Nyhetsbrev steigan.no 30.01.2024
Hvem ønsker gruvedrift til havs?
Texas og det Ville Vesten – i Midtøsten
Kina ikke villig til å rake kastanjene ut av glørne for USA
Nålestikk mot USA i Vest-Asia til det må gi opp
I Davos har de innsatte overtatt asylet – og verden
Krigsdagbok del 94 – 19. til 25. november 2023
Hvem ønsker gruvedrift til havs?
Av skribent - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/hvem-onsker-gruvedrift-til-havs/
«Den norske staten har gjennom mange år forberedt mineralutvinning til havs. Først i år ga Stortinget endelig klarsignal til å gjøre Norge til det første landet i verden som begynner slik virksomhet. Dette møter en bølge av protester nasjonalt og internasjonalt som stempler Norge som et land som går i spissen for å rasere havbunnen. Hvem står bak dette presset på å åpne enorme sårbare områder for en virksomhet som ingen aner konsekvensene av?»
Dette skriver Øyvind Andresen på sin blogg.
Gjennom to artikler vil han belyse dette. I den første artikkelen skriver han blant annet:
Niende januar i år stemte flertallet på Stortinget (Ap, Sp, Høyre og Frp) for å åpne for leiting og utvinning av mineraler på havbunnen. Det dreier seg om et område i Grønlandshavet og Barentshavet på 281 000 kvadratkilometer. Olje- og energiminister Terje Aasland mener at mineral-opphenting fra dyphavet kan bli et «industrieventyr». Vi får høre at gruvevirksomheten til havs skal skaffe verdifulle mineraler til «det grønne skiftet».
Regjeringen påstår at det i første omgang dreier seg om kartlegging, men miljøbevegelsen mener at å åpne for dette er identisk med å åpne for utvinning. Slik tolker også FrP vedtaket. Det er da også private selskaper som skal stå for kartlegging med tanke på framtidig utvinningen. Regjeringen overlater altså til private lisenshavere å kartlegge både mineralforekomster og miljøkonsekvenser på et lite område uten å vurdere helheten av påvirkningen på økosystemet i havet. Disse selskapene har selvsagt egeninteresse av å starte utvinningen.
Vi har omtalt dette her:
Hvem er de private interessene?
Nettavisa Filter Nyheter avslørte at i februar 2023, altså nær ett år før vedtaket i Stortinget, inviterte Petroleumstilsynet «sentrale enkeltaktører» til å fortelle om hvordan de ville gå fram for å utvinne havbunnsmineralene. Selskapene fikk blant annet beskrive «teknologi som tenkes brukt» og «sannsynlige produksjonsmetoder».
Disse «sentrale aktørene» dreide seg om de tre små selskapene: Loke Marine Minerals, Adepth Minerals og Green Minerals. Disse selskapene er i utgangspunktet tomme skallselskaper med en håndfull ansatte uten kompetanse på gruvedrift, men består av personer som har lang fartstid på norsk kontinentalsokkel fra olje- og gassbransjen.
Petroleumstilsynet har myndighetsansvaret for sikkerhet, arbeidsmiljø og beredskap på norsk sokkel og fører tilsyn med selskapene som opererer der.
Leder i Greenpeace Norge, Frode Pleym, har sterke ord å si om Petroleumstilsynets møter med disse selskapene: Til Filter Nyheter sier han at han synes det stinker av hele prosessen.
«Staten har tydeligvis et sett med spilleregler for miljøfaglige myndigheter og sivilsamfunn, og noen helt andre regler for gruveselskapene. Jeg lurer veldig på hvilke ord vi ville brukt om denne åpningsprosessen hvis den hadde funnet sted i land vi ikke liker å sammenligne oss med», sier han til Filter Nyheter.
Vil sikre «raskere tillatelsesprosesser»
Filter Nyheter skriver videre:
Petroleumstilsynets møter med gruveselskapene skjedde også flere måneder før regjeringen offentlig la fram planene om utvinning av havbunnsmineraler gjennom stortingsmeldingen «Mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel – åpning av areal og strategi for forvaltning av ressursene» den 20. juni.
Dagen etter la regjeringen fram Norges mineralstrategi.
I den kan man lese at den første av regjeringens fem satsingsområder er at «norske mineralprosjekter må realiseres raskere».
Blant annet vil regjeringen innføre tiltak som «fast track» og «one stop shop» for å «legge til rette for raskere tillatelsesprosesser for mineralprosjekter».
Har fått forskningsmidler fra Forskningsrådet
Øyvind Andresen skriver:
De tre selskapene er med på prosjekter som finansieres av Forskningsrådet. Allerede i mai 2021 meldte Oslo Børs at Green Minerals har fått 11 millioner fra Forskningsrådet via ordningen Skattefunn. Det framgår av begrunnelsen at selskapet skal drive mineralutvinning til havs. Dette skjer altså nesten to år før vedtaket i Stortinget om åpningsprosessen.
Både Loke Marine Minerals og Adepth Minerals er prosjektpartnere på et forskningsprosjekt ledet av Senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen som skal undersøke om dyphavsgruvedrift på den arktiske midthavsryggen kan foregå bærekraftig, og unngå alvorlig skade på miljøet. Prosjektet har blitt tildelt 13 millioner kroner av Norges forskningsråd.
Stinker innsideoperasjon til himmels
Vår kommentar:
Når tre tomme selskaper får til sammen titalls av millioner for å sette i gang virksomhet som ikke har noen forsvarlig konsekvensutredning bak seg på et felt som er mer enn problematisk og det loves «raskere tillatelsesprosesser for mineralprosjekter» så stinker det av kameraderi, innsideoperasjon og korrupsjon.
Når man så har lirket på plass en tvilsom konsesjon, er det bare å få inn et skatteparadisselskap som pumper den nominelle verdien til himmels slik at initiativtakerne kan tappe ut noen hundre millioner mens selskapene er på vei til Nasdaq med ryggdekning fra Blackrock og de andre vanlige mistenkte.
Det er slik vi er blitt mer og mer vant til å se «den nye norske modellen«.
Les artikkelen til Øyvind Andresen her: Hvem ønsker gruvedrift til havs? (del 1)
Deep-sea mining for rare metals will destroy ecosystems, say scientists
Texas og det Ville Vesten – i Midtøsten
Av skribent - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/texas-og-det-ville-vesten-i-midtosten/
Bli med på en tur fra Eagle Pass, Texas, til Tower 22 i den amerikansk-kontrollerte trekanten på grensene til Syria, Irak og Jordan. Vi passerer Gaza og Jemen på vei til Iran.
29. januar 2024.
Texas handler ikke lenger om cowboyer, indianere og sheriffer med seksløpere som plaffer ned kvegtjuver og lovløse banditter. Selv om tvisten mellom det Republikansk-styrte Texas og Biden-administrasjonen om hvordan migrantstrømmen over grensen i sør skal stoppes, ennå ikke har ført til åpen konflikt, henger mentaliteten fra det lovløse Ville Vesten henger igjen i USA. Mer om konflikten i selve Texas senere, men først til Midtøsten.
Det er som forventet at trigger-happy amerikanske politikere – fra begge partier – nå tar til orde for at USA må angripe Iran. Offisielt skyldes det på søndagens angrep på den lite kjente Tower 22-basen i grenseområdet mellom Jordan, Syria og Irak, der minst tre amerikanske soldater ble drept, og 34 såret.
Biden lovet søndag kveld (amerikansk tid) å gjengjelde angrepene, ikke direkte mot Iran, slik de Republikanske senatorene Lindsay Graham (SC) og John Cornyn (TX) ønsker, men mot de iransk-støttede militsene som USA sier var ansvarlige.
Det er ingen grunn til å tvile på at basen ble angrepet, selv om påstandene om at det var en «kamikaze-drone» som rammet basen, ikke synes troverdig. Den israelske bloggeren, forfatteren, evangelisten og offiseren Amir Tsarfati hevdet søndag kveld at det var den irakiske sjiamuslimske militsen Kata’ib Hizbollah som sto bak angrepet. Det er så langt ikke bekreftet fra annet hold. Tsarfati er en evangelisk-kristen sionist, godt forankret i det israelske ekstrem-høyre. Slik sett kan det tale for at informasjonen stemmer, men det kan også være bevisst desinformasjon, eller en «falsk flagg-» operasjon, slik blant annet Jake Shields skriver på X:
On at least two occasions Israel directly attacked America with plans to frame their enemies (The Lavon Affair and USS Liberty).
Uansett, dette er langt fra det første angrepet på amerikanske baser etter 7. oktober, dagen Hamas startet operasjonen Tawafan Al-Aqsa. Det har vært 159 angrep på amerikanske baser i regionen.
Vi vil kanskje aldri få vite hele sannheten om 7. oktober, eller angrepet på søndag. Likevel er det liten tvil om at det siste angrepet, og tapet av tre amerikanske soldater vil bli brukt som unnskyldning for å utvide krigen(e) i Midtøsten.
Military Eye la ut denne kommentaren på X søndag kveld: ‘En av årsakene til at USA ikke kan kan ta seg råd til å angripe Iran’ (“One of the reasons the US can’t afford targetting Iran”)
Søndag kveld advarte den skarpe amerikanske bloggeren og tidligere CIA -analytikeren Larry C. Johnson sine lesere og seere om at søndag 28. januar kunne gå ned i historiebøkene som en dyster milepæl. Se og hør på podkasten hans:
(Sonar 21) MY PODCAST ON THE IMPENDING WAR WITH IRAN:
Videoen kan også sees på hans Telegram-konto, og på hans egen Substack, Son of the New American Revolution.
Som den informerte leser forstår, handler dette om Palestina, og det går langt tilbake i historien, det være seg Gaza eller Hebron. Vi lever i ville tider, både her i “Vesten” (Paris er i ferd med å bli fullstendig nedstengt av illsinte franske bønder fra mandag kveld), og absolutt i Midt -Østen.
Kollektiv avstraffelse
Etter å ha bodd og jobbet mer enn tre år i Libanon, Israel og Palestina siden 1980, må jeg plage den tause majoriteten med noen fakta angående den skammelige suspensjonen av hjelpen til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten). Dette etter at det har kommet frem påstander om at 12 (tolv) av deres 13.000 ansatte i Gaza deltok i Tawafan Al-Aqsa-operasjonen inn i Israel den 7. oktober.
Vel, i løpet av de 115 dagene som denne grusomme krigen, dette folkemordet, har vart, har minst 152 UNRWA-ansatte blitt drept. Er ikke det nok..?
Beslutningen om å suspendere hjelpen til FNs byrå for palestinske flyktninger er en «kollektiv straff», sa lederen for FNs byrå for nødhjelp og arbeid (UNRWA), Philippe Lazzarini. Han støttes av FNs generalsekretær Antonio Guterres, som også oppfordrer giverlandene om å opprettholde den sårt tiltrengte hjelpen til Gaza.
UNRWA-sjefen Philippe Lazzarini uttrykte sjokk over at slike beslutninger ble tatt mens «sult truer» i Gaza, som har blitt ødelagt av nesten fire måneders uavbrutt israelsk bombardement som har drept over 26 000 mennesker. (Al-Jazeera)
I neste artikkel vil jeg ta for meg hvorfor hovedstrømsmedier (MSM), og da ikke bare i Norge, ser ut til å ha lagt lokk på grensekonflikten i Texas.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen
The Norwegian Ibn Batutta
Kina ikke villig til å rake kastanjene ut av glørne for USA
Av Pål Steigan - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/kina-ikke-villig-til-a-rake-kastanjene-ut-av-glorne-for-usa/
Så absurd det enn kan være har USA vært nødt til å vende seg til Kina for å prøve å få Beijing til å løse de flokene USA sjøl har skapt i Midtøsten. Som M. K. Bhadrakumar peker på fikk nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan i oppdrag å snakke med Kinas toppdiplomat Wang Yi i Thailand i et håp fra Washington om å få kinesisk hjelp mot houthiene og den islamske motstandsaksen. Kina, som USA gjentatte ganger, høylydt og uten skam, har erklært som mål for sin kommende krig i Øst-Asia; Kina, som USA sanksjonerer og prøver å kvele økonomisk, dette Kina er plutselig godt nok når USA står til halsen i problemer i Midtøsten. Den historiske ironien er så tjukk at det knapt kan overvurderes.
Sullivan ba tynt Wang Yi om å «bruke sin innflytelse overfor Iran», men som Bhadrakumar skriver i en annen kommentar later han til å ha stanget hodet i en murvegg. I ei pressemelding fra Det hvite hus heter det:
«Beijing sier at de tar dette opp med iranerne … men vi kommer absolutt til å måtte vente før vi kommenterer videre hvor effektivt vi tror de faktisk tar det opp.»
Eller for å si det kort: Wang Yi ga Sullivan sin kaldeste skulder. Kina har ingen interesse av å rake kastanjene ut av glørne for USA.
Er amerikanerne helt naive eller er de så forstokket i sin tro på egen uovervinnelighet at de tror de kan styre Kina rundt som et redskap for seg?
Kina vet nøyaktig hva Washington prøver på og kjenner godt sin egen styrke. Beijing gir ikke opp sitt strategiske samarbeid «uten grenser» med Moskva eller sitt gode forhold til Teheran eller Pyongyang for å lette valgkampen for Joe Biden.
Og hva hadde Sullivan å tilby kineserne til gjengjeld? Ville de slutte å blande seg inn på Taiwan eller trappe ned krigstruslene i Sørkinahavet eller forsøkene på å destabilisere Xinjang? Nix! Så hvorfor skulle Kina i det hele tatt bry seg?
Tvert i mot brukte Wang Yi møtet til å fremme Beijings standpunkter slik det heter i det offisielle kinesiske referatet:
«De to sidene gjennomførte ærlig, innholdsrik og fruktbar strategisk kommunikasjon rundt implementeringen av konsensusen fra San Francisco-møtet mellom statsoverhodene i de to landene og riktig håndtering av viktige og sensitive spørsmål i forholdet mellom Kina og USA.»
«Wang Yi sa at dette året markerer 45-årsjubileet for etableringen av diplomatiske forbindelser mellom Kina og USA. De to sidene bør ta dette som en mulighet til å oppsummere sine erfaringer og lære sine lekser, behandle hverandre likt i stedet for nedlatende, søke felles grunnlag samtidig som man bevarer forskjeller i stedet for å fremheve forskjeller, respekterer hverandre snarere enn å skade hverandres kjerneinteresser, og samarbeider for gjensidig respekt, fredelig sameksistens og vinn-vinn-samarbeid for å bygge et riktig grunnlag for at Kina og USA kan komme overens.»
«Wang Yi understreket at Taiwan-spørsmålet er Kinas indre anliggende, og Taiwans regionale valg kan ikke endre det grunnleggende faktum at Taiwan er en del av Kina. Den største risikoen for fred og stabilitet i Taiwanstredet er «Taiwans uavhengighet», og den største risikoen for fred og stabilitet i Taiwanstredet og utfordringen for forholdet mellom Kina og USA er også «Taiwan-uavhengighet». USA må følge ett-Kina-prinsippet og de tre felles kommunikéene mellom Kina og USA, implementere forpliktelsen om ikke å støtte «Taiwan-uavhengighet» gjennom sine handlinger, og støtte Kinas fredelige gjenforening.»
«Wang Yi påpekte at alle land har nasjonale sikkerhetshensyn, men de må være berettigede og rimelige. De kan ikke engasjere seg i pan-politisering og pan-sikkerhet, enn si dempe og undertrykke utviklingen av andre land. De to partene ble enige om å videre diskutere grensen mellom nasjonal sikkerhet og økonomiske aktiviteter…»
«De to sidene diskuterte også internasjonale og regionale spørsmål som Midtøsten, Ukraina, den koreanske halvøya og Sør-Kinahavet.»
Sullivan oppnådde med andre ord nøyaktig null og niks.
Lü Xiang, som er stipendiat ved det kinesiske akademiet for samfunnsvitenskap, snakket med Global Times søndag og gne det inn:
«Ærlig talt trenger vi ikke USA for å diktere våre handlinger … USA som sprer disse spekulasjonene under samtalene viser en mangel på oppriktighet og en altfor kalkulerende holdning».
«Den nåværende amerikanske administrasjonen er på sin siste etappe, og vi har ikke mye tro på deres evne til å løse faktiske problemer».
Bhadrakumar spør hvordan Washington og deres vestlige vasaller kan ha gått seg så fullstendig vill og svarer med å siterer Russlands utenriksminister Sergej Lavrov da han var i FN-hovedkvarteret i helga som var:
«De tror at når de i 500 år har styrt verden som de ønsker, og levd på bekostning av andre, mener de at dette bør fortsette. Denne logikken ignorerer fullstendig den objektive virkeligheten, spesielt det faktum at det store flertallet av tidligere kolonier har oppnådd uavhengighet, blitt klar over sine nasjonale interesser, ønsker å styrke sin nasjonale, kulturelle og religiøse identitet og vokser så raskt at de har lagt Vesten langt bak seg – i det minste har BRICS-medlemmene det.»
2024 ser ut til å bli et bratt år for USA-imperialismen og dens kaniner.
Nålestikk mot USA i Vest-Asia til det må gi opp
Av M. K. Bhadrakumar - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/nalestikk-mot-usa-i-vest-asia-til-det-ma-gi-opp/
USA er så dypt fastlåst i en kamp det ikke kan vinne fra Levanten til Persiabukta at bare dets motstandere i Kina, Russland og Iran kan redde det.
The Cradle, 29. januar 2024.
Avskrekking i forsvar er en militær strategi der en makt bruker trusselen om represalier for å forhindre angrep fra en motstander, samtidig som den opprettholder handlingsfriheten og fleksibiliteten til å svare på hele spekteret av utfordringer. I dette riket er den libanesiske motstanden, Hizbollah, et enestående eksempel.
Hizbollahs klare formål med å etablere og strengt opprettholde grunnregler som avskrekker israelsk militær aggresjon har satt den regionale listen meget høyt. I dag har dets vestasiatiske allierte vedtatt lignende strategier, som har mangedoblet seg i sammenheng med krigen i Gaza.
Amerika omringet
Mens den jemenittiske motstandsbevegelsen Ansarallah er sammenlignbar med Hizbollah i visse henseender, er det den dristige defensive avskrekkingen som praktiseres av den islamske motstanden i Irak som kommer til å ha stor betydning i nær fremtid.
Forrige uke, med henvisning til kilder i utenriksdepartementet og Pentagon, skrev magasinet Foreign Policy at Det hvite hus ikke lenger er interessert i å fortsette det amerikanske militæroppdraget i Syria. Det hvite hus benektet senere denne informasjonen, men rapporten vinner terreng.
Den tyrkiske avisen Hurriyet skrev fredag at selv om Ankara tar en forsiktig tilnærming til medieoppslag, ser den «en generell streben» fra Washington for å forlate ikke bare Syria, men hele regionen i Vest-Asia, ettersom den føler at den har blitt dratt inn i en hengemyr av Israel og Iran fra Rødehavet til Pakistan.
Russlands spesielle presidentrepresentant for løsning av problemene i Syria, Alexander Lavrentiev, sa også til Tass fredag at mye avhenger av enhver «trussel om fysisk påvirkning» på amerikanske styrker til stede i Syria. Den raske amerikanske militære retretten fra Afghanistan fant sted med praktisk talt ingen forhåndsvarsel, i koordinering med Taliban. «Med all sannsynlighet kan det samme skje i Irak og Syria,» sa Lavrentiev.
Faktisk har den islamske motstanden i Irak trappet opp sine angrep på amerikanske militærbaser og mål. I et ballistisk missilangrep på Ain al-Asad flybase i det vestlige Irak for en uke siden ble et ukjent antall amerikanske soldater skadet, og Det hvite hus kunngjorde sine første troppedødsfall søndag da tre amerikanske tjenestemenn ble drept på grensen mellom Syria og Jordan i et angrep tidligere samme dag.
Ringer Beijing for å få hjelp
Denne situasjonen er uholdbar for president Joe Biden politisk – i hans forsøk på å bli gjenvalgt i november. Dette forklarer hvorfor det haster med nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivans møte med Kinas utenriksminister Wang Yi fredag og lørdag i Thailand for å diskutere Ansarallah-angrepene i Rødehavet.
Talsmann for USAs nasjonale sikkerhetsråd, John Kirby, forklarte Washingtons hastverk med kinesisk mekling slik:
«Kina har innflytelse over Teheran; de har innflytelse i Iran. Og de har muligheten til å ha samtaler med iranske ledere som vi ikke kan. Det vi har sagt gjentatte ganger er: Vi ønsker velkommen en konstruktiv rolle fra Kina, ved å bruke innflytelsen og tilgangen som vi vet at de har …”
Dette er en dramatisk vending. Mens USA lenge har vært bekymret for Kinas økende innflytelse i Vest-Asia, trenger de altså den innflytelsen nå, ettersom Washingtons forsøk på å redusere volden ikke kommer noen vei. Den amerikanske fortellingen om dette vil være at den «strategiske, gjennomtenkte samtalen» mellom Sullivan og Wang ikke bare vil være «en viktig måte å håndtere konkurranse og spenninger [mellom USA og Kina] på en ansvarlig måte», men også generelt «fastsette retningen for forholdet».
I mellomtiden har det vært hektisk diplomatisk trafikk mellom Teheran, Ankara og Moskva, da Irans president Ebrahim Raisi reiste til Tyrkia og det døende Astana-formatet i Syria forrige uke startet. Kort sagt forventer de tre landene en «post-amerikansk» situasjon som snart vil oppstå i Syria.
En amerikansk retrett fra Syria og Irak?
Selvfølgelig er sikkerhetsdimensjonene alltid vanskelige. Fredag ledet Syrias president Bashar al-Assad et møte i Damaskus for sjefer for sikkerhetsapparatet i hæren for å formulere en plan for hva som venter. I en uttalelse heter det at møtet utarbeidet et omfattende sikkerhetsveikart som «er i tråd med strategiske visjoner» for å møte internasjonale, regionale og nasjonale utfordringer og risikoer.
Det som helt klart gir drivkraft til alt dette er kunngjøringen i Washington og Bagdad torsdag om at USA og Irak har blitt enige om å starte samtaler om fremtiden for amerikansk militær tilstedeværelse i Irak med sikte på å sette en tidsplan for en gradvis tilbaketrekking av troppene.
Den irakiske kunngjøringen sa at Bagdad tar sikte på å «formulere en spesifikk og klar tidsplan som spesifiserer hvor lenge tilstedeværelsen av internasjonale koalisjonsrådgivere i Irak skal vare» og å «initiere den gradvise og bevisste reduksjonen av sine rådgivere på irakisk jord,» som til slutt fører til slutten. av koalisjonsoppdraget. Irak er forpliktet til å sikre «sikkerheten til den internasjonale koalisjonens rådgivere under forhandlingsperioden i alle deler av landet» og til å «opprettholde stabilitet og forhindre eskalering.»
På amerikansk side sa forsvarsminister Lloyd Austin i en uttalelse at diskusjonene vil finne sted innenfor rammen av en høyere militærkommisjon opprettet i august 2023 for å forhandle om «overgangen til et varig bilateralt sikkerhetspartnerskap mellom Irak og USA. ”
Pentagon-sjefer vil sette et håp om langvarige forhandlinger. USA er i en posisjon til å utpresse Irak, som i henhold til den ensidige avtalen diktert av Washington under okkupasjonen i 2003 er forpliktet til å beholde alle Iraks oljeeksportinntekter i de amerikanske bankene.
Men til syvende og sist vil president Bidens politiske betraktninger i valgåret være avgjørende. Og det vil avhenge av kalibreringen av Vest-Asias motstandsgrupper, og deres evne til å «sverme» USA på flere fronter til de gir opp. Det er denne «kjente ukjente» faktoren som forklarer møtet i Astana-formatet mellom Russland, Iran og Tyrkia 24.–25. januar i Kasakhstan. De tre landene forbereder seg til sluttspillet i Syria. Ikke tilfeldig, i en telefonsamtale forrige fredag, ba Biden nok en gang den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu om «å trappe ned den israelske militæroperasjonen i Gaza, og understreket at han ikke er med i et år med krig», rapporterte Axios ‘ Barak Ravid i et ‘scoop’ .
Deres felles uttalelse etter møtet i Astana-format i Kasakhstan er et bemerkelsesverdig dokument som nesten utelukkende er basert på en slutt på USAs okkupasjon av Syria. Den oppfordrer indirekte Washington til å gi opp sin støtte til terrorgrupper og deres tilknyttede organisasjoner «som opererer under forskjellige navn i forskjellige deler av Syria» som en del av forsøk på å skape nye realiteter på bakken, inkludert illegitime selvstyreinitiativer under påskudd av å «bekjempe terrorisme.’ Den krever en slutt på USAs ulovlige beslagleggelse og overføring av oljeressurser «som burde tilhøre Syria», de ensidige amerikanske sanksjonene, og så videre.
Samtidig, på et møte i Moskva onsdag mellom det russiske sikkerhetsrådets sekretær Nikolay Patrushev og Ali-Akbar Ahmadian, sekretær for Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd, skal sistnevnte ha understreket at Iran-Russland-samarbeidet i kampen mot terrorisme «må fortsette, spesielt i Syria.» Russlands president Vladimir Putin forventes å være vertskap for et trilateralt toppmøte med sine tyrkiske og iranske kolleger for å styrke en koordinert tilnærming.
Motstandsaksen: avskrekking betyr stabilitet
Irans tålmodighet har tatt slutt når det gjelder USAs militære tilstedeværelse i Syria og Irak etter gjenopplivingen av ISIS med amerikansk støtte. Interessant nok følger Israel ikke lenger sin «de-konflikt»-mekanisme med Russland i Syria. Det er tydeligvis et nært amerikansk-israelsk samarbeid i Syria og Irak på etterretnings- og operasjonsnivå, noe som strider mot russiske og iranske interesser. Det er unødvendig å si at bakteppet for den forestående oppgraderingen av det strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran også må tas med her.
Disse utviklingene er en klassisk illustrasjon av defensiv avskrekking. Motstandsaksen viser seg å være det viktigste fredsinstrumentet for sikkerhetsspørsmål som forvirrer USA og Iran. Det er åpenbart ikke noen metode eller noe rimelig håp om konvergens til denne prosessen, men heldigvis er det slik at det tilsynelatende kaoset i Vest-Asia ikke er noe så kaotisk. Skinnet bedrar.
Utover distraksjonene fra partisk argumentasjon og diplomatiske ritualer, kan man oppdage konturene av en praktisk løsning på den fastlåste situasjonen i Syria som tar for seg de iboende sikkerhetsinteressene til USA og Iran som er innebygd i en ytre ring av amerikansk-kinesisk enighet om situasjonen i Vest-Asia.
Russland kan virke perifert i øyeblikket, men det er noe i det for alle, ettersom tilbaketrekningen av amerikanske tropper åpner veien til en syrisk løsning, noe som fortsatt er en topprioritet for Moskva og Putin personlig.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Cradle:
‘Swarming’ the US in West Asia, until it folds
I Davos har de innsatte overtatt asylet – og verden
Av skribent - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/i-davos-har-de-innsatte-overtatt-asylet-og-verden/
Av April Holcombe – 30. januar 2024
Red Flag, 24. januar
Davos, en liten skiby i Sveits, blir en gang i året verdens mest innflytelsesrike sinnssykehus. På Europas høyest befolkede fjelltopp møtes 3000 av verdenseliten for å fundere over hvorfor klimaet de forurenser er så forurenset, hvorfor menneskene de utarmer er så fattige og hvorfor verden de kjemper om, er i krig.
World Economic Forum (WEF) er styringsklassens tegneseriekongress, en fantasifestning der den ene prosentens ene prosent kan redde verden de sender til helvete.
2024-repetisjonen i midten av januar bød på fem dager med uforfalsket sludder. (Alle økter kan sees på weforum.org.) En sesjon handlet om «frigjørende vitenskap»; en annen handlet om å «styrke mennesker og maskiner i industrien» (styrke maskiner?). Midt mellom de smeltende snøbakkene ankom hundrevis, inkludert «ecopreneurs», i karbonprompende private jetfly, for å høre administrerende direktører fra produsenter av skiutstyr, snakke om utfordringen med «alpine økonomier ved + 2 ° C».
Årets konferansetema?
«Gjenoppbygge tillit».
Og hvem ville ikke stole på Ronald W. Hovsepian, administrerende direktør i Indigo Agriculture. «lenge har vi utnyttet disse naturressursene og ikke satt det inn i den økonomiske ligningen», sa han til deltakerne 17. januar.
«Så vi ser på det, og vi inkluderer det i måten vi ser på markedene og hvordan vi skal knytte sammen en rekke av aktørene for å bringe verdikjedene til liv, som en del av den samlede reisen.»
Den setningen var sikkert en reise.
Davos sammenfaller med utgivelsen av Oxfam, den britiske veldedighetsorganisasjonen, sin årlige rapport om global ulikhet. 2024-utgaven, Inequality Inc.: A Gilded Age of Division*, anslår at i løpet av de siste fire årene har formuene til verdens fem rikeste menn mer enn doblet seg, til 870 milliarder dollar, mens de fattigste 5 milliardene er enda fattigere enn de var i 2019. *(Ulikhet A/S: Splittelsens forgylte tidsalder. O.a)
«Den kraftige økningen i kostnadene for mat og andre nødvendigheter som begynte i 2021, har blitt en kvernende ny virkelighet for mange familier over hele verden når de prøver å kjøpe olje, brød eller mel, uten å vite hvor mye de har råd til denne gangen, eller hvor sultne de og barna deres må gå i dag», bemerker rapporten.
I mellomtiden, med 190 milliarder dollar, er olje- og gasselskapenes samlede årlige overskudd tredoblet i forhold til gjennomsnittet før pandemien. Fortjenesten fra luksusvarer har doblet seg – bevist med dresser, klokker, smykker og vesker som overdådig ble fremvist i Davos. Kvinner utgjorde for øvrig 28 prosent av alle deltakerne, noe arrangørene av konferansen sa er veldig bra for en skummel oldboysklubb og «markerer en betydelig milepæl i årsmøtets 54-årige historie».
Poenget med WEF, verdens økonomiske forum, ser ut til å være å demonstrere at de rike lever, bokstavelig talt, i en annen del av atmosfæren. Ifølge swissinfo.ch ble opptil 5000 sveitsiske væpnede vakter satt inn for å beskytte konferansen. Det kalles å gjenoppbygge tillit, en hotelltak-snikskytter om gangen.
Arkitektene bak Israels masseslakt i Gaza stilte opp på konferansebuffeten. Israels president Isaac Herzog, USAs utenriksminister Antony Blinken og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, snakket alle om den demokratiske, regelbaserte orden. Samme uke fortalte en palestinsk lege i Gaza til Al Jazeera, at han måtte amputere sin egen datters ben uten bedøvelse.
19. januar var deltakerne trygge, solide og varme «i påvente av Midtøsten i 2024». Regionen er et århundrelangt offer for Vestens grådige konkurranse om å sikre olje, gass og handelsruter. Nå som regionen vakler på kanten av full krig, lurte Davos-deltakerne på hvordan de kunne hente ut enda mer fortjeneste fra området.
Det var et gjennomgående tema på konferansens mer seriøse sesjoner. Kapitalister løser ikke problemer. De forventer dem. De prøver å holde tritt med «risikomiljøet» skapt av deres egen blinde profitt. Hvis Kongo innfører restriksjoner på barnearbeid i sine koboltgruver, hvor hardt vil marginene bli påvirket? Hvis Taiwan blir invadert og millioner fordamper i en atomkrig, hvor blir det neste stedet for produksjon av silisiumbrikker? Når vil rentehevingene endelig øke arbeidsledigheten og redusere temperaturen på lønnsutgiftene?
Men for mange handlet WEF om å komme ned til det grunnleggende her i livet. Samtalene, selvbedragerske og egoistiske som de var, var et spinkelt påskudd for å få verdens blankeste sko inn i samme bygning og under de samme bordene.
«Spør nesten alle som er her, og de vil fortelle deg – noen åpent, noen hemmelighetsfullt – at deres hovedformål i Davos er å få flere uker med forretningsmøter på høyt nivå, og nettverksbygging gjort på tre til fem dager,» rapporterte Hans van Leeuwen, Australian Financial Review’s Europa-korrespondent.
«Jeg overhørte ingen i løpet av turen min diskutere klimaendringer, utfordringen med kunstig intelligens, den sannsynlige skjebnen til Ukrainas motstand mot Russland i år, eller verdens økonomiske utsikter.»
Bak bildene som ble projisert til verden (var det noen som så på?), var Davos kapitalisme i all sin prakt. Tusenvis av ledere og politikere trikset og fikset, dinerte og vinerte. En våpenavtale her, et fossilt drivstoffprosjekt der og en skattelette på toppen.
Forspiste og med glassaktige blikk vagget de videre til et annet møte for å late som om de lyttet til tankesmier, interessenter, tankeledere, trendsettere, filantroper, tillitspersoner, rådgivere, redaktører, kommisjonærer, direktører, professorer, konsulenter, analytikere, politiske nerder – altså en hær av skitne svada-artister som eser ut og onanerer over saker deres kokain-stinne publikum ikke kunne brydd seg mindre om – med mindre det er en nikkel å tjene. Hit med pengene!
Det er utrolig at Thomas Hobbes berømte krig – alle mot alle, aldri brøt ut på konferansegulvet. Men krigene utkjempes alltid av andre enn disse. WEFs ånd er å fråtse i det parasittene har til felles: en livsstil, et verdensbilde, et sett av økonomiske interesser for å utnytte, robbe og plyndre.
Hvis du trodde at utsiktene til at hele verden skal forsvinne ned i det kapitalistiske avløpet ville fremprovosere en reflekterende tanke eller to, tro om igjen. Tankesettet i Davos styrket seg. Den nye argentinske presidenten fra ytre høyre, Javier Milei, holdt hovedtalen, som Financial Times rapporterer ble «møtt med varm applaus». Ifølge ham er det ikke noe galt med systemet:
«Å snakke om markedets feiling er en selvmotsigelse. Det er ingen markedssvikt … Takket være frihandelskapitalismen lever verden nå i sitt beste øyeblikk. Aldri i hele menneskeheten eller menneskehetens historie har det vært en tid med mer velstand enn i dag … Jeg ønsker å legge igjen en beskjed til alle forretningsfolk her … Dere er sosiale velgjørere. Dere er helter. Dere er skaperne av den mest ekstraordinære perioden med velstand vi noensinne har sett.»
Disse menneskene styrer verden. Davos er ikke en polstret celle for deltakere i et Ayn Rand-rollespill, som diskuterer hvor mye heroin i barnas kjærlighet på pinne vil maksimere marginal nytteverdi. Det er det virkelige livet, bare ikke slik vi kjenner det.
«Davos-Matrix er koblet direkte til hovedmaskinen», skrev Hamilton Nolan i The Guardian om fjorårets konferanse.
«Beslutningene som disse menneskene tar i sin lille atmosfære av illusjon, tyter ut i den virkelige verden, og lar resten av oss holde posen mens rikdom sildrer lenger og lenger oppover.»
Ikke rart at meningsmålinger viser rekordlave nivåer av tillit til regjeringer og selskaper, samtidig som kapitalister herjer over hele kloden og etterlater ødeleggelse, fattigdom og harme i sitt kjølvann.
«Ja, det er en ustabil, spent verden vi lever i», innrømmet gruveselskapet Rio Tintos-sjef Jakob Stausholm, i en paneldebatt 18. januar.
Men den er rik på muligheter. Og jeg tror mulighetene langt oppveier problemene.
Det er Davos-ånden.
Denne artikkelen er hentet fra MRonline. Opprinnelig publisert av Red Flag.
At Davos, the inmates run the asylum—and the world
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Krigsdagbok del 94 – 19. til 25. november 2023
Av Lars Birkelund - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/krigsdagbok-del-94-19-til-25-november-2023/
Dette er 94. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
19. november
Flyktninger har blitt mottatt med åpne armer i Norge/Europa i årtier. Ja, politikerne har til tider konkurrert om å ta i mot flest mulig, bortsett fra når de kommer fra Russland, som syriske flyktninger gjorde via Finnmark i 2015. Da var det plutselig et problem, sjøl om norske politikere med glede mottok syrere som kom via andre land.
Noe lignende skjedde i 2021, da blant annet syriske og irakiske flyktninger kom til Polen og Estland via Hviterussland. Og det skjer nå, via Russland til Finland og Estland, samt at norske medier og myndigheter engster seg for at Russland vil «sende» dem til Norge.
Men det at de kommer til ‘oss’ skyldes jo at de ikke har fått fast oppholdstillatelse i Russland og Hviterussland. Så hvordan kan man da klandre dem for at de søker lykken andre steder?
Norske medier og myndigheter klandrer Russland, som vanlig.
Seinere samme dag:
Det at USA svikter sine allierte er slett ikke noe nytt og er tema i et av kapitlene i «Krig, som bestilt»? Så hvorfor er ‘eksperter’ som Øystein Bogen (Nyhetsdesken TV 2) og Jørn A. Sund-Henriksen, som skriver for Nettavisen, overrasket over at USA svikter Ukraina? Kan det være fordi de drives av ideologi og er politiske aktivister, propagandister, mer enn eksperter? I tilfellene Bogen og Sund-Henriksen er svaret åpenbart ja.
«Mot drømmescenario for Putin», heter det fra Bogen i dag.
«Krisestemningen er i ferd med å sette inn – både i presidentpalasset i Kyiv og i Det hvite hus i Washington. De amerikanske bevilgningene som skulle hjelpe Ukraina gjennom enda en tøff krigsvinter er snart brukt opp».
Jørn A. Sund-Henriksen har flere ganger gitt meg assosiasjoner til «Komiske Ali», Saddam Husseins informasjonsminister (Saddam ble også sviktet av USA etter at USA hadde støttet ham i krigen mot Iran 1980-88). Så optimistisk eller ønsketenkende var han inntil nylig på Ukrainas vegne. I dag sier han:
«Ukraina står overfor flere forsyningsutfordringer etter at støtten fra USA nærmest har stoppet helt opp (…) Fra at presidenten sier «vi skal støtte Ukraina så lenge det er nødvendig», sier nå hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan at vinduet for støtte til Ukraina er i ferd med å lukkes. Sullivan har vært instrumentell i utformingen av den katastrofale sulteforingsstrategien USA har hatt med hensyn til krigen (…)
Putin tolket USAs tilbaketrekning fra Afghanistan (nok et svik, men bra for afghanerne, min kommentar) som et svakhetstegn og at USA manglet utholdenhet i utenrikspolitikken. Vi har det siste året snakket mye om hvor feil han tok. Nå ser det ut som Putin kanskje hadde rett hele tiden (…)
USA har vært garantisten for vår sikkerhet gjennom hele Den kalde krigen. Men nå kan det se ut som de er mett. Eller at deres politiske system er så dysfunksjonelt at vi ikke kan stole på at de vil møte opp».
21. november
Det heter seg at en god ting ikke kan sies for ofte. Det jeg skal si nå er ikke en god ting, men det kan ikke sies for ofte, da det er viktig for å forstå hvorfor det ble krig i Ukraina. Og norske medier og politikere vil ikke si det, da de støtter politikken. Riktignok uten at alle forstår hva de faktisk støtter.
‘Treenigheten’ USA/NATO/EU prøver å splitte opp Russland, som de bidro til med da Jugoslavia ble delt i seks på 90-tallet og som de gjorde med Irak da kurdere fikk sjølstyre i oljerike områder av Irak etter krigen i 2003. Og som de har gjort med Syria, også det med hjelp av kurdere, så lenge de klarer å opprettholde okkupasjonen av oljerike områder der, 20-30 % av Syria.
«Det er uunngåelig», at Russland fallet fra hverandre, har en ‘ekspert’ nylig sagt til ABC Nyheter v/ Gunnar R. Larsen. Og med det uttrykker han nettopp vestlige eliters våte drøm etter at Sovjetunionen ble oppløst, å splitte opp Russland. Splitt og hersk. NATO-utvidelsene (og EU-utvidelsene) har til hensikt å omringe, isolere og svekke Russland, mens støtte til tsjetsjenske og andre separatister, som Alexej Navalnyj, naturligvis tar sikte på å splitte opp Russland.
Dette er ikke noe de snakker høyt om. Men det er grunn til å tro at det er en utbredt tankegang i det vestlige etablissementet, samt blant deres hjelpere i mediene. Blant dem er Nettavisens såkalte Ukraina-ekspert Jørn A. Sund-Henriksen, som er med i en organisasjon som sier åpent at de vil splitte opp Russland i 41 deler. Den organisasjonen, og Henriksen, burde norske medier naturligvis ha gransket. Men det gjør de ikke. Årsaken kan man tenke seg.
Statskuppet i Ukraina i 2014, som USA/NATO/EU støttet, hadde samme formål. Da skaffet USA/NATO/EU et regime som svekket Russland utenifra. Om de klarte det er nå et åpent spørsmål. Men det virker som om Ukraina, og dermed ‘treenigheten’, taper krigen.
Forsøket på statskupp eller ‘revolusjon’ i Hviterussland, som også Norge har vært involvert i siden 2020, har samme hensikt som kuppet i Ukraina i 2014: å skaffe et regime som USA/NATO/EU kan bruke mot Russland. At et slikt statskupp sannsynligvis vil føre til krig i Hviterussland driter de i, på samme måte som de støtta statskuppet i Ukraina i 2014 til tross for at det var kjent at det kunne føre til krig. Krigene er snarere en fordel, slik USA/NATO/EU ser det, da de gir anledning til å svekke, helst ødelegge Russland.
Men lykkes det? Vestlige beslutningstagere må være skuffet. For det går ikke etter planen, som var basert på at de skulle få med seg hele verden mot Russland. Dessuten har den nye krigen mellom Israel og Palestina svekket innsatsen mot Russland ytterligere, samt at Vesten faktisk får verden mot seg også når det gjelder dette. For hele verden ser nå hvordan NATO/EU land lar Israel herje med palestinerne UTEN å ta til orde for sanksjoner mot Israel. Ja, USA, Norge med flere leverer til og med våpen til Israel. Slik plasserer vestlige ledere seg sjøl i historiens skammekrok.
Seinere samme dag:
Når det gjelder krigen mellom Israel og Palestina aksepterer norske medier Israels påstand om at de kun fører krig mot Hamas. For norske medier kaller krigen «Israels krig mot Hamas», slik Israel ønsker. Dette til tross for at Israel førte krig mot palestinerne i 40 år før Hamas oppsto, med Israels støtte. Til sammenligning kaller Al Jazeera krigen for «Israels krig mot Gaza».
Hvis norske medier hadde vært konsekvente burde de således ha sagt at Russland bedriver en «militær spesialoperasjon» i Ukraina, som det heter i russisk propaganda.
23. november
«Russlands inntreden på slagmarken var det endelige nederlag for Putins utenrikspolitikk gjennom 23 år». Det er et interessant perspektiv fra Russland-kjenneren Knut Erik Aagard. For Putin prøvde hardt å få til et godt forhold til Vesten. Men det var ikke gjensidig, da USA/NATO/EU alltid insisterer på å gjøre det motsatte av det Russland ønsker, det som svekker Russland.
Seinere samme dag:
Norske politikere er ‘tøffe’ mot Russland, men ikke mot de som er ti ganger verre. Som Israel og USA.
«Den internasjonale straffedomstolen (ICC) er blitt oppfordret av fem land til å etterforske mulige krigsforbrytelser i de palestinske områdene, opplyste domstolens hovedanklager Karim Khan forrige uke.
Norge er ikke blant de fem landene. Norske myndigheter har heller ingen planer om å komme med en slik oppfordring (…)
Departementet hadde en ganske annen tilnærming til domstolen da Russland gikk til fullskala-invasjon av Ukraina, 24. februar 2022 (…)
– Kampen mot straffrihet står sentralt i norsk utenrikspolitikk. Dette er en klar beskjed om at krigshandlinger etterforskes, og at eventuelle krigsforbrytelser og andre alvorlige forbrytelser på ukrainsk territorium vil kunne straffeforfølges, sa daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) i en pressemelding.
Jo Jakobsen, professor i statsvitenskap ved NTNU, kaller de to uttalelsene tåkeprat. Dette handler ikke først og fremst om jus, forklarer han, men om stormaktenes interesser.
– Realiteten er at Norge ikke er interessert i å havne i konflikt med Israel, utover signalene som allerede har kommet fra statsministeren, sier Jakobsen til Dagbladet».
25. november
Krigen kunne ha tatt slutt i mars i fjor, sier David Arakhamia som da var med i den ukrainske forhandlingsdelegasjonen.
“’Russland (…) var klar til å avslutte krigen hvis vi aksepterte nøytralitet, slik Finland en gang gjorde. Og vi ville forplikte oss til at vi ikke vil bli med i NATO. Dette var det viktigste, sa Arakhamia.
Å gå med på nøytralitet og gi opp NATO-medlemskap ville imidlertid ha krevd å endre Ukrainas grunnlov, forklarte Arakhamia. “For det andre stolte ikke russerne på at de ville gjøre dette. Dette kunne bare gjøres med sikkerhetsgarantier,” sa han til 1+1.
Under samtalene, la Arakhamia til, ankom den britiske daværende statsministeren Boris Johnson Kiev og ba ukrainske tjenestemenn fortsette å kjempe og ikke signere noen avtaler med Moskva.»
Tidligere utgaver: @Krigsdagbok
Lillebjørn Nilsen (1950-2024)
Av Arild Rønsen - 30. januar 2024
https://steigan.no/2024/01/lillebjorn-nilsen-1950-2024/
Det er lov å gråte en skvett i dag. Jeg gjør det også, idet jeg gjør forsøk på å formulere noen linjer om Lillebjørn. En nasjonalskatt er borte.
Lillebjørn var med i kvartetten Ballade, sanggruppa han på 70-tallet hadde sammen med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Åse Kleveland. På 90-tallet slo han seg sammen med Øystein Sunde, Jan Eggum og Halvdan Sivertsen i Gitarkameratene.
Lillebjørn Nilsen mottok seks Spellemannpriser, inkludert den aller gjeveste – hedersprisen, som han fikk i 2022.
Lillebjørn var i det hele tatt en samspiller, etter at det hele begynte i gruppa Young Norwegians og miljøet rundt viseklubben Dolphin på 60-tallet. For mange står «På stengrunn»-prosjektet igjen som det aller mest minnerike – der han sammen med Lars Klevstrand, Kari Svendsen, Jon Arne Corell, Steinar Ofsdal og Carl Morten Iversen hadde satt melodi til tekster av arbeider- og bydikteren Rudolf Nilsen (1901-29).
Da er vi i Oslo, byen Lillebjørn aldri kunne rømme fra, og som alltid vil bli forbundet med hans tekster og melodier. Tenk å vandre mellom 1000 søter damer på Karl Johan! Jeg er sikker på at «Crescendo i gågata» ble unnfanga i hovedstaden, der en forelska Lillebjørn av en eller annen grunn kom til å tenke på Ludvig van Beethoven – og Ludvig ville helt sikkert nikka gjenkjennende til akkordprogresjonen i «Gode broder». Lillebjørn visste at han som låtskriver sto på brede skuldre, og la aldri skjul på det.
Alle de suksessrike samarbeidene til tross; det er som solo-artist folk flest vil huske Lillebjørn og hans sanger. Hvem kan ikke synge med i «Tanta til Beate» og «Stilleste gutt på sovesal 1»? Er det mulig å passere Alexander Kiellands Plass uten å tenke på Lillebjørn Nilsen?
Lillebjørn var en ekstraordinær flink låtskriver, og i likhet med Ole Paus var han underkjent som gitarist. Og hva han utførte for gitarkamerater i alle landets stuer! «Lillebjørns Gitarbok» kom ut i 1973, og er foreløpig solgt i 200.000 eksemplarer!
Var han underkjent også som vokalist? Neppe – men han var veldig spesiell, i slepen oslodialekt og i all sin enkelhet. Han sang sånn som jazzmusikeren Chet Baker spilte trompet. Man har sjelden behov for mer enn én oktav.
Lillebjørn lot det aldri være tvil om hvor han sto hen politisk. Hans mest eksplisitt politiske tekst kom i form av hyllesten til Victor Jara, visesangeren som ble torturert og drept under kuppet i Chile i 1973. Omtrent samtidig kom «Barn av regnbuen», Lillebjørns norske versjon av Pete Segers sang fra 1967 – «My Rainbow Race».
Etter å ha spilt «God natt Oslo», framførte Lillebjørn denne sangen under minnemarkeringa for 22. juli-massakren. Titusener som var samla på Youngstorget sang med i en rørende stund. Lillebjørn ville ta denne sangen tilbake, etter at terroristen i 2012 omtalte bruken av denne sangen i norsk skole som eksempel på hjernevask og «kulturmarxistisk indoktrinering» av norske elever.
Det er vanskelig i dag – å gjette kryssord med kulepenn, legge inn en fånyttes tippelapp og alltid se lyst på livet. Men du skal ha takk for alt, Lillebjørn.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Arild Rønsen.