Nyhetsbrev steigan.no 29.03.2023
Britisk kreftforsker: Kreft utvikler seg raskt etter Covid-booster-vaksine
Journalist ydmyket FN-talsmann for åpen scene
Ble minesveiperen KNM «Otra» brukt til trening av Nord Stream-sabotørene?
Lockdown – en krig mot barn og unge
The Great Food Reset har begynt
Den kinesiske fredsplanen for Ukraina
‘Den minkende banden av Irak-besatte’ – Evig krig og medias medvirkning
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Britisk kreftforsker: Kreft utvikler seg raskt etter Covid-booster-vaksine
Av skribent - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/britisk-kreftforsker-kreft-utvikler-seg-raskt-etter-covid-booster-vaksine/
Av The Exposé
Dr. Angus Dalgleish, en anerkjent onkolog som praktiserer i Storbritannia, skrev nylig et åpent brev til sjefredaktøren for det medisinske tidsskriftet The BMJ, (British Medical Journal), der han oppfordret tidsskriftet til at skadelige effekter av Covid-injeksjoner «må offentliggjøres og diskuteres umiddelbart» på grunn av at kreft og andre sykdommer utvikler seg raskt blant de som har fått booster-vaksiner. Dr. Dalgleish er professor i onkologi ved St George’s, University of London.
Professor Dalgleish’s brev:
Kjære Kamran Abbasi,
Covid trenger ikke lenger et vaksineprogram, for gjennomsnittlig alder for død av Covid i Storbritannia er 82, og av alle andre årsaker 81 år, og fallende.Sammenhengen med blodpropper, myokarditt, hjerteinfarkt og hjerneslag er nå godt forstått, det samme er sammenhengen med myelitt og nevropati. Imidlertid er det nå en annen grunn til å stoppe all covid-vaksinering: Som praktiserende onkolog ser jeg mennesker med en stabilisert sykdom, raskt utvikle seg etter å ha blitt tvunget til ta en booster-vaksine.
Selv innenfor mine egne personlige kontakter ser jeg sykdomsutvikling etter boostervaksinene. De forklarer at de var tydelig uvel noen dager til uker etter boosteren – en utvikler leukemi, to arbeidskolleger fikk kreft i lymfe-systemet, og en gammel venn som har følt at han har hatt long covid siden han fikk boosteren og som etter å ha fått alvorlig smerte i ben (skjelett).
Jeg er erfaren nok til å vite at dette ikke er tilfeldige anekdoter, spesielt ettersom det samme mønsteret sees i Tyskland, Australia og USA. Rapportene om svekket immunforsvar i flere uker etter mRNA-injeksjon kan stemme, ettersom alle disse pasientene har melanom eller B-cellebasert kreft, som er svært utsatt når immunforsvaret er redusert, og dette før rapportene om at genene som bekjemper kreft inaktiveres av mRNA-injeksjoner i laboratorie- eksperimenter. Dette må offentliggjøres og debatteres umiddelbart.
Angus Dalgleish, MD FRACP FRCP FRCPath FmedSci.
I sitt brev viser prof. Dalgleish til B-cellebaserte sykdommer og kreftformer. I følge British Society for Immunology spiller B-celler en viktig rolle i å styre immunforsvaret og feil styring av B-cellefunksjonen kan føre til alvorlige konsekvenser. Som for eksempel: Kreft, autoimmunitet, ikke-autoimmun inflammatorisk sykdom, ved transplantasjon, ved kroniske sykdommer, spredning av HIV.
Prof. Dalgleish behandler kreftpasienter og er sjokkert og forferdet over det han ser – og ikke bare hos pasientene, men også hos slektninger og venner. Dette inkluderer raskt voksende og aggressive kreftformer, tilbakefall av kreft som i noen tilfeller hadde vært borte i 25 år eller mer. Disse kreftformene forekommer blant vaksinerte, og etter prof. Dalgleish sin mening utløses de av booster-injeksjoner. I et intervju med Dr. Tess Lawrie i går på Tess Talks, snakket professor Dalgleish om dette og hva han er vitne til hos pasientene, familien og vennene sine. Han nevnte også:
Hvordan folk som har vært kreftfrie i årevis, nå begynner å få tilbakefall etter å ha fått en Covid-booster-injeksjon. Hvordan hans tidligere HIV-forskning gjorde at han bedre forsto at Covid-injeksjonene kom til å forårsake koagulering og nevrologiske problemer. At han og hans kollega slo alarm, sendte inn funnene sine til myndighetene, og ingen tiltak er iverksatt.
Fra The Exposé, publisert 27 mars 2023.
Oversatt fra engelsk av Northern Light for Derimot.no. Linker og link til videointervju med Dr. Tess Laurie i originalartikkelen.
Are Covid boosters causing cancer?
Journalist ydmyket FN-talsmann for åpen scene
Av red. PSt - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/journalist-ydmyket-fn-talsmann-for-apen-scene/
Det blir stadig vanskeligere for USA å rettferdiggjøre sin okkupasjon av en tredel av Syrias territorium, samtidig som landet skal framstille seg som hvite riddere for den nasjonale uavhengigheten og sjølråderetten. Og det blir ikke lettere for deres lydige tjenere i FN-apparatet å dekke over det heller.
Farhan Haq som er talsmann for FNs generalsekretær sa i en uttalelse at «Det er ingen amerikanske væpnede styrker inne i Syria.»
Men han ble svar skyldig overfor den kinesiske reporteren på hvorfor USAs okkupasjon av Syria ikke er ulovlig.

Norske journalister jobber også i FN-bygget. De kunne gjort samme jobb som sin kinesiske kollega, ikke minst fordi Norge sitter i Sikkerhetsrådet. Men det gjør de ikke.
Ble minesveiperen KNM «Otra» brukt til trening av Nord Stream-sabotørene?
Av red. PSt - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/ble-minesveiperen-knm-otra-brukt-til-trening-av-nord-stream-sabotorene/
I sin epokegjørende avsløring av hvem som sto bak sabotasjen mot Nord Stream skrev gravejournalisten Seymour Hersh: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream rørledningene.
Skoleavisredaksjonen med det misvisende navnet Faktisk.no brukte mye plass på å prøve å diskreditere Seymour Hersh fordi han hevdet at en norsk minesveiper av Alta-klassen ble brukt i sabotasjeaksjonen mot Nord Stream. Kan man ikke sjøl være en prisbelønnet gravejournalist, kan man i det minste bruke sin trygge statlig- og mediehusfinansierte jobb til å sjikanere en som er det.
Men det er mye mer i denne historien enn de store norske mediene og «faktisk» later som, også på norsk side.
Nettavisa Document.no har latt den erfarne journalisten Alf R. Jacobsen se på dette, og det har han gjort grundig. Jacobsen har en karriere som en av Norges fremste gravejournalister. Vi hentet ham i sin tid fra Alle Menn til Klassekampen, der han gjorde en veldig god jobb. Og han har fortsatt med det i andre medier.
26. mars skrev han artikkelen Ble minesveiperen KNM «Otra» brukt til trening av Nord Stream-sabotørene? i Document.no. Han kommenterer utspillet fra «Faktisk» slik:
Blant annet har en lang rekke besserwissere, forståsegpåere og journalistiske jyplinger forsøkt å latterliggjøre Hersh fordi hans kilder har sagt – og står fast på – at Norge lånte ut en «Alta-klasse» minesveiper til oppdraget. La oss derfor begynne med begynnelsen: I 1990-årene bygde Norge i alt ni minesveipere av en ny type – som en slags hybrid mellom katamaraner og luftputefartøyer. Pengemangel og varierende erfaringer har gjort at antallet nå er redusert til fire: to minesveipere av Alta-klassen kalt KNM «Otra» og KNM «Rauma», og to minejegere av Oksøy-klassen, kalt KNM «Måløy» og KNM «Hinnøy». Fartøyene er tilnærmet identiske, bortsett fra at de to første er mer tradisjonelle og kan sveipe et helt minefelt, mens de to sistnevnte er utstyrt med roboter og kan gå etter individuelle miner.
Vi må innrømme at vi gjerne skulle ha gjort denne jobben sjøl, men vi er ikke mindre enn at vi kan glede oss over at det drives god journalistikk hvor det nå enn måtte være.
Vi siterer noen få avsnitt av Jacobsens artikkel:
Alt var en kamuflasje
Krigspropagandaen som fylte store deler av massemedia, registrerte knapt rystelsene under overflaten. De visste heller ikke at den delvis demente president Joe Biden allerede før jul i 2021 hadde gitt sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, den aggressive hauken Jake Sullivan, ordre om å planlegge et skjult angrep på rørledningene Nord Stream 1 og 2, som var bygd for å føre gass gjennom Østersjøen fra Russland til Tyskland. Strømmen av naturgass var foreløpig stoppet av boikotten. Men Biden og den hardkokte demokratiske klikken som styrte amerikansk politikk fra presidentens bakværelse, ville ha rørene totalt ødelagt hvis vinteren ble kald, tyskerne begynte å fryse, og regjeringen i Berlin viste tegn til svakhet.
Den politiske ordren ble kort etter omsatt til et militært direktiv som fastslo at hovedformålet med vårens og sommerens øvingsprogram skulle være «samkjøring mellom ordinære operasjoner og spesialoperasjoner, og spesielt minerydding og bruken av ubemannede roboter under vann».
Det hele var en fasade som skulle skjule det egentlige formålet: sabotasjen av Nord Stream 1 og 2. Mønsteret ble fulgt da USS «Kearsage» og den amerikanske kontingenten av skip, US Marines, minedykkere og undervannsfarkoster begynte treningen utenfor kysten av North Carolina i mars, fortsatte under øvelsen Northern Viking 22 ved Island i begynnelsen av april og den bilaterale øvelsen mellom USA og Norge i Troms i midten av måneden – før kursen ble satt mot Østersjøen i mai, der Baltops 22 skulle være høydepunktet med Bornholm og de to russisk-tyske rørledningene som hovedmål.
Ba om hjelp i Norge
Selve dykkingen representerte ikke noe stort problem, og operatørene fra Florida var eksperter på bruk av trimix-gass – en blanding av oksygen, nitrogen og helium som ga stor frihet under vann og ikke slapp ut bobler som vanlige froskemenn. Det som manglet, var noe helt annet, og som høyst sannsynlig ble oppdaget under reisen over Atlanteren og øvelsene på Island og i Troms: lokal erfaring og eksakt kunnskap om hvor ladningene best kunne plassere
Av de to minesveiperne av Alta-klassen var KNM «Rauma» på verksted store deler av 2022. Den eneste aktuelle kandidaten som Hershs kilder kan ha i tankene, er KNM «Otra» – og der viser et nøyere studium av kildene et høyst interessant bilde. Det kan selvsagt være et sammentreff av tilfeldigheter, men nettopp i dagene 30. mai til 3. juni, rett før Baltops 22 startet, gjennomførte KNM «Otra» en rekke tokt i området mellom ilandføringsterminalene Kollsnes og Sture i Øygarden og raffineriet på Mongstad.
Vi avslutter sitatene der. Les resten i originalen.
Vi har vært i kontakt med Hersh etter at han skrev oppfølgeren Fra Tonkinbukta til Østersjøen der han viser at det ikke er første gang Norge bistår USA med provokasjoner. Faktisk medvirket norske militære i den falsk-flagg operasjonen som ble påskuddet for Vietnamkrigen, en krig som kom til å koste over 3,5 millioner mennesker livet. Vi tipset ham om at Norge, ikke minst etter at oljeformuen er blitt så stor er blitt en viktig finansieringskilde for USAs ulovlige kriger mange steder.
Les: Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?
Og det er ingen tvil om at Norge har et maritimt miljø der kompetansen for undervannsoperasjoner er i verdensklasse. Av alle disse grunnene var det ikke merkelig at amerikanerne ville bruke norsk ekspertise i sin forbryterske krigshandling mot Tyskland og Europa.
Lockdown – en krig mot barn og unge
Av red. PSt - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/lockdown-en-krig-mot-barn-og-unge/
Alle som har den minste interesse for barn og ungdoms levevilkår og som vet litt om hvordan en nedstngning av samfunnet virker ikke minst på barns og ungdoms psykiske og fysiske helse har visst det lenge allerede. Den totalt unødvendige lockdownpolitikken med sine skolestengninger, sosial distansering, maskebruk og det hele, har hatt dramatisk ødeleggende virkninger på barn og unge.
Nå begynner fakta mer og mer å komme på bordet. Og det er stygt. WHO og verdens regjeringer og helsebyråkrater har ført en massiv krig mot barn og ungdom, en krig som milliardærene vant og de unge tapte – og som de fortsatt vil tape i årene som kommer, kanskje hele livet.
Og sjøl hovedstrømsmediene begynner å skrive om det, slik CBS News gjør her: COVID’s education crisis: A lost generation?
Det kan se ut som pandemien er over; stadionene er åpne igjen, publikum er overalt, og knapt en maske i sikte. Men COVID skadet mange ting du ikke lett kan se, spesielt på skolene. «Jeg føler at jeg bare trenger å stå på en fjelltopp og bare rope: ‘Ta dette seriøst! Alt står på spill akkurat nå!'» sa Geoffrey Canada, grunnlegger av Harlem Children’s Zone på Manhattan.
Han sier at når det gjelder hvordan pandemien påvirket utdanning, var nyheten overraskende, og definitivt ikke på noen god måte. «Vi har dataene nå, og ting er dårlige; de er faktisk verre enn de fleste av oss trodde,» sa Canada. «Faktisk vil jeg fortelle deg at vi har en utdanningskrise akkurat nå.»
Canada sier at man ser det på testresultater i alle fag. 40% av barna i åttende klasse skjnner ikke grunnprinsippene i matematikk, og det gjelder særlig de fattigste barna, men slett ikke bare dem. «Det skjer over hele USA. Det er et dramatisk fall i resultatene. Og det er mye mer vold og adferdsproblemer. Jeg har aldri sett noe maken til dette.»
Og det er ikke vanskelig å se hvordan det skjedde, skriver Tracy Smith i CBS. Eksperter sier fjernundervisning og mangel på datamaskiner hjemme har skylda. Legg til det frykten for å se familiemedlemmene dine dø, og det er ikke rart at millioner av unge mennesker hadde problemer med å lære, eller til og med klare seg gjennom dagen.
Heather Hhuszti, psykologsjef ved Southern California’s Children’s Hospital Orange County, sa at selv hun ikke kunne tro hvor mange barn som trengte hjelp. «Vi har sett en økning på 50 % i antall barn som kommer til våre akuttmottak fra begynnelsen av pandemien til forrige regnskapsår.»
«Barn var i en slags psykisk helsekrise?» spurte Smith.
«Ja. Det vi sier (de av oss i barns mentale helse) er at det brant glør selv før pandemien, og pandemien kom og bare kastet bensin på bålet. Vi ser at flere og flere barn kommer inn. som har selvmordstanker, vi ser flere og flere barn komme inn som sier: «Karakterene mine har sunket, jeg kan ikke fungere lenger.» Og hvis vi ikke hjelper barna med å håndtere noen av disse mentale helseproblemene, kan de ikke lære effektivt. Disse barna sliter.»
Og det større bildet her, ifølge lærere som Geoffrey Canada, er at disse barna og ungdommene vil være en slags tapt generasjon: underutdannet til et punkt hvor det trekker ned framtida deres, og vår.
En Stanford-studie viser lavere livstidsinntekt for studenter fra pandemitiden
Det kan ta år for barn å komme seg etter pandemisk læringsgap, viser forskning («CBS Evening News»)
«Det er en hel gruppe unge mennesker som ikke kommer til å få den typen utdanning som vil gi dem adgang til de beste jobbene,» sa Canada. «Det kommer til å koste mange barn titusenvis av dollar i inntektene, eller antakelig noen hundretusenvis av dollar.»
Krigen mot barn og unge
Allerede i mai 2020 visste man at covid-19 var nesten risikofritt for barn og unge. Den verdensberømte forskeren på epidemistatistikk, John Ioannidis slo allerede da fast at det var en forsvinnende liten fare for at barn og unge skulle dø av dette viruset. I ettertid har han fått bekreftet disse tallene og i en ny artikkel fra 2022 slo han fast at data fra hele verden viser at Median Infection fatality rate (IFR) var 0,0003 % ved 0-19 år, 0,003 % ved 20-29 år. Eller snudd den andre veien: overlevelsesraten for alderen 0-19: 99.9973%.
Les: Studie fra Yale: Faren for å dø av covid er forsvinnende liten
Likevel turte man fram med skolestenginger og maskepåbud og drev daglig psykisk terror gjennom alle mediekanaler og fra skolemyndigheter og katetere over hele verden. Og resulatene begynner å komme til overflaten. De lar seg ikke skjule lenger:
Tyskland: Barneskoleelever blir stadig dårligere til å lese og regne
Skolestengninger førte til utdanningskrise
Forskning: Lockdown 20 ganger mer dødelig enn Covid
– Læringstapet etter lockdownperioden er en global katastrofe
I Norge har alle stortingspartiene støttet lockdownpolitikken og skolestengingene. Skolepartiene Rødt og SV var blant de verste. I Rødt ble det til og med i praksis forbudt for medlemmer og tillitsvalgte å kritisere denne politikken.
Vil disse politikerne noen gang bli i stand til å innrømme at de har begått et overgrep mot barn og unge som knapt mangler sidestykke? Vi tviler.
The Great Food Reset har begynt
Av Thomas Fazi - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/the-great-food-reset-har-begynt/
Vi taper alle på den globale krigen mot bøndene
Av Thomas Fazi.
Frankrike står i flammer. Israel er i kaos. USA står overfor et nytt 6. januar. I Nederland er imidlertid det politiske etablissementet i ferd med å vakle på grunn av en helt annen type protest – en som kanskje mer enn noen annen som raser i dag, truer med å destabilisere den globale ordenen. Seieren til Bonde-borgerbevegelsen (BBB) i det nylige provinsvalget representerer et ekstraordinært resultat for et anti-etablissementsparti som ble dannet for drøyt tre år siden. Men igjen, dette er ikke vanlige tider.
Les: Bondebevegelsen gjorde et brakvalg i Nederland
BBB vokste ut av massedemonstrasjonene mot den nederlandske regjeringas forslag om å kutte nitrogenutslippene med 50 % i landets jordbrukssektor innen 2030 – et mål som er designet for å overholde EUs utslippsreduksjonsregler. Mens store oppdrettsselskaper har midler til å nå disse målene – ved å bruke mindre nitrogengjødsel og redusere antallet husdyr – vil mindre, ofte familieeide gårder bli tvunget til å selge eller stenge. Faktisk viser et kraftig redigert dokument fra EU-kommisjonen, at det er nettopp dette som er strategiens mål: «utvide landbruket, særlig ved å kjøpe ut eller stenge gårder, med sikte på å redusere husdyrhold»; dette ville «først være på frivillig basis, men obligatorisk oppkjøp er ikke utelukket om nødvendig».
Det er derfor ingen overraskelse at planene utløste massive protester fra bønder, som ser det som et direkte angrep på deres levebrød, eller at BBBs slagord – «No Farms, No Food» – vant gjenklang hos velgerne. Men bortsett fra bekymringer om virkningen av tiltaket på landets matsikkerhet, og på en flere hundre år gammel livsstil på landsbygda som er integrert i nederlandsk nasjonal identitet, er begrunnelsen bak dette drastiske tiltaket også tvilsomt. Landbruket står for øyeblikket for nesten halvparten av landets produksjon av karbondioksid, men Nederland er ansvarlig for mindre enn 0,4 % av verdens utslipp. Ikke rart at mange nederlendere ikke klarer å se hvordan et så ubetydelig utslipp rettferdiggjør en fullstendig overhaling av landets jordbrukssektor, som allerede regnes som en av de mest bærekraftige i verden: I løpet av de siste to tiårene har vannavhengigheten for nøkkelavlinger blitt redusert med ca. mye som 90 %, og bruken av kjemiske sprøytemidler i veksthus er nesten helt eliminert.
Bønder påpeker også at konsekvensene av nitrogenkuttet vil strekke seg langt utover Nederland. Landet er tross alt Europas største eksportør av kjøtt og den nest største landbrukseksportøren i verden, like bak USA – med andre ord vil planen få mateksporten til å kollapse på et tidspunkt hvor verden allerede står overfor mangel på mat og ressurser. Vi vet allerede hvordan dette kan komme til å se ut. Et liknende forbud mot nitrogengjødsel ble gjennomført på Sri Lanka i fjor, med katastrofale konsekvenser: det forårsaket en kunstig matmangel som kastet nesten to millioner srilankesere ut i fattigdom, noe som førte til et opprør som styrtet regjeringa.
Gitt den irrasjonelle karakteren til denne politikken, mener mange protesterende bønder at den ikke bare kan skyldes på de urbane «grønne elitene» som for tidan styrer den nederlandske regjeringa. De antyder at en av de underliggende årsakene til tiltakene er å presse småbønder ut av markedet, slik at de kan kjøpes ut av multinasjonale landbruksgiganter som forstår den enorme verdien av landets jordbruksland – ikke bare er det svært fruktbart, men det er også strategisk plassert med lett tilgang til den nordlige Atlanterhavskysten (Rotterdam er den største havna i Europa). De påpeker også at statsminister Rutte er agendabidragsyter i World Economic Forum, som er kjent for å være drevet av de multinasjonale selskapene, mens hans finansminister og sosial- og arbeidsminister også er knyttet til WEF.
Kampen som utspiller seg i Nederland ser ut til å være en del av et mye større spill som søker å «tilbakestille» det internasjonale matsystemet. Liknende tiltak blir for tida innført eller vurdert i flere andre europeiske land, inkludert Belgia, Tyskland, Irland og Storbritannia (hvor regjeringen oppfordrer tradisjonelle bønder til å forlate bransjen for å frigjøre land til nye «bærekraftige» bønder). Som den nest største bidragsyteren til klimagassutslipp, etter energisektoren, har landbruket naturlig havnet i kikkertsiktet til Net Zero-forkjemperne – det vil si praktisk talt alle store internasjonale og globale organisasjoner. Løsninga, blir vi fortalt, er «bærekraftig landbruk» – et av FNs 17 bærekraftsmål (SDG), som danner deres «Agenda 2030”.
Denne saka er nå skjøvet til toppen av den globale agendaen. Sist novembers G20-møte på Bali ba om «en akselerert transformasjon mot bærekraftig og motstandsdyktig landbruk og matsystemer og forsyningskjeder» for å «sikre at matsystemer bedre bidrar til tilpasning og demping til klimaendringer». Bare noen få dager senere, i Egypt, lanserte COP27s årlige Green Agenda Climate Summit sitt initiativ med sikte på å fremme «et skifte mot bærekraftige, klimabestandige, sunne dietter». Innen et år tar organisasjonen for mat og landbruk som mål å lansere et «veikart» for å redusere klimagassutslipp i landbrukssektoren.
Sluttspillet er antydet i flere andre FN-dokumenter: redusere nitrogenbruk og global husdyrproduksjon, senke kjøttforbruket og fremme mer «bærekraftige» proteinkilder, som plantebaserte eller laboratoriedyrkede produkter, og til og med insekter. FNs miljøprogram har for eksempel uttalt at det globale forbruket av kjøtt og meieriprodukter må reduseres med 50 % innen 2050. Andre internasjonale og multilaterale organisasjoner har presentert sine egne planer for å transformere det globale matsystemet. EUs Farm to Fork-strategi «tar sikte på å akselerere vår overgang til et bærekraftig matsystem». I mellomtiden har Verdensbanken i sin handlingsplan for klimaendringer for 2021–2025, sier at 35 % av bankens totale finansiering i denne perioden vil bli viet til å transformere landbruk og andre nøkkelsystemer for å håndtere klimaendringer.
Ved siden av disse mellomstatlige og multilaterale organene er et stort nettverk av «interessenter» nå viet til «grønngjøring» av landbruk og matproduksjon – private stiftelser, offentlig-private partnerskap, frivillige organisasjoner og selskaper. Reset the Table, en Rockefeller Foundation-rapport fra 2020, ba om å gå bort fra et «fokus på å maksimere aksjonæravkastningen» til «et mer rettferdig system fokusert på rettferdig avkastning og fordeler for alle interessenter». Dette kan høres ut som en god idé, helt til man tenker på at «interessentkapitalisme» er et konsept som er sterkt fremmet av World Economic Forum, som representerer interessene til de største og mektigste selskapene på planeten.
Rockefeller Foundation har veldig nære bånd til WEF, som sjøl oppmuntrer bønder til å omfavne «klimasmarte» metoder for å gjøre «overgangen til netto-null, naturpositive matsystemer innen 2030». WEF er også en stor tro på behovet for å drastisk redusere storfehold og kjøttforbruk og gå over til «alternative proteiner».
Les: Hvem står bak The Great Food Reset?
Uten tvil den mest innflytelsesrike offentlig-private organisasjonen spesifikt «dedikert til å transformere vårt globale matsystem» er EAT-Lancet Commission, som i stor grad er modellert rundt Davos «multistakeholderist»-tilnærming. Dette er basert på forutsetningen om at global politikkutforming bør formes av et bredt spekter av ikke-valgte «interessenter», som akademiske institusjoner og multinasjonale selskaper, som arbeider hånd i hanske med regjeringer. Dette nettverket, medstiftet av Wellcome Trust, består av FN-byråer, verdensledende universiteter og selskaper som Google og Nestlé. EATs grunnlegger og president, Gunhild Stordalen, en norsk filantrop som er gift med en av landets rikeste menn, har beskrevet hennes intensjon om å organisere et «Davos for mat».
Les: Gunhild Stordalen og hennes EAT-milliardærer
EATs arbeid ble opprinnelig støttet av Verdens helseorganisasjon, men i 2019 trakk WHO sin tilslutning etter at Gian Lorenzo Cornado, Italias ambassadør og faste representant ved FN i Genève, stilte spørsmål ved det vitenskapelige grunnlaget for kostholdsregimet som ble presset fram av EAT – som er fokusert på å fremme plantebasert mat og ekskludere kjøtt og andre animalske matvarer. Cornado hevdet at «en standard diett for hele planeten» som ignorerer alder, kjønn, helse og spisevaner «ikke har noen vitenskapelig begrunnelse i det hele tatt» og «ville bety ødeleggelsen av tusenårige sunne tradisjonelle dietter som er en fullverdig del av kulturarven og sosial harmoni i mange nasjoner».
Kanskje viktigere, sa Cornado, er det faktum at det kostholdet som blir anbefalt av kommisjonen «også er ernæringsmessig mangelfullt og derfor farlig for menneskers helse» og «vil absolutt føre til økonomisk depresjon, spesielt i utviklingsland». Han reiste også bekymring for at «total eller nesten fullstendig eliminering av mat av animalsk opprinnelse» ville ødelegge storfehold og mange andre aktiviteter knyttet til produksjon av kjøtt og meieriprodukter. Til tross for disse bekymringene, som er reist av et ledende medlem av verdens fremste folkehelseorgan og delt av et nettverk som representerer 200 millioner småskalabønder i 81 land, fortsetter EAT å spille en sentral rolle i det globale presset for radikal transformasjon av matsystemene. På FNs toppmøte om matsystemer i 2021, som kom fra et partnerskap mellom WEF og FNs generalsekretær, fikk Stordalen en ledende rolle.
Les: George Monbiot’s farming fantasies
Denne fullstendige utviskingen av grensene mellom den offentlige og den private bedriftssfæren i landbruks- og matsektoren skjer også i andre områder – og Bill Gates står et sted i midten. Ved siden av helsevesenet er landbruk hovedfokuset til Bill og Melinda Gates Foundation, som finansierer flere initiativ som har som uttalt mål å øke matsikkerheten og fremme bærekraftig jordbruk, som Gates Ag One, CGIAR og Alliance for a Green Revolution in Africa. Sivilsamfunnsorganisasjoner har imidlertid anklaget stiftelsen for å bruke sin innflytelse til å fremme multinasjonale bedriftsinteresser i det globale sør og presse på for ineffektive (men svært lønnsomme) høyteknologiske løsninger som stort sett ikke har klart å øke den globale matproduksjonen. Gates sin «bærekraftige» landbruksvirksomhet er heller ikke begrenset til utviklingsland. I tillegg til å investere i plantebaserte proteinselskaper, som Beyond Meat og Impossible Foods, har Gates kjøpt enorme mengder jordbruksland i USA, til det punktet å bli den største private eieren av jordbruksland i landet.
Les: Bill Gates: “Alle rike land bør bytte til 100 % syntetisk kjøtt”
Problemet med den globalistiske trenden han legemliggjør er åpenbart: til sjuende og sist er små- og mellomskala jordbruk mer bærekraftig enn storskala industrielt jordbruk, ettersom det typisk er forbundet med større biologisk mangfold og beskyttelse av landskapskarakter. Små gårder gir også en hel rekke andre fellesgoder: de bidrar til å opprettholde levende landlige og avsidesliggende områder, bevare regionale identiteter og tilby sysselsetting i regioner med færre jobbmuligheter. Men viktigst av alt, små gårder mater verden. En studie fra 2017 fant at «bondematnettet» – det mangfoldige nettverket av småskalaprodusenter koblet fra Big Agriculture – mater mer enn halvparten av verdens befolkning ved å bruke bare 25% av verdens landbruksressurser.
Tradisjonelt jordbruk rammes imidlertid nå av et angrep uten sidestykke. Små og mellomstore bønder blir utsatt for sosiale og økonomiske forhold der de rett og slett ikke kan overleve. Bondegårder forsvinner i et alarmerende tempo over hele Europa og andre regioner, til fordel for verdens matoligarker – og alt dette gjøres i bærekraftens navn. I ei tid da nesten en milliard mennesker rundt om i verden fortsatt er berørt av sult kunne ikke leksjonen fra de nederlandske bøndene vært mer presserende eller inspirerende. For nå er det i det minste fortsatt tid til å motstå The Great Food Reset.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
The Great Food Reset has begun
Les også: Regjeringa i Nederland skader matproduksjonen med vilje for å bidra til «The Great Reset»
Den konstruerte matkrisa
Hvem står bak den store reorganiseringen av maten?
Angrep på landbruk og matforsyning
Den kinesiske fredsplanen for Ukraina
Av red. PSt - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/den-kinesiske-fredsplanen-for-ukraina/

Folkerepublikken Kina presenterte en 12-punkts skisse til fredsplan for Ukraina 24. februar 2023. Kina foreslår våpenhvile, forhandlinger om en endelig fredsløsning, opphevelse av alle sanksjoner og forberedelser til en gjenoppbygging av Ukraina etter krigen. USA og NATO har avvist fredsplanen tvert. Russland har sagt at den er interessant og Ukrainas regjering sier at de er «åpne for å diskutere» planen. – Red.
Fra utenriksdepartementet i Folkerepublikken Kina, 24. februar 2023.
1. Respekter alle lands suverenitet
Universelt anerkjent internasjonal lov, inkludert formålene og prinsippene i FNs pakt, må overholdes strengt. Alle lands suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet må opprettholdes effektivt. Alle land, store som små, sterke eller svake, rike eller fattige, er likeverdige medlemmer av det internasjonale samfunnet. Alle parter bør i fellesskap opprettholde de grunnleggende normene som styrer internasjonale relasjoner og forsvare internasjonal rettferdighet og rett. Lik og enhetlig bruk av folkeretten bør fremmes, mens dobbeltmoral må avvises.
2. Forlat den kalde krigens mentalitet
Å forlate den kalde krigens mentalitet betyr at man ikke bør framheve sikkerheten til et land på bekostning av andre. Sikkerheten i en region bør ikke oppnås ved å styrke eller utvide militære blokker. De legitime sikkerhetsinteressene og bekymringene til alle land må tas på alvor og behandles på riktig måte. Det finnes ingen enkel løsning på et komplekst problem. Alle parter bør, etter visjonen om felles, omfattende, samarbeidende og bærekraftig sikkerhet og med tanke på den langsiktige freden og stabiliteten i verden, bidra til å skape en balansert, effektiv og bærekraftig europeisk sikkerhetsarkitektur. Alle parter bør motsette seg jakten på egen sikkerhet på bekostning av andres sikkerhet, forhindre konfrontasjon mellom blokkene og arbeide sammen for fred og stabilitet på det eurasiske kontinentet.
3. Innstill fiendtlighetene
Konflikt og krig gagner ingen. Alle parter må holde seg rasjonelle og utvise tilbakeholdenhet, unngå å puste liv til ilden og forverre spenninger, og forhindre at krisen forverres ytterligere eller til og med kommer ut av kontroll. Alle parter bør støtte Russland og Ukraina i å jobbe i samme retning og gjenoppta direkte dialog så raskt som mulig, for gradvis å trappe ned situasjonen og til slutt oppnå en omfattende våpenhvile.
4. Gjenoppta fredssamtalene
Dialog og forhandlinger er den eneste levedyktige løsningen på Ukraina-krisen. Alle anstrengelser som bidrar til en fredelig løsning av krisen må oppmuntres og støttes. Det internasjonale samfunnet bør forbli forpliktet til den rette tilnærmingen for å fremme samtaler for fred, hjelpe partene i konflikten med å åpne døren til et politisk oppgjør så snart som mulig, og skape betingelser og plattformer for gjenopptakelse av forhandlinger. Kina vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i denne forbindelse.
5. Løs den humanitære krisen
Alle tiltak som bidrar til å lette den humanitære krisen må oppmuntres og støttes. Humanitære operasjoner bør følge prinsippene om nøytralitet og upartiskhet, og humanitære spørsmål bør ikke politiseres. Sivilbefolkningens sikkerhet må beskyttes effektivt, og det bør settes opp humanitære korridorer for evakuering av sivile fra konfliktsoner. Det trengs innsats for å øke humanitær bistand til relevante områder, forbedre humanitære forhold og gi rask, trygg og uhindret humanitær tilgang, med sikte på å forhindre en humanitær krise i større skala. FN bør støttes i å spille en koordinerende rolle i å kanalisere humanitær bistand til konfliktsoner.
6. Beskytt sivile og krigsfanger (POWs).
Partene i konflikten bør strengt overholde internasjonal humanitær lov, unngå å angripe sivile eller sivile anlegg, beskytte kvinner, barn og andre ofre for konflikten, og respektere de grunnleggende rettighetene til krigsfanger. Kina støtter utvekslingen av krigsfanger mellom Russland og Ukraina, og oppfordrer alle parter til å skape gunstigere forhold for dette formålet.
7. Hold atomkraftverk trygge
Kina motsetter seg væpnede angrep mot atomkraftverk eller andre fredelige atomanlegg, og oppfordrer alle parter til å overholde internasjonal lov inkludert konvensjonen om atomsikkerhet (CNS) og resolutt unngå menneskeskapte atomulykker. Kina støtter Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) i å spille en konstruktiv rolle i å fremme tryggheten og sikkerheten til fredelige atomanlegg.
8. Reduser strategisk risiko
Atomvåpen må ikke brukes og atomkriger må ikke utkjempes. Trusselen eller bruken av atomvåpen bør motarbeides. Spredning av atomvåpen må forhindres og atomkrise unngås. Kina motsetter seg forskning, utvikling og bruk av kjemiske og biologiske våpen av ethvert land under noen omstendigheter.
9. Tilrettelegg for korneksport
Alle parter må implementere Black Sea Grain Initiative, signert av Russland, Türkiye, Ukraina og FN, fullt ut og effektivt på en balansert måte, og støtte FN i å spille en viktig rolle i denne forbindelse. Samarbeidsinitiativet om global matsikkerhet foreslått av Kina, gir en gjennomførbar løsning på den globale matkrisen.
10. Stopp ensidige sanksjoner
Ensidige sanksjoner og maksimalt press kan ikke løse problemet; de skaper bare nye problemer. Kina motsetter seg ensidige sanksjoner som ikke er godkjent av FNs sikkerhetsråd. Relevante land bør slutte å misbruke ensidige sanksjoner og «den lange arms jurisdiksjon» mot andre land, for å gjøre sin del i å trappe ned Ukraina-krisen og skape betingelser for utviklingsland til å utvikle sine økonomier og bedre livene til sine folk.
(I hovedsak er «long-arm jurisdiction» en vilkårlig rettspraksis, praktisert av den amerikanske regjeringen på grunn av sin nasjonale makt og økonomiske hegemoni, for å håndheve ekstraterritoriell jurisdiksjon over enheter og enkeltpersoner i andre land på grunnlag av sin nasjonale lov. Overs. tillegg)
11. Holde industri- og forsyningskjeder stabile
Alle parter bør oppriktig opprettholde det eksisterende verdensøkonomiske systemet og motsette seg å bruke verdensøkonomien som et verktøy eller våpen for politiske formål. Felles innsats er nødvendig for å dempe virkningene av krisen og forhindre at den forstyrrer internasjonalt samarbeid innen energi, finans, mathandel og transport og undergraver helbredelsen av den globale økonomien.
12. Fremme gjenoppbygging etter konflikt
Det internasjonale samfunnet må iverksette tiltak for å støtte gjenoppbygging etter konflikt i konfliktsoner. Kina er klar til å yte bistand og spille en konstruktiv rolle i denne bestrebelsen.
Publisert av utenriksdepartementet i Folkerepublikken Kina 24. februar 2023.
China’s Position on the Political Settlement of the Ukraine Crisis
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
‘Den minkende banden av Irak-besatte’ – Evig krig og medias medvirkning
Av skribent - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/den-minkende-banden-av-irak-besatte-evig-krig-og-medias-medvirkning/
Fra MediaLens, 27. mars 2023 Alerts
20 årsdagen for den illegale invasjonen av Irak, ledet av USA og Storbritannia, har nok en gang demonstrert stats- og konsernmedienes underdanighet til vestlig makt. Jeremy Bowen, BBCs internasjonale redaktør, beveget seg så nær sannheten som BBC News tillater i et online-stykke, så vel som et segment i flaggskipet News at Ten på BBC1.
Bowen skrev: «Invasjonen i mars 2003 var en katastrofe for Irak og dets folk.» Han bemerket at:
«George Bush og Tony Blair valgte å starte en krig som drepte hundretusener av mennesker. Begrunnelsene for invasjonen viste seg snart å være usanne. Masseødeleggelsesvåpnene som Tony Blair veltalende insisterte på, gjorde Saddam til en klar og tilstedeværende fare, viste seg å ikke eksistere. Det var en fiasko, ikke bare for etterretningen, men for lederskapet.»
Bowen la til en ytterligere observasjon om dødstallene:
«Ingen vet nøyaktig hvor mange irakere som har dødd som følge av invasjonen i 2003. Estimatene er alle på hundretusener.»
Men dette var feil. Et pålitelig estimat er at minst en million irakere døde som følge av invasjonen.
På BBC News at Ten nevnte Bowen ikke engang Blair eller Bush; langt mindre stemplet dem som «krigsforbrytere» i øynene til mange seere og ekspertkommentatorer. Faktisk betydde BBCs ‘balanse’ at fremtredende fakta ikke ble nevnt; det vanlige lumske fenomenet statskorporativ ‘propaganda ved utelatelse’:
Ved å ikke kalle den amerikansk-britiske invasjonen av Irak i 2003 en «aggresjonskrig».
Ved å ikke påpeke at det, etter Nürnbergs standarder, var den største internasjonale forbrytelsen.
For ikke å nevne at FNs sanksjoner mot Irak på 1990-tallet resulterte i et estimert dødstall på 1,5 millioner, inkludert over en halv million barn under fem år. Sanksjonene ble beskrevet som «folkemord» av FN-tjenestemennene Denis Halliday og Hans von Sponeck. Bowen sa bare at sanksjonene hadde «fått mange mennesker til å lide».
Bowen er selvfølgelig ikke alene i statlige eller konsernmediene for aldri å ha uttalt disse essensielle fakta om Irak-krigen, og den forferdelige innvirkningen av kriminelle FN-sanksjoner som gikk forut for den. Som Noam Chomsky sa i et MSNBC-intervju med Mehdi Hasan:
«Det er et veldig slående faktum at på tjue år kan du ikke finne, i det minste har ikke jeg funnet, en eneste uttalelse, én setning, hvor som helst i nærheten av hovedstrømmen, som sier den mest elementære sannheten: den [invasjonen av Irak] var den største internasjonale aggresjonsforbrytelsen.»
Chomsky la til:
Faktisk har krig blitt omformet i liberale kommentarer som et slags barmhjertighetsoppdrag for å redde lidende irakere fra en ond diktator.
Da statuen av den irakiske lederen Saddam Hussein, på Bagdads Firdos Square, ble revet ned av amerikanske marinesoldater ved hjelp av et M88 pansret kjøretøy den 9. april 2003, holdt Andrew Marr, BBCs daværende politiske redaktør, en karrieredefinerende tale til nasjonen fra utenfor Downing Street 10:
«Helt ærlig, den viktigste stemningen [i Downing Street] er av uhemmet lettelse. Jeg har sett ministre vandre rundt med smil som splittede vannmeloner.
(BBC News At Ten, 9. april, 2003)
Så, hva var betydningen av dette øyeblikket for statsminister Tony Blair? Marr forklarte:
«Det gir ham en ny frihet og en ny selvtillit. Han konfronterte mange kritikere. Jeg tror ikke noen etter dette kommer til å kunne si om Tony Blair at han er en som er drevet av driften av opinionen, eller fokusgrupper eller meningsmålinger. Han utfordret dem alle. Han sa at de ville være i stand til å ta Bagdad uten et blodbad, og at irakerne til slutt ville feire. Og på begge disse punktene har han fått endelig rett. Og det ville være helt uhøflig, selv for hans kritikere, å ikke erkjenne at han i kveld står som en større mann og en sterkere statsminister som følge av dette.»
Denne biten av politisk ‘analyse’ var ikke noe engangstilfelle. Det er faktisk typisk for Washington-Downing Street-narrativet som er selve hjørnesteinen i BBCs «upartiskhet».
Nå, tjue år senere, sier Andrew Marr at sendingen hans fra 2003 var «fryktelig dårlig feilvurdert». Det var den mest patetiske av mea culpas, min synd. Det var ingen innrømmelse av hans eller BBCs rolle i å selge en krig som har hatt så forferdelige konsekvenser for millioner av mennesker i Irak, andre steder i Midtøsten og resten av verden.
Marr sa:
«I dagboken min leser jeg at jeg gikk til sengs forvirret, usikker og utmattet.»
Det så i hvert fall ikke slik ut den dagen. I virkeligheten mistenker vi at Marr var utmattet av å stråle sine egne «smil som splittede vannmeloner».
Roger Mosey, som var ansvarlig for BBCs tv-nyheter da invasjonen av Irak i 2003 fant sted, sa nylig på Twitter:
«Jeg var 33 år i BBC og kunne ikke kommentere regjeringens politikk. Men det er fordi hvis du vil stille de mektige til ansvar, er det bedre at organisasjonen og individene i den blir sett på som upartiske.»
Han ga et antatt eksempel på dette ved å lenke til en BBC Newsnight-spesial fra 2003:
«Blair om Irak med et 100% kritisk publikum og Paxman. Det ville vært mye vanskeligere hvis noen av oss i BBC-teamet hadde vært kjent som Labour eller konservative støttespillere.
Faktisk, som vi beskrev den gangen i et medievarsel, at langt fra å stille Blair til ansvar, visnet Paxmans ‘utfordring ved første tegn på motstand’ fra statsministeren. Det var en desperat fiasko av Paxman. Han ignorerte i hovedsak alle de viktigste punktene som vi og mange andre medlemmer av offentligheten sendte direkte til ham, og der Paxman ble oppfordret til å ta dem opp med Blair.
De historiske nedtegnelsene viser at det selvfølgelig finnes en langvarig, institusjonalisert aversjon i media, mot å seriøst utfordre etablissementets makt, av selv den mest hensynsløse og kyniske typen. BBC er i stor grad en del av det samme maktsystemet.
Krigslangere og apologeter
Hva med den «liberale» avisen Guardian? Tenk på stjernespaltisten Jonathan Freedland som i et smart egoistisk tilbakeblikk på Irak-krigen hevdet at:
«Jeg skrev på disse sidene den gang, og argumenterte for at saken George W. Bush og Tony Blair laget for krig ikke stemte.»
Dette var bemerkelsesverdig frekkhet.
Freedland var faktisk en av de første journalistene som solgte saken for å angripe Irak. Hans artikkel fra november 2001, med tittelen «Turning Towards Iraq», var i hovedsak en lang ukritisk liste over amerikanske krigshaukers grunner til å angripe Irak etter Afghanistan.
Vi viet et medievarsel på den tiden til dette forferdelige stykket:
«Artikkelen fremstår som nøytral, Freedland kommuniserer bare haukenes synspunkter. Men ved å kommunisere bare deres synspunkter, er nettoresultatet at haukenes blir fremstilt som å virke nesten rimelige. I fravær av kritiske kommentarer eller balanserende argumenter (med mindre vi vurderer en kort referanse til Colin Powells «forsiktige» tilnærmingsbalanse), blir leseren sittende igjen å nikke.
I sin siste artikkel i Guardian siterer Freedland BBCs sikkerhetskorrespondent Gordon Corera:
«I mitt sinn lå arvesynden hos spionene, som tok feil.»
«Arvesynden» lå faktisk hos politikere og journalister som uredelig hevdet at besittelse av kjemiske eller biologiske våpen rettferdiggjorde invasjonen av et land som ikke hadde angrepet eller truet Vesten.
Freedland, påvirket for å vise hvor dypt han brydde seg om irakernes lidelser. Og likevel, så langt tilbake som i 2011, da han diskuterte Tony Blairs opptreden i Chilcot høringene om Storbritannias rolle i Irakkrigen, skrev Freedland:
«Det var en elektrisk avslutning på det som så ut til å bli en ganske tørr seanse, en av interesse for de få utover familiene i sorg og den minkende banden av Irak-besatte.»
Journalist og filmskaper John Pilger observerte Freedlands avskyelige artikkel:
«Jonathan Freedland, stemmen til The Guardian, klandrer «spioner og politikere» for ødeleggelsen av Irak, ikke journalistene som solgte den. Freedland fikk den kriminelle Blair til å virke fornuftig, og tillot helten å si, uimotsagt, at han brakte «en krusning av forandring» til Midtøsten.»
Freedland er en av mange journalister og kommentatorer hvis ukritiske aksept, noen ganger entusiastiske forkjempere for pro-krigs retorikk, har ikke hindret deres mediekarrierer; snarere tvert imot.
Beryktet viet David Aaronovitch, en høytstående offiser i konsernmedienes 101. lenestoldivisjon, en gang en Guardian-spalte med hovedbudskapet at:
«Hvis ingenting til slutt blir funnet, vil jeg, som en tilhenger av krigen, aldri tro på noe annet som jeg blir fortalt av vår regjering, eller av USA igjen. Og mer til poenget, det vil heller ingen andre. De våpnene må være der et sted.»
Antagelig klar over at dette ville bli hans journalistiske gravskrift, ett år senere, uten noe irakisk masseødeleggelsesvåpen å finne, publiserte han et haltende, forklarende stykke der han bønnfalt: ‘Tok jeg feil om Irak?’
Aaronovitch har siden hatt lange ansettelser i Rupert Murdochs Times og har siden den gang støttet enhver «humanitær intervensjon» fra USA og Storbritannia for å «bombe verden bedre». Aaronovitch har fortsatt å ‘tro’ på krigspropagandaen fra USA og Storbritannia mer inderlig enn noensinne. Ikke at vi faktisk tror han «tror« noe av det, han er ikke en tosk.
På 20 årsdagen for invasjonen av Irak publiserte Double Down News et kort klipp, tydelig inspirert og informert av Media Lens arbeid, med tittelen:
‘Glem aldri hvordan media solgte, aktiverte og hvitvasket krigen’
Mønsteret med vellykkede karrierer for politikere, journalister og kommentatorer, som alle burde ha blitt fullstendig diskreditert, om ikke holdt ansvarlig for krigsforbrytelser, har blitt gjentatt på begge sider av Atlanterhavet. Her er Tony Blair, Gordon Brown og Alastair Campbell fortsatt fetert som respekterte eldre statsmenn og kunnskapsrike «eksperter» på innenriks- og verdensspørsmål.
Etter å ha overlevd beskyldninger om at han hadde skjemt BBCs ellers plettfrie historikk for «upartiskhet», tvitret fotballkommentator Gary Lineker gjentatte ganger ros for Alastair Campbells diskusjoner om Irak-krigen på Campbells podcast, «The Rest Is Politics». Lineker mente innsiktsfullt:
«Den etterlengtede adresseringen av elefanten i rommet, og det er like fascinerende og opplysende som du forventer.»
Vi kommenterte:
Dette burde fremprovosere dyp forargelse, Campbell deler et reelt ansvar for en ulovlig angrepskrig som tok en million menneskeliv. Men å hylle ham som en som belyser Irak-krigen er greit, ingen legger merke til det, absolutt ingen bekymring for upartiskhet her.»
For å være rettferdig la Spectator merke til et problem med Linekers støtte til Campbell (og Campbells tidligere støtte til Lineker):
‘Campbell leder podcasten Rest Is Politics, som er produsert av Goalhanger Productions, eid av en G Lineker.’
Men selvfølgelig ble Campbells ansvar for massedød i Irak ikke nevnt, og var bare av interesse for «den minkende banden av Irak-besatte».
Blairitt-viruset løper igjen løpsk i partiet lett-Tory Labour, under sin Blairbot-leder, Sir Keir Starmer. John Healey, hans forsvarsminister, tvitret dette på årsdagen for den ulovlige invasjonen som førte til over en million irakiske dødsfall:
«Tjue år etter at Operasjon Telic startet i Irak, takker vi alle som tjenestegjorde og minnes de 179 menneskene som mistet livet. Krigen har hatt en varig innvirkning for mange, og vi fornyer vår forpliktelse i dag til å støtte alle de som har tjenestegjort i vårt forsvar.»
Som Mark Curtis, direktør og medstifter av Declassified UK, sa:
«Dette var summen av hva Labours forsvarspolitiske talsperson sa om Irak, mens partiets utenrikspolitiske talsperson, den latterlige David Lammy, ikke tvitret noe som helst. Arbeiderpartiet er fortrolige med noen hundre tusen døde. De er det imperialistiske juniorpartiet.»
Svarene på Healeys tweet fra medlemmer av offentligheten var oppmuntrende å lese; mennesker med sjel og innsikt. Slik som:
«Ulovlige angrepskriger er så kult når vi gjør dem.»
Og:
«Ingen kommentar til hundretusener av unødvendige dødsfall, destabiliseringen av regionen, som førte til fremveksten av IS? Dette er virkelig en motbydelig tweet»
Og:
«Tjue år etter en ulovlig invasjon du stemte på, kan du ikke engang få deg til å be om unnskyldning til folket i Irak».
Krig! Bra for profitt og karriere
På den andre siden av dammen gjør langerne av Irakkrigen i amerikanske medier det veldig bra tjue år senere, som mediekritiker Adam Johnson observerte:
«Det er ikke bare at mediefigurer som solgte den mest ødeleggende krigsforbrytelsen i det 21. århundre aldri møtte noen profesjonelle konsekvenser, de er mektigere og mer innflytelsesrike nå enn noensinne.»
David Frum var hovedskribent for det Hvite hus under Bush og innførte begrepet «ondskapens akse». Han ble senere en godt betalt og prestisjefylt spaltist for The Atlantic, et innflytelsesrikt amerikansk magasin, og en regelmessig bidragsyter til kabel-TV.
Et annet eksempel er Jeffrey Goldberg. Han var reporter i The New Yorker som fremmet konspirasjonsteorier som knyttet Saddam til 11. september angrepene. Goldberg er nå sjefredaktør i The Atlantic. Johnson påpekte at:
«Som alle andre på denne listen, har han [Goldberg] brukt nylig russisk innblanding i amerikanske valg og aggresjon mot Ukraina for å hvitvaske sitt image og fremme seg selv som en forkjemper for vestlig liberalt demokrati og den liberale regelbaserte orden™.»
Johnson oppsummerte:
«Den nesten ensartede suksessen til alle medlemmene i heiagjengen for Irak-krigen, gir den største leksjonen om hva som virkelig hjelper en å komme videre i det offentlige liv: Det er ikke å ha rett, gjøre det rette eller utfordre makten, men å gå med den rådende vinden og håne alle som tør å gjøre det motsatte.»
Selv i dag begraver den «frie pressen» vanskelige sannheter om Irak. Declassified UK har nettopp avslørt at det britiske oljeselskapet BP har «høstet en bonanza ved tilbakekomsten til Irak etter invasjonen i 2003». I 2009 ble BP tildelt en betydelig andel i landets største oljefelt, Ramaila, nær Basra, som hadde vært okkupert av britiske tropper. Siden 2011 har BP pumpet 262 millioner fat irakisk olje til en verdi av 15,4 milliarder pund. Du vil forgjeves søke etter betydelige, om noen, dekning av dette i de britiske stats- og konsernmediene, ikke minst for å gjøre den skrikende kontrasten mellom den skitne virkeligheten og Blairs skryt i 2003, for å skape et ‘lysere og bedre Irak’, der:
«Eventuelle penger fra irakisk olje vil gå i et fond, FN-administrert, til fordel for det irakiske folket.»
Det viser seg imidlertid at Storbritannias første spesialrepresentant til Irak etter invasjonen, utnevnt av Blair, har gjort det bra: Sir John Sawers, som senere ble med i BPs styre i 2015.
I 2001 bemerket Kevin Maguire, daværende sjefsreporter i Guardian, at BP fikk kallenavnet Blair Petroleum for sine nære forbindelser med regjeringen. Da Sawers begynte i BP som ikke-administrerende direktør i mai 2015, hadde han nettopp gått av som sjef for MI6, Storbritannias eksterne etterretningstjeneste, som han hadde ledet siden 2009. Han har siden «tjent» 1,1 millioner pund i honorar fra selskapet. Hans aksjepost i BP var også verdt £ 135.000 i fjor, opp 181% fra da han begynte i selskapet. «Krig! Hva er det godt for?’ Fortjeneste, både bedriftsøkonomisk og personlig.
Declassified UK rapporterte:
Sawers’ forgjenger som sjef for MI6, Sir John Scarlett, begynte i Statoil etter MI6. Scarlett var den øverste etterretningsoffiseren, ansvarlig for Tony Blairs beryktede dossier om Iraks masseødeleggelsesvåpen, produsert under opptakten til invasjonen. Scarlett «foreslo å bruke dokumentet til å villede offentligheten om betydningen av Iraks forbudte våpen».
Scarletts forgjenger, Sir Richard Dearlove, begynte i Kosmos Energy etter MI6.
Det er virkelig ikke vanskelig å sette sammen sporene, og det store bildet er virkelig stygt.
Den antidemokratiske krigskonsensusen
I motsetning til de begrensede, ansiktsbesparende løftene fra redaktører og journalister etter Irak-krigen om å «gjøre det bedre», «å granske mer», og så videre, er virkeligheten at mediekonsensusen til støtte for regjeringens krigsmål sterkere enn noensinne. Vi har påpekt dette fenomenet i våre medievarsler om Ukraina det siste året.
I en utmerket, nylig artikkel, utvidet Tara McCormack, foreleser i internasjonale relasjoner ved University of Leicester, dette temaet. Hun bemerket at mediene gir stor prominens til politiske ledere og kommentatorer som igjen og igjen har hevdet at vestlig politikk for å oppnå «seier» for Ukraina, er å gjøre hva som helst, så lenge det tar.
Slik har for eksempel den britiske utenriksministeren James Cleverly erklært at britisk støtte til Ukraina «ikke er tidsbegrenset» og at Storbritannia vil: «Holde løftene vi ga til FN-pakten og til det ukrainske folket». Statsminister Rishi Sunak har nylig uttalt at nå er «ikke tidspunktet for fred».
Som McCormack observerte:
«Dette føyer seg inn i bevismaterialet for at Storbritannia spiller en nøkkelrolle i å forlenge krigen. I fjor ble det rapportert av ukrainske medier at Boris Johnson dro til Kiev i april og fortalte Zelensky at selv om han (Zelensky) var klar til å forhandle, var ikke Vesten det. Tidligere israelsk statsminister Naftali Bennett har også nylig hevdet at både Russland og Ukraina på våren i fjor var ivrige etter å forhandle, men at Johnson ikke var det, og at vestmaktene til slutt satte en stopper for forhandlingene.»
Realiteten er at Storbritannia, sammen med resten av Europa og USA, nå er del av en stedfortrederkrig mot Russland, en stat bevæpnet med atomvåpen. Vi står også skulder ved skulder med USA og Australia i aggressiv oppførsel mot Kina som en del av den såkalte «Aukus-pakten». BBC forteller oss at dette er «en historisk sikkerhetspakt», for å «motvirke Kina». Det orwellske språket om ‘sikkerhet’ og ‘motvirke’ utenlandske ‘trusler’ er standard for det statstilknyttede BBC News.
Som McCormack sier, blir det britiske folket utsatt for en «antidemokratisk krigskonsensus» skapt av regjeringen og mediene. Det er ingen skikkelig debatt eller ansvarlighet. Spørsmål er ikke tillatt. Uansett hva som skal til? Hvor lang tid det enn tar? Og hvorfor skulle Storbritannia i det hele tatt være en del av dette?
McCormack advarte mot at Ukraina-krigen godt kunne bli det første tilfellet siden slutten av Den kalde krigen, der enhver dissens har blitt nesten helt utelukket av den politiske medieklassen. Hun konkluderte med rette:
«Krigskonsensusen er en bevisst konstruksjon av den britiske staten for å unngå demokratisk granskning og ekskludere offentligheten fra det som er eksistensielle politiske valg. Beslutningen fra den politiske klassen og medieklassen om at det skulle være total utelukkelse av enhver form for diskusjon om vår utenrikspolitikk, burde være en grunn til stor alarm, uansett hva man mener britisk politikk overfor Ukraina burde være.»
Et godt utgangspunkt for offentlig debatt og diskusjon vil være å øke bevisstheten om den iboende skjevheten i dagens medieomtale. For eksempel bemerket Tim Holmes nylig via Twitter at:
«The Guardian har brukt uttrykket «Putin-apologeten» 5.790 ganger.
De har brukt uttrykket «NATO-apologeten» en totalsum av … null ganger.»
Det er også verdt å merke seg nøyaktig når media bruker ordet «kontroversiell». Det er vanlig praksis å bruke ordet på handlingene og intensjonene til offisielle fiender; mindre for de av vår egen regjering og allierte. Ergo en nylig Guardian-overskrift:
«Putin ønsker Kinas kontroversielle forslag om fred i Ukraina velkommen».
Som den amerikanske politiske kommentatoren Aaron Maté skarpt bemerket:
I NATOs statlige medier er det ikke noe mer «kontroversielt» enn et fredsforslag.
Nyhetsbyrået Bloomberg rapporterte til og med at:
USA frykter at en krigstrett verden kan omfavne Kinas fredsplan for Ukraina.
Tenk det! Verden er krigstrett og ønsker å se fred: for et forferdelig utfall for amerikansk makt.
DC og DE
Denne artikkelen ble førrst publisert av Media Lens:
‘The Dwindling Band Of Iraq Obsessives’ – Endless War And Media Complicity
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Krigsdagbok del 50 – 20. til 27. februar 2023
Av Lars Birkelund - 29. mars 2023
https://steigan.no/2023/03/krigsdagbok-del-50-20-til-27-februar-2023/
Dette er 50. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
20. februar
Gi meg noe ekte, en organisasjon som IKKE er korrumpert av sine (statlige) donorer.
Gro Skaaren-Fystro, som er spesialrådgiver i Transparency International Norge, «en organisasjon som jobber for å bekjempe korrupsjon globalt», viser hva som er viktigst for henne og denne organisasjonen når hun mener at det er viktigere å sende våpen til Ukraina enn å bekjempe korrupsjonen der. Altså en målsetning lik målsetningen til Transparencys donorer. https://inyheter.no/20/02/2023/korrupsjonsekspert-deler-av-norges-75-milliarder-kroner-til-ukraina-vil-havner-i-lomma-til-korrupte/ For ifølge Wikipedia finansieres Transparency International av «vestlige myndigheter og flere multinasjonale selskaper, inkludert oljeselskapene Exxon Mobil og Shell, hedgefondene KKR og Wermuth Asset Management, Deloitte og Ernst & Young «. https://en.wikipedia.org/wiki/Transparency_International
Mange tilsynelatende ideelle organisasjoner i Norge/Vesten, som Amnesty International og Helsingforskimiteen, er korrumpert på samme måte.
Seinere samme dag:
Det var nær ved å bli krig i Ukraina i 2004 også, under den såkalte Oransjerevolusjonen. Også den ‘revolusjonen’ ble støttet av USA og EU. Også da, under Viktor Justsjenko, klarte de å skaffe et marionettregime som søkte medlemskap i NATO og EU. Også Justsjenko ble heltedyrket av norske medier, men han fikk kun 5,5% av stemmene ved neste presidentvalg, i 2010.
Viktor Janukovitsj, som vant i 2010, fikk innført nøytralitet i Ukrainas grunnlov. Hva kan vi nå gjøre for å få Ukraina inn i NATO og EU, må man ha tenkt i vestlige regjeringer da. En ny ‘revolusjon’, kanskje? Og det var det de gjorde. 22. februar 2014, etter tre måneder da blodet fløt i Kievs gater, klarte de å skaffe et nytt marionettregime som søkte om medlemskap i NATO og EU. Denne gangen ble det krig.
Ikke tilgi dem, for de vet hva de gjorde.
«USA-kampanje bak uroen i Kiev» (i 2004). https://www.theguardian.com/world/2004/nov/26/ukraine.usa
Seinere samme dag:
Nylig klandret USA Kina for å levere våpen til Russland. Kina ga USA det svaret USA fortjener: at det er USA som mer enn noen andre leverer våpen til krigen om Ukraina og at USA ikke har rett til å beordre Kina til noe som helst.
Etter hvert vil folk utenfor NATO/EU-bobla, dvs rundt 90% av verdens befolkning, mer og mer legge merke til hvilke land som ønsker fredsforhandlinger (Kina, India, Mexico, Brazil osv) og hvilke som kappes om å levere mest mulig våpen til Ukraina, eller til krigen mot Russland. Og da kan Vesten, grunnet ansvarsløse, arrogante og ignorante ledere, bli isolert fra resten av verden.
21. februar
Hvis vi skreller oss helt ned til kjernen av hva NATO-medienes kritikk mot Trump dreier seg om, så er det redsel for at han vil skape gode forbindelser mellom USA og Russland. Sånn var det i 2016, før han ble valgt, og sånn er det nå, når han sier at han vil skape fred hvis han blir gjenvalgt.
For fred er det verste USA/NATO/Det militær industrielle kompleks kan tenke seg. George Kennan, amerikansk rådgiver, diplomat, statsviter og historiker best kjent som «containment-politikkens far», sa i 1987 at hvis Sovjetunionen skulle synke i havet så vil USAs militær-industrielle kompleks allikevel fortsette uten å endre seg inntil de oppfant en ny fiende. «Alt annet vil være et uakseptabelt sjokk for USAs økonomi» (dette ifølge Glenn Diesens Russophobia: Propaganda in International Politics, side 61).
Sovjetunionen brøt sammen i desember 1991. Og som kjent tok det ikke lang tid før Det militær industrielle kompleks ved USA/NATO diktet opp nye fiender.
Seinere samme dag.
Norske medier og politikere holder narr av Putin fordi han sier at Vesten ønsker å ødelegge Russland. Men gir egentlig NATO og EU-landenes politikk gjennom de siste 30 åra russerne grunn til å tro noe annet?
26. februar
Mer hodebry for den allerede ‘bekymrede’ Jens Stoltenberg. For nå begynner også Ungarn å skrubbe når det gjelder svensk og finsk NATO-medlemskap. Orban mener at både svenske og finske myndigheter juger om Ungarn.
27. februar
Plutselig ble et lands grenser hellige.
Det var de ikke da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og 15 nye stater oppsto. Da sto jubelen i taket i Vesten, og jeg jublet med. Men det hadde jeg ikke gjort hvis jeg hadde visst hvordan USA/NATO skulle komme til å utnytte seg av situasjonen.
For heller ikke Jugoslavias grenser var hellige erfarte vi på 1990-tallet, da NATO bidro til å splitte landet i seks. NATO/EU land anerkjente da statene en etter en etter hvert som de brøt ut av Jugoslavia. Nå er ’tilfeldigvis’ de fleste av disse medlemmer i NATO og/eller EU.
Det at Tsjekkoslovakia ble splittet i to, Tsjekkia og Slovakia, i 1993, ble også positivt anerkjent. Også disse ble NATO og EU-medlemmer. Enda mindre hellige var grensene til Irak, Afghanistan, Libya og Syria da NATO/NATO-land bomba/invaderte disse landene, skaffet seg militærbaser der, plyndret landenes naturressurser osv.
Men Ukrainas grenser er hellige, de må bevares for enhver pris, blir vi fortalt (derfor den ‘hellige’ krigen USA/NATO/EU fører nå). Skjønt, i virkeligheten er det ikke Ukrainas grenser som er viktige for USA/NATO/EU, det vet vi grunnet de foregående tilfellene. Det viktige for denne ‘treenigheten’ er at de kan bruke Ukraina i et forsøk på å splitte opp Russland. Det er også derfor de i årtier har støttet tsjetsjenske og andre separatister, som Alexej Navalnyj, inne i Russland.
Dette betyr ikke at jeg ønsker at Ukraina skal splittes opp. Men når situasjonen har blitt som den har blitt er det ikke mulig å oppnå fred uten territorielle kompromisser. Og det dreier seg ikke bare om Ukraina og ukraineres rettigheter, men også om rettighetene til de på Krim og i Donbass, som etter ni år med krig ikke lenger har tiltro til den ukrainske staten slik den utviklet seg etter USA/NATO/EUs kupp i 2014. Krigen har dessuten ringvirkninger til hele verden. Og det er ikke rimelig at resten av verden skal lide for hva uansvarlige politikere i øst og vest finner på.