Nyhetsbrev steigan.no 30.05.2023
Erdogans meklerrolle i Ukraina kan ikke ønskes bort
Venezula og Brasil slutter rekkene
Krigsdagbok del 59 – 25. til 29. april 2023
Lockdown «skadet hundrevis av millioner mennesker i mange år fremover»
Thailands provestlige regjering vil gi USA en plattform for innblanding i Myanmar
Hvem eier Ghanas gjeld?
Av red. PSt - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/hvem-eier-ghanas-gjeld/
Kina blir beskyldt for å presse Ghana til urimelige kompromisser med landets gjeld til Kina som brekkstang. Vår oppgave er ikke å være advokat for Kina (eller noe annet land), men det kan være nyttig å se på hvem som faktisk eier Ghanas gjeld:
Kina eier bare 6% av Ghanas utenlandsgjeld (basert på nyere 2022-data). Paris Club-land (Vesten) eier betydelig mer. Nesten halvparten (46 %) av gjelda er til utenlandske obligasjonseiere, hovedsakelig vestlige gribbefond og banker som:
BlackRock (USA)
Abrdn (Storbritannia)
Amundi (Frankrike)
Greylock (USA)
Ninety One (Sør-Afrika / Storbritannia)
Ghana har 13 milliarder dollar i euroobligasjoner, og eierne inkluderer store globale kapitalforvaltere som BlackRock, Vontobel, AllianceBernstein, Neuberger Berman og PIMCO, ifølge nylige registreringer.
Ved utgangen av 2021 hadde Ghana 3,2 milliarder dollar i bilateral gjeld og 6,3 milliarder dollar med multilaterale institusjoner, 4,6 milliarder dollar av det med Verdensbanken, ifølge data fra Verdensbanken.
Kina har faktisk spilt en viktig rolle i å reforhandle Ghanas gjeld.
«Den 17. mai signerte IMFs styre en bail-out på 3 milliarder dollar for Ghana og friga umiddelbart en presserende første transje på 600 millioner dollar. Dette ble bare muliggjort av forsikringer fra Ghanas bilaterale kreditorer – spesielt Kina, men også Parisklubben, en uformell gruppe av hovedsakelig rike vestlige land – om at de ville godta å ta tap på lånene sine til Ghana.»
Erdogans meklerrolle i Ukraina kan ikke ønskes bort
Av Bhadrakumar - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/erdogans-meklerrolle-i-ukraina-kan-ikke-onskes-bort/
Av M. K. Bhadrakumar.
Blant mengden av implikasjoner for den internasjonale sikkerheten som knytter seg til den tyrkiske presidenten Recep Erdogans valgseier i omkampen på søndag – det være seg i Svartehavet, Øst-Middelhavet, Transkaukasus, Vest-Asia eller eurasisk integrasjon – er det som skiller seg ut hans rolle som mekler i Ukraina-konflikten.
Det internasjonale samfunnet anser Kina som fortropp i kampen om å skape fred i Ukraina, men bli ikke overrasket om Erdogan går forbi Xi Jinping på målstreken. Den japanske regjeringen uttrykte i sin gratulasjonsmelding til Erdogan håp om samarbeid for å bringe en fredelig løsning på Ukraina-konflikten nærmere og sikre sikkerheten i regionen.
Moskva balanserte på en tynn line under den tyrkiske valgkampen, noe som er en stilltiende anerkjennelse av at Erdogan er en sterk hersker. Russland må være på vakt siden Erdogan også kan være sterkt uavhengig og sta. På samme måte er det feil å anta at Tyrkias transatlantiske bro har brutt sammen. Erdogan er på toppen av sin makt og Washington er svært bevisst på det. I den tyrkisk-amerikanske-russiske trekanten har Erdogan dermed overtaket for øyeblikket.
Det er bemerkelsesverdig at en høytstående russisk diplomat i det russiske utenriksdepartementet like før det tyrkiske valget gjentok at Ankaras fortsatte våpenleveranser til Ukraina gjorde det vanskeligere for landet å være en mekler mellom Moskva og Kiev.
Som diplomaten sa det: «Ankara har gjentatte ganger erklært sin intensjon om å sikre en rask våpenhvile i Ukraina og gjenopplive forhandlingsprosessen gjennom sin mekling. Våpen- og militærutstyrsforsyninger til Kiev-regimet er direkte i strid med slike intensjoner og er i strid med rollen som mekler.»
Faktisk har et tyrkisk selskap, Baykar Makina, som eies av en slektning av Erdogan, forsynt de ukrainske styrkene med sine Bayraktar TB2 angreps- og rekognoseringsdroner i de tidlige fasene av konflikten. Det var til og med snakk om at det tyrkiske selskapet satte opp en fabrikk for å produsere den avanserte dronen i Ukraina og at detaljdesignfasen for anlegget er fullført.
Tyrkia og Ukraina signerte i fjor også en avtale om å etablere et andre produksjonsanlegg i Ukraina etter at de to landene utdypet samarbeidet i forsvarsindustrien for samproduksjon av viktige motorer for luftfartøyer og teknologioverføring. Baykars Bayraktar TB2-droner har dokumentert suksess i konflikter i Libya, Syria og Nagorno-Karabakh.
Ukraina har en fremtredende plass i Baykars forsyningskjede, spesielt med den nye tungløfterdronen Akinci og det ubemannede jagerflyet Kizilelma eller «Golden Apple». Begge bruker ukrainske motorer fra Motor Sich MSICH.UAX og fra Ivchenko-Progress. Baykar forventes å få rundt 1 milliard dollar i eksportinntekter i fjor, omtrent 50 prosent høyere enn i 2021 (650 millioner dollar), og ytterligere 50 prosent vekst forventes i 2023. Igjen, siden august i fjor, har Ankara også forsynt Kiev med ‘Kipri’ minebestandige pansrede kjøretøy til det ukrainske militæret.
Likevel er Moskva langt fra i noen truende stemning. I stedet er den russiske tilnærmingen å sette forlovelsesringer rundt Erdogan og gjøre ham til fange av optikken med et godt vennskap mellom de to presidentene. I sin gratulasjonsmelding til Erdogan kalte Putin ham «kjære venn» .
Tyrkia var vertskap for fredssamtaler i Istanbul mellom den russiske og ukrainske delegasjonen i mars i fjor, en måned etter at Moskvas spesielle militæroperasjon startet. Det resulterte i en avtale. Men Washington og London ble så opprørt at en massiv informasjonskrig ble utløst av MI6 om en påstått «massakre» av sivile i Bucha nær Kiev angivelig utført av de russiske troppene. Den daværende britiske statsministeren Boris Johnson skyndte seg å møte Zelensky med et budskap om at Ukraina hadde et langt bedre alternativ gjennom å motta vestlig militærhjelp og beseire Russland.
Selvfølgelig er alt dette historie nå. Men det er ingen tvil om at dersom Zelensky ombestemmer seg, vil Erdogan tre inn på banen. Tyrkia avviser forresten Russlands annektering av Krim. (Tyrkias forløper Det ottomanske riket deltok på britiskog fransk side i Krimkrigen mot Russland i 1853–1856, o.a.) Sammenbruddet av Istanbul-avtalen avskrekket ikke Ankara fra å mekle en kornavtale mellom Moskva og Kiev sammen med FN i fjor sommer, en avtale som fortsatt fungerer.
Tyrkia har gjentatte ganger bedt om at fredssamtalene må gjenopplives, og tilbyr sine tjenester som mekler. Så sent som i slutten av mars sa Erdogan at fred i Ukraina kan oppnås gjennom «seriøs, bestemt mekling». I mellomtiden bidro Erdogans «spesielle forhold» til Putin til å sikre den siste utvidelsen av kornavtalen.
Erdogan tar til orde for en «balansert tilnærming» til Russland, og han samhandler ofte med Putin. Tyrkia er det eneste NATO-landet som nekter å innføre sanksjoner mot Russland. Når det er sagt, holder Erdogan også linjen åpen for president Biden. På sin side overbrakte Biden sine hilsener til Erdogan innen timer etter valgresultatet søndag. Biden ba om samarbeid for å møte «globale utfordringer».
Washington spilte trygt under det tyrkiske valget og sa at det ville forholde seg til den som vant. Det er klart at Washington innser at Erdogan vil lede et sterkt presidentskap og ikke vil være lett å vippe av pinnen. USA har ikke råd til å komme på kant med Tyrkia, ettersom Ukraina-krigen er i ferd med å bli kritisk. Tyrkisk-amerikanske forhold har aldri vært enkle, men begge sider er vant til å holde det i likevekt. Uten Tyrkia mister NATO trekkraft i det østlige Middelhavet, mens Tyrkia trenger Vesten for å balansere sin strategiske autonomi. Washingtons prioritet for øyeblikket vil være å fraråde Tyrkia fra å hjelpe Russland med å omgå sanksjonene.
Det store spørsmålet er om Zelensky vil være villig til å gå tilbake til fredsforhandlingene. Sammenlignet med situasjonen i fjor under Istanbul-samtalene, holder Zelensky en svak hånd. Russland har fått overtaket på slagmarken. Russlands «nye territorier» – Lugansk, Donetsk, Zaporozhye og Kherson oblaster – er nye fakta på bakken.
Derfor har fredssamtaler blitt et paradigme av kompleks sannsynlighet. Det er også flerdimensjonalt, og man kan si at et skifte i den retningen fra Zelenskys side vil avhenge av at han observerer, forstår og samhandler med den radikale endringen i bakkesituasjonen så vel som i maktspillet i sin egen leir.
Fraksjonismen i maktstrukturen i Kiev har forverret seg i det siste. Den uforklarlige «forsvinningen» fra offentligheten til den øverstkommanderende general Valery Zaluzhny de siste ukene siden 13. april; oppstigningen til etterretningssjefen Kyrylo Budano (som nyter amerikansk støtte); uthulingen av det ukrainske militæret som har vært utsatt for en rekke tilbakeslag i det siste; utsettelse av den lenge varslede «motoffensiven» – alt dette tyder på at alvorlig misnøye bygger seg opp i militæret mot Zelenskys ledelse.
Følgelig har utsiktene for fredssamtaler avtatt. Men det vil ikke stoppe Erdogan og Putin fra å utdype det tyrkisk-russiske samarbeidet, som er innholdsrikt og vidtfavnende. Ulike oppfatninger eller synspunkter har ikke tatt motet fra de to lederne som er grunnleggende forpliktet til «vinn-vinn»-forholdet.
Derfor, hvis og når klimaet for fredssamtaler om Ukraina forbedres, vil Erdogan garantert være kjapt ute med å posisjonere seg for en meklerrolle.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Erdogan’s mediatory role on Ukraine cannot be wished away
Eksplosiv situasjon i Kosovo
Av red. PSt - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/eksplosiv-situasjon-i-kosovo/
Serbiske demonstranter i harde gatekamper med KFOR-soldater i Kosovo 29. mai 2023. Mange titalls demonstranter og KFOR-soldater ble skadet melder Balkaninsight.
Minst 50 demonstranter og mer enn et dusin soldater fra NATOs KFOR-styrke ble mandag såret i Kosovos nordlige by Zvecan/Zvecane i sammenstøt som brøt ut på ettermiddagen.
Kosovo-politiet bekreftet at fem demonstranter har blitt arrestert for angrepene mot KFORs fredsbevarende styrker, mens mange militære, politi- og mediers kjøretøy har blitt skadet i løpet av en spent dag. Det startet tidlig på morgene, da lokale serbere samlet seg foran kommunebygningen for å protestere mot den nyvalgte ordføreren i Zvecan.
Italias utenriksminister Antonio Tajani bekreftet at medlemmer av den italienske militærkontingenten var blant de skadde.
«Jeg vil uttrykke min solidaritet med soldatene fra KFOR-misjonen som ble skadet i Kosovo under sammenstøtene mellom serbiske demonstranter og Kosovo-politiet. Blant dem 11 italienere, hvorav tre er i alvorlig tilstand, men ikke livstruende. Det italienske militæret fortsetter å forplikte seg til fred, tvitret Tajani.
KFOR sa at rundt 25 fra den multinasjonale kontingenten ble såret under konfrontasjonen med demonstrantene.
Serbia i krigsberedskap
Som svar på sammenstøtene mellom politi og demonstranter i den majoritetsserbiske byen Zvecan i Kosovo, har Serbias president Aleksandar Vucic beordret de nasjonale væpnede styrkene til å være i høy beredskap og instruert enheter til å bevege seg mot den administrative linja som skiller Kosovo fra Serbia, eller fra resten av landet, som en serber vil si. Forsvarsminister Milos Vucevic bekreftet dette i en TV-tale, og understreket det han kalte den pågående «terroren mot det serbiske samfunnet i Kosovo».
Vucevic uttrykte bekymring over sikkerheten til serbere i Kosovo og Metohija, og tilskrev de antatte truslene til den etniske albanske statsministeren i regionen, Albin Kurti. Han oppfordret innbyggerne til å bevare roen og unngå å falle for provokasjoner midt i de eskalerende spenningene.
Sammenstøtene i Zvecan brøt ut da en etnisk albansk borgermester, som var nyvalgt, forberedte seg på å overta vervet etter lokalvalg. Imidlertid boikottet det serbiske flertallet valget, og gikk inn for større autonomi og representasjon. De så på valget som et illegitimt forsøk på å ta kontroll over serbiske kommuner. Valgdeltakelsen den 23. april var bemerkelsesverdig lav, og lå på bare 3,47 %, og lokalbefolkningen ga uttrykk for at de nektet å samarbeide med de nyvalgte tjenestemennene.
Hvorfor rører USA i den eksplosive gryta på Balkan?
Tidligere CIA-spesialist Larry Johnson skriver:
«De største pådriverne, USA og Storbritannia, som ikke lenger er fornøyd med å provosere Russland til å invadere Ukraina, rører nå i den serbiske gryta og oppmuntrer Kosovo til å åpne en ny front i håp om å avlede Moskva fra å fullføre sin spesielle militæroperasjon i Ukraina. Dette er ikke første gang Balkan spiller en rollen med å tenne lunten som detonerer en brann i Europa.
Da Gavrilo Princip myrdet erkehertugen av Østerrike-Ungarn 28. juni 1914, utløste det den påfølgende «verdenskrigen» som satte England, Frankrike og Russland opp mot Tyskland, Italia og Østerrike-Ungarn.
Historien gjentar seg ikke nøyaktig. Det nåværende oppsettet setter Russland mot det meste av Europa (unntatt Serbia og Ungarn) og USA. Hvis spenningen langs grensen til Serbia og Kosovo bryter ut i en åpen krig, vil det forsterke Moskvas tro på at Vesten er helvetes opptatt av å ødelegge Russland og vil gjøre forhandlinger om fred umulig.»
Les også: Serbia setter hæren i kampberedskap på grunn av konflikten med Kosovo
EU og USA later som om de ikke hører kravet om et Stor-Albania
Den politiske opposisjonslederen Ramush Haradinaj i Kosovo har truet med å ville forene Kosovo med Albania hvis ikke Serbia godkjenner utbryterprovisen som en sjølstendig stat. Fra serbisk hold ble uttalelsene fordømt på det skarpeste og Haradinaj ble omtalt som krigsforbryter og leder av et narkokartell. Haradinaj var en av lederne av UCK under Kosovokrigen.
Analytikeren Paul Antonopoulos kommenterer denne situasjonen og peker på hvor risikabel en slik politikk er. Krigene på Balkan på 1990-tallet skulle være gode nok eksempler på hvor farlig det er å begynne å leke med det etniske lappetappet som Balkan er. Antonopoulos skriver at dersom et slikt krav skulle bli gjennomført ville det føre til at:
Kroater og serbere i Bosnia-Hercegovina ville kreve forening med henholdsvis Kroatia og Serbia.
Grekerne i Nord-Epirus i Sør-Albania ville kreve forening med Hellas.
Bulgarer i Nord-Makedonia ville kreve forening med Bulgaria.
Og dette er bare noen av de mange nye kartendringene på Balkan som ulike etniske grupper ville kreve.
https://steigan.no/2021/11/en-hemmelig-plan-for-nyoppdeling-av-vest-balkan-er-avslort/
Kommentar:
Kosovo er en stat som er skapt av NATO gjennom krigene for å partere den tidligere sosialistiske republikken Jugoslavia. Området drives som et protektorat under NATO og EU.
Krigsforbryteren og den tidligere UCK-lederen Hashim Thaçi var president i Kosovo fra 2016 til 2020. Han er tidligere utenriksminister og statsminister. I 2010 la den sveitsiske senatoren Dick Marty fram en rapport på vegne av Europarådet der han knyttet Thaçi til organisert kriminalitet, deriblant omfattende narkotikatrafikk og smugling av organer og våpen. Joe Biden, kalte derimot Thaçi for «Kosovos George Washington».
Kosovo er i praksis en bandittstat og et USA-protektorat beskyttet av den kjempestore USA-basen Camp Bondsteel.
I 2016 skrev l’Espresso, et av Italias fremste nyhetsmagasiner:
«Den islamske staten har minst fem treningsleire i landet (Kosovo). Den største av dem er i nærheten av Bondsteel, som er den største militærbasen utenfor USA. Trenerne er enkelte tidligere militante fra UCK, «heltene» fra krigen mot Serbia.
Der lærer jihadister med albansk opphav arabisk og koranstudier samt å håndtere våpen. De trener på skyting og geriljatenikk.»
Kosovo er en mafiastat kjent for å være senter både for organhandel og narkotikatrafikk.
USA og NATO har også sikret seg minst en militærbase i Albania. I 2019 begynte de første fase i en modernisering av flybasen Kucova, et prosjekt til 58 millioner dollar. Anlegget ble dimensjonert etter NATOs standarder, og planen er at basen skal bygges ut videre og bli et viktig støttepunkt for NATO ved Adriaterhavet. USA vil se mange fordeler ved å støtte kravet om et Stor-Albania. Den forrige som skapte et Stor-Albania var Benito Mussolini og de italienske fascistene.
Gave til leserne: Hefte om Balkankrigen (2000)
Bare de riktige ordene
Av Bertil Carlman - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/bare-de-riktige-ordene/
Av Bertil Carlman.
Bara de riktiga orden,
orden med krona och fågelsång
har en skugga som träden.
Svalkande skugga att sluta
ögonen i, medan kronan
sjunger de riktiga orden.
Denna dikt av den svenske poeten Hjalmar Gullberg och Johannes 1:1. ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.” har sedan många, många år legat som en viktig del i min minnesbank. Hos en gammal lärare som jag är det inte konstigt. Ord har alltid varit viktiga verktyg för mig. Att använda ord logiskt har också varit viktigt i lärargärningen. På något sätt hör ord och logik (logos) dessutom ihop. Wikipedia skriver: «Logos (gresk:λόγος, av lego/legein å tale) kan bety ord, begrep, tale, forhold, resonnement, tanke, fornuft og universell verdensorden.» «Logos ble brukt av den greske filosofen Heraclitus (5. århundre f.Kr.) for å beskrive menneskelig kunnskap og universets iboende orden. I jødisk og kristen litteratur har ordet logos spesielt kommet til å bety Guds skapende og opprettholdende ord.»
En av de saker som jag tycker om hos steigan.no är att jag emellanåt blir inspirerad till att skriva själv, använda ord, och då måste jag, åtminstone lite grann, också tänka själv. Senast sådan inspiration gav utslag var när ordet Flokkmentalitet kom upp.
Det jag nu har synpunkter på och vill ”orda om” är bland annat artikeln Ukrainakrigens betydning for den nye verdensordenen. Wolfgang Streeck skriver «Den krisa som utvikler seg for den ukrainske ultranasjonalismen er knytta til en begynnende kamp for en ny global orden. Dens konturer kan bare forstås hvis Kina bringes inn i bildet.» Denna uppfattning sprider sig nu mer och mer; till och med in i den västliga politikerklassens hjärnor, även om det kanske kommer att ta längre tid för en del. Senast jag såg en intervju om detta var på RT:s Worlds Apart där Timofei Bordachev, programdirektör för Valdaj diskusjonsklubb, var den som fick frågorna. Han sade att den nya världsordningen började ungefär samtidigt som när Xi Jinping blev ledare för Kina, det vill säga när man i Kina ansåg sig vara beredda på att tydligt framträda på den geopolitiska världsscenen.
Ett mycket tydligt tecken var när BRI-programmet startade. Wikipedia skriver «The BRI forms a central component of Xi’s «Major Country Diplomacy» (Chinese: 大国外交) strategy, which calls for China to assume a greater leadership role for global affairs in accordance with its rising power and status.» Det jag lägger märke till i allt det jag läser och lyssnar på, som rör denna ”rising power”, är att mycket ofta saknas förståelsen av vad det innebär att denna makt är socialistisk, och att den finns i ett land där proletariatets diktatur råder, på samma sätt som bourgeoisiens diktatur råder hos oss i Väst.
Även mycket kunniga analytiker som Alexander Mercouris har en del problem med att förstå det avancerade diplomatiska tänkande som Kina idag står för, och som präglar hur orden används. I mars skrev jag ett mejl till honom ”Dear Alexander! On a couple of occasions in your videos, you have said that since China is constantly being accused of sending weapons to Russia, in support of the Ukraine war, they may eventually see fit to do so. I don’t think the political leadership in China thinks along those lines. That would go against the country’s incredibly advanced diplomatic thinking.” Den gången fick jag inget mejlsvar, men i en senare video framkom att han nog funderat på saken.
Förre presidenten i Ryssland, Medvedev undslipper sig emellanåt kommentarer som jag förvånas över. Kiev regime must cease to exist – ex-Russian president och Zelensky ‘will end up like Hitler’ är två sådana exempel. Ryssland befinner sig visserligen direkt i krigszonen i proxykriget, vilket Kina inte gör, men en toppdiplomat som Medvedev borde bättre kunna hålla huvudet kallt och använda orden mer ”gudomligt”. Sergej Lavrov, utrikesministern i Ryssland, har jag aldrig sett komma med liknande mindre väl formulerade kommentarer.
Samtidig forstår jeg ikke hvordan du kan hjelpe å være som Medvedev noen ganger er, eller som jeg har sett flere afrikanske toppdiplomater være, når de for eksempel blir intervjuet av BBC, eller samtaler med stolpeskudd som Joseph Borell, Ursula von der Leyen, Jens Stoltenberg og Annalena Bearbock. Men diplomati er en vanskelig kunst. Jeg ville aldri klart det.
(Tilbake til RT-intervjuet med Timofei Bordachev, vennligst lytt til utvekslingen mellom ham og intervjueren Oksana Boyko mens de diskuterer forskjellen mellom nasjonalismeog patriotisme. Hva står egentlig de ulike ordene/begrepene for?)
Wolfgang Streeck skriver vidare «I disse dager, etter tre år med Covid og ett år med Ukraina-krig, ser det ut til at vi alle har blitt italienere: Det er dietrisme overalt, akkurat som med pasta. Flere og flere av oss leser «fortellingene» som produseres av regjeringer og deres mainstream presse. Ikke for hva de forteller oss, men for hva de ikke forteller oss – men for hva de kan bety.» Ja mainstream presse har verkligen ordets makt, och det tyvärr inte bara i Väst. Vad finns det till exempel för oberoende mer spridd press i Afrika?
(En annan artikel på steigan.no, USAs «unipolare» posisjon er forbi, avslutas med orden «I tillegg kommer det faktum at Kinas økonomiske posisjon for det meste er bygd på faktisk fysisk produksjon, mens Vestens posisjon i stor grad er bygd på gjeld og finans. Enn så lenge er Vesten først og fremst storeksportør av gjeld, ideologi og fargerevolusjoner.» Framgången med exporten av ideologi bygger mycket just på makten över orden.)
Längre fram i sin artikel kommer Wolfgang S. in på ett ord som ofta borde klargöras, ”globalisering”. Han skriver «Dette vil erstatte den unipolare verden i det mislykka nykonservative ”prosjektet for et nytt amerikansk århundre” med en bipolar verden: Globalisering, faktisk hyperglobalisering, nå med to sentre i stedet for ett, som under den kalde krigen, bare med Kina i stedet for Sovjetunionen, med fjerne utsikter til en tilbakevending, kanskje etter en varm krig, til igjen bare ett senter, en ny verdensorden versjon 2.» Om man på GT söker på ordet ”globalism” får man en mycket varierad uppfattning om hur man i Kina ser på ordet. I artikeln Chinese socialism’s success creates an enduring alternative to globalism förekommer ordet 7 gånger och bara negativt menat. I artikeln ‘Community with a shared future for mankind’ sker en mer nyanserad diskussion kring ordet, i artikeln Gu Ailing, Su Yiming shine at Beijing 2022 förekommer det 1 gång och mycket positivt, och i CPC’s self-motivation comes from deep feelings of patriotismstår det «In foreign relations it explains American traditional exceptionalism and unilateralism, its anti-globalism and intolerance to any competition.» Nå er imidlertid mandarin, ikke engelsk, hovedspråket til kineserne.
Kan svårigheter med engelskan vara en förklaring till GT:s inkonsekvens? I boken ”Socialism with Chinese Characteristics (A Guide for Foreigners)” av Roland Boer finns många ord och begrepp med i kinesisk transkription, vilket klart visar på viktiga kulturella skillnader. (Ordet transkripsjon har forresten tre betydninger.) Det är viktigt att tänka.
Eftersom jag regelbundet lyssnar på ”oraklet” A. Mercouris, är jag också uppmärksam på hur han använder viktiga ord och begrepp. I ett samtal med en brittisk författare, Geoffrey Roberts, talade man om Stalin och hans intresse för litteratur. När G. Roberts sade att Stalin var en idealist, tänkte jag att Alexander eller Glen Diesen, som också var med i samtalet, kanske skulle kommentera det något, men det gjorde de inte. A. Mercouris, med sina väldiga kunskaper, borde känna till den grundläggande filosofiska meningen med idealisme och att Stalin var materialist.
Det er selvfølgelig klart at noen ganger må man tilpasse seg konteksten i samtalen. Jag hade en gång ett utvecklingssamtal med mamman till en av pojkarna i min klass. Både hon och pojkens far kom från Polen, och bägge var katoliker. Under samtalet frågade hon mig vad jag hade för religion. När jag svarade att jag var ateist blev hon förvånad och utbrast ”Jamen du som är så idealistisk måste väl ha en tro!” Det hadde vært meningsløst å svare at jeg var en materialist og ikke en idealist. I stedet sa jeg ”Jag tror på mänskligheten. Jag tror på mina elevers förmåga att en gång som vuxna skapa en bättre värld.”
Jeg tar opp et annet ord, et ord som er røykfylt av følelser. Søker jeg på ordet propagandapå steigan.no får jeg ti overskrifter på side 1 (av 195). I disse ti overskriftene er ordet etter min mening brukt feil i halvparten av tilfellene. Norsk Wikipedia skriver «Før kommunismens og nazismens tid hadde begrepet propaganda ikke noen negativ ladning, men ble oppfattet mer i samsvar med grunnordets leksikalske betydning, utbredelse, spredning. Propaganda var allerede fra Lenins tid et sentralt element i kommunistpartiets arbeid for å utbre kommunismen, og begrepet ble brukt i en positiv betydning både av kommunistiske og senere også av fascistiske stater. I den kommunistiske verden var begrepet i offisiell bruk helt til kommunistregimenes fall, og har for leninister beholdt sin positive betydning.» Artikeln Münzenberg av Hans Olav Brendberg använder ordet i denna ursprungliga, ja kanske positiva betydelse. «I jakka fann dei identitetspapira til Willi Münzenberg, den sentrale strategen i Kominterns propagandaarbeid i mellomkrigstida.» «Eldre leiarar som Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg var dei samlande personane – medan unge aktivistar som Münzenberg bygde organisasjon og spreidde propaganda. I Zurich møtte Munzenberg også Lenin og andre av bolsjevikleiarane i eksil.»
Man kan derfor si at den Vestlige propagandamaskinen også jobber hardt for å forvrenge språket vårt. Da blir det vanskeligere for mennesker over hele verden å både tilegne seg og formidle ekte kunnskap.
Venezula og Brasil slutter rekkene
Av red. PSt - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/venezula-og-brasil-slutter-rekkene/
Møtet mellom Maduro og Lula da Silva i Brasilia 29. mai 2023 førte fram til en felleserklæring mellom de to landene. På denne måten bidrar Lula og Brasil til å bryte USAs blokade av Venezuela og å forsterke motstanden mot imperialismen i Sør-Amerika. Dette var det første besøket til Maduro på åtte år i den brasilianske hovedstaden. Han har i mellomtida vært forhindret av sanksjoner og straffetiltak.
Den er kanalen Wradio som melder dette.
Økonomisk, energisk og politisk integrasjon, og forsvaret av Amazonas var sentrale spørsmål i det bilaterale møtet mellom de to lederne i hovedkvarteret til den brasilianske regjeringen.
Lula sa at Brasil går inn for Venezuelas inntreden i BRICS og la til at han «kjempet mye» med USA og «europeiske sosialister» mot beslutningen om å ignorere Maduro.
Han påpekte også at regjeringa hans håper å gjenopprette energiforholdet med Venezuela, og for dette vil en samtale mellom elkraftministrene fra begge land bli koordinert «så snart som mulig».
«Jeg benytter anledningen til å insistere på at vår drøm er at det skal være en felles valuta, annet enn dollaren, i regionen og for BRICS som gir mer frihet til å forhandle.» Han presiserte også at møtet 30. mai med søramerikanske presidenter ikke er for beslutninger, men for å «snakke og prospektere».
På sin side sa Nicolás Maduro at en «ekstremistisk ideologisering» ble brukt mot Venezuela, og at den fortsatt brukes, selv om det nå er noen forandringer.
Han forsikret om at Venezuela «er forberedt på å gjenoppta forholdet til brasilianske forretningsfolk. «Våre dører er åpne”, sa han og snakket om en vekst i økonomien på 15 % i 2022 og en prognose på 5 % for i år.
I likhet med sin motpart refererte han til BRICS og hva han anser som rollen til denne bevegelsen i en ny global geopolitikk, samt hans intensjon om å «beskjedent» gå inn i denne multilaterale gruppa.
Maduro håpet at det søramerikanske toppmøtet vil be «om at USA opphever alle sanksjoner mot Venezuela.»
Kommentar: Enda et gjennombrudd for Det globale sør
Dette er en stor nyhet og den viser hvordan Brasil under Lulas ledelse nå tar sin rolle i BRICS på alvor. Venezuela har noen av verdens størst energiressurser, men er holdt nede i ødeleggende fattigdom på grunn av USAs drepende sanksjoner. Gjennom åpent å tross USA går Latin-Amerikas største land i spissen for noe som kan bli en ny epoke for kontinentet.
Og legg merke til at også i dette strategisk viktige møtet er avdollarisering et hett tema.
Les mer på steigan.no om Venezuela.
I tiden før…
Av skribent - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/i-tiden-for/
Så nå har vi en kornelltre-vår (Dogwood Spring), som noen ville sagt det, her på våre kanter av verden. Tidlig på morgenen fryser kantene på bladene på bakken og den markante smaken av kjølig luft vekker til live minner av tider som har vært.
Rundt omkring oss, tross all vår menneskelige streben og våre dagdrømmerier, fortsetter naturen å gjøre det den har gjort frem til nå, selv om noen sier den ikke alltid vil gjøre det. Men poenget er at akkurat nå, i dette øyeblikket, gjør den det den gjør.
Vi omfavnes av dens godhet og dens ynde. Den betrakter oss i all vår galskap med kriger og politikk og travelhet. Den vil at vi skal la oss falle så lange vi er ned i dens enger og kjenne hvordan det vokser under og rundt oss nå frem mot sommeren med de milde vindene den bringer. Den vil ikke at vi skal være nedstemte eller sinte eller såret… den er en gammel kjenning som ber om vår tid. Litt tid. Bare litt tid frigjort fra distraksjonene som graver furer i pannen vår. Vekk fra teknologien som suger livsblodet ut av oss. Den vil le sammen med oss igjen. Den vil fortelle oss historiene sine. Historier som går så langt tilbake at vi ikke kan forstille oss det. For vi er bare barn på en gammel jord som driver tuskhandel med våre liv for å få én dag til.
Noen av oss er eldre barn enn andre. Minnene våre strekker seg lengre tilbake. Vi husker det som ikke lenger er. Det er vanskelig å forklare dette nå som referanserammene våre har blitt splintret og ødelagt. Nå som hukommelsesspennet blir kortere. I den grad at selv vi glemmer. Men vi må ikke glemme. Vi må huske, slik at fremtiden kan gripe tak i fortiden og vekke til live det som en gang var. I tiden før psykopatene.
I tiden før psykopatene hadde vi håpets velsignelse, medlidenhetens nåde og humorens gave og en fremtid vi kunne ha forstått. Vi har under historiens gang kjempet for det gode, for å rette opp igjen, forsone, kompensere for alt det onde. Rettferdighet. Kjærlighet. Sannhet. Fred. Toleranse. Overbærenhet. Selv så sinnssvak som verden synes nå for tiden, var kanskje disse idealene før psykopatene enda mer utopiske enn hva den kunstige fremtiden som tilbys oss nå med all sin sjelløse teknologi er.
Men vi gjorde faktisk fremskritt. Vi protesterte mot kriger heller enn mot kjønnsdelte toaletter. Vi protesterte mot totalitarismen i stedet for å møte den med åpne armer. Vi la mer vekt på et menneskes karakter enn på vedkommendes hudfarge. Vi trodde aldri på at vi måtte holde andre nede for å kunne bygge oss selv opp. Var vi klokere eller var vi rett og slett naive?
Da psykopatene kom i flokker (for det har selvsagt alltid vært psykopater) – vel, kanskje er de sosiopater eller narsissister eller hvilken betegnelse du nå foretrekker – lærte vi på en eller annen måte at Rettferdigheten egentlig var selektiv, at Kjærligheten bare kommer til uttrykk gjennom hat mot vår neste, at Sannheten var subjektiv, Freden rettferdiggjorde krigen og at Toleranse bare var et meningsløst ord. Vi lærte at målet rettferdiggjør midlet uansett hvilke omkostninger det har for menneskesinnet. Og i psykopatenes tid har vi lært, klarere enn noe annet, at penger betyr mer enn mennesker. Dette er noe de har vist oss.
Så kort den har vært, den tiden vi har brukt på å lære oss alt dette. Brått som en plutselig storm som feier over oss med sin mørke destruksjon og lar oss rådløse og fortumlet tilbake. Fortumlet fordi vi kunne huske en annen vei, men den drev nå vekk fra oss.
Det er vår jobb å huske.
Om ingenting annet, så er det vår jobb å huske at instinktene våre, rettet mot å gjøre livet bedre, representerte det beste av våre menneskelige bestrebelser. I tiden før psykopatene.
Fra Off Guardian, publisert 26. mai 2023.
Oversatt fra engelsk for Derimot.no av Ingmund Fladaas.
Originalartikkel: In the days before…
Krigsdagbok del 59 – 25. til 29. april 2023
Av Lars Birkelund - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/krigsdagbok-del-59-25-til-29-april-2023/
Dette er 59. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
25. april
Den tragiske krigen om Ukraina har fått flere og flere land til å tørre å løsrive seg fra kolonimaktenes (USA/NATO/EU) klamme grep og søke seg mot BRICS (Brazil, Russland, India, China og Sør-Afrika). 19 land søker nå opptak i BRICS.
Seinere samme dag:
Medienes bruk av begrepet «fullskala invasjon» om Russlands invasjon av Ukraina, istedenfor kun «invasjon», er så systematisk at de må være pålagt å bruke det. Jeg er også i tvil om det er riktig å kalle invasjonen for fullskala. Men det er ikke poenget her.
Jeg la merke til det samme om NATO/Norges krig mot Syria. Da var bruken av begrep som «borgerkrig» like systematisk (motsatt med krigen om Ukraina, der borgerkrigsaspektet forties). Skjedde det for å kamuflere at Norge/NATO fører krig mot Syria? Det, kamuflasje, er i alle fall virkningen av begrepsbruken. Her fra et kapittel i Norges krig mot Syria (2020).
Jeg nevner også at det har kommet på moten å skrive Kyiv istedenfor Kiev, Krym istedenfor Krim og Belarus istedenfor Hviterussland. Noen gir ordre og mediene lystrer. I det siste tilfellet vet jeg at det var Svetlana Tikhanovskaja, NATO-medienes yndling, den hviterussiske opposisjonslederen, som de kaller henne, som ga beskjed til norske myndigheter, som ga beskjed til norske medier, som lystret.
Seinere samme dag:
Det er viktig å være klar over at det meste av norske mediers, NATO-medienes, dekning av krigen om Ukraina har til hensikt å få oss til å tro at ‘vi’ kan vinne krigen (de sa det samme om krigene i Vietnam, Afghanistan, Irak og Syria). Det er for eksempel mer enn et år siden de sa at Russland var i ferd med å gå tom for våpen. Nå bringer Russland en ny type tanks inn i krigen. Kan det tenkes at vestlige ledere nå begynner å angre på at de erta på seg Russland? Tenker de i det hele tatt?
26. april
Rødt igjen.
Vi vet alle at Norges våpenforsendelser til Ukraina skyldes at USA/NATO krever det. Spørsmålet ville ellers aldri ha blitt aktuelt. Derfor vet vi også at disse våpenforsendelsene vil stanse så snart USA gjør det.
Rødt hevder å opptre uavhengig av USA/NATO. Men hva gjør Rødt hvis USA plutselig bestemmer seg for å avslutte våpenstøtten, Bjørnar Moxnes? (Jfr hvor brått og uventet USA trakk seg ut av Afghanistan i 2021, uten å varsle allierte). Da vil som sagt også den norske regjeringen avslutte sin våpenstøtte. Vil ‘uavhengige’ Rødt da fortsatt kreve at Norge skal sende våpen til Ukraina?
Seinere samme dag:
Aftenposten og elefantene i rommet
Man ser stadig at norske medier ser bort fra de mest sannsynlige forklaringene eller årsakene til en sak. Ta Nord Stream-sabotasjen. Etter at de russiske gassrørledningene ble sprengt 26. september i fjor var det ingen norske medier (bortsett fra Steigan.no, som vi blir forsøkt skremt til ikke å bruke) som beskyldte andre enn Russland, til tross for at USA så å si hadde annonsert det på forhånd.
Nå som Tucker Carlson har fått sparken fra Fox TV ser vi det samme, med Aftenposten som en av de mest ekstreme. I en artikkel av 25. april lanserer Aftenposten tre teorier, men ingen av dem antyder den mest sannsynlige: at Carlson i en årrekke har kritisert USAs, og dermed Norge og Aftenpostens utenrikspolitikk. Det gjelder både krigføringen mot Syria og krigføringen mot Russland. For når det gjelder det sistnevnte henger Carlson bjella på katten, dvs at USA/NATO/EU bruker krigen om innflytelse på Ukraina for å svekke, splitte eventuelt gi Russland et banesår. Carlson kritiserte også CIA og FBI, viet seg til benådning for Julian Assange og protesterte mot regimeendringstiltak på Cuba og i Venezuela.
Det finnes en god grunn til, nemlig at Carlson i et intervju i fra midten av mars fortalte om hvor flau han er over at han ble lurt til å støtte USAs krig mot Irak (da for CNN). Deretter kom sjølve ‘rosinen i pølsa’, nemlig da han fortalte at han etter mange år i mediebransjen måtte erkjenne at mediene rett og slett er del av myndighetenes kontrollapparat.
Han har også kritisert Trump, stikk i strid med hva norske medier sier, og sa dessuten at ledelsen i Fox TV var uenig med ham i flere spørsmål, men at han fikk lov til å holde på grunnet høye seertall. Dvs inntil 24. april.
Det at norske medier i mer eller mindre grad, med Aftenposten som versting og Steigan.no som unntak (det finnes noen få andre norske unntak enn Steigan, men Steigan er det eneste norske med daglige publikasjoner) presterer å se bort fra disse store elefantene i rommet viser at de villeder oss framfor å informere oss, og at Tucker Carlson i alle fall langt på vei hadde rett da han sa at mediene er del av myndighetenes kontrollapparat. I alle land, vil jeg tilføye. Hvordan skal de ellers få sine respektive befolkninger til å akseptere politikk som i mange tilfeller er mot deres interesser?
Her link til det omtalte intervjuet med Carlson: https://www.facebook.com/lars.birkelund.7/videos/516980367285758
Her link til Aftenpostens ‘granskning’: https://www.aftenposten.no/verden/i/mQyzyv/han-var-en-av-trumps-favoritter-plutselig-fikk-han-sparken-hvorfor-her-er-tre-teorier
27. april
NATO klarer ikke å presse medlemslandene til å ruste opp nok, så de vurderer å starte en bank med ETT formål: krig.
28. april
«Russisk spesialfartøy ved Nord Stream fire dagar før eksplosjonane» (NRK).
La oss si at dette stemmer, hadde ikke også NATO-land «spesialfartøy», i det som praktisk talt er NATO-hav, da? Sjølsagt har de det, til enhver tid. Men NATO-medienes oppgave er til enhver tid å kaste mistanker på Russland, for å dreie vår oppmerksomhet dit. Det er krigspropaganda. Sjelden eller aldri bevis, men en konstant strøm av anklager, mens de lukker øyne og ører for det NATO driver med. NATOs bombing av Jugoslavia og Libya har ALDRI blitt gransket av NATO-medier som NRK TV 2 Nyheter Aftenposten CNN og BBC.
29. april
Propaganda har mange former. Taushet, eller sensur, er kanskje den viktigste og vanligste formen. I går skrev NRK: «Russisk spesialfartøy ved Nord Stream fire dagar før eksplosjonane» (som ødela Nord Stream).
I dag kan Terje Sørensen fortelle at opplysninger om andre lands fartøy i farvannet fantes i en artikkel som NRK brukte som kilde for sin artikkel. Men NRK valgte altså å sensurere opplysningen. Sørensen skriver:
«Hadde NRK vært en institusjon opptatt av å formidle objektiv og ikke-hovedstrømsmediespyttslikkende myndighetsunderdanighet, burde kringkasteren ha fortalt at også andre lands enheter åpenbart og i det samme tidsrommet, hadde vært på det aktuelle sprengningsstedet. Dette gjelder især når NRKs kilde – Information – inneholder opplysninger om nettopp dét!»
https://steigan.no/2023/04/upresist-mot-publiseringsforsok-fra-nrk/
Her NRKs kilde, danske Information: «Specialfartøjet SS-750 var et af i alt seks russiske flådefartøjer, der kan have været i området i dagene op til sprængningen af rørledningerne». Fartøyene KAN altså ha vært der. Men det er heller ikke bevis på at Russland sprengte NS, heller ikke om fartøyene var der. Opplysningene stammer fra bl.a. anonyme kilder (som Hershs opplysninger). Men så kommer rosinen i pølsa: «også amerikanske fartøjer (var) i nærheden, ligesom en amerikansk overvågningshelikopter». https://www.information.dk/indland/2023/04/forsvaret-bekraefter-rusland-specialfartoej-naer-nord-streams-spraengningspunkt
Information, som også er et NATO-organ, mener allikevel at det kun kan ha vært Russland som gjorde det, og ser bort fra at USA gjorde det sjøl om USA så og si annonserte det på forhånd OG uttrykte glede over det etterpå. Poenget her er allikevel at NRK sensurerte bort USA-fartøyene i sin ‘avslørende’ reportasje.
Seinere samme dag:
Robert McNamara var forsvarsminister under presidentene Kennedy og Johnson. «Krigens tåke» var uttrykket han senere brukte om tilstanden han og presidentene befant seg i særlig de første årene av Vietnamkrigen. En tilstand der det var viktig å framstå som sterk, sikker og handlekraftig midt i en økende forvirring av svak og motstridende etterretning, med umotiverte, deserterende eller narkomane soldater og overmodige generaler. En tilstand der rasistiske forestillinger og hybris førte til at det til å begynne med var helt umulig å tro på etterretning som pekte i retning av at en gjeng med «gulinger» (gooks), var i ferd med å slå verdens største og mest avanserte militærmakt.
Ønsketenkning trumfet derfor realiteter. Så USA pøste på med flere soldater og flere bomber. Til ingen nytte, skulle det vise seg i det lange løp, men med fryktelige virkninger for Vietnam: Flere millioner døde og enorme miljøødeleggelser blant annet på grunn av USAs kjemiske krigføring og millioner av miner, som dreper og lemlester vietnamesere den dag idag, 48 år etter krigens slutt. De 45 000 amerikanske soldatene som ble drept er bare småtteri til sammenligning, men også noe som USA bare kan takke seg selv for. Se denne utmerkede dokumentaren, som er basert på intervjuer med Robert McNamara.
https://www.imdb.com/title/tt0317910/
Vestlige ledere i dag har den samme hybris og de samme til dels rasistiske forestillinger om russere, mens de fører krig mot Russland med ukrainere som kanonføde og Ukraina som slaktoffer. Men det kan hende at de innerst inne (utad må de framstå som sikre og handlekraftige) er like forvirret som McNamara/Johnson (Kennedy sa at han ville trappe ned/avslutte krigen rett før han døde), eventuelt innser at slaget om Ukraina er tapt, eller at det vil bli for farlig å forsøke og vinne krigen. Men de håper på det beste og ingen tør å være den første som ‘kaster inn håndkleet’. Aller minst tør norske ‘ledere’ det. Så de fortsetter for så å kunne overlate skylda for nederlaget til sine etterkommere i politikken.
Dette er en teori. Jeg ser ikke bort fra at russiske ledere tenker noenlunde det samme og at Russland kan tape krigen. Men jeg finner det mindre sannsynlig, da russerne fører en eksistensiell krig, mens USA/NATO/EU ‘kun’ fører en krig for å bevare sitt verdensherredømme (som de ikke lenger har). Dessuten har USA/NATO/EU nå begått samme feil som Hitler i 1941, da han innførte en tofrontskrig, både mot Vesten og Russland. For USA/NATO/EU ypper som kjent også til krig mot Kina.
Krigsdagbok del 58 – 19. til 23. april 2023
Krigsdagbok del 57 – 7. til 18. april 2023
Krigsdagbok del 56 – 1. til 6. april 2023
Krigsdagbok del 55 – 27. til 31. mars 2023
Krigsdagbok del 54 – 21. til 26. mars 2023
Krigsdagbok del 53 – 12. til 20. mars 2023
Krigsdagbok del 51 – 3. til 5. mars 2023
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Krigsdagbok del 49 – 10. til 17. februar 2023
Krigsdagbok del 48 – 4. til 9. februar 2023
Krigsdagbok del 47 – 1. til 30. februar 2023
Krigsdagbok del 46 – 25. til 30. januar 2023
Krigsdagbok del 45 – 15. til 20. januar til 2023
Krigsdagbok del 44 – 6. til 14. januar 2023
Krigsdagbok del 43 – 30. desember 2022 til 5. januar 2023
Krigsdagbok del 42 – 16. til 25. desember 2022
Krigsdagbok del 41 – 12. til 13. desember 2022
Krigsdagbok del 40 – 2. til 11. desember 2022
Krigsdagbok del 39 – 22. november til 1. desember 2022
Krigsdagbok del 38 – 19. til 21. november 2022
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Krigsdagbok del 36 – 20. til 30. oktober 2022
Krigsdagbok del 35, 15. til 19. oktober 2022
Krigsdagbok del 34
Krigsdagbok del 33, 1. til 12. oktober 2022
Krigsdagbok del 32, 20. til 30. september 2022
Krigsdagbok del 31, 9. til 19. september 2022
Krigsdagbok del 30, 29. august til 8. september 2022
Krigsdagbok del 29, 21. til 28. august 2022
Krigsdagbok del 28, 7. til 18. august 2022
Krigsdagbok del 27, 28. juli til 6. august
Krigsdagbok del 26, 21. til 27. juli
Krigsdagbok del 25, 12. til 20. juli
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
@Krigsdagbok
Lockdown «skadet hundrevis av millioner mennesker i mange år fremover»
Av red. PSt - 30. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/lockdown-skadet-hundrevis-av-millioner-mennesker-i-mange-ar-fremover/
De direkte og indirekte skadene av pandemien var «betydelig, omfattende og vil etterlate en arv av skade for hundrevis av millioner mennesker», går det fram av en stor ny studie.
Ved å gjennomgå og sammenfatte 600 publikasjoner fokusert på virkningen av pandemiresponsen, konkluderte Dr. Kevin Bardosh ved universitetene i Washington og Edinburgh at disse brede og dype samfunnsskadene «bør utfordre den dominerende mentale modellen for pandemisk respons».
Forordet i studien gir en kortfattet oppsummering av de resultatene forskerne er kommet fram til, som for øyeblikket er i pre-print:
Tidlig i Covid-pandemien ble det reist bekymring for at nedstengning og andre ikke-farmasøytiske inngrep ville forårsake betydelig flerdimensjonal skade på samfunnet. Denne artikkelen evaluerer omfattende den globale kunnskapen om disse negative sosiale konsekvensene, med vekt på deres type og omfang i 2020 og 2021. Et skaderammeverk ble utviklet som spenner over 10 kategorier: helse, økonomi, inntekt, matsikkerhet, utdanning, livsstil, intime relasjoner, fellesskap, miljø og styresett. Analysen sammenfatter 600 publikasjoner med fokus på metaanalyser, systematiske oversikter, globale rapporter og flerlandsstudier. Denne kumulative akademiske forskningen viser at sideskadene av pandemisk respons var betydelig,
Mange av de originale spådommene støttes bredt av forskningsdataene, inkludert: en økning i overdødelighet uten Covid, forverring av mental helse, barnemishandling og vold i hjemmet, økende global ulikhet, matusikkerhet, tapte utdanningsmuligheter, usunn livsstilsatferd, sosial polarisering, voldsomt økende gjeld, demokratisk tilbakegang og svekkede menneskerettigheter. Unge mennesker, enkeltpersoner og land med lavere sosioøkonomisk status, kvinner og de med allerede eksisterende sårbarheter ble hardest rammet.
Disse skadene på samfunnet bør utfordre den dominerende mentale modellen for pandemiresponsen: det er sannsynlig at mange Covid-politikker forårsaket mer skade enn nytte, selv om ytterligere forskning er nødvendig for å adressere mangel på kunnskap og utforske politiske avveininger, spesielt på landnivå. Planlegging og respons for fremtidige globale helsekriser må integrere et bredere spekter av ekspertise for å redegjøre for og redusere samfunnsskader forbundet med statlig intervensjon.
Prosjektet ble støttet av Collateral Global, en britiskregistrert veldedighetsorganisasjon som ble grunnlagt av Jay Bhattacharya, Martin Kulldorff og Sunetra Gupta fra Great Barrington-erklæringen med Carl Heneghan fra Oxford Center for Evidence-Based Medicine , «dedikert til å forske, forstå og kommunisere effektiviteten og sivile virkningene av de obligatoriske NPIene tatt av regjeringer over hele verden som svar på Covid-pandemien.»
Les hele studien her.
Svært alvorlige funn
Her følger noen av de funnene studien har gjort:
Voldsom gjeldsøkning
«Ifølge IMF (2021) ble 18 billioner dollar brukt av regjeringer frem til september 2021 (88 % i avanserte økonomier): 11 billioner dollar i direkte inntekter og 7 billioner dollar til likviditetsstøtte. Bare 8 % av utgiftene (1,5 billioner dollar) ble rettet mot helsesektoren. Den finanspolitiske responsen anslås å ha tilsvart 20 % av BNP i høyinntektsland, 10 % i øvre middelinntektsland og finanspolitisk støtte utløste den største ettårige økningen i global gjeld siden andre verdenskrig. Den steg 30 % i 2020 til 263 % av globalt BNP (Gaspar et al. 2022; Kose et al. 2021)»
Større klasseforskjeller, mer fattigdom
«Den pandemiske resesjonen i 2020–21 snudde den tendensen til utjamning som har pågått de siste tiårene, og økte global ulikhet og formuesgapet mellom land og innenfor land (Adarov et al. 2022; ILO, 2022b, IMF, 2022; Narayan et al. . 2022; Verdensbanken, 2022). Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) tapte arbeidere omtrent 6 billioner dollar i direkte inntekt i løpet av 2020–22 sammenlignet med en 2019-grunnlinje. Samtidig ble formuen til milliardærene nesten doblet (Chancel et al. 2022), og økte med anslagsvis 4 billioner dollar ifølge Oxfam (2022a,b).»
Stort tap av arbeidstid og arbeidsplasser
«Et tap på 19% i global arbeidstid skjedde på toppen av de verdensomspennende nedstengningene (ILO, 2021b). Totalt sett estimerte ILO et tap på 9% av den globale arbeidstiden og 114 millioner jobber i 2020, høyere for kvinner og unge arbeidstakere, og i Latin-Amerika og Karibia, Sør-Europa og Sør-Asia (ILO, 2021a). Selvrapporterte undersøkelsesdata fra 80 land (med forbehold om skjevhet) tyder på at sysselsettingen for voksne i arbeidsfør alder var 31% mindre enn nivåene før pandemien i april, juni 2020 (Brunckhorst et al. 2023)»
Den globale medianinntekten falt med 4% i 2020
«Verdensbankens Poverty and Global Prosperity Report (2022) estimerte at den globale medianinntekten falt med 4 % i 2020. Storskala empiriske undersøkelser fant at pandemipolitikken førte til at 30% til 65% av verdens befolkning led økonomisk i 2020 ( Bundervoet et al. 2022; Egger et al. 2021; Khetan et al. 2022). Størrelsen på inntektstapene var betydelige (Miguel og Mobarak, 2022), påvirket uforholdsmessig lavinntektstakere og land (Chen et al. 2022; Khetan et al. 2022), og var assosiert med strengheten i folkehelsepolitikken (Hammond et al. . 2022; Maredia et al. 2022).»
Minst 400 millioner falt under fattigdomsgrensa
«En storstilt studie fra Verdensbanken fant at 64% av husholdningene rapporterte redusert inntekt og 36% sluttet å jobbe under den første bølgen (42% av kvinnene mistet jobben, sammenlignet med 31% av mennene) (Bundervoet et al. 2022). De mest omfattende estimatene ble levert av Verdensbankens Poverty and Shared Prosperity Report 2022. De estimerte at 90 millioner falt i ekstrem fattigdom (167 millioner falt under fattigdomsgrensen på 3,65 dollar (brukt i land med lav mellominntekt) og 152 millioner falt under fattigdomsgrensen på 6,85 dollar (brukt i land med øvre middelinntekt). Dette skulle tyde på at 409 millioner flere mennesker var under en av tre globale fattigdomsgrenser i 2020 på grunn av krisen.»
Sult og matusikkerhet
«Ifølge FNs flaggskiprapport, The State of Food Security and Nutrition in the World (FAO et al. 2022), ble 350 millioner flere mennesker presset inn i matusikkerhet fra 2019 til 2021: 207 millioner ble alvorlig matusikre (spesielt i Afrika) og 143 millioner moderat matusikkerhet. Matusikkerhetstrender økte imidlertid før pandemien. En studie av Balistreri et al. (2022) estimerte at i 2020 var 63% av anslagsvis 263 millioner ekstra matusikre mennesker på grunn av det økonomiske sjokket av pandemien, og konsentrert i Asia (India, Bangladesh, Pakistan), Afrika sør for Sahara og Latin-Amerika og Karibien. Studien estimerte at 174 millioner flere mennesker forble matusikre i 2021.»
Største tap av utdanning i historien
Pandemikrisen har blitt beskrevet som «den mest alvorlige forstyrrelsen av global utdanning i historien», med 1,6 milliarder studenter i 190 land berørt i 2020 og personlig utdanning stengt i 141 dager i gjennomsnitt mellom 2020-2021 (UNICEF, 2022). Anslagsvis 771 millioner barn gikk glipp av 1,5 år eller mer av skolen (Schady et al. 2023). En modellstudie av UNICEF (2022) estimerte en kraftig økning på 13 % i global læringsfattigdom, som steg fra 57 % i 2019 til 70 % i 2022.»
Kommentar: Den råeste klassekrigen fra de rikeste noen gang
De siterte utdragene er bare noen av de viktigste funnene forskerne har gjort. De er tilstrekkelige til å slå fast at lockdownpolitikken og koronatiltakene har vist seg å være den råeste klassekrigen fra milliardærenes side mot resten av verdens befolkning og da særlig mot arbeiderklassen, kvinnene, de fattige og barna.
Voldsom formuesoverføring til de rikeste, voldsomme tap i lønn, familieinntekt og utdanning. Og voldsom gjeldsøkning for fattige land til finansinstitusjonene. Det høres ikke ut som en typisk venstrepolitikk. Likevel ble alt dette entusiastisk støttet av alle venstrepartiene i Norge og de fleste venstrepartiene i Europa.
Og på toppen av det hale har det ikke latt seg påvise at noen av disse tiltakene har hatt noen effekt for å stanse spredninga av et luftveisvirus. Og det visste man allerede våren 2020 at de ikke ville ha.
Les mer på steigan.no om lockdown.
Thailands provestlige regjering vil gi USA en plattform for innblanding i Myanmar
Av skribent - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/thailands-provestlige-regjering-vil-gi-usa-en-plattform-for-innblanding-i-myanmar/
En sentral utenrikspolitisk rådgiver for lederen av Thailands liberale Move Forward Party (MFP) har sagt til Thai PBS World at den påtroppende MFP-ledede regjeringen ikke lenger vil tie om krisa i nabolandet Myanmar. Dette skriver The Irrawaddy, som fortsetter:
Myanmar har vært oppslukt av blodig konflikt siden kuppet i 2021 og brutale nedskjæringer utløste en populær væpnet motstand mot militærstyret.
Diplomatiske anstrengelser for å få slutt på krisen har stanset, og problemet har blitt en trussel mot regional stabilitet, spesielt for nabolandet Thailand.
Fuadi Pitsuwan, utenrikssjef for MFP-leder Pita Limjaroenrat, sa at den påtroppende regjeringen vil gjenopplive thailandsk utenrikspolitikk for å forbedre sitt image i ASEAN og lindre Myanmars politiske krise. MFP danner en åttepartikoalisjon etter å ha vunnet flertallet i landets stortingsvalg 14. mai.
Brian Berletic, som vil være kjent for leserne som en nøktern kommentator på krigen i Ukraina, bor i Thailand og har begivenhetene tett innpå seg. Her er hans kommentar:
USAs klienter vant valget i Thailand
Den USA-støttede opposisjonen vant en knusende seier ved valget i Thailand 14. mai. Partiet Move Forward fikk 36% av stemmene og Pheu Thai 27,7%. Dette har allerede vakt stor begeistring i Washington der man lenge har finansiert og dyrket fram denne opposisjonen.
Med et lojalt regime på plass i Thailand kan USA trappe opp sin infiltrasjon i Sørøst-Asia, og at dette har med Kina å gjøre bør ingen være i tvil om.