Nyhetsbrev steigan.no 27.12.2022
Litauen drar Latvia og Estland inn i ei energikrise
Norge i spissen for å utvikle EUs «digitale lommebok»
Dette er alvorlig! Norges stortingspresident får medalje av Zelensky!
Vijay Prashad: Om hvordan krigen i Syria splintret venstresida
I disse russofobiske tider: Befriende for en kulturinteressert russofil
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Litauen drar Latvia og Estland inn i ei energikrise
Av red. PSt - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/litauen-drar-latvia-og-estland-inn-i-ei-energikrise/
Litauens ønske om umiddelbart å bli energiuavhengig av Russland og Hviterussland er ikke inkludert i planene til Latvia og Estland. Myndighetene i Latvia og Estland sier at de ikke er klare til å pådra seg ytterligere økonomiske tap på grunn av frakoblingen av BRELL (Hviterussland, Russland, Estland, Latvia og Litauen) elektrisitetsring før tidsplanen. Dette skriver The Baltic World.
På sin side har litauiske myndigheter det travelt med å kvitte seg med billig, men påstått «giftig» russisk elektrisitet for litauere. Imidlertid bestemte de seg for å nekte å kjøpe billig strøm fra BelNPP før systemet ble lansert. Det var tidligere planlagt at de nasjonale energisystemene i de baltiske landene skulle kobles fra BRELL i 2025.
Men litauiske myndigheter oppfordrer nabolandene til å skru av allerede i februar 2024 for å stoppe oppvarming og belysning av boliger til innbyggere til en overkommelig pris. Samtidig forstår noen latviske myndighetspersoner at å framskynde synkroniseringen av de baltiske kraftlinjene med europeiske kraftsystemer vil koste forbrukerne to til tre ganger mer enn for ett år siden.
Dermed advarte Litauens energiminister Dainius Kreivys at siden 2023, på grunn av kaldt vær, kan elektrisitet stige enda mer i pris. I tillegg anklaget D. Kreivys Finland for mangel på strøm i regionen. Finland har angivelig ikke rettet opp mangler ved atomkraftverket Olkiluoto, og Estland, som ikke satte det termiske oljeskiferkraftverket i drift.
Litauens viseminister for energi Inga Žilienė skjelte ut latvierne som «tenker på egen lomme og blir fristet av billige russiske energiressurser, når hele Europa stolt lider og fryser, men ikke gir opp»! Mens regjeringene i de baltiske statene konkurrerer i «russofobi», teller vanlige borgere penger og prøver å gjette hvor mye det vil koste dem å koble fra BRELL.
I mellomtida blir strømkostnadene i Litauen dyrere og høyere for hver dag som går. Det litauiske energibyrået opplyser at gjennomsnittlig strømpris i landet 15. desember var 413 euro per megawattime.
Kommentar: Litauen som aktivistisk frontlinjestat
Alle de tre baltiske landene er sterkt antirussiske i sin innenriks- og utenrikspolitikk.
Men dette eksempelet tyder på at Litauen skiller seg ut ved å være enda mer antirussisk enn de to andre. I Litauen finnes det en drøm om å gjenopprette storhertugdømmet Litauen-Polen (eller Polen-Litauen, som polakkene liker å si) slik det framsto etter freden i Dywilino i 1618.
Litauen er derfor også en aktivist i det såkalte Three-Seas-Initiative, som vekker til live visjonene til den autoritære polske lederen Józef Piłsudski fra mellomkrigstida. I Polen kalles det Intermarium-politikken, eller drømmen om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene».
Den ekstreme nasjonalismen, revansjismen og russofobien er langt viktigere for dem enn folkets levevilkår.
Les også: Polens doble agenda i Ukraina
Les også Egil Lejon:
Draumen om det firkanta egget – 1
Polen: Storstilt festival for løgn og russofobi
Norge i spissen for å utvikle EUs «digitale lommebok»
Av red. PSt - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/norge-i-spissen-for-a-utvikle-eus-digitale-lommebok/
I ei pressemelding fra NOBID-konsortiet heter det at de er blitt «valgt til å lansere pan-europeisk betalingspilot for EU Digital ID-lommebok».
NOBID skriver videre:
Et flerlandskonsortium bestående av noen av Europas mest pålitelige identitetseksperter har blitt valgt til å levere en pilot for grenseoverskridende betalinger, i tråd med målene for EU-kommisjonens EU-program for digital identitetslommebok.
I september 2022 ble det kunngjort at de seks involverte landene (Danmark, Tyskland, Island, Italia, Latvia og Norge) ville være en del av konsortiet, ledet av NOBID (Nordic-Baltic eID Project), for å realisere en mest mulig omfattende bruk av EUs prioriterte mål for lommeboka – betalinger. I dag er det kunngjort at NOBID-konsortiet vil være en av EUs piloter for digital identitet, og vil motta midler fra EU-kommisjonens DIGITAL Europa-program for å starte piloten fra mars 2023.
Konsortiet skal nå inn i en kontrakts- og tilskuddsforhandlingsprosess med EU-kommisjonen.
«Vi er beæret og privilegert over å ha EU-kommisjonens tillit til å pilotere og forme fremtiden for digitale betalinger og digital identitet i Europa. Sammen med alle våre partnere vil vi bruke vår erfaring og svært modne digitale identitetsinfrastrukturer i NOBID-konsortiets land for å levere en vellykket storskala betalingspilot av EU Digital ID Wallet.
Tor Alvik, prosjektleder i konsortiet
Prosjektet har støtte fra ledere innen bank og betalinger, inkludert DSGV i Tyskland, DNB og BankID i Norge, Nets i Danmark, Intesa Sanpaolo, PagoPA og ABILab i Italia og Greiðsluveitan på Island.
Teknologipartnere som deltar i konsortiet inkluderer Thales, iProov, Signicat, RB, Auðkenni, IPZS, Poste Italiane, Intesi Group, InfoCert, FBK og Latvian State Radio and Television Centre. Salgssteder som skal teste ut betalingsløsninga inkluderer Elkjøp i Norge og REWE-group i Tyskland.
Norge: Biometrisk digital identitet kommer
Den tyske bloggeren Thomas Oysmuller har tatt for seg hvordan digital biometrisk ID er på vei til å bli gjennomført i Norge. Vi har oversatt hans artikkel fra Der Blog für Science.
Norge kvitter seg med sitt gamle digitale registreringssystem og ruller ut en digital identitet som skal knyttes til biometriske data.
Det norske systemet «BankID» er under oppdatering og vokser til en digital identitet inkludert biometriske data. Det forrige digitale gjenkjenningssystemet hadde vært i bruk siden 2009 og var nyttig for en rekke tjenester og ting. Nå kommer noe nytt som skal «effektivisere» måten du kan verifisere din egen digitale identitet på på nett.
Norge digitalt og biometrisk
Nyheten: De nye appene vil ha integrerte biometriske data, ansiktsgjenkjenning og fingeravtrykk. Denne overgangen til et biometrisk system ble annonsert av Jan Bjerved, fra det norske betalingssystemet BankAxept. Det er foreløpig ikke klart når overgangen vil finne sted, men den endelige slutten for «BankID» vil antakelig komme i 2023.
Les: BankID på mobil blir historie: – Vil gjøre hverdagen enklere
Mer enn 4 millioner nordmenn, mer enn 80 prosent av befolkningen, bruker i dag såkalt «BankID», mange av dem daglig. Det var en «revolusjon» i 2009, men nå vil folk ha noe «enklere», sa Bjerkved. Det er faktisk bare et lite skritt til Norges digitale samfunn. «BankID» kreves for nettkjøp. Gjeldende «BankID» kan brukes frivillig til legebesøk (på nettsidene til Helsedepartementet kan du også se egne vaksinasjonstimer), selvangivelser, betaling av administrative bøter eller bilsalg.
Det forrige systemet var allerede et «digitalt ID-system», skriver den svenske journalisten Peter Imanuelsen. «For å si det enkelt: digital identitet er utbredt i Norge.» Det nye steget er nå å koble digital identitet med biometriske data. En kode (kjent som TAN i Østerrike) kan også brukes på «BankID» som sendes via SMS, men dette systemet vil gradvis fases ut.
Les: IT’S COMING: Digital ID with facial recognition
Den vil bli erstattet av apper som gjenkjenner ansikter og fingeravtrykk. Et passord kan også være nødvendig. – Når du signerer kontrakter eller andre situasjoner som krever ekstra sikkerhet, må du fortsatt bruke et personlig passord, sier Bjerved i BankAxept.
Les også: Ja til kontanter – nei til overvåking og kontroll
Les om krigen mot kontanter på steigan.no.
Les om digital-ID på steigan.no.
Dette er alvorlig! Norges stortingspresident får medalje av Zelensky!
Av Eva Thomassen - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/dette-er-alvorlig-norges-stortingspresident-far-medalje-av-zelensky/
Sammen med Nancy Pelosi!
Av Eva Thomassen.
– Det er en stor ære å få, spesielt når det kommer fra Zelenskyj, sier Gharahkhani på telefon fra Zagreb.
– Det er jo fordi jeg har hatt et personlig engasjement for Ukraina, at man bygger relasjoner og får fram grusomhetene som skjer der, forteller han.
For hva? Penger og våpen så klart. Glemmer han at det er våre penger han strør om seg med?
Å sole seg i glansen av personen som innehar stillingen etter Kongen trives Zelensky med.
Har Norges stortingspresident drevet med lobbyvirksomhet, eller hva? Ja!
Hva står det i stillingsinstruksen til en stortingspresident? Å være ordstyrer og gallionsfigur
Ikke å bruke stillingen som politisk aktivist og lobbyist.
Hvorfor reagerer ingen på dette? Rødt?
For, hva gjør han den dagen det sittende regimet i Kiev faller og et fascistisk regime overtar? Dette nye regimet kommer på offisielt besøk til Norge og Stortingspresidenten skal gjøre jobben som står i arbeidsinstruksen, nemlig å ta imot delegasjonen på Stortinget?
Han opptrer som aktivist overfor hjemlandet Iran også. Han vil møte samme problem når en offisiell delegasjon fra Iran besøker Norge.
Les: Presidentskapets ansvar og oppgaver
Tett samarbeid med Ukrainas parlament
Etter Majdan-revolusjonen i 2014 samarbeidet Stortinget I flere år tett med det ukrainske parlamentet, Verkhovna Rada, med mål om «å støtte landets demokratiske reformprosess».
− Krigen handler ikke bare om Ukraina, men om Europas demokratiske fremtid. Som parlamentspresidenter har vi en nøkkelrolle i å støtte opp om demokratiet. Det er derfor jeg engasjerer meg så sterkt i dette, sier Gharahkhani.
Senere onsdag skal Gharahkhani tale til parlamentslederne.
– Da vil jeg trekke frem regjeringens forslag som legger opp til ti milliarder i støtte til Ukraina, alt fra militært til humanitært, sier han.
Gharahkhani forteller at han mandag snakket med USAs kongressleder Nancy Pelosi om å holde støtten til Ukraina oppe.
– Disse samtalene er ofte fortrolige. Men USA er Norges viktigste samarbeidspartner, spesielt gjennom Nato, sier han på spørsmål om hva de snakket om.
https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/4oopo6/zelenskyj-hyllet-gharahkhani-og-pelosi-med-utmerkelse
Twitterkontoen til stortingspresident Gharahkhani viser at han både sjøl oppfatter seg som og opptrer som aktivist.
Vijay Prashad: Om hvordan krigen i Syria splintret venstresida
Av Vijay Prashad - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/vijay-prashad-om-hvordan-krigen-i-syria-splintret-venstresida/
Katie Halper og Vijay Prashad diskuterer hvor mye av splittelsen på venstresida som kan spores tilbake til den syriske konflikten og hvordan den nå er splittet over krigen i Ukraina. Vijay og Katie diskuterer også den destruktive «fordømmelsespolitikken».
Katherine Rose Halper (født 11. juli 1980/1981) er en amerikansk komiker, forfatter, filmskaper, podcaster og politisk kommentator. Hun er programleder for podcasten The Katie Halper Show og co-vert for podcasten Useful Idiots med Matt Taibbi.
Vijay Prashad er en indisk marxistisk historiker og kommentator. Han er administrerende direktør for Tricontinental: Institute for Social Research, sjefredaktør for LeftWord Books, og en senior ikke-resident stipendiat ved Chongyang Institute for Financial Studies, Renmin University of China.
Debatt: Kina og demokrati
Av Rolf Galgerud - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/debatt-kina-og-demokrati/
For noen uker siden inviterte vi til debatt om Kina på steigan.no. En av de første som tok ordet i denne debatten var Rolf Galgerud. Han følger opp med et nytt innlegg i dag. – Red.
Av Rolf Galgerud.
«”Og det melder seg et stort spørsmål når jeg leser at «kun» 7 av 25 i det kommunistiske partiets politbyrå har bakgrunn i rikdom.” I denna misstanke döljer sig en oförståelse av vad det socialistiska samhället egentligen är – ett övergångssamhälle. Rolf G. är en romantiker – en som vill hoppa direkt in i ett tänkt idealsamhälle.» Slik begynner Bertil Carlman sitt bidrag til debatten omkring Kina her på steigan.no den 17. desember. Jeg takker for tittelen som jeg da bl.a. deler med Marx og Engels.
Når jeg ikke når fram med mine egne ord, så får jeg søke hjelp hos andre. V. I. Lenin er vel en kapasitet man bør lytte til. I hans bok: «Marx-Engels-Marxsime», i kapittelet som nettopp heter: Overgangen fra kapitalismen til kommunismen, starter han med å sitere Marx: » «. . . Mellom det kapitalisiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det siste. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur . . .»
Marx bygger denne slutningen på en analyse av den rolle som proletariatet spiller i det moderne kapitalistiske samfunn, på kjensgjerningene om utviklingen av dette samfunnet og på uforsonligheten av proletariatets og borgerskapets antagonistiske interesser.
Denne uforsonlige motsetning overser Bertil Carlman – og tydeligvis også Kinas Kommunistiske Parti. At 28 % av partiets politbyrå er rekrutert fra «folk med bakgrunn i rikdom», det øvre borgerskap, bryter jo fullstendig med hva Marx, Engels og Lenin sa var nødvendig og riktig. Og det som skjer i Kina i dag kan neppe kalles marxisme. Jeg vil gi et lite sitat fra som forteller litt om hva et marxistisk parti bør være. Fra «Vår partiteori» av Hans I. Kleven, utgitt 1975: «Et hvert politisk parti må være et apparat, en maskin, et instrument som både er en hjerne – en «kollektiv intellektuell» som Gramsci kalte det – og en selvsendig effektiv organisasjon som har forankring i sin klasse. Partiet må være et masseparti som består av kadre.«
Den demokratiske siden av en marxistisk revolusjon er meget tydelig uttalt av både Marx og Lenin. Litt lenger ut i det evenfor siterte kapittel av Lenin sier han:«Og proletariatets diktatur, dvs. organiseringen av fortroppen for de undertrykte som herskende klasse for å undretrykke undretrykkerne, kan ikke simpelthen bare føre til en utvidelse av demokratiet. Samtidig med en umåtelig utvidelse av demokratiet, som f o r f ø r s t e g a n g blir et demokrati for de fattige, et demokrati for folket, og ikke et demokrati for pengesekkene, gjennomfører proletariatets diktatur en rekke innskrenkninger i undertrykkernes, utbytternes, kapitalistenes frihet. Vi må undertrykke dem for å fri menneskeheten fra lønnsslaveriet, deres motstand må knuses med makt; det er klart at der hvor det er undertrykkelse, hvor det er vold, der er det ingen frihet og intet demokrati. . . . .
Demokrati for det overveldende flertall av folket og undertrykkelse med makt, dvs. utelukkelse fra demokratiet, av folkets utbyttere og undertrykkere – det er den forandring demokratiet gjennomgår under overgangen fra kapitalismen til kommunismen.»
Det er tydelig at det som Bertil Carlman definerer som overgangsperiode – 1949 til 2023 – og som da i følge han ennå ikke er slutt, er en helt annen overgangsperide enn den Marx, Engels og Lenin snakker om. En overgang på nær 75 år er ikke en overgang, det er en undergang.
Jeg syntes det er viktig å se hvor sterkt Marx, Engels og Lenin vektla demokratiet. Man kan trygt si at det er en hjørnestein i marxismen, men er undervurdert, ja undertrykt i land som historisk har «bygget sosialismen». Skal ta forbehold om Cuba, det kjenner jeg for lite til for å uttale meg om.
Men et stort, og for meg ubesvart spørsmål er: Hvorfor innfører Kina kapitalismen i sitt samfunn? (Gjeninnføre er vel for sterk, det var vel knapt noen kapitalisme av betydning i Kina før 1949). Så langt jeg vet var det en prosess som startet etter Nixons besøk i Kina i 1967. Det er nærliggende å tro at det er en sammenheng her. I bunn og grunn er dette en diskreditering av sosialismen som system. Hadde/har de ikke troen på sin egen kraft? Det må i så fall skyldes måten samfunnet er organisert på, at man ikke klarer å nyttegjøre seg det enorme potensialet som ligger i et samfunns kollektive kraft.
Jeg vil bruke et eksempel på hvordan et sosialistisk samfunn uten privatkapitalisme kan utrette mirakeler. Da nazitroppene angrep Sovjet, var Sovjet lite forberedt, Stalin stolte på Hitlers løfte om ikke-angrep. Og mens de tyske troppene rykket stadig lengere inn i Russland, klarte Sovjet å flytte industrien i sikkerhet bak Uralfjellene og startet produksjonen og utvikle nye typer av krigsmateriell nok til å stanse og knuse den tyske militærmaskinen. Tenk på alt som måtte skaffes – bygninger til produksjon og boliger til titusener av arbeidere, strøm, vann, veier, jernbane, råvarer og maskiner. Og de hadde ikke år på seg, alt måtte på plass og stemme i løpet av få uker/måneder. De klarte å engasjere og aktivisere alle til å være delakitig i en kollektiv innsats som førte til seier.
At de ikke tok vare på denne kollektive formen, hvor alle var delaktig, etter krigen, men gikk tilbake til et ovenifra og ned kommandosystem, er etter min mening en av de viktigste årsakene til at det var mulig å demontere Sovjetunionen. Fravær av reelt demokrati fører til man ikke føler ansvar, til mangel på engasjement og en likegyldig holdning til samfunnet. Demokrati en av hjørnesteinene i marxismen, ja kanskje mer enn hjørnestein, at det er det som er marxismen. Jeg har ikke vært alene om dette synet. Jeg går tilbake til Hans I. Klevens bok side 143: «Demokratismen framstår objektivt, logisk av det marxistiske partiets karakter, mål og oppgaver. Partiet er arbeiderklassens og folkets parti, dvs. massens, flertallets. Det er arbeidsfolkets, den alminnelige kvinne og manns parti, ikke de få, «utvalgte», aristokraters og hovne autoritære pengemenns parti. Dets mål er å avskaffe utbytting, innføre felles folkelig eiendom til de viktigste produksjons- og finansmidler som nå eies og kontrolleres av noen få, avskaffe nød og sosial urettferdighet, innføre sosial likhet og rettferd, solidaritet mellom menneskene, og et ekte, sosialistisk demokrati, der flest mulig må være med å styre landet. Dets nærmeste oppgave er å begrense og bryte monopolkapitalens makt og kjempe fram en demokratisering på det økonomiske og politiske området.» Jeg er redd Kina i dag er ganske langt unna denne partimodellen.
Kina har hatt en formidabel framgang økonomisk og teknologisk, en framgang som er raskere enn det som regnes som normalt. Det er klart at denne framgang må ha kostet blod, svette og tårer. De kinesiske arbeidere har måtte betale en høy pris for denne framgangen, en hel generasjon har levd på et eksistensminimum, hatt farlige og lange arbeidsdager. De dårlige lønningene og arbeidsforholdene er en viktig årsak til den raske veksten. Men det fundamentale spørsmålet er; når og hvordan ble de kinesiske arbeidere spurt om de ville være med på denne «dugnaden»? Ut i fra hva jeg har forstått, så har de aldri fått noe valg, de er ikke en del av eliten, og er således ikke meningsberettiget.
Dette er ikke den «marxisme» Marx og Engels så for seg da de skrev Det kommunistiske manifest. Jeg er redd det er noe annet enn marxistisk teori som ligger til grunn for den kinesiske samfunnsutviklingen. Men det kommunistiske manifest gjør seg jo godt som innpakningspapir.
