Nyhetsbrev steigan.no 29.05.2022
Det viktigste møtet du ikke hørte om denne uka
Tre interessante rettsavgjørelser
Krigen er en vanvittig inntektskilde for våpenindustrien
Et sjeldent innblikk i hvor ille det virkelig går for ukrainske styrker
EU vil forsterke en politikk som ødelegger dem selv
Vi er forpliktet til en fredsløsning i Ukraina
Det viktigste møtet du ikke hørte om denne uka
Av red. PSt - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/det-viktigste-motet-du-ikke-horte-om-denne-uka/
Det eurasiske økonomiske forumet, Eurasian Economic Forum, får ikke akkurat overskrifter i vestlige medier. For å være ærlig blir det knapt omtalt i det hele tatt. Men det handler om integrasjon på det eurasiske kontinentet og det ville ikke være dumt å følge med på hva de gjør. Denne uka hadde de møte i Bishkek, hovedstaden i Kirgisistan, og der var i tillegg statsledere fra Russland, Kasakhstan, Hviterussland og Armenia, men vel så viktig: 14 andre land sendte delegasjoner, inkludert Kina, Vietnam og flere land i Latin-Amerika. Det var altså slett ikke bare Russlands venner innen det området som tidligere var Sovjetunionen.
Fra dette forumet går det tette forbindelseslinjer til det som kalles Greater Eurasian Partnership (GEP) og til Shanghai Cooperation Organisation (SCO).
Vladimir Putin, som var en av talerne på forumet, la vekt på den økonomiske og politiske integrasjonen på det eurasiske kontinentet.
Putin understreket hvordan drivkrafta for å utvikle bånd «innenfor rammen av det større eurasiske partnerskapet» (…) «ikke var den politiske situasjonen, men globale økonomiske trender, fordi sentrum for økonomisk utvikling er gradvis (…) i ferd med å bevege seg inn i Asia-Stillehavsregionen.»
Han la til, «i de nåværende internasjonale forholdene når, dessverre, tradisjonelle handels- og økonomiske koblinger og forsyningskjeder blir forstyrret», «får det større eurasiske partnerskapet en spesiell betydning.»
Putin etablerte en direkte forbindelse ikke bare mellom det større eurasiske partnerskapet og EAEU-medlemmer, men også «BRICS-medlemmer som Kina og India», «Shanghai-samarbeidsorganisasjonen, ASEAN og andre organisasjoner.»
Og det er kjernen i hele den pågående, flerlagsprosessen med Eurasia-integrering, med de Kina-ledede New Silk Roads som krysser Eurasia Economic Union, SCO, BRICS+ og andre konvergerende strategier.
Pepe Escobar skriver at:
Lavrov sa denne uka at Argentina og Saudi-Arabia ønsker å slutte seg til BRICS, hvis neste sommer møte i Kina blir godt forberedt. Ikke bare det: Lavrov nevnte hvordan ganske mange arabiske nasjoner ønsker å bli med i SCO. Han var nøye med å beskrive denne prosessen med konvergerende allianser som «ikke antagonistisk».
En historisk prosess
Denne prosessen har vært i gang lenge. Den fikk delvis en form da Kina lanserte sitt «silkeveibelte», Belt and Road Initiative. Den forsterkes av utviklinga av Shanghai-gruppa, SCO. BRICS var en periode, da Lula var president i Brasil, et viktig element i denne integrasjonen, og nå som Lula igjen kan bli president, kan den få en ny vår. Iran ble permanent medlem av SCO i februar 2022. Egypt og Syria har søkt om å få bli observatører og Israel og Saudi-Arabia har søkt om å være «dialogpartnere».
Denne prosessen gror altså organisk og ikke ut fra et overordnet kommandosentrer, ikke slik som NATO. Den eurasiske integrasjonen vokser fordi de ulike landene sjøl ser seg tjent med det og fordi samarbeidet er så fleksibelt at det kan tilpasses land med svært forskjellige tradisjoner og styresett.
Europa burde naturligvis ha vært med på denne prosessen. Men Europa har mer enn nok å gjøre med å skade seg sjøl og er for hengt opp i minner om «forstora dar», som det heter i Sveriges nasjonalsang, til at vårt lille hjørne av det veldige eurasiske kontinentet skjønner hva de går glipp av. Det bryr Asia, Afrika og Latin-Amerika seg lite om. De ser at sammenbruddet i USAs hegemoni gir muligheter de aldri har sett før, og de vet å utnytte dem.
Tre interessante rettsavgjørelser
Av skribent - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/tre-interessante-rettsavgjorelser/
Av Simen, Foreningen lov og helse
Indisk høyesterett blokkerer tvangsvaksinering:
Indisk høyesterett har besluttet at ingen innbyggere i landet skal kunne vaksineres med tvang eller nektes tilgang til samfunnet på bakgrunn av manglende vaksinering. Det tas et forbehold om at dette kan endres dersom smitten øker eller pandemien øker i omfang, men slik situasjonen er idag er dette rettens standpunkt.
Dr Jacob Puliyel som førte saken for høyesterett trakk frem uvaksinerte offentlig ansatte som nektes å reise med kollektivtrafikk og deres manglende tilgang til subsidierte matvarer som eksempler der myndighetene har forbrutt seg mot §21 i grunnloven som skal sikre innbyggernes rett til autonomi og integritet over egen kropp og helse.
Pulivel påpekte også Covidvaksinenes manglende testdata og høyesterett anmodet statsminister Modis regjering om å publisere disse uten videre opphold.
Regjeringen besvarte rettsavgjørelsen med at den vil føre til mer vaksineskepsis og være skadelig for Indias nasjonale interesser.
Canadiske Covidbøter frafalles:
Påtalemyndgheten i British Colombia i Canada frafaller 24 coronabøter mot kristne trosamfunn som har nektet å stenge ned under pandemien. Bøtene utgjorde tilsammen 55 200 canadiske dollar noe som tilsvarer rundt 420 000 norske kroner.
Resturanter i Japan kan ikke pålegges tidligere stengning:
En japansk domstol har besluttet at påbudet om reduserte åpningstider for restauranter av smittevernshensyn var ulovlig da det ikke oppfylte lovens krav.
Det var restaurantkjeden Global-Dining INK som gikk til sak mot myndighetene med begrunnelse om at stengning av resturantene brøt med retten til arbeid nedfelt i den japanske grunnloven og i menneskerettighetene.
Retten kom ikke frem til at nedstegning av bedrifter for å begrense smitte prinsippielt var i strid med grunnloven, men konkluderte altså med at innskrenkningen i åpningstidene ikke var i tråd med loven da de ikke anså dette som tilstrekkelig begrunnet og at de smittevernsfaglige begrunnelsene ikke var gode nok.
Retten anså smittevernseffekten av redusert åpningstid som så liten at den ikke kunne legitimere de skadene tiltaket påførte restaurant kjedens drift og inntjening. Dommeren kunne ikke se noen grunn til at lengre åpningstider ville medføre noen stor økning i smitten på det daværende tidspunktet av pandemien.
https://mainichi.jp/english/articles/20220516/p2g/00m/0na/056000c
Krigen er en vanvittig inntektskilde for våpenindustrien
Av red. PSt - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/krigen-er-en-vanvittig-inntektskilde-for-vapenindustrien/
USAs rekordbevilgninger til krigen i Ukraina gjør krigsindustrien rikere enn noen gang
Det kan reises berettigede spørsmål ved om mesteparten av de våpnene Kongressen i USA har bevilget over 40 milliarder dollar til noensinne til nå fram til Ukraina.
Les: What happens to weapons sent to Ukraine? The US doesn’t really know
Men uansett vil de gjøre krigsindustrien rikere enn noen gang. Finansanalytikere spår at de vil gjøre våpenprodusenten Raytheon til verdens rikeste selskap.
Robert Spingarn fra Melius Research spurte Raytheon administrerende direktør Greg Hayes: «Vil hæren erstatte de nåværende 1400 Stinger-rakettene som ble sendt til Ukraina?» Hayes svarte at Raytheon «produserer for tida Stingere for en internasjonal kunde, men vi har et svært begrenset lager av materiale for Stinger-produksjon.»
Som med alt annet som er knyttet til hvor lett kongressen og administrasjonen skyver skattebetalernes penger utenlands, har Pentagon tilsynelatende kommet opp med en løsning… i form av mer, mer og enda mer skattebetalerpenger. «Den amerikanske hæren har signert en avtale om å kjøpe anti-luft Stinger-missiler verdt 687 millioner dollar for å fylle opp lagrene som er sendt til Ukraina, sa kilder fredag,» melder Reuters.
Raytheons Hayes sier at «DoD har ikke kjøpt en Stinger på omtrent 18 år. Og noen av komponentene er ikke lenger kommersielt tilgjengelige, og så vi må gå ut og redesigne noe av elektronikken i missilet til stridshodet.»
Hayes sa at det «kommer til å ta oss litt tid» å øke produksjonen og forventer ikke at DoD vil legge inn store påfyllingsordrer for Stinger før i 2023 eller 2024.
Det er å håpe at de da for lengst er uaktuelle for noen krig i Ukraina.
Hæren sendte nylig ut en forespørsel om en neste generasjons infrarød målsøkende overflate-til-luft-missil med planer om å tildele en kontrakt i i annet kvartal 2023, sjøl om de nye missilene ikke vil bli utplassert før i 2028.
Russerne har i mellomtida advart om at ethvert utenlandsk våpensystem som retter seg mot russiske styrker i Ukraina vil bety en alvorlig eskalering, som Moskva vil «holde det fremmede landet som sender våpnene ansvarlig for».
I mellomtida, og mens amerikanere flest ser at inflasjonen går til værs og sparepengene deres forsvinner, vil våpenindustrien bli rike som troll. Her er en spådom:
Den massive sympatien som massemediene har skapt for Ukraina får velgerne til å godta nesten hva som helst når det gjelder opprustning og milliardoverføringer til våpenprofittørene. Slik sett har jo dette vært en utrolig vellykket operasjon – hvis målet er å gjøre eierne av krigsindustrien (som stort sett er de samme som eierne av medieindustrien) veldig mye rikere. En mediemanipulasjon av befolkninga er vellykket hvis den får pasifistiske prester rope på krig og bomber, og det har de jo langt på vei lykkes med denne gangen. De har i hvert fall lykkes i å gjøre tidligere motstandere av NATO til å bli troende krigstilhengere.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Et sjeldent innblikk i hvor ille det virkelig går for ukrainske styrker
Av Caitlin Johnstone - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/et-sjeldent-innblikk-i-hvor-ille-det-virkelig-gar-for-ukrainske-styrker/
Av Caitlin Johnstone.
Mens alle er fokusert på den siste masseskytingen i USA, publiserte The Washington Post det som kan være den første store erkjennelsen fra mainstream vestlige medier om at Ukrainas krig mot Russland ikke har vært på langt nær så lett som de har fått publikum til å tro.
I en ny artikkel med tittelen «Ukrainske frivillige krigere i øst føler seg forlatt ,» rapporterer WaPo at i motsetning til de triumferende fortellingene som den vestlige verden blir matet med, har mange tropper i det østlige Ukraina overlevd på én potet per dag og forlatt stillingene sine fordi de føler at lederne deres har vendt dem ryggen og de blir sendt til den sikre død.
«Mens de satt fast i skyttergravene sine levde de ukrainske frivillige på en potet per dag da russiske styrker banket dem med artilleri og Grad-raketter på en sentral østfrontlinje. I undertall, utrente og med bare lette våpen, ba mennene om at bombardementet skulle ta slutt», rapporterer The Washington Post, og siterer flere navngitte kilder.
«Ukrainske ledere har projisert og pleiet et offentlig bilde av militær usårbarhet – av deres frivillige og profesjonelle styrker som triumferende står opp mot det russiske angrepet,» heter det i artikkelen. «Men erfaringen til Lapko og hans gruppe frivillige gir et sjeldent og mer realistisk portrett av konflikten og Ukrainas kamp for å stoppe den russiske framrykningen i deler av Donbas. Ukraina har, i likhet med Russland, gitt lite informasjon om dødsfall, skader eller tap av militært utstyr. Men etter tre måneders krig er dette kompaniet på 120 mann nede i 54 på grunn av dødsfall, skader og desertering.»
Po rapporterer at frivillige soldater i den delen av landet «raskt fant seg sjøl i krigens trådkors, følte seg forlatt av sine militære overordnede og kjempet for å overleve.»
«Vi blir sendt til den sikre død,» sa en frivillig. «Vi er ikke alene om dette, vi er mange.»
«Timer etter at The Post intervjuet Lapko og Khrus, ankom medlemmer av Ukrainas militære sikkerhetstjeneste hotellet deres og arresterte noen av mennene deres og anklaget dem for desertering, for å ha forlatt stillingene sine,» rapporterer WaPo. «Mennene sier at det var de som var forlatt.»
Noen kommentatorer har bemerket det faktum at vi endelig sn realistisk dekning av denne krigen i mainstreampressen.
«Første store amerikanske media jeg har sett som rapporterer den katastrofale tilstanden for ukrainske styrker, kollapsende ukrainsk moral på fronten. Det virker åpenbart at vi burde vite sannheten om en krig vår regjering er så djupt investert i,» tvitret journalist Mark Ames, en hyppig kritiker av massemedienes blackout om forholdene i det ukrainske militæret.
«Dette kan være den første artikkelen i en vanlig publikasjon som punkterer PR-spinnet og hemmeligholdet til det utenlandske militæret som USA subsidierer. To kommandanter ble arrestert etter at de snakket med Washington Post, og malte et ekstremt dystert bilde,» tvitret journalist Michael Tracey.
Dette er virkelig et stort brudd fra standard mainstream-rapportering om denne konflikten, som vanligvis er mer i tråd med denne nylige Newsweek-artikkelen med tittelen «Putins elitesoldater blir utslettet når Russland gjør feil – Storbritannia,» helt og holdent hentet fra udokumenterte påstander fra den britiske regjeringa og den militærindustrielle kompleksfinansierte neocon-tenketanken Institute for the Study of War.
Så uansett, der er den. Dette er realiteten i frontlinja av denne konflikten som vestlige innbyggere har heiet på fra sine komfortable hjem mens de har kalt alle som går inn for en forhandlet fredsløsning for en Putin-apologet og et Kreml-troll.
Disse store modige sofakrigerne har vært på sosiale medier og krevd at ukrainere skal fortsette å kjempe på denne måten til de har sikret total seier over Russland og gjenvunnet Krim og Donbas, og tvitret «Slava Ukraini» med sine små blå-og-gule flagg-emojier under reklamepausene til favoritt-TV-serien deres mellom munnfuller av Funyuns.
Folk i vest ville vært mye mindre krigerske når det gjaldt å kreve av en fremmed befolkning å fortsette å kjempe til total seier hvis de virkelig forsto krigens gru. Dessverre er det en propagandamaskin med enestående grad av presisjon som har brukt generasjoner på å hindre dem i å oppnå nettopp den forståelsen.
Det er derfor de er så glade for å kaste endeløse ukrainske liv inn i maskineriet til imperiets krigsmaskin, og det er grunnen til at WaPo-artikkelen vi diskuterer her får svært lite mainstream oppmerksomhet på nettet når dette skrives. Det vil bli avvist og ignorert av imperiets ledere og deres hjernevaskede flokk med et «Hmm, du kan bare ikke leie godt kanonfôr i disse dager.»
Det finnes ingen reell formidling av nøyaktig hva som skjer og nøyaktig hva disse menneskene blir bedt om å utsette seg for. I barnetegning-versjonen av denne krigen som lever i hodene til vestlige såkalte sentrister, er dette et team av heroiske Good Guys som rettferdig banker livskiten ut av horder av Bad Guys fordi det er det som skjer i filmer og på TV.
Men dette er ikke filmene, og dette er ikke TV. Folk dør i en amerikansk stedfortrederkrig som bevisst ble provosert av det USA-sentraliserte imperiet, og bak alle narrativene og spinnene gjør de det til sjuende og sist for ikke noe mer edelt enn agendaen for å sikre USAs unipolare hegemoni.
Mange av de blå-og-gule flaggvifterne er velmenende, og tror virkelig de tar til orde for ukrainsk frihet og suverenitet. Men i virkeligheten er alt de har heiet på ukrainsk underdanighet og slaveri til imperiet, ukrainsk død, ukrainsk lidelse og fortsettelsen av en farlig stedfortrederkrig mellom atomsupermakter som truer livet til alle på jorden.
Denne artikkelen av Caitlin Johnstone ble publisert på bloggen hennes: MSM Offers Rare Glimpse Into How Bad Things Are Really Going For Ukrainian Forces
Les også: Den russiske militærmaskinen maler og maler
EU vil forsterke en politikk som ødelegger dem selv
Av Knut Lindtner - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/eu-vil-forsterke-en-politikk-som-odelegger-dem-selv/
Befinner EU-lederne seg i denne verden?
Av Knut Lindtner.
Situasjonen er nærmest tragikomisk. EU straffer egne innbyggere gjennom sanksjonspolitikken overfor Russland. Sanksjonene gjør store grupper mennesker innad i unionen fattige. Samtidig styrkes den russiske økonomien gjennom de skyhøye eksportprisene på hydrokarboner (gass, olje) som EU-sanksjonene forårsaker.
Og rubelen er blitt så sterk nå at det bekymrer de russiske myndighetene. EU-politikken har også styrket den. Ikke svekket den som var den uttalte hensikten. Russland vasser i penger og den russiske regjeringen vurderer en 10% økning av pensjonene i landet.
Sanksjonspolitikken svekker altså EU og enkeltstatene i unionen, men den styrker faktisk Russland økonomisk.
Politikken virker altså tvert imot sin hensikt. Men nå skal den forsterkes ved at det gjøres kriminelt å bryte den for medlemslandene.
Vanlige mennesker som fortsetter dysfunksjonelle handlinger, med f.eks. selvskading, risikerer å bli innlagt i en av våre psykiatriske innretninger. De mister bestemmelsesretten overfor seg seg selv i en periode.
For EU-lederne er det motsatt. Selvskading opphøyes til en dyd. Og de som ikke vil drive med pisking av seg selv vil bli definert som kriminelle. Men disse folkene lever naturligvis i den 7. himmel og de utsettes ikke for velgerne. For de er ikke valgt, men er blitt utnevnt. De er ikke rasjonelle men styres av en guddommelig fornuft som ingen andre har tilgang til.
Knut Lindtner
Redaktør i Derimot.no.
EU foreslår at det skal bli en forbrytelse å bryte sanksjonene mot Russland.
Det vil gjøre det mulig for EU å konfiskere eiendommer til selskaper og individer som ikølger opp EUs sanksjoner mot Russland.
Av Dave DeCamp. Anti-War.
På onsdag foreslo Europakommisjonen å gjøre det til en forbrytelse å bryte sanksjonene mot Russland. Det vil gjøre det lettere for EU å konfiskere eiendeler til personer og selskaper som ikke følger sanksjonene.
«Dagens forslag har som mål å sikre seg eiendelene til individer og enheter som bryter de restriktive tiltakene, slik at de i framtiden kan bli konfiskert», sier Europakommisjonen i en uttalelse.
Å konfiskere eiendeler betyr rett og slett at de kan bli tatt, solgt, og bli brukt av EU, i motsetning til bare å fryse dem. Det betyr jo bare at de angjeldende personene ikke får tilgang til sine egne eiendeler.
I 12 EU-land er det nå en forbrytelse å bryte EUs Russlands.sanksjoner. I 13 andre land er det enten en kriminell handling eller et administrativt lovbrudd. Hos to EU-medlemmer blir det bare betraktet som et administrativt lovbrudd.
Onsdagens forslag vil gjøre det til en kriminell handling ikke å følge sanksjonene mot Russland i alle de 27 EU-landene.
Det vil bety at EU kan konfiskere eiendelene til enhver som hjelper til å unngår å følge sanksjonene. Dette inkludere både advokater og bankfolk.
EU vurderer å selge konfiskerte eiendeler, inkludert allerede beslaglagte eiendeler til russiske milliardærer. De vil bruke konfiskerte midler til å finansiere Ukraina.
President Biden ser etter liknende tiltak.
Men den føderale regjeringen i USA mener at bare å ta privat eiendom uten en skikkelig prossess på forhånd er et klart brudd på det fjerde grunnlovstillegget.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
USAs endeløse kriger
Av Chris Hedges - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/usas-endelose-kriger/
Av Chris Hedges.
USA er fanget i dødsspiralel ukontrollert militarisme som det nesten enstemmige valget om å gi rundt 40 milliarder dollar i bistand til Ukraina illustrerer. Ingen høyhastighetstog. Ingen universell helsedekning. Intet effektivt covid hjelpeprogram. Intet pusterom fra 8,3 prosent inflasjon. Ingen infrastrukturprogrammer til å reparere forfalne veier og broer. 43.586 strukturelt mangelfulle broer, i gjennomsnitt 68 år gamle, vil kreve 41,8 milliarder dollar for å fikse. Ingen ettergivelse av 1,7 billioner dollar i studentgjeld. Ingen adressering av inntektsulikhet. Ikke noe program for å mate de 17 millioner barn som legger seg sultne hver kveld. Ingen våpenkontroll eller tiltak mot epidemien av nihilistisk vold og masseskyting. Ingen hjelp for de 100 000 amerikanerne som dør hvert år av overdoser. Ingen minstelønn på $15 i timen for å motvirke 44 års lønnsstagnasjon. Ingen pusterom fra bensinprisene som anslås å komme opp i $6 per gallon (15 kr per liter).
Den permanente krigsøkonomien, innført etter slutten av andre verdenskrig, har ødelagt privatøkonomien, slått nasjonen konkurs og sløst bort billioner dollar av skattebetalernes penger. Monopoliseringen av kapital fra militæret har drevet USAs gjeld opp til 30 billioner dollar, 6 billioner mer enn USAs BNP på 24 billioner dollar. Å betjene denne gjelden kos300 milliarder dollar i året. Vi brukte mer på militæret, 813 milliarder dollar for regnskapsåret 2023, enn de neste ni landene, inkludert Kina og Russland, til sammen.
Vi betaler en stor sosial, politisk og økonomisk pris for vår militarisme. Washington ser passivt på når USA råtner moralsk, politisk, økonomisk og fysisk, mens Kina, Russland, Saudi-Arabia, India og andre land trekker seg ut av tyranniet til den amerikanske dollaren og det internasjonale Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunication (SWIFT), et meldingsnettverk som banker og andre finansinstitusjoner bruker til å sende og motta informasjon, for eksempel instruksjoner for pengeoverføring. Når den amerikanske dollaren ikke lenger er verdens reservevaluta og når det er et alternativ til SWIFT, vil det utløse en intern økonomisk kollaps. Det vil tvinge det amerikanske imperiets umiddelbare sammentrekning til å stenge de fleste av dets nesten 800 militærinstallasjoner rundt om i verden. Det vil signalisere Pax Americanas død.
Demokrat eller republikaner betyr ikke noe. Krig er statens raison d’état. Overdrevne militære utgifter er rettferdiggjort for «nasjonal sikkerhet.» De nesten 40 milliarder dollar som er tildelt Ukraina, hvor det meste går til våpenprodusenter som Raytheon Technologies, General Dynamics, Northrop Grumman, BAE Systems, Lockheed Martin og Boeing, er bare begynnelsen. Militære strateger, som sier at krigen vil bli langvarig, snakker om tilførsel av 4 eller 5 milliarder dollar i måneden i militærhjelp til Ukraina. Vi står overfor eksistensielle trusler. Men disse teller ikke. Det foreslåtte budsjettet for Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i regnskapsåret 2023 er 10 675 milliarder dollar. Forslaget til budsjett for Environmental Protection Agency (EPA) er 11 881 milliarder dollar. Ukraina alene får mer enn dobbelt så mye. Pandemier og klimakrisen er ettertanker. Krig er alt som betyr noe. Dette er en oppskrift på kollektivt selvmord.
Det var tre begrensninger for griskheten og blodtørsten til den permanente krigsøkonomien som ikke lenger eksisterer. Den første var den gamle liberale fløyen til Democratic Party, ledet av politikere som senator George McGovern, senator Eugene McCarthy og senator J. William Fulbright, som skrev The Pentagon Propaganda Machine. De selvidentifiserte progressive, en ynkelig minoritet i kongressen i dag, fra Barbara Lee, den eneste i kongressen og senatet som motsatte seg en bred, åpen fullmakt som tillater presidenten å føre krig i Afghanistan eller andre steder, til Ilhan Omar. Alle stiller nå pliktoppfyllende opp for å finansiere den siste stedfortrederkrigen. Den andre begrensningen var et uavhengig media og akademia, inkludert journalister som IF Stone og Neil Sheehan sammen med forskere som Seymour Melman, forfatter av ‘The Permanent War Economy and Pentagon Capitalism: The Political Economy of War’. For det tredje, og kanskje viktigst, var en organisert fredsbevegelse, ledet av religiøse ledere som Dorothy Day, Martin Luther King Jr. og Phil og Dan Berrigan samt grupper som Students for a Democratic Society (SDS). De forsto at ukontrollert militarisme var en dødelig sykdom.
Ingen av disse opposisjonskreftene, som aldri klarte å snu den permanente krigsøkonomien, men dempet dens utskeielser, eksisterer nå. De to regjerende partiene er kjøpt opp av selskaper, spesielt militære entreprenører. Pressen er tannløs og servil i sitt forhold til krigsindustrien. Propagandister for permanent krig, hovedsakelig fra høyreorienterte tankesmier, overdådig finansiert av krigsindustrien, sammen med tidligere militær- og etterretningstjenestemenn, blir utelukkende sitert eller intervjuet som militæreksperter. NBCs ‘Meet the Press’ viste 13. mai et klipp hvor tjenestemenn fra Center for a New American Security (CNAS) simulerte hvordan en krig med Kina om Taiwan kan se ut. Medgrunnleggeren av CNAS, Michèle Flournoy, som dukket opp i krigsspillsegmentet til Meet Press og ble ansett av Biden for å drive Pentagon, skrev i 2020 i Foreign Affairs at USA trenger å utvikle «evnen til å troverdig true med å senke alle Kinas militære fartøyer, ubåter og handelsskip i Sør-Kinahavet innen 72 timer.»
En håndfull antimilitarister og kritikere av imperiet fra venstresiden, som Noam Chomsky, og høyresiden, som Ron Paul, har blitt erklært persona non grata av et føyelig media. Den liberale klassen har trukket seg tilbake til salong-aktivisme der spørsmål om klasse, kapitalisme og militarisme blir kastet ut til fordel for kanselleringskultur, multikulturalisme og identitetspolitikk. Liberale heier på krigen i Ukraina. I starten av Irak-krigen ble de i det minste med på gateprotester. Ukraina blir nå sett på som det siste korstoget for frihet og demokrati mot den nye Hitler. Det er lite håp, frykter jeg, om å omgjøre eller begrense katastrofene som nå orkestreres på nasjonalt og globalt nivå. De neokonservative og liberale intervensjonistene roper unisont på krig. Biden har utnevnt disse krigshisserne som tar skremmende lett på atomkrig, til å styre Pentagon, det nasjonale sikkerhetsrådet og utenriksdepartementet.
Siden alt vi foretar oss er krig, er selvfølgelig alle foreslåtte løsninger militære. Denne militære eventyrlysten akselererer nedgangen, som nederlaget i Vietnam og sløsingen av 8 billioner dollar i de meningsløse krigene i Midtøsten illustrerer. Krig og sanksjoner, antas det, vil lamme Russland, rikt på gass og naturressurser. Krig, eller trusselen om krig, vil dempe den økende økonomiske og militære innflytelsen til Kina.
Dette er demente og farlige fantasier, utført av en herskende klasse som har skilt seg fra virkeligheten. Ikke lenger i stand til å redde sitt eget samfunn og økonomi, prøver de å ødelegge sine globale konkurrenter, spesielt Russland og Kina. Etter at militaristene har lammet Russland, er planen at de vil de fokusere sin militære aggresjon på Sør-Kina-havet, og dominere det Hillary Clinton som utenriksminister, når hun refererte til Stillehavet, kalte «det amerikanske hav».
Du kan ikke snakke om krig uten å snakke om markeder. USA, hvis vekstrate har falt til under 2 prosent, mens Kinas vekstrate er 8,1 prosent, har vendt seg til militær aggresjon for å styrke sin sviktende økonomi. Hvis USA kan bryte russiske gassforsyninger til Europa, vil det tvinge europeere til å kjøpe fra USA. Amerikanske selskaper vil samtidig gjerne erstatte det kinesiske kommunistpartiet, selv om de må gjøre det gjennom trusselen om krig, for å åpne uhindret tilgang til kinesiske markeder. Krig, hvis det brøt ut med Kina, ville ødelegge den kinesiske, amerikanske og globale økonomien og ødelegge frihandel mellom land som i første verdenskrig. Men det betyr ikke at det ikke vil skje.
Washington prøver desperat å bygge militære og økonomiske allianser for å kontre et voksende Kina, hvis økonomi forventes å gå forbi USAs økonomi innen 2028, ifølge Storbritannias Center for Economics and Business Research (CEBR). Det hvite hus har sagt at Bidens nåværende besøk til Asia handler om å sende et «kraftig budskap» til Beijing og andre om hvordan verden kan se ut hvis demokratier «står sammen for å forme kjørereglene». Biden-administrasjonen har invitert Sør-Korea og Japan til å delta på NATO-toppmøtet i Madrid.
Men færre og færre nasjoner, selv blant europeiske allierte, er villige til å bli dominert av USA. Washingtons fasade som demokratisk og respektfull for menneskerettigheter og sivile friheter er så sterkt sprukket opp at den er ugjenopprettelig. Den økonomiske nedgangen, med Kinas produksjon 70 prosent høyere enn USAs, er irreversibel. Krig er et siste desperat forsøk brukt av døende imperier gjennom historien med katastrofale konsekvenser. «Det var fremveksten av Athen og frykten som dette satte i Sparta som gjorde krig uunngåelig,» bemerket Thukydides i ‘Historien om Peloponneskrigen’.
En nøkkelkomponent for å opprettholde den permanente krigsstaten var opprettelsen av et frivillig, yrkesbasert militære. Uten vernepliktige, faller byrden med å slåss i kriger til de fattige, arbeiderklassen og militærfamilier. Denne frivillige styrken lar barna i middelklassen, som ledet Vietnam-antikrigsbevegelsen, unngå tjeneste. Den beskytter militæret mot interne opprør av soldater som skjedde i Vietnamkrigen, hvilket satte samholdet til de væpnede styrkene i fare.
Et frivillig forsvar begrenser mengden av tilgjengelige tropper, og gjør også de globale ambisjonene til militaristene umulige. Desperat etter å opprettholde eller øke troppenivået i Irak og Afghanistan, innførte militæret ‘stop-loss’ -politikken som vilkårlig utvidet aktive tjenestekontrakter. Slangordet var ‘bakdørsverving’. Innsatsen for å øke antall tropper ved å hyre private militærentreprenører, hadde også en ubetydelig effekt. Økte troppenivåer ville ikke ha vunnet krigene i Irak og Afghanistan, men den lille prosentandelen av de som er villige til å tjene i militæret (bare 7 prosent av den amerikanske befolkningen er veteraner) er en akilleshæl militaristene ikke vil anerkjenne.
«Som en konsekvens unngår man seriøs gransking rundt problemet ‘for mye krig og for få soldater’» skriver historiker og pensjonert oberst Andrew Bacevich i ‘After the Apocalypse: America’s Role in a World Transformed’. «Forventninger om at teknologi skal bygge bro over dette gapet gir en unnskyldning for å unngå å stille de mest grunnleggende spørsmålene: Har USA militære midler til å tvinge motstandere til å støtte påstanden om å være vår tids uunnværlige nasjon? Og hvis svaret er nei, som krigene etter 11. september i Afghanistan og Irak antyder, ville det ikke være fornuftig for Washington å senke ambisjonene sine deretter?»
Dette spørsmålet, som Bacevich påpeker, vil man ikke engang tenke på. Militærstrategene jobber ut fra en antagelse om at de kommende krigene ikke vil ligne tidligere kriger. De investerer i imaginære teorier om fremtidige kriger som ignorerer fortidens lærdommer, og sikrer dermed flere fiaskoer.
Den politiske klassen er like selvbedragende som generalene. Den nekter å akseptere fremveksten av en multipolar verden og den merkbare tilbakegangen av amerikansk makt. Den bruker utdaterte begreper som amerikansk eksepsjonalisme og triumfalisme, og tror den har rett til å påtvinge sin vilje som leder av den ‘frie verden’. I hans 1992 ‘Defense Planning Guidance Memorandum’ argumenterte USAs assisterende forsvarsminister Paul Wolfowitz at USA må sørge for at ingen rivaliserende supermakt gjenoppstår. USA bør projisere sin militære styrke for å dominere en unipolar verden til evig tid. 19. februar 1998 på NBCs ‘Today Show’, ga utenriksminister Madeleine Albright den demokratiske versjonen av denne doktrinen om unipolaritet. «Hvis vi må bruke makt, er det fordi vi er amerikanere; vi er den uunnværlige nasjonen,» sa hun. «Vi står hevet, og vi ser lenger enn andre land inn i fremtiden.»
Denne demente visjonen om uovertruffen amerikansk global overherredømme, for ikke å nevne uovertruffen godhet og dyd, blender etablissementets republikanere og demokrater. De militære angrepene de uten videre brukte for å hevde doktrinen om unipolaritet, spesielt i Midtøsten, skapte raskt jihadistisk terror og langvarig krigføring. Ingen av dem så det komme før de kaprede jetflyene smalt inn i tvillingtårnene i World Trade Center. At de klamrer seg til denne absurde hallusinasjonen er håpets seier over erfaringers lærdom.
Det er en dyp avsky blant befolkningen for disse elitære overklasse-arkitektene av amerikansk imperialisme. Imperialismen ble tolerert da den var i stand til å projisere makt i utlandet og produsere økende levestandard hjemme. Den ble tolerert da den holdt seg til skjulte intervensjoner i land som Iran, Guatemala og Indonesia. Den gikk helt av hengslene i Vietnam. De militære nederlagene som fulgte kom samtidig med en jevn nedgang i levestandarden, lønnsstagnasjon, en smuldrende infrastruktur og til slutt en økonomisk politikk og rekke av handelsavtaler, orkestrert av den samme herskende klasse, som avindustrialiserte og fattigstilte landet.
Etablissementsoligarkene, nå samlet i Democratic Party, har stor mistro til Donald Trump. Han begår blasfemi ved å stille spørsmål ved det amerikanske imperiets hellighet. Trump hånet invasjonen av Irak som en «stor, fet feil». Han lovet «å holde oss unna endeløs krig». Trump ble gjentatte ganger forhørt om forholdet hans til Vladimir Putin. Putin var «en morder», sa en intervjuer til ham. «Det er mange mordere,» svarte Trump. «Tror du landet vårt er så uskyldig?» Trump våget å si en sannhet som for alltid skulle være uuttalt; militaristene hadde solgt ut det amerikanske folket.
Noam Chomsky fikk litt pepper for å påpeke, med rette, at Trump er den eneste statsmannen som har lagt frem et «fornuftig» forslag til å løse Russland-Ukraina-krisen. Den foreslåtte løsningen inkluderte «..å legge til rette for forhandlinger i stedet for å undergrave dem. Å bevege seg mot å etablere en slags imøtekommenhet i Europa der det ikke er noen militære allianser, men bare gjensidig imøtekommenhet.»
Trump er for ufokusert og ustabil til å komme med seriøse politiske løsninger. Han satte en tidsplan for å trekke seg ut av Afghanistan, men han økte også den økonomiske krigen mot Venezuela og gjeninnførte knusende sanksjoner mot Cuba og Iran som Obama-administrasjonen hadde avsluttet. Han økte militærbudsjettet. Han flørtet tilsynelatende med å utføre et rakettangrep mot Mexico for å «ødelegge narkotikalaboratoriene». Men han erkjenner en avsmak for imperialistisk vanstyre hvilket gir gjenklang hos folket, et folk som har all rett til å avsky den selvtilfredse klanen som kaster oss inn i den ene krigen etter den andre. Trump lyver like lett som han puster. Men det gjør de også.
De 57 republikanerne som nektet å støtte bistandspakken på 40 milliarder dollar til Ukraina, sammen med mange av de 19 lovforslagene som inkluderte tidligere gitte 13,6 milliarder dollar i bistand til Ukraina, kommer ut av Trumps skumle konspiratoriske verden. De, som Trump, gjentar denne blasfemien. Også de blir angrepet og sensurert. Men jo lenger Biden og den herskende klassen fortsetter å øse ressurser inn i krig på vår bekostning, jo mer vil disse proto-fascistene, som ser ut å slå tilbake Demokratenes flertall i kongressen og senatet denne høsten, være i føringen. Marjorie Taylor Greene sa under debatten om hjelpepakken til Ukraina, som de fleste medlemmene ikke fikk tid til å undersøke nøye: «40 milliarder dollar, men det er ingen morsmelkerstatning til amerikanske mødre og babyer.»
«En ukjent sum penger til CIA og Ukraina, men ingen morsmelkerstatning for amerikanske babyer,» la hun til. «Stopp støtten til regimeendring og hvitvaskingsoperasjoner. En amerikansk politiker dekker over deres forbrytelser i land som Ukraina.»
Demokraten Jamie Raskin angrep Greene umiddelbart for å ha etterplapret propagandaen til Russlands president Vladimir Putin.
Greene, i likhet med Trump, talte en sannhet som gir gjenklang hos folk i en vanskelig situasjon. Motstanden mot permanent krig burde ha kommet fra den lille progressive fløyen til Democratic Party, som dessverre solgte seg ut til den feige lederen i partiet for å redde deres politiske karrierer. Greene er dement, men Raskin og demokratene fører en egen type galskap. Vi kommer til å betale en veldig høy pris for denne burlesken.
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenlandskorrespondent i femten år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet i utlandet for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet The Chris Hedges Report.
Denne artikkelen ble først publisert i Mintpress 23. mai 2022.
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Vi er forpliktet til en fredsløsning i Ukraina
Av Terje Alnes - 29. mai 2022
https://steigan.no/2022/05/vi-er-forpliktet-til-en-fredslosning-i-ukraina/
New York, NY - May 5, 2022: Security Council meeting on Maintenance of peace and security of Ukraine at UN Headquarters
Av Terje Alnes.
6. mai fikk Norge og Mexico enstemmig tilslutning i FNs Sikkerhetsråd om å arbeide for en fredsløsning på Ukraina-krigen. Siden den gang har partene aktivt motarbeidet sitt eget vedtak.
FNs Sikkerhetsråd vedtok enstemmig å stille seg bak en erklæring som tar til orde for en fredelig løsning på krigen i Ukraina. Sikkerhetsrådet ga sterk støtte til Generalsekretær António Guterres fredsbestrebelser. Den knappe teksten var utarbeidet av Norge og Mexico i fellesskap, og er den første fellesuttalelsen Sikkerhetsrådet har kommet med siden krigsutbruddet 24. februar.
I erklæringen minner Sikkerhetsrådet om at alle medlemsland gjennom FN-pakten er forpliktet til å løse internasjonale konflikter på fredelig vis.
De som ser seg tjent med krigen
Dette FN-vedtaket har fått lite oppmerksomhet i media, i Norge stort sett bare ved å resirkulere en kortfattet NTB-melding. En naturlig forklaring er at NATO-mediene har propagandert døgnkontinuerlig for det motsatte av en fredsløsning. Budskapet de siste ukene har vært at krigen kan vinnes militært bare ukrainerne får tilgang til nok våpen. Både USAs utenriksminister og forsvarsminister har sagt dette høyt. Da måtte NATOs Jens Stoltenberg selvsagt si det samme på pressekonferansen i Berlin 15. mai: Ukraina kan vinne denne krigen.
Denne uken kunne USAs forsvarsminister Lloyd Austin fortelle at Norge, som en del av ytterligere vestlige våpenleveranser, skal sende det tyngste artilleriet som det norske forsvaret besitter til Ukraina. Sikkerhetsrådet presisering, om at alle FNs medlemsland er forpliktet til å jobbe for en fredsløsning, saboteres aktivt av de kreftene som ser seg tjent med at krigen fortsetter. Krigen skal vinnes – og viktigere – Russland skal svekkes i størst mulig grad.
På World Economic Forum i Davos 23. mai uttalte den amerikanske senatoren Joe Manchin (Demokratene) at han var motstander av enhver fredsavtale mellom Ukraina og Russland. Manchin betrakter ikke krigen som en katastrofe, men derimot som «en mulighet»! Han ser krigen som en gylden sjanse for et regimeskifte i Russland.
Det er disse kreftene som er villig til å ofre et uendelig antall ukrainske liv for å nå sine egne, geopolitiske mål. Det er disse kreftene norske myndigheter støtter opp om når de sender stadig tyngre våpen inn i krigssonen. Dette er ikke venner av Ukraina, men fiender av Russland. Det er en vesentlig forskjell.
Norge og NATO tilhører mindretallet av verdens land
Av sikkerhetsrådets fem faste medlemsland; Kina, USA, Russland, Storbritannia og Frankrike, er det bare Kina som på en eller annen måte ikke er direkte involvert i krigen. Av de rullerende medlemmene av Sikkerhetsrådet; Irland, India, Kenya, Mexico og Norge er vi de eneste som er involvert som «medkriger»; dvs at vi aktivt forsyner Ukraina med våpen.
La det være klart: Norge tilhører et lite mindretall av verdens land som bidrar med våpenleveranser til Ukraina. Vi fremmer altså en fredspolitikk i FNs Sikkerhetsråd, mens vi samtidig aktivt støtter de kreftene som innbiller opinionen at krigen kan vinnes militært. Dette er selvsagt et paradoks, men samtidig typisk norsk; vi sier en ting, men gjør noe helt annet i praksis. Vårt nasjonale selvbilde sier fredsnasjon, i virkeligheten deltar vi aktivt i den ene krigen etter den andre. Norske politikere har de siste tiårene gang på gang øvd vold mot FN-pakten og valgt krig som virkemiddel for å nå politiske mål. Gang på gang har dette vist seg å være katastrofale feilvalg, ikke minst for de menneskene vi angivelig skal krige på vegne av.
Samtidig mates vi med krigspropaganda. Vi har sannsynligvis aldri tidligere vært vitne til en mer vellykket pr-kampanje enn den som kjøres på vegne av president Zelenskyj. Så er da også 150 vestlige pr-byråer involvert i den samkjørte kampanjen, som koordinerer en hær av utenlandske politiske strateger, Washington DC-lobbyister og et nettverk av etterretningstilknyttede medier.
Som i all propaganda er virkeligheten sort/hvitt, det er ikke rom for motforestillinger. Krigen skal forstås som en eksistensiell kamp mellom det gode og det onde, mellom sivilisasjon og barbari, mellom demokrati og despoti. At Ukraina langt ifra er noe eksemplarisk demokrati, men tvert imot har forbudt en rekke partier, stengt ned kritiske medier og fengslet opposisjonspolitikere, er fakta som underslås.
Hvor mange liv skal ofres?
For hver dag krigen forlenges går et ukjent antall liv tapt. Dette er det ikke god tone å påpeke, for straks møtes du med skarp fordømmelse og anklages for å gå Putins ærend. En sjelden gang slipper imidlertid en motstemme gjennom også i hovedstrømsmediene. Jacob Skaarenborg har jobbet i den danske Etterretningstjenesten i en mannsalder. Til VG sier han at vestlig våpenhjelp hindrer fredssamtaler mellom ukrainerne og russerne, og at våpenforsendelsene til Ukraina bare fører til mer død og ødeleggelse.
Påstandene fra USA- og NATO-hold om at en ukrainsk militær seier er innen rekkevidde, oppmuntrer til fortsatte våpenforsendelser. Men dette må snarere betraktes som synkroniserte heiarop. Stadig flere medier rapporterer at russiske styrker vinner frem i øst og i sør, og at de ukrainske styrkene nedkjempes eller overgir seg.
Derfor er en militær seier ikke innen rekkevidde, men tvert imot ute av syne. Dette aktualiserer budskapet om en fredsløsning som den eneste mulige løsning på krigen. Som medlem i FNs Sikkerhetsråd har Norge et spesielt ansvar for å leve opp til FN-paktens forpliktelser.
Kilder:
«Security Council ‘speaks with one voice for peace in Ukraine», news.un.org 06.05.22, «Ukraina-erklæring vedtatt i Sikkerhetsrådet med russisk støtte», aftenposten.no 06.05.22, «Stoltenberg: Ukraina kan vinne denne krigen», vg.no 15.05.22, «Sender tyngre skyts», klassekampen.no 28.05.22, «Ukraine’s Propaganda War: International PR Firms, DC Lobbyists and CIA Cutouts», mintpressnews.com. 22.03.22, «Ukraina forbyr prorussiske partier», forsvaretsforum.no 20.03.22, «In risky move, Ukraine’s president bans pro-Russian media», aljazeera.com 05.02.21, «Militærekspert om våpenstøtte til Ukraina: − Bidrar bare til mer død og ødeleggelse», vg.no 24.05.22
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.