Nyhetsbrev steigan.no 30.03.2022
Dagens overskrifter:
Kunstneren Bjørn Richter om Løgnens Imperium
Foran gjennombrudd i forhandlingene mellom Ukraina og Russland?
«Den vanskelige samtalen» om NATO
Alvorlige grusomheter og forbrytelser -nynazistene avslører sitt virkelige ansikt i Ukraina
Frankrike: Sure miner etter satirisk tegning, Russland: «Hva med Charlie Hebdo?»
Rødt varsel: Hva krigen i Syria lærte meg om amerikanske og vestlige regjeringer og mediepropaganda
Kunstneren Bjørn Richter om Løgnens Imperium
Av leserinnlegg - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/kunstneren-bjorn-richter-om-lognens-imperium/
Bjørn Richter er en av flere kunstnere som ønsker å bidra til innholdet i steigan.no. Her er hans kommentar til The Empire of Lies – Løgnens Imperium:
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Om å bli forsvunnet
Av Chris Hedges - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/om-a-bli-forsvunnet/
Hele arkivet på seks år av showet mitt On Contact er fjernet av YouTube. Chris Hedges: On Being Disappeared.
Av Chris Hedges.
Hele arkivet til On Contact, det Emmy-nominerte showet jeg var vertskap for i seks år for RT America og RT International, er forsvunnet fra YouTube. Borte er intervjuet med Nathaniel Philbrick om boka hans om George Washington. Borte er diskusjonen med Kai Bird om hans biografi om J. Robert Oppenheimer. Borte er min utforskning sammen med professor Sam Slote fra Trinity College Dublin av James Joyces «Ulysses». Borte er showet med Benjamin Moser om hans biografi om Susan Sontag. Borte er showet med Stephen Kinzer på boken hans om John Foster Dulles og Allen Dulles. Borte er intervjuene med samfunnskritikerne Cornel West, Tariq Ali, Noam Chomsky, Gerald Horne, Wendy Brown, Paul Street, Gabriel Rockwell, Naomi Wolff og Slavoj Zizek. Borte er intervjuene med romanforfatterne Russell Banks og Salar Abdoh. Borte er intervjuet med Kevin Sharp, en tidligere føderal dommer, om saka til Leonard Peltier. Borte er intervjuene med økonomene David Harvey og Richard Wolff. Borte er intervjuene med veteranene og West Point-utdannede Danny Sjursen og Eric Edstrom om krigene våre i Midtøsten. Borte er diskusjonene med journalistene Glenn Greenwald og Matt Taibbi. Borte er stemmene til de som blir forfulgt og marginalisert, inkludert menneskerettighetsadvokaten Steven Donziger og den politiske fangen Mumia Abu Jamal. Ingen av programmene jeg gjorde om massefengsling, der jeg intervjuet de som ble løslatt fra fengslene våre, er lenger på YouTube. Borte er showene med tegneserieskaperne Joe Sacco og Dwayne Booth. Smeltet i tynn luft, og etterlot ikke så mye som det stoffet drømmer er lagd av. (Shakespeare, Stormen, akt 4, scene 1).
Jeg mottok ingen henvendelser eller varsel fra YouTube. Jeg forsvant. I totalitære systemer eksisterer du, så gjør du det ikke. Jeg antar at dette ble gjort i navnet til å sensurere russisk propaganda, selv om jeg har vanskelig for å se hvordan en detaljert diskusjon av «Ulysses» eller biografiene til Susan Sontag og J. Robert Oppenheimer hadde noen sammenheng i øynene til de mest stupide sensorene i Silicon Valley med Vladimir Putin. Det er faktisk ikke ett show som omhandlet Russland. Jeg var på RT fordi, som en vokal kritiker av amerikansk imperialisme, militarisme, korporasjonenes kontroll av de to regjerende partiene, og spesielt fordi jeg støtter bevegelsen Boycott, Divestment and Sanctions mot Israel, ble jeg svartelista. Jeg var på RT av samme grunn som dissidenten Vaclav Havel, som jeg kjente, var på Voice of America under det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia. Det var det eller å ikke bli hørt. Havel hadde ikke mer kjærlighet til Washingtons politikk enn jeg har til Moskvas.
Er vi et mer informert og bedre samfunn på grunn av denne massesensuren? Er dette en verden vi ønsker å bo i der de som vet alt om oss og som vi ikke vet noe om, umiddelbart kan slette oss? Hvis dette skjer med meg, kan det skje deg, enhver kritiker hvor som helst som utfordrer den dominerende fortellinga. Og det er dit vi er på vei når de regjerende elitene nekter å ta ansvar for rettsløsheten og lidelsen til arbeiderklassen, og ikke går inn for sosial og politisk endring eller demping av rovdyrmakta og uanstendige rikdommen til våre oligarkiske herskere, men i stedet påtvinger jernkontroll over informasjon, som om det vil løse den økende sosiale uroen og store politiske og sosiale splittelsene.
