Nyhetsbrev steigan.no 29.10.2022
Får vi en ny intifada og en mer uforsonlig ortodoks jødisk blokk?
Titusener av mennesker demonstrerte mot sanksjonene og krigspolitikken i Praha
Overdødeligheten i EU inntil 16% over normalen – verst i land med høy vaksinasjonsgrad
Kan vi uvaksinerte frikjennes nå?
Italia: – Tilbake til normaliteten, bort med vaksinetvang, suspensjoner og unntaksregler
Kraftige menstruasjonsblødninger føres opp som bivirkning av koronavaksiner
Brygger det opp til handelskrig mellom USA og EU?
EU eller Norge – hvem skal bestemme over strømmen?
Ukrainske nasjonalister har lang historie med antisemittisme som Sovjetunionen prøvde å bekjempe
Får vi en ny intifada og en mer uforsonlig ortodoks jødisk blokk?
Av Jan Hårstad - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/far-vi-en-ny-intifada-og-en-mer-uforsonlig-ortodoks-jodisk-blokk/
Revolusjonen i Palestina
Av Jan Hårstad.
Når jeg gjennom mange år har avstått fra å skrive om palestinsk politikk skyldes dette at det var et redselskabinett av korrupsjon, dobbeltspill og dugløyse. Jeg ble uvel hver gang jeg leste om gjensidig dreping, tortur mellom den palestinske selvstyremyndigheten.
Og deres rivaler i Islamsk Jihad/Hamas. PAs fengsel i Jeriko ble kalt slakterhuset og her ble ungjihadistene sperret inne. Folk som drev med anti-korrupsjonsarbeide levde i livsfare for korrupsjon var obligatorisk og åpenbart, ikke bare i PA.
Situasjonen i dette året har vært at ungdommen mellom 17-25 år har sett seg dritlei på de gamle palestinske organisasjonene og laget sin egen som kalles «Løvens Hule» som holder til i byene Jenin, Hebron og Nablus. Disse fører krig mot settlerkolonistene og den israelske hæren. Gjennom hele 2022 har det vært minikrig med drepte på begge sider.
Det som skjedde mandag natt 24 oktober var at den israelske hæren i en svær militær operasjon gikk inn i Nablus og her ble fem palestinere drept. Dagen etter kom det uttalelser fra forsvarsminister Benny Gantz som mente at et så blodig angrep ville fungere som avskrekking og føre til at ungdommene i Løvens Hule begynte å trekke seg tilbake til gammel normalitet. Nablus-angrepet skulle liksom stoppe hele minikrig-trenden gjennom året.
Det var nå det Gantz sa, men det betyr ikke at han tenker det, for dette er rent ønsketenkende sprøyt. Når du ser videoer fra begravelsene i de nevnte byene er det tusenvis av folk på gatene. Løvens Hule-krigerne har massiv populær støtte og faktisk er iferd med å endre styrkeforholdet innen palestinsk politikk.
Bare for en måned siden var rivalene Fatah/PA og Hamas samlet til et forbrødringsmøte i Algerie som jevnlig finner sted uten større resultater. Der ble det bestemt at – oppsiktsvekkende – at det skulle finne sted palestinske valg i oktober 2023. Bevares.
Det betyr jo at valgkampen på et vis allerede har startet og hvordan opptrer partene? Abbas PA opptrer som vanlig med et dobbeltspill. Retorisk og i media er de nå for ungdommens Jihad for hvor ellers skulle de hente stemmer fra i de nevnte byene?
På den annen side er de vettskremt for at det nå kommer en Tredje Intifada – ikke med stein som de to foregående, men med Kalasnikover og Molotov-cocktails. Faren – som PA ser det – er at de da vil bli kastet på historiens skraphaug som irrelevante og det vil de jo ikke da eldregarden har samlet seg både penger og posisjoner gjennom mange år.
Og dette: hvis det blir en Tredje Intifada vil libanesiske Hizballah og Iran få stor innflytelse over Vestbredden og disse er allierte med Islamic Jihad og Hamas. En tredje Intifada kan frambringe et helt nytt politisk kart for palestinsk politikk.
Da meldes det nå at palestinsk etterretning, jordansk etterretning og israelsk etterretning jobber sammen for å stoppe utviklingen av en Tredje Intifada. I dette spørsmålet har de tre felles interesser, om enn av ulik art.
Første november er det valg i Israel. Det er ventet at den ortodokse religiøs-nasjonale blokken vil gjøre et godt valg og bykse framover. Disse har de mest ekstreme oppfatninger av hvordan konflikten skal løses. Tankene mine går til en tidligere Mossad-sjef som for mange år siden sa at hovedproblemet for Israel vil bli konfrontasjonen mellom sekulære moderne israelere og Talmud-inspirerte jødiske fanatikere som nå er i stor vekst. Det har gått så langt at de utkjemper trefninger med den israelske hæren som i Huwara 20 oktober.
Vi kommer tilbake med en ytterligere kommenter når valgresultatet foreligger.
Titusener av mennesker demonstrerte mot sanksjonene og krigspolitikken i Praha
Av red. PSt - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/titusener-av-mennesker-demonstrerte-mot-sanksjonene-og-krigspolitikken-i-praha/
Titusenvis av mennesker samlet seg i Praha fredag for å kreve at den nåværende tsjekkiske regjeringen går av til fordel for en administrasjon som ville vedta en nøytral utenrikspolitikk, avslutte militær støtte til Ukraina og gjenoppta kjøp av russisk naturgass. Dette skriver La Prensa Latina.
«Gå av! Gå av!,» ropte demonstrantene, mange av dem viftet med tsjekkiske flagg og bar plakater som oppfordret landet deres til å trekke seg fra NATO og EU.
Protesten på uavhengighetsdagen var tredje gang siden begynnelsen av forrige måned at et stort antall har gått ut i gatene i Praha for å kreve at sentrum-høyre-statsminister Petr Fiala trekker seg.
Politikilder sa at fredagens oppmøte var mindre enn de 70 000 som deltok i den første demonstrasjonen 3. september, men demonstrantene fylte den store Václavplassen på 104-årsdagen for Tsjekkoslovakias løsrivelse fra det østerriksk-ungarske riket.
Selv om arrangementet ble organisert av Tsjekkia først!, ei høyreorientert gruppe, deltok folk fra hele det politiske spekteret.
Tsjekkia først! motsetter seg militær støtte til Ukraina i overfor den russiske invasjonen og ønsker at Praha skal vedta en nøytralitetspolitikk.
Demonstranter, inkludert den tidligere sosialdemokratiske statsministeren Jiri Paroubek, fordømte også økningen i energiprisene i forbindelse med EUs restriksjoner på import av naturgass fra Russland.
Dett er en advarsel om «ei stor krise», sa Paroubek, og sa at folk har grunn til å frykte mangel på naturgass til vinteren.
Fialas fempartikoalisjonsregjering støtter Ukraina sterkt og har gått med på drakoniske EU-sanksjoner mot Russland, som har vært den største leverandøren av naturgass til Tsjekkia.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Overdødeligheten i EU inntil 16% over normalen – verst i land med høy vaksinasjonsgrad
Av red. PSt - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/overdodeligheten-i-eu-inntil-16-over-normalen-verst-i-land-med-hoy-vaksinasjonsgrad/
Europa opplever en voldsom økning i dødeligheten, framgår det av unionens offisielle statistikk.
«Overdødelighetsraten i EU har økt med 16 % mer enn gjennomsnittet. Hvis du ser på kartet, har landene med høyest vaksinasjonsrater for øyeblikket den høyeste overdødeligheten.» – Cristian Terhes – EU-parlamentet – 11. oktober 2022.
Overdødeligheten i EU steg til +16 % i juli 2022 fra +7 % i både juni og mai. Dette var den høyeste verdien som er registrert så langt i 2022, og utgjorde rundt 53 000 ekstra dødsfall i juli i år sammenlignet med månedlige gjennomsnitt for 2016-2019.
Denne informasjonen kommer fra data om overdødelighet publisert av Eurostat, basert på en ukentlig datainnsamling om dødsfall. Artikkelen presenterer en håndfull funn fra de mer detaljerte statistikkforklarte artiklene om overdødelighet og ukentlige avvik.
Rystende overdødelighet for barn
De tallene som kommer fram i databasene for overdødelighet for barn er så rystende at man må sjekke dem tre ganger og enda litt til, for dette er noe som aldri er sett før. The Exposé skriver:
I slutten av august avslørte vi eksklusivt at offisielle dødelighetstall for Europa viste en sjokkerende 691% økning i overdødelighet blant barn frem til uke 33 i 2022 siden det europeiske legemiddelkontoret utvidet nødbrukstillatelsen av Pfizer Covid-19-vaksinen for bruk hos barn i alderen 12 til 15 år i mai 2021.
Vår undersøkelse har siden tvunget EUs offisielle statistikkavdeling til å starte en europeisk undersøkelse av hvorfor det har vært en betydelig økning i overdrevne dødsfall blant barn i alderen 0 til 14 år.
Etter kunngjøringen av etterforskningen endret imidlertid EuroMOMO, organisasjonen som publiserte tallene, grunnlinjen som overskytende dødsfall måles mot. Denne tvilsomme handlingen resulterte i at antall overdrevne dødsfall ble kunstig redusert.
Så vi har gått gjennom dataene, og til tross for EuroMOMOs beste innsats for å redusere alvorlighetsgraden av situasjonen vi avdekket, kan vi igjen eksklusivt avsløre at de endrede tallene viser at det har vært en sjokkerende 755 % økning i overdødelighet blant barn i alderen 0 til 14 år i 2022 så langt, og en økning på 630 % totalt siden EMA først godkjente Covid-19-vaksinen for barn.
FHIs egne tall viser voldsom overdødelighet også i Norge
I artikkelen Åpent brev til Camilla Stoltenberg skriver Jan Terje Voilaas:
0,15% dødelighet i 2020 skapte uro og delvis panikk. 35 ganger høyere dødelighet i 2022 skaper lite annet enn et gjesp. Ingen stiller spørsmål.
La meg nok en gang få understreke at dette ikke er mine tall. Tallene kommer fra deg Camilla og fra FHI, så om dere ikke har diktet dem opp, så avslører tallene, med mikroskopisk tydelighet, at jo flere vaksinedoser, jo flere smittede dør. Jeg finner det samme mønsteret i de 11 andre landene jeg har data fra. For å være 100% sikker, har jeg dobbelt-sjekket FHI-tallene med data fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).
Voilaas oppsummerer:
I 14 av de siste 15 månedene har Norge opplevd overdødelighet, i syv av dem høyere enn i hele 2012. Totalt 5,469 flere har dødd i Norge i denne perioden enn snittet fra 2016-2020. Det gir en overdødelighet på 10,9% for perioden, 12 ganger høyere enn i 2012. Enhver aktuar vil karakterisere dette som en statistisk umulighet med mindre en 200-års katastrofe har inntruffet.
Vil myndighetene forsøke å forklare denne katastrofen eller vil de forsøke å bortforklare den? Og hva med mediene og ledende politikere i alle stortingspartiene som har vært haiagjeng for den offisielle vaksinepolitikken hele veien, uten noen gang å stille vesentlige kritiske spørsmål?
Kan vi uvaksinerte frikjennes nå?
Av Julia Schreiner Benito - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/kan-vi-uvaksinerte-frikjennes-na/
Hvem skulle de skyldt på nå, dersom tallene på døde fortsatt hadde vært forsidenyheter? Sannelig ble det stille når uvaksinerte ikke lenger kan tas, skriver Julia Schreiner Benito.
Av Julia Schreiner Benito, redaktør i hemali.no
Det er ikke synd på meg, immunforsvaret funker fint. Men noen innrømmelser fra journalister, helsetopper og venner som ikke lenger er venner hadde vært rimelig. Kan jeg be om et unnskyld? Nå som vi for lengst vet at vaksinen gir en absolutt risikoreduksjon på 0,84 prosent? Nå som vi vet at mRNA-vaksinen i seg selv ikke beskytter mot smitteoverføring?
Pfizer la aldri skjul på at deres vaksine ikke ble testet for hvorvidt den beskytter mot smitte. Likevel omtalte Erna Solberg vaksinering som en «borgerplikt». Onsdag 20. oktober gjestet den britiske, prisbelønnede kardiologen Aseem Malhotra parlamentet der han ba om stans av mRNA-vaksineringen fordi rapportene om bivirkninger er rekordmange.
Kan jeg nå håpe på et unnskyld fra redaktører, journalister, helsetopper og venner som forsvant?
Hundsingen av de uvaksinerte
Et åpent demokrati gir individet valgfrihet ved medisinsk behandling. Et åpent demokrati gir rom for debatt, også når det brenner. Og når ilden har lagt seg, skal vi i tillegg nyansere, erkjenne, innrømme og unnskylde. Ikke at ilden har lagt seg, men det formidler ikke media nå. Trenden med å fôre oss med daglige smitte- og dødstall er over, til tross for rekordmange med covid-19 i våres, og nå med overdødelighet. Hvem skulle makten og media skyldt på nå dersom slike tall ble problematisert? Sannelig ble det stille nå når vi uvaksinerte ikke lenger kan tas.
Tyst er det til og med fra de hissigste kommentatorene, redaktørene og politikerne. Hvorfor er de ikke like opprørte over at vaksinene viste seg å ha dårlig effekt, som de var over at noen takket nei til den? La meg minne om noen onde ord som falt, for mange later til å ha glemt. Redaktørene ga rikelig spalteplass til meninger og «fakta» da vi uvaksinerte skulle hundses. Om at vi burde segregeres, nektes helsehjelp, miste jobben, skammes, utstøtes og feire julen alene. Mange mistet venner, noen mistet jobben, og mange satt alene julen 2021.
Anne Grenersen, Avisa Nordland 16.12. 2021: «Uvaksinerte har tatt sitt valg. Det får de leve med. Eller i verste fall dø av.» Videre: «Der andre land innfører tvangsvaksinering av befolkningen, kommer norske myndigheter med en høflig henstilling. Den tiden må være over nå. De uvaksinerte har blitt en pest og en plage for resten av samfunnet.»
Aftenpostens Joacim Lund 14.12. 2021: «Tiltakene skyldes at noen få ikke vaksinerer seg. Kapasiteten styrer tiltakene. Og nå er intensivavdelingene fulle av uvaksinerte.»
Forfatter Carsten Jensen, Aftenposten 15.12. 2021: «Det som er frihet for vaksinemotstanderne er ufrihet for oss». Videre: «Mutasjoner oppstår der hvor ansvarsløsheten hersker.»
Oppland Arbeiderblad 13.12. 2021: «Det kommer en dag da vi må velge. De uvaksinerte bør ikke stå først i køa».
16.12.2021 ga NRK plass til klinikksjef Per Urdahl som «ville vært veldig skeptisk til å slippe inn uvaksinerte i et familieselskap nå.» Budskapet fikk klinikksjefen også forfekte i Dagsrevyen samme kveld.
Skjalg Fjellheim i Nettavisen 15.12. 2021: «Noen setter egen frihet først. Det fører til mer ufrihet for alle andre.» Videre: «Spørsmålet er også om vi som samfunn har blitt misforstått liberale når Norge ikke bruker smittevernloven til å pålegge alle å vaksinere seg mot farlige smittsomme sykdommer.»
Morten Kinander, VG 15.12. 2021: «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». Videre skrev professoren: «Er det mulig å begrunne forskjellsbehandling av de vaksinerte og de uvaksinerte? Ja. Burde vi ta i bruk hardere virkemidler overfor uvaksinerte? Absolutt. Er dette i tråd med rettsstaten? Selvfølgelig.» Kinander ville også ha lønnstrekk for uvaksinerte, bøter til arbeidsgivere som lar dem komme på jobb, og nekte dem å levere i barnehagen. Til sist ville han gjøre alle forslagene overflødig ved å ha portforbud for uvaksinerte, og ville ha seg frabedt å bli kalt fascist av den grunn.
Ingeborg Senneset i A-magasinet 13.5. 2021: «Vaksinemotstand ligner mindre og mindre på en retning og mer og mer på en religion.»
Les også: Uro i Bent Høies tid
Frykt og vitenskap
Moralistene skyldte ikke på fryktpropaganda. Ikke på et forsømt helsevesen. Ikke på helsebyråkratene som ukritisk kjøpte pressemeldingene fra vaksineprodusentene. Ikke på at FHI selektivt presenterte sine grafer for forekomsten av uvaksinerte og vaksinerte innleggelser. Ikke på andre luftveissykdommer, som utgjør storparten av innleggelser i denne kategorien. Moralistene skyldte bare på oss uvaksinerte.
«Vitenskap er det beste når vi skal ta smittevernhensyn og andre valg som krever mye mer enn magefølelse, ideologi eller politisk ståsted», skrev Senneset i nevnte artikkel i A-magasinet. Det var nettopp vitenskap som manglet da vi stengte ned og massevaksinerte med et hasteutviklet produkt.
Professor i medisin ved UiO, Mette Kalager, var blant dem som påpekte at vi manglet kunnskap om effekten av nedstengning og tiltak. Ennå er ikke de svarene skrevet. Derfor bør vi tøyle skrytet om at Norge klarte seg så fint gjennom pandemien. For tilbake står vi som et splittet folk med bivirkninger.
Jeg savner redaktører, journalister og helsetopper som erkjenner sin del av ansvaret. Kan vi uvaksinerte be om et unnskyld nå? Kan vi frikjennes?
Les også: Jeg sitter i Facebooks fengsel. Det er min egen skyld.
Italia: – Tilbake til normaliteten, bort med vaksinetvang, suspensjoner og unntaksregler
Av Pål Steigan - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/italia-tilbake-til-normaliteten-bort-med-vaksinetvang-suspensjoner-og-unntaksregler/
Maske på kaffebar. Hvor ble det av la vita italiana? Hvor ble det av smilene og latteren?
Av Pål Steigan.
Den nye helseministeren i Italia, Orazio Schillaci, har sendt ut ei melding 28. oktober 2022 til alle helseansvarlige i landet om at det fra nå av er slutt på vaksinetvangen for helsepersonell og at de som har vært suspendert skal komme tilbake i jobben. Schillaci skriver at det er på tide å «gradvis vende tilbake til normaliteten» og at det vil bli slutt på daglige meldinger om covid-dødsfall, De mulktene som er skrevet ut mot helsepersonell blir annulert.
Dette er et første oppgjør med det ekstreme koronaregimet som til tider har eksistert i Italia, og det bringer opp spørsmål som fortsatt er ubesvart.
Faktisk har det vært slik at alle arbeidstakere som har nektet å ta vaksinen har vært bøtelagt. Hvis nå helsepersonell som har vært urettmessig bøtelagt får sine bøter annulert, hva med alle de andre? Det ser ut til at regjeringa til Giorgia Meloni også vil annulere disse.
Koronadiktatur
Inngrepene mot den personlige friheten i Norge har vært alvorlige, men de har likevel vært vesentlig mindre enn i Italia. Den første tida etter 12. mars 2022 innførte Italia portforbud, og det var ulovlig å bevege seg ute, hvis det ikke dreide seg om livsnødvendigheter. Det var militære kontroller på gater og veier som opprettholdt forbudene, og det ble også brukt droner og helikoptre for å overholde portforbudet.
Ikke en gang Mussolini fant på å forby folk å delta i begravelser, barnedåper og brylluper eller å arrangere private fester, men det gjorde den ikkevalgte Mario Draghi og hans dragoner.
Det har vært påbud om å bære masker på gata med trussel om bot for dem som ikke har adlydt. Ikke-vaksinerte fikk ikke lov til å bruke kollektiv transport. «Det grønne passet» ble adgangstegnet som regulerte et apartheidliknende regime.
Maskepåbudene vil også bli opphevet etter de nye direktivene fra helseministeren.
Jeg skrev om livet utenfor koronadiktaturet i januar 2022:
Utforsk livet utenfor koronadiktaturet
Folk spør meg hvordan det er å leve i Italia nå som den tidligere Goldman Sachs-mannen Mario Draghi har innført et koronadiktatur som nekter de «uvaksinerte» å delta i samfunnet på lik linje med de «vaksinerte», og som går så langt at med politimakt nekter framtredende advokater adgang til Italias høyeste rettsinstans. Og det er jo surrealistisk.
Påbudene om å bære masker over alt, også utendørs, forbudene mot å bruke offentlige transportmidler, gå på restaurant eller bar og delta på konserter eller eventer uten koronapass, er en voldtekt mot alt det beste i Italia, det er et forbud mot la vita bella, mot de lange og inkluderende lunsjene, mot gatefestene, mot smilene, mot kyssene på begge kinn, mot det vakreste og herligste i italiensk kultur. Kort sagt: Det er forbudstid mot alt det vi elsker ved Italia.
Den britiske forfatteren D. H. Lawrence, forfatteren av Lady Chatterley’s lover, gjorde en rundreise i det etruskiske Italia i 1927, altså under fascismen. Notatene fra reisa ble til boka Etruscan Places, som er en hyllest både til Italia og til etruskerne, men på ingen måte til det daværende regimet eller til romerne. Full tekst her.
Lawrence mente at italienerne i hele sitt vesen og væremåte var så langt fra romerne som det gikk an å komme. Han skrev:
«Men fascistene, som betrakter seg selv som romerske, keiserens romerske, imperiets og verdensmaktens arvinger, er helt siden av målet vil gjenreise respekten for etruskiske steder. For av alle italienske folk som noen gang har levd, var etruskerne sikkert de minst romerske. Akkurat som, av alle menneskene som noen gang reiste seg i Italia, var romerne i det gamle Roma sikkert de mest u-italienske, å dømme ut fra dagens innfødte.»
Vi lever nå under diktaturet til Mario Draghi, den tidligere bankmannen fra Goldman Sachs, mannen som sitter i Trilateralkommisjonen og i Group of Thirty, en mektig internasjonal organisasjon av finansfolk, basert i Washington, opprettet i 1978 av Rockefeller Foundation.
Og Draghis diktatur er så langt fra Italias etruskiske sjel og la vita bella som det går an å komme. Han har skremt folk til å gå med masker og til ikke å klemme hverandre eller ta på hverandre. Stakkars folk kjører Vespa med maske og går i skauen med maske. Og i stedet for de hjertelige kyssene på begge kinn, rekker de hverandre albuen. På noen områder har dagens diktatur gått lenger enn Mussolini. Ikke en gang han fant på å forby private fester, brylluper, begravelser eller messer.
Millioner av mennesker er skremt, kanskje for resten av livet
Til tross for at myndighetene nå ser ut til å kartlegge en vei tilbake til fornuften, ser vi at det er mange som er redde. Mange folk går fortsatt med masker, enda det ikke finnes et eneste vitenskapelig fundert argument for å gjøre det, og tvert om mange gode helsemessige grunner til ikke å gjøre det. Maskene ble symbolet på underkastelse og lydighet, men de bidro også til å opprettholde frykten. Og denne frykten har nok dessverre satt seg i nervesystemet til mange italienere, sjøl om vi må håpe at la vite bella kan vende tilbake.
Kraftige menstruasjonsblødninger føres opp som bivirkning av koronavaksiner
Av red. PSt - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/kraftige-menstruasjonsblodninger-fores-opp-som-bivirkning-av-koronavaksiner/
Legemiddelverket skriver 28. oktober 2022:
Europeiske legemiddelmyndigheter (EMA) har konkludert at kraftige menstruasjonsblødninger etter koronavaksinering skal omtales som en bivirkning i produktinformasjonen til mRNA-vaksinene Comirnaty og Spikevax.
FHI prøver å gi et inntrykk av at de har tatt dette alvorlig lenge:
-Vi har fått mange meldinger om menstruasjonsforstyrrelser etter vaksinering. Allerede i juni 2021 tok vi signalet og begynte å undersøke nærmere. Folkehelseinstituttet var raske med å inkludere spørsmål om menstruasjonsforstyrrelser i sine befolkningsundersøkelser og vi løftet problemstillingen til EMA, sier overlege Ingrid Aas.
Men hvis de har visst dette siden juni 2021, hvorfor har de ikke advart mot dette før?
Ja, det har stått på nettsidene til Legemiddelverket, men har kvinner fått advarsel om dette før de har tatt vaksinen? For hvis myndighetene har visst det, men ikke gitt beskjed før vaksinering, så er informasjonsplikten i lovverket brutt.
Vi tok opp dette allerede i juli 2021, og da faktisk bygd på informasjoner i mainstream media:
Kvinner over hele verden melder om mens-endringer etter koronavaksine
Over hele verden har kvinner meldt om uregelmessigheter i menstruasjonen etter å ha fått vaksinen. Likevel er det foreløpig gjort svært lite forskning på det. Dette skriver avisa Aftenposten.
Fagdirektør i Statens legemiddelverk Steinar Madsen sier han ikke avviser at det kan være en sammenheng. Han sier derimot at fordi det er så vanlig med uregelmessigheter i menstruasjon kan det være vanskelig å sette det direkte i sammenheng med koronavaksinen.
Aftenposten og andre medier omtalte historiene til kvinner som har opplevd uvanlig menstruasjon. I løpet av helgen har Statens legemiddelverk mottatt mange meldinger fra kvinner som har opplevd det samme. De jobber nå med å gjennomgå disse.
Rapporter om blødninger og menstruasjonsproblemer over hele verden
Det prestisjetunge medisinske tidsskriftet British Medical Journal (bmj) skrev 14. april 2021:
Mange kvinner over hele verden klager over uregelmessigheter i menstruasjonsblødningen etter å ha mottatt CoViD-vaksiner. Noen opplever kraftig menstruasjonsblødning (menoragi), noen blødninger før menstruasjonen skyldes eller blør ofte (metrorragi / polymenoré), mens noen klager over blødning etter menopausen.
Men dette bekymrer ikke fagdirektør Steinar Madsen. Men så er det vel også lenge siden han avla den hippokratiske eden.
Les også denne artikkelen fra september 2021:
Personlige erfaringer med bivirkninger av Covid-19 vaksinen i Norge
Det finnes personlige erfaringer i titusentall om disse problemene uten at myndighetene har tatt det alvorlig. Disse problemen er også tatt opp av Foreningen Lov og Helse i denne artikkelen:
Fenomenet vaksinebivirkninger
I september 2021 skrev vi:
Mange kvinner rapporterer forbigående menstruasjonssykdommer etter vaksinasjon mot Covid-19, rapporterer den franske mainstreamavisa Le Monde.
I Spania, fra 18. juli, var nesten 450 rapporter om forstyrrelser i menstruasjonssyklusen eller livmorblødning etter vaksinasjon blitt identifisert og gjaldt alle godkjente vaksiner.
I Storbritannia, hvor vaksinasjonskampanjen ble utvidet tidligere, er det rapportert totalt 28.943 lidelser til UK Medicines and Health Products Regulatory Agency (MHRA).
Tallet på kvinner i Storbritannia som rapporterer om menstruasjonsproblemer etter vaksinene hadde økt til 13.000 innen 7. juli, rapporterte Sky News.
Blødningsforstyrrelser etter vaksinen: − Vi må bli tatt på alvor
Jenny Hewig Abelson (28) blødde over 150 dager etter at hun tok vaksinen. Nå etterlyser hun svar. Dette skriver avisa VG.
28-åringen fikk andre vaksinedose i september 2021.
Siden det blødde hun hver dag med unntak av to dager. Det er over 150 dager med blødning.
– Jeg har vært redd for å si dette, men jeg har ikke tatt dose tre med vaksine fordi jeg ikke tør.
Omfattende problem
I august 2021 viste en internasjonal undersøkelse at 140.000 kvinner hadde rapportert endringer i blødninger etter vaksinen.
Dette er også registrert av British Medical Journal, bmj, som skriver:
Den «tunge menstruasjonsblødningen» er tidligere rapportert hos kvinner med underliggende blodplateforstyrrelser. Det er sannsynlig at den vaksineinduserte trombocytopenien kan være en forklaring på de nylige forekomstene av kraftige menstruasjonsblødninger opplevd av kvinner i forskjellige land etter CoViD-19-vaksinasjonen. Det betydelige tapet av blod hos mange kvinner kan føre til alvorlig anemi, ytterligere forverre trombocytopeni, og kan derfor øke risikoen for blødninger og blodpropp betydelig.
Når Legemiddelverket først nå i november 2022 kommer med en forsiktig advarsel er for lite for seint. Dette har myndighetene visst i snart halvannet år, og utallige kvinner har bli påført store lidelser og problemer samtig som de har følt seg tvunget til å ta disse vaksinene.
Og enda er dette bare toppen av isfjellet. De alvorlige skadene er langt større og, har det vist seg, også livstruende.
Det må komme et rettsoppgjør etter dette hvor de ansvarlige pusjerne av de skadelige «vaksinene» blir stilt til ansvar for sine handlinger.
Brygger det opp til handelskrig mellom USA og EU?
Av Jan Herdal - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/brygger-det-opp-til-handelskrig-mellom-usa-og-eu/
Av Jan Herdal.
I en generasjon la rimelig og stabil russisk energi grunnlaget for en velstandsutvikling uten sidestykke i Europas historie. Nå begynner de samme geniene som har kastet vrak på dette å ane at USA ikke er den reddende engelen som det utgir seg for å være.
LNG (nedkjølt, flytende naturgass fraktet på skip), vil aldri kunne konkurrere med rørgass. Ikke nok med det, amerikanerne tar fire ganger så høy pris for gassen sin i Europa som de gjør hjemme. På grunn av skipsmangel, har også fraktratene en tid vært hinsides.
Slike priser tar knekken på industrien, og det er ingen utsikter til bedring. Rimelig energi har forduftet sammen med russernes tillit til rasjonaliteten i europeisk politikk. Utsiktene får bl. a. verdens største kjemikonsern, tyske Basf, til å gå inn for permanent lavere virksomhet i Europa.
«Tilfeldigvis» planlegger USA samtidig et intensivprogram for å trekke til seg utenlandsk kapital. Det har europeiske «aktører» allerede merket seg. Kapitalen har som kjent ikke noe fedreland. Den drar dit profitten er størst, noe som ikke minst er reflektert i EUs lovsanger til frie kapitalbevegelser.
Ifølge Politico skal Tysklands forbundskansler Olaf Scholz og Frankrikes president Emmanuel Macron på et lunsjmøte ha blitt enige om at dette er markedsforstyrrende. De vil i første omgang forhandle med USA om urettferdig konkurranse – og å slå tilbake om nødvendig.
Den nye amerikanske loven, Inflation Reduction Act, vil tilby skattelette og rimelig energi til bedrifter som velger å investere i USA. Dessuten stimulerer Buy American-loven allerede bl.a. til å kjøpe amerikanske elbiler, noe som er salt i såret for en fallerende europeisk bilindustri.
Det er den franske linjen som nå kan slå gjennom: – Vi trenger en Kjøp europeisk-lov slik USA har en Kjøp amerikansk, vi må reservere vår støtte til europeiske produsenter, sa han nylig i et tv-program. Tyskerne har tradisjonelt vært mer tilbakeholdne, men nå virker Scholtz å være på glid.
Det går konfliktlinjer på kryss og tvers nå. For bare noen dager siden var de to i tottene på hverandre om utformingen av de europeiske tiltakene for å få ned energiprisene. Når krybben er tom…
Det blir heller komisk om de to globalistene nå skal lede Europas kamp mot globalismen. Dessuten har de allerede sørget for at arsenalene i form av konkurranseevne er like tomme som de militære, der våpen og ammunisjon stort sett er sendt til et, nettopp, USA-kontrollert regime i Kiev.
EU eller Norge – hvem skal bestemme over strømmen?
Av Jan Christensen - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/eu-eller-norge-hvem-skal-bestemme-over-strommen/
Av Jan Christensen.
På mandag kommer ACER-rettssaken opp i Borgarting lagmannsrett. Sakens kjerne er om tilslutning til EUs energimarkedspakke 3 var såpass inngripende for Norge at det ikke kunne vedtas med simpelt stortingsflertall.
Nei til EU har reist saken, og viser til Grunnlovens paragraf 115 der det kreves 3/4 flertall for å overføre makt til myndigheter utafor våre landegrenser.
Nei til EUs siste løpeseddel om ACER-rettssaken
Energi er livsnødvendig for EU.
Drømmen blant EUs byråkrater er selv å ha råderetten over Europas energi, uten nasjonal eller folkevalgt innblanding.
Til dette formålet er lagd 4 energimarkedspakker – alle med det formål gradvis å styrke markedsøkonomien og EUs makt.
De to første var nærmest gjennomført i Norge før EØS-avtalen: Energi som en del av EUs indre marked, og fri konkurranse når det gjelder salg av energi.
Den tredje energimarkedspakka var mer inngripende, og ble i 2018 vedtatt med stemmende fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne.
Energipolitikken i EU skulle styres av eksperter i ACER-byrået i Ljubljana, Slovenias hovedstad.
Samtidig ble det lagd ambisiøse målsettinger om klimagassutslipp og utbygging av fornybar energi.
Som følge av vår tilslutning til denne energimarkedspakka, måtte deler av vårt energi- og naturgasslovverk endres.
Den fjerde energimarkedspakka – som enda ikke er behandlet av Stortinget – gir ACER ytterligere makt til å fjerne barrierer for overføring av strøm over landegrensene.
Om lag tredjeparten av vår strømproduksjon kan da «tvangsmessig» bli dirigert til energihungrende EU-land.
Dette får betydning for fyllingsgraden i våre vannmagasiner, energiknapphet, energiberedskap og prisfastsetting.
Velgernes innflytelse reduseres til null. Ansvar pulveriseres. Ingen kan stilles til ansvar.
ACER-saken er viktig for vårt folkestyre.
Uansett hvem som får medhold i Lagmannsretten, vil saken trolig ende i Høyesterett. Om Nei til EU går seirende ut, vil det bety at EU/ACER ikke får ytterligere makt over vår strømforsyning. Om det betyr at den allerede vedtatte energimarkedspakke 3 blir behandlet på nytt og etter korrekt fortolkning, er mer tvilsomt. Vedtak innafor EØS-avtalen kan ikke reverseres.
Men – et positivt utfall kan få stor betydning når det en gang i fremtiden skal voteres over energimarkedspakke 4.
I dagens Storting har de trofaste nei-partiene – Senterpartiet, SV og Rødt – tilsammen 49 representanter. 42 representanter er tilstrekkelig til å blokkere alle vedtak som krever 3/4 flertall.
Allikevel kan en sånn seier bli midlertidig. Hva om ei ny høyrebølge klarer å mobilisere 3/4 flertall for enda mere ACER?
Mange av oss husker det siste Postdirektivet der vi reserverte oss.
Så fikk Høyre regjeringsmakta.
Noe av det første de gjorde var å godta direktivet. Dermed ble også Posten, slik vi kjente den, ødelagt.
Lignende kan skje når det gjelder 4. energimarkedspakke – så lenge vi tviholder på EØS-avtalen.
Rettssakene rundt Norges ACER-tilslutning har avslørt sider ved vårt demokrati som ikke er en rettsstat verdig.Så langt har praksisen vært at det er opp til det til enhver tids sittende Storting å bestemme om en sak krever simpelt flertall eller 3/4 flertall.
Så er det opp til enkeltpersoner, partier eller organisasjoner å sette spørsmålstegn ved om Stortinget tolker Grunnloven på riktig måte. Eventuelt reise sak om å få gå til sak, og så fremme selve saken.
Nei til EU har gått gjennom hele denne prosedyren. Hittil har organisasjonen samlet inn 2,5 million kroner til å dekke utgiftene, se her.
Å påse at Grunnloven følges, burde – på eget inititativ – vært domstolenes oppgave. Gjerne gjennom en særskilt Forfatningsdomstol som sørget for at Stortinget fulgte opp Grunnloven, samt andre lover og regler.
Sånt er ikke minst viktig når mange stortingsrepresentanter setter partilojalitet foran Grunnlovsbestemmelser.
Å legge seg ut med statens/stortingets tolkninger av vårt lovverk, er noe de færreste verken evner, tørr eller har råd til.
Høyesterett har tidligere vist vei gjennom å utfordre gjengs tenkning.
Det bør de fortsatt gjøre – om da ikke Lagmannsretten kommer dem i forkjøpet.
Norge ut av ACER.
Jan Christensen
Dette innlegget ble først publisert i medlemsbrevet til Drammen Nei til EU.
Ukrainske nasjonalister har lang historie med antisemittisme som Sovjetunionen prøvde å bekjempe
Av skribent - 29. oktober 2022
https://steigan.no/2022/10/ukrainske-nasjonalister-har-lang-historie-med-antisemittisme-som-sovjetunionen-provde-a-bekjempe/
Av Dmitri Kovalevich – 19. oktober 2022
Mens velskolerte professorer sidestiller Sovjetunionen med Nazi-Tyskland, kjempet sovjeterne mot nazistene og fikk slutt på voldelige anti-jødiske pogromer – som nå truer med å komme tilbake.
21. juli 2022-utgaven av London Review of Books publiserte en artikkel av Abigail Green som gjennomgikk Jeffrey Veidlingers bøker In the Midst of Civilized Europe: The Pogroms of 1918-21 and the Onset of the Holocaust, som analyserte den tidlige historien til det uavhengige Ukraina, nærmere bestemt årene for «Folkerepublikken Ukraina» fra slutten av 1917 til 1920. «Folkerepublikken» var en kortvarig, pro-kapitalistisk regjering som allierte seg med Tyskland og resten av det kapitalistiske Europa for å motarbeide den bolsjevikiske revolusjonen i 1917 og ville drukne den i blod.
Med tittelen «Det hele falt fra hverandre», analyserer LRB-artikkelen de antijødiske fordommene og den ekstreme volden som preget «Folkerepublikken Ukraina», ledet av den beryktede diktatoren Symon Petliura. Denne historien er svært relevant for dagens Ukraina fordi de nåværende herskerne i det landet identifiserer seg med regjeringen som bidro til å utføre den tragiske historien. I dag benekter de at rasisme og nasjonal sjåvinisme mot jøder, romfolk og andre undertrykte grupper i Ukraina er utbredt, og de benekter at nynazistiske og andre høyreekstreme ideologier er utbredt, inkludert i regjeringens egne rekker.
Symon Petliura [kilde: wikipedia.org]
LRB-artikkelen er ganske informativ, men på en måte veldig skuffende. Det er fordi den refererer lite til den systematiske innsatsen for å bekjempe antijødiske og andre fordommer fra de tidlige lederne av Den ukrainske sovjetsosialistiske republikken (grunnlagt i 1920) og Sambandet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR, eller Sovjetunionen, grunnlagt i 1921). Det sovjetiske Ukraina ble dannet i opposisjon til «Folkerepublikken» og den avskyelige ideologien om hat mot jøder og andre nasjonale minoriteter som den utførte.
Flagget til den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken. [kilde: wikipedia.org]
Sovjet-Ukraina og det bredere Sovjetunionen kjempet mot alle former for rasisme og nasjonal diskriminering under grunnleggelsen og i årene som fulgte. Denne historien er utelatt i LRB-artikkelen. Denne utelatelsen antyder en dyp ambivalens om ikke fiendtlighet til målene og de varige merritene til den bolsjevikiske revolusjonen i 1917. Det passer også med de rådende anti-Russland-fordommene i vestlige land i dag som følge av den antifascistiske militæroperasjonen som er igangsatt av Den russiske føderasjonen i Ukraina.
Dmitriy Kovalevich er spesialkorrespondent i Ukraina for den nye kalde krigen (nettsted: newcoldwar.org). Han skriver en månedlig situasjonsrapport om Ukraina; hvor hans siste rapport (august 2022) er her. Følgende artikkel av ham tjener til å fylle ut store manglende deler i London Review of Books-artikkelen. Artikkelen er en samproduksjon av New Cold War og CovertAction Magazine.
Dagens Ukraina og dets forhistorie har lenge vært et veikryss hvor ulike kulturer, sivilisasjoner og folk levde. Det var og forblir en dypt multinasjonal enhet og har vært kjent under forskjellige navn i tidligere århundrer.
I løpet av de siste 30 årene har Ukraina aktivt ført politikk for assimilering av nasjonale minoriteter, og forsøkt å ‘ukrainisere’ etniske russere, ungarere, grekere og moldovere som bor i dette historiske territoriet. Denne politikken kan betraktes som en av årsakene til den nåværende konflikten i Donbass. Den er den formelle grunnen for russisk militær intervensjon fra februar i år fordi ‘ukrainiseringspolitikken’ har utgjort diskriminering som nekter like rettigheter til ikke-ukrainske etnisiteter og til og med fører morderisk vold mot de som protesterer.
Hvis russere og russisktalende ukrainere i dag anses av ukrainske ultranasjonalister for å være landets viktigste ‘fiender’, så var det i tidligere tider ukrainske jøder som ble ansett som fiender og mål for diskriminering og vold. Nasjonalistiske pogromer på begynnelsen av 1900-tallet, årene med Holocaust i Tyskland og landene i øst, og etter andre verdenskrigs migrasjon til Israel har redusert antallet jøder i Ukraina betydelig. De økonomiske problemene på 1990-tallet bidro også til en akselerert migrasjon av etniske tyskere, grekere og russere ut av Ukraina, og forenklet det en gang svært komplekse etnografiske kartet over det multinasjonale landet.
Mellom by og land
Antisemittisme i Ukraina har dessverre lange og dype røtter, sannsynligvis like gammel som den jødiske befolkningen der. Den første kjente omtale av den fremtidige byen Kiev er det såkalte «Kievan-brevet» fra ca. 930 e.vt. funnet i Egypt.[1] Den er skrevet på hebraisk og signert av representanter for Kievs innbyggere med jødiske, tyrkiske og slaviske navn og forteller om bysamfunnets multinasjonale karakter fra begynnelsen av.
I det minste siden 1500-tallet har anti-jødiske pogromer (voldelige opptøyer ment å drepe eller drive vekk etniske minoriteter, særlig jøder) regelmessig funnet sted i Ukraina. I begynnelsen reflekterte disse datidens religionskriger og kirkelig obskurantisme. Kristne prester ba ofte om pogromer mot «vantro».
I 1768, under «Koliivshchyna»-opprøret mot polske godseiere og det polsk-litauiske samveldet, fant den beryktede «Uman-massakren» sted, hvor hele den jødiske og polske befolkningen i byen Uman ble slaktet [2] i navnet til kristen tro. Byen ligger mellom Kiev og Odessa, i det som den gang var den østlige delen av Samveldet.
I dag reiser hasidiske jøder til Uman hvert år for å feire nyttår i henhold til den jødiske kalenderen. Det er ingen tilfeldighet at pilegrimer kommer til Uman. Grunnleggeren av hasidismen, Nachman av Breslov, [3] testamenterte for å begrave kroppen hans på stedet for massedøden til jøder, og vurderte stedet som hellig. «Koliivshchyna» har blitt en «inspirasjon» for nåtidens høyreekstreme Azov-bataljon og Svoboda («Frihet»)-partiet. Tidligere har de minnet 14. april med fakkelmarsjer.[4] De fleste i Ukraina i dag kjenner ikke denne historien.
Rabbi Nachman av Breslov [kilde: pinterest.com]
«Koliivshchyna» ble en av faktorene til sammenbruddet av den polsk-litauiske staten på slutten av 1700-tallet. Etter delingen og inntredenen av en del av Polen i det russiske imperiet, definerte de russiske tsarmyndighetene Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland. Jødene ble forbudt å bosette seg på landsbygda og å jobbe i jordbruket. I bare visse byer i de vestlige delene av det russiske imperiet fikk de bosettingstillatelse.
I perioden med føydalisme ble land ansett som den mest verdifulle ressursen, mens urbane lavklasser ble ansett som den laveste kategorien borgere. Det var utviklingen av kapitalismen som senere flyttet senter av det økonomiske livet til byene. En annen del av ukrainsk antisemittisme var således motsetningen mellom byen og landsbygda. Siden 1800-tallet har den sentrale delen av de fleste ukrainske byer blitt kalt jødiske nabolag. Som regel er dette trange krokete gater, med en- eller toetasjes hus. Slike kvartaler er fortsatt i Kiev, Uman, Zhytomyr, Cherkassy, Kremenchug og andre byer.
Brodsky Choral Synagogue i Kiev, bygget i 1897-1898. [kilde: yadvashem.com]
Farlig utdannet
Fra midten av 1800-tallet begynte det utdannede samfunnet i det russiske imperiet å omfavne revolusjonære og liberale ideer. De første revolusjonære ideene ble som regel forstått av de utdannede delene av samfunnet, det vil si folk som i det minste kunne lese og skrive, da det meste av bøndene var analfabeter. Jødiske samfunn i Ukraina, i motsetning til de fleste ukrainske og russiske bønder, lærte barna sine å lese og skrive, takket være at jøder kom til å omfavne revolusjonære ideer tidligere enn resten av samfunnet. Til tross for utdannelsen ble de på den sosiale rangstigen ansett som lavere enn en analfabet ukrainsk bonde.
Jødiske menn i den ukrainske sjtetlen i Krasilov, ca. 1916-1917. [kilde: myjewishlearning.com
For å bekjempe dissens, heller i løpet av denne perioden de tsaristiske lokale myndighetene bensin på bålet av anti-jødiske fordommer, og erklærer jøder og lite utdannede studenter for å være «skadedyr» som undergraver sosial orden og kristendom. I vår tid, med universell leseferdighet, er det vanskelig å forstå ideene om samfunn der total analfabetisme hersket som i bondesamfunnene i det meste av det russiske imperiet. Tro på at trollmenn og hekser kunne forårsake skade og sykdom på mennesker ved å vende ens «onde øye» på dem; mistillit til medisin og utdannede mennesker, som ble oppfattet i stand til å utføre magiske ritualer som forårsaket skade – slike oppfatninger var vanlige og svært skadelige for det sosiale samholdet.
På 1800-tallet feide massive koleraopptøyer gjennom det russiske imperiet og det vestlige Ukraina (som da var en del av det østerriksk-ungarske riket). Storbritannia ble også rammet.[5] Mange av ofrene var tidlige medisinere og leger (selv om det var få virkelig utdannede medisinere da). Det var en populær oppfatning at medisinerne bevisst infiserte kristne troende. Tiltak for å desinfisere kolerabrønner og andre vannkilder forårsaket voldelig opprør, da folk trodde at sanitetstjenestene ikke renset brønner, men forgiftet dem.
‘Potetopptøyer’ feide også over imperiet. Regjeringens forsøk på å tvinge bønder til å dyrke poteter ble møtt med massiv uvitenhet og motstand. Etter tilfeller av forgiftning forårsaket av spising av potetbær, kom mange bønder til å tro at utdannede mennesker ønsket å bruke poteter for å forgifte vanlige folk. Poteter ble populært kalt «djevelens epler» og ble ansett som varsler om Antikrists komme.
Som P. Pavlov, en kantonist[6] fra et av de faste kompaniene til det prøyssiske regimentet i den russiske hæren, erindrer: «De gamle trodde at disse utdannede menneskene er Antikrists tjenere, for de er utdannet, men overutdannet til hvor de har glemt Gud.»[7]
I dag er det vanskelig for oss å forstå bevisstheten til våre analfabetiske forfedre når vi bestiller pommes frites og drikker renset vann.
I et slikt miljø blomstret de mest latterlige fordommene opp. Utseendet til en fremmed i en landsby kunne henge sammen med et barns død av tuberkulose, tap av husdyr eller hagl som ødela avlinger. Under slike omstendigheter var skjebnen til den fremmede vanligvis lite misunnelsesverdig.
Hvis den fremmede også var av en annen tro eller etnisk opprinnelse, kunne han eller hun bli erklært som en trollmann eller heks. Samtidig ble ukrainerne, russerne, polakker og representanter for andre nasjoner ofte også ofre for anti-jødisk vold. Århundrer med sameksistens førte naturligvis til mange blandede ekteskap, så en «skjult jøde» kunne bli sagt om enhver person hvis hans eller hennes oppførsel, utdanningsnivå eller kultur var noe annerledes. I en rekke tilfeller var det nok grunn til mistanke om en person rett og slett ikke likte å besøke kirken.
«Fordelingen av jødiske pogromer i henhold til deres pådrivere.» Plakat produsert av den jødiske sosialkomiteen for hjelp til ofre for pogromer (Evobshchestkom) for en utstilling om pogromer i Moskva i 1923. Fra arkivene til YIVO-instituttet. [kilde: quest-cdocjournal.it]
Partiskhet og fordommer
De mest absurde fordommene gjaldt vanligvis barn. Romfolk ble rutinemessig anklaget for å stjele barn, og jøder ble anklaget for å ha drept kristne spedbarn i forbindelse med religiøse ritualer. Overraskende nok er slike stereotypier fortsatt gjeldende blant ukrainske nasjonalister og nynazister i dag. I juli 2022 sa Mikhail Kovalchuk, medlem av Kievs byråd og leder av en høyreekstrem gruppe, at ortodokse jøder «begår rituelle drap på barn».
«Ofte er ofrene deres små barn, barn av ikke-jøder [goyim]. Satanisme er en av jødedommens former, hvor spesiell oppmerksomhet rettes mot ofringen til deres herrer – de mørke kreftene [guden Yahweh]», skrev Kovalchuk.[8] I ethvert sivilisert land ville en slik politiker bli tiltalt for å ha oppfordret til etnisk hat.
Mikhail Kovalchuk [kilde: antisemitism.org]
Bølgene av antisemittiske pogromer på territoriet til dagens Ukraina er også kjent for kvinners aktive deltakelse i dem, både under borgerkrigen 1918-21 og under den nazistiske okkupasjonen. I memoarene til vitner og ofre for pogromer, finner man omtale av vanviddet til ukrainske kvinner som bokstavelig talt rev klærne fra jødiske kvinner.
Slikt hat skyldtes blant annet at urbane kvinner hadde flere muligheter til å kle seg, sy sine egne klær og bruke kosmetikk, selv om de var representanter for de urbane fattige klassene.
Jødiske skreddere og syersker i Ukraina var kjent for sine ferdigheter og evner til å sy vakre klær av de billigste materialene. Fra den tiden til nå forteller en populær vits i Ukraina om en jødisk skredder fra Berdychiv (en liten by i Zhytomyr-regionen med en stor jødisk befolkning) som vurderer den nye kjolen til en kvinnelig aristokrat.
«Fin kjole! Hvor er det fra?» spør skredderen.
«Det er fra en parisisk butikk!» kommer svaret.
«Og hvor langt er det fra vår Berdychiv?»
«Tusenvis av mil!»
«Du gode, det kan være langt på landet, men de syr ikke dårlig»
Samtidig dominerte det tradisjonelle, paternalistiske og moralske bygdesamfunnet, hvor kvinner ble nedlesset med massevis av forbud for å kontrollerte alle deres bevegelser. I et bygdesamfunn ville en kvinne som våget å bruke sterke farger (utenom en helligdag), den enkleste kosmetikk eller ikke klarte å dekke til hodet offentlig, bli stemplet som en prostituert og utstøtt. På sin side ble unge urbane kvinnelige jøder, som vanligvis nøt større frihet i bymiljøet, ansett som farlige konkurrenter som var i stand til å stjele ektemenn bort fra familien, og etterlate en mor til mange barn uten en forsørger. I slike situasjoner, i henhold til tradisjonell moral, var det ikke mannen som var skyldig i å stikke av med en annen kvinne, men snarere kvinnen som var skyldig i å se for attraktiv ut.
Alkoholmisbruk var en annen vanlig kilde til anti-jødiske fordommer. Jøder ble forbudt å drive jordbruk, så mange av dem åpnet puber og barer i urbane områder. Der ville de urbane underklassene og bøndene sløse bort pengene sine. Hatet fra fyllikene og deres koner som ble fattige og uten levebrød på grunn av drukkenskap, tok det ofte ut mot eierne av barer og puber som noen ganger eskalerte til en antisemittisk pogrom. I en tid med økende sosial spenning, kunne enhver hendelse som et beruset slagsmål i en pub, føre til et irrasjonelt og meningsløst opprør, med det resultat at en hel by kunne bli brent. Dette forbedret neppe livene til vanlige mennesker.
Ved å analysere røttene til antisemittisme, bør man forstå at de ble også dyktig brukt av reaksjonære krefter når det var nødvendig å ‘avreagere’ og lufte misnøye. I stedet for at sinne og raseri ble rettet mot de rike og styrende myndighetene, ble det vendt mot ‘den andre’. I det ukrainske samfunnet ble antisemittisme kunstig drevet på begynnelsen av 1900-tallet da misnøyen med det rådende sosiale systemet vokste.
«Oktoberrevolusjonen kuttet til slutt den gordiske knuten av alle slags baktalelser, og så med egne øyne at under dekke av antisemittiske og andre nasjonale og religiøse pogromer ble den revolusjonære bevegelsen faktisk slått, arbeidernes og bøndenes klassebevissthet dekket til, og en reaksjon kunstig fremmet. Det gamle regimet var helt avhengig av pogromer, og kunne ikke eksistere uten å piske opp fordommer basert på religion og stammetilhørighet eller å hetse et folk mot et annet», skrev den sovjetiske professoren Samuel Lozinsky i sitt verk Social Roots of Anti-Semitism publisert i 1929.[9]
Samuel Lozinsky [kilde: relstud-hist.spbu.ru]
For å motvirke antisemittiske følelser etter dannelsen av den ukrainske sovjetrepublikken, var det først og fremst nødvendig å overvinne årsakene som ga opphav til det. Først av alt gjaldt det å utrydde analfabetisme. I et land der de fleste bøndene var analfabeter, og det meste av det utdannede borgerskapet migrerte (russiske emigranter), innebar en slik oppgave først å trene opp titusenvis av lærere, sammen med grunnleggelsen av dusinvis nye universiteter som også krevde sine lærerstaber. Leseferdighetsprogrammet dekket imidlertid ikke det vestlige Ukraina, som inntil 1939 var en del av Polen. Det var i denne delen et høyt nivå av analfabetisme og geistlighet holdt seg frem til 1950-tallet.
Det jødiske bosetningsområdet, som forbød jøder å bosette seg i hovedsteder, landlige områder og eie jordbruksland, ble avskaffet umiddelbart etter februarrevolusjonen i 1917. Under borgerkrigen i Ukraina måtte befolkningen i jødiske nabolag opprette selvforsvarsenheter for å beskytte seg mot nasjonalister og ransgjenger. En betydelig del av disse avdelingene sluttet seg deretter til den røde garde. Prinsippene om internasjonalisme gjorde De røde til den minst farlige politiske kraften i borgerkrigen. I det vestlige Ukraina, i 1920, oppsto den kortvarige galisiske sovjetrepublikken, der tre språk umiddelbart ble erklært offisielle: ukrainsk, polsk og jiddisk.
Den galisiske sosialistiske sovjetrepublikken (1920) – En marionettstat under den polsk-sovjetiske krigen – YouTube [kilde: youtube.com]
Bekjempe ulikhet i den tidlige sovjetperioden
Etter slutten av borgerkrigen og borgerskapets flukt i 1921, var det akutt mangel på spesialister og utdannede mennesker. Det var umulig å utnevne eller velge personell til administrativt arbeid eller offiserer i den røde hæren som ennå ikke kunne lese, skrive og telle. Av denne grunn var i de første årene av sovjetmakten prosentandelen av ukrainere av jødisk opprinnelse i regjeringen høyere enn deres andel av den totale befolkningen. Dette faktum ville senere bli brukt i nazistisk propaganda.
Fra april 1923 begynte bolsjevikene i Ukraina å føre en politikk for å fremme urbefolkningene (korenisering). På den tiden betraktet ledere av det regjerende bolsjevikpartiet den russiske sjåvinismen som en stor hindring for økonomisk og sosial utvikling fordi den lukket øynene for de nasjonale/sosiale ambisjonene til de mange folkene og nasjonalitetene i Sovjetunionen. I praksis kom koreniseringen til uttrykk i promoteringen av representanter for nasjonale minoriteter til ledende posisjoner i bolsjevikpartiet og i statsapparatet; i opprettelsen av nasjonale autonomier; og i den akselererte utviklingen av nasjonale (etniske) kulturer.
Koreniseringspolitikken i Ukraina ga betydelige resultater. I 1926 utgjorde etniske ukrainere 54 % av embetsmennene i den ukrainske sovjetstaten. Ukrainiseringen av bolsjevikpartiet utviklet seg enda raskere. I 1920 utgjorde ukrainerne 20,1 % av kommunistene i det nye landet; i 1925 var det allerede 52 % og i 1933 60 % [10] Basert på disse dataene fremstår etterfølgende påstander fra anti-sovjetiske røster internasjonalt om et «folkemord» mot ukrainere utført av Sovjetunionens regjering i Moskva (det såkalte «Holodomor») meningsløse. Enhver politikk i den ukrainske SSR av Sovjetunionens regjering vil nødvendigvis i stor grad bli utført av etniske ukrainere. Men på den tiden utgjorde de flertallet av personellet i Ukrainas statsapparat og bolsjevikpartiet i den ukrainske sovjetrepublikken.
Klargjøring av korn til fyllestasjonen i kollektivgården oppkalt etter H. Petrovskyi. Landsbyen Petrovo-Solonykha, Mykolaiv-regionen, 1933 [kilde: ukrainer.net]
I 1924 ble Komiteen for jødiske arbeideres landsorganisasjon (Rus. KomZET[11]) og en organisasjon for landfordeling for jødiske arbeidere opprettet i Sovjetunionen. De fikk i oppgave å bosette en del av den jødiske befolkningen på landsbygda. De gjorde det i samarbeid med American Jewish Joint Agricultural Cooperation («Agro-Joint»).[12]
De fleste av de jødisk-drevne gårdene som ble opprettet på denne måten var i Ukraina og Krim. De første jødiske bosetningene/kommunalene ble organisert i Kherson-regionen. I 1926 ble det opprettet jødisk-drevne gårder i steppedelen av Krim og i nærheten av byene Krivoy Rog og Zaporozhye i Ukraina. I 1927-1930 ble det opprettet jødiske nasjonale regioner på disse landområdene, der ikke bare daglig kommunikasjon, men også kontorarbeid samt skolegang ble utført på jiddisk. I de samme årene ble dusinvis av andre nasjonale regioner dannet i SSSR – polsk, tysk, finsk, bulgarsk og andre.
Det skal også bemerkes at fra 1925 til 1928 ble kommunistpartiet i Ukraina ledet av en bolsjevik av jødisk opprinnelse og innfødt fra Kiev-regionen, Lazar Kaganovich.
Lazar Kaganovich [kilde: the-new-order-last-days-of-europe-fandom.com]
På slutten av 1920-tallet var 100 000 jøder ansatt i landbruket i Ukraina. Dette var forbudt før 1917.
Delingen av de sovjetiske republikkenes territorium i nasjonale autonome regioner og nasjonale regioner, sørget for storstilt utvikling av kultur på jiddisk språk, som fikk offisiell status innenfor de jødiske nasjonale regionene i Hviterussland og Ukraina.
I en rekke regioner i Ukraina ble det ført rettslige prosesser på jiddisk. Det var et nettverk av teatre på jiddisk i Kiev, Odessa og andre byer. Jødiske avdelinger og klasserom ble åpnet ved universitetene i Moskva, Kiev, Kharkov, Minsk og andre byer, mens forskningsinstitutter ble opprettet for å studere jødisk folklore, språk og lingvistikk.[13]
En jødisk forfatter fra Warszawa, Israel Joshua Singer, skrev om Minsk (Hviterussland) i 1926: «Fire språk – hviterussisk, russisk, polsk og jiddisk – møtte meg på jernbanestasjonen. De så ned på meg fra en grå vegg over … jeg møtte dem hvert skritt jeg tok, i hvert folkekommissariat, på hvert kontor – overalt.»[14]
Minsk jernbanestasjon i 1926. [kilde: belisrael.info]
I 1939 var det 98 216 jødiske studenter ved universitetene i SSSR (11,1% av det totale antallet studenter). Samtidig var andelen jøder i befolkningen i SSSR 1,78 %.[15]
I 1934 ble den jødiske autonome regionen dannet i Fjernøsten, hvor jiddisk var det offisielle språket. I Ukraina i løpet av denne perioden ble det gjennomført en kampanje for å reklamere for migrasjon til denne første jødiske nasjonale enheten (dette var før grunnleggelsen av staten Israel).
Et jødisk statsteater ble åpnet og det regionale biblioteket ble oppkalt etter Sholem Aleichem, en jiddisk forfatter og dramatiker. Bibliotekets samling inkluderte en betydelig litteratur av jødiske emner. I 1939 var det rundt 18 000 jødiske nybyggere i den jødiske autonome regionen. Men migrasjon til Fjernøsten vakte ikke stor entusiasme blant ukrainske jøder. Jødiske religiøse organisasjoner støttet ikke dette prosjektet. Byggingen av byer var bare så vidt i gang.
Sholem Aleichem [kilde: brittanica.com]
Samtidig følte den jødiske befolkningen seg ganske trygg i ukrainske byer og landsbyer før angrepet av Nazi-Tyskland. Tragisk nok var det de få tusen jødiske familiene fra Ukraina som flyttet til den jødiske autonome regionen før 1941 som ville unnslippe det påfølgende Holocaust.
Resultatet av koreniseringspolitikken var opprettelsen av et multietnisk utdanningssystem. I den ukrainske SSR våren 1938 var det 21 656 skoler, og undervisningen ble gjennomført på 21 språk. Det var 18 101 skoler med det ukrainske undervisningsspråket, 1 550 skoler med russisk, 512 tysk, 312 jødisk (jiddisk), 163 moldavisk, 54 bulgarsk, 50 polsk, 19 usbekisk, 14 tsjekkisk, 12 gresk-hellensk, fem belarussisk, fire armenske, to turkmenske, to kirgisiske og en hver på svensk og kasakhisk. Det var 838 blandede språkskoler.[16]
Mange nasjonale skoler var for små. For eksempel var det på den tsjekkiske skolen i Kiev bare 19 elever og tre klasser. Noen av elevene kunne ikke russisk godt, og det var ikke nok lærere og materiell til å studere det tsjekkiske språket fullt ut.
Korenisering begynte å bli begrenset på slutten av 1930-tallet. Noen historikere mener dette var forårsaket av avledning av ressurser i påvente av en kommende verdenskrig. Men det var mer enn det. For det første var det ennå ikke et felles språk i Sovjetunionen. I mange av de avsidesliggende områdene i tsar-Russland var det få som snakket og forsto russisk. De hadde sporadiske kontakter med sentrale russiske myndigheter, og disse ble typisk utført av representanter for det lokale stammearistokratiet (ofte via tolker).
Ofte fortsatte samfunnene i utkanten å leve i henhold til sine egne lover, praktiserte sin religion og holdt sin elite ved makten, forutsatt at de betalte skatt og forble formelt lojale mot sentralregjeringen. Under elimineringen av analfabetisme i den tidlige sovjetperioden ble folkene i Sovjetunionen utdannet i sitt morsmål og russisk språk ble undervist som andrespråk. Som et resultat snakket mange dårlig russisk.
Under militærøvelsene til den røde hæren på 1930-tallet manifesterte forholdene til det som ble kalt «babylonsk pandemonium». I en militærbataljon sammensatt av kirgisere, russere, tatarer, ukrainere, jøder, basjkirer, armenere og tsjetsjenere, kunne soldater ofte ikke forstå hverandre eller forstå hva som ble forventet av dem av offiserene deres.
Industrialiseringen på 1930-tallet bidro til migrasjon av arbeidere fra de nasjonale republikkene til andre regioner. Skolene som ble opprettet i de nye industribyene og regionene fortsatte med undervisningsspråket som morsmål, men nyutdannede fra disse ‘nasjonale’ skolene opplevde vanskeligheter med å komme inn på universiteter i andre republikker, utenfor deres nasjonale regioner. Det språklige mangfoldet på 1920-tallet ble redusert til den obligatoriske studien av språket til den gitte nasjonale republikken eller den nasjonale autonome sonen, sammen med russisk som språket for interetnisk kommunikasjon. Denne avgjørelsen forårsaket misnøye blant ikke-russiske studenter. De så urettferdighet i det faktum at etniske russiske studenter allerede kunne det russiske språket godt og derfor hadde en fordel i jakten på karrieren.
I perioden etter revolusjonen prøvde Sovjetunionen å fremme ideen om et universelt språk for internasjonal kommunikasjon, som det kunstige språket esperanto. Men økonomiske beregninger viste at opplæring av lærere, oversettelse av all litteratur til et nytt språk og omskolering av alle voksne og barn ville ta for mye tid og kreve enorme midler.
I tillegg til dannelsen og utviklingen av nasjonale kulturer, ble det gitt spesiell oppmerksomhet til propaganda for internasjonalisme ved hjelp av kultur. På den tiden hadde det latinske uttrykket ‘propaganda’ ennå ikke fått negative konnotasjoner i det engelske språket. En av de mest populære filmene var komedien Circus fra 1936. Den kritiserte rasisme i USA.
[kilde: wikipedia.org]
På slutten av filmen er det en scene med en vuggevise, der et svart amerikansk barn blir lullet av representanter for forskjellige folk i Sovjetunionen på deres egne språk, inkludert jiddisk. «Hundre veier, hundre veier er åpne for deg», låt vuggesangen. (Du kan se den mest kjente sangen fra filmen, «Song of the Motherland her på YouTube:)
1939-1941: Antisemittisme som et problem for integrering av det vestlige Ukraina
I 1939 fant innbyggerne i det som ble Vest-Ukraina seg brått sammen med Sovjetunionen etter signeringen av Molotov-Ribbentrop ikke-angrepspakten i august samme år. En sovjetisk virkelighet hadde utviklet seg i Ukraina i løpet av de foregående 20 årene, mens mange innbyggere i det vestlige Ukraina allerede var under påvirkning av fascistiske ideer, populære i hele Europa på den tiden.
Spesielt unaturlig for mange av de nye ‘vestlige’ ukrainerne var det faktum at jøder nøt fulle rettigheter som borgere. Nazisme og andre former for imperialistisk nasjonalisme lærte at ikke-jøder hadde fordeler ved fødselsrett, ikke ved å oppnå ting med sine egne hender eller sinn.
Ved etterfølgende nazistiske og banderittiske (fra Stepan Bandera) pogromer i 1941 i byer i det vestlige Ukraina, søkte lokale nazister og radikale nasjonalister å «sette jødene på plass»; det vil si returnere dem til en status som annenrangs mennesker og borgere. For ultranasjonalistene, ble likestilling med jødene sett på som en omveltning av hele det sosiale hierarkiet. De høyreorienterte søkte en retur til ‘normaliteten’ gjennom pogromene 1918-1919 og 1941-1943. Den populære sangen fra ukrainske nasjonalister i 1941 var den samme som i dag: «Du fremmede, husk ukraineren er mester her!»
Den kanadiske historikeren med ukrainsk opprinnelse John-Paul Himka har skrevet om motivene til antisemittene i Lviv, vestlige Ukraina, og sammenligner pogromene i 1918 og 1941. «Mye av det William W. Hagen skrev om motivasjonen og oppførselen til folkemengden ved pogromen i Lviv i 1918 gjelder også for folkemengden i Lviv i 1941. Hans observasjon om at pogromen i 1918 var et sosialt ritual som spilte ut «offentlige dramaer utformet for å reparere et samfunn som har falt fra den rettmessige orden» kan sikkert gjelde for 1941. Dette var meningen med ritualene som identifiserte jøder med kommunisme.
En kvinne blir angrepet under pogromen i 1941. [kilde: independent.co.uk]
Oppfatningen om at jøder hadde steget fra nær bunnen av det sosiale hierarkiet før krigen til nær toppen under bolsjevikene forklarer den heftige insisteringen på å sette jødene tilbake på plass. Jødenes sosiale fremskritt under sovjeterne krenket «en dyptliggende insistering i polsk og ukrainsk populærkultur om at jøder skulle forbli «passive, maktesløse og forsvarsløse». Som i 1918 var «karnevalaktige elementer sentrale» i «karakteren og formålet» med pogromene i 1941. Dette bekreftes av å få utdannede jøder til å rydde gater og latriner under begge pogromene.[17]
Med andre ord, raseriet til de fascistiske mobbene skyldtes ønsket om å eie slaver. Men det var også en utilsiktet anerkjennelse av fremgangen og utviklingen til det jødiske samfunnet i Sovjet-Ukraina før nazistenes okkupasjon.
I motsetning til det vestlige Ukraina, som hadde opplevd bare ett og et halvt år med sovjetmakt i 1941, var det færre utbrudd av voldelig antisemittisme blant ukrainerne i de østlige/sentrale/sørlige delene av landet i 1941. Der ble Holocaust hovedsakelig utført av de okkuperende tyske myndighetene eller av banderittene som ankom fra det vestlige Ukraina og Polen.
Stepan Bandera (stående, tredje fra høyre) med medlemmer av Chervona kalyna Zahin, Lwow, 1928. [kilde: wikipedia.org]
Enkelt fortalt viste den sovjetiske politikken med utdanning for alle og internasjonalismens sentrale plass i det sovjetiske synet seg å være effektive for å forhindre og begrense Holocaust etter hvert som det utviklet seg. Tragisk nok ville det ta flere år med katastrofal krig på territoriene i Ukraina og overalt ellers i Øst-Europa for å beseire den tyske nazismen og Holocaust som nazistene og deres lokale samarbeidspartnere førte.
Kilder:
https://www.wikiwand.com/ru/%D0%A3%D0%BA%D1%80%D0%B0%D0%B8%D0%BD%D0%B8%D0%B7%D0%B0%D1%86%D0%B8%D1%8F
https://ru.wikipedia.org/wiki/%D0%9E%D0%97%D0%95%D0%A2#%D0%9A%D0%BE%D0%BC%D0%97%D0%95%D0%A2
https://belisrael.info/?p=11908
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i CovertAction Magazine: Ukrainian Nationalists Have Long History of Anti-Semitism which the Soviet Union Tried to Combat
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Dmitri Kovalevich er en ukrainsk journalist og aktivist i den forbudte kommunistiske organisasjonen Borotba.