Nyhetsbrev steigan.no 28.05.2023
Senator Lindsey Graham sier at USA må støtte Ukraina for å unngå at Kina overtar Taiwan
På overtid begynner noen å skjønne det forferdelige ved WHOs nye traktat
– Krigen er et opprør fra Russland og «resten» mot USAs hegemoni
Gjenopplivingen av Hjerteland-«beltet»
Ondskapens imperium: US-NATO-EU
Hva burde norske politikere ha lært av Vinterkrigen? /Refusert eller sensurert?
Ukrainakrigen etter Bakhmut
Av Bhadrakumar - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ukrainakrigen-etter-bakhmut/
Av M. K. Bhadrakumar.
Ukrainas president Zelensky og USAs president Biden møttes på sidelinjen av G7-toppmøtet i Hiroshima få timer etter uttalelsen fra Kreml klokken 01.00 forrige søndag som overførte president Vladimir Putins hilsener til de russiske styrkene for «fullføringen av operasjonen for å frigjøre Artemovsk” (kjent som Bakhmut i Ukraina.)
Operasjonen varte i 224 dager og ble til en episk kamp. Ukraina betalte en høy pris i blod for å prøve å holde på Bakhmut, som kom til å bli kalt en «kjøttkvern». Amerikanske analytikere har listet opp tjuefem ukrainske brigader og minst 9 bataljoner og 5 regimenter – en estimert utplassering på minst 120.000 soldater – som ble kastet inn i kampen av Kiev. Anslagsvis 70% tap vil bety at Ukraina led så mange som 94.150 drepte og sårede. Det er et ødeleggende nederlag.
Konvensjonell militær doktrine sier at en hær som angriper en forskanset styrke vil trenge minst tre ganger flere soldater enn den forsvarsstyrken som er forskanset i festningsverk. Men Wagner-troppene med 32.000 soldater møtte en NATO-stedfortrederstyrke som var nesten 4 ganger større i antall og utstyrt med moderne våpen.
Sjokket over det knusende nederlaget sto skrevet i ansiktene til USAs president Joe Biden og Ukrainas president Vladimir Zelensky med store bokstaver da de møtte media i Hiroshima noen timer etter at Kreml-uttalelsen ble publisert. Ved å lese fra en utarbeidet tekst kunngjorde Biden, i en stor reversering av politikken, at USA ville «lansere ny felles innsats med våre partnere for å trene ukrainske piloter på et fjerde generasjons jagerfly som F-16.»
I mellomtiden, i en serie med bemerkelsesverdige hendelser, begynte Ukraina å treffe mål i Russland med amerikanske og britiske våpen. Det har vært sporadiske artilleri- og Himars-missilangrep på russiske sivile i grensebyer; to droneangrep mot Kreml; og britiske Storm Shadow kryssermissilangrep mot mål i Russland. I ett spesielt tilfelle forrige uke har det vært et grenseoverskridende angrep i Belgorod-regionen med kjøretøyer og våpen levert fra USA. Men ingen av disse angrepene kan betraktes som «game changers».
Mens USA og resten av NATO påberoper seg uvitenhet om disse angrepene, er nøkkelfaktumet at Ukraina får målrettingsdata som bare NATOs etterretningskilder kan gi. Dermed har den flere tiår gamle røde linjen som dateres tilbake til den kalde krigen blitt brutt – nemlig at verken USA eller Russland ville angripe den andre sidens territorium direkte eller indirekte. (De holdt autovernet selv under den afghanske jihad på 1980-tallet.)
Det kommer til å få konsekvenser. Det første tegnet på det kom med nyheten om at atomvåpen allerede blir utplassert i Hviterussland, og forsvarsminister Sergej Sjoigu var i Minsk for å signere den nødvendige avtalen som beskriver logistikken for utplasseringen. Biden sa til journalister fredag etter at han kom tilbake fra Japan til journalister at reaksjonen hans på den russiske utplasseringen er «ekstremt negativ».
Men i virkeligheten er Moskvas intensjon å gi Hviterussland avskrekkende evner mot ethvert utfall fra NATO, som for eksempel å avskjære tilgangen til Kaliningrad. For øvrig har også USA hatt atomvåpen på europeisk jord i mange år.
Men et brennpunkt kan alltid oppstå. Den kommende NATO-øvelsen med kodenavnet Air Defender 23 (12.–23. juni) vil være den mest betydningsfulle militærøvelsen som noen gang er utført over den europeiske himmelen og den mest omfattende utplasseringsøvelsen av luftstyrker i historien til den vestlige alliansen – som involverer 25 NATO-land, 10.000 militært personell og cirka 220 fly.
I følge Larry Johnson, kjent amerikansk blogger og tidligere analytiker ved CIA, «er en treningsoperasjon av denne størrelsen og skalaen på bakgrunn av økte spenninger i regionen som å tenne en fyrstikk i en bensintank.» Når det er sagt, på taktisk nivå, posisjonerer russiske militære seg også for ytterligere operasjoner for å fullføre frigjøringen av Donbass, etter å ha fått kontroll over Bakhmut, som er et viktig kommunikasjonsknutepunkt der all ukrainsk logistikk passerte langs Donetsk-buen opp til Seversk.
En rapport i Izvestia onsdag sa med med henvisning til ekspertuttalelser at Avdiivka og Maryinka er «neste i køen … slik at det ikke skal bli noen beskytning av Donetsk by … Deretter må vi slå av den store Donetsk-buen – fra Ugledar til Seversk med tilgang til Konstantinovka og Slavyansk. Dette er de to siste byene i det store Donbass-byområdet, etterfulgt av steppen (som fører mot elven Dnepr) hvor det vil være svært vanskelig for fienden å holde posisjonen.»
Igjen ble Wagner-soldatene erstattet av vanlige russiske styrker for videre operasjoner. Kreml-talsmann Dmitrij Peskov sa i et intervju på russisk TV på fredag: «Det er vanskelig å si hvor bristepunktet er… Det er klart at graden av direkte og indirekte involvering i denne konflikten fra landene i det kollektive Vesten øker dag for dag. Dette kan forlenge konflikten, men vil ikke snu utviklingen drastisk. Det kan ikke snu utviklingen i det hele tatt. Russland vil fortsette med operasjonen, og Russland vil sikre sine interesser på en eller annen måte og oppnå de utpekte målene.»
I mellomtiden har Russland gjennomført en intensiv bombekampanje for å gjøre det vanskelig for Kiev å samle de mannskapene og den ildkraften som kreves for å starte og opprettholde en offensiv operasjon utover noen få dager, mens Russland intensiverer sine operasjoner totalt sett for å desimere Ukrainas militære kapasiteter .
Det «kjente ukjente» er hvordan den amerikanske valgkampen frem mot 2024 vil påvirke krigens gang. Bidens helomvending når det gjelder F-16 kan sees på som automatikk. Selv general Mark Milley, styreleder, Joint Chiefs of Staff innrømmer at F-16 ikke er noe «magisk våpen».
