Nyhetsbrev steigan.no 27.12.2021
Dagens overskrifter:
Protester over dødsfall etter vaksinering sprer seg i Sør-Korea
Sverige har i særklasse lavest antall døde med covid per capita i Nord-Europa
Lekkasje: De samme som drev svart propaganda mot Syria driver PR for lockdownpolitikken
Storbritannia bruker 4000 militære for å dominere befolkningens informasjon
USA: Lockdownpolitikken har ført til dramatiske endringer i arbeidsmarkedet
Samfunnets «Maskorama» – er det veien å gå?
De vanlige mistenkte som eier og kontrollerer det meste
Protester over dødsfall etter vaksinering sprer seg i Sør-Korea
Av red. PSt - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/protester-over-dodsfall-etter-vaksinering-sprer-seg-i-sor-korea/
Sør-Korea er et av de mest vaksinerte landa i verden. Men etter at mer enn 1000 sørkoreanere har dødd kort tid etter at de har fått vaksinen har det oppstått en bevegelse som krever svar og krever at de ansvarlige stilles til ansvar.
Ei forening som kaller seg Covid-19 Vaccine Victims and Families Council har holdt samlinger i flere sørkoreanske byer. Demonstranter marsjerte søndag fra Pusan rådhus til Pusan National University of Education, rapporterte Yonhap News.
Vaksinesikkerhet kan bli et omstridt tema i Sør-Koreas presidentvalg. Opposisjonen People’s Power Party holdt forrige uke en offentlig høring om vaksinebivirkninger, og inviterte påståtte ofre og deres familiemedlemmer til å komme med forslag til støttetiltak som presidentkandidat Yoon Seok-yeol kan vedta.
Kim Jong-in, partiets valgkampleder, anklaget angivelig president Moon Jae-ins administrasjon for å være likegyldig når det gjelder vaksineskader. Administrasjonen har lovet å kompensere ofre for vaksinebivirkninger, men det er også den som avgjør om skader og dødsfall tilskrives vaksinene. «Jeg tror folket har nådd et punkt hvor de ikke kan stole på regjeringen,» sa Kim.
Sverige har i særklasse lavest antall døde med covid per capita i Nord-Europa
Av skribent - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/sverige-har-i-saerklasse-tallet-dode-med-covid-per-capita-i-nord-europa/
Av spesialistlege, Checkfact.org.
I Sverige har från 1 december införts rekommendation om vaccinationsbevis vid folksamlingar på över 100 personer. I veckan aviserades att det nästa vecka kan komma att införas krav på vaccinationsbevis även på restauranger och gym. Förutom att krav på vaccinationsbevis är diskriminerande och knappast minskar smittspridningen, eftersom fullvaccinerade personer smittar i mycket hög utsträckning, så kan det ifrågasättas om åtgärderna är proportionerliga utifrån smittspridning och dödstal.
En bra jämförelse utifrån sistnämnda aspekt är situationen för länderna i norra Europa som hade en utbredd förstavåg våren 2020 och som idag har en likartad vaccinationsgrad (69-77%). Vi har liknande klimat och drabbas ungefär samtidigt av epidemier av luftvägsvirus och influensa på vintern.
Tittar vi på smittspridningen, så ligger Sverige och Finland klart lägst av alla dessa tio länder.
Ännu mer intressant är grafen över antal döda med covid per miljon invånare. Sverige har i särklass lägst siffra.
Varför ligger Sverige lägst både vad gäller smittspridning och ännu mer vad gäller döda med covid? Detta beror med allra största sannolikhet på att Sverige var det enda av dessa tio länder som inte hade lockdown våren 2020. Därmed var det en hög andel av befolkningen som smittades och fick sjukdomsalstrad immunitet (natural immunity). Den är betydligt bredare och mer långvarig än vaccininducerad immunitet och skyddar även mot mutanterna. Det gör att det nu denna vinter inte blir en lika stor smittspridning i Sverige som i de övriga nordeuropeiska länderna.
Slutsatsen blir därmed att införandet av vaccinationsbevis är olämpligt för att det är:
Diskriminerande,
Inte minskar smittspridningen och
En oproportionerlig åtgärd utifrån Sveriges smittspridning och dödstal.
Källor:
https://ourworldindata.org/covid-vaccinations
https://ourworldindata.org/covid-cases
Lekkasje: De samme som drev svart propaganda mot Syria driver PR for lockdownpolitikken
Av red. PSt - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/lekkasje-de-samme-som-drev-svart-propaganda-mot-syria-driver-pr-for-lockdownpolitikken/
Lekkede dokumenter har avslørt en statsstøttet påvirkningsoperasjon designet for å undergrave kritikere av den britiske regjeringas koronapolitikk ved å bruke ei gruppe «antifascistiske» YouTube-påvirkere. Det er The Grayzone som avslører dette.
Prosjektet tar sikte på å gjennomføre psykologisk profilering av britiske borgere som avviker fra regjeringas politikk med obligatorisk vaksinasjon og nedstengninger, og deretter utnytte dataene til å etablere en YouTube-kanal som fremstiller disse kritikerne som farlige «superspredere» av «desinformasjon».
Prosjektet er utformet for angivelig «å dempe innflytelsen av pseudovitenskapelig materiale på nettet, med spesifikk vekt på koronavirus-relatert ‘anti-vaxxing’-følelser.» Operasjonen drives av Storbritannias Royal Institution , og kalles «Challenging Pseudoscience.»
Dens øverste beskytter er Charles, prinsen av Wales, nummer to til den britiske tronen, som nylig gikk til angrep mot antatte «konspirasjonsteorier» rundt COVID-19-vaksiner. Organisasjonen mottok en betydelig pengeinnsprøytning i 2020 fra den britiske regjeringas Culture Recovery Fund øremerket videoproduksjon.
Lekkede filer innhentet av The Grayzone indikerer at Royal Institution har sikret seg tjenestene til Valent Projects, et kommunikasjonsfirma grunnlagt av en PR-agent som tidligere var involvert i det britiske Foreign Office’ kampanje for voldelig regimeskifte i Syria. Valent har også blitt sponset av US Agency for International Development (USAID), med direkte tilknytning til etterretningstjenestene i USA, for et prosjekt som tar sikte på å «undersøke desinformasjon».
Valents sentrale rolle i operasjonen fremhever trenden med informasjonskrigføringsspesialister som bringer teknikkene de finpusset mot mål som den syriske regjeringa hjem til Vesten, der stadig mer upopulære regjeringer konfronterer masser av innbyggere som stadig protesterer mot koronarestriksjoner.
Som i Syria, hvor kommunikasjonsfirmaer som Valent opprettet, trente og instrumentaliserte medieorganisasjoner for å fremme regimeendring, har de skjult rekruttert en berømt britisk YouTube-influenser for å gi deres nøye beregnede mediekampanje en autentisk smak.
Ifølge interne dokumenter planlegger Valent å designe en «sosial medier-kampanje med masseappell frontet av den fremtredende sosiale mediefiguren Abigail Thorn», grunnleggeren av Philosophy Tube. Valents forskning på britiske borgere som avviser offisiell politikk om COVID-19 «vil bli brukt til å utarbeide en kampanje som bruker YouTuber Abigail Thorns eksisterende plattform for å oppnå et målbart kognitivt skifte i målgruppa,» heter det i dokumentene.
Det nasjonale sikkerhetsetablissementets favorittsosialister
Thorn er blant de mest fremtredende skikkelsene i det løst sammensveilede kollektivet av YouTube-influensere kjent som BreadTube. Inspirert av tittelen på anarkisten Peter Kropotkins traktat, The Conquest of Bread , fremmer BreadTube en hyperidentitær, imperialismevennlig tolkning av sosialistisk politikk som har skaffet skaperne entusiastisk promotering fra etablissementsinteresser.
New York Times publiserte for eksempel en lang 2019-profil av en ung mann ved navn Caleb Cain som visstnok «falt ned i kaninhullet til høyre» på YouTube. Cain hevdet at han ble avradikalisert gjennom eksponering for videoer av Thorn og andre populære BreadTubers som Natalie Wynn fra Contrapoints. I løpet av Trump-æraen, da det Google-eide YouTube implementerte en rekke strenge kontrollkoder, begynte det å forsterke BreadTube-påvirkere gjennom sine algoritmer.
Andre populære BreadTube-figurer inkluderer Vaush, en videospiller fra Beverly Hills, California ved navn Ian Koshinski. Kjent for sin overfladiske forståelse av marxisme, grove skjellsord mot Trump-tilhengere («de forsvinner, eller så forsvinner vi alle»), kvinnelige idrettsutøvere på videregående skole ( «beklager, du suger, dumme tispe» ) og den fengslede journalisten Julian Assange ( «Jeg vil at Assange skal dø på et svart CIA-nettsted bare fordi det ville trigge alle de verste menneskene på Twitter» ), har den selverklærte «libertarianske sosialisten» fått tilnavnet «Vaush Limbaugh» fra sine kritikere.
Grunnleggeren av Valent drev PR for regimeskifte i Syria
Greenberg-programmets profil av Falconer sier at «han har ledet Foreign Offices Terrorism Response Team, Storbritannias innsats for å starte en fredsprosess i Afghanistan og tjenestegjort i Pakistan og Sør-Sudan,» og tjenestegjorde ved National Crime Agency – Londons ekvivalent av FBI.
Amil Khan, som er kjent for å ha drevet svart propaganda mot Syria på vegne av britisk etterretning er nå engasjert i Challenging Pseudoscience. Og Khan roste i høye toner Falconer da han ble knyttet til prosjektet.
Hamish Falconer i Valent har jobbet for Foreign Office. Han har avslørt at den «spennende» Challenging Pseudoscience-kampanjen også har mottatt «generøs støtte» fra Open Society Foundations til CIA-tilknyttede milliardæren George Soros.
Britisk etterretning er verdensmestre i psykologisk krigføring
Den britiske hæren har en egen brigade, 77th Brigade, som bare driver psykologisk krigføring. Med røtter tilbake til Det britiske imperiet har de finslipt og profesjonalisert psykologisk påvirkning, og er spesielt gode på å gi imperialistiske prosjekter et «progressivt» tilsnitt. At de har stilt seg bak kampanjene mot kritikken av koronapolitikken borger for at det vil bli mer sånt. Kampanjene vil helt sikkert få norske avleggere og etterplaprere.
Storbritannia bruker 4000 militære for å dominere befolkningens informasjon
Av red. PSt - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/storbritannia-bruker-4000-militaere-for-a-dominere-befolkningens-informasjon/
Det britiske militæret fører informasjonskrig mot sin egen befolkning. Den beryktede 77. Brigade for psykologiske operasjoner er aktivert for å motvirke “desinformasjon”. Denne artikkelen ble først publisert i april 2020.
Av Mike Robinson.
Under den britiske regjeringens daglige koronavirus-orientering, skrøt sjefen for den britiske hæren, general sir Nick Carter:
Vi har vært involvert i Kabinettkontorets enhet for rask respons, med vår 77. brigade som hjalp til med å stanse rykter som stammer fra feilinformasjon, men også for å motvirke desinformasjon. Mellom tre og fire tusen av våre folk har vært involvert, med rundt tjue tusen tilgjengelig hele tiden i høy beredskap.
For å forstå betydningen av denne uttalelsen, må vi tilbake til 2018, da Carter holdt en tale til den militære tankesmia Royal United Services Institute.
«I vår 77. Brigade,» sa han, «… har vi en del bemerkelsesverdig talent når det gjelder sosiale medier, produksjonsdesign og, faktisk, arabisk poesi. Slike ferdigheter har vi ikke har råd til å beholde i den vanlige delen, men de er midlene som gjør at vi kan utnytte evner på en mye mer fantasifull måte enn vi kanskje har kunnet gjøre tidligere.»
77. brigade
Tidligere kjent som Security Assistance Group, ble 77. Brigade etablert i 2015 som en del av ‘Army 2020’. Security Assistance Group hadde blitt opprettet etter sammenslåingen av Media Operations Group, 15. Psychological Operations Group, Security Capacity Building Team og Military Stabilization and Support Group.
77. Brigade beskriver på sin hjemmeside at den driver med ‘informasjon og formidling’. Men hva betyr det? General Carter forklarer igjen:
Vi må imidlertid også fortsette å forbedre vår evne til å kjempe på denne nye slagmarken, og jeg tror det er viktig at vi bygger på det utmerkede grunnlaget vi har skapt for informasjonskrigføring gjennom vår 77. brigade, som nå gir oss muligheten å konkurrere i fortellingenes krig på det taktiske nivået. [min vektlegging]
Det er i denne sammenheng Carters ord fra forrige ukes orientering må betraktes. Carter har innrømmet at det britiske militæret fører krig mot en del av sin egen befolkning.
Les vår omtale fra 2015: Storbritannia oppretter en militæravdeling av Facebook Warriors
En rask respons
Carter nevnte å jobbe med regjeringens Rapid Response Unit. Denne enheten ble opprettet i april 2018 og også kjent som «enheten med ansvar for falske nyheter», og fikk til å begynne med seks måneders finansiering. Den samlet et «team av analytikere, dataforskere og media- og digitale eksperter», bevæpnet med nyskapende programvare, for å «jobbe døgnet rundt for å overvåke nyhetsartikler på nettet og diskusjon på sosiale medier.»
I følge enhetens leder, Alex Aiken:
Enhetens 24-timers overvåkningstjeneste har identifisert flere bekymringsverdige historier under prøvetiden, alt fra angrep med kjemiske våpen i Syria til innenlandske saker om helsevesenet og kriminalitet.
For eksempel, etter flyangrepene i Syria identifiserte enheten for eksempel at en rekke falske fortellinger fra alternative nyhetskilder skjøt fart på nettet. Disse alternative nyhetskildene er partiske og er avhengige av sensasjonsjournalistikk snarere enn fakta for å vekke lesernes interesse.
På grunn av måten søkemotor-algoritmer fungerer på, da folk søkte etter informasjon om flyangrepene, dukket disse upålitelige kildene opp lengre opp enn offisiell informasjon fra den britiske regjeringen. Faktisk ble det ikke vist informasjon fra myndighetene på de første 15 sidene av Googles resultater. Vi vet at søk er en utmerket pekepinn om hensikter. Det kan gjenspeile skjevheter i informasjon mottatt fra andre steder.
Enheten sørget derfor for at de som brukte søkeord som indikerte skjevhet – som ‘falskt flagg’ – fikk faktaopplysninger om hva Storbritannia gjorde. Enheten forbedret rangeringen fra under 200 til nummer 1 i løpet av noen få timer.
Enheten fikk permanent finansiering i februar 2019.
Tre måneder etter etableringen av enheten deltok Theresa May på G7-toppmøtet i Quebec i Canada.
Der kunngjorde hun etablering av «en ny rask responsmekanisme» etter Storbritannias forslag om «en ny, mer formalisert tilnærming for å takle utenlandsk innblanding over hele G7», etter G7s utenriksministermøte måneden før.
Avtalen sender «et sterkt signal om at innblanding fra Russland og andre utenlandske stater ikke vil bli tolerert,» sa hun.
«Den raske reaksjons-mekanismen,» fortsatte hun, «vil støtte forebyggende og beskyttende samarbeid mellom G7-land, samt respons etter hendelsen», inkludert:
koordinert tilskriving av fiendtlig aktivitet
felles arbeid for å kraftig bekrefte en felles fortelling og svarDette vil si den britiske regjeringens raske svar er å opprette internasjonal enighet om en felles fortelling (via ‘mekanismen’), og deretter føre en informasjonskrig mot sitt eget folk for å sikre at fortellingen er beskyttet i media (via ‘enheten’).
Sammensmelting
I talen fra 2018 forklarte Carter rollen som mainstream-pressen hadde i å «etablere grunnlaget for en velinformert offentlig debatt». Han snakket om at «politisk krigføring» var krig på andre måter, og han sa at å vinne den krigen ville kreve en «sammensmeltet» tilnærming.
Her henviste han til fusjonsdoktrinen, som ble lansert under Theresa May-regimet, som en del av en viktig rapport om nasjonal sikkerhet fra 2015 «Mange evner,» stod det, «som kan bidra til nasjonal sikkerhet ligger utenfor tradisjonelle nasjonale sikkerhetsdepartement, og derfor trenger vi sterkere partnerskap på tvers av myndigheter og med den private sektor og den tredje sektor.»
Det burde ikke komme som noen overraskelse at regjeringens enhet for rask respons ikke bare jobber med militærets 77. brigade, men «tar ledelsen i ‘gjendrivelse av falske fortellinger’ som en del av enheten … som også har med innenriksdepartementet, DCMS (departementet for media og digitale anliggender), statsministerens kontor og andre byråer.»
Les: Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag
Korona-fortellingen
General Carter sa at hans 77. Brigade «hjelper til med å stoppe rykter fra feilinformasjon, men også for å motvirke desinformasjon.»
Hvilken feilinformasjon og desinformasjon hjelper 77. brigade med å bringe til taushet? Hvor mye av denne ‘desinformasjonen‘ stammer fra 77. Brigade i utgangspunktet?
En del av 77. Brigades rolle er:
Overvåking og evaluering av informasjonsmiljøet innenfor grensene eller operasjonsområdet.
De ikke bare ‘motarbeider’ desinformasjon, men ser også på sosiale medier og analyserer hvordan desinformasjon, inkludert deres egen, sprer seg; de kartlegger internett og nettverkene til folk som deler innhold med hverandre.
Og de har tusenvis som jobber med dette og titusenvis i reserve, ikke bare i 77. Brigade direkte, men over hele statsapparatet og den ‘tredje sektor’ (dvs. formelt uavhengige ‘frivillige’ organisasjoner, store medieselskaper og store dataselskaper.)
Denne artikkelen ble først publisert på Anti-Empire. Oversatt til norsk og publisert av Midt i fleisen.
Våre artikler om Integrity Initiative viser hvordan denne organisasjonen som også er etablert av den britiske hæren fører sin propagandakrig. Se her.
USA: Lockdownpolitikken har ført til dramatiske endringer i arbeidsmarkedet
Av red. PSt - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/usa-lockdownpolitikken-har-fort-til-dramatiske-endringer-i-arbeidsmarkedet/
Financial Times: «Where did all the workers go?»
I USA har 4 millioner arbeidstakere forsvunnet ut av arbeidsstyrken på under to år. Sysselsettingsgraden har falt med 1,7%. Dette er et historisk svært lavt tall, og ingen vet om de menneskene som har forlatt arbeidsmarkedet noen gang kommer tilbake igjen.
Finansavisa Financial Times har i en serie på fire artikler sett på virkningene av «pandemien» på arbeidsmarkedet i noen få vestlige land. For USA er det svært dramatisk:
Grafen viser at justeringa etter det første voldsomme fallet i deltakelsen på arbeidsmarkedet har tallene ikke kommet opp igjen på det gamle nivået, men later til å ha stabilisert seg på et markant lavere nivå.
FT skriver:
«To år med enestående omveltninger i arbeidsmarkedene har fått millioner av mennesker på begge sider av Atlanterhavet til å tre ut av arbeidsstyrken, enten for å unngå infeksjon, komme seg etter sykdom, takle skolenedleggelser eller rett og slett gå av med pensjon tidligere enn de ellers ville ha gjort. Fallet i deltakelse har lagt til demografisk press som bygget seg opp lenge før pandemien rammet – og har siden blitt forverret av nedgangen i internasjonal migrasjon.
Dette sjokket for arbeidstilbudet representerer en trussel mot den globale oppgangen, med mange selskaper som er tvunget til å gi opp forretningsmuligheter på grunn av mangel på arbeidskraft. Mens selskaper håpet at disse problemene ville være forbigående og ville lette over sommeren etter at økonomiene åpnet igjen, bekymrer mange seg nå for at problemene kan være mer dyptliggende.»
Bare i september 2021 sluttet 4,4 millioner amerikanere i jobben. Dette er det største tallet som er registrert siden denne statistikken ble startet.
Dette fenomenet har allerede fått betegnelsen “The Great Resignation”.
FT har foreløpig ikke gjort noen analyse av hva kapitaleierne kommer til å gjøre med dette, men vi vet allerede noen av svarene. De vil automatisere, gjøre den svake tilknytninga til arbeidsmarkedet som mange arbeidstakere har fått gjennom «pandemien» permanent og det vil slett ikke bare være blåsnipparbeidere som vil bli rammet. Mange hvitsnipper vil oppleve at det ikke er noen jobber til dem når de prøver å komme tilbake på arbeidsmarkedet.
Industrien vil gjennomføre sin «fjerde industrielle revolusjon», og det er allerede klart at arbeiderklassen og de som i USA kalles middelklassen vil bli hardt rammet.
Se det på en annen måte: Hvis kapitaleierne hadde prøvd å kvitte seg med fire millioner arbeidstakere gjennom oppsigelser, så hadde det blitt opprør. Nå har de gjort det gjennom å erklære helsemessig unntakstilstand, og det har skjedd totalt uten motstand.
Samtidig vet vi at de rikeste av de rike har blitt vanvittig mye rikere gjennom denne perioden. Kapitalforvalteren BlackRock har for eksempel økt sin forvaltede kapital fra 7,3 billioner dollar til nesten 10 billioner gjennom denne perioden, en vekst på over 30%.
Samfunnets «Maskorama» – er det veien å gå?
Av leserinnlegg - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/samfunnets-maskorama-er-det-veien-a-ga/
Mentale omkostninger ved tiltakene
Av Tom Rysstad.
Hver gang jeg nå beveger meg ute blant folk møter jeg en mur av masker. Over maskene ser jeg et par øyne som utstråler usikkerhet, frykt og mistenksomhet. Vi er som magneter med lik polaritet som beveger oss rundt hverandre med god avstand.
I Norge er det over 300.000 mennesker som er diagnostisert med en psykisk lidelse og det er beregnet at 50 % av oss en eller annen gang i livet vil bli utsatt for psykisk sykdom. Dette har enorme samfunnsøkonomiske konsekvenser (beregnet til 70-100 milliarder kroner årlig) i tillegg til de menneskelige kostnadene dette har for den enkelte og de pårørende.
I april 2020 fortalte Helsemyndighetene oss at det ikke var noen forskning som viste at munnbind var en effektiv måte å hindre smittespredning. Siden har det kommet lite ny forskning som tilsier det motsatte. Det virker logisk at hvis vi går med munnbind så sprer vi mindre smitte, men i praksis så har det altså ikke så stor betydning bl.a. på grunn av at vi ikke bruker de korrekt, gjenbruker, osv.
Da står vi igjen med at hovedgrunnen til oppfordringen om bruk av munnbind primært har en symbolsk effekt. Og den effekten er stor! Hver gang vi tar på oss eller ser et munnbind blir vi minnet på hvor farlig verden er og at sykdom og død lurer rett rundt hjørnet (eller bak hver maske). Det gjør noe med folk, alle folk, ikke bare den halvparten av oss som er disponert for psykisk sykdom. Det gir traumer og retraumatiserer oss hele tiden. Jeg er heldig og tilhører den 50 prosenten som (foreløpig) ikke er blant de rammede, MEN jeg kjenner et sug i magen og at frykten er på besøk hver gang jeg ser en maske komme mot meg. Den frykten som spres er skadelig. Det viktigste virkemiddelet for å håndterere pandemien er frykt. Gjennom massemedienes bombardement av ensrettede klikkvennlige overskrifter har vi i snart 2 år blitt fylt av frykt og utrygghet. Frykten setter seg. Og det er en veldig effektiv strategi- frykten er kraftfull- den gjør at vi handler ute av takt med vår egen intuisjon og overbevisning. Den kommer tilbake hver gang vi blir minnet om faren.
Dette har enorme konsekvenser i et folkehelseperspektiv, mye større enn de vi jobber så hardt for å unngå nå (akutt overbelastning av helsevesenet). Om det er en bevisst fryktstrategi fra helsemyndighetenes side vet jeg ikke. Men jeg er sikker på at de gode intensjonene til Camilla, Line, Preben og de andre helsemyndighetene dessverre ikke tar hensyn til de langsiktige konsekvensene av å bygge opp en slik fryktkultur.
Kjære alle samvittighetsfulle helsemyndigheter, vær så snill å stoppe opp i noen minutter, tenk nøye gjennom hvilke konsekvenser fryktregimet skaper og tenk over hva slags samfunn vi egentlig vil ha. Ønsker vi åpenhet, tillit, omsorg, nærhet og varme eller ønsker vi kontroll, frykt, ufrihet, distanse og kulde?
Tom Rysstad
Siviløkonom, Coach/terapeut og humanist
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
De vanlige mistenkte som eier og kontrollerer det meste
Av Pål Steigan - 27. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/de-vanlige-mistenkte-som-eier-og-kontrollerer-det-meste/
De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene, BigPharma og teknogigantene
Av Pål Steigan.
Mange forestiller seg at de kapitalistiske selskapene er frittstående enheter som konkurrerer med hverandre på et marked. Dette samsvarte med virkeligheten for om lag 150 år siden. Vi har analysert hvordan virkeligheten ser ut i dag, og denne artikkelen sammenfatter våre funn. For faste lesere av steigan.no vil det meste være kjent fra før, men så langt det har latt seg gjøre har vi oppdatert opplysningene fram til desember 2021.
Allerede omkring år 1900 hadde det vokst fram monopolkapitalistiske grupper som kontrollerte tusenvis av selskaper og som i realiteten hadde delt verden mellom seg. I dag er maktkonsentrasjonen kommet mye lengre. Faktum er at de er de samme selskapene som eier og kontrollerer disse sektorene:
Bankene og finansinstitusjonene
Storindustrien, deriblant våpenindustrien og Big Pharma
Merkevareselskapene
Mediene
IT-selskapene
Dette er ikke noen hypotese eller noen dristig antakelse. Det er fakta som lett lar seg dokumentere ved bruk av utelukkende åpne kilder. Og ikke bare er det så få som tre grupper som er største eiere i alle disse strategiske sektorene – de har også store eierinteresser i hverandre.
Imperialismens gjennombrudd
Rundt 1900 hadde frikonkurransen blitt avløst av et system med karteller og truster der selskaper slo seg sammen om å kontrollere hele bransjer både vertikalt («fra gruve til butikk») og horisontalt (de dominerende selskapene i en sektor). Dette ble påvist av forfattere som J. A. Hobson i boka Imperialism (1902), Rudolf Hilferding (1910) ‘Finance Capital. A Study of the Latest Phase of Capitalist Development’ Ed. Tom Bottomore Routledge & Kegan Paul, London, 1981 og ikke minst Vladimir Lenin i den epokegjørende boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» (pdf).
To verdenskriger og noen store finanskriser seinere har kapitalismen blitt mye mer konsentrert og mye mer sammenfiltret enn den var for 120 år siden. Dette er i samsvar med den forståelsen av kapitalismens vesen som alt Karl Marx la for dagen. Han skjønte at den logiske konsekvensen av konkurransen måtte bli monopol. Og vi har fått monopol på anabole steroider. La oss se på fakta.
Konsentrasjonen av bankvesenet
På 1990-tallet hadde USA 35 storbanker. Gjennom IT-krisa i 2001 og ikke minst finanskrisa i 2008 ble antallet redusert til 4.
Av de femten største bankene i USA var det bare fem som overlevde som sjølstendige enheter i 2008 (Citigroup, Bank of America, JP Morgan Chase, Wells Fargo og PNC Financial). Av de ti finansbankene var det bare to som overlevde som sjølstendige enheter (Goldman Sachs og Morgan Stanley), og begge stod under regjeringas beskyttelse.
De største Wall Street-bankene fikk hemmelige lån fra det amerikanske Federal Reserve på 1200 milliarder dollar meldte Bloomberg.
Den største låntakeren i denne hemmelige operasjonen var Morgan Stanley, som fikk så mye som 107,3 milliarder. Citigroup fikk 99,5 milliarder og Bank of America 91,4 millarder.
Finansbankene skapte krisa i den formen den fikk, og var sjøl de største profitørene på krisa.
Krisa førte også til en enorm konsentrasjon av finanskapitalen i noen få mega-banker. Denne plansjen fra The Federal Reserve viser hvordan 35 banker er blitt til fire siden nittitallet:
De fire gjenværende storbankene er Citigroup, JPMorgan Chase, Bank of America og Wells Fargo. I tillegg kommer finansinstitusjonene Berkeley Hathaway, Goldman Sachs og Morgan Stanley. Disse selskapene kontrollerer amerikansk og store deler av internasjonal finansverden. Makta over dem ligger i hendene på noen få mennesker. Og de bruker denne makta for å bli enda rikere.
Enda mer interessant blir det når man begynner å se på eierskapet til disse supermaktene av noen finansinstitusjoner. Vi har brukt børsinformasjon om eierskap i amerikanske børsnoterte selskaper. På grunnlag av det som kommer fram der ser vi at disse bankene dels eier hverandre og dels har noen interessante fellesnevnere. Som man vil se er det fire selskaper som utmerker seg:
Fire selskaper finnes som storaksjonærer i alle disse selskapene. Det er State Street Group, Vanguard Group, FMR (Fidelity Management and Research) og BlackRock. Aksjepostene deres kan synes små (typisk 1-4%, av og til litt mer), men når de er blant de største er dette likevel en betydelig maktposisjon, og særlig når den styrkes av krysseierskap. Dessuten eier også disse hverandre. Vanguard, FMR og BlackRock er store aksjonærer i State Street.
Før monopolkapitalismens gjennombrudd var bankene institusjoner som tjente industrikapitalen. Men for om lag 120 år siden ble maktforholdet snudd. Finanskapitalen tok kontrollen.
I dag er det fortsatt slik, men finanskapitalen er sjøl blitt så konsentrert at den framstår som et kartell eller en megakorporasjon.
Det militærindustrielle farmasøytiske komplekset
Det var fire stjerners general og president Dwight D. Eisenhower som først formet begrepet og beskrev situasjonen da han i sin avskjedstale til nasjonen 17. januar 1961 advarte mot det «militær-industrielle komplekset» som hadde innflytelse på alle områder i USA. «Dets totale innflytelse – økonomisk, politisk, ja åndelig – kan merkes i enhver by, i enhver statsbygning og ethvert kontor i det føderale regjeringsapparatet.»
Dette var noe nytt i USAs historie, men siden 1961 er det blitt mye mektigere. To tredeler av alle Pentagons militærkontrakter plasseres hos «the big six»: Lockheed Martin, Northrop Grumman, Raytheon, General Dynamics, BAE Systems og Boeing. Alle de andre 28.000 selskapene som produserer for krigsmaskineriet er organisert som underkontraktører av dem i et pyramidesystem med fem lag der hvert lag prøver å tappe laget over for så mye penger som mulig.
Eierne av militærindustrien
Blant de største eierne i alle de «big six» finner vi de «vanlige mistenkte», investeringsfondene BlackRock, Vanguard og State Street. Det vil si; State Street er ikke blant de aller største aksjonærene i General Dynamics og BAE Systems, men ellers er bildet komplett. Militærindustrien er konsentrert til en håndfull selskaper og de har igjen felles eiere. (En analyse som også tok for seg personalunion i styrer og representantskap og krysseierskap for øvrig ville vise at integrasjonen er enda mer total.)
Ingen annen sektor i USAs økonomi sluker så mye av de føderale budsjettene som militærindustrien. Pentagons budsjett er over 50% av det budsjettet som vedtas av kongressen.
Andre industrigiganter
Går vi til annen storindustri utenom våpenindustrien, så er de fire største i USA: Apple, General Motors, Ford og General Electric. De er alle leverandører til krigsindustrien, men hovedvirksomheten deres ligger på andre områder. Akkurat det samme bildet gjentar seg: «de tre vanlige mistenkte» er store eiere i alle fire.
Big Pharma
Ved siden av militærindustrien og teknobedriftene er det den farmasøytiske industrien som er blant de mektigste i verden. Det var de som var pådrivere for TISA, TTIP og liknende avtaler fordi de ønsker å sikre sine patenter over hele verden. De fire største er Johnson & Johnson, Roche, Pfizer og Novartis. Tre av disse selskapene følger den vanlige mønsteret; de «vanlige mistenkte» er blant deres største eiere. Unntaket som bekrefter regelen er Roche som har en liten gruppe sveitsiske aksjonærer som viktigste eiere. Men Novartis, som igjen har «de tre» blant hovedeierne, er en betydelig storaksjonær i selskapet.
De store farmasøytiske selskapene har lagt på vei klart å sikre seg globalt monopol på medisiner, behandlingsmåter, vaksiner og patenter. De driver storstilt lobbying overfor Kongressen i USA, der de er den mektigste lobbygruppa, overfor EU-kommisjonen, FN og regjeringer. De har stor innflytelse på internasjonal lovgiving, De er med rette blitt kritisert for å hindre fattige land i å skaffe seg billige medisiner, for å styre forskningsinstitusjoner og kvele kritikere. De er også blitt kritisert for at de bruker monopolet sitt til å hindre innovasjon. Og naturligvis har også de store farmasøytiske korporasjonene tette forbindelser med det militærindustrielle komplekset.
De hevder at de må ha så store inntekter fordi forskningen deres er så kostbar. Men i virkeligheten handler det om at de gjør det for å sikre seg og eierne maksimal profitt. Når de dominerende selskapene er så få og har så mye kapital til rådighet, gir det dem enorme muligheter til å gjøre akkurat det. Og, som vi skal vise, så har deres eiere nær sagt monopolkontroll over mediene, slik at de langt på vei kan styre hva som kommer fram av kritikk og hvordan den blir behandlet.
Alle våre tall er hentet fra databasen til Morningstar, som igjen henter side tall fra børsene i USA. (Vanguard og BlackRock er forresten blant de største eierne av Morningstar.)
Altså, for å summere opp så langt:
Ikke bare er produksjonen innen våpenindustrien, annen storindustri og farmasøytisk industri ekstremt konsentrert. Kapitalen bak disse selskapene er enda mer konsentrert, og vi finner igjen de aktive investeringsfondene som har så stort eierskap at de er i stand til å legge føringer for selskapene.
Merkevarene, ikke mangfold, men enfold
Tilbudet av merkevarer i butikkene er enormt. Gjennom reklamen får man inntrykk av at det pågår en intens konkurranse mellom svært mange kapitalgrupper om folks forbruk. Ja, de ønsker ganske visst at vi bruker så mye som mulig på varene deres. Men det er en illusjon at tilbyderne er så mange. Ser man bedre etter vil man se at et og samme konglomerat står bak et svært stort antall merkevarer. Til og med konkurrerende varemerker kan ha samme eier. Og det er svært få selskaper som eier alle de kjente merkevarene.
Det er som Annika Berge skrev i Råd&Rön utgitt av Sveriges Konsumenter:
Ett av de största företagen är Nestlé, som förutom Nescafé även äger flera välkända godis- och djurmatsmärken. Nestlé har också delägarskap i L’Oréalkoncernen, som bland annat äger skönhetsmärkena Garnier, The Body Shop och Maybelline.
Några av de stora företagen började som småskaliga familjeföretag, som till exempel Mars som grundades 1882 av Frank C. Mars i Minnesota. Franks mamma undervisade honom hemma, och lärde honom också att doppa godisbitar i choklad. I dag är Mars en av världens största tillverkare av chokladprodukter, men de tillverkar också kattmaten Whiskas, Dolmios pastasåser, Uncle Ben’s ris och många andra produkter.
Valgfriheten er en illusjon. De kjente merkevarene er bare «cover», fronter for større kapitalgrupper som står bak dem. Se bare på denne figuren som viser eierskapet til de største matvaregigantene:
(Denne figuren er fra 2017. Det har vært fusjoner og oppkjøp siden da, men det store bildet er helt riktig.)
Ti megakorporasjoner kontrollerer omtrent alt du kjøper fra husholdningsvarer til dyrefôr til jeans.
Enda så avslørende og voldsomt dette er, så er virkeligheten enda mange hakk verre. Disse ti selskapene eies og kontrolleres igjen av ei lita gruppe finanskapitalister, som dessuten eier hverandre.
Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:
Hvis vi ser på korporasjonenes eiere, skulle figuren sett slik ut:
Hvis vi for eksempel ser på eierskapet til Coca-Cola og PepsiCo, hvem finner man andre enn the usual suspects:
Coca-Cola: Berkshire Hathaway, Vanguard, State Street, Fidelity og BlackRock.
PepsiCo: Vanguard, State Street, BlackRock.
Og det er nettopp de tre siste, Vanguard, State Street og BlackRock som utmerker seg som Tordenskiolds soldater, gjengangere, i merkevarekjedene som i nær sagt alle andre viktige sektorer i den moderne vestlige kapitalismen.
Medieoligarkene
Aldous Huxley, forfatteren av Vidunderlige nye verden, så for seg ei framtid der makthaverne ville finne metoder for å «få folk til å elske slaveriet sitt» og «etablere en smertefri konsentrasjonsleir for hele samfunn, slik at folk blir fratatt rettighetene sine, men vil like det».
For å oppnå dette trenger makthaverne kontroll over produksjonen og distribusjonen av tanker, fortellinger, informasjon og følelser. Og til det trengs det kontroll over mediene, trykte medier, radio, TV-filmindustri, reklame og sosiale medier.
I dag finnes denne kontrollen. De multinasjonale korporasjonene som har makt over bankene, våpenindustrien og den farmasøytiske industrien har også kontroll over mediene.
Fem korporasjoner kontrollerer 90 %
Ifølge amerikanske undersøkelser var det i 1983 50 selskaper som eide 90% av mediene i landet. Allerede det var en veldig sterk maktkonsentrasjon. Men hvordan ser det ut i dag? I 2019 var det fem selskaper som kontrollerte 90% av mediene.
De fem selskapene var Comcast (via NBCUniversal), Disney, Viacom & CBS, og AT&T (via WarnerMedia). National Amusements er et privateid selskap, eid av Sumner Redstone og Shari Redstone. Resten er børsnoterte selskaper. Siden to av korporasjonene har samme eier, kan man si at det er bare fire grupper som eier 90 prosent av mediene.
Disse selskapene eier mediebedrifter av en eneste grunn, og det er å akkumulere profitt for sine eiere. De har ingen grunn til å drive gravende eller kritisk journalistikk for avsløre maktmisbruk eller undertrykking. Deres eiere og annonsører har heller ingen interesser av at deres lesere og seere reagerer på den økonomiske krisa eller de voldsomt økende klasseskillene ved å gjøre opprør på noen som helst måte. Her trengs ingen konspirasjonsteorier. Dette er de 1% som tjener grovt på den politikken som føres.
Når vi så studerer hvem som er de største aksjonærene i mediekorporasjonene og sammenlikner det med eierskapet i våpenindustrien, ser det slik ut:
Eierskap i medieindustrien:
De samme kapitalfondene eier også våpenindustrien:
(Kilder: Morningstar og Yahoo Finance)
I figurenne.
Hvem eier norske medier?
Den offisielle fortellingen er at vi i Norge har et mediemangfold. Men i virkelighetens verden ligger kontrollen over mediene i Norge i svært få hender. Hvis vi ser bort fra statskanalsen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer.
En håndfull store eiere
«Dei største bakanforliggjande eigarane av norske aviser; Blommenholm Industrier, Telenor og LO, var dei same i 2015 som tidlegare år. Blommenholm Industrier kontrollerer Schibsted, mens Telenor og LO-eigde Amedia ved utgangen av 2015. Schibsted er største eigar i Polaris og kontrollerer 29 prosent av aksjane i selskapet. Største utanlandske eigar ved utgangen av 2014 var Aller-gruppa som eig Dagbladet, og Nya Wärmlandske Tidningarna (NWT) som eig vel 26 prosent av Polaris. Dei andre store utanlandske eigarane er finansielle investorar med aksjepostar i Schibsted og Polaris.»
Schibsted – og Wall Street
Det største mediekonsernet i Norge er Schibsted. Det er også et av de fire største i Norden. De eier VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen osv. Schibsted eier også Svenska Dagbladet og Aftonbladet. De eier også 85% av Finn.no.
Schibsted er også største eier i Polaris Media, som eier en masse lokalaviser, sånn som Adresseavisen, Sunnmørsposten, Altaposten osv. (I Polaris er forresten The Bank of New York Mellon (de tre vanlige mistenkte er blant de fem største eierne) og JP Morgan (de tre er de tre største eierne) inne med aksjeposter på 5,1% og 4,1%.
Og hvem eier så Schibsted? Det er den søkkrike Schibsted-familien, naturligvis, gjennom Blommenholm Industrier, men Wall Street har også tunge poster i selskapet gjennom giganter som State Street (10%), JP Morgan (6,9%), Bank of New York Mellon osv. Finanskapitalen på Wall Street eier minst 48% av Schibsted, og 20 prosent er mer enn nok for finanskapitalen til å kontrollere et mediehus. Schibsted og Aftenposten trenger kreditt. De får ikke det hvis State Street sier nei. Schibsted er nå totalt kontrollert av Wall Street.
Dessuten har den høyreorienterte svenske familien Adler en posisjon gjennom Nwt media AS, som dessuten er nest største eier i Polaris.
Polaris
Største eiere i Polaris er Schibsted 29%, Nwt Media 26,4% og Must 14,7%. Polaris eide tidligere et stort antall lokalaviser; Adresseavisen, Sunnmørsposten og Harstad Tidende, for å nevne noen eksempler. Nå eier de fire lokalaviser og noen distribusjonsselskaper. Største eier er Schibsted (30%), så kommer NWT Media (26,4%) og Must Invest (14,7). Siden Schibsted er i klørne på Wall Street, er de indirekte kontrollert av State Street & co.
Amedia
Så har vi den tidligere A-pressa, som gjennom diverse omforminger er blitt til Amedia og som eier mer enn 60 lokalaviser og kontrollerer rundt en fjerdedel av avisopplaget i Norge. I 2020 eies Amedia av Amediastiftelsen. Medietilsynet nevner LO som en av de store bakenforliggende eiere, men det var før 2016.
Avisa Klassekampen skriver 27. desember 2021:
«Toppledelsen i Amedia har gjort det til vane å unne seg noe ekstra i adventstida; i fjor slukte de Budstikka en drøy uke før jul. I år ble gavehaugen enda større: Tirsdag i forrige uke ble det kjent at konsernet kjøper seg inn i 55 svenske aviser. Dagen etter – bitte lille julaften – kom nyheten om at Amedia overtar Sør-Varanger Avis. Tidligere i desember ble også Akersposten – en Oslo-avis Amedia la ned i 2014, men som siden har gjenoppstått på egen kjøl – innlemmet i konsernet.»
«Da Klassekampen gjorde opp status i mai, var det klart at den forestå- ende ervervelsen av Nationen ville gjøre aviskonsernet til Norges største. Ved inngangen til somme- ren kontrollerte Amedia rundt 30 prosent av det samlede avis- opplaget her til lands. Etter høstens oppkjøp er andelen enda høyere.
I tillegg har Amedia inngått «strategisk samarbeid» med flere aviser, blant andre Hamar Arbeiderblad.»
Indirekte er LO nå største eier i avisa Klassekampen fordi Fagforbundet eier 15%, Fellesforbundet 5% og Industri og Energi 5%, altså til sammen 25%. Nest største eier er partiet Rødt med 19,64%.
NHST Media Group
Avisa Morgenbladet, var kontrollert av Nhst Media Group, som også eier Dagens Næringsliv, og hvem eier dem? Hovedeier er Bonheur med 55% av aksjene, det vil si Fred Olsen-familien, en av Norges aller rikeste familier. Nest største eier i Nhst er milliardæren Erik Must, som kontrollerer 22,2%. Men nå er Morgenbladet eid av Mentor Medier AS. De eier også Vårt Land, Dagsavisen, Demokraten og Rogalands avis.
Stadig større konsentrasjon
Etter at Sparebankstiftelsen DNB kjøpte Amedia, er altså ikke Medietilsynets beskrivelse fra 2015 korrekt lenger. LO er ikke lenger noen stor medieeier. Telenor er heller ikke lenger aviseier, men derimot sterkt på TV gjennom Canal Digital. De som står igjen som store aviseiere er Schibsted, Nwt, NHST og Mentor Medier.
Andre store medieeiere i Norge er Bonnier AB, Modern Times Group, Egmont og Aller Holding.
Hvem eier IT-gigantene?
Informasjonsteknologien er blitt en av de viktigste infrastrukturene i det moderne samfunnet. I et samfunn der det brukes informasjonsteknologi i produksjonen av all annen teknologi og der all kommunikasjon, informasjonsinnhenting, formidling og medier, inklusive propaganda er totalt avhengig av IKT, er eierskapet til og kontrollen over denne sektoren et spørsmål av den aller største viktighet. Også krigsindustrien og krigene er avhengig av informasjonsteknologi. Så i vår serie om hvem som eier og kontrollerer de viktigste sektorene i vårt samfunn er vi nå kommet til IT-bransjen: Hvem eier IT-gigantene?
Gigantene på nettet
Da EU-kommisjonen skulle sette ned en komité av IT-giganter for å drive sensur av internett og sosiale medier, innkalte de toppene i Facebook, Twitter, Google og Microsoft.
Men hvem eier disse IT-gigantene? Hvilke økonomiske krefter står bak dem? Vi har utarbeidet en oversikt over de ti viktigste eierne i de fire selskapene. (NB: Google heter nå Alphabet, og er antakelig verdens største IT-selskap.) Dataene her er fra 25. desember 2020:
Største eiere i Morgan Stanley, sa du?
Microsoft
Alphabet
For å lage denne oversikten har vi brukt databasene til Morningstar ‘og Yahoo Finance, som igjen er basert på aktuell børsinformasjon. Investeringsfondene Vanguard, BlackRock og State Street har store eierandeler. De er gjerne topp tre, eller i det minste topp fem. Dette viser at disse kapitalfondene har en massiv kontroll over IT-gigantene. Tidligere ville vi ha funnet storbankene i noen av disse posisjonene og vi ville ha funnet andre industribedrifter. Nå er det kapitalfondene som har tatt over, og det til gagns.
De som har fulgt denne serien vil se at det er de samme gjengangerne nok en gang. Dette er de største eierne i alle de største bankene i USA. De er de største eierne i våpenindustrien, Big Pharma, merkevarene og medieindustrien. Og nå finner vi dem altså i kommandoposisjon også i IT-gigantene.
Aktive eiere
Noen har hevdet at disse fondene bare driver passiv plassering på vegne av investorer og at deres eierskap derfor ikke skal tillegges så stor vekt. En gang i tida var det kanskje slik, men ikke nå lenger. De sier sjøl at de regner seg som aktive eiere, og de opptrer som det. Da det så ut som om Hillary Clinton skulle vinne presidentvalget i 2016 gjorde sjefen for BlackRock, Larry Fink, seg klar til å ta over finansdepartementet i USA. Stort mer aktiv eier går det vel neppe an å være.
BlackRock vil ta kontrollen over Hillary Clintons finansdepartement
Hvem er Larry Fink og hva er BlackRock?
IT-industrien som stat i staten
IT-gigantene sitter ikke bare med kontrollen over den nøkkelteknologien som samfunnet er totalavhengig av. De har også enormt stor kontroll over oss vanlige mennesker. Det brukerne av Facebook, Google og Amazon ikke ser er hva som gjøres med dataene deres. For det er vi som er disse selskapenes egentlige varer. Det er våre data og dataene om oss som gjør dem søkkrike. Det å vite mest mulig om oss, våre kjøpevaner, vår smak, våre lyster, våre venner og våre nettverk er bokstavlig talt gull verdt.
De er også blitt blant verdens aller rikeste selskaper. I Forbes 2000, som viser de 2000 mest kapitalsterke selskapene i verden, finner vi IT-gigantene tungt representert. Seks av de 20 største er IT-selskaper.
IT-gigantene er derfor ikke bare i strategiske nøkkelposisjoner, de forvalter kapital som gjør dem til ekstremt mektige aktører, bare i kraft av det. Når de altså i tillegg kontrollerer store deler av nervene og blodårene i det moderne samfunnet så må det være på plass å karakterisere deres roller som å være stater i staten. De tar beslutninger og legger føringer som setter nasjonalforsamlinger fullstendig på sidelinja.
Og deres eiere viser seg altså å være de samme vanlige mistenkte som vi møter igjen og igjen. Og legg merke til at dette er ikke en konklusjon som bygger på noe annet enn offentlig tilgjengelig børsinformasjon.
Imperiets herskere
Vi har sett på hvem som har kontrollen over noen av de viktigste strategiske sektorene i den USA-dominerte imperialismen. Det er på tide å sammenfatte hva vi har funnet ut. Men la oss først gå over 100 år tilbake.
– Karteller er typiske for den internasjonaliserte kapitalismen
I Boka «Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium» gjorde Lenin en tilsvarende jobb. Han hentet fram tall og fakta sektor for sektor og klarte gjennom det å vise tydelig hvor konsentrert kapitalen var i hans tid og hvordan grupper av kapitalister og til og med kapitalistiske familier hadde lykkes i å skaffe seg enorm kontroll over store deler av verdensøkonomien. Han nevnte folk som Rockefeller, Rothschild og Nobel blant andre, og beskrev hvordan de kapitalistiske kartellene hadde delt verden mellom seg. Rockefellers American Standard Oil Co og Rothschild og Nobel med sin kontroll over de enorme oljeforekomstene i Baku, hadde delt verden mellom seg. Lenin argumenterte for at kapitalistiske karteller følger med nødvendighet utfra den store konsentrasjonen av kapital. Han påviste også karteller innen elektrisitetsproduksjon, stålindustri, jernbane, sinkindustri og flere andre truster og karteller.
I dag mer enn 100 år seinere er konsentrasjonen av kapital kommet mye lengre og, som denne serien har vist, har den ført til utvikling av finansinstitusjoner som kontrollerer alt fra banker, til våpenindustri, merkevarer, medier og teknogigantene – og som igjen er sammenfiltret med hverandre. Skulle Lenin ha gjort sin analyse på nytt ville han ha vært nødt til å føye til et nytt nivå i konsentrasjonen av kapitalen – superkorporasjonenes epoke.
En finansiell superorganisme
Forskere ved ETH Zürich i Sveits gjennomførte en svær datamaskinanalyse av bedriftsinformasjoner for hele verden i finansdatabasen Orbis. De startet med en liste på 43.000 transnasjonale selskaper. Så begynte de å se på eierskapsforhold og forbindelser for å se hvem som kontrollerer hva. På denne måten kartla de over en million eierskapsforbindelser og kunne for første gang bygge en datamodell som synliggjør global finansiell makt. De kom fram til at i 2007 var det 147 selskaper som kontrollerte 40 prosent av kapitalen i samtlige selskaper i basen. Disse 147 selskapene er ikke bare dominerende, men de eier også hverandre. Tre fjerdedeler av eierskapet til aksjene i kjernen tilhører kjernen sjøl. Vi snakker altså om en tett sammenvevd gruppe av selskaper. Les rapporten her. (pdf) Grafisk ser modellen slik ut. De røde punktene er selskapene i kjernen. Til høyre et utsnitt som viser forbindelsen mellom finansselskapene
Disse selskapene er «superconnected», dvs. at krysseierskapet og personalunionene er så tette at de framstår som en finansiell superorganisme. Forskerne bak studien skriver:
Man kan tenke på toppkontrollørene innen denne kjernen som en økonomisk «super-enhet» i det globale nettverket av korporasjoner.
De navnga 50 av de 147 selskapene og de femten viktigste av dem er disse:
Rank Economic actor name
1 BARCLAYS PLC
2 CAPITAL GROUP COMPANIES INC, THE
3 FMR CORP
4 AXA
5 STATE STREET CORPORATION
6 JPMORGAN CHASE & CO.
7 LEGAL & GENERAL GROUP PLC
8 VANGUARD GROUP, INC., THE
9 UBS AG
10 MERRILL LYNCH & CO., INC.
11 WELLINGTON MANAGEMENT CO. L.L.P.
12 DEUTSCHE BANK AG
13 FRANKLIN RESOURCES, INC.
14 CREDIT SUISSE GROUP
15 WALTON ENTERPRISES LLC
16 BANK OF NEW YORK MELLON CORP.
17 NATIXIS
18 GOLDMAN SACHS GROUP, INC., THE
19 T. ROWE PRICE GROUP, INC.
20 LEGG MASON, INC.
Vi kjenner igjen de fleste av selskapene fra våre studier, og da særlig Vanguard og State Street. Hadde studien vært gjennomført i dag, ville den ikke ha kommet utenom BlackRock, som nå er blitt den største av de tre.
Makt: Between a BlackRock and a hard place
«The Big Three»
Forskerne Jan Fichtner, Eelke Heemskerk og Javier Garcia-Bernardo, som alle forsker på midler fra EUs Horizon 2020-program har avdekket dette eierskapet og pekt ut de mektigste fondene.
Det dreier seg om Vanguard, BlackRock og State Street. Dette er såkalt passive formuesforvaltere. Det betyr at de ikke på samme måte som aktive fond prøver å slå markedet, men heller å følge det. De tar derfor et mye mindre gebyr fra investorene og siden finanskrisa i 2008 har det vært en flom av investorpenger fra aktive fond til indeksfond. Indeksfondene hadde fått en kapitaltilførsel på 1400 milliarder dollar etter 2008 ifølge 2017 Investment Factbook.
I midten av oktober 2021, da BlackRock kunngjorde resultatene for tredje kvartal, sa selskapet at de bare var hårfint unna 10 billioner dollar (10.000 milliarder) i kapital under sin forvaltning. I 2020 hadde BlackRock en kapital på 7,3 billioner i sin forvaltning. Halvannet år med pandemi har brakt denne kapitalistiske mastodonten en vekst på over 30%.
Gjennom sitt egenutviklede forvaltningssystem Aladdin forvalter de indirekte omlag 20.000 milliarder dollar. Bare i løpet av 2020 har de trukket inn giganter som Citigroup, Northern Trust og Santander i dette systemet.
De tre fondene som kommer ut som vinnere er BlackRock, Vanguard og State Street , de såkalte Big Three. Til og med Wikipedia omtaler dem nå slik: «Along with Vanguard and State Street, BlackRock is considered one of the Big Three index funds that dominate corporate America.«
I 2021 har Vanguard 6,9 billoner dollar til forvaltning. State Street har 3,9 billioner. De tre vanlige mistenkte forvalter altså til sammen en kapital på ca. 20.000 milliarder dollar.
De nevnte forskerne har kartlagt eierskapet til Big Three og påvist at hvis man ser på dem samlet er de største eier i 40% av alle børsnoterte selskaper. Dette har de gjort i et prosjekt som kalles CORPNET, og som har som mål å kartlegge de globale korporasjonene. Prosjektet styres fra universitetet i Amsterdam.
De har også studert S&P 500-indeksen, som er en indeks over de 500 største selskapene i USA, og der er konsentrasjonen enda mer ekstrem. Samlet sett er Big Three største eier i 90% av disse selskapene.
De tre forskerne har studert fondenes stemmegivning og avdekket hvor aktive de faktisk er. De har en koordinert og sentralisert stemmestrategi og utøver dermed eierskapskontroll.
Hvem står bak «The big three»?
BlackRock ble grunnlagt i 1988 og ble børsnotert i 1998. I 1999 forvaltet fondet 165 milliarder dollar. Nå forvalter det 6.840 milliarder, eller 6,84 trillioner som man sier i USA. Fondet er blitt kalt verdens største skyggebank, og det bør være opplagt at BlackRock og de andre store ikke har oppstått av intet. Men kundelistene deres er ikke offentlig tilgjengelig, så vi kan ikke umiddelbart vite hvem som har skutt kapital inn i fondene.
Flere artikler om BlackRock her.
Derimot gir BlackRock oss noen ledetråder. Selskapet skrev tidligere på sine nettsider at de har noen av de aller største stiftelsene og private fondene som sine kunder. Det må bety at de har stiftelser som Rockefeller Foundation, Ford Foundation, Carnegie og kanskje også Rothschild Foundation på kundelista. Det er ikke noe risikabelt veddemål å gjette på at det er gamle dynastipenger som har gjort det mulig for disse fondene å bli så sterke og mektige så fort.
Nylig har sjefen for BlackRock, Larry Fink, sagt at de største kapitalgruppene i verden «må ta mer ansvar for politiske og sosiale spørsmål». Dette fikk en av hans kolleger i bransjen, multimilliardæren Sam Zell til å bemerke: «Jeg visste ikke at Larry Fink er blitt oppnevnt til Gud.»
Kommentar til kritikk
Vi har mottatt noe kritikk av denne serien som vi vil kommentere:
Fondene forvalter på vegne av andre
Ja, naturligvis. Det er det bankene alltid har gjort. De bankene som gjorde finanskapitalen til «fyrstene» i imperialismen for over 120 år siden var ikke noe annet enn forvaltere av andres penger. Og nettopp derfor ble de så mektige. Det var denne enorme konsentrasjonen av kapital i noen få hender som gjorde det mulig for dem å dele den kapitalistiske verdenen mellom seg og ta monopolkontroll over hele sektorer. Disse fondene opptrer som superbanker og gjennom krysseierskap har de maksimalisert denne kontrollen.
2. Fondene har tusenvis av småinvestorer og er dermed ikke én kapital
Samme argumentet gjelder her. Det er nettopp det som er styrken til finanskapitalen. I Imperialismen siterer Lenin en av de fremste tyske mogulene, Siemens, som 7. juni 1900 sa til den tyske Riksdagen at «ettpunds aksjen er grunnlaget for den britiske imperialismen». I Tyskland var det nemlig lovforbud mot aksjer mindre enn 1000 mark. Nettopp det å suge opp i seg småsparernes kapital var en styrke ved den britiske imperialismen framfor konkurrentene, og slik hadde denne tyske kapitalisten «en mer «marxistisk» forståelse av imperialismen enn visse russiske marxister», skrev Lenin.
BlackRock, Vanguard og State Street har tatt dette prinsippet et kvantesprang opp. Gjennom dette kontrollerer de ikke bare sektorer av imperialismen. De har sine tentakler i alle de strategiske sektorene og har skapt et superkartell.
3. Det er «konspirasjonsteori» å se for eksempel BlackRock som en slik superkapitalist
Denne kritikken kommer faktisk til en viss grad fra folk som kaller seg antiimperialister. Det viser at de aldri har forstått hva imperialismen er. De kan umulig å lest Lenins bok fra 1916, for hadde de gjort det, ville de ha sett at deres argumentasjonsmåte ville plassert Lenin blant de fremste «konspirasjonsteoretikerne».
Skal man utvikle en sosialistisk politikk i dag, holder det ikke bare å peke på forskjells-Norge, altså de store økonomiske forskjellene mellom rik og fattig. Det er riktig og viktig nok, men det er bare første steg. Man er nødt til å gå videre til det som virkelig teller, nemlig makt.
I vårt arbeid har vi bare brukt offentlig tilgjengelig materiale og fakta. Vi har ikke basert oss på noen former for spekulasjoner eller «teorier», men vist gjennom tall og børsopplysninger hvordan eierskapsforholdene er i dagens imperialisme.
Og det som framstår er et monster, en Leviathan, der makta er mer konsentrert enn den har vært i noe despoti noen gang i historien. De virkelige fyrstene i dagens imperialisme er bare en håndfull folk, noen få titall, og de har makt over hverdagen til milliarder av mennesker. Dette er tørr og nøktern klasseanalyse anno 2021.