Nyhetsbrev steigan.no 28.02.2024
«Endring i straffeloven kan ramme kritiske ytringer mot NATO»
Britiske bønder rasler med høygaflene
Habilitet er i vinden, men WHO og medisinske tilsynsmyndigheter går klar
Ukrainas militære etterretningssjef sier Navalny døde av blodpropp
Propaganda gjennom 100 år, hjemme og ute. Del 1.
En beretning om to dødsfall
Av Alan MacLeod - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/en-beretning-om-to-dodsfall/
En ny MintPress News-studie av mediedekninga av dødsfallene til den amerikanske journalisten og kommentatoren Gonzalo Lira og den russiske politiske lederen Alexey Navalny har avdekket at den etablerte amerikanske pressen i overveldende grad ignorerte førstnevnte og fokuserte på sistnevnte. New York Times, Washington Post, ABC News, Fox News og CNN kjørte til sammen 731 segmenter på Navalny mellom 16. februar og 22. februar, sammenlignet med bare ett på Lira siden hans død 12. januar, kanskje fordi en var en vestlig støttet figur som døde i hendene på en offisiell fiendestat, mens den andre var en pro-russisk stemme som møtte sitt endelikt i hendene på den ukrainske regjeringen. Vi bringer et utdrag av denne artikkelen.
Døgn-døgn-dekning vs radiostillhet
MintPress gjennomførte en kvantitativ analyse av mediedekningen av to politiske personer som nylig døde i fengsel: Alexey Navalny og Gonzalo Lira. Begge var kontroversielle karakterer og kritikere av regjeringene som fengslet dem. Begge døde under mistenkelige omstendigheter (familiene deres hevder begge at de faktisk ble myrdet). Og begge døde de siste seks ukene, Navalny i februar og Lira i januar. En avgjørende forskjell i historiene deres er imidlertid at Navaln omkom i en arktisk straffekoloni etter å ha blitt arrestert i Russland (en fiendestat), mens Liras liv endte i et ukrainsk fengsel, forlatt av den pro-Kievske regjeringen i Washington, DC.
Studien sammenlignet dekningen av Navalnys og Liras død i fem ledende mediekanaler: New York Times, Washington Post, ABC News, Fox News og CNN. Disse mediekanalene ble valgt for deres rekkevidde og innflytelse, og sammen kan de på en rimelig måte sies å representere MSMs mediespekter som helhet. Dataene ble samlet ved hjelp av Dow Jones Factiva nyhetsdatabase og søk på nettsidene til nyhetsorganisasjonene. Denne studien tar ingen stilling til spørsmålet om Navalny, Lira eller krigen mellom Russland og Ukraina.
Totalt kjørte de fem kanalene til sammen 731 artikler eller segmenter som diskuterte eller omtalte Navalnys død, inkludert 151 fra Times, 75 fra The Post, 177 fra ABC, 215 fra Fox og 113 fra CNN. Dette betyr at hver organisasjon som ble studert kjørte mer enn ett stykke i timen.
Denne mediestormen står i sterk kontrast til Lira-saken, der hele den korporative mediedekninga av hans død kokte ned til en enkelt Fox News-artikkel. Dessuten beskrev den aktuelle artikkelen ham som «en spreder av pro-russisk propaganda» i overskriften, informerte ikke leserne om at det var noe mistenkelig ved hans død, og så ut til å gjøre sitt beste for å rettferdiggjøre behandlingen hans i artikkelen. Bortsett fra det var det radiostillhet.
Det er kanskje forståelig at Navalnys død ble dekket i mye større detalj enn Liras. Navalny var en politisk leder kjent over hele Russland og verden som døde bare uker før landets presidentvalg.
Likevel var Lira langt fra ukjent. Nyhetsanker Tucker Carlson, for eksempel, viet et helt show til fengslingen hans, mens høyprofilerte personer som Twitter-eier Elon Musk tok opp saken hans. Utenriksdepartementets talsperson Matthew Miller har gjentatte ganger blitt spurt om Liras sak og har unnlatt å gi konkrete svar. Som en amerikaner bosatt i Ukraina som tok en pro-russisk linje på invasjonen, bygde Lira opp en følge av hundretusenvis av mennesker på mange sosiale medieplattformer.
Som en amerikansk statsborger som døde mens han var i varetekt hos en regjering som USA har gitt titalls milliarder dollar i bistand til, kan det hevdes at Liras sak er spesielt bemerkelsesverdig for et amerikansk publikum og bør vies spesiell oppmerksomhet. Dessuten døde Lira mer enn én måned før Navalny, noe som betyr at studien sammenligner mer enn 40 dager med Lira-dekning med bare seks dager med dekning av Navalnys død, noe som gjør forskjellen desto mer åpenbar.
En fortelling om to dødsfall
Alexey Navalny var en advokat, aktivist og leder av opposisjonspartiet Russland i fremtiden. En krass kritiker av president Vladimir Putin, som for mange, spesielt i Vesten, ble et symbol på kampen for menneskerettigheter og demokrati i Russland. I 2021 ga han ut en dokumentarfilm som påsto at Putin bygde et enormt palass på 1 milliard dollar ved Svartehavet for seg selv.
Navalny fikk mange fiender og ble angivelig forgiftet i 2020. Selv om de fleste i Vesten tror Kreml sto bak hendelsen, er ikke dette et vanlig syn i Russland. Etter at han kom tilbake fra Tyskland for medisinsk behandling i januar 2021, ble han fengslet. På. 16. februar 2024 døde han i den beryktede Polarulv-straffeleiren lengst nord i Russland.
«Vladimir Putin drepte mannen min», sa Navalnys kone, Yulia, i en uttalelse, og la til: «Det viktigste vi kan gjøre for Alexey og for oss selv er å fortsette å kjempe mer desperat og hardere enn før».
Vestlige ledere er stort sett av samme oppfatning. President Joe Biden sa at selv om detaljene fortsatt er uklare, «er det ingen tvil om at Navalnys død var en konsekvens av noe Putin og kjeltringene hans gjorde». Den latviske presidenten Edgars Rinkēvičs sa at han ble «brutalt myrdet av Kreml». «Det er et faktum, og det er noe man bør vite om den sanne naturen til Russlands nåværende regime», la han til.
Andre politikere var mer forsiktige. «Hvorfor haster dette med å anklage noen»? spurte Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva (Lula). «Hvis dødsfallet er under mistanke, må vi først gjennomføre en etterforskning for å finne ut hvorfor denne personen døde», sa han.
Til tross for Lulas advarsel, tar vestlige nasjoner allerede tiltak mot Russland. Både USA og Storbritannia har annonsert nye runder med «omfattende sanksjoner» mot Moskva, selv om det er langt fra klart i hvilken grad tidligere sanksjoner faktisk skader Russland.
Selv om han nøt et godt rykte i Vesten var Navalny en kontroversiell karakter i hjemlandet. Tidligere i sin politiske karriere var han en fremtredende leder i fremmedfiendtlige, høyreekstreme marsjer. Han dukket også opp i en politisk video der han beskrev det muslimske folket i Nord-Kaukasus som et «angrep av kakerlakker». Mens insekter kan drepes med en tøffel, i tilfelle av menneskelige angrep, «anbefaler jeg en pistol», sa han før han lot som om han skjøt noen. Ifølge en meningsmåling fra 2023 hadde bare 9 % av russerne et positivt syn på ham, sammenlignet med 57 % som ikke bifalt hans aktiviteter.
Les resten av artikkelen her.
Les mer om Gonzalo Lira.
Seierens Janusansikt
Av George Chabert - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/seierens-janusansikt/
I Tucker Carlsons intervju med Vladimir Putin, sa den russiske presidenten at Russland ville akseptere det om NATO-landene fortsatte å sende instruktører og «leiesoldater» til krigen. Men hvis de sendte sine egne soldater under eget flagg, ville krigen endre seg. Under en tidligere anledning – da den franske presidenten sto bare noen få meter unna Putin – sa den russiske presidenten at han var klar over at NATOs samlede styrke var langt større enn Russlands. Hvis Ukraina ble medlem av NATO og deretter forsøkte å gjenerobre Krimhalvøya, ville det bety krig mellom NATO og Russland takket være alliansens artikkel 5. Presidenten henviste da til Russlands atomarsenal og konkluderte med å si at NATO-lederne knapt ville ha tid til å aktivere artikkel 5 før de ble tilintetgjort. «Det vil nok ikke bli en vinner».
Emmanuel Macrons nylige uttalelse om at man ikke kan utelukke tilstedeværelsen av NATO-soldater i Ukraina for å bekjempe russiske soldater kan ses som en direkte henvisning til Putins advarsel. Men det betyr på ingen måte at den franske presidenten, og enda mindre USA, vurderer en direkte krig mot Russland.
Russland er et stort og mektig land, både militært og ikke minst industrielt. Russere har i århundrer kjempet mot mektige inntrengere som Napoleon og Hitler, og vant mot begge, slik Donald Trump nylig påpekte. Sjansen for å tvinge Russland ned på kne slik USA og EU gjorde med Irak eller Libya er lik null. Dermed er det beste å gradvis lamme Russland med sanksjoner og gjennom en langvarig geriljakrig.
Og her kommer Ukrainakrigen inn i bildet. Først gjorde USA og EU Ukrainakrigen uunngåelig. Det mest kjente trekket kom fra Boris Johnson, som hindret Ukraina i å undertegne fredsavtalen med Russland, som ble spikret sammen i Istanbul i 2022. Det ble krig, men krigen gikk ikke som forventet.
Russerne angrep ikke Ukraina slik USA vanligvis driver sine kriger. Det ble ingen massiv bombing av Kyiv med utallige sivile ofre. Heller ingen massakre, som USA er så beryktet for. Tvert imot, de russiske styrkene prøvde å unngå sivile tap. Etter to år med krig går livet i Kyiv så å si som normalt, og EU-ledere kan trygt ta toget i førsteklasse helt til Kiev Passazhirskly togstasjonen og spasere i byens beste gater.
Hvis krigen snart avsluttes uten et blodbad, vil ukrainerne, selv uten de østlige områdene som tradisjonelt tilhører Russland, kunne forsone seg med russerne. Russland ville komme ut forsterket hjemme og fremstå for verden som en fremragende stormakt. Dette ville være et totalt nederlag for EU og USA. Det er denne katastrofen Emmanuell Macron nå prøver å forhindre. Derfor er det viktig å true med eskalering av krigen, om ikke med NATO-soldater i fronten – hvilken EU-leder vil tørre å selge hjemme døden til tusenvis av egne soldater? – men med forsyning av langdistansemissiler som kan nå dypt inn i Russlands hjerte. Håpet er å provosere russerne til et blodig angrep mot Kyiv.
Det virkelige alternativet vi står overfor i dag er ikke den tredje verdenskrigen eller Russlands nederlag. Begge er svært usannsynlige. Alternativet er om krigen i Ukraina avsluttes enkelt og greit med nederlaget til Kiev-regimet eller med et blodbad. Det siste ville være en seier for EU og USA.
«Endring i straffeloven kan ramme kritiske ytringer mot NATO»
Av Pål Steigan - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/endring-i-straffeloven-kan-ramme-kritiske-ytringer-mot-nato/
Det ble avholdt en høring i Stortinget 27. februar 2024 om endringer i straffeloven mv. (påvirkning fra fremmed etterretning) Prop. 42 L (2023–2024).
På spørsmål fra Venstres representant om dette forslaget vil kunne ramme kritiske ytringer mot for eksempel NATO på Facebook svarte Vidar Strømme, fagdirektør for Norges Institusjon for Menneskerettigheter at ja, det vil det kunne:
På nettsida til regjeringa står det:
Regjeringen vil kriminalisere skadelige påvirkningsoperasjoner i Norge
PST og E-tjenesten har i sine trusselvurderinger over flere år fremhevet fremmede staters påvirkningsoperasjoner som en alvorlig trussel mot Norge. Regjeringen fremmer nå et lovforslag som vil gjøre det straffbart å bidra i påvirkningsoperasjoner på vegne av utenlandsk etterretning.
Regjeringen foreslår å gjøre det straffbart å bidra på vegne av eller etter avtale med en fremmed etterretningsaktør i virksomhet som har til formål å påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelsen, og som kan skade betydelige samfunnsinteresser.
– Vi trenger nye verktøy for å sikre oss mot informasjonskrigen. For et drøyt år siden la vi frem forslag om å gi PST flere hjemler til å søke i og lagre informasjon fra åpne kilder for å forebygge fremmed etterretning og terror. Nå foreslår regjeringen altså nye lovbestemmelser som vil gi PST mulighet til å oppdage flere saker som kan skade Norge, sier justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp).
Regjeringen foreslår at PST skal kunne bruke skjulte tvangsmidler, slik at PST kan forebygge, men også oppdage og straffeforfølge påvirkningsoperasjoner som kan skade Norge.
Enhver som ikke er født i går skjønner at dette betyr at PST ikke bare får fullmakt til å drive omfattende overvåking av det politiske ordskiftet i Norge, men også får fullmakt til å gripe inn med tvangsmidler mot fok som ytrer seg mot for eksempel NATO eller kriger Norge deltar i.
Dette kom da også klart fram gjennom høringa i Stortinget som kan sees i sin helhet her:
Åpen høring i Stortingets justiskomité tirsdag 27. februar 2024 kl. 10.30
Dette føyer seg inn i den raske utviklinga i retning av et totalitært samfunn som vi ser i alle vestlige land. Samspillet mellom etterretningsorganisasjonene, mediene og de teknologiske gigantene retter seg inn mot å kneble demokratiet og ytringsfriheten. Og nå går det fort unna.
Britiske bønder rasler med høygaflene
Av leserinnlegg - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/britiske-bonder-rasler-med-hoygaflene/
Vi er ikke så forskjellige akkurat nå. Vi i Europas land. Vi lever faktisk i den samme verdensdel, med de samme globalistiske agendaene som forsøkes tredd nedover hodene på oss.
Av Lene.
Bønder, og andre som støtter dem, over hele Europa reagerer og samler seg i protest mot de storkapitalistiske, endimensjonale og inhumane krefter som er satt i sving.
Du kan lese mer om disse kreftene som er i ferd med å samle seg, på nettsidene til PFFA (The People’s Food and Farming Alliances). De skriver følgende til sine landsmenn:
Britisk jordbruk er under angrep. Og det betyr at også du er det. Bønder over hele Storbritannia er en viktig del av det å opprettholde vår matsuverenitet. Bonden trenger deg! Og du trenger bonden din! Bli med oss for å lære mer om hva bøndene står overfor, og løsningene vi jobber med. Hvis du ikke er sikker på hva som er galskapen rundt bøndene akkurat nå, så vil denne videoen gi deg et lite innblikk.
Og for mer informasjon om hva Sainsbury’s og lignende matvarekjeder har planlagt for oss, her er en flott artikkel av Sally Beck:
Her kan du blant annet lese om at over 2000 engelske bønder har godtatt Defra-penger for å forlate gårdene sine. Det står også litt om de store matvarekjedene. Sainsbury’s dyrker grønnsaker hydroponisk og planlegger en kunstig kjøtt-fremtid for oss, der ekte kjøtt kan ende opp som et luksus produkt. Dette til tross for at de fleste ernæringsterapeuter vet at å tilføre kroppen vår næringsrik mat av god kvalitet, er en av de beste måtene vi kan ta vare på oss selv og helsen vår.
PFFA satser stort på nettverksbygging. En av de enkleste måtene vi kan få tilgang til sunn kvalitetsmat er fra lokale produsenter og gårdbrukere i området vårt. I Storbritannia introduseres i disse dager flere for hva som kalles Open Food Network. Dette nettverket er dannet for å hjelpe forbrukerne med å finne lokale alternativer å handle fra – eller hjelpe deg som har noe å selge, og som ønsker å benytte alternativer salgskanaler til storkapitalismens menasjeri. Se link til Open food network her:
https://about.openfoodnetwork.org.uk/
Stadig flere ser seg om etter lokale gård og butikk alternativer til de store kjedene, og stadig flere velger også å bli medlem i såkalte fellesgård-jordbruks-prosjekter. Det dukker stadig opp flere av dem over hele Storbritannia.
PFFA oppfordrer også å sette av litt tid til å se denne videoen som Rachel Mathews fra Colchester Watch har satt sammen. Det er en video som blant annet setter matsikkerhet og krisen i jordbruksnæringen inn i en større kontekst:
Les mer på steigan.no om bondeopprør
Habilitet er i vinden, men WHO og medisinske tilsynsmyndigheter går klar
Av Julia Schreiner Benito - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/habilitet-er-i-vinden-men-who-og-medisinske-tilsynsmyndigheter-gar-klar/
Habilitet: I dag offentliggjør Stortinget sin innstilling om berørte politikere. Hva om de også kikket til internasjonale tilsynsorganer for legemidler og til WHO?
Kan du huske en offentlig debatt om medisinske enheter og habilitet? Erindrer du at våre stortingspolitikere krevde den samme habilitet av slike som av maktorganer forøvrig?
Har du minner om at politikerne sa “et kontrollorgan kan ikke både føre tilsyn med en industri og samtidig finansieres av den samme industrien”?
Hørte du noen gang fra våre politikere at et legemiddelselskap ikke selv bør få designe, utføre, hemmeligholde, tolke og presentere forskningen på egne legemidler?
At Faktisk.no ikke kan eies av de medier den er satt til å faktasjekke?
Ikke jeg heller.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har konkludert i habilitetsakene til Erna Solberg, Anette Trettebergstuen, Ola Borten Moe, og Anniken Huitfeldt. Komiteen har jobbet siden i fjor sommer med saken, og innstillingen i sakene bli offentliggjort i morgen. Tenk om de så kunne brukt sine ressurser til å vurdere habilitet i et større bilde.
Vi flagger habilitet… til en grense
I “verdens beste demokrati” flagger vi habilitet som en kjerneverdi, så hvorfor gjelder ikke denne verdien for maktorganer som direkte griper inn i vår hverdag? Så og si all medisinsk forskning finansieres av industrien selv og tidsskriftene som publiserer studiene er finansiert av denne. Legg til at finansieringen til WHO og tilsynsmyndigheter i største grad er privat.
Havresekken er så tung at bukken knapt kan bære den!
Et røre av private og offentlige penger
CEPI – Coalition for Epidemic Preparedness Innovations – ble grunnlagt i 2016 i Davos av World Economic Forum, Gates Foundation, den norske og indiske regjering og fondet Wellcome. Erna Solberg er CEPIs “gudmor”, og dets hovedkontor ligger i Oslo. Norge er det medlemslandet som har sponset CEPI mest, i 2023 med over 400 millioner dollar.
Gode vaksiner redder liv, men det kan ikke være opptil produsenten av vaksinen å vurdere om den er god nok.
Det uttalte målet med arbeidet i CEPI – WHO, WEF og Gates Foundation er å utvikle vaksiner. CEPIs forretningsplanen fra 2016 er altså et samarbeid mellom regjeringer og private fond. Kort sagt er modellen å overføre milliarder av offentlige penger når smittsomme sykdommer rammer menneskeheten.
Gode vaksiner redder liv, men det kan ikke være opptil produsenten av vaksinen å vurdere om den er god nok. Vaksiner er storindustri.
Donasjoner ikledd filantropi
Når legemiddelindustri ikler seg filantropisk kappe og skal “redde menneskene”, bør politikere som flagger habilitet våkne. Eller stoler de på at legemiddelselskapet GlaxoSmithKline utelukkende hadde helse for øyet da de i 1995 kjøpte seg inn i fondet Wellcome?
De bør spørre hva milliardene til den private, ikke-folkevalgte klubben World Economic Forum WEF har med forskning på helse å gjøre. Og hvor er de edle stemmene når FN inngår partnerskap med rikmannsklubben WEF?
Den som betaler middagen påvirker selvfølgelig menyen.
Habilitet er ikke hokus pokus
I rettslig forstand betyr «inhabilitet» at det finnes omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til en persons eller institusjons objektivitet.
Hvis slike forhold foreligger, forutsetter reglene om habilitet at vedkommende person eller enhet ikke skal delta i behandlingen og i avgjørelsen av den konkrete saken.
Så hvor er habilitetsspørsmålet når private millioner strømmer til offentlige aktører? Den som betaler middagen påvirker selvfølgelig menyen. Hvordan kan tilsynsmyndigheter som CDC, FDA og EMA finansieres av industri generelt og den industri de er satt til å kontrollere spesielt?
Bill og Melinda Gates Foundation (BMGF) har donert $ 187.8 millioner til Centers for Disease Control Foundation (CDC) fra år 2000. BMGF har egeninteresser i vaksineindustrien og har donert over $ 17 millioner til Pfizer, som fondet har aksjer i. Så vel som andre farmasøytiske selskaper, som BioNTech, Pfizers partner for deres Covid-19-vaksine.
CDC har også patenter, hvorav mange i teknologi som utvikler eller produserer vaksiner. Bedrifter kan lisensiere denne teknologien og betale royalties til CDC.
Royalties til NIH – National Institutes of Health, CDC og FDA – Food and Drug Administration – i 2021 var på ca. 120 millioner dollar, omtrent dobbelt så mye som året før.
Statens legemiddelverk er underlagt internasjonale kontrollmyndigheter
Her hjemme arbeider Statens legemiddelverk i henhold til slike internasjonale “kontrollmyndigheter”. Praksis hos CDC, EMA og FDA er i stor grad praksis her hjemme. De fleste legemiddel godkjennes i det europeiske legemiddelsamarbeidet, som Legemiddelverket er en del av. Svært få legemidler godkjennes nasjonalt:
I 2021 ble det godkjent 92 legemidler til mennesker i sentral prosedyre. Legemiddelverket utredet cirka 6,5 prosent av disse.
Legemiddelverket er i hovedsak finansiert over statsbudsjettet, men kan beholde merinntekter utover inntektskravet. Merinntektene utgjør cirka 10 prosent av finansieringen og kommer fra oppdrag som legemiddelverket gjør for det europeiske legemiddelsamarbeidet (EMA), legemiddelindustrien og de regionale helseforetakene. Legemiddelverket krever også inn gebyrer og sektoravgifter fra legemiddelleverandører, grossister, apotek med flere.
Legemiddelindustrien står for ca. 85 prosent av finansieringen til EMA – European Medicines Agency, finner den uavhengige gravejournalisten Sonja Elijah. Elijah har avslørt en rekke av koblinger mellom EMA og industri og om dennes usannheter til publikum.
Når Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er ferdige i morgen, bør den jobbe videre med dette:
Åpenhet må være kjernen i alle beslutninger om anskaffelser, også i kriser.
Lag lovmessige kontrakter som regulerer pengestrømmer, og gjør dem offentlige.
Lag et offentlig register for all lobbyvirksomhet.
Kliniske tester for legemidler må offentliggjøres i sin helhet. De må tolkes og presenteres av uavhengige forskere.
Forby at kontrollorganer kan motta midler fra industrier den er satt til å kontrollere.
Brems svingdøren mellom farmasøytisk industri og tilsynsmyndigheter med karantenetid.
Gjør våre statsstøttede medier uavhengige av kapitalinteresser.
Skill eierskapet mellom media og faktasjekkerne – tilsyn for fakta bør ikke eies av mediene de sjekker.
Er jeg naiv i håpet om at habilitet er mer enn en verdi å flagge på en godværsdag?
Mer fra Hemali om habilitet
Maktmisbruk sprer seg som virus.
WHO trenger ikke spissfindig jus for mer makt, Norge vil uansett dilte.
Jusprofessor Morten Walløe Tvedt i Hemalipodden: – Manglende åpenhet og debatt setter demokratiet i fare.
Hemalis redaktør: – Hvorfor maser jeg om overnasjonal makt og kontroll igjen?
Advokat Marius Reikerås i Hemalipodden: – Da jeg så at WHO i 2018 brukte flere milliarder på reiser og hoteller enn på å bekjempe sykdommer, begynte jeg å grave. Jeg advarer mot WHOs økende makt over nasjonalstatene.
Mangeårige forsker hos WHO Astrid Stuckelberger: – WHO gikk fra å være rådgivende til instruerende.
Denne artikkelen ble publisert av hemali.
Ukrainas militære etterretningssjef sier Navalny døde av blodpropp
Av Dave DeCamp - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/ukrainas-militaere-etterretningssjef-sier-navalny-dode-av-blodpropp/
President Biden la skylden for Navalnys død på president Putin.
Anti-War, 26. februar 2024.
Kyrylo Budanov, sjefen for Ukrainas CIA-støttede militære etterretningstjeneste, sa søndag at den russiske opposisjonsfiguren Aleksej Navalny døde av blodpropp.
«Jeg skuffer deg muligens, men så vidt vi vet, døde han faktisk som følge av blodpropp. Og dette er mer eller mindre bekreftet,» sier Budanov ifølge Kyiv Post. «Dette var ikke kildebelagt fra internett, men dessverre, naturlige [årsaker].»
Ifølge Navalnys støttespillere sa dødsattesten utstedt av russiske myndigheter at han døde av «naturlige årsaker».
Navalny døde 47 år gammel mens han sonet en dom på 19 år i en straffekoloni i Sibir. Umiddelbart etter hans død la president Biden skylden på Russlands president Vladimir Putin.
«Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men det er ingen tvil om at Navalnys død var konsekvensen av noe Putin og hans bøller gjorde,» sa Biden.
Som svar på Navalnys død kunngjorde USA sanksjoner mot 500 Russland-relaterte mål. Det er uklart om tiltakene vil ha noen innvirkning på den russiske økonomien, siden USA allerede har innført et betydelig antall sanksjoner, og Russland tilpasser seg til ikke å være avhengig av det USA-ledede globale finanssystemet.
USA har ikke svart på eller uttalt seg om Gonzalo Lira, en amerikansk statsborger som nylig døde i et ukrainsk fengsel etter å ha blitt fengslet for sine politiske synspunkter. Liras siste kommunikasjon til sin advokat, sa at han kjempet mot et alvorlig tilfelle av lungebetennelse, som han sa først ble ignorert av ukrainske myndigheter. Faren sa at den amerikanske regjeringen ikke gjorde noe for å hjelpe sønnen.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
Ukraine Military Intelligence Chief Says Navalny Died of a Blood Clot
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Farvel Klassekampen!
Av leserinnlegg - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/farvel-klassekampen/
Av Joar Stegane.
Har vore tingar av «Klassekampen» frå fyrste nummer i 1969. Var med på dørsal av KK på Elvaneset i Fana. Og eg støtta KK i mange år. Ettersom KK fall gradvis over til høgre, og vart meir lik borgaravisene, gjekk eg over til å ha helgeabonnement og noko seinare berre ha laurdagsnummeret. Etter det siste, 24. februar i år, orkar eg ikkje å ha det heller lenger. Framsida til det siste Bokmagasinet var så villeiande, pent sagt, at eg hadde ikkje godt av det.
KK er ei av dei avisene som underslær m.a. følgjande:
1. Bakgrunnen for krigen i Ukraina.
2. Fascistiske høgrekrefter med USA-hjelp fekk i stand eit statskupp på Maidan.
3. Russland tok tilbake Krim (etter folkerøysting), for Russland ottast Ukraina som Nato-medlem med USA-basar m.a. på Krim.
4. Høgrekreftene i Kiev sette i gang ein krig mot sine eigne, dei russisktalande, i 2014 og drap 14.000.
5. Vesten, med USA i brodden, fører ein stråmannskrig mot Russland.
6. Mest alle media i Vesten, saman med det politiske og styrande etablissementet, jagar opp russofobien til nye høgder, så det blir ufjelgt å leve her i landet for oss som ser på dette med otte og avsky. Rett til meiningar har vi knapt. «Klassekampen» har avvist fleire innlegg.
Avisa Le Monde er no langt meir vitig og balansert og loddar djupare enn noko anna norsk medium. Eg vil òg vise til Oliver Stone and Peter Kusznick: «The Untold History of the United States». Deretter Terje Valen: «Verdas undertrykte folk og land reiser seg mot IMPERIET».
Avisa «Klassekampen» har vore ein viktig del av livet mitt, så det er vemodig å måtte kvitte seg med henne. Men sidan ho har vendt seg mot meg litt om senn, så vert ho til overs for meg mellom alle dei andre lettvinte borgaravisene rundt oss.
Og så slepp eg å plagast lenger med braanane og balsane.
KK burde vere så ærleg å skifte namn, for klassekampen finst ikkje der lenger.
Ha takk for meg!
Joar Stegane
Denne artikkelen er sendt inn som leserinnlegg i avisa Klassekampen. – Red.
Propaganda gjennom 100 år, hjemme og ute. Del 1.
Av Lars Birkelund - 28. februar 2024
https://steigan.no/2024/02/propaganda-gjennom-100-ar-hjemme-og-ute-del-1/
«Mediene ble NATO-våpen» – Gunnar Garbo om medienes dekning av NATO og Norges bombing av Jugoslavia i 1999.1
Det har blitt sagt at NRK var Norges viktigste nasjonsbygger, på den måten at det, da NRK oppsto, for første gang, gjennom radio, ble mulig å nå ut til hele det norske folk samtidig (de som ikke hadde radio samlet seg hos de som hadde radio). Det er naturlig å anta at det skapte en større grad av samhørighet. Slik styrket NRK ‘det norske’, den nasjonale enhetsfølelsen, samholdet, fra Lindesnes til Nordkapp.
Utbredelsen av radio skjedde dessuten omtrent samtidig med at telefon gradvis ble allemannseie, slik at folk også kunne ringe til hverandre fra landsdel til landsdel og prate om programmer de nettopp hadde hørt. De første telefonene kom riktignok i 1880, mer enn 40 år før radiosendinger ble innført. Men utbredelsen skjedde sakte. Antall telefon-abonnenter i Norge var i 1940 ikke høyere enn 150 000.
I 1960 startet NRK med regulære TV-sendinger, til å begynne med bare åtte timer i uka.
«Regulære radiosendinger i Norge ble startet i 1925 av det privateide selskapet Kringkastingsselskapet A/S. Dette var en forgjenger til Norsk rikskringkasting som ble etablert i 1933. NRK var eid og kontrollert av staten, og dets viktigste oppgave var fra starten å drive folkeopplysning». (Wikipedia).
I Diktatoren, Erling Borgens biografi om Haakon Lie, kommer det fram at Lie og AOF (Arbeidernes Opplysningsforbund) gikk til «frontal-angrep» på NRK fordi LOs formann fikk avslag på en forespørsel om å holde foredrag på radioen 1. mai 1932 (datoen viser at Borgen må ha ment Kringkastingsselskapet, NRKs forgjenger). Denne klagen skal ha ført fram i form av et «gjennombrudd for en direkte innflytelse på programinnholdet i Kringkastingen» og «de foreslåtte radiokåseriene kom i 1933». Fra og med samme år fikk også 1. mai-feiringene «bred dekning» på statskanalen. Og «samme høst ble Haakon Lie oppnevnt til medlem av Riksprogramrådet» (s 36).
Dette bidro naturligvis til ytterligere vekst for AP. I 1945 fikk AP flertall alene på Stortinget og i 1948 sikret de seg kringkastingssjefen for de neste 53 årene. I mellomtiden skal Lie, ifølge Hans Olav Lahlums biografi,2 ha avsluttet alle innlegg i sentralstyret med formuleringen: «Og forøvrig er det min mening at vi snart bør finne en partimann vi kan utnevne til kringkastingssjef».
Lahlum forteller videre at kirke og undervisningsminister Kåre Fostervoll sommeren 1948 ble innvilget avskjed fra regjeringen for å kunne søke stillingen som kringkastingssjef. Fostervoll forble kringkastingssjef til 1962. Hans etterfølgere ble også værende lenge i stillingen, rundt ti år. Og de hadde alle tilknytning til «AP-oligarkiet», som Lahlum kaller det. Dette inntil John G. Bernander (Høyre) ble sjef fra 2001 til 2007.
Det var ikke galt at AP med sin voksende oppslutning og, etter hvert, regjeringsmakt fikk innflytelse på statskanalen. Men poenget er å vise hvor viktig dette var for AP, som for andre, og at den voksende oppslutningen kom som følge av bedre tilgang til medier. Og at AP-ledelsen i neste omgang brukte sin mediemakt til å holde andre utenfor, som NATO-motstandere og andre kritikere av utenriks og forsvarspolitikken. Så også da Sosialistisk Folkeparti/SF ble dannet i 1961 (Sosialistisk Venstreparti/SV fra 1975). Da prøvde Haakon Lie å hindre at SF fikk delta i radio og TV-debatter før valget:
«Mens Sosialistisk Folkeparti arbeidet energisk for å bli representert under valgdebattene i radio og fjernsyn, kjempet Haakon Lie like hardnakket imot. På et avgjørende møte i NRK opptrådte Lie helt rabiat (…) Da Haakon Lie møtte Finn Gustavsen rett etter at NRK hadde tatt sin avgjørelse om deltakelse for SF, rettet en rasende partisekretær pekefingeren mot nesen hans og sa: lykke til i fjernsynet med det fjeset der».
«Fjesets»3 parti fikk 2,4% av stemmene, to stortingsrepresentanter og kom på vippen i det nye Stortinget.
I dette tilfellet var Lie altså motivert av å hindre at SF kom på radio og TV. Det lyktes han ikke med og AP mistet sitt flertall på Stortinget for all tid (synes det som) ved dette valget. Så valget ble skjebnesvangert. Det at SF kom «på vippen» i Stortinget med sine to representanter Finn Gustavsen og Asbjørn Holm (også et tidligere AP-medlem), medførte slutten på en epoke. Haakon Lie visste altså hva han gjorde da han prøvde å hindre Gustavsen tilgang til radio og TV-debattene.
Jeg trodde nærmest at jeg var den første som, for noen år siden, tok i bruk begrepet NATO-mediene. Men Kari Enholm gjorde det allerede i 1968, riktignok med en noe annen ordlyd, i boka Ja eller nei til NATO (redaktør Herbjørn Sørebø). Der omtaler hun norske mediers reaksjon på forsvarsplanen for 1964 til 68 som ble lagt fram i 1963: «NATO-pressa tok imot langtidsplanen med store overskrifter: ‘Klar tale om forsvaret’. ‘Positiv forsvarsinnstilling’. ‘Økte stående styrker i nord’. ‘Det norske forsvar tar sikte på en sterk konsentrasjon i Nord Norge’. ‘Helhjertet innsats innenfor forsvarsfellesskapet i NATO’».
Enholm i samme bok om NATOs felles informasjonstjeneste:
«Denne tjenesten blir styrt fra hovedkontoret til NATO. I alle NATO-land er det Atlanterhavs-komiteer som får offentlig støtte til å formidle informasjonene fra NATO videre. Alle vanlige hjelpemiddel er tatt til bruk, forteller NATO-håndboka, det gjelder presse, kino, radio, fjernsyn, trykksaker og mobile utstillinger. Folk som i kraft av sin stilling har innflytelse på opinionen, har deltatt i informasjons reiser til NATO-land, for en stor del støttet og finansiert av NATO». (side 124 og 125).
Kanskje ikke så rart at norske medier er ukritiske til NATO og så kritiske til Russland?
Persondyrkning regnes ikke blant de gode sosialdemokratiske verdiene, det er noe som forbindes med «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Men hva skal man kalle norske mediers omtale av Ukrainas president Volodomyr Zelensky og den ukritiske og til dels glansede omtalen av Jens Stoltenberg etter at han ble «sjef» for NATO? Det begynte til og med før han ble utnevnt, med daglige dekninger i nesten en uke fram til utnevnelsen 28. mars 2014. Norske journalister klarte ikke å skjule sin stolthet da det skjedde. Siden har det gått i overskrifter som dette: «Derfor stoler Obama på Stoltenberg. Tung politisk bakgrunn og mangeårig norsk lojalitet var viktig for at Jens Stoltenberg skulle bli NATOs neste generalsekretær» (NRK 29. mars 2014). «Hyllet som en rockestjerne i Kongressen» (Dagbladet 3. april 2019). «Rungende applaus for Jens Stoltenberg i Kongressen» (TV 2, 3. april 2019). Mer om dette i denne artikkelen:
Det er stor oppslutning om NATO i Norge, så det bør reflekteres i mediene, sies det. Men hadde oppslutningen blitt så stor uten medienes og politikernes promotering av NATO i 75 år? NRK og andre ledende norske medier er for det meste konservative, på den måten at de beskytter og bevarer det de har vært med på å skape (mye av det er riktignok bra), sammen med det politiske flertallet i Norge. Og det kommer klarest fram i utenrikspolitikken. Fiendskapet til Russland er dessverre blant det som norske medier, myndigheter og andre organisasjoner og institusjoner ønsker å beholde. Og derfor må fiendskapen dyrkes.
Det at mange norske journalister har gjennomgått kurs på Forsvarets Høyskole bidrar naturligvis mye til at mediene er som de er. Øystein Bogen er en av dem. Bogens Heimevernet-aktive far fortalte den unge Bogen at han var i Heimevernet for å trene «i tilfelle russerne kommer» (Putin og jeg, s 25) og at det påvirket ham på flere måter.
«Jo mer jeg leste, så og hørte om Sovjetunionen og den trusselen landet representerte, jo mer vokste avskyen for den ideologien det var bygget på (…) Med et slikt ubevisst konservativt sinnelag i bakgrunnen og inspirert av min fars hobby i Heimevernet, lå det litt i kortene at jeg kom til å søke meg mot Forsvaret når den tid kom» (s 26). Hele våren og sommeren 1988 lå jeg i hardtrening for å klare de fysiske opptakskravene til Befalskolen, eller aller helst Flyskolen, som var drømmen. Men faren min overbeviste meg om at jeg burde sikte høyere. Det fantes nemlig et sted i Forsvaret der det var vanskeligere å komme inn enn noe annet. En skole så hemmelig at selv informasjonsbrosjyren var pirrende kryptisk. Dette var en utdannelse for dem med språkøre, akademiske ferdigheter ut over det vanlige og selvdisiplin, sto det å lese» (s 27).
Journalister som allerede har vist at de fortjener Forsvarets gunst trenger neppe å gå gjennom så mange fysiske prøvelser som den unge Bogen (kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tok kurset vel 50 år gammel). Men slik kom i alle fall Øystein Bogen gjennom nåløyet til Forsvarets russiskkurs der det på side 29 i Putin og jeg sies at kursdeltagerne ble en del av «det utvidede forsvaret», en «språklig stay behind-gruppe» der man fikk følelsen av å tre inn i et «hemmelig brorskap», og: «Etter å ha bestått kurset fikk man eksklusivt medlemskap i en klubb, der selve ordet ‘kursant’ (avledet fra russisk) ville kunne åpne dører, ble det fortalt» (s 30).
Høyest henger altså høyskolens kurs i russisk, og Øystein Bogen forteller at han i denne perioden mot slutten av 1980-tallet så og si både drømte, spiste og drakk russiske gloser og grammatikk. Han var i villrede om hva han skulle gjøre etter kurset, bortsett fra at han gjerne ville få praktisert det russiske språket. Så han arbeidet noen år som tolk. Et møte med TV 2s Fredrik Græsvik på et serveringsted i Bergen i 1995 førte så til kontakt med TV 2, der Bogen har vært siden.
Øystein Bogen kom altså inn i sitt virke som journalist som følge av at han hadde gått kurset, ikke fordi han hadde et kall om å bli journalist, men med vissheten om at han hadde blitt del av noe særdeles opphøyet gjennom kurs ved Forsvarets Høyskole. En del av eliten.
Det at så mange toneangivende norske journalister og redaktører lar seg kurse av Forsvarets Høyskole er problematisk med tanke på at Forsvaret også er blant de institusjonene som indoktrinerer oss i tiltro til USA/NATO på den ene siden og frykt for Russland på den andre siden. Det vitner også om at journalistene ser på kursene som gunstige for karrierene sine og/eller at de ikke har noe imot å bli indoktrinert i det ortodokse synet på verden i Norge. Her en liste over både aktive, pensjonerte og avdøde journalister og redaktører. Den er neppe fullstendig:
Thor Gjermund Eriksen – kringkastingssjef NRK
Anders Giæver – politisk kommentator i VG
Øystein Bogen – utenriksreporter i TV2
Kristin Skogen Lund – konsernsjef i Schibsted
Frithjof Jacobsen – tidligere VG, nå Dagens Næringsliv
Thomas Boe Hornburg – redaktør og direktør i Schibsted
Espen Utaker – debattleder Vårt Land
Gunnar Hultgreen – journalist i Dagbladet
Harald Stanghelle – tidligere redaktør i Aftenposten
Ulf Andenæs – tidligere utenrikssjef i Aftenposten
Nils Johan Heatta – Sámi radio Einar Aaraas – Drammens Tidende
Cato Guhnfeldt – Aftenposten
Elisabeth Kjær – NRK
Svein Thompson – Dagens Næringsliv
Hanne Meldgaard – Dagsavisen
Helge Lund – NRK
Kjell Dragnes – tidligere NRK og utenriksredaktør i Aftenposten.
Nina Bratt – Aftenposten
Per Vassbotn – Dagbladet
Guro Rustad – NRK
Ole Ludvig Nymoen – NTB
Vibecke Sund Nissen – NRK
Atle M. Skjærstad – Bergens Tidende
Svein A. Røhne – VG
Tor Axelsen – A-pressen og Norsk Redaktørforening
Christian Borch – NRK
Pål Nordenborg – Arbeiderbladet
Arvid Jacobsen – redaktør i Arbeiderbladet
Lars-Jacob Krogh – NRK
Nils Morten Udgaard – utenriksredaktør i Aftenposten
Anne Baggethun – NRK
Liv Hegna – Aftenposten
Oddvar Stenstrøm – TV2
Frank Bjerkholt – utenriksredaktør Morgenbladet
Siri Lill Mannes – TV2
Einar Førde – tidligere NRK-sjef
Jahn Otto Johansen – tidligere utenriksredaktør i NRK
Per Egil Hegge – tidligere redaktør i Aftenposten.
Per Egil Hegge om kurset: «Det er tungt av prestisje. Det gir status. Slår du inn på journalistikken etter et slikt kurs, kan karrieren få et løft». Men det finnes journalister som er kritiske:
«Å gå Forsvarets høgskole for en journalist er presseetisk betenkelig. Alle slike opplegg, kontakter og forbindelser som krever taushetsplikt og lojalitet, må avvikles. De er umulige å forsvare. De er i strid med journalistikkens oppgave og etos. Pressen skal ikke være et middel, et redskap for noen utenforliggende interesser, det være seg økonomiske grupper, politi, forsvar eller hemmelige tjenester».
Det var Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund fra 1996 til 2013 og leder i Kringkastingsrådet fra 2014 til 2018, som sa dette. Både dette sitatet og sitatet fra Hegge er hentet fra boka Skjult Dagsorden av Bjørn Nilsen og Finn Sjue (1998), sidene 177 og 189).
Vi kan altså slå fast at kurset er høyst kontroversielt. Men det har ikke medført at kontroversen om det er høyt på norske mediers agenda. Og hvem står for den nedprioriteringen? De som har tatt kurset? I alle fall har vi her sett en viktig årsak til at norske medier er som de er. Er det bra eller ei, og i så fall for hvem? Det er i alle fall bra for NATO og Det militærindustrielle kompleks.
1. Også krig er terror fra 2002, side 189. Boka er også revidert og nyutgitt .
2. Haakon Lie – Historien, mytene og mennesket fra 2009.
3. Borgen, s 180. Gustavsen hadde kort tid før dette blitt ekskludert fra AP og hans fjes hadde en lang, spiss og litt krum nese. Haakon Lie mislikte nok Gustavsens politikk mer enn fjeset hans.