Nyhetsbrev steigan.no 28.10.2023
FNs hovedforsamling krever en umiddelbar våpenhvile
Titusener av jøder i USA protesterer mot Israels handlinger i Gaza
«Folket gjør revolusjon»: Å stake ut en anti-imperialistisk vei i Vest-Afrika
Jordan forsøker å tiltrekke seg kinesiske investeringer
Palestinsk helsedepartement frigir navn på drepte palestinere
Krigen mot Iran
Av Jan Hårstad - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/krigen-mot-iran/
Hvis vi går tilbake til månedene før 7. oktoberkrigen mellom Hamas og Israel jobbet USA og Israels militære tett med hverandre over Hellas for hvordan de med Bunker Busters skulle angripe Iran og dets atomanlegg. Studerer man dette nøye, er et åpenbart at dette var et felles vedtak om at så skulle skje i nær framtid.
Israelsk presse skriver natt og dag om at det er Irans skyld at Palestinerne går til motangrep. Og i USA sier nå alle krigshauker og pensjonerte generaler at det er nødvendig med en omfattende krig mot Iran. Blant eliten er det knapt noen dissens om dette.
Nå har da militsene i Irak gått til angrep på de amerikanske basene i Irak og Syria. 12 angrep i Irak, 4 angrep i Syria. Dusinvis av amerikanere såret. Disse hendelsene brukes nå som CASUS BELLI (krigsårsak) for en amerikansk styrkeoppbygging i Gulfen og Middelhavet som verden knapt har sett maken til.
Ikke nok med det. Frankrike med 3 krigsskip og UK med 2 vil også være med på krigen og jeg venter bare på at Stoltenberg sier at det nå skal kriges for demokrati og frihet. Det er iferd med å utvikle seg til en Natokrig mot Iran og dets forbundne «Motstandsakse». Vi får nok snart meldinger om at norske fregatter også skal til Middelhavet.
Hamas-boss Haniyeh sa 26 oktober at folkemordet på Gaza vil «send the entire region out of Control.»
Da jeg snakket litt om situasjonen på Litteraturhuset 21. oktober polemiserte jeg mot denne region-oppfatningen og hevdet at krigen vil sette hele verden ut av kontroll.
Trenden i EU i øyeblikket er at demonstrasjoner og aktivisme til solidaritet med Gaza skal forbys. Åpne tilhengere av Hamas kan risikere verre saker.
Resultatet av dette er lavbluss borgerkrig inni Vesten, også i USA. I Tyskland meldes det for oktober 2023 tilfeller av vold mot jødiske interesser og personer. Tallene er sannsynligvis verre i USA.
Jødiske Alain Finkielkraut ble spurt nylig om jødene hadde noen framtid i Europa. Og til det svarte han: «Har Europa noen framtid i Europa?»
Macrons løsning var at det skulle bygges en internasjonal koalisjon for å knuse Hamas. Den europeiske dumheten kjenner ingen grenser, men den finnes også i rikt mon i Norge særlig representert på Document.no som ser med avsky på de som jobber for en våpenhvile på Gaza. Nei, det er bomber og mer bomber som skal løse Palestina-saken. Polemiserer du mot Document-oppfatningene er det tvilsomt om du kommer på trykk.
Det som står på dagsorden for Netanyahu-regjeringen er gjennomføringen av den endelige løsning av Palestinaspørsmålet: å flytte (transfer) den palestinske befolkningen død eller levende til Egypt og Jordan. Bare derved kan man bygge StorIsrael, Eretz israel.
Det er altså et katastrofe nr. 2 det handler om, en reprise på NAKBA 1948 – men for å lykkes må dette må Iran taes ut også.
Det blir ingen regional krig. Det blir en global krig.
FNs hovedforsamling krever en umiddelbar våpenhvile
Av red. PSt - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/fns-hovedforsamling-krever-en-umiddelbar-vapenhvile-na/
Med 120 stemmer mot 14 og 45 avholdende vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som krever en «umiddelbar og varig humanitær våpenhvile i Gaza».
Vi noterer oss at USA, Israel og tolv andre land stemte imot våpenhvile. Fem av disse landene er øystater i Stillehavet som er totalt avhengige av økonomisk støtte fra USA. Ukraina var blant de landene som var avholdende til våpenhvile og vi undrer oss over om de Ukraina-entusiastene som er forferdet over Israels folkemord i Gaza snart vil innse hva slags politisk spagat de har stilt seg i.
For en gangs skyld brøt Norge ut av den USA-dominerte blokka og stemte for våpenhvile. Sverige, Finland, Danmark og Island stemte avholdende til kravet om humanitær våpenhvile, så den nordiske skammen var nesten total.
Med 120 stemmer oppnådde resolusjonen det nødvendige 2/3 flertall og er dermed vedtatt.
Se også nettsidene til FN:
UN General Assembly adopts Gaza resolution calling for immediate and sustained ‘humanitarian truce’
Titusener av jøder i USA protesterer mot Israels handlinger i Gaza
Av red. PSt - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/titusener-av-joder-i-usa-protesterer-mot-israels-handlinger-i-gaza/
Politiet i New York arresterte hundrevis av jøder som krevde våpenhvile.
Hundrevis av mennesker ble arrestert fredag da politiet brøt opp en stor demonstrasjon av hovedsakelig jødiske newyorkere som hadde tatt over hovedhallen på Grand Central stasjon i protest mot Israels bombardement av Gaza, sa politi og arrangører. Dette skriver AFP.
New York Police Department sa at minst 200 mennesker var arrestert, mens protestarrangører anslår antallet til mer enn 300.
Bilder fra stedet viste lange rekker av unge mennesker som sto i håndjern og hadde på seg svarte sweatshirts med ordene «Not In Our Name» og «Cease Fire Now» trykt i hvitt.
Den massive sit-in ble kalt inn av gruppa Jewish Voice for Peace-New York City, som sa at tusenvis av medlemmene hadde deltatt i protesten, og blokkerte hovedbanen til byens sentralstasjon.
‘Not In Our Name!’ Hundreds Arrested at US Capitol as Jewish-Led Protest Demands Gaza Cease-Fire
Hundrevis av jødiske amerikanere og allierte ble arrestert ved den amerikanske hovedstaden onsdag under en protest som krever at medlemmer av kongressen presset Israel for en umiddelbar våpenhvile i Gaza, hvor nesten 3500 palestinere har blitt drept i løpet av 12 dager med nådeløs israelsk bombardement.
Tusenvis av demonstranter ledet av medlemmer av Jewish Voice for Peace (JVP), IfNotNow, Jews for Racial and Economic Justice (JFREJ) og andre grupper samlet seg på Capitol-området og inne i bygningen, hvor hundrevis av mennesker deltok i et møte. i.
Deres ropte slagord – inkludert «ikke i vårt navn» og «våpenhvile nå» – runget dundrende under Capitol Rotunda, mens andre ganger klappet de i hendene og sang med høytidelig besluttsomhet på hebraisk.
«Vi er her for å si: ikke i våre navn, og aldri igjen,» erklærte JVP. «Og vi vil fortsette vår sivile ulydighet til kongressen krever en våpenhvile i Gaza, eller til de tvinger oss til å forlate stedet.»
Norske myndigheter visste at det ikke fantes noen garantier for at vaksinene var «trygge og effektive»
Av Pål Steigan - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/norske-myndigheter-visste-at-det-ikke-fantes-noen-garantier-for-at-vaksinene-var-trygge-og-effektive/
Den norske regjeringa ved Erna Solberg inngikk en kontrakt med Pfizer der de underskrev på at de «erkjenner at langtidsvirkningene og effekten av vaksinen foreløpig ikke er kjent, og at det kan være bivirkninger av vaksinen som foreløpig ikke er kjent.»
Vi har ikke den norske utgaven av denne avtalen. Men vi har den avtalen Pfizer inngikk med EU-kommisjonen, og når vi kjenner Norges totale underkastelse under EU, går vi ut fra med 99,9% sannsynlighet at den norske avtalen er identisk med EUs.
Avtalen mellom EU og Pfizer er lekket og ligger her: https://t.co/3fJU0CZWn6
På side 48–49 kan vi lese:
Norske myndigheter har villet holde denne avtalen hemmelig, og det kan man godt forstå, fordi den slår fullstendig beina under påstanden om at vaksinene er «trygge og effektive».
I avtalen fraskriver Pfizer seg alt ansvar fordi den norske regjeringa
Forskerne Sven Even Borgos og Sjoerd Hak i Sintef sa til Forskning.no i januar 2021:
– Vi kan i alle fall være helt sikre på at den kliniske testingen av disse vaksinene ikke har vært mindre eller dårligere enn ved andre vaksineløp, sier Borgos og utdyper:
– Alle vaksiner går gjennom et grundig løp med testing. Først testes en vaksine pre-klinisk, altså på dyr. Deretter testes de på mennesker, først på friske frivillige. Om dette går bra, går testingen over i fase to, da står sikkerhet i høysetet. Dersom man ikke oppdager negative virkninger, går testingen over i siste fase. Her handler det om å sjekke den for terapeutisk effekt, på et stort antall personer.
Dette var et av mange nokså identiske utsagn om Pfizer-vaksinen.
Som vi ser av Pfizer-avtalen var selskapet ikke villig til å gi slike garantier. De skrev tvert i mot at
effekten er ukjent
langtidsvirkningene er ukjent
bivirkningene er ukjent
Dette visste Erna Solberg & co da de tvang flertallet av den norske befolkninga til at ta denne langt fra «trygge og effektive», men desto mer usikre og eksperimentelle «vaksinen». For det var ikke en gang en vaksine. Det var en genterapi med en teknologi man overhodet ikke kjenner virkningene av i menneskekroppen.
Solberg, Guldvog, Nakstad, Stoltenberg og Aavitsland visste også at Pfizer fraskrev seg ethvert ansvar for virkningene av «vaksinen». Gjennom den hemmelige avtalen er det mottakeren som påtar seg ansvaret.
Og han avslørte dette Nakstad da han sa: Espen Nakstad vil ikke ta vaksinen før den er «effektiv og trygg».
Les: Det hvite hus og dr. Fauci visste om alvorlige vaksineskader allerede i februar 2021
Hån mot de vaksineskadde: Mange får nei til erstatning etter koronavaksine
Line og de fleste får nei til erstatning for vaksineskade
Klar tale fra Pfizer: – Vaksinene ble ikke testet for smitte
Hva skal man si om ei regjering og et helsebyråkrati som inngår slike avtaler og som gjør hele befolkninga til uvitende prøvekaniner for profittsugne farmasøytiske giganter? Og hva skal man si om politikere og medier som ikke bare godtok dette blindt uten å stille et eneste kritisk spørsmål og som i tillegg drev heksejakt mot enhver som våget å reise kritikk og innvendinger?
«Folket gjør revolusjon»: Å stake ut en anti-imperialistisk vei i Vest-Afrika
Av skribent - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/folket-gjor-revolusjon-a-stake-ut-en-anti-imperialistisk-vei-i-vest-afrika/
På slutten av sommeren var det lett å skrive En gledens morgen. På den tiden ble et annet statsoverhode installert av fransk nykolonialisme kastet ut. Denne gangen var det i Niger at militæret tok sjansen, et skritt som var umåtelig populært blant landets egen befolkning. Det var derfor ikke gjennom en folkekrig mot en okkupasjonsmakt, men gjennom et militærkupp at Niger ble frigjort. Uansett, en dag må morgenens glede erstattes av noe annet. Sitatet«Vinne krigen er ganske enkelt, å vinne freden er mye vanskeligere» har blitt tilskrevet W. Churchill, blant andre, og hvis det ikke var en krig, men et kupp, er det fortsatt sant. Thomas Sankara, som ble statsoverhode i Burkina Faso i 1983 gjennom et lignende kupp, var sikkert klar over dette. Men han var ikke bare en offiser, men også en marxistisk revolusjonær og panafrikanist, og hadde sosiale, økologiske og økonomiske programmer introdusert i landet. I 1987 tok den populære nasjonsbyggingen slutt, da Thomas S. ble myrdet.
I dag er det ikke bare i et land i de tidligere franske koloniene at situasjonen er å «vinne freden» også. For øyeblikket er det tre land. Den generelle tilstanden for fredsbygging er derfor bedre enn den var for førti år siden, men den må tas tak i raskt. The Peoples Dispatch har en artikkel om dette problemet. Den heter Folk gjør revolusjonen: staker ut en antiimperialistisk kurs i Vest-Afrika. Marxisten Achy Ekissi blir også intervjuet der.
– Bertil Carlman.
«Folket gjør revolusjon»: Å stake ut en anti-imperialistisk vei i Vest-Afrika
Achy Ekissi fra Elfenbenskystens kommunistiske parti snakker om kuppet i Niger, de politiske endringene i Sahel og kampen mot imperialismen. Han snakker også om venstresidens rolle i disse prosessene.
Franske tropper forlot militærbasen Ouallam i Niger den 22. oktober som en del av en total tilbaketrekking av Frankrikes militære tilstedeværelse fra den vestafrikanske staten. Trekket ble bekreftet av Paris i slutten av september, nesten to måneder etter at Nigers militære ledelse, National Council for the Safeguarding of the Homeland (CNSP), grep makten i et kupp.
Overtakelsen, som styrtet president Mohamed Bazoum, ble møtt med folkelig støtte da tusenvis av mennesker tok til gatene for å forsvare Nigers suverenitet mot fransk nykolonialisme og utbytting.
Mens kuppet førte til en rask og fiendtlig respons fra Det regionale ‘Economic Community of West African States’ (ECOWAS), inkludert en trussel om militær intervensjon med støtte fra Vesten, sto progressive krefter på det afrikanske kontinentet og i ulike deler av verden fast på siden av folket i Niger.
Selv om ECOWAS siden har trukket seg fra direkte intervensjon, forblir de vidtrekkende sanksjonene som er pålagt innlandsstaten Niger på plass – inkludert stengte grenser med Benin og Nigeria, frysing av statlige eiendeler i den regionale sentralbanken, i kommersielle banker og i suspensjon av utviklingsfinansiering.
Disse harde tiltakene, kombinert med matusikkerhet og usikkerhet som følge av angrep fra væpnede grupper, har ført til en 81% økning i antall mennesker som trenger humanitær beskyttelse. Nigeria, som sto for over 70 prosent av Nigers energiforsyning, har kuttet strømmen siden kuppet. Ekskluderingen av Niger fra ‘The West African Economic and Monetary Union’ (WAEMU) har betydd at landet ikke har tilgang til det regionale gjeldsmarkedet for å finansiere budsjettet eller drive bankvirksomhet. Sanksjoner hindrer nå også Niamey i å betale landets gjeld.
Stigende inflasjon, drevet av høye matvarepriser, anslås å presse over 700.000 mennesker – som representerer 44,1 prosent av Nigers befolkning – ut i ekstrem fattigdom i 2023.
Kuppet den 26. juli etterfulgte lignende militære overtakelser i tidligere franske kolonier i Sahel-regionen, som har vært herjet av væpnet konflikt i kjølvannet av NATOs katastrofale invasjon av Libya i 2011. Fra og med Operation Serval i Mali i 2013 utplasserte Frankrike militære styrker i regionen med det erklærte formål å bekjempe disse opprørene.
Men etter hvert som den væpnede volden økte, til tross for Frankrikes nesten tiår lange militære tilstedeværelse, opplevde land som Mali og Burkina Faso stor uro, som ble etterfulgt av påfølgende militærkupp mellom 2020 og 2022. Under en folkelig støttet militær ledelse i disse landene trakk Frankrike seg ut av Mali i 2022 og ble beordret ut av Burkina Faso tidlig i 2023.
Niger har nå sluttet seg til rekken av sine naboer i Sahel. I en tid da disse landene opplever en stor økning i væpnede angrep, har Burkina Faso, Mali og Niger gått sammen om å danne Alliansen av Sahel-stater (AES) for å utvide samarbeidet om viktige spørsmål, inkludert forsvar. Ouagadougou og Bamako har også opphevet nasjonale eksportrestriksjoner på korn for å støtte Niger.
I kjølvannet av denne utviklingen har det vært mye ubehag, spesielt fra Frankrike og USA og deres allierte i Afrika, om en påstått «kuppsmitte» i Vest-Afrika. Selv land hyllet av Vesten som «bastioner for fred og stabilitet», som Senegal, har opplevd masseuro de siste årene midt i en situasjon med svært høy arbeidsledighet og massiv fattigdom, en uro som er eksplisitt rettet mot symboler på fransk nykolonial utnyttelse.
Som del av sin plan om å trekke seg ut av Niger har franske tropper blitt innvilget en transittkorridor gjennom nabolandet Tsjad, der den Paris-støttede regjeringen nylig gjennomførte en voldelig undertrykking av protester mot franske styrker.
Synet av noen russiske flagg som viftes under masseprotestene som har brutt ut i land i Vest-Afrika, har ført til kyniske og paternalistiske avvisninger av de politiske endringene som finner sted i Sahel som påvirket eller regissert av utenlandske aktører, spesielt Russland.
Peoples Dispatch snakket med Achy Ekissi, generalsekretær i Elfenbenskystens kommunistiske parti, om den siste utviklingen i Sahel-regionen, og spesielt om hvordan progressive krefter og sosiale bevegelser bør oppføre seg for å opprettholde folkets ambisjoner om suverenitet.
PD: Sahel-regionen har opplevd en rekke opprør og statskupp de siste årene. Hvordan ser du på rollen til sosiale bevegelser i å utfordre undertrykkende regimer og fremme sosial endring?
Achy Ekissi: Noen tror at de folkelige opprørene i Sahel i dag, enten det er i Guinea, Burkina Faso, Mali eller Niger, ble utløst av utenlandske makter, spesielt Russland. Faktisk ble disse bevegelsene født ut av bevisstheten til folkene i Vest-Afrika mot fransk imperialisme. Faktisk er det fordi fransk imperialismes styre har gått for langt. Denne dominansen merkes mer og mer, og blir stadig mer oppfattet og mislikt.
Det er to grunner til dette: For det første har den panafrikanske, antiimperialistiske bevegelsen i denne regionen utført en enorm mengde agitasjon* og propaganda* for å fordømme fransk imperialisme. For det andre har fransk imperialisme gjort så mange feil ved å klamre seg til visse reaksjonære regimer at folket endelig har bestemt seg for å angripe disse regimene og fransk imperialisme.
PD: I lys av de nylige opprørene og statskuppene, hvordan kan sosialistiske bevegelser i Elfenbenskysten og Sahel støtte folks søken etter reelt demokrati og sosial rettferdighet?
AE: Det er det grunnleggende spørsmålet, fordi alle disse endringene vi ser, er virkelig endringer som har blitt forårsaket gjennom statskupp. Et statskupp er et verk av en gruppe soldater, men de trenger ikke nødvendigvis å være folkets soldater. Dette er grupper av soldater som enten vil kjempe mot sin tidligere arbeidsgiver, det vil si makten som ansetter dem, eller til og med for å løse forskjeller mellom seg selv.
I dag har folkelige bevegelser tvunget kuppregjeringer til å ikle seg antiimperialismens drakt. I praksis har disse bevegelsene tvunget disse regimene til å bevege seg i en bestemt retning – frigjøringen av Vest-Afrika. Men det er de sosialistiske partiene og kommunistpartiene som må være en del av folkebevegelsen i dag, de må støtte den. Det er den eneste måten å overvinne kuppforsøkene på.
PD: Opprørstammer ofte fra misnøye knyttet til økonomisk ulikhet og politisk undertrykkelse. Hva er den beste måten å løse disse problemene på?
AE: I dag er hovedmotsigelsen mellom folkene i Vest-Afrika og fransk imperialisme. Den beste måten å nærme seg dette spørsmålet på er å støtte folkelige bevegelser mot fransk imperialisme. Disse bevegelsene må selv finne ledere, må nødvendigvis danne fortroppartier selv, som vil følge i kjølvannet av arbeidet som gjøres, som vil drive bevegelsene fremover til vi oppnår alt vi ønsker, nemlig frigjøringen av Afrika fra Frankrike, imperialismens åk, og deretter etableringen av demokratiske og antiimperialistiske regjeringer. Det er et spørsmål om å fjerne imperialistiske militærbaser fra disse landene og gi makten tilbake til folket. Det er den eneste måten å gjøre reelle fremskritt på.
Massene må kjempe for å gi seg selv en egen ledelse, sterk nok til å ta over bevegelsen.
PD: Statskupp har ofte komplekse internasjonale dimensjoner. Hvilke strategier kan brukes for å utfordre utenlandsk innblanding og fremme selvbestemmelse i regionen?
AE: Vi må legge grunnlaget for den antiimperialistiske kampen. Å snakke vagt om ikke-innblanding er ikke produktivt. Vi har imperialismen som er dominerende og som har sine hærer stasjonert i regionen. Det første skrittet er å bli kvitt denne imperialismen. Niger, der den franske hæren er i ferd med å forlate landet, er et eksempel på dette!
Så det er et grunnlag for en kamp som går utover det faktum at du er soldat, eller kommunist, eller ditt eller datt. Det er en patriotisk kamp som ikke vil ha disse hærene. Dette er første akt. Den andre handlingen er å gå lenger enn det faktum at den franske hæren har forlatt – der har vi maktstyringen. Her må vi sørge for at det er patriotiske organisasjoner som overtar styringen av landet.
PD: Noen hevder at opprør og statskupp kan være en mulighet for progressiv endring. Når du vurderer disse argumentene, tror du progressive kan gripe muligheten ved å presse på for politikk som favoriserer arbeiderklassen og de marginaliserte gruppene?
AE: Revolusjonen er skapt av folket, den kan ikke bestilles. Du vet ikke når folket vil reise seg, og revolusjonen kan komme ut av en rekke omstendigheter. Vi ser det i Afrika i dag, hvor soldater har dratt for å drive bort makten som ønsker å undertrykke dem.
Til å begynne med er det ikke a priori å løse problemene eller aspirasjonene til folkemassene. Men det er en åpning, og dette gapet kan utnyttes av revolusjonærer, av revolusjonære partier, for å avansere mot frigjøring. Det betyr at vi ikke bare kan si: «Ok, militæret avsatte Blaise Compaoré [den tidligere presidenten i Burkina Faso] eller de avsatte Bazoum,» og forvente at militæret skal realisere folkets ambisjoner.
Militæret kan bare realisere folkets aspirasjoner hvis det plasserer seg under ledelse av revolusjonære partier og organisasjoner.
PD: Det nylige kuppet i Niger har reist bekymringer om skjørheten i demokratiske institusjoner. Hvordan ser du på de demokratiske prosessene i regionen?
AE: Når det har vært et opprør eller et kupp, er det ikke spontane hendelser eller situasjoner. Det er utløsere. Når det gjelder Niger, var ormen allerede i frukten, så å si. Det var en dyp politisk krise.
Krisen besto i det faktum at en mann som Bazoum kom til makten ved å organisere en massiv svindel. Dette var det første spørsmålet, og det mislikte folk i hans egen leir. For det andre begynte han å rense folk fra leiren sin. I mellomtiden led folket og fikk nok av makthaverne. Så krisen ble dypere steg for steg.
Halmstrået som brakk kamelens rygg var da Bazoum ønsket å fjerne og erstatte medlemmer av presidentgarden. Hva skjedde etter kuppet den 26. juli, da imperialismen så at dens forvaltere var drevet ut? Imperialismen viste muskler og ønsket å bekjempe militæret som hadde utført det [kuppet]. De begynte å innføre flere sanksjoner, og krevde at militæret trakk seg fra makten og gjeninnsatte Bazoum.
Soldatene hadde da ikke noe annet valg enn å vende seg til de folkelige demonstrasjonene som støttet kuppet, og det er bra for folket. I dag er disse soldatene med folket, for å bekjempe fransk imperialisme. Vil dette virkelig føre til oppfyllelsen av deres ambisjoner? Du må være Gud for å vite det, men det vi kan si er at vi oppfordrer folket i Niger til å kjempe for sine dypeste ambisjoner.
PD: Opprør og statskupp fører svært ofte til befolkningsforskyvninger og humanitære kriser. Hva mener du er den beste måten å møte behovene til internt fordrevne og flyktninger i Sahel?
AE: Humanitære problemer løses av de som har de humanitære ressursene. I dag er det FNs … Det er de som nekter [bistand] og innfører sanksjoner mot Niger. Finnes det et alternativ? Afrikansk solidaritet er det eneste alternativet igjen, mulig gjennom regjeringer som er i stand til å hjelpe Niger, som er følsomme for hva som skjer og som er imot sanksjoner. For det er sanksjonene som er problemet. Det er imperialismens handlinger som er problemet.
Det er en folkelig mobilisering i landet som vi må håpe på og oppmuntre. Vi må be folket i Afrika – i Ghana, Elfenbenskysten, Benin, nesten overalt – om å gi sin støtte, om enn bare i utgangspunktet moralsk støtte, støtte til kampen, og så kanskje til og med materiell støtte.
PD: Materiell støtte i hvilken forstand? Hva ville bli brukt til å hjelpe folket i Niger?
AE: La oss starte med den politiske støtten. Støtten starter blant annet med å bryte opp grensebarrierer, sanksjoner og andre lignende tiltak. I dag er det fortsatt ingen reell mobilisering mot sanksjoner. Folkelig mobilisering for å få disse sanksjonene opphevet er det første man må gjøre. Og så, når disse sanksjonene er opphevet, kan vi sende inn mat og forsyninger for å være nøyaktig.
Nå har folk i land som Elfenbenskysten, Senegal og Benin, som er på randen av krig, et dobbelt ansvar. Den første er å hindre deres regjeringer, å fordømme dem, slik at de slutter å forberede seg på aggresjon mot Niger. For det andre bør disse landene være klar over at det kan være deres tur etter Niger.
De bør forberede seg på muligheten for uro i sine land, orkestrert av imperialismen og dens agenter.
PD: Hvordan ser du sosialistiske bevegelser som arbeider med andre progressive krefter, både lokalt og internasjonalt, for å støtte innsatsen for sosial og politisk transformasjon i Niger og Sahel-regionen, spesielt midt i de pågående opprørene og politiske omveltningene?
AE: Det er et veldig godt initiativ som sosialistiske bevegelser kan mobilisere for å hjelpe folket i Niger, Burkina Faso og Mali. For det andre må det sies at etableringen av Sahel-alliansen er et viktig element. Dette må imidlertid ikke begrenses til militært nivå.
Folk trenger ordninger for å kjempe mot imperialistisk dominans, og i den vestafrikanske sub-regionen er det hovedsakelig fransk dominans. Så vi støtter disse alliansene, vi støtter disse mobiliseringene, og vi støtter kampen for å hjelpe Niger, Mali og Burkina Faso.
* Her brukes ordene i sin opprinnelige betydning. (O.A.)
Denne artikkelen ble først publisert av Peoples’ Dispatch:
“People make the revolution:” charting an anti-imperialist path in West Africa
Oversatt for steigan.no av Bertil Carlman.
I steigan.no finner du rundt 70 artikler som omtaler Mali, Niger og Burkina Faso.
Overdimensjonerte ambassader
Av Jon Nordmo - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/overdimensjonerte-ambassader/
Av Jon Nordmo.
Den tidligere indiske diplomaten, M. K. Bhadrakumar, hadde en leseverdig beskrivelse av kanadisk diplomati i India i fredagens utgave av steigan.no: De skitne hendene til «de fem øynene». Han forteller der blant annet om den canadiske ambassadens, og de tilhørende konsulatenes, store antall ansatte (65 diplomater!) sett i forhold til den uhyre begrensede økonomiske samhandel med India (6,5 milliarder dollar) og også den nesten ikke eksisterende kulturelle utvekslingen mellom de to landene. Å utvikle disse forholdene, samt å stå til rådighet for sine egne borgere på kortere eller lengere besøk i landet er som kjent ambassadenes formål. Eller mer presist slik instruksen er for USA sine ambassader:
«Ambassadens funksjon er å beskytte og bevare forholdet mellom vertslandet og landet som ambassaden representerer (USA). Ambassaden tjener som et samhandlingspunkt mellom to land. Å bistå borgere som bor eller reiser til vertslandet er hovedformålet med en ambassade. Ambassade personalet kommuniserer med vertslandets regjerings representanter, media, lokale bedrifter, frivillige organisasjoner og private borgere for å samarbeide om gjensidige interesser»
Han konkluderer med at den canadiske ambassaden tydeligvis har en annen funksjon. Som spionsentral for USA og deres allierte. Hvordan ellers forklare 62 fulltids ansatte diplomater (nå 21 etter at India har utvist 41 av dem) og så lite økonomisk og kulturelt samarbeid?
Vel og bra.
Hvordan står det så til med de amerikanske ambassadene?
Den absolutt største ligger i Bagdad, Irak. Målt i kvadratmeter er den på størrelse med Vatikanstaten!!! På sin topp hadde ambassaden 15.000 ansatte knyttet til seg! I og for seg naturlig ettersom USA hadde invadert Irak og nå, som seierherre, var okkupasjonsmakten som styrte landet som en slags koloni. Riktignok med mange mer eller mindre pålitelige «innfødte» hjelpere (i Norge kalt Quislinger under 2. verdenskrig), men det var likevel behov for mange amerikanere. I dag er det (bare) i underkant av 400 ansatte.
USAs nest største ambassade blir bygget i øyeblikket. Den ligger i Beirut, Libanon! Et bitte lite land som grenser til Israel i sør og Syria i øst og nord. Du får plass til 33 Libanoner i Norges areal. Det bor 5,5 millioner mennesker i landet, hvorav en halv million er palestinske flyktninger. Ambassaden kommer til å koste 8 milliarder kroner og det samlede arealet er 18 hektar! Den blir altså nesten 5 ganger så stor som den ambassaden som USA har i Kina, som er en av USAs største handelspartnere.
USAs økonomiske samkvem med Libanon er ikke rare greiene. De eksporterer varer for ca. 800 millioner dollar til Libanon og importerer for 200 millioner dollar. Turister? Eller amerikanske besøkende? Glem det. Du kan telle dem selv om du ikke kan telle lengere enn til 100. Kulturell utveksling? Nesten ikke-eksisterende.
Ambassaden er omgitt av en kjempehøy mur, som i likhet med Israels murer på Vestbredden, går flere meter under bakken for å sikre at ingen kan grave seg under og dermed komme inn.
Hvilken funksjon har så denne enorme ambassaden?
Hva skal alle de hundrevis av ansatte drive med?
Hvem er egentlig de menneskene som skal ha ambassaden som sin arbeidsplass / base?
Den tredje største av de amerikanske ambassadene ligger i Islamabad, Pakistan. 15 hektar. Med plass til 2500 ansatte. Pakistan ligger på 54 plass av verdens land når det gjelder økonomisk samkvem med USA (USA eksporterer for under 3,2 milliarder dollar). Langt etter Norge, Costa Rica, Bahamas osv. Landet er heller ikke belemret med talløse amerikanske besøkende på ferie eller forretnings reiser. Faktisk nesten ingen!
Hva driver de ansatte da med?
Den fjerde største amerikanske ambassaden (i kvadratmeter) ligger, og holdt deg nå godt fast, i Jerevan, Armenia. Et land med 2.8 millioner innbyggere!!! Veldig få har hørt om landet og langt færre kan finne det på et verdens kart. Landet ligger på 118 plass når det gjelder økonomisk samkvem med USA. (USAs eksport beløper seg til 200 millioner dollar) Armenia er et land som nesten ingen amerikaner (eller noen andre for den sakens skyld) besøker. Likevel har ambassaden 400 ansatte! Hvis India syntes at Canada hadde for mange ambassadeansatte (61) til å dekke India, verdens folkerikeste nasjon, hva skal man da mene om USAs ambassade i Armenia. Med 7 ganger så mange ansatte! Og en befolkning som får plass i en av forstedene til New Dehli?
Spørsmålene går igjen:
Hvilken funksjon har ambassaden, siden de nesten ikke har noen økonomiske oppgaver. Og heller ikke noen oppgaver knyttet til besøkende amerikanere?
Hva driver de ansatte egentlig med?
Hvem er egentlig de menneskene som har ambassaden som sin arbeidsplass?
Av naturlige grunner er det særdeles vanskelig å ha bevisbare svar på disse spørsmålene. Amerikanerne har ikke for vane å utgi lister over sine ansatte og deres gjøremål i ulike allierte og ikke så allierte land. Særlig når deres arbeid ikke tåler dagens lys, som når de forbereder og organiserer kupp mot landets myndigheter som for eks Chile, Brasil, Argentina, Colombia, Costa Rica, Indonesia m fl., iscenesetter folkeopprør mot den bestående folkevalgte regjeringen som i Ukraina, Georgia, Armenia, Iran, Hellas osv., organiserer mord på landets ledere som i Congo, Sør Vietnam osv. Da er det i ettertid at vi, gjennom frigitte dokumenter i CIA sine arkiver, får lese om hva ambassade personalet egentlig har holdt på med.
Men uten denne bevisbare kunnskapen kan vi likevel forholdsvis tydelig se at formålet med disse enorme ambassadene, med sine hundrevis / tusenvis av ansatte, ofte i helt perifere land, uten økonomisk eller kulturell betydning, ikke er å pleie de økonomiske og kulturelle båndene mellom USA og det aktuelle landet. Ei heller for å hjelpe amerikanske besøkende. Snarere er det snakk om direkte undergravende virksomhet som har som siktemål å sørge for at landet får en regjering – folkevalgt eller ikke – som setter USA sine interesser foran interessene til befolkninga i sitt eget land.
Jordan forsøker å tiltrekke seg kinesiske investeringer
Av Red./Reg - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/jordan-forsoker-a-tiltrekke-seg-kinesiske-investeringer/
Men vil USA tillate dette?
Det seneste tiåret har Jordan og Kina inngått investeringsavtaler i størrelsesorden 7 milliarder dollar. Jordan er imidlertid blant USAs få allierte i Midtøsten, og har motforestillinger når det gjelder kinesiske investeringer her. Jordan er heller ikke så viktige for kineserne at Kina vil ta opp kampen for dem.
For åtte år siden, nærmere bestemt i august 2015, signerte Jordans kong Abdullah II og den kinesiske presidenten Xi Jinping en banebrytende strategisk partnerskapsavtale som omfattet en rekke investeringsavtaler med en samlet verdi på omkring 7 milliarder amerikanske dollar.
Kraft fra fredens oase
Jordan er med kinesiske øyne lenge blitt betraktet som en «fredens oase» i denne ellers så konfliktfylte regionen. Fra Jordans hold ble avtalen betegnet som «et nytt kapittel innen bilaterale forbindelser». Man så frem til å kunne implementere disse gunstige avtalene, som ble strategisk fordelt på fire store prosjekter:
Bygging av Jordans første kraftverk som utnytter skifergass i Attarat-området.
Utvikling av det nasjonale jernbanenettet.
Samarbeid med det kinesiske konglomeratet Henergy om bygging av et kraftverk basert på fornybar energi.
Samarbeid om utvikling av en industri- og logistikksone på omkring en million kvadratmeter.
I alt omfatter dette 29 jordanske utviklingsprosjekter innen energi- og infrastruktur, og kinesiske selskaper har skaffet seg eiendeler i de aktuelle jordanske energiselskapene.
Styrket forhold mellom Amman og Beijing
Nå, åtte år etter inngåelsen av samarbeidet, har mange av prosjektene støtt på betydelige utfordringer. Noen av dem stanset opp allerede i startfasen, som eksempelvis utbyggingen av jernbanenettverket.
Andre prosjekter fikk vanskeligheter etter omstart, som det nevnte Attarat-prosjektet – som har blitt en solid gjeldsfelle. Dette har medført at den Jordans regjering forfulgte internasjonal voldgift «på grunnlag av grov urettferdighet».
Etterlevninger fra den kalde krigen
Jordans diplomatiske forbindelser med Kina ble etablert i 1977, under den kalde krigen. Under den langvarige konflikten mellom det sosialistiske øst og det kapitalistiske vest, la USAs president Richard Nixons historiske Beijing-besøk i 1972 grunnlaget for Shanghai-erklæringen, som medførte en normalisering av forholdet mellom USA og Kina. Dette åpnet igjen for at allierte av USA, som for eksempel Jordan, kunne etablere diplomatiske bånd til folkerepublikken.
Kina fikk permanent plass i FNs sikkerhetsråd i 1971 (da de erstattet Taiwan), og i 1978 påbegynte landet en reformpolitikk for å åpne opp landet. Denne utviklingen skjøt fart etter den kalde krigens slutt. Kina kom for alvor på banen som en premissgiver i den globale verdensorden. Tross vedvarende handelsstridigheter med USA, er landet blitt en global, økonomisk kjempe. Kina har etablert gjensidig gunstige bilaterale og multilaterale forhold, spesielt innen handel, med land over hele verden, blant annet i Vest-Asia.
Langsom start i Jordan
Kinas inntreden i det jordanske markedet har vært en langsom prosess. Den første bilaterale handelen mellom Kina og Jordan i 1979 ga en eksport på beskjedne 135 millioner dollar. Ved utgangen av 1988 hadde dette beløpet økt til 8 milliarder dollar. På denne tiden spilte Jordan en avgjørende meglerrolle i anskaffelsen av kinesiske våpen til Irak under den åtteårige krigen med Iran.
Jordans Kong Abdullah II besøkte Kina for første gang i 1999. Besøket endte i en felles uttalelse med den daværende kinesiske presidenten Jiang Zemin. Der vektla lederne brede politiske retningslinjer som regional sikkerhet, stabilitet og fredsprosessen mellom Israel og Palestina.
Betinget fryd og gammen
De bilaterale interessene mellom landene hadde vokst frem til det neste jordanske statsbesøket i Beijing i 2015. Målet var å etablere et felles strategisk partnerskap som skulle tiltrekke kinesiske investeringsforpliktelser over sektorer som energi, industri, transport og kommunikasjon.
Da Jordan i ble med i Belt and Road Initiative (BRI), var stemningen på topp. BRI ble sjøsatt i 2013 som President Xis ambisiøse prosjekt for å koble den kinesiske økonomien med nøkkelområder for den globale økonomien. Mellom 2015 og 2022 har handelen mellom de to landene svingt kraftig, uten noen tydelig retning eller et fremtredende mønster.
I 2021 var Kina blitt Jordan nest største handelspartner, etter Saudi-Arabia. Til tross for at handelsvolumet nådde 4,4 milliarder dollar dette året, vedvarte Jordans handelsunderskudd.
Washingtons tynne røde linje
Forholdet mellom Jordan og Kina har utviklet seg til tross for den økte spenningen mellom Washington og Beijing. Følsomme spørsmål om Taiwan ga støtet til en handels- og teknologikrig mot Kina, som igjen inngår i en bredere amerikansk strategi rettet mot Sørøst-Asia, for å bremse Kinas voksende globale innflytelse.
De to gigantenes tvekamp skaper utfordringer for Jordan. Deres økonomiske ambisjoner overfor Kina kan potensielt forstyrre landets langsiktige forhold til USA. Denne interessekonflikten kan igjen stikke kjepper i hjulene for kinesiske prosjekter i Jordan, inkludert Attarat-prosjektet, ifølge økonomen Zayan Zwaneh.
Samarbeidet om Attarat-prosjektet ble inngått i 2014, med sikte på å etablere et anlegg som skulle dekke en betydelig del av Jordans elektrisitetsbehov innen 2020. Den jordanske partneren solgte imidlertid allerede i 2017 sin andel til et kinesisk selskap. Prosjektet led under høye kostnader og ga store årlige tap. Jordan søkte internasjonal voldgift på grunn av de man oppfattet som «uakseptabel urettferdighet».
Ifølge Jesse Marks, som forsker på forholdet mellom Kina og Midtøsten, mener at Amman er varsomme med å krysse enkelte «røde linjer» i forholdet til Washington. Disse såkalte røde linjene omfatter blant annet prosjekter som nevnte Attarat, såvel som militært samarbeid, og spesifikke typer teknologi, kommunikasjon og infrastrukturinvesteringer som kunne tenkes å underminere USAs strategiske interesser
Bannlyst aktør
Tidligere i år ble det lekket Pentagon-dokumenter som avslører at USA har lagt press på Jordan for å utelukke den kinesiske teknologikjempen Huawei fra anbud knyttet til 5. generasjons utstyr. Huawei har tidligere vært en betydelig leverandør i Jordan. De amerikanske truslene ser ut til å ha virket.
Også det lokale prisnivået på energi, arbeidskraft og transport har satt bremsene på for investeringer og statlige anbud. I 2019 ble det bemerket at flere kinesiske prosjekter i Jordan hadde stanset opp. Eksempelvis trakk et kinesisk selskap seg fra et avfallskraftverk på grunn av høye strømpriser.
Hjelpetiltak og økonomisk samarbeid
Det økonomiske forholdet mellom Kina og Jordan er ekstremt ubalansert. Kina er en dominerende internasjonal aktør innen økonomi og militær makt, med et enormt folketall og areal. Til sammenligning er Jordan et land uten tilstrekkelige naturressurser som befinner seg i en region preget av ustabilitet.
Sett fra Beijing er naturlig nok Jordan et lite land sett i sammenheng med Kinas politikk for Vest-Asia. Det kan være så mye «strateigsk partnerskap» det bare vil, for Kina har inngått lignende avtaler med 180 land. Det er likevel viktig for Jordan å utnytte de mulighetene landet faktisk får.
Kinas involvering medfører ikke bare investeringer, men også bistand og humanitær hjelp til syriske flyktninger i Jordan. Jordan har lenge mottatt økonomisk bistand fra USA, men det er det økonomiske samarbeidet som kan bringe den jordanske utviklingen fremover.
Vellykket saudisk diplomati
Jordan kan hente inspirasjon fra Saudi-Arabia for å balansere forholdet til supermaktene USA og Kina. I 2016 besøkte Saudi-Arabias glamorøse kronprins Mohammed bin Salman Kina. Dette markerte en viktig milepæl i styrkingen av bilaterale relasjoner og øke den teknologiske utvekslingen mellom Riyadh og Beijing gjennom betydelige partnerskap og investeringer i områder som smarte byer, styring av strømnettet og digital infrastruktur. Spesielt spilte Huawei en sentral rolle i utviklingen av 5G-nettverk i det saudiske telekommunikasjonsmarkedet.
Disse styrkede båndene har medført at Kinas import fra Saudi-Arabia har økt til 57 milliarder dollar. Dermed har den overgått eksporten til landet, som beløp seg til 30,3 milliarder dollar. Samarbeidet har utvidet seg til å omfatte investeringer i Kina og samarbeid innenfor luftfarts- og romfartsteknologi.
Sammen med Russland er Kina dessuten pådriver i den voksende organisasjonen BRICS, som styrker seg vesentlig i regionen. Av landene i Jordans naboregion er Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Iran, Egypt og Etiopia invitert til å bli medlemmer i nær fremtid.
Kan fullbyrde Jordans potensial
Kina og de velstående arabiske oljestatene har flere sammenfallende interesser. Oljerikdommen har vært en pådriver for Kinas utenrikspolitikk i Vest-Asia. Kinas nåværende interesser i regionen dreier seg om energiressurser i Persiabukta, landbruks- og militærteknologi i Israel, og tilgang til store markeder med betydelige befolkninger og motstandsdyktige økonomier som Iran.
Jordan må tilby noe annet, som strategiske ressurser Kina kan ha interesse av, i tillegg til uranressurser, oljeskiferreserver og et stort potensial innen fornybar energi. Landets geografiske nærhet til mektige nasjoner har en viss betydning, men landet må kunne tilby noe mer. Kan landet bli en brobygger mellom øst og vest, kan de bruke denne posisjonen til sin fordel.
Palestinsk helsedepartement frigir navn på drepte palestinere
Av Dave DeCamp - 28. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/palestinsk-helsedepartement-frigir-navn-pa-drepte-palestinere-drept/
Ifølge det Gaza-baserte helsedepartementet er minst 7.028 palestinere drept, inkludert 2.913 barn. Listen ble offentliggjort etter at Biden stilte spørsmål ved dødstallene.
Anti-War, 26. oktober 2023.
Det Gaza-baserte palestinske helsedepartementet offentliggjorde navnene på tusenvis av palestinere drept under Israels angrep siden 7. oktober, etter at president Biden stilte spørsmål ved dødstallene.
Ifølge helsedepartementet er minst 7.028 palestinere drept, inkludert 2.913 barn. Rapporten den ga ut listet opp navn, alder, kjønn og ID-nummer på 6.747 personer. Ytterligere 281 lik er ennå ikke identifisert.
Da han onsdag ble konfrontert med det massive tallet på drepte barn i Gaza, sa president Biden at han hadde «ingen forestilling om at palestinerne forteller sannheten», samtidig som han erkjente at «uskyldige har blitt drept».
Ashraf al-Qudra, talsmann for helsedepartementet, sa at USA var «blottet for menneskelige standarder, moral og grunnleggende verdier om menneskerettigheter,» for «skamløst» å stille spørsmål ved dødstallene.
«Vi bestemte oss for å gå ut og kunngjøre, med detaljer og navn, og foran hele verden, sannheten om den folkemorderiske krigen begått av den israelske okkupasjonen mot vårt folk,» sa han.
Biden og andre amerikanske embetsrepresentanter har sådd tvil om tapstallene siden enklaven styres av Hamas, noe som betyr at de har tilsyn med helsedepartementet. Men Gazas helsedepartement er kjent for å være pålitelig, og antallet har tålt gransking av FN og til og med Israel, i tidligere kriger.
For eksempel sa Gazas helsedepartement at 2.310 palestinere ble drept i Gaza-krigen i 2014. FNs tall for konflikten var noe lavere, på 2.251, og det israelske anslaget var 2.125.
Mens president Biden stiller spørsmål ved dødstallene, viser en rapport fra HuffPost, at utenriksdepartementet hans siterer tallene fra Gazas helsedepartement internt i meldinger kjent som «situasjonsrapporter».
I en rapport, skrevet den 21. oktober, bemerket utenriksdepartementets offisielle utkast til telegrammet, at tapsraten faktisk kunne være høyere enn hva Gazas helsedepartement rapporterer. «Tallene er sannsynligvis mye høyere», ifølge FN og frivillige organisasjoner som rapporterer om situasjonen, heter det i rapporten.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War:
Palestinian Health Ministry Releases Names of Palestinians Killed After Biden Questions Death Toll
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp