Nyhetsbrev steigan.no 27.10.2023
WEF-varsler: De ønsker å mikrochippe verdens befolkning
Pandeminarrativene – denne gangen SSB
De skitne hendene til «de fem øynene»
Strømprisen hopper igjen – til tross for rekordhøye vannmagasiner
Slovakia: Statsminister Fico kunngjør stans av militærhjelp til Ukraina
Hvordan står det til med våre velferdstjenester?
AP sletter israelsk løfte om å angripe Gaza som «aksemakt»
Manglende åpenhet og debatt setter demokratiet i fare
Israels invasjon av Libanon i 1982
WEF-varsler: De ønsker å mikrochippe verdens befolkning
Av red. PSt - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/wef-varsler-de-onsker-a-mikrochippe-verdens-befolkning/
Den globale eliten planlegger å tvinge folk til å ta implanterbare mikrobrikker ved å kreve dem for å få tilgang til digitale valutaer, Universal Basic Income (UBI) og andre tjenester, advarer et tidligere medlem av World Economic Forum. Dette skriver European Union Times.
Den tyske økonomen og tidligere WEF ‘Global Leader for Tomorrow’ ble varsleren Richard Werner oppfordret til forsiktighet med de nye teknologiene under en diskusjon i fjor på International Science Summit 2022, og sa at WEF med vilje har stoppet for å vise folk hvilken digital valuta fra sentralbanken ( CBDC) ville se ut fordi det vil involvere et implantat under huden på størrelse med et riskorn.
«Og det riskornet er hele lommeboken din?» spurte en intervjuer Werner, som han svarte: «Ja, det er din digitale ID, lommeboken din, det kan være passet ditt, nøkkelen din.»
Werner fremhevet at RFID-teknologier på debet- og kredittkort som lar data overføres via et sveip, forbereder folk til gradvis å akseptere «kontaktløse» interaksjoner som en hverdagslig del av livet.
«Det vi fant med debetkortene eller kredittkortene våre er at de allerede nå har flyttet til systemet i RFID-brikker, RFID-teknologi hvor du bare vifter med gjenstanden. Kontaktløst», beskrev Werner. «Det betinger oss på en måte i denne retningen at du i fremtiden bare vil vifte med hånden fordi du har mikrochipimplantatet under huden.»
«Og hvert trinn har en rasjonell grunn,» fortsatte han. «Det er lettere bare å vinke med dette, er det ikke? Det er mye raskere fordi vi alltid må vente i køene mens alle taster inn tall og alt det der, for å bare vinke og det går så mye raskere.»
«Men neste rasjonalisering ville være, vel, men du kan miste kortet ditt, noen kan stjele kortet ditt, og så vinker du bare, det er litt risikabelt, vel, ville det ikke vært fint om du ikke kunne tape den, og ingen kunne stjele den? Du vet.»
Werner sier at mennesker naturlig vil være tilbøyelige til å avvise slike invasive teknologier «fordi det er en krenkelse av menneskeverdet å faktisk injisere noe sånt under huden,» men han sier at globalister er villige til å bruke UBI for å lokke og overtale befolkningen til å motta injeksjoner.
«Milliardærelitene har så langt ikke likt det. Men siden 2015 har de alle kommet ut til fordel for det. Jeg mener, alle de store milliardærene og World Economic Forum har kommet ut, åh, dette er en god idé, universell grunninntekt. Vel, hvorfor plutselig, nå? For nå har vi teknologien for mikrochipimplantatet, forklarer Werner.
WEF-medlemmet som ble varsleren fortsatte med å forklare at Covid-19 spiller en rolle i mikrobrikkeordningen da den introduserte behovet for en digital ID, informasjon som også «beleilig» ville bli lagret på en implanterbar mikrobrikke.
Det ser faktisk ut til at marerittaktige spådommer om et gigantisk overvåkingspanoptikon, der hver bevegelse, kjøp, hjerteslag og pust overvåkes nøye, nå nærmer seg virkeligheten.
Vil menneskeheten reise seg og avvise brikken?
Dokumentasjon
Så langt varsleren.
Det er lett å konstatere at han har rett. World Economic Forum har lenge agitert for microchipimplantater, slik som i denne artikkelen fra 2017:
These Workers Have Got a Microchip Implanted in Their Hand From Their Employer
I forkant av selskapets «chipparty», sa 32M-sjef Todd Westby at han så for seg at RFID-implantater ble brukt til en rekke aktiviteter og transaksjoner på arbeidsplassen og utover.
«Vi ser for oss bruken av RFID-teknologi for å drive alt fra å foreta innkjøp i vårt marked for pauserom på kontoret, åpne dører, bruke kopimaskiner, logge på kontordatamaskinene våre, låse opp telefoner, dele visittkort, lagre medisinsk/helseinformasjon og brukt som betaling på andre RFID-terminaler, sa Westby.
«Til slutt vil denne teknologien bli standardisert slik at du kan bruke dette som pass, offentlig transport, alle kjøpsmuligheter, etc.»
32M, som driver matvaresalgssystemer på arbeidsplassen kalt «mikromarkeder», tillater allerede kontantløs bruk av fasilitetene deres via en smarttelefonapp. Selskapet uttalte at implanterte brikker var «den neste utviklingen i betalingssystemer».
Teknologien som brukes av 32M er utviklet av det Stockholm-baserte selskapet Biohax Sweden.
Employees at this Swedish company can get a microchip inserted under their skin
Thousands of Swedish people are swapping ID cards for microchips
Central Bank Digital Currency Global Interoperability Principles
Avvist av «faktasjekker»
USA Today skriver: No, WEF did not declare all humans must have microchip implanted | Fact check
WEF-talsperson Trevor Chueu sa at organisasjonen aldri kom med en kunngjøring om å implantere mennesker med mikrobrikker. Det er heller ingen rapporter om en slik kunngjøring fra noen anerkjente medier.
Det er nok sant at WEF ikke har kommet med noen slik bestemmelse. Det har de tross alt ikke myndighet til. Men at de har agitert for det og at noen av deres medlemmer jobber med det, er hevet over tvil.
Pandeminarrativene – denne gangen SSB
Av Foreningen lov og helse - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/pandeminarrativene-denne-gangen-ssb/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
Det ser det ut til at det kan gå lang tid innen vi går tomme for materiale til vår artikkelserie om pandeminarrativene. Vi har tidligere gått gjennom disse tingene blant annet her:
Gjennomgang av historiene om smittebølgene som viste at smittebølgene nærmest helt var tomme narrativer og ikke var dramatiske smittebølger, eller strengt talt “bølger” overhodet.
Gjennomgang av narrativet fra desember 2021 hvor Omikron angivelig “traff oss”, med omtrent samme resultat som førstnevnte artikkel.
Gjennomgang av “narrativene om feriene” som har sprikt i alle retninger, slik at det hele blir ganske komisk.
Gjennomgang av narrativet til Aavitsland og Nettavisen om at pandemien “eksploderte da tiltakene ble opphevet”, som indikerte at det var sammenheng mellom åpningen og pandemiutviklingen, noe som var totalt uten reelt fundament.
(Narrativ brukes delvis synonymt med fortelling, men brukes også til å betegne en rammefortelling eller et system av fortellinger, red.)
Denne gangen er det SSB sin tur. Jeg la i høst merke til en artikkel på Fremover.no:
Det var et par utdrag fra artikkelen som jeg bet meg merke i:
– Under pandemien hadde vi strenge tiltak for å stoppe smitte. Det fungerte også for å hindre andre sykdommer. Det døde rett og slett litt færre enn vanlig under de strengeste tiltaksperiodene, sier demograf i SSB, Anders Sønstebø til Nettavisen.
Og videre:
Da koronatiltakene ble lettet fikk det merkbare konsekvenser.– Dødstallene steg kraftig. Og særlig blant de aller eldste, sier Sønstebø.
Dette er de kjente fortellingene som går igjen, både hos befolkningen generelt, hos ansatte i helsevesenet og hos FHI eller andre faggrupper – altså at tiltakene fungerte for å stoppe smitte og død, og når tiltakene ble lettet fikk det merkbare konsekvenser med at tallene for død og smitte steg kraftig. Vi mener dette er myter og feilaktige narrativer, og vi mener vi har dokumentert det godt i de artiklene jeg lenket til lenger opp. Men har det seg slik at vi faktisk tar feil hadde det vært helt fabelaktig og ikke minst konstruktivt om noen kunne fremlegge solide bevis eller indikasjoner på at det vi kaller myter og narrativ faktisk er en realitet. Vi har i ca. 3 år lett over alt, samt henvendt oss til en rekke personer og instanser (så som Aavitsland, FHI m.fl.) men vi har enda til gode at noen viser til faglig og konkret underbygging av disse påstandene om tiltakene.
I denne saken fra Fremover.no sendte vi således epost til Anders Sønstebø i SSB for å se om han kunne være et unntak i så måte. Korrespondansen er veldig illustrerende for nøyaktig det vi mener er problemet i denne og lignende saker – at vi aldri finner eller blir møtt med skikkelig og faktuell underbygging av de utsagnene vi kritiserer, og at dette ser ut til å gjennomsyrer omtrent hele akademia, statsforvaltningen og myndighetsapparatet i Norge i dag. Vi legger ved korrespondansen nesten i sin helhet for å vise nettopp dette. Vi sendte følgende:
Hei Anders
Vi leste denne artikkelen i dag:
https://www.fremover.no/livet-er-kortet-ned-med-30-uker-ganske-oppsiktsvekkende/s/5-17-1157167
Vi er jo som du sikkert forstår litt uenig i en del av påstandene i
artikkelen, og det er jo for så vidt helt i orden. Men vi vil virkelig
prøve å finne ut av hva disse påstandene baserer seg på, slik at vi kan
vurdere om det er noe i dette. I så måte har vi tre spørsmål i første
omgang:Spørsmål 1: det som kommer frem i artikkelen, er det SSBs oppfatninger
som organisasjon eller dine personlige oppfatninger?Spørsmål 2: du skriver at i pandemien hadde vi strenge tiltak som
virket (som stoppet smitte), hva helt konkret baserer du denne
antakelsen på?Spørsmål 3: du skriver at opphevelsen av tiltakene hadde konsekvenser
og at dødelighet blant annet økte, hva konkret baserer du denne
antakelsen på?(Sitat slutt)
Sønstebø svarte oss med et utfyllende svar, hvor han blant annet startet med å si at han ikke kunne lastes for hva journalisten skrev i artikkelen og at vi hadde misforstått hvis vi trodde han var artikkelforfatter. Dette trodde vi heller aldri, og etter den oppklaringen inneholdt eposten hans følgende svar på de tre spørsmålene våre:
1. Spørsmålet er altfor upresist, siden artikkelen ikke er skrevet av
meg og ikke utgitt på ssb.no. Generelt sett er det ikke slik at alt vi
fagansatte sier skal godkjennes i noe fora, eller av en toppleder, men
skal samtidig i hovedsak basere seg på våre tall og vår kunnskap.2. Jeg ønsker ikke å delta i noe ordkløveri om hva som er strengt, men
vil bare vise til at et av hovedformålene var å stoppe/begrense/bremse
smitten. Det er ikke mange som syns det er kontroversielt at mindre
kontakt fører til mindre smitte.3. Det er en åpenbare følge av forrige spørsmål og svar på dette.
Jeg ønsker dessuten å vise til FHIs rapport:
https://www.fhi.no/publ/2023/dodelighet-i-norge-under-koronapandemien-2020-2022/(Sitat slutt)
Spørsmål 1 var bare av nysgjerrighet, og ikke veldig vesentlig for oss. Vi er for ordens skyld ikke tilhenger av at det skal sitte en “sentralkomité” på toppen av enhver organisasjon og godkjenne de ansattes meninger eller utsagn. Men de to andre spørsmålene skulle vi virkelig ønske at ble besvart skikkelig. Det skjedde ikke her og vi sendte derfor på nytt:
Takk for svaret ditt. For å rydde unna eventuelle misforståelser også fra denne kant – vi tror ikke et sekund at du er forfatter av artikkelen, det er bare et par av sitatene artikkelen/journalisten hevder å stamme fra deg som vi er opptatt av.
Den andre misforståelsen å rydde opp i var det med “sterke tiltak”. Når vi spurte om dette var det ikke ordet “sterke” som var poenget, men “tiltakene”, og at de hadde bremset pandemien.
Jeg skal først si årsaken til henvendelsen til deg. Vi er ikke ute etter å ta deg personlig. Vi er ute etter å ta mytene som sitter fast nærmest som superlim i Norge i dag. Myten er at tiltakene i pandemien virket mot smitte/død osv, og at det på samme måte hadde negativ virkning ved å slippe opp tiltakene. Vi mener dette er myter. Vi er åpen for at vi tar feil på dette, men vi har lett med lys å lykte siden start av pandemien etter å finne konkrete bevis, indikasjoner eller tallmateriale som bygger under påstanden om at tiltakene har virket (virket både i positiv eller negativ forstand). Når vi har spurt, også fagpersoner, er det til nå ikke en eneste som har kunnet gi oss noe godt underlagsmateriale for disse påstandene om tiltakene.
Alle går altså rundt å sier at tiltakene virket, også fagpersoner, men ikke en kan dokumentere det. Det er derfor vi kaller det myter. Du har på en måte rett i at det ikke er kontroversielt å si at smittetiltakene og avstand osv. virket. Siden “alle” går rundt å sier dette, det være seg fagpersoner, leger eller folk i helsevesenet m.fl. er jo dette en kosensusmening av typen “alle vet jo at….osv”, som dermed ikke er kontroversiell i det henseendet. Men vi mener at den ikke er sann, og sånn sett er den på en måte kontroversiell likevel. Såfremt ikke noen kan vise til et godt underlag som støtter opp om påstanden, da.
Så spørsmålene i forrige epost står egentlig ved lag. I artikkelens står det to sitater vi er litt opptatt av.
Sitat 1:
– Under pandemien hadde vi strenge tiltak for å stoppe smitte. Det fungerte også for å hindre andre sykdommer. Det døde rett og slett litt færre enn vanlig under de strengeste tiltaksperiodene, sier demograf i SSB, Anders Sønstebø til Nettavisen.
Spørsmål 1 blir da: formuleringen her formoder vi ikke er funnet på av journalisten, og at det betyr at du sa at tiltakene hindret smitte og død (av covid-19), men også at det virket på andre sykdommer – sitter SSB på noe som støtter påstanden om at tiltakene stoppet covid-smitte, og stemmer det at det døde færre da tiltakene ble satt inn?
Sitat 2:
Da koronatiltakene ble lettet fikk det merkbare konsekvenser – Dødstallene steg kraftig. Og særlig blant de aller eldste, sier Sønstebø.
Spørsmål 2: stemmer det at dødstallene steg kraftig når tiltakene ble lettet? Kan vi få et konkret eksempel på dette fra pandemiens forløp?
Som sagt, vi er ikke ute etter å ta deg personlig. Vi er ute etter å få “tatt” myten, eller eventuelt å få svar som viser at det er vi som tar feil. Årsaken til at det er viktig å få tatt en eventuell slik myte, er at hvis ikke det blir gjort så vil myndighetene helt fint kunne gjøre nøyaktig det samme igjen. For så lenge folk går rundt å tror på myten om at tiltakene som ble satt inn virket, vil alle godta det samme på nytt.
NB hvis dere virkelig vil se på noe spennende når det gjelder tall og statistikk, bør dere ta en kikk på at det fra og med noen uker etter at hele den “vanlige” befolkningen ble vaksinert sommeren 2021 startet det en pussig overdødelighet (den startet i slutten av juli 2021) og har vært der siden. Her har dere noen statistiske skatter å finne.
En annen pussighet er at det aldri har dødd så mange av Covid-19 som etter at befolkningen ble vaksinert (61 % eller der omkring av alle covid-19-døde er for eks i 2022) selv om virus-mutantene som da har sirkulert har vært mildere varianter. Her er det også en statistisk skatt eller to å finne, selv om vi har forståelse for at akkurat disse skattene er noe forgiftet av det faktum at det ikke er lov å snakke om dette i Norge i dag.
Men vi ser i hvert fall frem til å få konstruktive svar på de første spørsmålene.(Sitat slutt)
Vi fikk bare dette til svar:
Jeg ser ingen grunn til å fortsette dialogen her og ønsker deg lykke til videre.(Sitat slutt)
Vi svarte dette:
Ja det er i så fall litt synd, for det forsterker jo bare ytterligere inntrykket og det jeg skrev i forrige epost – at påstanden om at tiltakene virket ser ut til å være en myte. Verken du/SSB, FHI, Helsedirektoratet, Aavitsland, Nakstad eller andre klarer så vidt vi kan se å drive opp skikkelig grunnlag for ovennevnte påstand, men alle går likevel rundt å påstår dette uten stans. Det er jo ikke slik fagmiljøene i Norge skal operere, etter vår mening. Og hvis det er vi som tar feil i dette, kan det da ikke være vanskelig å dokumentere dette.
(Sitat slutt)
Denne siste eposten har vi ikke fått svar på. Vi sendte for ordens skyld en epost til journalistene bak den omtalte artikkelen med stort sett de samme spørsmålene, og fikk dette til svar:
Forklaringene er SSB sine, som det også fremgår av artikkelen. Har ingen kommentarer utover det.(Sitat slutt)
Da pandemien kom ble det meste av faglighet og vitenskap hevet på sjøen. For eksempel ble alle tiltaksplanene som forelå hos WHO og i Norge, hvor for eksempel munnbind og nedstengninger ikke var anbefalt eller regnet som virksomme, vraket samtidig over hele verden. Over hele verden ble det samtidig hasteinnført nye type tiltak som gjennom de forutgående årene var erklært som ikke-faglige og ikke-virksomme. Politikerne startet så med å si og gjenta at dette fungerte, og fagpersoner fulgte så etter med å gjenta dette. Litt grovkornet formulert ble det politisk vedtatt at ikke-virksomme og ikke-vitenskapelig ting fungerte (!), og fagmiljøene aksepterte dette. Vi mener at denne annullering av fag og vitenskap er uholdbar og ikke må skje igjen.
Men den viktigste grunnen til at vi ikke kommer til å gi oss på dette er at hvis ikke både fagfolk og vanlige folk får punktert denne myten om at disse tiltakene virket, vil de samme type tiltak lekende lett bli innført igjen neste gang. Og det kommer en neste gang.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen lov og helse.
De skitne hendene til «de fem øynene»
Av M. K. Bhadrakumar - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/de-skitne-hendene-til-de-fem-oynene/
The Five Eyes – det eksklusive arrangementet for deling av etterretninger blant USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand driver spionasje i India med Canada som spydspiss. Canada er kjent for å lyve på vegne av USA og dets nærmeste allierte. India har skutt kraftig tilbake og har fortsatt noen piler i koggeret, skriver den pensjonerte indiske diplomaten M. K. Bhadrakumar.
De sovjetiske myndighetene hadde i sin tid en smart måte å samle corps diplomatique eller CD-nummerskilt på kjøretøy som tilhørte fiendtlige lands diplomatiske oppdrag i en klynge. Det gjorde det enkelt for det overarbeidede trafikkpolitiet å lokalisere deres bevegelse i den vidstrakte Moskva-metropolen. Vi i India følger den alfabetiske rekkefølgen.
I følge russisk praksis hadde den kanadiske misjonen i Moskva en stolthet på listen over fiendtlige land – nummer 1. Canada er et land med uendelig naturlig skjønnhet og velstand med en forførende, avslappet livsstil. Imidlertid tok sovjeterne et annet mål på det som et fiendeland som opprettholdt en overdimensjonert diplomatisk tilstedeværelse i Moskva, ute av proporsjon til omfanget og volumet av det faktiske forholdet mellom de to landene, og dets ambassade som et hule av spioner som fungerte som B-laget til den amerikanske misjonen. Den ordningen tillot sannsynligvis amerikanerne å holde neglene rene mens de modige kanadierne dykket ned i undergrunnen og kom opp med møkka, og de vestlige etterretningsoperasjonene forvandlet seg ikke til et bilateralt problem på sovjetisk-amerikansk nivå.
Diplomatiets verden har skjulte kamre, og det er derfor det er vanskelig å være dømmende om utvisningen av kanadiske diplomater fra India. Det er imidlertid en viss klarhet, i den grad at mens regjeringen krevde at den kanadiske høykommisjonen skulle redusere sitt oppdrag med to tredjedeler, skal den også ha overlevert en liste over diplomatiske tjenestemenn den ville godta. Nå er det et viktig skille under omstendighetene. Tankegangen er ennå ikke presisert, men den tjener til å dempe Canadas etterretningsoperasjoner på indisk jord. The Five Eyes – det eksklusive arrangementet for deling av etterretninger blant USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand – har laget det til å gjøre det om til Wien-konvensjonen: å gjøre gjengjeld. Men Canadas handel med India var på sølle 6,5 milliarder dollar før Covid, dets kulturelle diplomati var ikke noe å skrive hjem om og de politiske utvekslingene var få og sjeldne. Ved første øyekast var stabsstyrken på 62 overdreven for å utføre legitime diplomatiske aktiviteter.
Ikke overraskende ble amerikanerne fornærmet over den indiske avgjørelsen. Selv om de i en sammenlignbar situasjon selv hadde kommet ned som et tonn murstein på Russland for en hendelse i 2018 som fant sted i Storbritannia – den påståtte forgiftningen av Sergei Skripal, en eks-russisk militær etterretningsoffiser som fungerte som en dobbeltagent for Storbritannias etterretningstjenester og bodde i Storbritannia etter en fangeutveksling med Moskva.
Den amerikanske administrasjonen kastet ut russiske diplomater fra konsulatene deres i Seattle (angivelig på grunn av dens nærhet til en amerikansk ubåtbase og Boeings operasjoner der), San Francisco og to diplomatiske annekser i New York og Washington og overtok ganske enkelt disse eiendommene, samtidig som de utviste 12 russiske diplomater fra deres oppdrag til FN i New York. Utenriksdepartementets direkte forklaring var: «USA tar denne handlingen i forbindelse med våre NATO-allierte og partnere rundt om i verden som svar på Russlands bruk av et kjemisk våpen av militærkvalitet på Storbritannias jord – den siste i sitt pågående mønster av destabiliserende aktiviteter rundt om i verden.» Punktum.
Les om Skripal-saka på steigan.no.
I ettertid ser Skripal-saken ut til å ha vært en orkestrert operasjon for å skape et alibi for et koordinert NATO-trekk mens stormskyene samlet seg over Ukraina for å summarisk redusere den russiske diplomatiske tilstedeværelsen over hele den vestlige verden. (Til dags dato har ikke Storbritannia svart på de mange russiske forespørslene om å fremlegge bevis.)
Akk, det er ikke noe å vite hvor mange av disse 41 diplomatene som ble trukket fra konsulatene i Chandigarh, Kolkata, Mumbai og Chennai. Konsulater er ofte der nøkkeloperatører fra utenlandske etterretningstjenester er utplassert, gitt de avslappede arbeidsforholdene på steder som er dobbelt fjernt fra de årvåkne øynene til det ressurssterke kontraetterretningsregimet i den nasjonale hovedstaden. (Skripal ble bosatt i Salisbury, katedralbyen nær de forhistoriske Stonehenge-ruinene hvorfra han fortsatte å jobbe for MI6.)
Washington svelger fornærmelsen over den indiske aksjonen av visse tvingende grunner. Biden-administrasjonen koordinerte utarbeidelsen av Five Eyes-saken angående indisk involvering i drapet på Nijjar, og forsikret deretter Ottawa om at Washington ville gi dem ryggdekning til å sette tommeskruene på Delhi. Antagelig påførte den indiske utvisningen en del skade på Khalistan-filen til Five Eyes, som retter seg mot land som Russland, Kina eller Iran som kvalifiserer som fiender eller Tyrkia, India eller Vietnam som er vanskelige partnere hvis politikk påvirker vestlige interesser i stor grad.
Les: India vil ikke la seg mobbe inn i USAs rekker
For la det være klart at da inderne slo tilbake mot Ottawa med en uventet voldsomhet, gikk Washington inn for å hjelpe sin Five Eyes-partner. Men USAs dilemma er at de umulig kan ta den krigerske John Wayne-holdningen som de gjorde med Russland. Poenget er at det «definerende partnerskapet» med India utgjør kjernen i USAs strategi for å hindre Kina fra å utfordre landets globale overherredømme, som må isoleres fra spionbyråenes intriger.
Når det er sagt, kan Biden-administrasjonen heller ikke være uvitende om at Delhi bøyer seg bakover for å ignorere den verbale hånen fra Washington om Nijjar-saken som er ganske overfladisk. Det uuttalte budskapet fra vår nasjonalistiske regjering er ganske klart: ikke gni nesen i støvet. Det er egentlig ikke for mye å forvente. I mellomtiden er planleggingen av 2+2-dialog med USA smart diplomati – en betimelig påminnelse om at India er en gås som legger gullegget.
Imidlertid er kjernespørsmålet her at Five Eyes-operasjonene på indisk jord har antatt en subversiv karakter. Det hele begynte med at vår mangelfulle holdning til CIA-penetrering utnyttet vår «unipolare knipe». Et utgangspunkt kan derfor være å kjøre en fin kam gjennom Wikileaks diplomatiske dokumenter. Gjør det til en ovenfra-og-ned-tilnærming.
Denne artikkelen ble først publisert av The New Indian Express.
Strømprisen hopper igjen – til tross for rekordhøye vannmagasiner
Av red. PSt - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/stromprisen-hopper-igjen-til-tross-for-rekordhoye-vannmagasiner/
Timesprisene på strøm når sitt høyeste nivå på et halvår i Sør-Norge fredag. Samtidig har fyllingsgraden ikke vært høyere på 20 år på Vestlandet. Dette skriver NTB.
Nesten tre kroner kilowatten på det meste mandag morgen, skriver HA.
Etter noen måneder med strømpriser nærmere null stort sett over hele Norge, fyker strømprisene i taket på mandag, og er mangedoblet i forhold til for få uker siden. Det var mellom klokken 8 og 9 i dag at prisene var på det høyeste.
Bor du Østlandet måtte du ut med 281 øre per kWh med moms inkludert i morgentimene mandag – før strømstøtte.
Det samme må sørlendingene. Bor du i Nord-Norge, derimot slipper du unna med 33 øre på det meste. På NVE rapporteres det om fulle magasiner, så hva skyldes de høye prisene?
– Det stemmer at det er bedre magasinfylling enn det som er normalt for årstiden og god kraftbalanse. Det har vært mye vind, men den har løyet i Norden. Den ligger på 10 prosent av normalen. Samtidig har det vært kjølig, og nedbøren har kommet som snø flere steder slik at tilsiget til elvekraftkraftverk, har blitt redusert, slik at det er høye strømpriser i hele Norden, sier senioranalytiker Benjamin Thomassen i Volue Insight til Nettavisen.
– Produksjon til en høyere pris som egentlig skal kjøres på vinteren, har startet nå.
Som trøst til norske forbrukere som synes dette er vanvittig sier Thomassen at «prisene i Norden er lavere enn på kontinentet».
Støre-regjeringas strømpolitikk viser sin elendighet
Et av LOs mektigste forbund, med 170.000 medlemmer, krever at Norge går ut av Acer og EUs energiunion.
Dette skriver Fri Fagbevegelse, som fortsetter:
Strøm skal være et konkurransefortrinn for norsk industri, krever et samlet Fellesforbund.
– Dette er et oppgjør med den markedsbaserte kraftpolitikken. Det er en svært tydelig marsjordre til ledelsen, sier Atle Tranøy. Han har i en årrekke vært en viktig tillitsvalgt i industrien.
Jonas Gahr Støre gikk på et fullstendig nederlag på landsmøtet til Fellesforbundet. Han var sjøl til stede, men måtte oppleve at hans kraftpolitikk ble dømt nord pg ned av det store flertallet av delegatene.
351 delegater stemte for for at forbundet skal gå ut av Acer, begrunnet med at «Fellesforbundets mål forutsetter et oppgjør med vårt eksisterende markedsbaserte kraftregime».
Kraftopposisjonen fikk et like stort flertall med seg på å gå inn for å reforhandle avtalene om kraftkabler til utlandet. Målet er å redusere prissmitten. Her hadde mindretallet gått inn for å utrede tiltak for å redusere prissmitten gjennom utenlandskablene.
I tillegg vedtok forbundet at:
Strøm skal være en strategisk samfunnsressurs under demokratisk kontroll.
Prisdannelsen i kraftsystemet må settes med basis i produksjonskostnadene, ikke slik dagens børsdrevne marked fungerer, der prisen styres av høyeste budgiver i Europa.
Strøm er en strategisk innsatsfaktor for industrien og et grunnleggende gode for husholdningene.
Medlemmene av Fellesforbundet oppfatter landsmøtets vedtak som en marsjordre til den nyvalgte forbundsledelsen, og med dagens priser i det vanvittige kraftmarkedet får den nok å henge fingrene i. Tålmodigheten begynner å bli tynnslitt, og det hjelper nok ikke mye å vise til «det grønne skiftet».
Tamburstuen: Løgn at strømmarkedet har tjent oss godt!
Arbeiderpartiveteranen Trygve Tamburstuen på energimøtet i Troms Nei til EU: Norge har et kraftoverskudd på 16 TWh, men likevel blir prisen på strøm i Norge satt ut fra høyeste pris i EU-markedet.
Det er ikke sant at vi har et kraftunderskudd og trenger utenlandskablene av den grunn. Norge har et kraftoverskudd på 16 TWh, men likevel blir prisen på strøm i Norge satt ut fra høyeste pris i EU-markedet. Når Støre og andre hevder at dette systemet har tjent oss godt, er det direkte løgn, sa Tamburstuen. Tvert imot er det systemet som har skapt strømpriskrisen.
Trygve Tamburstuen skrev en artikkel på NRK Ytring i fjor der han slo fast:
Vi må ta tilbake kontrollen over kraftressursene. Da må det radikale endringer til.
Tjener milliarder
Kraftbørsen NordPool skulle fungere som omsetningssentral for norsk kraft, eid av Staten. Men når denne nå eies 66 prosent av det nederlandsbaserte børsselskapet Euronext – som også eier Oslo Børs og som tok 392 millioner i utbytte ut av Norge i fjor – er norsk kraft fullstendig prisgitt markedskrefter i Europa.
Følg pengene
Oslo børs ble solgt i 2018, til det samme firmaet Euronext, som i desember 2019 fikk kjøpe 66% av aksjene i kraftbørsselskapet Nordpool (Nordpool var opprinnelig etablert som et statlig selskap)
Hovedeier i Nordpool er altså Euronext, Europas største børsselskap. Dette selskapet er igjen eid av amerikanske Intercontinental Exchange, som også eier de største amerikanske børsene.
Og hvem eier tilfeldigvis Intercontinental Exchange?
De tre vanlige mistenkte er altså blant de fire største kapitalgruppene som tjener på den vanvittige norske strømpolitikken (og de tre er også blant de fire største eierne i Morgan Stanley).
Slovakia: Statsminister Fico kunngjør stans av militærhjelp til Ukraina
Av red. PSt - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/slovakia-statsminister-fico-kunngjor-stans-av-militaerhjelp-til-ukraina/
Bratislava vil kun gi humanitær hjelp til Kiev fra nå av, sier den nyvalgte statsministeren.
Dette melder nettavisa Politico.
Slovakias nyvalgte statsminister Robert Fico lovet torsdag å slutte å levere våpen til Ukraina, bare én dag etter tiltredelsen.
Statsministeren sa til lovgiverne at Slovakia «ikke lenger ville levere våpen til Ukraina» og bare ville sende humanitær hjelp til Kiev, ifølge fransk nyhetsbyrå AFP.
«Jeg vil ikke støtte noen militær hjelp til Ukraina … En umiddelbar stans av militære operasjoner er den beste løsningen vi har for Ukraina,» sa Fico, som har hatt et problemfylt forhold til Ukraina som går tilbake over et tiår. «EU bør endre seg fra en våpenleverandør til en fredsstifter,» la han til.
Fico, som leder det venstrepopulistiske Smer-partiet, sto som den klare vinneren i Slovakias parlamentsvalg i september, og ble onsdag tatt i ed som leder av en koalisjonsregjering med det høyrepopulistiske SNS-partiet og det sosialdemokratiske Hlas-partiet.
Å stoppe våpenleveranser til Ukraina – sammen med motstand mot ytterligere europeiske sanksjoner mot Russland – var blant Ficos viktigste kampanjeløfter.
En britisk NGO ved navn Campaign for Freedom prøvde å påvirke valget i Slovakia. Redaksjonen i den slovakiske nettavisa CZ24.news har avslørt at Campaign for Freedom drev en omfattende kampanje for å prøve å påvirke utfallet av valget i Slovakia. Men de mislyktes altså.
https://steigan.no/2023/09/obskur-britisk-ngo-forsoker-a-pavirke-valget-i-slovakia/
Etter Ficos seier, hadde Slovakias midlertidige regjering kunngjort tidligere denne måneden at landet ikke ville sende ytterligere militærhjelp til Ukraina.
Under den forrige sentrum-høyre-regjeringen hadde Slovakia – som deler en grense med Ukraina – sendt flere våpenpakker til Kiev, inkludert et S-300 luftvernsystem og gamle MiG-29 jagerfly.
Ficos agenda sendte rystelser gjennom Brussel, og partiet for europeiske sosialister flyttet raskt for å suspendere både Ficos Smer og hans koalisjonspartner Hlas etter at de to partiene kunngjorde at de ville danne en regjering.
Den nye statsministeren skal delta på sitt første toppmøte for europeiske ledere i Brussel torsdag og fredag, midt i bekymringer for at han vil slå seg sammen med Ungarns statsminister Viktor Orbán og true blokkens enhet i Ukraina og Russland.
Fico: Krigen startet i 2014
I et TV-intervju nylig sa Slovakias nye statsminister:
«Jeg tror at krigen i Ukraina ikke startet for ett år og en måned siden (registrert under kampanjen hans), men den startet i 2014 da ukrainske fascister drepte borgere med russisk nasjonalitet i Ukraina. Jeg har en annen mening om dette, jeg tror fortsatt at amerikanerne kjemper gjennom ukrainske soldater.»
Historiske gnisninger mellom Slovakia og Ukraina
Gjennom Trianon-avtalen i 1920 etter første verdenskrig ble området Rutenia innlemmet i Tsjekkoslovakia. Karpato-Ukraina var navnet på en selverklært selvstendig stat i det samme området i 1939, som kun varte i tre dager før den ble annektert av Ungarn. I dette området snakkes det ungarsk, slovensk og ukrainsk. Det har skiftet hender flere ganger siden første verdenskrig og er i dag en del av Ukraina. En kan nok trygt si at det ikke er noen kjærlighet tapt mellom Slovakia og Ukraina.
Som frontlinjestat til Ukraina og medlem av NATO er det kritisk både for Ukraina og alliansen at Slovakia nå stanser all militær støtte til Ukraina. Det betyr også at NATO ikke kan bruke landet som oppmarsjområde. Sammen med Viktor Orbán i Ungarn kan Robert Fico utgjøre en viktig hindring for NATOs videre krigsplaner.
Hvordan står det til med våre velferdstjenester?
Av Romy Rohmann - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/hvordan-star-det-til-med-vare-velferdstjenester/
Barnehagen – et oppbevaringssted mens foreldre er på arbeid eller et pedagogisk omsorgstilbud?
Av Romy Rohmann.
Hvordan barna har det i barnehagen er avhengig av de den voksne som arbeider der, antall voksne på jobb og deres mulighet for planlegging og ivaretakelse av det enkelte barn. Det er mange krav som stilles til barnehagens pedagogiske virksomhet, og for å kunne følge opp alle barn, ta utgangspunkt i deres interesser og behov, og samtidig skape et innhold som utvider og beriker barnas livsverden, er det avgjørende at personalet i barnehagen både har nok tid og kompetanse til å planlegge, gjennomføre og vurdere barnehagens praksis.
I dag mangler det nesten 2600 barnehagelærerårsverk, bare for å oppfylle den gjeldende barnehagelærernormen.
Dagens bemannings- og barnehagelærernorm sikrer ikke dette. Det er rett og slett for få ansatte til stede, og for få av de ansatte som har den barnehagefaglige kompetansen som kreves. Vi har ei bemannings- og kompetansekrise som gjør at mange barns tilbud er redusert til tilsyn.
Dette skriver leder av utdanningsforbundet Steffen Handal på Utdanningsforbundets hjemmeside i oktober.
Det er tid for de minste!
I dag er det mange barnehager som ikke driver i tråd med loven, de må velge hvilke deler av lovverket som må brytes. I valgkampen hørte vi lite om den krisen som utspiller seg i mange norske barnehager. En bemannings- og kompetansekrise som gjør at mange barns tilbud er redusert til tilsyn. Statsråden har kort tid på å gjøre noe med situasjonen. Foreløpig er det lite som minner om handling.
Manglende bemanning og kompetanse
I flere år har barnehageansatte fortalt om en hverdag hvor bemanningen ikke strekker til. Det er stor slitasje på de ansatte, som opplever at de ikke får gjort en god nok jobb. Sykefraværet er urovekkende høyt, og barnehagelærere forlater arbeidslivet alarmerende tidlig. De som slutter oppgir bemanningssituasjonen som hovedårsak, de kan ikke lenger stå inne for tilbudet til barna. Disse forholdene er etter hvert grundig dokumentert. Slitasjen på de ansatte er symptomer på et enda større problem, nemlig at barn ikke får det tilbudet de trenger og har krav på. Det er utopisk å tro at barnehagen kan følge opp alle barns utvikling, eller sikre et godt psykososialt miljø, når bemanningen er mangelfull.
Jeg vil gå så langt som til å si at mange barnehager i dag ikke driver i tråd med loven, eller at de må velge hvilke deler av lovverket som må brytes. Resultatet blir uansett at mange barn ikke gis tilstrekkelig støtte i sin utvikling, eller ikke blir inkludert i gode fellesskap sammen med andre barn.
Utdanningsforbundet kom i høst med en rapport som peker på bemanningskrisa i norske barnehager. Med for få ansatte på jobb er vil det gå utover det pedagogiske innholdet og muligheten for oppfølging av enkeltbarn.
Denne rapporten som heter «Når plantid bare er en plan» viser utfordringene barnehagelærerne står overfor på grunn av for lav bemanning.
Rapporten er basert på en spørreundersøkelse til 4 600 barnehagelærere som er medlemmer av Utdanningsforbundet og jobber innenfor KS-området.
Dette er noen fakta fra rapporten:
Kun 13 prosent oppgir at de som en hovedregel alltid får tatt ut planleggingstimene (fire timer i uken)
Hver fjerde barnehagelærer får sjelden aller aldri tatt ut timene
Resultatene viser tydelig at utilstrekkelig bemanning er den fremste årsaken til at barnehagelærerne ikke får tid nok til å planlegge og vurdere det pedagogiske innholdet. 78 prosent begrunner manglende tid til planlegging med at de anser det som uforsvarlig å gå fra barnegruppen.
Respondentene oppgir at det de får for liten tid til er aktiviteter og prosjekter for barnegruppa (85 prosent), tilrettelegging for og oppfølging av enkeltbarn (70 prosent) og vurderingsarbeid (69 prosent)
2 av 3 barnehagelærere bruker fritiden sin til å planlegge det pedagogiske innholdet i barnehagen
29 prosent av de spurte ser for seg å slutte i løpet av 1–3 år
I januar 2023 presenterte den daværende kunnskapsminister Tonje Brenna den nye barnehagestrategien. Regjeringa tallfestet at minst 60% av de ansatte skal være barnehagelærere.
Dette er hva Brenna og Støre lovte i januar:
I årene som kommer skal vi ha høyere krav til hvilken kvalitet vi skal tilby barna. Både fordi det skal være godt å jobbe i barnehage, det skal være godt å gå i barnehage, og foreldrene skal være sikre på at de leverer barna et trygt sted hver eneste morgen, sier kunnskapsminister Tonje Brenna.
Statsminister Støre sier Barnehage-Norge nå er på vei over i en ny fase etter den store barnehageutbyggingen. Nå skal kvaliteten styrkes.
Veien dit går gjennom flere barnehagelærere og god bemanning, sier Støre.
Bemanningsnormen som blei innført i 2018 innebærer at det i grunnbemanningen skal være maks tre barn per ansatt for barn under tre år, og maks seks barn per ansatt for barn over tre år.
Det står i det nye strategidokumentet til regjeringen at barnehagene skal ha «nok ansatte til å sikre barna et godt pedagogisk tilbud», og det understrekes at dette er barnehageeiers ansvar. Det står ikke noe om at regjeringa vil endre bemanningsnormen, men at regjeringen vil «forbedre» den ved å «stille krav til vikarbruk, krav til stedlig leder, og gjennomgå oppgaver som tar ansatte bort fra barna».
Brenna sier også at regjeringen først ønsker å se på hvordan barnehagene oppfyller bemanningsnormen og hvordan bemanningen er gjennom dagen i dag.
Det burde ikke være ukjent for kunnskapsministeren og regjeringa hvordan bemanningen gjennom dagen er; med dagens minstenorm for bemanning har halvparten av barnehagene full bemanning kun tre timer om dagen, uttalte professor Berit Bae i en artikkel den 22.februar i år.
Nå har Utdanningsforbundet sett på dette og kommet med en rapport, kan vi vente bedring?
Det er ikke bare i barnehagene i ser høyt sykefravær og flukt fra yrket begrunnet med høyt arbeidspress og lav bemanning. Dette er også en gjenganger i helsesektoren. Vi skreiv om dette blant annet i juni -22 på steigan.no. NAV ga ut sin Bedriftsundersøking 2022 – Stor mangel på arbeidskraft i mai i år. De tar for seg noen utvalgte næringer med store bemanningsutfordringer og helsetjenesten er av disse, Legeforeninga og Sykepleierforbundet var tydelige på hva som var utfordringen og hva som måtte gjøres.
Vi har også tidligere skrevet om fastlegekrisa her på steigan.no:
En rekke kommuner sliter med å rekruttere fastleger, og en kartlegging utført av Allmennlegeforeningen viste at over 235.000 innbyggere per 1. september 2022 manglet fastlege. Det betyr at hver 24. innbygger stod uten fastlege.
Slik er ståa nå, oppdatert 1.10 -23 :
Regjeringa må kanskje ta de ansattes organisasjoner noe mer på alvor og følge deres råd, før vårt velferdstilbud blir totalt rasert.
AP sletter israelsk løfte om å angripe Gaza som «aksemakt»
Av skribent - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/ap-sletter-israelsk-lofte-om-a-angripe-gaza-som-aksemakt/
… mens tjenestemenn truer palestinerne med «Dresden»-doktrine.
The Grayzone, 21. oktober 2023.
Mens israelske embetsrepresentanter stolt sammenligner sitt bombardement av Gazastripa med den allierte brannbombingen av Dresden, har Associated Press i det stille fjernet et stykke som bemerker amerikansk alarm over den historiske sammenligningen.
Associated Press har i det stille slettet en referanse til offisielle israelske trusler om å utsette Gazastripen for en Dresden-lignende kampanje for brannbombing – det siste trekket i tradisjonelle mediers pågående press for å bagatellisere virkningene av Tel Avivs beleiring av over to millioner palestinere.
«Fire amerikanske tjenestemenn som er kjent med diskusjonene, sa at amerikanske diplomater ble stadig mer skremt av kommentarer fra sine israelske kolleger om deres intensjon om å nekte vann, mat, medisiner, elektrisitet og drivstoff inn i Gaza, samt uunngåeligheten av sivile tap,» sa AP-artikkelen tidligere.
«Medlemmer av det israelske sikkerhets- og politiske etablissementet, fortalte de amerikanske diplomatene at utryddelsen av Hamas ville kreve metoder som ble brukt i aksemaktenes nederlag i andre verdenskrig,» skrev AP opprinnelig, og la til at «israelske tjenestemenn har offentlig gjort lignende sammenligninger.»
De krenkende passasjene har siden blitt slettet uten forklaring – et brudd på journalistisk etikk, helt etter læreboka. Beslutningen er enda mer forvirrende gitt at israelske tjenestemenn ikke har gjort noen hemmelighet av deres ønske om å behandle palestinske sivile på samme måte som vestlige allierte behandlet tyskerne på slutten av andre verdenskrig.
I et intervju den 16. oktober trakk den israelske ambassadøren til Storbritannia, Tzipi Hotovely, på skuldrene av bekymringer om de tusenvis av uskyldige drepte i IDF-angrep på Gaza, og antydet at fordi allierte makter drepte titusenvis av tyske sivile med uopphørlige luftangrep på 1940-tallet, har Israel rett til å gjøre det samme.
«Det var mange, mange sivile [som] ble angrepet i angrepene deres på tyske byer,» sa hun til et Sky News-anker. «Dresden var et symbol, men dere angrep Hamburg, dere angrep andre byer, og til sammen var det over 600.000 sivile tyskere som ble drept.»
Hotovley sammenlignet den militært okkuperte palestinske befolkningen med nazister, og fortsatte: «Var det verdt det for å beseire Nazi-Tyskland? Og svaret var ja.»
Mediedekningen av denne utvekslingen var imidlertid i stor grad sentrert rundt den israelske ambassadørens gjentatte insistering på at «det ikke er noen humanitær krise i Gaza». Etter å ha adressert oppstyret i et innslag med Piers Morgan samme kveld, returnerte Hotovley igjen til Dresden-sammenligningen.
«600.000 tyskere ble drept i deres angrep på Hamburg og Dresden,» erklærte hun til Talk TV-verten. «Hvorfor? Fordi dere visste at dette var den eneste måten dere kunne beseire nazistene på,» insisterte ambassadøren.
«Vi gir folket i Gaza muligheten» til å flykte, som israelerne «aldri ble gitt … De ble slaktet i sengene sine,» avsluttet hun.
Men hun var ikke den eneste israelske embetsrepresentanten som åpent påkalte de alliertes angrep på tyske sivile for å rettferdiggjøre Israels angrep på Gaza. I en opphetet utveksling med en annen Sky News-vert, erklærte den tidligere israelske statsministeren Naftali Bennett at «da Storbritannia kjempet mot nazistene under andre verdenskrig, spurte ingen, hva er det som skjer i Dresden.»
Utformet for å bryte viljen til den tyske befolkningen da militæret kollapset på slagmarken, etterlot den britisk-ledede kampanjen med brannbombingen av Dresden, minst 30 000 sivile døde og en hel by i ruiner, i februar 1945.
Historikeren Donald Miller skrev om marerittet som ble utløst av det allierte luftangrepet: «Folks sko smeltet inn i den varme asfalten i gatene, og ilden beveget seg så raskt at mange ble redusert til atomer før de fikk tid til å ta av seg skoene. Brannen smeltet jern og stål, gjorde stein til pulver og fikk trær til å eksplodere fra varmen av sin egen harpiks. Folk som løp fra brannen, kunne føle varmen gjennom ryggen og brant lungene sine.»
Palestinere i Gaza har fortalt om en lignende opplevelse av helvete, da de sivile dødstallene på mindre enn to uker med bombardement topper 4000. «Bombardementet i Gaza i kveld er det mest intense noensinne,» skrev Ahmed Nehad, bosatt i Gaza. «Omfanget av angrepene er vanvittig, på et nivå uten sidestykke, selv for innbyggerne i Gaza. Likevel er Gaza uten internett. Folk kan ikke engang kikke ut av vinduene sine for å se. Dermed blir det ingen mediedekning.»
Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:
AP erases Israeli pledge to attack Gaza like ‘Axis Power’ as officials threaten Palestinians with ‘Dresden’ doctrine
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Wyatt Reed er korrespondent og administrerende redaktør for The Grayzone. Følg ham på Twitter på @wyattreed13.
Manglende åpenhet og debatt setter demokratiet i fare
Av Julia Schreiner Benito - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/manglende-apenhet-og-debatt-setter-demokratiet-i-fare/
Jusprofessor Morten Walløe Tvedt om endringer i WHO.
– Norge kan argumentere for åpenhet om forslagene til endringer i IHR, og bare da kan vi få en demokratisk debatt, mener professor Morten Walløe Tvedt. Hør ham i Hemalipodden.
Så du NRKs Debatten torsdag 19.10.? Temaet var de prosesser som nå pågår i WHO, og Morten Walløe Tvedt viste til at hemmeligholdet om forhandlingene er uvanlig i FN-forhandlinger.
Norges som stat kan argumentere i WHO for åpenhet om forslagene til endringer i IHR, Den internasjonale helsereguleringen. Og bare hvis de forhandlede forslagene blir åpent tilgjengelig, kan vi få en demokratisk debatt, mener Tvedt. Han er professor i rettsvitenskap ved Høyskolen i Innlandet.
– Forutsetning for et fungerende demokrati, er at folket får innsyn i endringsforslagene før de vedtas, sier han.
Fra ulike medlemsland har det kommet 300 forslag til endringer i IHR. Endringene kan få omfattende konsekvenser. I over ett år har professoren jobbet med temaet, han har også forsket på andre internasjonale forhandlinger ved Fridtjof Nansens Institutt siden 2002.
Her kan du se publikasjoner som Tvedt har forfattet eller bidratt til.
Hør professor Tvedt i Hemalipodden om:
Deler av norsk suverenitet kan anses som allerede overgitt til WHO med artikkel 55 og 59 i IHR, Den internasjonale helsereguleringen.
– Dersom Kjerkol ikke anser de nye endringene som ytterligere overføring av suverenitet, er det tvilsomt om endringene i IHR vil bli debattert i Stortinget. Offentligheten trenger innsyn i forslagene for å kunne si noe om hvilke overføringer av myndighet som faktisk ligger i endringene når de ses i sammenheng.Det er en større grad av hemmelighold for IHR enn det som er vanlig for internasjonale forhandlinger.
– Juridisk språk og omfang av forslag gjør det vanskelig å forutse konsekvensene av alle forslagene sett i sammenheng. For eksempel står det jo ikke «myndighetsoverføring» med rene ord i noen av forslagene.
Blandingen av komplisert jus og medisin kompliserer også bildet.
Enkeltforslagene i IHR kan se lite kontroversielle ut; for å se helheten i hva forslagene innebærer, må alle forslagene ses i sammenheng. Fare er at landenes delegasjoner forhandler artikkel for artikkel og dermed kan miste oversikten over helheten i forslagene til endring.
Forslagene styrker landenes forpliktelse til å gjennomføre tiltak «without delay», altså at anbefalingene må gjennomføres omgående eller umiddelbart (IHR artikkel 42).
– Selv om WHO kaller det «anbefaling», åpner forslagene for at helheten i IHR gjør «anbefalingene» mer bindende.Prinsippene om at alt som WHO og landene vedtar skal være i tråd med menneskerettigheter, verdighet og personlig frihet er foreslått fjernet.
Det betyr at WHOs generaldirektør i mindre grad vil måtte vurdere om tiltak krenker menneskerettigheter, personlig frihet og verdighet.
IHR har ikke tidligere definert helseprodukter, men nå kan det vedtas et tillegg om helseprodukter og metoder, og nye definisjoner er foreslått:
Definisjonen inkluderer blant annet «celle- og genbaserte terapier og deres komponenter, materialer og deler».
– Det er en veldig omfattende definisjon.Dreining i ordlyd og tolkning gjør at den vanlige fristen på fire måneder for innsyn i de endelige forslagene ikke ser ut til å overholdes. (WHO | WGIHR)
– Det kan bety at vi først får fullt innsyn en dag eller to før endringene kan signeres i mai 2024. I et i demokratisk perspektiv er det veldig kort tid.World Health Assembly (WHA) er møtet der alle medlemslandene i WHO blant annet vedtar endringer i IHR. Når WHA har vedtatt endringene i IHR, kan Norge kun unngå å bli bundet hvis Helse- og omsorgsdepartementet melder til WHO om dette innen 10 måneder etter vedtagelse.
Definisjonen på «folkehelsekrise av internasjonal betydning» kan erklæres alene av WHOs generaldirektør.
– Uten at han er bundet av faglige råd og innspill fra medlemsland og andre aktører.Ifølge WHOs konstitusjon artikkel 19, jamfør artikkel 21 og 22, kan WHO fatte vedtak med to tredjedels flertall. (couv arabe.indd (who.int))
https://www.buzzsprout.com/2156118/13827220-jusprofessor-om-endringer-i-who-manglende-apenhet-og-debatt-setter-demokratiet-i-fare?client_source=small_player&iframe=true&referrer=https://www.buzzsprout.com/2156118/13827220.js?container_id=buzzsprout-player-13827220&player=small
Prinsippene om at alt som WHO og landene vedtar skal være i tråd med menneskerettigheter, verdighet og personlig frihet er foreslått fjernet.
Definisjonen på «folkehelsekrise av internasjonal betydning» kan erklæres alene av WHOs generaldirektør.
Mer på Hemali om WHO
Mangeårige forsker hos WHO Astrid Stuckelberger: – WHO gikk fra å være rådgivende til instruerende.
Hemalis redaktør: – Hvorfor maser jeg om overnasjonal makt og kontroll igjen?
Advokat Marius Reikerås i Hemalipodden: – Da jeg så at WHO i 2018 brukte flere milliarder på reiser og hoteller enn på å bekjempe sykdommer, begynte jeg å grave. Jeg advarer mot WHOs økende makt over nasjonalstatene.
Denne artikkelen ble først publisert av hemali
Israels invasjon av Libanon i 1982
Av Jon Nordmo - 27. oktober 2023
https://steigan.no/2023/10/israels-invasjon-av-libanon-i-1982/
Av Jon Nordmo.
Noen få land i verden kan bombe andre land sønder og sammen og deretter invadere og okkupere dem uten å risikere hverken fordømmelse for sine handlinger eller sanksjoner fra internasjonale organisasjoner som for eks. FN. Det gjelder ikke mange land. Men de har et felles trekk: De er alle medlemmer av NATO eller er en av NATO’s nære allierte.
Således kan Marokko angripe landet Vest-Sahara og besette det militært, således kan Portugal føre krig mot Mosambik, Angola og Guinea Bissau for å hindre at de tre afrikanske landene får sin selvstendighet, således kan Sør-Afrika, før apartheids slutt, angripe og besette store deler av Angola (etter at Angola lyktes i å kjempe seg til sin selvstendighet fra Portugal), således kan USA føre krig mot Vietnam, Kampuchea og Laos i over 14 år og legge alle tre land øde, således kan Irak (som på det tidspunktet var en nær alliert av NATO landene) angripe Iran, således kan en rekke NATO land angripe Irak (etter at de nå ikke lenger var en av NATOs allierte) og legge landet øde, og således kan Israel angripe hvilket som helst arabisk land – når som helst – i trygg forvissning om at de ikke vil bli møtt med annet enn en høflig anmodning om å ikke gjøre det.
Eller å være så human som mulig. Hemmeligheten er fortellingen om de gode mot de onde.
NATO-landene og deres allierte er de gode. Når de blir nødt til å krige mot noen som i utgangspunktet ikke har gjort dem noe, så er det en krig mot de onde. Som faktisk har tenkt å gjøre dem noe, selv om de ikke har gjort det enda. De har planer om det og må stoppes før det skjer.
Når NATO landene i tillegg har media industrien i sin hule hånd, så er det forholdsvis enkelt for dem å lage en fortelling som beskriver og forklarer hvorfor man (eller sine allierte) beklageligvis har blitt nødt til å ty til slike drastiske metoder som krig nå engang er. Fortellingen blir så spredt, i aviser, radio og TV. Faktisk over hele verden, Og danner dermed grunnlaget for folks oppfatninger av «konflikten». Og således for politikernes valg av reaksjon.
Imponerende!
Libanon
Libanon er et bitte lite fattig land. Faktisk bare 10.000 km2, 225 km langt fra nord til sør og ca. 75 km bredt fra øst til vest. Det bodde ikke mange der i 1982. Ca. 2,6 millioner. Landet hadde en liten hær med gammeldagse, enkle våpen, og et nesten ikke eksisterende flyvåpen. Helt sør i landet grenser det til Israel. Ellers grenser det i nord og øst til Syria.
Etter Svart September i 1970, da Jordan ved hjelp av Israel knuste den palestinske frigjøringsbevegelsen som hadde etablert seg i de store flyktningeleirene i Jordan, rømte noen av de gjenværende palestinske geriljasoldatene over til Syria, men flesteparten drog til Libanon. Der bodde det ca. 350.000 flyktninger fra før av, i store leirer, og frigjøringssoldatene slo seg ned blant dem.
Leirene utviklet seg mer og mer til å bli en slags stat i staten. Litt fordi slik ville palestinerne ha det. De ville styre seg selv. Men hovedgrunnen var at de var avskåret fra å få lov til å delta i det libanesiske samfunnet. Som flyktning fikk de ikke lov til å arbeide, de fikk ikke gå på libanesiske skoler, de hadde ikke rett til helsetjenester, de fikk ikke eie hus eller leilighet utenfor flyktningeleiren, de fikk ikke kjøpe jord – i det hele tatt: de var et fremmedelement som myndighetene gjorde alt de kunne for å holde adskilt fra den libanesiske befolkningen. Og slik hadde det vært siden flyktningene ble drevet ut av det nyopprettede Israel i 1948.
I leirene drev palestinerne sine egne skoler, butikker, helseklinikker, klesproduksjon, tannlegetjenester, sykkelreparasjon og mye annet. De holdt også selv kustus på lov og orden. Det var sjeldent at libanesiske myndigheter kom på besøk, og de var heller ikke særlig velkomne.
Palestinerne drev også med militær trening i leirene. De hadde ikke gitt opp håpet om å få vende tilbake til sine hjem i det nåværende Israel, og de var forberedt på at det ville bli nødvendig å kjempe for å kunne gjøre det.
Nålestikk
Opp gjennom årene hadde de palestinske frigjøringssoldatene flere ganger krysset grensen mellom Libanon og Israel for å rette angrep mot Israel. Med lite militær suksess. Men dog, noen nålestikk. Israel hadde svart på hvert angrep med massiv bombing av de ulike flyktningeleirene. 100 vis av sivile, menn, kvinner og barn ble drept og mange hundre såret. Her gjaldt ikke øye for øye og tann for tann. Her gjaldt øye for hele ansiktet og tann for hele tanngarden! Noen ganger gikk Israel lengere. De invaderte rett og slett hele den sørlige delen av landet! Og holdt det okkupert i årevis. Som svar på at noen geriljasoldater hadde forsøkt å angripe en israelsk utpost! Et nålestikk.
Som jeg skrev innledningsvis, så var disse brutale svarene helt akseptert av NATO-landene og deres øvrige allierte. Media sørget for å fremstille saken som en forsvarskamp som Israel var nødt til å ta for å overleve som land omkranset som de var av fiendlig innstilte arabere som bare ventet på en anledning til å kaste alle israelerne på havet. Og opinionen og politikerne, som ikke visste bedre, godtok forklaringen, og avholdt seg fra å fordømme brutaliteten.
PLO blir sterkere og sterkere
Men Israel hadde likevel et problem. PLO (Den palestinske frigjørings organisasjonen) ble sterkere og sterkere. De ble bedre organisert, bedre trent og fikk mer moderne våpen. Samtidig økte deres popularitet blant de øvrige flyktningene. De ble sett på som de eneste som kunne gi håp om at flyktningene noensinne ville kunne vende tilbake. Soldatene utstrålte selvrespekt, og det smittet over på alle andre. Israel var redd for at hvis de ble for mektige, så kunne de faktisk utgjøre en trussel mot deres planer om militært å dominere hele det nordlige Midt Østen.
Samtidig med dette var Libanon viklet inn i en borgerkrig. Hvilket gjorde at den svake libanesiske hæren nesten totalt mistet all kontroll over store deler av det sørlige Libanon. Her var det nå PLO som rådet grunnen alene.
Israel bestemte seg i 1981 for å gjøre noe radikalt. Nemlig invadere Libanon og fysisk utrydde PLO. Men det måtte planlegges grundig og forberedes godt og de måtte finne en grunn. Den fikk komme etter hvert. Nå gjaldt det å forberede invasjonen. Det ble bygget motorveier som gikk opp til den libanesiske grensen, store hærstyrker ble flyttet dit sammen med tanks, kanoner, rakettkastere og feltsykehus. Flyvåpenet gjennomførte øvelser med angrep mot landbaserte styrker i samarbeid med helikoptre. Her skulle intet overlates til tilfeldighetene.
Tilsammen samlet Israel en styrke bestående av 90.000 velutstyrte soldater, 1300 tanks, 12.000 lastebiler for troppetransport, 3500 ambulanser og hundrevis av rakettkastere og kanoner på grensen til Libanon. USA hjalp aktivt til med denne styrkeoppbyggingen og økte sin militærhjelp til Israel med over 40% i de første 3 månedene av 1982. Fly, ammunisjon og avanserte våpensystemer ble sendt – gratis – over til Israel.
På palestinsk side var det heller skralt: 10.000 soldater bevæpnet med håndvåpen og ca. 50 gamle tanks, hvorav de fleste ikke kunne kjøre for egen maskin.
Men før Israel kunne invadere, så måtte de altså ha en grunn.
Grensen mellom Israel og Libanon hadde vært fredelig i over et år! Det vil si palestinerne hadde helt innstilt sine nålestikksangrep. Så der var det lite å hente. Det var også viktig å vente med angrepet til fredsavtalen med Egypt var satt ut i livet slik at de ikke risikerte at Egypt vill skrote den og komme til unnsetning av palestinerne. Våren 1982 var alt klart.
Men det var ikke før 3. juni 1982 at anledningen kom. Den israelske ambassadøren i London ble skutt i et attentat. Riktignok ble han skutt av en palestinsk gruppe ledet av Abu Nidal. En gruppe som ikke var en del av PLO og som faktisk åpent kriget mot PLO. PLO var raske til å fordømme attentat forsøket og tilbød seg å bistå alt de kunne for å bringe de ansvarlige for retten. Likevel. Israel erklærte at PLO var ansvarlig (en palestiner er som kjent en palestiner) og at de nå ville sette en endelig stopper for PLO sine terrorangrep. En gang for alle.
Dagen etter, 4. juni, ble bølge etter bølge av bombefly sendt over de forsvarsløse flyktningeleirene i Sør Libanon. I visshet om at palestinerne ikke eide brukbart luftforsvarssystem, kunne de i ro og mak systematisk og med stor presisjon, bombe leirene til ruiner.
To dager senere 6. juni, rullet den massive israelske hæren over grensen og knuste alt som lå i deres vei. På denne tiden var faktisk den israelske hæren rangert som verdens 4 sterkeste!!! Bak USA, Sovjetunionen og Kina. Men foran Tyskland, India og andre store og mektige land! På bare fem dager sto de utenfor hovedstaden Beirut og hadde klart å omringe byen fullstendig. Både til lands og til vanns. Utenfor byen, på havet, lå de israelske krigsskipene og sendte sine bomber og raketter over byen. Samtidig sørget de for at ingenting, hverken mennesker, mat eller medisiner slapp hverken inn eller ut.
For sivil befolkningen ble angrepet en katastrofe. Ifølge det Internasjonale Rød Kors ble over 600 000 mennesker gjort hjemløse bare i løpet av den første uken. De var uten tak over hodet, uten mat, uten vann, uten elektrisitet og uten medisiner. Ca. 10.000 var blitt drept og ca. 17 000 var blitt såret. Israel sørget for å bombe vannverket som leverte drikkevann, elektrisitetsverket som leverte strøm og ellers alt som kunne tenkes å være viktig for folks overlevelsesevner, blant annet sykehus og klinikker. (også de som var drevet av FNs flykningehjelp). Til og med psykiatriske sykehus for barn ble bombet med de amerikanske klase bombene, fosfor bomber og presisjonsbomber! Islamic Home et slikt sykehus med 800 sinnslidende barn, ble bombet flere ganger, og bare 15 av de 300 som jobbet der var igjen. Barna som ikke ble drept av bombene, sultet i hjel når det ikke var noen som kunne sørge for at de fikk mat
I Israel var det jubel i alle medier. Og demoniseringen av palestinerne nådde nye høyder. Det fikk en overlevende fra ghettoen i Warzawa, doktor Schlomo Schmelzman, en som overlevde Nazistenes massemyrderier av jøder, til å skrive:
«I min barndom led jeg meg gjennom redsel, sult og fornedrelse både i Warzawas jøde ghetto og i konsentrasjonsleiren Buchenwald. I dag som en borger av Israel kan jeg ikke akseptere den systematiske ødeleggelsen av byer, landsbyer og flyktningeleirer.
Jeg hører altfor mange kjente lyder i dag. Lyder som blir forsterket av krigen. Jeg hører «skitne arabere» og jeg husker «skitne jøder», Jeg hører «lukkede områder» og husker «ghettoen» i Warzawa, Jeg hører «terroristbeist» og husker «Untermenschen (undermennesker)», jeg hører om viktigheten av å stramme beleiringen, rense området, bombe byen til overgivelse og jeg husker lidelsene, ødeleggelsene, døden, blod og mord. Altfor mange ting i denne krigen minner meg om min barndom.»
Det var en bevisst plan over brutaliteten.
Ariel Sharon som var forsvarsminister erklærte:
«The bigger the blow is, the more the Arabs in the West Bank and Gaza will be ready to negotiate with us. I am convinced that the echo of this campaign is reaching into the house of every Arab family in the West Bank and Gaza.»
Den internasjonale reaksjonen
Beleiringen av Beirut var vanntett. Røde Kors forsøkte gjentatt ganger å sende inn mat og medisiner sjøveien, men ble stanset av de israelske krigsskipene. Her skulle ingenting slippes inn. Befolkningen skulle rett og slett sultes til overgivelse.
Det var en viss fare for at noen arabiske land eller Sovjetunionen ville forsøke å bryte blokaden, eller på annen måte forsøke å stanse krigshandlingene eller hjelpe palestinerne. For å forhindre dette ble derfor store deler av USAs sine flåtestyrker dirigert fra ulike deler av verden til Middelhavet. Dette skjedde i god tid før den israelske invasjonen, hvilket øker mistanken om at USA var klar over Israel sine planer, hadde godkjent dem og forberedte sin rolle. Til sammen plasserte USA 4 hangarskip og 46 andre større krigsskip utenfor Libanons kyst. Den største ansamlingen av amerikanske krigsskip noe sted, noensinne!
Araberstatene og Sovjetunionen oppfattet budskapet og forholdt seg passive. De nøyde seg med å fordømme invasjonen, blokaden og brutaliteten.
NATO-landene? De henstilte til alle parter om å avstå fra vold og heller søke fredelige løsninger på problemene og motsetningene.
Dvs. palestinerne sto alene. De var overlatt til seg selv.
Wikipedia: 1982 Lebanon War
«Krigen» fortsetter
Hele Libanon sør for Beirut var nå i Israels hender og de gikk grundig til verks. Alle de store palestinske leirene ble jevnet med jorda. Store bulldosere sørget for at det ikke sto et hus eller en bygning tilbake. En journalist spurte en israelsk offiser om hvorfor alle husene ble redusert til ruiner selv om kvinner og barn bodde der. Han fikk som svar:
«De er alle terrorister».
Men Beirut holdt stand.
Til tross for den daglige bombingen, til tross for mangel på mat, vann, medisiner og skjul for bomberegnet, så nektet innbyggerne å gi opp. Israel ville ikke forsøke å angripe byen og erobre den. De vurderte at hvis de skulle gjøre det, så ville de måtte kjempe gatekamper mot de anslagsvis 8.000 palestinske frigjøringssoldatene som forsvarte byen. Ingen tvil, de ville komme seirende ut av den bataljen, men det ville koste dyrt i tapte israelske liv. De valgte derfor å ikke forsøke et direkte angrep, men heller bombe byen til overgivelse.
Dag etter dag, natt etter natt, uke etter uke haglet bombene over den forsvarsløse byen. Ingenting ble skånet. Skoler, boligblokker, stadion, sykehus. Ingenting. Målet var rett og slett å terrorisere befolkningen til overgivelse. Det var ingen mangel på bomber. USA sendte en jevn strøm med nye forsyninger.
Den 18. august ga palestinerne opp.
Krigen slutter
De erklærte at de var villige til å forlate Libanon. Hele ledelsen i PLO og samtlige av deres frigjøringssoldater. Betingelsen var at de fikk fritt leide, og ble transportert til Tunis. Videre måtte USA og noen utvalgte NATO-land erklære at de ville beskytte den palestinske sivilbefolkningen fra Israels libanesiske allierte. Den kristne Phalangist bevegelsen.
Libanon er nemlig et land som har en befolkning bestående av kristne og muslimske libanesere, i tillegg til palestinske flyktninger. Det hadde i flere år hersket borgerkrigslignende tilstander mellom de kristne og muslimene. Palestinerne hadde valgt side. Ikke uventet: De libanesiske muslimenes side. De kristne Phalangistene (et navn de tok som er det samme som den nazi vennlige diktatoren general Franco kalte sin bevegelse) fikk våpen og annen hjelp fra Israel. Muslimene fra Syria. Borgerkrigen hadde bølget frem og tilbake uten noen klar vinner, inntil Israel invaderte. Nå var styrkeforholdet avgjort forskjøvet og Phalangistene forberedte seg på å ta makten i landet. Palestinerne var nå livredde for at Phalangistene ville foreta hevnaksjoner mot de sivile palestinske flyktningene, hvis frigjøringssoldatene ikke var der for å beskytte dem. Derfor altså kravet om at flyktningene måtte beskyttes. Avtalens tekst lød:
«Regjeringene I Libanon og USA vil sørge for sikkerhetsgarantier for alle palestinske sivile som er igjen I Beirut og som ikke trosser landets lover. Sikkerhetsgarantien omfatter også familiemedlemmer av PLO sine soldater.”
Det ble avtalt og den 21 august forlot PLOs ledelse og alle frigjøringssoldatene Beirut med kurs for Tunis.
Krigen var over, bombingen stanset, og mat og medisiner kunne igjen – etter nesten 2 måneder – komme frem til befolkningen. Men Israel holdt for sikkerhets skyld sine tropper i landet inntil landet hadde fått et styre som Israel anså ville sørge for at deres ønsker ble ivaretatt. For å sikre det krevde, de at Bachir Gemayel, lederen for Phalangistene ble landets nye leder! Et skikkelig slag i ansiktet på muslimene og flyktningene. Han var nemlig beryktet for å ha beordret flere omfattende massakre på sivile palestinere under borgerkrigen og de fryktet hva hans styre ville gjøre med dem nå.
Men det var ikke mye de kunne gjøre. De var slått. Seierherrene bestemmer fredsbetingelsene. Det vet vi alle. Gemayel ble landets leder.
Enda verre: USA og de øvrige NATO-landene bestemte seg for å trekke ut sine styrker! I strid med avtalen med palestinerne. Hvem skulle nå beskytte flyktningene fra evt. hevnaksjoner?
Sabra og Shatilla
Bachir Gemayel ble ikke landets leder særlig lenge. 15 september ble han drept i et attentat. Israel regnet med at drapet kom til å medføre uroligheter og bestemte seg for å militært besett også vest Beirut. I strid med våpenhvileavtalen med palestinerne.
I utkanten av Vest Beirut ligger to relativt store flyktningeleirer. Sabra og Shatilla. Den israelske hæren omringet nå begge leirene, lukket dem hermetisk slik at ingen kunne slippe ut og ingen kunne slippe inn. Så satte de opp observasjonsposter rundt dem begge, slik at de hadde 100% kontroll med hva som foregikk der. Postene var bemannet med soldater med kraftige kikkerter.
Wikipedia: Sabra and Shatila massacre
De øverste militære ledere for Israel holdt så et møte med phalangistenes militære ledere. Der ble det avtalt at phalangistene skulle gå inn i de to flyktningeleirene og «rydde opp». Dvs finne ut om det var noen PLO soldater som hadde stukket seg unna. I såfall skulle de nøytraliseres. Hvordan de skulle gjøre det ble overlatt til dem.
2 dager senere ble phalangistene sluppet inn i leirene.
Det som nå skjedde overgikk det verste marerittet.
Gjennom hele torsdag og fredag kveld og natt, skjøt Israel opp lysgranater slik at begge leirene ble opplyst som en fotballstadion. Og phalangistene gikk i gang med sitt arbeid. Metodisk og med latter og vitser, slaktet de innbyggerne, menn, kvinner og barn. Forsvarsløse mennesker som ikke kunne gjøre noen som helst motstand. Massakrene fortsatt helt til lørdag! Under oppsyn av israelerne noen hundre meter unna. Bulldosere, utlånt av israelerne, ble brukt til å samle opp kroppene eller begrave dem under ruinene. Kl. 05.00 på lørdag, etter 36 timer, beordret israelerne at slaktingen skulle opphøre og Phalangistene forlot leirene. myrderiene sluttet.
Et sted mellom 2000 og 3000 uskyldige, sivile palestinere var blitt drept under de forferdeligste omstendigheter. Slått i hjel med jernstokker, spiddet på bajonetter, halshogd, brent levende, skåret halsen over, skutt. Systematisk og med den israelske hæren som tilskuere.
Internasjonale hjelpearbeidere var de første som kom til leirene. Rystet i sine grunnvoller dokumenterte de hva de så. Med bilder og med rapporter.
For en gangs skyld var det nesten en unison internasjonal fordømmelse av handlingen. Men FNs sikkerhetsråd klarte ikke å fordømme massakren. USA nedla veto!!!
Israel erklærte først at de ikke visste noe om det. Det var noe Phalangistene hadde gjort uten av den israelske hæren ante noe som helst. Men etter hvert som deres egne soldater og offiserer, syke av avsky, sto frem og vitnet, ble det ikke mulig å legge lokk på affæren og Israel ble nødt til å avskjedige sin forsvars minister.
Ble noen straffet? Nei.
Reagerte krigsforbryterdomstolen? Nei.
Kom det noe krav fra NATO land om komme til bunns i hendelsesforløpet? Nei.
Kom det noe krav om sanksjoner mot Israel? Nei.
Kom det noen krav om oppreising? Nei.
Fra NATO sin side var man fornøyd med at massakrene sluttet og oppfordret nå alle parter om å legge den bak seg og stå sammen om gjenoppbyggingen av landet.