Nyhetsbrev steigan.no 28.06.2025
Et spørsmål til trofaste lesere
Mytene om Andrew Wakefield – del 4
Europas idiokrati går til den mørke siden
Taiwans tidligere president taler for en «fredelig, demokratisk gjenforening» av Kina
Ursula von der Leyen møter mistillitsavstemning
NATOs 5% løfte: Et uanstendig svik mot globale behov
Krigsdagbok del 208 – 18. og 19. juni 2025
Gaza: Israelske soldater innrømmer å ha drept ubevæpnede hjelpesøkere med vilje
Et spørsmål til trofaste lesere
Av Pål Steigan - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/et-sporsmal-til-lojale-lesere/
Jeg vet at steigan.no har titusener av lesere, og de får avisa gratis hver dag klokka 8. Jeg tror vi må være den mest tilgjengelige nettavisa i Norge. Alt er gratis tilgjengelig, mer enn 23.000 artikler. Og slik ønsker vi at det skal være.
Men vi har verken statsstøtte, rike onkler eller annonser, så når dette likevel lar seg gjøre er det på grunn av gaver fra leserne.
Det er vi veldig takknemlige for.
Men jeg har en utfordring:
Kan 1000 lesere tegne seg fast for et månedlig bidrag på 200 kroner?
Det er et lite beløp for de fleste, men det ville gjøre underverker for avisa.
Jeg vet at dere finnes og at dere er entusiastiske tilhengere av avisa. Vi kjenner hverandre til og med, men jeg er en elendig selger, så jeg har ikke kommet noen vei med dette.
Kan vi få til dette før høsten kommer?
Del den gjerne!
Jeg la ut denne teksten på Facebook og responsen var umiddelbar og positiv. Hvis 10 lesere deler denne meldinga med 10 som så deler den…
Jeg tror dette kan la seg gjøre.
Mytene om Andrew Wakefield – del 4
Av Foreningen lov og helse - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/mytene-om-andrew-wakefield-del-4/
Tema for denne delen: hva beskyldningene mot Wakefield egentlig dreide seg om.
Av Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
27. juni 2025
Dette er del 4 i en serie på 8 deler. I de tre første delene (her del 1, del 2 og del 3) har jeg snakket om flere temaer, og du har kanskje spurt deg selv om hvorfor jeg ikke har sagt noe om selve svindelen; altså denne forskningssvindelen som Wakefield skal ha begått?
Myten over alle myter
Årsaken til dette er at det fra faglige holdt aldri kom beskyldninger mot ham om noe slikt (!). Det kom aldri beskyldninger mot Wakefield og hans gruppe om at det var bitt jukset med faget/vitenskapen, ikke en gang kom det beskyldninger om at det faglige var av svak kvalitet.
Dette er såpass tungt for mange å gripe, så jeg skal faktisk gjenta det: i tilsynssakene og diskusjonene for Wakefield-Gruppens studie var det aldri fremmet påstand om forskningssvindel fra de faglige etablerte organene. Wakefield fikk en «dom» etter rådshøringene til General Medical Council, men forskningssvindel var altså aldri et tema i disse høringene og dommen.
Dette er den mest sentrale essensen i hele saken med Wakefield, og hvis du skal sitte igjen med én eneste ting av min gjennomgang er det dette du bør feste deg ved.
Dette med svindel kom riktignok inn i narrativet, men ikke før etter en god stund, og da helt ut av det blå. Og det kom ene og alene fra tabloid-journalisten Brian Deer, noe jeg kommer tilbake til i neste del.
Hva var så anklagene mot Wakefield?
Jeg har allerede i forrige del vist at én av anklagene mot Wakefield var at han hadde mulige interessekonflikter hvor han var betalt av en anti-vaksine-gruppe, en mulig interessekonflikt han holdt hemmelig. Disse påstandene er som vist løgn i absolutt alle henseender; for det første holdt han det ikke hemmelig, og for det andre var det heller ingen interessekonflikt. Det var ikke en gang en såkalt anti-vaksine-gruppe. Og sannelig fikk han heller ikke pengene.
Men det var faktisk flere anklager mot Wakefield, og dette gjaldt etikk, noe som blant annet Camilla Stoltenberg var pliktoppfyllende i å få spredd:
Både Dr. Wakefield og professor Walker-Smith ble anklaget for etiske brudd. Hva dreide så dette seg om?
For det første var det bare 3 av de 13 forskerne i forskergruppen som fikk denne beskyldningen. Bakgrunnen for dette var at det var disse tre som hadde fått innvilget en godkjenning fra Ethical Practices Committee ved Royal Free Hospital. Dette var en studie-godkjenning med referansenummer 172-96 gitt 18. desember 1996. Jeg siterer Skaftnesmo:
…(…) gjaldt denne studien ikke MMR-vaksinen, men derimot vaksiner for meslinger og røde hunder. Ifølge de tre anklagede forskerne ble prosjektet 172-96 aldri implementert, da de snart endret fokus til forbindelsen mellom MMR og autisme/inflammatorisk tarmsykdom. Den etiske godkjenningen de påberopte seg gjaldt derimot prosjekt 162-95, som var den generelle tillatelsen innvilget til John Walker-Smith for kliniske undersøkelser. For slike undersøkelser, indikert etter klinisk-terapeutiske hensyn, var de etiske rammene langt videre. De prøvetakingene som her var stridens eple, var klart innenfor disse rammene. (mine uthevelser) (s. 64, Folkefiender).
Skaftnesmo forklarer ytterligere:
Foreldrene til de 12 barna som inngikk i Lancet-studien hadde primært søkt medisinsk behandling for sine meget syke barn. Og i sin erklæring til GMC sier de da også at de fikk god hjelp ved Royal Free Hospital. De var selvsagt informert om at det samtidig foregikk en vitenskapelig studie, hvilket de ikke hadde noen innvendinger til. Ifølge de anklagede legene var alle undersøkelser gjort i den hensikt å stille en nøyaktig diagnose ut fra ønsket om å kunne finne en mest mulig effektiv terapi. At resultatene av de aktuelle undersøkelsene ville inngå i den artikkelen som ble forberedt for Lancet, innebar ikke at undersøkelsene var indikert ut fra forskningsmessige hensyn.
Videre:
Det var dette spørsmålet GMC -panelet skulle avgjøre. Hvis undersøkelsene var klinisk-terapeutisk indikert, måtte anklagene mot Walker-Smith og Murch avvises. Og for Wakefield ville saken i alt vesentlig være redusert til et spørsmål om en mulig ikke-deklarert interessekonflikt, noe som knapt kunne kvalifisere til å inndra hans legelisens. Som nevnt frikjente GMC-panelet professor Murch. At det var Wakefield og Walker-Smith som måtte ta støyten, berodde på at Wakefield var hovedansvarlig for forskningsdelen, mens Walker-Smith var ansvarlig for den kliniske delen. (S. 64, Folkefiender).
Jeg skal oppsummere det du har lest over her, for det kan være vrient å fange opp hele poenget. Hele saken er altså et tilfelle av byråkratisk flisespikkeri og en ren teknikalitet!
De hadde altså etisk godkjenning for undersøkelser vedrørende vaksinene mot meslinger og røde hunder, men undersøkelsene ble i praksis etter hvert forbundet med meslinger, røde hunder og kusma (altså MMR-vaksinen). I tillegg hadde en av forskergruppens ledere, Walker-Smith, uansett en generell godkjenning som gjorde at han kunne utøve kliniske undersøkelser.
Det var altså i praksis to parallelle løp som foregikk samtidig, et som dreide seg om kliniske undersøkelser av syke barn, altså klinisk-terapeutisk, men samtidig også et som dreide seg om forskning – altså å utrede noe om årsaken til sykdommen i forskningsøyemed. Ved å lese sakens omstendigheter blir det fullstendig soleklart at begge løp var gjeldende, men GMC valgte likevel behendig å sette helt til side de involvertes forklaring om at undersøkelsene av barna var primært medisinsk begrunnet.
I praksis var det altså overhodet ingen uetisk opptreden, men GMC klarte å konstruere opp en teknisk (men ikke reell) overtredelse. Dette gjorde de ved å hevde at det manglet etisk godkjennelse, fordi den etiske godkjennelsen som fantes gjaldt vaksiner mot meslinger og røde hunder, mens det i praksis ble undersøkt mtp. vaksine mot meslinger, røde hunder og kusma. Men det måtte faktisk enda mer krumspring til for at GMC skulle komme i mål med å få plukket ned Wakefield, for som nevnt hadde Walker-Smith en generell godkjennelse som dekket det hele, hvis det foregikk en klinisk-terapeutisk virksomhet – derfor måtte GMC dermed late som det ikke fantes noe klinisk-medisinsk element i saken.
GMC måtte altså trylle frem en ikke-reell etisk overtredelse, i tillegg måtte de trylle bort en godkjennelse som faktisk var der for det klinisk-medisinske; det måtte faktisk trylle bort selve det klinisk-medisinske arbeidet som hadde foregått fra start av, for å få anklage-kabalen til å gå opp.
Et alt-omfattende byråkrati og regelverk som våpen
En slik byråkratisk tilnærming som fant sted med Wakefield og gruppen hans er fascinerende nok i seg selv. Men jeg skal ta en liten avstikker nå, for jeg tror det er et samfunnsmessig poeng her, og i høyeste grad for Norge. Hvis de styrende klasser får bygget opp en voldsomt innfløkt og altomfattende byråkrati og regelverk, vil man alltid ha det iboende potensialet i at alle folk alltid til enhver tid har begått noen overtredelser, om så bare små og helt ubetydelige. Fordi det rett og slett ikke er mulig å overholde alt, når alt blir gjennomregulert og tungt byråkratisk (og ofte i tillegg meningsløst og ulogisk).
Dette fungerer som en fantastisk kontrollmekanisme og potensielt våpen mot befolkningen. Finnes det en person man synes er plagsom, kan man bare begynne å undersøke, og man vil alltid kunne finne noe byråkratisk regelverk som ikke tilstrekkelig er overholdt. Hvis regelverket og byråkratiet til alt overmål ikke bare er omfattende og «stort», men også innfløkt, tungrodd og vrient å forstå vil det være enda bedre, for da vil det bare være enkelte spesialister, enkelte rådgivere, enkelte spesialist-byråkrater og en egen klasse av jurister som er de eneste som fullt ut behersker regelverket/byråkratiet. Alle andre vil gå rundt å være vandrende «lovbrytere» (riktignok på små meningsløse ting) og «systemet» kan når som helst slå til hvis du blir plagsom.
Dette gjelder til gangs for Norge, for som mange etter hvert har begynt å innse er vi trolig et av de aller mest gjennomregulerte landet i verden, med det største og mest tunge byråkratiet som er. Hvordan dette fungerer som effektiv våpen er Wakefields sak fra Storbritannia et strålende eksempel på.
I neste del skal jeg se mer på den merkelige skandalejournalisten Brian Deer.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
Artiklene har emneknaggen @Wakefield.
Europas idiokrati går til den mørke siden
Av skribent - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/europas-idiokrati-gar-til-den-morke-siden/
Ledet av banknæringens ledere går Europa tilbake til 1930-tallet. I denne artikkelen fra 30. mars i år går finansanalytikeren Alex Krainer inn bak kulissene og ser på hvem det er som styrer agendaen mot mer krig samtidig som de legger velferdssamfunnet i ruiner.
I 2022 poserte Ukrainas president Zelensky for en fotoseanse iført en olivengrønn t-skjorte med et bisart design der det sto: «Kom til den mørke siden … Dominer eller dø». Den gangen lurte jeg på hvem som syntes det var passende å i det hele tatt komme opp med slike slagord, for ikke å snakke om at Ukrainas president skulle bære det på brystet. Fotoseansen ble arrangert av et britisk PR-team. Den gangen ble en kort dokumentar om dette publisert i sosiale medier:
Hvem fant på dette?
Dennis Small, redaktør i Executive Intelligence Review, kommenterte følgende:
«La oss huske at Zelensky er skuespiller … han får replikker å lese. De som gir disse replikkene til herr Zelensky er to PR-firmaer i London som jobber med ukrainere for å utforme budskapet som kommer fra Zelensky, som i stor grad er rettet mot Vesten».
Clarion-oppfordringen om «kom til den mørke siden» ble sannsynligvis gitt videre til Zelensky gjennom disse kanalene. Han imøtekom og henvendte seg til den vestlige offentligheten med den beskjeden på brystet. Tenk deg hvordan vestlige medier ville ha reagert hvis Vladimir Putin hadde hatt på seg en slik t-skjorte. Men hvis Zelensky inviterer deg til den mørke siden, er alt det helt greit og sunt, og det er ingen grunn til å stille spørsmål ved den beskjeden. Jeg mener imidlertid at dette var et svært viktig øyeblikk som ikke burde ha blitt oversett.
Offentliggjøring av oppdrag og intensjon
Zelenskys t-skjorte skapte seg ikke selv: noen måtte finne på budskapet, og de ville at vi skulle se det. De tok seg bryet med å designe den t-skjorten og sørget for at Ukrainas president brukte den når han henvendte seg til et vestlig publikum. Dette budskapet var noens påfunn, og det var ikke et tilfeldig valg, og det var heller ikke en spøk. Det var en avsløring av oppdrag og intensjon, og det bør tas alvorlig som sådan. I dag kan vi se at Europas ledende makter følger oppfordringen når de kollektivt og målrettet omfavner militarisering og seriøse forberedelser til krig.
Europas idiotiske krigshauker
Presidenten i Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, har annonsert sin «ReArm Europe»-plan med opptil 800 milliarder euro i militærutgifter. Tysklands forbundskansler Friedrich Merz presser på for ubegrenset låneopptak til infrastruktur- og forsvarsutgifter. Allerede før han tiltrådte, fikk han det tyske parlamentets godkjenning av et fond på 500 milliarder euro for å finansiere forsvarsprosjekter. Men dette er bare begynnelsen: Merz presser gjennom grunnlovsendringer som vil fjerne finanspolitiske begrensninger på gjeld og utløse et massivt løft i militærutgiftene. Til syvende og sist kan tallet stige til 1,7 billioner euro. Det vil mer enn doble Tysklands gjeld i forhold til BNP, fra 62,4% i dag, til omtrent 125%. Hvor mye penger er 1,7 billioner euro? Det er omtrent 20.400 euro per mann, kvinne og barn i Tyskland.
Vi liker å feste og føre krig!
I Frankrike ønsker Emmanuel Macron å sende tropper til Ukraina og styrke Frankrikes atomarsenal. Han drømmer om hypersoniske missiler som kan frakte atomstridshoder mot russiske mål. På den andre siden av kanalen er Keir Starmer besatt av militær verneplikt, å danne en «koalisjon av de villige» mot Russland og å gi stadig mer økonomisk og militær hjelp til Ukraina. Han sa til og med at Storbritannias utplassering av tropper til Ukraina allerede er «operativ», hva enn det måtte bety.
Svekke og utmatte Russland
Men hva er poenget med alt dette travle arbeidet? Selv europeiske ledere er ikke så fulle av vrangforestillinger at de tror at de kan reversere Ukrainas nederlag eller beseire Russland med sine svake militærstyrker. I stedet ønsker de bare at krigen skal fortsette, i håp om å svekke og utmatte Russland med sikte på å styrte Vladimir Putins regjering. Vel, la oss se hvordan det går …
Russland har kjempet krigen i Ukraina i over tre år nå. Da krigen startet, var Ukrainas væpnede styrker den største og mektigste hæren i Europa. Anslagene for størrelsen varierer, men i et intervju med den tyske TV-kanalen ARD sa Zelensky at «… Vi har 880.000 [soldater]. Vi har en hær på en million soldater». I februar 2022 var denne styrken fullstendig intakt, alle trent og bevæpnet til tennene. De hadde også full støtte fra det kollektive Vesten. Sammen med USA sto de samlet bak Ukraina med sine arsenaler fulle av våpen og ammunisjon. Så snart konflikten startet, traff de Russland med en atomsanksjonspakke, fast bestemt å få Russlands økonomien til å kollapse.
Men ingenting av det fungerte. Russlands økonomi ble ikke svekket, og heller ikke den russiske hæren, i stedet ble den mye sterkere. I et nylig foredrag ved Hillsdale College kom tidligere Navy SEAL og grunnlegger av Blackwater Worldwide, Eric Prince, med et tankevekkende budskap: «Først og fremst, ikke hør på de idiotiske politikerne som sier at ja, vi har degradert den russiske hæren. «Nei», sa Prince, «vi har tygget oss gjennom mye materiale. Den russiske hæren har blitt uendelig mye smartere».
Den russiske hæren ble uendelig smartere
For eksempel, «Det russerne er veldig flinke til er elektronisk krigføring», noe som har opphevet effektiviteten til de mest avanserte vestlige systemene, som Javelin-missiler, HIMARS og Copperhead-styrte artillerigranater. Slike våpen ble ofte ineffektive i løpet av uker etter at de ble brukt på slagmarken: «Det fungerer i en uke eller to, og russerne finner ut hvordan de kan blokkere navigasjonen eller kommandolinjen, og så blir alt blindt».
I mellomtiden har ikke alle de smarte hodene i NATO klart å finne ut hvordan de skal bekjempe russerne. En rapport publisert av Royal United Services Institute (RUSI) erkjente at Russlands utviklende taktikker etterlater NATO-strateger rådville. Kort sagt kombinerer det russiske militæret infanterioperasjoner med droner og glidebomber i en slags «offensiv trekant» som lammer fiendens tropper bak frontlinjene. Infanteri- og artilleriaksjoner hindrer dem i å manøvrere; droner angriper og sliter kontinuerlig ut de fangede styrkene, og glidebombene gjør slutt på dem med presise treff mot festningsverkene deres. Hvis det ukrainske militæret velger å holde statiske posisjoner, blir de mål for glidebombeangrep; hvis de velger «fleksibelt», mobilt forsvar, utsetter de seg for angrep med artilleri og droner.
Sliper alltid sverdene sine…
I motsetning til vestlige mediers trash talk, har ikke det russiske militæret blitt svekket. Tvert imot, har det blitt betydelig oppgradert. Russerne har vært svært strategiske og metodiske i lærdommen fra sine operasjoner. Erfaringer fra slagmarken har systematisk blitt ført tilbake til kommandokjeden for å studere hærens svakheter og potensielle forbedringer av dens operasjoner. Eric Prince ga et annet talende eksempel:
«Hvis du skjøt på en russer med artilleri i mars eller april 2022, ville det ta dem halvannen time å skyte nøyaktig tilbake. Nå, omtrent to minutter, som betyr at hvis du skyter på dem, bør du være i kjøretøyet ditt og hive deg rundt, for ellers kommer de til å ta deg».
Jeg ble trent som artilleriskytter i militæret; for et veltrent, koordinert lag er to minutter nok til å avfyre kanskje fire eller fem skudd, men uten tid til å justere siktet. Å treffe et mål med den første skuddet kan bare skje ved flaks: vanligvis avfyrer du, får tilbakemelding om skuddet var for langt, kort, til venstre eller høyre, og justerer deretter siktet i forhold til det. Med mindre du skyter med granater av mindre kaliber, er to minutter bare nok tid til å avfyre noen få skudd, håpe på et heldig treff og løpe.
Hvis det Eric Prince sa er sant, er implikasjonene faktisk ganske sjokkerende. Det betyr at de russiske troppene i stor grad har vært i stand til å nøytralisere et av de viktigste og mest effektive midlene i moderne krigføring. Og la oss ikke glemme Russlands logistiske operasjoner og uovertrufne industribase som produserer en enorm mengde ammunisjon.
Artillerivåpenene deres er designet for å være enkle, robuste og pålitelige under alle slagmarkforhold, slik at de kan skyte nesten døgnet rundt i dager eller uker i strekk. De har også verdens beste luftforsvarssystemer, elektronisk krigføringskapasitet og en rekke hypersoniske missiler som vestlige militære ikke har noe forsvar mot. Så har vi den russiske økonomien, som ikke bare motsto virkningen av alle de vestlige sanksjonene, men den overgår også ytelsen til alle sine vestlige rivaler, inkludert USA.
Redusere tap eller doble innsatsen ved fiasko?
Rasjonelle politikere måtte ta alt dette i betraktning, erkjenne en tapt sak og justere kursen. Dette er hva den nye administrasjonen i Washington gjør. Men det europeiske skipet av dårer er resolutt, fast bestemt på å doble nedturen ved fiasko, uansett kostnad. Det må være definisjonen på idiokrati, ettersom det leder det gamle kontinentet inn i en forutsigbar tragedie. Det vil gi opphav til et stort og mektig militærindustrielt kompleks (MIC) – en allianse av store banker, myndigheter, militære og private, profittorienterte forsvarsselskaper. Faren ved denne utviklingen ble understreket av USAs president Dwight Eisenhower i sin avskjedstale i januar 1961.
Eisenhowers advarsel
I dag er det verdt å reflektere over ordene hans, ettersom de varsler Europas fremtid:
«… vi har blitt tvunget til å skape en permanent våpenindustri av enorme proporsjoner. I tillegg til dette er tre og en halv million menn og kvinner direkte engasjert i forsvaret. Vi bruker årlig mer penger på militær sikkerhet enn nettoinntekten til alle amerikanske selskaper.
Denne kombinasjonen av et enormt militært etablissement og en stor våpenindustri er ny i den amerikanske erfaringen. Den totale innflytelsen – økonomisk, politisk, til og med åndelig – merkes i hver by, hvert statshus, hvert kontor i den føderale regjeringen. Vi erkjenner det tvingende behovet for denne utviklingen. Likevel må vi ikke unnlate å forstå dens alvorlige implikasjoner. Vårt slit, våre ressurser og vårt levebrød er alle involvert; det samme gjelder selve strukturen i samfunnet vårt.
I regjeringsrådene må vi vokte oss mot at det militærindustrielle komplekset tilegner seg uberettiget innflytelse, enten den er søkt eller ikke. Potensialet for en katastrofal fremvekst av feilplassert makt eksisterer og vil vedvare.
Vi må aldri la vekten av denne kombinasjonen sette våre friheter eller demokratiske prosesser i fare. Vi bør ikke ta noe for gitt. Bare en årvåken og kunnskapsrik befolkning kan tvinge frem en riktig samkjøring av det enorme industrielle og militære forsvarsmaskineriet med våre fredelige metoder og mål, slik at sikkerhet og frihet kan blomstre sammen».
Eisenhowers ord falt selvsagt for døve ører, og den katastrofale fremveksten av malplassert makt har faktisk fortrengt de demokratiske prosessene og frihetene i USA, og ført til den ene krigen etter den andre, overalt i verden, og skapt elendighet hjemme og kaos i utlandet. Europeiske ledere går nå bevisst den samme veien.
Flokken og de (onde) hyrdene
Det er viktig å erkjenne at disse endringene også representerer et læringsverdig øyeblikk som bør hjelpe oss å forstå hva som driver dem. Europas økonomier sitter fast i en saktegående nedgang, som i stor grad har vært selvforskyldt og som kan virke ustoppelig. Arbeidsledigheten øker ettersom små og mellomstore bedrifter står overfor konkurs i tusenvis, og store selskaper setter produksjonskapasiteten på tomgang eller flytter den til Kina eller USA. Mot denne bakgrunnen vil statlig styrte storskala investeringsprogrammer bli mottatt som en livreddende lettelse.
Tidligere denne måneden, for eksempel, benyttet administrerende direktør i VolksWagen, Oliver Blume, åpenlyst muligheten til å omforme noe av selskapets produksjonskapasitet og bli en våpenprodusent. Forsvarsanskaffelseskontrakter fra myndighetene vil øke selskapets resultater, så uansett hva slags kontrakter det gjelder, vil VWs ledelse og aksjonærer ønske dem velkommen. Arbeiderne vil også dra nytte av det: å beholde jobbene sine er absolutt bedre enn å ende opp på gaten.
Den kumulative effekten av alle de planlagte utgiftene vil skape en midlertidig gevinst for hele økonomien. Hvis kansler Merz’ utgiftsplaner blir virkelighet, kan de øke Tysklands økonomiske vekst fra 1 % til 2 %. Selvfølgelig vil mange politikere prøve å haike på dette toget og ta æren for den økonomiske gjenopplivingen og alle de nye jobbene. Men alle disse hensynene er en nedstrømseffekt av hvor denne politikken stammer fra. Politikerne, bedriftene og arbeidsstyrken reagerer bare på insentivene som vil kaskadere nedover næringskjeden. Men hvem definerte dette systemet med insentiver, og hvor kommer de fra? Før vi kommer til det, la oss bruke et øyeblikk på å snakke om sorte hull.
«Et element av frykt må inn»
Ifølge Financial Times spiste Friedrich Merz lunsj med den fungerende finansministeren, Jörg Kukies, den 28. februar 2025, fem dager etter det tyske valget. Som FT rapporterte, mottok den fremtidige finansministeren «en tankevekkende orientering om den økonomiske tilstanden fra Kukies, som forklarte at etter to år med stagnasjon og med flere skyer som samlet seg over Europas største økonomi, sto Berlin overfor et budsjettunderskudd på 130 milliarder euro over fire år og et minkende vekstpotensial, ifølge personer med kjennskap til presentasjonen». Sjokket og bestyrtelsen av denne avsløringen overbeviste Merz om hvor viktig det var med «en av de skarpeste helomvendingene i nyere politisk historie».
Hvis Financial Times rapporterte dette, er det fordi det er det de vil at offentligheten skal vite. Men historien lyder vagt kjent … noe om sorte hull … Å ja, i fjor oppdaget Keir Starmer også, rett etter sitt eget valg, at Storbritannia sto overfor et budsjettunderskudd på 22 milliarder pund – det er det berømte sorte hullet på 22 milliarder pund. Hva er greia med alle disse sorte hullene, og hvordan kan det ha seg at disse politikerne og mainstream-mediene er så direkte om dem? Vel, de vil påberope seg disse sorte hullene for å rettferdiggjøre den brutale innstrammingen som Merz-regjeringen vil pålegge det tyske folket, akkurat som Starmer gjør i Storbritannia.
Financial Times varslet alt dette med en artikkel med tittelen «Europa må trimme velferdsstaten sin for å bygge en krigsstat». Forfatteren, Janan Ganesh, beskrev hva som må gjøres. I bunn og grunn må vi gjenoppbygge og forberede oss på krig. Bare at offentligheten er for dumt til å innse det, så vi må skru opp smerteregulatoren til moralen bedres. Ganesh sier: «Spørsmålet er om offentligheten er enig … Kronisk ubehag er ikke nok. Et element av reell frykt må komme inn …». Det er en ganske fin tankegang der, så la oss sjekke hvem hovedpersonene i disse hendelsene er.
Hvordan finner de disse menneskene?
Hvem styrer agendaen?
Det faktum at Storbritannia, Frankrike og Tyskland plutselig, sammen med EU, er med på denne «skarpe helomvendingen» mot militarisering og krigsforberedelser, høres også kjent ut. Det minner om den pandemien vi hadde tilbake i 2020 da nesten alle regjeringer i verden på en eller annen måte kom til å iverksette de samme uvitenskapelige, usammenhengende og meningsløse mottiltakene.
Og så viste det seg at de alle ble insentivert til å gjøre det på en lignende måte: først ble økonomiene deres lammet av nedstengninger, og da de deretter henvendte seg til IMF og Verdensbanken for nødlån, var lånene betinget av at alle regjeringer implementerte de samme usammenhengende og meningsløse mottiltakene. Jeg skrev en artikkel om det i august 2020, med tittelen «Covid 19: bankkartellet driver agendaen».
Den gang var fienden et virus, i dag er fienden Russland, men dramaets hovedpersoner rapporterer alle på jobb til de samme sjefene, menneskene som kontrollerer de «for store til å gå konkurs»-finansinstitusjonene. Ta for eksempel Tysklands nyvalgte kansler: han var tidligere styreleder i BlackRock for Tyskland. BlackRock har tilfeldigvis svært omfattende investeringer i Ukraina.
Finansastrologen Jörg Kukies er også en tidligere bankmann: han tilbrakte 17 år av sin karriere i Goldman Sachs og har også sittet i styret til Den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling, Det europeiske finansiele stabiliseringsfasiliteten og Den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM). Forresten, det faktum at Kukies tjenestegjorde i ESM er svært talende: denne kjedelig høres institusjonen er en fullstendig juridisk vederstyggelighet. Jeg dissekerte ESM i en artikkel jeg publiserte i fjor (se nedenfor).
EU: living in the banksta’s paradise
Bankmannens fingeravtrykk overalt
Faktisk ser vi at mange av disse høytstående bankfolkene ender opp med å utforme politikk i vestlige regjeringer. En komplett liste kunne blitt veldig lang, men la oss bare se på noen få eksempler til: Frankrikes president Emmanuel Macron er en tidligere Rothschild-bankier. Den tidligere italienske statsministeren Mario Draghi var i likhet med Jörg Kukies, en Goldman Sachs-bankier. Draghis forgjenger, Mario Monti, var også en Goldman Sachs-bankier, i likhet med den nye kanadiske statsministeren Mark Carney. Carney fungerte også som sentralbanksjef for Bank of Canada (2008-2013), hvorfra han problemfritt gikk over til å lede Bank of England (2013-2020). Legg merke til at et snev av Carney ødela både den kanadiske og britiske økonomien (det samme kan sies om den franske økonomien under Macron og den italienske økonomien etter to Goldman Sachs-Mario-er ved roret).
I artikkelen min om pandemien fra 2020 belyste jeg måtene disse høytstående bankfolkene påvirker sosial endring på. Men Carney avslørte oppskriften på en måte alle kan forstå. I 2019 brukte han sine rike og varierte ferdigheter i oppgaven med å redde planeten som FNs spesialutsending for klimahandling og finans. I et intervju med Bloomberg TV i november 2020 forklarte Carney nøyaktig hvordan han ville oppnå mirakelet med å redde planeten :
«Vi trenger en hel økonomisk omstilling … det handler egentlig om å se etter og se på omstillingsplaner fra alle selskaper og støtte de som er en del av løsningen og ta kapital fra de som er en del av problemet».
Dette var faktisk en svært opplysende uttalelse. Med den innrømmet Carney at bankfolkene kan og faktisk bestemmer hvem i våre økonomier som får kreditt og hvem som ikke får det. De tar tydeligvis disse valgene i jakten på sine egne valgte agendaer, enten det er pandemier, vaksinasjoner, CBDC-er, insektfôr til massene, å redde planeten fra global oppvarming eller å redde verden fra russerne. Hele kaskaden av insentiver som former oppførselen til våre politikere, næringslivsledere og arbeidsfolk, stammer fra de som ansetter folk som Carney, Macron, Merz og Kukies og gir dem marsjordre.
Hvis du noen gang lurt på hvor vindmølleparkenes forfall kom fra, hvorfor du burde spise insekter, hvorfor barna dine trenger dragqueens for å lese historiene sine, eller hvorfor sønnene dine burde gå og kjempe kriger, er svaret nesten alltid at det var utlånsoligarkiet som ville det slik.
Den monolittiske og hensynsløse konspirasjonen
De samme maktstrukturene har vært involvert i enhver menneskelig tragedie i århundrer nå: de har vært drivkraften mellom de fleste, om ikke alle, de evige krigene, fargerevolusjonene, regimeskiftene, attentatene og sosialtekniske eksperimentene vi har opplevd i løpet av våre liv. De påvirker disse endringene, som Carney forklarte, ved å støtte dem som er en del av løsningen og ta kapital fra dem som er en del av problemet. Nå har de bestemt seg for at velferdsstater er problemet og at krigsstater er løsningen. Se hvordan alle andre allerede har stilt seg på linje.
Med sin mørke magi forårsaker de endringer i «selve strukturen i samfunnet vårt», som Eisenhower advarte oss om. De utgjør den «monolitiske og hensynsløse konspirasjonen» som John F. Kennedy advarte oss om i sin tale til National Association of Newspaper Publishers i 1961. Det er nesten helt sikkert de som beordret drapet hans. Og hva handler de om? I «Tragedie og håp» skrev Carroll Quigley at:
«Finanskapitalismens makt hadde [et] vidtrekkende mål, intet mindre enn å skape et verdensomspennende system for finansiell kontroll i private hender som var i stand til å dominere det politiske systemet i hvert land og verdensøkonomien som helhet. … Veksten av finanskapitalisme muliggjorde en sentralisering av verdensøkonomisk kontroll og bruk av denne makten til direkte fordel for finansfolk og direkte skade for alle andre økonomiske grupper».
Clarions oppfordring er «kom til den mørke siden: dominer eller dø». Er det rart at det er nettopp deres håndlangere som Merz, Starmer og Macron som svarte på oppfordringen og nå drar hele Europa til den mørke siden? Planen deres er å forberede oss på kampen om å dominere, eller å dø. Selvfølgelig planlegger de å dominere. Døden er for resten av oss.
Alex Krainer – @NakedHedgie er skaperen av I-System Trend Following og utgiver av daglige TrendCompass- investorrapporter som dekker over 200 finans- og råvaremarkeder.
Taiwans tidligere president taler for en «fredelig, demokratisk gjenforening» av Kina
Av red. PSt - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/taiwans-tidligere-president-taler-for-en-fredelig-demokratisk-gjenforening-av-kina/
Tidligere president i Taiwan, Ma Ying-jeou, sa torsdag at han går inn for en «fredelig og demokratisk gjenforening» og understreket behovet for å «respektere det taiwanske folkets vilje» under sitt besøk i Kina, på et arrangement der også Beijings øverste tjenestemann med ansvar for taiwanske anliggender deltok.
«Mitt argument er at de to sidene av Taiwanstredet bør strebe etter fredelig og demokratisk gjenforening», sa Ma under et arrangement som ble holdt på Dunhuang-akademiet i den kinesiske provinsen Gansu på torsdag. Dette skriver South China Morning Post.
I sine bemerkninger forklarte Ma videre at «fredelig» betyr å ikke bruke makt eller true med makt, mens «demokratisk» betyr å «respektere det taiwanske folkets vilje».
Ma, som var president i Republikken Kina (ROC, Taiwans offisielle navn) fra 2008-2016, sa også at han var «fornøyd» med å ha jobbet kontinuerlig gjennom årene for å fremme forbindelsene over Taiwanstredet.
Arrangementet i Dunhuang var en del av Mas fjerde besøk til Kina siden han forlot embetet, en reise som startet 14. juni og avsluttes fredag med hans retur til Taiwan.
Song Tao, direktør for Kinas Taiwan-anliggenders kontor, var også til stede på arrangementet og sa i en tale etter Ma at «Taiwan tilhører alle kinesere på begge sider av stredet», og at Taiwans fremtid «må avgjøres i fellesskap av alle Kinas sønner og døtre på den andre siden av stredet».
Song gjentok motstanden mot Taiwans uavhengighet og understreket overholdelsen av «ett Kina-prinsippet» og «konsensusen fra 1992», og bemerket at «framtida for forbindelsene over stredet må holdes fast i hendene til det kinesiske folket på begge sider».
«1992-konsensusen» er en stilltiende forståelse som ble inngått i 1992 mellom den daværende Kuomintang-regjeringen (KMT) i Republikken Korea og den kinesiske regjeringen. Den har konsekvent blitt tolket av KMT som en erkjennelse fra begge sider av at det bare finnes «ett Kina», der hver side står fritt til å tolke hva «Kina» betyr.
Det regjerende Demokratiske Progressive Partiet (DPP) har aldri anerkjent «1992-konsensusen», og hevder at Beijing ikke har rom for tolkningen av «Kina» som Republikken Kina, og at aksept av konsensusen ville innebære enighet med Kinas krav på Taiwan.
Da CNA (Central News Agency er det nasjonale nyhetsbyrået i Republikken Kina, Taiwan) spurte om et svar på Mas politiske engasjement, svarte Mainland Affairs Council (MAC) – Taiwans øverste myndighetsorgan som håndterer saker over Taiwanstredet – kun «ingen kommentar».
I løpet av det to uker lange besøket i Kina har Ma ledet en gruppe taiwanske studenter til å delta i diverse arrangementer, inkludert Straits Forum, som har blitt kritisert av MAC, som oppfordret ham til ikke å tjene som et propagandaverktøy for Beijings enhetsfrontinnsats rettet mot Taiwan.
Taiwan er verdensledende innen visse sektorer av dataindustrien. En forening med det tilsvarende miljøet i fastlands-Kina vil bli en meget sterk kombinasjon.
TSMC outlines work on nine new advanced factories
Ikke alle er like interessert i en fredelig og demokratisk gjenforening av Kina:
Ursula von der Leyen møter mistillitsavstemning
Av Thomas Fazi - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/ursula-von-der-leyen-moter-mistillitsavstemning/
Selv om forslaget er drevet frem av høyreorienterte fraksjoner i Europaparlamentet, avslører det økende tverrpolitisk uro over EUs eskalerende teknoautoritære regime.
27. juni 2025
Presset øker på presidenten i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen. Onsdag kunngjorde en gruppe høyreorienterte parlamentsmedlemmer at de hadde sikret seg nok støtte til å fremme mistillit til von der Leyen på grunn av bekymringer om hennes lederstil, mangel på åpenhet og økende anklager om å omgå demokratiske normer innenfor EUs institusjonelle rammeverk.
Initiativet, lansert av det rumenske parlamentsmedlemmet Gheorghe Piperea, stammer fra den pågående «Pfizergate»-skandalen, som eskalerte i mai da EU-domstolen avsa en milepælskjennelse mot Kommisjonen for ikke å ha offentliggjort tekstmeldinger utvekslet mellom von der Leyen og Pfizer-sjef Albert Bourla under forhandlinger i 2021 om kjøp av opptil 1,8 milliarder doser av Pfizer-BioNTech-vaksinen til en svimlende kostnad på 35 milliarder euro.
Forslaget ble støttet av 74 parlamentsmedlemmer fra ulike tverrpolitiske grupper – 32 fra den konservative ECR-gruppen, 23 fra den ESN-gruppen (Europe of Sovereign Nations, dannet på initiativ fra AfD), 4 fra Patriots for Europe-gruppene, 14 uavhengige og til og med 1 fra EPP, von der Leyens egen gruppe. Avstemningen forventes å finne sted i juli 2025, men en nøyaktig dato er ikke satt.
Selv om forslaget har liten sjanse til å lykkes på grunn av den høye standarden på to tredjedels flertall – EPP har det relative flertallet i parlamentet – representerer dette likevel en alvorlig politisk hindring for von der Leyen: for første gang vil Europaparlamentet bli tvunget til å ha en offentlig og offisiell diskusjon om en skandale som i årevis har vært begrenset til avisreportasjer og rettssaler. «Initiativet handler fundamentalt om å opprettholde åpenhet og sikre en rettferdig og ekte demokratisk prosess», sa Piperea. Han erkjente at sjansene for at det skulle lykkes var små, men sa at det ga en «avgjørende mulighet for konstruktiv og begrunnet kritikk mot von der Leyen».
Dette handler om mer enn bare Pfizergate. Siden hun ble gjenvalgt i 2024 har von der Leyen blitt sterkt kritisert fra ulike hold for sin autoritære tilnærming og systematiske tilsidesettelse av Parlamentet. Forrige måned foreslo for eksempel Kommisjonen å bruke en nødklausul i EU-traktaten for å hindre Parlamentet i å godkjenne en låneordning på 150 milliarder euro for å styrke felles våpenanskaffelser mellom EU-land, kjent som SAFE.
Som svar til Europaparlamentets president Roberta Metsola, som truet med rettslige skritt mot EU-kommisjonen, forsvarte von der Leyen tiltaket og argumenterte for at nødklausulen er «fullt berettiget» ettersom SAFE er «en eksepsjonell og midlertidig respons på en presserende og eksistensiell utfordring».
I denne forstand symboliserer Pfizergate en bredere prosess med overnasjonalisering, sentralisering og «kommisjonering» av blokkens politikk, der Kommisjonen gradvis har økt sin innflytelse over kompetanseområder som tidligere har blitt ansett som nasjonale myndigheters forbehold – fra finansbudsjetter og helsepolitikk til utenriks- og forsvarssaker. Pipereas forslag nevner også dette påståtte «prosedyremisbruket». Han «oppfordrer EU-kommisjonen til å trekke seg på grunn av gjentatte mangler ved å sikre åpenhet, vedvarende mangel på respekt for demokratisk tilsyn og rettsstatsprinsipper i Unionen».
Selv om forslaget i stor grad er drevet av høyreorienterte og konservative fraksjoner, avslører det økende misnøye på tvers av ideologiske linjer og partilinjer. Sosialister, liberalister og til og med noen De Grønne – som støttet von der Leyens gjenvalg – har blitt stadig mer høylytte i sin kritikk av von der Leyens lederstil, spesielt når det gjelder spørsmål om åpenhet og hennes tilbaketrekking av en greenwashing-lov uten parlamentarisk konsultasjon. Disse gruppene uttalte imidlertid eksplisitt at de ikke ville støtte et «høyreekstremt»-ledet forslag.
Til syvende og sist vil ikke mistillitsforslaget styrte von der Leyen, men dets symbolske kraft er ubestridelig. Langvarig bekymring over maktkonsentrasjonen i Kommisjonen kan ikke lenger avfeies som marginale eller konspiratoriske. Ved å fremkalle en offentlig debatt i Europaparlamentet kan initiativet begynne å rive opp den institusjonelle fasaden av enhet og konsensus, og avsløre en økende uro selv blant vanlige partier med EUs raskt voksende teknoautoritære regime. Uansett om forslaget vedtas eller ikke, signaliserer det at tidsalderen med ubestridt utøvende myndighet i Brussel kan nærme seg sine grenser – og at et oppgjør over fremtiden for EUs styring kan nærme seg raskt.
Dette er en lengre versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert i UnHerd .
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
NATOs 5% løfte: Et uanstendig svik mot globale behov
Av skribent - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/natos-5-lofte-et-uanstendig-svik-mot-globale-behov/
På denne ukens NATO-toppmøte i Haag kunngjorde lederne et alarmerende nytt mål: å presse militærutgiftene til 5% av nasjonenes BNP innen 2035. Fremstilt som et svar på økende globale trusler, spesielt fra Russland og terrorisme, ble erklæringen hyllet som et historisk skritt. Men i sannhet representerer det et stort tilbakeskritt – bort fra å adressere de presserende behovene til mennesker og planeten, og mot et våpenkappløp som vil utarme samfunn samtidig som beriker våpenleverandører.
Antiwar.com, 27. Juni 2025
Dette opprørende utgiftsmålet på 5% kom ikke ut av ingenting – det er det direkte resultatet av år med mobbing fra Donald Trump. I løpet av sin første periode kritiserte Trump gjentatte ganger NATO-medlemmene for ikke å bruke nok på sine militære, og presset dem til å oppfylle en BNP-terskel på 2%, noe som allerede var kontroversielt og var så overdreven at ni NATO-land fortsatt faller under det «målet».
Nå, med Trump tilbake i Det hvite hus, faller NATO-lederne inn på linje, og setter et svimlende mål på 5%, som selv USA – som allerede bruker over 1 billion dollar i året på sitt militære – ikke når. Dette er ikke forsvar. Dette er utpressing i global skala, tvunget frem av en president som ser på diplomati som utpressing og krig som god forretning.
Land over hele Europa og Nord-Amerika kutter allerede offentlige tjenester, og likevel forventes de nå å kanalisere enda mer av skattebetalernes penger til krigsforberedelser. For tiden bruker ingen NATO-land mer på militæret enn på helse eller utdanning. Men hvis de alle nådde det nye målet om militærutgifter på 5%, ville 21 av dem bruke mer penger på våpen enn på skoler.
Spania var et av de få landene som avviste denne eskaleringen, og statsminister Pedro Sánchez gjorde det klart at hans regjering ikke ville ofre pensjoner og sosiale programmer for å møte et militarisert utgiftsmål. Andre regjeringer, inkludert Belgia og Slovakia, presset også stille tilbake.
Likevel presset NATO-lederne på, bejublet av generalsekretær Rutte, som smisket underdaning til Donald Trumps krav om at Europa skulle øke forsvarsutgiftene. Rutte refererte til og med til Trump som «pappa», en kommentar som – selv om den ble avvist som en spøk – sa mye om NATOs underdanighet overfor amerikansk militarisme. Under Trumps innflytelse forkaster alliansen til og med påskuddet om å være en forsvarspakt, og omfavner i stedet språket og logikken til evig krig.
Like før NATO-ledere samlet seg i Haag tok demonstranter til gatene under banneret «Nei til NATO». I hjemlandene krever sivile grupper en omdirigering av ressurser i retning av klimarettferdighet, helsetjenester og fred. Meningsmålinger viser at flertallet i USA er imot økte militærutgifter, men NATO er ikke ansvarlig overfor folket. NATO er ansvarlig overfor politiske eliter, våpenprodusenter og en kald krig-logikk som ser enhver global utvikling gjennom linsen av trussel og dominans.
NATOs ekspansjon, både når det gjelder krigsutgifter og størrelse (den har vokst fra 12 grunnleggende medlemmer til 32 land i dag) har ikke brakt fred. Tvert imot. Alliansens løfte om at Ukraina en dag ville slutte seg til deres rekker, var en av utløserne for Russlands brutale krig, og i stedet for å ned-eskalere har alliansen økt innsatsen med våpen, ikke diplomati. I Gaza fortsetter Israel sin USA-støttede krig ustraffet, mens NATO-land sender flere våpen og ikke tilbyr noe seriøst fremstøt for fred. Nå ønsker alliansen å tømme offentlige kasser for å opprettholde disse krigene på ubestemt tid. NATO omringer også sine motstandere, spesielt Russland, med stadig flere baser og tropper.
Alt dette krever en radikal nytenkning. Mens verden brenner – bokstavelig talt – hamstrer NATO for opptenning. Når helsevesenet smuldrer opp, skoler er underfinansiert og brennende temperaturer gjør store deler av planeten ubeboelige, er ideen om at regjeringer bør forplikte enda flere milliarder til våpen og krig uanstendig. Ekte sikkerhet kommer ikke fra stridsvogner og missiler – den kommer fra sterke samfunn, globalt samarbeid og presserende handling for å løse våre felles kriser.
Vi må snu på manuset. Det betyr å kutte militærbudsjetter, trekke seg tilbake fra endeløse kriger, og starte en seriøs samtale om å demontere NATO. Alliansen, født av den kalde krigen, er nå en snublestein for global fred og en aktiv deltaker i krigføring. Det siste toppmøtet forsterker bare denne virkeligheten.
Dette handler ikke bare om NATOs budsjett – det handler om vår fremtid. Hver euro eller dollar brukt på våpen, er en som ikke brukes på å konfrontere klimakrisen, løfte mennesker ut av fattigdom eller bygge en fredelig verden. For fremtiden til planeten vår må vi avvise NATO og krigsøkonomien.
Medea Benjamin er medforfatter, sammen med David Swanson, av boken NATO: What You Need to Know.
Denne artikkelen er hentet fra Antiwar.com:
NATO’s 5% Pledge: An Obscene Betrayal of Global Needs
Artikkelen er oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Medea Benjamin (medea@globalexchange.org) er medgründer av CODEPINK: Women for Peace and Global Exchange.
«Mindre mer»
Som NTB rapporterte torsdag, kan kravet om 5 prosent til forsvar bety økte forsvarsutgifter på 50 milliarder kroner i året fra rundt 2030.
Støre erkjenner at dette vil bety at det blir mindre penger til andre gode formål på statsbudsjettet.
– Vi kommer ikke til å kutte i velferden, men det vil bli «mindre mer», sier han.
Natos 5-prosentmål bekymrer: – Vil ikke bli brukt fornuftig
– De enorme summene vil ikke bli brukt fornuftig, sier Nick Witney, seniorforsker ved tankesmia European Council on Foreign Relations, til NRK.
Rødt og SV: Fred i form, NATO i innhold?
Krigsdagbok del 208 – 18. og 19. juni 2025
Av Lars Birkelund - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/krigsdagbok-del-208-18-og-19-juni-2025/
Dette er 208. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022. Samt om relaterte forhold.
18. juni
«Et overveldende flertallet av amerikanere ønsker ikke en krig med Iran. Dessverre er det ikke de som bestemmer». https://www.facebook.com/photo?fbid=10160916207466035&set=a.10150412274906035
Seinere samme dag:
Helge Lurås, Vebjørn Selbekk, Masud Gharahkhani og andre som hisser til krig mot Iran nå må ha glemt at Iran vant krigen med Irak 1980-1988, som også var USA/NATO/Israels proxykrig mot Iran. Og det var en invasjonskrig, der irakere var USA/NATO/Israels proxier/kanonføde.
Hverken USA eller Israel tør å invadere Iran og de har neppe noen til å gjøre det for seg nå. Det må i så fall være Al Qaeda og IS + de soldatene Zelensky måtte ha å avse.
Seinere samme dag:
Norske «redaktørstyrte» medier jugde oss inn i krigene mot Libya, Syria og Russland, bare for å nevne noen. De har også spredd mye annen skadelig og farlig desinformasjon, som konspirasjonsteoriene om Russiagate og Nord Stream. «Derfor peker nesten alt mot Russland», jugde Aftenposten om dette 28. september 2022. Bare for å ta et eksempel.
Mye av det de sa om coronaen og vaksinen var også unøyaktig, for å si det pent.
Allikevel skal disse mediene være de aller beste, ifølge mediene sjøl og de som finansierer dem, nemlig norske regjeringer og storting. Derfor må de få enda mer av våre penger.
I virkeligheten er de statens sensur og propagandaorganer, lik de ledende mediene i andre land. Dessuten er det jo sånn at alle stater trenger slike medier, for i det minste å kunne orientere om sin politikk. Problemet er at denne mediemakten alltid blir misbrukt. Hvis nordmenn i det minste kunne forstå det, vil de bli bedre til å forstå når og hvordan mediene juger og/eller sensurerer.
«Regjeringa ved kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery har lagt fram det de kaller Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030). Den kunne også vært kalt «Strategi for å sikre indoltrinering og narrativkontroll» eller «Strategi for å kneble det frie ordskiftet og kneble kritiske røster». Det går ut på ett».
Karl I. A. Skogholt kommenterer i denne artikkelen:
19. juni
Mange som er kloke, nøkterne og analytiske når det gjelder annet mister sans og samling når det gjelder Israel. Da klarer de ikke lenger å være rasjonelle.
«Strategisk klokt», sa Helge Lurås i går om Israels folkerettstridge angrep på Iran. Jeg tvilte da Israel angrep og jeg tviler nå. Lurås bør se denne podcasten:
Seinere samme dag:
Kritikken av «presteregimet» i Iran viser mangel på kunnskap om hvilke utfordringer regimet har. Regimet er autoritært, ja. Men hva er alternativet når det har fiender som USA og Israel, for å nevne de verste? Dette er fiender som infiltrerer landet med agenter/terrorister og som har ført forskjellige former for krig mot Iran siden 1980.
Israels folkerettstridge angrep på Iran for snart en uke siden bygde på nettopp slik infiltrering, ved at Israel hadde agenter inne i Iran som klarte å ødelegge Irans luftvern, slik at Iran var nærmest uten forsvar mot luftangrepet. Altså kan det argumenteres for at Iran ikke var autoritært nok. I ettertid har Iran riktignok drept eller arrestert flere slike infiltratører/terrorister.
Dette er sjølsagt ikke noe argument for at Iran eller andre land skal være autoritære/udemokratiske. Jeg forteller kun hva som skjer med land når de er i fare. Det samme hadde skjedd med Norge hvis Norge hadde blitt utsatt for det samme som Iran siden 1953. Da styrtet USA/UK en folkevalgt president, Muhammed Mossadegh, og installerte en brutal torturist av en diktator, Mohammad Reza Pahlavi. Han ble kjent i Norge som sjahen av Iran og ble styrtet i 1979 under en revolusjon som blir regnet som en motreaksjon på kuppet i 1953.
Sjahen var autoritær sjøl uten å ha USA og Israel som fiender. Og han og hans kone, Farah Diba, ble dyrket som helter fra eventyrene av NRK og andre norske medier, samt av det norske kongehuset. De var ikke minst gjengangere i ukebladene sammen med annet stoff om kongelige.
Sjahen døde av kreft i Egypt i 1980 etter at han først hadde flyktet til USA. Kona, født i 1938, lever fortsatt. Stortingspresident Masud Gharahkhani lefler med henne og etterkommere av disse, og håper at de skal stjele makta i Iran, med USA og Israels hjelp.
Seinere samme dag:
I Norge konkurrerer politikerne om å gi mest mulig penger til USA/NATO/EUs proxykrig mot Russland. I USA, som dessverre er Norge fremste allierte, konkurrerer politikerne om å gi mest støtte til terror, apartheid og okkupantstaten Israel. Og støtten kjøper Israel med massive pengeoverføringer til alle sentrale politikere i USA.
Seinere samme dag:
Karakteristikker som «diktator» er noe som brukes i krigspropaganda for at vi skal ønske krig. Derfor er dette en god beslutning av NRK. Enten får de bruke negative karakteristikker på alle statsledere eller ingen.
Men beslutningen bekrefter også at sensur pågår. Og NRK kommer til å fortsette å si diktator om den folkevalgte Putin.
Seinere samme dag:
Hvis Regjeringen (Norge) og Stortinget hadde vært konsekvente og prinsipielle i stedet for feige og hyklerske, hadde de gått inn for å sende våpen både til Iran og Palestina, ikke bare Ukraina. Alle eller ingen. Men best med ingen.
Tidligere utgaver se her: @Krigsdagbok
Gaza: Israelske soldater innrømmer å ha drept ubevæpnede hjelpesøkere med vilje
Av red. PSt - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/gaza-israelske-soldater-innrommer-a-ha-drept-ubevaepnede-hjelpesokere-med-vilje/
Soldater sier til den israelske avisa Haaretz at offiserer beordret dem til å skyte sultende sivile på steder der de kom for å hente mat. – Det var «drapsmarker»!
Israelske soldater har innrømmet å ha skutt og drept ubevæpnede palestinere som ventet på hjelp på Gazastripen, etter direkte ordre fra sine overordnede.
Ifølge soldater og offiserer som snakket med Haaretz, instruerte kommandantene dem til å åpne ild mot folk som søkte mat ved nødutdelingspunkter til tross for at de visste at de ikke utgjorde noen trussel.
Artikkelen i Haaretz er bak en betalingsmur, så vi gjengir innholdet etter Middle East Eye.
En soldat beskrev distribusjonssentrene som en «dødsmark».
«Der jeg var stasjonert, ble mellom én og fem personer drept hver dag», fortalte soldaten til Haaretz.
«De blir behandlet som en fiendtlig styrke, ingen tiltak for folkemengdekontroll, ingen tåregass. Bare skarp ild med alt tenkelig: tunge maskingeværer, granatkastere, bombekastere».
Israel blokkerte all hjelp og varer fra å komme inn på Gazastripen i nesten tre måneder fra mars, noe som presset de to millioner innbyggerne i den beleirede enklaven ut i en alvorlig sultkrise.
I slutten av mai begynte det USA- og Israel-støttede Gaza Humanitarian Fund (GHF), en nylig opprettet og kontroversiell hjelpegruppe, å distribuere begrensede matpakker på fire steder.
Disse sentrene er vanligvis bare åpne én time hver morgen, ifølge Haaretz.
«Vår kommunikasjonsform er skuddveksling»
– Israelsk soldat
Offiserer og soldater fortalte Haaretz at de skjøt på folk som ankom før åpningstidene for å hindre dem i å nærme seg, og igjen etter at sentrene stengte for å «spre» folkemengdene.
«Så snart senteret åpner, stopper skytingen, og de vet at de kan komme nærmere», sa en soldat.
Soldaten sa også at de åpnet ild «tidlig om morgenen hvis noen prøver å komme i kø fra noen hundre meter unna, og noen ganger stormer vi bare mot dem på kloss hold», selv om det ikke var «noen fare for styrkene».
«Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle av returild. Det er ingen fiende, ingen våpen», sa en soldat.
I området der han tjenestegjorde, ble operasjonen angivelig omtalt som Operasjon Salted Fish, oppkalt etter et israelsk barnespill.
Israelske styrker har drept minst 550 palestinere som venter på hjelp og såret over 4000 flere.
Haaretz rapporterte at enheten for militæradvokatgeneral hadde instruert hærens mekanisme for faktainnhenting i generalstaben – et organ som har i oppgave å gjennomgå hendelser som kan utgjøre brudd på krigens lover – til å etterforske mistenkte krigsforbrytelser på hjelpestedene.
Sult som krigsvåpen
Det israelske militæret har gjentatte ganger blitt anklaget av FN-eksperter for å bruke sult som et krigsvåpen.
Ifølge FNs barnefond (Unicef) øker antallet underernærte barn «i et alarmerende tempo», med 5119 barn mellom seks måneder og fem år innlagt for behandling for akutt underernæring bare i løpet av mai måned.
Unrwa-sjefen kritiserer det amerikansk-israelske hjelpedistribusjonssystemet i Gaza som «krigsforbrytelse»
En gruppe på 15 menneskerettighets- og juridiske organisasjoner har krevd at GHF stanser hjelpeoperasjoner, og advarer om at initiativet kan være medskyldig i internasjonale forbrytelser.
Organisasjonene kritiserte GHF for mangel på «åpenhet, upartiskhet og ansvarlighet», og viste til bekymringer over dens ugjennomsiktige struktur og fraværet av offentlig tilgjengelige driftsplaner.
Ifølge brevet deres er den nye metoden for levering av nødhjelp, som har forsøkt å vri distribusjonen vekk fra store hjelpegrupper ledet av FN, et «radikalt og farlig skifte bort fra etablerte internasjonale humanitære hjelpeoperasjoner».
Den la til at den «privatiserte, militariserte bistandsdistribusjonen» er «dehumaniserende, gjentatte ganger dødelig og bidrar til tvangsflytting av selve befolkningen den angivelig skal hjelpe», med henvisning til de pågående drapene på palestinere av israelske styrker nær GHF-hjelpepunkter.
Sannheten vil sette deg fri
Av Bjarne Berg Wig - 28. juni 2025
https://steigan.no/2025/06/sannheten-vil-sette-deg-fri/
Dette er et sitat fra Bibelen (Joh. 8.32) men kan også ha en ikke-religiøs betydning.
27. juni, 2025
I et døende imperium er fornektelsen av virkeligheten et kjennetegn på at det går mot slutten. Vårt vestlige imperium er i solnedgangen, og denne fornektelsen dominerer mediebildet nesten totalt. For de herskende elitene, er det intet håp, men millionene av arbeidsfolk som lever i disse landene, er det tid for å komme ut av forestillingen om vestens overlegenhet – tid for å bli fri.
Pulitzer-prisvinneren Chris Hedges skriver[1]:
«De siste dagene av døende imperier domineres av idioter. De romerske, maya, franske, habsburgske, osmanske, romanofske, iranske og sovjetiske dynastiene smuldret opp under dumheten til sine dekadente herskere som stengte seg ute fra virkeligheten, plyndret nasjonene sine og trakk seg tilbake til ekkokamre der fakta og fiksjon var umulige å skille fra hverandre».
Lederne av det vestlige imperiet med sete i City of London, Washington og Wall Street med sine mange lydige vasaller, som våre egne S-er Støre, Solberg og Stoltenberg, lever i en vrangforestilling der «vi» skal frelse verden, og gjøre den grønn. Og «vi skal igjen bruke milliarder på våpen og krig. Volkswagen skal bort fra personbiler og igjen til tanks. «Vi» i lille Norge skal fortsette å være lydige redskaper for imperiet slik som i Libya der vi bombet et velfungerende samfunn i stykker. Hillary Clintons norske venner brukte ifølge forsvaret 430 millioner skattekroner på å ødelegge infrastrukturen i dette landet. Ifølge Fedrelandsvennen raserte bombene anlegg som vannforsyning, elektrisitet, fjernsynsstasjoner, sykehus, skoler samt sivilt nabolag. Vi brukt 430 millioner på å endre system det var mulig å leve godt i (med sine store mangler), til et system uten grunnleggende livsviktige funksjoner. Og der banditter herjer.
Slutten på den Columbiske epoken
For bedre å forstå, må vi se på dette i et større historisk systemperspektiv.
Ulike makter rundt den nordlige Atlanterhavet har dominert verden i rundt 500 år. Det var dette en engelsk geograf en gang kalt «Den Columbistiske systemet»[2]. «Oppdagelsen» og koloniseringen av Amerika med massemyrderier på urbefolkningen. Røveriet av afrikanske slaver for å bygge den nye kolonien i Nord-Amerika dominert av hvite. Enorme verdier kom til Europeiske makter som koloniserte store deler av verden.
Dette brutale imperialistiske systemet er først og fremst bygget på maritim våpenmakt, vold og systematisk splitt og hersk. Men også av spredning av kristendom, vitenskap og filosofi og i siste fase også ideer fra arbeiderbevegelsen. Et sammensatt komplekst system. Koloniene gjorde etter hvert opprør og frigjorde seg. Så fikk vi en epoke med ny-kolonialisme (formell frihet, men underkastelse av stor-bankene og det imperiale systemet). Nå er vi i sluttfasen der det globale sør kaster av deg dette åket. I Sahel regionen i Afrika kastes Frankrike ut og «Asias syke mann» – Kina – frigjorde seg fra Japan, England og USA og vender tilbake til sin historiske posisjon som industriell verdensmakt.
Vestmaktene har historisk alltid ønsket seg kontroll på det som ofte betegnes som «Hjertelandet»[3] den enorme Eurasiske landmassen. De militære angrepene på Eurasia og Russland har foregått i fire mislykkede militære eventyr av ulike vest-makter.
I sluttfasen av denne historiske epoken, fikk vi oppløsningen av Sovjetunionen og dermed Warszawapakten. Dermed var Jalta-avtalen mellom vinnerne fra 2. verdenskrig i spill. Neocons og det militærindustrielle kompleks i Washington og London har igjen effektuerte planer[4] for å kontrollere «hjertelandet»[5]. Krigen i Ukraina, kan ses i dette perspektivet.
– Jeg hører ikke hva du sier, fordi dine gjerninger overdøver deg. (Konfucius).
Den liberale verdensorden der «vi» står for liberale verdier og demokrati, stinker i all sin dobbelthet. Den vestlige verden har stått for over 80% av krigene etter avslutning av den 2. verdenskrig. Hvis vi ikke er forblindet, kan vi studere de liberale vestlige verdiene i praksis hver dag i folkemordet på palestinerne. I følge en Harvard analyse har 377.000 palestinere «forsvunnet». Døde, fordrevet – borte. Ifølge rapporten[6] – halvparten av dem barn. Altså: Det vestlige dominerende imperiet med sin britiske koloniale settler stat, Israel, har drept kanskje så mye som 150.000 barn bare på noen måneder. Hver dag skytes sultne mennesker i matkø! «Liberale verdier» er et stinkende lik. Det nylige uprovoserte angrepet på et medlem av FN – Iran (midt under forhandlinger) blir bortforklart med tåpelige løgner om Irans utvikling av atombomber. Israel (som eksisterer kun som vestlig utpost) har hundrevis av slike bomber takket være tungtvann fra Rjukan! En apartheid-stat som systematisk bryter alle internasjonale regler.
BlackRock-mannen (verdens største finansfond)– Tysklands nye kansler Friedrich Metz sier «Israel gjør drittjobben for oss!». «Idiotene» er ikke bare Donald Trump, det er NATO og EU lederne som samles i Haag. Og bak dem – finansfyrstene i City og Wall Street.
Italias forsvarsminister Guido Crosetto kom med en kommentar før NATO-toppmøte i Haag. Han kom med bemerkningene i sidelinjen av en konferanse i Padova, ifølge det italienske nyhetsbyrået ANSA.
«Før var USA og Europa verdens sentrum – nå finnes det alt annet som må bygges et forhold med», sa han, og la til: «Vi snakker ofte som om vi fortsatt levde for 30 år siden, men alt har forandret seg».
Læring starter med erkjennelse. Ingen har noen fasit på sannheten om denne store systemendringen i vår tid. Til det er det for kompleks og mange faktorer er i bevegelse. Og våre mentale modeller er bare – mentale modeller. Men det vi kan gjøre for å nærme oss sannhet og ny kunnskap er å vende oss bort fra det Hedges kaller idiotene i døende imperier.
[1] https://scheerpost.com/2025/06/07/chris-hedges-the-rule-of-idiots/
[2] Kolumbismen etter Halford Macinder 1904
[3] The Heartland Theory: https://www.creighton.edu/fileadmin/user/CCAS/departments/PoliticalScience/MVJ/docs/The_Pivot_-_Alcenat_and_Scott.pdf
[4] Godt dokumentert i mange tenketanker for imperiet. Spesielt Rand Corporations ulike analyser og strategiske innspill: https://www.rand.org/pubs/research_reports/RR3063.html
[5] The Heartland Theory: https://www.creighton.edu/fileadmin/user/CCAS/departments/PoliticalScience/MVJ/docs/The_Pivot_-_Alcenat_and_Scott.pdf
[6] Se: https://thecradle.co/articles-id/31546
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Bjarne Berg Wig.