I mellomtiden fortsetter Russland å teste USAs intensjoner. I et intervju med det prestisjetunge magasinet International Affairs sa den russiske viseforsvarsministeren Sergej Ryabkov fredag at «Den amerikanske regjerende eliten har konsolidert seg i stor grad på anti-russisk basis, uavhengig av partitilhørighet. Etter min mening er situasjonen i ferd med å bli en force majeure.»
Ryabkov, som er den høyest rangerte «nøkkelpersonen» for forholdet til USA i utenriksdepartementet la også til: «Uansett hvordan ting blir, er vi villige til å opprettholde dialog med den som kommer til makten eller blir værende ved makten (i USA).»
Derfor vil det at Ukraina må gi opp medlemskapet i NATO og EU og returnere til nøytral alliansestatus fortsatt være en av nøkkelbetingelsene for en vellykket fredsprosess i Ukraina. Det store spørsmålet er hvor langt NATO vil gå på sitt kommende toppmøte i juli i Vilnius. Vil dette bety Ukrainas fulle medlemskap eller noe annet? Sannsynligheten for noen store avgjørelser i Vilnius ser ikke ut til å ligge i kortene.
Interessant nok varmet Kreml instinktivt opp ideen om en telefonsamtale til Putin «i rett tid», som ble uttrykt av den tyske kansleren Olaf Scholz etter at han kom tilbake til Berlin fra G7-toppmøtet i Hiroshima. Berlin har konsekvent forkastet ethvert fremskyndet trekk fra NATO når det gjelder Ukrainas medlemskap.
I et intervju med Wall Street Journal fredag som feiret sitt hundreårsjubileum, bemerket Henry Kissinger også at «tilbudet om å bringe Ukraina inn i NATO var en alvorlig feil og førte til denne krigen.» Kissinger tok i stedet til orde for større klarhet i Russlands holdning til Europa, og flagget at mens Russland er interessert i å fremme bånd med Europa for sin egen utvikling, er de også forsiktige med potensielle trusler fra Vesten.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Post-Bakhmut scenario in Ukraine war
Senator Lindsey Graham sier at USA må støtte Ukraina for å unngå at Kina overtar Taiwan
Av red. PSt - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/senator-lindsey-graham-sier-at-usa-ma-stotte-ukraina-for-a-unnga-at-kina-overtar-taiwan/
Latteren satt løst da den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyy satt seg ned med den amerikanske senatoren Lindsey Graham. Graham har investert tungt i å få Ukraina til å ofre seg i forsøkene på å knekke Russland.
«Fri eller død» sier Graham og Zelenskyy til hverandre, i trygg forvisning om at de aldri kommer til å være i nærheten av noen kamper. Zelenskyy har åpenbart ikke noe hastverk med å reise hjem, men turnerer i stedet over store deler av verden for å promotere seg selv og be om mer våpen.
«Og russerne dør. Det er de beste pengene vi noen gang har brukt.»
USA-senator Lindsay Graham
Det påståtte motivet til USA for å lede denne krigen har flyttet seg hit og dit. Nå lanserer altså Graham Ukraina som avgjørende for å «skremme Kina». Han referer til Taiwan som «et naboland», men Taiwan er en del av Kina, noe også USA er inneforstått med. Til tross for dette kom USAs president Biden med oppsiktsvekkende uttalelser i fjor, gjengitt av CNN:
Da president Joe Biden først erklærte at USA hadde en forpliktelse til å beskytte Taiwan dersom Kina skulle gå videre, ble ordene hans avskrevet av noen som en tilfeldig, om enn uheldig, feilkarakterisering av amerikansk politikk.
Den fjerde gangen Biden kommed den samme uttalelsen, var det tydelig at han ikke bare forsnakket seg.
USA støtter ikke ICC internasjonale straffedomstolen, tvertimot har de the Hague Invasion Act, en lov som tillater USA å invadere og frigjøre amerikanske militære som blir tiltalt og anholdt av ICC. Likevel sier Graham:
«Putin har en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen. Jeg vil gjerne gjøre mer for å hjelpe til med å straffeforfølge russiske krigsforbrytelser.«
og «Det kan ikke være noe tilgivelse og glemsel når det kommer til Putins krigforbrytelser.»
Så kommer det oppsiktsvekkende «nye» argumentet for å fortsette å sende unge menn i døden, ledsaget av en advarsel til neste amerikanske president:
«Det kan ikke være noe tilbaketrekking av det å hjelpe Ukraina, for hvis vi mislykkes her, der går Taiwan.
Hvis du stiller som president som republikaner eller demokrat, forstår jeg ikke hvordan du kan argumentere for at vi er sterkere mot Kina hvis vi trekker ut kontakten til Ukraina. Det gir null mening.
Det jeg vil at kineserne skal se er at å invadere en nabo er ikke som lett som det ser ut. Den beste måten å beskytte Taiwan og verdensorden på er at Putin taper. Og hvis du ikke får det til, tror jeg du går glipp av mye.
I og med at den ledende kandidaten.. ja. Er han…? F 16 vil ha betydning. Det er ikke et magisk våpen. Men kombinert med andre våpen vil det være avgjørende.
Så mitt budskap til Biden- administrasjonen er, jeg setter pris på det dere har gjort. Dere må gjøre mer. Og jeg er overbevist om at det vil være bipartistøtte å gi flere våpen som kan snu kampen i den kommende motoffensiven. Men jeg forventer i de kommende dagene og ukene for den ukrainske motoffensiven å gi resultater.
Og jeg er her for å fortelle dere at det siste kapittelet i slaget ved Bakhmut er ennå ikke skrevet. Jeg er her for å fortelle deg at det russiske militæret er i ferd med å få hellig helvete sluppet løs over dem.
Lindsey Graham sammen med avdøde senator John McCain og daværende viseutenriksminister Victoria Nuland var på plass i Ukraina i 2016 og lovet «full støtte».
Les også:
Senator Lindsey Graham sier Ukraina-krigen bare vil ta slutt hvis Putin blir «tatt ut»
På overtid begynner noen å skjønne det forferdelige ved WHOs nye traktat
Av red. PSt - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/pa-overtid-begynner-noen-a-skjonne-det-forferdelige-ved-whos-nye-traktat/
Den britiske avisa The Telegraph skriver:
WHO kan få fullmakter til å innføre lockdown i Storbritannia
Parlamentsmedlemmer frykter at ny traktat designet for å øke organisasjonens fullmakter vil gjøre den i stand til å håndheve grensestenginger og vaksinepass.
Nedstengningstiltak kan bli pålagt Storbritannia av Verdens helseorganisasjon (WHO) under en fremtidig pandemi under feiende nye makter, frykter ministrene.
Medlemsstater vil være forpliktet til å følge byråets instruksjoner når de reagerer på pandemier, inkludert ved å innføre vaksinepass, grensestenginger og karantenetiltak, under et utkast til oppdatering av regelverket.
En ny «pandemitraktat» som er under diskusjon vil også tvinge Storbritannia til å bruke fem prosent av helsebudsjettet sitt på å forberede seg på et nytt virusutbrudd.
Vi har forstått at ministre er skremt av planer om å øke WHOs fullmakter som gjør det mulig for dets styrende organ å kreve at land overleverer oppskriften på vaksiner, uavhengig av immaterielle rettigheter, og for å motvirke feilinformasjon.
Konservative parlamentsmedlemmer har skrevet til ministrene for å advare om en «ambisjon som er åpenbar … for WHO om å gå fra en rådgivende organisasjon til en kontrollerende internasjonal myndighet».
Utenriksdepartementet oppfordret til å blokkere fullmakter
I brevet deres, som The Telegraph har sett, oppfordrer de utenriksdepartementet til å blokkere fullmakter som «ser ut til å trenge vesentlig inn i Storbritannias evne til å lage sine egne regler og kontrollere sine egne budsjetter».
Som svar på bekymringene torsdag sa Andrew Mitchell, en høy tjenestemann i Utenriksdepartementet, til The Telegraph at han ville blokkere enhver lov som hindrer Storbritannia i å fastsette sin egen helsepolitikk.
«Storbritannia støtter pandemiavtalen som nå forhandles fram av nasjonale myndigheter, noe som kan fremskynde deling av data om nye pandemiske trusler, slik at vi er i stand til å reagere raskt i tilfelle fremtidige pandemier,» sa han.
«Vi er klare på at vi aldri vil gå med på noe som går på tvers av våre prinsipper om suverenitet eller hindrer Storbritannia i å ta avgjørende grep mot fremtidige pandemier.»
Endringer for å gjøre WHOs råd «bindende»
Regelendringene er foreslått som en del av planene om å oppdatere WHOs internasjonale helseforskrifter (IHRs) i lys av koronaviruspandemien og etablere en ny Pandemic Preparedness Treaty.
Her hjemme er politikerne som vanlig «rævdiltere», som det heter i Bergen:
Helseminister Kjerkol: – Vi må konsolidere WHO som et byrå som har nulltoleranse for feil oppførsel
På WHOs møte i Genève 23. mai 2022 leverte helseminister Ingvild Kjerkol fra seg Norges sjølstendighet på et sølvfat. Hun ikke bare sluttet seg til at WHO i framtida skal få makt til å overstyre nasjonale regjeringer og parlamenter og gi globale direktiver. Hun gjorde det med stor entusiasme da hun sa (oversatt fra den engelske originalen på regjeringas nettsider):
«Jeg er oppmuntret over at vi har blitt enige om at vi skal forhandle frem en pandemiavtale, styrke det internasjonale helseregelverket (International Health Regulations) og bringe WHOs finansiering på vei mot bærekraft. Jeg er også oppmuntret av WHOs kapasitet til å håndtere humanitære helsekriser. Norge vil fortsette vår støtte til disse avgjørende aspektene ved WHO-mandatet.
Vi har nå muligheten til å sikre at helse ivaretas av mer effektive systemer, sterkere ansvarlighet og tillit, og av rettferdighet, solidaritet og menneskerettigheter. Vi forventer at generaldirektøren også vil gripe dette øyeblikket og sørge for ansvarlighet for WHO som holder de høyeste etiske standardene. Vi må konsolidere WHO som vår effektive, ansvarlige og dyktige leder innen multilateralisme, og et byrå som har nulltoleranse for feil oppførsel.»
«Nulltoleranse for feil oppførsel»
Regjeringa vil altså gi fra seg makt til det ikke-valgte WHO slik at de kan vise «nulltoleranse for feil oppførsel». Hva er dette for noe? Har Ap og Senterpartiet en mal for hva som er «feil oppførsel» og hva det vil si å ha «nulltoleranse» overfor denne? Når ble dette lagt fram for det norske folk? Når ble det diskutert i Stortinget? Står det noe sted i Norges lover?
Det er tydelig at Arbeiderpartiet lengter etter et globalt helsediktatur de kan dekke seg bak når de skal være dets lokale utøvere.
Men konservative politikere i Storbritannia har begynt å våkne, riktignok i tolvte time. Traktaten vedtas i disse dager.
Les mer på steigan.no om WHOs traktatforslag.
– Krigen er et opprør fra Russland og «resten» mot USAs hegemoni
Av skribent - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/krigen-er-et-oppror-fra-russland-og-resten-mot-usas-hegemoni/
Vi har i likhet med andre analytikere pekt på at krigen i Ukraina er en stedfortrederkrig der USA og det kollektive vest bruker Ukraina som kanonføde i en krig for å lemleste Russland. Men vi har også pekt på at denne krigen utgjør et vannskille i verdenshistorien der 500 års vestlig imperialistisk dominans er i ferd med å gå i oppløsning og bli erstattet av en eller annen form for multipolar verdensorden.
I Norge er det nesten ikke mulig å få en talerstol for en slik måte å se verden på, og den norske «redaktørstyrte» pressa fra Aftenposten til Klassekampen er helt unisone i sin nesegruse underkastelse overfor den pro-amerikanske tenkemåten.
Derfor er det interessant at man finner langt flere nyanser i den amerikanske debatten. Ikke bare er den amerikanske venstresida langt mer i takt med sine anti-imperialistiske tradisjoner enn det man kan oppleve i ruinene av det som en gang var en ganske stolt skandinavisk venstreside, men også blant folk som hører til kjernen i the establishment kan man finne tanker som knapt vil ha en sjanse til å komme på trykk i norske leserspalter.
Et slikt synspunkt finner vi hos Fiona Hill. Hun var sikkerhetsanalytiker for George W. Bush og Barack Obama og for National Intelligence Council. Hun er medlem av Council on Foreign Relations og styremedlem i Eurasia Foundation. Hun er seniorforsker ved den mektige Brookings Institution og ble utpekt av Donald Trump til seniordirektør for European and Russian affairs for hans National Security Council.
Les: Council on Foreign Relations – Det virkelige partiet for overklassen i USA
Vi snakker altså om en person som befinner seg forskanset trygt innenfor de herskende og toneangivende sirklene i USA. At vi vil være uenig med henne på mange punkter vil ikke være overraskende. Men det er interessant at hun beskriver fra et pro-amerikansk ståsted en virkelighet som vi beskriver fra vårt. Også hun ser at pax Americana ligger på likstrå. Fiona Hill holdt et foredrag nylig med tittelen:
Ukraina i den nye verdensuorden – Restens opprør mot USA
Hun innleder slik:
Mer enn et år etter Russlands invasjon av Ukraina, har den brutale krigen Vladimir Putin startet, forvandlet seg, slik store regionale konflikter ofte gjør, til en krig med globale konsekvenser. Dette har ikke, som Vladimir Putin og andre hevder, blitt en proxy-krig mellom USA eller det «kollektive Vesten» (USA og dets europeiske og andre allierte) mot Russland. På den nåværende geopolitiske arenaen er krigen nå faktisk det motsatte – en proxy for et opprør fra Russland og «Resten» mot USA. Krigen i Ukraina er kanskje hendelsen som gjør at pax Americanas bortgang blir tydelig for alle.
I sin gjennomføring av krigen har Russland på en smart måte utnyttet dyptliggende internasjonal motstand, og i noen tilfeller åpne utfordringer, mot fortsatt amerikansk ledelse av globale institusjoner. Det er ikke bare Russland som prøver å presse USA til sidelinjen i Europa, og Kina som ønsker å minimere og begrense USAs militære og økonomiske tilstedeværelse i Asia, slik at begge kan sikre sine respektive innflytelsessfærer. Andre land som tradisjonelt har blitt betraktet som «mellommakter» eller «svingstater» – den såkalte «Resten» av verden – søker å kutte ned USAs innflytelse mange hakk i nabolagene sine og øve mer innflytelse i globale anliggender. De ønsker å bestemme, ikke bli fortalt hva som er i deres interesse. Kort sagt, i 2023 hører vi et rungende nei til amerikansk dominans og ser en markert appetitt på en verden uten hegemon.
I denne sammenhengen vil ikke den neste utgaven av det globale sikkerhets-, politiske og økonomiske systemet bli definert av USA alene. Virkeligheten er allerede en annen. Det er ikke en «orden» som er underlagt et hierarki, og kanskje ikke engang en «uorden». En rekke land presser og trekker i tråd med sine egne prioriteringer for å produsere nye ordninger. Vi i det transatlantiske samfunnet må kanskje utvikle litt ny terminologi samt tilpasse våre utenrikspolitiske tilnærminger for å håndtere horisontale nettverk av overlappende og noen ganger konkurrerende strukturer. Vi har gått inn i det Samir Saran, president for Indias Observer Research Foundation, har kalt alderen for «partnerskap med begrenset ansvar». Regionaliseringen av sikkerhet, handel og politiske allianser kompliserer våre nasjonale sikkerhetsstrategier og politikkplanlegging, men den kan også krysse prioriteringene våre på nyttige måter hvis vi kan være fleksible og kreative – i stedet for bare å motstå og reagere når ting går i retninger vi ikke liker. Som den britiske sikkerhetseksperten Neil Melvin har foreslått, bør vi omfavne ideen om «minilateralisme».
Strategene for USAs imperialisme har skjønt dette lenge
De virkelige tenkerne i den amerikanske overklassen har naturligvis skjønt dette lenge. De er ikke dumme. De kan lese tall de også. De vet at når Kina har tatt over fra USA rollen som den fremste industri- og handelsnasjonen i verden og er på god vei mot å skape et kjøpekraftsvektet BNP som nærmer seg det dobbelte av USAs, så har det enorme konsekvenser. De skjønner også at dollarens rolle som verdens dominerende reservevaluta er talte. Også militære eksperter i USA, til og med innenfor Pentagons murer, har skjønt hvilken vei det bærer. Det er de frelste ideologene som ikke har evne eller vilje til å se dette, verken i Washington eller i Oslo.
Lik Fiona Hill prøver ikke de seriøse analytikerne i USA å krampaktig holde på den gamle verden, de utforsker hvordan USAs imperialisme kan sikre seg en sterk posisjon i en mer kaotisk og multipolar verden.
Men norske politikere og lederskribenter har ganske enkelt verken nivå eller evne til å skjønne et globalt tektonisk maktskifte sjøl om de kan kan observere det med egne øyne. De følger blindt taktstokken til neocons i Det hvite hus. Det blir naturligvis deres begredelige skjebne.
Gjenopplivingen av Hjerteland-«beltet»
Av Pepe Escobar - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/gjenopplivingen-av-hjerteland-beltet/
Dette er et utdrag av en artikkel av journalisten og kommentatoren Pepe Escobar. Han benytter seg av begrepet «Heartland» – Hjertelandet, som ble skapt av den britiske geografen Sir Halford John Mackinder i 1904. I denne artikkelen trekker han linjene 2000 år tilbake for å vise røttene til den utviklinga vi ser i dag. Det er verdenshistoriske endringer som utspiller seg i løpet av noen få måneder og år. Og europeiske politikere, enten de kaller seg høyre, venstre eller sentrum, skjønner stort sett ingenting, og velger å slutte rekkene med USA i kampen for den gamle verdenen som i 500 år har vært dominert av vestlig imperialisme. Hele artikkelen til Pepe Escobar kan lese her.
Red.
Gjenopplivingen av Hjerteland «beltet»
Xis Kina speiler igjen lærdommen fra historien. Det som skjer nå bringer oss tilbake til første halvdel av det første årtusen f.Kr., da det persiske Achaemenide-riket etablerte seg som det største til dags dato, og strakk seg fra India i øst og Sentral-Asia i nordøst til Hellas i vest og Egypt i sørvest.
For første gang i historien ble territorier som spenner over Asia, Afrika og Europa samlet, og det førte til en boom i handel, kultur og etniske interaksjoner (det BRI definerer i dag som «folk til folk-utveksling»).
Det var slik vi fikk den hellenistiske verden til å komme i kontakt med India og Sentral-Asia – da de opprettet de første greske bosetningene i Bactria (i dagens Afghanistan).
Ved slutten av det første årtusen f.Kr. helt til det første årtusen e.Kr. dannet et enormt område fra Stillehavet til Atlanterhavet – som omfattet det Han-kinesiske imperiet, Kushan-riket, parthierne og det romerske imperiet, blant andre – «et kontinuerlig belte av sivilisasjoner, stater og kulturer», som professor Edvard Rtveladze ved Akademiet for vitenskap i Usbekistan definerte det.
Så for litt mindre enn 2000 år siden var det første gang i menneskehetens historie at grensene til flere stater og riker lå umiddelbart ved siden av hverandre langs ikke mindre enn 11.400 km, fra øst til vest. Ikke rart at den sagnomsuste antikkens silkevei – faktisk en labyrint av veier –, den første transkontinentale gjennomfartsveien, dukket opp på den tiden.
Det var en direkte konsekvens av en rekke politiske, økonomiske og kulturelle virvelvinder som involverte folkene i Eurasia. Historien, i det 21. århundre følger nå disse trinnene i rasende fart.
Geografi er tross alt skjebne. Sentral-Asia ble krysset av utallige migrasjoner av nære østlige, indoeuropeiske, indo-iranske og tyrkiske folk; var i fokus for seriøs interkulturell interaksjon (iranske, indiske, tyrkiske, kinesiske, hellenistiske kulturer); og krysset praktisk talt alle store religioner (buddhisme, zoroastrianisme, manikeisme, kristendom, islam).
The Organization of Turkic States, ledet av Tyrkia, er til og med engasjert i å gjenoppbygge de turkiske identitetsovertonene til Heartland – en vektor som vil utvikle seg parallelt med påvirkningen fra Kina og Russland.
Det større Eurasia-partnerskapet Russland utvikler sin egen vei
En sentral debatt ble holdt på en nylig Valdai Club-sesjon om det større eurasiske partnerskapet når det gjelder samspillet mellom Russland og Heartland og naboene Kina, India og Iran.
Moskva ser på konseptet om et større eurasisk partnerskap som nøkkelrammeverket for å oppnå mye ønsket «politisk samhold» i det post-sovjetiske rommet – under imperativet om den regional sikkerhetens udelelighet.
https://twitter.com/SputnikInt/status/1661026601684058114?s=20
Dette betyr nok en gang maksimal oppmerksomhet mot serieforsøk på å provosere fargerevolusjoner over hele Hjertelandet.
Verken i Beijing eller i Moskva er det noen illusjoner om at det kollektive Vesten vil ta noen fanger i kampen om å disiplinere Sentral-Asia til å følge det russofobiske hysteriet. I over et år nå har Washington for alle praktiske formål allerede rettet skytset mot Hjertelandet i form av trusler om sekundære sanksjoner og grove ultimatum.
Så Sentral-Asia betyr bare noe når det gjelder den utviklende hybridkrigen – og ellers – mot det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Ingen fantastiske handels- og tilkoblingsmuligheter under de nye silkeveiene; ingen partnerskap for større Eurasia; ingen sikkerhetsordninger under CSTO; ingen mekanisme for økonomisk samarbeid som Eurasia Economic Union (EAEU).
Enten er du en «partner» i sanksjonene for demens og/eller en sekundær front i krigen mot Russland, eller så vil det være en pris å betale.
«Prisen», satt av de velkjente straussianske neocon gærningene (de nykonservative krigshisserne i Washington er sterkt preget av tankegangen til den politiske tenkeren Leo Strauss, o.a.) som for tiden har ansvaret for USAs utenrikspolitikk, er alltid den samme: proxy-krig via terror, levert av ISIS-Khorasan*, hvis svarte celler er klare til å bli vekket i utvalgte bakevjer i Afghanistan og Ferghana-dalen.
Moskva er veldig klar over de høye innsatsene. For eksempel ankommer en russisk delegasjon talt hver måned Tadsjikistan for i praksis å implementere «vendingen mot øst», og utvikle prosjekter innen landbruk, helsevesen, utdanning, vitenskap og turisme.
Sentral-Asia bør ha en ledende rolle i BRICS+ ekspansjon – noe som støttes av BRICS-lederne Russland og Kina. Ideen om en BRICS + Sentral-Asia blir for alvor lansert fra Tasjkent til Almaty. Det ville innebære å etablere et strategisk kontinuum fra Russland og Kina til Sentral-Asia, Sør-Asia, Vest-Asia, Afrika og Latin-Amerika – som spenner over logistikken for tilkoblingshandel, energi, industriproduksjon, investeringer, teknologiske gjennombrudd og kulturell interaksjon.
Beijing og Moskva, hver på sin måte, og med sine egne formuleringer, legger allerede rammene for at dette ambisiøse geoøkonomiske prosjektet skal være levedyktig: Hjertelandet er tilbake i aksjon som en hovedaktør i historiens fremste rekke, akkurat som de kongedømmene, kjøpmennene og pilegrimer for nesten 2000 år siden.
Les også Newsweek: «De 500 årene med global euro-atlantisk dominans er over»
Slutten på 500 år med vestlig imperialisme?
Ukraina sendte fattige, utrente menn inn i kjøttkverna Bakhmut, for å spare bedre styrker til motoffensiv
Av Dave DeCamp - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ukraina-sendte-fattige-utrente-menn-inn-i-kjottkverna-bakhmut-for-a-spare-bedre-styrker-til-motoffensiv/
En mann fortalte The Wall Street Journal at han aldri hadde holdt et våpen før han ble sendt inn i kampen.
Anti-War, 25. mai 2023.
Ukraina sendte utrente rekrutter inn i slaget om Bakhmut for å redde sine profesjonelle soldater til en forventet motoffensiv, rapporterte The Wall Street Journal torsdag.
The Journal snakket med menn som var en del av en liten gruppe som ble sendt inn i Bakhmut, byen som ble kjent som kjøttkverna, bare noen dager etter å ha blitt mobilisert.
https://twitter.com/MyLordBebo/status/1644062989350236160?s=20
Av 16 menn i gruppen av vernepliktige ble 11 enten drept eller tatt til fange. Journal beskrev dem som «for det meste fattige menn fra landsbyer i den nordøstlige Kharkov-regionen, mange av dem arbeidsledige, som tar strøjobber som altmuligmenn eller skiftarbeide på fabrikker i regionhovedstaden».
Noen av mennene hadde militær trening for mange år eller tiår siden, men ingen hadde kamperfaring. Noen få av dem truet med å nekte ordre da de ble fortalt at de ble sendt til frontlinjene den 21. februar, med henvisning til mangel på trening, men de gikk til slutt.
En mann, Vladyslav Yudin, fortalte Journal at han fortalte en sersjantmajor at han aldri hadde avfyrt eller holdt en pistol før. «Bakhmut vil lære deg,» ble Yudin fortalt.
Mennene deltok i brutale hus-til-hus-kamper i Bakhmut. Mange av dem er antatt døde, men familiene deres håper fortsatt at de ble tatt til fange av russerne og fortsatt er i live.
Mennenes beretninger samsvarer med det ukrainere som kjemper ved frontlinjen hadde fortalt mediene mens kampen fortsatt raste. De fortalte historier om tropper som ble sendt inn med lite støtte, trening eller ammunisjon.
Washington Post snakket med en ukrainsk bataljonssjef i mars som sa at han fikk ferske rekrutter som ikke ville avfyre våpnene sine fordi de var redde for lyden.
Til tross for at Kievs vestlige støttespillere frarådet å bruke ressurser på Bakhmut, forsøkte Ukrainas president Volodymyr Zelensky å holde på byen så lenge han kunne, men den ble fullstendig erobret av Wagner-gruppen og russiske styrker i helgen.
Wagner-sjef Jevgenij Prigozjin anslår at 50.000 ukrainere mistet livet i kampene om byen, men tallet er ikke bekreftet. Prigozjin sa også at han rekrutterte 50.000 mennesker fra fengselet for å kjempe i Bakhmut, og om lag 20% av dem ble drept.
Denne artikkelen ble først publisert av Anti-War:
Ukraine Sent Poor, Untrained Men Into Bakhmut Meat Grinder to Save Better Forces for Counteroffensive
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Ukrainsk soldat: – Vi var 36 mand, da vi ankom, men i løbet af de første minutter mistede vi 3
Ondskapens imperium: US-NATO-EU
Av Olav Boye - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ondskapens-imperium-us-nato-eu/
Mine faglige og politiske venner i Serbia, Syria og Libya, ser på US-NATO-EU som en kriminell krigsmakt, som har massakrert 4.5 millioner i de seneste årene i land som spesielt USA ikke liker. De ser på US-NATO-EU som ondskapens imperium, for å bruke et uttrykk fra Ronald Reagan. I disse dager bygges opp globale nettverk som BRICS, som ønsker en annen politikk enn den såkalte vestlige imperialistiske verden. I tillegg til de fem BRICS statene: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, er det 44 andre stater som har meldt sin interesse, blant annet Iran, Saudi-Arabia, Argentina og Indonesia. De går for avdollarisering av internasjonal handel og finansiering, som utvilsomt vil skade USA.
USA har i årevis brukt mer penger til krigføring enn de har råd til. Igjen har landet gått tomt for penger, i verstefall vil ikke offentlig ansatte få sine lønninger i neste uke. USA ser solnedgangen for sin sterke økonomiske og militære situasjon, som de har hatt siden 2. verdenskrig. I en slik situasjon blir det meningsløst at USA sender sitt største krigsskip til Oslo. I følge våre politikere er de her for å vise at de skaper trygghet og sikkerhet for det norske folk. Kanskje det er grunn til å tro at de er her for å takke Norges regjering og Storting for det norske bidraget i terroraksjonen mot Nord Stream I og II. Denne krigshandlingen fra USA og Norge har skapt store økonomiske problemer for Tyskland og EU-området, i tillegg til tilbakeslagene fra US-NATO-EUs sanksjoner mot Russland. Ingen tar ansvar for denne terroren, hverken i USA eller Norge.
Norge har hatt grense til Russland gjennom hundrevis av år, men de har aldri vært en trussel mot Norge. Det er de heller ikke i dag. Når USA sender angrepsmaskinen USS Gerald R. Ford til Oslo og Nord-Europa, må vi se det som en del av US-NATO-EUs systematiske forsøk på å svekke Russland og i neste omgang Kina. USA har vedtatt planer får å dele opp Russland i 7 til 20 stater, slik at deres flernasjonale selskaper kan få tilgang til Russlands enorme ressurser, som olje, gass og mineraler.
Krigens i Ukraina har flere årsaker, NATOs utvidelse til Russlands grenser, forsøk på å få Ukraina med i NATO og Ukrainas krig mot egen russisk befolkning. Når Sovjetunionen ble Russland og Warszawapakten ble oppløst, skulle NATO også bli nedlagt. I stedet skulle US-NATO-EU gått med på Russlands forslag om en all-europeisk sikkerhetsordning. En slik plan var sjølsagt i strid med den vestlige imperialismen. En all-europeisk sikkerhets-ordning vil utvilsomt ført til at konflikten i Ukraina ville bli løst med diplomati.
Ukraina har i dag et fascistregime, spesielt etter det amerikansk styrte kuppet som avsatt den lovlig valgte presidenten i 2014. Det kriminelle CIA har vært i ukrainsk område siden 1950-tallet i samarbeid med fascistiske grupper med bakgrunn i krigsforbryteren Bandera, som samarbeidet med de tyske okkupantene og utførte drap på titusenvis av jøder, polakker, ukrainere og russere. Når Sovjetunionen ble delt i flere sjølstendige stater, ble det utført et dårlig politisk håndverk fra president Jeltsin og hans folk. Mest åpenbart er det at Krim skulle vært tilbake i Russland. Et annet problem var millioner av etniske russere som levde i Ukraina, som spesielt fascistene vil jage ut av landet. Den tidligere statsministeren og straffedømte Julia Tymoszenko uttalte at alle russere skal ut av Ukraina, om nødvendig skal de drepes med atomvåpen. De fascistiske partiene har begrenset oppslutning i meningsmålinger, men de har kontroll med både militæret og rettsapparatet. President Zelensky må vise hensyn til deres politiske krav, ved å forby politiske partier, russisk kultur og språk og omfattende angrep velferd og faglige rettigheter.
Russlands militæraksjon i 2022 var en nødvendighet for å stoppe de fascistiske styrkene som allerede hadde drept mer enn 14.000 etiske russere i Donbassområde. Vladimir Putin, Russland redningsmann etter de ødeleggende 1990-årene, hadde ikke noe valg. Russlands mål er å redde den russiske befolkningen og fjerne de fascistiske militæravdelinger og partiorganisasjoner. Angrepene på etniske russere startet etter kuppet i 2014 og det ble en borgerkrig. Russerne i Donbass organiserte militær motstand og opprettet to uavhengige stater, som ville bli en del av den russiske føderasjon.
I dag er krigen i Ukraina mellom US-NATO-EU med bruk av ukrainske tropper og stort innslag av militære og utstyr fra USA og NATO-landene. Den ukrainske presidenten Zelensky etterspør om stadig mer våpen, men sannheten er at 70 % av våpnene fra US-NATO-EU, inkludert Norge, aldri kommer fra til frontene. De havner i hendene på oligarkene og politikere, – deretter på det internasjonale våpenmarkedet. Det meste av den økonomiske støtten går i lommene til de samme korrupte oligarkene og politikere. Med bakgrunn i den informasjonen vi får fra blant annet amerikanske kilder, er det ingen tvil om at denne krigen kunne vært unngått hvis Ukraina og deres vestlige støttespillere hadde akseptert Minsk-avtalene, som Russland ga sin fulle støtte.
Det er ingen tvil om at det er US-NATO-EU som er hovedansvarlig for krigen i Ukraina. Norske media, som NATO-senderen på Marienlyst, feilinformerer det norsk folk daglige med sine løgner om hva som skjer. Alle norske politikere pøser ut penger og dødelig våpen til fascistregime i Ukraina, som bli brukt til å slakte sivilbefolkningen i eget land, fordi de snakker russisk. Det er ingen i US-NATO-EU som har anstendighet til å finne fram til sannheten. Det foreligger en rekke initiativ til fredsforhandlinger, som er avvist av Ukraina og US-NATO-EU. Hvor er fredsnasjonen Norge?
Tilbake til krigsskipet i Oslofjorden som er våre allierte og skal sikre vår frihet og våre verdier. USS Gerald R. Ford skal etter koseoppholdet i Oslo opp langs norskekysten med sine atomladninger om bord. Det er utvilsomt en del av strategien mot den russiske føderasjon. Slike hangarskip er en utdatert krigsform, som det er forholdsvis lett å sette ut av spill med moderne hypersoniske raketter, som både Russland og Kina har.
Alle politikere i vårt land støtter bruk av enorme summer til militære fordi US-NATO-EU krever det av oss. Ingen stiller spørsmål om hva det norske militære blir brukt til, – rykker ut med tropper og fly når US-NATO-EU skal utføre sine imperialistiske krigsforbrytelser. Tiden er overmoderen for å se hva Norge er med på og bevege oss over på den rette siden av historien. Norge må ut av NATO, kaste ut fremmede tropper på baser i Norge og kartlegge CIAs virksomhet i Norge.
Vårt land er i en mørk situasjon med politikere uten kunnskap og vilje til å forstå hva ondskapens empire fører til. Jeg kjenner godt til situasjonen i Libya som hadde en solid velferdsstat og norsk terrorbombing basert på løgner som et enstemmig Storting aksepterte. Hvem stjal 44 tonn med gull fra Libya? Svaret er US-NATO-EU. Jeg har fortsatt kontakt med faglige og politiske venner som lever i elendigheten vi har skapt i Libya.
Norge er med i NATO, så vi er i krig med Russland. Det er en skam å være norsk.
Olav Boye er tidligere generalsekretær i Internasjonale Grafiske Føderasjon.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Hva burde norske politikere ha lært av Vinterkrigen? /Refusert eller sensurert?
Av Lars Birkelund - 28. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/hva-burde-norske-politikere-ha-laert-av-vinterkrigen-refusert-eller-sensurert/
Denne artikkelen ble refusert av NRK Ytring, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Bergens Tidende, Nettavisen og Klassekampen. Eller ble den sensurert?1
Hva burde norske politikere ha lært av Vinterkrigen?
Hva har NATO gjort med Norge? Hva er NATO uten USA?
Mye tyder på at norske politikere tidligere, da Norge var nøytralt, før Norge ble med i NATO, hadde et mer realistisk syn på spillet mellom stormaktene. Det var noe som slo meg under arbeidet med Krig, som bestilt?, om krigen i Ukraina og forhistorien til den. Da hadde ikke norske politikere dagens dualistiske syn på verden, som i sin enkelhet går ut på at visse stormakter, ‘våre’ stormakter, er mye bedre enn de andre. Tre eksempler som illustrerer det:
1. Da Frankrike og Storbritannia i 1938 inngikk München-avtalen med Hitlers Tyskland var utenriksminister Halvdan Koht overbevist om at Storbritannias hensikt med avtalen var å «snu de tyske aggresjons-planene mot Sovjetunionen». Dette fordi Storbritannia så på bolsjevismen som en større fare enn Hitler, og på fascistiske Tyskland og Italia som «den fremste skansen mot denne faren». Dette ifølge Egil Danielsens Norge – Sovjetunionen med undertittelen Norges utenrikspolitikk overfor Sovjetunionen 1917-40 (side 208). Koht tenkte konspiratorisk, som vi sier i dag. Hans overbevisning viser videre at muligheten for en konspirasjon mellom Hitler og Vestmaktene ikke kun var noe Stalin fantaserte om.
2. Like ‘konspiratoriske’ var Koht og andre norske politikere da de var utsatt for Storbritannia og Frankrikes press om å bli med på Vinterkrigen (30. november 1939 til 12. mars 1940), etter at Sovjet hadde invadert Finland. «Denne teorien – at bakgrunnen for Vestmaktenes ønskemål om gjennommarsj for sine styrker i Norge og Sverige ikke så meget var motivert av ønsket om å hjelpe Finland, som å få trukket Norge og Sverige inn i krigen på sin side – fikk etter hvert atskillig tilslutning både i regjeringen og i Stortinget» (Danielsen, s 231).
Koht var kanskje ikke like framsynt når det gjelder Norges forsvarspolitikk, men det er en annen diskusjon. Han var dessuten utenriksminister, ikke forsvarsminister. Men hans nøytralitetspolitikk ga ham seinere grunn til å konkludere med at det var bra for Vestmaktene at Norge og Sverige ikke fulgte deres råd. For da ville de alle ha kommet i krig med Sovjetunionen, i stedet for i den alliansen med unionen som fra sommeren 1941 skulle bli forutsetningen for seieren over Hitlers Tyskland. Det at mesteparten av presset mot Norge under og etter Vinterkrigen kom fra Vestmaktene førte til at faren for tysk angrep ble undervurdert, ifølge Danielsen (s 253).
3. Høyremannen Carl Joachim Hambro sa i 1950 at NATO-medlemskapet ville føre til at Norge ville få «en ledelse av vår utenrikspolitikk som ligger utenfor landet». Norge måtte derfor ha en «mistenksom aktpågivenhet også overfor våre allierte». AP-representanten Olav Oksvik sa omtrent samtidig at medlemskap i NATO ville føre til at Norge blir dratt inn i USAs kriger. Dette ifølge Oddbjørn Magne Melle, professor emeritus i historie, i Klassekampen 30. mars 2017.
1950 var året etter at Norge ble med i NATO og året da USA presset Norge og andre NATO-land til å bli med på krig mot Nord-Korea.
Det var Koht og andres «mistenksomme aktpågivenhet», eller konspirative tenkning, som sørget for at Norge unngikk krig med Sovjetrussland i 1939/40. I dag kan det argumenteres for at Norge er i krig med Russland grunnet mangel på nettopp det.
Sumner Welles, Franklin D Roosevelts utenriksminister, sa en gang til presidenten at Nicaraguas Anastasio Somoza García er en drittsekk. «Ja, men han er vår drittsekk», svarte Roosevelt om Somoza og dermed om et familiedynasti som styrte Nicaragua med hard hånd inntil sandinist-revolusjonen i 1979.
Er USA Norges drittsekk? I alle fall har de som styrer Norge dels lukket øynene for hva USA har gjort ute i verden og dels deltatt aktivt i uhyrlighetene. USA representerte det gode for Haakon Lie, Einar Gerhardsen og resten av AP-oligarkene, som Hans Olav Lahlum kaller dem i sin biografi om Lie. Og dermed gikk de ut ifra at det USA gjorde var godt, eller i det minste nødvendig for å opprettholde/øke USAs makt i verden. «Når det regner på presten drypper det på klokkeren», dvs oss, tenkte de kanskje. Derfor fant de ikke grunner til å interessere seg for hva som egentlig skjedde før og under for eksempel Koreakrigen og Vietnamkrigen. Av Lahlums bok går det likevel fram at Gerhardsen-regjeringen kjente til at USA intervenerte i Øst-Europa, altså i Sovjetunionens interessesfære, i strid med det som ble avtalt på Jalta i februar 1945:
«Det kan forekomme både paradoksalt og dobbeltmoralsk at Haakon Lie kritiserte Sovjetunionen for aktivitet i Vest-Europa, og samtidig selv ønsket et aktivt vestlig engasjement i Øst-Europa (…) Forskjellen synes for Lie å ha vært den enkle todelingen mellom demokrati og diktatur, som øst- vest-konflikten for ham raskt utviklet seg til. Han fant det ikke bare akseptabelt, men også påkrevd, at mennesker i demokratiske land engasjerte seg for mennesker som levde under diktatur. Mens han motsatt vei så på det som et helt uakseptabelt at land med diktatur blandet seg inn og forsøkte å underminere demokratier» (side 334).
Denne mentaliteten, som går ut på at ‘vi’ har rett til å blande oss inn i andre land, mens de ikke har rett til å blande seg inn i våre land, lå også til grunn da NATO/EU-land støttet den særdeles omstridte maktovertagelsen i Ukraina i 2014, da en folkevalgt president så seg nødt til å rømme landet. Også norske politikere støttet dette, til tross for at de visste det kunne føre til opprør på Krim og i Donbass og dermed fare for krig.
Hvor har det blitt av aktpågivenheten, når man ser den lange rekken av kriger, statskupp og annet USA har dratt Norge inn i, om ikke alltid aktivt, så i hvert fall uten å protestere mot USA? Ville Kohts generasjon av politikere ha gått inn for å levere våpen til Ukraina eller ville de, som politikerne i et stort flertall av verdens land, latt være å gjøre det? Det skal riktignok sies at Norge leverte en del våpen til Finland under Vinterkrigen. Men det skjedde i hemmelighet, mens dagens norske politikere skryter av at de leverer våpen til Ukraina.
Det er ikke vanskelig å forstå at norske politikere var blendet av USA etter andre verdenskrig, da landet var på høyden, uskadet og styrket ut av krigen, preget av virkelyst og framtidstro, med en ung og vital befolkning. USA sto da alene for halvparten av verdens bruttonasjonalprodukt (nå under en fjerdedel) og må ha fortonet seg som sjølve FREMTIDEN for mange. Og hvem vil ikke være med på vinnerlaget?
Men: dette er ikke det samme som at det var lurt å bli med i NATO. Mange land har klart seg godt uten. I alle fall er det langt vanskeligere å fatte hvorfor norske politikere de seinere åra har knyttet Norge enda tettere til USA, mens USA nærmest faller fra hverandre og mens USAs makt, anseelse og innflytelse i verden er synkende.
Det fantes i høyeste grad også opportunistiske grunner til at Norge ble med i NATO, som den såkalte Marshallhjelpen, og som det at AP ønsket å bruke USA/NATO til å bekjempe hjemlige politiske konkurrenter, nemlig NKP. De fleste syntes at det var bra bruk av USA/NATO. Men er det redelig å drive hjemlig politisk kamp på den måten? Svenskene syntes ikke det, som Knut Einar Eriksen viser i DNA og NATO fra 1972. Historien har vist oss at Sverige klarte å bekjempe ‘sine’ kommunister uten hjelp av NATO.
Det at USA er beskyttet av hav i øst og vest, av vennligsinnede/ikke-fiendtlige land i nord og sør og en mengde med våpen og baser rundt i verden som ikke har historisk sidestykke, har ført til at USA farefritt og ustraffet har kunnet føre krig på andre lands territorier, i alle fall siden slutten av 1800-tallet. Og siden 1950 har altså Norge og andre NATO-land blitt dratt med i USAs kriger.
Hva er NATO uten USA? Ungarns president Viktor Orban foreslo for et par måneder siden at Europa, etter at krigen i Ukraina tar slutt, bør danne en forsvarsallianse uten USA. Det høres ut som en bedre ide enn NATO. For Europa bør sannelig være i stand til å forsvare seg mot Russland, uten USAs hjelp, i den grad Russland er farligere enn Europa sjøl er. Og USA er som nevnt beskyttet både av geografi og annet. Dermed bør oppløsning av NATO eller det at USA trekker seg ut av NATO være en vinn-vinn-situasjon, både bra for USA, Europa og verden. Ja, noen har sagt at USA bør benytte anledningen (det at USAs innflytelse i verden svekkes), til å justere sine ambisjoner, nøye seg med å kontrollere hele Amerika fra nord til sør, ikke hele verden.
Jeg mener å ha vist at NATO-medlemskapet har ført til at norske politikere har mistet sin aktpågivenhet, ansvarlighet og realitetssans. Og nå har alliansen med USA ført til det den skulle forhindre, nemlig krig i Europa. Mange nekter riktignok for den sammenhengen. Men det som er sikkert er A. at NATO ikke var nødt til å utvide etter den kalde krigen og at utvidelsene skjedde i strid både med løfter til Russland og mange advarsler både fra Russland og ansvarlige, kompetente røster i Vesten. B. at NATO/EU-land heller ikke var nødt til å støtte kuppet/revolusjonen i Ukraina i 2014. Men de gjorde det til tross for at de var klar over farene.
__________________________________
1. Normalt sender jeg ikke artikler til mer enn et eller to medier. Det at jeg sendte denne artikkelen til så mange skyldtes for det første at jeg ønsket å få et indisium på at det dreier seg om sensur, noe jeg fikk i og med at alle refuserte artikkelen. For det andre fordi jeg mener at temaet er viktig, et tema som meg bekjent ikke har blitt behandlet, noe som også tyder på at det er tabu. Og sensur henger nært sammen med hva som er tabu, dvs det man ikke snakker om. Faktiske tilfeller av at norske myndigheter har fått mediene til å tie om visse saker viser jeg i Krig, som bestilt? https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
Hva konkret førte til at denne artikkelen ble refusert/sensurert? Jeg tror min påvisning av at det finnes positive sider ved det å tenke konspirativt kan ha gjort utslaget, i tillegg til at temaet i seg sjøl er følsomt. Man skal rett og slett ikke si at det finnes noe positivt over hodet med konspirativ tenking, til tross for at det lages nye konspirasjoner eller sammensvergelser hele tiden og at det å avsløre slikt er medienes viktigste oppgave.
Jeg kjenner til et tilfelle der en skribent, Lars Audun Bråten, måtte akseptere å skrive «ubekreftede påstander» istedenfor «konspirasjonsteorier». Det er også en form for sensur. Først da ville Nettavisen publisere hans kommentar om norske mediers behandling av Julian Assange. En rekke andre medier refuserte kommentaren hans. Den ikke-uttalte ‘moralen’ i Norge synes å være at det er greit å beskylde for eksempel Steigan.no og russiske medier for å komme med konspirasjonsteorier, men ikke at man sier det samme om ‘seriøse’ medier (les de mediene som i virkeligheten er myndighetenes talerør eller propagandaorganer). Men ‘seriøse’ medier fremmer i høyeste grad også konspirasjonsteorier, som ‘Russiagate’ og at det at Russland sprengte sine egne gassrørledninger.
Det å bli refusert er naturligvis ikke det samme som å bli sensurert. Men de gangene jeg har blitt publisert av mediene jeg nevner innledningsvis, har artiklene som regel blitt forkortet, av redaksjonen eller redaksjonen i samarbeid med meg. Jeg hadde akseptert forkortelse også av denne artikkelen, som inneholder et par bitemaer jeg lett kunne ha kuttet ut.
Jeg påstår sjølsagt ikke at alt jeg skriver fortjener å bli publisert. Men iblant tør jeg påstå at jeg kommer med noe som er tilnærmet unikt, som i dette tilfellet. Og hva når det er visse temaer, fakta og vinklinger som mediene ikke vil ta opp uansett skribent? Det er noe jeg har erfart ved flere tilfeller, som da TV 2 i 2021 sa at de ikke ville ha noe tilsvar fra hverken meg eller andre til visse påstander fra TV 2s ‘Russland-ekspert’ Øystein Bogen. Det førte til at Terje Alnes og jeg gjennomførte denne faktasjekken: