske bilder av mennesker som falt av et fly.
Media lurte publikum ved å presentere de stillestående frontlinjene som bevis på at Russland ikke vant. Men i en utmattelseskrig måles krigens retning ved utmattelsesrater – tapene på hver side. Territoriell kontroll kommer etter at motstanderen har blitt utmattet ettersom territoriell ekspansjon er svært kostbar i en slik høyintensiv krigføring med kraftige forsvarslinjer. Utmattelsesratene har gjennom hele krigen vært ekstremt ugunstige for Ukraina, og de blir stadig verre. Den nåværende kollapsen av de ukrainske frontlinjene var svært forutsigbar ettersom mannskapene og våpnene er oppbrukt.
Hvorfor har den tidligere fortellingen gått ut på dato? Publikum kan bli villedet av falske utmattelsesrater, men det er ikke mulig å dekke over territorielle endringer etter det eventuelle bristepunktet. Videre var proxy-krigen gunstig for NATO da russerne og ukrainerne blødde hverandre uten noen vesentlige territorielle endringer. Når ukrainerne først er utmattet og begynner å miste strategisk territorium, er det ikke lenger i NATOs interesse å fortsette krigen.
Narrativkontroll: våpengivende empati
De politiske mediaelitene militariserte empatien for å få offentlig støtte til krig og forakt for diplomati. Den vestlige offentligheten ble overbevist om å støtte proxy-krigen mot Russland ved å appellere til deres empati for lidelsene til ukrainere og urettferdigheten i deres tap av suverenitet. Samtidig blir alle appeller til empati alltid oversatt til støtte for fortsatt krigføring og avvisning av diplomatiske løsninger.
De som var uenige i NATOs mantra om at «våpen er veien til fred» og i stedet foreslo forhandlinger, ble raskt avvist som marionetter for Kreml som ikke brydde seg om ukrainere. Støtte til fortsatt kamp i en krig som ikke kan vinnes har vært det eneste akseptable uttrykket for empati.
For postmodernistene som søker å sosialt konstruere sin egen virkelighet, er stormaktsrivalisering i stor grad en kamp om narrativer. Våpniseringen av empati gjorde at krigsfortellingen ble ugjennomtrengelig for kritikk. Krig er dydig og diplomati er forræderisk ettersom Ukraina angivelig kjempet mot Russlands uprovoserte krig med mål om å underlegge hele landet. En sterk moralsk innramming fikk overbevist folk til å la seg lure og selvsensurere til støtte for den edle saken.
Til og med kritikk av hvordan ukrainske sivile ble dratt inn i biler av regjeringen sin og sendt i døden i frontlinjen, ble fremstilt som å støtte «Kremlin-talepunkter» da det undergravde NATOs krigsfortelling.
Rapportering om høye ukrainske tapstall truet med å undergrave støtten til krigen. Rapportering om svikt i sanksjonene truet med å redusere offentlig støtte til sanksjonene. Rapportering om USAs sannsynlige ødeleggelse av Nord Stream truet med å skape splittelser innenfor militærblokken. Rapportering om USAs og Storbritannias sabotasje av Minsk-avtalen og Istanbul-forhandlingene truer fortellingen om at NATO bare forsøker å «hjelpe» Ukraina. Publikum tilbys den binære muligheten til å følge enten pro-Ukraina/NATO-narrativet eller pro-Russland-fortellingen. Alle som utfordrer fortellingen med ubeleilige fakta, kan dermed bli beskyldt for å støtte Moskvas fortelling. Å rapportere at Russland er i ferd med å vinne ble ukritisk tolket som å ta Russlands parti.
Det er rikelig med fakta og uttalelser som viser at NATO har kjempet til siste ukrainer for å svekke en strategisk rival. Likevel innebærer den strenge narrative kontrollen at det ikke har blitt tillatt å diskutere slike bevis.
Målene for en proxy-krig: Å få motstanderen til å blø
Det strenge kravet om lojalitet til narrativet skjuler urapporterte fakta om at amerikansk utenrikspolitikk handler om å gjenopprette global forrang og ikke en altruistisk forpliktelse til liberale demokratiske verdier. USA anser Ukraina som et viktig instrument for å svekke Russland som en strategisk rival.
RAND Corporation, en tenketank finansiert av den amerikanske regjeringen og kjent for sine nære bånd med etterretningsmiljøet, publiserte i 2019 en rapport om hvordan USA kunne forblø Russland ved å trekke landet lenger inn i Ukraina. RAND foreslo at USA kunne sende mer militært utstyr til Ukraina og true med NATO-utvidelse for å provosere Russland til å øke sitt engasjement i Ukraina:
«Å gi mer amerikansk militærutstyr og råd kan føre til at Russland øker sitt direkte engasjement i konflikten og prisen det betaler for den… Mens NATOs krav om enstemmighet gjør det usannsynlig at Ukraina kan få medlemskap i overskuelig fremtid, kan Washington presse på for denne muligheten og øke ukrainsk besluttsomhet samtidig som det fører til at Russland fordobler sin innsats for å forhindre en slik utvikling».[2]
Imidlertid anerkjente den samme RAND-rapporten at strategien med å blø Russland måtte «kalibreres» nøye, da en fullskala krig kan føre til at Russland ville erverve strategiske territorier, noe som ikke er i USAs interesse. Etter at Russland invaderte Ukraina i februar 2022, var strategien på samme måte å holde krigen i gang så lenge det ikke var vesentlige territorielle endringer.
I mars 2022 erkjente Leon Panetta (tidligere stabssjef i Det hvite hus, USAs forsvarsminister og CIA-direktør): «Vi er engasjert i en konflikt her, det er en proxy-krig med Russland, enten vi sier det eller ikke… Måten du får innflytelse på er ved, ærlig talt, å gå inn og drepe russere». [3] Selv Zelensky erkjente i mars 2022 at noen vestlige stater ønsket å bruke Ukraina som en fullmektig mot Russland: «Det er de i Vesten som ikke har noe imot en lang krig fordi det ville bety å utmatte Russland, selv om dette betyr at Ukrainas bortgang og kommer på bekostning av ukrainske liv». [4]
USAs forsvarsminister Lloyd Austin skisserte målene i proxy-krigen i Ukraina for å svekke dens strategiske motstander:
«Vi ønsker å se Russland svekket i den grad at det ikke kan gjøre den typen ting som det har gjort under invadering av Ukraina …. Så det [Russland] har allerede mistet mye militær kapasitet Og mange av troppene, for å si det rett ut. Og vi vil se at de ikke har evnen til å reprodusere den evnen veldig raskt».[5]
Det har også vært indikasjoner på regimeendring som ødeleggelse av Russland som bredere mål for krigen. Kilder i amerikanske og britiske myndigheter bekreftet i mars 2022 at målet var at «konflikten skulle forlenges og dermed blø Putin», da «det eneste sluttspillet nå er slutten på Putin-regimet». [6] President Biden foreslo at regimeskifte var nødvendig i Russland: «For guds skyld, denne mannen kan ikke forbli ved makten». Imidlertid gikk Det hvite hus senere tilbake på disse farlige bemerkningene til Biden.
Talsmannen til statsminister Boris Johnson refererte også eksplisitt til regimeskifte ved å argumentere «tiltakene vi innfører, som store deler av verden innfører, er å få Putin-regimet til å falle». James Heappey, den britiske ministeren for de væpnede styrker, skrev på samme måte i Daily Telegraph:
«Hans fiasko må være fullstendig, Ukrainsk suverenitet må gjenopprettes, og det russiske folket gis makt til å se hvor lite han bryr seg om dem. Ved å vise dem det, vil Putins dager som president sikkert være talte, og det samme vil de til den kleptokratiske eliten som omgir ham. Han vil miste makten og han vil ikke få velge sin etterfølger”.[7]
Kjemper til den siste ukraineren
Chas Freeman, USAs tidligere assisterende forsvarsminister for internasjonale sikkerhetsspørsmål og direktør for kinesiske anliggender ved det amerikanske utenriksdepartementet, kritiserte Washingtons beslutning om å «kjempe til siste ukrainer». [8]
Den republikanske senatoren Lindsey Graham skisserte de gunstige ordningene USA hadde etablert med Ukraina: «Jeg liker den strukturelle veien vi er på her. Så lenge vi hjelper Ukraina med våpnene de trenger og den økonomiske støtten, vil de kjempe til siste person». [9] Den republikanske lederen, Mitch McConnell, advarte mot å blande idealisme sammen med den harde virkeligheten til USAs mål i proxy-krigen:
«President Zelensky er en inspirerende leder. Men de mest grunnleggende årsakene til å fortsette å hjelpe Ukraina med å forringe og beseire de russiske inntrengerne er kalde, harde, praktiske amerikanske interesser. Å hjelpe til med å ruste våre venner i Øst-Europa til å vinne denne krigen er også en direkte investering i å redusere Vladimir Putins fremtidige evner til å true Amerika, true våre allierte og bestride våre kjerneinteresser… Til slutt vet vi alle at Ukrainas kamp for å ta tilbake sitt territorium er verken begynnelsen eller slutten på Vestens bredere strategiske konkurranse med Putins Russland”.[10]
Senator Mitt Romney hevdet at å bevæpne Ukraina var: «Vi reduserer og ødelegger det russiske militæret for en veldig liten sum penger … et svekket Russland er en god ting», og det kommer til en relativt lav kostnad fordi «vi taper ingen bor i Ukraina». Senator Richard Blumenthal hevdet på samme måte: «vi får pengene våre på investeringen i Ukraina» fordi «for mindre enn 3 prosent av vår nasjons militærbudsjett har vi gjort det mulig for Ukraina å degradere Russlands militære styrke med det halve… Alt uten en eneste amerikaner tjenestekvinne eller mann skadet eller tapt». [11] Kongressmedlem Dan Crenshaw er enig i at «å investere i ødeleggelsen av motstanderens militære, uten å miste en eneste amerikansk soldat, synes jeg er en god idé». [12]
Den pensjonerte amerikanske generalen Keith Kellogg hevdet på samme måte i mars 2023 at «hvis du kan beseire en strategisk motstander uten å bruke noen amerikanske soldater, er du på toppen av profesjonalitet». Kellogg forklarte videre at å bruke ukrainere til å bekjempe Russland «tar en strategisk motstander av bordet» og dermed gjør det mulig for USA å fokusere på sin «hovedmotstander som er Kina». NATOs generalsekretær Stoltenberg hevdet også at å beseire Russland og bruke Ukraina som et bolverk mot Russland «vil gjøre det lettere» for USA «å fokusere også på Kina … hvis Ukraina vinner, vil du ha den nest største hæren i Europa, den ukrainske hær, kampherdet, på vår side, og vi vil ha en svekket russisk hær, og vi har også nå Europa virkelig trappet opp for forsvarsutgifter”. [13]
På jakt etter en ny fortelling
En ny seiersfortelling er nødvendig ettersom et NATO-støttet Ukraina ikke realistisk kan beseire Russland på slagmarken. Den sterkeste fortellingen er åpenbart å hevde at Russland har mislykkes i sitt mål om å annektere hele Ukraina for å gjenskape det sovjetiske imperiet og deretter erobre Europa. Denne fortellingen gjør NATO i stand til å hevde seier. Etter Ukrainas katastrofale motoffensiv sommeren 2023, ble en slik ny fortelling indikert av David Ignatius i Washington Post, der han hevdet at målet for suksess er svekkelsen av Russland:
«I mellomtiden, for USA og deres NATO-allierte, har disse 18 månedene med krig vært en strategisk gavepakke, til relativt lave kostnader (annet enn for ukrainerne). Vestens mest hensynsløse antagonist har blitt rystet. NATO har vokst seg mye sterkere med tillegg av Sverige og Finland. Tyskland har avvent seg fra avhengighet av russisk energi og har på mange måter gjenoppdaget sin sans for verdier. NATO-krangel skaper overskrifter, men totalt sett har dette vært en triumfsommer for alliansen».[14]
Sean Bell, en tidligere Royal Air Force Air Vice-Marshal og ansatt i forsvarsdepartementet, hevdet i september 2023 at krigen hadde betydelig degradert det russiske militæret til det punktet at det «ikke lenger utgjør en troverdig trussel mot Europa». Bell konkluderte derfor med at «det vestlige målet for denne konflikten er oppnådd» og «Den harde realiteten er at Ukrainas mål ikke lenger er på linje med deres støttespillere». [15]
Den ukrainske stedfortrederen er oppbrukt, noe som avslutter proxy-krigen med mindre NATO er forberedt på å gå til krig mot Russland. Mens NATO forbereder seg på å redusere tapene sine, kreves en ny fortelling. Ettersom fortellingen endrer seg, vil det snart bli tillatt å innkalle til forhandlinger som et uttrykk for empati for ukrainerne.
Denne artikkelen inneholder noen utdrag fra boken min: «Ukraina-krigen og den eurasiske verdensorden»
[1] The Economist, ‘Ukraina sliter nå for å overleve, ikke for å vinne’, The Economist , 29. oktober 2024.
[2] RAND, ‘Extending Russia: Competing from Advantageous Ground’, RAND Corporation , 24. april 2019, s.99.
[3] L. Panetta, ‘US Is in a Proxy War With Russia: Panetta’, Bloomberg , 17. mars 2022.
[4] The Economist. «Volodymyr Zelensky om hvorfor Ukraina må beseire Putin» The Economist , 27. mars 2022.
[5] G. Carbonaro, ‘US Wants Russia ‘Weakened’ So It Can Never Invade Again’, Newsweek , 25. april 2022.
[6] N. Ferguson, ‘Putin misforstår historien. Så, dessverre, gjør USA’, Bloomberg , 22. mars 2022.
[7] J. Heappey, ‘ukrainere kjemper for sin frihet, og Storbritannia gjør alt for å hjelpe dem’, The Telegraph , 26. februar 2022.
[8] A. Maté, ‘USA kjemper mot Russland ’til den siste ukraineren’: veteran amerikansk diplomat’, The Grayzone , 24. mars 2022.
[9] A. Maté, ‘USA, Storbritannia saboterte fredsavtalen fordi de ‘ikke bryr seg om Ukraina’: fmr. NATO-rådgiver’, The Grayzone , 27. september 2022.
[10] M. McConnell, «McConnell on Zelenskyy Visit: Helping Ukraine Direct Serves Core American Interests», Mitch McConnell offisielle nettsted , 21. desember 2022.
[11] R. Blumenthal, ‘Zelenskyy vil ikke ha eller trenger våre tropper. Men han trenger sårt og desperat verktøyene for å vinne’, CT Post , 29. august 2023.
[12] L. Lonas, ‘Crenshaw, Greene kolliderer på Twitter: ‘Still going after that slot on Russia Today», The Hill , 11. mai 2022.
[13] T. O’Conner, «Så, hvis USA er bekymret for Kina og ønsker å svinge mot Asia, så må du sørge for at Putin ikke vinner inn i Ukraina», Newsweek , 21. september 2023.
[14] D. Ignatius, ‘Vesten føler seg dyster om Ukraina. Her er hvorfor det ikke burde det’, The Washington Post , 18. juli 2023.
[15] S. Bell, «Vesten er fortsatt forpliktet til Ukrainas motoffensiv – men det er skepsis til Zelenskyys endelige mål», Sky News , 9. september 2023.
Denne artikkelen ble publisert på Glenn Diesens Substack.
Eventuelle svakheter eller feil i oversettelsen er vårt ansvar.
Les også:
USA finansierer 70% av Israels kriger
Av Kyle Anzalone - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/usa-finansierer-70-av-israels-kriger/
Dr. Tammy Abughanim, «Vi vet alle at den åpenbare handlingen er å slutte å forsyne Israel med våpnene de bruker, våpnene de bruker for å angripe og drepe sivile».
Av Kyle Anzalone.
The Libertarian Institute, 29. oktober 2024.
En ny rapport fra den israelske utsgiveren Calcalist ,som har gjennomgått israelske militærutgifter til kriger siden 7. oktober, har funnet at på litt over et år har USA forsynt Israel mer enn $ 20 milliarder i militærhjelp.
«Omfanget av amerikansk bistand siden begynnelsen av krigen er rundt 85 milliarder shekel … I følge offisielle estimater fra Bank of Israel er de totale kostnadene ved krigen … omtrent 118 milliarder NIS». Den fortsetter: «Derfor, ifølge en enkel beregning, finansierte amerikanerne rundt 70 % av krigsinnsatsen».
Ifølge Cost of War Project har USA gitt Israel 22,57 milliarder dollar i militærhjelp siden Hamas-angrepet. Calcalist konkluderer med at uten amerikansk støtte ville Tel Avivs krig rett og slett være finansielt uoverkommelig.
«Det er ingen tvil om at uten den amerikanske bistanden ville statsunderskuddet for årene 2024-2025 (som er et av de høyeste i landets historie) ha økt med rundt 4,3 % av BNP, noe som ville ha gjort den umulig å finansiere», heter det. «Derfor er det tvilsomt om denne krigen ville ha blitt ført som den gjør – verken i intensitet eller i omfang – uten den amerikanske hjelpen».
USA har sendt Israel titusenvis av bomber, artillerigranater og stridsvogngranater. Disse våpnene har blitt brukt til å begå utallige krigsforbrytelser mot det palestinske folket i Gaza.
Det offisielle dødstallet i den beleirede enklaven overstiger nå 43.000. En gruppe amerikanske helsearbeidere som har tilbrakt tid som frivillige i Gaza, anslår imidlertid det faktiske dødstallet til å være over 118.000.
Dr. Tammy Abughanim, en pediatrisk intensivkirurg, sa:
«Vi kan ikke gjøre jobben vår, fordi Israel har gjort jobbene våre umulige, og Israel har gjort jobbene våre umulige med direkte støtte fra USA». Hun la til: «Vi vet alle at den åpenbare handlingen er å slutte å forsyne Israel med våpnene de bruker, våpnene de bruker for å angripe og drepe sivile».
Denne artikkelen er hentet fra The Libertarian Institute:
The US Is Funding 70% of Israel’s Wars
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Ray McGovern: Israel’s Unstoppable Downfall? Total Collapse Looming on All Fronts!
Col. Daniel Davis: Is Israel on the Brink of Collapse Against Iran & Hezbollah?
Iran AD Defeated Strike; Putin Warns West, Rus Nuclear Exercises; Rus Industry Surge, 4% GDP Rise
Iran and Israel, is the escalation over?
Norge var ikke noen kolonimakt
Av Øyvind Andresen - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/norge-var-ikke-noen-kolonimakt/
Jeg har ikke sett forestillinga Kill Devil på Kilden teater i Kristiansand som reiser spørsmålet om Norges rolle i forhold til slavehandelen. Jeg vil derfor ikke polemisere mot forestillingen, men heller komme med noen allmenne betraktninger om dette tema:
Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark, særlig i perioden 1537 til 1814. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan ikke Norge som nasjon holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges kolonifortid» er misvisende og historisk feil.
I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Norge var den svake parten i denne unionen; kongene var danske og holdt til i København. Etter innføringa av reformasjonen i Norge utforma kong Christian 3 en håndfestning med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffa han det norske riksrådet, og slår fast at Norge skulle bare regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne.
«Den norske staten ble avskaffet i 1536/1537», skriver historiker Øystein Rian. Kirka blir nå lagt under den danske kronen med våpenmakt, og alt kirkegodset blir statseiendom. Den katolske kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord, og dette blir omgjort til krongods. En rekke norske bønder blei leilendinger under den danske kongen. Skriftspråket ble dansk.
I 1660 innførte kong Fredrik 3. så eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta Danmark – Norge ytterligere. Med Kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatninga i Europa. All utenrikspolitikk i hele unionstida lå selvsagt under den danske tronen. I denne perioden hadde kongen aleine lovgivende, utøvende og dømmende makt. Han kunne utnevne og avskjedige alle militære, sivile og geistlige embetsmenn. Bare han kunne erklære krig og slutte fred og skrive ut skatter, avgifter og tjenester av enhver art.
Den norske hæren var helt underlagt den danske kongen. Det fantes ikke noen institusjon som representerte norsk suverenitet i perioden 1537 til 1814. Det eksisterte ingen egne norske statsinstitusjoner, det fantes ingen norsk folkeforsamling og regjering, og i praksis fantes det heller ingen norsk offentlighet. I kongens kanselli og råd var det ingen nordmenn før 1784. Under unionstida som helhet går mellom halvparten og to tredel av skattene fra Norge til København og Danmark. Skattetrykket øker under eneveldet, noe som utløser en rekke bondeopprør på 1700 – tallet, de mest kjente var Strilekrigen og Lofthus-opprøret.
De tre slave-øyene i Karibien, St. Thomas , St. Jan og St. Croix var danske koloniøyer og ble derfor kalt «Dansk Vest- India». Denne kolonien bestod helt til 1917, altså over hundre år etter at Danmark «mista» Norge.
Jeg viser til professor Terje Tvedts bok «Verdenshistorie. Med fortiden som speil». Der vier han et eget kapittel til spørsmålet om Norge var et eget koloniland. Hans svar er klart: Norge var et av få «annerledelsland» i Europa som ikke i deltok i erobringen av den ikke- europeiske verden. Han skriver «Norge var ikke en koloni i streng formell forstand, men landets posisjon minnet mye mer om en koloni enn en kolonimakt.»
Han skriver videre:
«Å fortolke den europeiske koloniale historien som om Norge også var en del av den, gjør derfor den europeiske kolonialismen som historisk periode og konkret politikk vanskeligere å forstå, om ikke ubegrepelig.» …. «Det er en analyse som inkluderer nordmenn i en slags felles – europeisk kolonial praksis og dermed som bærere av en kollektiv, historisk skyldfølelse, men til en stor kostnad: Den koloniale historien oppheves som historie».
Spørsmålet om Norges posisjon i unionen med Danmark må baseres på historisk forskning. Det må ikke gjøres om til et moralsk og emosjonelt spørsmål om en slags arvesynd som vi bærer med oss.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
NATO, immigrantar i EU og den komande krigen i Moldova
Av skribent - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/nato-immigrantar-i-eu-og-den-komande-krigen-i-moldova/
Sjølv om vi ofte har vist at EU berre er ein NATO-kontrollpost, blir dette for første gong illustrert av ei avgjerd frå Luxembourg-domstolen. Ifølge den kan ikkje EU returnere innvandrarar som venter på svar på asylsøknad til tredjeland med juridiske grenser som ikkje samsvarer med dei reelle grensene. Derfor kan ikkje Italia overføre egyptiske og bengalske immigrantar til interneringssenter i Albania. Alt dette skjer i påvente av ei masseutvandring av moldavarar for å rettferdiggjere ein krig i Transnistria.
av Thierry Meyssan, Voltairenet.org.
Den 18. oktober erklærte ein italiensk domstol for ugyldig at tolv bengalske og egyptiske immigrantar som hadde blitt redda til sjøs og søkte om asyl skulle ha moglegheita å reise gjennom eit tredje land. Politisk ser det ut til at denne avgjerda valtar den strukturen som Boris Johnson laga for omplassering av immigrantar. Britane ville sende dei av garde tusentals kilometer, til Rwanda, medan italienarane «nøydde seg med» å transportere dei berre nokre titals kilometer unna, til Albania.
Retten baserte avgjerda si på ein dom av 4. oktober, 2024 – ikkje frå Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), kjend som «Strasbourg Court», som er ein del av Europarådet – men frå EUs Court of Justice, ECJ, EU-domstolen, kjend som «Luxembourg Court», som Storbritannia ikkje lenger anerkjenner. Skilnaden kan sjå ubetydeleg ut for mange, men den avslører at innvandringssaka, som fram til no var dominert av dei «progressive» vurderingane til EMD-dommarane, finansierte av George Soros, no er gjenstand for ein annan logikk.
EMD har slått fast at innvandrarar er beskytta av Konvensjonen for vern av menneskerettar og fundamentale fridommar (CSDHLF) medan domstolane på kontinentet granskar saka deira. Derfor forbaud dei å tillate at folk som var redda på havet skulle landast i næraste hamn, slik internasjonal havrett føreskriv, og forplikta redningsmannskapa til å midlertidig transportere dei til EU. Ifølge EMD er det altså ulovleg å sende dei via Rwanda, men dei kan ikkje motsette seg at dei blir sende til Albania, som har signert denne konvensjonen.
EU-domstolen dømmer ikkje i menneskeretssaker. Den har berre til oppgåve å overprøve legaliteten til rettsakter frå unionen og sikre einsarta tolkning og bruk av EU-direktiva [1]. Det er ein forvaltningsdomstol. Men no har Direktiv 2013/32, som fastset gjeldande prosedyrar, oppheva Direktiv 2005/8. Den gamle teksten inkluderte ei avklaring som no Europakommisjonen no har fjerna. Retten konkluderte med at det ikkje er mogleg å omtale statar som “trygge”, og såleis som destinasjonar for migrantar som har fått ordre om å forlate territoriet, så lenge desse mållanda har område som ikkje er “trygge”. På den tida [2013] handla det nemleg om å hindre at syriske flyktningar skulle returnere til heimlandet sitt, sjølv om deler av landet ikkje lenger var under jihadistangrep. EU hadde tilpassa politikken sin til den som vart ført av USA og Israel. Dei ønska å fråta Syria folket sitt for å svekke landet militært.
Dette er bruk av ein militær teori frå NATO: “migrasjon som krigsvåpen”. Dette konseptet vart først implementert under Jugoslavia-krigane. CIA hadde greidd å overtale kosovarane til å forlate landet for å flykte frå Beograd sine kampar mot KLA-terroristar. Ei lang kolonne sivile la då ut mot Makedonia langs ei toglinje. Makedoniarane, litt forvirra, ønska dei velkomen. Bilda av denne utvandringa vart brukt av NATO sine kommunikasjonstenester til å påstå at president Slobodan Milošević undertrykte den kosovariske minoriteten, og på den måten rettferdiggjorde dei NATOs illegale invasjon av Jugoslavia.
Dette konseptet vart studert av Kelly M. Greenhill [2]. Det vart brukt av CIA til å prøve å styrte president Nicolás Maduro ved å forårsake at over 5 millionar venezuelanarar flykta [3]. Ein kan difor sjå to ulike militære bruksområde for migrasjon: enten for å anklage ei regjering for undertrykking, eller for å utarme folketalet deira. Ein må forstå at desse folkevandringane, i motsetning til kva ein gjerne først trur, ikkje er meint for å unnsleppe krig, men at dei er krigen. Ofte skjer dei rett før militære operasjonar.
Dette konseptet bør ikkje forvekslast med kapitalismens konsept, som Peter Sutherland presenterte den 21. juni, 2012, under ei høyring i det britiske House of Lords [4]. Han erklærte at kvart individ må ha sjansen til å studere og arbeide i det landet dei sjølv vil, noko som er uforeinleg med all politikk som legg restriksjonar på innvandring; og at migrasjon skapar ein dynamikk som er avgjerande viktig for den økonomiske utviklinga, uavhengig av kva innbyggarane i vertsnasjonane meiner om saka. Derfor må EU underminere homogeniteten mellom nasjonane sine, konkluderte han med.
Dette er den økonomiske visjonen som Ulrich Grillo, presidenten for Tysk industris føderasjon, hadde utvikla den 22. desember 2014, for å oppmode kanslar Angela Merkel til å ta 800 000 immigrantar inn i landet sitt [5].
FNs generalsekretær på den tida, António Guterres, forsvarte denne økonomiske visjonen. Til den oppgåva fekk han råd frå Peter Sutherland. I sin presentasjon av utkastet Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration, erklærte spesialrepresentanten hans, Louise Arbour, at: “Demografiske data antyder at viss dei [dei rike landa] vil behalde sine noverande økonomiske nivå eller til og med få økonomisk vekst, så vil dei måtte ta imot godt opplærte utlandske arbeidarar for å møte krava til arbeidsmarknaden.” [6]
I fleire år har denne migrasjonsvisjonen blitt støtta av George Soros via hans innverknad på EMD [7]. For han handla det om å destabilisere statar i namnet til “open societies”.
EU-domstolen si avgjerd har ingenting å gjere med den tidlegare politiske syklusen, men utelukkande med NATO sine erfaringar i Jugoslavia, Dei store innsjøane [i Afrika], Libya, Syria, Venezuela og veldig snart i Moldova.
Domstolen baserte avgjerda si nettopp på tolkninga av situasjonen i Moldova. Moldova vart sjølvstendig då SSSR gjekk i oppløysing den 27. august 1991, åtte dagar etter at Transnistria erklærte seg uavhengige (den 19. august). Denne vesle republikken var opprinneleg sett på som ukrainsk. Etter Molotov-Ribbentrop-pakta vart den av Stalin innlemma i den delen av Romania som heiter Moldavia. I trettitre år har dei to vore heilt åtskilde, men FN registrerte Transnistria som ein region i Moldova i 1991. EU-domstolen ansåg at Moldova ikkje er «trygt», på det grunnlaget at Transnistria ville vere ein «opprørar»-region, sjølv om dei var heilt uavhengige sjølv før Moldova vart det.
Det har seg slik at Transnistria, no Den moldaviske republikken Dnestr, laut stå opp mot NATO under ein krig som Vesten falskt presenterte som «den moldovske borgarkrigen», sjølv om den moldovske arméen aldri deltok i den. Den 17. september, 2006, gjennomførte denne vesle republikken ei folkerøysting der 97,2% uttrykte ønske om å slutte seg til Den russiske føderasjonen. Det same skjedde i 2014, då naboen Krim vart sleppt inn i Den russiske føderasjonen [8].
Då Rand Corporation, tankesmia til den US-amerikanske militær-industrielle lobby, presenterte sin plan for å strekke Russland over bristepunktet og destabilisere dei (Overextending and Unbalancing Russia) for Representanthuset den 5. september 2019, insisterte representantane på å starte ein krig i Ukraina, eller – om det ikkje skulle gå – i Transnistria [9]. Etter at dei fundamentale nasjonalistane feila i Ukraina, tenkte Washington raskt på å gire opp og starte ein krig i Transnistria/Moldova [10].
Etter at planen til RAND Corporation var skissert opp, vart det snart oppretta Wikipedia-sider på 43 språk om “Dnestr-krigen” i 1992. Dette illustrerer utmerkt korleis Atlanter-propagandaen arbeider. Presentasjonen av hendingane ignorerer CIA si rolle i kampane. NATO-styrkar blir kalla “moldovske”, når dei eigentleg var rumenske. Samanlikn desse sidene med artikkelen eg skreiv om emnet for sytten år sidan [11]. Sjekk referansane. Dette fantasifulle narrativet blir slukt rått i god tru av alle Vestlege journalistar.
Den 20. oktober 2024 skulle moldovarane velge president og avgjere om dei skulle inkludere søknad om EU-medlemskap i grunnlova si. Overrasking: dei valde å gjenvelge pro-EU Maia Sandu til president, men røysta imot at landet skulle bli medlem i ein overnasjonal organisasjon. Washingtons plan hadde sett føre seg ein slags reprise av Maidan-kuppet i 2014. Denne gongen handla det ikkje om å plassere “fundamentale (integral) nasjonalistar” ved makta, men om å framprovosere ein krig med Transnistria. EU-domstolen hadde bana vegen ved å forby borgarar som nekta å delta å returnere til Moldova.
I starten fordømde president Maia Sandu det ho kalla “eit eineståande angrep på demokratiet”. “Kriminelle grupper som handlar i samspel med utlandske styrkar som er fiendtlege overfor våre nasjonale interesser, angreip landet vårt med titals millionar euro, løgner og propaganda” for å “fange landet vårt i uvisse og ustabilitet”, spesifiserte ho. Deretter, etter at utlandsrøystene var telde opp, kunngjorde Valkommisjonen siger Ja-sida med 50,28% av røystene, eit resultat som breie lag i Moldova fordømde som valfusk, men som vart applaudert i pressa i Vesten.
Oversettelse
Monica Sortland
[1] Affaire C-406/22, Ordonnance du 4 octobre 2024, Cour européenne de Justice.
[2] “Strategic Engineered Migration as a Weapon of War”, Kelly M. Greenhill, Civil War Journal, Volume 10, Issue 1, July 2008. «Understanding the Coercive Power of Mass Migrations,” in Weapons of Mass Migration : Forced Displacement, Coercion and Foreign Policy, Kelly M. Greenhill, Ithaca, 2010. “Migration as a Coercive Weapon : New Evidence from the Middle East”, in Coercion : The Power to Hurt in International Politics, Kelly M. Greenhill, Oxford University Press, 2018.
[3] “The Venezuelan Disinformation Campaign”, Translation Roger Lagassé, Voltaire Network, 6 September 2019.
[4] “The puppeteers of the migration crisis”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 2 May 2016.
[5] “The phoney « refugee crisis »”, by Thierry Meyssan, Translation Pete Kimberley, Voltaire Network, 7 September 2015.
[6] “EU should ’undermine national homogeneity’ says UN migration chief”, Brian Wheeler, BBC, June 21st, 2012.
[7] Les ONG et les juges de la CEDH (2009-2019) et L’impartialité de la CEDH – Problèmes et Recommandations, Grégor Puppinck, Delphine Loiseau et Nicolas Bauer, Centre européen pour le droit et la justice (2020 et 2023).
[8] “Transnistria seeks to join Russian Federation”, Voltaire Network, 24 March 2014.
[9] Overextending and Unbalancing Russia, James Dobbins, Raphael S. Cohen, Nathan Chandler, Bryan Frederick, Edward Geist, Paul DeLuca, Forrest E. Morgan, Howard J. Shatz, Brent Williams, Rand Corporation, April 2019. Voir aussi les détails du plan dans Extending Russia : Competing from Advantageous Ground, Raphael S. Cohen, Nathan Chandler, Bryan Frederick, Edward Geist, Paul DeLuca, Forrest E. Morgan, Howard J. Shatz & Brent Williams, Rand Corporation, May 25, 2019.
[10] “Rand Corp: how to destroy Russia”, by Manlio Dinucci , Translation Pete Kimberley, Il Manifesto (Italy) , Voltaire Network, 21 May 2019.
[11] « En 1992, les États-Unis tentèrent d’écraser militairement la Transnistrie », par Thierry Meyssan, Réseau Voltaire, 17 juillet 2007.
Originalens tittel:
L’OTAN, les migrants dans l’UE et la guerre à venir en Moldavie
Signerte innlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Georgia, EU og NGO-ene
Av Lars Birkelund - 31. oktober 2024
https://steigan.no/2024/10/georgia-eu-og-ngo-ene/
Skal Georgia bevege seg mot EU eller mot Russland, ble det spurt i norske medier før valget i Georgia 26. oktober.
Hvorfor enten eller, hvorfor ikke både og, spør jeg. Hvorfor skulle det være et problem at Georgia har gode forbindelser både til Russland og EU/Vesten?
«Halvparten av vennene mine har forlatt landet», heter det i en artikkel av Sverre Graff for ABC Nyheter, der han har intervjuet georgiske Larisa, 25 år gammel.
Larisa mener at flere vil utvandre hvis Georgisk Drøm fortsetter å styre. Men har hun og de gjenværende vennene hennes tenkt over hvor mange georgiere som kan komme til å forlate landet hvis Georgia blir med i EU? For da får georgierne fri tilgang til EUs arbeidsmarked, som inkluderer Norge gjennom EØS-avtalen. Larisa og hennes venner ønsker seg altså noe som kan være bra for seg sjøl. Men for Georgia?
Det samme sa unge ukrainere på Maidanplasssen i Kiev, Ukraina i 2013/14. De ønsket at Ukraina skulle bli med i EU for å få kunne få arbeid i EU/EØS-området. De unge der ble, enten de var klar over det eller ei, nærmest brukt som glansbilder i propagandaen for det som ble et blodbad av et vestlig-støttet statskupp, der ukrainske fascister kom til makta med hjelp av USA især. Også norske myndigheter støttet denne prosessen, samt kuppmakerne og deres etterkommere til denne dag.
Nå har millioner av ukrainere fått tilgang til EUs arbeidsmarked på en annen måte, mens Ukraina blir ødelagt. Det som skjer i Georgia nå ligner på det som skjedde i Ukraina da. Krefter i Georgia og Vesten, og ikke minst i Ukraina, ønsker å ta Georgia med i krigen. ‘Den georgiske legionen’ har vært del av Ukrainas hær siden 2016.
«18. september 2023 anklaget statens sikkerhetstjeneste i Georgia (SSG) den georgiske legionen og Mamulashvili for å planlegge sammen med ukrainsk etterretning for å gjennomføre et statskupp mot den regjerende georgiske drømmen for å gjenopprette den arresterte presidenten Mikheil Saakashvili».
Valgplakaten til Georgisk Drøm er egnet til å forvirre. Den viser både Georgias flagg og EU-symboler. I og med at Georgisk Drøm har blitt karakterisert som EU-fiendtlig, trodde jeg først at plakaten var til støtte for opposisjonen.
Faktum er imidlertid at Georgisk Drøm sier at de ikke har endret politikk, at de fortsatt ønsker at Georgia skal bli medlem i EU. Men i norske medier hevdes det at partiet ‘egentlig’ har gått bort fra den politikken. Dette fordi regjeringen, der Georgisk Drøm er det største i en koalisjon, har gjort ting som EU ikke liker.
Men det har også EU-land gjort. Det siste er at Viktor Orban, statsministeren i EU og NATO-landet Ungarn, gratulerte Georgisk Drøm med valgseieren og til og med dro på statsbesøk til Georgia to dager etter valget.
Jeg tror Georgisk Drøm har en posisjon ala Ungarn/Orban, som med pondus har utfordret EU-elitene ved å si at han ønsker å forandre EU innenfra, med færre krav til de enkelte landenes politikk. Jfr hvordan EU (og USA) har protestert mot to lover som Georgia har innført i år og deretter innført sanksjoner, mens EU har sagt at Georgia ikke kan bli med hvis lovene opprettholdes.
Det å forandre EU innenifra er ellers det samme norske EU-tilhengere har sagt i årtier, mens de uten motstand omgjør EU-direktiver til norske lover på Stortinget. Orban har bestemt seg for å gjøre noe med det, og synes å være på offensiven overfor Ursula von der Leyen og resten av EU-kommisjonen.
Jeg tror som sagt at Georgisk Drøm tenker i de samme baner, der de sier at de vil gå inn i EU «med verdighet». Men EU ønsker ikke å ha nok en rebell som medlem, som Georgia har utviklet seg til å bli i EU-elitenes øyne.
CIA-finansierte Helsingforskomiteen hevder det samme, at disse lovene viser at Georgisk Drøm ikke mener alvor når de sier at de ønsker å ta Georgia inn i EU. Den ene loven begrenser fremmede makters muligheter til å få innflytelse over Georgia ved å finansiere visse organisasjoner, eller NGOer, som jeg har omtalt i flere artikler, som denne:
Derfor er det verdt å merke seg at Helsingforskomiteen er nettopp en slik NGO.
Den andre loven handler om rettigheter til ‘skeive’, eller LBGTQ-folket.
25. oktober publiserte Helsingforskomiteen en artikkel der de blant påsto at LBGTQ-spørsmålet er viktig for georgiske velgere. Men det jeg opplevde mens jeg var i Georgia var at ingen oppga det som grunn til å stemme hverken det ene eller det andre. De oppga grunner som dårlig økonomi og mangel på frihet, Russlands innflytelse, vestlig innflytelse og krigsfare.
På den andre siden sier Helsingforskomiteen intet om hvilken farlig innflytelse ‘treenigheten’ USA/NATO/EU har på Georgia, kun om farene ved Russlands innflytelse. Georgieren Zaal Anjaparidze sa fem dager før valget at uttalelser fra vestlige diplomater er ment å skape panikk i befolkningen.
«Anjaparidze mener at det endelige målet med disse truslene er å påvirke valgresultatet. Ved å antyde at negative konsekvenser vil følge dersom det nåværende partiet blir ved makten, ser det ut til at det vestlige perspektivet oppmuntrer velgerne til å støtte opposisjonspartier i stedet». Når det gjelder vestlig innflytelse har jeg i flere artikler omtalt den rollen vestlig-finansierte NGOer har spilt i demonstrasjoner mot Georgias regjering og at det er mange tusen slike i Georgia. Enkelte har sagt så mange som 25.000.
Legg også merke til denne NATO/EU-bygningen, som ligger på et av hjørnene rundt Frihetsplassen, som nå bør være kjent for de fleste nordmenn. I tillegg finnes det mange EU-flagg på bygninger rundt i Tblisi.
Alt dette, og de vestlig-finansierte NGOene, er symboler på hvor mye ‘treenigheten’ USA/NATO/EU har satset gjennom mange år for å få innflytelse over Georgia. Vi snakker om millliarder på milliarder av dollar og euro. Og norske kroner.
Så det er ikke rart at vestlige ledere er bitre når de ser at de kanskje har satset forgjeves og at de derfor er villige til å gjøre mye for å beholde innflytelsen.
Dette betyr ikke at alle disse NGOene er like aktivistiske. Det er umulig for meg å si noe bestemt om det, hvor mye penger hver NGO får, hvor mange ansatte de har osv. Men de har sikkert gode formål, uten at det forteller noe om virkningen av det de holder på med eller om de har andre agendaer enn de oppgir.
Det er i alle fall åpenbart at medarbeiderne i NGOene har interesse av å beholde bevillingene de har fått fra NATO-regjeringer. For dette er attraktive jobber, jeg vil tro mer attraktive i Georgia enn i Norge.
Norsk-finansierte organisasjoner kan rammes av georgisk «agentlov», sa Norges ambassadør til Georgia, Bergljot Hovland, 21. mai. Dette sa hun uten å vite hvor mange slike NGOer som finansieres med våre skattepenger. Her min kommentar:
Det er jobber som kan være gode springbrett til enda gjevere stillinger innen politikk, stat og administrasjon. Det er jobber som kan føre til at man kan bli regnet som uklanderlig ekspert på for eksempel menneskerettigheter, som så kan føre til at man kommer på TV, som om man skulle være nettopp uklanderlig.
Det gir seg sjøl at mange er villige til å demonstrere for å beholde slike privilegier. Hva skal de ellers leve av, kjøre drosje? Min ni mil lange drosjetur fra Tblisi til Gori kostet 400 kroner.
Hvis opposisjonen hadde vunnet valget kan det hende georgiske NGO-medarbeidere hadde sluppet å kjøre drosje, som er et respektabelt yrke. Men underbetalt, som i Norge.
Helsingforskomiteen er en slik NGO, med ca 60 millioner kroner i årlige budsjetter og vel 20 ansatte. Den er dessuten aktiv i Georgia. Komiteen har aldri fått kritiske spørsmål av norske medier, fordi mediene bruker dem som om de har en integritet og ekspertise man ikke skal stille spørsmål ved.
Det paradoksale med bruken av begrepet NGO er at disse organisasjonene faktisk ikke er NGOer, eller non-governmental organisations. Dette fordi de tvert i mot er mer eller mindre fullfinansierte av regjeringer i NATO/EU-land. Og de har engasjert seg på USA/NATO/EU side mot blant annet Georgias regjering.
Tilbake til spørsmålet om Georgisk Drøm, Georgia og EU oppstår et annet spørsmål: Hvor relevant vil EU være framover, når man tar mer attraktive BRICS i betraktning? BRICS sin attraktivet består nettopp i det at de ikke stiller så mange krav til medlemsland. Derfor ser det ut som om blant annet Tyrkia har gitt opp å tilfredsstille EU for heller å bli med i BRICS.
Jeg vil tro også Georgisk Drøm har fått med seg den utviklingen og kanskje til og med, som enkelte EU-land, vurderer å bli med i BRICS. Så jeg ser slett ikke bort fra at Georgisk Drøm bedriver en form for dobbeltspill der de sitter på gjerdet inntil de ser hvor det er best/tryggest å hoppe ned.
Dette er den femte og siste av mine artikler basert på hva jeg opplevde før, under og de to dagene etter valget i Georgia 26. oktober. Her er den første:
Her er den andre:
Den tredje:
Den fjerde:
