Nyhetsbrev steigan.no 28.12.2023
I det stille endrer Biden-administrasjonen Ukraina-strategien
Tilbakeholder Helsedepartementet nødvendig informasjon for Stortinget?
Stopp endringene i smittevernloven!
Hva går pengene til, hvorfor får vi dårligere råd?
De tenker at du tror. Vi tror at du tenker!
Israelske styrker holder palestinske barn på Gaza-lekeplass, tvinger dem til å kle av seg
Farene ved å studere propaganda
Craig Murray: Hva vi har lært i 2023?
Russland – Kina er på rulle
Av Pepe Escobar - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/russland-kina-er-pa-rulle/
Mens krigens hunder bjeffer, juger og stjeler, rusler Russland-Kina-karavanen videre.
2023 kan for ettertiden defineres som året for det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Dette underverket kunne lett svinge under et spor av – hvem andre – Stevie Wonder: «Here I am baby/ signed, sealed, delivered, I’m yours.»
I de første 11 månedene av 2023 oversteg handelen mellom Russland og Kina 200 milliarder dollar. De forventet ikke å oppnå det før i 2024.
Vel, det er virkelig One Partnership Under a Groove. Nok en gang signert, forseglet og levert under besøket til en stor delegasjon til Beijing forrige uke, ledet av statsminister Mikhail Mishustin, som møtte Kinas president Xi Jinping og på et nytt besøk der de oppgraderte hele spekteret av det omfattende partnerskap/strategiske samarbeidet, komplett med en rekke nye, store fellesprosjekter.
Samtidig, på Great Game 2.0-fronten, ble alt som må bekreftes berørt av utenriksminister Sergey Lavrovs detaljerte intervju med Dimitri Simes på hans Great Game show.
Legg til det nøye strukturerte sammendraget skrevet av sjefen for SVR Sergey Naryshkin, som definerer 2024 som «året for geopolitisk oppvåkning», og kom med det som uten tvil er nøkkelformuleringen etter den kommende, kosmiske NATO-ydmykelsen på steppene i Donbass: «I 2024 vil den arabiske verden forbli hovedrommet i kampen for etableringen av en ny orden.»
Konfrontert med en så detaljert geopolitisk finjustering er det ikke rart at imperiets reaksjon var apopleksi – avslørt som overflatisk i lange, kronglete «analyser» som forsøkte å forklare hvorfor president Putin viste seg å være den «geopolitiske seierherren» i 2023, og forførte store deler av den arabiske verden og det globale sør, befester BRICS seg side om side med Kina, og driver EU videre inn i et svart tomrom som det selv og Hegemonen har skapt.
Putin tillot seg selv, halvt på spøk, å tilby russisk støtte for den potensielle «gjenannekteringen» av land 404s (det vil si Ukraina, o.a.) grenseregioner som en gang ble annektert av Stalin, for til slutt å bli returnert til tidligere eiere Polen, Ungarn og Romania. Han la til at han er 100% sikker på at dette er hva innbyggerne i det ukrainske grenselandet ønsker.
Hvis det skulle skje, ville vi ha Transcarpathia tilbake til Ungarn, Galicia og Volynia tilbake til Polen og Bukovina tilbake til Romania. Kan du føle at huset allerede vogger til morgengry i Budapest, Warszawa og Bucuresti?
Så er det muligheten for at Hegemonen beordrer NATOs juniorpunkere til å trakassere russiske oljetankere i Østersjøen og «isolere» St. Petersburg. Det sier seg selv at den russiske reaksjonen ville være å bare ta ut kommando- og kontrollsentre (hacking kan være nok), svi av elektronikk over hele spekteret og blokkere Østersjøen ved inngangen ved å kjøre en «Freedom of Navigation»-øvelse slik at alle blir kjent med den nye grooven.
Den kinesisk-russiske symbiosen i Fjernøsten
En av de mest imponerende egenskapene til det utvidede Russland-Kina-partnerskapet er det som planlegges for den kinesiske nordøstlige provinsen Heilongjiang.
Tanken er å gjøre det om til et mega-hub for økonomisk, vitenskapelig utvikling og nasjonalt forsvar, sentrert om provinshovedstaden Harbin, komplett med en ny, viltvoksende spesiell økonomisk sone (SEZ).
Nøkkelvektoren er at denne mega-huben også vil koordinere utviklingen av det enorme russiske Fjernøsten. Dette ble diskutert i detalj på Eastern Economic Forum i Vladivostok i september i fjor.
I en unik, oppsiktsvekkende ordning kan kineserne få lov til å styre utvalgte breddegrader i det russiske fjerne østen de neste 100 årene.
Som den Hong Kong-baserte analytiker Thomas Polin forklarte i detalj, budsjetterer Beijing med ikke mindre enn 10 billioner yuan ($1,4 billioner – 1400 milliarder dollar) for hele greia. Halvparten av det ville bli absorbert av Harbin. Planen vil komme til den nasjonale folkekongressens bord i mars og forventes å bli godkjent. Den er allerede godkjent av underhuset i Dumaen i Moskva.
Konsekvensene er overveldende. Vi ville se Harbin hevet opp til status som direkte administrert by, akkurat som Beijing, Shanghai, Tianjin og Chongqing. Og mest av alt vil det opprettes en kinesisk-russisk styringskomité i Harbin for å føre tilsyn med hele prosjektet.
De beste kinesiske universitetene – inkludert Peking University – ville overføre hovedcampusene sine til Harbin. Universitetene for nasjonalt forsvar og nasjonal forsvarsteknologi vil slå seg sammen med Harbin Engineering University for å danne en ny enhet med fokus på forsvarsindustri. Høyteknologiske forskningsinstitutter og selskaper i Beijing, Shanghai og Shenzhen ville også flytte til Harbin.
People’s Bank of China ville etablere sitt hovedkvarter for Nord-Kina i Harbin, komplett med markedshandel med aksjer og råvarefutures.
Innbyggere i Heilongjiang vil få lov til å reise frem og tilbake til utpekte russiske fjernøsten-regioner uten visum. Den nye Heilongjiang SEZ ville ha sitt eget tollområde og ingen importavgifter.
Det er den samme ånden som driver BRI-tilkoblingskorridorer og International North South Transportation Corridor (INSTC). Den underliggende begrunnelsen er bredere Eurasia-integrasjon.
På det nylige Astana Club-møtet i Kasakhstan ga forsker Damjan Krnjevic-Miskovic, direktør for policyforskning ved ADA-universitetet i Baku, en utmerket presentasjon om tilkoblingskorridorer.
Han refererte for eksempel til C5+1-møtet (fem sentralasiatiske «stans» pluss Kina) for tre måneder siden i Dushanbe, sammen med Aserbajdsjans president Aliyev: det kan oversettes som integrering mellom Sentral-Asia og Kaukasus.
Miskovic er oppmerksom på alt som utvikler seg i det han definerer, korrekt, som «Silkeveisregionen» – som forbinder Euro-Atlanteren med Asia-Stillehavet og forbinder Vest-Asia, Sør-Asia og Eurasia i større grad.
Strategisk sett er det selvfølgelig «det geopolitiske hengslet der NATO møter Shanghai Cooperation Organization (SCO), og hvor Belt and Road Initiative (BRI) forbinder med Turkiye og EUs territorium. I praksis vet Russland-Kina nøyaktig hva som må gjøres for å drive økonomisk tilkobling og «synergistiske relasjoner» over hele dette enorme spekteret.
Krigen om økonomiske korridorer varmer opp
Fragmenteringen av den globale økonomien polariserer allerede den ekspanderende BRICS 10 (starter 1. januar under det russiske presidentskapet, og uten å flørte-med-dollarisering Argentina) og den krympende G7.
Den russiske viseutenriksministeren Andrey Rudenko – en viktig Asia-hånd – bekreftet, i samtale med TASS, igjen at nøkkelen for Greater Eurasia Partnership (offisiell russisk politikk) er å koble Eurasia Economic Union (EAEU) med BRI.
Ettersom Russland utvikler en nøye kalibrert balanse mellom Kina og India, gjelder samme drivkraft for utviklingen av INSTC, der Russland-Iran-India er hovedpartnerne, og Aserbajdsjan også er nødt til å bli en avgjørende aktør.
Legg til det betydelig forbedrede russiske bånd med Nord-Korea, Mongolia, Pakistan (et BRI- og SCO-medlem) og ASEAN (unntatt det vestligorienterte Singapore).
BRI, når det kommer ned til detaljene, er på rulle. Jeg har nettopp vært i Moskva, Astana og Almaty i tre uker, og det var mulig å bekrefte med flere kilder at tog i alle forbindelseskorridorer er fullpakket, via det transsibirske, via Astana helt til Minsk og via Almaty til Usbekistan.
Programleder for Russian International Affairs Council Yulia Melnikova legger til at «Moskva kan og bør integreres mer aktivt i transittoperasjoner langs ruten Kina – Mongolia – Russland» og fremskynde harmoniseringen av standarder mellom EAEU og Kina. For ikke å snakke om å investere ytterligere i Russland-Kina-samarbeidet i Arktis.
Inn kommer president Putin på et russisk jernbanemøte, som avduker en ambisiøs, massiv 10-årig infrastrukturutvidelsesplan som omfatter nye jernbaner og forbedret tilkobling med Asia – fra Stillehavet til Arktis.
Den russiske økonomien har definitivt svingt til Asia, ansvarlig for 70% av handelsomsetningen midt i de vestlige sanksjonenes demens.
Så det som står på menyen fremover er alt fra modernisering av det transsibirske og etablering av et viktig logistisk knutepunkt i Ural og Sibir til forbedring av havneinfrastrukturen i Azov-, Svarte- og Kaspiske hav og raskere INSTC-godstransport mellom Murmansk og Mumbai.
Putin, bemerket nylig nok en gang, nesten som en ettertanke, at handel gjennom Suez-kanalen ikke lenger kan anses som effektiv, sammenlignet med Russlands nordlige sjørute. Med et enkelt, skarpt geopolitisk trekk har Jemens Ansarullah gjort det grafisk – slik at alle kan se det.
Russisk utvikling av den nordlige sjøruten går tilfeldigvis i total synergi med den kinesiske satsingen på å utvikle den arktiske etappen til BRI. På oljefronten tar russiske forsendelser til Kina via den arktiske kysten bare 35 dager: 10 dager mindre enn via Suez.
Danila Krylov, forsker ved Institutt for Midtøsten og det post-sovjetiske Asia ved Institutt for vitenskapelig informasjon om samfunnsvitenskap ved det russiske vitenskapsakademiet, tilbyr en enkel innsikt:
«Jeg ser på det faktum at amerikanerne blir involvert i Jemen som en del av The Great Game [scenario]; det er mer enn bare et ønske om å straffe houthiene eller Iran, da det mer sannsynlig er drevet av et ønske om å forhindre monopolisering av markedet og hindre kinesiske eksportleveranser til Europa. Amerikanerne trenger en operativ Suez-kanal og en korridor mellom India og Europa, mens kineserne ikke vil ha det fordi dette er to direkte konkurrenter.»
Det er ikke det at kineserne ikke vil ha det: Med den nordlige sjøruten i gang, trenger de den ikke.
Frys nå!
I sum: i den pågående, stadig mer hektiske krigen om økonomiske korridorer, er initiativet hos Russland-Kina.
I desperasjon, og ikke mer enn et alternativ-berøvet, hodeløst kyllingoffer i krigen om økonomiske korridorer, tyr Hegemonens EU-vasaller til å vri på Follow the Money-håndboken.
Utenriksdepartementet har definert frysing av russiske eiendeler – ikke bare private, men også statseide – av EU som rent tyveri. Nå gjør den russiske finansministeren Anton Siluanov det helt klart at Moskva vil reagere symmetrisk på mulig bruk av inntekter fra disse frosne russiske eiendelene.
Omskrivning av Lavrov: du konfiskerer, vi konfiskerer. Vi konfiskerer alle.
Følgene vil være katastrofale – for Hegemonen. Ingen global sør-nasjon, utenfor NATOstan, vil bli «oppmuntret» til å parkere sin utenlandske valuta/reserver i Vesten. Det kan på et blunk føre til at hele det globale sør dropper det USA-ledede internasjonale finanssystemet og slutter seg til et Russland-Kina-ledet alternativ.
Det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina utfordrer allerede direkte den «regelbaserte internasjonale orden» på alle fronter – forbedrer deres historiske innflytelsessfærer mens de aktivt utvikler enorme, sammenkoblede tilkoblingskorridorer som omgår nevnte «orden». Det utelukker, så mye som mulig, direkte Hot War with the Hegemon.
Eller for å si det på Silkeveiens vilkår: mens krigens hunder bjeffer, juger og stjeler, rusler Russland-Kina-karavanen videre.
I det stille endrer Biden-administrasjonen Ukraina-strategien
Av red. PSt - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/i-det-stille-endrer-biden-administrasjonen-ukraina-strategien/
I to år har Biden-administrasjonen vært fokusert på å drive Russland ut av Ukraina. Nå diskuterer Washington en overgang til en mer defensiv holdning. Dette skriver Politico.
Nettavisa skriver videre:
Nå som amerikansk og europeisk bistand til Ukraina er i alvorlig fare, flytter Biden-administrasjonen og europeiske tjenestemenn stille fokus fra å støtte Ukrainas mål om total seier over Russland til å forbedre sin posisjon i en eventuell forhandling for å avslutte krigen, ifølge en tjenestemann i Biden-administrasjonen og en europeisk diplomat med base i Washington. En slik forhandling vil sannsynligvis bety å gi opp deler av Ukraina til Russland.
Det hvite hus og Pentagon insisterer offentlig på at det ikke er noen offisiell endring i administrasjonspolitikken – at de fortsatt støtter Ukrainas mål om å tvinge Russlands militære fullstendig ut av landet. Men sammen med ukrainerne selv diskuterer amerikanske og europeiske tjenestemenn nå omplasseringen av Kievs styrker bort fra den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskys stort sett mislykkede motoffensiv til en sterkere defensiv posisjon mot russiske styrker i øst, ifølge administrasjonen og den europeiske diplomaten. Dette bekreftes av en senior administrasjonstjenestemann. Denne innsatsen har også involvert styrking av luftforsvarssystemer og bygging av festningsverk, barbertrådhindringer og panservernhindringer og grøfter langs Ukrainas nordlige grense til Hviterussland, sier disse tjenestemennene. I tillegg er Biden-administrasjonen fokusert på å raskt gjenopplive Ukrainas egen forsvarsindustri for å levere de sårt trengte våpnene den amerikanske kongressen prøver å erstatte.
Kommentar: Innser nederlaget
Denne meldinga bekrefter det vi tidligere har rapportert, nemlig at Pentagon og Washington for lengst har innsett at de er i ferd med å tape krigen mot Russland i Ukraina. Nå prøver de å samle seg om å begrense tapet.
USA og EU har ikke stort å tilby Ukraina mer. Det er dårlig med våpen og ammunisjon og pengene sitter langt mindre løst enn de har gjort. EU snakker om å bevilge 20 milliarder euro, men det er penger EU må låne – til stor glede for finansfyrstene naturligvis.
En del av de tiltakene som nevnes er «hopium», sjølmedisinering med urealistiske forhåpninger. Ideen om at Ukraina skal bygge helt nye forsvarslinjer under russisk bombardement virker å være helt i det blå.
Samtidig melder nå også det proukrainske neocon-instituttet Institute for the Study of War om markante russiske framganger på slagmarka i øst.
Russiske styrker rykket nylig frem i det vestlige Zaporizja-oblasten og tok tilbake posisjoner som ukrainske styrker hadde erobret under motoffensiven sommeren 2023, sannsynligvis etter at ukrainske styrker trakk seg tilbake til mer forsvarlige posisjoner nær Robotyne for vinteren. Geolokaliserte opptak publisert 14. og 27. desember indikerer at russiske styrker nylig avanserte vest for Verbove (9 km øst for Robotyne).
Nylige russiske fremskritt i vestlige Zaporizja-oblast støtter likevel ISWs vurdering om at den nåværende posisjonskrigen i Ukraina ikke er en stabil fastlåsning fordi den nåværende balansen kan vippes i begge retninger av beslutninger tatt i Vesten eller i Russland, og begrensede russiske gevinster kan bli betydelige, spesielt hvis Vesten avskjærer militærhjelp til Ukraina.
Og ISW kommer med følgende hjertesukk:
Russland opprettholder sine maksimalistiske mål i Ukraina og er uinteressert i forhandlinger i god tro til tross for rapporter om at vestlige tjenestemenn blir mer mottagelige for eventuelle ukrainske forhandlinger med Russland for å avslutte krigen.
NATO kunne ha unngått denne krigen, men ville bokstavelig talt på død og liv ha den for å svekke og skade Russland. Så er det USA, NATO og Vesten som er skadet og Ukraina som er i ferd med å forblø. Det er liten grunn til å tro at Russland vil være villig til fredsforhandlinger nå.
Tilbakeholder Helsedepartementet nødvendig informasjon for Stortinget?
Av red. PSt - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/tilbakeholder-helsedepartementet-nodvendig-informasjon-for-stortinget/
Professor Morten Walløe Tvedt har snakket med Helsepodden. Vi gjengir deres introduksjon og lenker til sendinga.
Holder Helsedepartementet tilbake kritisk informasjon fra Stortinget angående paragraf 4-3a i smittevernloven? Med de forestående endringene som snart skal til avstemning den 4. januar 2024, står vi overfor potensielt alvorlige konsekvenser. Det er avgjørende å spørre: Er alle stortingsrepresentanter fullt informert om de detaljerte aspektene av denne lovendringen de skal stemme over? Og i en bredere kontekst, må vi vurdere om denne beslutningsprosessen kan risikere å underminere vår nasjonale suverenitet.
Ifølge gjesten i denne episoden så kan vi være på vei i feil retning om dette blir vedtatt. Hør Morten fortelle hva han mener er fallgruvene og farene ved det som nå skal stemmes over!
Morten Walløe Tvedt er en norsk jurist og er professor i rettsvitenskap i jus ved Høgskolen i Innlandet. Han var ansatt ved Høgskolen i Molde fra 2017 til 2022. Han var seniorforsker på Fridtjof Nansens Institutt i Oslo fra 2002 til 2020. Tvedts forskningsfelt er rettslig regulering av bioteknologi, som strekker seg over rettsdisiplinene internasjonal rett (folkerett), statsforfatningsrett, europeisk rett, kontraktsrett, immaterialrett (særlig patentrett og planteforedlerrett), forvaltningsrett og rettsfilosofi anvendt på bioteknologi og tilknyttede forskningsområder.
Han har skrevet over 40 fagfellevurderte artikler innenfor dette fagfeltet (alene eller sammen med andre). I 2018 gav han ut en monografi om bioteknologikontrakter sammen med Tomme R. Young (). I 2010 kom ‘Norsk Genressursrett’, den første fremstillingen av rettslige reguleringer av genetiske ressurser i Norge, ut. Mye av Tvedts forskning har skjedd innenfor tverrfaglige forskningsprosjekter. Han har vært prosjektleder for en serie slike prosjekter.
I 2012 gav Tvedt ut en Lærebok i forvaltningsrett, som kom i revidert og omskrevet utgave i januar 2022 ( ). Den første boken til Tvedt innenfor forvaltningsrett var ‘Hvordan forstå materiell forvaltningsrett’, som var den første læreboken i Norge som ble skrevet av lærer og studenter i samarbeide. Tvedt har en særlig interesse for å fremstille jusen på en pedagogisk måte.
I årene 2019 til i dag har han jobbet mer forskningsbasert med rettslige problemstillinger knyttet til norsk statsforfatningsrett opp mot internasjonal og europeisk rett. Morten Walløe Tvedt har skrevet flere bøker for jusstudenter. Særlig er ‘Å skrive jus til eksamen’ og ‘Å skrive analyse- og masteroppgaver i jus’ sentrale for enhver jusstudent som ønsker å lære seg å skrive god jus.
Tvedt har utviklet undervisningsopplegg innen statsforfatningsrett, forvaltningsrett, internasjonal rett, eiendomsrett til genetiske ressurser og kontrakter innenfor bioteknologien.
Stopp endringene i smittevernloven!
Av skribent - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/stopp-endringene-i-smittevernloven/
Regjeringen vil gi seg selv fullmakt til å sette befolkningen i isolasjon og karantene. Stortinget mister sin makt til å gripe inn. Dette er konsekvensene av de nye endringene i smittevernloven.
Du har kanskje hørt om dem? VG kalte forslagene for «Demokratisk galskap». Dagbladet sa det var «Autoritære forslag».
To professorer i rettsvitenskap, Hans Petter Graver og Morten Walløe Tvedt, ropte «Varsko for demokratiet». De advarte mot at Stortinget satte seg selv til siden. De setter forslagene i sammenheng med endringer i avtaler Norge har med Verdens helseorganisasjon, som krever at medlemslandene endrer lovverket for å tilpasse seg tiltak WHO kan innføre. Endringene kan i verste fall føre til tvangsvaksinering og innføring av vaksinepass.
Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk flertall for forslaget, mens alle andre representanter fra andre partier sa nei.
Vi har en siste sjanse til å stoppe vedtaket!
Forslaget krever to avstemminger, og den andre vil skje 4. januar.
Er du enig i at vedtaket må reverseres? Signer oppropet!
På vegne av en stor gruppe bekymrede borgere samt medisinere, journalister, politikere, jurister, Susanne Heart og Eirik Værnes.
Hva går pengene til, hvorfor får vi dårligere råd?
Av Romy Rohmann - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/hva-gar-pengene-til-hvorfor-far-vi-darligere-rad/
Vi hører stadig om økte matpriser, dyrere strøm og økte renter. I fjor gikk 36 prosent av husholdningenes forbruk til bolig. Det tilsvarer en økning på over 5 prosentpoeng de siste ti årene.
Forskning.no skriver:
Det er husholdninger med barn som har de største totale boutgiftene. Aller mest tyngende er boutgiftene for enslige foreldre.
Så store er de årlige totale boutgiftene for ulike husholdninger i 2023. (Tall og grafikk: SSB)
Par med barn har nå i snitt boutgifter på 249.900 kroner i året. Enslige foreldre har gjennomsnittlige boutgifter på 179.600 kroner i 2023.
SSB sine 2022-tall viste at 27 prosent av alle enslige med barn, da brukte minst 40 prosent av inntekten sin på å bo.
https://www.smartepenger.no/okonomisk-styring/304-forbruksutgifter
Dette skriver Forskning.no i en artikkel 21.desember:
Jardar Sørvoll og forskerkollega Kim Christian Astrup ved OsloMet har sett på hvilke virkemidler som er best egnet til å styrke botryggheten til sårbare leieboere med lav inntekt. Forslagene har de publisert i notatet «Botrygghet på leiemarkedet i dyrtida».
Å utvide den statlige bostøtten er det beste og mest treffsikre virkemiddelet på kort sikt, ifølge forskerne. Rent konkret innebærer det både at flere skal få tilbud om hjelp, og at den økonomiske hjelpen dekker en større del av boutgiftene.
– I dag er den statlige bostøtten et tillegg til inntekten til de som både har lav inntekt og høye boutgifter, forklarer Astrup.
Slike tiltak vil sjølsagt hjelpe de mest sårbare i samfunnet vårt, men nå er det mange som sliter og de som er berettiget bostøtte er ganske få. Hva med alle de de som tjener dårlig og havner under grensa for bostøtte.
En leser gjorde oss oppmerksom på denne paragrafen i Grunnloven.
Det er helt klart at våre myndigheter har en jobb å gjøre. Når arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte går ut og skriver i sin faste spalte i Altinget dette i oktober er det kanskje på tide at noen lytter:
Urovekkende mange i Norge står i dag i en sosial krise, skriver Altingets faste spaltist Hans Christian Holte, arbeids- og velferdsdirektør i NAV.
Han skriver videre:
Mange opplever nå at økonomien ikke helt strekker til. Matvarepriser, drivstoffpriser og renteøkninger har blitt dagligtale. Historiene i pressen verserer om hvordan enkeltmennesker strever med å få mat på bordet. Det er tøffe tider. Ikke bare fordi flere må snu på krona, men også fordi de som slet før, sliter enda mer nå.
Han avslutter dessverre med dette:
Jeg er også godt fornøyd med at NAV har inngått en intensjonsavtale med Frivillighet Norge. Kongstanken med avtalen er at NAV og alle frivillige organisasjoner skal stå side om side og utfylle hverandre der vi kan. På lokalt nivå innebærer det lav terskel for at kommunenes NAV-kontor og frivillige organisasjoner trår til som en enhet. I Mosjøen stiller NAV-ansatte opp i Kirkens Bymisjons lokaler en gang i uka for å være tilgjengelig for de som måtte trenge det. Det er flere slike initiativer vi trenger, og avtalen formaliserer møteplassen mellom de frivillige og NAV ytterligere.
https://www.altinget.no/artikkel/fattigdommens-mange-ansikt
Det er ikke frivillige som skal løse fattigdomsproblemene i Norge det er jobben til våre politikere. Det er helt tydelig at den jobben gjør de ikke – det er på tide å skaffe oss noen nye.
Vi har penger nok i dette landet, våre politikere øser ut i øst og vest, men har tydeligvis ikke noen å avse til egne innbyggere.
Les: Norge kan få en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstida
De tenker at du tror. Vi tror at du tenker!
Av Bertil Carlman - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/de-tenker-at-du-tror-vi-tror-at-du-tenker/
Sedan ett par års tid nu startar jag mitt morgonintag av nyheter med att lyssna på Alexander Mercouris nästan aldrig felande dagsrapport, om vad som händer i världen. Därefter tar jag del av steigan.no. Sedan är det tur för RT. Ibland ögnar jag sedan igenom rikstidningen SvD (Svenska Dagbladet), som är den något lite bättre av de två stora svenska morgontidningarna. Under dessa år har jag kunnat konstatera att de tre förstnämnda är långt mer pålitliga än den sist nämnda. Alexander M:s dagsrapport har dessutom fördelen att den i sin tur går igenom vad de verkligt stora tidningarna i Väst har att rapportera. Han har dessutom fördelen att regelbundet samtala med olika experter på Ryssland, diplomati, militära frågor, historia med mera. Men man kan inte förvänta sig att gemene man har ett så stort intresse av politik; i varje fall inte av utrikespolitik. Då får man ha full förståelse för, att även närstående personer emellanåt säger ”Ja, men jag hörde/läste att….”.
Efter snart två år av Special Military Operation i Ukraina, börjar nu det grepp som massmedia har över befolkningarna i Väst att krackelera (sprekke opp). Jag gissar att det inte främst är händelserna i Ukraina, utan att det är Israels barnamord i Gaza som åstadkommit detta, men även framgångarna för Rysslands SMO har fått ökat genomslag. Och det är ju så, att verkligheten har en tendens att tränga fram. Det märker jag både i min närmaste omgivning, och av rapporterna jag får från min morgonläsning. Naturligtvis är det ett mycket starkt hot mot våra politikerklasser i Skandinavien, EU, Nato, ja i hela Väst, när deras trogna felrapportörer inte längre blir trodda. Greppet om berättelsen, om narrativet, är ju det sista våra politikerklasser har, när nu greppet om diplomatin, om krigen, om världsekonomin, om sanktionerna, om de före detta kolonierna, helt håller på att förloras.
För något år sedan frågade jag redaktör Steigan om han kände till att bloggaren Cyrus Janssen av Global Times blivit tillfrågad, om de fick publicera ett inlägg av honom, och om han ville bli en medarbetare. Redaktör Steigan svarade mig då, att han blivit erbjuden ungefär samma sak av RT. Både Janssen och Steigan hade vänligt avböjt erbjudandet med motiveringen att det för dem var mycket viktigt att vara oberoende; för sin trovärdighets skull.
Mot bakgrund av detta läste jag på RT den 27:e december en artikel av Anna Belkina. Rubriken hade det på engelska klatschiga namnet ”They think you belive. We belive you think.” Hon börjar artikeln lika klatschigt (Effektfullt, Schvungfullt, Klämmigt) «Ved å gå over sanksjonsgrensene har RT allerede oppfylt profetisk vestlig frykt. Nye kampanjer – fra Afrika til Asia og Latin-Amerika til Øst-Europa – fremhever nettverkets globale tilstedeværelse og forpliktelse til å utfordre narrativet.»Sedan meddelar hon att Reportere uten grenser i sin rapport från 2023 skrivit «Efter införandet av EU-sanktioner odlar RT nya tentakler.» Antagligen är då RT lika tacksamt mot bland annat Ursula van der Leyen, som det ryska näringslivet är tacksamt för alla EU:s sanktioner. De har ju orsakat ett påtagligt uppsving för många olika företag i Ryssland.
Anna B. är naturligtvis stolt över vad RT gjort under året, och hon kan därför kosta på sig att vara ironisk «Det är det märkliga fallet med RT: på nätet sänds fortfarande ett till synes allsmäktigt hot mot det västerländska etablissemanget, och det fängslar uppenbarligen publik över hela världen mer än någonsin.» Mig fängslar detta hot verkligen. Varje morgon avslutar jag mitt studium av RT med deras 30-minuters videosändning (RT News). När jag sett dessa nyheter tänker jag ”Tänk om Rapport på SVT kunde åstadkomma 1/5 av dessa utrikesnyheter!” (Det var en sådan nyhetssändning som gjorde att jag den 1:a september fick artikeln En gledens morgen publicerad på steigan.no.)
Anna B. går igenom de reklamkampanjer som RT haft på senare tid. «Under de senaste veckorna har RT kört reklamkampanjer i Indien, Serbien, Mexiko samt i hela Mellanöstern [Västasien] och i Nordafrika. Förståsigpåare [de som tror att de vet bäst] i Väst ser redan RT:s växande närvaro i det Globala Syd som en oroväckande möjlighet för deras redan minskande inflytande och försvagade förmåga att diktera agendan.» Javisst är de oroade. Denna oro går Alexander M. igenom regelbundet i sin täckning av vad dominerande västmedia framför.
(Sedan militärkuppen i Niger har det kommit fram många afrikanska bloggare. African Stream, Make Africa Great Again, Africa Web TV, 2nacheki, Black Culture Diary och Africa4Palestine är några av dem. SABC News är den officiella Sydafrikanska kanal som verkar få allt större spridning).
Anna B. påpekar att Politico skrivit «[RT] kommer bara att fortsätta att studsa tillbaka. De har visat en ganska anmärkningsvärd förmåga att bygga upp en publik om och om igen.» Och till det kommenterar hon ”Den nya internationella kampanjen motsäger inte denna uppfattning.” Sedan kommer en kort beskrivning av exempel på denna kampanj.
«’De tänker att du tror. Vi tror att du tänker’ är temat för vår Indien-kampanj, som direkt utmanar flera västerländska narrativ om landet. RT India slår tillbaka mot falska antaganden om subkontinenten och det Globala Syd i stort. Den första omgången av kampanjen inleddes med att ställa ett antal geopolitiska frågor – på reklamskyltar och taxibilar, vid busshållplatser, på tåg och i tidningar över hela landet. Annonserna dök upp i Dehli, Mumbai, Kolkatta, Hyderabad och Chennai och frågade: ’Varför ser västvärlden fortfarande Indien som ett land i tredje världen?’ – ’Utgör den amerikanska flottan ett hot mot Indien?’ – ’Ska Europas problem vara Indiens problem?’ – ’Varför kommer inte Storbritannien att lämna tillbaka Koh-i-Noordiamanten?’ – ’Bör Indien slopa den amerikanska dollarn som valuta?’» «Den andra omgången följdes upp med bilder av Vita huset och 10 Downing Street, där traditionella västerländska attityder när de närmade sig subkontinenten (och det globala syd i stort) kontrasterades med RT:s: ’They think you believe. We believe you think’.»
Storbritanniens stölder av kulturskatter är välkänd. Vad jag vet är frågan om Greklands (Hellas’) krav på att få tillbaka Parthenonfrisen ännu inte löst. Men så är också politikerklassen på andra sidan engelska kanalen ännu inte botad från sin tro på, att den fortfarande är ’Imperial’. Minns ni hur Theresa May stod upp i underhuset i London och med hög röst utbrast ”Where is global Britain?” när USA med svansen mellan benen lämnade Afghanistan? I dag er det nesten for enkelt å score poeng ved å verbalt angripe Storbritannias politiske klasse. Det er som å stjele godteri fra små barn.
Anna B. avslutar med följande ord «Gjennom årene har mange utenlandske styrker forsøkt å stenge plattformene våre og stenge ute RT, inkludert på sosiale medier og TV-kringkastingsplattformer på arabisk. Ved å gjøre dette prøvde de ikke bare å få kanalen vår til å tie, de krenket retten til tilgang til informasjon for våre lesere og seere.» «Likevel har journalistene våre fortsatt å jobbe for publikummet vårt.»
Israelske styrker holder palestinske barn på Gaza-lekeplass, tvinger dem til å kle av seg
Av skribent - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/israelske-styrker-holder-palestinske-barn-pa-gaza-lekeplass-tvinger-dem-til-a-kle-av-seg/
Av Palestine Chronicle Staff – 26. desember
Ifølge Anadolu er «Skjebnen til disse palestinerne ukjent, da den israelske hæren ennå ikke har kommentert videoen.»
Israelske styrker samlet dusinvis av palestinske sivile, inkludert barn og eldre, på en lekeplass nord i Gaza by, og tvang dem til å kle av seg til undertøyet, rapporterte nyhetsbyrået Anadolu.
I en video som sirkulerer på sosiale medier, ser man palestinske barn og eldre bli holdt i varetekt av israelske okkupasjonsstyrker på en lekeplass, etter å ha blitt avkledd til undertøyet.
Israelske stridsvogner peker mot forsvarsløse palestinske sivile.
Ifølge Anadolu er «Skjebnen til disse palestinerne ukjent, da den israelske hæren ennå ikke har kommentert videoen.»
Israel har internert mange palestinske sivile i Gaza siden begynnelsen av bakkeinvasjonen 27. oktober, ifølge familiemedlemmer og rettighetsgrupper.
I mange tilfeller har familiene ingen informasjon om deres pårørendes oppholdssted eller forhold.
Den 18. desember rapporterte den israelske avisen Haaretz, at hundrevis av palestinere som var internert i Gaza har blitt holdt i flere uker i et interneringsanlegg i Sør-Israel.
Flere av dem skal ha dødd under «uklare omstendigheter».
«De internerte har bind for øynene og er påsatt håndjern mesteparten av dagen, og lysene er på på anlegget hele natten,» heter det i rapporten, og legger til at fangene holdes i inngjerdede områder, med bind for øynene og i håndjern mesteparten av dagen.
Ifølge Gazas helsedepartement er 20.915 palestinere drept og 54.918 såret i Israels pågående folkemord i Gaza som starter 7. oktober. Palestinske og internasjonale anslag sier at flertallet av de drepte og sårede er kvinner og barn.
(PC, ANADOLU)
Denne artikkelen er hentet fra The Palestine Chronicle:
Israeli Forces Hold Palestinian Children in Gaza Playground, Force Them to Strip
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Les også:
‘Dozens of Field Executions in Gaza’: Euro-Med Monitor Submits Primary Report to ICC, UN
Israel Stole Organs from Bodies of Palestinians – Gaza Authorities
Farene ved å studere propaganda
Av Piers Robinson - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/farene-ved-a-studere-propaganda/
Dr. Piers Robinson, Organisasjonen for propagandastudier, også publisert i Propaganda in Focus, 26. DESEMBER 2023
Å forske og skrive om propaganda kan være vanskelig. Det er ikke spesielt populært blant mainstream akademikere, som noen ganger blir lettantennelige når de blir konfrontert med forestillingen om at propaganda lever i beste velgående i liberale demokratier. Å erkjenne at mektige aktører legger store ressurser i å styre «informasjonsmiljøet» for å manipulere oppfatninger, holdninger og atferd, har en tendens til å ødelegge forutsetninger som ligger til grunn for mye av liberal statsvitenskap. Å bringe propaganda inn i rammen risikerer å åpne en boks med ormer og rote til elegante modeller som påstås å forklare hvordan politikk og samfunn fungerer.
Når det er sagt, har de fire siste årene sett fremveksten av en mer utbredt aksept av det faktum, at propaganda i stor grad er en del av vår verden. Mer enn noe annet har COVID-19-hendelsen, gjort diskusjonen allmenn. Spesielt har bruk av atferdsforskere og bruk av fryktskaping vært viktige komponenter i myndighetenes innsats for å skape frykt for et virus og organisere befolkningens oppførsel. Samtidig er sensur, en sentral komponent i propagandakampanjer, utbredt. Høyt profilerte forskere har blitt de-plattformet av ‘big tech,’ samtidig, som Twitter Files har bekreftet, har amerikanske føderale byråer samhandlet med selskaper innen sosialmedier, for å sensurere påstått ‘desinformasjon’. Tim Haywards nylige analyse av den massive «NewsGuard-operasjonen», for eksempel, er en blant mange andre som utløser en kraftig respons fra forskere. Ting har blitt så ille nå, at vi har til og med et nytt begrep for å beskrive vår orwellske tilstand – «Det sensur-industrielle kompleks».
Det er rimelig å anta at etter hvert som bevisstheten om propaganda har vokst, har også hardheten som mektige aktører bruker i sine forsøk på å manipulere og kontrollere økt. Mest sannsynlig er det en interaktiv prosess i virksomhet. Etter hvert som mektige aktører presser hardere på for å overtale og kontrollere, blir befolkningen mer klar over at de blir manipulert, og dette fører til at enda mer undertrykkende taktikker for propaganda blir brukt. En slik eskalerende dynamikk kan forklare den nylige fremveksten av ulike sensurregimer på tvers av liberale demokratier, under dekke av online sikkerhetslovgivning, hvorav mange er basert på den feilaktige ideen om å beskytte oss mot ‘skadelig’ ‘desinformasjon’.
Propaganda blir mest aggressiv, i den forstand at den utnytter en persons materielle eller fysiske velvære, når den går inn i sfæren av insentivering, altså å få noen til å gjøre noe, og tvang, hvorved trusler blir en del av den overbevisende prosessen. Et åpenbart eksempel på tvangspropaganda er saken om Julian Assange, redaktør for Wikileaks. Assanges egentlige «forbrytelse», han holdes for tiden i Belmarsh fengselet under trussel om utlevering til USA for å ha publisert hemmelig informasjon, har vært å bidra til å avsløre den brutale virkeligheten i Vestens globale «krig mot terror,» i land som Afghanistan og Irak. De britiske og amerikanske myndighetenes ‘propaganda av gjerningen,’ dreier seg her om å gjøre et klart og brutalt eksempel av Assange, et som vil skremme varslere og enhver journalist som utfordrer forbrytelsene til deres regjeringer.
Disse harde, ondsinnede og destruktive tilnærmingene for å undertrykke dissens, inkluderer taktikken med karaktermord og sverting. Disse taktikkene er nøyaktig forstått som en form for propaganda, der målet er å påvirke overbevisning og oppførsel, ved å ødelegge omdømmet til enkeltpersoner eller organisasjoner. Dette kan starte med ubehagelige medierapporter fra tradisjonelle medier, som urettferdig angriper troverdigheten til en person eller organisasjon, og deretter skifte til en tvangsmessig juridisk sfære, som vi har sett med Julian Assange. Mellom disse to polene ligger forsøk på å ødelegge en persons materielle velvære ved å få dem sparket eller, når det gjelder uavhengige journalister, demonetisering*. Alt dette er selvfølgelig et lite skritt unna mord, den ultimate metoden for å kneble kritiske røster og en taktikk som dessverre ikke er ukjent. Karakterdrap og sverting er vanligere enn de fleste er klar over. Den amerikanske journalisten Sharyl Attkissons The Smear, gir en innsideberetning om denne metoden, mens The Routledge Handbook of Character Assassination gir en akademisk gjengivelse. Karakterdrap og sverting er nøkkelkomponenter i en propagandists verktøykasse. *(I praksis ødelegge journalistens inntektskilde på Internett. O.merkn.)
Situasjonen til professor / Dr. David Miller er et eksempel på dette. Miller ble sparket fra University of Bristol i 2021, og var en veletablert og innflytelsesrik professor i sosiologi, kjent for sitt arbeid med propaganda og dens rolle i maktutøvelsen. Jeg har co-publisert med professor Miller, og sammen har vi vært involvert både i studiet av propaganda under krigen i Syria, fra 2011 til i dag, via Arbeidsgruppen for Syria, propaganda og media, og har forsøkt å oppmuntre og legge til rette for akademisk arbeid med propaganda via Organisasjonen for propagandastudier. Hans «forbrytelse» var å ha engasjert seg i studiet av Israel-Palestina konflikten, med særlig fokus på politikken til sionismen og nettverkene av regjeringstilknyttede enheter som arbeider hardt for å fremme sin agenda. Selvfølgelig er den israelsk-palestinske konflikten dypt kontroversiell. Mens jeg skriver, er vi vitne til en global debatt om handlingene til palestinske motstandsgrupper den 7. oktober og den israelske regjeringens respons. Dette er bare den siste fasen i en konflikt som begynte for over 150 år siden med de første sionistiske bosetningene, og som deretter eskalerte med Nakba i 1947/48. Vi er vitne til alt fra masseprotester til resolusjoner fra FNs generalforsamling om krisen, og det er helt klart mye støtte til palestinernes sak. Og jo lenger kampene pågår, jo mer blir det klart at Israel, støttet av sine allierte i Vesten, driver med folkemord mot palestinerne.
Utgangspunktet for professor Millers ildprøve var et foredrag han holdt i februar 2019. Med utgangspunkt i sitt arbeid med både islamofobi og den sionistiske lobbyen, samt sitt omfattende arbeid med propaganda, beskrev Miller for studentene hvordan sionisme er en drivende faktor for å fremme islamofobi. Dette resulterte i at han ble rammet av pro-israelske grupper og enkeltpersoner som anklaget ham for antisemittisme. Den påfølgende klagen mot Miller ble avvist av University of Bristol i en intern dom i juni 2019 og deretter igjen i slutten av 2020, da en fra Kings Council, utnevnt av universitetet, kom til den utvetydige konklusjonen at Miller ikke var skyldig i antisemittisme.
Utdrag fra rapporten fra KC (Kongens råd)
Tidlig i 2021 kritiserte Miller en beslutning fra University College London (UCL), om å vedta IHRAs (International Holocaust Remembrance Association) definisjon av antisemittisme. Denne kontroversielle definisjonen tillater et bredt spekter av kommentarer som er kritiske til sionismen og den israelske regjeringen å bli utpekt som antisemittiske. De skadelige konsekvensene av IHRAs definisjon for akademisk frihet, og ytringsfrihet mer generelt, er klare. De skaper et miljø som kveler legitim debatt og kritikk både når det gjelder Israel og sionismens ideologi. I sin kritikk refererte Miller til sin egen erfaring i Bristol med å ha blitt rammet av Bristol Jewish Society og Union of Jewish students, som han begge identifiserte som «formelle» sionistiske grupper på grunn av deres tilknytning til World Zionist Organisation. Selv om Kongens Råd nok en gang renvasket Miller for å ha sagt noe som var antisemittisk eller utgjorde trakassering eller diskriminering, sparket University of Bristol Miller med den begrunnelse at hans kommentarer i forhold til studenter og studentforeninger utgjorde grov forsømmelse. En arbeidsrett-domstol der Millers sak om usaklig oppsigelse blir vurdert. Det som allerede er klart, i det minste for enhver objektiv tilskuer, er at professor Miller har blitt utsatt for en nådeløs kampanje med karakterdrap, for å sverte ham som antisemittisk, og som lyktes i å få ham fjernet fra sin stilling. Det fortsetter til denne dag.
Millers erfaring fungerer som en klassisk studie av en sak fra virkeligheten, av å forske på propaganda, støte på mektige særinteresser, og deretter bli rammet av press som sverting og karaktermord. Det er mange andre. Min egen erfaring, som Miller er koblet til gjennom medpublisert forskning, gjelder etterforskningen av britiske, regjeringsstøttede propagandaoperasjoner under krigen i Syria. En rekke av oss etablerte Arbeidsgruppen for Syria, propaganda og media tidlig i 2018, og en av våre bekymringer var påstandene om kjemiske våpen som ble fremsatt mot den syriske regjeringen og nøyaktigheten av OPCWs (Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen) undersøkelser av disse påståtte angrepene. Så snart vi etablerte denne gruppen ble vi rammet av svertende blogginnlegg og deretter ondsinnede medieoppslag og tendensiøs redigering av Wikipedia-sider. Faktisk ble vi klistret over hele forsiden av The Times of London, svertet som ‘konspirasjonsteoretikere’ og ‘fornektere av krigsforbrytelser’, akkurat da Storbritannia, USA og Frankrike lanserte angrep mot Syria som svar på et påstått angrep med kjemiske våpen i Douma, den 7. april 2018. Bakvaskelsene fortsatte, selv etter at vitnesbyrd fra forskere innen OPCW dukket opp for å varsle og bekrefte vår forskning. Forskerne ble da også svertet. Det vi skjønte med en gang angrepene startet, var selvfølgelig at vi var «rett over målet». Vi hadde pirket i en stor og sofistikert propagandaoperasjon fra den britiske regjeringen, utformet for å lette «regimeendring» i Syria. Vi vet nå mye om denne operasjonen, har mye av den dokumentert, og vil fortsette å forske og skrive om den i de kommende månedene og årene.
Et stykke fra utenrikspolitikkens og krigens sfære har Covid-19-hendelsen sett mange vitenskapsfolk, forskere og leger bli svertet, de-plattformet og til og med sparket for å stille spørsmål ved offisielle narrativer. Det mest fremtredende eksemplet på sverting er den store Barrington-erklæringen og dens ledende forskere, professor Jay Bhattarcharya (Stanford), Sunetra Gupta (Oxford) og Martin Kulldorff (Harvard). Erklæringen ble publisert høsten 2020 og reflekterte en vurdering, delt av mange forskere, om at strategien med nedstengning ikke var en rasjonell respons på Covid-19. I stedet for å engasjere seg i en sivilisert, fornuftig og objektiv debatt, sendte Francis Collins, sjefen for National Institute for Health, en e-post til Anthony Fauci, medisinsk sjefsrådgiver i Det hvite hus, der han svertet forskerne som «ytterkant, marginal» og spurte når en «rask og ødeleggende publisert fjerning» ville bli forberedt. I den påfølgende stormen av mediekritikk, for eksempel, ble professor Gupta svertet som en konspirasjonsteoretiker og også instruert, før et intervju med BBC, om ikke å nevne erklæringen. Andre akademikere under covid-19-hendelsen har mistet jobben.
E-post fra Francis Collins til Anthony Fauci
Noen år tidligere, da vitenskapsfolk og forskere stilte spørsmål ved den offisielle fortellingen om 9/11, ble de tilsvarende svertet, og noen ble sparket. Spesielt ble Kevin Ryan sparket fra jobben sin ved Underwriters Laboratories da han snakket ut om etterforskningen av bygningskollapsene i New York den 11. september. Professor Steven Jones, som testet støvprøver fra World Trade Center-kollapsene og fant bevis på *termitt-eksplosiver, ble tvunget fra sin stilling ved Brigham Young University. Da den avdøde professoren David Ray Griffin uttrykte tvil om det offisielle 9/11-narrativet, svertet den daværende mediejournalisten Tucker Carlson ham som «blasfemisk og syndig» på direktesendt fjernsyn. *(For ytterligere informasjon om termitt: termitt – Store norske leksikon (snl.no). Overs. merkn.)
Det vi har i dag er altså ikke noe nytt, selv om bruken av karakterdrap og sverting nok har blitt mer utbredt. Den første viktige leksen å lære av alt dette, er å ikke bli motløs av eksistensen av disse taktikkene, for det er nettopp dette makthaverne forsøker å oppnå. Det er rimelig å anta at angrepene på Julian Assange, de såkalte ‘bandittakademikerne’ som jobber med Syria, og forfatterne av Great Barrington-erklæringen, var ment å sette mektige eksempler for alle andre som stiller vanskelige spørsmål om disse viktige sakene. På samme måte handlet kampanjen mot professor Miller, mer om å bruke sparkingen av en høyt profilert professor ved Russell Group University, for å avskrekke andre fra å forske på Israel/Palestina-konflikten, enn det handlet om «problemet» med en professor ved Bristol University og hans forelesninger. Lærdommen er i stedet å anerkjenne denne taktikken for hva den er, og deretter utvikle måter å presse tilbake på.
Når man har gjenkjent en kampanje for karakterdrap, for hva den er, nemlig en bevisst og nøye gjennomtenkt propagandakampanje, blir det lettere, i det minste psykologisk, å stå på sitt. En del av dette bør innebære å unngå å bli trukket inn i å innta en defensiv holdning, der du forsøker å motvirke hver eneste lille sverting. Det bør huskes at svertingstaktikker – som «konspirasjonsteoretiker», «fornekter av krigsforbrytelser», «anti-vaxxer» – er former for ad hominem, altså en feilaktig argumentasjonstaktikk: angriperen unngår engasjement med substansiell analyse av fakta og diskusjon, ved å diskreditere offeret med å komme med falske, villedende eller irrelevante påstander om deres karakter, identitet eller psykologiske tilstand. Dette utgjør ikke saklig debatt og dialog. Snarere bør svaret være å holde konsentrasjonen på de fakta du har for hånden og fortsette å solid legge frem din analyse og bevis. Å holde på dette sporet kan lykkes deg i å motvirke forsøk på å jage deg på flukt og få deg til å avvike fra de mest nærliggende, viktige sidene ved saken.
En annen viktig lærdom å huske på, når du kjemper deg gjennom karakterdrap og svertekampanjer, er at deres eksistens betyr at du er på målet. Erkjennelsen av dette burde oppmuntre deg eller dere til å ha tillit til at dere har truffet på en viktig sak og en som makthaverne er desperate etter å undertrykke. Jo mer alvorlige angrepene er, desto viktigere er problemet. Som en del av dette er det også verdt å huske på at hvis du ikke blir angrepet, gjør du ikke jobben din. Som professor Michael Parenti påpekte da han diskuterte mainstream-journalisters manglende evne til effektivt å utfordre makten:
De sier: ‘Forteller du meg at jeg ikke er min egen herre … Jeg sier alltid det jeg mener. Og jeg sier til dem: Du sier hva du mener fordi de liker det du mener. Og du har ingen følelse av begrensning på din frihet. Jeg mener at du ikke vet at du har på deg halsbånd, hvis du sitter ved en påle hele dagen.
Kort sagt, å studere propaganda krever i realiteten at forskeren holder ut berg-og-dal-banen av sverting og kampanjer med karaktermord.
Selvfølgelig er det forståelig å spille trygt, eller være «taktisk», spesielt for akademikere i prestisjetunge institusjoner. Men å gjøre det av frykt for at en svertekampanje kan bli igangsatt mot deg, resulterer bare i en seier for de som søker å undertrykke offentlig bevissthet om en viktig sak. For seriøse analytikere av propaganda, betyr det å undergrave din egen forskningsagenda. Litt thumus – den greske ånden av manglende evne til å tolerere urettferdighet uten å handle – er det som kreves, samt erkjennelsen av at du i den store sammenhengen gjør det rette.
I den endelige analysen, som Francis Bacon skrev, er ‘sannheten datteren av tid, ikke av autoritet’. Dette er absolutt tilfelle med hensyn til eksemplene som diskuteres her. Professor Miller sto på sitt, led, men nå ser vi et enestående nivå av global støtte til palestinerne; en del av denne økte bevisstheten er på grunn av Millers mot. Spørsmålet om kjemiske våpen i Syria diskuteres fortsatt i Sikkerhetsrådet, og nå til og med av den brasilianske regjeringen som tar opp problemene fra forskerne i OPCW, som varslet om feilene i den offisielle rapporten. Forskerne som presser tilbake mot COVID-19-hendelsen, nyter nå støtte fra en betydelig global, nettverksbasert motstand. Og arbeidet til de forskerne som har etterforsket forbrytelsene i forbindelse med 9/11, nyter nå bredere rekkevidde enn noen gang før. Kampen, selv om den er stygg, er absolutt ikke nytteløs.
For informasjon om hvordan du støtter David Miller, besøk her.
Av Dr. Piers Robinson, besøk hans side på Substack, se lenke under og abonner!
The Perils of Studying Propaganda – by Dr Piers Robinson (substack.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også denne artikkelen av Dr. Piers Robinson på steigan.no:
Øredøvende stillhet: propaganda gjennom sensur, sverting og tvang
Robinson er også bidragsyter til: Propaganda In Focus
Se også Dr. David Millers artikler på steigan.no:
«Uavhengig» ukrainsk drapsliste er drevet av Kiev, støttet av Washington
Hvordan statlige propagandaspesialister samarbeider med nazister i Ukraina
Professor David Miller er seniorforsker ved Center for Islam and Global Affairs ved Istanbul Zaim University og tidligere professor i politisk sosiologi ved University of Bristol. Han er skribent og undersøkende forsker; produsent av det ukentlige showet Palestine Declassified på PressTV; og meddirektøren for Public Interest Investigations, hvor spinwatch.org og powerbase.info er prosjekter. Han tvitrer @Tracking_Power.
Se også Aron Maté tale om OPCWs dekkoperasjon i FNs sikkerhetsråd:
Aaron Maté i FNs sikkerhetsråd: OPCW cover-up nekter Douma-ofre rettferdighet
En kjede av korrupsjon: Hvordan de hvite hjelmene kompromitterte OPCW-undersøkelser i Syria
OPCWs dekkoperasjon om Douma fortsetter
Craig Murray: Hva vi har lært i 2023?
Av Craig Murray - 28. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/craig-murray-hva-vi-har-laert-i-2023/
Forfatteren er ikke i tvil om at vi er inne i en periode med mer propaganda, falske terrorplott, faktisk terrorisme gjennomført som falske flagg operasjoner og agentprovokatør-ledet terrorisme.
CraigMurray.org.uk/Consortium News – 26. desember 2023
Vi har lært i år at det ikke er noen forbrytelse så oppsiktsvekkende, så åpenbar og så synlig for hele verden, som USA og Israel ikke er villige til å begå skamløst og åpent.
Massakren på 20.000 mennesker inkluderer drap på babyer og spedbarn, bevisst skyting av gravide kvinner og småbarn, drap på gamle damer i kirken og henrettelse av nakne fanger.
Alt dette er rettferdiggjort som «Israels rett til selvforsvar».
Vi har også sett den økende veksten i fascisme samtidig som vestlige regjeringer slår ned på sine innbyggere for å begrense politisk motstand mot folkemordet i Gaza. Aktivistene Tony Greenstein, Mick Napier og jeg har alle blitt trakassert under terrorloven.
Jeg har forlatt landet fordi jeg frykter at jeg offisielt er «under etterforskning» i henhold til terrorloven, og jeg frykter at jeg vil bli arrestert og satt i fengsel i to år i påvente av rettssaken. Mange mennesker har blitt arrestert for å uttrykke sin forferdelse over massakren gjennom plakater, ord eller til og med sanger som politiet dømmer som «støtende».
Politiaksjoner er ofte forårsaket av instruksjoner fra selvutnevnte, sionistiske utenom-juridiske organisasjoner.
Vi ser også, akkurat som jeg spådde, en reprise av statens islamofobiske propaganda i form av «krigen mot terror». Husker du det berømte «ricin-komplottet» der ricinen som ble funnet, var på spornivået som finnes i hvert kjøkken? (Se f.eks. Ricin and the Red Tops: How a Made-Up Terror Plot Helped the Media Build the Case for the Iraq War – Byline Times. O. merkn.)
Den britiske regjeringen holdt det topphemmelig i to år, at det faktisk ikke fantes ricin. Eller det ikke-eksisterende påskebombekomplottet, der «ingrediensen i improviserte eksplosiver» som ble funnet, viste seg å være en pose sukker?
I Tyskland har de mye arbeid å gjøre for å rettferdiggjøre verdens mest ekstreme anti-palestinske statlige rasisme, så de har funnet opp et «Hamas-terrorplott» og arrestert fire unge muslimer. Ingen bevis i det hele tatt er lagt fram for å rettferdiggjøre dette.
Hamas har aldri, aldri utført noen voldelige angrep utenfor Palestina, og det har alltid vært deres politikk å ikke gjøre det – og det er det fortsatt. Forestillingen er latterlig at Hamas på dette tidspunktet har bestemt seg for å plutselig tape propagandakrigen som de vinner over hele verden, ved å angripe Tyskland.
Tysklands regjeringer har selvfølgelig ikke bare rulleblad for folkemord, men også for entusiastisk skapelse av falsk terrorisme.
Den tyske regjeringen var tungt involvert både i terrorangrep under falskt flagg i Tasjkent, som jeg var i stand til å undersøke og rapportere til den britiske regjeringen i sanntid, og i etableringen av en fullstendig falsk terroristorganisasjon, «The Islamic Jihad Union of Uzbekistan», som helt og holdent var arbeidet til CIA og de tyske sikkerhetstjenestene.
Målet var den gang å rettferdiggjøre den tyske militære flybasen i Termez i Usbekistan, som opererte inn i Afghanistan. Folk glemmer tysk deltakelse på den tapende siden i den siste afghanske krigen.
Jeg er ikke i tvil om at vi er inne i en periode med mer propaganda, falske terrorplott, faktisk terrorisme gjennomført som falske flagg operasjoner og agentprovokatør-ledet terrorisme. Det er den eneste måten etablissementet kan håpe på å gjenvinne propaganda-narrative.
Jeg har ennå ikke blitt helt vant til min nye posisjon som omreisende terrorist, så jeg beklager at posting av nye artikler har vært litt mangelvare på grunn av mye organisatorisk bry og en generell følelse av forvirring.
Dette blir skrevet i full fart på flyplassen i Milano. Jeg er personlig veldig glad for å si at familien min blir med meg til et eksotisk sted for jul og nyttår, så du hører kanskje ikke mye fra meg fram til midten av januar, siden jeg skylder barna mine mye av min oppmerksomhet.
Jeg ønsker deg en trygg og veldig god jul uansett hvor du er, og håper du kan være sammen med de du er glad i. For alle dem som lever i frykt og fare, spesielt, men ikke bare de i Gaza, er i mine tanker, sammen med millioner av mennesker rundt om i verden, med dere nå og alltid.
Kort tid før den første Irak-krigen, mellom invasjonen av Kuwait og utbruddet av virkelige fiendtligheter, sendte jeg et diplomatisk telegram som svar på et fra John Major. Jeg arbeidet i Embargo Surveillance Centre, et topphemmelig etablissement som opererer fra et underjordisk NATO-hovedkvarter i London sentrum.
Vi var blant mottakerne av et julebudskap fra statsministeren som kombinerte kristne ønsker med et krigersk budskap. Jeg svarte i et formelt telegram med dette verset fra julesangen It Came Upon the Midnight Clear:
But with the woes of sin and strife
The world has suffered long;
Beneath the angel-strain have rolled
Two thousand years of wrong;
And man, at war with man, hears not
The love-song which they bring; –
Oh hush the noise, ye men of strife,
And hear the angels sing!
Uansett hvem englene er for deg, håper jeg du hører dem synge.
Denne artikkelen er fra CraigMurray.org.uk.
Craig Murray: What We’ve Learned in 2023 (consortiumnews.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Craig Murray er forfatter, kringkaster og menneskerettighetsaktivist. Han var britisk ambassadør til Usbekistan fra august 2002 til oktober 2004 og rektor ved University of Dundee fra 2007 til 2010. Hans dekning er helt avhengig av leserstøtte. Abonnementer for å holde denne bloggen i gang mottas med takknemlighet.