Nyhetsbrev steigan.no 30.06.2023
Får jeg noen gang en unnskyldning?
Borgerkrigstilstander i Frankrike
En av sju briter opplever sult
Venner som tilfeldigvis gir hverandre toppjobber
Skrekktall for flytende havvind: – Kan koste 250 milliarder
Daniel Ellsberg blir hyllet i døden av de samme mediene som lar Assange råtne i fengsel
Svenske myndigheter tillater koranbrennende protest og provoserer Tyrkia
Får jeg noen gang en unnskyldning?
Av Terje Sørensen - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/__trashed-19/
De vil nok aldri beklage hetsen mot de uvaksinerte.
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Fordi jeg etter (u)venners, bekjentes, ordskiftedebattanters og andres mening ofte inntar motsatt standpunkt – også kalt ‘kverulantisme’ – var jeg skeptisk til alle de drakoniske ‘tiltakene’, ‘påbudene’ og ‘forbudene, myndigheter i inn- og utland iverksatte for å få bukt med covid-19. Jeg lot meg ikke vaksinere og etterlevde kun de tiltakene jeg oppfattet som lovpålagte (f.eks. bruk av munnbind i ulike områder, covid-19-testing ved kryssing av grensen til Norge).
For denne adferden hevdes det i et innlegg i nettavisen «derimot.no» at slike som jeg fortjener heltestatus, og at vi burde være berettiget til å få unnskyldninger – les « Vaksinene virker ikke: Krigen mot de uvaksinerte var meningsløs», https://derimot.no/vaksinene-virker-ikke-krigen-mot-de-uvaksinerte-var-meningslos/.
Noen unnskyldning får jeg neppe, men det hjelper å kunne lage en medfølgende fantasiillustrasjon om hvordan jeg kan forestille meg hendelsen!
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Borgerkrigstilstander i Frankrike
Av Pål Steigan - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/borgerkrigstilstander-i-frankrike/
Tre netter på rad har Frankrike stått i brann. Etter at syttenåringen Nahel ble skutt og drept av politiet har franske byer blitt rammet av en gatekrig av et omfang og en brutalitet som er svært uvanlig, sjøl for Frankrike. Det er ingen overdrivelse å snakke om borgerkrigsliknende tilstander.
Politiet har mobilisert 40.000, hvorav 5000 i Paris, men det har ikke langt noen demper på gatekampene og ildspåsettelsene.
Mort de Nahel : Marseille, Paris, Lille, Lyon, Nanterre… Troisième nuit de violences.
Brannene rammer arbeiderklassen og middelklassen:
Frankrike er ei kruttønne som venter på å eksplodere
Frankrike har lenge brygget opp til denne sosiale og politiske krisa. Arbeiderklassen og ungdommen stønner under byrdene av en mer og mer ekstrem utbytting og innvandrerbydelene er fulle av misfornøyde, rasende og ikke-integrerte ungdommer. De ekstreme islamistenes agitasjon gjør ikke saken bedre.
Overklassen på sin side lever trygt i sine kontrollerte områder. De er rikere enn noen gang. De ble rikere på koronatiltakene og rikere på krigen i Ukraina og nå blir de rikere på omfordelingspolitikken. De kjenner nok røyken fra brannene, men regner nok med at opprørspolitiet vil fikse dette.
En av sju briter opplever sult
Av red. PSt - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/en-av-sju-briter-opplever-sult/
Ny forskning for Trussell Trust som ble publisert denne uka viser omfanget av sult i Storbritannia. Omtrent 14 % av alle britiske voksne (eller deres husholdninger) har opplevd «matusikkerhet» i løpet av 12 måneder til midten av 2022. Forskninga viser at visse grupper av mennesker er mer utsatt, hva som driver folk mot sult, og hvordan dette fører til ytterligere problemer, inkludert isolasjon, gjeld og helseproblemer.
«Sult i Storbritannia» er den mest djuptgående studien om sult, dens årsaker, virkninger og hvem som er berørt, i Storbritannia til dags dato og ikke helt overraskende viser det seg at det som driver folk mot sult er at de ikke har penger.
Rapporten kan lastes ned her: Hunger in the UK.
Forskningen finner også at selv om rundt 7% av den britiske befolkninga ble støttet av veldedig matstøtte, inkludert matbanker, hadde de fleste som står overfor sult (71%) ennå ikke fått tilgang til noen form for veldedig matstøtte.
Dessuten er det ikke alltid lønnet arbeid som beskytter folk mot å måtte bruke matbanker. Én av fem personer som bruker matbanker i Trussell Trust-nettverket er i en arbeidende husholdning. I underkant av en tredjedel (30%) av de i arbeid som har måttet bruke matbank, er i utrygt arbeid som nulltimerskontrakter eller arbeid gjennom byråer.
En villet politikk
Storbritannia er på full fart tilbake til tilstander man forbinder med Charles Dickens’ England. Og ingen bør få slippe unna med å påstå at dette er tilfeldig.
Dette er en villet politikk. Det er klassekrig.
Og som om ikke dette var ille nok, satser nå overklassen og Bank of England på å velte enda mer av finanskapitalens krise over på arbeiderne.
Thomas Fazi skriver i artikkelen Bank of England ofrer arbeiderne:
«Det virker nesten uunngåelig at Bank of Englands nylige beslutning om å heve renten for 13. gang på rad siden slutten av 2021 vil presse den britiske økonomien inn i resesjon innen slutten av året. Enkelt sagt betyr å heve rentene at huseiere må bruke en større del av sin disponible inntekt (så mye som 20%, ifølge estimater) til å betale tilbake boliglånene sine, noe som potensielt kan presse 1,2 millioner husholdninger til å bli betalingsudyktige. Leietakere vil sannsynligvis også se at betalingene deres øker ettersom utleiere som kjøper for å leie ut vil overføre den høyere tilbakebetalinga av boliglån til leietakerne. I mellomtida vil bedrifter gå konkurs, arbeidere vil bli permittert, og med mindre penger som kanaliseres inn i økonomien, vil sistnevnte stoppe opp.
Hva verre er, dette katastrofale scenariet er ikke et resultat av at bankens økonomer ikke innser konsekvensene av sine handlinger. Blant Storbritannias politiske elite er dette et ønsket resultat. Som JP Morgans Karen Ward, som også er ekstern rådgiver for finansminister Jeremy Hunt, sa: «Problemet for Bank of England er at de må skape en resesjon. De må skape usikkerhet og skrøpelighet.» På spørsmål om han var enig i ideen om at sentralbanken skulle gjøre det som var nødvendig for å få ned inflasjonen, selv om det kunne føre til en resesjon, svarte Hunt selv bekreftende.
I dette videreførte han bare det Andrew Bailey, guvernøren i Bank of England, hadde sagt: «Vi ønsker ikke en resesjon. Men vi vil gjøre det som er nødvendig for å få inflasjonen ned til målet» – selv om det betyr å forårsake en resesjon. Rishi Sunak har også uttrykt urokkelig støtte til bankens arbeid, selv om ingen er mer eksplisitt enn Financial Times ‘ Martin Wolf, som gikk så langt som å oppfordre til en konstruert resesjon:»
«Spørsmålet er ikke om det vil bli en resesjon ; det er snarere om det må bli en, hvis spiralen skal stoppes. Den plausible oppfatningen er at svaret på den siste delen av dette spørsmålet er «ja».
Venner som tilfeldigvis gir hverandre toppjobber
Av red. PSt - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/venner-som-tilfeldigvis-gir-hverandre-toppjobber/
Thor Gjermund Eriksen blir ny konsernsjef i Bane Nor SF.
NRK skriver:
Thor Gjermund Eriksen er tidligere journalist og redaktør i Dagbladet og Aftenposten. I 2006 ble han direktør og senere konsernsjef i Amedia. I 2013 begynte han som kringkastingssjef i NRK. Denne rollen hadde han hadde frem til høsten 2022.
Det siste året har Eriksen vært administrerende direktør i Norsk Tipping. Bane Nor skriver at Eriksen tiltrer i stillingen i den 1. november 2023.
– I valg av konsernsjef har styret også vektlagt Thor Gjermund Eriksen sin tydelige forståelse av utfordringene og mulighetene for Bane Nor og jernbanen, hans erfaring med å jobbe tett med fagforeninger og ikke minst evnen til å skape trygghet og stolthet i virksomheter han leder, forteller styreleder i Bane Nor, Cato Hellesjø, i en pressemelding.
– Vi er svært fornøyde med ansettelsen, legger han til.
Vi er ikke det minste i tvil om at Cato Hellesjø er fornøyd. Han har jo helt tilfeldigvis, og sikkert også svært overraskende kommet til å ansatte sin gode venn Thor Gjermund Eriksen, som han sjøl også tilfeldigvis rapporterer til i Sporveien AS der han er daglig leder og Erisken er styreformann.
Marius Reikerås skriver på Facebook:
Hils på Cato Hellesjø og Thor Gjermund Eriksen. De har kjent hverandre i rundt 30 år.
Hellesjø er daglig leder av Sporveien AS og der er styrets leder, Thor Gjermund Eriksen.
Men i Bane Nor blir rollene byttet om. For der er Hellesjø styrets leder og Gjermund Eriksen toppsjef.
Og hvem ansatte Eriksen? Jo, det var Hellesjø.
Det er en herlig verden dere.
Eller som vi har sagt før: Norge er som Italia – bare kaldere.
Skrekktall for flytende havvind: – Kan koste 250 milliarder
Av red. PSt - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/skrekktall-for-flytende-havvind-kan-koste-250-milliarder/
Norges nye industrieventyr skal ifølge regjeringen være flytende havvind, en teknologi som fortsatt ikke er moden. Derfor har regjeringen bestemt seg for å subsidiere utbygging utenfor Utsira.
Ingen har så langt ønsket å gi noen anslag på hvor mye det vil koste, men bransjenettstedet Europower har nå fått tilgang til nye tall fra DNV, som skal publiseres i en rapport til høsten. Her anslår DNV hvor mye det vil koste å bygge flytende havvind i 2030. Dette skriver Nettavisen.
250 milliarder for full utbygging
Nettavisen fortsetter:
Ifølge Europower varierer anslagene på kostnadene kraftig, men det mest sannsynlige anslaget er at anlegget vil kreve en strømpris gjennom hele sin levetid på 1,50 kroner per kWh pluss moms. I verste fall kan det bli 2,11 kroner.
Området utenfor Utsira er ment å bli delt opp i tre vindparker, med en kapasitet på 500 MW hver. Europower har regnet seg fram til at hver av disse vil koste over 83 milliarder kroner.
«Regjeringen har lyst ut tre felt på Utsira Nord. Dersom alle tre feltene blir bygget ut, totalt 1500 MW, blir totalkostnaden på rundt 250 milliarder kroner», skriver Europower.
Norge skal gi milliard-støtte til ulønnsomme prosjekter – slik at enda flere ulønnsomme fabrikker kan bygges.
NHH-professor Lars Sørgard skrev nylig et oppsiktsvekkende leserinnlegg i DN nylig der han kritiserer regjeringen.
Det er Nettavisen som gjengir innlegget.
Sørgard er mest kjent som lederen av Energikommisjonen. Han er bekymret for at politikerne nå skal åpne et subsidiesluk for å bygge prosjekter som skal gjøre Norge fattigere.
Han mener subsidiene av Norges første havvindprosjekt, som egentlig skulle være lønnsomt, kan bli 50 milliarder kroner. Det er mer enn Norge bruker årlig på bistand. Regjeringen har nettopp vedgått en gigantisk kostnadssprekk. Det skal bygges likevel.
Sørgaard er en av stadig flere som nå kritiserer subsidieutviklingen i Norge. «Uansvarlig og useriøs bruk av skattebetalernes penger», mener DN.
Da Regjeringen i fjor bestemte seg for å styrke Norges klimamål til å kutte «minst 55 prosent» innen 2030, var det uten en plan eller utredning av om det var mulig eller hvor mye det ville koste.
På spørsmål fra Nettavisen den gang om nøyaktig hvor kuttene skulle tas, svarte regjeringen at det skulle tas over alt, uten å peke på noe konkret: «Det viktigste virkemiddelet er økt CO₂-avgift, som gjør at næringslivet omstiller seg der hvor det lønner seg mest, først. Det finner næringslivet best ut av selv», var svaret fra klimadepartementet.
Siden den gang har klimasatsing etter klimasatsing gått i vasken. Men Miljødirektoratet sier at en enda høyere CO2-avgift ikke er nok.
Det store spørsmålet i Norge har lenge vært: «Hva skal vi leve av etter oljen?»
Det spørsmålet går som hånd i hanske med klimamålene Norge har vedtatt. For regjeringen ønsker at klimasatsing skal være er den nye oljen.
CO₂-fangst og lagring. Havvind. Batterier. Hydrogen.
Kommentar: Ei regjering som gir bort arvesølvet og ødelegger Norge
Professor Lars Sørgard setter fingeren i øyet på problemet vi har i Norge i dag. Regjeringa er så forhekset av ønsket om å «nå klimamålene» at den er villig til å gjøre hva som helst, bare det kan kalles «grønt». Alt det Norge liksom skal satse på etter regjeringas mening er gigantiske underskuddsprosjekter. Å subsidiere alt dette er å kaste gode penger etter dårlige penger. Dette vil gjøre Norge fattigere. Det vil gjøre deg, og ikke minst dine barn og barnebarn fattigere.
Dette gjøres av et parti som kaller seg sosialdemokratisk, men som er verken sosialt eller demokratisk.
Suppestasjon for milliardærene
Noen kommer nemlig til å bli vanvittig rike på denne «klimasatsinga».
Det regjeringa gjør er å lage suppestasjoner for de rike der de med henvisning til «klimamålene» kan få overført titalls av milliarder kroner til totalt meningsløse og ulønnsomme prosjekter. Og fordi de er ulønnsomme, vil vi aldri kunne leve av dem. For regjeringa er ikke det noe problem. Det er bare å tømme ytterligere milliarder ut av statskassa i enda flere subsidier.
Disse 250 milliardene, som sikkert blir overskredet de også, kommer nemlig til å havne der de alltid havner. Mottakerne har navn og adresse. Det er de som allerede er vanvittig rike fra før og deres bakmenn. Det er energi- og kraftspekulantene, det er Kjell Inge Røkke og det er BlackRock og de vanlige mistenkte.
Og dette kan Støre & co gjøre til applaus fra «miljøpartiene» og Manifest Tankesmie fordi det angivelig er «grønt».
Hvor lenge vil det norske folket finne seg i denne galskapen?
Les: Vi holder oss med en svindyr politikerkaste
Daniel Ellsberg blir hyllet i døden av de samme mediene som lar Assange råtne i fengsel
Av Jonathan Cook - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/daniel-ellsberg-blir-hyllet-i-doden-av-de-samme-mediene-som-lar-assange-ratne-i-fengsel/
Den sterke forskjellen i behandlingen av de to sannhetsfortellerne er et mål på hvordan statlig kriminalitet nå er helt ukontrollert.
Middle East Eye, 20. juni 2023.
Med rette har det vært en flom av hyllester til Daniel Ellsberg etter kunngjøringen om hans død fredag 16.juni, 92 år gammel. Hans lekkasje av Pentagon-papirene i 1971, avslørte at Washingtons embetsrepresentanter systematisk hadde løyet i flere tiår om det amerikansk militærets handlinger i Vietnam.
Offentliggjøringen av 7 sider med dokumenter, og påfølgende juridiske kamper for å stoppe videre publisering av New York Times og Washington Post, bidro til å bringe krigen til en slutt, noen år senere.
Som rådgiver for USAs forsvarsminister Robert McNamara på 1960-tallet, hadde Ellsberg førstehånds kunnskap om Pentagons brutale militæroperasjoner som forårsaket massive sivile tap. Hele landsbyer hadde blitt brent, mens fangede vietnamesere ble torturert eller henrettet. Villedende nok refererte USA til disse som «pasifiseringsprogrammer».
Men de fleste av de som i dag høylytt hyller Ellsberg som en «amerikansk helt» har vært langt mer motvillige til å kjempe for vår tids Ellsberg: WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.
I årevis har Assange råtnet i et høysikkerhetsfengsel i London, mens Biden-administrasjonen krever hans utlevering med anklager som på latterlig vis likestiller hans publisering av krigsloggene fra Afghanistan og Irak, vår tids Pentagon-papirene, med ‘’spionasje’’.
I likhet med Ellsberg avslørte Assange hvordan vestlige stater systematisk hadde løyet mens de begikk krigsforbrytelser. I likhet med Ellsberg ble han bedragersk brennmerket som en trussel mot den nasjonale sikkerheten og anklaget for spionasje. I likhet med Ellsberg står han overfor mer enn 100 år i fengsel dersom han blir funnet skyldig. I likhet med Ellsberg har Assange lært at den amerikanske Kongressen ikke er villig til å utøve sine fullmakter for å dempe overgrep fra staten.
Men i motsetning til Ellsbergs sak har domstolene konsekvent tatt parti for Assanges forfølgere, ikke med ham for å ha kastet lys over statskriminalitet. Og i en ytterligere kontrast har vestlige medier stort sett forholdt seg tause mens løkka har strammet seg rundt Assanges hals.
Likhetene i Assanges og Ellsbergs gjerninger, og de sterke forskjellene i utfall, er vanskelig å ignorere. Nettopp de journalistene og publikasjonene som nå hyller Ellsberg for hans historiske tapperhetshandling har muliggjort, om enn bare gjennom år med taushet, vestlige hovedsteders trekk for å demonisere Assange for hans dagsaktuelle og heltemodige handling.
Føyelige skjødehunder
Hykleriet gikk ikke upåaktet hen hos Ellsberg. Han var en av Assanges mest høylytte forsvarere. Faktisk så høylytt, at de fleste medier følte seg forpliktet i sine nekrologer til å referere til dette faktum, selv om det var i forbifarten.
Ellsberg vitnet på Assanges vegne under en høring om utlevering i London i 2020, der han observerte at de to sine handlinger var identiske. Det var imidlertid ikke helt riktig.
Assange publiserte klassifiserte dokumenter overlevert til WikiLeaks av Chelsea Manning, akkurat som New York Times publiserte hemmelighetene overlevert dem av Ellsberg. Gitt at medienes friheter er beskyttet av US First Amendment, mens en embetsrepresentants varsling ikke er det, er behandlingen av Assange enda mer pervers og fornærmende enn den forsøkt mot Ellsberg.
Ellsberg la til at i motsetning til hans sak kunne WikiLeaks-grunnleggeren aldri få en rettferdig høring i USA. Hans rettssak har allerede blitt tildelt en domstol i det østlige distriktet i Virginia, hjemstavn for de amerikanske etterretningstjenestene.
Sent i fjor, da Assanges utsikter for utlevering til USA økte, innrømmet Ellsberg at han i hemmelighet hadde fått en sikkerhetskopi av de lekkede krigsloggene fra Afghanistan og Irak, i tilfelle WikiLeaks ble forhindret fra å offentliggjøre detaljene om amerikansk og britisk kriminalitet.
Ellsberg påpekte at hans besittelse av dokumentene gjorde ham like skyldig som Assange under justisdepartementets drakoniske anklager om ‘’spionasje’’. Under et BBC-intervju krevde han at også han skulle tiltales.
Hvis rosen som blir overøst Ellsberg i døden demonstrerer noe, er det i hvilken grad de selverklærte vaktbikkjene for vestlig statsmakt i løpet av de påfølgende tiårene har blitt temmet til å være de mest føyelige av skjødehunder.
I Assange-saken har domstolene og etablissementsmediene åpenbart opptrådt som maktens støttespillere, ikke dens kontrollører. Og av den grunn, om ingen andre, får vestlige stater større og større kontroll over sine borgere i en tid da digital masseovervåking er enklere enn noensinne.
Spionert på dag og natt
For de som er motvillige til å gi Assange den rosen som nå blir gitt Ellsberg, er det verdt å huske hvor likt hver av dem ble sett på av amerikanske embetsrepresentanter i deres respektive tidsepoker.
Henry Kissinger, president Richard Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver og daværende utenriksminister, kalte Ellsberg «den farligste mannen i Amerika».
Mike Pompeo, president Donald Trumps direktør for Central Intelligence Agency (CIA), erklærte Assange og WikiLeaks som en «ikke-statlig, fiendtlig etterretningstjeneste». Pompeos CIA planla også i hemmelighet måter å kidnappe eller myrde Assange på i London.
Både Ellsberg og Assange ble ulovlig overvåket av offentlige etater.
I Ellsbergs tilfelle avlyttet Nixons embetsrepresentanter hans samtaler og prøvde å grave opp skitt ved å stjele dokumenter fra kontoret til hans psykiater. Det samme laget gjennomførte innbruddet i Watergate, som så berømt ble avslørt av amerikanske medier, noe som til slutt frembrakte Nixons fall.
I Assanges tilfelle spionerte CIA på ham dag og natt etter at han ble innvilget politisk asyl i den ecuadorianske ambassaden, og krenket til og med hans privilegerte samtaler med sine advokater. Forbausende nok har dette lovbruddet knapt blitt bemerket av mediene, selv om det alene burde ha vært grunnlag nok til å forkaste utleveringssaken mot ham.
Nixon-representanter forsøkte å rigge Ellsbergs rettssak ved å tilby dommeren i høringene hans direktørstillingen for Federal Bureau of Investigation, FBI.
I Assanges tilfelle har en rekke juridiske uregelmessigheter og tilsynelatende interessekonflikter plaget saksgangen, igjen ignorert av etablissementsmediene.
Denne måneden avviste høyesterettsdommer Jonathan Swift det som kan utgjøre et siste forsøk fra Assanges juridiske team på å stoppe utleveringen av ham. Swifts tidligere karriere var som statsadvokat. Når han ser tilbake på sin tid der, bemerket han at hans «favorittklienter var sikkerhets- og etterretningsbyråene».
Over loven
Men om det moderne Hvite hus er like fiendtlig innstilt til åpenhet som sine forgjengere og bevæpnet med flere hemmelige verktøy for å overvåke kritikere enn noen gang før, tilbyr mediene og domstolene langt mindre botemiddel enn de gjorde på Ellsbergs tid.
Selv Obama-administrasjonen forsto farene ved å ramme Assange. Hans forhold til Manning var ikke forskjellig fra New York Times forhold til Ellsberg. Hver av dem offentliggjorde statlige ugjerninger etter at graderte dokumenter ble avslørt for dem av en desillusjonert tjenestemann.
Rettsforfølgelsen av Assange ble ansett for å sette en presedens som kunne fange enhver utgiver eller mediekilde som offentliggjorde statshemmeligheter, uansett hvor skjerpende disse avslørte forbrytelsene er.
Av den grunn gikk Obama ut med fulle våpen mot varslere, og låste inne flere av dem enn alle sine forgjengere til sammen. Varslere ble nektet enhver rett til å hevde et forsvar av offentlig interesse. Statshemmeligheter var ukrenkelige, selv når de ble misbrukt for å skjule bevis for kriminalitet fra offentlig innsyn.
På spørsmål om Obama ville ha forfulgt ham gjennom domstolene, som Nixon gjorde, svarte Ellsberg: «Jeg er sikker på at president Obama ville ha søkt livstidsdom i mitt tilfelle.»
Det måtte en hensynsløs Trump-administrasjon til for å gå lenger, og kaste til side det langvarige juridiske skillet mellom en embetsrepresentant som lekker klassifiserte dokumenter i strid med deres ansettelseskontrakt, og en utgiver-journalist som avslører disse dokumentene i samsvar med deres plikt til å stille de mektige til ansvar.
Nå har Biden valgt å følge Trumps spor ved å fortsette skueprosessen mot Assange. Den nye antakelsen er at det er ulovlig for alle, statstjenestemann, mediekanal, vanlig borger, å avsløre kriminell aktivitet fra en allmektig stat.
I Assanges tilfelle manøvrerer Det hvite hus åpent for å vinne anerkjennelse for seg selv som offisielt hevet over loven.
Forsvant ut av syne
Under omstendighetene kunne man ha antatt at domstolene og mediene ville samle seg for å opprettholde grunnleggende demokratiske rettigheter, som en fri presse, og pålegge statstjenestemenn som viste seg å ha brutt loven, ansvarlighet.
På 1970-tallet, uansett hvor ufullkomment, avslørte amerikanske medier gradvis trådene fra Watergate-skandalen, til de avslørte Nixon-administrasjonens grunnlovsstridige oppførsel. Samtidig samlet den liberale pressen seg bak Ellsberg, og gjorde felles sak med ham i en kamp for å stille den utøvende makta til ansvar.
Nixons justisminister John Mitchell, anklaget Ellsberg for spionasje og anklaget New York Times for det samme. Han hevdet at avisen hadde undergravd nasjonal sikkerhet, og truet den med ødeleggende rettslige skritt. Times ignorerte truslene og fortsatte publiseringen, og tvang justisdepartementet til å få et påbud.
Domstolene tok, i mellomtiden, både Ellsbergs og medienes side i deres juridiske kamper. I 1973 kastet den føderale domstolen i Los Angeles ut saken mot Ellsberg før den kunne fremmes for en jury, og anklaget regjeringen for grov forsømmelse og ulovlig innsamling av bevis mot ham.
I mellomtiden prioriterte Høyesterett pressefriheten, og nektet regjeringen tilbakeholdenhet. Til slutt tvang disse og andre saker Nixon fra kontoret i skam.
Kontrasten til medienes og domstolenes behandling av Assange kunne ikke vært sterkere.
Mediene, selv ‘’liberale’’ medier han jobbet med om Afghanistan- og Irak-loggene, deriblant New York Times og The Guardian, har slitt med å vise selv den mest grunnleggende form for solidaritet, og foretrekker i stedet å distansere seg fra ham. De har i vesentlig grad konspirert i amerikanske og britiske bestrebelser for å antyde at Assange ikke er en ‘’ordentlig journalist’’ og derfor ikke fortjener beskyttelse av det første endringstillegget [First Amendment].
Disse mediene har i realiteten tatt Washingtons side for å antyde at deres samarbeid med Assange på ingen måte impliserer dem i hans angivelige ‘’forbrytelser’’.
Resultatet er at mediene knapt har brydd seg med å dekke høringene hans eller forklare hvordan domstolene har vridd seg og slått knute på seg, ved å ignorere de mest grelle juridiske hindringene for hans utlevering: eksempelvis den spesifikke utelukkelsen av utleveringer for politiske saker i Storbritannias 2007-utleveringstraktat med USA.
I motsetning til Ellsberg, som ble en kjent helt for en sak, har Assange blitt fjernet fra offentligheten av de statene han avslørte, og i vesentlig grad glemt av mediene som burde kjempe hans sak.
Minske oddsen
Ellsberg kom fra sin seier i retten over Pentagon-papirene for å argumentere: «Avmystifiseringen og de-helliggjøringen av presidenten har begynt. Det er som å uskadeliggjøre trollmannen fra Oz.»
I denne vurderingen har tiden dessverre vist at han tar feil, noe han kom til å erkjenne.
I løpet av de siste månedene har Ellsberg blitt en stadig mer artikulert kritiker av amerikansk opptreden i Ukraina-krigen. Han trakk paralleller med løgnene fortalt av fire administrasjoner, løgnene til Truman, Eisenhower, Kennedy og Johnson, for å skjule omfanget av Washingtons engasjement i Vietnam før USA gikk offentlig ut med sin bakkekrig.
Ellsberg advarte om at USA fører en tilsvarende ikke-erklært krig i Ukraina, en stedfortrederkrig, som bruker ukrainere som kanonføde, for å «svekke russerne». Som i Vietnam eskalerte Det hvite hus gradvis og i hemmelighet USAs engasjement.
Som i Vietnam skjuler også vestlige ledere det faktum at krigen har nådd en fastlåst situasjon, med det uunngåelige resultatet at et stort antall ukrainere og russere mister livet i resultatløse kamper.
Han kalte den tidligere britiske statsministeren Boris Johnsons skjulte, tidlige rolle i å hindre fredssamtaler mellom Russland og Ukraina, for «en forbrytelse mot menneskeheten».
Med henvisning til at historien gjentar seg, observerte han: «Det er en oppvåkning som på mange måter er smertefull.»
Mest av alt fryktet Ellsberg at Vestens krigsmaskin, avhengig av krigshissing fra den kalde krigen, skjult under den angivelige ‘’defensive’’ paraplyen NATO, nok en gang ønsket å konfrontere Kina.
I 2021, da Biden-administrasjonen intensiverte sin fiendtlige posering mot Beijing, avslørte Ellsberg at Eisenhowers embetsrepresentanter tilbake i 1958, hadde utarbeidet hemmelige planer for å angripe Kina med atomvåpen. Det var under en tidligere krise over Taiwanstredet.
‘’På dette tidspunktet er jeg mye mer bevisst på … Hvor lite som har endret seg i disse kritiske aspektene av faren for atomkrig, og hvor begrenset effektiviteten har vært for å begrense det vi har gjort’’, sa han til en intervjuer kort tid før han døde.
Det Ellsberg forsto mest intenst, var det desperate behovet, hvis menneskeheten skulle overleve, både for at flere varslere skulle stå frem for å avsløre deres staters forbrytelser, og for at en seiglivet vaktbikkje i form av media, skulle gi sin fulle støtte.
Der han så mediene overlate Assange til sine forfølgere, kunne Ellsberg bare trekke én mulig konklusjon: at menneskehetens odds ble dårligere for hver dag som gikk.
Daniel Ellsberg is lauded in death by the same media that lets Assange rot in jail
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Prigozhins dårskap
Av Seymour Hersh - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/prigozhins-darskap/
Det russiske «opprøret» som ikke var styrker Putins hånd.
Biden-administrasjonen hadde noen strålende dager sist helg. Den pågående katastrofen i Ukraina forsvant fra overskriftene og ble erstattet av «opprøret», som en New York Times-overskrift kalte det, til Yevgeny Prigozhin, sjef for leiehæren Wagner-gruppen.
Fokuset forsvant fra Ukrainas mislykkede motoffensiv til Prigozhins trussel mot Putins kontroll. Som en overskrift i Times sa det: «Opprøret reiser et brennende spørsmål: Kan Putin miste makten?» Washington Post-spaltist David Ignatius stilte med denne vurderingen: «Putin så ned i avgrunnen lørdag – og blunket.»
Utenriksminister Antony Blinken – administrasjonens mann å gå til i krigstid, som for noen uker siden snakket stolt om sin forpliktelse til ikke å søke våpenhvile i Ukraina – dukket opp på CBSs Face the Nation med sin egen versjon av virkeligheten: «For seksten måneder siden, trodde de russiske styrkene … at de ville slette Ukraina fra kartet som et uavhengig land,» sa Blinken. «Nå, i løpet av helgen, har de måttet forsvare Moskva, Russlands hovedstad, mot leiesoldater av Putins egen avling. . . . Det var en direkte utfordring mot Putins autoritet. . . . Det kommer til syne virkelige sprekker i den.»
Blinken ble ikke motsagt av sin intervjuer, Margaret Brennan, noe som han visste at han heller ikke ville bli – hvorfor skulle han ellers dukke opp i programmet? – fortsatte med å antyde at deserteringen til den gale Wagner-lederen ville være en velsignelse for Ukrainas styrker, som russiske tropper holdt på med å slakte mens han snakket. «I den grad det utgjør en reell avsporing for Putin, og for russiske myndigheter, som de må se på – liksom de må vokte baktroppene sine når de prøver å håndtere motoffensiven i Ukraina, tror jeg det skaper enda større åpninger for at ukrainerne kan gjøre det bra på bakken.»
På dette tidspunktet snakket Blinken for Joe Biden? Skal vi forstå at det er dette den øverstkommanderende tror?
Vi vet nå at den kronisk ustabile Prigozhins opprør forsvant i løpet av én dag, da han flyktet til Hviterussland, med en garanti om ikke å bli satt under tiltale, og leiesoldathæren hans ble sugd inn i den russiske hæren. Det ble ingen marsj mot Moskva, og det var heller ingen betydelig trussel mot Putins styre.
Synd med Washington-spaltistene og nasjonale sikkerhetskorrespondenter som ser ut til å stole sterkt på offisielle bakgrunnssamtaler med tjenestemenn i Det hvite hus og utenriksdepartementet. Gitt de publiserte resultatene av slike orienteringer, ser disse tjenestemennene ikke ut til å ta inn over seg virkeligheten de siste ukene, eller den totale katastrofen som har rammet det ukrainske militærets motoffensiv.
La oss derfor kaste et blikk på hva som egentlig skjer, slik det ble omtalt til meg av en kunnskapsrik kilde i det amerikanske etterretningssamfunnet:
«Jeg tenkte at jeg kunne fjerne noe av røyken. Først og viktigst er Putin nå i en mye sterkere posisjon. Vi innså allerede i januar 2023 at et oppgjør mellom generalene, støttet av Putin, og Prigo (Prigozhin, o.a.), støttet av ultranasjonalistiske ekstremister, var uunngåelig. Den eldgamle konflikten mellom de ‘spesielle’ krigerne og en stor, langsom, klønete, fantasiløs regulær hær. Hæren vinner alltid fordi de eier de perifere ressursene som gjør seier, enten offensiv eller defensiv, mulig. Det viktigste er at de kontrollerer logistikken. Spesialstyrker ser på seg selv som den fremste offensive ressursen. Når den overordnede strategien er offensiv, tolererer den store hæren deres hybris og offentlige skryt fordi de spesielle styrkene er villige til å ta høy risiko og betale en høy pris. Vellykket offensiv krever store ofre av menn og utstyr. Vellykket forsvar, på den annen side, krever at man tar vare på av disse ressursene.
«Wagner-medlemmer var spydspissen i den opprinnelige russiske Ukraina-offensiven. De var de «små grønne mennene». Da offensiven vokste til et fullstendig angrep fra den regulære hæren, fortsatte Wagner å hjelpe til, men måtte motvillig sette seg i baksetet i perioden med ustabilitet og omstilling som fulgte. Prigo, ikke akkurat noen sjenert fiol, tok initiativet til å øke styrkene sine og stabilisere sin sektor.
«Den regulære hæren ønsket hjelpen velkommen. Prigo og Wagner tok, som spesialstyrkenes vane, rampelyset og tok æren for å stoppe de forhatte ukrainerne. Pressen slukte det. I mellomtiden endret den store hæren og Putin sakte sin strategi fra offensiv erobring av det større Ukraina til forsvar av det de allerede hadde. Prigo nektet å godta endringen og fortsatte offensiven mot Bakhmut. Der ligger kjernen i saken. I stedet for å skape en offentlig krise og krigsrett for drittsekken [Prigozhin], holdt Moskva rett og slett tilbake ressursene og lot Prigo bruke opp styrkene og ildkraftreservene sine, og dømte ham til å stoppe. Han er tross alt, uansett hvor utspekulert økonomisk, en eks-pølsevogneier uten politiske eller militære prestasjoner.
«Det vi aldri hørte om er at for tre måneder siden Wagner ble trukket ut av Bakhmut-fronten og sendt til en forlatt brakke nord for Rostov-na-Donu [i Sør-Russland] for demobilisering. Det tunge utstyret ble for det meste omfordelt, og styrken ble redusert til rundt 8000, hvorav 2000 dro til Rostov eskortert av lokalt politi.
«Putin støttet fullt ut hæren som lot Prigo gjøre seg til narr og forsvinne i vanære. Alt uten å anstrenge seg militært eller få Putin til å møte en politisk strid med fundamentalistene, som var ivrige Prigo-beundrere. Ganske smart.»
Det er et enormt gap mellom den måten fagfolkene i det amerikanske etterretningsmiljøet vurderer situasjonen på og hva Det hvite hus og den dvaske pressen i Washington slipper ut til offentligheten ved å ukritisk gjengi uttalelsene til Blinken og hans gjeng med krigshauker.
Den nåværende slagmarkstatistikken som etterretningsfolkene ga meg antyder at Biden-administrasjonens generelle utenrikspolitikk kan være i fare i Ukraina. De reiser også spørsmål om involveringen av NATO-alliansen, som har gitt de ukrainske styrkene trening og våpen for den nåværende fastlåste motoffensiven. Jeg fikk vite at i løpet av de to første ukene av operasjonen, erobret det ukrainske militæret bare 44 kvadratkilometer territorium tidligere som tidligere var kontrollert av den russiske hæren, mye av det åpent land. Derimot har Russland nå kontroll over 40.000 kvadratkilometer av ukrainsk territorium. Jeg har blitt fortalt at ukrainske styrker de siste ti dagene ikke har kjempet seg gjennom det russiske forsvaret på noen vesentlig måte. De har gjenvunnet bare ytterligere to kvadratkilometer av russisk-kontrollert territorium. I det tempoet, sa en informert tjenestemann, spøkefullt, at det ville ta Zelenskys militære 117 år å overvinne den russisk okkupasjonen av landet.
Det ser ut til at pressen i Washington de siste dagene sakte har tatt tak i katastrofens enorme omfang, men det er ingen offentlige bevis for at president Biden og hans seniorrådgivere i Det hvite hus og utenriksdepartementets rådgivere forstår situasjonen.
Putin har nå innenfor sin rekkevidde total kontroll, eller nær det, over de fire ukrainske oblastene – Donetsk, Kherson, Lubansk, Zaporizhzhia – som han offentlig annekterte 30. september 2022, syv måneder etter at han begynte krigen. Det neste trinnet, forutsatt at det ikke skjer noe mirakel på slagmarken, vil være opp til Putin. Han kunne ganske enkelt stoppe der han er, og se om den militære virkeligheten vil bli akseptert av Det hvite hus og om man vil søke en våpenhvile , med formelle samtaler om å avslutte krigen. Det skal være et presidentvalg i april neste år i Ukraina, og den russiske lederen kan bli sittende og vente på det – hvis det finner sted. President Volodymyr Zelensky i Ukraina har sagt at det ikke vil bli holdt valg mens landet er under i krig.
Bidens politiske problemer, når det gjelder neste års presidentvalg, er akutte – og åpenbare. Den 20. juni publiserte Washington Post en artikkel basert på en Gallup-undersøkelse under overskriften «Biden burde ikke være like upopulær som Trump – men han er det.» Artikkelen som fulgte med meningsmålingen av Perry Bacon, Jr., sa at Biden har «nesten universell støtte i sitt eget parti, praktisk talt ingen fra opposisjonspartiet og har forferdelige tall blant uavhengige.» Biden, som tidligere demokratiske presidenter, skrev Bacon, sliter «for å få kontakt med yngre og mindre engasjerte velgere». Bacon hadde ingenting å si om Bidens støtte til Ukraina-krigen fordi meningsmålingen tilsynelatende ikke stilte noen spørsmål om administrasjonens utenrikspolitikk.
Den truende katastrofen i Ukraina, og dens politiske implikasjoner, bør være en vekker for de demokratiske kongressmedlemmene som støtter presidenten, men som er uenige i hans vilje til å kaste mange milliarder gode penger etter dårlige i Ukraina i håp om et mirakel. som ikke kommer. Demokratisk støtte til krigen er et annet eksempel på partiets økende løsrivelse fra arbeiderklassen. Det er barna deres som har kjempet krigene i nær fortid og vil kjempe i enhver fremtidig krig. Disse velgerne har vendt seg bort i økende antall ettersom demokratene beveger seg nærmere de intellektuelle og pengesterke klassene.
Hvis det er noen tvil om det fortsatte seismiske skiftet i dagens politikk, anbefaler jeg en god dose Thomas Frank, den anerkjente forfatteren av bestselgeren fra 2004 What’s the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America, en bok som forklarte hvorfor velgerne i den staten vendte seg bort fra det demokratiske partiet og stemte mot sine økonomiske interesser. Frank gjorde det igjen i 2016 i sin bok Listen, Liberal: Or, Whatever Happened to the Party of the People? I et etterord til paperbackutgaven skildret han hvordan Hillary Clinton og Det demokratiske partiet gjentok – i forsterket grad – de feilene som ble gjort i Kansas på veien til å tape et sikkert valg til Donald Trump.
Det kan vært klokt for Joe Biden å snakke rett ut om krigen, og dens ulike problemer for Amerika – og forklare hvorfor de antatt mer enn 150 milliarder dollarene som administrasjonen hans har lagt opp til nå, viste seg å være en veldig dårlig investering.
Denne artikkelen ble først publisert på Substackkontoen til Seymour Hersh:
PRIGOZHIN’S FOLLY
Svenske myndigheter tillater koranbrennende protest og provoserer Tyrkia
Av Dave DeCamp - 30. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/svenske-myndigheter-tillater-koranbrennende-protest-og-provoserer-tyrkia/
Protesten gjør det mindre sannsynlig at Tyrkia vil godkjenne Sveriges Nato-medlemskap før toppmøtet i Vilnius i juli
Anti-War, 28. juni 2023.
Den svenske regjeringen tillot en koranbrennende protest som fant sted i Sverige på onsdag, et trekk som provoserte Tyrkia og gjorde det mindre sannsynlig at Ankara vil godkjenne Stockholms NATO-medlemskap før toppmøtet i Vilnius i juli.
Svensk politi opplyser at godkjenningen ble gjort i samsvar med ytringsfriheten. Bare én mann deltok i demonstrasjonen, der han brant en koran i nærheten av en moské i Stockholm.
Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan fordømte protesten. «Det er uakseptabelt å tillate disse anti-islamske handlingene under påskudd av ytringsfrihet. Å lukke øynene for slike avskyelige handlinger er å være medskyldig i dem», sier han.
Fahrettin Altun, Tyrkias kommunikasjonsdirektør, sa at «de som søker å bli våre allierte i NATO, kan ikke tolerere eller muliggjøre destruktiv oppførsel fra islamofobiske og fremmedfiendtlige terrorister».
Tidligere i år utsatte Tyrkia samtaler med Sverige om landets NATO-søknad på grunn av en koranbrennende protest som ble holdt i januar.
Amerikanske og NATO-tjenestemenn har sagt at de forventer at Sverige vil bli innvilget medlemskap innen 11. juli, når toppmøtet i Vilnius begynner. Men Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har tidligere sagt at det ikke vil skje, og protesten med brenning av koranen gir Ankara flere grunner til ikke å overholde fristen.
Tyrkias største, gjentatte klage overfor Sverige, er landets påståtte støtte til PKK, en kurdisk militant gruppe Ankara anser som en terrororganisasjon. I et forsøk på å blidgjøre Tyrkia har Stockholm vedtatt en ny antiterrorlov og godkjent utlevering av en mann som tidligere har uttrykt støtte til PKK.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War:
Swedish Government Permits Quran-Burning Protest, Angering Turkey
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp