Nyhetsbrev steigan.no 29.05.2023
Hvorfor er dieseldrivstoffet i Sverige dyrere enn i Norge, men motsatt for bensindrivstoffet?
Saudi-Arabia i samtaler om å slutte seg til BRICS-banken
Financial Times: USAs «unipolare» posisjon er forbi
Erdogan vant andre runde av presidentvalget
Hvorfor konspirasjons-teorien om Trump og Russland ikke vil forsvinne
Hvorfor er dieseldrivstoffet i Sverige dyrere enn i Norge, men motsatt for bensindrivstoffet?
Av Terje Sørensen - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/hvorfor-er-dieseldrivstoffet-i-sverige-dyrere-enn-i-norge-men-motsatt-for-bensindrivstoffet/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Jeg bor i Sverige og har hytte i Norge. Det er rundt 11 mil fra mitt bosted til norskegrensen og derfra omtrent 21 mils avstand til hytta. Langs alle kjørerutene på begge sider av grensen finnes det påfyllingssteder for bensin- og dieseldrivstoff. Jeg har ikke talt antallet, men det er i alle fall tjue på hver side
I Sverige koster dieseldrivstoff 3-4 kroner mer enn bensindrivstoff. I Norge er det motsatt. De siste dokumenterte prisene jeg har, er fra 22.5.2023. (For ordens skyld: Da kostet det SEK 0,97 for NOK 1,00, https://www.oanda.com/currency-converter/en/?from=SEK&to=NOK&amount=1) og forskjellen har ingen praktisk betydning i denne saken). Ifølge nettsiden «Global PetrolPrices.com»,
https://no.globalpetrolprices.com/, var drivstoffliterprisen denne dagen omregnet til og/eller angitt i SEK:
Man skulle tro at de aller fleste og avgjørende bakenforliggende forhold for prisfastsettelsen er de samme hos de to broderfolkene.
Jeg har forsøkt å finne svar og har erfart følgende og satt inn egne merknader:
Forskjeller i prisene på diesel og bensin mellom Sverige og Norge kan skyldes ulike faktorer, inkludert nasjonal skattepolitikk, avgifter og markedsforhold. Her er noen mulige årsaker til forskjellene:
Skattepolitikk: Begge landene har ulik tilnærming til beskatning av drivstoff. Sverige har historisk sett hatt høyere skatter og avgifter på dieselbrensel sammenlignet med bensin. Dette kan delvis være en del av en politikk for å redusere dieselbilbruk på grunn av bekymringer knyttet til luftforurensning og helseskader.
Min merknad: Jeg synes det er underlig hvis de som bestemmer og har kunnskaper i de to nabolandene, ikke er enige om hvilket av de to drivstoffene som er mest skadelig hva gjelder luftforurensning og helseskader. Og tradisjonell, tidligere tilnærming til beskatning av drivstoff burde kanskje broderfolket skrinlegge og heller vektlegge skaderisikoelementene. Eller kan det være at svenskene har rett og nordmennene tar feil her?
Markedsforhold: Prisene på drivstoff kan også påvirkes av markedskrefter og konkurransesituasjonen i hvert land. Det kan være ulikheter i forsyningskjeden, raffineringskapasitet og kostnader som kan påvirke prisene. I tillegg kan lokale reguleringer og logistikk spille en rolle i prisfastsettelsen.
Min merknad: Norge har mer spredd bosetting og mindre befolkning enn Sverige, men de kostnadene som nevnes, er vel omtrent de samme i begge land?
Etterspørsel og tilbud: Etterspørselen etter diesel og bensin kan variere mellom landene basert på faktorer som bilparken, kjørevaner, avgifter for kjøretøy og tilgjengeligheten av alternative drivstoff. Forskjeller i etterspørsel og tilbud kan påvirke prisene i hvert land.
Min merknad: Jeg tror ikke noen av de her nevnte faktorene spiller noen rolle for diesel- og bensinprisene i de to landene
Legg merke til at overskriften i dette innlegget er utformet som et spørsmål. Jeg er ingenlunde ekspert på emnet og er takknemlig for mulige kommentarer og oppklaringer.
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Saudi-Arabia i samtaler om å slutte seg til BRICS-banken
Av red. PSt - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/saudi-arabia-i-samtaler-om-a-slutte-seg-til-brics-banken/
Ifølge en pressemelding fra BRICS-banken The New Development Bank (NDB) er Saudi-Arabia i samtaler med banken om å slutte seg til den. Dette skriver Financial Times.
The New Development Bank (NDB), også kjent som «BRICS-banken», er i samtaler med Saudi-Arabia om å innlemme Midtøsten-nasjonen som sitt niende medlem, noe som vil styrke NDBs finansieringsmuligheter midt i konsekvensene av konflikten mellom Russland og Ukraina, skriver den offisielle kinesiske avisa Global Times.
«I Midtøsten legger vi stor vekt på kongeriket Saudi-Arabia og er for tiden engasjert i en kvalifisert dialog med dem,» sa NDB i en uttalelse.
NDB ble etablert i 2015 for å mobilisere ressurser til infrastrukturutvikling og bærekraftige utviklingsprosjekter i BRICS-landene og andre framvoksende økonomier, ifølge Kinas utenriksdepartement.
BRICS – Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – representerer 25 prosent av globalt BNP. De er de grunnleggende medlemmene, mens UAE, Uruguay, Bangladesh og Egypt var den første gruppa av nye medlemmer av NDB.
Siden NDBs etablering har banken godkjent mer enn 90 prosjekter med lån på til sammen 32 milliarder dollar, rapporterte yicai.com i oktober 2022.
Eksperter bemerket at Saudi-Arabias potensielle tiltredelse til NDB ytterligere vil øke BRICS-landenes evne til å sikre seg mot risikoer midt i den omfattende globale bølgen av avdollarisering.
BRICS-banken avdollariserer: lover 30% av lånene i lokal valuta
Den nye sjefen for BRICS-blokkens nye utviklingsbank, Brasils venstreorienterte eks-president Dilma Rousseff, avslørte at de gradvis beveger seg bort fra amerikanske dollar, og lover minst 30% av lånene i lokale valutaer til medlemmene.
Dette skriver Ben Norton i GeoPoliticalEconomy. Her er et kort utdrag av artikkelen, se mer i vedlegget:
Den nye presidenten for BRICS Bank har avslørt at den globale sør-ledede blokken går videre mot avdollarisering, og gradvis beveger seg bort fra bruk av amerikanske dollar.
Den nye utviklingsbanken planlegger å gi nesten en tredjedel (30%) av sine lån i den lokale valutaen til finansinstitusjonens medlemmer.
Dilma Rousseff, den venstreorienterte tidligere presidenten i Brasil, tok over ledelsen av den Shanghai, Kina-baserte New Development Bank (NDB) i mars.
https://steigan.no/2023/04/brics-banken-avdollariserer-lover-30-av-lanene-i-lokal-valuta/
Financial Times: USAs «unipolare» posisjon er forbi
Av red. PSt - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/financial-times-usas-unipolare-posisjon-er-forbi/
Den ledende vestlige finansavisa Financial Times slår fast både at USAs «unipolare øyeblikk» og G7s dominerende posisjon «er historie». En fordel ved avisa er at dens medarbeidere kan lese tall.
I kronikken The G7 must accept that it cannot run the world skriver Martin Wolf:
Både det «unipolare» øyeblikket til USA og den økonomiske dominansen til G7 er historie. Riktignok er sistnevnte fortsatt den mektigste og mest sammenhengende økonomiske blokken i verden. Den fortsetter for eksempel å produsere alle verdens ledende reservevalutaer. Likevel, mellom 2000 og 2023, vil andelen av global produksjon (etter kjøpekraft) ha falt fra 44 til 30 prosent, mens andelen for alle høyinntektsland vil ha falt fra 57 til 41 prosent. I mellomtiden har Kinas andel steget fra 7 til 19 prosent. Kina er nå en økonomisk supermakt. Via sitt Belt and Road Initiative har landet blitt en stor investor i (og kreditor for) utviklingsland … For noen fremvoksende land og utviklingsland er Kina en viktigere økonomisk partner enn G7: Brasil er ett eksempel.
I en graf viser FT hvordan andelen av verdens BNP har endret seg:
Avisa viser også at Kina nå for en del lands vedkommene er en viktigere handelspartner enn hele G7:
Og denne grafen tar ikke en gang med seg importen fra Kina.
Kinas posisjon er bygd på faktisk produksjon
I tillegg kommer det faktum at Kinas økonomiske posisjon for det meste er bygd på faktisk fysisk produksjon, mens Vestens posisjon i stor grad er bygd på gjeld og finans. Enn så lenge er Vesten først og fremst storeksportør av gjeld, ideologi og fargerevolusjoner.
Nasjonal skam
Av Kari Elisabet Svare - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/nasjonal-skam/
På 17. mai følte jeg ikke for å feire. Selv om jeg har glede av et godt liv i Norge, skjemmes jeg. Over at fredsnasjonen Norge profitterer på krig, over at klimahensyn settes til side for finanskynisme, for nasjonens nådeløse behandlingen av feil type flyktninger.
Europeiske land fjerner hver hump i veien for de ukrainske, slike som ellers hindrer flyktende fra andre land. I år regner myndighetene med at vi skal ta imot minst 40.000 ukrainere i tillegg til de 31.000 som ble bosatt i fjor. Mens millioner av krigsofre fra andre land møter stengte dører og trange nøkkelhull. Vi har med andre ord innført et skille mellom legale og illegale nødstilte.
Jeg vil aldri legge ut på farefulle hav med livet som innsats så lenge jeg har levelige livsvilkår her. Europa innvilger enorme summer til å sperre disse menneskene ute, lar dem forbli i umenneskelige leire eller drukne. Heller det enn å bruke penger på å bygge opp det vi har vært med å bryte ned. På grunn av vestlige makters ugjerninger drives afghanere, syrere og irakere fortsatt på flukt. Mange tar veien via Afrika og Middelhavet. Vårt land er blant dem som hverken tar ansvar eller holder menneskerettighetene i hevd.
Den 27. mars 2023 offentliggjorde FN resultatet av et tre år langt studie. Rapporten bekrefter at «vilkårlig internering, voldtekt, slaveri, seksuelt misbruk, utenomrettslige drap og tvungen forsvinning» har blitt en «utbredt praksis» i den en gang velfungerende nasjonen Libya. FNs Migrasjonsbyrå, IOM, kan dessuten fortelle om økende salg av afrikanere, 200-500 dollar per hode. Disse benyttes til tvangsarbeid og sexslaveri. Vi er blant dem som overser slavehandel og grove overgrep og begår brudd på lover vi anklager andre for å bryte.
Nå vil UDI kaste ut ei afghansk hustru og mor, som har bodd ti år i landet vårt. Til barnets beste? De mener det er «sannsynlighetsovervekt», d.v.s. mistanke om at hun er pakistansk og ikke afghaner som hun sa. Selv hevder hun at hun ble født i Afghanistan. Vedtaket gjelder for 2 år, og så må hun vel søke på ny. Men hvor skal hun være disse årene? Å ekspedere en enslig kvinne til Afghanistan er ren ondskap. Både der og i Pakistan tilhører hun dessuten hazaraene, en folkegruppe utsatt for forfølgelse og målrettet terror. I tillegg til henne står 410 andre afghanere i fare for å lide samme skjebne, og 288 kan fratas statsborgerskapet de har fått. Siden februar i fjor har UNE utvist 40 foreldre.
Den 17. holdt jeg meg hjemme og tok ikke flagget fram, men pyntet med en bukett vårblomster til ære for nasjonenes vakre natur. Den er lunefull, men ikke utspekulert, og har ingen skyld for menneskelig unatur.
Erdogan vant andre runde av presidentvalget
Av red. PSt - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/erdogan-vant-andre-runde-av-presidentvalget/
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan har vunnet andre runde av presidentvalget i Tyrkia med 52,16 prosent mot 47,84 prosent til motstanderen Kemal Kilicdaroglu, ifølge Al Jazeera.
Den totale valgdeltakelsen var på 85,41 prosent, ifølge det statlige Anadolu Agency.
Erdogan hadde en om lag fem poengs ledelse mot Kilicdaroglu i den første valgomgangen 14. mai, men falt under terskelen på 50 prosent som kreves for å vinne i første omgang.
Geografisk fordelte stemmene seg slik:
Kilicdaroglu vant mange storbyer, kysten og de kurdiske områdene. I Istanbul vant han med 51,8% mot Erdogan 48,2%, noe som kanskje var en mindre seier enn ventet. I Izmir derimot tok Kilicdaroglu 67,1% av stemmene mot Erdogans 32,9%.
Totalt fikk Erdogan 27,1 millioner stemmer mens Kilicdaroglu fikk 25,4 millioner.
Og naturligvis fikk Erdogan gratulasjoner fra alle utenlandske ledere, også fra dem som hatet resultatet av et godt hjerte.
Joe Biden, Vladimir Putin, Volodymyr Zelensky og Jens Stoltenberg sluttet seg alle til gratulantene. Putin gratulerte sin «gode venn» Erdogan med valgseieren. Valgseieren gir Erdogan frie hender til å forsette sin balansegang i det eurasiske spillet og gir ham ryggen noenlunde fri mot sine «gode allierte» i NATO. Erdogan sa til CNN tidligere i mai i år at «Man må ha en balansert holdning til et land som Russland. Tyrkia er en sterk stat og vi har et positivt forhold til Russland.»
Etter Bakhmut
Av Douglas Macgregor - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/etter-bakhmut/
Russland gjorde Bakhmut til en kirkegård for Ukrainas militærmakt. Hva kommer så?
Inntil kampene begynner er det den nasjonale militærstrategien som er utviklet i fredstid som former tankegangen om krigføringa og dens mål. Så skaper krigen sin egen nye logikk. Strategien blir justert. Målene endres. Kampen om Bakhmut illustrerer dette poenget veldig godt.
Da general Sergej Vladimirovitsj Surovikin, sjef for russiske romfartsstyrker, overtok kommandoen over det russiske militæret i det ukrainske krigsteateret i fjor, konkluderte president Vladimir Putin og hans senior militærrådgivere med at deres opprinnelige antagelser om krigen var feil. Washington hadde vist seg uhelbredelig fiendtlig mot Moskvas tilbud om å forhandle, og den bakkestyrken Moskva hadde satt opp til å tvinge Kiev til å forhandle hadde vist seg for liten.
Surovikin fikk et stort spillerom til å strømlinjeforme kommandoforhold og omorganisere krigsteatret. Det viktigste var at Surovikin også fikk handlingsfrihet til å implementere en defensiv strategi som maksimerte bruken av stand-off angrep eller angrepssystemer mens russiske bakkestyrker ekspanderte i størrelse og slagkraft. Bakhmut «Kjøttkvern» ble resultatet.
Da det ble klart at Ukrainas president Volodymyr Zelensky og hans regjering så på Bakhmut som et symbol på ukrainsk motstand mot russisk militærmakt, gjorde Surovikin Bakhmut til kirkegården til den ukrainske militærmakten. Fra høsten 2022 og utover utnyttet Surovikin Zalenskiys besettelse av Bakhmut til å delta i en blodig dragkamp om kontroll over byen. Som et resultat av dette døde tusenvis av ukrainske soldater i Bakhmut og mange flere ble såret.
Surovkins opptreden minner om en annen russisk militæroffiser: General Aleksei Antonov. Som den første nestlederen for den sovjetiske generalstaben var Antonov, på vestlig språk, direktør for strategisk planlegging. Da Stalin krevde en ny sommeroffensiv i et møte i mai 1943, argumenterte Antonov, sønn og barnebarn til keiserlige russiske hæroffiserer, for en defensiv strategi. Antonov insisterte på at Hitler, hvis han ble tillatt å gjøre det, uunngåelig ville angripe det sovjetiske forsvaret i Kursk og kaste bort tyske ressurser på å gjøre det.
Stalin mente i likhet med Hitler at kriger ble vunnet med offensiv handling, ikke defensive operasjoner.
Stalin var uberørt av sovjetiske tap. Antonov presenterte sine argumenter for den defensive strategien i et klima av frykt, vel vitende om at det å motsi Stalin kunne koste ham livet. Til overraskelse for marskalkene Aleksandr Vasilevsky og Georgy Zhukov, som var til stede på møtet, ga Stalin etter og godkjente Antonovs operasjonelle konsept. Resten er, som historikere sier, historie.
Hvis president Putin og hans høytstående militærledere ville ha bevis utenfra for Surovikins strategiske suksess i Bakhmut, ser det ut til at en vestlig innrømmelse gir det: Washington og deres europeiske allierte ser ut til å mene at en frossen konflikt – der kampene stopper opp, men ingen av sidene vinner, eller er begge sider enige om at krigen offisielt er over – kan være det mest politisk akseptable langsiktige resultatet for NATO. Zelenskys tilhengere tror med andre ord ikke lenger på myten om ukrainsk seier.
Spørsmålet hos alle er, hva bllir det neste?
I Washington tilsier konvensjonell visdom at ukrainske styrker starter en motoffensiv for å gjenerobre Sør-Ukraina. Selvfølgelig er konvensjonell visdom ofte høy på konvensjon og lav på visdom. Forutsatt at Ukrainas svarte jord vil tørke tilstrekkelig til å støtte bakkemanøverstyrker før midten av juni, vil ukrainske styrker angripe russisk forsvar langs flere akser og vinne tilbake kontrollen over Sør-Ukraina i slutten av mai eller juni. Omtrent 30.000 ukrainske soldater som trener i Storbritannia, Tyskland og andre NATO-medlemsland forventes å returnere til Ukraina og legge grunnlaget for den ukrainske motangrepsstyrken.
General Valery Gerasimov, som nå kommanderer de russiske styrkene i det ukrainske krigsteateret, vet hva han kan forvente, og han forbereder seg utvilsomt på den ukrainske offensiven. Den delvise mobiliseringen av russiske styrker gjør at russiske bakkestyrker nå er mye større enn de har vært siden midten av 1980-tallet.
Gitt mangelen på ammunisjon som er tilgjengelig for tilstrekkelig forsyning til én operasjonsakse, virker det usannsynlig at en ukrainsk offensiv som involverer to eller flere akser kan lykkes i å trenge gjennom russisk forsvar. Vedvarende overvåking fra luften gjør det nesten umulig for ukrainske styrker å bevege seg gjennom den tjue til tjuefem kilometer lange sikkerhetssonen og gå i kamp med russiske styrker før ukrainske formasjoner lider betydelige tap.
Når Ukrainas offensive ressurser er oppbrukt, vil Russland sannsynligvis ta offensiven. Det er ingen insentiver til å utsette russiske offensive operasjoner. Som ukrainske styrker gjentatte ganger demonstrerer, er lammelse alltid midlertidig. Infrastruktur og utstyr repareres. Mannskaper er innkalt til å gjenoppbygge ødelagte formasjoner. Hvis Russland skal nå målet om å demilitarisere Ukraina, vet Gerasimov at han fortsatt må avslutte med og fullføre ødeleggelsen av de ukrainske bakkestyrkene som er igjen.
Hvorfor ikke spare folket i Ukraina for ytterligere årelating og forhandle med Moskva om fred mens Ukraina fortsatt har en hær? Dessverre, for å være effektivt, krever diplomati gjensidig respekt, og Washingtons overstrømmende hat mot Russland gjør diplomati umulig. Dette hatet overgås kun av arrogansen til mye av den herskende klassen, som ser ned på russisk militærmakt hovedsakelig fordi amerikanske styrker har vært heldige nok til å unngå konflikt med en stormakt siden Korea-krigen. Mer nøkterne ledere i Washington, Paris, Berlin og andre NATO-hovedsteder bør oppfordre til en annen handlingsmåte.
Denne artikkelen ble publisert av The American Conservative:
After Bakhmut
Douglas Macgregor, oberst (ret.) er seniorstipendiat i The American Conservative , tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
Münzenberg
Av Hans Olav Brendberg - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/munzenberg/
I oktober 1940 gjekk to lokale jegarar på jakt med hund i ein skog i Sør-Frankrike. Hengande i eit tre fann dei lik som hadde byrja gå i oppløysing. Dei varsla politiet, som undersøkte liket. I jakka fann dei identitetspapira til Willi Münzenberg, den sentrale strategen i Kominterns propagandaarbeid i mellomkrigstida.
Det har vore spekulert i om Münzenberg hadde vorte drepe. Det var utan tvil mange som gjerne såg han daud på dette tidspunktet, men utanom dette finst det lite av prov. Politiet meinte han hadde gjort sjølvmord. Uansett korleis han hadde døydd: I denne skogen i Sør-Frankrike slutta karrieren til ein av dei personane som mest sette sitt preg på første halvdel av forrige hundreår.
Willi Münzenberg var fødd i Erfurt i 1889. Han vaks opp med ein alkoholisert far som jamnleg gav bank til kona og ungane. Mora døydde då han var fire år gamal, faren gifte seg på nytt. Utanom skuledagen var det forventa at han hjalp til med reinhaldet i skjenkestova som faren dreiv. Femten år gamal byrja han som ufaglært hjelpegutt på ein skofabrikk i Erfurt. Eit par år etter vart han rekruttert til den lokale diskusjonsklubben for sosialdemokratisk ungdom. Ei tid etterpå flytta leiaren for klubben frå byen, og Münzenberg overtok formannsansvaret. Slik byrja ein politisk karriere som strekte seg over godt og vel tre tiår.
I første fasen vart Münzenberg meir og meir sentral i å byggja opp den ungsosialistiske rørsla. Tjue år gamal forlot han Tyskland, og busette seg i Zurich. Her var lovene friare, politiet heldt større avstand. Og ungsosialistane stod sterkt i landet.
Medan Münzenberg var i Zurich, byrja verdskrigen – og ungsosialistane fekk ei sentral rolle i opposisjonen mot krigen som etter kvart vaks fram. Eldre leiarar som Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg var dei samlande personane – medan unge aktivistar som Münzenberg bygde organisasjon og spreidde propaganda. I Zurich møtte Munzenberg også Lenin og andre av bolsjevikleiarane i eksil.
Slik utvikla Münzenberg ein organisasjon – eit nettverk av kontaktar, eit apparat for å setja i gang initiativ, organisasjonar og blest av ulike slag – som utvikla seg og ekspanderte. Den internasjonale solidaritetsorganisasjonen «International Arbeiter Hilfe» vart organisert for å gje hjelp til dei hungersramma under borgarkrigen i Russland. Ulike aviser og tidsskrift tok form i det kriseramma Tyskland på tjuetalet, som Arbeiter Illustrierte Zeitung. Münzenberg dreiv forlag, filmdistribusjon og mykje anna. Nye initiativ dukka opp etter kvart som nye situasjonar stilte nye krav.
Dette etter kvart ganske store apparatet, med Münzenberg i ei fri rolle, var kjerna av den kommunistiske rørsla sin propaganda i Vest-Europa. Etter ein kort periode som sekterisk «venstre» i den tidlege fasen til det tyske kommunistpartiet, utvikla Münzenberg ei anna tilnærming: Han freista byggja alliansar på tvers av politiske skilje, han freista å nå breitt ut, og han heldt avstand til intrigane og kampen om posisjonar i partiet. Han vart fleire gongar valt inn som medlem av riksdagen i Weimarrrepublikken.
Medan Münzenberg heldt valmøte i Langenselbold i Hessen i februar 1933 brann riksdagen i Berlin. Münzenberg stod svært høgt på lista over folk nazistane ville ha tak i, men han greidde å improvisera flukt til Saarland, og deretter til Frankrike. Året etter arrangerte han ei «motrettssak» mot nazistane si rettssak mot Dimitrov og andre rett i forkant av den tyske saka. Panelet av uavhengige juristar konkluderte ut frå det som vart lagt fram med at nazistane sjølve stod bak brannen. Dette var første gong eit slik juridisk panel vart brukt som propaganda – og la noko av grunnen for Dimitrovs suksess med å snu rettssaka i Tyskland til ein arena for anklage mot nazistane.
Münzenberg var heilt sentral i forsøka på å byggja «folkefront» for å demma opp for fascismen og den nye krigen. Det var Münzenberg – meir enn Kominternleiinga i Moskva – som gjorde borgarkrigen i Spania til mobiliseringssak. Og det var dette arbeidet for å åtvara mot, og stå imot nazismen som sette dagsorden for Münzenberg fram til han døydde i Frankrike. Men samstundes byrja dei gamle kameratane hans frå bolsjevikrørsla å bli stilt for retten i Moskva, og det var med naud og neppe han kom seg bort frå Moskva siste gong han vitja byen. Til slutt melde han seg offentleg ut av det tyske kommunistpartiet.
I tillegg til å byggja eit medie/propagandaimperium, sette Münzenberg også dagsorden. I 1925 organiserte han ein «Hendene bort frå Kina»-konferanse i Berlin saman med enka til Sun Yat-Sen. To år etter arrangerte han ein konferanse mot Imperialisme og kolonialisme, der 174 delegatar frå 37 land møttest. Mellom desse var seinare president Sukarno frå Indonesia og seinare statsminister Jawaharlal Nehru frå India.
Münzenberg såg tidleg kva kraft som låg i fotografi og film som medium. Arbeiter Illustrierte Zeitung var pionerar i fotojournalistikk, og Munzenberg organiserte ei rørsle av «arbeidarfotografar» for å formidla kvardagen til arbeidarklassen i Europa. Også film var han oppteken av – og det var Münzenberg som sytte for at filmar som «Panserkryssaren Potemkin» nådde publikum i vest, og fekk klassikarstatus.
Kort sagt: Trass i at Münzenberg berre so vidt rakk å bli femti, etterlot han seg eit stort livsverk. Dei ustoppelege ideane og initiativa vaks til ein heilskap, og sjølv om Münzenberg berre opplevde starten på andre verdskrig, prega arbeidet hans europeisk venstreside langt inn i etterkrigstida.
Arthur Koestler, som arbeidde for Münzenberg på trettitalet, karakteriserte Münzenberg som «ein politisk realist i tider der realitetane var forferdelege». Landflukt, flukt og fengsel var normale ingrediensar i livet gjennom det meste av Münzenbergs liv. Då han døydde, hadde korkje nazistane, engelskmennene eller kommunistane bruk for han, og han vart i stor grad gløymt.
No har John Green skrive ein grundig, veldokumentert og balansert biografi som kan bidra til å gje Münzenberg den plassen i historia han fortener.
John Green: Willi Münzenberg – Fighter against Fascism and Stalinism. Routledge 2020.
288 sider med register.
Kennans advarsel om Ukraina
Av skribent - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/kennans-advarsel-om-ukraina/
Ambisjon, usikkerhet og farene ved uavhengighet
Av Frank Costigliola, Foreign Affairs, 27. januar 2023
George Kennan, den bemerkelsesverdige amerikanske diplomaten og undersøkende observatøren av internasjonale relasjoner, er kjent for å forutsi Sovjetunionens sammenbrudd. Mindre kjent er hans advarsel i 1948 om at ingen russisk regjering noensinne ville akseptere ukrainsk uavhengighet. Kennan forutså en fastlåst kamp mellom Moskva og Kiev, og kom den gang med detaljerte forslag om hvordan Washington burde håndtere en konflikt som satte et uavhengig Ukraina opp mot Russland. Han kom tilbake til dette emnet et halvt århundre senere. Kennan, som da var i 90-årene, advarte om at NATO-utvidelsen østover ville dødsdømme demokratiet i Russland og antenne en ny kald krig.
Kennan kjente sannsynligvis Russland mer inngående enn noen som noen gang har tjent i den amerikanske staten. Allerede før han kom til Moskva i 1933, som en 29 år gammel assistent til den første amerikanske ambassadøren i Sovjetunionen, hadde han mestret russisk og kunne gå for å være innfødt. I Russland fordypet Kennan seg i aviser, offisielle dokumenter, litteratur, radio, teater og film. Han slet seg nesten tynn med festing til langt på natt med russiske kunstnere, intellektuelle og yngre embetsmenn. Kledd som en russer smuglyttet Kennan på moskovitter på trikken eller i teateret. Han vandret eller gikk på ski ut på landsbygda, for å besøke perler fra tidlig russisk arkitektur. Hans forakt for Josef Stalins diktatur, spesielt etter utbruddet av de blodige utrenskningene i 1935-38, ble bare matchet av hans ønske om å komme nær det russiske folket og deres kultur. I 1946, etter å ha diktert sitt berømte lange telegram til utenriksdepartementet, som advarte om den sovjetiske trusselen, ble Kennan brakt tilbake til Washington. Året etter vant han nasjonal oppmerksomhet for sin artikkel i Foreign Affairs som oppfordret til oppdemming av sovjetisk ekspansjon.
Kennan var unik. Da assisterende utenriksminister Dean Acheson fortalte en kollega at den begavede diplomaten var utpekt til å lede den nyopprettede Policy Planning Staff, svarte kollegaen at «en mann som Kennan ville være utmerket for den jobben.» Acheson glefset tilbake: «En mann som Kennan? Det er ingen som Kennan.« Kennan opererte fra et kontor ved siden av utenriksministeren, og hjalp til med å lage Marshallplanen og andre store initiativer på midten av 1900-tallet.
Kennans stjerne bleknet etter 1949, da han motsatte seg den økende militariseringen av amerikansk utenrikspolitikk, men han ble fortsatt æret som en russisk ekspert. Hans råd ble søkt av Truman-administrasjonen da den fryktet å fremprovosere Russlands inntreden i Koreakrigen, av Eisenhower-administrasjonen etter Stalins død, og av Kennedy-administrasjonen under Berlin-krisen i 1961. Til tross for hans tv-overførte motstand mot Vietnamkrigen og hans protester mot atomvåpen-kappløpet, ble Kennan konsultert av tjenestemenn i utenriksdepartementet og i CIA, langt inn på 1990-tallet. I 2003 holdt han en pressekonferanse for å protestere mot invasjonen av Irak. Kennan var en elitistisk person, hadde stygge fordommer som han hadde absorbert i begynnelsen av det tjuende århundre og bar dem med skylapper, men forble likevel en klarsynt utenrikspolitisk analytiker til sin død i 2005.
I lys av denne ekspertisen er det verdt å undersøke både Kennans skepsis til ukrainsk uavhengighet og hans forslag til hvordan Washington bør svare på et russisk angrep på et uavhengig Ukraina.
En Ukraina-skeptiker
I en politisk rapport med tittelen «Amerikanske mål med hensyn til Russland,» fullført i august 1948, la Kennan ut USAs endelige mål i tilfelle russerne invaderte Ukraina. Han innså at ukrainerne «mislikte russisk dominans; og deres nasjonalistiske organisasjoner har vært aktive og høylytte i utlandet.» Det vil derfor «være lett å hoppe til konklusjonen» om at Ukraina bør være uavhengig. Han hevdet at USA imidlertid ikke burde oppmuntre til denne separasjonen.
Kennans vurdering undervurderte grovt ukrainernes vilje til selvbestemmelse. Likevel har to problemer identifisert av Kennan for trekvart århundre siden vedvart, spesielt i hodet til russiske ledere. Kennan tvilte på at russere og ukrainere lett kunne skilles i etniske termer. Han skrev i et notat fra utenriksdepartementet at «det er ingen klar skillelinje mellom Russland og Ukraina, og det ville være umulig å etablere en». For det andre var den russiske og ukrainske økonomien sammenflettet. Å sette opp et uavhengig Ukraina «ville være like kunstig og så ødeleggende som et forsøk på å skille kornbeltet, inkludert industriområdet Great Lakes, fra økonomien i USA».
Les «USAs mål med hensyn til Russland».
Siden 1991 har ukrainere kjempet for å etablere en territoriell og etnisk skillelinje mens de smir økonomisk uavhengighet fra den russiske giganten. Moskva har undergravd disse anstrengelsene ved å oppmuntre til misnøye i de østlige russisktalende regionene i Ukraina, oppildne til uavhengighetsbevegelser og nå offisielt annektere fire utbryterregioner. Gjennom år med politisk og økonomisk press og nå med militær brutalitet, har Russland forsøkt å hindre Ukrainas økonomiske uavhengighet ved å forstyrre dets gassrørledninger, korneksport og skipsfart.
Selv på høyden av den kalde krigen insisterte Kennan på at «vi kan ikke være likegyldige til følelsene til storrusserne selv». Fordi russerne vil forbli det «sterkeste nasjonale elementet» i området, må enhver levedyktig «langsiktig amerikansk politikk være basert på deres aksept og deres samarbeid.» Igjen sammenlignet Kennan det russiske synet på Ukraina med det amerikanske synet på Midtvesten. Et eget, uavhengig Ukraina kunne «opprettholdes, i siste instans, bare med makt». Av alle disse grunnene bør et hypotetisk triumferende USA ikke forsøke å påtvinge et nedbrutt Russland ukrainsk uavhengighet.
Skulle ukrainerne oppnå uavhengighet på egen hånd, rådet Kennan utenriksdepartementet, bør Washington ikke blande seg inn, i det minste i utgangspunktet. Det var imidlertid nesten uunngåelig at et uavhengig Ukraina ville bli «utfordret til slutt fra russisk side». Hvis det i den konflikten «utviklet seg en uønsket fastlåst situasjon», burde USA presse på for «en komponering av forskjellene i tråd med en rimelig føderalisme».
Les «USAs mål med hensyn til Russland».
Til tross for omskiftelsene de siste 75 årene, er Kennans råd fortsatt relevant i dag. En føderasjon som åpner for regionalt selvstyre i Øst-Ukraina og kanskje til og med på Krim, kan hjelpe begge sider til å sameksistere. Mange analytikere har en tendens til å fremstille den nåværende konflikten som «Putins krig», men Kennan trodde at nesten enhver sterk russisk leder til slutt ville presse tilbake mot den totale separasjonen fra Ukraina. Til slutt dikterer realitetene i demografi og geografi at Russland i det lange løp vil forbli hovedmakten i disse ofte tragiske «blodsområdene». Av hensyn til både regional stabilitet og langsiktig amerikansk sikkerhet, må Washington opprettholde en hardhudet, klarøyd empati for interessene til russerne, så vel som ukrainerne og andre nasjonaliteter.
En ignorert profet
I motsetning til Kennan så mange Kremlologer ikke Sovjetunionens sammenbrudd komme. Han ble hyllet som profet på slutten av den kalde krigen. Likevel, i den påfølgende debatten om NATOs utvidelse ble han hedret i stedet for hørt på. Dette paradokset ble illustrert i 1995, da USAs president Bill Clintons rådgiver for russiske saker, Strobe Talbott, forsøkte å hylle Kennan, som han beundret dypt. Talbott inviterte Kennan til å fly med presidenten til Moskva for 50-årsdagen for seieren i Europa den 9. mai, til minne om Nazi-Tysklands overgivelse. Tilbake i 1945 hadde Kennan, den høyt rangerte amerikanske tjenestemannen i Moskva, hilst varmt på de jublende russerne som stimlet sammen i ambassaden. Nå takket imidlertid 91-åringen nei til invitasjonen på grunn av dårlig helse. Hans vegring mot å dra var nok til det beste.
Kennan ville sannsynligvis ha følt seg brukt hvis han hadde fått vite om hele agendaen for turen. I et memorandum til Clinton karakteriserte Talbott dagen etter jubileumsfestlighetene som «10. mai: Sannhetens øyeblikk». I sitt møte med Russlands president Boris Jeltsin gjorde Clinton som Talbott foreslo og presset russerne til å akseptere både NATOs utvidelse og Moskvas deltakelse i Partnerskap for fred, en forening best forstått som «lett-NATO» som ble utformet for å berolige russiske bekymringer. Talbott innrømmet overfor Clinton at «nesten alle store aktører i Russland, over hele det politiske spekteret, er enten dypt imot, eller i det minste dypt bekymret for NATO-utvidelsen.»
I 1997 ble Kennan ytterligere skremt av Washingtons beslutning om å la NATO ikke bare slippe inn Tsjekkia, Ungarn og Polen, men også å innlede militært og maritimt samarbeid med Ukraina. Den omtrukne linjen som skilte øst fra vest tvang Ukraina og andre nasjoner til å velge side. «Ingen steder virker dette valget mer illevarslende og svanger med skjebnetunge konsekvenser enn i tilfellet Ukraina,» advarte Kennan Talbott i et privat brev.
Les hele brevet.
Han var spesielt bekymret for Sea Breeze, en felles marineøvelse mellom USA og Ukraina, som trosset Russlands tradisjonelle usikkerhet om utenlandske krigsskip i de trange farvannene i Svartehavet. Selv om de var invitert til å delta i øvelsen, hadde Russland sint avslått. Den pågående tvisten på den tiden mellom Kiev og Moskva over marinebasen Sevastopol på Krim, økte spenningen. Kennan spurte Talbott hvordan denne marineøvelsen passet med Washingtons innsats «for å overbevise Russland om at utvidelsen av NATO-grensene mot den russiske grensen i Øst-Europa, ikke har noen umiddelbare militære konnotasjoner?»
Les hele brevet.
Selv om han respekterte Kennans tvil, holdt Talbott fast. Han antok at Russlands økonomiske utmattelse betydde at landet måtte tilpasse seg vestlige måter. «Russland vil måtte bryte ut av en dypt inngrodd vane med tenkning og oppførsel,» skrev Talbott til Kennan, ved å forsøke å samarbeide med, i stedet for å dominere sine naboer. Russland måtte justere og akseptere USAs makt på sine grenser. Clinton-administrasjonen hadde til hensikt «ikke å slutte å samarbeide med Ukraina, men å fordoble vår innsats for å engasjere Russland».
Ved siden av Talbotts referanse til «planleggingsøvelser i år i Sentral-Asia så vel som i Baltikum», skrev den forbitrede 93 år gamle Kennan to utropstegn. Moskva nektet igjen å delta i disse vestlig-ledede militærøvelsene i områder som hadde vært under deres kontroll bare noen få år tidligere.
Les hele brevet.
Spådommer får det ofte sørgelig feil. Kennan undervurderte intensiteten i ukrainsk nasjonalisme. Men hans prognoser i 1948 om russisk stahet når det gjaldt Ukraina og hans advarsler på 1990-tallet om amerikansk ufølsomhet og ambisjoner, stemmer i dag. Hans forslag om en viss føderal struktur og regional autonomi i omstridte områder er fortsatt lovende, om enn stadig mer utfordrende å implementere.
Det overordnede spørsmålet her er hva Yale-historikeren Paul Kennedy kalte imperial overstretch, imperiets forstrekning. Tilbake i andre verdenskrig utholdt Kennan lange flyvninger i isete lastefly som småhoppet over Atlanterhavet, ved å lese Edward Gibbon, om hvordan Romerriket gikk tilbake og deretter falt. Kennan kom skeptisk til den langsiktige levedyktigheten til selv de mektigste landene som opprettholder militære styrker langt hjemmefra. Som et resultat undervurderte han den stabiliserende effekten av amerikanske tropper stasjonert i Vest-Europa under den kalde krigen.
Siden den kalde krigen har imidlertid USAs militære grense rykket mye lenger østover. Uansett hvordan Russlands brutale krig i Ukraina ender, har USA forpliktet seg til å opprettholde en robust militær tilstedeværelse på Russlands dørstokk. Hvis han hadde levd i dag, ville Kennan notere seg faren for å presse russerne til det punktet hvor de kan slå voldsomt tilbake. Han ville også gestikulere mot USAs mange problemer hjemme og lure på hvordan denne eksponerte tilstedeværelsen i Øst-Europa var i samsvar med det amerikanske folks langsiktige utenlandske og innenlandske interesser.
Les alle dokumentene som er sitert i denne artikkelen.
Frank Costigliola er Distinguished Professor ved University of Connecticut.
Han er spesialist på USAs utenrikspolitikk i det tjuende århundre.
Biografien hans finnes her.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreign Affairs:
George Kennan’s Warning on Ukraine
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Signerte artikler står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Hvorfor konspirasjons-teorien om Trump og Russland ikke vil forsvinne
Av Chris Hedges - 29. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/hvorfor-konspirasjons-teorien-om-trump-og-russland-ikke-vil-forsvinne/
Scheerpost: 21. mai 2023.
Den siste etterforskningen av anklagene om at Donald Trumps kampanje jobbet i samspill med den russiske regjeringen, avslører et kynisk samarbeid mellom Trump-motstandere og FBI.
Det er ingen rapport, etterforskning eller ny avsløring, inkludert den nylige utgivelsen av spesialråd John Durhams «Rapport om saker relatert til etterretningsaktiviteter og etterforskninger som oppstår fra presidentkampanjene i 2016», som vil implodere myten om at Russland var ansvarlig for valget av Donald Trump. Myter er ugjennomtrengelige for fakta. De oppfyller en følelsesmessig lengsel. De er en kortslutning fra virkeligheten, til en verden av barnslig enkelhet. Harde og smertefulle spørsmål unngås. Tankeavsluttende klisjeer spyttes ut for å omfavne en villet uvitenhet.
Den kyniske svindelen Det demokratiske partiet og FBI gjennomførte for falskt å fremstille Donald Trump som en marionett for Kreml, fungerte, og fortsetter å fungere, fordi det er det de som avskyr Trump ønsker å tro.
Hvis Russland får skylden for valget av Trump, unngår vi den ubehagelige virkeligheten i våre mislykkede demokratiske institusjoner og forfalne imperium. Vi unngår å møte den uunngåelige fremveksten av en kristnet fascisme igangsatt av utbredt utarming, raseri, fortvilelse og opplevelsen av å bli forlatt. Vi unngår å erkjenne Det demokratiske partiets medskyldighet i orkestreringen av den største sosiale ulikheten i vår nasjons historie, opphevingen av våre grunnleggende borgerrettigheter, endeløse kriger og et valgsystem finansiert av milliardærklassen, som er legalisert bestikkelse. Myten tillater oss å tro at demokratiske politikere og etablissementets republikanere som har sluttet seg til dem, er garantistene for et demokrati de ødela.
Vår virkelighet er dyster og skremmende, spesielt gitt de styrende oligarkenes ynkelige nekting av å håndtere klimakrisen seriøst. Vi går en usikker fremtid i møte. Den monumentale oppgaven med å gjenopprette demokrati utenfor rammene av et ødelagt valgsystem og institusjoner bundet opp til konsernene, er skremmende og ikke garantert. Vi står på randen av tyranni. Å gi Vladimir Putin skylden for fremveksten av en amerikansk demagog, demagoger blir alltid spydd opp fra dysfunksjonelle politiske systemer, får på magisk vis det eksistensielle dilemmaet til å forsvinne.
De liberale mediene under Trump-Russland-sagaen, deriblant The New York Times og Washington Post, som delte en Pulitzer-pris i 2018, for rapportering om påstått russisk innflytelse under 2016-valget, leverte tusenvis av historier og rapporter som falskt malte Trump-administrasjonen som et redskap for Russland. Leserne deres, som seerne til CNN og MSNBC, ble matet med en trøstende myte. Når du fôrer et folk med trøstende myter, den mest absurde er at Amerika er en god og dydig nasjon, er det ingen ansvarlighet. Myter får oss til å føle oss bra. Myter demoniserer de som får skylden for våre selvskapte fiaskoer. Myter hyller oss som folk og nasjon. Men det er som å gi heroin til narkomane.
Knus mytene, selv om fakta er uomtvistelige, og du blir en utstøtt. Jeg fant ut dette da jeg og en håndfull andre, inkludert Robert Scheer, Phil Donahue og Michael Moore, fordømte oppfordringer om å invadere Irak. Det spilte ingen rolle at jeg hadde vært byråsjef for Midtøsten i The New York Times, snakket arabisk og hadde brukt syv år på å rapportere i regionen, inkludert i Irak. Jeg ble sensurert, drevet fra The New York Times og angrepet av George W. Bushs nyttige idioter i mediene, og Det demokratiske partiet, som en forsvarer av Saddam Hussein.
Den samme stygge mottakelsen møtte de av oss som stilte spørsmål ved «bevisene» som ble brukt for å argumentere for at Trump var et redskap for Russland. Vi ble stemplet som marionetter av Moskva- og forsvarere av Trump. Vi ble igjen utestengt fra debatten. Glenn Greenwald i The Intercept, Matt Taibbi i Rolling Stone og Aaron Mate i The Nation, befant seg under sterkt press for å stille spørsmål ved historien om Trump-Russland samarbeid. Alle jobber nå som uavhengige journalister. Du kan se mitt intervju med Taibbi her. Jeff Gerth er en Pulitzer-prisvinnende undersøkende reporter som jobbet i The New York Times fra 1976 til 2005. Han brukte to år på å undersøke Trump-Russland-historien og skrev en serie i fire deler publisert i Columbia Journalism Review. Også han ble gjenstand for voldsomt hat. David Corn i Mother Jones, en av de mest produktive talsmenn for Trump-Russland-konspirasjonen, skrev en spalte etter Gerths uttømmende serie på 24.000 ord kalt «Trump-Russia Denialists Still Can’t Handle the Truth». Gerth kalte Corns angrep «en form for McCarthyisme». Du kan se mitt intervju med Gerth her.
Alle undersøkelsene av Trumps bånd til Russland er utvetydige. Det var ingen sammensvergelse. Steele-dossieret, først finansiert av republikanske motstandere av Trump og senere av Hillary Clintons kampanje, og utarbeidet av den tidligere britiske etterretningsoffiseren fra MI6, Christopher Steele, var en forfalskning. Anklagene i dossieret, som inkluderte rapporter om at Trump mottok en «golden shower» fra prostituerte kvinner på et hotellrom i Moskva og påstander om at Trump og Kreml hadde bånd som gikk tilbake fem år i tid, ble diskreditert av FBI. Kilder, inkludert den som hevdet at Trump hadde langvarige bånd til Kreml, viste seg å være fabrikkerte. Spesialrådgiver Robert S. Mueller konkluderte med at hans etterforskning «ikke fastslo at medlemmer av Trump-kampanjen konspirerte eller koordinerte med den russiske regjeringen i dens innblandingsaktiviteter i valget». Mueller verken tiltalte eller anklaget noen for kriminell sammensvergelse med Russland.
Durhams 306-siders rapport, sendt til Kongressen av justisminister Merrick Garland tidligere denne uken, er enda mer utdypende. Den konkluderer med at FBI engasjerte seg i en heksejakt, med kodenavn Crossfire Hurricane, orkestrert av Hillary Clintons kampanje som ble hjulpet og støttet av høytstående FBI-tjenestemenn som avskydde Trump.
Clinton-kampanjen ga falsk informasjon til FBI om bånd mellom Trump og Russland, inkludert en anklage fra Michael Sussmann og Marc Elias, juridisk direktør for Clinton-kampanjen, om at det var en hemmelig kanal mellom Trump-organisasjonen og den russiske Alfa Bank. Slibrige påstander som denne ville bli sendt av Clinton-kampanjen til FBI og deretter lekket til pressen, som ville rapportere om FBI-undersøkelsene, noe som ga fabrikasjonene troverdighet.
For eksempel postet Clinton-kampanjen en tweet gjennom Clintons Twitter-konto den 31. oktober 2016 som lød: «Dataeksperter har tilsynelatende avdekket en skjult server som knytter Trump-organisasjonen til en russisk-basert bank.»
Durhams rapport bemerker at tweeten «inkluderte en uttalelse fra Clintons kampanjerådgiver Jake Sullivan, som refererte til mediedekningen av artikkelen og uttalte, relevant i henhold til loven, at påstandene i artiklene ‘kunne være den hittil mest direkte koblingen mellom Donald Trump og Moskva [,] at ‘hans hemmelige hotline kan være nøkkelen til å låse opp mysteriet om Trumps bånd til Russland [, ]’ og at ‘vi bare kan anta at føderale myndigheter nå vil undersøke denne direkte forbindelsen mellom Trump og Russland, som en del av deres eksisterende granskning av Russlands innblanding i våre valg.’»
FBI fastslo senere at det ikke var noen bånd mellom Trump-organisasjonen og Alfa Bank.
«Uansett om Clinton-planens etterretning var basert på pålitelig eller upålitelig informasjon, eller i siste instans var sann eller falsk, burde den ha fått FBI-personell til umiddelbart å foreta en analyse av informasjonen og å handle med langt større omtanke og forsiktighet når de mottar, analyserer og stoler på materiale av partisk opprinnelse, som Steele-rapportene og Alfa Bank-påstandene.», står det i rapporten.
FBI har en lang og skitten historie med ulovlig spionasje, infiltrering av organisasjoner, utpressing, forfølgelse, fengsling på falskt grunnlag og til og med drap på amerikanske dissidenter, som Fred Hampton og kanskje Malcolm X, men det bør fortsatt bekymre oss når det opererer som tankepoliti på vegne av et regjerende politisk parti.
Durham-rapporten konkluderte med at det ikke var tilstrekkelig verifisert og pålitelig bevis for å rettferdiggjøre å åpne en full etterforskning. De som ledet etterforskningen, FBI-direktør James Comey, hans stedfortreder Andrew McCabe, agent Peter Strzok og advokat Lisa Page, ble imidlertid forent av en dyp fiendskap mot Trump. Rapporten lyder:
Strzok og visedirektør McCabes spesialassistent hadde uttalt fiendtlige følelser mot Trump. Som forklart senere i denne rapporten, i tekstmeldinger før og etter åpningen av Crossfire Hurricane, hadde de to referert til ham som «avskyelig», «en idiot», en som burde tape for Clinton med «100.000.000 – 0», og en person som Strzok skrev «[w]e’ll stop» fra å bli president. Faktisk, dagen før den australske informasjonen [om kommentarer angivelig gitt i et vertshus av George Papadopoulos, en ubetalt utenrikspolitisk rådgiver for Trump-kampanjen] ble mottatt i FBI-hovedkvarteret, sendte Page en tekstmelding til Strzok der han sa: «Har vi åpnet mot ham nå? [sint emoji]» og refererte til en artikkel med tittelen Trump og Putin. Ja, det er virkelig en sak.
Rapporten viser at FBI autoriserte en etterforskning «ved mottak av ikke-evaluert etterretning» og «uten å ha snakket med personene som ga informasjonen». FBI gjorde ingen «betydelig gjennomgang av sine egne etterretningsdatabaser», samlet ikke inn og undersøkte «relevant etterretning fra andre amerikanske etterretningsenheter» og intervjuet ikke «vitner for å forstå den rå informasjonen de hadde mottatt». Ingen av verktøyene for «standard analyse som FBI anvender for å evaluere rå etterretning» ble brukt.
Hvis FBI hadde fulgt sine etablerte prosedyrer, ville de «ha lært at deres egne erfarne Russland-analytikere ikke hadde noen informasjon om at Trump var involvert med russiske lederskapsrepresentanter, og heller ikke var andre i sensitive stillinger i CIA, NSA og utenriksdepartementet klar over slike bevis». FBI hadde «ingen informasjon i sine beholdninger som indikerte at noen i Trump-kampanjen på noe tidspunkt under kampanjen hadde vært i kontakt med noen russiske etterretningsrepresentanter».
Etterforskningen ble lansert utelukkende basert på de «ukontrollerte og ubekreftede Steele-rapportene». Steele-dossieret ble brukt til å støtte skjellig grunn til mistanke i FBIs FISA-søknader [Foreign Intelligence Surveillance Court] om å overvåke Carter Page, en utenrikspolitisk rådgiver for Trump, sammen med forfalskede bevis presentert for FISA-domstolen av advokat Kevin Clinesmith. Dagen etter Trumps valg som president, uttalte Clinesmith «til andre FBI-personell, blant annet: ‘viva le resistance’, en åpenbar referanse til de individene som er imot Trump».
«Hastigheten og måten FBI åpnet og etterforsket Crossfire Hurricane i tiden for presidentvalgkampen basert på rå, uanalysert og ubekreftet etterretning, reflekterte også et merkbart avvik fra hvordan de tilnærmet seg tidligere saker som involverte mulige forsøk på utenlandske planer for innblanding i valget rettet mot Clinton-kampanjen,» konkluderer rapporten.
Rapporten dokumenterer systematisk maktmisbruk fra høytstående medlemmer av FBI for å fremme Hillary Clintons kampanje. FBI-tjenestemenn var klar over at det ikke var noen grunn, annet enn et institusjonelt hat mot Trump, til å åpne etterforskningen. FBI «avviste eller ignorerte forsettlig, vesentlig informasjon som ikke støttet narrativet om et samordnet forhold mellom Trump og Russland», står det i rapporten. FBI-representanter «ignorerte betydelig frifinnende informasjon» og anvendte «etterforskningsspor, besørget eller finansiert (direkte eller indirekte) av Trumps politiske motstandere» for å forlenge etterforskningen, fôre vanviddet i media og få ransakingsordre.
Hofftjenerne i de liberale mediene, som henvender seg til en anti-Trump del i befolkningen og som brukte år på å gi troverdighet til rykter, sladder og løgner om Trump og Russland, har forutsigbart nok minimert eller avvist rapportens funn.
«Etter år med politisk hype klarte ikke Durham-granskningen å levere,» lyder en New York Times-overskrift den 17. mai.
Myten om russisk innblanding i presidentvalget i 2016 gir en beleilig fluktvei fra den politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske forråtnelsen som plager USA. Den liberale klassen er, ved å klamre seg til denne konspirasjonsteorien, like frakoblet fra virkeligheten som QAnon-teoretikerne og valgfornekterne som støtter Trump. Tilbaketrekningen av store deler av befolkningen til trossystemer som ikke er basert på virkeligheten, etterlater en polarisert nasjon som er ute av stand til å kommunisere. Ingen av sidene snakker et språk som er forankret i verifiserbare fakta. Denne todelingen, en jeg var vitne til i konflikten i det tidligere Jugoslavia, gir næring til mistilliten og hatet mellom fiendtlig innstilte grupper i befolkningen. Den akselererer politisk oppløsning og dysfunksjon. Den brukes til å rettferdiggjøre, slik tilfellet var med FBI-etterforskningen av Trump, grovt maktmisbruk. Hvis de du er imot er onde, og retorisk er vi nær ved å omfavne en slik dommedagsretorikk, er alt tillatt for å hindre fienden i å oppnå makt. Dette er lærdommen fra Durham-rapporten. Det er en illevarslende advarsel.
Denne artikkelen ble først publisert av Scheerpost:
Chris Hedges: Why the Conspiracy Theory About Trump and Russia Won’t Go Away
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad