Nyhetsbrev steigan.no 29.01.2023
Tre ekstraordinære australske journalister: Burchett, Pilger og Assange
Hvor mange må dø av «vaksinene» før det blir satt stopp?
– Davos var begravelsesseremonien til globaliseringa
Om elbilmålet oppnås i 2025: Koster minst 280 milliarder!
Mer vindkraft? Lavere strømpris? Kjernekraft i Norge?
Menneskerettigheter og velferdsstat på hell?
Mission Creep? USAs rolle i Ukraina har sakte men sikkert har eskalert
Er det udemokratisk at NATO overstyrer folkeviljen?
Russland advarer mot «full konflikt i Europa»
Tre ekstraordinære australske journalister: Burchett, Pilger og Assange
Av skribent - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/tre-ekstraordinaere-australske-journalister-burchett-pilger-og-assange/
Av Rick Sterling.
Australia har produsert ekstraordinære journalister på tvers av tre generasjoner: Wilfred Burchett (døde i 1983), John Pilger (80 år gammel, men fortsatt aktiv) og Julian Assange (51 år gammel, for tiden i Londons Belmarsh-fengsel).
Hver av disse journalistene ga unike bidrag til vår forståelse av verden. Selv om Australia er en del av den vestlige verden, avslørte og kritiserte hver av disse journalistene vestlig utenrikspolitikk.
De spenner over tre generasjoner og gir landet sitt grunn til å være enormt stolt, skriver Rick Sterling. Alle har vært avhengige av pressefriheten, som nå står på spill.
Wilfred Burchett
Wilfred Burchett levde fra 1911 til 1983. Han var en gårdsgutt og hans erfaring i depresjonen formet hans motvilje mot oligarker og preferanse for de fattige. Han dro til Europa for å prøve å være frivillig for republikanerne i den spanske borgerkrigen, men det fungerte ikke. I stedet hjalp han jøder med å rømme Nazi-Tyskland.
Burchett ble journalist ved et tilfelle. Etter å ha sett realiteten i Tyskland, begynte han å skrive mange brev til avisredaktører. En av redaktørene la merke til hans flytende skrivestil og intensitet. Avisen kontaktet ham for å spørre om han ville rapportere for dem. Slik startet en 40 år lang forfatterkarriere.
Han dekket andre verdenskrig, først mens han var stasjonert med britiske tropper i India og så Burma. Deretter dekket han Stillehavskampanjen mens han var stasjonert med amerikanske tropper. Han var den første internasjonale journalisten som rapporterte om Hiroshima etter atombombeangrepet. Han unngikk amerikanske militære restriksjoner for å dra til Hiroshima og se virkeligheten selv. I sin historie «The Atomic Plague», publisert i The London Daily Express, sa Burchett: «Jeg skriver dette som en advarsel til verden» og «Leger faller mens de jobber.» Som svar startet USA umiddelbart en kampanje for å sverte hans rykte og benekte gyldigheten av historien hans. Det amerikanske militæret var innstilt på å hindre folk i å kjenne til de langsiktige effektene av kjernefysisk stråling.
Burchetts rapport fra Hiroshima ble sendt over hele verden og ble kalt «århundrets scoop.» Det eksemplifiserte en rapporteringskarriere basert på førstehåndsobservasjon og opplevelse.
I løpet av sin 40 år lange karriere rapporterte han den andre siden av historien fra Sovjetunionen, Kina, Korea og Vietnam. Han skrev tusenvis av artikler og over 35 bøker. Om Kina skrev han «China’s Feet Unbound» i 1952. To tiår senere skrev han (med Rewi Alley) «China: The Quality of Life».
Burchett skrev «Vietnam: The Inside Story of a Guerrilla War» (1965) «My War with the CIA: The Memoirs of Prince Norodom Sihanouk» (1974), «Grasshoppers and Elephants: Why Vietnam Fell» (1977) og deretter «Catapult to Freedom: The Survival of the Vietnamese People» (1978).
Burchetts liv, erfaringer og observasjoner er briljant nedtegnet i hans selvbiografi «At the Barricades: Forty Years on the Cutting Edge of History» (1980). Den avslører hans hardbarkede ungdom og tidlige år, hans venstreorienterte sympatier, hans tiår med journalistisk arbeid.
Burchett ble svertet av politiske ledere i etablissementet i Australia. Det australske passet hans ble tatt, regjeringen nektet å utstede ham et nytt og han ble utelukket fra å komme inn i Australia. Til og med barna hans ble nektet deres australske statsborgerskap. Til slutt, etter 17 år, ble Wilfred Burchetts statsborgerskap og pass gjenopprettet da Gough Whitlam ble statsminister i 1972.
Med sin upretensiøse og elskverdige måte ble Wilfred Burchett venn med ledere som Ho Chi Minh, Norodom Sihanouk og Chou en Lai. Bertrand Russell sa: «En mann, Wilfred Burchett, gjorde den vestlige opinionen oppmerksom på naturen til denne krigen og kampen til det vietnamesiske folket.»
Dette intervjuet gir et innblikk i karakteren og personligheten til Wilfred Burchett.
John Pilger
Etter å ha startet i journalistikk på begynnelsen av 1960-tallet, ble Pilger krigskorrespondent som dekket Vietnam, Kambodsja, Bangladesh og Biafra. Han jobbet 25 år i Londons Daily Mirror og hadde deretter regelmessig spalte hver fjortende dag i 23 år på New Statesman.
Hans første dokumentar, «The Quiet Myttery», skildret amerikanske soldater i Vietnam som motarbeidet offiserene sine og krigen. I 1974, da Palestina ofte var unevnelig, produserte han «Palestina er fortsatt problemet». Nitten år senere produserte han den andre delen og beskrev hvordan Palestina fortsatt er problemet.
John Pilger har skrevet/redigert over 10 bøker og laget mer enn 50 filmer. Han fortalte historien om grusomhetene i Pol Pots Kambodsja med «Year Zero». Han avslørte Indonesias kvelertak på Øst-Timor i «Death of a Nation: The Timor Conspiracy». I en fire år lang etterforskning viste han hvordan arbeiderklassens ofre for stoffet thalidomid var blitt ekskludert fra et forlik med legemiddelselskapet.
John Pilger avslørte ubehagelige sannheter om hjemlandet og dets behandling av Aboriginere. Han gjorde dette gjennom filmer inkludert «The Secret Country: First Australians Fight Back» (1985), «Welcome to Australia» (1999) og «Utopia: An Epic Story of Struggle and Resistance» (2013). Han gir mer historie og detaljer i boken «Et hemmelig land» (1992).
I 2002 produserte Pilger en film og en bok med tittelen «The New Rulers of the World», som avslører globaliseringens groteske ulikhet, der noen få individer og selskaper har mer makt og rikdom enn hele land.
I 2016 kom Pilger med den presserende og forutseende videoen «The Coming War with China».
Nylig produserte han «The Dirty War on the NHS» som dokumenterer snik-kampanjen for å privatisere Storbritannias nasjonale helsesystem. Mange av John Pilgers filmer kan sees på nettstedet hans johnpilger.com.
På 1960- og 70-tallet ga Pilgers modige og dristige journalistikk ham mange priser. Han ble to ganger anerkjent som årets journalist. Men de siste årene har det vært mindre aksept ettersom media har blitt mer homogenisert og kontrollert. I 2018 sa Pilger: «Min skrevne journalistikk er ikke lenger velkommen – sannsynligvis var det siste hjemmet The Guardian, som for tre år siden kvittet seg med folk som meg og andre i det som i stor grad var en utrenskning …»
Harold Pinter, vinner av Nobelprisen i litteratur, sier «John Pilger avdekker, med stålsatt oppmerksomhet, fakta, den skitne sannheten. og forteller det som det er.»
Julian Assange
Født 3. juli 1971, ble han en dyktig dataprogrammerer og hacker som tenåring. Senere studerte Assange matematikk og fysikk ved Melbourne University. I følge en av matematikklærerne hans var han en eksepsjonell student, men han hadde tydeligvis andre oppgaver og prioriteringer.
Assange har redigert eller vært medforfatter av minst fire bøker. I tre år jobbet han sammen med den australske journalisten og medforfatteren Suelette Dreyfus for å skrive «Underground: Tales of Hacking, Madness and Obsession in the Electronic Frontier.» Første gang publisert i 1997, kalte Sydney Morning Herald det «forbløffende». Rolling Stone beskrev det som «et helt originalt fokus på de bisarre livene og forbrytelsene til en ekstraordinær gruppe tenåringshackere.»
I 2012 produserte Assange TV-serien «The World Tomorrow». I over 12 segmenter intervjuer han Ecuadors president Rafael Correa; den nåværende presidenten i Pakistan Imran Khan; lederen av Hizbollah Hasan Nasrallah; ledere i Occupy-bevegelsen; Noam Chomsky; Tariq Ali; og mange flere.
I 2013 produserte Assange og WikiLeaks filmen «Mediastan». Det viser WikiLeaks’ globale reiser for å møte utgivere av de hemmelige dokumentene. I 2014 publiserte OR Books «When WikiLeaks met Google», en diskusjon mellom Julian Assange og Google-grunnlegger Eric Schmidt pluss to følgesvenner. Assange skriver en 51-siders introduksjon som setter diskusjonen i kontekst: hvordan Google og andre internettgiganter har blitt en del av det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet.
I 2015 redigerte Assange «WikiLeaks-filene: verden ifølge det amerikanske imperiet». I boken «Cypherpunks: Freedom and the Future of the Internet» fra 2016 diskuterer Assange og tre andre dataeksperter fremtiden til internett og om datamaskiner vil frigjøre eller slavebinde oss. I følge en anmelder, «Disse gutta kommer virkelig til kjernen av noen veldig store problemer som praktisk talt ingen (utenfor Cypherpunk-kretser) tenker på.»
Men det som gjør Assange ekstraordinært, er hans arbeid som sjefredaktør og utgiver av WikiLeaks. Følgende er noen eksempler på informasjon de har formidlet til publikum:
– Korrupsjon hos familie og medarbeidere til den kenyanske lederen Daniel Arap Moi.
– Korrupsjon i Kaupthing Bank i finanskrisen på Island.
– Dumping av giftige kjemikalier i Elfenbenskysten.
– Drap på Reuters-journalister og irakiske sivile av amerikansk Apache-angrepshelikopter i «Collateral Murder»-video.
– 92 000 dokumenter om krigen i Afghanistan (og sivile tap som tidligere var skjult).
– 400 000 dokumenter om krigen i Irak (inkludert rapporter som viser at det amerikanske militæret ignorerer tortur fra sine irakiske allierte).
– Korrupsjon i Tunisia (bidrar til den arabiske våren).
– NSA spionerer på den tyske lederen Merkel, den brasilianske lederen Roussef, franske presidenter (Sarkozy, Hollande, Chirac) og flere.
– Hemmelige avtaler i det foreslåtte Trans Pacific-partnerskapet.
– E-poster og filer fra U.S. Democratic National Committee.
– CIA-spionasje og andre verktøy («Vault 7»).
Julian Assange har mottatt mange utmerkelser, inkludert: Sam Adams Award, Time’s Person of the Year, Le Monde Person of the Year, Martha Gellhorn Prize for Journalism, Sydney Peace Foundation Gold Medal og Serena Shim Award.
I videoen nedenfor sammenligner Larry Philip Buttrose, en australsk forfatter, journalist og akademiker, Assange med Wilfred Burchett og sier at Assange bør feires.
WikiLeaks – did you have any idea?
Men Assange har pådratt seg den amerikanske regjeringens vrede og fiendskap. «Collateral Damage»-videoen og krigsloggene avslørte den brutale virkeligheten av amerikansk aggresjon og okkupasjon. Kofi Annan, tidligere generalsekretær i FN, sa at USAs invasjon av Irak brøt med internasjonal lov. Men ingen er holdt ansvarlige.
Som svar på WikiLeaks’ avsløringer har USA ignorert forbrytelsene og gått etter budbringeren som avslørte forbrytelsene. Dermed ble Julian Assange innesperret ved Ecuadors ambassade i London i syv år og sitter nå i Belmarsh-fengselet med maksimal sikkerhetssikkerhet. USA vil ha ham utlevert til USA, hvor han har blitt siktet for 18 tilfeller av «ulovlig innhenting, mottak og avsløring av gradert informasjon.» Utleveringshøringen skal etter planen starte 24. februar.
På tvers av tre generasjoner
Australia burde være stolte av disse eksepsjonelle sønnene. Hver og en har gitt enorme bidrag til å utdanne publikum om avgjørende hendelser.
Wilfred Burchett rapporterte fra «den andre siden» da Vesten førte krig mot Korea, Vietnam, Laos og Kina. Han ble demonisert og til og med kalt «Public Enemy No. 1» under den kalde krigen. Men de som leste hans rapporter og utallige bøker, fant en nøyaktig og objektiv forfatter. Arbeidet hans tåler tidens tann.
Siden 60-tallet har John Pilger gitt oss historier som aldri eller sjelden ble fortalt. Han har avslørt fakta og trukket konklusjoner som skammer eller burde skamme mektige krefter, enten det er i U.K., USA eller Australia. Han har dokumentert de virkelige heltene som ellers blir ignorert.
Julian Assange er fra den nye generasjonen. Han har rapportert og publisert hemmelig informasjon om militær-politisk makt på «denne siden». Han har avslørt sannheter som mektige krefter ikke vil at offentligheten skal få vite, selv når det gjøres i deres navn.
Nå sitter Assange i fengsel og står i fare for å bli utlevert til USA. Hvis dette får skje, vil det markere et knusende tilbakeslag og kanskje den uavhengige grave-journalistikkens død.
John Pilger er en stor tilhenger av Julian Assange. Det samme er FNs spesialrapportør for tortur Nils Melzer. I et stort intervju sier Melzer:
«Jeg har aldri sett en sammenlignbar sak … Svenske myndigheter … forlot ham med vilje i limbo. Tenk deg å bli anklaget for voldtekt i ni og et halvt år av et helt statsapparat og media uten noen gang å få sjansen til å forsvare deg selv fordi det aldri har blitt reist tiltale.» Han beskriver å lese de originale svenske dokumentene, og sier «Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne …. en voldtekt hadde aldri funnet sted i det hele tatt… Kvinnens vitnesbyrd ble senere endret av Stockholm-politiet… Jeg har alle dokumentene i min besittelse, e-postene, tekstmeldingene.»
Melzer beskriver myndighetenes avslag på å etterkomme forespørslene hans. Han oppsummerer hva som skjer og dets betydning:
«En skuerettssak skal brukes til å lage et eksempel på Julian Assange… Fire demokratiske land slo seg sammen – USA, Ecuador, Sverige og Storbritannia – for å utnytte sin makt til å fremstille én mann som et monster slik at han kunne senere bli brent på bålet uten noe ramaskrik. Saken er en stor skandale og representerer en stor svikt i vestlige rettsstater. Hvis Julian Assange blir dømt, vil det være en dødsdom for pressefriheten.»
De tre ekstraordinære australske journalistene var alle opprørere og alle internasjonale. De var alle avhengige av pressefriheten, som nå står på spill.
En versjon av denne artikkelen kom først i Mint Press News.
Rick Sterling er en uavhengig undersøkende journalist. Han bor i San Francisco Bay Area og kan kontaktes på rsterling1atprotonmail.com
Artikkelen er oversatt fra australske Pearls and Irritations, publisert av John Menadue
Oversatt til norsk for steigan.no ved hjelp av maskinoversettelse: John Mero.
Hvor mange må dø av «vaksinene» før det blir satt stopp?
Av red. PSt - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/hvor-mange-ma-do-av-vaksinene-for-det-blir-satt-stopp/
Silje (37) måtte fjerne livmora etter koronavaksinen: – Jeg trodde jeg skulle dø
Silje Anette Braa fikk såpass heftige blødninger etter koronavaksinen at hun fryktet for livet sitt. Gynekolog mener folk bør være obs på forstyrrelser rundt menstruasjon etter vaksiner. Dette skriver NRK. Kanalen skriver videre:
NRK har fortalt om flere kvinner som har hatt forandringer i menstruasjonen sin etter å ha tatt koronavaksinen. 159 kvinner har søkt erstatning for slike plager.
En av dem som fikk store utfordringer er den 37 år gamle tobarnsmora fra Bodø.
Bare en måned etter å ha tatt vaksinen begynte Silje Anette Braa å blø uvanlig mye under menstruasjonen sin.
Etter noen måneder ble det verre, og hun begynte å blø hver eneste dag.
På tampen av fjoråret, etter at over 12 millioner vaksinedoser var satt, hadde Statens legemiddelverk registrert nesten 15.000 bivirkningsmeldinger om menstruasjonsforstyrrelser.
810 av disse meldingene er klassifisert som alvorlige.
– I hovedsak gjelder det lengre eller uvanlig kraftige blødninger, forklarer Guri Bårdstu Majak.
Hun er gynekolog og seksjonsleder ved gynekologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus.
Kraftige menstruasjonsblødninger føres opp som bivirkning av koronavaksiner
Legemiddelverket skriver 28. oktober 2022:
Europeiske legemiddelmyndigheter (EMA) har konkludert at kraftige menstruasjonsblødninger etter koronavaksinering skal omtales som en bivirkning i produktinformasjonen til mRNA-vaksinene Comirnaty og Spikevax.
FHI prøver å gi et inntrykk av at de har tatt dette alvorlig lenge:
-Vi har fått mange meldinger om menstruasjonsforstyrrelser etter vaksinering. Allerede i juni 2021 tok vi signalet og begynte å undersøke nærmere. Folkehelseinstituttet var raske med å inkludere spørsmål om menstruasjonsforstyrrelser i sine befolkningsundersøkelser og vi løftet problemstillingen til EMA, sier overlege Ingrid Aas.
Men hvis de har visst dette siden juni 2021, hvorfor har de ikke advart mot dette før?
Ja, det har stått på nettsidene til Legemiddelverket, men har kvinner fått advarsel om dette før de har tatt vaksinen? For hvis myndighetene har visst det, men ikke gitt beskjed før vaksinering, så er informasjonsplikten i lovverket brutt.
Vi tok opp dette allerede i juli 2021, og da faktisk bygd på informasjoner i mainstream media:
Kvinner over hele verden melder om mens-endringer etter koronavaksine
Over hele verden har kvinner meldt om uregelmessigheter i menstruasjonen etter å ha fått vaksinen. Likevel er det foreløpig gjort svært lite forskning på det. Dette skriver avisa Aftenposten.
Fagdirektør i Statens legemiddelverk Steinar Madsen sier han ikke avviser at det kan være en sammenheng. Han sier derimot at fordi det er så vanlig med uregelmessigheter i menstruasjon kan det være vanskelig å sette det direkte i sammenheng med koronavaksinen.
Aftenposten og andre medier omtalte historiene til kvinner som har opplevd uvanlig menstruasjon. I løpet av helgen har Statens legemiddelverk mottatt mange meldinger fra kvinner som har opplevd det samme. De jobber nå med å gjennomgå disse.
Rapporter om blødninger og menstruasjonsproblemer over hele verden
Det prestisjetunge medisinske tidsskriftet British Medical Journal (bmj) skrev 14. april 2021:
Mange kvinner over hele verden klager over uregelmessigheter i menstruasjonsblødningen etter å ha mottatt CoViD-vaksiner. Noen opplever kraftig menstruasjonsblødning (menoragi), noen blødninger før menstruasjonen skyldes eller blør ofte (metrorragi / polymenoré), mens noen klager over blødning etter menopausen.
Men dette bekymrer ikke fagdirektør Steinar Madsen. Men så er det vel også lenge siden han avla den hippokratiske eden.
Les også denne artikkelen fra september 2021:
Personlige erfaringer med bivirkninger av Covid-19 vaksinen i Norge
Det finnes personlige erfaringer i titusentall om disse problemene uten at myndighetene har tatt det alvorlig. Disse problemen er også tatt opp av Foreningen Lov og Helse i denne artikkelen:
Fenomenet vaksinebivirkninger
I september 2021 skrev vi:
Mange kvinner rapporterer forbigående menstruasjonssykdommer etter vaksinasjon mot Covid-19, rapporterer den franske mainstreamavisa Le Monde.
I Spania, fra 18. juli, var nesten 450 rapporter om forstyrrelser i menstruasjonssyklusen eller livmorblødning etter vaksinasjon blitt identifisert og gjaldt alle godkjente vaksiner.
I Storbritannia, hvor vaksinasjonskampanjen ble utvidet tidligere, er det rapportert totalt 28.943 lidelser til UK Medicines and Health Products Regulatory Agency (MHRA).
Tallet på kvinner i Storbritannia som rapporterer om menstruasjonsproblemer etter vaksinene hadde økt til 13.000 innen 7. juli, rapporterte Sky News.
Blødningsforstyrrelser etter vaksinen: − Vi må bli tatt på alvor
Jenny Hewig Abelson (28) blødde over 150 dager etter at hun tok vaksinen. Nå etterlyser hun svar. Dette skriver avisa VG.
28-åringen fikk andre vaksinedose i september 2021.
Siden det blødde hun hver dag med unntak av to dager. Det er over 150 dager med blødning.
– Jeg har vært redd for å si dette, men jeg har ikke tatt dose tre med vaksine fordi jeg ikke tør.
Omfattende problem
I august 2021 viste en internasjonal undersøkelse at 140.000 kvinner hadde rapportert endringer i blødninger etter vaksinen.
Dette er også registrert av British Medical Journal, bmj, som skriver:
Den «tunge menstruasjonsblødningen» er tidligere rapportert hos kvinner med underliggende blodplateforstyrrelser. Det er sannsynlig at den vaksineinduserte trombocytopenien kan være en forklaring på de nylige forekomstene av kraftige menstruasjonsblødninger opplevd av kvinner i forskjellige land etter CoViD-19-vaksinasjonen. Det betydelige tapet av blod hos mange kvinner kan føre til alvorlig anemi, ytterligere forverre trombocytopeni, og kan derfor øke risikoen for blødninger og blodpropp betydelig.
Når Legemiddelverket først nå i november 2022 kommer med en forsiktig advarsel er det for lite og for seint. Dette har myndighetene visst i snart halvannet år, og utallige kvinner har bli påført store lidelser og problemer samtig som de har følt seg tvunget til å ta disse vaksinene.
Og enda er dette bare toppen av isfjellet. De alvorlige skadene er langt større og, har det vist seg, også livstruende.
Det må komme et rettsoppgjør etter dette hvor de ansvarlige pusjerne av de skadelige «vaksinene» blir stilt til ansvar for sine handlinger.
Visepresidenten i den tyske Forbundsdagen ber om undersøkelse av dødsfall og skader fra Covid-‘vaksine’
En sjefpatolog og teamet hans oppdaget at hos 30 prosent av menneskene de undersøkte som døde kort tid etter Covid-vaksinasjonen, var vaksinasjonen dødsårsaken. Dette skriver Rair Foundation.
Visepresident i den tyske Forbundsdagen (nasjonalforsamlinga), Wolfgang Kubicki, ber om obduksjon av dem som har dødd kort tid etter å ha mottatt Covid-vaksinen. Kubicki mener det er viktig at hvert uforklarlig dødsfall som inntreffer innen 14 dager etter en Covid-vaksinasjon automatisk registreres som et mistenkt tilfelle hos Paul Ehrlich Institute (PEI). FDP-politikeren sier det er avgjørende å undersøke en «kobling mellom vaksinasjon, myokarditt og død.»
Ved å gjøre det, refererte Kubicki til en nylig publisert studie av Peter Schirmacher, sjefpatologen ved universitetsklinikken i Heidelberg. Schirmacher og teamet hans oppdaget at hos 30 prosent av menneskene de undersøkte som døde kort tid etter Covid-vaksinasjonen, var denne vaksinasjonen dødsårsaken.
Hvor mange må bli alvorlig skadd eller dø på grunn av «vaksinen» før myndighetene sier stopp?
Til tross for at både myndigheter og de store mediene og deres sensurkamerater, også kalt «faltasjekkere», har forsøkt å skjule, undertrykke eller latterliggjøre denne informasjonen, begynner det så å bli så katastrofalt klart: «Vaksinene» skader og dreper! Og både leger og myndigheter vet det. Likevel fortsetter de å sprøyte disse stoffene inn i kroppene på mennesker som tror de er i gode hender. Hvor lenge skal de får fortsette med dette?
– Davos var begravelsesseremonien til globaliseringa
Av red. PSt - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/davos-var-begravelsesseremonien-til-globaliseringa/
Milliardærfesten i Davos er ikke lenger hva den var. Sjøl store internasjonale medier har begynt å se hvor latterlige de er disse vanvittig rike menneskene som kommer i privatfly for å fortelle oss at vi ikke må kjøre bil.
Vi spurte 21. januar: Ble 2023 det året da det begynte å bli flaut, selv for toppene, å delta på milliardærshowet i Davos?
Hvem har fått World Economic Forum til å tro at de er verdensregjering?
Etter det har faktisk mange nyhetsmedier rundt i verden stilt liknende spørsmål. Og denne videoen er en fin gjennomgang av hvorfor stadig flere slutter å ta menasjeriet til Klaus Schwab og Børge Brende alvorlig:
THE WEF FALLS FLAT IN DAVOS
Lenke: https://thehighwire.com/videos/the-wef-falls-flat-in-davos/
The WEF has lost integrity and faces a future of obscurity due to its tone deaf agendas they’ve attempted to force upon humanity. In addition, its leader Klaus Schwab is facing an internal mutiny for his inability to let go of the reins.
Sannsynligvis har ingen andre medier i Norge har en så omfattende kritisk dekning av World Economic Forum.
Se World Economic Forum på steigan.no.
Om elbilmålet oppnås i 2025: Koster minst 280 milliarder!
Av Ove Bengt Berg - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/om-elbilmalet-oppnas-i-2025-koster-minst-280-milliarder/
Skattetap i 2021: Nesten som én Follo-tunnel: 30 milliarder
Av Ove Bengt Berg.
Det staten i Norge reduserer avgiftene, skattene, med for elbilkjøperne, reduserer statens skatteinntekter med minst 6 milliarder kroner hvert år. Inntil 2017 var skattetapet minst 35 milliarder kroner. Bare i året 2021 tapte staten 30 milliarder kroner, nesten én Follo-tunnel. Skal det fra 2025 bare kunne selges elbiler i Norge, vil staten til sammen ha tapt 280 milliarder kroner — minst.
Skal penga som brukes på elbil erstattes av andre skatter, eller skal velferden ned? Færre sjukehus, og lavere trygder?
Uten at det blir noe mindre CO2-utslipp av denne politikken — verken i Norge eller for hele jordas atmosfære.
Tall om personbiler
Det er rundt 1 milliard personbiler i verden, og rundt 3 millioner personbiler i Norge (3 promille av verdens biler). Transport totalt står for 16 prosent av det globale klimagassutslippet. I hele verden blei det solgt 4,6 millioner elbiler i 2021, noe som utgjør 4,6 promille av alle verdens biler. Ikke mer enn 1,5 gang så mange som alle elbilene i Norge.
Ingen andre land enn Norge har så høy andel elbiler av nybilsalget. Likevel er det fortsatt mer enn 2,5 millioner bensin- og dieseldrevne biler i Norge.
Bilen det desidert viktigste transportmidlet
Og så må et annet viktig moment fram: Hver dag blir 80 prosent av alle personreiser utført med bil (2017). Og bilreisene vil øke til 90 prosent i 2050 i følge Statens vegvesen.
Hittil kosta 35 milliarder, målet er 280 milliarder!
I en kronikk i Dagens Næringsliv 03.11.2017 skreiv forsker i Statistisk sentralbyrå, Geir H. M. Bjertnæs:
Vi har til nå innfaset cirka 126.000 elbiler. Innfasing av disse bilene gir et totalt bortfall av inntekt på om lag 35 milliarder kroner. Miljøorganisasjonenes mål om å fase inn én million elbiler innen 2025 vil gi et bortfall på svimlende 280 milliarder kroner.
Bjertnæs regner også med tapte inntekter av at det blir solgt mindre bensin og diesel. Avgiftene på fossilt drivstoff er en viktig generell skatteinntekt.
Tapte skatteinntekter: Enten øke andre skatter eller redusere velferden
Det er et betydelig antall milliarder staten taper hvert år, mellom 5 milliarder og helt opp til 30 milliarder i 2021 i følge regjeringa, og hele 280 milliarder om det bare blir elbiler fra i Norge fra 2025. Dette er betydelige bortfall av statlig økonomisk handlingsrom.
En viktig statlig oppgave er omfordeling til offentlige tjenester som utdanning, sjukehus og pensjoner. Alternativet til at staten tar inn mindre skatt ved å sette ned avgiftene på elbil, er enten å øke andre skatter eller avgifter, eller å drive staten med færre utgifter. Det er liten grunn til å tro at det blir styrking av velferden med færre statlige inntekter. En kan være sikker på at velferden blir redusert. Når staten får mindre kroner til omfordeling er det nok ikke de høyrøsta universitetsansatte og journalistene som rammes. Det er nok heller pensjoner og andre sosiale ytelser som vil bli redusert. For dem som har minst og ikke har bil. Som en ikke trenger å høre på.
Lederen i Norsk Elbilforening innrømmer at «klimapolitikk koster noe». Men verken hun eller de andre som heier på elbilsubsidiene har sagt noe som helst om hva som skal skjæres ned for å betale for lokkepengene. Det er nok lurt av elbilentusiastene å tie om hva som skal skjæres ned — hvem som skal betale for fordelene deres.
Bilistene vil ikke, hvis ikke statene betaler 300 milliarder kroner i året
I sitt innlegg om elbiler 09.09.2022 i blant andre Wall Street Journal spør Bjørn Lomborg i dansk oversetting:
«Men hvis elektriske biler virkelig er så gode, hvorfor er vi så nødt til at gøre alternativerne ulovlige? Og hvorfor er vi nødt til at give støtte til elbiler for ikke mindre end 30 milliarder dollar om året?»
Sjøl ikke 280 000 kroner er nok til at alle kjøper elbil
I Norge har det vært mye diskusjon om fordelen og ulempene ved å gjøre det mye billigere å kjøpe elbil enn vanlig bil. I en artikkel i Samfunnsøkonomen nr 2 for 2016 skriver nevnte Bjertnæs, Statistisk sentralbyrå:
De som velger elbil fremfor bensin- eller dieselbil får altså en kompensasjon på 280 000 kroner for å gå over til elbil. Det må bety at ulempen/ kostnaden ved å velge elbil må være lavere enn 280 000 kroner for dem som velger elbil.
Med tanke på de store fordelene ved å kjøpe elbil, faktisk 280 000 kroner billigere enn for en ny elbil, er det merkelig at ikke flere kjøper elbil, ny eller brukt. Det betyr at det store flertallet som kjøper både nye og brukte bensin- og dieselbiler, finner at ulempene ved elbil er så store at de er verdt mer enn de 280 000 kroner staten tilbyr å betale dem for å få dem til å kjøpe elbil. Tross gratis parkering, nesten ikke bompenger og rett til å kjøre i kollektivfelt og rimelig lading.
Bjørn Lomborg om de norske subsidiene: Slipper ut 40 tonn CO2 for å spare ett tonn
I et innlegg i flere aviser som det i WSJ 09.09.2022 skriver Bjørn Lomborg spesielt om Norge:
Norge er det eneste landet hvor flest nye biler allerede er elektriske. Men en slik mulighet gjelder bare for superrike land, fordi Norge betaler indirekte subsidier av tapte salgs- og registreringsavgifter verdt 23 500 dollar [rundt kr 235 000, mrkn OBB] per bil i tillegg til andre skattelettelser som reduserte veiavgifter. Oljeinntekter utgjør en stor del av Norges økonomi. Landet betaler så høye subsidier for så små CO2-reduksjoner at det må selge 100 fat olje, som slipper ut 40 tonn CO2, for å subsidiere en elbil som vil kutte utslippene bare ett tonn.
Følger hele verden Norge?
Norge har ikke en størrelse på bilmarkedet sitt som kan virke inn på hva som skjer i verdensmarkedet. Norge kan heller ikke være et eksempel som andre følger. Bjertnæs skriver i kronikken sin:
En rapport fra TØI (nr. 1264/2013) hevder at det norske bilmarkedet er for lite til å påvirke valgene de multinasjonale bilkonsernene gjør. Empiriske studier av andre næringer avviser dessuten at eksport gir læringseffekter (Keller 2004, JEL).
Ikke mindre CO2-utslipp, i Norge eller i verden 0,0001 grad C mindre varmt innen 2100
Lomborg viser i artikkelen sin til at IEA, Det internasjonale energiinstituttet, mener at sjøl om verden når sitt ambisiøse uttalte elbilnivå innen 2030, vil de ekstra sparte CO2-utslippene i løpet av dette tiåret være 235 millioner tonn. «Standard klimamodeller brukt av Intergovernmental Panel on Climate Change antyder at dette vil redusere globale temperaturer med bare 0,0001 °C innen 2100», opplyser Lomborg om.
Elbil like stor miljø- og samfunnsmessig utgift —antallet av alle personbiler er problemet
Elbilen er ingen løsning på miljøproblemer når en trekker inn
produksjon av bilen
utvinning av råmetaller til batteriene,
den korte kjørelengden og levetida på elbilene,
at de ikke reduserer antall personbiler
gjør kollisjonene kraftigere (tyngre biler)
større svevestøv i byen (tyngre biler)
bidrar til kø som fører til tidstap
enorme ressurser, finansielt og fysisk, til ladestruktur.
TØI-rapport 1307/2014 har regna på de samfunnsmessige kostnadene ved biltrafikk. Rapporten konkluderer:
Generelt står ulykker for de største kostnadene, men i de største tettstedene har også lokale utslipp og kø stor betydning. Siden utslipp utenom klimagasser bare står for en mindre del av kostnadene, og også elbiler forårsaker svevestøv, så blir kostnadsforskjellene mellom elbiler og bensinpersonbiler svært beskjedne. [Utheva OBB]
Derfor må veksten i antallet personbiler, uansett type, stoppes, mener professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft, i et innlegg i Dagens Næringsliv 26.12.2022. Der viste han til at det i 2010 var 2,3 millioner personbiler i Norge, mot nær tre millioner nå 12 år seinere.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Mer vindkraft? Lavere strømpris? Kjernekraft i Norge?
Av Odd Handegård - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/mer-vindkraft-lavere-strompris-kjernekraft-i-norge/
Hver eneste dag har de største avisene et eller flere oppslag om de usannhetene i energipolitikken som direktører og politikere kontinuerlig prøver å få oss til å tro på:
1. Norge vil få et energiunderskudd allerede i 2026 om vi ikke bygger ut mye ny kraft, straks.
2. Mye ny kraftutbygging er det eneste som kan bidra til at strømprisen reduseres.
Av Odd Handegård.
Begge deler begrunnes naturligvis kun med luftige påstander der akseptable argumenter mangler: Energiunderskuddet vil oppstå fordi norsk industri angivelig har et enormt kraftbehov. Men lekkasjer fra Statnetts liste over slike bedrifter har dokumentert at kraftunderskuddet vil bli produsert av hypotetiske bedrifter vi ikke trenger (vindkraft og kabler til meningsløs elektrifisering), og – pinlig nok – dels av bedrifter som kjennetegnes av et enormt kraftsløseri (hydrogen m.m.). Aftenposten hadde artikler både av statssekretæren i Energidepartementet og av direktøren i NVE. Direktøren av Troms Kraft var i NRK, og Hydro var i Høyanger og truet ordføreren – som er vindkraftmotstander – til å akseptere vindkraft i Sogndal. Klassekampen hadde artikler både 24. januar (dårlig innlegg) og 25. januar (et godt innlegg). Alle sa omtrent det samme: Vi vil snart få er betydelig kraftunderskudd i Norge. Punktum. Ingen begrunnelse.
Pkt. 2 ovenfor er en påstand som heller ikke lar seg sannsynliggjøre: Vi har i dag et liberalisert markedssystem der norsk vannkraft selges der krafta er dyrest og der «prissmitte» fra EU til Norge gjør strømprisen maksimal. Regjeringen Støre/Solberg har ingen planer om å endre markedstilknytningen. Som kjent eksisterer det i Europa et nærmest ubegrenset behov for fornybar energi. Mer kraftutbygging i Norge, vil derfor ikke bety mer kraft til norske bedrifter og husstander, men mer eksport av kraft til EU, til maksimal strømpris også for norske husstander. Begge de to politiske påstandene ovenfor er derfor eventyr, ikke fra Haugtussa, men fra Stortinget og regjeringsbygget.
Direktøren i NVE har flere eventyr: Han begynte med Putin, og fortsatte med at det «i fjor var lite vann i kraftmagasinene», uten å nevne at vannmangelen skyldtes altfor stor krafteksport. Han påstår i stedet at det var kraftbransjen som i fjor høst begrenset eksporten så mye at «resultatet var den sterkeste oppfyllingen av magasinene i manns minne». I realiteten ble vi naturligvis berget – ikke kraftbransjen – men av den enorme nedbøren vi fikk en del av høsten. Adm.dir. i NVE dikter også opp at Norge periodevis har mangel på strøm, og at vi har behov for mye import. Også feil, som jeg har vist mange ganger, men uansett behov for litt import (en sjelden gang), hadde vi tilstrekkelig kabelkapasitet for 20 år siden, lenge før de siste kablene ble bygd. Direktørens synspunkter på norsk forsyningssikkerhet er også uten logikk. Det er ufattelig at dir. i NVE stadig skriver artikler der han bevisst forvrenger virkeligheten.
«Debatten» med Fredrik Solvang handlet om kjernekraft i Norge. Sikkert fornuftig med en slik debatt, kanskje spesielt i land som mener de trenger mer fornybar energi. Feilen med programmet ble dessverre at det var pkt. 1 på lista ovenfor som var den gitte forutsetningen for debatten. Alle diskuterte som om Norge trenger enormt med ny energi for å unngå kraftunderskudd allerede i 2026 – en helt unødvendig støtte til Gahr Støre/Solbergs forvrengninger av kraftbehovet i Norge.
Menneskerettigheter og velferdsstat på hell?
Av Jan Christensen - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/menneskerettigheter-og-velferdsstat-pa-hell/
Flytte til Nord-Korea?
Av Jan Christensen.
Noen ganger oppfordres jeg: Flytt til Nord-Korea.
Foranledningen kan være mine synspunkter på EU/EØS og hvordan et utall av tvangsimporterte lover og direktiver mer og mer gjør Norge til et lydrike under Brussel.
Er påstander om at andre land er så mye verre, argument for ikke å kritisere uverdige forhold i dagens Norge?
Jeg mener nei. For oss her hjemme som tror på et fritt Norge, må målet være folkestyring på alle viktige samfunnsområder.
Sånn er norsk kultur. Det er også sånn den norske velferdsstaten ble skapt. Gjennom vanlige folks engasjement og kamp.
«Gjør din plikt og krev din rett!».
Hvordan koreanere, russere, ukrainere – og amerikanere for den saks skyld – ordner seg i sine land, er deres egen bisniss. Bygd på deres tradisjoner og levemåte, ikke på press utenfra.
Om det er så mye verre – eller bedre – å bo andre steder enn i Norge, er for meg en uaktuell problemstilling.
Når grunnleggende menneskeretter brytes – enten på hjemmebane eller utafor våre grenser – blir situasjonen annerledes. Vi må våge å protestere. Hva som er «grunnleggende menneskeretter», er imidlertid et definisjonsspørsmål. Ofte avhengig av egen status, eller hvor i verden du bor. Fred er en forutsetning for menneskerettigheter. Når konflikter utvikles til krig, skjer brudd over en lav sko. Da må verdenssamfunnet stille opp. Roe ned, og megle fram varige fredsløsninger.
For mange her hjemme innskrenkes menneskerettene til ytringsfrihet og tilbud om å putte en valgseddel i stemmeurna annethvert år. Alle skal kunne si og skrive hva de vil, og selv velge sine talsmenn.
For et flertall av verdens folk er menneskerettigheter snarere frihet fra sult og nød. Så kommer kanskje husly, helse, utdanning og arbeid. I bytte for ytringsfrihet og «vestlig» demokrati, er det viktigere med trygghet og stabilitet.
Det er kanskje sånn at til lenger et land har kommet i materiell utvikling og til å dekke folks basisbehov, til flere menneskeretter blir «grunnleggende».
Enn så lenge har vi ytringsfrihet i Norge. Både innafor og utafor sømmelighetens grenser. Hos oss gir ytringsfriheten ikke bare rett til å tale makta i mot, men også rett til å krenke og ydmyke samfunnets mest utsatte. Selv om sånt lett kan skape uønskede polariseringer med vold som resultat.
Imidlertid: Å ha ytringsfrihet betyr ikke automatisk rett til å bli hørt eller få innflytelse – som jo er enda viktigere.
De av oss som setter spørsmålstegn ved etablerte og offisielle sannheter, møtes ofte med knebling og latterliggjøring. Eksempelvis mener enkelte at vi EU-motstandere er potensielle landsforrædere og fare for «rikets sikkerhet». Innlegg mot EU/EØS får sjelden plass i våre media, selv når de er avgjørende for å forstå hva som egentlig skjer.
Et argument kan være at vi sprer konspirasjonsteorier fordi vi går i mot de «mainstream»-oppfatninger som skapes av våre store massemedia.
Faktisk.no – som eies av de samme media – er en yppersteprest i forklaringer og bortforklaringer. At tysk jernbane får kjøpt norsk strøm til 30 øre kilowatt-timen, mens norske bedrifter må betale det mangedobbelte, forklares derfor ikke som konsekvens av vår EU-tilhørighet. Men som noe teknisk og finansielt – langt over hodene på vanlige folk.
Stadig flere mangler basisverdier som frihet fra sult og nød.
Her hjemme knekker dagens strømpriser mange husholdninger. Frelsesarmeens matkøer blir stadig lengre.
De privilegerte med høy inntekt, pensjon, formue og god helse, har lite å klage over.
Kanskje bør et samfunn måles etter hvordan de behandler de svakeste og ikke de sterkeste blant oss?
Kanskje er det også sånn at jeg – og du – bare har virkelig ytringsfrihet så lenge vi ikke bruker den?
Framfor å fastslå at vi her i Norge er verdensmestre i det meste, bør vi spørre:
Hvordan kan vi styrke folkestyret i Norge?
Gjennom å inngå nære allianser med land med tvilsom demokratisk forankring og blodig kolonial fortid?
Eller ved selv å kjempe fram et best mulig Norge? Basert på uavhengighet og egne tradisjoner, bærekraftig miljø og velferd for folk flest? I et sånt samfunn er det verken plass til noe EU eller EØS.
Jan Christensen er leder i Drammen Nei til EU. Han skriver ukentlige nyhetsbrev som står for hans mening. Dette er brevet fra 28.01.2023.
Mission Creep? USAs rolle i Ukraina har sakte men sikkert har eskalert
Av skribent - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/mission-creep-usas-rolle-i-ukraina-har-sakte-men-sikkert-har-eskalert/
Bidens team har i det stille sprengd tidlegare raude linjer for innblanding. Spørsmålet no er kor langt dei er villige til å gå.
Når USA involverer seg militært i ein konflikt får dei ofte problem med å kome seg ut att, for ikkje å snakke om unngå djupe innviklingar som går langt utover dei linjene dei hadde dratt opp ved starten av intervensjonen.
Det skjedde i Vietnam, då US-amerikanske militære rådgivarar som hjalp sør-vietnamesarane i kampen mot Viet Cong til sist vart til US-amerikanske soldatar som kjempa ein US-amerikansk krig. Det skjedde i Afghanistan, då ein invasjon som skulle ta al-Qaida og styrte Taliban omdanna seg til eit nesten tjue år langt nasjonsbyggingsprosjekt. Og det kan vere i ferd med å skje akkurat no i Ukraina.
Litt etter litt har NATO og USA krope stadig nærare det katastrofale scenariet president Joe Biden sa «vi må anstrenge oss for å unngå» – direkte konflikt mellom USA og Russland.Trass i at han understreka i byrjinga av krigen at «våre styrkar er ikkje, og vil ikkje bli, engasjerte i konflikten,» har både tidlegare og noverande etterretningsfolk fortald the Intercept (i oktober) at «det er mange fleire av både CIA-folk og USspecial operations-personell» i Ukraina enn det var då Russland invaderte, som utfører «smug-operasjonar» i landet som «no er langt meir omfattande.»
Blant desse smugoperasjonane er CIAs samarbeid med ein ikkje namngitt NATO-allierts spionbyrå om å utføre sabotasje-operasjonar inne i Russland, rapporterte gravejournalist og tidlegare Green Beret-soldat Jack Murphy den 24. desember, utan at det vart noka stor sak i massemedia. Det er angiveleg årsaka til dei uforklarte eksplosjonane som har rysta russisk infrastruktur under krigen. Dette er den typen aktivitet somligg faretruande nær ein direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland.
For å sette tinga i perspektiv, tenk på korleis skårar av USAs politiske establissement såg på berre [den påståtte] gjerninga russisk innblanding i 2016-valet som ei krigsgjerning («act of war») — uhøyrd, men mange gongar mindre alvorleg enn det å hjelpe til med å utføre infrastrukturangrep på eit anna lands jord.
I mellomtida har USA og dei NATO-allierte gong etter gong sprengd sine sjølv-pålagte grenser for våpenoverføringar. I starten av krigen åtvara avisa New York Times om at dei openlyse forsyningane av sjølv små og lette våpen «risikerer å oppmode til ein breiare krig og mogleg gjengjelding» frå Moskva, medan offisielle tenestemenn i USA avskreiv meir avanserte våpen som altfor eskalerande. Det tok mindre enn to månadar før Biden-administrasjonen byrja sende desse meir risikable, svært kraftige våpena.
Innan slutten av mai var det sendt avanserte rakettsystem som berre veker før hadde blitt sett på som for eskalerande, på strengt vilkår om at Ukraina ikkje brukte dei til å angripe mål inne på russisk territorium, noko dei frykta kunne sette i gang ei eskalering som ville dra inn NATO – inntil også den grensa vart broten. Pentagon innrømde i desember at dei likevel hadde gitt Ukraina klarsignal til å angripe mål inne i Russland, som respons på Moskvas øydelegging av ukrainsk infrastruktur.
«Frykta for eskalering har endra seg sidan starten,» forklarte ein av Forsvarets tenestemenn til Times of London, sidan Pentagon var mindre uroa etter at president Vladimir Putin hadde gått tilbake på sine atomtrugsmål [sic] i oktober.
Når no krigsinnsatsen til Ukraina har stagnert og russiske styrkar har gjort små framsteg, har NATO sine våpenoverføringar eskalert til langt utover det som styresmaktene for berre nokre månadar sidan frykta kunne trekke alliansen inn i ein direkte krig med Russland. Styresmaktene i USA og Europa sender no pansra køyretøy, og førebur seg angiveleg på å sende tanks. Ukrainas Forsvarsminister Oleksii Reznikov hadde føresett såpass i oktober i fjor.
«Då eg var i [Washington] D.C. i november, før invasjonen, og bad om Stinger[-missil], fortalde dei meg at det var umogleg,» hadde han då fortald til the New Yorker . «No er det mogleg. Då eg bad om 155-millimeter-artilleri, var svaret nei. HIMARS, nei. HARM, nei. No er alt det eit ja. Derfor er eg sikker på at det i morgon vil bli tanks og ATACMS og F-16.”
Det gjenstår å sjå kor lang tid det går før USA sin opposisjon mot slik militærhjelp går same veg som den tidlegare opposisjonen mot tunge våpen dei allereie har sendt, eller kor lenge administrasjonen vil fortsette å la vere med å sende langtrekkande droner – noko ei gruppe senatorar frå begge dei to store partia no pressar på for, og som russiske offisielle tenestemenn eksplisitt har åtvara om at kan gjere Washington til «ein direkte part i konflikten».
Ettersom våpenoverføringane har endra karakter, har også krigsmåla gjort det. Alliansens opprinnelege [offisielle] mål var å hjelpe Ukraina til å forsvare uavhengigheita og suvereniteten sin ved å avverge ein russisk invasjon som var innstilt på regimeskifte. To månadar seinare snakka US-amerikanske offisielle tenestemenn ope om «siger» og å påføre Russland eit «strategisk nederlag» som ville gjere landet «svekka». Biden har gjentatte gongar sverga på å støtte Ukraina «så lenge det trengst», sjølv om Zelensky og andre tenestemenn har gjort det til stadigheit klinka klart at målet deira no er å ta Krim, noko som kan starte ei kjernefysisk eskalering.
Snakk om diplomati er igjen nesten fråverande i USAs kommentarar om krigen. Det druknar i ropa etter drastisk eskalering av NATO-engasjement for å oppnå siger for Ukraina, ofte grunngitt med at eitkvart anna resultat ville vere eit eksistensielt slag mot Vesten og heile den liberale globale ordenen.
«Viss Russland vinn krigen i Ukraina, vil vi få sjå fleire tiår med den slags åtferd framover,» sa Finlands progressivestatsminister Sanna Marin nyleg i Davos, medan ho lova å støtte den ukrainske krigsinnsatsen i 15 år om nødvendig. «Vi lyt sikre oss om at Ukraina til sist vil vinne. Eg trur ikkje det finst noko anna val.» Og sidan førre veke ser det ut for at Biden-administrasjonen vurderer å krysse endå ei hovudlinje, då New York Timesrapporterte at tenestemenn i USA sterkt overveg å gi Ukraina grønt lys for angrep på Krim, sjølv om dei kjenner risken for kjernefysisk gjengjeld eit slikt grep ville medføre. Frykta for ei slik eskalering «har ebba ut», sa ein av dei til avisa.
Med eskaleringa av støtta si til Ukrainas militære, har USA ogNATO gitt Moskva motiv for å ta eit drastisk, aggressivt steg for å vise alvoret med sine raude linjer. Dette ville vere farleg i dei beste tider, men særleg no når russarane seier tydeleg at dei i stadig større grad ser på krigen som ein krig mot heile NATO,ikkje berre Ukraina, medan dei truar med kjernefysiskrespons på alliansens eskalering av våpenleveransar.
NATO-regjeringane framstiller stadig oftare konflikten for sine publikum som ikkje ein avgrensa innsats for å hjelpe eit land å drive tilbake ein invasjon frå ein større nabo, men heller som ein eksistensiell kamp for at Vesten skal overleve, gjenspegla i den russiske leiarskapens eigne gryande synspunkt på krigen som ein kamp for overlevnad mot fiendtlege Vest-makter. Og dette har skjedd trass i at Biden-administrasjonen offisielt gjekk for diplomati seint i fjor.
Om intensjonen var å halde denne krigen avgrensa, som ein krig mellom to nabostatar der NATO berre speler ei perifer støtterolle, så peikar alle piler i tvert motsett retning. Med mindre statstenestemennene gjer ein sams innsats for å deeskalere og skifte over til eit diplomatisk spor – og prominente røyster i media og politikken gir dei det politiske rommet til å gjere det – vil Bidens løfte om å unngå Tredje verdskrig betyr omlag like mykje som president Johnson sitt løfte i 1964 om å ikkje «sende amerikanske gutar ni eller ti tusen miles av garde frå heimen for å gjere det asiatiske gutar sjølve burde gjere.»
Omsett av Monica Sortland for Derimot.no.
Først publisert av Responsible Statecraft.
Mission Creep? How the US role in Ukraine has slowly escalated
Branko Marcetic er en stabsskribent med magasinet Jacobin og forfatter av Yesterday’s Man: the Case Against Joe Biden. Hans artikler er publisert i Washington Post, The Guardian, In These Times og andre.
Er det udemokratisk at NATO overstyrer folkeviljen?
Av Terje Alnes - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/er-det-udemokratisk-at-nato-overstyrer-folkeviljen/
Av Terje Alnes.
(innlegg på 2 års markering for FNs atomvåpenforbud, Litteraturhuset i Bergen 23. januar 2023.)
Vil du bli forsvart med atomvåpen?
Vil du at NATO, i tråd med sin forsvarsstrategi, skal være de første til å bruke atomvåpen for å forsvare oss i tilfelle ett av NATOs medlemsland blir utsatt for et angrep?
Det tror jeg ikke du vil. For du skjønner at konsekvensene av en slik politikk vil bli katastrofale.
I en spørreundersøkelse utført av Respons Analyse i 2017 svarte 78 % at Norge bør undertegne FN-traktaten som forbyr atomvåpen. 83 % sa at vi bør undertegne selv om vi blir det første NATO-landet som gjør det. Men våre politikere vil ikke gjøre det. Regjeringen og Stortingsflertallet er i fullstendig utakt med befolkningen.
Denne undersøkelsen er noen år gammel. Har folket skiftet mening? Har Ukraina-krigen gjort at folket har skiftet mening om bruk av atomvåpen? Jeg tror ikke det. Det er tvert imot viktigere enn noen gang å signere atomvåpenforbudet og å etterleve det i praksis, for i verste fall har Ukraina-krigen potensiale til å utløse en atomkrig.
Vi har hørt om Cuba-krisen i 1962. Det blir stadig gjentatt at verden aldri har vært nærmere en atomkrig enn den var da. Vel, det er feil!
«The Bulletin of the Atomic Scientists» har i 75 år vurdert risikoen for at en atomkrig kan bryte ut. Deres vurdering er at verden aldri har vært nærmere enn den er nå! I 2020 stilte de «Dommedagsklokka» til 100 sekunder på midnatt (atomkrig), og der har den stått siden. I morgen skal de justere klokken på nytt, jeg er redd for at Ukraina-krigen kan gjøre at klokken beveger seg enda nærmere en atomkrig. For det som skjer i Ukraina nå er livsfarlig!
I 1962 hadde USA og Sovjetunionen ledere som kunne snakke sammen, og som ble enige om å snu før det var for sent. I dag snakker ikke USA og Russland sammen, det er et totalt sammenbrudd i dialogen mellom de to største atommaktene i verden. Isteden moderniseres atomvåpenarsenalene og vestlige atomvåpen flyttes stadig nærmere Russlands grenser. Skulle et uhell eller en misforståelse skje er tiden for knapp til at katastrofen kan avverges.
Skal vi virkelig gamble med at trusler om bruk av atomvåpen bare er trusler?
Det er det de gjør, de som på vegne av oss alle aksepterer at atomvåpen er en del av vårt våpenarsenal, og en del av vår forsvarsstrategi. Eller skal vi tvert imot ta atomvåpentrusselen på alvor og gjøre alt vi kan for å stoppe krigen før katastrofen inntreffer? Dessverre er ikke dette et tema når Ukraina-krigen diskuteres. Det er en stor unnlatelsessynd.
Hvorfor er det så vanskelig for norske politikere å stille seg på folkets side og signere FN-traktaten for forbud mot atomvåpen?
Du tror kanskje at alle norske politikere er imot atomvåpen, for det er jo gjerne det de sier til oss. Men at bruk av atomvåpen inngår i norsk forsvarsstrategi gjennom NATO unnlater de å fortelle oss. I praksis er derfor flertallet av norske politikere tilhengere av å bruke det eneste virkelige masseødeleggelsesvåpenet vi rår over, om situasjonen tilsier det.
Det er nemlig konsekvensen av å støtte norsk NATO-medlemskap. Å benekte dette er uærlig politisk spill egnet til å holde opinionen for narr.
NATO har nemlig fra første øyeblikk vært klar på at atomvåpen er til for å kunne brukes, og NATOs trussel om å bruke atomvåpen har hele tiden vært «en bunnplanke» i norsk forsvarspolitikk.
Dette er ikke min påstand. Det står å lese i artikkelen «Utsettelsen av utslettelsen: NATOs atomvåpen i 70 år», der Johannes Gullestad Rø, førsteamanuensis ved Forsvarets Høyskole, foretok en gjennomgang av NATOs atomvåpenstrategi i forbindelse med 70-års jubileet i 2019.
Konfronter NATO-tilhengerne med dette neste gang du møter dem. Det er derfor de ikke vil undertegne FNs atomvåpenforbud. Konfronter SVerne med dette, de som nå skal gå vekk ifra sitt Nei til NATO-standpunkt.
Du tror gjerne at ingen er gal nok til å ta atomvåpen i bruk, og at atomvåpnenes funksjon derfor er å ha en avskrekkende effekt. Det er feil. Det finnes så ravende gale folk både innenfor militærapparatet og blant politikerkasten at risikoen for atomkrig er høyst reell. Husk at amerikanske politikere er tungt sponset av atomvåpenfabrikker som Boeing, Lockheed Martin og Northrop Grumman.
Derfor går det diskusjoner i disse miljøene om å kunne føre en begrenset atomkrig, der vi vinner!
La oss minne om at Stortinget i fjor med stort flertall vedtok «Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA». Den gir USA rett til å etablere seg på fire såkalte «omforente områder» – Rygge, Sola, Evenes og Ramsund.«Omforente områder» er fasiliteter og områder på norsk territorium som USA kan benytte til militære formål. I vanlig språkbruk er dette definisjonen på en militærbase.
Etter særskilt avtale kan deler av områdene stilles til eksklusiv amerikansk disposisjon, herunder oppstilling og utplassering av styrker og materiell. Hva USA tar med seg inn på disse basene har norske myndigheter ikke noe med. Amerikanske styrker gis nemlig tillatelse til å kontrollere tilgangen til de delene av «omforente områder» der det er avtalt eksklusiv amerikansk bruksrett.
Nei til atomvåpen og Norske leger mot atomvåpen sa i sin felles høringsuttalelse at de frykter Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA (baseavtalen) vil undergrave norsk atomvåpenpolitikk. Denne politikken har vært offisiell norsk holdning siden 1957, da Einar Gerhardsen på NATO-toppmøtet i Paris reserverte seg mot å lagre atomvåpen på norsk område.
I følge NTA og NLA øker den nye baseavtalen faren for utplassering av atomvåpen på norsk territorium, den kobler Norge tettere til USAs atomstrategiske infrastruktur og den kan bety at norsk atomvåpenpolitikk settes til side i en krisesituasjon.
Igjen,bruk av atomvåpen inngår i norsk forsvarsstrategi gjennom NATO-medlemskapet. I praksis er derfor flertallet av norske politikere tilhengere av å bruke det eneste virkelige masseødeleggelsesvåpenet vi rår over, om situasjonen tilsier det.
Våre F-35 jagerfly øver jevnlig med amerikanske bombefly i norske nærområder, dette er fly som kan bære atomvåpen. Hva er det de øver på?
Hvilke garantier har vi for at USA ikke vil benytte Rygge, Sola eller Evenes for bombefly som har taktiske atomvåpen ombord?
Norske myndigheter gir altså fra seg ansvaret for hva amerikanerne tar med seg inn på disse områdene. De velger å snu seg vekk og se en annen vei.
Historien viser oss at vi ikke kan stole på myndighetene når de inngår forsvarsavtaler med USA.Historien om U2-basen i Bodø vitner om at amerikanerne tok seg til rette på norsk jord og gikk bak ryggen på norske myndigheter. 1. mai 1960 skulle et amerikansk spionfly krysse tvers over hele Sovjetunionen, fra Pakistan til Bodø. Flyet ble oppdaget og skutt ned. Nikita Khrusjtsjov erklærte at om Bodø en gang til ble brukt som utgangspunkt for flygninger over sovjetisk territorium ville byen bli utslettet med atomvåpen.
Utenriksminister Halvard Lange hevdet at Norge ikke visste at USA brukte Bodø til dette formålet.
På 1970-tallet ble det avslørt at radiosendere plassert på norsk jord guidet USAs atomubåter i Barentshavet, og hadde en svært viktig strategisk funksjon for USA. Det var en tidligere ansatt i den norske militære Etterretningstjenesten, som røpet eksistensen av navigasjonssystemet Loran-C. Han sa at Stortinget og regjeringen hadde blitt lurt da USA bygde ut Loran-C systemet i Norge.
Er det udemokratisk at NATO overstyrer folkeviljen?
Det er svært problematisk at Regjering og Storting stiller seg bak en forsvarspolitikk der trusselen om bruk av atomvåpen ligger som «en bunnplanke», samtidig som de unnlater å snakke om det. Det er selvsagt et umulig standpunkt å forsvare, for her trumfer folks sunne fornuft den kollektive ufornuften som vår atomstrategi bygger på.
Masseødeleggelsesvåpen er uakseptabelt! Det er gambling med vår fortsatte eksistens! Statene som har sluttet seg til FNs atomvåpenforbud har skrevet under på det, og det bør Norge også gjøre.
Men politikerne vil ikke snu om ikke folk hever stemmen, om ikke vi protesterer og klarer å mobilisere en opinion mot atomvåpengalskapen.
Derfor er fredsbevegelsen så viktig.
Dette innlegget ble først publisert på Spartakus.
Russland advarer mot «full konflikt i Europa»
Av skribent - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/russland-advarer-mot-full-konflikt-i-europa/
Av Will Porter, 27. januar 2023.
Beslutningen fra USA og flere allierte om å forsyne Ukraina med tunge stridsvogner, baner en «direkte vei» for en fullskala krig i Europa, advarte Russlands viseutsending til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).
I en uttalelse utstedt på torsdag, om den «farlige politikken til de vestlige allianselandene for å eskalere spenningene» i Ukraina, sa viserepresentant Maxim Buyakevich, at utenlandske våpenleveranser til Kiev bare ville forlenge den nåværende konflikten, eller starte en større regional krig.
«Lederne i USA og deres klientland i NATO har kommet nær en rød linje. Deres bevisste handlinger for å eskalere den militære konfrontasjonen i Ukraina, å provosere regimet til militær aksjon mot den russiske befolkningen ved hjelp av vestlige tunge våpen og NATO-etterretning, er en direkte vei til full krig i Europa,» sa han og hevdet at alle mennesker på kontinentet «definitivt vil tape» på en slik krig.
De angelsaksiske marionettførerne i denne opptrappingen vil ikke sitte på sidelinjen denne gangen
Uttalelsen etterfulgte en avtale mellom Washington, Berlin og andre europeiske partnere om å sende tunge våpen til ukrainske styrker tidligere denne uka, der USA forberedte seg på å sende mer enn 30 M1 Abrams-stridsvogner i tillegg til rundt et dusin Leopard 2-stridsvogner fra Tyskland og Challenger-stridsvogner fra Storbritannia.
Selv om det vil ta litt tid før stridsvognene når slagmarken, markerte beslutningen en kraftig reversering for USA, som gjentatte ganger tidligere har nektet å sende M1 Abrams. Det hvite hus gjorde en lignende helomvending med missilforsvarsbatteriet Patriot, hvorav det ene ble autorisert for Kiev i fjor til tross for tidligere avslag.
Tyskland, Storbritannia og Polen har sagt at deres stridsvogner vil ankomme Ukraina i løpet av noen uker, men tidslinjen for de amerikanske våpnene forblir uklare gitt et stort etterslep av ordrer for General Dynamics, som produserer Abrams. Polen forventer for tiden å motta 250 M1A2 vogner, mens Taiwan tidligere bestilte 108 enheter av samme modell. Leveranser forventes imidlertid ikke før i 2024 og 2025, og det eneste anlegget som er i stand til å produsere Abrams, kan bare produsere 12 enheter per måned. Det er derfor uklart hvor lang tid det vil ta før Ukraina får de 31 stridsvognene som ble lovet denne uken.
Russlands OSSE-representant fortsatte med å si at militærhjelp fra vestlige stater bare «utdyper deres involvering i væpnet konfrontasjon med russiske tropper», og hevdet at deres støtte ikke er «pro-ukrainsk», men heller «antirussisk».
«Det er lenge siden maskene ble kastet. De er ikke lenger flaue over å si direkte at dette slett ikke handler om kampen for en slags ukrainsk stat, men om promoteringen av den ‘regelbaserte verdensordenen’ som blir dannet av Vesten,» fortsatte Buyakevich, med henvisning til nylige kommentarer fra den tyske utenriksministeren Annalena Baerbock, som tidligere denne uka erklærte at «vi kjemper en krig mot Russland».
Les: Tysklands utenriksminister: «Vi fører krig mot Russland»
Moskva har lovet å «ødelegge» alle NATO-våpen som blir sendt til Kiev og sa at de ville svare på vestlige tankleveranser, Russlands ambassadør til Tyskland, Sergei Nechayev, sa at trekket «tar konflikten til et nytt nivå av konfrontasjon». Det er fortsatt uklart hvordan russiske styrker vil reagere på beslutningen, men det ble meldt om en stor runde med luftangrep i Ukraina torsdag, blant annet i hovedstaden.
Originalen finnes her:
Russia Warns of ‘Full-Blown Conflict in Europe’
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Will Porter er assisterende nyhetsredaktør ved Libertarian Institute. Finn mer av hans arbeid på Antiwar.com og Consortium News.
Premiere på Steigan Live
Av Pål Steigan - 29. januar 2023
https://steigan.no/2023/01/premiere-pa-steigan-live/
I går kveld hadde vi premiere på Lørdagsrevyen vår.
Tanken er å utvikle en ukerevy der vi presenterer og kommenterer det viktigste som har skjedd i uka som gikk.
Vi tenker å utvikle form og innhold etter hvert, også med gjester, intervjuer og diskusjoner. Men vi tar det i marsjen.
Neste sending kommer om to uker. Målet er å kunne presentere en ukentlig Lørdagsrevy.
Her kan du se første sending: