Nyhetsbrev steigan.no 29.10.2023
Klimautvalget vil ødelegge norsk landbruk
Det internasjonale pengefondet presser Pakistan
En regional krig er nærmest uunngåelig
Norge har tapt krigen mot Syria, men fortsetter å plage syrerne
Føles det ikke herlig å være sponsor for Oslos juridiske og offentlige elite?
Redd Barna: TV-aksjonen 2023 – Syria
Betenkning om rettsutviklingen i Verdens helseorganisasjon (WHO)
Klimautvalget vil ødelegge norsk landbruk
Av Romy Rohmann - 29. oktober 2023
Klimautvalgets rapport: EU og Green Deal legger premissene for Norge – hva betyr det for landbruket og matproduksjonen i Norge?
Les hele artikkelen—>https://steigan.no/2023/10/klimautvalget-vil-odelegge-norsk-landbruk/
Det internasjonale pengefondet presser Pakistan
Av Vijay Prashad - 29. oktober 2023
Tricontinental: Institute for Social Research. Oversatt til svensk av Bertil Carlman.
Den 9–15 oktober höll Internationella valutafonden och Världsbanken sitt årliga gemensamma möte i Marrakech (Marocko). Senast dessa två Bretton Woods-institutioner möttes på afrikansk mark var 1973, då IMF:s och Världsbankens möte hölls i Nairobi (Kenya).
Les hele artikkelen her—>https://steigan.no/2023/10/det-internasjonale-pengefondet-presser-pakistan/
En regional krig er nærmest uunngåelig
Av Pål Steigan - 29. oktober 2023
Av Pål Steigan.
Israel fortsetter sitt systematiske folkemord på Gazastripa. Enda så upopulær han er i Israel, vet Netanyahu at det knapt er den uhyggelig forbrytelsen han kan gjøre mot uskyldige menn, kvinner og barn som ikke vil bli godtatt av vestlige politikere og mediegiganter. Israel kan fortsette som de gjør nå, legge hele Gaza i grus, utslette hvert boligområde, alle butikker, sjukehus, skoler, kirker og moskéer, begrave tusener på tusener av palestinere under sammenraste bygninger og Vesten vil se en annen vei. Alle de nordiske landa, for en gangs skyld med Norge som et hederlig unntak, stemte avholdende til forslaget om en humanitær våpenhvile.
Les hele artikkelen her—>https://steigan.no/2023/10/en-regional-krig-er-naermest-uunngaelig/
Norge har tapt krigen mot Syria, men fortsetter å plage syrerne
Av Lars Birkelund - 29. oktober 2023
«Husker du de hundretusener av barn og unge som ble drept av underernæring etter Vestens sanksjoner mot Irak? Jeg husker det godt, for jeg var et barn i Bagdad på den tiden» — Raya al-Dallal som flyktet til Norge og ble arabisklærer, i Klassekampen 20. juni 2020.1
Les hele artikkelen her—>https://steigan.no/2023/10/norge-har-tapt-krigen-mot-syria-men-fortsetter-a-plage-syrerne/
Føles det ikke herlig å være sponsor for Oslos juridiske og offentlige elite?
Av Marius Reikerås - 29. oktober 2023
Hils på ekteparet Therese Steen og Thomas Krage Svensen. Hun er Jonas Gahr Støre sin ekspedisjonssjef og han er sjef for advokatfirmaet BAHR.
Les hele artikkelen her—>https://steigan.no/2023/10/foles-det-ikke-herlig-a-vaere-sponsor-for-oslos-juridiske-og-offentlige-elite/
Redd Barna: TV-aksjonen 2023 – Syria
Av Eva Thomassen - 29. oktober 2023
Har folk krav på å få vite til hva, til hvem og hvor 270 millioner kroner går? Jeg mener ja. Det er en nasjonal TV-aksjon som er godkjent av NRK. Det er penger nordmenn har gitt fra egen lomme. Redd Barna er en internasjonal bistandsorganisasjon.
Les hele artikkelen her—>https://steigan.no/2023/10/redd-barna-tv-aksjonen-2023-syria/
Strøm og sjokk
Av Jan Christensen - 29. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/strom-og-sjokk/
Hvilken makt har fagbevegelsen under ei Arbeiderpartiledet regjering? Spørsmålet er naturlig å stille etter at Fellesforbundet på sitt nylig avholdte landsmøte gikk i mot både forbundsledelse og Arbeiderpartiledelse.
Med 3/4 flertall ville de nærmere 500 delegatene som representerte forbundets 170.000 medlemmer, ha Norge ut av ACER, reforhandle strømavtalene med utlandet, innføre et toprissystem, og opprette et statlig strømselskap som skulle sikre både industrien og forbrukerne levelige strømpriser.
At vedtaket har sendt sjokkbølger både inn i regjeringskontorene og til NHO (Næringslivets hovedorganisasjon), er en god ting. Når det største forbundet innafor privat sektor krever handling framfor fortsatt uforpliktende løfter, kan det true fortsatt EU-tilnærming.
Strøm som spekulasjonsvare, det vil si underlagt markedskreftenes frie spill, er ingen stemmesanker for partier som skal være for folk flest. Heller ikke en energiminister Aasland, som var i Brussel under landsmøtet og som der beklaget at nasjonalistiske og populistiske løsninger vant fram i norsk energipolitikk.
At løsere EU-tilknytning er et sjansespill som setter norske arbeidsplasser i fare, har i alle år vært en NHO-påstand fjernt fra virkeligheten. Det har snarere vært omvendt: Til mer EU, til større fare for norske arbeidsplasser.
«Like spilleregler» – som er en grunnpillar i EU-systemet – er en illusjon fordi naturgitte og kulturelle forhold alltid vil variere.
Kraft til selvkost er en norsk kompensasjon for geografiske beliggenhet og større driftskostnader. Mister vår eksportindustri denne fordelen, står EUs lavkostland i kø for å ta imot utflaggede bedrifter.
Fellesforbundets strømvedtak kan danne mønster for vedtak i andre forbund, og det kan bidra til at LO-kongressen om halvannet år sier nei til EØS. Da forvitrer Arbeiderpartiets grunnfjell ytterligere – i hvert fall om en handlingslammet partiledelse fortsatt velger Brussel framfor krav fra egne kjernevelgere.
Få tror at den eliteutdannede rikmannssønnen Jonas Gahr Støre fra Oslos beste vestkant – som mange betrakter som en trojansk hest innafor arbeiderbevegelsen – kan snu den skuta han klamrer seg til.
EØS er hans hjertebarn.
Hans «europeiske» identitet trumfer den norske.
I en sånn situasjon har Arbeiderpartiet bare to valg:
– De kan kvitte seg med Støre som partileder, eller
– De kan gi han fornyet tillit.
Velger de det første: Hvem skal overta?
Er det noen kjente EU/EØS-kritikere i Arbeiderpartiet? Eller velger de alle å holde lav profil for ikke å ødelegge framtidige karrieremuligheter?
Blir Støre sittende, er det kun mirakler som kan sikre framgang ved neste valg.
Da er det lettere i Høyre. Til tross for ektemannens aksjespekulasjoner, troner fortsatt Erna Solberg over de andre. Går alt som prognosene sier, blir hun valgets seierherre i 2025.
Vil hun bry seg om fagbevegelsens strømkrav? Neppe.
EU-tilnærminger som Arbeiderpartiledelsen ønsket, men ikke fikk til, vil gå glatt gjennom. Uten at fagbevegelsen blir hørt.
Full tilslutning til ACER kan da bli et av resultatene – uansett hvilken ACER-dom som Høyesterett måtte komme fram til på kommende tirsdag.
Som motstander av både EU og EØS ønsker jeg framgang for partier som er minst mulig belastet av tidligere strømsynder, og som ledes av folk med klare nasjonale strømkrav – inkludert å betrakte elektrisitet som viktig del av vår infrastruktur.
Om Fellesforbundets strømvedtak skal bli noe mer enn slag i løse lufta, er verken Høyre eller dagens Arbeiderparti noe alternativ.
Heller ikke å tro på NRK-Dagsrevyen som folkeopplyser. Der i gården er Fellesforbundets oppsiktsvekkende vedtak forbigått i stillhet.
Jan Christensen
Verdier av uvurderlig verdi
Av Knut Erik Aagaard - 29. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/verdier-av-uvurderlig-verdi/
Oppvekst i Norge 4
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Dagbladet 10.03.98
Norge var kjønnsdelt. Med abort og prevensjon, utdanning og arbeidsplasser, er kvinnen frigjort. Hun forlot mann og barn for det vidunderligste, for likhet, frihet og brorskap. Familien er død. Dette uomtvistelige fremskritt reiste et problem. Hvem skulle ta seg av barna?
Vi har forlenget det offentlige tilsyn fra fødsel til myndighet og fra morgen til middag, når gaten, fjernsynet og infoteknologien overtar. Men denne ordningen – som vi er prisgitt, og derfor har tillit til – reiser også et problem.
For fjernsynet har ingen pretensjoner om å oppdra våre barn. Fjernsynet gir barna vold, reklame og angloamerikansk underholdning. På gaten råder den sterkestes rett. Gaten er lærerik, men som dominerende normgiver er den katastrofal uten en motvekt i familien eller annetsteds.
Barnehagen og skolen minner oss om at ansvaret for barneoppdragelsen, det er det vi foreldre som har. Der har man verken økonomi, bemanning, kompetanse, metoder, læreplaner eller målsettinger til å erstatte familien.
Likevel er det altså slik at fjernsynet, gaten, barnehagen og skolen i praksis allerede har overtatt omsorgen. Vi har bare ikke oppdaget det enda, og slett ikke tatt ansvaret. Titalls prosent av barnebefolkningen får sin kultur og sin samfunnsforståelse formidlet, ikke av foreldrene, men av medier og etater som ikke har fostring som mål.
Vi har nemlig et ubehag i kulturen. Skolefaglig har vi visst Europas svakeste kunnskapsnivå. Rusmisbruket sprer seg i dalene. I lille Egersund ser vi ti ekstreme avvikere i én straffesak. Vi har hundre overdoser i én by på ett år. Er Greven og Hadelandsmorderne spesielle, eller bare forut for sin tid?
Når det – som forutsagt – blir stadig flere ekstreme avvik, når avvik blir norm: Da trenger vi en verdikommisjon. Men verdikommisjonen kan ikke friste familien tilbake i tvangstrøyen – selv ikke mot kontant betaling i rede penger. Jeg er ikke mot litt rettferdig fordelt kontantstøtte, et godt forbilde og noen gudsord fra landet. Men det monner så lite. Kommisjonen kan heller ikke overtale oss til å ta oss bedre av barna. Det klarer vi nemlig ikke.
Nei, makt må Staten bruke. Staten må erkjenne at den ved Kommunen allerede har overtatt omsorgen, og at barna er vanskjøttet. Myndighetsalderen må opp til 21 år. Vi må slutte å trygde bolig- og arbeidsløse barn som flytter hjemmefra den dagen de fyller 18. Vi må slutte å oppbevare arbeidsfør ungdom i skolen, hvor de mister den siste rest av arbeidsmoral, forstyrrer undervisningen og senker nivået til skade for landets fremtid. Staten kan med et pennestrøk gi lønnsgaranti til all ungdom under 21 år – mot arbeid. Det blir billigere, det gir ungdommen noe å leve av og for, det forplikter dem i samfunnslivet og det blir lettere å være lektor. I et godt samfunn er det lett å være lektor.
Ta kontroll over massemediene. La oss bli det første vestlige demokrati som forbyr kabel og parabol. Steng nærradioene: De sperrer for folkeopplysningen. La oss få et strengt kringkastingsmonopol. Gi NRK en formålsparagraf som gjenspeiler fjernsynets allerede etablerte rolle i samfunnet, som oppdrager og omsorgsgiver.
La oss en endelig omskrive skolelovene. Skolen skal oppveie tapet av familien. Lærerne må ha en helt annen utdannelse, mye høyere lønn, og de må binde seg til klassen for minst fem år. Gi oss en ny pedagogikk i stedet for det slagget vi 68-ere etterlot oss. Vi lever i barnets århundre bare i den forstand at barns idealer, plantet i dem av multinasjonale konserner, har overtatt hele kulturlivet.
Barn tar ikke skade av å lære å sitte stille. Hvis skolen kunne lære barna å sitte stille, ville vi få færre MBD-diagnoser [datidens ADHD]. Barn tar ikke skade av pugg og formell kunnskap. Om skolen innså det, ville vi ha mindre dysleksi og mange dyktigere fagfolk. Barn tar ikke skade av å lære folkeskikk. De kunne jo slutte å banne til læreren, så fikk vi kanskje færre med atferdsvansker.
Pedagogikkens vesen er ikke å nå barna på deres eget språk, å friste dem til å tro at læring er gøy ved å spille popmusikk i mattetimen. Læring er arbeid. Velgjort arbeid er også gøy. Det vet ethvert barn, bare pedagogene har ennå litt tungt for det.
La oss en gang for alle slå fast at klasserommet er samfunnets minste og innerste celle, rammen om de viktigste nære relasjoner. Læreren er formynder og oppdrager, formidler av kultur og tradisjon, ansvarlig for trygghet, tillit og menneskelig vekst, grunnlaget for oppslutning om staten, dens styre og religion.
Dette kunne verdikommisjonen fortelle regjeringen, og mere til. Men det gjør den ikke. Ingen regjering har så mye mot i brystet, vett i pannen og stål i ben og armer i landet som styres av Mønsterplanens barn. Verdikommisjonens misjon er å gi regjeringen goodwill, nå når alle gode krefter forsøker å nagle Kristelig folkeparti til Høyres kors, Carl I. Hagen.
Gjensvar etter fire dager
Kulturoptimismens begrensninger
(Dagbladet 14.03.98)
Arbeiderpartiets deputerte Jon Olav Alstad hudfletter tirsdag fortjenstfullt mine apokalyptiske samtidsvisjoner. Mot min fortvilte appell om statlig tvang og regulering knekker han et Columbi egg, det som [barne- og familieminister] Svarstad Haugland la i Dagsnytt 18 for noen dager siden:
La mannen ta sin tørn ved kjøkkenbenken! Forleng fedrepermisjonen! Vi må hindre at gutter vokser opp og identifiserer seg med Fantomet og Herman Willis!
La gå at Alstad skyter litt over målet han òg. Hvor gammel tror han jeg er, når han tillegger meg og min generasjon ansvaret for å hafjernetmannen fra hjemmet? To hundre år? Og hva med de enslige mødre: Hvordan skal fedrepermisjonen hjelpe dem?
Men ellers er jeg helt enig i alt Alstad skriver. Vi fedre vil ikke bare forsørge, vi vil også gi omsorg. Vi vil ha rettigheter og muligheter, og garantert samvær med våre fraseparerte barn. Noen av oss iallfall. Hva med de andre?
Enhver politikk som styrker den lille samtalen er en støtte for sosialisering og kulturformidling, og på sikt en liten seier for nasjonen. Om vi kaller det barnetrygd, rettferdig fordelt kontantstøtte eller fedrepermisjon er ikke så nøye. Men er det nok?
Ser ikke Alstad at de lange knivers natt har senket seg over aftenlandet? Hvor mange unge ligger døde med en kniv i brystet siden jeg skrev mitt innlegg? Svarstad Haugland synes å tro at en nasjonal tragedie kan rettes opp ved et mikroskopisk tiltak som kontantstøtte.
Arbeiderpartiet synes i sin begeistring for likestillingen å fornekte hele misèren.
Og Alstad vil ha fedrepermisjon. Helt enig. Med støtte fra Arbeiderpartiet og Svarstad Haugland er reformen så godt som vedtatt allerede. Bedre kan det ikke sies. Alle monner drar, selv om problemet forblir uløst. Hvorfor det bare er meg som ser problemet, fatter jeg ikke. Min tanke har fri.
Jeg kjemper hver dag en kamp for mine barn, så langt kreftene rekker. Ikke mot rus, vold og lettferdige kvinner. Nei, da kjemper jeg mot skolen, kirken og nasjonen, mot alt som er riktig og bra. Da kjemper jeg mot livløs underholdning, mot sport og forflatning. Mot avvind, kritikk og karikatur, mot sinne, moral og svik: Da kjemper jeg mot meg selv.
Foto: O. Væring Eftf. AS
«At digte, – det er at holde Dommedag over sig selv.»
@Oppvekst
Betenkning om rettsutviklingen i Verdens helseorganisasjon (WHO)
Av Morten Walløe Tvedt - 29. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/betenkning-om-rettsutviklingen-i-verdens-helseorganisasjon-who/
En rettslig gjennomgang og analyse av utkast til Pandemitraktat og endringsforslagene i Den internasjonale helseregulering.
21. oktober 2023.
Sammendrag
Denne juridiske betenkningen gir en rettslig gjennomgang og analyse av utkast til ny Pandemitraktat og endringsforslagene i Den internasjonale helsereguleringen (IHR) som begge nå forhandles i WHO. Medlemslandene har kommet med forslag til endringer i IHR. Disse forslagene danner bakgrunnen for de pågående forhandlingene og denne betenkningen. De midlertidige resultatene, fra de nå fem gjennomførte forhandlingsmøtene i IHR, holdes hemmelig.
Den internasjonale helsereguleringen handler om verdens respons på det som kalles «en folkehelsenødsituasjon av internasjonal interesse». Systemet i IHR er at generalsekretæren i WHO alene kan erklære at verden er en slik situasjon. Generalsekretæren velger medlemmer til den rådgivende gruppen. Beslutning om verden eller en region er i «en folkehelsenødsituasjon» av internasjonal interesse» tar generalsekretæren alene.
En av de største endringene i IHR, som er foreslått, er at anbefalingene fra WHOs
generaldirektør skal gjøres mer rettslig bindende, og ikke bare være rådgivende, for landene i deres håndtering av «en folkehelsenødsituasjon av internasjonal interesse». Fem elementer av rettsregler bidrar til at anbefalingene blir bindende å gjennomføre for medlemslandene.
1) For det første er det foreslått at Generaldirektørens ‘anbefalinger’ ikke lengre skal være ‘ikke-bindende’.
2) For det andre er det foreslått at medlemslandene skal være forpliktet til å sette i gang og gjennomføre implementeringen av ‘anbefalingene’ «uten opphold». Denne ordlyden innebærer at det som tilsynelatende er en anbefaling, blir behandlet som en forpliktelse i gjennomføringen.
3) Det tredje settet med regler, som gjør anbefalingen mer bindende, er at IHR er
foreslått til å kreve at alle medlemslandene skal vedta lover og fremgangsmåter som gjør det mulig å uten opphold kunne gjennomføre det som generaldirektøren har anbefalt.
4) Det fjerde settet med regler er at medlemslandene skal ha utpekt eller etablert
forvaltningsorganer som skal sørge for å omsette ‘anbefalingene’ i rettslige bindende regler på nasjonalt nivå.
5) Det siste forslaget som utgjør det femte settet med regler, er at WHO skal etablere en Compliance Committee med ansvar for å følge opp om landene har innrettet seg lojalt eller ikke etter anbefalingen fra generaldirektøren i WHO.
Et sentralt endringsforslag er at regelen om prinsippene for gjennomføring av IHR er forslått endret. I dag er prinsippene for gjennomføringen av IHR og beslutninger som fattes med hjemmel i den, følgende: reguleringene skal gjennomføres «med full respekt for menneskelig verdighet, menneskerettighetene og grunnleggende menneskelige friheter». Disse tre prinsippene er foreslått fjernet. Dette forslaget vil redusere menneskerettighetenes betydning for IHR i fremtiden. Kravet til å følge menneskerettighetene er foreslått byttet ut med at en skal «unngå unødvendig innblanding i menneskerettighetene». Her oppstår det et spørsmål om hvem som skal vurdere og avgjøre hva som er et nødvendig inngrep i en menneskerettighet. I juridisk språk er det stor forskjell på ‘gjennomføre IHR og anbefalingene i full respekt for menneskerettighetene’ sammenlignet med det å unngå unødvendig innblanding i menneskerettighetene. Sett i sammenheng er disse to forslagene til endring en klar svekkelse av menneskerettighetenes stilling.
En konklusjon er at eksisterende IHR 2005-regler, lest i sammenheng med forslagene til nye forpliktelser, vil innebære at medlemslandene blir folkerettslig forpliktet til å anvende WHOs digitale pass for reisedata og helseinformasjon. Reglene innebærer også at World Health Assembly får vid kompetanse til å endre på de tekniske aspektene knyttet til internasjonal reise.
WHO bestemmer hvilke vaksiner som skal kunne inngå i de digitale sertifikatene. Dermed får generaldirektøren også den rettslige myndigheten til å velge vaksineprodusenter og vaksinetyper som vil bli brukt i verden. Dette til tross for at forslaget til endring rent formelt sett ikke innebærer noen overføring av kompetanse til å velge noen vaksiner fremfor andre.
Siden kun vaksiner godkjent av WHO skal kunne skrives inn i et slik globalt pass, får generaldirektøren stor myndighet over hvilke vaksiner som velges internasjonalt.
Antallet forslag er mange. Det er vanskelig å overskue helheten i forslagene. WHO og landenes departementer holder forslagene til endringer i IHR hemmelig. Denne lovgivningsprosessen skjer dermed med veldig liten grad av demokratisk debatt og diskusjon.
Hvordan fremtidens helsejus skal se ut forhandles i lukkede og hemmelige rom. Dette gir et stort demokratisk underskudd.
Når en endring i IHR er vedtatt av World Health Assembly, blir den automatisk bindende for alle medlemsland som ikke protesterer innen en aktuell frist (den var 18 måneder, men er nå 10 måneder). Ved å bli medlem til IHR 2005 har landene også valgt å være bundet til denne spesielle bindingsformen. Det gjør at det landene blir enige om å presentere som forslag i januar 2024, og eventuelt vedtar med to tredjedelers flertall i mai 2024, kan bli bindende for landene helt uten at nasjonale parlamenter tas med på råd i prosessen.
Det er viktig å være oppmerksom på at det er først når en leser alle de eksisterende reglene, forslagene til endring og forslagene til tillegg til sammen at en ser det hele bildet av i hvilken retning forslagene vil bringe WHO og den internasjonale helsejusen.