Nyhetsbrev steigan.no 30.11.2022
Syltynt bidrag av SV i budsjettforhandlingene for 2023
Hva med en tvungen ‘sluttpakke’ til nyhetsansvarlig(e) for NRKs «Dagsrevyen»?
Hva kan vi vente av Russlands vinteroffensiv i Ukraina?
Under lupen – et nytt syn på medisin og folkehelse
Rollen til britiske etterretningstjenester i bortføringen og drapet på James Foley
Syltynt bidrag av SV i budsjettforhandlingene for 2023
Av Odd Handegård - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/syltynt-bidrag-av-sv-i-budsjettforhandlingene-for-2023/
Av Odd Handegård.
Som Audun Lysbakken sa på TV 29. november, består budsjettforhandlinger av kompromisser der resultatet blir en slags mellomting mellom partienes synspunktene. Forslag til påplussinger av utgifter, må dessuten kombineres med forslag til strykninger eller i alle fall ikke resultere i at utgiftene øker. I utgangspunktet fikk SV tilsynelatende forbedret situasjonen for de av oss som har det aller vanskeligst rent økonomisk. Men i realiteten dreier det seg om småbeløp som ikke bidrar særlig til økonomisk utjevning – barnetrygda blir f.eks. lik for alle, uansett hva foreldrene tjener. Og påplussingen på budsjettet er vesentlig lavere enn SV foreslo. Heller ikke skatteendringene er betydelige – litt mindre skatt for folk som tjener under 750.000 og litt mer for de som tjener over 1.2 millioner.
Men den viktigste grunnen til at 2023 får et fiaskobudsjett, er den måten SVs små tilleggsforslag blir finansiert på. SVs småbeløp blir dekket av de ekstraordinære inntektene energibransjen har hatt på grunn av underordningen av norsk energisektor i EUs energiforvaltning. Norske husstander og deler av næringslivet er flådd av bransjen for nesten 100 milliarder i året. Og det er bruken av litt av dette tjueriet som nå markedsføres som en seier for SV. Og i tillegg var finansminister Vedum frekk nok til å si at 40 milliarder av Statnetts bruk av sugerør hos folk flest, er en «bevilgning» fra Staten til oss alle.
Egentlig er det grunn til å tro at Ap og Sp i det opprinnelige budsjettet, hadde kalkulert med at SV kom til å kreve ekstrabevilgninger til folk med vanskelig økonomi – derfor hadde de planene klare for et «kompromiss» som de to partiene var enige om allerede i september. Også «budsjettdramatikken» var planlagt.
Heller ikke når det gjaldt oljesaken og u-hjelpa kom SV noen vei.
https://www.tv2.no/…/dette-betyr…/15315093/
Hva med en tvungen ‘sluttpakke’ til nyhetsansvarlig(e) for NRKs «Dagsrevyen»?
Av Terje Sørensen - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/hva-med-en-tvungen-sluttpakke-til-nyhetsansvarlige-for-nrks-dagsrevyen/
Jeg har så langt syntes og syns fortsatt at jeg ikke vet tilstrekkelig til å mene noe avgjørende – og ikke minst faktabelagt – om «Ukraina-saken». Derfor har jeg vært, og kommer nok til å være, særs forsiktig med å publisere mye om emnet.
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Men jeg lurer på om vår utenriksminister, Anniken Huitfeldt, vet særlig mer.
I NRKs «Dagsrevyen» 28.11.2022, ca. 7 minutter ut i sendingen, spør intervjueren som vist i medfølgende bilde nr. 1. Statsrådens forklaring kommer i bildene 2 og 3. Hvorfor følger ikke intervjueren opp med tilleggsspørsmål knyttet til statsrådens utsagn om at «Ukraina kommer til å vinne FORDI RUSSLAND KOMMER TIL Å TAPE, et utsagn som for meg høres ut som et Erasmus Montanus-sirkelresonnement.
Og hvilken «verdensorden» er det Russland forsøker å innføre? Dét hadde vært interessant å vite mer om. Kan det kanskje være Putins visjon om den multipolare verden i motsetning til den unipolare som verden har levd under siden godt før 2. verdenskrig og frem til våre dager, under ledelse av hegemonen USA – eller retter under ledelse av oligarkiet helt dypest nede i ‘dypstaten’ der borte? Se f.eks. artikkelen 28.11.2022 «Vladimir Putin’s Vision of a Multipolar World» i nettavisen/-portalen «The Unz Review • An Alternative Media Selection» URL-en viser jeg ikke for da blokkerer Facebook nærværende innlegg!
Eller var/er det kanskje den/de som er ansvarlig for «Dagsrevyen»- sendingen, som bør kritiseres?
Store deler av den norske pressen kan forresten nåomstunder fortelle at NRK åpner for ‘sluttpakke’ til alle sine ansatte – se medfølgende bilde nr. 4. Jeg foreslår at de ansvarlige for innholdet i «Dagsrevyen» tvangsavsettes og sluttpakkeprioriteres!
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Hva kan vi vente av Russlands vinteroffensiv i Ukraina?
Av Bhadrakumar - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/hva-kan-vi-vente-av-russlands-vinteroffensiv-i-ukraina/
I denne artikkelen gjennomgår den tidligere indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar referatet fra møtet mellom Vladimir Putin og soldatmødre og gir sin tolkning av det som skjedde på møtet og hvilke signaler dette gir om hva man kan vente seg av Russland krigføring framover. Putins standpunkter og vurderinger er ikke våre, men siden han er leder av den ene av de krigførende partene er det naturligvis svært viktig å sette seg inn i hans standpunkter. Som tidligere indisk ambassadør i Moskva har Bhadrakumar gode forutsetninger til å tolke det som skjer.
Red.
Av M. K. Bhadrakumar.
Når man skummer gjennom den 18 000 ord lange utskriften av et flere timer langt møte som president Vladimir Putin hadde med «soldatenes mødre» sist fredag i Moskva, får man inntrykk av at kampene i Ukraina kan fortsette langt inn i 2023 – og til og med utover det.
I sin mest avslørende bemerkning erkjente Putin at Moskva tok feil i 2014 ved å la Donbass bli en uferdig sak – i motsetning til Krim – ved å la seg lokke inn i den våpenhvilen som ble formidlet av Tyskland og Frankrike og Minsk-avtalene.
Det tok litt tid for Moskva å innse at Tyskland og Frankrike gikk sammen med den daværende ledelsen i Kiev for å hindre implementeringen av Minsk-avtalen. Så innrømmet den ukrainske presidenten Petro Poroshenko i en serie intervjuer med vestlige nyhetskanaler de siste månedene, inkludert på Tysklands Deutsche Welle TV og Radio Free Europes ukrainske kanal at våpenhvilen i 2015 var en avledningsmanøver ment for å kjøpe tid for Kiev til å gjenoppbygge militæret.
Med hans egne ord:
«Vi hadde oppnådd alt vi ønsket, vårt mål var først å stoppe den [russiske] trusselen, eller i det minste å utsette krigen – for å sikre åtte år for å gjenopprette økonomisk vekst og skape kraftige væpnede styrker.»
Den såkalte Steinmeier-formelen (foreslått av Tysklands president Frank-Walter Steinmeier tilbake i 2016 da han var utenriksminister) om rekkefølgen etter Minsk-avtalen, hadde oppfordret til å holde valg i de separatistkontrollerte Donbass-territoriene under ukrainsk lovgivning og tilsynet med OSSE; og hvis OSSE bedømte stemmegivningen som fri og rettferdig ville en spesiell selvstyrestatus for Donbass-territoriene bli iverksatt og Ukrainas kontroll over dens østligste grense mot Russland gjenopprettet.
Putin innrømmet at Russland godtok Minsk-avtalene og ignorerte ønsket fra den russiske befolkningen i Donbass. For å sitere ham:
«Vi gikk oppriktig inn i dette. Men vi tok ikke helt hensyn til stemningen i folket, det var umulig å helt forstå hva som foregikk der. Men nå har det sannsynligvis blitt åpenbart at denne gjenforeningen [av Donbass] burde ha skjedd tidligere. Kanskje det ikke hadde vært så mange tap blant sivile, det ville ikke ha vært så mange døde barn på grunn av stadig beskytning…»
Kanskje for første gang innrømmet en sittende Kreml-leder å ha gjort feil. Ovennevnte passasje blir derfor en prøvestein for Putins fremtidige beslutninger, ettersom den russiske mobiliseringen nærmer seg sluttfasen og innen slutten av desember vil anslagsvis 400.000 ekstra russiske soldater ha blitt utplassert i fremre stillinger.
Konklusjonen er at Putin slengte igjen døren på en eventuell ny Minsk-lignende lapskaus av moderne møbler og antikviteter. Hvordan omsettes dette i politisk virkelighet?
Først og fremst, mye ettersom Moskva er åpen for dialog uten forutsetninger, vil russiske forhandlere være bundet av de nylige endringene i landets grunnlov, som innlemmet Donetsk-, Lugansk-, Kherson- og Zaporozhye-regionene som en del av den russiske føderasjonen.
For det andre var fredagens møte et dristig initiativ fra Putin – risikabelt, politisk sett. Samtalepartnerne hans inkluderte mødre fra fjerntliggende områder, hvis sønner enten kjemper aktivt på krigsfronten, eller har opplevd tragedien med sønner som er blitt drept i kampene, eller de er alvorlig såret og trenger langvarig rehabilitering.
De var absolutt viljesterke kvinner, og likevel, som en av dem fra den lille byen Kirovsk i Luhansk fortalte Putin mens hun minnet om dødsfallet til sønnen Konstantin Pshenichkin ved fronten:
«Hjertet mitt blør, sjelen min fryser, dystre minner kaster skygger over sinnet mitt, tårer, tårer, og plutselig sier sønnen min til meg: «Mamma, ikke vær trist, jeg ser deg – du må bare vente. Du vil gå gjennom dette livet for meg, og i livet etter dette vil vi være sammen igjen.»
Putin hevdet åpent – høyst uvanlig for en leder i Kreml – at han hadde forberedt seg til møtet. Men han hadde fortsatt overraskelser på lager. Slike møter er umulige å koreografere siden innestengte følelser er i full utfoldelse foran TV-kameraene.
Slik klaget Marina Bakhilina fra Sakha-rebublikken, mor til tre sønner (hvorav den ene er en høyt dekorert soldat fra elitestyrken i flyvåpenets 83. brigade og mottaker av Ordenen for mot) over at det ikke er varm mat i frontlinjen. Hun sa til Putin:
«Forstår du hva som skjer? Hvis folket vårt ikke kan gi soldatene våre varme måltider, vil jeg, som har mestertitler i sport og skyting, gjerne dra til frontlinjen for å lage mat.»
Putin svarte forsiktig: «Det ser ut til at problemene for det meste allerede er løst … det betyr at ikke alt er normalt …»
Det som skiller seg ut i slike åpenhjertige meningsutvekslinger er Putins enorme politiske kapital, hentet fra den store konsolideringen han har mønstret for å få nasjonen samlet bak seg. Den generelle stemningen på møtet var et engasjement for Russlands sak og tillit at landet ville vinne en endelige seier. Dette styrker selvfølgelig Putins hånd.
Det er her analogien til Cubakrisen i 1962 ikke holder. Den offentlige opinionen var ikke noen nøkkelfaktor for 60 år siden. I et nøtteskall seiret sunn fornuft i 1962 da det gikk opp for en forståelse av at hvis man unnlot å ta hensyn til den rivaliserende maktens sikkerhetsinteresser kunne det få et apokalyptisk utfall.
Forskjellen i dag er at mens president Joe Biden har isolert seg og ikke er ansvarlig for sin iherdige jakt på et russisk nederlag på slagmarken i Ukraina og et påfølgende «regimeskifte» i Moskva, insisterer Putin på å holde seg selv ansvarlig overfor sitt folk. Vil noen vestlig «liberal» politiker i maktposisjon våge å etterligne Putins ekstraordinære møte med «soldatenes mødre»?
Hvis økonomiske motganger fører til sosialt kaos og stor politisk uro i Vest-Europa, vil politikerne ved makten være dårligere stilt. Putin kjemper en «folkekrig», mens vestlige politikere ikke engang kan innrømme at de kjemper mot Russland. Men hvor lenge kan det være skjult for offentligheten i Polen eller Frankrike at deres statsborgere blir drept på Ukrainas stepper? Kan de vestlige politikerne love at deres «frivillige» ikke døde forgjeves? Hva skjer hvis en flyktningstrøm ut av Ukraina til Vest-Europa begynner når vinteren skrider frem?
I militære termer nyter Russland eskaleringsdominans – en markant overlegen posisjon over sin NATO-rival, etter som konflikten skrider frem trinn for trinn. Den akselererende russiske operasjonen i Bakhmut er et eksempel. Utplasseringen av regulære tropper de siste dagene viser at Russland er på vei til å avslutte den 4 måneder gamle «kvernen» i Bakhmut by i Donetsk, som militæranalytikere ofte beskriver som en krumtappen i Kievs forsvar i den østlige Donbass-regionen.
En rapport fra New York Times på søndag fremhevet det enorme omfanget av tap ukrainske styrker har lidd de siste ukene. Den russiske Wagner-gruppen som har ført kampene mot de ukrainske styrkene der har låst dem i en defensiv posisjon. Anslagsvis 30.000 soldater har blitt «slitt ned av ustanselige russiske angrep».
The Times-rapporten innrømmer, med henvisning til en amerikansk forsvarstjenestemann, at den russiske intensjonen kan ha vært å gjøre Bakhmut by til «et ressurskrevende svart hull for Kiev». Dette paradigmet vil gjenta seg andre steder også, bortsett fra at de russiske styrkene vil være mye sterkere, langt mer overlegne i antall og langt bedre utstyrt og vil kjempe fra sterkt befestede stillinger.
Putin gjorde det klart på fredagens møte at det å beseire de nynazistiske banderistene vil fortsatt være på tapetet. Selv om regimeskifte i Kiev ikke er et uttalt mål, vil Putin ikke nøye seg med en gjentakelse av våpenhvilen og freden som i 2015, som lot et antirussisk, proxy-regime for USA sikre seg makten.
Når det er sagt, understreket Putin at «til tross for alle spørsmål knyttet til den spesielle militæroperasjonen, endrer vi ikke våre planer for utviklingen av staten, for utviklingen av landet, for utviklingen av økonomien, dens sosiale sfæren, for nasjonale prosjekter. Vi har store, store planer…»
Samlet sett definerer alle disse elementene Russlands såkalte vinteroffensiv. Putins håndplukkede militære sjef i Ukraina general Sergei Surovikin er ikke i Pattons eller MacArthurs støpning. I bunn og grunn holder han kompasset til de spesielle militæroperasjonene, samtidig som han innlemmer den erfaringen som er opparbeidet gjennom de siste 8 månedene med NATO-engasjement i kampene. Men ikke en eneste gang brukte Putin uttrykket «krig» for å karakterisere konflikten.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
Under lupen – et nytt syn på medisin og folkehelse
Av skribent - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/under-lupen-et-nytt-syn-pa-medisin-og-folkehelse/
Av Ryan Cole.
Ryan Cole holdet dette foredraget på NLHFs Oslo International Conference.
Norwegian Doctors and Healthcare Workers’ Alliance (NLHF), tidsskriftet hemali og Organization for International Political and Scientific Ethics (IPSE), Sveits arrangerte en stor internasjonal konferanse i Oslo 19. november 2022.
Vi har omtalt konferansen her:
Epokegjørende internasjonal konferanse om erfaringene med covid-19 i Oslo – full medieboikott
Vi skal presentere foredragene hver dag framover.
https://rumble.com/embed/v1uwqzq/?pub=4#?secret=8otUgsRJ53
Ryan Cole, MD Klinisk patolog, administrerende direktør og medisinsk direktør Cole Diagnostics, Boise, Idaho, USA. Ryan Cole er dobbeltsertifisert patolog med spesialistutdanning fra Mayo Clinic med spesialkompetanse innen immunologi og virologi.
Som grunnlegger og klinisk direktør for Cole Diagnostics – et uavhengig medisinsk patologilaboratorium, som betjener klinikere over hele Idaho og utover – har Ryan Cole undersøkt over 500 000 tilfeller i hans omfattende 26 år med pasientfokusert praksis.
Som en sterk, frittalende stemme for integritet i medisin, har han vitnet i USAs senat, flere statlige lovgivere, og har dukket opp på utallige nasjonale og internasjonale medieprogrammer og holdt foredrag i hele USA og over hele verden.
Ryan er styremedlem i Independent Doctors of Idaho, Pan American Alliance for Life, Unity Against Covid, Pandemic Health Alliance og ble valgt som lege til Idaho Central District Health Board (som veileder en million innbyggere) og er også et grunnleggende medlem av Global Covid Summit.
Se også:
Dr. Aseem Malhotra: Hvordan kurere informasjonspandemien om mRNA-vaksinene?
Nå skal vi faktasjekkes enda mer – Google og YouTube skal bruke 130 millioner til kampen mot «desinformasjon»
Av Romy Rohmann - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/na-skal-vi-faktasjekkes-enda-mer-google-og-youtube-skal-bruke-130-millioner-til-kampen-mot-desinformasjon/
– og hvem finansier dette tror du?
Av Romy Rohmann
Aftenposten meldte 29.11 at Google og YouTube spytter inn over 130 millioner kroner til et nytt globalt faktasjekker-fond som skal bekjempe desinformasjon på nettet.
De skriver videre:
International Fact-Checking Network (IFCN) er underlagt den amerikanske organisasjonen Poynter-instituttet, som støtter 135 faktasjekker-organisasjoner fra 65 land.
Dette er det største enkeltbidraget til et slikt formål fra Google og Youtube hittil, opplyste Google tirsdag på en konferanse i Brussel.
Der påpekte sjefen for Googles datterselskap, Jigsaw, at aktivitetene til russiske propagandaenheter har økt betraktelig under krigen i Ukraina. Blant annet forsøker de å forsterke fordommer knyttet til rase, samt å skape politisk splittelse, sa Jigsaw-sjef Yasmin Green.
International Fact-Checking Network (IFCN) er underlagt den amerikanske organisasjonen Poynter-instituttet skriver Aftenposten, Hvem er så Poynter-instituttet?
Poynter Institute for Media Studies er en non-profit journalistikkskole og forskningsorganisasjon i St. Petersburg, Florida, USA, skriver de sjøl på sine hjemmesider,
De skriver også:
Vi er avhengige av støtte fra flere finansieringskilder som verdsetter den essensielle rollen til den frie pressen i samfunnet vårt, inkludert bedriftspartnere, filantropiske stiftelser, offentlige etater og individuelle givere.
Og hvem er så disse individuelle givere og filantropiske stiftelser?
I følge LittleSis som graver i slikt:
Så er giverne bla:
Bill & Melinda Gates Foundation Family foundation of Microsoft founder Bill Gates
National Endowment for Democracy A quasi-governmental foundation created in 1984 (CIA)
Charles Koch Charitable Foundation Family foundation for Kochs
The Peter & Carmen Lucia Buck Foundation
Newton D & Rochelle F Becker Foundations and Charitable Trust
Craig Newmark Philanthropies
Omidyar Network Philanthropic organization
Google News Initiative
Silicon Valley Community Foundation $13.5 billion of assets under management.
McClatchy Foundation
https://littlesis.org/
https://littlesis.org/org/270246-Poynter_Institute
YouTube eies av Google (Alphabet) og hvem er deres største eiere?
Og hvem eier for eksempel Pfizer?
Den store ljugekonkurransen
Av Niels Gerhard Johansen - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/den-store-ljugekonkurransen/
Av Niels Gerhard Johansen.
Det er tøff konkurranse i det åpne verdensmesterskap i ljuging.
Dr. Anthony Fauci har bedret sjansene sine nylig ved å motsi harde fakta som langsomt siger inn i nyhetsbildet. Fortsatt å hevde at mRNA-sprøytene er trygge og hindrer covid er rett og slett imponerende.
Den dristigste blant finalistene er nok likevel skuespilleren Zelensky, som viste stort talent da han ljugde seg til presidentrollen i Ukraina. Han hevder hardnakket at forsvarsraketten som landet i Polen, var et russisk angrep på tross av at hele verden vet bedre.
USA sin andre finalist har nådd presidentembetet med samme takter, men kaster seg inn i konkurransen med hele sin person-likhet. Han benytter enhver anledning til å opptre som om han er menneskelig og stiller sterkt i feltet.
Vi heier selvfølgelig på hjemmehåpet, Jens Stoltenberg, men spørsmålet er om uskyldskortet er nok til medalje. Det er en tøff disiplin med tungvektere som WHO og WEF, som begge har fortrinn av troverdig som henger igjen fra gamle dager.
Troverdighet er også håpet til den store outsideren: den kooperative hovedstrømsmedia. Vanskelig å tro at hundrevis av mediekanaler kan ljuge samtidig og det gir jo en stor konkurransefordel.
Sist i feltet har vi Bill Gates. Riktignok har han brukt milliarder av dollars på en imponerende filantropisk fasade, men han ødelegger ofte for seg selv. Han går hardt ut, sier han forbedrer menneskehetens helse, men ødelegger det hele med å si at det er for mye menneskehet…
Så det er spenning til målstreken. Alle finalistene spiller høyt spill med risikoen for at løgnene deres har blitt gjentatt så mange ganger at selv dommerne tror at de er sannheter og da er det jo game over….
Tapt integritet
Av skribent - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/tapt-integritet/
Som paradis, en gang tapt, kan det aldri gjenopprettes.
«For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden og mister sin sjel?» Markus 8:36
Av Robert W Malone.
Jeg er sikker på at når man veier hver manns verdi enten i privat eller offentlig liv, er en ren integritet den kvaliteten vi tar først med i beregningen, og at læring og talenter bare er den andre.
Thomas Jefferson, Jerry Holmes (2002). «Thomas Jefferson: A Chronology of His Thoughts», s.132, Rowman & Littlefield
Integritet. En av de tre viktigste veiviserne langs veien ut av COVID-krise helvete; integritet, verdighet, fellesskap.
Integritet er et merkelig ord. Trippelbetydninger som støtter den ene til den andre.
Standhaftig overholdelse av en streng moralsk eller etisk kode.
Tilstanden av å være uhindret; Soliditet.
Kvaliteten eller tilstanden til å være hel eller udelt; Fullstendighet.
The American Heritage® Dictionary of the English Language, 5. utgave.
Mennesker kan være preget av å vise integritet eller dens motsetninger, hykleri og bedrag. Bygninger kan ha strukturell integritet, eller de kan være dårlige, en fare for innbyggerne. Organisasjoner kan ha integritet, eller kan være korrupte. Og en nasjon kan ha integritet, eller bli splittet mot seg selv.
Ed Dowd, Tom Lewis og deres Maui-kolleger diagnostiserte tap av integritet som et kjerneproblem som bidro til COVID krisen på tvers av praktisk talt alle statlige og bedriftens «vertikaler», og utviklet en løsning som de (sjenerøst) kalte «Malone-doktrinen».
Senere hendelser har bekreftet deres vurdering.
Man trenger ikke se lenger enn de siste overskriftene. Valgintegritet har blitt en av de mest populære hashtags (i USA, Brasil og så mange andre steder). Nord Stream (NS) og Nord Stream 2 (NS2) har blitt sabotert, absolutt ikke av verken Russland eller Tyskland, men i frykt for gjengjeldelse tør ingen engang hviske navnet på den skyldige alle vet er den ansvarlige. Den dype korrupsjonen knyttet til Biden-familien er i ferd med å bli avslørt, og det samme er konsernmedienes rolle i forsøket på å forhindre at den påvirker valget. Den allvitende Anthony Fauci har fulgt i fotsporene til Hillary Clinton og så mange andre i utplasseringen av «Jeg kan ikke huske»-forsvaret, men med en ny rynke av krigersk trass; vitnet nylig om at «jeg har en veldig travel jobb og driver et institutt på $ 6 milliarder. Jeg har ikke tid til å bekymre meg for ting som Great Barrington-erklæringen.» Klare og overbevisende bevis utgitt til Blaze Media under *FOIA forespørsel dokumenterer noe ganske annet. Under COVID krisen tydde både CDC-direktør Rochelle Walensky og Deborah Birx til å erstatte data med «håp», for så å ta store folkehelsebeslutninger, og deretter håndheve disse beslutningene via distribusjon av svært raffinerte psykologiske operasjonsteknikker mot protesterende amerikanske statsborgere. Og så har vi den brusende kollapsen av korrupsjon kjent som FTX-skandalen. Bare for å fremheve noen av de nyeste eksemplene.
Jeg hevder at den keiserlige administrative staten som USAs føderale regjering har blitt forvandlet til, helt klart har mistet enhver form for integritet.
Dokumentet «Malone Doctrinen» har en fantastisk bakgrunnshistorie, da det samlet fornuften til en senior bygningsinspektør (Tom) og en erfaren finansanalytiker (Ed). Som Tom påpeker, er International Building Code et sett med avtaler som, når de er riktig implementert under konstruksjonen av en bygning, vil garantere pålitelig integritet og funksjonalitet til den endelige strukturen. «Malone-doktrinen» ble smidd av Ed, Tom og kolleger, i hovedsak som en «internasjonal byggekode» for enkeltpersoner og organisasjoner. Underoverskriften i tittelen er like viktig som innholdet, for dette er en «Uavhengighetserklæring» fra korrupte institusjoner.
Jeg blir ofte spurt «Hva kan vi gjøre for å fikse <fyll ut det tomme> føderale byrået?» Og jeg må si at bildet er dystert, fordi byrå etter byrå har blitt grundig ødelagt. Det er liten eller ingen strukturell integritet igjen. Hvis disse byråene var bygninger, ville det eneste alternativet en inspektør som Tom ville ha, være å kondemnere dem. De er rivningsbygg. De må bygges på nytt, på fast grunn og begynne med nye fundamenter. Og hvis de juridiske borgerne i USA ikke vil gjøre dette, vil andre gjøre det for oss. Som enhver som har studert infiltrasjonen av det kinesiske KKP vil bekrefte, er den korrupte og uetiske ekspansjonistiske organisasjonen godt på vei til å gjøre det for oss.
Som paradis, når integriteten er tapt, kan den ikke gjenvinnes.
For hva gagner det en nasjon, hvis den vinner hele verden og mister sin egen sjel.
Tenk gjennom dette med meg. Tom og Eds visjon i dette dokumentet er i hovedsak en klargjøring for å skape et nettverk av forsettlige samfunn, organisasjoner og mennesker som deler en forpliktelse til integritet.
Malone-doktrinen
En uavhengighetserklæring
Fra beslutninger fra institusjoner som mangler integritet
Vi undertegnede:
Krever at alle datagrunnlag som bidrar til et pågående arbeid skal gjøres tilgjengelig og fortsatt være tilgjengelig for analyse.
Proklamerer at verdien av kunnskap til samfunnet ikke er bestemt av en gitt skaper av informasjon. I stedet at det er mottakerne av kunnskap som tildeler verdi til et forslag bare gjennom kritikk og ubarmhjertig gransking.
Etablere fri og åpen utveksling av informasjon og etablere som en plikt at myndighetene tjener som forvaltere av alle data som danner grunnlaget for våre beslutninger.
Krev full offentliggjøring av alle finansieringskilder angående sitater som er notert eller referanser knyttet til enhver sak som er under behandling.
Forplikte seg til upartiskhet i betraktning av all analytisk informasjon og data som er brakt foran oss, og forvente det samme fra alle andre.
Fremme streng åpen debatt og gransking i betraktning av og for ethvert spørsmål om bekymring.
Skal straks gjøre oppdagelsen av intellektuell uærlighet eller faglig uansvarlighet kjent for alle.
Sikre helse, velferd og sikkerhet for enhver varsler, bringe frem og / eller offentliggjøre en opphevelse av troen som holdes her.
Stå i opposisjon til sensur og vil ikke akseptere representasjoner av partier som holder i seg verdier som strider mot prinsippene om ytringsfrihet.
Nekte ingen person retten til å utfordre, debattere, begjære, rette opp, undersøke eller protestere med fakta og bevis mot noen avgjørelse av dette organet.
Hver av oss står nå overfor en rekke binære beslutninger. Enten dette eller det. Forutsatt at du er forpliktet til personlig suverenitet og styrer din egen fremtid, tar dine egne beslutninger. For å være ærlig, ønsker ikke alle å være fri. Mange vil bare bli fortalt hva de skal gjøre. Hvilken type person velger du å være? Suveren og fri, eller avhengig av en monopolistisk kabals vilkårlige og lunefulle gunst.
Er du villig til å bøye kne og dele skjebne med overlorder og deres maskiner, og for deg og dine barn til å bli postmoderne kontrakttjenere (uten annen flukt enn døden) som lever i en dystopisk, fjerde industriell revolusjon under en sentralisert korporativ (ergo fascistisk) totalitær verdensregjering, drevet av teknokrater og økonomer / bankfolk?
Lurer du på hvordan det vil se ut og føles? Les Huxleys «Brave New World», og la oss så snakke litt mer. 1984, skrevet av Huxleys protesjé Orwell, blir oftere sitert, men Huxley kommer enda nærmere den mørke virkeligheten som Storbritannias kong Charles III og hans surrogatdukkemester Klaus Schwab ser for seg, som de refererer til som «The Great Reset».
Siterer fra Amazon-anmeldelse av boken:
«Brave New World er en søkende visjon om en ulik, teknologisk avansert fremtid der mennesker er genetisk avlet, sosialt indoktrinert og farmasøytisk bedøvet for passivt å opprettholde en autoritær herskende orden – alt på bekostning av vår frihet, full menneskehet, og kanskje også våre sjeler.»
Høres det kjent ut?
For de som ikke er tilbøyelige til å plukke opp en bok, anbefaler jeg GATTACA (den første DNA-sekvensen som brukes som filmtittel) som enda et fint eksempel som illustrerer den kortsiktige dystopien som Overlordene ser for seg og søker å forme for alle å bo i.
Hvis fremtiden som kong Charles III, Schwab og den beryktede Silicon Valley-kjæledeggen Harari (selve tittelen på hans siste publiserte forvirrede bok forkynner at mennesket er Gud) ikke er noe for deg, og du ikke liker ideen om å eie ingenting og være lykkelig å leve i en globalisert fascistisk stat, hva er alternativene dine?
På dette tidspunktet, synes det mest levedyktige alternativet å være å få arbeide med å bygge en parallell sosial struktur som kan eksistere ved siden av eller til og med under overflaten innenfor den fascistiske imperiestaten, og som til slutt kan erstatte den. Hvordan kunne en slik organisasjon struktureres?
Vel, en gang i tiden møtte en gruppe kjøpmenn, landeiere og bønder det samme problemet da de konfronterte en annen gal britisk konge, George III. Det var en periode med intens intellektuell gjæring, og ga de fantastiske juridiske politiske konsensusdokumentene og traktatavtalene kjent som den amerikanske grunnloven og Bill of Rights, som fortsatt er den endelige avhandlingen om hvordan man strukturerer en begrenset representativ regjering.
Merkelig nok har både foretaksmediene og det amerikanske politiske partiet «demokratene» stemplet de som fortsatt er forpliktet til å praktisere prinsippene og forsvare substansen i disse dokumentene som «ytre høyre», og anvender begrepene radikal, ytre høyre, og til og med fascistisk, når de søker å definere og demonisere det som er en fundamentalt konservativ politisk (og økonomisk) posisjon. Disse begrepene brukes på medlemmer av den nåværende populistiske bevegelsen som søker å gå tilbake til en begrenset føderal regjering, og som deler en vedvarende forpliktelse til en autonom nasjon som opererer under disse prinsippene. En forpliktelse til å gjenopplive amerikansk storhet. Enkelt sagt, for å gjøre Amerika stort igjen.
For de som avviser en Verdens Økonomiske Forum-administrert fascistisk totalitær global stat, og er forpliktet til de grunnleggende prinsippene som er definert i den amerikanske grunnloven og Bill of Rights, er utfordringen å definere den alternative fremtiden som vi ønsker for våre barn.
Anarkiet til lokale krigsherrer og «Mad Max» venter fremtidige generasjoner hvis vi ikke griper muligheten til å presentere en alternativ positiv visjon som den overbevisende midten ser på som et foretrukket alternativ. Har noen tilregnelig person forestilt seg at den «formete» fremtid forestilt av Charles, Klaus, Harari og deres finansielle partnere kan opprettholdes? Dette er et siste gispende grep om makten fra Imperiet. De har strukket seg for langt, og det nåværende systemet er allerede på vei fra krise til krise, og vakler på randen av kollaps.
I tidligere essays har jeg utforsket den alternative fremtidsvisjonen til Chris Langan, og diskutert en prosess for å muliggjøre et desentralisert menneskelig nettverk av samfunn som et alternativ til den sentraliserte fascistiske dystopien som WEF søker å forme og tvinge på oss. Men hvilke prosesser, vilkår og betingelser for engasjement kan vi bruke til å forme et slikt nettverk av intensjonelle fellesskap? Utgangspunktet må være en klar forståelse av felles veiledende prinsipper, og en realistisk, håndhevbar forpliktelse til disse idealene. Jeg har foreslått at personlig, institusjonell og politisk forpliktelse til integritet, menneskeverd og fellesskap ville være en god start.
Men av alle disse, og så mange andre, tror jeg at utgangspunktet for å gjenoppbygge en verden sentrert på en feiring og anerkjennelse av menneskeheten (i stedet for økonomi og maskiner) er å insistere på en verifiserbar forpliktelse til integritet fra hver eneste organisasjon i næringsliv og regjering. Tilslutning til et felles sett med prinsipper som ligner på «Malone-doktrinen», med uavhengig revisjon og verifisering av overholdelse.
WEF og dets sponsorer BlackRock, Vanguard, State Street og Bank of America har distribuert det sosiale kredittordningslignende ESG-poengsystemet (Environmental, Social, Governance) på bemerkelsesverdig kort tid, inkludert «uavhengige» ESG-revisororganisasjoner. Jeg foreslår at distribusjon og validering av integritetsstandarder vil være både trivielt og bemerkelsesverdig greit i sammenligning.
Når et slikt system er implementert, kan man begynne å velge å bare gjøre forretninger med andre som er forpliktet til å handle med integritet. Bygge forretnings- og handelsnettverk med mennesker og organisasjoner som streber etter å demonstrere at de har integritet, og på denne måten er verdig din tillit. Som er det de fleste av oss ønsker i både våre forretningstransaksjoner og i våre personlige liv.
Kraften til å forme fremtiden som dine barn vil bo i, er i dine hender. Det er på tide å begynne å bygge på nytt. Først ett skritt, så et annet, så et annet, og snart vil reisen være godt i gang.
«Sinnet er sitt eget sted, og i seg selv kan gjøre en Himmel av helvete, et helvete av Himmelen»
«Skamfull sto djevelen og følte hvor forferdelig godhet er og så renheten i hennes form hvor deilig: og utmagret hans tap»
John Milton, Paradise Lost
Robert W Malone MD, MS Oppfinner av mRNA- og DNA-vaksiner, RNA som medikament. Forsker, lege, skribent, podcaster, kommentator og talsmann. Tro på vår grunnleggende ytringsfrihet.
Originalen: Integrity Lost
Oversat til norsk for steigan.no av Hans Snøfjell.
Rollen til britiske etterretningstjenester i bortføringen og drapet på James Foley
Av skribent - 30. november 2022
https://steigan.no/2022/11/rollen-til-britiske-etterretningstjenester-i-bortforingen-og-drapet-pa-james-foley/
En undersøkelse av britisk og amerikansk samarbeid med terrorgruppene som kidnappet og myrdet vestlige gisler i Syria.
Av William Van Wagenen – 25. november 2022
19. august 2014 ga ISIS ut en video med halshuggingen av den amerikanske journalisten James Foley som ble kidnappet av terrororganisasjonen i 2012 mens han rapporterte om konflikten i Syria.
Foleys sjokkerende henrettelse ble en av de mest fulgte nyhetssakene fra Syria-krigen. Foleys drapsmann, Mohammed Emwazi, populært kjent som «Jihadi John» av vestlige medier, var en Kuwaiti-født brite fra Vest- London. I Foley-videoen kan Emwazis umiskjennelige London-aksent bli hørt.
Det som imidlertid er mindre kjent om det beryktede ISIS-medlemmet, var at han reiste til Syria som en del av en «terrorsluse» etablert av britisk etterretning, og bortførte Foley mens han kjempet for en væpnet gruppe kjent som Katibat al-Muhajireen – eller Emigrants Brigade – som fikk direkte støtte fra britisk etterretning. Mange medlemmer av al-Muhajireen, inkludert Emwazi, bidro da til å legge grunnlaget for fremveksten av ISIS ved å slutte seg til terrorgruppen rundt etableringen i april 2013.
I en periode ble Foley holdt fange i et fengsel kontrollert i fellesskap med en annen væpnet gruppe, Liwa al-Tawhid, eller Monotheism Brigade, som opererte under paraplyen Free Syrian Army (FSA) og mottok hjelp direkte fra amerikansk etterretning. Noe av dette inkluderte våpen som ble solgt til ISIS, og også til gruppelederen som holdt James Foley.
Med andre ord, selv om drapet på James Foley skjedde i Raqqas ørkener, begynte det uten tvil på mer kjente steder, nemlig London og Washington.
Terrorslusen
I 2009 ble den tidligere franske utenriksministeren Roland Dumas fortalt av topptjenestemenn i Storbritannia at «Storbritannia organiserte en invasjon av opprørere i Syria».
Dette innebar å sende britiske jihadister til Syria gjennom en sluse etablert av britisk etterretning flere tiår før, for å kjempe i Bosnia og Kosovo mot Serbia. Ifølge den tidligere amerikanske føderale aktor John Loftus, hadde britisk etterretning brukt den London-baserte Al-Muhajireen Movement for å rekruttere islamistiske militanter med britiske pass til krigen mot serberne.
Al-Muhajireen, senere kjent som al-Ghurabaa og Islam4UK, var en salafistisk religiøs bevegelse etablert i Storbritannia i 1996 av den eksilerte syriske geistlige Omar Bakri Mohammed, som journalist Nafeez Ahmed beskriver var en langvarig informant for britisk etterretning og møtte regelmessig med MI5-agenter gjennom 1990-tallet.
Bakri selv erkjente sin rolle i å trene jihadister for å bli sendt til utlandet i et intervju med The Guardian i mai 2000.
En måned etter angrepene 7. juli 2005 i London, der selvmordsbombere angrep byens transportsystem og drepte 52, forlot Bakri Storbritannia for Libanon. Selv om tidligere Muhajireen-medlemmer deltok i angrepet, forhindret ikke britiske myndigheter Bakri i å forlate landet, men forbød ham fra å komme tilbake.
I 2009 anklaget libanesiske sikkerhetsstyrker Bakri for å trene opp Al-Qaida-medlemmer, mens Bakri selv skrøt: «I dag ber sinte libanesiske sunnier meg organisere deres jihad mot sjiamuslimene … Al-Qaida i Libanon … er de eneste som kan beseire Hizbollah.»
Jihadi John
Men hvem var Mohammed Emwazi? Som Guardian rapporterte, kom Emwazi til Storbritannia med familien fra hjemlandet Kuwait som ung gutt. Etter å ha gått på University of Westminster for å studere informasjonsteknologi, ble Emwazi politisk aktiv som en del av en gruppe vest-londonere som fulgte en islamsk predikant ved navn Hani al-Sibai. Noen medlemmer av gruppen deltok i jihad-treningsleirer i Nord-England og Skottland og ble overvåket av M15.
I 2009 reiste Emwazi til Tanzania sammen med to venner fra gruppen, Bilal el-Berjawi og Mohamed Sakr. Antatt å ville reise til Somalia for å slutte seg til Al-Qaida -tilknyttede Al-Shabab, fikk MI5 mennene arrestert i Dar es Salaam og utsatte dem for lange avhør før de tvang dem til å returnere til Storbritannia. Både Berjawi og Sakr lyktes senere med å reise til Somalia og ble drept i amerikanske droneangrep.
Emwazi fortsatte å bli overvåket av MI5 og ble forhindret fra å reise til hjemlandet Kuwait i 2010, hvor han angivelig ønsket å gifte seg. Emwazi hevdet at han ble forhørt og trakassert på Heathrow flyplass av MI5, og klaget over behandlingen hans til CAGE, en London-basert forkjempergruppe ledet av tidligere Guantanamo-fange Moazem Begg som fokuserer på muslimske internerte. CAGE startet deretter en påvirkningskampanje på Emwazis vegne.
Likevel kunne Emwazi på en eller annen måte reise til Syria senere. The Daily Beast rapporterte at dette virket rart, gitt at Emwazi hadde blitt «beskrevet som et kjernemedlem i et ekstremistisk nettverk knyttet til al Shabab-gruppen i Somalia under en rettshøring så langt tilbake som i 2010» og hadde blitt overvåket av MI5 i minst fem år. «Hans koblinger til terrornettverk var godt kjent – og likevel ble han løslatt av myndighetene» for å reise til Syria.
Journalist Nafeez Ahmed rapporterer at ifølge den tidligere britiske etterretningsoffiseren for terrorbekjempelse, Charles Shoebridge, «lukket britiske myndigheter det ene øyet til sine egne jihadisters reise til Syria, til tross for rikelig med video og andre bevis på deres forbrytelser der», fordi det «passet USA og Storbritannias anti-Assad -utenrikspolitikk».
Ahmed bemerker at denne «terrorslusen er det som gjorde det mulig for folk som Emwazi å reise til Syria og slutte seg til IS – til tross for å være på en MI5-overvåkningsliste for terror. Han hadde blitt blokkert av sikkerhetstjenestene fra å reise til Kuwait i 2010: hvorfor ikke Syria?»
Da Emwazi ankom Syria i august 2012, sluttet han seg til en væpnet gruppe kjent som Katibat al -Muhajireen. Journalist James Harkin rapporterer at ifølge Jejoen Bontinck, en belgisk jihadist som falt ut med brigaden hans og ble fengslet en tid sammen med Foley, sluttet de fleste britiske jihadister som reiste til Syria seg til Katibat al -Muhajireen.
En «dyp forlegenhet»
Katibat al-Muhajireen nøt støtte fra britiske etterretningstjenester. Dette bevises av terrorrettssaken mot den svenske statsborgeren Bherlin Gildo, som i følge Daily Mail også kjempet for Katibat al-Muhajireen.
The Guardian rapporterte at Gildo ble arrestert mens han var i transitt gjennom Heathrow flyplass etter å ha blitt anklaget av britiske myndigheter for å ha deltatt i en terrortreningsleir og mottatt våpentrening mellom 31. august 2012 og 1. mars 2013 – i tillegg til å ha informasjon som sannsynligvis vil være nyttig for en terrorist.
Terrorrettsaken kollapset imidlertid «etter frykt for dyp forlegenhet» for de britiske sikkerhetstjenestene. Som Gildos advokat forklarte var dette fordi: «Britiske etterretningsbyråer støttet de samme syriske opposisjonsgruppene som han [Gildo] var i».
Britisk etterretningsstøtte til Katibat al-Muhajireen ble ytterligere bekreftet da den tidligere Guantanamo-fangen Begg fra CAGE også ble anklaget for terror. Begg hadde også reist til Syria flere ganger i 2012 og gitt fysisk trening til fremmedkrigere fra Katibat al-Muhajireen i Aleppo, som rapportert av Foreign Policy. Begg tok sin siste tur til Syria i desember 2012.
Som et resultat ble Begg senere arrestert av britiske myndigheter og anklaget for å ha deltatt på en treningsleir for terrorister. The Guardianrapporterte imidlertid at Begg ble løslatt etter at MI5 «for sent ga politiet og påtalemyndigheten en rekke dokumenter som beskrev byråets omfattende kontakter med ham før og etter hans turer til Syria», og som viste at MI5 fortalte Begg at han kunne fortsette sin jobb for den såkalte opposisjonen i Syria «uhindret».
Kort sagt reiste Emwazi til Syria gjennom en sluse etablert av britisk etterretning og sluttet seg deretter til en væpnet gruppe, Katibat al-Muhajireen, som ble støttet av britisk etterretning, men som ble sett på som en terrororganisasjon av britisk politi.
«Kidnappet av den som drepte ham»
James Foley var en amerikansk frilansjournalist som rapporterte fra Irak og Afghanistan før han reiste til Libya i 2011 for å dekke den NATO-ledede krigen mot Muammar Gaddafis libyske regjering. Mens han var i Libya, ble en nær kollega av Foley skutt og drept av libyske sikkerhetsstyrker, som også arresterte og fengslet Foley i 44 dager.
I 2012 begynte Foley å reise til Syria for å rapportere om konflikten for Global Post og AFP, inkludert i juli da væpnede opposisjonsgrupper, den Al Qaida-tilknyttede Nusra-fronten og FSAs Liwa al-Tawhid, invaderte byen.
I oktober 2012 publiserte Foley en artikkel fra sin tid i Aleppo som antydet at de væpnede opposisjonsgruppene nøt liten popularitet blant byens innbyggere. Foley bemerket at «mange sivile her mister tålmodigheten med den stadig mer voldelige og ugjenkjennelige opposisjonen», som ble «dypt infiltrert av både fremmedkrigere og terrorgrupper».
Dette var i strid med vanlige narrativer om Syria-konflikten, som antydet at de væpnede opposisjonsgruppene besto av hæravhoppere som kjempet for demokrati og nøt sterk folkelig støtte.
I november 2012 dro Foley tilbake til Tyrkia etter en reportasjetur med den britiske journalisten John Cantlie. Etter å ha stoppet på en internettkafé i byen Binnish, begynte parets taxi å kjøre mot grensen da den ble forbikjørt på veien og tvunget til å stoppe av en varebil full av væpnede menn. Blant dem var Muhammad Emwazi.
James Harkin forklarer at ifølge to europeiske gisler som ble holdt sammen med Foley, men senere løslatt, ble kidnappingsgjengen som tok Foley og Cantlie ledet av Emwazi. «Foley ble kidnappet av den som drepte ham», sa en av de frigjorte europeerne til Harkin: «Jeg er sikker på det».
Emwazi deltok i Foleys bortføring bare to måneder etter ankomst til Syria. Merk at dette var i perioden Katibat al-Muhajireen mottok støtte fra britisk etterretning, som vist av periodene da Gildo og Begg deltok på Katibat al-Muhajireen treningsleirer.
I følge en siktelse fra amerikansk justisdepartement fikk Emwazi selskap av to andre briter, Alexanda Amon Kotey og El Shafee Elsheikh i operasjonen for å bortføre Foley. Emwazi, Kotey, Elsheikh og en annen brite, Aine Davis, ble senere samlet kjent som «Beatles», først av fangene deres på grunn av deres britiske aksenter, og senere av vestlige medier.
Foleys kritiske dekning av USA og Storbritannia-støttede væpnede grupper som okkuperer Aleppo, kombinert med det britiske utenriksdepartementets innsats for å kontrollere historien om krigen i media – inkludert å «føre informasjonskrigføring i Syria ved å finansiere medieoperasjoner for noen opprørskampgrupper» – reiser spørsmålet om britiske etterretningstjenestemenn beordret Muhajireen-militantene til å kidnappe Foley. Om dette kan vi selvsagt bare spekulere.
Samarbeid med ISIS
I følge den belgiske jihadisten Bontinck fortsatte Emwazi og de andre i Beatles sin tjeneste som Foleys vakter til forskjellige tider, og ga ham videre til Aleppos ISIS-leder, Abu Athir, en gang på senvåren eller forsommeren 2013. På dette tidspunktet hadde de lovet troskap til ISIS.
Dette reiser spørsmålet om Emwazi og de andre britiske Muhajireen-krigerne fortsatte å nyte støtte fra britisk etterretning etter å ha sluttet seg til ISIS også.
I august 2013 ble Foley holdt av ISIS i et fengsel i kjelleren på Aleppo barnesykehus, sammen med flere andre utenlandske gisler.
En annen amerikansk journalist, Theo Padnos, hadde tidligere sittet i det samme fengselet, men som fange av Nusra-fronten. Som Washington Post rapporterte, hadde Nusra etablert et hovedkvarter ved Aleppo Children’s Hospital i 2012, som det delte med Liwa al-Tawhid, den USA-støttede FSA-fraksjonen.
Ifølge New York Times, etter at «kalif» i ISIS Abu Bakr Al-Baghdadi kunngjorde opprettelsen av ISIS, lovet Nusra-brigaden som delte barnesykehusets hovedkvarter med Liwa al-Tawhid lojalitet til ISIS.
Liwa al-Tawhid fortsatte deretter å dele hovedkvarteret med ISIS, og dets leder, Abd al-Qader al-Salah, ble kritisert for sitt samarbeid med ISIS. Drept av et luftangrep fra den syriske regjeringen i november 2013, bemerket New York Times at Salah «endte opp å gjøre avtaler med ISIS som for noen av hans allierte i beste fall var skuffende og i verste fall stygge. Selv om han hadde ønsket journalister og hjelpearbeidere velkomne da islamistiske grupper begynte å kidnappe dem, og til og med holdt gisler på et kompleks han delte med ISIS i Aleppo, gjorde han ingen offentlige grep for å stoppe det».
Liwa al-Tawhids samarbeid med ISIS hadde kommet frem i søkelyset i august 2013, mens Foley led i fengselet til de to gruppenes hovedkvarter i Aleppo.
4. august ble Tawhid-sjef Abd al-Jabbar al-Okaidi, som også fungerte som leder av FSAs militærråd i Aleppo, filmet når han feiret erobringen av Menagh-flybasen på landsbygda i Aleppo sammen med ISIS-sjef Abu Jandal. Okaidi berømmet ISIS-krigerne og omtalte dem som «brødre» for deres hjelp til å erobre flybasen.
Videoen av Okaidi som feiret med ISIS-sjefen viste seg å være pinlig for Obama-administrasjonen, fordi USAs ambassadør i Syria Robert Ford hadde krysset grensen til Syria for å møte Okaidi noen måneder før, i mai 2013 – og fordi Okaidi ble ansett som hovedkanalen for USAs ikke-dødelige hjelp til væpnede opposisjonsgrupper i Nord-Syria.
McClatchy rapporterte at Ford som svar på Menagh-videoen ringte Okaidi direkte for å klage, og sa at den hadde skapt «et PR-mareritt for Obama-administrasjonen, som prøvde å vise kongressen og den amerikanske offentligheten at den styrket moderate og isolerte ekstremister på slagmarken». Imidlertid, som McClatchy bemerket: «Da virkeligheten av jihadistene ble ubestridelig, ble Obama-administrasjonens tjenestemenn arge».
Okaidi hadde også tidligere snakket åpent om sitt samarbeid med ISIS, igjen referert til ISIS-kommandører som «brødre» og indikerte at han kommuniserte med dem daglig i et intervju med opposisjonell Orient TV.
Kjøpe våpen fra FSA
Abu Athir, ISIS-lederen i Aleppo som holdt Foley, hadde lignende vennlige ord om Okaidis FSA. Al-Jazeera siterte Abu Athir som uttalte i juli 2013 at «Vi kjøper våpen fra FSA. Vi kjøpte 200 luftvernmissiler og koncourse antitankvåpen. Vi har gode forhold til våre brødre i FSA».
Koncourse-missilene hadde i sin tur blitt levert til Okaidis Liwa al-Tawhid med tillatelse fra CIA. I følge rapporter fra Los Angeles Times ble koncourse-missiler levert til FSA-grupper som Tawhid via CIAs regionale allierte, mens CIA-offiserer trente FSA-krigere i bruken av disse våpnene i Jordan og Tyrkia fra og med november 2012.
I august 2013, en måned etter at ISIS-leder Abu Athir skrøt av å kjøpe koncourse-missiler fra FSA, dukket det opp en video av Okaidis Liwa al-Tawhid-jagerfly som også brukte koncourse antitank-raketter i kampen ved Menagh-flybasen.
Dette tyder på at Okaidi mottok koncourse-missiler fra sine CIA-kontrollere, og deretter solgte noen av dem til sin ISIS-motpart, Abu Athir.
Ambassadør Ford hadde selv vært involvert i CIAs innsats for å gi disse våpnene til Okaidi og FSA. I følge journalist Michael Gordon fra New York Times, reiste Ford til Langley, Virginia i 2012 for å møte daværende CIA-direktør David Petraeus for å planlegge å tilby våpen skjult til den syriske opposisjonen.
Husk at USA-favoritt Okaidi var FSA-leder i Aleppo og hevdet å kommunisere daglig med sine ISIS-kolleger i løpet av denne tiden. Hvis ambassadør Ford presset på, kunne Okaidi derfor ha spurt Abu Athir om Foley og de andre utenlandske gislene som ble holdt av ISIS i august 2013.
Drøye ut
I januar 2014 brøt det ut borgerkrig mellom ISIS på den ene siden, og Nusra, Liwa al-Tawhid og andre opposisjonsfraksjoner på den andre, der ISIS ble utvist fra Aleppo by, men tok full kontroll over Raqqa, som endte opp å bli den faktiske syriske hovedstaden. Foley og andre utenlandske gisler ble deretter flyttet til Raqqa, mens ISIS massakrerte de fleste syriske fangene de hadde holdt i Aleppo før de evakuerte.
I løpet av de påfølgende månedene frigjorde ISIS 15 europeiske gisler etter å ha mottatt løsepenger på i gjennomsnitt rundt to millioner euro, enten fra fangenes regjeringer, familier eller forsikringsselskaper. Den amerikanske regjeringen nektet imidlertid å betale løsepenger for Foley.
Videre truet ambassadør Fords utenriksdepartement med å straffeforfølge Foleys foreldre hvis de betalte løsepenger, noe som avskrekket dem fra å samle inn penger til det formålet.
ISIS pekte på dette i deres engelskspråklige magasin, Dabiq, og forklarte at «Den amerikanske regjeringen drøyde ut, motvillige til å redde James sitt liv» samtidig som andre gisler hadde blitt spart etter at løsepenger ble betalt.
Britiskstøttede jihadister
19. august 2014 ble Foley halshugget av Emwazi, som kort tid etter også henrettet journalisten Steven Sotloff, og hjelpearbeiderne David Haines, Alan Henning og Peter Kassig, samt 22 syriske soldater. John Cantlies skjebne er fortsatt ukjent.
Emwazi ble drept i et amerikansk luftangrep i Raqqa i november 2015. Imidlertid ble to av de andre i Beatles, Alexanda Amon Kotey og El Shafee Elsheikh, senere tatt til fange i live og stilt for retten i USA. Begge ble dømt for å ha deltatt i Foleys bortføring og drap og dømt til livstid i fengsel.
Det er ingen tilfeldighet at Kotey og Elsheikh ble stilt for retten i amerikanske domstoler. Ethvert forsøk på å straffeforfølge dem i Storbritannia ville raskt ha kollapset, fordi britisk etterretning støttet den samme væpnede gruppen – Katibat al-Muhajireen – som de og Emwazi var medlemmer i da de bortførte Foley. En rettssak i Storbritannia ville ha vist seg å bli en «dyp forlegenhet» for britisk etterretning, akkurat som forsøkene på rettsforfølgelse av Bherlin Gildo og Moazem Begg hadde vært.
Kort sagt, James Foley ble bortført, holdt fanget og senere myrdet av militante fra en væpnet gruppe som fikk direkte støtte fra britisk etterretning. Disse militantene kjempet i en skitten krig for å velte den syriske regjeringen orkestrert av amerikanske planleggere, inkludert ambassadør Ford.
Våpen sendt av Ford og hans CIA-kolleger ble gitt til en annen væpnet gruppe, Liwa al-Tawhid, som delte et fengsel med ISIS under tiden Foley ble holdt der, og som solgte noen av disse våpnene til ISIS-sjefen som da holdt Foley.
Ikke bare Foley, men hundretusenvis av syrere har blitt drept som følge av den skitne krigen mot Syria som ledes av USA og Storbritannia. Drapet på James Foley er bare én grusomhet blant utallige andre som både Washington og London er ansvarlige for som et resultat av deres forsøk på å gjennomføre regimeskifte i Syria.
Originalen: The role of UK intelligence services in the abduction, murder of James Foley
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
William Van Wagenen er forfatter for Libertarian Institute. Han har skrevet mye om Syriakrigen, med et spesifikt fokus på rollen til amerikanske planleggere i å utløse og forverre konflikten. William har en mastergrad i teologiske studier fra Harvard University og overlevde en kidnapping i Sinjarregionen i Irak i 2007.