Nyhetsbrev steigan.no 28.09.2023
Zelenskyjs kone usikker på om han vil søke gjenvalg
Obskur britisk NGO forsøker å påvirke valget i Slovakia
Stortingspresidenten og Hennes Majestet Keiserinne Farah Pahlavi
I hvilken grad endrer temperaturnivået seg på grunn av klimagassutslipp?
Polens statsminister ber Zelensky aldri fornærme polakker igjen
Forskere «sjokkerte» og «skremte» over hva som er i mRNA-skuddene
Derfor oppfant Vestens elite en permakrise
De norske statsterroristene må stilles til ansvar
Zelenskyjs kone usikker på om han vil søke gjenvalg
Av Terje Sørensen - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/zelenskyjs-kone-usikker-pa-om-han-vil-soke-gjenvalg/
Intimt ekteskapsprat eller reelt faktum fra særs nær kilde?
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Den ukrainske presidenten kan ikke stille til gjenvalg neste år, sa hans kone, førstedame Elena Zelenskaya, til CBS’ «Face the Nation» på søndag, selv om utfallet av ethvert valg nesten helt sikkert er gitt uten noen opposisjon.
Zelenskyj forbød alle politiske opposisjonspartier mindre enn en måned inn i Russlands militæroperasjon og konsoliderte alle potensielt fiendtlige medier til én statsstøttet plattform. Ingen potensielle presidentutfordrere har stått frem heller.
Zelenskaya sa imidlertid at ektemannens beslutning om å stille igjen kan bli påvirket av vanskelighetene med å organisere valg midt i en militær konflikt med millioner av kvalifiserte velgere spredt over de omkringliggende kontinentene. Hun la til at hun likevel ville støtte ham uansett hvilken beslutning han tar.
– Det vil også avhenge av om samfunnet vårt vil trenge ham som president, hvis han vil føle at det ukrainske samfunnet ikke lenger vil ønske at han skal være president, ville han sannsynligvis ikke stille, la hun til og innrømmet at hun var usikker på ektemannens hensikt.
Mens Zelenskaya hevdet at hun «ikke fullt ut godkjente» hans første forsøk på presidentskapet, erkjente hun at et nytt forsøk ville være «ikke så skummelt» på grunn av parets erfaring. Hun kalte moderatorens spørsmål – om hvordan hun ville føle seg hvis Zelenskyj lanserte et forsøk på gjenvalg – «vanskelig».
Det ukrainske statsoverhodet besøkte USA i forrige uke for å møte president Joe Biden og andre ledere, og kom tilbake med et løfte om «opptil USD 325 millioner» for «kritiske sikkerhets- og forsvarsbehov» fra Det hvite hus, etter angivelig å ha advart amerikanske lovgivere om at Kiev ellers kan tape for Russland. Washington har angivelig overlevert USD 75 milliarder til Kiev de siste to årene, der det meste av det – USD 46,6 milliarder – er militærhjelp.
En undersøkelse publisert tidligere denne måneden viste at nesten åtte av 10 ukrainere klandrer Zelenskyj for den voldsomme korrupsjonen som plager landet deres – en annen grunn til at presidenten kan være bekymret for å stille til gjenvalg. Han har også klaget over svekket vestlig støtte og har brukt et intervju med Economist til å fordømme sine utro, tidligere velgjørere som Russland-tilhengere og true dem med tap i sine egne valg hvis Kiev bukker under militært og sosiale problemer dersom de millioner av ukrainske flyktninger spredt over hele Europa skulle bli uregjerlige.
Ukrainsk unntakstilstand forbyr valg, og ukrainske sikkerhetstjenestemenn erkjente nylig overfor Washington Post at en avstemning i hovedsak ville være umulig med det meste av befolkningen utplassert på frontlinjene, eller som bor utenfor landet. Kiev står imidlertid overfor økende press fra Vesten for i det minste å opprettholde utseendet til et fungerende demokrati, et krav regjeringen ikke har råd til å avvise direkte, gitt i hvilken grad den er økonomisk avhengig av amerikansk og europeisk storhet.
I juni hevdet Zelenskyj at en avstemning først kunne finne sted etter at konflikten var avgjort, bare for å snu kursen i august og si at det var mulig – så lenge han fikk et tillegg på USD 135 millioner.
Obskur britisk NGO forsøker å påvirke valget i Slovakia
Av red. PSt - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/obskur-britisk-ngo-forsoker-a-pavirke-valget-i-slovakia/
En britisk NGO ved navn Campaign for Freedom prøver å påvirke valget i Slovakia. Nettsidene til organisasjonen gir svært lite informasjon om hva denne organisasjonen er og hvem som står bak den.
Redaksjonen av den slovakiske nettavisa CZ24.news har avslørt at Campaign for Freedom driver en omfattende kampanje for å prøve å påvirke utfallet av valget i Slovakia som skal avholdes lørdag 30. september.
De skriver at de har jobbet med denne saka i flere måneder og at de nå kan avsløre bakgrunnen til en britisk ikke-statlig organisasjon som er med på å direkte påvirke valget i Slovakia i form av uklar finansiering og svært merkelig bemanning. Det hele startet med flere e-poster som nettavisa mottok i midten av august fra flere slovakiske lesere som informerte om at mens man ser videoer på YouTube dukker det jevnlig opp merkelige og suggestive annonser før valget som advarer om russisk aggresjon og appellerer til slovaker om at Slovakia ikke må komme tilbake til den russiske innflytelsessfæren.
Videoene har ikke eksplisitt valginnhold eller støtte fra noe parti, men advarer åpent mot muligheten for en endring i Slovakias politiske og inbternasjonale orientering etter valget, og reklamen er ikke bestilt av noen slovakisk enhet.
Her er organisasjonens data i London:
Og her er personene bak kampanjen:
Videoene er rettet mot folk som er redde for at russiske okkupasjonsstridsvogner skal komme til Slovakia. Men videoene angriper subliminalt følelser og prøver å antyde at dersom partiene som støtter krigen i Ukraina ikke blir valgt, vil Slovakia falle inn i den russiske innflytelsessfæren.
Redaksjonen i CZ24.news skriver:
Hvis dette var reklameplasser for en slovakisk non-profit fra lønnslisten til George Soros, ville det faktisk ikke vært verdt å ta hensyn til. Det hele er imidlertid mye mer alvorlig. En ikke-statlig organisasjon i London som ble grunnlagt i all hast i juni blander seg inn i den slovakiske valgkampen.
Den mannen de først og fremst driver kampanje mot er veteranpolitikeren Robert Fico som hevdes å være favoritt til å vinne lørdag.
Stortingspresidenten og Hennes Majestet Keiserinne Farah Pahlavi
Av Eva Thomassen - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/stortingspresidenten-og-hennes-majestet-keiserinne-farah-pahlavi/
Hennes Majestet Keiserinne Farah Pahlavi og stortingspresident Masud Gharahkhani møttes i Paris i februar år. Farah Pahlavi har bodd i Paris siden 1979 da familien måtte flykte fra Iran.
Gharahkhani kom som flyktning til Norge fra Iran i 1987; 5 år gammel. Han er kurder.
På Twitter 17 februar skriver Gharahkhani :
«Hyggelig møte med @ShahbanouFarah i Paris. Hun har fortsatt en viktig stemme. Vi snakket om demokrati, menneskerettigheter, likestilling og velferdstaten. Sammen drømmer vi om at unge mennesker i det landet vi begge er født i, skal kunne få demokrati og frihet»
Videre skriver Gharahkhani i februar i år om et møte der Hans Keiserlige Majestet Reza Shah II deltar :
Reza Shah til venstre på bildet
«This is good news. Building a united movement for democracy is needed. The most important values are democratic election of parliament, freedom of speech, a constitution build on human rights and rule of law. God luck with the meeting!”
Hvem er Reza Pahlavi II som Gharahkhani hyller som demokratiforkjemper?
Reza Pahlavi II (Cyrus Reza Pahlavi) (født 31. oktober 1960 i Teheran) var Irans kronprins fra sin fødsel i 1960 til revolusjonen i 1979. Han er sønn av Mohammed Reza Pahlavi, den siste sjahen av Iran, og keiserinne Farah Pahlavi. Etter farens død 27. juli1980 har han vært overhode for huset Pahlavi og tronpretendent, og refereres av sine tilhengere til som Hans Keiserlige Majestet Reza Shah II. Hans farfar Reza Pahlavi grunnla Pahlavi-dynastiet.
https://no.wikipedia.org/wiki/Reza_Pahlavi_II
Aktivist og Stortingspresident
NRK omtaler bildet av den norske stortingspresidenten og den siste keiserinnen av hjemlandet hans Iran.
Bildet har skapt et stort engasjement, og flere syns det er upassende at Gharahkhani møter Irans siste keiserinne. Ghanrahkhani har flere videoer på sin twitterkonto der han på farsi støtter opposisjonen i Iran.
Han inviterer også iranske opposisjonelle på kontoret sitt på Stortinget. Bruker deres fakta om situasjonen i Iran. Fakta som ikke er etterprøvbare.
– Jeg er skuffet
En av dem er Dler Khurshidi, som er styremedlem i Kongsberg Arbeiderparti. – Jeg er skuffet over Gharahkhani. Vi i Arbeiderpartiet taper på at han tar bilde med en kvinne som representerer et diktatur, sier han.
– Et paradoks at han tar bilde med henne
Familien til Khurshidi var blant de som opplevde denne undertrykkelsen og måtte flykte fra Iran på grunn av sjahen.
De var aktive i politiske partier som jobbet for selvstendighet i de kurdiske områdene i Iran. Khurshidi mener det er et paradoks at stortingspresidenten, som representerer et demokratisk land, lar seg avbilde med den tidligere keiserinnen.
– Min bestefar måtte flykte fra Iran på grunn av sjahen, sier norskkurdiske Khurshidi.
– Syns du Gharahkhani bør beklage bildet?
– Det får være opp til ham. Jeg skal ikke blande meg opp i det, men jeg syns det var galt av han å ta bildet med henne.
Khurshidi skriver på Twitter
Livet under sjahen
Fram til den iranske revolusjonen i 1979 ble landet styrt av sjah Muhammed Reza Pahlavi. Ifølge Iran-ekspert Kjetil Selvik ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), benyttet keiseren seg av tortur for å undertrykke motstanden som vokste mot han og hans regime på 1970-tallet.
– For mange iranere representerer sjahen en annen form for diktatur enn dagens prestestyre. Sjahen benyttet seg av tortur gjennom det hemmelige politiet
Flere tusen motstandere av det autoritære monarkiet skal ha blitt torturert og drept av det hemmelige politiet i et forsøk på å holde sjahen ved makta.
Også Stortingsrepresentant Michel Tetzschner kritiserte bildet. Han mente at Gharahkhani ikke burde uttale seg om dette i kraft av sin rolle som stortingspresident.
Tetzschner fryktet at iranske myndigheter kunne oppfatte hans personlige meninger som Norges offisielle, politiske oppfatning.
Kurdernes situasjon under den iranske sjah Pahlavi
Kurdere i Øst-Kurdistan hadde ikke rettigheter på linje med iranere og heller ikke frihet under Pahlavi (Sjahen). De ble drept, undertrykket, fengslet og torturert på samme måte som det skjer nå i den kurdiske landsdelen. Sjahen ville så splittelse i det kurdiske folket.
Som kurder fra iran er det nærmest ufattelig at Gharahkhani dyrker et av de mest repressive regimene i historien og definerer den tidligere keiserinnen og hennes sønn som er tronarving til Palahvi dynastiet, som demokratiforkjempere. De har ikke tatt avstand fra regimet de var del av, snarere tvert om. De håper å bli gjeninnsatt i keiserdømmet.
Stortingspresident Gharahkhani og Ukraina
Gharahkhani har også engasjert seg sterkt i Ukraina. Så sterkt at han har fått et personlig forhold til ukrainske parlamentsformannen Ruslan Stefantsjuk.
I oktober 2022 ble Gharahkhani tildelt Jaroslav den Vise-ordenen av Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj. Prisen ble overrakt av den ukrainske parlamentsformannen Ruslan Stefantsjuk.
Begrunnelsen var «hans betydelige personlig innsats for å styrke mellomstatlig samarbeid, for å vise støtte til Ukrainas suverenitet og territorielle integritet og for hans betydelig bidrag til å skape oppmerksomhet i verden om Ukrainas situasjon». Da vil jeg trekke frem regjeringens forslag som legger opp til ti milliarder i støtte til Ukraina, alt fra militært til humanitært, sier Gharahkhani. Stortingspresidenten drev lobbyvirksomhet. Det utløste 10 milliarder kroner og for det får han en orden av Zelensky?
Som gjenytelse ble parlamentsformannen Ruslan Stefantsjuk invitert til Norge 17. mai hvor han som første utenlandske politiker fikk lov å stå på balkongen sammen med Gharahkhani og vinke til barnetoget.
Arbeidsinstruks for stortingspresidenten
Stortingspresidenten innehar det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen.
Presidentskapets ansvar og oppgaver
Presidentskapet er ansvarlig for planlegging og tilrettelegging av Stortingets arbeid i samsvar med Grunnlovens forutsetninger og Stortingets forretningsorden.
Stortingets presidentskap ledes av stortingspresidenten.
Noen av de viktigste oppgavene til presidentskapet er:
-å påse at konstitusjonelle regler (Grunnloven og rettslige regler som har blitt til gjennom politisk praksis over tid) overholdes
-å planlegge og styre arbeidet i Stortinget
-å representere Stortinget i offisielle sammenhenger
Representasjon og besøk
Når Stortinget mottar besøk fra andre lands parlamenter, er det presidentskapet som vanligvis tar seg av disse delegasjonene. Medlemmer av presidentskapet leder ofte norske delegasjoner som reiser på offisielt besøk til andre land. Presidentskapet har også representasjonsoppgaver på Stortingets vegne.
Ser man på funksjonen og arbeidsinstruksen for stortingspresidenten så bryter den aksjonismen Gharahkhani bedriver totalt med den.
Om Gharahkhani ikke liker et regime så må han tre til side. Det er brudd med de konstitusjonelle retningslinjene for en stortingspresident. Det er av interesse å høre hva regjeringen mener om stortingspresidentens omgang med Irans tidligere representanter for et forhatt diktatur. Særlig fordi han kommer fra Iran selv. Også fordi det er mange iranere i Norge med ulik politisk bakgrunn. Det er etterhvert mange i Norge som har flyktet fra ulike regimer som nå innehar sentrale politiske posisjoner. Skal alle disse gis mulighet til å agitere for egne lands avsatte eller nåværende regimer? Det er bare å nevne opprøret det ble mellom eritreiske grupper for noen uker siden. Det samme gjelder lobbyismen som Gharahkhani er eksponent for.
I hvilken grad endrer temperaturnivået seg på grunn av klimagassutslipp?
Av skribent - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/i-hvilken-grad-endrer-temperaturnivaet-seg-pa-grunn-av-klimagassutslipp/
I en fersk rapport fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) hevdes det at det er altfor tidlig å konkludere om CO2s påvirkning på jordas klima. FNs klimapanels modeller settes også under kritikk. Forfatterne mener at det må bli slutt på at klimadiskusjonen er nærmest religiøs og der to dogmatiske parter står mot hverandre.
– Det har undret meg at en sjelden hører nyanser fra ledende klimaforskere, som typisk hevder at klimamodellene og klimaforskingen har etablert utover enhver rimelig tvil at temperaturøkningen i seinere tid skyldes menneskeskapt utslipp av klimagasser, sier seniorforsker John Kristoffer Dagsvik i SSB til Dagbladet.
– Slik er ikke vitenskapen, og det er ikke slik at resultatene fra klimaforskingen ikke er beheftet med usikkerhet og ikke kan diskuteres. Men dette er nok upopulært å hevde, så jeg regner med at vi får en del motbør, legger han til med et smil.
Mandag publiserte Dagsvik sammen med medforfatter Sigmund Hov Moen artikkelen «I hvilken grad endrer temperaturnivået seg på grunn av klimagassutslipp?» på SSB.
I innledninga til artikkelen heter det:
Et typisk trekk ved observerte temperaturserier over de siste 200 årene er at de gjennomgående viser lange sykler og en økende trend.
Et sentralt spørsmål er om denne utviklingen er en del av en syklus som er analog til tidligere temperaturvariasjoner, eller om en systematisk endring av temperaturnivået har funnet sted i løpet av denne perioden, som et resultat av menneskeskapte utslipp av CO2. Selv om temperaturene i de senere årene skulle vise seg å avvike systematisk fra variasjonene i tidligere tider, er det likevel en komplisert utfordring å tallfeste hvor mye av denne endringen som skyldes utslipp av CO2.
En vitenskapelig diskusjon av denne typen burde være en helt enkel sak. Vitenskapen skal alltid stille spørsmål ved vedtatte dogmer og prøve dem ut mot virkeligheten. Men i det politiserte klimaet (!) omkring klimadiskusjonen er det nærmest blitt et spørsmål om tro. Enten er du for en «konsensus» som knapt noen har satt seg inn i eller også er du «klimafornekter». Dette ordet er lånt fra det religiøse vokabularet der det heter gudsfornekter.
For vår del er vi tilhenger av kontinuerlig og kritisk vitenskapelig diskusjon. Det som er farlig er ikke motstridende synspunkter. Det som er farlig er å forby kritikk av det rådende paradigmet.
COP26 – de multinasjonale selskapenes allianser tar over
«Klima» er blitt de multinasjonale selskapenes varemerke. Det har lenge vært klart at finanskapitalen og de multinasjonale selskapene vil bruke klimafrykten for å tappe offentlige budsjetter for tusenvis av milliarder og til å gjennomføre det World Economic Forum kaller «stakeholder»-økonomi. Klimakonferansen COP26 i Glasgow ble gjennombruddet for denne politikken. Fra da av er det de multinasjonale selskapene som setter takten og bestemmer retninga, og det gjør de gjennom sine såkalte «allianser».
En av dem ble annonsert 4. november 2021 på initiativ fra Biden-administrasjonen og World Economic Forum. Det er den såkalte First Movers Coalition. De første selskapene som går inn i alliansen er Apple, Boston Consulting Group, AP Møller–Mærsk, Vattenfall, Dalmia Cement, Volvo Group, Fortescue Metals Group og Yara International.
En annen allianse er Alliance for Clean Air. Den ble annonsert av Børge Brende, president i World Economic Forum. Denne alliansen er etablert i samarbeid med den filantropiske Clean Air Fund. Det er grunnlagt av Bernard van Leer Foundation, Bloomberg Philanthropies, The Children’s Investment Fund Foundation, IKEA Foundation og fire andre. De viser til initiativer medlemmene alt er med på, som IKEAs Better Air Now og Googles Project Air View.
Medlemmene i Alliance for Clean Air er Accenture, A.P. Møller-Maersk, Biogen, Bloomberg, Google, GoTo Group, Inter IKEA Group, Mahindra Group, Siemens og Wipro.
Går man djupere ned i eierskap og krysseierskap, ser man at dette stort sett er internasjonal finanskapital som er i allianse med seg sjøl. Det er også noen store statseide selskaper, som Vattenfall, og noen privateide giganter, som Bloomberg og Ikea. Blant de børsnoterte er «de vanlige mistenkte», BlackRock, Vanguard og State Street sterkt representert.
World Economic Forum tok kontrollen over FN
I juni 2019 undertegnet FN og milliardærklubben World Economic Forum det som kalles Strategic Partnership Framework, som er en strategisk partnerskapsavtale mellom den globale storkapitalen og verdensorganisasjonen. Den ble undertegnet av FNs generalsekratær António Guterres og grunnlegger og toppsjef for WEF, Klaus Schwab under den alltid glisende tilstedeværelsen til WEF-president Børge Brende.
Partnerskapsavtalen kan leses her. Vi skrev etter undertegnelsen at dette betyr at milliardærenes våte drømmer går i oppfyllelse. Det ligger i formålsparagrafen til WEF at de skal fremme såkalt private-public partnership, som i realiteten betyr privatisering og korporasjonenes overtakelse av de viktigste samfunnsfunksjonene.
Gjennom partnerskapsavtalen oppnår WEF å omdefinere det internasjonale samarbeidet. Det som var multilateralisme mellom medlemsland erstattes av det milliardærklubben kaller «multistakeholderisme», der multinasjonale korporasjoner defineres som likeverdige parter og som deler av styringssystemet.
WEF har også helt tatt kontroll over FNs såkalte «bærekraftsmål» eller Agenda 2030.
Polens statsminister ber Zelensky aldri fornærme polakker igjen
Av Dave DeCamp - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/polens-statsminister-ber-zelensky-aldri-fornaerme-polakker-igjen/
Kommentarene kommer etter at Polen sa at de ikke lenger bevæpner Ukraina.
Anti-War, 24. september 2023.
Polens statsminister Mateusz Morawiecki sa fredag at Ukrainas president Volodoymr Zelensky «aldri må fornærme» det polske folket igjen, samtidig som Warszawa og Kiev er i strid om ukrainsk kornimport.
«Jeg … vil be president Zelensky om aldri å fornærme polakker igjen, slik han nylig gjorde under sin tale i FN», sa Morawiecki på et valgmøte.
Zelensky målrettet Polen og to andre EU-land for fortsatt å forby import av ukrainsk korn, i sin tale i FNs generalforsamling, og anklaget dem for å hjelpe Russland.
Etter Zelenskys tale ble Morawiecki spurt om kornstriden ville påvirke polsk støtte til Ukraina, og han svarte med å si at Polen ikke lenger bevæpner landet. Piotr Mueller, en talsmann for den polske regjeringen, klargjorde deretter at Polen ville besørge det de allerede har lovet Ukraina, men ikke noe mer på grunn av «en rekke absolutt uakseptable uttalelser og diplomatiske gester [som] dukket opp på ukrainsk side».
Bloomberg meldte fredag at USA ønsker ytterligere avklaring fra Polen om landets støtte til Ukraina. Avgjørende er at Morawiecki sa at våpenforsendelser fra andre land, som sendes gjennom Polen ikke vil bli forstyrret, ettersom Polen har blitt et viktig knutepunkt for NATOs våpenleveranser til Ukraina.
Uenigheten mellom Ukraina og Polen kommer i forkant av det polske parlamentsvalget, som er satt til 15. oktober. Polens regjerende parti Lov og Rettferdighet, har fått kritikk for å være for støttende til Ukraina.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Polish PM Tells Zelensky to ‘Never Insult Poles Again’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Forskere «sjokkerte» og «skremte» over hva som er i mRNA-skuddene
Av skribent - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/forskere-sjokkerte-og-skremte-over-hva-som-er-i-mrna-skuddene/
Rebekka Barnett, Spectator Australia
25. september 2023
Tidlig i 2023 gjorde genomikkforsker Kevin McKernan en tilfeldig oppdagelse. Mens han kjørte et eksperiment i laboratoriet i Boston, brukte McKernan noen hetteglass med mRNA Pfizer og Moderna Covid-vaksiner som kontroller. Han ble «sjokkert» da han oppdaget at de tydeligvis var forurenset med bittesmå fragmenter av plasmid-DNA.
McKernan, som har 25 års erfaring innen sitt felt, kjørte forsøket på nytt, og bekreftet at hetteglassene inneholdt opptil, etter hans mening, 18-70 ganger mer DNA-kontaminering enn de lovlige grensene tillatt av European Medicines Agency (EMA) og Food and Drug Administration (FDA).
Spesielt ble McKernan skremt over å finne forekomster av en SV40-promoter i Pfizer-vaksineglassene. Dette er en sekvens som er «…brukt til å drive DNA inn i kjernen, spesielt i genterapi,» forklarer McKernan. Dette er noe som reguleringsbyråer rundt om i verden spesifikt har sagt at ikke er mulig med mRNA-vaksinene.
Da han visste at forurensningen ikke hadde blitt avslørt av produsentene under reguleringsprosessen, slo McKernan alarm, la ut funnene sine på Twitter (nå X) og Substack med en oppfordring til andre forskere for å se om de kunne gjenskape funnene hans.
Andre forskere bekreftet snart McKernans funn, selv om mengden DNA-forurensning var variabel, noe som tyder på inkonsistens i hetteglassets innhold avhengig av batch-partier. En av disse forskerne var kreftgenomikkekspert Dr. Phillip Buckhaults, som er talsmann for mRNA-plattformen og som selv har tatt Pfizer Covid-vaksinen.
I september i år delte Dr Buckhaults funnene sine i Senatets høring i South Carolina. «Jeg er litt bekymret over at dette DNAet er i vaksinen – det er forskjellig fra RNA, fordi det kan være permanent,» sa han til de tilstedeværende.
«Det er en veldig reell fare,» sa han, at de forurensende DNA-fragmentene vil integreres med en persons genom og bli en «permanent egenskap ved cellen» som fører til autoimmune problemer og kreft hos noen mennesker som har tatt vaksinene. Han bemerket også at disse genomendringene kan «vare i generasjoner».
Les også: West Australian government finally releases 2021 vaccine safety data: vaccines have been pulled from the market for far less than this
‘Definite causal link’ between all-cause mortality and Covid vaccine rollouts
Rebekah Barnett er en uavhengig journalist med base i Perth, Western Australia. Hun blogger på Dystopian Down Under.
Derfor oppfant Vestens elite en permakrise
Av Thomas Fazi - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/derfor-oppfant-vestens-elite-en-permakrise/
Desperate ledere klamrer seg til en døende verden
Krig. Klimaendringer. Økonomisk stagnasjon. Politisk polarisering. Listen over verdens ødeleggende kriser synes endeløs. At Financial Times, en publikasjon som sjelden tar store ord i bruk, beskriver situasjonen som så farlig at de har utropt «polycrisis» til ett av året ord. Dette beskrives som en «en rekke globale farer med kumulativ virkning, der den samlede virkningen overstiger summen av de enkelte bestanddelene». Dette konseptet ble først popularisert av historikeren Adam Tooze og har senere fått støtte helt inn i World Economic Forum.
I FN betegner man dette som «overlappende kriser», og kriser er det mer enn nok av i våre dager. Men virker ikke denne situasjonsbeskrivelsen merkelig kjent? Den nåværende «polykrisen» kommer i kjølvannet av en global pandemi, som igjen oppsto mens flere land nylig hadde kommet seg etter den omfattende finanskrisen, som brøt ut i 2008 – og som igjen overlappet med den globale terrorkrisen i etterkant av 11. september 2001. Og dette kommer på toppen av en lang rekke mer lokale kriser – som for eksempel Brexit og den europeiske migrantkrisen. Ser man på de seneste to tiårene, later det til at verden nærmest har vært i en permanent krisetilstand. Både analytikere or ordbokredaktører ynder å kalle situasjonen en «permakrise». NRK meldte i november 2022 at den britiske ordboken Collins Dictionary kåret permakrise til årets ord.
Permakrisen
Permacrisis er da også tittelen til en bok forfattet av Storbritannias tidligere finansminister Gordon Brown, sammen med Mohamed El-Erian, president for Queens’ College og tidligere økonomisk rådgiver for Allianz, og Michael Spence, professor i ledelse ved Stanford University. Forfatterne forteller blant annet at «Det som gjør denne perioden uvanlig er intensiteten og de flerdimensjonale egenskapene til de økonomiske transformasjonene som omgir oss». De beskriver en tilstand der utfordringer som krig, inflasjon og klimaendringer «overhodet ikke viser tegn til å avta – bare skyte fart. Det er dette som skjer i en permakrise».
Denne analysen kan virke lite kontroversiell, ja til og med åpenbar. Det er ingen som vil betvile at det til enhver tid er mange kriser i verden. Mange vil også hevde at det alltid har vært slik, særlig for befolkningen i det globale sør. Dermed kan man spørre seg om bruken av ordet «krise» er overdreven, eller om den rett og slett beskriver en i særklasse elendig situasjon. Eller er det enda mer som foregår?
Styringsverktøy
Allerede før covid-pandemien antydet flere kritiske forskere at de senere tiårenes vedvarende kriser var blitt en «styringsmetode». Antydningen innebærer at «alle naturkatastrofer, militære konflikter og terrorangrep systematisk utnyttes av styresmakter verden over til å radikalisere og akselerere transformeringen av de økonomiske systemene». Naomi Klein utforsket i sin bok Sjokkdoktrinen (The Shock Doctrine, utgitt i 2007) tanken om «katastrofekapitalisme», der en befolkning i frykt og villrede gjør det enklere å omorganisere samfunnet.
I våre dager kan man trygt si at den vedvarende krisesituasjonen har utvidet mulighetene for bruken av «krise som styringsverktøy». Nå er ikke dette lenger begrenset til å utnytte selve krisene – det bygger på at det hele tiden legges vekt på at det er krise, om ikke krisene også i noen tilfeller skapes. I dette systemet er ikke lenger krisen et avvik fra normen. Den er blitt normen, og dermed fundamentet for all politikk.
Men er ikke krise en betegnelse på nettopp et katastrofeartet avvik fra normen? Antropologen Janet Roitman bemerker i boken Anti-Crisis at «å påkalle en krise innebærer en referanse til en rådende norm, ettersom den krever en sammenlignende tilstand: En krise sammenlignet med hva?» I dag er jo nettopp den sammenhengende krisetilstanden blitt selve normen. Roitman stiller derfor det betimelige spørsmålet «kan man snakker om en varig krisetilstand? Er ikke dette en selvmotsigelse?»
Er normaliseringen av permakrisen et uttrykk for vestlige eliters tap av legitimitet og makt? Uten evne til å skape samfunnsmessig konsensus eller hegemoni og utfordret av nye globale makter, særlig Kina, tvinges de til å ta i bruk undertrykkende og militaristiske metoder i stadig økende grad for å kunne holde på makten og kvele enhver utfordring mot deres hegemoni. Dette gjelder både innenlands og utenlands. Dermed er det nødvendig med en mer eller mindre permanent krisetilstand for at man skal kunne rettferdiggjøre slike tiltak. Altså permakrise.
Normaliserte avvik
Hva er det egentlig som kjennetegner de vedvarende krisenes «nye normaltilstand»? Først og fremst en utbredt aksept for at vi ikke lenger har råd eller mulighet til å organisere våre samfunn rundt stabile regler, normer og lover. Den konstante strømmen av nye trusler som terrorisme, sykdom, krig og naturkatastrofer innebærer at vi alltid må være forberedt på å kunne tilpasse seg til en virkelighet som hele tiden er ustabil og i rask forandring.
Det innebærer i sin tur at vi ikke lenger kan holde oss med de nyanserte politiske debattene og parlamentarismens iboende kompleksitet som man vanligvis forbinder med vestlige demokratier. Styresmaktene må nemlig kunne håndheve beslutninger raskt og effektivt. Dermed utnytter vår tids vestlige ledere den vedvarende krisetilstanden til å begrense ytringsfriheten på internett i kampen mot det man kaller «desinformasjon». Dette skjer ofte med alt somvåger å motsi det offisielle narrativet.
Planer i vasken
Permakrisen innebærer dessuten at det er nytteløst med planlegging på lang og mellomlang sikt. Individets og kollektivets fremtidsvisjoner betraktes vanligvis som den viktigste drivkraften bak samfunnsutviklingen. Dette kan man glemme å håpe på. Det er kampen mot den til enhver tid aktuelle «fienden» som krever all innsats, og med en evig krisetilstand fanges man i en ond sirkel uten fremtidsutsikter. Men vi blir fortalt at virkeligheten uansett er for komplisert til at vi kan forstå eller forme den.
Dette innebærer en dramatisk endring av hvordan kriser oppleves. Historisk sett har kriser kunnet bære i seg både nye muligheter og fremskritt. Permakrisen gjør at dette snus på hodet, ettersom den utelukker enhver tanke om videre fremskritt. Situasjonen innebærer en permanent vanskelig situasjon preget av stadig forverring. Denne situasjonen vil aldri kunne løses, bare håndteres. Selv om tiltakene vi møter kan virke både fremtidsrettede og løsningsorienterte, blir de i stedet avpolitiserende og lammende.
I sin bok The Rhetoric of Reaction (1991) forteller den tyske økonomen Albert Hirschman om «nytteløshetstesen», som innebærer at politisk handling avvises på grunn av en skjebnetro på at problemene vi står overfor er så store at enhver inngripen vil måtte mislykkes. Ulempen med denne dommedagsprofetiske tilnærmingen er spesielt tydelig i debatten omkring klimaendringer og den omfattende økologiske krisen. Den rådende oppfatningen er nemlig at alt er tillatt når man skal «redde kloden». Det omfatter også alt man måtte komme med av autoritære inngrep. Tross alt er det selve kloden og alt dens liv som står på spill. Dermed kan man ikke vel la den demokratiske diskusjonens kompleksitet komme i veien for de tiltakene som tross alt er nødvendige?
Det er nok ingen tilfeldighet at dem som sverger til permakrisen vil hevde at krisenes globale natur gjør at krisene bare kan løses på et globalt nivå. Det kan skje ved at mer makt overføres til overnasjonale organisasjoner som EU og WHO.
Permakrisens anatomi
Boken Permacrisis tar for seg nettopp dette. Mange av de såkalte løsningene er vi blitt forespeilet siden 2008, løsninger som å utnytte den digitale revolusjonen til å øke produktiviteten, organisere økonomien bedre samt å skape en mer «rettferdig» tilnærming til politikken. Forfatterne bruker mye plass på å beskrive behovet for «et nytt rammeverk for håndtering av globaliseringen og verdensordenen». Det innebærer av stater må gjøre seg «nye tanker om nasjonalstaters suverenitet» og bli klare for å «gi opp noe av selvstyret». Dette er kraftig kost, med tanke på at mange av problemene vesten sliter med nettopp kan knyttes til forvitringen av suverenitet og demokrati og fremveksten til overnasjonale organisasjoner som har bånd til privates og bedrifters interesser.
Like avslørende er forfatternes forslag til reformer av det internasjonale systemet. De hevder at vi ikke trenger nye institusjoner, men at vi heller burde konsentrere seg om å reformere de eksisterende institusjonene som står under vestlig ledelse – som G20, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken – slik at de kan bli mer demokratiske og i større grad representere ikke-vestlige interesser, som for eksempel Kina.
Noe de beleilig nok unnlater å nevne, er at det er akkurat denne typen reformer Kina og flere andre land har ivret for i mer enn et tiår. Disse ønskene er hele tiden blitt motarbeidet av vesten. Særlig USA har i økende grad ført en Kina-fiendtlig politikk. Dette en viktig årsak til at flere ikke-vestlige land under BRICS-paraplyen, der Kina er anfører, nå er i ferd med å bygge opp sine egne internasjonale institusjoner – og har ambisjoner om en valuta som skal velte dollarens verdenshegemoni.
Men å benytte permakrisen som argument for å bygge «en mer samarbeidsorientert verdensorden» uten å nevne årsakene til verdensordenens sprekkdannelser er i beste fall uredelig, en orden som preges av at USA desperat klamrer seg til sin svinnende verdensdominans. Dette belyser dessuten en typisk egenskap ved selve permakrisen, nemlig at den er et spesifikt vestlig fenomen.
For ved siden av å være et «styringsverktøy», er permakrisen essensen i den panikken som brer seg blant vestens eliter. Det er deres verdensorden, deres posisjon øverst i den globale næringskjeden, som er truet. Det som for Brown og hans medforfattere fremstår som en eksistensiell krise, der det vestlige regelsettet for verdens orden står for fall, for resten av verden arter seg som en mulighet. Derfor tar ikke BRICS-blokken hensyn til det dommedagsorienterte narrativet om permakrisen – for de betrakter ikke dette scenariet som noe som innevarsler verdens undergang. I den ser de en ny verdensordens tilblivelse.
Denne artikkelen ble først publisert på UnHerd:
Why the West’s elites invented a permacrisis
De norske statsterroristene må stilles til ansvar
Av Olav Boye - 28. september 2023
https://steigan.no/2023/09/de-norske-statsterroristene-ma-stilles-til-ansvar/
Det er et år siden terroraksjonen mot Nord-Strøm 1 og 2. Offisielt er saken ikke avsluttet og ingen har blitt dømt for den største ugjerningen i Europa i nyere tid. Ut fra tidligere erfaringer blir krigsforbrytere og terrorister fra ondskapens akse, US-NATO-EU, aldri straffet for sine kriminelle handlinger. Våre allierte står bak drepene på fire og en halv million uskyldige mennesker i Serbia-Jugoslavia, Libya, Afghanistan, Irak, Syria, Jemen, i Afrika og nå også mot russere i Ukraina. Norge er med for fullt, som en ydmyk tjener for USA-EU imperialismen.
NATO-senderen på Marienlyst har servert oss med utenrikspolitiske løgner i lengere tid. Toppen av løgnaktig informasjon fra statskanalen kom fra «reporter» Morten Jentoft, som stammende og usikker kunne informere oss at det var en bande med ukrainere som sto bak terroraksjonen mot Nord-Strøm gassledningene. Hans andre alternativ var at russene sjøl ødela gssledningene. Begge forslagene er dårlige forsøk på å hvitvaske de virkelige terroristene, – USA og Norge.
Det er steigan.no som ennå engang gir oss informasjon som andre media forsøker å skjule eller gir oss løgner ofte basert på NATOs propaganda. På TV møter vi profesjonelle løgner med eller uten uniform eller statsfinansierte professorer som pliktoppfyllende leser opp meldinger de er tildelt fra NATO eller norske imperialister som dominere den politiske eliten i vårt land.
Vi vet med stor sikkerhet at USAs president Joe Biden og hans krigshauker sa at de ville stoppe Nord Strøm som levert billig gass til Tyskland og Europa. Joe Biden skrøt av at han ville gjennomføre terroraksjonen for å stanse Tysklands avhengighet av Russland. Den amerikanske stjernejournalisten Seymour Hersh har grundig dokumentert at USA er hovedansvarlig, med god hjelp fra CIA, den amerikanske kriminelle etterretningsorganisasjonen og av den norske marinens undervannseksperter. I steigan.nos arkiver finner dere en rekke artikler som dokumenterer hva som har skjedd.
Les: Et år med løgn om Nord Stream
Det er av største viktighet at vårt eget land og vårt rettssystem tatt et oppgjør med våre egne statsterrorister, – i regjeringen, stortinget, den militære ledelsen, i den norske marinen, alle som er medskyldig i denne grove ugjerningen. En må også se på norske media som systematisk har tildekket denne alvorlige terroraksjonen og hvem som står bak. Vi må ta en debatt om norske media skal få statsstøtte til sine feilinformasjoner, som forvrenger den politiske debatten og skaper en nasjon av reaksjonære borgere som krever mer krig mot våre NATO-konstruerte fiender.
Det norske politi har fått titalls millioner mer til sitt arbeid mot kriminalitet. Det må bli et folkekrav at disse penger også brukes til å avsløre de som står bak statsterroristene utført av vårt eget land. De ansvarlige må stiles for en domstol i Norge, det er ingen grunn til å ha tillit til den såkalte Internasjonale Krigsforbryter Domstolen i Haag. De er bare opptatt av folk med mørk hud og sosialister. Det får være USAs rettsvesen som tar seg av sine statsterrorister.
Norge vil gjerne seg sjøl som et godt samfunn, som tror på internasjonal solidaritet, rettferdighet og fred. Et slikt rykte er på mange måter ødelagt med våre deltakelser i US-NATO-EUs mange imperialistiske kriger. Terroraksjonen mot Nord-Strøm og våre såkalte allierte i Europa og ikke minst våre øvre krigshandlinger med NATO, mot uskyldig land og folk, må få følger for en ny utenrikspolitikk. Et politikk uten NATO, uten USA og uten EU. Vårt land kan ta initiativ til en all europeiske sikkerhetsordning, slik president Putin har forslått. Det det vil være den beste veien ut av den meningsløse krigen i Ukraina.
De norske ansvarlig for statsterrorismen går fortsatt fri, de kjører i sorte departementsbiler og de fortsetter å spille sine roller som USAs og EUs blinde støttespillere. De gir bort milliarder av norske skattepenger og våpen til det korrupte regime Ukraina, mens de overser viktige oppgaver i det norske samfunnet. I disse dager stille de spørsmål til hvorfor folk ikke avga stemme. Det norske folket har ikke anstendige partier og folkevalgte å stemme på. Det viser at folkestyret gradvis forsvinner, til fordel for markedsstyring og imperialisme.
Det kan være at Seymour Hershs dokumentasjon ikke er riktig, at USA og Norge ikke er ansvarlig for terrorhandlinger mot Nord -Strøm. Alt tyder på at han har rett. Bare en grundig etterforskning kan gis oss svaret. Kan vi stole på det norske rettsvesen? Et år etter ugjerningen er det fleste sport grundig fjernet. Det må ikke forhindre det norske rettsvesen til å ta saken og bringe vårt eget politiske lederskap, våre statsterrorister, for domstolen slik at de får sin straff. Norge viser verden at vi tar et oppgjør med våre politiske, kriminelle ledere. Det vil vise at Norge er en rettsstat, som kanskje kan gå i spissen for et mer fredelig og rettferdighet verdenssamfunn.
Norske politiske leder må ikke slippe unna, det må være et solid folkekrav: De norske statsterroristene må stilles til ansvar og dømmes.