Men en ting skal kineserne ha; de studerer monopolkapitalen nøye, det er mange kinesere som frekventerer WEF i Davos.
Les også: Kina: En viktig del av den nye verdensordningen
Debatt: Kina er under angrep!
Juletid med kritisk blikk
Av skribent - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/juletid-med-kritisk-blikk/
Av Lene
Min første julefilm ble Glass Onion: A Knives Out Mystery. Litt ut ifra denne filmens referanser til Covid-19 pandemitiden, sto denne på listen over filmer jeg ønsket å se. Nysgjerrig er vel ordet. Oppfølgeren til Knives out har på en snedig måte inkorporert dagens realiteter i filmens verden. Som flere andre filmer også gjør. Dette gikk ikke upåaktet hen ute på nettet – se f.eks.:
https://mashable.com/article/glass-onion-covid-19-pandemic
Så enkelt og greit skal det leves. Med ansiktsmasker, desinfisering og robothunder. Vi kjenner oss igjen i dette universet, vi får vår hverdag bekreftet. – Noe som kanskje gjør det mindre vanskelig å akseptere neste gang det kommer en pandemi. Den nye normalen. Eller?
På hvilket grunnlag? Hvordan skal dette forstås og tolkes? Snakker vi kunstnerisk samtidsdiagnose eller finurlig politisk verktøy. Det er ikke første gang filmens makt vises i forhold til folket. Nazistene verdsatte også film som et propagandainstrument med enorm makt. Faktisk var filmen som propagandaverktøy et utstrakt og sentralt element i planleggingen til nazistpartiet allerede fra 1930. De etablerte til og med en egen filmavdeling. Som et forsøk på indoktrinering og manipulering etter systemets spilleregler – som tilvenning til hvordan et nytt samfunn skulle forstås og leves.
Tenk på det neste gang du ser en julefilm. – Om det skjuler seg noe mer bak et glossy, underholdende ytre. Vi lever i en tid der vi pådyttes og dyttes i en bestemt retning. Ikke bare brukes media og skolesystemet som aktive kanaler i denne sammenheng, noe som Steigan har omtalt tidligere.
https://steigan.no/2018/12/kampen-om-hodene-vare/
https://steigan.no/2022/08/skoleleder-laereboken-fabel-10-er-ikke-skolen-verdig/
Det reflekteres også i filmverdenen. Kanskje ikke så rart. Vi er midt oppi en kursendring – en samfunnsomveltning av dimensjoner. Det er naivt å tro at ikke vår globalistiske politisk og økonomiske elite bruker de midlene de har. Med en agenda frontstage og en annen backstage. Mannen i gata degraderes til spillbrikke, som flyttes og ønskes utspilt.
Foreløpig har det gedigne endringsprosjektet vært rått parti. For å unngå sjakk matt til dagens elite, bør den kritiske sans og engasjement i forhold til det som skjer sveives i gang hos flere.
Å reflektere og stille spørsmål er ikke det samme som konspirasjonsteoretisering. Det er med på å berike og gi oss en bredere utgangspunkt for å delta i samfunnsdiskusjonen. Det er med på å gjøre den mer interessant. Det har pleid å være takhøyde for dette i Norge. Ved å åpne opp for ulike mindset og innspill, stimuleres vi som mennesker kreativt og intellektuelt. Dersom man closer viktige deler av samfunnsdebatten, er et påtrengende spørsmål om vi ikke er på vei inn i en tid der mennesket skal behandles og forstås reduksjonistisk og ut fra andre premisser enn vi har hatt for vane tidligere. Der skillet mellom hvem som får delta og ikke defineres på nytt. Der sannhetens gehalter er definert av de få.
Ukrainalobbyen
Av skribent - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ukrainalobbyen/
Zelenskys Kongresshilsen til «Representanter for diasporaen»
Under Ukrainas president Volodymyr Zelenskys tale til en felles sesjon i Kongressen onsdag, satt en gruppe ukrainere på galleriet i kammeret i Representantenes hus. Kort tid etter at Zelensky gikk opp på talerstolen, jublet de: «Slava Ukraini!» Ukrainas president vinket tilbake til dem og svarte: «Heroyam Slava.» Noen medlemmer av Kongressen så opp og snudde seg med overrasket smil.
Noen minutter senere frembrakte Zelensky Kongressens første stående applaus under sin tale ved å adressere «kjære representanter for [ukrainsk] diaspora …» Han stoppet opp et øyeblikk og nikket til de i galleriet. Senere ropte de igjen «Slava Ukraini!» Denne gangen avsluttet noen medlemmer av kongressen den nasjonalistiske samtalen og svaret med: «Heroyam Slava!» Men hvem var de spesielle gjestene?
For det første var det Andrew Mac, en advokat i Washington og ubetalt rådgiver for Zelensky, som Politico har identifisert som «en av de største maktspillerne i Washington for Ukraina». En betydelig del av «representantene for diasporaen» besto av ukrainere som jobber for Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken eller Ukrainas ambassade. Kanskje ble en invitasjon sendt ut til stabsgruppen av ukrainske ansatte i Verdensbanken og IMF, eller bare dens formann, som satt på første rad i galleriet.
På første rad satt også Natalie Jaresko, den ukrainsk-amerikanske tidligere finansministeren i Ukraina (2014–16), hun forhandlet da stolt frem «det største IMF-programmet i institusjonens historie». Hennes nærvær virket som et dårlig tegn. I 2016 ble Jaresko ansett som en «toppkandidat til statsministerposten.» Tidligere i år trakk Jaresko seg som administrerende direktør for Puerto Ricos finanstilsyns- og styringsråd, også kjent som «La Junta», som Alexandria Ocasio-Cortez har beskrevet som «det Wall Street-tilknyttede, finanspolitiske kontrollrådet som USA ga makten til over øya». Nå som Ukraina står overfor en gjeldsfelle etter krigen, ser Jaresko ut til å være en del av en finansklikk som har tatt tømmene til «Ukraina-lobbyen» i Washington siden Joe Biden tiltrådte.
Les fra 2014: Ukraina: Utenlandske bankfolk tar ledelsen i finans- og økonomidepartementene
25. februar 2021 utnevnte Volodymyr Zelensky Oksana Markarova som Ukrainas ambassadør til USA. Ved begynnelsen av det 21. århundre internerte Markarova i Verdensbanken i Washington, mellom jobber i Western New Independent States Enterprise Fund (WNISEF), som US Agency for International Development, med finansiering for å investere i «små og mellomstore selskaper» i Ukraina. Natalie Jaresko, som administrerende direktør i WNISEF, var med på å grunnlegge Horizon Capital, «det ledende private equity-firmaet i Ukraina», for å administrere dette investeringsfondet på 150 millioner dollar, støttet av den amerikanske regjeringen. Markarova var finansminister i 2018–20, men startet som viseminister under Jaresko i 2015.
Den ukrainske ambassadøren satt ikke på galleriet, men noen meter fra talerstolen, så Natalie Jaresko satt ved siden av Alexa Chopivsky, som er programdirektør for Aspen Institute, en fremtredende tankesmie i Washington, grunnlagt i 1949. Jaresko leder Aspen Institute Kiev, partnerorganisasjonen i Ukraina. Chopivskys far George, sitter i styret i Atlantic Council, som vanligvis mottar 100.000 dollar i året fra Chopivsky Family Foundation. Jaresko er en tidligere fremtredende stipendiat ved Atlantic Councils Eurasia Center, som ledes av John Herbst, styremedlem i Western NIS Enterprise Fund, som tidligere fungerte som USAs ambassadør til Ukraina (2002–2006).
Inntil nylig var Alexa Chopivsky administrerende direktør for Ukraina House Davos, et sideshow på det årlige World Economic Forum i Davos, Sveits som påstod å fremvise det «nye Ukraina.» Chopivsky ledet organisasjonskomiteen i Ukraina House Davos. De tre andre medlemmene representerte WNISEF, Horizon Capital og stiftelsen oppkalt etter den ukrainske oligarken Viktor Pinchuk, som har bidratt med hundretusener av dollar til Atlantic Council.
I fjor åpnet Volodymyr Zelensky et permanent Ukraine House i Washington, som i hovedsak er et kultursenter tilknyttet Ukrainas ambassade. Alexa Chopivsky og Andrew Mac var blant «mottakerne av ærespriser» ved seremonien. Ambassadør Markarova er en av tre medlemmer av det rådgivende styret i Ukraine House DC. I 2016 hadde Markarova tilsyn med lanseringen av UkraineInvest, «den ukrainske regjeringens byrå for promotering av utenlandske direkteinvesteringer». Chopivsky ble med i dets representantskap.
Lesya Sevruk, medlem av styret i Ukraine House, jobbet tidligere som rådgiver for UkraineInvest og Markarova i finansdepartementet. Danylo Volynets, et av de to andre medlemmene av hovedstyret, sitter også i styret i ITT Investment Group, som Markarova ledet i et dusin år. Ukraine House DC Foundation samarbeider med Olena Zelenska Foundation og United24, som Volodymyr Zelensky lanserte som «hovedarenaen for innsamling av veldedige donasjoner til støtte for Ukraina».
Alexa Chopivsky og administrerende direktør i Horizon Capital modererte hver sin «break-out-sesjon» på Ukrainakonferansen for gjenoppbygging i juli 2022, som ble arrangert av de sveitsiske og ukrainske regjeringene i Lugano, Sveits. Ifølge arrangementets nettside var det i stor grad dedikert til å diskutere «Ukrainas gjenoppbygging- og utviklingsplan (innenfor president Zelenskys initiativ fra United 24).» Ifølge Multipolarista var «Ukrainakonferansen for gjenoppbygging sitt økonomiske forslag, lite mer enn en ompakket Washington-konsensus: Et typisk høyreorientert program som innebærer implementering av masseprivatiseringer, deregulering av næringer, uthuling av arbeidsbeskyttelser, kutt i skatter for de rike, og å legge byrden på ukrainske arbeidere.» I september sluttet Zelensky seg praktisk talt til signeringsseremonien «for et nytt 125 millioner dollar Ukraina-fokusert fond», lansert av Horizon Capital.
Den administrative direktøren for Ukraina House DC satt på galleriet i Representantenes hus sammen med mannen sin, en assistent til ambassadør Markarova og tredjesekretær for ambassaden i Ukraina. Minst to eller tre andre «representanter for diasporaen» som var til stede, jobbet også ved ambassaden. Det inkluderte landets førstesekretær for presse og media, og en såkalt neste generasjons leder ved McCain-instituttet som tidligere «jobbet for den amerikanske ambassaden i Kiev som den viktigste forbindelsesoffiseren til Ukrainas parlament». Det var også nestkommanderende ved Ukrainas ambassade, med mindre hun nå er konsulent for Verdensbanken.
Den tidligere nevnte formannen i gruppen av ukrainske ansatte i Verdensbanken og IMF, satt ved siden av en visedirektør for IMF. Bak dem satt Roman Kachur, en videadministrerende direktør i Verdensbanken. I 2004–2007 var Kachur visepresident for ITT Investment Group. I 2015-16, akkurat som tidligere ITT-president Oksana Markarova, var han visefinansminister under Natalie Jaresko, til han ble med i styret i Verdensbanken.
Også invitert til å høre Zelenskys tale til Kongressen, var lederne av trioen av ukrainsk-amerikanske organisasjoner favorisert av Ukrainas ambassade. Disse er: Amerikanske ukrainske aktivister (USUA) og United Help Ukraine (UHU) i Washington, og Razom for Ukraine i New York. Disse organisasjonene har dukket opp siden 2014. Året etter beskrev et av deres medlemmer ambassaden som en «lekeplass for møter, diskusjoner og veldedighetsarrangementer». I 2021 dannet USUA en 501 (c) 3-organisasjon, og den ukrainske regjeringen åpnet en større «lekeplass» kalt Ukraine House.
Selvfølgelig inkluderte «representanter for diasporaen» minst noen få veteraner fra Ukraina-lobbyen, som nasjonalister ledet under den kalde krigen. Orest Deychakiwsky, en politisk rådgiver for den amerikanske Helsingforskommisjonen, er ikke en «Banderitt», eller tilhenger av nazikollaboratøren Stepan Bandera (1909-59), men faren hans var medlem av Banderas fascistiske organisasjon av ukrainske nasjonalister. I 1980 iscenesatte OUN-B, eller den hemmelige Banderitt-fraksjonen av organisasjonen, en kontroversiell overtakelse av Den ukrainske kongresskomiteen i Amerika (UCCA). Nyere organisasjoner som USUA, UHU og Razom har ikke sluttet seg til den angivelig korrupte, Banderitt-ledede kongresskomiteen, som har slitt med å holde tritt med all pro-Ukraina-aktivismen i 2022.
Banderittiske stedfortredere driver fortsatt UCCA, inkludert presidenten Andriy Futey, som satt sammen på galleriet i Representantenes Hus, med sin far Bohdan, mellom IMF-tjenestemenn og Natalie Jaresko. I 1984, fire år etter det banderittiske «kuppet» til UCCA, gikk Bohdan Futey fra å være leder i Cleveland til å bli leder for U.S. Foreign Claims Commission. I 1987 utnevnte Ronald Reagan ham til US Court of Federal Claims. Et par år senere, i sin bok Old Nazis, the New Right and the Republican Party, avslørte journalisten Russ Bellant at han intervjuet et OUN-B-medlem. «Du må forstå,» forklarte Banderitten. «Vi er en undergrunnsorganisasjon. Vi har brukt år på å stille trenge inn i innflytelsesposisjoner.» Ifølge Bellant ble Bohdan Futey «beskrevet som [et av] kontaktpunktene mellom OUN-B og Det hvite hus». Siden jeg begynte å skrive dette, har noen i det ukrainske samfunnet erklært at «Andriy Futey lekker [sic] Waz ass!» For de som ikke leser min Bandera Lobby Blog, er «Waz» kallenavnet til den amerikanske lederen av OUN-B, Walter «Waz» Zaryckyj.
Den Banderittledede kongresskomiteen er et skygge av sitt tidligere jeg, som likevel later til å forbli den offisielle talspersonen for det ukrainske samfunnet, i likhet med den ukrainske kanadiske kongressen. UCCAs mest aktive gren, Illinois Division, har to visepresidenter for «Government and Community Relations.» Den ene er en aggressiv OUN-B-leder i Chicago. Den andre er en venn av «Bandera Lobby» i tillegg til et styremedlem i Western NIS Enterprise Fund som ble med i styringskomiteen for «ukrainske amerikanere for Biden».
Chicago-området er et arnested for ukrainsk nasjonalisme, og der Natalie Jaresko vokste opp. Tidligere i år mintes hun: «Jeg tilbrakte lørdagene mine med å lære ukrainsk språk, kultur, litteratur og historie. Med lukkede øyne måtte du kunne gå gjennom elvene og sideelvene til Ukraina og fjellene og alle større byer.» Hennes bror John er president for menighetsstyret i St. Andrews ukrainsk-ortodokse kirke i Bloomingdale, en forstad til Chicago. En lokal OUN-B-leder er visepresident.
John Jaresko pleide i det minste å være medlem av det høyreorienterte forstadsrådet for ukrainske velgere (aka «ukrainere for Trump») i Illinois, ledet av medlemmer av den OUN-B-tilknyttede Organisasjonen for forsvar av fire friheter for Ukraina (ODFFU). I 2019 var St. Andrew’s vertskap for en tvilsom OUN-B «ekstraordinær konvensjon» som erklærte et nytt ODFFU-styre og en ny leder av hovedkvarteret på Manhattan, tidligere kjent som «Home of the Organizations of the Ukrainiain Liberation Front». Banderitt-presidenten i UCCA-Illinois ledet møtet. Andriy Futey sendte sine hilsener til styrtingen av det «gamle styret» som i hovedsak gjorde «Waz» til ODFFU-leder i New York.
Selv om «Bandera-lobbyen» faller bak «Ukraina-lobbyen», var det banderittene som startet oppropet og responsen «Slava Ukraini – Heroyam Slava», opprinnelig ledsaget av en fascisthilsen. Mange «Ukraina-eksperter» i Washington, og spesielt ved Atlantic Council, er på fornavn med Walter «Waz» Zaryckyj, som mangeårig administrerende direktør for Senter for amerikansk-ukrainske relasjoner (CUSUR), som er et OUN-B «skalkeskjul». I Bloomingdale, satte banderittene inn CUSURs byråsjef i Washington som ny ODFFU-president. UCCA og CUSUR kan fortsatt påvirke ørene i Kongressens Ukraine Caucus og Senatets Ukraine Caucus. Og deres dager kan være talte, men OUN-B ruver fortsatt stort over den ukrainske verdenskongressen (UWC). «Waz» er den siste kjente lederen av UWC sitt internasjonale vitenskapelige råd. Banderitter har hatt UWC-presidentskapet gjennom hele det 21. århundre, inkludert en konspirator for den «ekstraordinære konvensjonen» i Bloomingdale, som senere gav råd til «ukrainske amerikanere for Biden».
Lenna Koszarny, administrerende direktør i Horizon Capital og konserndirektør i WNISEF, er en kanadisk visepresident for den ukrainske verdenskongressen som tjente i organisasjonskomiteen for Ukraina House Davos. En annen UWC visepresident er styremedlem i WNISEF, men også visepresident i UCCA-Illinois. Lenna Koszarny, Natalie Jaresko og George Chopivsky er alle medlemmer av UWC Advisory Council. Et annet medlem er Borys Gudziak, erkebiskop av den ukrainske gresk-katolske kirke i USA, som også kom seg til Washington onsdag.
Kanskje Zelenskys interaksjon med ukrainere på galleriet var orkestrert for å gjøre eventuelle republikanske lovgivere oppmerksomme på hvem som kunne ha tenkt på å hakke på dem, og/eller for å sende en melding til visse partier om at Zelensky står side om side med den selverklærte «rabiate ukrainske diasporaen» som raste mot ham før krigen. Volodymyr Zelensky har sikkert vunnet hjertene og sinnene til mange, som UCCA-president Andriy Futey, som nå smisker over ham: «min helt!» Men i 2019, dager etter Banderitt Bloomingdale-konklavet, lanserte OUN-B ytrehøyrebevegelsen «Bevegelsen mot kapitulasjon» i Kiev, mot den nyvalgte presidenten i Ukraina, da Zelensky fortsatt ble antatt å være en fredsstifter.
Nasjonalister i diasporaen jublet over protestene, som truet med å eskalere og velte regjeringen. Zelensky utnevnte deretter DC-advokaten Andrew Mac som rådgiver, angivelig «med mandat til å bygge relasjoner med etniske ukrainere bosatt i USA». På onsdag kveld satt Mac ved siden av Irena Chalupa, som leste dikt i begravelsen til Jaroslav Stetsko i 1986, en nazikollaboratør som ledet OUN-B fra 1968 og fremover. Stetsko, en antisemittisk OUN-B-ideolog, erklærte uten hell den pro-nazistiske «restaurasjonen av ukrainsk statsdannelse» i 1941, i det tyskokkuperte Vest-Ukraina, der han var kortvarig «statsminister», rett før pogromene ble sluppet løs over hele regionen. Chalupa satt mellom Andrew Mac og Michael Sawkiw, UCCAs byråsjef i Washington, som sørget over Stetskos død i et brev til en ukrainsk-amerikansk avis.
Irena Chalupa, uten tilknytning til Andrea og Alexandra Chalupa, jobbet for Stetsko i OUN-Bs hovedkvarter i Munchen, under den kalde krigen på 1980-tallet, før hun startet sin karriere hos den amerikanske propagandakringkasteren Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL). Andriy Haidamakha, en belgiskfødt banderitt som ledet Kiev-kontoret til RFE/RL i Ukraina på 1990-tallet, etterfulgte Jaroslav Stetskos kone som OUN-B-leder fra 2001 til 2009. På den tiden ledet en veteran fra det ukrainske Waffen-SS OUN-B i Ukraina. Fra 2007–2011 ledet Irena Chalupa den ukrainske språktjenesten til RFE/RL. I 2014 inngikk Atlantic Council et samarbeid med Den ukrainske verdenskongressen, og Chalupa ble deretter en ledende bidragsyter til tenketankens blogg «UkraineAlert». Hennes britiske, banderittiske journalistmann skrev også for dem etter å ha jobbet embedded med Azov-bataljonen.
Som tidligere rapportert av «Ukes, Kooks & Spooks» besøkte den nynazistiske presseoffiseren fra Azov-regimentet Washington i forrige måned, og var innom den ukrainske lørdagsskolen i Bethesda, Maryland, der Chalupa underviser i litteratur. Rektoren ved Taras Shevchenko-skolen for ukrainske studier i Stor-Washington mottok også en invitasjon til å overvære Zelenskys tale til Kongressen. Irena Chalupa er blant annet produsent for Stop Fake, en infokrigerkanal i Ukraina som har hvitvasket ytre høyre.
I begynnelsen av november dukket Azov Regiment-soldat og fotograf, Dmytro Kozatsky opp på MSNBC sammen med Oksana Markarova for å promotere en bok som inneholder bilder av Kozatsky og et essay av den ukrainske ambassadøren. Samme dag deltok Markarova og Kozatsky på et relatert arrangement på Ukraine House, den amerikanske partneren til United24, som brukte det samme selvportrettet av Kozatsky som utgjør forsiden av boken. Fra Washington, etter å ha besøkt skolen i Bethesda, haiket Kozatsky en tur til New York, med en bilkortesje sponset av United Help Ukraine, hvor presidenten deltok på kongressens siste fellessesjon.
Presidenten i Razom for Ukraine rakk det også, selv om hun måtte ta et tog fra Manhattan, hvor hun nylig tok en selfie med Kozatsky utenfor det ukrainske nasjonalhjemmet, som er styrt av Banderitter, vegg i vegg med deres hovedkvarter i USA. Tidligere i år organiserte Razom en protest på Manhattan der demonstranter ropte: «Azov! Azov! Azov!» For mange år siden inviterte Razom et medlem av Right Sector, en beryktet ekstremistorganisasjon i Ukraina, til et møte i stabsforeningen for de ansatte ukrainerne i Verdensbankgruppen og IMF.
I september sendte Azov-bevegelsen en delegasjon til USA, deriblant kona til kommandanten for Azov-regimentet og lederen av en antifeministisk gruppe tilknyttet den nynazistiske bevegelsen, som begge talte på en av USUAs ukentlige samlinger foran Det hvite hus. På arrangementer med det ukrainske samfunnet fremmet representantene for Azov sin nye veldedighetsfløy, der den ideologiske, kvinnelige gallionsfiguren i bevegelsen deres har blitt involvert.
Tidligere denne måneden returnerte Kozatsky til Washington for å delta i et årlig «Ukraine in Washington & Beyond»-symposium organisert av US-Ukraine Foundation (USUF), en innflytelsesrik tankesmie, og selverklært «do-tank». Orest Deychakiwsky, en nestleder i USUF, satt på onsdag mellom den gresk-katolske erkebiskopen og presidenten for «amerikansk-ukrainske aktivister». Deychakiwsky er medformann for en arbeidsgruppe for USUFs Friends of Ukraine Network, som innen 2019 beskrev seg selv som «den største, høyeste nivå og mest politisk mangfoldige gruppen amerikanere som oppfordrer til å bevæpne Ukraina med amerikanske våpen». Det året advarte the Canary UK om at «Vennene» «presset på for en skremmende eskalering av den væpnede konflikten i Ukraina». I 2020 ble Deychakiwsky med i styringskomitéen for Den demokratiske nasjonalkomitéens «Ukrainske amerikanere for Biden», kanskje som dens leder.
Sommeren 2020 skrev jeg en av mine første artikler om USUF som arrangerte et webinar med en nynazistisk leder for Høyre sektor. Deychakiwskys bror er frivillig for United Help Ukraine som donerte hundrevis av dollar til den kortvarige «Right Sector USA.» I tidligere år har USUF og UHU begge jobbet med en ukrainsk nasjonalistisk «frivillig bevegelse» i Syracuse, som er nært assosiert med den høyreekstreme, banderittiske paramilitære lederen som grunnla Høyre Sektor. Poenget her er ikke at «nynazister» styrer Ukraina-lobbyen, men at banderittenes «representanter for diasporaen» nesten kan si «oppdrag utført» og pensjonere seg. Selvfølgelig vil det ikke skje før atombombene begynner å falle.
Originalen:
The Ukraine Lobby
Zelensky & Congress Salute “Representatives of Diaspora”
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Les også: Famous Ukrainian Nazi Visits U.S.
Ukrainian Neo-Nazi Visits US (Again)
I disse russofobiske tider: Befriende for en kulturinteressert russofil
Av Terje Sørensen - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/i-disse-russofobiske-tider-befriende-for-en-kulturinteressert-russofil/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Etter dette innlegget bør jeg kanskje engstelig mistenksomt titte rundt hushjørnene før jeg våger meg ut.
Saken er den at jeg helt siden jeg var et eldre barn / en ung tenåring og leste min første russiske roman – ikke noen ubetydelighet heller akkurat; Fjodor Dostojevskijs «Raskolnikov», i norsk oversettelse – har jeg, om enn ikke «slukt», så dog lest masse annen russisk litteratur, herunder og bare kort nevnt, samme forfatters «Idioten», «Spilleren» og «Brødrene Karamasov» samt Leo Tolstoys to megaromaner «Anna Karenina» og «Krig og Fred», begge hevdet å være ‘verdens beste romaner’. Mine bøker den gang var selvsagt ‘hard cover’ og tok mye plass og ble forært familie og venner da jeg ryddet opp i hyller og skap og flyttet utenlands.
Jeg savner ikke bøkene. I dag er jeg overbevist og ihuga digitalskjønnlitteraturleser og har lastet ned blant andre de to nevnte forfatternes samlede verker, i alt 11.630 (digital)sider, fra Amazon for 30,25 norske kroner. Skulle det oppstå et behov, turde de uleste romaner og noveller der, holde for mye av min gjenværende tid her på jorden.
Den russiske musikk- og mye av dansekulturen falt jeg for under min første tur til Sovjet/Russland. En folkedans/-sangoppvisning i det daværende Leningrad ble fremført i en gedigen teatersal. Underlig nok ble lyset i salen knapt dempet – det var lyst som dagen der. Men det forringet intet. Det var et forrykende og nærmest lamslående musikk-/sang-/kostyme- og dansearrangement som varte i drøye tre timer, og jeg tenkte i pausen at siste halvdel kom til å bli en opplevelsesnedtur. Men nei, den ble om mulig enda bedre!
Ballett har tidligere for meg ikke vært inkludert i ‘dansekultur’ og aldri vært min greie – og dét sikkert til glede for alle de potensielle dansepartnerne jeg ikke har ført over gulvene. Men for et par år siden så jeg en TV-forestilling med Tsjaikovskys «Nøtteknekkeren» og ble voldsomt betatt. Gratien og skjønnheten var overveldende.
Én opplevelse står dog som noe av det største og mest gripende jeg har opplevd. Det var under besøket i Tretjakovgalleriet i Moskva i 1985. Digre og høye saler proppfulle av kunstverk fra gulv til tak. Da jeg så Ilya Repins maleri «Ivan den Grusomme og hans sønn Ivan», greide jeg ikke å puste ordentlig og måtte sette meg ned på en benk. For meg å beskrive dette verket, er ikke mulig. Men det finnes mange gjengivelser og beskrivelser av det – søk Google og les! Jeg har samlet, oversatt og redigert noen til en liten epistel som du finner som PDF-tekst på https://www.terje-sorensen.no/Iliia%20Efimovich%20Repin.pdf.
+++000+++
Jeg kikket ellers nettopp rundt hushjørnet – heldigvis fred og ro her. Den Store Ånd give det forblir slik i all evighet; det finnes så mye flott og gripende å føle og oppleve…
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Les også: Forsvarer Klassekampen angrepene på russisk kultur i Ukraina?
På den gale siden
Russofobi, den stuereine rasismen, det gode hatet
Krigsdagbok del 37 – 1. til 15. november 2022
Av Lars Birkelund - 27. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/krigsdagbok-del-37-1-til-15-november-2022/
Dette er 37. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
1. november
Napoleon Bonaparte skal ha sagt noe sånt som at «historien er et sett med løgner noen har blitt enige om». Han visste hva han snakket om, da han var med på å spre et falskt testamente fra Peter den store som del av propagandaen før invasjonen av Russland i 1812.
Norske/vestlige politikere, ‘journalister’ og redaktører ble enige om at Russland saboterte sine egne gassrørledninger så og si før de ble sprengt, noe som i virkeligheten er en konspirasjonsteori ala den at USA sto bak 911. Og dette skjer altså til tross for at USA har truet med å gjøre det en rekke ganger over flere år. Det er altså en konspirasjonsteori som nå florerer blant norske politikere og i norske medier.
Seinere samme dag:
Typisk NATO-hykleri: Det var OK at Sovjet overførte Krim til Ukraina uten å spørre befolkningen på Krim, men ikke i orden at Krim ble gjenforent med Russland etter en folkeavstemning.
2. november
Zelenskys kravmentalitet har lenge undret meg. Han blir fornærmet når han ikke får så mye hjelp som han ønsker. Ja, det er som om han tar for gitt at hele verden skal hjelpe ham. Hvor har han den frekkheten fra? Hvorfor finnes det ikke så mye som en politiker, en journalist eller en redaktør som har undret seg over det? De har så langt bare jattet med ham
4. november
Dagbladet har bedrevet personhets av mennesker i utallige år. I går stengt de et kommentarfelt på Facebook fordi de mente at noen andre hadde begått personhets. Etablissementet og mediene deres tror nemlig at de har enerett på å drive med slikt, altså personhets, hatytringer, krigshissing o.l.
Seinere samme dag:
Politisert forskning er noe man forbinder med fascisme eller autoritære stater. FFIs forskningsrapport om fremmede makters mulige påvirkning på norske valg er svært politisert forskning av to grunner, fordi. 1. Den bygger på at det kun er Russland og Kina som kan ha uheldig påvirkning på Norge. 2. Den peker på en bestemt folkebevegelse, Nei til EØS, som forskerne åpenbart misliker, som mer utsatt for påvirkning fra fremmede makter enn for eksempel storting, regjering og Forsvaret selv.
11. november
«Tyrkia krever at Sverige utleverer en tyrkisk eksiljournalist. Flere organisasjoner reagerer sterkt og understreker at Sverige aldri må oppfylle kravet.
– Ikke under noen som helst omstendigheter kan Sverige oppfylle Tyrkias krav om å deportere den tyrkiske eksiljournalisten Bülent Kenes og fortsette å kalle seg et demokratisk land som styres av rettsstatens prinsipper, skriver Committee to Protect Journalists (CPJ) i en uttalelse.
Også organisasjonen Peaceful Actions Platform mener det er uakseptabelt med en slik utlevering, og det svenske Journalistforbundet har også fordømt kravet.
Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan navnga journalisten i forbindelse med at Sveriges statsminister Ulf Kristersson tirsdag var i Ankara for å drøfte Sveriges Nato-søknad.
– Det er ytterst viktig at Sverige utleverer denne terroristen, sa han på spørsmål fra en journalist» (ABC Nyheter 10. november).
Kommer Sverige til å svelge denne kamelen også?
Seinere samme dag:
Norske medier, NATO-mediene, jubler over at Ukraina har befridd Kherson. Det er i og for seg forståelig, sjøl om journalister strengt tatt ikke skal ta stilling i konflikter, kun belyse dem best mulig fra alle vinkler. Men det var ingen slik jubel da Syria, med hjelp av Russland og Iran, befridde størsteparten av Syria fra Al Qaeda, IS og lignende fra høsten 2015. Da klaget NATO-mediene heller på at det ble brukt for mye vold under frigjøringen, mens de ga USA og kurdere æren for å ha bekjempet IS. Og de aksepterer den dag i dag at USA fortsatt okkuperer noen av de mest oljerike områdene i Syria, stjeler Syrias olje, hvete mm.
Årsaken er naturligvis at Norge deltok i krigføringen mot Syria fra 2011, fra 2012 med støtte til islamistiske terrorister. Det siste ble offisielt avsluttet for noen år siden. Men reelt? Krigen har i alle fall ikke blitt avsluttet. Norge er den dag i dag med på et sanksjonsregime som skal hindre gjenoppbyggingen av Syria. Det at regjering/storting advarer syrere mot å vende hjem er del av samme politikk for å hindre gjenoppbygging og for å hindre at Syrias hær får flere soldater.
13. november
«Satellitter skal ha fanget opp to skip som hadde slått av sporingssystemet sitt i området ved gassrørledningene like før den mistenkte sabotasjen i september». Og det er sjølsagt bare mannskapet på russiske skip som er i stand til å slå av sporingssystemet sitt, skal vi tro NRK og andre NATO-medier.
14. november
«Et fredelig naboland», sa Norges ‘forsvarsminister’ om Ukraina i går. Tror han på det eller juger han med vitende og vilje?
Seinere samme dag:
Tyrkia skal ha sagt at USA er medskyldig i terrorangrepet i går, sammen med PKK. Noen som vet noe mer?
15. november
«Kyiv har trukket tilbake akkrediteringen til flere vestlige journalister etter at de rapporterte fra gjenerobringen av Kherson.
– Nylig har noen representanter fra mediene ignorert regler og advarsler og rapportert fra Kherson uten tillatelse fra kommandanter fra militæret og relevante PR-departement, skriver den ukrainske generalstaben på Facebook.
Det er ikke kjent hvilke journalister som har fått akkrediteringen trukket. Flere medier skriver at minst seks korresponderer fra amerikanske CNN og britiske Sky News er blant de rammede» (ABC/NTB).
Jøss, vestlige journalister har smisket og krøpet for Zelensky i snart ni måneder. Så hvorfor gir han disse ‘sparken’?