Nyhetsbrev steigan.no 30.04.2023
Nytt parti? Krevende, finnes det plass til det?
Ukrainakrigen forandrer det politiske landskapet i Tyskland
Andelslandbruk: – Duften av jord gjør oss lykkeligere!
FBI hjelper ukrainsk etterretning med å slå ned «desinformasjon» på sosiale medier
Hvorfor gjør Norges bank krona til en søppelvaluta?
Bekjennelser fra en politisk pressesekretær
Nytt parti? Krevende, finnes det plass til det?
Av Ove Bengt Berg - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/nytt-parti-krevende-finnes-det-plass-til-det/
Nytt parti ikke mulig på lenge. Heller en styrka fredsbevegelse?
Av Ove Bengt Berg.
Tidligere nestleder i Rødt, Marielle Leraand, sa etter Rødts landsmøtevedtak om våpenhjelp til Ukraina, at det trenges et nytt parti i Norge. Et fredsparti for NATO-motstand, nedrustning og global rettferdighet.
Å starte et parti er ikke bare-bare. Og er det mulig hvis det skal inneholde nesten alle av Rødts andre standpunkter i dag? Det virker ikke sannsynlig.
Er en styrka fredsbevegelse et riktigere mål?
Marielle Leraand skreiv på Facebook-sida si 25.04.2023:
Vi trenger derfor å starte et nytt parti: et tydelig parti som sloss også når det politiske klimaet for NATO -motstand er som giftigste, med ord og på fredelig vis, for nedrustning, global fred og rettferdighet.
Hun skreiv også et annet sted på den samme tråden:
Vedtaket fra Røds landsmøte innebærer å støtte NATOs krigføring i Ukraina, som ikke lengre bare er en stedfortrederkrig, men en direkte krig mellom Russland og USA/NATO.
Å støtte NATOs krigføring er uforenlig med å tilhøre venstresida. Rødt er dermed ikke lengre et parti på venstresida, og ikke lengre et parti venstreorienterte bør føle seg hjemme i.
Rubicon*
Mye tyder på at landsmøtevedtaket for Rødt er et politisk viktig tidsskille uten mulighet til endring. Som da restene av Finn Gustavsens og venners anti-krigsparti og anti NATO-parti i 1999 vedtok å slutte seg til NATOs krig mot Jugoslavia. Rødt hylles nå på lederplass av Aftenposten som et parti av «oss».
Uten lokal omkamp
Andre partikamper i norsk historie har hatt et annet forløp. Mest kjent er splittelsen i Arbeiderpartiet i 1923 om holdninga til Moskva-tesene. Mindretallet på landsmøtet, 103 mot 169 (mindretall på 38 prosent), gikk straks ut og danna Norges Kommunistiske Parti. Og så blei det kamp i svært mange partilag i Arbeiderpartiet om hvilket parti lokallaget skulle slutte seg til. Det samme skjedde etter splittelsen på SFs landsmøte i 1969. Det blei kamp i mange partilag om å slutte seg til SUFs partibyggende organisasjon eller ikke.
Alle disse partikampene om landsmøtevedtakene virka som partibyggende tiltak. For motstanderne av våpenstøttevedtaket er det vel neppe aktuelt med omkamp i partilag etter partilag. Det gjør også forsøk på partibygging vanskeligere.
Det er lite som tyder på at å bli og kjempe for et motsatt vedtak har noe for seg.
Nytt parti, et slag i lufta?
Et medlem i Rødts Facebook-gruppe, Arne Kommisrud, skriver på Leraands tråd:
Hva Rødt gjelder, får det standpunktet det landet på i våpensaken, liten betydning for oppslutningen. Det ville også et motsatt avstemningsresultat ha gjort. Rødt var i ferd med å ta av over 10 prosent før Ukrainakrigen startet opp. Deretter sank det noe. Men oppslutningen, med det standpunktet til krigen som nå er vraket, har vært stabilt, men godt over valgresultatet i 2021.
Rødt har klart det SV ikke fikk til, å mobilisere grupper som ellers ikke ville ha stemt, som befinner seg nederst ved bordet sosialt og føler seg fremmedgjort fra hele det politiske systemet. Ikke noe tyder på at en slik velgerbasis vil erodere med det første i Norge, tvert i mot. Rødt kommer til å forbli en annen type sosial bevegelse enn de andre partiene.
Krig, fred og imperialisme: Hva er det?
Arne Kommisrud skreiv samme sted også:
Marielle Leraands analyse av krigen i Ukraina har svært begrensa nedslagsfelt innafor opposisjonen i Rødt. Den breie strømninga bak «fredslinja» ser på motsigelsen mellom russisk imperialistisk angrepskrig og legitim ukrainsk motstandskamp som den overordna konfliktlinja og deler ikke synet om at vi først og fremst har å gjøre med en proxykrig. Hennes partiprosjekt vil etter alt å dømme te seg som slag i tomme lufta.
Den reelle karakteren av krigen gjør også at parallellene til 1914 faller til jorda. Den gang dreide det seg om imperialistisk omfordelingskrig.
Bygg fredsbevegelsen
Norsk fredsbevegelse ligger nede. Sjøl om det er partiene på Stortinget og i regjering som treffer de formelle politiske vedtaka, er det mer eller mindre statsfinansierte interesseorganisasjoner og lobbyorganisasjoner som «tenketanker» som utvikler og får gjennomslag for den politikken som vedtas. En slagkraftig fredsbevegelse som er uavhengig av partier er derfor viktigere enn ett eller flere «fredspartier».
Rødt-medlem Geir Christensen skriver på den samme FB-tråden om det som høres ut som den beste organisatoriske oppgaven framover:
Det er trist at antikrigsbevegelsen ikke har noe parti som taler fredens sak. Spesielt i en situasjon hvor verden balanserer på randen av verdenskrig. Sammenligningen med opptakten til 1. verdenskrig er god. En viktig årsak til at dette kunne skje er at antikrigbevegelsen er så svak. Den store utfordringen er å gjenreise en stor og slagkraftig fredsbevegelse. Nå finnes det en rekke initiativ. Desverre altfor små og toppstyrte alle. Vi trenger en landsdekkende fredsbevegelse med lokallag og aktivitet i alle kommuner. Ta fatt i de kreftene som finnes nærmest deg og dann lokale avdelinger. Og lag en bevegelse for samarbeid og sammenslåing.
«Klima»- og miljøbevegelsen: Fjernt fra fredsbevegelsen
Er det noe som er miljøskadelig og bryter med alle tiltak i det som kalles «klima»kampen, så er det krig. Og er det noe miljø- og klimabevegelsen i Norge og ellers i Europa er ivrig på, så er det nettopp krig. Merkelig nok.
Helt siden 1999 har De grønne i Tyskland vært et krigsivrig parti, og er det enda mer i dag da de også sitter i regjering med en krigsivrig utenriksminister. MDG og Venstre utmerker seg i Norge på å være de mest offensive for våpenhjelp og krig. Våpenstillstand og fred tier de om.
En slagkraftig antikrigsbevegelse kan heldigvis og må derfor bygges uavhengig av «det grønne sjiktet». Det er et helt annet samfunnssjikt som må mobiliseres til en ny fredsbevegelse.
*Ugjenkallelig beslutning, ingen veg tilbake. Terningen er kastet, sa Cæsar.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Ukrainakrigen forandrer det politiske landskapet i Tyskland
Av red. PSt - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/ukrainakrigen-forandrer-det-politiske-landskapet-i-tyskland/
I Tyskland er motstanden mot NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina mye sterkere enn i Norge. Motstanden mot krigen er sterkest i arbeiderklassen og svært sterk i de områdene som utgjorde det tidligere Øst-Tyskland.
En politisk leder som Sarah Wagenknecht har markert seg sterkt og prinsipielt mot krigen. Det samme har en del andre Linke-folk gjort. Men ellers er det AfD, Alternative für Deutschland, som har markert seg hardest mot krigen. Dette gjør at partiet er størst eller nest størst i meningsmålingene i forbundsland som Sachsen (29%), Brandenburg (23,5%), Mecklenburg-Vorpommern (25%) og Thüringen (28%).
Jan Hårstad kommenterer dette på Derimot.no og skriver: at «de gamle partiene så en mulighet til å oppfylle sin gamle drøm fra to verdenskriger: hvordan gjøre det nye Ukraina til en tysk satelittstat. Stepan Bandera skiftet ut med Zelensky.»
Mens altså «AfD agiterer for fredsforhandlinger og stopp av Leopard Tanks til Zelensky. Resultatet ble at AfD ble en ledende kraft innen krigsopposisjon i Tyskland.»
Og som Hårstad skriver videre: «Disse siste tallene setter panikk i tradisjonell borgerlighet og en jobber for å forby ungdomsavdelingen «Junge Alternative» og «Institut für Staatspolitik» som er tenketank knyttet til partiet.»
Naturligvis. Krigsmotstand er fali’ det!
AfDs nettsider tegner følgende bilde av hvor partiet står i utenrikspolitikken:
USA er fortsatt vår viktigste allierte. Nasjonalt forsvar skal imidlertid i stor grad sikres uavhengig av de europeiske statene.
AfD avviser opprettelsen av en EU-hær eller bruk av tyske væpnede styrker for utenlandske interesser.
For AfD er en avspenning i forholdet til Russland en forutsetning for varig fred i Europa. Det er i Tysklands interesse å integrere Russland i en overordnet sikkerhetspolitisk struktur uten å neglisjere egne og våre alliertes interesser.
AfD tar til orde for slutten på sanksjonspolitikken. Det økonomiske samarbeidet med Russland skal intensiveres.
Det er ikke overraskende at dette er paroler som slår an i arbeiderklassen og i det tidligere DDR.
Tyskland er det landet i Vest-Europa som har tapt mest på sanksjonspolitikken og ødeleggelsen av forholdet til Russland. Den tyske «elitens» servilitet overfor USA kan knapt illustreres bedre enn gjennom dens absolutte underkastelse i forbindelse med USAs (og Norges) sabotasje mot Nord Stream.
Andelslandbruk: – Duften av jord gjør oss lykkeligere!
Av Julia Schreiner Benito - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/andelslandbruk-duften-av-jord-gjor-oss-lykkeligere/
– Det er vist i forskning, sier Sarah og Tikki. Som sykepleier orket ikke Tikki å stikke flere pinner i friske neser. Nå stikker de to frø i jorden på Øverland andelslandbruk.
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.
Habilitet: Hemalis redaktør er andelshaver på Øverland. Forleden gravde hun fram jordskokk av i fjor og er fortapt i jordskokksuppe og jordskokkchips bakt i ovnen.
Volvat medisinske: Det smertet Tikki (høyre over) hver gang hun tok en dyp neseprøve opp i hylende, fastholdte friske barns neser. Hun sa opp jobben som sykepleier etter 12 år i spesialisthelsetjenesten. På Øverland andelslandbruk er det andre pinner.
Bordet er dekket av økologiske og biodynamiske frø som dynkes i mikroorganismer for mer kraft. Frøene skal snart i jorda.
– Å ha frøene i kaffefilter er vår egen patent. Når frøene har tørket, sår vi dem innen 48 timer.
Tikki, Sarah og frøene er klare for en frodig sesong. Øverland i Bærum er smak, kvalitet, helse, bærekraft, fellesskap, økologi og framtid i én plante.
– Forskning viser at duften fra jorda gjør oss lykkeligere, sier de to.
– Orket ikke lenger å teste friske mennesker mens de syke ikke fikk hjelp
Det var i de dager i 2020 da de som trengte helsehjelp måtte holde seg hjemme mens de friske opptok ressurser. Tikki Sommerschield Matheson led ved hver pinne hun stakk i hver symptomfrie nese.
– Ut ifra vanlig praksis for sykepleie var det ingen fornuft. Sykehusene forfaller og syke får ikke hjelp, men vi skulle teste friske mennesker. Det var blodig urettferdig. Jeg kunne ikke lenger være med på det, eller bidra til at barn utviklet skrekk for hvite frakker ved å tvinge pinner i nesen deres. Til og med babyer stakk vi pinner i, de satt i babysetene sine og hylte …
Tikki er også agronom, hun sa opp jobben, og sommeren 2020 fant hun veien til Øverland gård. Nå klargjør hun og daglig leder Sarah Danielsson frøene som skal i jord og til bord.
Sarah er marinbiolog, i 20 år jobbet hun i Norske Veritas, men så ville hun «redde verden». Et møte med Tikki på jordet gjorde at Sarah ba om permisjon fra Veritas.
– Den dagen kom jeg rett fra et styremøte til Øverland der jeg var andelshaver. Jeg byttet fra drakt til gummistøvler og traff det ene mennesket som var der, Tikki. Skal vi finne på noe sammen? sa vi. Slik ble det.
– Savner ikke det store huset
Fra januar 2023 har Sarah vært daglig leder på Øverland.
– Her fant jeg alt det jeg har drømt om. Jeg kan kombinere administrativt og dyrking. Det har kostet økonomisk frihet, men jeg savner ikke det store huset på Røa som jeg hadde. Nå bor jeg på 39 kvadratmeter med to tenåringsbarn fordi jeg ville redusere gjelden. Jeg har mindre penger, men det tenker jeg ikke på. Å så tomater og vanne kjennes ikke som jobb, nå kan jeg ikke gjøre noe annet enn dette.
Øverland gård ble et andelsbruk i 2006 som Norges første og er i dag det største.
– Målet er å gå i null, altså motsatt av hvordan samfunnet ellers driver, sier Tikki og Sarah. Vi har nå 340 andelshavere og håper på flere. Tusen mennesker er tilknyttet 30 dekar, vi har alt fra bær, tindved, svarthyll, valnøtt, druer til rotgrønnsaker og ville vekster. Over 100 ulike sorter som vokser uten sprøytemidler.
Andelslandbruk er frihet og fellesskap
Mer smak og næring, natur og fellesskap – det motiverer andelshaverne.
– Dette er et fristed, en oase av planter, bikuber, høner, sommerfugler og annet vilt liv. Den første salaten høstes allerede nå i april, siden kommer pastinakk, purre, jordskokk og vårløk. Utvalget her er mye større enn i butikkene, for eksempel har vi solmodne tomater i alle farger, runde agurker, gul squash og tomatillo. Vi har bønner i alle farger og lilla blomkål, og nå prøver vi artisjokk for første gang. Dessuten lærer vi våre andelshavere å høste ville vekster og annet spiselig “ugress”.
Jeg blir like overrasket hver gang vi planter ut 10 000 purreplanter på en dag
Sommeren gir lange arbeidsdager, da er det Tikkis ektemann som tar mest ansvar hjemme.
– Om vinteren er det jeg som er hjemme med syke barn. En katastrofedag på jobben er når ugresset vokser overalt mens småplantene trenger å komme i jorden. Da kaller vi inn andelshavere for hjelp. Når vi er mange, luker vi på null komma niks. Jeg blir like overrasket hver gang vi planter ut 10 000 purreplanter på en dag …
Helsa tilbake etter krystallsyken
På Øverland har Tikki fått mer enn frodige, frie dager. Hun har også fått helsa tilbake.
– Etter tre tette barn og mange år som «flink», fikk jeg krystallsyke. Jeg tror at det skyldtes kombinasjonen av stress, søvnmangel og dårlig samvittighet for pasienter og for dem hjemme. Nå er jeg helt frisk, jeg har gått barbeint her, fått sol, jeg har gravd i jorda og sikkert fått gode tarmbakterier fra den …
Tikki og Sarah savner bærekraftige systemer for matproduksjon – uten gift og fordyrende mellomledd. Andelslandbruk er en del av framtidens løsning for matproduksjon, mener de.
– Andelshaverne kan selv følge hver grønnsak, kanskje har de til og med plantet den selv.
– Matindustrien gir ekstremt usunne produkter som er ultra prosesserte og fulle av tilsetningsstoffer. Vi oppfordrer forbrukeren til å bruke stemmen sin. Tenk at dagligvarebutikken ikke har lov til å selge kålen fra bonden som dyrker rett ved siden av! Som forbrukere vil vi ha det ferskeste og beste, ikke det som har ligget i ukevis på kjøl, sier Tikki og Sarah.
Det venter dem og andelshaverne smakfulle sommerdager og en full jordkjeller til høsten.
Om Øverland gård
Prinsippet er tillitsbasert fellesskap, alt dyrkes sammen i store felt hvor andelshavere kan høste selv og må bidra med 8 timers arbeidsinnsats i løpet av en sesong.
Risikoen er delt, som andelshaver er du garantert nok, men ikke nødvendigvis de vekstene du ønsker.
En familie med to barn må bruke minst 30 000 kroner årlig dersom de kun skal spise økologiske grønnsaker. Liten andel koster 4900 kr og stor andel koster 6900 kr.
Prinsippene er biodynamisk, økologisk og regenerativt jordbruk: minimere pløying, tilbakeføring av næring, karbon (CO2) holdes nede i jorden.
Samarbeider med Horgen gård og Baden gressfora Storfekjøtt om kasseandeler med økologisk kjøtt og egg som kan hentes på Øverland gård.
Siste nytt fra Øverland:
Det er sådd rosenkål og salat til litt senere i vår.
Hvitløken som ble satt i fjor spirer nå grønt.
Valnøtt-trærne har overlevd både rådyr, jordrotter og frost. Om syv år kan vi høste valnøtter.
Denne helgen er det fruktdag, ifølge Maria Thuns biodynamiske såkalender. Det betyr at andelsbruket følger månens rytme og planetenes konstellasjoner etter hvilke aktiviteter som er gunstige til hvilken tid.
Jordbærplantene som ble plantet i fjor trenger nå kjærlig stell.
Etter pandemien: Hvordan kunne splid oppstå? Hvordan bygger vi nå bro?
Møt Guro, Julia og Silje på Litteraturhuset i Bergen! 2. mai.
Hva har frykt, moralisering og sensur gjort med oss som folk?
Hva ble og blir sensurert?
Hvordan bidrar tekgiganter, media og myndighet til å kontrollere ytringer og påvirke hva som er «god moral»?
Hvordan kan vi forstå nordmenns adferd de siste tre årene?
Med Hemalis journalist Guro Skjelderup, Hemalis redaktør Julia Schreiner Benito og psykologspesialist Silje Schevig. Se arrangementet her.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet hemali.
FBI hjelper ukrainsk etterretning med å slå ned «desinformasjon» på sosiale medier
Av skribent - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/fbi-hjelper-ukrainsk-etterretning-med-a-sla-ned-desinformasjon-pa-sosiale-medier/
I et intervju definerte en høytstående ukrainsk tjenestemann «desinformasjon» som enhver nyhet som motsier hans regjerings budskap.
Av Lee Fang.
Federal Bureau of Investigation (FBI) presser Facebook til å ta ned påstått russisk «desinformasjon» etter ordre fra ukrainsk etterretning, ifølge en høytstående ukrainsk tjenestemann som regelmessig korresponderer med FBI. Den samme tjenestemannen sa at ukrainske myndigheter definerer «desinformasjon» bredt, og flagget mange sosiale medierkontoer og innlegg som han foreslo ganske enkelt fordi de motsier den ukrainske regjeringas fortelling.
«Når vi har et spor eller bevis på desinformasjonskampanjer via Facebook eller andre ressurser som er fra USA, sender vi denne informasjonen til FBI, samtidig som vi skriver direkte til Facebook,» sa llia Vitiuk, leder av avdelingen for cyberinformasjonssikkerhet i Ukrainas sikkerhetstjeneste.
«Vi ba FBI om støtte for å hjelpe oss med Meta, for å hjelpe oss med andre, og noen ganger får vi gode resultater med det,» bemerket Vitiuk. «Vi sier: ‘Ok, dette var personen som sannsynligvis var Russlands innflytelse’.»
Vitiuk sa i et intervju at han er en talsmann for ytringsfrihet og forstår bekymringer rundt sensur på sosiale medier. Men han innrømmet også at han og kollegene hans har et bevisst ekspansivt syn på det som regnes som «russisk desinformasjon».
«Når folk spør meg, ‘Hvordan skiller du om det er falskt eller sant?’ Det er faktisk veldig vanskelig i en slik informasjonsflyt,» sa Vitiuk. «Jeg sier: ‘Alt som er imot landet vårt, betrakt det som falskt, selv om det ikke er det.’ Akkurat nå, for vår seier, er det viktig å ha den typen forståelse, ikke å bli lurt.»
De siste ukene, sa Vitiuk, har russiske styrker brukt ulike former for desinformasjon for å skape falsk spenning mellom president Volodymyr Zelensky og Valerii Zaluzhnyi, den firestjerners generalen som tjener som øverstkommanderende for Ukrainas militære.
Faktisk har nylige rapporter fokusert på forholdet mellom de to ukrainske lederne. Den tyske avisen Bild rapporterte at Zelensky og Zaluzhnyi hadde kranglet om taktikk som ble utplassert i kampen om Bakhmut. Vitiuk sa at enhver forestilling om konflikt mellom Zelensky og hans militærsjef er falsk.
«De prøver å skape problemer i Ukraina, og de prøver å så frøene til misforståelser mellom Ukraina og våre partnere som støtter oss,» sa Vitiuk.
Vitiuk, en høytstående tjenestemann i Ukrainas innenlandske etterretningsbyrå, snakket med meg denne uken på RSA Convention i San Francisco, en årlig samling som samler en samling cybersikkerhetsfirmaer, rettshåndhevelse og teknologigiganter.
FBI har på det siste kommet i søkelyset for den innflytelsen byrået utøver på Twitter, Facebook og andre sosiale medieplattformer. En serie rapporter og kongresshøringer fordypet seg i byråets rolle i å forme beslutninger om innholdsmoderering knyttet til valget i 2020.
Bevis på FBI-press på sosiale medieselskaper kommer på et tidspunkt da disse selskapene allerede tar proaktive skritt for å jakte på påstått utenlandsk propaganda og fabrikkert materiale. Siden Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, har sosiale medieselskaper vært på vakt for hack- og lekkasjeoperasjoner, falske profiler og andre triks på nettet som kan bli brukt av Moskva for å påvirke opinionen rundt konflikten. Men kritikere anklager Facebook og andre teknologifirmaer for å undertrykke uavhengig rapportering og avvikende synspunkter om krigen i arbeidet med å merke og fjerne innhold plantet av den russiske regjeringa.
I forrige uke brukte Facebook for eksempel begrensede delingsstraff og en «falsk informasjon»-etikett på lenker som inneholder journalisten Seymour Hershs Substack-historie som påsto NATOs involvering i ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningen, ifølge Michael Shellenberger, en skribent som i stor grad dekker sensur i sosiale medier. Etter offentlig ramaskrik endret Facebook etiketten til «delvis falsk».
Det er uklart hvor mye av sosiale medieselskapers hardhendte tilnærming til innholdsmoderering er en direkte respons på myndighetenes hensikter.
Men det er et tilstrekkelig mønster av at FBI og andre nasjonale sikkerhetsbyråer legger press på teknologiselskaper for å antyde at disse teknologiselskapene bør bruke forhåndssensur for å unngå misnøye fra den føderale regjeringa. Basert på lekkede dokumenter fra Department of Homeland Security, rapporterte jeg i oktober om regjeringas planer om å legge større press på sosiale medieplattformer for å fjerne «desinformasjon» knyttet til «karakteren av USAs støtte til Ukraina».
E-poster avslørt gjennom Twitter-filene viser videre at en rekke FBI-agenter står i jevnlig korrespondanse med Twitter-ledere, og presser på for å oppdage og fjerne russisk innhold. I en meningsutveksling avslørt av journalisten Matt Taibbi, uttrykte Elvis Chan, en spesialagent tildelt feltkontoret i San Francisco FBI, frustrasjon over at Twitter-tjenestemenn «ikke hadde observert mye nylig aktivitet fra offisielle propagandaaktører på plattformen din.» Chan var en del av FBI-teamet som hadde ukentlige møter med Twitter for å advare om russisk desinformasjon frem mot valget i 2020. Etter gjentatte advarsler fra FBI om en potensiell russisk påvirkningsoperasjon, forbød Twitter koblinger til en New York Post-historie om innholdet på Hunter Biden-laptopen i ukene før valget.
Les: Tidligere CIA-sjef fikk agenter til å spre falsk info om Hunter Bidens laptop
I hvilken grad amerikansk militær og etterretning former samtalen i innenlandske sosiale medier om krigen mellom Ukraina og Russland er fortsatt uklart. Denne uka avslørte gransker Jack Poulson en presentasjon fra U.S. Army Cyber Command kort tid etter at invasjonen startet, der oberstløytnant David Beskow refererte til arbeid for å forsvare NATOs «merkevare» på tvers av sosiale medieplattformer.
Ukraina svarer visstnok delvis på en reell nasjonal sikkerhetstrussel. «Russiske desinformasjonskampanjer har vedvart i årevis og har tatt mange former,» sa Vitiuk. «Ukrainas avdeling for cyberinformasjonssikkerhet har tatt ned mange bot-nettverk brukt av russiske styrker for å skape forvirring og frykt i den ukrainske offentligheten,» bemerket han. «Russiske hackere har angrepet kraftproduksjon, infrastruktur og mye av Ukrainas sivile samfunn.»
Vitiuk sa at han ikke visste om Facebooks nylige struping av Hersh-artikkelen. Men han siterte den godt omtalte forfalskningen av de såkalte Discord Leaks, der pro-russiske stemmer på plattformen Telegram hadde manipulert et av de lekkede militærdokumentene for å feilaktig hevde høyere ukrainske og lavere russiske tapsnivåer under krigen, som en fremtredende eksempel på desinformasjon.
Under RSA-konvensjonen talte Vitiuk i et panel sammen med Bryan Vorndran, assisterende direktør for FBIs Cyber-avdeling; Alex Kobzanets, en FBI-agent med byråets San Francisco-kontor og Laura Galante fra kontoret til direktøren for nasjonal etterretning.
Under panelet takket Vitiuk den ukrainske regjeringas mange allierte i offentlig og privat sektor i USA, inkludert Mandiant, Cisco, CrowdStrike, Clearview, Google, Amazon og Starlink, blant andre. Cybersikkerhetsstøtte fra amerikanske partnere har bidratt til å hindre russiske cyberangrep på sivil og militær infrastruktur og har vært en «psykologisk game changer», sa Vitiuk. Han understreket at FBI har vært byråets «topppartner».
Krigsinnsatsen har også lært FBI nye leksjoner i privat-offentlige partnerskap, ifølge Kobzanets. «Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har ringt administrerende direktører her i San Francisco for å få ham til å kjøre til kontoret sitt på en søndag ettermiddag og virkelig engasjere seg med våre ukrainske partnere,» sa han.
Etter oppmuntrende avsluttende kommentarer fra Vitiuk sto flere FBI-agenter blant publikum, inkludert Elvis Chan, for applaus.
Chan og Kobzanets nektet å snakke med meg og henviste meg til FBIs mediekontor, som ikke svarte på min e-postforespørsel om kommentar til Vitiuks påstander. Facebook har heller ikke svart på en forespørsel om kommentar.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på www.leefang.com
Lee Fang er en uavhengig journalist med tusenvis av lesere.
Hvorfor gjør Norges bank krona til en søppelvaluta?
Av red. PSt - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/hvorfor-gjor-norges-bank-krona-til-en-soppelvaluta/
Verdien på den norske krona er i fritt fall. I løpet av det siste året er den ned 14% mot amerikanske dollar og hele 19% mot euro.
Det er ingen naturlov at det må være slik. Kronas fall er en del av et politisk spill.
Sjef i Norges bank, Ida Wolden Bache sa i sin årstale den 16. februar at prisinflasjonen i Norge skyldes Russlands invasjon av Ukraina, som «fører til en sterk økning i energi- og råvarepriser… noe som har gitt økte kostnader for bedriftene, som igjen velter de økte kostnadene over i prisene til forbrukerne.» Hun sa også at «Den høye prisveksten har også sammenheng med sterk etterspørsel og lite ledig kapasitet i norsk økonomi». Wolden Bache nevnte derimot ikke med et eneste ord at Norges Bank sørget for en vekst i pengemengden de tre siste årene på hele 30%. Derimot fortalte hun at «En svakere krone gir økt importert prisvekst.» Men hun fortalte ingenting om kronesalget som Norges Bank holder på med når de skal veksle skatteinntekter fra oljeprodusentene før de putter pengene inn i Oljefondet. Dette skriver Rune Østgård på Twitter.
Norges bank sørger for kronefallet
Jonas Solgård skriver i DN:
Norges Bank vil i mai kjøpe valuta for 1,4 milliarder kroner på vegne av staten hver dag, fremgår det av en melding fredag. I praksis innebærer dette altså et salg av norske kroner.
I april ble kronesalget kuttet til 1,5 milliarder kroner per dag, etter å ha vært på 1,7 milliarder per dag i mars. Bortsett fra et hopp i februar har sentralbankens kronesalg blitt kuttet hver måned siden oktober i fjor.
På forhånd ventet Handelsbanken Capital Markets at kronesalget ville bli kuttet til 900 millioner kroner per dag, med bakgrunn i et fall i petroleumsprisene gjennom årets tre første måneder.
Kronen svekket seg både euro og dollar i etterkant av kunngjøringen. Euroen har blitt åtte øre dyrere, mens dollaren har blitt ti øre dyrere.
Ytterligere press
I en kommentar skriver Nordea Markets-strateg Dane Cekov at avgjørelsen trolig vil føre til ytterligere svekkelse for den norske kronen i måneden som kommer.
Han spår at én euro vil stige til over 12 kroner i mai. I skrivende stund står kursen i 11,81.
– Kronesalgene kombinert med den lave rentedifferansen mellom Norge og eurosonen, på bakgrunn av en mer haukete europeisk sentralbank, vil opprettholde presset på kronen, skriver han.
Han tror at kronesalgene kan komme til å bli redusert med større beløp fra juni og utover, etter at regjeringen legger frem revidert statsbudsjett 11. mai. Nordea Markets venter at revidert budsjett vil vise både lavere oljeinntekter og høyere oljepengebruk i 2023.
– Begge disse tingene taler for lavere kronesalg fra Norges Bank gjennom og etter sommeren, og en litt mindre svak krone etter sommeren.
DNB Markets tror på sin side at kronen kan styrke seg litt mot euro frem mot sommeren, men meglerhuset tror likevel at eurokursen vil være på rundt 12 om et års tid.
Andreas Steno Larsen er en anerkjent makroanalytiker. Han har gjentatte ganger advart om at Norges Bank selger for mange kroner i forhold til skatteinntektene som staten får fra oljeprodusentene. Det Steno Larsen peker på her er at Norges Bank på denne måten øker pengemengden. Dette har direkte ført til verdifall på den norske krona, både målt opp mot euro, dollar og norske varer og tjenester. Hans kommentar er:
«Realistisk hadde kronen vært 10 til 15 prosent sterkere enn ved nyttår om Norges Bank ikke hadde solgt kroner. De har svekket kursen så mye. Det er ingen annen vesentlig årsak til at kursen svekkes, slår han fast.»
Les: Kritiserer Norges Banks kronesalg: – Bør minske salget omgående
Den voldsomme kurssvekkelsen i 2020 er naturligvis i forbindelse med koronapolitikken. Lockdownpolitikken var, slik vi har påpekt mange ganger, først og fremst en gigantisk finanssvindel som overførte mange titalls tusen milliarder dollar fra statsbankene, inkludert Norges bank, til finansinstitusjonene. Politikere og medier sørget for å holde folks blikk hypnotisk fast på et nokså ufarlig virus slik at de ikke skulle oppdage at de ble plyndret.
Les: Markant kronefall etter lite kutt i Norges Banks kronesalg
– Norges Banks kronesalg og lave renteforskjeller på grunn av en relativt haukete ESB (Den europeiske sentralbanken) sammenlignet med Norges Bank, vil fortsette presset på kronen, skriver Dane Cekov i Nordea Markets.
Rune Østgård skriver:
Over lengre tid sørger den norske staten for å øke pengemengden med litt mer enn 7% i gjennomsnitt per år. Det gir en utvanning av pengeverdien på omtrent 7%. I løpet av 10 år betyr det at pengenes verdi halveres. Og etter 16 år er verdien redusert til én tredjedel. «Rentesrenteeffekten» er nådeløs, og etter kort tid har pengene tapt nesten all verdi. Det raske verdifallet gjør at pengene har meget lav kvalitet. Dette fører også til at vi mister tilliten til pengene. Vi mister tillit til dem, fordi de kan ikke oppbevare verdier for oss, for eksempel verdien av arbeidsinnsatsen vår. I det moderne norske samfunnet kvitter vi oss derfor med pengene så raskt som mulig. Vi gjør det ved å kjøpe alt mulig slags ræl som vi stort sett ikke har bruk for. Og i stedet for å spare penger, pådrar vi oss gjeld. Vi tar ikke opp bare litt lån. Vi tar opp enormt mye lån. Norske husholdninger har faktisk havnet helt i verdenstoppen når det gjelder å utnytte kredittmulighetene. Vi blir kun slått av Danmark.
Klassekamp via sentralbanken
Ved å manipulere pengemengden på denne måten og gjøre folk flest til gjeldsslaver fører sentralbanken klassekamp. Det snakkes om omfordeling i samfunnet, og da tenker man på omfordeling via skatteseddelen fra de rike til de fattige. Men det vi ser er en omfordeling via sentralbanken fra folk flest til finanskapitalen.
Diverse regjeringers handlinger har også satt krona i vanry.
Når den norske staten øser ut titalls av milliarder norske kroner til imperialistiske kriger, vaksinesvindel, tvilsomme stiftelser (som Clinton Foundation og Bill & Melinda Gates Foundation) så forteller den verden at krona er noe søppel som det ikke er noen vits i å ha. Alle stortingspartiene, inklusive Rødt dessverre, er med på dette, ikke minst gjennom å forplikte seg til å øse ut nærmere 90 milliarder kroner til krigsindustrien og ukrainske oligarker.
Denne politikken vil gjøre det store flertallet av oss fattigere. Men våpenindustrien og finanskapitalistene går nye glade dager i møte.
Dyrtid og mottiltak
Av Jan Christensen - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/dyrtid-og-mottiltak/
Strømprisene har blitt mangedoblet. Matvarene koster mer. Husleia øker. Billettprisene stiger. Rentenivået dobles.
Sånn kunne jeg fortsette.
Vi er inne i ei dyrtid.
Av Jan Christensen.
Vanlige folk får mindre å rutte med. Lønnsøkningene holder ikke tritt med prisstigningen. Folk med millioninntekter har det ofte omvendt: De øker sin lønn mer enn prisene. I 2022 ble prisstigningen beregnet til rundt 6%. Arbeidsfolk fikk et lønnstillegg på 3-5%. Industriledere nærmere 10%.
Når prisene stiger, rammes alle.
Melka og brødet øker med samme beløp både for fattig og rik.
Men kompensasjonen er ulik.
Om vi ønsker et samfunn med mindre forskjeller må vi tenke i nye baner.
For det første må alle ha ei lønn å leve av. «Working poor» – folk som jobber i full stilling men allikevel ikke får endene til å møtes – hører ikke hjemme i noe samfunn. Aller minst i et velferdssamfunn som det norske.
For 30 år siden fikk arbeidsfolk rundt 85% av bedriftenes verdiskapning. Nå er andelen redusert til 75%.
Bedrifter som er viktige i vårt samfunn, men som økonomisk ikke evner å gi anstendig betaling til sine ansatte, må få offentlige øremerkede lønnstilskudd.
Uansett hvor mye dette måtte stride mot EØS-regelverket.
For det andre må prisstigning kompenseres fullt ut. Å forhandle om sånt, burde være unødvendig.
Kompensasjonen må skje automatisk, i form av et kronetillegg, likt for alle. Uavhengig lønnas størrelse. Ikke med en prosentsats.
En sånn automatikk ville også virke inflasjonsdrepende, og fungere som en pris-stopp. Det ville ikke lenger være noen fornuft stadig å sette opp prisene fordi da vil også lønningene automatisk bli justert tilsvarende opp.
Det ville heller ikke være smart å trikse med kronekursen sånn at nødvendige importvarer blir dyrere.
For det tredje må leder-lønningene ned.
Dette kan gjøres gjennom innføring av en maksimal lønn, eller ved hardere skattlegging av folk med høyere inntekter.
I dag får en amerikansk toppleder utbetalt 400 ganger mer enn sine arbeidsfolk. I Norge 20-30 ganger mer.
I dag betaler vanlige nordmenn omkring en tredjepart i skatt for hver tusenlapp de tjener. Rikfolk betaler under tiendeparten, men rømmer allikevel til Sveits.
Er sånne lønns-tiltak gjennomførbare i dagens Norge?
Neppe.
Det vil bryte med «gjengs» tenkning, og med EU/EØS sin markedsliberalisme og «frie flyt».
I en globalisert verden, er det stadig vanskeligere å føre en nasjonal politikk.
Men det går an å begynne:
Gjennom å slå hull på mytene om at høye lederlønninger er nødvendig for å sikre de beste hodene, og at folk «naver» fordi de foretrekker trygd framfor arbeid.
Gjennom å kreve politikerlønninger og -godtgjørelser som mer reflekterer lønnsnivået ellers i samfunnet.
Gjennom å kreve drastiske lønns- og bonusnedskjæringer for ledelsen i offentlig eide bedrifter.
Gjennom å kreve omlegging av skattesystemet som sikrer at de rikeste betaler minst like stor andel skatt som vanlige folk.
Gjennom å kreve ekstra lønns- og trygdeøkninger sånn at de 10% som i dag lever under fattigdomsgrensa, reduseres til null.
Årets tariffoppgjør endte med kortvarig streik. Om den fører til at de dårligst betalte går opp eller ned i lønn, eller om tilleggene vil dekke siste års prisstigning, gjenstår å se.
Det gir ingen mening at høytlønna ledere som forsyner seg med en stadig større del av samfunnskaka, maner andre til moderasjon.
Det gir heller ingen mening i at staten – som selv er en stor arbeidsgiver – i praksis bare godtar at lønnsforskjellene fortsatt øker.
Kanskje noe av feilen også ligger i at de som former politikken i Norge, selv både er formuende og høytlønna?
Sånn at fattigdom og urettferdighet bare kjennes teoretisk og ikke på egen kropp?
Alle 21 som foreslås til Arbeiderpartiets nye sentralstyre, har over en million kroner i lønn- og godtgjørelser.
Det er neppe bedre i de andre store partiene.
Jan Christensen, fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU 29. april 2023.
Bekjennelser fra en politisk pressesekretær
Av Seymour Hersh - 30. april 2023
https://steigan.no/2023/04/bekjennelser-fra-en-politisk-pressesekretaer/
Hva jeg lærte i løpet av mine få måneder som Eugene McCarthys pressesekretær.
26. april 2023
Forrige helg publiserte New York Times en rapport om at president Biden har vært savnet i kamp de siste månedene, når det gjelder seriøse spørsmål-og-svar-sesjoner med Washingtons pressekorps. Den åpenbare årsaken til mangelen på pressekonferanser er «å beskytte» presidenten mot utvekslinger utenfor manus, som ofte resulterer i feiltrinn og forvirring.
Hadde jeg skrevet stykket, kunne jeg ha lagt til at presidenten er innstilt på ikke å sprute ut en uønsket sannhet. Og han er ikke alene om å unngå pressen. Faktum er at utenriksminister Tony Blinken og nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan på samme måte har forsvunnet de siste månedene når det gjelder gi og ta-økter med pressekorpset i Det hvite hus.
I deres sted har vi nå John Kirby, en pensjonert admiral som er en hyggelig nok fyr. Han var en presseguru i Pentagon for et tiår eller så siden da jeg skrev mange tøffe ting om nasjonale sikkerhetsspørsmål, vanligvis uten navngitte kilder, for New Yorker. Han gjorde da ingen påskudd om å være en politiker, og han er ikke annerledes nå. Likevel var det Kirby som ble overlatt til å ta et oppgjør med et fornærmet pressekorps tidligere denne måneden, da administrasjonen publiserte en, skyld på hvem som helst, men ikke oss,* rapport, distribuert på bare noen få øyeblikks varsel, som omhandlet den svake amerikanske tilbaketrekningen fra Afghanistan. *(Overs. kursivering)
De høytstående embetsrepresentantene som burde ha forklart den politikken var Blinken og Sullivan og kanskje til og med presidenten. Etter mitt syn var hans beslutning om å trekke det amerikanske militæret ut, et høydepunkt i hans diplomati siden han tiltrådte. Det var uflaks at en terrorbombe drepte tretten amerikanske soldater og minst seksti afghanere, og utslettet alt som var bra i USAs endring av politikken. Ja, det ble gjort feil, hastverket med å få amerikanske tropper ut av fare førte til den katastrofale tidlige nedstengningen av den viktige flybasen Bagram, men Biden gjorde det han blir betalt for å gjøre: han tok en vanskelig beslutning. Han har ennå ikke gjort det om Ukraina, eller Kina, eller i den siste, kanskje omveltende utviklingen i Israel. Og han har ikke adressert det faktum at det under hans administrasjon har dukket opp tegn på at Amerikakanskje ikke lenger er den dominerende globale makten i utenrikspolitikk, internasjonal handel og generell aktelse. På et tidspunkt, dersom Biden ønsker å bli gjenvalgt, vil han måtte møte et pressekorps som vil stille spørsmål om saker, som for eksempel hans nåværende lave status på meningsmålingene, som nå synes å være tabu.
Alt dette bringer meg til å fortelle deg hva jeg vet om å spille andrefiolin i håndteringen av media. Jeg var definitivt under pari i løpet av mine fem måneder som pressesekretær og noen ganger taleskriver for senator Eugene McCarthy, en liberal demokrat fra Minnesota som bestemte seg i slutten av 1967 for å utfordre partifelle Lyndon Johnson om presidentnominasjonen året etter. McCarthy hadde tilbrakt et tiår i Representantenes hus før han vant et senatssete i 1958, og var langt fra en flammekaster når det gjaldt Vietnamkrigen. Likevel bestemte han seg for å gjøre det senator Robert Kennedy, den nesten uunngåelige arvingen til tronen, valgte å ikke gjøre i slutten av 1967: utfordre en upopulær sittende president.
Jeg var ikke en politisk narkoman og visste ingenting om McCarthy, en senator med to perioder, hvis forakt for krigen, til min overraskelse viste seg å være ekstrem. Men jeg visste at antikrigsdemokratene var desperate etter å finne noen som kunne utfordre Johnson og få ham ut av embetet. Ikke sannsynlig, tenkte jeg. I midten av desember kom en nabo av meg ved navn Mary McGrory, en på den tiden, må-leses spaltist i Washington Star, en for lengst forsvunnet dagsavis, over for en martini, som hun ofte gjorde, og fortalte meg at jeg trengtes som McCarthys pressesekretær. Mary var fast inventar i Washingtons irske mafia, og siden hun hadde gitt opp at Bobby skulle stille, bestemte hun seg for at det var opp til Gene å gjøre det. Den ambivalente McCarthy, sa hun, var villig til å ta sjansen, men han trengte hjelp, mye hjelp. Og jeg måtte være pressesekretæren hans og skrive talene hans.
Jeg hatet politikk og alle kompromisser som var involvert, men jeg hadde trukket meg fra kontoret til Associated Press i Washington, tidligere den sommeren og nettopp fullført en bok. Alle penger som kom fra den var måneder unna og jeg var engstelig for å bare være nok en blakk frilansjournalist i Washington. Så møtet ble arrangert neste dag, hvis jeg husker det riktig, jeg skulle møte senatoren og se om det kunne fungere. Jeg hadde blitt kjent med tre eller fire senatorer siden jeg flyttet til Washington to år tidligere, og jeg likte deres hurtighet og viljetil å jobbe. På kontoret hans fikk jeg den umiddelbare følelsen av at de ansatte fra Minnesota som jobbet der, var fiendtlig innstilt til tanken om et eget kampanjekontor som ikke ville inkludere noen av dem. McCarthy selv var en kjekk mann som hadde vært en toppidrettsutøver på college og så sprek ut. Han var totalt usikker på meg, akkurat som han var om ideen om å utfordre en annen demokrat som tilfeldigvis var i Det hvite hus. Jeg ga ham et knippe magasinartikler jeg hadde skrevet, det var få gode å velge mellom, det er sikkert, og han kikket på stykkene, betraktet den unge gutten foran seg og sa: «Jeg antar at du duger.» Jeg tror ikke vårt møte og hilsen tok mer enn ti minutter.
Jeg ringte opp McGrory og fortalte henne at hun hadde kastet meg til ulvene. Hold ut, sa hun. Gene holdt en tale neste kveld i New York City, til en anti-Johnson demokratgruppe. Hun sa at det kunne føre til noen seriøse valgkamppenger, og jeg burde gå og lytte. Jeg gjorde det, og jeg hørte senatoren, som jeg trodde hadde vært foraktfull overfor antikrigsbevegelsen, gi en kraftig og overbevisende fordømmelse av Vietnamkrigen som umoralsk og ta et skritt videre ved å anklage Johnson for å krenke sin embetsed. Jeg hadde vært besatt av krigen i årevis, det var ikke en tilfeldighet at jeg to år senere skulle forfølge et tips og finne historien om My Lai-massakren og jeg hadde aldri hørt en nasjonal politiker beskrive Vietnam som den moralske skrekken det tydeligvis var, enn si antyde at Johnson svertet sitt embete.
Jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Et pressekontor for McCarthy-kampanjen hadde blitt opprettet i sentrum av Washington, og jeg hadde plutselig ansvaret for det. Den unge antikrigskvinnen som drev den virket fantastisk, og hun ble min stedfortreder. Jeg trengte en raskt fordi senatoren og jeg skulle fly til Los Angeles neste dag, og jeg skulle være hans håndlanger på turen. Jeg tilbrakte resten av dagen og mye av natten med å gå gjennom min samling av antikrigsbøker av forfattere som Bernard Fall, den gang den ledende eksperten på Vietnam og krigen, og ulike publikasjoner fra kirkegrupper som hadde sporet den morderiske krigen siden de første amerikanske troppene ankom. Jeg satte sammen en samling på 40 sider med lekser og ga den til McCarthy.
Han tok med seg poesien sin for å lese på turen, han var lidenskapelig opptatt av den og var ikke interessert i sin medpassasjer på første klasse. Men en av artiklene handlet om rettssaken mot fem antikrigsaktivister, inkludert Dr. Benjamin Spock, USAs favorittbarnelege, anklaget for å hjelpe og medvirke til militærnektere. McCarthy, som hadde fire barn, var interessert. Da vi kom til Los Angeles, gjorde senatoren et innsamlingsmøte eller to med Hollywood-publikummet, men den store begivenheten for ham var en lenge planlagt tale på et anti-krigsmøte ved UCLA. Det var et stort publikum, kanskje syv eller åtte tusen i alt og under spørsmålsrunden ble han spurt om Spock-rettssaken. Jeg lærte om senatorens genialitet da jeg hørte ham sette sammen det han tilfeldig hadde lest på flyet til et skarpt og nøyaktig forsvar for hva Spock og hans kolleger hadde gjort. Han var med dem, sa han til et brøl av applaus.
Viktigst, som vi erfarte neste morgen, ble senatorens forsvar av Spock og hans medtiltalte nasjonale nyheter, og jeg hadde hjulpet ham med å gjøre det. Det var høydepunktet på min ferdsom pressesekretær. Siden jeg ikke var hustrent i PR, brøt jeg alle tabuer i bransjen.
Noen dager etter at jeg kom tilbake fra Los Angeles fikk jeg en telefon fra kandidatens kone, Abigail, som ba meg minimere enhver offentlig vektlegging av familiens katolisisme, som hun trodde ville være en ulempe i sørlige New Hampshire. Jeg fortalte henne at jeg jobbet for mannen hennes og ikke for henne. Jeg lærte raskt at Gene var dypt religiøs og hadde tilbrakt tid på et seminar etter college, men hadde flyttet tilbake til den sekulære verden etter mindre enn et år i isolasjon. Hans tro var hans egen sak, og ingen andres, og å late som om han ikke var katolikk var tullete. Stor feil. Jeg visste ikke om «puteprat», den politiske frasen for makten til en kandidats kone. Jeg hadde gjort henne til en putepratfiende i løpet av min andre uke i jobben.
Jeg ble senere utsatt for putepratens kraft i 1981. Ronald Reagan hadde vunnet presidentskapet, og jeg var to år inn i en lang bok om Henry Kissinger. Reagans nasjonale sikkerhetsrådgiver var Richard Allen, en våpenkontrollekspert som jobbet for Kissinger i begynnelsen av Nixon-administrasjonens dager og var ikke redd for å fortelle meg ting jeg trengte å vite. Allen var en skikkelig spøkefugl, og han og jeg utvekslet noen ganger dumme og snuskete vitser da han var i Det hvite hus. Reagan elsket denne typen ting, fortalte Allen meg, og en ettermiddag etter at jeg kom opp med en god vits over telefonen, sa Allen, «Presidenten ville elske denne,» og han ba meg om å holde linjen. Jeg lyttet da Allen så ringte Secret Service-agenten på vakt utenfor Reagans kontor og spurte: «Er hun der?» Hun, er førstedame Nancy Reagan. Agenten sa ja, og Dick fortalte meg at han ville fortelle vitsen min når hun ikke var i nærheten, noe som ikke var et godt trekk. Allen ville ikke vare mange flere måneder som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Men han fortalte en historie som var verdt å gjenta. Det var kjent at Reagan ikke ønsket å bli vekket om natta, selv om National Security Agency kom med en varm avlytting merket «Critic», kritisk, betegnelsen betydde at meldingen måtte være på presidentens skrivebord i løpet av få minutter. En tidlig morgen ble Allen informert om at det israelske flyvåpenet hadde lykkes med å angripe og ødelegge en irakisk atomreaktor utenfor Bagdad. Dette var noe som måtte deles med Reagan. Allen ringte den spesielle telefonen, og presidenten svarte, lyttet nøye til meldingen, og etter en lang pause sa: «Vel, Dick, gutter vil være gutter,» og gikk tilbake til sengs. (Dick fortalte historien på forskjellige måter gjennom årene, men sluttpoenget har forblitt intakt.)
Jeg trodde jobben min var å få journalister til å intervjue McCarthy og skape publisitet og kanskje noen flere bidrag til kampanjen, som sårt trengte penger. Nei. McCarthy var ikke en tilhenger av pressekorpset i Washington, spesielt fordi journalistene behandlet ham som en raritet. Jeg oppfordret og tryglet ham stadig om å gjøre flere intervjuer, og han, dette var to måneder inn i New Hampshire-kampanjen, anklaget meg for å plante journalister i baksetet og bagasjerommet på hver bil han kjørte i. «Reporterne elsker deg,» sa han til meg igjen og igjen, «men de skal elske meg.» Mens McCarthy fikk gjennomslag blant moderate republikanere og arbeiderklassen i New Hampshire, ringte Ward Just meg, en fantastisk reporter for Washington Post (og senere en produktiv romanforfatter), nylig ankommet fra en lang periode i Vietnam, for å si at han ønsket å komme opp til New Hampshire for å se med egne øyer hvordan en erklært kandidat for anti-Vietnam-krig gjorde det. Jeg fortalte senatoren om Wards plan, og til min overraskelse skar han grimaser og sa, i hovedsak, aldri i livet. Hvorfor ikke? Han ga meg et skarpt blikk og sa: «Husker du ikke hva Ward skrev om meg i Newsweek?» Jeg måtte ringe Newsweek-kontorene i Washington for å finne sitatet: Ward hadde skrevet et lite stykke sladder seks år tidligere om McCarthy, i en del av bladet kalt Periscope, som var fylt med små rariteter, og han skildret at Gene gikk som en prest. Senatoren fortsatte å spørre meg i flere dager om jeg visste hvordan en prest gikk. Ward kom, selvfølgelig, og McCarthy tilbrakte tid med ham, men han mislikte hvert minutt av det.
Viktigst i min døende karriere som politisk pressesekretær, var mine konstante forsøk i talene jeg noen ganger utarbeidet, kampanjen hadde ansatt noen mye mer begavet i denne rollen, for å få kandidaten til å inkludere et ønske for en garantert årlig inntekt på $ 12.000 til hver amerikaner i nød. Staben min hadde presset meg til å få senatoren om bord, men operatørene som drev kampanjen, hvorav de fleste allerede skuet kontorene sine i Det hvite hus, trodde ideen var politisk selvmord. Jeg fikk til slutt McCarthy til å skrive under på forslaget, og det ble tatt med i en tale han skulle holde i begynnelsen av mars, da meningsmålingene viste at president Johnson, som hadde nølt med å stille i New Hampshire og var kandidat, ikke kom til å vinne stort, hvis han i det hele tatt vant.
På denne sene datoen, primærvalget var den 12. mars, var McCarthys oppsvingen stor politisk historie, og kontoret mitt var ansvarlig for å chartre et kommersielt jetfly og informere journalistene på hver etappe mens kandidaten holdt taler til stadig voksende folkemengder. Jobben ble mindre og mindre morsom for meg, for med suksessen kom flere reportere og flere krav om uønskede intervjuer, og mindre tilgang for meg til kandidaten selv. Men det endelige utkastet til talen inkluderte oppfordringen til en garantert årlig inntekt, og pressemeldingen jeg skrev for de rundt førti journalistene som fulgte kampanjen og reiste med oss, understreket det. Noen av de gamle ringrevene spurte meg igjen og igjen om senatoren virkelig skulle gjøre det. Talen skulle begynne sent, og journalistene fra morgenavisene og nyhetsbyråene måtte sende inn tidlig for å lage den første utgaven. Jeg forsikret dem alle om at forpliktelsen var klar.
Men McCarthy droppet forpliktelsen da han holdt talen. Jeg var ikke på scenen, og da senatoren gikk forbi, spurte han meg: «Hva synes du?» Jeg sa D-minus. Feil svar, som han og jeg visste. I baren den kvelden fortalte to eller tre av Genes gamle venner at de hadde vært oppe på hotellet og tatt en drink med Gene og noen av konas pengegutter, og jeg var dømt. Og det ble jeg.
Jeg hang med forbi primærvalget, der McCarthy kom innenfor noen få poeng fra presidenten, som da kunngjorde at han ikke ville stille til gjenvalg. Det ville bringe Bobby Kennedy inn i løpet, og sikkert undergrave McCarthy-kampanjen. Jeg hadde gjort så godt jeg kunne, men jeg var aldri inne i beslutningsprosessen i valgkampen, akkurat som John Kirby og andre i presseoperasjonen i Det hvite hus heller aldri vil bli det.
Å late som om president Biden er opptatt av å prøve å nå det amerikanske folket med forskjellige midler, og ikke unngå gi-og-ta i en pressekonferanse åpen for alle, som en rådgiver i Det hvite hus fortalte New York Times, er bare sludder.
(3) CONFESSIONS OF A POLITICAL FLACK – Seymour Hersh (substack.com)
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.