Nyhetsbrev steigan.no 29.04.2024
CIA-fronten truer med fargerevolusjon i Georgia
Betydelige helseplager blant beboere nær Tysvær vindkraftanlegg
Kystfiskerne skal blokkere flere havner i protest mot kvotemeldinga
USAs fascisme i aksjon sett fra Kina
Når en reiseskildring er mer enn en reiseskildring
Gjenoppbygging av cellene etter vaksineskader
Om NATO og USAs krigsbaser i Norge, og Haakonsvern spesielt
CIA-fronten truer med fargerevolusjon i Georgia
Av skribent - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/cia-fronten-truer-med-fargerevolusjonen-i-georgia/
Den andre uka i mars gikk tusenvis ut i gatene i Tbilisi, Georgia, for å få utløp for sin brennende indignasjon over et lovutkast som krever at enhver NGO som opererer i landet som mottar over 20% av sine inntekter fra utlandet, skal registrere seg som en «utenlandsk agent».
Dette skriver Kit Klarenberg på MintPress.
Disse mye rapporterte scenene ble supplert med en voldelig sammenstøt med politiet, anti-russisk graffiti på praktisk talt alle tilgjengelige vertikale overflater, krigerske slagord og fremtredende vifting med flaggene til EU, Georgia og Ukraina, samt uendelige lydspor med fiendtlige kommentarer fra EU og amerikanske tjenestemenn.
Ved å oppfordre georgiske parlamentarikere til å «droppe» forslaget, proklamerte den beryktede krigshauken og USAID-sjefen Samantha Power uforklarlig at den nye loven «truer Georgias euro-atlantiske fremtid alvorlig og georgiernes evne til å oppfylle sine egne økonomiske, sosiale og andre ambisjoner».
Power er en ledende talsperson for «humanitær intervensjonisme» og har agitert for intervensjoner i blant annet Libya, Syria og Jemen.
Talsmann for det amerikanske utenriksdepartementet, Ned Price, advarte truende enhvert georgisk parlamentsmedlem som våget å stemme for loven om utenlandske agenter, at de ville være personlig ansvarlige «for potensielt å sette Tbilisis euro-atlantiske fremtid i fare». Han fortsatte med å erklære at lovgivningen «ikke var i samsvar» med «framtida [georgiere] har satt opp for seg selv, og framtida som vi, som USA, er fast bestemt på å fortsette å være en partner for å hjelpe dem å oppnå».
Det er ikke overraskende at Washington sterkt motsetter seg loven om utenlandske agenter. Tusenvis av organisasjoner, inkludert medier og rettighetsgrupper i Georgia, har mottatt midler fra National Endowment for Democracy (NED) og US Agency for International Development – som Power nå for øvrig leder – i løpet av de siste tre tiårene. Enhver reform som ytterligere vil avsløre dette neppe skjulte, men lite anerkjente eller forstått faktum, kan reise vanskelige spørsmål om uavhengigheten til disse enhetene og de skumle formålene de alltid tjener.
Se NEDs egen liste over deres støtte til NGOer i Georgia.
At disse organisasjonene har en egeninteresse i å holde sin amerikanske finansiering skjult, ble godt demonstrert av deres uttalte tilstedeværelse i spissen for protestene i Tbilisi. Mange ansatte ved NED-finansierte frivillige organisasjoner gikk også ut på sosiale medier for å skrike ut sin misbilligelse mot utsiktene til å måtte avsløre sin utenlandske finansiering – til tross for at deres arbeidsgivere i noen tilfeller allerede gjør det frivillig uansett.
The Endowment ble grunnlagt i 1983, etter at amerikanske etterretningsbyråer ble involvert i en rekke pinlige, svært offentlige skandaler. Daværende sjef for det sentrale etterretningsbyrået William Casey var sentral i opprettelsen. Han ønsket å konstruere en offentlig mekanisme for å finansiere opposisjonsgrupper, medier og andre regjeringsfiendtlige agitatorer i utlandet som kunne fungere som redskaper for å destabilisere og avsette fiendtlige regjeringer, noe som tidligere var CIAs eksklusive hemmelige mandat.
NED representerer en svært lumsk, men nesten fullstendig åpenbar mekanisme som, når som helst det måtte ønske, det amerikanske imperiet kan bringe utenlandske regjeringer i kne, dersom de skulle avvike bare litt fra en Washington-godkjent vei i alle saker innenlands og utenriks, og om nødvendig, styrte dem direkte. Georgias «Rose Revolution» fra 2003 gir en praktisk demonstrasjon i hvordan dette gjøres i virkeligheten.
En ‘forferdelig skuffende’ revolusjon
Foreign Policy innrømmet at resultatene av «Rose Revolution» var «forferdelig skuffende». Vidtgående endringer ble «aldri realisert i virkeligheten», og «elitekorrupsjon fortsatte å øke raskt».
Da Saakashvili forlot embetet, hadde fattigdommen i Georgia bare gått marginalt ned, og omtrent en fjerdedel av befolkningen levde fortsatt under den absolutte fattigdomsraten. Dessuten var landet ikke mindre autoritært eller mer demokratisk. Faktisk var hans styre diktatorisk på mange måter som forgjengeren Shevardnadzes styre ikke var.
En annen stiftelse som er svært kjent for sin infiltrasjon og sin støtte til fargerevolusjoner er Open Society Foundation, stiftelsen til George Soros. De er også aktive nå i Georgia. Se deres egen nettside for landet her.
The non-governmental and media organizations suspend cooperation formats with the government until the Russian Law is dropped
Les mer om National Endowment for Democracy.
Les mer om Open Society Foundation.
Betydelige helseplager blant beboere nær Tysvær vindkraftanlegg
Av red. PSt - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/betydelige-helseplager-blant-beboere-naer-tysvaer-vindkraftanlegg/
En nylig offentliggjort rapport avdekker omfattende helseplager blant beboere i nærheten av vindkraftverket i Tysvær kommune i Rogaland. Rapporten, som fokuserer på virkningene av vindkraftanlegget på lokalbefolkningens helse, viser at hele 40% av de fastboende ønsker å flytte fra området.
Opinion har på oppdrag fra Tysvær kommune kartlagt helseulemper blant beboere nær Tysvær vindkraftanlegg. Kartleggingen har blitt gjennomført som en kvantitativ spørreundersøkelse og oppfølgende dybdeintervju.
Rapporten kan du lese her: HELSEKARTLEGGING BLANT BEBOERE NÆR TYSVÆR VINDPARK
I rapporten heter det blant annet:
Selv om beboerne jevnt over har god livskvalitet, har det vært et fall i livskvalitet fra 2021 til 2023.
Når det gjelder forskjellene mellom beboerne og innbyggere i sammenlignbare kommuner, er beboerne oftere plaget av søvnproblemer, muskulære smerter og hodepine/migrene.
Videre er det svært utbredt blant beboerne med helseulemper at symptomene/plagene har blitt verre det siste året.
4 av 10 svarer at de er plaget av støy fra vindturbinene. Til sammenligning er kun 6 prosent plaget av støy fra annen industri og næringsvirksomhet. Ser man kun på de fastboende, er det 47 prosent som er plaget av støy fra vindturbinene.
Det er også relativt utbredt å ha problemer med søvn på grunn av støyen fra vindturbinene. Samtidig er det flere som er plaget av støy når de er utendørs på eiendommen enn når de er innendørs.
De fleste sier at det er duringen/den lavfrekvente lyden eller den pulserende/svisjende lyden som er mest plagsom.
Et klart flertall er negative til Tysvær vindpark og er misfornøyde med prosessen.
41 prosent sier de er bekymret for fremtiden på grunn av vindturbinene, mens 27 prosent sier vindturbinene har ført til en generell følelse av nervøsitet eller indre uro. Et mindretall på 25 prosent sier vindparken har medført verre psykisk helse.
Nesten alle oppgir at de kan se vindturbinene fra sin eiendom. 44 prosent se de er plaget av at de kan se vindturbinene fra eiendommen.
«Rapporten dokumenterer at støy og andre virkninger fra vindturbiner på menneskers helse og livskvalitet er svært alvorlige», sier John Fiskvik, leder i Motvind Norge.
Skal vi tro EU og regjeringa, kommer det til å bli mye verre. Nye og større vindkraftanlegg skal bygges raskere i årene som kommer:
Festung Europa
Av Jan Christensen - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/festung-europa/
Har du hørt om «Festung Europa»? Et Europa uten indre grenser. Som bygger murer for å holde resten av verden ute. Som nesten-EU-medlem, gjennom EØS-avtalen, er Norge innafor denne festningen.
Schengen-avtalen som vi innførte i 2001, har fri menneskeflyt over landegrensene innad i Europa og rigid visumtvang overfor andre som et bærende prinsipp. Frontex, EUs grense- og kystvaktsbyrå, som vi sluttet oss til i 2005, passer på EUs yttergrenser og skal sørge for at ingen uønskede slipper inn i Europa.
For Norge har både Schengen og Frontex vært fiasko.
Schengen ødelegger vårt nasjonale arbeidsmarked og svekker vår egen sjølberging. Arbeidsvillige innvandrere blir mer attraktive enn «kravstore» nordmenn.Med arbeidsinnvandring mister innvandrernes hjemland verdifull arbeidskraft. Hvorfor utdanne fagarbeidere i Norge når vi kan importere dem billigere fra for eksempel Øst-Europa? Et globalisert arbeidsmarked internasjonaliserer lønnsforskjellene.For folk i lavtlønnsyrker holdes lønningene nede. Tilbudet på arbeidskraft er større enn etterspørselen. Folk i toppsjiktet har få grenser, enten de jobber i privat eller offentlig virksomhet. Grådigheten vinner. I delvis statseide DnB fikk direktør Kjerstin Braathen utbetalt 15,8 millioner kroner for 2023. Det er drøye 7 ganger mer enn statsministeren og 30 ganger mer enn en vanlig bankansatt.Med fri menneskeflyt øker også kriminaliteten over landegrensene. Internasjonale bander smugler narkotika, driver menneskehandel, fremmer sosial dumping og myrder på bestilling. Milliarder hvitvaskes.
Frontex har aldri klart å forhindre flyktningestrømmen fra Asia/Afrika til Europa, eller at tusenvis av flyktninger årlig drukner i Middelhavet. EUs mot-tiltak, blant annet gjennom pengestøtte til land i Nord-Afrika, har i hovedsak vært mislykkede.Det er snarere sånn at Vestens politikk bidrar til økt flyktningestrøm.
Både Irak, Libya og Syria var i sin tid velstående arabiske stater. Feilen var at de alle hadde oljeressurser og – ledere som opptrådte for sjølstendig overfor USA/EU.Som konsekvens ble landene utsatt for vestlige sanksjoner og boikott. Livsviktige medisiner og andre nødvendige varer ble umulig å få tak i. Folks liv ble forverret, millioner valgte å flykte.Da vestlig undergraving ikke førte til regimeendringer, kom fullskalainvasjon eller såkalt borgerkrigs-«vårer». Med enda flere flyktninger som resultat.
Med Gadaffis Libya, Afrikas fremste velferdsstat, hadde EU effektive avtaler om å stoppe flyktningstrømmen til Europa. Jens Stoltenberg og norske bomber, la land og avtaler i grus. NATOs – og Norges – krig i fattige Afghanistan har resultert i over 5 millioner flyktninger.
I dag er krigen i Ukraina årsaken til den største flyktningstrømmen i Europa. For å slippe unna krigens redsler, flykter ukrainere både østover og vestover. Hittil over 6 millioner.
Som flyktninger er ukrainere privilegerte. De får automatisk og rask opphold, og har nærmest blitt betraktet som helter. På samme vis som flyktningene fra Øst-Europa under «den kalde krigen». For de fleste andre tar reisa for en bedre framtid årevis. For mange ender den med død, fordervelse eller deportering.
Hva er likheten mellom velstående russiske oligarker, nigerianske internettsvindlere, arabiske oljesjeiker, colombianske narkosmuglere eller kinesiske forretningsmenn?Med millioner i «svart» formue kan de alle bli EU-statsborger og få visumfri innreise til blant annet Norge. Glem Middelhav og omstendelige søknadsprosedyrer. Godt betalte advokater fikser alt.EU-landene Malta, Portugal, Spania, Hellas, Østerrike, Bulgaria, Latvia og Kypros tilbyr gunstige visa-ordninger. For minimum 3-4 millioner kroner kan selv den mest suspekte få opphold, selv uten kunnskap om sitt nye fedreland, kultur eller språk.
Spesielt Malta har vært i søkelyset på grunn av sine statsborgerskaps-ordninger. For noen år tilbake var det et mål for regjeringa at deres ledende politikere skulle bli søkkrike i løpet av en tiårs-periode. I samarbeid med det internasjonale advokatfirmaet Henley&Partners sopte de inn millioner gjennom salg av såkalte «Golden Visa».
Journalisten Caruana Galiza avslørte alt dette. Hun ble drept av ei bilbombe i 2017.
Norges rikeste, John Fredriksen, har for lengst utvandret og blitt kypriot. Han har fått følge av mange andre, blant annet Kjell Inge Røkke, fordums erklært sosialdemokrat, nå bosatt i Sveits.Rikfolkene flykter ikke av nød, men fordi de ikke vil betale skatt av formue som – ofte med store statlige tilskudd – er opptjent i Norge.
Deres skatteprosent har alltid vært langt lavere enn for folk flest.Rikfolk som flagger ut og tar med seg sin formue, er med på å utarme landet de kommer fra. Sånt er spesielt ille om hjemlandet er fattig og trenger investeringer. Når de rike forsvinner og salter pengene ned i skatteparadis, skapes verken utvikling eller arbeidsplasser.
Hvordan forhindre at færre flykter fra fattigdom – eller på grunn av rikdom?
– Gjennom mer overvåkning, flere patruljebåter, større grensepoliti og tvungen hjemsending?Som for eksempel med tiltak som Sylvi Listhaug innførte da hun var justisminister? Omfattende granskings-arbeid for å avsløre flyktninger som hadde fått opphold/staborgerskap gjennom juks.»Det må få konsekvenser for personer som gir uriktige opplysninger eller lyver…», var gjennomgangsmelodien.Argumentet lyder fornuftig, men å frata godt integrerte flyktninger sitt nye fedreland etter årelang botid, er umenneskelig. Også når de kom hit som barn, og er uten skyld i foreldrenes valg.I disse dager henlegger Utlendingsdirektoratet, UDI, over 1000 sånne saker fordi resultatene ikke har stått i forhold til ressursbruken. Høyre og FrP raser. Kanskje burde de i stedet granske egne politikerløgner og usannheter – som sjelden får konsekvenser?
– Gjennom å arbeide for en mer rettferdig verden der folk flest lettere kan bygge framtiden i eget land?Da kreves ikke-innblanding i interne forhold og handel på like vilkår.For et Europa og USA, med markedsliberalisme, profitt og en nærmest gudegitt rett til å lage rettsordninger og dominere verden, blir dette en lang og krevende prosess. Mange livreimer må strammes inn. Tenkinga må snus.Fra personlig/nasjonal vinning til det felles beste. Både innafor og utafor egne landegrenser.
I mellomtida kan kanskje noe gjøres:
Raskere behandlingstid på søknader om opphold.
Økonomisk støtte til flyktninger som ønsker å reise tilbake og re-etablere seg i sine hjemland.
Avskaffe skattefrihet og oppholdstillatelse for rikmanns-flyktninger.
Ingen boikott, sanksjoner og restriksjoner mot flyktningenes hjemland.
Bistå med å skape arbeidsplasser og bygge ut infrastruktur og helsestell i land med stor flyktningeandel.
Øke innsatsen for verdensomspennende fred og rettferdighet.
Når det gjelder dagens innvandring og utvandring, er det meste kaos.
Mektige krefter tjener grovt på dagens flyktningesituasjon. Penger gir makt og fjerner grenser. For et Norge som EU-medlem, vil selv kortsiktige forbedringstiltak være vanskelig. Europas gamle kolonimakter bygger fortsatt sin velstand på utbytting, ikke på likeverd. Vi dras med på lasset.Med sin oljefonds-pengebinge har dagens Norge større muligheter enn de fleste til å skape en bedre verden.Ikke gjennom fortsatte investeringer i våpenproduksjon, våpeneksport og krig, men gjennom tiltak som forbedrer vanlige folks livssituasjon og skaper framtidshåp.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
Kystfiskerne skal blokkere flere havner i protest mot kvotemeldinga
Av Romy Rohmann - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/kystfiskerne-skal-blokkere-flere-havner-i-protest-mot-kvotemeldinga/
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Frp, Venstre og KrF har blitt enige om kvotemeldinga. SV og Rødt reagerer kraftig på at regjeringen har kommet til enighet med partiene på høyresiden. Fiskerne varsler omfattende protestaksjoner.
Igjen søker regjeringa flertall med høyresida i viktige saker som gjelder norsk sjølforsyning, og som svekker norsk distriktspolitikk.
I januar la daværende fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth (Ap) fram regjeringas forslag til kvotemelding i hjembyen Tromsø. I dette forslaget kom det frem at de ville refordele kvotene mellom de store og de små båtene.
Organisasjonen Fiskebåt mente at om lag 2.000 fiskere og deres familier kom til å tape store inntekter som følge av regjeringens forslag.
19. april blei regjeringen enig med Senterpartiet, Høyre, Frp, Venstre og KrF om kvotemeldinga.
NRK, Troms og Finnmark skriver dette:
SVs nestleder Torgeir Knag Fylkesnes mener regjeringen bryter løftene de kom med i Hurdalsplattformen.
Både Ap og Sp har gitt lovnader til folket langs kysten. De sa de skulle snu utviklingen, snu sentraliseringen og snu at retten til å fiske skal havne på færre hender. Så lander de en avtale med høyresiden som nettopp fører til det. Det er ufattelig, sier han.
For andre gang på en uke velger regjeringen høyresiden i en enormt viktig sak for distriktene. Nå er det kystens folk som rammes. Det er ikke til å tro at de velger mer sentralisering og at retten til å fiske skal havne på stadig færre hender.
Stortingsrepresentant Geir Iversen fra SP går ut mot sitt eget parti:
Stortingsrepresentant Geir Iversen (Sp) fra Hasvik kommune i Finnmark mener at regjeringspartiene Ap og Sp skulle ha beveget mer til SV og Rødt om kvotemeldingen.
Iversen mener de har mye bedre holdninger til Nord-Norge enn det høyresiden som Ap og Sp har blitt enige med.
Kystfiskere er forbanna og vil blokkere flere havner. Først ut er Hammerfest hvor det er planlagt blokade på tirsdag:
Ingen skal komme inn eller ut av havna. De som venter på gass fra Hammerfest kan komme til å måtte vente en god stund, sier nestleder i Hammerfest Fiskarlag, Stig Meyer til avisen Kyst og Fjord. Havna venter mer enn 50 båter.
Dette har partiene blitt enig om:
Det startes et arbeid som skal se på hvem som skal ha tilgang til å etablere seg med sjark i åpen gruppe. Til nå har alle kunne etablere seg med få restriksjoner utover inntektskrav fra andre næringer. Arbeidet skal resultere i en innskjerping av hvem som har rett på etablere seg i fremtiden for at færre fiskere skal få mer å fiske på fra felleskvoten.
Åpen gruppe tas fra toppen av norsk totalkvote og fastsettes til 6,62%, det er en liten oppgang som tilsvarer under ett tonn ekstra til alle åpen gruppe-sjarkene.
Partiene anerkjenner at fiske i andre lands soner er en viktig del av havfiskeflåtens aktivitet. I år der det er ubrukt tredjelandskvote til fordeling til nasjonal kvote, er det naturlig at dette kvantumet prioriteres disse berørte flåtegruppene. I 2024 fikk åpen gruppe mye av denne refordelingen, i årene som kommer vil denne restkvoten være forbeholdt havfiskeflåten.
Ved tilbakeføring av 2% av kvoten i konvensjonell gruppe, skjermes konvensjonell hav. Det betyr at de store kystfartøyene og torsketrålerne vil må avsette mer av sin kvote.
Strukturkvoteordningen skal gjennomgås men partene er enig om regjerings forslag på refordeling av strukturkvoter etter endt levetid.
Hjemmelslengde-systemet for fordeling av totalkvoten gjeninnføres, det samme gjør trålstigen og sildestigen.
ID kvote ordningen innføres i tråd, som erstatning for samfiskeordningen i den lukkede sjarkgruppen under 11. meter.
I arbeidet med vurdering av nye parametere for kvotebegrensninger ved bruk av lasteroms kapasitet, skal også miljø tas hensyn til. Det er viktig at resultatet ikke forandrer fartøyenes samlede fangstkapasitet vesentlig.
Modell X legges til grunn for tilbakeføringen av strukturgevinst til hjemmelsgruppen. Det vil måtte foretas tilpasninger av forvaltningen med hensyn til eierskapsbegrensninger og kvotetak.
Det innføres eierskapsbegrensninger i kystgruppen av føre-var prinsipp. Meldingens forslag legges til grunn, med unntak for kystgruppens fiske etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord som settes til 1,5%. Eierskapsbegrensningene er gjennomgående og meldingens dato for fremleggelse gjøres gjeldende. De som på dette tidspunkt overstiger fastsatte eierskapsbegrensninger vil få utarbeidet unntaksordninger med nødvendig fleksibilitet. Det utarbeides særskilte regler for dette. I disse reglene vil det gjøres avgrensninger slik at man ikke kan øke til gammel eierskapsandel dersom man ligger under over noe tid.
Det skal gjennomfører ny vurdering av leiefartøysordningen med tanke på å gjøre den bedre og enklere av hensyn til utvikling og bygging av nye – og mer miljøvennlige fartøy, herunder tidsperioder.
Nullvisjonen i fiskeriene og HMS for fiskerne skal få større plass og fokus i viktige og sentrale offentlige meldinger og rapporter om fiskerinæringen.
Der det er nødvendig med romertallsvedtak vil disse partiene stå sammen om dem i innstilling og avstemming.
(Kvotemeldinga)
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/enighet-pa-stortinget-om-kvotemeldingen-1.16850835
USAs fascisme i aksjon sett fra Kina
Av Margaret Kimberley - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/usas-fascisme-i-aksjon-sett-fra-kina/
Black Agenda Report. Den 27 april 2024
Motsättningarna och de pinsamma upptågen, i det fascistiska krigshetsande USA, framträder med skarp tydlighet, när de ses från ett utifrånperspektiv. Särskilt inifrån Kina, där fred är internationell politik.
Under de senaste dagarna har Förenta staterna än en gång visat sig vara en skurkstat och en falsk demokrati som kontrolleras av en klass oligarker. De folkvalda är deras verktyg och folket indoktrineras till att tro att de två partierna i själva verket är olika varandra, även om de arbetar tillsammans.
Som krönikör anslöt anslöt jag mig till en delegation i Kina, och observerade från det avståndet en gåva av kongressledamöter på 91 miljarder dollar, inklusive 61 miljarder dollar till det militärindustriella komplexet, för Ukrainas proxykrig, ett krig som redan har förlorats till Ryssland. Apartheidstaten Israel var också mottagare av generösa 26 miljarder dollar, och 8 miljarder dollar avsattes för att reta upp Kina över Taiwan, en ö som USA officiellt erkänner som en del av Kina.
Cynismen hos USA:s politikerklass var fullt synlig, när samma demokratiska parti, som regelbundet fördömer Donald Trump och hans anhängare som fascistiska upprorsmakare, plötsligt började arbeta på allvar med de människor som de vanligtvis förtalar. Representanthusets minoritetsledare Hakeem Jeffries var översvallande i sitt beröm. «Traditionella konservativa med Mike Johnson i spetsen har tagit sig an uppgiften.»
Talmannen Mike Johnson hade avstått från att fortsätta med något stöd till Ukraina och av goda skäl. Hans medlemmar ville stoppa det ändlösa flödet av pengar. Men allt detta förändrades när den härskande klassen, oligarkerna, eller enprocenten, kalla dem vad du vill, började bestämma. Donald Trump gav Johnson en livlina genom att offentligt visa sitt stöd och tysta de mer motsträviga republikanska ledamöterna. Senator Lindsey Graham sa högt vad skarpsinniga observatörer redan hade räknat ut. «Det här hade inte gått igenom utan president Trump. Jag vill tacka representanthusets talman [Mike Johnson] och [minoritetsledaren] Hakeem Jeffries för att de har arbetat tillsammans på ett tvåparti sätt för att ge vapen till Ukraina för att utkämpa en kamp som är viktig för oss.» Om demokrater och republikaner tackar varandra har folket fått ta smällen. Vad är syftet med att ha olika politiska partier om de samarbetar mot intressena hos de människor som de påstår sig företräda?
Efter att den politiska bluffkorven hade tillverkats, anslöt sig företagsmedierna till bluffen. Talman Johnson hade framställts som en olycklig förlorare, men han blev över en natt en hjälte, eftersom han motsatte sig vad hans valberedning och hans väljare ville. «Genom att skicka Ukraina-hjälp blev den oavsiktliga talaren en osannolik Churchill», enligt CNN i alla fall. Winston Churchill var en usel man, en imperialist som bland annat lät miljontals människor i Indien svälta ihjäl, men när hans namn nämns blir innebörden oftast positiv. Lösningen fanns i allt från Vita huset till kongressen till media. De var alla eniga och folket blev fördömt.
Det var en surrealistisk upplevelse att från Kina se clownshowen i Washington. På något sätt gjorde avståndet att allt det fula kom i relief. Medan kongressledamöter dumt nog hänvisade till den postsovjetiska högerledaren Vladimir Putin som en ’kommunistisk KGB-ligist’ och en ’mordisk, marxistisk diktator’, förespråkade Kina fred. Tysklands förbundskansler Olof Scholz träffade Kinas president Xi Jinping, som upprepade att fredssamtal är den enda rimliga lösningen på Ukrainakrisen. Kina har erbjudit sina tjänster i ett försök att få ett slut på blodsutgjutelsen ända sedan proxykriget började, men det har avvisats vid varje tillfälle. Nationer som Tyskland är fast i Washingtons grepp och vågar inte handla som de självständiga nationer de påstår sig vara.
Medan Xi uttryckte sunt förnuft, viftade ledamöterna i representanthuset med ukrainska flaggor och klappade sig själva på axeln för att ha säkerställt fler ukrainska dödsfall, en oändlig skänk från ovan för krigsmakarna och en stöld av offentliga resurser. Inte en enda medlem av det demokratiska partiet röstade emot Ukrainas kassaflöde. Progressives, the Squad och varenda demokrat var på samma sida som Donald Trump.
Hyllningen av dårskapen uttrycktes nästan alltid som ett tecken på amerikanskt ledarskap, som hela världen vill ha. Men varken Kina eller de andra länderna i det Globala Syd, som utgör majoriteten av världens befolkning, vill ha det som Washington erbjuder. Kinas befolkning på 1,4 miljarder människor utgör 18 procent av världens befolkning, men avfärdas ändå som irrelevant. Om Kina överhuvudtaget nämns, kallas det för en diktatur där människor förtrycks varje minut av dygnet.
Vår delegation fick se ett land som fortsätter att planera och utveckla sin ekonomi. USA:s ständiga krigspropaganda är ett bevis på, att Kina är en ekonomisk rival och därför också en diplomatisk rival. Kina föder sin stora befolkning, skjuter upp satelliter, bygger ut ett nätverk av höghastighetståg och positionerar sig som världsledande, medan USA bara vet hur man hindrar och stjäl.
Vi får höra att Kina är ett dystopiskt, auktoritärt helveteslandskap där folket saknar alla friheter som amerikaner påstås åtnjuta. Men den stora stölden i kongressen innehöll också bestämmelser om att stoppa närvaron av den sociala medieplattformen TikTok i USA och att stjäla dess verksamhet, eftersom den sägs vara kontrollerad av den kinesiska regeringen, när alla vet att påståendet helt enkelt är osant. Nu kan TikTok tystas, eftersom sionisterna vill sätta stopp för en informationskälla som kan trotsa deras narrativ och möjligen äventyra finansieringen av Israel.
Joe Biden godkände också Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA) som utan domstolsbeslut tillåter husrannsakan av amerikanska medborgare. Återigen ändrade Mike Johnson sin egen ståndpunkt, motsatte sig sin valberedning, och gjorde vad den djupa övervakningsstaten ville. Tydligen är Kina inte den enda auktoritära staten i världen.
Vi har fått höra att Trump utgör ett existentiellt hot, och att det är av yttersta vikt att rösta på Biden. Ändå håller han med Trump om hjälpen till Ukraina och om de fåfänga försöken att få ett slut på Kinas ekonomiska framgångar. Precis som Trump föreslår Biden höjda tullar på Kinas stål och aluminium, och precis som Trump kommer han inte att kunna stoppa detta kraftpaket [Kina] från att blomstra.
Sanningen är att fascismen är här, oavsett om Trump eller Biden sitter i Vita huset, och oavsett om Mike Johnson eller Hakeem Jeffries är representanthusets talman. Fascismen kräver att man ger efter för företagens intressen, för övervakningsstaten och för krigsmakarna. Alla dessa intressen kan vara säkra på att få vad de vill ha. Människor i USA kan också vara säkra på att det kommer att vara sällsynt att få sina behov tillgodosedda. Så är det i deras «demokratiska» nation.
Denne artikkelen ble publisert av Black Agenda Report:
Watching US Fascism in Action from China
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
Andre artikler av Margaret Kimberley.
Når en reiseskildring er mer enn en reiseskildring
Av Lars Birkelund - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/nar-en-reiseskildring-er-mer-enn-en-reiseskildring/
Bokomtale: Erika Fatlands «Grensen».
Når er en reiseskildring mer enn en reiseskildring? Som når den brukes til å styrke fordommer og fiendskap mot «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Det var kanskje ikke hensikten med Erika Fatlands «Grensen. En reise rundt Russland» (2017). Men det er en virkning av den. Og det skyldes det jeg oppfatter som fordommer hun har. Fordommer grunnet den negative indoktrineringen vi blir utsatt for i Norge, om nettopp «land vi ikke liker å sammenligne oss med».
Det er mye bra å si om boka, som grundig forarbeid, der den lange og til dels strabasiøse reisen danner basisen. Dernest synes Fatland å ha gode sosiale evner, som når det gjelder å få folk i tale uansett hvor hun befinner seg. Så i en viss henseende er det kun en reiseskildring.
Men når man ser bort fra dette går boka ut på, for å sette det på spissen, å ta opp hvilke problemer Russland har skapt for sine naboland, altså ikke hvilke problemer nabolandene, eller andre, har skapt for Russland. Og til slutt sier Fatland noe om hvilke dører som åpner seg i Norge for en forfatter som går inn for et sånt prosjekt.
«Takken går dernest til de norske stiftelsene og foreningene som gjorde det økonomisk mulig å skrive denne boka (…) Det hadde ikke vært mulig å vie så mye tid til dette prosjektet, hadde det ikke vært for det treårige arbeidsstipendet fra Norsk faglitterær forfatter-og oversetterforening, som ga trygghet i en uforutsigbar frilanshverdag».
«Den omfangsrike researchen hadde ikke latt seg gjennomføre uten den generøse støtten fra Fritt Ord. Ekspedisjonen gjennom Nordøstpassasjen ble gjort mulig gjennom støtte også fra Bergesenstiftelsen».
«Skrivingen av boken har gått betraktelig lettere takket være det entusiastiske teamet ved Passa Porta, det internasjonale litteraturhuset i Brüssel (der også NATO og EU har hovedkvarter, min bemerkning), som tilbød meg et to måneder langt skriveopphold i deres forfatterleilighet våren 2017. En stor takk også til Bergmansgårdarna for det fem uker lange skriveoppholdet på Fårö sommeren 2017, under innspurten» (side 605 og 606).
Hadde Fatland blitt traktert på denne måten hvis hun i stedet hadde gått inn for å vise hvilke problemer naboland som Norge har skapt for Russland? Eller hvilke problemer NATO har skapt for Russland? Og hadde NATO-medier som VG i så fall gitt boka like god omtale?
«For tre år siden gjorde hun suksess med «Sovjetistan», en bok fra de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan.
Nå har Erika Fatland tatt for seg verdens lengste grense, de mer enn 60.000 kilometerne rundt hele det enorme russiske riket. Det er blitt en reise gjennom 14 land på 259 dager: Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og altså Norge. Sleng i tillegg på Nordøstpassasjen, og de fleste vil tenke som meg at dette er et fullstendig halsbrekkende prosjekt.
Men Erika Fatland lander fjellstøtt på begge beina, og resultatet er bok som gir et ganske enestående innblikk i land, kulturer og regimer med én ting til felles: Nærheten til det noen ganger truende og ofte uforutsigbare nabolandet Russland» (VG 27. oktober 2017)
Som jeg sa innledningsvis, er jeg mye enig med VG i dette. Men VG gikk ikke inn på de problematiske sidene ved boka. For en god del av boka dreier seg om oppsummering av landenes historie. For det første syns jeg det meste av det er unødvendig i en bok som markedsføres som reiseskildring. Sånn sett har boka blitt altfor lang. For det andre er historiene til dels svært tendensiøse.
Jeg begynner med Nord-Korea, «familieslakteriet» som Fatland kaller landet, der hennes reise også begynte. På side 61 skriver hun:
«I 1945 ble halvøya delt mellom krigens seierherrer, USA og Sovjetunionen. Stalin trengte en lojal, lokal leder i den nye vasallstaten, og valget falt på Kim Il-Sung».
Her lener Fatland seg på ‘fastfood-historie’ eller ‘NATO-sertifisert’ historieskrivning. For det første var det USA som forårsaket delingen, fordi de ikke aksepterte det sjølstyret over hele Korea som var noenlunde etablert da USA etter andre verdenskrig ankom og deretter okkuperte Korea fra sør, nesten tre uker etter Sovjetunionen, som kom inn fra nord.
For det andre var det USA som installerte en vasall, i sør, den brutale diktatoren Syngman Rhee, som hadde levd i eksil i USA i 25 år. Hans vanstyre førte til borgerkrig innad i sør, samt krigshandlinger mellom sør og nord fra 1948.
I Norge er det vanlig å si at Korea-krigen begynte 25. juni 1950, med Nord-Koreas overfall på Sør-Korea. Men det er mest av alt en vestlig propagandamyte, som skal gi Nord-Korea skylda for det hele. Det kan lignes med å si at krigen i Ukraina begynte med Russlands invasjon i 2022, når den i virkeligheten hadde pågått siden 2014, som en blanding av borgerkrig og stedfortrederkrig mellom Russland og NATO.
Sovjetunionen var også opptatt av å ha innflytelse på Korea, men ønsket å bygge forholdet på det nevnte koreanske sjølstyret over hele Korea som USA ikke aksepterte fordi USA mente det var for Kina-vennlig.
«Verdens verste diktatur» er en gjenganger blant alle de negative karakteristikkene Fatland bruker om Nord-Korea. Men det at landet har blitt så autoritært skyldes kriger som de facto har pågått i over 75 år. Og fattigdommen skyldes for det meste sanksjoner som USA har tatt initiativet til, mens landets atomvåpen er til forsvar mot nettopp USA og USAs marionettregime i sør. Dette omtales ikke av Fatland, som heller ikke har fått med seg at Nord-Koreas til del primitive landbruk skyldes nettopp sanksjoner.
På side 83 anklager Fatland en nord-koreansk guide for løgn. Dette gjør hun dessuten på en arrogant måte, siden hun så sterkt insisterer på å kjenne Nord-Koreas historie bedre enn den nord-koreanske guiden.
Denne type arroganse eller hovmod er noe vi kjenner igjen fra kolonialismen. Og det var som kjent kolonimakter som dannet NATO og EU. Nå har Norge i 75 år vært alliert med disse kolonimaktene. Slik har denne mentaliteten også blitt vanlig også i Norge, samt nødvendig for å gjøre karriere som politiker. Til dels også som forfatter.
Det å reise hjelper altså ikke nødvendigvis som ‘medisin’ mot fordommer. For USA var, som den nord-koreanske guiden sa, sterkt medvirkende til Korea-krigen som (offisielt) startet i 1950 og som aldri har blitt avsluttet.
Fordomsfull er Fatland til del også om Kina og andre land. Men ikke på langt nær så mye.
Når Fatland ankommer Ukraina er det igjen åpenbart hvor mye hun baserer seg på ‘NATO-sertifisert’ historie, fastfood-historie. Det faktum at USA var delaktig i Oransjerevolusjonen i 2004 og kuppet mot Janukovitsj i 2014 blir hovmodig avfeid som en konspirasjonsteori (side 242 og 358). Hun er også nær ved å hvitvaske ukrainske fascister for mordbrannen i Odessa 2. mai 2014, da over 40 ‘pro-russere’ mistet livet, noen fordi de ble skutt under forsøk på å komme seg ut av et brennende fagforeningshus.
På side 386 hevder Fatland at gjenforeningen mellom Krim og Russland har bragt «lite godt med seg». Men hvorfor er da de fleste på Krim fornøyde med gjenforeningen?
Antall turister til Krim har sunket med to millioner i året, hevder Fatland. Kan det i så fall ha noe med at vestlige myndigheter advarer mot å reise dit, at Norge og andre NATO/EU-land ikke tilbyr reiseforsikring hvis man ønsker seg til Krim?
Erika Fatland avslutter sin reise i Norge, der det er tid for oppsummering:
«Ingen av landene jeg hadde besøkt, var uten sår eller arr som følge av naboskapet med Russland (…) Det russiske imperiet ble så stort nettopp fordi den til enhver tid sittende hersker grep alle muligheter som bød seg til å utvide grensen, koste hva det koste ville, og sjelden vek unna brutalitet, skittent spill eller nok en krig» (side 598/599).
For det første er det ikke sant at Russland har grepet «alle muligheter som bød seg til å utvide grensen». For i så fall hadde Russland tatt hele Finland og Korea i 1945 og blitt værende i Finnmark etter å ha drevet Hitlers okkupasjonshær sørover. I så fall hadde Russland også tatt hele Georgia i 2008 og større deler av Ukraina i 2014. Dette for å nevne noen eksempler.
For det andre ‘glemmer’ Fatland at Russlands fremste rivaler, de europeiske kolonimaktene, de som seinere dannet NATO og EU, på minst like brutalt vis underla seg hele Amerika og Australia, samt store deler av Asia, Afrika og Midtøsten på det meste.
«Russlands grense, slik den her er beskrevet, vil antagelig snart være historie. Kanskje vil den bli lengre før den på ny blir kortere, lik en buktende slanges dødskamp, men på sikt er det vanskelig å se hvordan Russland (…) kan fortsette å eksistere som et sammenhengede hele».
Dette skrev altså Erika Fatland i 2017, på side 600. Håper hun nå at USA/NATO/EU skal lykkes med å gjøre det hun mener er uunngåelig?
I alle fall spiller Fatland her rett inn i det som siden 1990-tallet har vært en målsetning for vestlige strateger på høyt nivå, nemlig at Russland bør stykkes opp i ‘småbiter’, som USA/NATO/EU bidro til med i Jugoslavia på 1990-tallet. Det er en ide som også nordmenn arbeider for. Og en av dem frekventerer Stortinget.
Jeg håper at jeg har vist at denne boka er mer enn en reiseskildring.
Noen av mine kilder når det gjelder Nord-Korea:
Kapittel 5 i «Killing Hope» av William Blum: https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf
«Immovable object» av A. B. Aabams: https://www.amazon.com/Immovable-Object-North-Koreas-American/dp/1949762300
Min egen artikkelserie om «Det urokkelige regimet» er basert på blant annet disse bøkene. https://steigan.no/2022/06/nord-korea-det-urokkelige-regimet-del-1-1945-1950/
Svenske Proletaren har også mye bra om Nord-Korea: https://proletaren.se/tags/nordkorea
Gjenoppbygging av cellene etter vaksineskader
Av enigma - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/gjenoppbygging-av-cellene-etter-vaksineskader/
enigma, Fritt vaksinevalg.
Vi har tidligere nevnt lipid replacement therapy i sammenheng med HPV vaksinen. I Danmark reiste endel av jentene som slet med bivirkninger etter Gardasil-vaksinen til England for å gjennomgå intravenøs kombinasjonsterapi bestående av fettstoffer i form av phospholipider, vitaminer og antioksidanter.
Professor Niels Gregersen ved Århus universitetssykehus gjennomgikk laboratorieresultater fra enkelte av jentene som omtales i filmen. Disse hadde mottatt behandling rettet mot mitokondriedysfunksjon ved Damian Downings klinikk i England. Her ble det funnet at behandlingen tilsynelatende gjenopprettet energiproduksjonen i cellenes mitokondrier.
Utgangspunktet for behandlingen er en form for gjenoppbyggende detox med intravenøse infusjoner bestående av vitaminer, antioksidanter og fettstoffer blant annet rettet mot cellemembranen. Mitokondriedysfunksjon er en av flere retninger i et hypotetisk forståelsesgrunnlag omkring hva som skjer i cellene ved denne typen bivirkningsreaksjoner. Tilnærmingen er heller ikke ukjent i tilslutning til andre vaksiner.Fritt Vaksinevalg
Terapiform med spennende potensiale
Lipid replacement therapy med phospholipider er en kjent terapiform både i USA, Europa og Østen – primært utført på private klinikker. Behandlingens angrepspunkt er gjenoppbygging av skadede cellemembraner, både utenpå og inni cellene. Membranen rundt mitokondriene er sentral relatert til vaksinebivirkninger – hvor man ofte finner at disse energiproduserende organellene har vært skadelidende. Behandlingen rettes også mot reduksjon av LDL kolesterol, leverskader samt som støtteterapi ved enkelte hjernesykdommer. I det ordinære helsevesenet brukes phospholipider blant annet til å fjerne fettembolier ved store knusningsskader.
https://wellnesspharmacy.com/wp-content/uploads/2015/01/phoscholine-ed-kane.pdf?
https://www.drdamiendowning.com/conditions/membrane-lipid
Lipid replacement therapy ved mRNA-vaksineskader
I dette intervjuet får vi innsikt lipid replacement therapy i tilslutning til skader og bivirkninger fra mRNA vaksinene. Lege Krishna Doniparthi refererer til egne caserapporter; blant annet der en 12 år gammel gutt fikk veksthemming påfølgende tre mRNA vaksiner – hvorpå han ble friskmeldt etter lipid replacement therapy.
Mer om Lipid replacement therapy fra Dr. Krishna Doniparthi
Denne artikkelen ble publisert av Fritt vaksinevalg.
Om NATO og USAs krigsbaser i Norge, og Haakonsvern spesielt
Av Terje Alnes - 29. april 2024
https://steigan.no/2024/04/om-nato-og-usas-krigsbaser-i-norge-og-haakonsvern-spesielt/
Innlegg på Anti-imperialistisk konferanse, Bergen Assembly 27. april 2024.
På vegne av Antikrigs-Initiativet takker jeg for invitasjonen om å holde innlegg. AKI ble stiftet i 2019 og vår visjon er å bli «en bred og folkelig bevegelse for fred, mot krig og mot en politikk som øker faren for krig, i Norge og internasjonalt.» Grunnlaget for arbeidet vårt er formulert i en plattform som dere finner på antikrigsinitiativet.no, og alle som kan stille seg bak denne kan bli medlemmer. Begrepet imperialisme er ikke brukt i plattformen, men om du leser den så skjønner du at den er grunnleggende anti-imperialistisk.
På denne anti-imperialistiske konferansen vil jeg begynne med en god nyhet: Vi ser nå helt klare tegn på at 500 år med vestlig imperialisme går mot slutten! Den vestlige koloniseringen og kontrollen over verden er under avvikling, og USAs status som verdens ubestridte supermakt og undertrykker, slik den har vært de siste tiårene, har kommet til veis ende. Verden vil bli multipolar. Det vil bli flere maktsentre, ikke ett som kan plyndre og undertrykke over hele kloden.
Dette dramatiske skiftet i historien har ikke bare globale, men også regionale og lokale implikasjoner, ja disse omveltningene ser vi også konkrete resultater av i denne lille byen – Bergen. Jeg er blitt bedt om å snakke om NATO og USA sine krigsbaser i Norge, og Haakonsvern spesielt. Men for å forstå hvorfor alt dette skjer her og nå så må vi altså ha den store, geopolitiske omveltningen i bakhodet.
Dessverre står Norge på den gale siden av historien, som allierte med det amerikanske imperiet. USAs imperium er ikke en geografisk enhet som tidligere imperier i historien, men er like fullt et imperium fordi det har kontrollert verden gjennom en rekke vasallstater, klientstater og protektorat. Norge er en slik vasallstat.
Zbigniew Brzeziński, Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver og professor i utenrikspolitikk, var befriende frittalende når det gjaldt omtalen av allierte stater. I boken «The Grand Chessboard» (1997), et hovedverk om amerikansk geopolitikk, lærer vi mye om hvordan amerikanerne ser på land som Norge. Brzeziński omtaler de vesteuropeiske landene som USAs vasaller.
En vasallstat (som Norge) står i et så stort avhengighetsforhold til en annen stat (i dette tilfellet USA), at den nasjonale selvstendigheten blir av mer formell karakter. Når det kommer til utenrikspolitikk har vi klare begrensninger, som følge av at vi er underlagt USAs herredømme. Det betyr i praksis at vi tillates indre selvstyre (om vi da ikke stemmer «feil» og USA må gripe inn), mens vi utenrikspolitisk er underlagt USA og forventes å følge diktatene fra Washington.
Dette forklarer også hvorfor det nærmest er likegyldig om vi har en borgerlig regjering, eller en Arbeiderparti-dominert regjering, utenrikspolitikken ligger uansett fast.
Om NATO
NATO ble skapt umiddelbart etter 2. verdenskrig, og den drivende kraften var anti-kommunisme. Sovjetunionen ble oppfattet som en trussel mot den vestlige kapitalismen, ikke bare av rent ideologiske årsaker, men også fordi Sovjet nøt stor anseelse i brede lag av folket i vest, etter krigen. Norge ble med i NATO fra starten i 1949, som ett av de 12 opprinnelige medlemslandene, og anti-kommunismens fortropp i Arbeiderpartiet var den drivende kraften for dette.
Som NATOs første generalsekretær var den tidligere britiske generalen Hasting Lionel Ismay forbilledlig tydelig da han uttalte at hensikten (med NATO) var å «holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede.»
Allerede her finner vi et interessant poeng; nemlig at NATO var et redskap for å sikre et amerikansk grep om Europa. Ismay var allerede fra starten en talsmann for NATO-ekspansjon, og sa at NATO «må vokse til hele den frie verden kommer under én paraply.» Utsagnet illustrerer det typiske ved NATO-retorikken, der alliansen angivelig kjemper for «en fri verden».
Dette har liten troverdighet all den tid Portugal, ett av NATOs opprinnelige medlemsland, var et fascistisk diktatur helt til 1974. Dette diktaturet var ikke noe problem for NATO, som aldri gjorde noe for å fremme demokrati i Portugal.
Hellas ble NATO-medlem i 1952. Her bidro NATO aktivt til å avskaffe demokratiet gjennom et fascistisk kupp i april 1967, rett før et valg venstresiden lå an til å vinne. Tyrkia ble også NATO-medlem i 1952. Likevel har det tyrkiske demokratiet regelmessig blitt satt til side av de militære. I 1960, 1971 og 1980 ble demokratiet suspendert og erstattet med regjeringer utpekt av generalene.
Da er det bare logisk at dagens NATO har en partnerskapsavtale med apartheidstaten Israel, og at NATOs generalsekretær Stoltenberg den 12. oktober i fjor uttalte at «Israel does not stand alone». Samtidig uttalte en rekke NATO-land at de ville gi praktisk støtte til Israel krig i Gaza.
NATOs grunnlagsdokument – Atlanterhavspakten – er veldig lik FN-pakten, og er defensiv av natur. Men da den forrige kalde krigen opphørte, med Sovjetunionens og Warszawapaktens sammenbrudd, fikk NATO et eksistensielt problem. Hva skulle alliansen gjøre nå når selve eksistensgrunnlaget ikke lenger eksisterte?
Sannheten er jo at NATO er avhengig av fiender for å legitimere sin eksistens. Det er forklaringen på hvorfor Russland to ganger siden Sovjetunionens oppløsning har fått beskjed om at medlemskap i NATO er uaktuelt. Både Boris Jeltsin i 1991 og Vladimir Putin i 2000 ble møtt med en kald skulder da de luftet muligheten. Det betyr at NATO i realiteten er et hinder for en all-europeisk sikkerhetsløsning, og at Europa, så lenge alliansen eksisterer, vil være et militært spenningsområde.
Det som skjedde etter den første kalde krigen var over var at NATO i 1999 omdefinerte sitt mandat til å omfatte såkalte «pre-emptive strikes» – altså «forebyggende angrep» (!), og formulerte sin «out-of-area»-strategi, som i praksis gir NATO lov til å gripe inn militært over hele kloden, hvis de selv mener det er nødvendig.
Det så vi første gang praktisert da NATO gikk til militært angrep mot Jugoslavia, uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, noe som pr. definisjon er en ulovlig krig. Begrunnelsen var «humanitær», for å stanse angivelige overgrep begått av serbiske styrker mot albanske sivile. For første gang siden 2. verdenskrig deltok norske styrker i direkte krigshandlinger, da vi stilte med 6 F-16 fly.
Dette skiftet i NATO-strategi gjorde også at hele innretningen på det norske Forsvaret ble lagt om. Fra ca. år 2000 gikk Forsvaret fra å være et invasjonsforsvar, med store stående styrker som skulle motstå et territorielt angrep på Norge, og til å bli et lite, spesialisert innsatsforsvar, som stiller avanserte stridskrefter til rådighet når NATO/USA ber oss om det.
Dagens NATO er derfor ingen defensiv forsvarsallianse, slik norske medier og NATO-tilhengere hevder. Dagens NATO representerer grenseløs militarisme og krig, og trusler om krig, for å oppnå politiske mål som gagner alliansens patron – USA. Med sin overlegne militære slagkraft (nesten 60 % av verdens samlede militærutgifter), vanvittige opprustningsplaner og atomvåpenstrategi, umettelige ekspansjon og illegitime maktambisjoner over hele kloden, er den USA-styrte militærblokken en konstant trussel mot verdensfreden.
NATO er ingen beskyttelse mot krig. Det er tvert imot. NATO-strategien er en oppskrift på krig. For Norge betyr medlemskapet at vi må stille opp i kriger mot stater som aldri har angrepet oss, fordi norske politikere gang på gang presses til å vise seg som «en god alliert». NATO-medlemskapet gjør Norge til en krigsnasjon, i sterk kontrast til det nasjonale selvbildet av Norge som en fredsnasjon.
Derfor har norske styrker flere ganger siden 1999 deltatt i ulovlige kriger startet på grunnlag av løgner, med katastrofale følger for de land som er blitt angrepet og okkupert av NATO.
AKI sier i vår plattform:
– NATO er en destruktiv og aggressiv krigsallianse og må oppløses.
Om baseavtalen
For politiske strateger som er opptatt av å sikre USAs globale herredømme, er Norge en brikke som skal brukes på best mulig vis i et større, geopolitisk spill. Slik er baseavtalen om «forsvarssamarbeid» en avtale som bare en vasallstat kan skrive under på. Det er viktig å understreke at baseavtalen ikke har noe med NATO å gjøre. Dette er en bilateral avtale mellom USA og Norge, og den gjelder uavhengig av om det vidunderlige skulle skje; at Norge melder seg ut av NATO.
Avtalen ble signert av Solberg-regjeringen i 2021, og vedtatt i Stortinget i 2022. I første omgang ble 4 norske militære anlegg definert som såkalte «omforente områder» – Rygge, Sola, og Evenes flystasjoner, og Ramsund orlogsstasjon. «Omforente områder» er en orwellsk eufemisme, konstruert for å avdramatisere og skjule hva det egentlig dreier seg om; nemlig amerikanske militærbaser på norsk jord.
I år har Støre-regjeringen godkjent 8 nye slike områder, deriblant Haakonsvern orlogsstasjon her i Bergen. Vi snakker nå altså om 12 amerikanske militærbaser, plassert på eksisterende norske militære anlegg.
Dette har kommet i stand på USAs initiativ. Det er USA som har presset på for å få tilgang til disse militærbasene, og det er den norske regjeringen som har gitt etter. Vi vet at USA opprinnelig ba om 20 slike baser. Men det trenger ikke stoppe her, avtalen åpner nemlig opp for å utvide antallet senere. Avtalen som Stortinget har godkjent er gyldig i 10 år i første omgang.
Før henvendelsen til Norge, som kom i 2018, hadde USA allerede inngått lignende avtaler med Polen, Estland, Latvia, Litauen, Ungarn, Bulgaria og Romania. Etter at Norge gikk med på USAs ønsker har regjeringene i Danmark, Sverige og Finland signert samme type avtaler. I alt får vi nå 47 amerikanske militærbaser i Norden. Den nærmeste ligger bare 50 kilometer fra den russiske grensen i Finland.
I praksis betyr dette at Norden som blokk frasier seg nasjonal styring over forsvarspolitikken og legger sin skjebne i USAs hender. Det angivelige samarbeidet som er innbakt i avtalen skjer på USAs premisser. Avtalen inneholder uakseptable elementer for en selvstendig nasjon.
Etter særskilt avtale kan deler av områdene stilles til eksklusiv amerikansk disposisjon, herunder oppstilling og utplassering av styrker og materiell. Hva USA tar med seg inn på disse basene har norske myndigheter ikke noe med. Amerikanske styrker gis nemlig tillatelse til å kontrollere tilgangen til de delene av «omforente områder» der det er avtalt eksklusiv amerikansk bruksrett. Norske myndigheter gir altså fra seg ansvaret for hva amerikanerne tar med seg inn på basene.
Som det fremgår av avtalens artikkel XI punkt 3:
«Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA.» Et slikt «samtykke» vil amerikanerne naturligvis aldri gi.
Haakonsvern orlogsstasjon
Dette er hovedbasen for det norske Sjøforsvaret. Det er Nord-Europas største marinebase og Norges største militærleir, med 3.500 militære og sivilt ansatte. Det er også den ene av to havner i Norge der amerikanske atomubåter kan legge til kai (den andre er Grøtsund i Tromsø).
Nå skal det brukes store summer på å ruste opp Haakonsvern, og på en ny flåte av krigsfartøyer som skal ha Haakonsvern som sin faste base. «Satsingen gjør Bergen til en NATO-hovedstad», ifølge Stortingsrepresentant Hans Inge Myrvold (Sp).
Et infrastrukturprosjekt til 740 millioner kroner er allerede vedtatt. Fem nye fregatter skal anskaffes, med opsjon på ytterligere én. Fregattprosjektet er den mest kostbare enkeltsatsingen i langtidsplanen for Forsvaret. Norge har allerede bestilt fire nye ubåter fra Tyskland. Nå utvides prosjektet med en ubåt og med opsjon på ytterligere en. De fire ubåtene har alene en kostnadsramme på vel 48 milliarder kroner. Det blir store investeringer på Haakonsvern i forbindelse med de nye ubåtene. Det er allerede vedtatt et prosjekt med en kostnadsramme på 4 milliarder. Mot 2026 skal det investeres ytterligere 6 milliarder kroner, ikke minst for å kunne håndtere ytterligere en ny ubåt og samtidig vedlikeholde den eksisterende ubåtflåten. Dette arbeidet skal være ferdig i 2027.
I dag er Haakonsvern det eneste stedet i Sør-Norge med militær maritim verkstedkapasitet, inkludert fjellhall med tørrdokk. Det vi vet om USAs planer for Haakonsvern er at de ønsker å forbedre evnen til logistikkunderstøttelse. Dette kan inkludere utvidet kapasitet til lagring av ammunisjon og drivstoff, utbedring av fasiliteter for vedlikehold, og lagring av reservedeler til marinefartøyer.
Men hva skjer om Norge ønsker å si opp avtalen?
Da skal vi vite at Iraks parlament flere ganger har vedtatt at amerikanske styrker skal forlate landet, uten at USA har etterkommet kravet. Her deltar Norge som en del av okkupasjonsstyrkene, med ca. 30 vaktsoldater på den enorme amerikanske flybasen der. Når Niger vil avvikle USAs dronebase i landet, nekter også USA å etterkomme kravet, selv om det har kommet ulike signaler de siste dagene. Tchad har nå også bedt USAs militære forlate landet, så får vi se om de gjør det.
Vi kan altså ikke regne med at USA automatisk vil gi opp disse basene på norsk jord, selv om Stortinget skulle vedta det. De amerikanske militærbasene på norsk jord er rett og slett en alvorlig trussel mot norsk suverenitet og gjør at vi har satt oss selv i en okkupasjonsliknende tilstand.
For USA og NATO er Norden den nordlige flanken i kampen mot Russland, men også indirekte mot Kina, som de ser på som Russlands allierte.
Norge er en stormakt når det kommer til militær etterretning, og en av de viktigste samarbeidspartnerne for USA. Journalist og forfatter Bård Wormdal har gjennom sin gravejournalistikk stilt spørsmålet om den norske militære Etterretningstjenesten tjener norske eller amerikanske interesser. Faktum er at USA i tiår har finansiert store deler av budsjettet til Etterretningstjenesten. Wormdal har også vist at tjenesten langt på vei er utenfor demokratisk kontroll.
Antikrigs-Initiativet har kjempet mot de amerikanske basene siden denne saken kom opp. Vi har aksjonert mange ganger i Bergen sentrum, og tre ganger ute på Haakonsvern.
Det er jo egentlig innlysende: En liten stat som Norge har helt andre sikkerhetspolitiske interesser enn en supermakt med globale maktambisjoner. Baseavtalen drar oss i enda større grad inn i USAs geopolitiske maktkamp og kan i verste fall gjøre oss til et angrepsmål i en potensiell militær konflikt.
Denne artikelen ble publisert av Spartakus.