De mest høyrøstede heiagjengene for denne sensuren er den liberale klassen. Redde som de er for de rasende mengdene av QAnon-konspirasjonsteoretikere, kristne fascister, væpnede militser og kultlignende Trump-tilhengere som vokste ut av forvrengningene av nyliberalisme, innstramminger, avindustrialisering og kollapsen av sosiale programmer, ber de de digitale monopolene om å få det hele til å forsvinne. De skylder på alle andre enn seg sjøl. Demokrater i Kongressen har holdt høringer med administrerende direktører for sosiale medieselskaper og presset dem til å gjøre mer for å sensurere innhold. Forvis troglodyttene. Da får vi sosialt samhold. Da vil livet gå tilbake til det normale. Falske nyheter. Skadereduksjonsmodell. Informasjonsforurensning. Informasjonsforstyrrelse. De har alle slags orwellske fraser for å rettferdiggjøre sensur. I mellomtida driver de med sin egen fantasi om at Russland var ansvarlig for valget av Donald Trump. Det er en forbløffende manglende evne til å være eksternt sjølreflekterende eller sjølkritisk, og det er illevarslende når vi beveger oss djupere og djupere inn i en tilstand av politisk og sosial dysfunksjon.
Hva var mine synder? Jeg solgte ikke, som min tidligere arbeidsgiver, The New York Times, deg løgnen om masseødeleggelsesvåpen i Irak, drev med konspirasjonsteorier om at Donald Trump var en russisk agent, la ut en 10-delt podcast kalt Kalifatet som var en hoax, eller fortalte deg at informasjonen på Hunter Bidens bærbare datamaskin var «desinformasjon». Jeg spådde ikke at Joe Biden var den neste FDR eller at Hillary Clinton kom til å vinne valget.
Denne sensuren handler om å støtte det, som IF Stone minnet oss om, regjeringer alltid gjør – løgn. Utfordre den offisielle løgnen, som jeg ofte gjorde, og du vil snart bli en ikke-person på digitale medier. Julian Assange og Edward Snowden avslørte sannheten om maktas kriminelle indre virke. Se hvor de er nå. Denne sensuren er ett skritt fjernet fra Josef Stalins airbrushing av ikke-personer som Leon Trotsky ut av offisielle fotografier. Det er en ødeleggelse av vårt kollektive minne. Det fjerner de øyeblikkene i media da vi forsøkte å undersøke vår virkelighet på måter den herskende klassen ikke satte pris på. Målet er å fremme historisk hukommelsestap. Hvis vi ikke vet hva som skjedde i fortiden, kan vi ikke forstå nåtiden.
«I det øyeblikket vi ikke lenger har en fri presse, kan alt skje,» advarte Hannah Arendt. «Det som gjør det mulig for et totalitært eller et annet diktatur å styre, er at folk ikke blir informert; hvordan kan du ha en mening hvis du ikke er informert? Hvis alle alltid lyver for deg, er konsekvensen ikke at du tror på løgnene, men heller at ingen lenger tror noe. Dette er fordi løgner i seg selv må endres, og en løgnaktig regjering må hele tiden omskrive sin egen historie. På mottakersida får du ikke bare én løgn – en løgn som du kan fortsette med resten av dagene – men du får et stort antall løgner, avhengig av hvordan den politiske vinden blåser. Og et folk som ikke lenger kan tro noe, kan ikke bestemme seg. Det er ikke bare fratatt sin evne til å handle, men også sin evne til å tenke og dømme. Og med et slikt folk kan du gjøre hva du vil.»
Jeg er ikke alene. YouTube fjerner eller demoniserer regelmessig kanaler, som skjedde med Progressive Soapbox, uten forvarsel, vanligvis ved å argumentere for at innholdet inneholdt videoer som brøt med YouTubes retningslinjer for fellesskapet. Status Coup, som filmet stormingen av Capitol 6. januar, ble suspendert fra YouTube for å «fremme de falske påstandene om valgsvindel». Videoinnholdet mitt besto forresten først og fremst av bokomslag, sitater fra bøker og forfatterbilder, men det forsvant likevel.
Deplattformeringen av stemmer som min, allerede blokkert av kommersielle medier og marginalisert med algoritmer, er kombinert med den skadelige kampanjen for å traktere folk tilbake i armene til «etablissements»-medier som CNN, The New York Times og The Washington Post. I USA, som Dorothy Parker en gang sa om Katharine Hepburns følelsesmessige rekkevidde som skuespiller, spenner enhver politisk diskusjon fra A til B. Gå utenfor disse linjene og du er en utstøtt.
Ukraina-krigen, som jeg fordømte som en «kriminell angrepskrig» da den begynte, er et glimrende eksempel. Ethvert forsøk på å sette det inn i historisk kontekst, for å antyde at sviket mot avtaler fra Vesten med Moskva, som jeg dekket som reporter i Øst-Europa under Sovjetunionens sammenbrudd, sammen med utvidelsen av NATO kan ha lokket Russland inn i konflikten, avvises. Plage. Kompleksitet. Tvetydighet. Historisk sammenheng. Sjølkritikk. Alle er forvist til glemsel.
Showet mitt, primært dedikert til forfattere og deres bøker, burde vært, hvis vi hadde et fungerende system for allmennkringkasting, på PBS eller NPR. Men allmennkringkasting er like mye fanger av korporasjonene og de velstående som kommersielle medier, faktisk kjører PBS og NPR reklamer i dekke av sponsorforbindelser. Det siste showet på allmennkringkasting som undersøkte makt var Moyers & Company. Da Bill Moyers gikk av lufta i 2015, tok ingen plassen hans.
For noen tiår siden kunne du høre uavhengige stemmer på allmennkringkasting, inkludert Martin Luther King, Malcolm X, Howard Zinn, Ralph Nader, Angela Davis, James Baldwin og Noam Chomsky. Ikke mer. For noen tiår siden var det en rekke alternative ukeblader og magasiner. For noen tiår siden hadde vi fortsatt en presse som, uansett hvor feil det var, ikke hadde usynliggjort hele deler av befolkningen, spesielt de fattige og samfunnskritikere. Det er kanskje talende at vår største undersøkende journalist, Sy Hersh, som avslørte massakren på 500 ubevæpnede vietnamesiske sivile av amerikanske soldater ved My Lai og torturen ved Abu Ghraib, har problemer med å publisere i USA. Jeg vil henvise deg til intervjuet jeg gjorde med Sy om den forfalne tilstanden til amerikanske medier, men det finnes ikke lenger på YouTube.
Les: The walls are closing in, with startling rapidity, on independent journalism
Les også: Avisa Nordland, VG og USAs psykologiske krigføring
Foran gjennombrudd i forhandlingene mellom Ukraina og Russland?
Av Pål Steigan - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/foran-gjennombrudd-i-forhandlingene-mellom-ukraina-og-russland/
Den tyrkiske utenriksministeren Mevlüt Çavuşoğlu sa etter forhandlingene mellom Ukraina og Russland i Istanbul at det har vært «meningsfull framgang på alle punkter». «Partene er i ferd med å oppnå konsensus og felles forståelse på noen punkter.» Dette skriver den tyrkiske nettavisa Hurriyet Daily News.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har spilt rollen som vert for forhandlingene, og sa i en tale til delegasjonene:
«Å sikre en våpenhvile og fred så snart som mulig vil være til fordel for alle parter. Vi mener vi har gått inn i en periode hvor det bør oppnås konkrete resultater på samtalene. Gitt den nåværende fremgangen, har dere som medlemmer av delegasjoner påtatt dere et historisk ansvar.»
«Hele verden venter på nyttige og gode nyheter fra dere. Dere legger grunnlaget for fred i tråd med direktivene til deres ledere. Vi står klare for alle slags bidrag som vil lette arbeidet deres.»
Ukrainas versjon av forhandlingene
Det Kiev-baserte Ukrainian Independent Information Agency of News eller UNIAN har følgende versjon av hvor forhandlingene står, sitert her:
Ukraina trenger garantier som er mer solide enn NATOs artikkel 5
Garantier må være i form av en traktat signert av alle garantister
Ved en aggresjon mot Ukraina skal konsultasjoner avholdes innen 3 dager, hvoretter garantistater yter bistand i form av væpnede styrker, våpen, luftromsstenging.
Blant garantister Ukraina ser for seg: Storbritannia, Kina, Russland, USA, Frankrike, Tyrkia, Tyskland, Canada, Italia, Polen.
Midlertidige garantier vil ikke gjelde for Krim og okkuperte Donbass
Garantisten vil ikke motsette seg og vil faktisk hjelpe Ukrainas inntreden i EU
Les: Moon of Alabama: Ukraine SitRep – Part II Of Russia’s Military Operation Unfolds
Russlands versjon
Russland hovedforhandler Vladimir Medinsky sa til mediene etter forhandlingene at den ukrainske sida hadde kommet med et skriftlig forslag som han beskrev som «substansielt». Dette skriver den russiske kanalen RT.com.
Det som er status nå, ifølge den russiske delegasjonen er:
Russisk offensiv trappet ned
En umiddelbar praktisk effekt av samtalene vil være en deeskalering av militære aktiviteter i enkelte deler av Ukraina, kunngjorde det russiske forsvarsdepartementet. Spesielt lovet den å «dramatisk» redusere sine operasjoner nær byene Chernigov og hovedstaden Kiev.
2. NATO-lignende sikkerhetsgarantier
David Arakhamia, Medinskys motpart i den ukrainske delegasjonen, sa at Kiev hadde søkt om en sikkerhetsgaranti som ligner den som finnes i artikkel 5 i den nordatlantiske traktaten. Han utpekte Russland, Storbritannia, Kina, USA, Tyrkia, Frankrike, Canada, Italia, Polen og Israel som mulige partnere. Noen av dem har gitt sin foreløpige godkjenning, sa han.
3. Ingen militære blokker og ikke-atomvåpen i Ukraina
I forslaget lovte Ukraina å ikke slutte seg til noen militær allianse, ikke å være vertskap for utenlandske militærbaser eller utenlandske tropper, sa Medinsky. Selv militære øvelser vil kreve forhåndsgodkjenning fra garantister, ifølge forslaget. Kiev lovet også å ikke søke å skaffe masseødeleggelsesvåpen, inkludert atomvåpen, la tjenestemannen til. Men til gjengjeld vil Ukraina at Russland ikke skal protestere mot at de blir med i EU en dag.
4. Krim, Donbass uløst
Ifølge Medinsky tilbød Kiev et 15-årig moratorium på Krims status, hvor halvøyas framtid skulle forhandles frem og begge sider ville love å ikke bruke militær makt for å løse det. Dette er ikke forenlig med Russlands holdning om at Krim er en del av landets territorium og Kiev må anerkjenne det som sådan. Ukraina forsøkte også å inkludere «deler» av Donetsk- og Lugansk-regionene i definisjonen av sitt territorium for sikkerhetsgarantier, sa den russiske utsendingen. Moskva anerkjente offisielt folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som suverene stater – i sine fulle regionale grenser (det vil si de gamle oblastgrensene som vises på kartet over, vår anm. red.) – bare dager før de sendte tropper inn i Ukraina forrige måned.
5. Diskusjon om grensene
Medinsky sa at Kiev ikke opplyste om de ville gi fra seg sitt territorielle krav til Donetsk og Lugansk. Før februar kontrollerte Ukraina en stor del av både Donetsk og Lugansk og anser regionene som sitt eget territorium. Arakhamia gjorde det klart at Kiev vil hevde suverenitet over hele territoriet som Ukraina hadde da det erklærte uavhengighet i 1991, og sa at det ikke kunne være noe kompromiss på dette punktet.
6. Nye betingelser for Zelenskij-Putin-møtet
Moskva har gått med på å organisere et møte mellom Putin og hans ukrainske motpart Volodymyr Zelenskij som en del av sluttfasen av forhandlingene om den framtidige fredsavtalen. Kreml hadde tidligere sagt at et slikt møte først kunne planlegges når dokumentet var ferdigstilt og signert av de respektive utenriksministrene.
Kinesisk kommentar
Yang Jin, som er stipendiat ved instituttet for russiske, østeuropeiske og sentralasiatiske studier under det kinesiske akademiet for samfunnsvitenskap, sa til den offisielle kinesiske avisa Global Times at ordene fra ukrainske og russiske forhandlere, samt de siste kommentarene fra tjenestemenn og diplomater på begge sider, viste at begge parter har en sterk vilje og at det haster med å finne fram til en politisk løsning.
Russland har nå konsentrert sine tropper i Donbass-regionen og Yang spådde at Russland i neste fase vil søke å løse konflikten hovedsakelig gjennom politiske kanaler med en militær metode som supplement.
Ukraina, som etter å ha lidd enorme tap, forstår også at løftene NATO og USA ga var upålitelige og deres bistand var langt fra nok til å gjøre det mulig for Ukraina å konfrontere Russland, sa Yang.
Kina spiller en svært viktig rolle i kulissene. Landet som er «mer enn en alliert» med Russland, regner seg også som «strategisk partner» med Ukraina og har opprettholdt forbindelsene med begge parter hele tida gjennom denne krigen. Vestens bidrag har vært å militarisere Ukraina og ellers plyndre landet for økonomiske ressurser. Skal det bli noen gjenoppbygging med utenlandsk hjelp, er det sannsynlig at den må komme fra Kina.
Fredsavtale sannsynlig
Ut fra det delegasjonene melder fra Tyrkia er det sannsynlig at de vil komme fram til en fredsavtale. Russland kommer ikke til å gi seg på statusen til Krim og Donbass, men har ikke problemer med at Ukraina eventuelt kan bli medlem av EU, dersom EU skulle ha behov for å ha landet som medlem. Nøytraliteten ser ut til å være innen rekkevidde, og det samme med garantier mot masseødeleggelsesvåpen og forbud mot utenlandske baser.
De vanskelige punktene vil være hvor de eksakte grensene skal gå og hvordan man skal oppnå «av-nazifisering», for sjøl om den nazistiske Azov-brigaden og dens like blir knust, er det ukrainske statsapparatet så gjennomsyret av nazi-ideologi av Bandera-typen at det skal godt gjøres at den vil bli utrensket.
For krigspartiet i USA og Russland-haterne i Vest-Europa må det være en stor skuffelse dersom Russland og Ukraina skulle bli enige om en fredsavtale som begge parter kan leve med.
Men som i alle forhandlinger – ingenting er avklart før alt er avklart.
«Den vanskelige samtalen» om NATO
Av Terje Alnes - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/den-vanskelige-samtalen-om-nato/
Terje Alnes intervjuer Marielle Leraand, tidligere nestleder i Rødt.
«Venstresida i Norge har i lang tid hatt et endimensjonalt fokus på Forskjells-Norge. Vi har ikke forsøkt å holde oppe et kunnskapsnivå og engasjement for internasjonale spørsmål. Anti-krigsarbeidet og fredsbevegelsen har ligget i dvale. Med et alarmerende antall NATO-tilhengere både i SV og Rødt, så viser det at vi har en jobb å gjøre framover. Nå er det på tide å ta «den vanskelige samtalen» om NATO.»
Dette sitatet fra Marielle Leraand er utgangspunktet for en samtale om norsk NATO-medlemskap, om krigen i Ukraina, om svekkelsen av Folkeretten og venstresidens ideologiske forfall. «Vi kan ikke fortsette å skyve NATO-spørsmålet bak i rekka av saker som vi tror er «viktig for den norske arbeiderklassen». Det er dessuten ganske nedlatende å tro at voksne mennesker i dette landet bare er opptatt av spørsmål knytta til sin egen lønningspose», sier hun.
Marielle Leraand var medlem i SV. Hun gikk ut av SV og inn i Rødt i 2011, da Rødt var det eneste partiet som gikk imot å sende norske bombefly for å delta i den folkerettsstridige Libya-krigen. Hun ble valgt til nestleder i Rødt i 2012 og brukte mesteparten av tida som nestleder på antikrigsarbeid. I 2017 tok Leraand ikke opp kampen da det ble foreslått en ny nestleder, og ble i stedet kvinnepolitisk leder. Hun sa nei til gjenvalg i 2019 og har siden vært vanlig medlem.
Dette intervjuet ble først publisert på Spartakus.
Ytringsfrihet?
Av Kari Elisabet Svare - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/ytringfrihet/
Hva skjer med vår dyrebare ytringsfrihet når Dagbladets politiske redaktør kaller Klassekampen «et organ for tredjerangs konspirasjonsteori» fordi avisa trykket en «sinnsyk analyse fra ko-ko venstre.» Saken det siktes til er et innspill som hevder at de siste 10-åras kriser har muliggjort samfunnsendringer og innskrenking av individuelle rettigheter. Og at kyniske finanseliter ønsker krigen i Ukraina velkommen? Opprustg og krigshandlinger betyr økt salg av krigsmateriell, så er et slikt syn totalt usannsynlig i et verdensbilde der USA sloss for å bevare sitt hegemoni? Selvfølgelig ønsker de et svekket Russland. Vi må ikke miste hodet og tro at USA er en troverdig fredsaktør i øyeblikkets stemning ladet med Putin-forakt.
Er sannheten i ferd med å bli ensretta også her? Propaganda er ifølge Store Norske Leksikon «bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.» Med andre ord påvirkningmetoder for å utbre visse ideer. Gyldendals mye brukte nettsted, Salaby («fordi læring skal være gøy») har lagt inn en tale av statsminister Støre, der han beroliger barna: «Norge er medlem av det som heter NATO. Der er vi på lag med mange land som har lovet å forsvare oss hvis noen skulle bli angrepet. Og det gjør oss trygge.» De skal tidlig indoktrineres til å tro godt om ei våpenmakt, som bryter Folkeretten når det passer.
Vi blir ikke fengslet for å være regimekritiske i Norge, men hvor er vi på vei når PST har inkludert personer med antistatlig tankegods i sin siste trusselvurdering? Våre medier følger usagte regler for hva det er lov og mene ved å velge hvem som kommer til orde samt svartmale «avvik». «Skal forskere i et åpent samfunn som Norge bli hengt ut i det offentlige og ha jobbsikkerheten truet fordi vi kritiserer en militærallianse fra den kalde krigen», spør professor Glenn Diesen. Ved å ensrette følelsesladede budskap skapes normer som aktiverer folkelig sensur.
Har vi ytringsfrihet når kloke stemmer som Diesens blir svertet og motarbeidet? «Jeg blir anklaget for å være «prorussisk. Er da alternativet å være anti-russisk», spør Diesen. Hvem er skyld i at dagens sort-hvitt bilde krever at man enten er for eller imot? Det minner om tidaetter Tvillingtårnas fall og korona-perioden, da de, som stilte spørsmål og var skeptiske ble sjikanert både i seriøse nyhetsorganger, venner, ukjente og bekjente. Blir norske medier påvirket? Og påvirker de på måter de selv ikke gjennomskuer?
Krigen i Ukraina, som i realiteten handler om forholdet mellom USA og Russland, forsterker troen på NATO og dermed lydighet til USA. Men hva skjer med norsk suverenitet om politikerne våre vedtar at amerikanerne får bygge baser på vår jord? «Det viktigste for Norge er at vi skal ha kontroll på all amerikansk aktivitet på norsk territorium», sa forsvarsminister Enoksen nylig. Et tillegg i avtalen avslører at han lyver. USA plikter angivelig å følge norsk regelverk, men anser ikke «denne forpliktelsen som gjeldende der det ikke er forenlig med amerikanske behov.»
Vi er forferdelig flinke til å forfølge russiske løgner og overse egne. Tenk at de omtaler NATO og Vesten som fiender. Hørt på maken. Og hva gjør vi? Når den amerikanske presidenten kaller Putin krigsforbryter, slakter og og morderisk diktator avskjærer han muligheten for diplomatiske løsninger. Nei her må rustes opp. Norske politikere er hjertens enige: Flere ressurser til forsvar og militær mobilisering, selv om våpen ikke hjelper det minste hverken mot matmangel, skogbrann eller flomskader. Et styrket sivilforsvar ville vært hensiktsmessig: Folk som er drillet til å takle ekstremvær og andre kriser. En sivil fredshær vi kunne sendt dit kriser oppstår. Størst mulig grad av selvberging er alltid klokt, men det gjør ikke samarbeid og samhandel mindre viktig, nei tvert om livsnødvendig.
Vi gis et inntrykk av at fordømmelsen av Russland er internasjonal. Men klodens mest folkerike land stiller seg ikke bak. Mange har opplevd amerikansk arroganse, aggresjon samt drepende sanksjoner. Den nettopp avdøde amerikanske politikeren Adeleine Albright «var alltid en kraft for godhet, nåde og anstendighet», skrøt Biden. Andre husker henne for de brutale sanksjonene mot Irak etter krigen i 1991, som ifølge FN tok livet av 500.000 barn. «Var det verdt prisen», ble hun spurt i 1996. Svaret var ja. Det er ikke bare russere som omskriver krigsforbrytelser.
Vi må ikke overse at EU og USA bare utgjør 10% av verdens befolkning. Å bygge et sterkere NATO betyr økt polarisering i en verden med felles problemer, ikke små, men enorme. Vi utgjør et mindretall, som forbruker mest og har høyest militærutgifter og forsterker krisene ved å skade egen og andres økonomier i blind sanksjonsrus. Vi må heller ikke glemme at militær aktivitet belaster et klima, som er ute å kjøre.
Kari Elisabet Svare
Alvorlige grusomheter og forbrytelser -nynazistene avslører sitt virkelige ansikt i Ukraina
Av innsendt/red - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/alvorlige-grusomheter-og-forbrytelser-nynazistene-avslorer-sitt-virkelige-ansikt-i-ukraina/
Den syriske nyhetskanalen «SANA» skriver om tortur begått av ukrainske styrker mot russiske krigsfanger:
Russland har de siste årene utstedt flere advarsler om farene ved fremveksten av den ekstremistiske rasistiske «nynazisme»-bevegelsen, men forgjeves, og alle de russiske kravene om å undersøke bevegelsens krenkelser i Ukraina ble møtt med vestlig avvisning og systematisk feilinformasjon i media som dekker forbrytelsene til medlemmer av denne bevegelsen, hvorav noen ble avslørt i videoer som viser at de torturerer fanger og deres familier.Videoer lagt ut på flere forskjellige plattformer viser forbrytelsene som ble begått av de ukrainske ekstremistiske nasjonalistene. De torturerer krigsfanger i Ukraina, inkludert russiske soldater, i klart brudd på internasjonale lover og normer.
En av videoene, sendt på RT Russians nettsted, avslører hvordan de ukrainske soldatene håner og brutalt dreper en russisk soldat med hendene i håndjern, og et annet opptak viser at de skyter fangenes føtter, kutter av fingrene deres og brutalt slår allerede sårede soldater.
En russisk militærekspert sa at drapene på krigsfanger og sivile og publisering av disse forbrytelsene på nettsider vil tillate folk over hele verden å gjenkjenne hva de ukrainske ekstremistene gjør, ettersom disse ekstremistbataljonene vil avsløre for folk nazismens sanne ansikt.
Tidligere har det russiske forsvarsdepartementet kunngjort at likene av sivile som bærer tegn på tortur og malt med hakekors og andre nazistiske symboler, ble funnet i bygninger frigjort i byen Mariupol i Folkerepublikken Donetsk.
Vi advarer mot svært sterke bilder
Må ikke åpnes av mindreårige.
«I videoen er det russiske krigsfanger som ligger på bakken med skuddskader i bena, noen av dem har fått beina brukket.»
«Det kan gi inntrykk av at de russiske soldatene ble tatt til fange etter å ha blitt såret. Men det er ikke tilfelle. På slutten av videoen kan vi se ukrainske soldater skyte alle de nyankomne fangene gjennom beina.»
«Ved å akseptere ICC-jurisdiksjonen har Ukraina gjort det mulig for ICC-aktor å etterforske anklager om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten på begge sider…
Retorikk fra noen politikere antyder fokus på russere alene.» skriver BBC-journalisten
Amerikaneren Gonzalo Lira har publisert stoff fra Ukraina der han befinner seg siden starten av krigen.
Videoene han referer til er blant annet disse, der han bemerker i teksten
«Russiske krigsfanger i hendene på de ukrainske væpnede styrker. Plasseringen er ukjent, men åpenbart nylig.
Legg merke til i bakgrunnen at du ser flere figurer bundet og liggende på bakken, et par med hvite sekker som dekker hodet. De ser ut som de er blitt henrettet.»
https://t.me/realCRP/4020
https://t.me/realCRP/4022
Frankrike: Sure miner etter satirisk tegning, Russland: «Hva med Charlie Hebdo?»
Av red./KAJ - 30. mars 2022
https://steigan.no/2022/03/frankrike-sure-miner-etter-satirisk-tegning-russland-hva-med-charlie-hebdo/
Den franske presidenten Emmanuel Macron likte ikke at den russiske ambassaden twitret det han kalte en «respektløs» tegning.
Maria Zakharova, talspersonen for det russiske utenriksdepartementet, svarte på kritikken i et Facebookinnlegg : «Vi ble lært av de franske presidentene og det franske utenriksdepartementet at alle karikaturer er akseptable. Til og med slike monstre som i Charlie Hebdo.»
Tweeten til den russiske ambassaden i Frankrike har siden blitt slettet.
Jeg begynte å forske på Syria og krigen der i slutten av 2012, og har foretatt syv lengre reiser og reist rundt under krigen fra 2016 til 2019, og møtt hundrevis av syrere fra forskjellige bakgrunner, samfunnslag og meninger som en 100 prosent ikke-tilknyttet person, ulønnet og selv-/folkefinansiert, uavhengig borgerjournalist.
Terrorister finansiert av Vesten
Det åpenbarte seg at det som har skjedd i Syria ikke var et spontant, organisk, folkelig opprør mot en tyrann, men et proxy regimeendringsforsøk i arbeid siden midten av 2000-tallet mot den ganske populære Assad. Denne innsatsen ble ledet av USA, Storbritannia, Frankrike og Israel, ved å bruke sunnimuslimske voldelige fundamentalister og ekstremister, upopulære blant flertallet av Syrias sunnimuslimske befolkning så vel som minoritetsgrupper, bevæpnet og finansiert av Vesten og regionale allierte i Saudi-Arabia, Tyrkia , og Qatar for å starte volden og gjøre det skittenarbeidet. Opprørsgruppenes grunnleggende karakter var tydelig fra begynnelsen: Syriske og ikke-syriske krigere de fleste vestlige ville kalle terrorister og skrike etter at regjeringen deres skulle knuse dem dersom de samme tungt væpnede gruppene hadde tatt over deres byer, tettsteder og forsteder ved å massakrere, halshugge, torturere, kidnappe og voldta.
Syria var et land i økonomisk vekst
Syrere sa ofte til meg at før krigen var landet deres «nesten et paradis». Middelklassen var den største økonomiske sektoren og i vekst. Religiøs harmoni var normen og de kristne der hadde det bra. Internasjonale investeringer økte, det gjorde også turismen. Kvinner var likestilte eller flertallige i forhold til menn på universitetene og tilstede i lederroller i nesten alle aspekter av samfunnet. Syria hadde kommet på «Topp 5»-listen over verdens mest personlig trygge land. President Assad hadde brakt Internett inn i landet og holdt det åpent gjennom hele krigen, og folket der visste alt som ble sagt i Vesten om krisen.
Dette betyr ikke at Syria var perfekt og Assad elsket av alle syrere. Det var og er mange problemer der som direkte tilskrives regjeringen med korrupsjon som alltid er nummer én på listen over klager. Disse interne problemene har blitt forverret av krigen.
Krig og sanksjoner knuser livsgrunnlaget
Nå, etter 11 år med krig, er 90 prosent av syrerne fattige, mange sulter; økonomien er knust. Mellom kampene, amerikanske/vestlige sanksjoner, tap av produksjonsevne, selv om et imponerende antall fabrikker har blitt gjenoppbygd, mangel på elektrisitet og drivstoff, svartemarkedet og smugling, mangel på sysselsettingsmuligheter, Covid-19, og det økonomiske sammenbruddet i Libanon ser situasjonen ut til å forbli desperat i overskuelig fremtid. Presset fra USA og de fleste allierte fortsetter, inkludert økte sanksjoner og tre pågående ulovlige okkupasjoner: USA har tatt kontroll over en tredel av landet, den delen med de rikeste oljefeltene; Tyrkia har mye av nord; og Israel okkuperer fortsatt Golan mens de rutinemessige utfører luftangrep mot Syria uten å møte noen fordømmelse. Det er mange terrorgrupper inkludert ISIS-celler og Hay’at Tahrir al-Sham (HTS, tidligere Jabhat al-Nusra, al Qaida-tilknytningen) å bli kvitt i nordøst og Idlib.
Russland i Syria
Når det gjelder Russlands rolle i Syria, har jeg fulgt den nøye – herunder som observatør under noen russiske militæroperasjoner i Deir Ezzor, Homs og Palmyra. Russland og Iran befinner seg lovlig i Syria, bedt av den syriske regjeringen om å delta i kampen mot ISIS og al Nusra.
Fra 2011 til 2015 var situasjonen alvorlig. I 2012 ba den amerikanske FN-resolusjonen president Assad om å trekke seg. Både Russland og Kina la ned veto mot det. USA og Storbritannia svarte ifølge The Guardian med «raseri» , mens syrere var ute i gatene og jublet. Da russiske tropper kom i september 2015, var prioriteringen å sette en stopper for ISIS-operasjoner i nordøst. Massive ISIS konvoier fraktet stjålet olje opp til Tyrkia, og brakte terroristhæren like store mengder penger til bruk for deres herjinger, mens USA, ifølge et lekket, bekreftet lydbånd av John Kerry som snakket med den syriske opposisjonen, » ser på at ISIS vokser» i håp om at presset ville få Assad til å forhandle. I stedet ble det rettet en appell til Putin og denne ble besvart. I løpet av noen få måneder hadde ISIS-oljekonvoiene blitt redusert betydelig, noe som kuttet kontantstrømmen til dem.
Vestlige medier ga skjevt bilde
Ved slutten av 2016 hadde totalt kaos blitt erstattet med mer etablerte kamplinjer, og selv om vold fortsatt forekom overalt, var det en viss orden. Palmyra ble frigjort fra ISIS våren 2016, hvorpå russerne og syrerne holdt en orkesterkonsert for å gjeninnvie det spektakulære arkeologiske området til kultur; Vestlige myndigheter og media var ikke entusiastiske. Palmyra falt igjen til ISIS og mange av de viktigste bygningene ble ødelagt av terroristene. Kampene om Palmyra ville ha vært den perfekte muligheten til å faktisk bruke kjemiske våpen – for å beskytte det dyrebare stedet og med ISIS-styrker isolert i ørkenen, men kampene raste med konvensjonelle våpen og tapene var svært høye. I desember 2016 ble Aleppo frigjort fra terrorgruppene som hadde holdt den østlige halvdelen av byen i årevis av den syriske hæren og dens allierte. I vestlige medier ble de som kjempet mot terroristene behandlet som om de var verre enn ISIS-terrorgruppene støttet av USA og allierte, grupper som Nour al din al Zenki som tok den unge gutten, Abdullah Issa, ut av sykehuset med dryppslange fortsatt i armen og lo mens de skar hodet av ham bak på en lastebil, alt festet til video. Al Zenki hadde mottatt avanserte våpen og annen støtte fra USA.
Russland i Syria
I oktober 2017 da jeg var i Palmyra, Deir Ezzor og al Mayadeen, var mesteparten av dette området nylig frigjort fra ISIS av de kombinerte syriske, russiske, iranske, irakiske og Hizbollah-styrkene. ISIS var fortsatt på ferde, men ryggraden av byer langs Eufrat hadde blitt avskåret. I Homs observerte jeg to ganger uttransporteringen av væpnede grupper fra Al-Waer-forstaden, overvåket av russerne. I tillegg har russisk minerydding sørget for relativ sikkerhet for sivile som kommer tilbake til sine hjem etter at områder er blitt frigjort.
For å oppsummere, etter min erfaring har russerne faktisk vært effektive i kampen mot ISIS og al Qaida, mens de har vist profesjonalitet, presisjon og minimert sivile tap. USA har brukt ISIS som et påskudd for sin egen fullstendig ulovlige okkupasjon av hele den nordøstlige tredjedelen av syrisk land, og har ofte hjulpet eller jobbet direkte på vegne av al-Qaida-tilknytningen og lignende terrorgrupper.
Mediene tviholder på sin egen versjon
Imidlertid sier de amerikanske/vestlige mediene fortsatt det samme som de har sagt siden 2012, forskanser seg enda dypere i påstandene til USA og andre vestlige regjeringer. Alle store artikler og historier handler fortsatt om «tyrannen Assad som dreper sitt eget folk»; og det store flertallet av det syriske folket som støttet sin leder og hær ble usynliggjort. Denne støtten varierte fra total hengivenhet til motvillig aksept fordi alternativet, at Syria falt for terroristene som Vesten fremmet, var utenkelig. Alle som tilbyr bevis og meninger som er annerledes enn de aksepterte fortellingene blir ikke bare ignorert – de blir behandlet som fiender og angrepet av media.
Ukraina: veggen som stenger ute er høyere enn noensinne
Den russiske invasjonen av Ukraina er fortsatt på et tidlig stadium, og selv om jeg har fulgt situasjonen siden 2014, vet jeg absolutt ikke alt som skjer eller vil skje. Å skille fakta fra fiksjon fra alle sider vil være en møysommelig lang prosess, men det haster med å unngå så mye ødeleggelse som mulig. Krig er smertefullt, det mest smertefulle. Den uthuler virkelig sjeler når den ødelegger land og liv, og jeg hater alt, men jeg har allerede sett veggen reise seg – den som forbyr å se på den andre siden og høre hva deres ankepunkter og bekymringer er.
Den veggen beskytter de enkle-å-huske, stadig gjentatte, godkjente snakkepunktene: «planlagte», «uprovoserte», «uberettiget», og den veggen er allerede betydelig høyere, dypere og bredere enn den har vært vedrørende Syria. For meg er dette det som får det røde lyset til å blinke, alarmen begynner å gå, og jeg er i full beredskap for mer grove overforenklinger, overdrivelser, udokumenterte påstander og direkte usannheter.