Nyhetsbrev steigan.no 30.12.2024
Krigspropagandaen i Finland er blant de verste
Så mye for «frigjort Syria» – landets de facto hersker sier det vil ta fire år å holde valg
Det finnes et alternativ til industrilandbruket
Hvor går grensene for økningen av statsgjeld i USA?
Kok av raseri dere eliter i vesten! Verden liker Russland til tross for deres hat
Krigsdagbok del 147 – 16. og 17. desember 2024
Krigspropagandaen i Finland er blant de verste
Av red. PSt - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/krigspropagandaen-i-finland-er-blant-de-verste/
Finland har beslaglagt et oljetankskip som mistenkes for å ha kuttet undersjøisk strøm og internettkabler, og finske myndigheter sier at fartøyet kan ha vært en del av Russlands «skyggeflåte» av skip som har som mål å omgå vestlige sanksjoner.
Dette er bare de siste og mest aktuelle utslaget av krigshysteriet i Finland.
Analytikeren Tuomas Malinen skriver på X:
For 10 dager siden publiserte vår tredje største dagsavis, @hsfi, et stykke som i hovedsak sa at Finland forbereder seg på en «storskala krig». I hvilken virkelighet vet jeg ikke, for i en konflikt mellom NATO og Russland ville Finland mest sannsynlig bli angrepet med missiler.
Personene som trekker i ‘strengene’ bak @iltalehti_fi, @iltasanomat og @hsfi er stort sett ukjente. Jeg vet fra mine siste, og siste, intervjuer med dem at journalister ikke bestemmer hva som skrives. Mange russere forstår/vet hvem som kontrollerer mediene deres, men det gjør ikke vi.
For bare seks måneder siden varslet vår regjeringsfinansierte (propaganda) kanal @yleuutiset at russiske militærbaser nær Finland er nesten tomme. Jeg antar at Russland planlegger å angripe Finland «med spader».
Nivået på krigspropaganda i Finland er enormt. @iltalehti_fi spekulerer i at Russland planlegger å gjenopprette 1743-grensene etablert i Åbo-traktaten for å opprette en «buffersone». Russland ville også angripe Helsingfors med missiler.
Les også: Tuomas Malinen on Geopolitics and the Economy.
Iltalehti skriver blant annet:
Experts’ scuffing assessment of the Baltic Sea – preparing for a bigger attack?
An expert has an assessment of what the motives behind the snarling work might be.
Motivene for dette er åpenbare.
Det skal skape et krigshysteri som får de uinfomerte massene til å godta til og med en åpen krig mot Russland, og Norge, Sverige, Finland og Baltikum er blant de verste.
Jo, Raudt er daudt!
Av Svein Lund - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/jo-raudt-er-daudt/
I 1968 meldte Svein Lund seg inn i Sosialistisk Ungdomforbund, «ein av forgjengarane til Raudt.» «Sidan da har eg, trass alle feil og manglar, hatt tru på etterkomarane som det beste alternativet», skreiv Svein Lund.
7. desember gjenga vi artikkelen hans:
Lund fikk svar i Klassekampen 18.12.2024. Ikke av lederen i Rødt. Men av Terje Kollbotn, som er med i den ledende Ukraina-troikaen i partiet med Lars Borgersrud og Boye Ullmann.
Terje Kollbotn sitt innlegg starter med
«tidlegare Raudt-veljar Svein Lund eit oppsiktsvekkjande innlegg: Partiet Raudt gjorde fredag 6. desember politisk sjølvmord! Det påståtte sjølvmordet skjedde ved at partileiar Marie Sneve Martinussen offentleggjorde eit samrøystes vedtak i landsstyremøtet i november, med overskrifta Maktstrategi 2025. I dette vedtaket heiter det mellom anna:
«Rødt jobber for å skape faktisk forandring og oppnå størst mulig politisk gjennomslag. For Rødt er endringer som kraftfullt utfordrer eneveldige kapitalaktører, EØS-avtalen og stormaktsinteressene, og flytter makt til folk flest, et grunnleggende mål. Derfor er det en forutsetning for regjeringsdeltakelse at det fører til forandring av denne type. Vår vurdering er at en avtale med et flertall til venstre for midten er mer aktuelt i kommende stortingsperiode, og at vi kan oppnå mer gjennom samarbeid fra Stortinget, i samspill med folkelig engasjement utenfra, enn det andre partier har tidligere har vist som juniorpartner i regjeringsforhandlinger bak lukkede dører».
Svein Lund svarte Terje Kollbotn 20.12.2024:
Jo, Raudt er daudt!
Terje Kollbotn forsvarar i Klassekampen 18. desember Raudt mot kritikken min av ønsket om regjeringsdeltaking. Han meiner eg før eg uttalte meg skulle ha lest ein masse bakgrunnsmateriale. Det treng eg ikkje. Det er nok å lese vedtaka og sjå i kva samanheng dei kjem.
Vedtaket om regjeringsdeltaking kjem i oppladinga til eit stortingsval. Det er ikkje eit prinsippvedtak for ein hypotetisk situasjon ein gong i framtida, der det ville vere mogleg med ei regjering som kunne føre ein uavhengig og sosialistisk politikk. Det er eit vedtak for Stortingsvalet 2025. Det er dette valet som skal føre Raudt inn i regjering. I ei regjering der Ap trass alle dårlege målingar framleis vil vere storebror. Ei regjering som i all hovudsak vil styre på grunnlag av Ap sin politikk, med Nato- og EØS-medlemskap, med styrking av oljeutvinning, vindkraftutbygging, gruvedrift og oppdrett, på kostnad av naturen og primærnæringane. Det var ei slik regjering SV gjekk inn i for snart 20 år sidan, og det er ei slik regjering no Raudt vil inn i. Det er realiteten, alle store ord om at denne regjeringa skal føre ein annan politikk er berre draumar og spel for galleriet.
Kollbotn vil kjempe for ein fredspolitikk. Men korleis skal ein gjere det med eit parti som allereie er eit krigsparti? Ikkje nok med at Raudt røystar for våpen til USA sin krig mot Russland med Ukraina som offer og kanonføde: Partiet røystar også for eit opprustingsforlik på Stortinget; for å styrke eit Nato som no er meir aggressivt enn nokon gong. Med tilslutninga til dette har Raudt sjølv fjerna det største hinderet for regjeringsdeltaking. Støre opnar enno ikkje døra: Han vil vel først sjå kor flatt han kan få Raudt å legge seg før han slepp partiet inn i varmen. Det gjenstår berre for leiinga i Raudt å få tilpassa prinsipprogrammet til den nye politikken, så ventar det godt betalte taburettar ved Støre og Kongen sitt bord.
Der Noreg framleis kan vere ein ivrig handlangar for verdas største militærmakt og verdas verste undertrykkar og krigshissar. No fullstendig utan opposisjon. Det er eit tungt ansvar Raudt har tatt på seg. Det er eit svik fullt på linje med det dei sosialdemokratiske partia sto for i 1914 da dei støtta kvar sine makter i å gå inn i den første verdskrigen. Historia vil døme dei like hardt for dette totale sviket når no Raudt går inn i den tredje verdskrigen under USA-imperialismen sine venger.
Så mye for «frigjort Syria» – landets de facto hersker sier det vil ta fire år å holde valg
Av skribent - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/sa-mye-for-frigjort-syria-landets-de-facto-hersker-sier-det-vil-ta-fire-ar-a-holde-valg/
Syrias de facto-hersker, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) leder Ahmad al-Sharaa (Abu Mohammad al-Julani), uttalte 29. desember at det kan ta fire år å organisere valg og skrive en grunnlov for landet.
Dette skriver nyhetsdesken til The Cradle.
Etter at tidligere president Bashar al-Assads regjering falt 8. desember, kunngjorde Sharaa opprettelsen av en midlertidig regjering som skulle vare i tre måneder.
I et intervju med Al-Arabiya søndag uttalte Sharaa: «Prosessen med å skrive grunnloven kan ta omtrent tre år, og vi ser frem til en grunnlov som varer i lengst mulig periode, og dette er en vanskelig og langvarig oppgave».
«Å organisere valg kan ta fire år, ethvert gyldig valg vil kreve en omfattende folketelling», sa Sharaa til den saudiske nyhetskanalen.
Sharaa har utnevnt flere andre HTS-medlemmer til ministre i den midlertidige regjeringen, inkludert forsvars-, justis- og etterretningsministre.
Mange hadde stillinger i Frelsesregjeringen, som Sharaa etablerte for å styre Idlib etter at HTS erobret guvernementet i Nordvest-Syria med CIA-hjelp i 2015.
Sharaa uttalte at utnevnelsen av de nye ministrene og andre statlige tjenestemenn var en del av en nødvendig fase som er «forberedende for en lengre midlertidig regjering».
Hver eneste av hans utnevnte overgangsregjeringsministre er fra den al-Qaida-tilknyttede organisasjonen, noen av dem utpekt som terrorister. For eksempel:
Torsdag utnevnte Syrias de facto-myndigheter tidligere Al-Qaida-sjef og Nusra-frontens medgründer Anas Hassan Khattab som sjef for landets generelle etterretningsbyrå.
Khattab, også kjent som Abu Ahmed Hudood, ble svartelistet som «terrorist» av FNs sikkerhetsråd i september 2014 for sin nære tilknytning til Al-Qaida.
En forsinkelse i avholdelse av valg kan tillate Sharaa å konsolidere kontrollen over Syria og hjelpe ham og hans støttespillere til å forbli ved makten i lang tid.
Idlib er konservativ religiøst og et senter for salafistisk ideologi i Syria, som ligner den sekteriske Wahhabi-religiøse doktrinen i Saudi-Arabia.
Sharaa la til at «Idlib-opplevelsen passer ikke for hele Syria, men den er en kjerne.»
Han sa at det ville ta omtrent ett år før syrere føler radikale endringer i offentlige tjenester.
Sharaa kunngjorde også at HTS, det tidligere Al-Qaida-tilknytningen i Syria, ville bli oppløst på den kommende nasjonale dialogkonferansen.
HTS-lederen uttalte at nabolandet Saudi-Arabia vil spille en stor rolle i Syrias fremtid.
«Jeg er stolt av alt Saudi-Arabia har gjort for Syria, og Saudi-Arabia har store investeringsmuligheter i Syria», sa Sharaa.
«Å frigjøre Syria garanterer sikkerheten til regionen og Gulfen i de neste 50 årene», la han til.
Sheraa forklarte også at hans regjering er i samtaler med de USA-støttede og kurdisk-ledede Syrian Democratic Forces (SDF) for å løse krisen i det nordøstlige Syria og inkludere dem i regjeringens væpnede styrker.
SDF kjemper for tiden mot en tyrkisk-støttet fraksjon, Syrian National Army (SNA), i områder i Nord-Syria, inkludert Manbij og Tishreen-demningen. Ved siden av å okkupere amerikanske styrker kontrollerer SDF Syrias store oljefelt.
Sharaa understreket at kurderne er en integrert del av det syriske samfunnet, og understreket at det ikke vil være noen deling av landet.
Han uttrykte også sitt håp om at USAs påtroppende president Donald Trump ville oppheve de amerikanske sanksjonene, som har knust Syrias økonomi og utarmet millioner av syrere det siste tiåret.
«En historisk sjanse i Syria«
Avisa Klassekampen gjorde som sine mainstreamkolleger og omtalte maktovertakelsen til HTS som En historisk sjanse i Syria. Avisa kalte det også for «frihet»: Flere tusen syrere tar til gatene for å feire friheten. Bak euforien venter frykten for det som kan komme.
Verdens frieste presse?
Av Terje Alnes - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/verdens-frieste-presse/
Norge er rangert øverst på indeksen over pressefrihet i verden. Men skyldes topplasseringen at mediene ikke utfordrer makten på områder der det står noe på spill?
Det er Reportere uten grenser (RSF) som står for den årlige rangeringen, som er basert på fem ulike parametere: Politisk kontekst [1], juridisk rammeverk [2], økonomisk kontekst [3], sosiokulturell kontekst [4], og sikkerhet[5]. Vold mot journalister, inkludert overgrep som kan tilskrives staten, væpnede militser, hemmelige organisasjoner eller pressgrupper, er inkludert i kåringen.
Om Norge sier RSF:
«Norge har et solid juridisk rammeverk som sikrer pressefriheten. Mediemarkedet er livskraftig, med en sterk allmennkringkaster og en diversifisert privat sektor med forlagsbedrifter som garanterer utstrakt redaksjonell uavhengighet».
Norske medier er grunnleggende systemlojale
At norsk presse kan opptre kritisk og avsløre politikere som begår økonomiske misligheter, eller bedriver seksuell klanderverdig atferd, er det mange eksempler på. At den også kan avsløre kritikkverdige forhold og rent kriminelle aktører i byråkratiet, næringslivet og organisasjonslivet likeså. Sånn sett er norsk presse friere og mer kritisk enn i land der journalistikk er forbundet med fare.
Slike avsløringer skaper et inntrykk av at norsk presse er maktkritisk og uredd. Men alle systemer bekjemper denne type kriminalitet, så dette er ikke på noen måte unikt for Norge. Når vi flere år på rad havner øverst på rangeringen segmenterer det derimot en oppfatning av at norsk presse er genuint fri og uavhengig. Men er dette riktig? Hvordan forholder norske medier seg til saker der det virkelig står noe på spill?
Det er ulike nivåer av makt i samfunnet. Vi har de synlige maktnivåene, representert av tjenestemenn som har en politisk rolle. Når disse er involvert i f.eks. korrupsjon vil de liberale demokratiene vanligvis tolerere at journalister gransker og avslører. Norsk presse har demonstrert makt til å avsette en statsråd som viser dårlig dømmekraft. Problemet oppstår når journalister berører det høyeste maktnivået, der stater og etterretningstjenester opererer. Dette maktnivået er beskyttet mot gransking og ansvarliggjøring bak tykke lag av hemmelighold, og besitter en ekte redsel for eksponering.
Det er dette maktnivået Julian Assange avslørte, noe han har betalt en brutal pris for. Har norsk presse vist mot til å granske de høyeste maktnivåene? Til å grave i etterretningstjenestenes eller krigsmaskinens mørke hemmeligheter? Nei. Tvert imot. Da det gjaldt som verst stilte den store majoriteten av norske medier seg på maktens side, og brukte sin privilegerte posisjon som verdens frieste presse til å håne og mistenkeliggjøre vår tids største publisist.
Vi bør derfor aldri glemme hvordan norsk presses «skarpeste penner» sviktet i tidenes ytringsfrihetssak. Eirin Eikefjord, politisk redaktør i Bergens Tidende, omtalte Assange som «en paranoid og narsissistisk klovn som står i ledtog med Russland». Hun ble deretter belønnet med en plass i Ytringsfrihetskommisjonen.
Hvis du leser det Gisle Selnes og Frode Helmich Pedersen skriver om norske mediers dekningen av Assange-saken i «Forfølgelsen av Julian Assange», blir du raskt kvitt illusjonene om den frie, maktkritiske norske pressen. Forfatterne dokumenterer at norske medier lot seg bruke i en gigantisk politisk svertekampanje, initiert av vestlige etterretningstjenester, og viser hvordan norske journalister og kommentatorer aldri sluttet å gjenta falske påstander om Assange, lenge etter at disse var tilbakevist.
Kvalitet og meningsmangfold måles ikke
Rangeringen til RSF tar kun for seg graden av pressefrihet og måler ikke kvaliteten på journalistikken i de landene som vurderes. Frem til 2022 var det også et parameter som målte pluralisme, dvs. graden av meningsrepresentasjon i mediene. Dermed fanger målingen ikke opp om ulike meninger og vinklinger faktisk gjenspeiles i mediene.
De som ikke deler den rådende oppfatning erfarer daglig at det nærmest er en ugjennomtrengelig vegg av enighet i de «redaktørstyrte mediene», noe som gjør det særs vanskelig for kritikere å komme til orde. En sjelden gang vil en maktkritisk kronikk eller et leserinnlegg slippe gjennom, men det blir nærmest som avlat å regne, når vi ellers får servert en massiv nyhetsstrøm av pro-vestlig krigspropaganda.
Hvordan kan en fri og uavhengig presse opptre med nærmest unison enighet i saker som angår noe så brennbart som norsk forsvars- og utenrikspolitikk? Hvorfor fremmer de dominerende norske mediene alltid USAs og NATOs versjon, mens de sprer en stri strøm av fiendebilder av Russland og Kina, hvis de er så frie? Her er NRK en versting, som den viktigste påvirkeren, med skattefinansierte inntekter ingen kan konkurrere med. For å opplyse oss om Ukraina-krigen har statskringkasteren fylt studioene med offiserer, og forskere fra Forsvarets Høgskole og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Hørte vi fri og uavhengig presse? Hvor er kildekritikken når NATO-offiserer kan opptre som «ekspertkommentatorer»?
Les også: Når Forsvaret inntar NRK
NRK demonstrer daglig at de er underlagt politisk kontroll og er lojale til den verste krigshisseren verden har sett. I 2019 arrangerte de for sikkerhets skyld en fagdag for 400 journalister og mediefolk, der en amerikansk påvirkningsagent, som helt åpent jobber for å fremme amerikanske nasjonale interesser, fikk fritt spillerom.
Les også: Påvirkningsagent foreleste for NRK
Hvordan kan vi ha tiltro til norske medier i forsvars- og utenrikssaker når sentrale redaktører, kommentatorer og journalister frivillig frasier seg integritet, lar seg sikkerhetsklarere av NATO, og søker seg til Forsvarets Høgskole? Her er en liste på 43 norske mediefolk som er «kvalitetssikret» av Forsvaret/NATO.
Saker norske medier kan grave i, og som betyr noe
Verdens pressefrihetsindeks sier ingenting om hva norske medier bruker friheten til. Er det i det hele tatt mulig å måle graden av pressefrihet hvis dette ikke gjøres? Her er noen forslag til saker som norske medier kan ta tak i for å forsvare posisjonen som verdens mest frie og uavhengige:
1. Hva lagrer USA på de 12 militærbasene de har i Norge? Lagres det taktiske atomvåpen på Rygge? Oppbevares det andre ulovlige våpen, som klasevåpen, på noen av basene?
2. Har de amerikanske hangarskipene, som norske myndigheter slipper helt inn til Oslo sentrum, atomvåpen om bord?
3. Hva er omfanget av amerikansk overvåkning i Norge, og overvåkingen av norske politikere spesielt? Er det slik at regjeringsmedlemmer avlyttes av våre nærmeste allierte? Kan det tenkes at sentrale norske politikere i det skjulte utsettes for utpressing fra amerikansk hold?
4. Hva med å kartlegge amerikanske påvirkningsoperasjoner foran Stortingsvalget i 2025? Hvordan jobber amerikanske etterretningsorganisasjoner for å påvirke norsk opinion i pro-amerikansk retning?
5. Hvordan påvirkes norske politikere, norske medier og norsk opinion av USAs propagandakrig mot Kina? Havner noen av de 325 millioner dollar, som Kongressen årlig bevilger for å kontre «den ondartede innflytelsen» til det Kinesiske kommunistpartiet, i norske medier eller organisasjoner?
6. Hvem sprengte gassrørledningen Nord Stream 2? Dette er den største terrorhandlingen mot sivil, europeisk infrastruktur etter 2. verdenskrig, og vi har ikke fått svar på hvem som sto bak eller hvem som utførte angrepet. Hvorfor ble den svenske og danske etterforskningen henlagt uten konklusjon? Hvorfor fikk ikke Russland gjennomslag i FNs Sikkerhetsråd for en uavhengig gransking? Hvis et NATO-land (la oss si USA) angriper et annet NATO-land (la oss si Tyskland), hvordan skal vi da forstå artikkel 5 i Atlanterhavspakten?
Mens vi venter på dette så venter vi fortsatt på episode 2 av Yama Wolasmals serie «Yama utfordrer», der han skal møte «maktpersoner til eksklusive intervjuer». Første episode ble sendt 25. september, så hvorfor har vi ikke fått flere episoder? Kan det skyldes at grensen for journalistisk frihet ble nådd allerede i første episode, der Jens Stoltenberg i løpet av 20 minutter ble satt effektivt til veggs?
Det er jo en grunn til at vi omtaler NRK og de andre dominerende mediene i Norge for «NATO-medier».
[1] kategorien evaluerer medienes autonomi, og graden av støtte til mediene, når det gjelder å holde myndigheter og embetsmenn ansvarlige
[2] medienes juridiske rammeverk (inkludert strafferammer for presselovbrudd, eksistensen av statlig monopol for visse typer medier og hvordan mediene er regulert) og graden av uavhengighet for de offentlige mediene. Kategorien omfatter også brudd på den frie informasjonsflyten på internett
[3] her evalueres de økonomiske begrensningene som pressen utsettes for i utførelsen av sitt oppdrag
[4] De sosiale og kulturelle begrensningene som gjør at journalister bedriver selvsensur og unngår å dekke bestemte saker fordi det strider mot den rådende kulturen i et land.
[5] Evaluere journalistenes sikkerhet når det gjelder å formidle nyheter uten risiko for fysisk skade, psykisk eller emosjonell lidelse eller yrkesmessig skade.
Tillegg:
De viktigste partnerne til Reportere uten grenser (RSF)
Faksimile fra RSFs årsrapport.
Vi noterer oss CIAs National Endowment for Democracy (NED), Open Society Foundations til George Soros, Luminate til eBays Pierre Omidyar, Ford Foundation, utenriksdepartementene til Tyskland og Storbritannia, samtlige indre kjerne i imperialismens propagandaapparat. Hvor nøytral går det an å bli?
Europas åndelige krise
Av leserinnlegg - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/europas-andelige-krise/
Her om dagen kom jeg over en bok som fanget min interesse. Den heter Europas åndelige krise og ble skrevet av Paul Valéry i 1919. Her gjengis noen hovedpunkter.
Jan E. Askerøi, forfatter av boken Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming.
Første setning går rett på sak: “Vi – kulturene – vet i dag at vi kan dø”. Og litt lenger ned på samme side: “Vi føler at en kultur er like sårbar som et menneskeliv”.
(Ambroise Paul Toussaint Jules Valéry (1871–1945) var en fransk poet, essayist, og filosof. Red.)
Det ser ut som om Den 1. verdenskrig, som nettopp var avsluttet, innebærer en voldsom skuffelse – og oppvåkning – for Paul Valéry. 18 millioner mennesker hadde mistet livet, rundt regnet 23 millioner var blitt såret. Valéry opplever at Europa holder på å miste bevisstheten, at angst og sjelelig forvirring hersker over alt. Vitenskapen, Europas ypperste landevinning, var blitt benyttet til å drepe flest mulig mennesker. «Det skulle ikke bare stor teknisk innsikt til for å drepe så mange mennesker og legge så mange byer i grus på så kort tid, det krevdes også umoralske egenskaper«.
Valéry føler at han er vitne til «den europeiske ånds dødskamp«. Alle forsøk på bortforklaringer kaller han selvbedrag. Illusjonen om en enhetlig europeisk kultur er gått tapt. Vitenskapen er dødelig rammet i sine moralske pretensjoner og vanæret ved de fryktelige anvendelser den hadde fått.
Grunnen til at krisen den gang grep så dypt og ble så omfattende skyldes delvis pasientens almenbefinnende i tiden før krigen, hevder Valéry. Forvirringen i Europas mentale tilstand kom av at radikalt nye prinsipper for liv og erkjennelse dukket opp side om side med de gamle hos alle dannede mennesker. Til da hadde Europa hatt en enhetlig kulturtradisjon og en enhetlig livsstil. Men med modernismen kommer et nytt formspråk til syne innen billedkunst, musikk og litteratur samt en ny livsfølelse preget av storby og fremmedgjøring. På hjemmebane klager jo Obstfelder allerede i 1893 over at han «er visst kommet til en feil klode«.
Det er et tegn på den profetiske dybden i Valéry’s kultursyn at Cappelen forlag valgte å utgi disse betraktningene i 1948. Bak seg hadde man da Den 2. verdenskrig med sine ufattelige 72 millioner døde og enorme ødeleggelser. Menneskeheten hadde opplevd diktatur og konsentrasjonsleire. I boken «Verden av i går» (1941) lyder Stefan Zweig som et ekko av Paul Valéry: «Europa forekom meg forblindet og dødsdømt – Europa, vårt hellige hjem, den vesterlandske kulturs vugge…». Senere skulle også atombomben sette sitt preg på tiden. Atter en gang spilte Europa åndelig fallitt.
Og i dag – 105 år etter at Paul Valery festet sine tanker til papiret og 82 år siden Stefan Zweig begikk selvmord – må man spørre: Har Valérys analyse bevart sin gyldighet?
Dessverre kan det se slik ut.
Materialismen dominerer nå sinnene og kristendommen forvitrer. Nå er Gud ikke bare død, men han er blitt en vrangforestilling som psykiatere må kurere oss for. De utgjør det nye presteskapet som skal lindre sjelens lidelser. Teknologene derimot tar seg av kroppens feil og mangler. Dermed overtar de legenes plass. Den nye teknologiens mål er å stanse lidelsen, for eksempel ved anti-aldring eller ved å operere inn livsforlengende databrikker. Transhumanismen anser forspilte sjanser til å forlenge livet som det egentlige onde. Den ser på seg selv som verdens frelse.
Datateknologien oppsluker vårt samfunn, vår etikk og selve vår eksistens. Man har begynt å snakke om behovet for «digital avrusing», blant annet når det gjelder skolen. Facebook lovet å gjøre menneskeheten klokere, friere og mer menneskelig. Men slik gikk det åpenbart ikke.
KI forårsaker en enorm vekst i informasjonsstrømmen. Noe er åpenbart feilinformasjon eller sågar villet desinformasjon. Men ettersom KI også gir uante kontrollmuligheter, fremmer myndighetene stadig nye krav om sensur og overvåking. Det skjøt fart med 11. september, covid og krigene i Ukraina og Midt-Østen. I Norge er det vanskelig å komme til orde med avvikende syn på utenrikspolitikken. Endelig setter ‘cancel culture’ ytringsfriheten under økende press. Demokratiet er truet.
Fra 1950-tallet ble modernismen gradvis avløst av den spirende postmodernismen innen kultur, kunst, arkitektur og filosofi. Den benekter virkeligheten og sannheten, den opphever all logikk og avfeier det gode og det onde som en illusjon. Fornuften nedvurderes som «en mannlig, hvit og europeisk konstruksjon«. Løgnen florerer som aldri før.
Videre splittes Vestens befolkning dypt når det gjelder holdningen til for eksempel kjønn, pride og LGBT (Lesbian, Gay, Bisexual, Transgender).
Samtidig ser USA, verdens eneste supermakt, ut til å gå opp i limingen innenfra. Allerede i boken ‘America at the Crossroads’ (2006) er Francis Fukuyama overbevist om at USA driver mot et politisk forfall. Han legger skylden på republikanerne. Dette partiet er nemlig blitt ‘antidemokratisk’. Når Fukyama ser rundt seg, konstaterer han at «den politiske forråtnelsen kan få like alvorlige konsekvenser som Sovjetunionens sammenbrudd«. Nedtrykt innrømmer han: «For 25 år siden hadde jeg aldri trodd at (det amerikanske) demokratiet kunne utvikle seg baklengs. Men nå frykter jeg det…«.
Krigene i Midt-Østen og Ukraina vitner om kaos i de internasjonale forhold. Var idealene frihet, demokrati og menneskerettigheter ikke annet enn et tynt tåkeslør?
For tredje gang på drøye 100 år ligger Europas kultur på dødsleiet. Er det håp for pasienten?
Det finnes et alternativ til industrilandbruket
Av Romy Rohmann - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/det-finnes-et-alternativ-til-industrilandbruket/
I dokumentaren «Into the Soil: The Wisdom of Regenerative Farming» beskriver Brigid LeFevre et slikt alternativ, Hun vokste opp i et irsk Camphill-samfunn som praktiserte biodynamisk jordbruk.
Dokumentaren forteller om et samfunn som skiller matproduksjonen fra markedsøkonomi, og hun hevder at å tvinge bønder til å konkurrere økonomisk undergraver bærekraftig arealforvaltning.
Denne filmen understreker viktigheten av biologisk mangfold i jordbruket, i stor kontrast til et landbruk hvor det drives monokulturer som utarmer jorda og øker skadedyrproblemene.
Her presenteres regenerativt jordbruk som et alternativ til industrielt landbruk, med vekt på holistisk praksis, samfunnsengasjement og langsiktig miljøforvaltning fremfor kortsiktig fortjeneste.
Dokumentaren åpner med en introduksjon av Brigid LeFevre, som var oppvokst i Irland «Jeg vokste opp i en liten oase i Irland,» begynner LeFevre, og setter scenen for en fortelling gjennomsyret av fellesskap og bærekraft.
Biodynamisk landbruk legger vekt på helhetlig og bærekraftig landbrukspraksis som forbedrer jords fruktbarhet, øker biologisk mangfold og fremmer økologisk balanse.
Et av de radikale aspektene ved Camphill-samfunnet er at de separerer produksjonen av mat fra det økonomiske markedet. Ved å eliminere pengetransaksjoner til fordel for et system basert på behov og bidrag, minimeres samfunnets press som ofte introduseres av markedskreftene.
Denne radikale tilnærmingen skaper et mer autentisk og bærekraftig forhold til naturen og landbruket. Uten den konstante streben etter profitt og effektivitet, prioriteres langsiktig økologisk helse fremfor kortsiktige gevinster.
Et slikt perspektiv utfordrer de konvensjonelle økonomiske paradigmene som ofte fører til miljøforringelse og sosiale ulikheter, og tar i stedet til orde for en modell som verdsetter bærekraft fremfor økonomisk profitt.
Her kan du se denne filmen:
Vi har skrevet både om økologisk landbruk og veien til et landbruk uavhengig av sprøytemidler og kunstgjødsel her på steigan.no. Har du en hage kan du sjølsagt dyrke mye du trenger sjøl, du kan høste i naturen, drive jakte og fiske. Gode fritidssysler som gir glede, mestring og gjør deg uavhengig.
Vi har også skrevet om regenerativt landbruk her på steigan.no i august 2022:
Det finnes mange ulike metoder for å produsere mat, og regenerativt landbruk er en vei å gå som har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Sjøl om det foreløpig er et lite miljø i Norge er det voksende, og mange er opptatt av metoder en kan bruke både for å forbedre jordhelsa og redusere utslipp og avrenning.
Regenerativt landbruk brukes som et samlebegrep om landbruk som har som mål å forbedre og bygge opp jorda. Både dyrknings- og beitemetodene som blir brukt skal binde mer CO2 enn de slipper ut. Man skal bearbeide jorda så lite som mulig ved å pløye mindre og tilbakeføre organisk materiale til jorda. Samplanting og vekstskifte eller vekselbruk tas også i bruk, dette gjøres for å nyttiggjøre seg de ulike planteartenes evne til å ta opp ulike stoff i jorda. Målrettet beiting blir også brukt for å forbedre jorda.
Her tar regenerativt landbruk i bruk fremgangsmåter og tankegang fra tradisjonelt og økologisk landbruk, i kombinasjon med ny kunnskap om livet i jorda.
For å komme i gang med regenerativt landbruk skrives det om 5 trinn til fruktbar jord.
Det er en fellesbetegnelse på ulike tiltak for å få en mer biologisk aktiv jord og et mer robust jord-plante-mikrobe-system.
Med de fem trinnene prøver en å bedre forholdene for jordbiologien og bedre planteveksten, som igjen skal bidra til bedre jordstruktur og mer humus (organisk materiale) i jorda. Det vil kunne ta 5-8 år å komme gjennom hele prosessen.
I en rapport, Erfaringer fra prosjektet Jordliv og karbonfangst 2019 – 2021, skriver Gunnar Line:
«Metoden er beskrevet av den danske rådgiver Martin Beck og består av fem tiltak:
Næringsmessig balanse i jorda (Albrecht-analyse).
Kontinuerlig grønt plantedekke (Underkultur som sørger for fotosyntese hele vekstsesongen).
Overflatekompostering (Aerob omsetning av planterester og gjødsel).
Mikrobiell prosesstyring (Påvirke mikrolivet ved å tilføre bakteriekultur).
Stimulere grøden og holde den sunn (Tilføre mikromineraler, kompost-te etc.).
Vi ser nå en stor interesse for å kjøpe mat direkte fra bønder, da veit forbrukere hva de får og kan velge hvem de kjøper av. Vi har Reko-ringer, utsalg av lokalmat både i egne gårdsutsalg og i andre utsalg som satser på lokalmat og sjølsagt på Bondens Marked.
I disse tider kan det være godt å vite at det også finnes utsalg som selger melk og ost også. Mange utsalg har også skilt langsmed veien du kjører eller går.
Søker du på Reko ring … eller Gårdsbutikk/gårdsutsalg … og ditt nærmiljø vil du få opp nettsider eller FB/Instagramsider til slike. Mange utsalg kan du også finne her:
Biri Landhandel er et slikt utsalg: https://www.facebook.com/profile.php?id=61566501149357&sk=about
Biri Landhandel åpnet 29. november, her er det sju produsenter som står bak det nye tilbudet midt i Biri sentrum.
https://www.nationen.no/apner-landhandel-i-biri-sentrum/f/5-148-643704
Hvor går grensene for økningen av statsgjeld i USA?
Av Tollef Hovig - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/hvor-gar-grensene-for-okningen-av-statsgjeld-i-usa/
Hvis vi ser litt bredere på statsgjelden i USA, som øker i en voldsom fart, blir spørsmålet om hvor grensene går for denne økningen interessant. Særlig fordi USA finansierer både kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet og sin militærproduksjon med påfølgende kriger rundt om i verden med lånte penger.
Vi har en periode bak oss preget av at de private bankene styrte samfunnets finansiering, som strekker seg fra 1980-tallet til 2020, hvor de forskjellige formene for formueskapital har steget veldig i verdi. De viktigste formene for formueskapital er næringseiendom, boliger og eie av produksjonskapital, fortrinnsvis i aksjer. Etter 2020 har vestlig kapitalisme gått inn i en ny finansieringsmodell, der hvor de private bankene tidligere finansierte økning i formueskapital, gikk man over til en modell hvor staten subsidierer produksjonskapital.
For å gjennomføre slike subsidier må staten enten øke pengemengden i samfunnet, eller den må omdirigere pengestrømmene i samfunnet. Man forsøkte under pandemien en utstrakt pengetrykking, noe som ikke var helt vellykket fordi det ga et bidrag til inflasjonen som fulgte. Den foretrukne metoden i dag, er å omdirigere pengestrømmene i samfunnet. De pengestrømmene som tidligere har kommet formueskapitalen til gode, blir nå omdirigert i retning statlige låneopptak. Det kan derfor være interessant å se på hvordan denne omdirigeringen av pengestrømmene påvirker utviklingen av de tre hovedformene for formueskapital i USA.
Når det gjelder næringseiendom, er det markedet inne i en langsiktig krise som kommer til å forverres i årene som kommer. Se:
Når det gjelder boliger er markedet preget av det samme som det norske markedet. Inflasjon og økte renteomkostninger virker å ha tatt knekken på folks muligheter til å kjøpe boliger, og også på lønnsomheten i det å kjøpe bolig for utleie. Salget har falt ganske kraftig, mens rentebelastningen har økt, noe som framgår av grafene under:
Både næringseiendom og boliger ser derfor ut til å være i trøbbel. Hva da med aksjemarkedet. Foreløpig ser det ut til å ha klart seg, men blir aksjekursene det neste offeret for den amerikanske statens lånebehov. Jeg skrev for litt siden en artikkel hvor spørsmålet var om USA er i ferd med å miste kontroll over styringsrenta.
Problemet den amerikanske staten har, er at når de låner penger gjør de det som regel ved å selge statsobligasjoner (lånepapir). De har forskjellig varighet, noen har en måneds løpetid, andre har tretti års løpetid. De er avhengige av å ha en rente på disse lånene (statsobligasjonene), som gjør at det er noen som er interessert i kjøpe dem. Vanligvis tenker man at styringsrenta i et land fastsettes fritt av sentralbanken, avhengig av inflasjon osv., men i USA seiler nå den nødvendige renta for å få statlige lån opp som en viktig faktor som påvirker renta. Dette er det også i USA en økende bekymring for. Et eksempel kan være Arif Husain:
Arif Husain, Chief Investment Officer, Fixed Income, T. Rowe Price.
Arif Husain er sjef for Global Fixed Income og Chief Investment Officer (CIO) of the Fixed Income Division of T. Rowe Price.
T. Rowe Price er et ganske stort forvaltningsselskap i USA med 1,5 trillioner dollar i forvaltning.
Han mener at renta på 10 års statsobligasjoner vil stige i retning 5-6% i overskuelig framtid.
Dersom vi ser på dagens situasjon, er det historisk sett en helt ny situasjon i USA.
Siden midten av september har styringsrenta (blå linje) blitt satt ned med en prosent, mens renta på ti års statsobligasjoner (rød linje) har gått opp en prosent. Dette har ikke skjedd før i USA.
Dette representerer en omdirigering av kapitalstrømmene i USA. Dersom dette utvikler seg videre slik det ser ut nå, vil styringsrenta i USA forbli høy, men det vil også medføre at penger som i dag investeres i aksjer etter hvert vil søke seg mot statsobligasjoner. Den totale markedsverdien av de 500 største selskapene i USA på Standard & Poors noteringer ligger i underkant av 50 trillioner dollar (50.000 milliarder dollar, red.). Det er klart at et stigende statlig årlig lånebehov fra 2-3 trillioner dollar, gjennom noen år vil føre til drenering av penger fra formueskapital.
Dersom store penger går fra aksjemarkedet til statsobligasjoner, vil aksjekursene falle som følge av det. I hvilken grad slike fall i formueskapitalen demper suget etter mer statslån gjenstår å se. Problemet for den finansieringsmodellen kapitaleierne benytter i denne perioden, med statlig subsidiering av produksjonskapital er i ferd med å klarne. Pengestrømmene som tidligere i hovedsak gikk fra de private bankene til formueskapitalen, omdirigeres nå til statlige låneopptak for subsidiering av produksjonen i noen få sektorer hvor det finnes politisk støtte for subsidiering (militærproduksjon, det grønne skiftet). Denne omdirigeringen fører til at formueskapitalen ikke får tilført nok penger, hverken videre økning i verdi, eller for å holde eksisterende verdier oppe. Denne utviklingen har gått fort, i løpet av en femårsperiode. Fortsettelsen vil bli interessant, kanskje mer enn godt er.
Kok av raseri dere eliter i vesten! Verden liker Russland til tross for deres hat
Av skribent - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/kok-av-raseri-dere-eliter-i-vesten-verden-liker-russland-til-tross-for-deres-hat/
Man trenger ikke ha studert mye av det som skjer utenfor den vestlige boblen for å innse at tittelen på Timofei Bordachevs artikkel er en nøyaktig beskrivelse. Enkelte analytikere har for eksempel påpekt at det kostbare angrepet som Vesten utførte via den ukrainske hæren mot Kazan 21. desember ikke hadde noen håndgripelig effekt fra et militært synspunkt. Likeledes har alle attentatene på russiske journalister, militære og sivile ledere uten tjeneste, og det blodige angrepet på Crocus rådhus 22. mars 2024, heller ikke hatt noen åpenbar militær betydning. Snarere har de vært uttrykk for det sinne våre vestlige eliter føler mot Russland, spesielt ettersom spådommene om Russlands kollaps, som regelmessig forutsies, ikke slår til.
Artikkelen er publisert i RT, en kanal som langt på vei er forbudt i Vesten, og nettopp derfor kan folk ha godt av å lese den, enten man er enig eller ei.
Alla dessa terrorattacker har naturligtvis fått en annan självklar effekt. Världen utanför väst, den globala majoriteten, stärks mer och mer i sin uppfattning, att många länder i väst gått från att ha varit kolonialmakter, till att bli vasaller åt USA-imperialismen, och nu till och med bli rena terrorstater. Samtidigt så kontrasteras denna mer eller mindre blinda västliga hysteri mot Ryssland, av det lugn, den eftertanke och den energi som Rysslands president, Vladimir Putin, visade i sin mer än tre timmar långa presskonferens, som hölls den 19:e december. Grunden för detta lugn och denna eftertanke kan bättre förstås, om man vet vad Putin sade i en intervju den 22:a december (Putin accuses previous Russian leaders of ‘destroying the country’). «I vår moderna historia har vi gått igenom en period då den tidigare generationen politiker… gick så långt att de förstörde sitt eget land, i hopp om att Ryssland skulle bli en del av den så kallade ’civiliserade världen’», «Så snart som Rysslands kapacitet minskade och landet blev svagare, försökte väst utdela ett sista slag, istället för att göra Ryssland till en jämlik partner och en medlem av denna ‘civiliserade värld’.» Det finns skäl till att Michail Gorbatjov inte fick någon grandios statsbegravning efter sin död i augusti 2022, och att ett monument över Boris Jeltsin i Yekaterinburg regelbundet blir utsatt för vandalism.
Timofei Bordachevs synpunkter är naturligtvis intressanta. För den som lärt sig att försöka förstå världen ur ett dialektiskt materialiskt perspektiv, är artikeln mycket intressant.
Bertil Carlman
Kok av raseri dere eliter i vesten! Verden liker Russland til tross for deres hat
Moskvas vänner i den globala majoriteten sväljer inte Natos försök att göra Ryssland till en pariastat.
Rysslands utrikespolitik utgår med rätta från att historien är på dess sida. Landets strävanden ligger i linje med de strategiska avsikterna hos de flesta nationer utanför västblocket – det vi kallar «världsmajoriteten». Detta perspektiv bekräftas av den pågående militära och politiska konfrontationen mellan Ryssland och väst. Våra motståndare strävar öppet efter att upplösa den ryska staten i en eller annan form. Men dessa ambitioner kolliderar inte bara med Rysslands motstånd, utan också med intressena hos många nationer i världen.
Vid en konferens i Valdai Club nyligen, där främst representanter för den globala majoriteten deltog, belyste diskussionerna både den gemensamma grunden och skillnaderna mellan Ryssland och dess partners. Även om partnerskap med tredje makter inte kommer att avgöra Moskvas framgång mot väst, är dessa relationer avgörande för att bygga en ny internationell ordning – en som är mindre benägen att upprepa Europas nuvarande konflikter.
Nyckelfrågan är hur dessa nationer, som i många fall är ekonomiskt eller militärt beroende av väst, kommer att agera. Deras troliga val kommer att påverka hur mycket Ryssland behöver anstränga sig för att uppnå sina viktigaste utrikespolitiska mål.
Skillnaden i perspektiv
Ryssland och den globala majoriteten ser ofta på världen genom olika linser. Ryska experter, som är djupt rotade i, och i linje med europeiska politiska tanketraditioner, tenderar att se konflikter som den främsta drivkraften för förändring. Detta är naturligt för Ryssland, men det står i kontrast till synen hos många nationer i Afrika, Asien och Mellanöstern. Dessa länder, som formats av kolonialismens historia, förkastar västerländska ramverk, som betonar konkurrens och konflikt. I stället är deras inställning till internationella relationer mer flytande och undviker permanenta allianser och ideologiskt laddade sammandrabbningar.
Denna skillnad beror delvis på nödvändighet. De flesta nationer som är vänligt inställda till Ryssland är medelstora stater som saknar resurser för fullständig självständighet. Deras beroende av västdominerade handelssystem och institutioner begränsar deras handlingsfrihet. Att bryta sig loss helt och hållet, skulle medföra enorma ekonomiska och politiska risker. Inte ens för Ryssland, är det en enkel uppgift att frigöra sig från institutioner som FN eller globala ekonomiska ramverk. För utvecklingsländerna kan «exitpriset» bli katastrofalt.
Återhållsamhet kontra revolution
Detta är anledningen till att många av dessa länder är försiktiga med uppmaningar att radikalt revidera den globala ordningen. De föredrar evolution framför revolution. Rysslands president Vladimir Putin betonade denna punkt under sitt tal på Valdai Club, och sa att Ryssland inte har några revolutionära avsikter. Ironiskt nog är det västvärlden – som desperat försöker behålla sin dominans – som nu monterar ner globaliseringen genom sin egen vårdslösa politik.
Rysslands vänner i den globala majoriteten är i allmänhet överens om, att de nuvarande militärpolitiska konflikterna är resultatet av västvärldens handlande. De ser dessa som regionala frågor, som kan utvecklas till globala kriser om västvärlden trappar upp dem ytterligare. Men dessa nationer hoppas också på att Ryssland ska visa återhållsamhet, även om det innebär att man kompromissar med sina intressen. Att övertyga dem om att en sådan återhållsamhet inte alltid är genomförbar är fortfarande en viktig uppgift.
Gemensamma mål, olika tillvägagångssätt
Till syvende och sist sammanfaller Rysslands och dess partners strategiska intressen i den globala majoriteten. Båda strävar efter en rättvisare, multipolär internationell ordning utan västerländskt tvång. Skillnader i hur dessa mål eftersträvas – eller i den retorik som används – bör inte ses som hinder, utan som möjligheter att fördjupa den ömsesidiga förståelsen.
I takt med att historien utvecklas, kommer de gemensamma strävandena efter en rättvis världsordning att knyta Ryssland och den globala majoriteten närmare varandra, vare sig västvärlden vill det eller inte.
Originalens tittel:
Seethe, Western elites: The world likes Russia despite your hate
Timofei Bordachev er programleder i Valdai diskusjonsklubb; Akademisk veileder for Senter for omfattende europeiske og internasjonale studier ved National Research University Higher School of Economics (HSE). Doktor i statsvitenskap.
PhD i statsvitenskap, Saint Petersburg State University (1999). Master of Arts in European Politics and Administration (Brugge, 1997).
Som forsker spesialiserer han seg på teori om internasjonale relasjoner og moderne spørsmål om verdenspolitikk, russisk-europeiske relasjoner, EUs utenrikspolitikk, eurasisk økonomisk integrasjon, europeisk, eurasisk og internasjonal sikkerhet.
Forfatter av flere bøker og forskningsartikler publisert i Russland og i utlandet.
Han har blant annet utgitt:
Europe, Russia and The Liberal World Order. International Relations after the Cold War
Asle Toje skriver om denne boka:
‘What went wrong? This is the most frequently asked question when it comes to relations between Russia and Europe after the Cold War. Why shining expectations turned into such a dark alienation? Timofei Bordachev gives a unique perspective arguing that political failure of Common European Home derived from contradictions embedded in the Liberal World Order per se. This book is a brilliant proof that theory of international relations is not just an academic exercise, but a very important instrument of applied analysis. Truly fascinating reading!’
Krigsdagbok del 147 – 16. og 17. desember 2024
Av Lars Birkelund - 30. desember 2024
https://steigan.no/2024/12/krigsdagbok-del-147-16-og-17-desember-2024/
Dette er 147. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt om relaterte forhold. Denne gangen mye om Syria.
16. desember
Det var hyperinflasjon fra før i Syria, grunnet det sadistiske sanksjonsregimet, som USA og EU sto i spissen for, men som også Norge støttet. Og det var deres sanksjoner og deres krigføring som drev til sammen 10 millioner syrere på flukt (omtrent halvparten innenlands) fra og med 2011.
I dag fortalte Dagsrevyen at prisen på brød har steget ytterligere, med hele 900%, siden Assad-regimet falt for 8 dager siden. 90% av syrerne levde under fattigdomsgrensen allerede før dette.
Så på den ene siden er det opplagt viktig å få slutt på sanksjonene. På den andre siden vurderer altså USA, EU, regjeringen og Stortinget å gjøre det først nå som Al Qaeda har tatt over Syria. Det var i hvert fall de de sa at de skulle gjøre så lenge regimet holdt stand mot deres krigføring. Men foreløpig har de ikke gjort det.
Seinere samme dag:
Jan Espen Kruse påsto igjen at Russlands opprinnelige mål var å ta hele Ukraina. Han, som er NRKs Russland-korrespondent, bør i det minste vite bedre.
Dette er rett og slett en av løgnene noen i NATO ble enige om og som Kruse er nødt til å tro på, eller late som han tror på. Løgn eller, i beste fall, en grov misforståelse av hva Russland/Putin har sagt, nemlig at de ønsker å sikre seg at Ukraina ikke lenger har fiendtlige regjeringer, som Ukraina har hatt siden USA lyktes med å skaffe et marionettregime der i 2014. Russland/Putins opprinnelige mål var faktisk ikke mer enn et nøytralt Ukraina, som NATO lovte i 1990, men gikk bort fra i 1994, om ikke før. Og som Ukraina hadde da USA gjennomførte et blodig kupp der i 2014, med støtte fra Norge og EU.
Løgnen tjener to hensikter. 1. At vi skal frykte at Russland ønsker å ta enda mer, ikke bare Ukraina. 2. At vi skal tro at Russlands krigsinnsats er elendig ift målsetningen, som noen i NATO har diktet opp, i beste fall misforstått.
Dette tjener så til å opprettholde krigslysten i Norge, særlig på Stortinget, og ikke minst at våpenindustrien, som styrer USA (og Norge), får mer penger. Sjøl nå som flertallet av ukrainerne ønsker FRED SNAREST MULIG ivrer Stortinget/regjeringen og mediene deres for at krigen SKAL fortsette. Seinest i dag innvilget Jonas Gahr Støre ytterligere 2,7 milliarder kroner til våpen som ukrainerne ikke lenger vil ha. Til siste ukrainer, Støre?
Seinere samme dag:
«Redaktørstyrte medier» er liksom gullstandarden blir vi fortalt, av norske redaktører, journalister og politikere (andre medier bør vi ikke bruke, sier de, om ikke direkte, så mellom linjene).
Men de mener det ikke. Dvs, de vil at vi skal bruke redaktørstyrte medier, men ikke at vi skal bruke medier som har for eksempel russiske og kinesiske redaktører. I så fall må det være russere som hater Putin og kinesere som hater Xi.
De vil at vi kun skal bruke deres redaktørstyrte medier, de største mediene, de mediene de kontrollerer eller liker. Også kalt MSM og NATO-mediene, som i virkeligheten styres av andre enn redaktørene. I mange tilfeller av noen utenfor landets grenser. Det skjønner man fordi de tjener USA/NATO/EUs interesser i nesten alt.
Ellers har jo alle medier i prinsippet en redaktør. Som steigan.no, der Pål Steigan er redaktør. Så da må det vel være greit å bruke Steigan.no? Nei, det er det absolutt ikke, sier de (for han kan de ikke styre).
Eva Grinde er kommentator for Dagens Næringsliv og en av de som holder fanen høyt for «redaktørstyrte medier». I dag debatterte hun med Kjersti Løken Stavrum på Dagsnytt 18. Stavrum er journalist og redaktør.
Men kampen deres er allerede tapt, fordi flere og flere innser at den frie debatten, journalistikken og kommentator-virksomheten foregår utenfor deres medier. Det tror jeg også Grinde og Stavrum innser, og Stavrum tilsynelatende bedre enn Grinde. Men de har tross alt privilegerte stillinger som de ønsker å beholde så lenge som mulig.
https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/sesong/202412/episode/NNFA56121624
Seinere samme dag:
Når jeg har konfrontert folk i mediebransjen har de i blant fått dårlig samvittighet og sagt «vi gjør jo bare jobben vår, det som må til for å fø oss sjøl og familien».
Ja, på den måten skiller ikke mediebransjen seg fra andre bransjer. Forskjellen er at journalistene og redaktørene, med få unntak, er nødt til å juge og bedrive krigspropaganda for å fø seg sjøl og sine. Sånn er det i hvert fall i Norge, som jeg kjenner best.
Hvordan er det i andre land? Jo flere kriger jo større behov er det for krigspropaganda. Og USA med allierte som Israel, UK og Norge er de mest krigerske, med klar margin til andre. Her setter Julian Assange ord på det.
https://www.facebook.com/watch/?v=1243120256793726
Seinere samme dag:
«Trumps overgangsteam vurderer angrep på Iran» (steigan.no).
Det gjør Biden og Netanyahu også, nå, mens NRK og andre norske medier leverer propagandaen for det, som ved tidligere kriger. Dette fordi de ikke er i stand til å løsrive seg fra agendaen, ja, agendaen til USAs ledende medier så mye som EN dag. Og oppgaven til USAs medier er som kjent å juge oss inn i kriger, fra krigen mot Nord-Korea i 1950 til krigene mot Libya og Syria fra 2011. Og mot Russland nå.
Jeg hevder ikke at norske medier direkte oppfordrer til å angripe Iran. Men de leverer de ‘nyhetene’ som skal få oss til å ønske krig mot Iran eller i det minste akseptere det, som da de fikk flertallet i Norge til å støtte krigene mot Afghanistan, Libya og Syria. Og Russland.
Det som vanligvis oppfattes kun som nyheter er i mange tilfeller propaganda for krig. Viktigst er det naturligvis å lure Stortinget.
Nå aksepterer Stortinget/mediene at Israel tar mer av Syrias territorium. Krigen mot Syria har mediene propagandert for siden 2011 og lagt rette til lenge før det.
Det spiller ingen rolle om ‘nyhetene’ er sanne eller ei (norske medier aksepterer dem som sanne i samme øyeblikk medier som CNN, New York Times og BBC hevder dem). Poenget er at vi skal indoktrineres til å hate, også ‘presteregimet’ i Iran, med overskrifter som «Sanger arrestert i Iran etter å ha opptrådt uten hodesjal» (NRK 14. desember). Og påstanden om at Iran prøver å drepe Trump, noe jeg tør garantere er en løgn, men som norske medier likevel sprer uten motforestillinger.
Det at NRK/NATO-mediene VELGER å publisere slike ‘nyheter’ framfor å fortelle om hvordan USA/Israel faktisk har ført forskjellige former for krig mot Iran siden 1980 viser oss hvem de tjener.
Seinere samme dag:
Denne BBC-serien om syriske skoler før krigen er bra motgift til propagandaen som kommer fra norske medier nå:
17. desember
Hvis noen mobbes av norske medier kan man i disse dager være ganske sikker på at det er noen som taler for fred. Motsatt hvis noe eller noen blir hyllet eller fremmes av norske medier, da kan man være ganske sikker på at de representer krig, krig og atter krig. Som NATO og Jens Stoltenberg.
Og Timothy Snyder. Han regnes som en stor intellektuell kapasitet av journalister som Ingrid Brekke, Robert Simsø, Vegard Kristiansen Kvaale og Leif Ekle. «Den anerkjente historieprofessoren og Ukraina-eksperten», som NRKs Eline Buvarp Aardal sa om Snyder i april 2022.
Men hvorfor så anerkjent/respektert (i Norge)? Fordi han forteller løgner som USA/NATO/EU og norske journalister, redaktører og politikere liker? Det er ikke langt fra sannheten.
Dette gjelder også ‘antifascister’ som Jonas Bals. Han ble kjent fordi han fikk en stilling som rådgiver for Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. Bals ser på Snyder nærmest som en guru og for et par år siden anbefalte Bals meg en serie på rundt 20 foredrag av Snyder, om Russland og Ukraina.
På det tidspunktet var jeg allerede skeptisk til Snyder, særlig etter at han sa følgende:
“Vladimir Putin’s horrifying decision to ban Ukraine from exporting its grain could be a Stalin-esque plan to cause famine across the globe, an expert (Snyder) has warned” (Daily Star 6. Juli 2022).
«Professoren mener Putin har ambisjoner om å skaffe seg et overtak på Vesten ved å sulte ut Afrika, som igjen vil skape enorme flyktningstrømmer» (ABC Nyheter 14. juni 2022, som hadde hentet det fra Twitter).
Allerede da skjønte informerte mennesker at dette sannsynligvis var nok en spinnvill antirussisk konspirasjonsteori. I dag vet vi det.
Snyder aksepterer forøvrig at USA/NATO brukte/bruker sult som våpen mot Syria og Venezuela.
Jeg så to av foredragene Bals anbefalte meg. Der så jeg Snyder dikte opp årsaker til Russlands invasjon av Ukraina, mens han tiet om de reelle, samtidig som han hvitvasket USAs blodige kupp mot den folkevalgte Janukovitsj i Ukraina, det kuppet som førte til krig, fra og med 22. februar 2014.
I går slapp Snyder katta ut av sekken, om det han så langt har kalt Russlands uprovoserte invasjon av Ukraina, og det som verre er, og en krig mellom Russland og Ukraina. For da sa han: «We are asking Ukrainians to defeat the armies of Putin and Kim Jong Un».
En ærligere innrømmelse av at dette er USA/NATO/EUs krig mot Russland, med ukrainere som kanonføde og Ukraina som slaktoffer, kan man neppe få. Og slik holder Snyder, Regjeringen og Stortinget på sjøl om de fleste ukrainerne vil ha FRED NÅ!