Nyhetsbrev steigan.no 27.09.2023
Norge kan få en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstida
Krigen om økonomiske korridorer: India-Midt-Europa-trikset
Regjeringa vil hindre innsyn i søknader om havvindskonsesjoner
Kan ACER sies opp hvis Høyesterett gir Nei til EU medhold?
Norge vil i helseunion med EU
Av red. PSt - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/norge-vil-i-helseunion-med-eu/
Helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) dro til Brussel tirsdag med én ting for øye: Å få Norge med i EUs nye helseunion.
Kjerkol sier til NTB:
– Norsk deltakelse i det europeiske helsesamarbeidet er veldig viktig for å redusere vår sårbarhet, både i og utenfor kriser. Dette er det viktigste grepet vi kan gjøre for å sikre en robust og forutsigbar norsk kriserespons og trygge den norske befolkningen, sier Kjerkol til NTB.
I EU-hovedstaden skal hun møte EUs helsekommissær Stella Kyriakides. Kjerkols budskap er klart:
– Vi ønsker en avtale med EU som sikrer vårt langsiktige engasjement i europeisk helsesamarbeid og tilgang til medisinske mottiltak, både i og utenfor kriser. Vi ønsker å være med på så like vilkår som EUs medlemsland som mulig, sier Kjerkol.
Med helseunion blir Norge underlagt EUs antimenneskelige politikk
EU ønsker vaksinepåbud, digitale helsepass og tilslutning til WHOs nye diktatoriske traktat. EU ønsker sensur og undertrykking av kritiske røster.
Det ønsker Kjerkol også. Men hun opplever problemer med å få det til her hjemme. Nå satser hun og regjeringa på at EU skal gjøre det for dem, slik at det skal virke som om norske politikere er skyldfrie.
På WHOs møte i Genève 23. mai 2022 leverte helseminister Ingvild Kjerkol fra seg Norges sjølstendighet på et sølvfat. Hun ikke bare sluttet seg til at WHO i framtida skal få makt til å overstyre nasjonale regjeringer og parlamenter og gi globale direktiver. Hun gjorde det med stor entusiasme da hun sa (oversatt fra den engelske originalen på regjeringas nettsider):
«Jeg er oppmuntret over at vi har blitt enige om at vi skal forhandle frem en pandemiavtale, styrke det internasjonale helseregelverket (International Health Regulations) og bringe WHOs finansiering på vei mot bærekraft. Jeg er også oppmuntret av WHOs kapasitet til å håndtere humanitære helsekriser. Norge vil fortsette vår støtte til disse avgjørende aspektene ved WHO-mandatet.
Vi har nå muligheten til å sikre at helse ivaretas av mer effektive systemer, sterkere ansvarlighet og tillit, og av rettferdighet, solidaritet og menneskerettigheter. Vi forventer at generaldirektøren også vil gripe dette øyeblikket og sørge for ansvarlighet for WHO som holder de høyeste etiske standardene. Vi må konsolidere WHO som vår effektive, ansvarlige og dyktige leder innen multilateralisme, og et byrå som har nulltoleranse for feil oppførsel.»
«Nulltoleranse for feil oppførsel»
Regjeringa vil altså gi fra seg makt til det ikke-valgte WHO slik at de kan vise «nulltoleranse for feil oppførsel». Hva er dette for noe? Har Ap og Senterpartiet en mal for hva som er «feil oppførsel» og hva det vil si å ha «nulltoleranse» overfor denne? Når ble dette lagt fram for det norske folk? Når ble det diskutert i Stortinget? Står det noe sted i Norges lover?
Nyføydalisme eller smittevernstaten
Det er en stund siden det var riktig å kale Norge en demokratisk stat. Gjennom EØS er vi fratatt sjølråderett og dermed også demokratiet. Koronadiktaturet erstattet rettsstaten med smittevernstaten og ved hjelp av heldigitalisering og toppstyring skal samfunnet forvandles til et monstrum som ikke er sett før.
Vi vil ikke ha noe vi skulle ha sagt, alle våre bevegelser vil bli overvåket og gjennom digital valuta kan vi avaperres fra å kjøpe mat og betale for varer og tjenester.
Hva skal man kalle dette samfunnet? Den tidligere finansministeren i Hellas, Yanis Varoufakisk, kaller det «Teknoføydalisme«.
Monsteret er mektig.
Men det er ikke mektigere enn at vi ville ha knust denne politikken hvis flesteparten av oss hadde sagt nei. Et totalitære samfunnet hviler på at flertallet godtar det. Det er dets styrke, men det er også dets grunnleggende svakhet.
Norge kan få en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstida
Av red. PSt - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/norge-kan-fa-en-fattigdom-vi-ikke-har-sett-i-etterkrigstida
Forskjellene mellom de fattigste i Norge og de som har det greit blir stadig større. – Kan få en fattigdom vi ikke har sett i etterkrigstiden, sier forsker Christian Poppe. Vi er i ferd med å få et helt annet Norge.
E24 skriver:
– Det går ikke akkurat supert. Jeg må jo ha flere jobber for å overleve.
Slik beskriver barnehageansatt og alenemamma Elin Kjeksrud den økonomiske situasjonen sin. Siden Aftenposten møtte henne i april, har hun måttet gjøre enda flere grep for å kutte ned på utgiftene sine. Blant annet har hun og de to barna flyttet til en mindre leilighet nærmere jobben hennes.
Men det er ikke nok.
Mange deler Elins skjebne.
Forskningsinstituttet SIFO har publisert rapporten Dyrtid 4: Det er ikke over ennå. Husholdenes økonomiske trygghet i august 2023. Der heter det:
Generelt ser vi en beskjeden bedring i husholdenes økonomiske trygghet sammenlignet med mars 2023. Men den økonomiske tryggheten er mye lavere enn før dyrtiden, særlig for de som stilte svakest i utgangspunktet og som fortsetter å falle på trygghetsbarometeret. Over halvparten av husholdene strammer inn på forbruket. Det gjelder spesielt de med lavest økonomisk trygghet, som også mangler sparepenger og tar opp lån for å få endene til å møtes. Boutgiftene er et stort problem for både leietakere og boligeiere med boliglån. Mange må stramme inn for å ha råd til mat. Ett av åtte hushold er matusikre, og seks prosent har svært lav matsikkerhet. Betalingsproblemene er mer omfattende enn for ett år siden, og mange får ingen løsning når de henvender seg til kreditor. Det er ikke over ennå.
For første gang på flere ti-år har vi fått en fattigdomsdiskusjon i Norge, med fokus på at offentlige stønader ikke på langt nær holder følge med prisstigningen og at mange har måttet henvende seg til matsentraler for gratis utdeling av mat.22 SIFO-RAPPORT 11-2023
Økonomisk innstramming
Fra og med høsten 2021 har norske hushold måttet håndtere økte levekostnader som følge av utgiftsøkning på områder av til dels stor betydning for den økonomiske situasjonen. I 2023 dreier dette seg særlig om strøm, mat og boutgifter (renter, husleie). Men fordi prisen på svært mange varer er avhengig av innsatsfaktorer fra andre markeder (herunder strøm, transport, finans og valuta), har nærmest «alt» blitt dyrere.
De med minst fra før må stramme inn mest. Belastningene som dyrtiden medfører i form av inndratt kjøpekraft og redusert forbruk er ulikt fordelt i befolkningen. På alle områder er det til dels betydelig flere på de lavere nivåene av økonomisk trygghet som må stramme inn. Når det gjelder reduksjon i løpende forbruk og forbruk av strøm er det riktignok først og fremst de økonomisk trygge husholdene som skiller seg ut fra resten ved beskjedne andeler: mindre enn en tredjedel mot mellom 43 og 74 prosent på de lavere trygghetsnivåene. Andre relativt vanlige innsparingsstrategier skaper større forskjeller. For eksempel er det kun 16 prosent blant de økonomisk ‘trygge’ som har spart inn på matbudsjettet, mens 41 prosent av de ‘utsatte’, 60 prosent av ‘sliterne’ og 80 prosent av de som er ‘ille ute’ har gjort det samme. Andre strategier, som å droppe abonnementer eller ferier, er i bruk av mellom halvparten og tre fjerdedeler blant husholdene på de to laveste trygghetsnivåene, mot mellom fem og 30 prosent på de to høyeste.
Kommentar: Et råere klassesamfunn, velferdsstaten er over og ut
Det rapporten beskriver skyggen av er et samfunn med store likhetstrekk med det samfunnet vi hadde i Norge før sosialdemokratiet og velferdsstaten. Den vsier oss hvordan klassekrigen allerede har skjøvet de fattigste mot kanten av stupet. Og de nest fattigste ser i hvitøyet at de kan havne der sjøl.
Dette er ingen tilfeldighet.
Det er sammenheng mellom dette og den voldsomme gjeldsøkninga som skjedde gjennom lockdownpolitikken, den vanvittige energirpolitikken til «det grønne skiftet» og de vavittige utgiftene til krig og militarisering som samtlige stortingspolitikere har stilt seg bak. Det er sammenheng mellem den nye fattigdommen og politikerkastens korrupsjon. De «der oppe» bryr seg bare om «de der nede» når de trenger stemmene deres i valg.
Krigen om økonomiske korridorer: India-Midt-Europa-trikset
Av Pepe Escobar - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/krigen-om-okonomiske-korridorer-india-midt-europa-trikset/
Transportkorridoren India-Midt-Øst-Europa kan nok være i overskriftene nå, men den vil sannsynligvis gå samme veien som de tre siste Asia-til-Europa-tilkoblingsprosjektene som ble utpekt av vest, nemlig til til søppelkassen. Her er hvorfor.
Den økonomiske korridoren India-Midtøsten-Europa (IMEC) er en massiv offentlig diplomatioperasjon som ble lansert på det nylige G20-toppmøtet i New Delhi, komplett med et memorandum of understanding (et ikke bindende dokument som uttrykker en enighet i prinsippet, o.a.) signert 9. september.
Spillere inkluderer USA, India, UAE, Saudi-Arabia og EU, med en spesiell rolle for sistnevntes topp tre makter Tyskland, Frankrike og Italia. Det er et multimodalt jernbaneprosjekt, kombinert med omlastninger og med tilhørende digitale veier og elektrisitetsveier som strekker seg til Jordan og Israel.
Hvis dette ser ut som og virker som det kollektive vestens veldig sene svar på Kinas belte- og veiinitiativ (BRI), som ble lansert for 10 år siden og som feires på et belte- og veiforum i Beijing neste måned, er det fordi det er det. Og ja, det er fremfor alt nok et amerikansk prosjekt for å omgå Kina, som for grove valgformål skal holdes fram som en mager utenrikspolitisk «suksess».
Ingen blant den globale majoriteten husker at amerikanerne kom opp med sin egen Silk Road-plan helt tilbake i 2010. Konseptet kom fra utenriksdepartementets Kurt Campbell og ble solgt av daværende utenriksminister Hillary Clinton som hennes idé. Historien er uforsonlig, den kokte ned til ingenting.
Og ingen blant det globale flertallet husker New Silk Road-planen som ble drevet av Polen, Ukraina, Aserbajdsjan og Georgia på begynnelsen av 2010-tallet, komplett med fire plagsomme omlastninger i Svartehavet og det kaspiske hav. Historien er uforsonlig, også dette kokte ned til intet.
Faktisk er det svært få blant den globale majoriteten som husker den 40 billioner amerikanske dollarsponsede Build Back Better World (BBBW eller B3W) globale planen som ble rullet ut med brask og bram for bare to somre siden, med fokus på «klima, helse og helsesikkerhet, digital teknologi, og balanse og likestilling.»
Et år senere, på et G7-møte, hadde B3W allerede krympet til et infrastruktur- og investeringsprosjekt på 600 milliarder dollar. Det ble selvfølgelig ikke bygget noe. Historien er virkelig uforsonlig, den kokte ned ned til ingenting.
Den samme skjebnen venter IMEC, av en rekke svært spesifikke årsaker.
Dreining til et svart tomrom
Hele IMEC-begrunnelsen hviler på det forfatter og tidligere ambassadør MK Bhadrakumar deilig beskrev som «å fremmane Abraham-avtalen ved besvergelse av en saudi-israelsk tango».
Les: Den økonomiske korridoren India-Midtøsten – Europa er et geopolitisk fabeldyr
Denne tangoen er død ved ankomst. Selv ikke spøkelset til Piazzolla (argentinsk tangolegende, o.a.) kan gjenopplive det. For det første har en av oppdragsgiverne – Saudiarabias kronprins Mohammad bin Salman – gjort det klart at Riyadhs prioriteringer er et nytt, energisk kinesisk-meklet forhold til Iran), med Tyrkia og med Syria etter landets tilbakekomst til Den arabiske liga.
Dessuten deler både IMEC-partnerne Riyadh og Emiratene enorme handels-, handels- og energiinteresser med Kina, så de kommer ikke til å gjøre noe for å opprøre Beijing.
Tilsynelatende foreslår IMEC en felles innsats av G7 og BRICS’ 11 nasjoner. Det er den vestlige metoden for å forføre det evig vaklende India under Modi og USA-allierte Saudi-Arabia og UAE til sin agenda.
Dens virkelige intensjon er imidlertid ikke bare å undergrave BRI, men også den internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INTSC), der India er en stor aktør ved siden av Russland og Iran.
Spillet er ganske grovt og egentlig ganske åpenbart: en transportkorridor skapt for å omgå de tre beste vektorene for ekte Eurasia-integrasjon – og BRICS-medlemmene Kina, Russland og Iran – ved å dingle en fristende splitt og hersk-gulrot som lover ting som ikke kan leveres.
Den amerikanske nyliberale besettelsen på dette stadiet av det nye store spillet handler som alltid om Israel. Målet deres er å gjøre Haifa havn levedyktig og gjøre den til et sentralt transportknutepunkt mellom Vest-Asia og Europa. Alt annet er underordnet dette israelske imperativet.
IMEC vil i prinsippet krysse Vest-Asia for å knytte India til Øst- og Vest-Europa – og selge fiksjonen om at India er en global krumtapp og en sammensmelting av sivilisasjoner.
Sludder. Mens Indias store drøm er å bli en krumtapp, ville dens beste sjanse være via det allerede oppegående INTSC, som kan åpne markeder til New Delhi fra Sentral-Asia til Kaukasus. Ellers, som en global krumtapp er Russland langt foran India diplomatisk, og Kina er langt foran i handel og tilkobling.
Sammenligninger mellom IMEC og Kina-Pakistan økonomiske korridor (CPEC) er fåfengt. IMEC er en spøk sammenlignet med dette BRI-flaggskipprosjektet: planen på 57,7 milliarder dollar for å bygge en over 3000 km lang jernbane som forbinder Kashgar i Xinjiang med Gwadar i Arabiahavet, som vil koble seg til andre BRI-korridorer over land på vei mot Iran og Tyrkia.
Dette er et spørsmål om nasjonal sikkerhet for Kina. Så det kan satses på at ledelsen i Beijing vil ha noen diskrete og seriøse samtaler med de nåværende femtekolonnistene ved makten i Islamabad, før eller under Belt and Road Forum, for å minne dem om relevante geostrategiske, geoøkonomiske og investeringsfakta .
Så, hva er igjen for indisk handel i alt dette? Ikke mye. De bruker allerede Suez-kanalen, en direkte, testet rute. Det er ingen insentiv til å begynne å tenke på å sitte fast i svarte tomrom på de enorme ørkenviddene rundt Persiabukta.
Et iøynefallende problem er for eksempel at nesten 1100 km med spor «mangler» fra jernbanen fra Fujairah i UAE til Haifa, 745 km «mangler» fra Jebel Ali i Dubai til Haifa, og 630 km «mangler» fra jernbane fra Abu Dhabi til Haifa.
Når alle de manglende leddene er lagt sammen, gjenstår det over 3000 km med jernbane. Kineserne kan selvfølgelig gjøre dette til frokost og for en krone, men de er ikke en del av dette spillet. Og det er ingen bevis for at IMEC-gjengen planlegger å invitere dem.
Alle øyne på Syunik
I War of Transportation Corridors kartlagt i detalj for The Cradle i juni 2022, blir det klart at intensjoner sjelden matcher virkeligheten. Disse store prosjektene handler om logistikk, logistikk, logistikk – selvfølgelig sammenvevd med de tre andre nøkkelpilarene: energi- og energiressurser, arbeidskraft og produksjon, og marked/handelsregler.
La oss undersøke et sentralasiatisk eksempel. Russland og tre sentralasiatiske «stans» – Kirgisistan, Usbekistan og Turkmenistan – lanserer en multimodal sørlig transportkorridor som vil omgå Kasakhstan.
Hvorfor? Tross alt er Kasakhstan, sammen med Russland, et sentralt medlem av både Eurasia Economic Union (EAEU) og Shanghai Cooperation Organization (SCO).
Årsaken er at denne nye korridoren løser to sentrale problemer for Russland som oppsto med vestens sanksjonshysteri. Den går utenom den kasakhiske grensen, hvor alt som går til Russland blir gransket i ulidelig detalj. Og en betydelig del av lasten kan nå overføres til den russiske havnen i Astrakhan i Det kaspiske hav.
Så Astana, som under vestlig press har spilt et risikabelt sikringsspill mot Russland, kan ende opp med å miste statusen som et fullverdig transportknutepunkt i Sentral-Asia og regionen Kaspiahavet. Kasakhstan er også en del av BRI. Kineserne er allerede veldig interessert i potensialet til denne nye korridoren.
I Kaukasus er historien enda mer kompleks, og nok en gang handler det om splitt og hersk.
For to måneder siden forpliktet Russland, Iran og Aserbajdsjan seg til å bygge en enkelt jernbane fra Iran og havnene i Persiabukta gjennom Aserbajdsjan, som skal knyttes til det russisk-øst-europeiske jernbanesystemet.
Dette er et jernbaneprosjekt i transsibirsk skala – for å forbinde Øst-Europa med Øst-Afrika og Sør-Asia, utenom Suez-kanalen og europeiske havner. INSTC på steroider faktisk.
Gjett hva som skjedde videre? En provokasjon i Nagorno-Karabakh, med det dødelige potensialet til å involvere ikke bare Armenia og Aserbajdsjan, men også Iran og Tyrkia.
Teheran har vært krystallklar på sine røde linjer: det vil aldri tillate et nederlag for Armenia, med direkte deltakelse fra Tyrkia, som fullt ut støtter Aserbajdsjan.
I tillegg til den brennende blandingen er felles militærøvelser med USA i Armenia – som tilfeldigvis er medlem av den russisk-ledede CSTO – castet, for offentlig forbruk, som et av de tilsynelatende uskyldige NATO-programmene for «partnerskap».
Alt dette forklarer et IMEC-underplott som er bundet til å undergrave INTSC. Både Russland og Iran er fullt klar over førstnevntes innebygde svakheter: politiske problemer mellom flere deltakere, de «manglende leddene» i jernbaneopplegget, og all viktig infrastruktur som fortsatt skal bygges.
Den tyrkiske sultanen Recep Tayyip Erdogan vil på sin side aldri gi opp Zangezur-korridoren over Syunik, den sør-armenske provinsen, som ble forespeilet ved våpenhvilen i 2020, og knytte Aserbajdsjan til Tyrkia via den azeriske enklaven Nakhitchevan – som vil løpe gjennom armensk territorium .
Baku truet med å angripe Sør-Armenia hvis Zangezur-korridoren ikke ble tilrettelagt av Jerevan (hovedstaden i Armenia, o.a.). Så Syunik er den neste store uavklarte avtalen i denne gåten. Teheran, det må man bemerke, vil ikke nekte seg noe for å forhindre en tyrkisk-israelsk-NATO-korridor som avskjærer Iran fra Armenia, Georgia, Svartehavet og Russland. Det ville være realiteten hvis denne NATO-fargede koalisjonen griper Syunik.
I dag møtes Erdogan og Aserbajdsjans president Ilham Aliyev i Nakhchivan-enklaven mellom Tyrkia, Armenia og Iran for å starte en gassrørledning og åpne et militært produksjonskompleks.
Sultanen vet at Zangezur endelig kan tillate Tyrkia å bli knyttet til Kina via en korridor som vil passere den tyrkisktalende verden, i Aserbajdsjan og Det kaspiske hav. Dette ville også tillate det kollektive vesten å gå enda dristigere ut på splitt og hersk mot Russland og Iran.
Er IMEC en annen fjerntliggende westernfantasi? Stedet å legge merke til er Syunik.
NRK og Acer
Av Jan Christensen - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/nrk-og-acer/
Fra nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU, 23. september 2023.
NRK – Norsk RiksKringkasting – står i en media-særstilling. Fra stiftinga for 90 år siden, har NRK vært vårt nasjonale hørerør. Seinere også vårt seerrør. Sånt forplikter, noe som også går fram av vedtektene.
Her heter det blant annet at NRK skal:
Ivareta folks ytringsfrihet og ytringsvilkår.
Etterstrebe høy kvalitet, mangfold og nyskaping.
Være redaksjonelt uavhengig og balansert over tid.
Bidra til å fremme den offentlige samtalen.
Medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser.
Styrke norsk kultur.
I mange etterkrigsår var innarbeidet praksis at «partiboka» – det vil si medlemskap i Arbeiderpartiet – var nødvendig kvalifikasjon for å bli NRK-sjef og ivareta disse målsettingene. Rundt årtusenskiftet, etter at den fargerike Einar Førde takket av, kom endringer. Seinere har vi hatt flere «uavhengige» – og mer anonyme – kringkastingssjefer.
Den forrige endte opp med 7,9 millioner i lomma, og sitter nå som konserndirektør i BaneNor.
Den nåværende, Vibeke Fürst Haugen, «brenner for allmennkringkasting og vil styrke og utvikle demokratiet».
Med i etterkrigsåras bilde av NRK hører også at det tilnærmede monopolet som NRK hadde på sendinger, ble opphevet i 1981. Eteren skulle være for alle. Mange idealistiske nærradiostasjoner dukket opp. De fleste er for lengst lagt ned, mens de kommersielle har blomstret.
15 år seinere gikk våre folkevalgte et skritt videre: NRK ble omdannet til et statlig aksjeselskap.
Ethvert aksjeselskap har som mål å gå med overskudd. NRK er foreløpig langt fra å nå dette målet, men med folkevalgte som ønsker redusert statlig eierskap og med en NRK-ledelse som er mest opptatt av bonus og egen karriere, er framtiden usikker.
Da kan NRK gradvis fjerne seg ytterligere fra sine målsettinger. Likerklikk og lytter/seertall vil trumfe. Jamfør utviklingen i konkurrerende media der sponsorer og annonsekroner avhenger av et programs popularitet.
For oss i Nei til EU er NRKs manglende dekning av ACER-rettssaken, et av flere «fortiende» eksempler.
Er saken for vanskelig?
Er den uviktig?
ACER-rettssakens kjerne er om våre stortingspolitikere i 2018 hadde rett til å skrote bestemmelsene i Grunnlovens paragraf 115 (krav om 3/4 flertall og minst 2/3 av stortingsrepresentantene til stede) og overlate viktige deler av norsk strømstyring til EU/ACER.
Verken tingrett eller lagrett mente dette var en sak for domstolene.
Det måtte være opp til stortingsflertallet selv å tolke Grunnloven i saker der det kunne oppstå tvil, hevdet de.
Saken ble avvist.
Nei til EU anket til Høyesterett, og seiret. Prinsipielle sider var viktig å få rettslig prøvd. Høyesterett ga derfor grønt lys for rettsrunde 2: Om stortingsvedtaket som godtok EUs tredje energimarkedspakke, ACER 3, var fattet i strid med Grunnlovens bestemmelser.
Så begynte nok en rundgang.
Ikke uventet hevdet både tingrett og lagrett at simpelt Stortingsflertall kunne bestemme nærmest hva som helst. Nasjonal styring med strømpolitikken og strømpriser som folk flest kunne leve med, var ikke avgjørende.
Også denne gang ble saken anket til Høyesterett.
På grunn av viktigheten valgte Høyesterett å behandle i plenum, det vil si med alle dommerne til stede.
Det knytter seg nå stor spenning til utfallet.
Dom ventes seinere i høst.
Hva vil skje om Nei til EU får medhold?
– Vil Høyesteretts avgjørelse bli respektert, det vil si at Stortingets tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke blir kjent ugyldig?
– Vil et sånt vedtak bli effektuert av vår EU/EØS-vennlige regjering?
– Vil EU – stikk i strid med praksis – akseptere noe norsk oppsigelse?
Spørsmålene er mange, men av liten interesse for NRK og brorparten av våre media.
ACER-saken har under den fem år lange rettsprosessen nærmest vært en ikke-sak i mediene.
Viktige problemstillinger som reises, er droppet til fordel for alskens fjas- og tullesaker.
Kun de færreste kobler ACER, EU og EØS til våre uforutsigbare og høye strømpriser. Sammenhengene forties.
Selv om NRKs ikke-dekning har blitt møtt med protester, har lite skjedd. Riktignok ble saken sist torsdag tatt opp i Kringkastingsrådet. Noe annet var knapt å vente etter nærmere 7.000 protester – den største klagestorm i NRK sin historie.
Rådet berømmet lytternes/seernes engasjement, og kritiserte NRKs mangelfulle dekning.
Om NRK vil bli flinkere til å oppfylle sitt samfunnsansvar, er imidlertid et åpent spørsmål.
De ansvarlige sitter fortsatt i sine stillinger.
ACER-dekninga i kjølvannet av protestene har så langt resultert i ett innslag som står til stryk både når det gjelder forståelse, fakta og informasjon.
I de siste måneder har det vært mye snakk om habiliteten til våre folkevalgte.
Men hva med å fatte viktige avgjørelser på det norske folks vegne? Er våre folkevalgte habile her?
– Er det riktig at folkevalgte som i for eksempel alders-, yrkes-, inntekts- og utdanningssammenheng står fjernt fra majoriteten av det norske folk er habile i saker som innebærer store konsekvenser for den samme majoriteten?
– Og enda verre: Med hvilken rett har de til å frasi seg sånt ansvar, og i stedet overføre sin myndighet til ikke-folkevalgte byråkrater?
På lokalnivå, på nasjonalt nivå – eller, som når det gjelder ACER: Overføre hele styringa til noen i EU-systemet, plassert i Slovenia, sør i Europa?
– Hva om disse folkevalgte drømmer om EU-karriere opp i hodet sitt? Burde sånt gjøre dem inhabile i saker om stadig nærmere EU-tilknytning?
NRK-praksis viser at forfatningsmessige grunnleggende og prinsipielle spørsmål, verken er viktige eller bør engasjere.
Derfor konsentrerer NRK seg i stedet om toppen av isfjellet: Enkeltpersoner og deres disposisjoner.
Et folkeopplysende NRK må også gi rom for det grunnleggende – i hvert fall om å «styrke og utvikle demokratiet» er viktigere enn likerklikk og popularitet.
Jan Christensen
Nei til EUs ACER-søksmål
Regjeringa vil hindre innsyn i søknader om havvindskonsesjoner
Av red. PSt - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/regjeringa-vil-hindre-innsyn-i-soknader-om-havvindskonsesjoner/
Etter å ha lidd et forsmedelig nederlag i forsøket på å innstramming av offentlighetsloven for å hindre innsyn, er regjeringa i gang igjen. Nå vil den hindre innsyn i saker som angær konsesjoner for havvindsprosjekter.
Etter massiv motbør: Dropper innstramming av offentlighetsloven
Regjeringa har sendt ut på høring et forslag til endring av lov og forskrifter for å hindre innsyn i havvindsøknader. Regjeringa skriver:
Olje- og energidepartementet har nå åpnet høring av forslag om endringer i offentlegforskrifta § 9 og forslag til en ny bestemmelse i havenergilovforskrifta.
I høringsnotatet heter det:
Olje- og energidepartementet legger, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, med dette frem et forslag om endringer i offentlegforskrifta § 9 og forslag til en ny bestemmelse i havenergilovforskrifta. Etter forslaget skal det kunne gjøres unntak fra innsyn i søknader og protokoller i saker om prekvalifisering og tildeling av prosjektområder for vindkraft til havs.
Hvorfor vil de hindre innsyn i slike søknader? Sjøl skriver de:
Det følger av offentleglova § 3 at «saksdokument, journalar og liknande register for organet er opne for innsyn dersom ikkje anna følgjer av lov eller forskrift med heimel i lov». Det følger imidlertid av offentleglova § 23 tredje ledd at det kan nektes innsyn i tilbud og protokoller i forbindelse med offentlige anskaffelser etter regelverk gitt i medhold av anskaffelsesloven (lov 17. juni 2016 nr. 73). Etter offentlegforskrifta § 9 andre ledd kan det gjøres tilsvarende unntak ved kjøp av flyrutetjenester etter luftfartsloven. I tillegg vil opplysninger i slike saker kunne omfattes av unntaket i offentleglova § 23 første ledd, der det heter at det blant annet kan gjøres unntak av hensyn til en forsvarlig økonomiforvaltning. Dette gjelder forhandlinger som gjelder organets økonomiforvaltning.
Prekvalifisering og tildeling av prosjektområder for havvind innebærer også en konkurranse, men er likevel ikke en offentlig anskaffelse. Disse sakene omfattes derfor ikke av de ovennevnte unntakene fra innsynsretten. Imidlertid vil de samme hensynene som ligger bak unntakene i offentleglova § 23 tredje ledd og offentlegforskrifta § 9 andre ledd, også gjøre seg gjeldende i saker om prekvalifisering og tildeling av prosjektområder for vindkraft til havs.
Etter offentleglova § 13 første ledd er «opplysningar som er underlagde teieplikt i lov eller i medhald av lov», unntatt fra innsyn. Mye av innholdet i søknadene om prekvalifisering og prosjektområder for havvind vil være informasjon om «tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår», og som derfor er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.
Uholdbar begrunnelse for hemmelighold
Det stinker lang veat så betente saker som havvindutbygginger skal være unntatt offentligheten. Dette handler om storstilt endringa av vilkårene i våre kyst- og havområder. Dette handler svært ofte om kapitalgiganter som vil gjøre kjempefortjeneste på ei miljøskadelig utbygging Norge ikke trenger.
Vi har allerede sett hvordan mye av vindkraftprofitten havner i skatteparadiser.
Nesten halvparten av norske vindkraftverk er eid fra skatteparadis
Og vi vet fra regjeringa at havvindutbygginga vil gå på en økonomisk kjempesmell.
Skrekktall for flytende havvind: – Kan koste 250 milliarder
Vi har også sett hvordan skiftende regjeringer har hatt et heller frynsete forhold til offentlighet omkring saker som har store og kanskje skjebnesvangre konsekvenser for befolkninga.
Vi har også sett hvordan regjeringsmedlemmer og deres omland har spekulert i forhåndsinformasjon om viktige markedsbeslutninger.
Det er ingen grunn til å godta enda mer hemmelighold.
Det er mulig å sende inn høringssvar.
Har det noen hensikt?
Vi så hvordan noe over 10.000 høringssvar klarte å stanse endringer av smittevernloven.Vi så nylig hvordan 3400 negative høringssvar klarte å stanse endringer i offentlighetsloven:
Etter massiv motbør: Dropper innstramming av offentlighetsloven
Det er bare å gjøre det igjen. Spesielt går oppfordringa til våre pressekolleger og til fagbevegelsen.
Send inn høringssvar her.
Venstresiden og demokraturet
Av Harald Øystein Reppesgaard - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/venstresiden-og-demokraturet/
Et nytt parlamentarisk valg er over. Snart 14 dager etter er det ennå uklart om hvem som skal «styre» kommuner og fylkeskommuner. Vi skal ikke ta for oss valgets «tapere», Ap, Sp og til dels Rødt. Det har kommentariatet analysert og gjort seg opp sine formeninger om for lengst. Alt snakket om «rød» og «blå» side er meningsløs for vanlige mennesker selv om mediene holder på disse begrepene som om vi levde i 1920. Det demokratiet man sverger til og forsøke å framstille som et flertallsstyre må visst alle applaudere.
Hovedstrømsmedia bestemmer alene valgkampens temaer og profil. De. gir for det første en plattform for propaganda til utelukkende partiene som sitter på Stortinget. De andre må vandre i skyggenes dal og er uinteressante. Dette til tross for at de utgjør vel halvpartene av partifloraen og får stemmer fra alle som nettopp ikke aksepterer politikken som føres fra, og mellom, de veletablerte partiene i parlamentet. De forties bak fraser om ytrings- og meningsfrihet som er Grunnlovens viktigste paragraf (§ 100). For det andre er det et personoppgjør mellom lederne i Ap og H som utgjør motsetningene i det politiske landskapet, selv om et hvert oppegående menneske ser disse to partiene som siamesiske tvillinger med litt ulike klær. Norske journalister hausser det hele opp til et norgesmesterskap i gjørmebryting kun med tanke på førstesideoppslag.
Publikum derimot opplever debattene mellom «fløyene» som en dannet meningsutveksling i sofakroken. Motpartene er for sikkerhets skyld på fornavn slik at ikke noen skal tro at det er ondt blod mellom dem. Skarpe karakteristikker av hverandres politiske meninger må unngås. Drittkasting skal man ikke lenger ha i et land der løftene ender opp i hvordan kos og lørdagsgodterier skal fordeles. Det føres et velformulert, helst uklart, språk som passer i et seminar men ikke i spisepausen på verftet eller i sykehuset. Arbeidsforhold og lønn er konkrete saker for arbeiderklassen og ikke ulne forslag som styrende politikere skal se »nærmere på »eller« skal vurderes i budsjettsammenheng til høsten». En hver påpekning av de reelle motsetningene i staten Norge stemples som «polarisering»; noe som er ukoselig og uspiselig i «velferdssamfunnet».
Vanlige menneskers behov for trygghet og forutsigbarhet framover møtes med å bla, bla og «gode løsninger for alle» fra den politiske vennegjengen uten et eneste kritisk spørsmål om hvor makten egentlig sitter i et kapitalistisk samfunn. Hvordan skal boligprisene, rentene, energiprisene og matvareprisene reduseres til et rimelig forhold mellom produsent og forbruker? Verken Rødt, eller SV som periodevis, og etter nøye vurdering flagger sosialismen som varemerke når det er opportunt, gikk ut og forsøkte å bevisstgjøre folk hva kommunepolitikk egentlig består i. At kommunepolitikk ikke er noe annet enn fordeling av smulene som den borgerlige staten under trykket fra mektige nasjonale og internasjonale kapitalkrefter nådigst gir fra seg.
En valgkamp som tilsynelatende bare skal ta for seg lokale utfordringer blir allikevel overskygget at rikspolitikken og deres talsmenn. Derfor ville det være et passende øyeblikk å fokusere på hva regjering og Storting har vedtatt av lover og reguleringer i rikspolitikken som får følger for lokalsamfunnene. Vedtak som i stort monn er drevet fram av utenomparlamentariske interesser som løper storkapitalens og imperialismens ærend som EU. Det er viktig nok å si nei til vindturbiner på grunn av fauna og naturødeleggelser men like viktig er det å påpeke hvilke krefter som står bak og trekker i børstrådene. Rødt, SV og MDG og Natur og Ungdom kan protestere så mye de vil. De roper for døve ører. Kapitalens elite har bare ører for råd som sikrer deres skattefrie bankkonti i skatteparadisene. Det er viktig å ta opp den hårreisende, urettferdige og skakkjørte boligpolitikken men det blir for blodfattig når motstanderne ikke konfronterer regjering med at den neglisjerer elendigheten. De lar storspekulanter og private eiendomsutviklere bestemme all boligbygging i landet. Venstresiden er død når den ikke tar et oppgjør med kapitalismen når man først får tilgang til offentlige og brede plattformer å tale fra. Det er å undervurdere folk når en Rødt-kandidat i Trondheim forsikret meg med at det viktigste er å påpeke bolignøden men ikke å sette den i sammenheng med det kapitalistiske samfunnet.. «Folk ville ikke forstå det»! var kandidatens konkusjon. Som å høre Gro i EU-debatten.
Når skal begreper som kapitalisme, sosialisme, klasser og klassekampkomme på banen når ikke Venstresiden, de selv kaller seg, aldre snakker om begrepene på en enkelt måte? En Venstreside som ikke forklarer årsaken til de forverrede levekårene til vanlige mennesker ut i fra de reelle maktforholdene – kapitalismen – er bedrageri. Når Rødt og SV gir våpen i titalls milliarder og støtter regjeringens forslag om ytterligere 75 milliarder til Ukraina i de neste 5 år, uten å nevne at det vil gå kraftig ut over økonomien til vår egen velferd, som sykehus og eldreomsorg, fører de oss bak lyset. Det er meningsløst at Rødt overbyr regjeringens forslag til enorme økninger til opprustning og krigsdeltakelse, men samtidig skal motarbeide velferdsprofitører og private eierinteresser som tar penger fra fellesskapet når våpenindustrien stikker av med milliardene våre. Det offentlige – staten – får altså full støtte av Venstresiden til å ta penger fra alle våre velferdsgoder til krig og fordervelse. Utenriks- og forsvarspolitikk er nå like fredet fra debatt og helliggjort mot blasfemisk kritikk av Venstresiden som fra AP og H.
Dette demokratiet er elitens styringsmodell som er rettet mot arbeiderklassen – flertallet – til fordel for storkapital og deres politiske apologeter. Lenin kalte denne type demokrati demokratur for over 100 år siden. Visselig har han rett den dag i dag.
“They sentenced me to twenty years of boredom
For tryin' to change the system from within,”
L. Cohen
Kan ACER sies opp hvis Høyesterett gir Nei til EU medhold?
Av Trond Andresen - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/kan-acer-sies-opp-hvis-hoyesterett-gir-nei-til-eu-medhold/
Hvis Høyesterett – som nå arbeider med å avsi dom i den såkalte ACER-saken – av en eller annen grunn skulle gi medhold i at Stortingsvedtaket om ACER/EUs 3. energimarkedspakke var Grunnlovsstridig fordi det ikke ble gjort med ¾ flertall, hva gjør da storkoalisjonen AP/H/V?
1. De kan forsøke å trenere slik AP har gjort med Fosen-dommen, eller
2. De kan være mer offensive og si at EØS-avtalen ikke tillater å bruke avtalens reservasjonsrett til å melde Norge ut av et direktiv/en forordning som vi allerede har blitt med i – reservasjonsretten kan bare brukes før vi eventuelt tar inn et nytt direktiv/en forordning (… nå har AP/H aldri benytta reservasjonsretten, men det er en annen diskusjon).
Men saken er at reservasjonsretten også kan tolkes som en slik «angrerett». Dette har aldri vært prøvd og er en kamp som man kan ta med Brussel. Dessverre har verken AP eller H interesse eller mot til å gjøre noe slikt. Men hvis tiden noen gang er moden, så er det hvis EØS-motstanderne får en Høyesterettsdom i ryggen!
Jeg har vært opptatt av dette i mange år, og synes det er merkelig at dette spørsmålet aldri har kommet opp i EU-debattene. Her er en brevveksling om temaet fra 2009 med Dag Seierstad, SV’s fremste EU-ekspert:
Kan Norge trekke tilbake tidligere aksept av et EU-direktiv?
Hvis Norge etter noen år finner ut at et EU-direktiv vi i utgangspunktet har satt ut i livet, fungerer så dårlig at vi nå ønsker å oppheve det for vår del: kan da Norge ifølge EØS-avtalen bruke reservasjonsretten på et slikt seinere tidspunkt? Eller er det slik at direktivet aldri kan oppheves for Norges del, hvis vi ikke reserverer oss akkurat når vi skal sette det ut i livet?
Trond Andresen
Trondheim
_____
Dag Seierstad svarte:
1. Det er et viktig spørsmål du reiser. Jeg har ikke klart å se at det står noe i EØS-avtalen om at vi kan «angre» på at vi godtok et direktiv som vi etter hvert finner ut at vi ikke burde ha godtatt.
2. På den annen side står heller ikke det motsatte, at vi ikke kan angre.
3. Hvis vi før eller seinere skulle få en regjering med tæl i forhold til EU, burde en reservasjon etter at vi har gjort erfaringer med direktivet absolutt vært verdt å prøve. Husk at vi etter EØS-avtalen har rett til å angre på «hele avtalen». Vi kan som kjent si opp EØS-avtalen med ett års varsel. Reint logisk burde det derfor være mulig å «si opp» enkeltdirektiv. Men politikk er ikke logikk, så det ville bli nødvendig med tøffe forhandlinger for å få til noe slikt.
_______
Så langt denne brevvekslinga. Poenget mitt er ikke at jeg tror denne kampen blir vunnet i denne omgang, sjøl om Høyesterett dømmer riktig (noe jeg dessverre heller ikke tror).
Men et medhold i retten ville i tilfelle gi en svært gunstig mulighet til å sette makta til veggs med krav om oppsigelse av ACER/EUs 3. energimarkedspakke.
Og når det kravet er reist og svaret så kommer at det er «umulig» på grunn av EØS, da er grunnlaget styrka for en debatt om å komme seg ut av EØS.
Videre vil dette gjøre det mulig å få folk til å forstå at godtatte direktiver/forordninger – slik Brussel og norske EU/EØS-tilhengere ser det – er for alltid; de kan ikke reverseres. Dette er et katolsk ekteskap. Har man sagt ja, kommer man seg ikke ut av det.
Dette vil EØS-tilhengerne ikke kunne benekte. Når det skjer, vil det styrke den langsiktige kampen for å erstatte EØS med den fortsatt gyldige handelsavtalen som allerede finnes mellom Norge og EU. Den trer ifølge EØS-avtalen automatisk i kraft hvis Norge sier opp EØS.
Et år med løgn om Nord Stream
Av Seymour Hersh - 27. september 2023
https://steigan.no/2023/09/et-ar-med-logn-om-nord-stream/
Biden-administrasjonen har verken erkjent sitt ansvar for bombingen av rørledningen eller formålet med sabotasjen
26. september, 2023
Jeg vet ikke mye om hemmelige CIA-operasjoner, ingen utenforstående kan det, men jeg forstår at den essensielle komponenten i alle vellykkede oppdrag er muligheten for total benektelse. De amerikanske mennene og kvinnene som beveget seg, under dekke, inn og ut av Norge i månedene det tok å planlegge og gjennomføre ødeleggelsen av tre av de fire Nord Stream-rørledningene i Østersjøen for et år siden, etterlot ingen spor, ikke et hint om teamets eksistens, annet enn suksessen til deres oppdrag.
Les: Hvordan USA og Norge sprengte Nord Stream-rørledningen
Benektelse, som et alternativ for president Joe Biden og hans utenrikspolitiske rådgivere, var avgjørende. Ingen vesentlig informasjon om oppdraget ble lagt på en datamaskin, men i stedet skrevet på en Royal eller kanskje en Smith Corona skrivemaskin med en karbonkopi eller to, som om Internett og resten av den elektroniske verden ennå ikke var oppfunnet. Det hvite hus var isolert fra det som foregikk i nærheten av Oslo. Ulike rapporter og oppdateringer fra feltet ble gitt direkte til CIA-direktør Bill Burns, som var den eneste forbindelsen mellom planleggerne og presidenten som autoriserte oppdraget til å finne sted 26. september 2022. Når oppdraget var fullført, ble de maskinskrevne papirene og karbonkopiene ødelagt, og etterlot dermed ingen fysiske spor, ingen bevis som senere skulle graves opp av en spesiell anklager eller en presidenthistoriker. Du kan kalle det den perfekte forbrytelsen.
Det var en feil, et gap i forståelse mellom de som utførte oppdraget og president Biden, om hvorfor han beordret ødeleggelsen av rørledningene når han gjorde det. Min første rapport på 5.200 ord, publisert i begynnelsen av februar, endte kryptisk med å sitere en tjenestemann med kjennskap til oppdraget som fortalte meg: «Det var en vakker dekkhistorie.» Tjenestemannen la til: «Den eneste feilen var beslutningen om å gjøre det.»
Dette er den første beretningen om den feilen, på ettårsdagen for eksplosjonene, og det er en beretning president Biden og hans nasjonale sikkerhetsteam ikke vil like.
Uunngåelig forårsaket min første historie en sensasjon, men de store mediene understreket benektelsene fra Det hvite hus og stolte på et gammelt, grunnløst rykte, min avhengighet av en ikke-navngitt kilde, for å bli med administrasjonen i å avkrefte forestillingen om at Joe Biden kunne ha hatt noe å gjøre med et slikt angrep. Jeg må merke meg her at jeg har bokstavelig talt har vunnet mange priser i min karriere for historier i New York Times og New Yorker, som bygde på ikke en eneste navngitt kilde. I løpet av det siste året har vi sett en rekke motstridende avisoppslag, uten navngitte førstehåndskilder, som hevder at en ukrainsk dissidentgruppe utførte det tekniske angrepet med dykkeroperasjon i Østersjøen, via en 49-fots leid yacht kalt Andromeda.
Les: Spøkelsesskipet og Nord Stream
Jeg er nå i stand til å skrive om den uforklarlige feilen sitert av den ikke navngitte tjenestemannen. Det går nok en gang til det klassiske spørsmålet om hva Central Intelligence Agency handler om: et anliggende reist av Richard Helms, som ledet byrået under de urolige årene av Vietnamkrigen og CIAs hemmelige spionering på amerikanere, som beordret av president Lyndon Johnson og opprettholdt av Richard Nixon. Jeg publiserte en avsløring i Times om denne spionasjen i desember 1974, som førte til senatets enestående høringer om byråets rolle i dets mislykkede forsøk, autorisert av president John F. Kennedy, på å myrde Cubas Fidel Castro. Helms fortalte senatorene at spørs-målet var om han, som CIA-direktør, jobbet for Grunnloven eller for kronen, i person av presidentene Johnson og Nixon. Church-komiteen lot saken være uløst, men Helms gjorde det klart at han og hans byrå jobbet for toppmannen i Det hvite hus.
Les: Fra Tonkinbukta til Østersjøen
Tilbake til Nord Stream-rørledningene: Det er viktig å forstå at ingen russisk gass strømmet til Tyskland gjennom Nord Stream-rørledningene da Joe Biden beordret dem sprengt 26. september. Nord Stream 1 hadde levert store mengder billig naturgass til Tyskland siden 2011 og bidro til å styrke Tysklands status som en produksjons- og industrikoloss. Men den ble stengt av Putin i slutten av august 2022, da Ukraina-krigen i beste fall var i en fastlåst situasjon. Nord Stream 2 ble ferdigstilt i september 2021, men ble blokkert fra å levere gass av den tyske regjeringen ledet av kansler Olaf Scholz, to dager før Russlands invasjon av Ukraina.
Gitt Russlands enorme lagre av naturgass og olje, har amerikanske presidenter siden John F. Kennedy vært oppmerksomme på mulig bevæpning av disse naturressursene for politiske formål. Dette synet er fortsatt dominerende blant Biden og hans haukete utenrikspolitiske rådgivere, utenriksminister Antony Blinken, nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan og Victoria Nuland, nå fungerende stedfortreder for Blinken.
Sullivan innkalte til en rekke nasjonale sikkerhetsmøter på høyt nivå sent i 2021, da Russland bygde opp sine styrker langs grensen til Ukraina, med en invasjon som ble sett på som nesten uunngåelig. Gruppen, som inkluderte representanter fra CIA, ble oppfordret til å komme med et forslag til tiltak som kunne virke avskrekkende på Putin. Oppdraget med å ødelegge rørledningene var motivert av Det hvite hus vilje til å støtte Ukrainas president Volodymyr Zelensky. Sullivans mål virket klart.«Det hvite hus politikk var å avskrekke Russland fra et angrep,» fortalte tjenestemannen meg. «Utfordringen det ga etterretnings-samfunnet var å komme opp med en måte som var kraftig nok til å gjøre det, og å komme med en sterk uttalelse om amerikansk evne.»
Jeg vet nå hva jeg ikke visste da: den virkelige grunnen til at Biden-administrasjonen «tok opp å ta ut Nord Stream-rørledningen». Tjenestemannen forklarte meg nylig at Russland på den tiden leverte gass og olje over hele verden via mer enn et dusin rørledninger, men Nord Stream 1 og 2 gikk direkte fra Russland gjennom Østersjøen til Tyskland. «Administrasjonen la Nord Stream på bordet fordi det var den eneste vi kunne få tilgang til, og det ville være helt benektelig,» sa tjenestemannen. «Vi løste problemet i løpet av noen uker, i begynnelsen av januar, og fortalte det til Det hvite hus. Vår antagelse var at presidenten ville bruke trusselen mot Nord Stream som avskrekking for å unngå krigen.»
Det var ingen overraskelse for byråets hemmelige planleggingsgruppe da den forsikrende og selvsikre Nuland, daværende statssekretær for politiske saker, den 27. januar 2022, hardnakket advarte Putin om at hvis han invaderte Ukraina, som han åpenbart planla, at «på en eller annen måte vil Nord Stream 2 ikke gå videre». Replikken vakte enorm oppmerksomhet, men ordene forut for trusselen gjorde det ikke. Den offisielle transkripsjonen fra utenriksdepartementet viser at hun gikk foran sin trussel ved å si at med hensyn til rørledningen: «Vi fortsetter å ha veldig sterke og klare samtaler med våre tyske allierte.»
Spurt av en reporter om hvordan hun med sikkerhet kunne si at tyskerne ville gå med på dette, «fordi det tyskerne har sagt offentlig ikke stemmer overens med det du sier», svarte Nuland med en forbløffende bit dobbelttale: «Jeg vil si, gå tilbake og les dokumentet som vi signerte i juli [av 2021] som gjorde det veldig klart om konsekvensene for rørledningen dersom det skulle bli ytterligere aggresjon mot Ukraina fra Russland.» Men den avtalen, som ble orientert til journalister, spesifiserte ikke trusler eller konsekvenser, ifølge rapporter i Times, Washington Post og Reuters. På tidspunktet for avtalen, den 21. juli 2021, fortalte Biden pressekorpset at siden rørledningen var 99 prosent ferdig, «var ideen om at noe skulle bli sagt eller gjort skulle stoppe den, ikke mulig». Den gangen fremstilte republikanerne, ledet av senator Ted Cruz fra Texas, Bidens beslutning om å la den russiske gassen strømme som en «geopolitisk generasjonsseier» for Putin og «en katastrofe» for USA og landets allierte.
Men to uker etter Nulands uttalelse, den 7. februar 2022, på en felles presse-konferanse i Det hvite hus med den besøkende Scholz, signaliserte Biden at han hadde ombestemt seg og sluttet seg til Nuland og andre like haukete utenriks-politiske medhjelpere i å snakke om å stoppe rørledningen. «Hvis Russland invaderer – betyr det at stridsvogner og tropper krysser … grensen til Ukraina igjen,» sa han, «det vil ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi vil få en slutt på det.» Spurt om hvordan han kunne gjøre det siden rørledningen var under Tysklands kontroll, sa han: «Vi vil, jeg lover deg, vi vil være i stand til å gjøre det.»
Scholz, som ble stilt det samme spørsmålet, sa: «Vi handler sammen. Vi er absolutt samlet, og vi vil ikke ta forskjellige skritt. Vi vil gjøre de samme skrittene, og de vil være veldig, veldig harde mot Russland, og de bør forstå.» Den tyske lederen ble ansett da, og nå, av noen medlemmer av CIA-teamet, for å være fullt klar over den hemmelige planleggingen som pågår for å ødelegge rørledningene.
På dette tidspunktet hadde CIA-teamet fått de nødvendige kontaktene i Norge, hvis marine- og spesialstyrkekommandoer har en lang historie med å dele hemmelige operasjonsoppgaver med byrået. Norske sjømenn og Nasty-klasse patruljebåter hjalp til med å smugle amerikanske sabotasjeoperatører inn i Nord-Vietnam tidlig på 1960-tallet da USA, både i Kennedy- og Johnson-administrasjonen, drev en ikke-erklært amerikansk krig der. Med Norges hjelp gjorde CIA jobben sin og fant en måte å gjøre det Bidens hvite hus ønsket gjort med rørledningene.
Les: Hvorfor er Norge hansken som passer på USAs hånd?
Den gang var utfordringen til etterretningssamfunnet å komme opp med en plan som ville være kraftfull nok til å avskrekke Putin fra angrepet på Ukraina. Tjenestemannen fortalte meg: «Vi gjorde det. Vi fant en ekstraordinær avskrekking på grunn av dens økonomiske innvirkning på Russland. Og Putin gjorde det til tross for trusselen.» Det tok måneder med undersøkelser og øving i det frådende vannet i Østersjøen, av de to ekspertdykkerne fra USNavy som ble rekruttert til oppdraget, før det ble vurdert å gå videre. Norges suverene sjøfolkfant det rette stedet for å plantebombene som skulle sprenge rørledningene. Høytstående tjenestemenn i Sverige og Danmark, som fortsatt insisterer på at de ikke hadde noen anelse om hva som foregikk i deres fellesterritorialfarvann, lukket øynene for aktivitetene til de amerikanske og norske operatørene. Det amerikanske teamet av dykkere og støttepersonell på oppdragets moderskip – en norsk minesveiper – var vanskelig å skjule mens dykkerne gjorde sitt arbeid. Teamet visste ikke før etter bombingen at Nord Stream 2 hadde blitt stengt ned med 750 kubikk-miles naturgass i den.
Det jeg ikke visste da, men nylig ble fortalt, var at etter Bidens ekstraordinære offentlige trussel om å sprenge Nord Stream 2, med Scholz stående ved siden av seg, ble CIAs planleggingsgruppe fortalt av Det hvite hus at det ikke ville bli noe umiddelbart angrep på de to rørledningene, men gruppa burde sørge for å plante de nødvendige bombene og være beredt til å utløse dem «på forespørsel» – etter at krigen begynte. «Det var da vi» – den lille planleggingsgruppen som jobbet i Oslo med Sjøforsvaret og spesialtjenestene på prosjektet – «forsto at angrepet på rørledningene ikke var avskrekkende, for mens krigen pågikk, fikk vi aldri ordren.»
Etter Bidens ordre om å utløse eksplosivene plantet på rørledningene, tok det bare en kort flytur med et norsk jagerfly og slipp av en endret, ordinær sonarenhet på rett sted i Østersjøen for å få det gjort. Da hadde CIA-gruppen for lengst blitt oppløst. Da, fortalte tjenestemannen meg: «Vi innså at ødeleggelsen av de to russiske rørledningene ikke var relatert til den ukrainske krigen» – Putin var i ferd med å annektere de fire ukrainske oblastene han ønsket – «men var del av en nykonservativ, politisk agenda for å beholde Scholz og Tyskland, med vinteren som kommer og rørledningene stengt, fra å få kalde føtter og åpne opp» den nedlagte Nord Stream 2. «Frykten i Det hvite hus varatPutin skulle få Tyskland under tommelen, og at han så skulle få Polen».
Det hvite hus sa ingenting da verden lurte på hvem som begikk sabotasjen. «Så presidenten slo et slag mot økonomien i Tyskland og Vest-Europa,» fortalte tjenestemannen meg. «Han kunne ha gjort det i juni og sagt til Putin: Vi fortalte dere hva vi skulle gjøre». Han sa at tausheten til Det hvite hus og fornektelser var «et svik mot det vi gjorde. Hvis du skal gjøre det, gjør det når det ville ha gjort en forskjell.»
Tjenestemannen fortalte meg at ledelsen i CIA-teamet så på Bidens villedende veiledning for ordren om å ødelegge rørledningene «som å ta et strategisk skritt mot tredje verdenskrig. Hva om Russland hadde svart med å si: Dere sprengte rørledningene våre, og jeg skal sprenge rørledningene og kommunikasjons-kablene deres. Nord Stream var ikke et strategisk spørsmål for Putin – det var et økonomisk spørsmål. Han ville selge gass. Han hadde allerede mistet rør-ledningene sine» da Nord Stream I og 2 ble stengt før Ukraina-krigen startet.
Bare dager etter bombingen kunngjorde tjenestemenn i Danmark og Sverige at de ville gjennomføre en etterforskning. De rapporterte to måneder senere at det faktisk hadde vært en eksplosjon og sa at det ville bli ytterligere undersøkelser. Ingen har dukket opp. Den tyske regjeringen gjennomførte en granskning, men kunngjorde at store deler av funnene ville bli hemmeligstemplet. I fjor vinter bevilget tyske myndigheter 286 milliarder dollar i subsidier til storselskaper og huseiere som sto overfor høyere energiregninger for å drive sin virksomhet og varme opp hjemmene sine. Virkningen merkes fortsatt i dag, med en kaldere vinter forventet i Europa.
President Biden ventet i fire dager før han kalte bombingen av rørledningene «en bevisst sabotasjehandling». Han sa: «Nå pumperrusserne ut desinformasjon om det.» Sullivan, som ledet møtene som førte til forslaget om skjult destruksjon av rørledningene, ble på en senere pressekonferanse spurt om Biden-administrasjonen «nå mener at Russland sannsynligvis var ansvarlig for sabotasjehandlingen?»
Sullivans svar, utvilsomt innøvd, var: «Vel, for det første har Russland gjort det de ofte gjør når de er ansvarlige for noe, som er å komme med beskyldninger om at det virkelig var noen andre som gjorde det. Vi har sett dette gjentatte ganger over tid.
«Men presidenten var også klar i dag på at det er mer arbeid å gjøre med etterforskningen før USAs regjering er villig til å komme med en tilskrivning i denne saken». Han fortsatte: «Vi vil fortsette å jobbe med våre allierte og partnere for å samle alle fakta, og så vil vi treffe en beslutning om hvor vi går derfra.»
Jeg kunne ikke finne noen tilfeller da Sullivan senere ble spurt av noen i amerikansk presse om resultatene av hans «besluttsomhet». Jeg kunne heller ikke finne noe bevis for at Sullivan, eller presidenten, siden da har blitt spurt om resultatene av «beslutningen» om hvor de skulle dra.
Det er heller ingen bevis for at president Biden har pålagt det amerikanske etterretningssamfunnet å gjennomføre en større all-source granskning av rørledningsbombingen. Slike forespørsler er kjent som «Taskings» og blir tatt på alvor i staten.
Alt dette forklarer hvorfor et rutinemessig spørsmål jeg stilte en måned eller så etter bombingen, til noen med mange år i det amerikanske etterretnings-samfunnet, førte meg til en sannhet som ingen i Amerika eller Tyskland ser ut til å ønske å forfølge. Mitt spørsmål var enkelt: «Hvem gjorde det?»
Biden-administrasjonen sprengte rørledningene, men handlingen hadde lite å gjøre med å vinne eller stoppe krigen i Ukraina. Det var resultat av frykt i Det hvite hus for at Tyskland ville vakle og skru på flommen av russisk gass, og at Tyskland og deretter NATO, av økonomiske grunner, ville falle under påvirkning av Russland og landets omfattende og billige naturressurser. Og dermed fulgte den ultimate frykten: at Amerika ville miste sin langvarige dominans i Vest-Europa.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Seymour Hersh:
A YEAR OF LYING ABOUT NORD STREAM
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad