Nyhetsbrev steigan.no 27.09.2022
Zelensky og NATO planlegger å forvandle etterkrigstidens Ukraina til «et stort Israel»
WEF: – Covid var en test som viser hva folk vil godta
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Kina: – USA sender farlige signaler
Truslene mot personvernet i skolen
Den forlorne myndighet, og det kommende oppgjøret
Er Giorgia Meloni en EU-marionett?
Zelensky og NATO planlegger å forvandle etterkrigstidens Ukraina til «et stort Israel»
Av Alexander Rubinstein - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/zelensky-og-nato-planlegger-a-forvandle-etterkrigstidens-ukraina-til-et-stort-israel/
Det NATO-støttede Atlantic Council har foreslått apartheid-Israel som en plan for et hyper-militarisert Ukraina. Dokumentet ble forfattet av Obamas tidligere ambassadør i Tel Aviv, nå en israelsk konsulent for spionteknologi.
Av Alexander Rubinstein, The Grayzone.
Bare førti dager etter at Russlands militære kampanje begynte inne i Ukraina, fortalte Ukrainas president Volodymyr Zelensky reportere at i fremtiden ville hans land være som «et stort Israel». Dagen etter publiserte en av Israels fremste pådrivere i Det demokratiske partiet en kronikk i NATOs offisielle tenketank, som undersøkte hvordan dette kunne utføres.
Atlantic Council: Zelenskyy wants Ukraine to be ‘a big Israel.’ Here’s a road map.
Zelensky kom med sin spådom da han snakket med journalister den 5. april, der han avviste ideen om at Kiev ville forbli nøytral i fremtidige konflikter mellom NATO, EU og Russland. Ifølge Zelensky ville landet hans aldri bli som Sveits (som tilfeldigvis forlot sin tradisjon fra Napoleon-tiden med alliansefrihet, ved å sanksjonere Russland som svar på invasjonen i februar).
«Vi kan ikke snakke om ‘fremtidens Sveits’», informerte presidenten journalister. «Men vi vil definitivt bli et ‘stort Israel’ med vårt eget ansikt.»
For de som lurer på hvordan et «stort Israel» faktisk ville se ut, utdypet Zelensky raskt sin urovekkende profeti.
– Vi vil ikke bli overrasket over å ha representanter for de væpnede styrkene eller nasjonalgarden i alle institusjoner, supermarkeder, kinoer – det vil være folk med våpen, sa Ukrainas president og spådde en dyster tilværelse for sine borgere. «Jeg er sikker på at vår sikkerhetssituasjon vil være sak nummer én i de neste ti årene.»
Selv om nettinnlegget var basert på kommentarer Zelensky kom med til journalister, fjernet presidentens kontor på mystisk vis en del av hans kommentarer der han erklærte at et fremtidig Ukraina ikke ville være «absolutt liberalt, europeisk». I stedet, sammen med hans visjon for et tungt militarisert Ukraina, understreket posten Zelenskys beredskap til å bli med i NATO «allerede i morgen».
For NATOs maktelite var imidlertid Zelenskys personlige vilje til å bli med i militæralliansen, kanskje det minst bemerkelsesverdige aspektet ved hans uttalelse. I stedet, innen 48 timer etter hans kommentarer, publiserte Atlantic Council – NATOs halvoffisielle tankesmie i Washington – et «veikart» som undersøkte hvordan man kan forvandle Ukraina til «et stort Israel».
Forfattet av Daniel B. Shapiro, den tidligere amerikanske ambassadøren til Israel under president Barack Obama, hevdet dokumentet at «de to hardt prøvede landene deler mer enn du kanskje tror.»
Akkurat som USAs tidligere utenriksminister Alexander Haig presenterte Israel som «det største amerikanske hangarskipet i verden som ikke kan senkes», fremmet Shapiro en visjon om Ukraina som en hypermilitarisert NATO-bastion, hvis nasjonale identitet ville bli definert av landets evne til å projisere amerikansk makt mot Russland.
Israel og Ukraina: «gamle, lojale venner»
Til tross for Israels motvilje mot å bli med i den vestlige sanksjonskampanjen mot Russland, har landet hjulpet Ukraina militært og sendt to store forsendelser med forsvarsutstyr siden februar i år. Tidligere har imidlertid Israels støtte til Ukraina i kampen mot Russland vært mer enn defensiv.
Tilbake i 2018 ba over 40 menneskerettighetsaktivister israelsk høyesterett om å slutte å bevæpne Ukraina etter at medlemmer av den nynazistiske Azov-bataljonen ble tatt for å vifte med israelskproduserte våpen. Som den Israelske avisen Ha’aretz bemerket den gangen: «Militsens [Azov]-emblemer er velkjent nasjonalsosialistiske. Medlemmene bruker nazihilsenen og bærer hakekors og SS-insignier… Et militsmedlem sa i et intervju at han kjempet mot Russland siden Putin var jøde.»
Zelensky, en ukrainsk jøde, var tilsynelatende uberørt av Israels påståtte bevæpning av nazistiske elementer i sitt land. Ett år etter valget i 2019 foretok han en pilegrimsreise til Jerusalem for å lansere det han kalte en «bønn for fred», og for å delta på et arrangement med tittelen «Husk Holocaust for å bekjempe antisemittisme». I forkant av den unødvendige reisen, hyllet Zelensky det israelske samfunnet, og bemerket i et intervju at «jøder klarte å bygge et land, å heve det, uten noe annet enn mennesker og hjerner», og at israelerne er et «forent, sterkt, mektig folk. Og til tross for at de er truet av krig, nyter de hver dag. Jeg har sett det.»
«Det er mange land i verden som kan beskytte seg selv, men Israel, et så lite land, kan ikke bare beskytte seg selv, men står overfor eksterne trusler, og kan svare,» sa Zelensky, og la til at han hadde besøkt landet «mange ganger».
I en bursdagsmelding senere samme år til Israels daværende statsminister Benjamin Netanyahu, kommenterte Zelensky at «gamle lojale venner er mer verdifulle enn noensinne. Ukraina og Israel har et sånt vennskap».
Siden opptrappingen av kampene mellom Kiev og Moskva i februar i år har dusinvis av israelere reist til Ukraina for å slutte seg til landets fremmedlegion.
I august publiserte den kanadiske, regjeringsstøttede Kyiv Independent en undersøkelse som anklaget Ukrainas fremmedlegion for å stjele våpen og varer, samt utføre seksuell trakassering og andre former for overgrep.
I mellomtiden har Zelensky kontinuerlig skamrost Tel Aviv, spesielt etter en israelsk avgjørelse i høyesterett om å oppheve restriksjonene for borgere som reiser til Ukraina.
«Rettssikkerhet og respekt for menneskerettighetene er akkurat det som skiller et ekte, utviklet demokrati!» tvitret den ukrainske presidenten etter kjennelsen i juli.
En hyper-militarisert apartheidstat som modell for Ukraina
I april 2022 hadde Zelenskys beundring for den israelske staten tilsynelatende nådd nye høyder. Umiddelbart etter hans erklæring om at Ukraina snart ville bli «et stort Israel», publiserte Washingtons tidligere ambassadør til Tel Aviv, Daniel B. Shapiro, en plan for Zelensky til å oppnå den drømmen, i det Washington DC-baserte, NATO-sponsede Atlantic Council.
«Ved å tilpasse sitt lands tankesett for å speile sider av Israels tilnærming til kroniske sikkerhetsutfordringer, kan ukrainske tjenestemenn håndtere kritiske nasjonale sikkerhetsutfordringer med tillit og bygge en tilsvarende motstandsdyktig stat,» skrev Shapiro, et «fremtredende seniormedlem i Atlantic Council».
Den nesten 900 ord lange oversikten gav åtte kulepunkter som beskriver hvordan Ukraina kan bli mer lik Israel, et land som nylig ble beskrevet av Amnesty International som en «apartheidstat». Punktene inkluderte råd som å sette «sikkerhet først», opprettholde «etterretningsdominans» og huske at «teknologi er nøkkelen».
Ifølge Shapiro er en sentral del av Israels sikkerhetsstrategi at «hele befolkningen spiller en rolle».
«Sivile anerkjenner sitt ansvar for å følge sikkerhetsprotokoller og bidra til saken,» skrev Shapiro om den israelske befolkningen. «Noen bevæpner seg til og med (men under streng veiledning) for å gjøre det.
Den utbredte mobiliseringen av det ukrainske samfunnet i kollektivt forsvar, antyder at landet har dette potensialet.» Disse kommentarene stemmer direkte overens med Zelenskys spådom om at i et fremtidig Ukraina vil «folk med våpen» være til stede i nesten alle aspekter av det sivile liv.
I likhet med propagandaen som hyllet Israels «suksess» som en sikkerhetsstat, forestilte Shapiros plan Ukrainas borgere forent av et «felles formål» med hjelp fra Tel Avivs «høyteknologiske innovasjon» i militær- og etterretningssektoren. Planen hans skildrer Israels fremskritt innen sikkerhet som en nesten mytisk prestasjon på grunn av den tøffe, innovative ånden til innbyggerne, men overser den største materielle enkeltfaktoren i dens suksess: enestående nivåer av utenlandsk militær assistanse, spesielt fra USA. Faktisk, uten at amerikanske skattebetalere praktisk talt subsidierer landets militære gjennom årlige hjelpepakker, som beløper seg til utallige milliarder av dollar, er det vanskelig å se hvordan et land på størrelse med New Jersey ville ha oppnådd status som verdens ledende kraftsentrum innen overvåkingsteknologi.
Selv da Shapiro oppfordret Zelensky til å opprettholde «aktive forsvars-partnerskap», bagatelliserte han samtidig rollen utenlandsk bistand har spilt for å bevare Israels svært viktige bosetterkolonier, og hevdet at «enkeltprinsippet» som ligger til grunn for Tel Avivs sikkerhetsdoktrine, er at «Israel vil forsvare seg selv, av seg selv – og ikke stole på noe annet land til å utkjempe sine kamper.»
Shapiro må ha glemt dette prinsippet da han tvitret: «Takk Gud for at Israel har Iron Dome» – en referanse til Israels luftforsvarssystem som amerikanske skattebetalere finansierte til en verdi av 1 milliard dollar bare i 2021, på toppen av 3,8 milliarder dollar i militærhjelp øremerket Tel Aviv det året.
I sitt råd til Zelensky understreket Shapiro også at «Ukraina må oppgradere sine etterretningstjenester» på samme måte som Israel, som «har investert dypt i sine etterretningsevner for å sikre at landet har midler til å oppdage og avskrekke sine fiender – og om nødvendig handle proaktivt for å angripe dem.»
En amerikansk diplomat blir igjen i Israel, går til kamp for sitt øverste spionfirma
Shapiro vet en ting eller to om det israelske etterretningsapparatet. I midten av 2017, etter å ha valgt å bli værende i Israel med familien, i stedet for å returnere til landet som hadde ansatt ham som diplomat, begynte han i det israelske teknologifirmaet NSO som uavhengig rådgiver. Der hjalp Shapiro til med å evaluere potensielle kunder for NSOs notorisk invaderende, digitale spionprogram, kjent som Pegasus. NSOs mange regjeringsklienter inkluderer det saudiske monarkiet, som har brukt sitt Pegasus-system til å overvåke og forfølge menneskerettighetsforkjempere og journalister.
Shapiro har også hatt tette bånd til israelsk etterretning gjennom tenketanken Institute for National Security Studies (INSS) i Tel Aviv. I løpet av de fire årene som «Distinguished Visiting Fellow» ved instituttet, var dets administrerende direktør Amos Yadlin, det israelske forsvarets tidligere sjef for militær etter-retning. Yadlin bidro til å utarbeide doktrinen om uforholdsmessig maktbruk fra det israelske militæret mot Gaza, der sivile ble omdefinert som «terroristenes nabo», og dermed fratatt beskyttelse i henhold til Genève-konvensjonene.
I 2018 betalte INSS Shapiro mer enn $ 20.000 for å vitne for Kongressen på vegne av dem, til tross for at han ikke registrerte seg som utenlandsk agent. I likhet med NSO Group opprettholder INSS et ferniss av uavhengighet fra den israelske regjeringen, selv om grunnleggeren, Aharon Yariv, også fungerte som leder av Israels militære etterretning.
I USA hadde Shapiro en periode i WestExec Advisors, en konsulentvirksomhet grunnlagt i 2017 av nåværende utenriksminister Anthony Blinken og beskrevet av Politico som «Bidens kommende kabinett». Før valget av Joe Biden fikk Shapiro mediedekning etter at Det demokratiske partiets plattform fjernet språk som motsatte seg ytterligere annektering av land på den okkuperte palestinske Vestbredden.
Krig – det er bra for sponsorene til Atlantic Council
Det er sannsynligvis ingen tilfeldighet at Shapiro publiserte sin resept for å konvertere Ukraina til en israelsk sikkerhetsstat i egenskap av «fremtredende medlem» i Atlantic Council. Hvis Ukraina noen gang blir forvandlet til den permanente militærfestningen han og Zelensky forestiller seg, vil NATO-tenketankens sponsorer i våpenindustrien, tjene enormt på det.
Lockheed Martin, Raytheon og Boeing ble alle oppført blant Atlantic Councils beste velgjørere i 2021. Raytheons styreformann og administrerende direktør, Gregory J. Hayes, sitter tilfeldigvis også i tenketankens internasjonale, rådgivende styre. Som Max Blumenthal rapporterte for The Grayzone, har Atlantic Council også fungert som et de facto vaskeri av penger fra ukrainske interesser som Burisma, til medlemmer av Bidens indre krets.
De tre nevnte våpenforetakene, som utgjør hjertet av Washingtons militærindustrielle kompleks, har allerede høstet massive profitter fra krigen i Ukraina. Boeing, som sto overfor en PR-krise etter at funksjonsfeil i operativ-systemet til 737 Max-flyet, resulterte i to høyprofilerte krasj, kan nå være på vei til å gjenvinne sin status som verdens største flyprodusent som følge av konflikten.
Selv om Boeing led to kvartalsvise tap på rad i 2022, hevdet selskapet i juli å «bygge momentum» for en økonomisk friskmelding. I juni sikret luftfarts-giganten en kontrakt for å levere helikoptre med sterk løfteevne til Tysklands regjering, etter at Berlin opprettet et fond på 107 milliarder dollar for militære investeringer som direkte respons på Ukraina-krigen.
I mellomtiden produserer Raytheon og Lockheed Martin begge anti-tank missilsystemet, Javelin, som har blitt kalt et «symbol på Ukrainas motstand» på slagmarken.
«De har vært så viktige, det er til og med en historie om ukrainske foreldre som navngir sine barn – ikke en vits – deres nyfødte barn, ‘Javelin’ eller ‘Javelina’, sa USAs president Joe Biden under et besøk i mai på en Lockheed Martin-fabrikk i Troy, Alabama, og understreket selskapets viktige rolle i Ukraina-krigen med absurditet.
USA har sendt mer enn 8.500 Javelin-antitank-systemer til Ukraina siden februar, til en kostnad på rundt 178.000 dollar per skudd, ifølge Pentagons 2021-budsjett. Lockheed Martin er ivrig etter å holde buffeen i gang, og ønsker å doble produksjonen, med mål om å produsere 4000 Javelin-systemer i året. Lockheeds 2022-aksjer er økt mer enn 20 prosent i forhold til året før, og nådde høyden bare to uker etter at Russlands militæroperasjon begynte.
Med inspirasjon fra Shapiros NATO-sponsede «veikart» til suksess, vil Zelenskys fantasi om et evig militarisert, høyteknologisk Sparta, styrket av en bevæpnet sivilbefolkning, kreve en massiv investering i våpen og overvåkingsteknologi fra regjeringens side i Kiev. Hvis denne krigen er noen indikasjon, vil Ukraina sannsynligvis igjen se til Atlantic Councils givere når landet våger å oppfylle Zelenskys drøm om å etablere et «stort Israel» ved Russlands grense.
Alex Rubinstein er en uavhengig reporter på Substack.
Zelensky and NATO plan to transform post-war Ukraine into ‘a big Israel’ – The Grayzone
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
WEF: – Covid var en test som viser hva folk vil godta
Av Pål Steigan - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/wef-covid-var-en-test-som-viser-hva-folk-vil-godta/
Shutterstock
Milliardærklubben World Economic Forum skriver: «COVID-19 var en test på sosialt ansvar – Et stort antall ufattelige begrensninger for folkehelsen ble godtatt av milliarder av innbyggere over hele verden. Det var mange eksempler globalt på å opprettholde sosial distansering, bære masker, massevaksinasjoner og aksept av kontaktsporingsapplikasjoner for folkehelse, noe som demonstrerte kjernen i det individuelle samfunnsansvaret.»
Man trenger ikke å drive med konspirasjonsteorier så lenge man har nettsidene til World Economic Forum. De sier i klartekst hva de ønsker å oppnå, og enhver som kan lese kan se hva slags dystopisk-fascistisk framtidssamfunn de ser for seg.
Les: ‘My Carbon’: An approach for inclusive and sustainable cities
I denne artikkelen feirer de det som en seier hvor mange, omfattende og «ufattelige begrensninger», for å bruke deres egne, og i dette tilfelle, presise ord, folk var villige til å godta «på grunn av covid». Milliarder av mennesker godtok uten motstand å la seg sperre inne, kontrollere, bli fratatt rettigheter, bli maskert og ellers bli behandlet som kveg. For WEF er dette et oppmuntrende resultat som gjør at de mener at det legger grunnlaget for å gå videre og gjøre disse og verre tiltak permanente.
Covid var en test, nå kommer «My Carbon» med personlige karbonkvoter kontrollert gjennom et globalt digitalt overvåkingssystem. Vi gjengir her hovedpunktene i artikkelen så leserne kan sjøl kan se hva Davosgjengen planlegger:
Verden vår er i endring – store samfunnstrender for bærekraftige byer
Det har vært betydelig utvikling de siste fem til syv årene på sosiale, miljø- og teknologifronter som kan bidra til å realisere «My Carbon»-initiativer for å forme fremtiden mot smarte og bærekraftige byer.
Spesielt, for å nevne tre utviklinger i denne sammenhengen:
COVID-19 var testen på sosialt ansvar – Et stort antall ufattelige begrensninger for folkehelsen ble vedtatt av milliarder av innbyggere over hele verden. Det var mange eksempler globalt på å opprettholde sosial distansering, bære masker, massevaksinasjoner og aksept av kontaktsporingsapplikasjoner for folkehelse, noe som demonstrerte kjernen i individuelt samfunnsansvar.
Teknologiske gjennombrudd i den fjerde industrielle revolusjon – Fremskritt innen nye teknologier som AI, blokkjede og digitalisering kan gjøre det mulig å spore personlige karbonutslipp, øke bevisstheten og også gi individuelle råd om lavere karbon og etiske valg for forbruk av produkter og tjenester. World Economic Forums Scale 360-initiativ demonstrerer bruken av teknologier for den fjerde industrielle revolusjonen gjennom hele livssyklusen til produkter og tjenester. Det har vært store fremskritt innen smarthusteknologier, transportvalg med karbonimplikasjoner, utrulling av smarte målere for å gi individuelle valg for å redusere deres energirelaterte utslipp, utvikling av nye personaliserte apper for å ta hensyn til personlige utslipp, og bedre personlige utslipp. valg for mat og forbruksrelaterte utslipp. AI kan også bidra til å styrke forretningsmodeller for sirkulær økonomi som produkt-som-en-tjeneste-modeller, etterspørselsprediksjoner og smart ressursforvaltning ved å kombinere sanntidsdata og historiske data fra produkter og brukere. Det er et betydelig antall programmer og applikasjoner som gjør det mulig for innbyggerne å bidra til karbonutslipp ved å gi dem en grundig bevissthet om valgene av personlig karbon for mat, transport, hjemmeenergi og livsstilsvalg.
Økt bevissthet og eierskap for natur og miljø – De siste årene har det vært en økt bevissthet og offentlig bekymring rundt klimaendringer og spesielt blant ungdom. UNDPs «Peoples’ Climate Vote» reflekterer at over 64 % av mennesker tror klimaendringer er en global nødsituasjon. En ny Pew Research Center-undersøkelse i 17 avanserte økonomier fant utbredt bekymring for den personlige virkningen av globale klimaendringer: 80 % av innbyggerne sier at de er villige til å endre hvordan de lever og jobber for å bekjempe virkningene av klimaendringer. Unge voksne, som har stått i spissen for noen av de mest fremtredende protestene mot klimaendringer de siste årene, er mer bekymret enn sine eldre kolleger om den personlige innvirkningen av en varmere planet i mange offentlige undersøkelser.
Hva blir det neste? Bærekraftige byer muliggjort gjennom smarte samfunn
WEF skriver videre om hvilke muligheter dette gir folk som dem:
«De tre trendene gir sterke bevis for å muliggjøre en sosial bevegelse for «My Carbon»-initiativer ved å aktivere offentlig-private partnerskap for å hjelpe til med å realisere dette programmet. Det foreslås å drive en treveis tilnærming for å forme denne bevegelsen.»
Så nå skal de lage enda en fake folkebevegelse, denne gangen for total elektronisk kontroll. Og tilnærminga viser de i denne plansjen:
Organiseringa sv denne «folkebevegelsen» er allerede i gang. Sjekk Smartbynettverket.
Fake news? Konspirasjonsteori?
Nix. Man trenger ikke konspirasjonsteorier når man kan lese i klartekst på nettsidene til WEF hva de rotter seg sammen for å gjøre med oss.
Og det verste av alt er at de langt på vei har rett: Milliarder vil komme til å godta dette også. Når man så hvor lett tidligere revolusjonære samfunnsstormere underkastet seg de mest absurde kontrolltiltak som innesperringer, portforbud og maskeringstiltak «mot covid», så vil de nok godta dette også.
Da myndighetene satte Grunnloven til side 12. mars 2020 og innførte styring ved dekret fra Helsedirektoratet fikk Rødts medlemmer beskjed fra sin partisekretær om å godta dette. Daværende partisekretær Benedikte Pryneid Hansen skrev i et brev til medlemmene i partiet:
«Jeg forventer også at du ikke deler rykter og informasjon som er falske og sprer unødig frykt. Sjekk gjerne Faktisk.no, de faktasjekker fortløpende saker som spres om korona. Og ser du venner eller bekjente dele noe usant, forventer jeg at du sier ifra og bidrar til å stanse feilinformasjon.»
Hun er dermed en personifisering av den viljen til underkastelse og angiveri som WEF er så begeistret for.
Gjøre byene til digitale konsentrasjonsleire der alt du gjør overvåkes 24/7
Hvis du vil vite hva WEF vil gjøre med folk i byene, bør du lese artikkelen: This is how we secure smart cities
Og dette er ikke teoretisk prat. Det er en praktisk investeringsplan som er under utføring. Ifølge WEF vil set i 2023 bli investert 189 milliarder dollar i smartbysystemer på verdensbasis.
Og krigen mot landsbygda og landbruket har naturligvis til hensikt å drive folk inn i disse konsentrasjonsleirbyene der de kan fôres opp på gresshopprotein og kakerlakkmelk.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Krigsdagbok del 24, 4. til 11. juli
Av Lars Birkelund - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/krigsdagbok-del-24-4-til-11-juli/
Dette er del 24 av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
4. juli
Den tyske journalisten Alina Lipp risikerer tre år i fengsel i Tyskland fordi hun har rapportert ‘feil’ om krigen i Ukraina. Har noen av NATO-mediene fortalt om det?
Seinere samme dag:
Se hvor stolt Aage Borchgrevink (Helsingforskomiteen) er over at Norge gir mye penger til krigen mot Russland.
6. juli
«Biden’s Mouth is Writing Checks the US Military Can’t Cash».
Scott Ritter er ikke bare en kraftfull retoriker, han har også en unik kompetanse, som tidligere US Marine Corps etterretningsoffiser og som FNs våpeninspektørsjef, da han avslørte at USAs påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen var en propagandaløgn for å rettferdiggjøre krigen i 2003. Etter dette falt han sjølsagt i unåde i USA og ble trakassert av USAs justisvesen så vel som av medier. Norske medier tok som vanlig signalet og styrer derfor unna å bruke han som ekspert.
Det er blant annet derfor god grunn til å tro at norske mediers selektive kildebruk fører til at de villeder oss om krigen i Ukraina, som under tidligere kriger. Og de villeder oss typisk på en måte som oppmuntrer til å sende flere og tyngre våpen til Ukraina. Men uten å kunne vinne krigen, kun å forlenge den, som mange tidligere kriger. I Syria har de ‘kun’ lyktes med å okkupere de mest oljerike områdene.
I dette foredraget av 4. juli kom Ritter med kraftig kritikk av Biden-administrasjonens Ukraina-politikk (som Norge/NATO følger slavisk). Russlands sakte framgang i krigen blir omtalt som en fiasko i NATO-medier som NRK, TV 2, Aftenposten osv. Men det de ikke sier er at NATO, ifølge Ritter, siden kuppet i 2014 har trent opp og væpnet Ukrainas væpnede styrker til å bli Europas sterkeste (snikinnmeldt i NATO). Og dette har NATO gjort nettopp med tanke på krig mot Russland. Det bekreftet Jens Stoltenberg nylig, sjøl om han kalte det konfrontasjon, ikke krig. Hans propagandaspråk har sitt motstykke i Russlands, som jeg straks kommer tilbake til.
Det som heller ikke sies er at Russland har satt inn langt færre styrker enn det som er nødvendig for å ta over hele Ukraina. Ergo kan det virke som Russlands propaganda med «en begrenset militæroperasjon» henger noenlunde på greip, sjøl om det naturligvis er en krig. Den største i Europa siden NATO bomba Jugoslavia i 1999 og slik bidro til at landet ble delt i seks. Kan det være verre at Ukraina blir delt opp, med tanke på at mange millioner ukrainere heller vil være knyttet til Russland, enten gjennom egne stater eller ved å bli innlemmet?
I alle fall: Russland vinner, sier Ritter, og mange andre som har analysert situasjonen like grundig som han. Det eneste som kan forhindre det er atomkrig. Vil vi virkelig det? Mye kommer ellers ut på hvor langvarig krigen blir. Men er tiden til ‘vår’ eller Russlands fordel?
7. juli
“NATO a threat to world peace” (RT).
Dette kan man være enig eller uenig i. Men når supermakten Kina sier at NATO er en trussel mot verdensfreden er det ikke noe man bare kan kimse av, uansett realitetene i saken. Dessuten er det lett å argumentere for at Kina har rett, da NATO eller NATO-land har forårsaket det aller meste av verdens kriger siden NATO ble opprettet i 1949. Allerede året etter ble NATO brukt i USAs krig mot Nord-Korea, som drepte 20-30 % av landets befolkning. Det eksisterer fortsatt ingen fredsavtale, kun en våpenhvile mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og Nord-Korea på den andre.
Krigen i Ukraina, som startet i 2014, er som kjent også en følge av USA/NATOs politikk, sjøl om Russland naturligvis har skylda for at de invaderte, riktignok etter at USA/NATO i åtte år hadde væpnet og trent Ukrainas væpnede styrker til å bli Europas sterkeste. Og det skjedde med tanke på krig mot Russland.
Seinere samme dag:
«Mens 47 % av tyskerne støtter ideen om at Ukraina skal gi territorielle innrømmelser til Russland, er rundt 41 % imot det. De resterende 12 % av de spurte var usikre, ifølge meningsmålingen». https://www.rt.com/news/558519-ukraine-germany-opinion-poll/
8. juli
Alexander Mercouris satte nylig ord på en fornemmelse jeg har hatt, at Russlands suksess i krigen har gitt dem mer sjøltillit. Det kan til og med hende at krigen så langt har gått bedre enn den russiske ledelsen trodde. Og da sikter jeg ikke til det rent militære.
Det kan godt hende at det militære felttoget ikke har gått etter planen, da ingen kriger går etter planen. Men hva vet vi om Russlands plan til å begynne med? Det at de kaller det en «begrensa militæroperasjon» kan for eksempel bety at det aldri var meningen å ta over hele Ukraina, som NATOs medier og politikere har lagt til grunn. NATO-mediene og politikerne har nok heller ikke vært tilstrekkelig klar over at NATO de siste 8 åra har væpnet og trent Ukrainas militære til å bli Europas sterkeste (ifølge Scott Ritter). Men det tror jeg Russland kan ha vært klar over, samt at de så at NATOs opprustning av Ukraina fortsatte og fortsatte.
Nei, ‘suksessen’ jeg sikter til er de økonomiske faktorene, da Vestens sanksjoner mot Russland ser ut til å svekke Vesten mer enn Russland, hvis Russland er svekket over hodet. Ja, jeg tror Vesten er mer avhengig av Russland enn omvendt. Konkret eksempel er at EU etter hvert aksepterte å betale gass med rubler. Det kan gå samme veien med Russlands salg av korn. Dessuten synes det som om vestlige ledere er overrasket over at Kina, India, Afrika, Brazil, store deler av Latin Amerika m fl fortsetter å handle med Russland som før. For disse landene er krigen i Ukraina kun nok en krig, der den eneste forskjellen er at Russland startet den i steden for NATO-land. Og at den foregår i Europa.
Ledende krefter i Vesten ønsket åpenbart at Russland skulle invadere Ukraina, dette for å utnytte situasjonen til krig mot Russland og for slik å slå kloa i Russlands naturresurser. Men mangel på kunnskap om hva de driver med, og fulle av hybris som vestlige ledere er etter å ha vært ‘konger på haugen’ i over 100 år, førte til at de feilberegnet. Dessuten er krig et mål i seg sjøl for USA/NATOs militær-industrielle kompleks (som Norge er del av).
Men det kan hende jeg tar feil. Det vil tida vise. I alle fall ser det ut som om Russland har mange gode kort på hånda. Som når også Brazils Bolsonaro sier at “western Sanctions Against Russia Have Failed”.
9. juli
NATO-medienes dyrkning av Jens Stoltenberg gir iblant assosiasjoner til nord-koreansk stats-TV. I dag fulgte de ham til Trænafestivalen der hans datter opptrådte. Skjermdumpen viser hele programmet som inkluderer Sondre Lerche og Beglomeg, begge innehavere av Spelemannsprisen. Men ‘bandet’ til Stoltenbergs datter var det eneste Dagsrevyen og TV 2-nyhetene viste.
Seinere samme dag:
Tusenvis av USA-soldater og over en million irakere døde på basis av en løgn mediene i USA spredde i 2002/3, løgnen om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen (som uansett ikke er et tilstrekkelig grunnlag for å gå til krig mot et annet land).
Dokumentaren «Shadows of Liberty», ble produsert i 2012. NRK sendte den i 2014 under tittelen «Illusjonen om en fri presse». Den handler videre om hvordan myndighetene i USA fikk mediene til å tie om at et amerikansk passasjerfly sannsynligvis ble skutt ned av USAs militære, at CIA satte i gang crack-produksjon for å finansiere hemmelig krigføring i Nicaragua og om hvordan 9/11 var en gavepakke på den måten at USA fikk vedtatt unntakslover som fortsatt varer. USA brukte også 9/11 i propagandaen mot Irak. Dessuten hjelper det ikke å ha journalister på bakken under en krig hvis de kun rapporterer fra den ene siden av frontlinjen, som i Ukraina nå. Det medfører i beste fall kun halvsannheter. Og en halv sannhet er som kjent en hel løgn.
Hvilke medier snakker vi om? «Kvalitetsmedier» som New York Times, CBS, CNN, Washington Post og MSNBC. De utgjør rett og slett deler av USAs militærindustrielle kompleks. De er helt nødvendige for å få politikerne, og folk flest, til å ønske krig. Derfor er de alltid bemannet med folk som er villige til å gjøre den skitne jobben. I denne filmen er det riktignok intervjuer med noen hederlige journalister.
NRK skal ha takk for at de sendte denne dokumentaren i 2014. Men hvorfor fortsetter NRK, TV 2, Aftenposten, VG og andre allikevel å følge disse USA-mediene? De norske mediene er i virkeligheten deler av det problemet NRK beskrev da de viste denne dokumentaren.
10. juli
«Russland hevder at de har bombet en hangar i Donetsk-regionen og ødelagt et lager med amerikanske M777 haubits-kanoner» (NRK). Mange har advart mot at ‘våre’ våpen kan havne i feil hender, som i terroristers eller andre kriminelle banders hender. Allerede før 2014 hadde ukrainske oligarker egne væpnende militser.
Seinere samme dag:
Det skal visst være flere hundre Putin-biografier på verdensbasis, blant disse minst tre norsk-produserte. Så er det virkelig nødvendig med flere? Ja, så lenge man skriver politisk korrekt om Putin og Russland er det alltid plass til en til, som i Norge blir velvillig promotert av NATO-medier. Aage Borchgrevink, fra CIA-finansierte Den norsk Helsingforskomiteen får til og med bred omtale flere måneder før boka skal gis ut. «Denne høsten kommer han med boka Krigsherren i Kreml, et portrett av Vladimir Putin, der han prøver å fortelle hvordan den russiske presidenten kunne bli så mektig, totalitær og farlig» (Dagbladet i dag). Det skulle ikke forundre meg om Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, der Borchgrevink er styreleder, har finansiert boka.
11. juli
«Tiden er ikke på vår side», sa CNN-ankeret Fareed Zakaria. Klarere kan han ikke demonstrere at CNN støtter også denne krigen, dvs USA/NATOs krig mot Russland. Det er også en motvillig innrømmelse av at det går dårlig med krigen.
Seinere samme dag:
«Full stans i russisk gass til Tyskland på grunn av vedlikehold» (NTB). Kan dette være et trick Russland bruker for å få åpnet Nord Stream 2?
Seinere samme dag:
I lokalpolitikken har det lenge vært kjent at høyrekreftene bevisst lar offentlige bygninger, veier etc forfalle for å kunne si: «Stat, kommuner og fylker klarer ikke dette, så private selskaper (les: vi og våre venner) bør gjøre det». Men det samme skjer i verdenssamfunnet der NATO-land, i alle fall USA, etter den kalde krigen med vitende og vilje har underfinansiert FN for å kunne si: «Vi (NATO) kan ta jobben». Det første eksempelet på det var da NATO bomba Jugoslavia på 1990-tallet. Fra og med da har Norge også blitt mindre villig til å sende soldater til FN-oppdrag, mer villig til å sende soldater til NATO-oppdrag.
Nå ser vi at underfinansieringen av FN også får følger på andre områder, som FNs matvarepolitikk. Og dermed nærmer vi oss et punkt der vi kan si: «FN er ødelagt» (som Folkeforbundet, men på en annen måte). For hvem tror at oligarkene sender penger til FN uten å sette betingelser for hva pengene skal bruke til?
Seinere samme dag:
«Vladimir Putins grufulle beslutning om å forby Ukraina fra å eksportere korn kan være en Stalin-aktig plan for å forårsake hungersnød over hele kloden, har en ekspert advart» (Daily Star 6. Juli). Hvem er ‘eksperten’ bak denne nye konspirasjonsteorien? Ingen ringere enn Timothy Snyder, som NATO-mediene mange ganger har trykket til sitt bryst. Nå påstår han altså at Russland invaderte Ukraina for at NATO/EU skulle innføre sanksjoner som skulle få verden til å sulte. Husk dette neste gang NRK eller andre NATO-medier benytter seg av denne ‘eksperten’. Har noen norske medier formidlet dette vrøvlet forresten?
Seinere samme dag:
«En ny meningsmåling utført av Civiqs viser at kun 29 prosent av amerikanerne mener Biden gjør en god jobb i Det hvite hus» (Document.no). Det gir seg sjøl at amerikanerne har liten tillit til en sånn president. Og det til tross for at mediene har vært snille mot Biden. I alle fall langt snillere enn mot Trump. Det store mysteriet gjenstår: hvordan kunne folk, inkludert norske medier og politikere finne på å fremme Biden i utgangspunktet, allerede under nominasjonskampen, på bekostning av eksempelvis Tulsi Gabbard? Hva forteller det oss om etablissementet i NATO-land? For Biden viste jo mange svakhetstegn allerede da.
Krigsdagbok del 23, 28. juni til 3. juli 2022
Krigsdagbok del 22, 15. til 26. juni 2022
Krigsdagbok del 21, 7. til 15. juni
Krigsdagbok del 20, 29. mai til 5. juni 2022
Krigsdagbok del 19, 23. til 28. mai 2022
Krigsdagbok del 18, 19. til 21. mai 2022
Krigsdagbok del 17, 11. til 18. mai 2022
Krigsdagbok del 16, 4. til 10. mai 2022
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
@Krigsdagbok
Kina: – USA sender farlige signaler
Av skribent - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kina-usa-sender-farlige-signaler/
Kinas utenriksminister forteller Blinken at USA sender «farlige signaler» over Taiwan
Av Dave DeCamp, Anti-War, 25. September 2022
Visepresident Kamala Harris reiser til Asia for å delta i Shinzo Abes begravelse midt i de økte spenningene.
Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte utenriksminister Antony Blinken på sidelinjen av FNs generalforsamling på fredag, at USA sender «veldig gale, farlige signaler» om Taiwan-saken.
Samtalen mellom de to diplomatene var fokusert på Taiwan og kom etter at president Biden sa at USA ville forsvare øya i tilfelle et kinesisk angrep, noe som markerte fjerde gang han har gitt løftet som president.
Biden-administrasjonen insisterer på at USAs Taiwan-politikk ikke har endret seg, men Bidens kommentarer strider mot den langvarige politikken med strategisk tvetydighet for øya.
Ifølge det kinesiske utenriksdepartementet fortalte Wang Blinken at Kina ser Bidens nylige kommentarer som at USA beveger seg bort fra forpliktelsene de inngikk da de normaliserte sitt forhold til Beijing, som innebar at Washington kuttet diplomatiske bånd med Taipei i 1979.
Wang sa at USA må «klart bekrefte sin forpliktelse til ett-Kina-politikken, og utvetydig erklære sin motstand mot enhver separatistaktivitet for ‘Taiwans uavhengighet’». Han la til at jo mer utbredt Taiwans «separatistiske aktiviteter er», jo mindre sannsynlig er «fredelig gjenforening» mulig.
Dagen etter talte Wang til generalforsamlingen i New York og sa at «ekstern innblanding» over Taiwan ikke ville bli tolerert. «Først når Kina er fullstendig gjenforent kan det bli sann fred over Taiwanstredet,» sa han, og la til at enhver som motsetter seg denne politikken vil bli «knust av historiens hjul».
Midt i de økte spenningene over Taiwan reiser visepresident Kamala Harris til Asia, hvor hun skal delta i begravelsen til Shinzo Abe, den tidligere statsministeren i Japan som ble myrdet i juli. Mens hun er i regionen, vil Harris møte japanske tjenestemenn i Tokyo og med sørkoreanske tjenestemenn i Seoul, og Taiwans sikkerhet forventes å være på agendaen.
Oversatt fra: China’s FM Tells Blinken the US Is Sending ‘Dangerous Signals’ Over Taiwan – News From Antiwar.com
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell
Truslene mot personvernet i skolen
Av Romy Rohmann - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/truslene-mot-personvernet-i-skolen/
Personvernkommisjonen er helt klar i sin rapport – kommisjonen er bekymret for håndtering av personvern i skoler og barnehager og etterlyser strakstiltak.
Mandag 26.09.2022 mottok Kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik rapporten fra personvernkommisjonen fra kommisjonsleder John Arne Moen. Kommisjonen er helt klar i sin konklusjon, det er en gjennomgående tendens at digitaliseringen av samfunnet i for stor grad skjer på bekostning av personvernet, sier John Arne Moen som leder kommisjonen.
Personvernkommisjonen har sett på hvordan personvernet til norske skolelever (kap.8) og er svært bekymret, de mener at det legges opp til det er den enkelte lærer som i for stor grad må ta stilling til hvilke verktøy som skal brukes i undervisningen. Og at det er tjenesteleverandører, som regel globale kommersielle aktører som legger premissene for hvordan barnas personvern blir ivaretatt.
Er det ingen interesse for å ta norske skoleelevers personvern på alvor? Skrev vi på Steigan.no 28.juli 2020
Den gang viste vi til en rapport fra Datatilsynet fra 2014 Personvern i skole og barnehage – Samlerapport.
Her sies det i klartekst at personvernet blir underordnet leverandørens interesse for å tjene penger.
Dette ble skrevet i 2014. I 2020 ble det arrangert en debatt om elevers personvern. Dette var på et arrangement som kom i stand i stedet for Arendalsuka som dette året ble avlyst.
Datatilsynet ønsket å løfte fram utfordringene rundt elevens personvern i skolen, og dette skriver de om bakgrunnen for debatten:
«Digitaliseringen i skolen skyter fart. Ansvaret informasjonssikkerheten og personvernet i sektoren er lagt til stat, kommune, fylkeskommune og skolene selv. Digitale verktøy og løsninger kjøpes inn og tas i bruks uten nasjonale anbefalinger og retningslinjer. Rektorene skal være pedagogiske ledere, men blir samtidig sittende med ansvar for all IKT-bruken, inkludert verktøyene og appene de ansatte ved deres skoler til enhver tid bruker.
Dessverre går det alt for ofte galt. Og det går galt i alle ledd – fra enkeltlæreres bruk av verktøy til større systemfeil. Det gjelder alle typer informasjon – også vurderinger og sensitive Opplysninger kommer på avveier, det er manglende oversikt over hva som skjer med dem, og i noen tilfeller har til og med hemmelige adresser blitt eksponert og liv satt i fare.
Hvem har egentlig ansvar for hva når det gjelder elevenes personvern i dag? Og hvem skal sikre at ansvaret følges opp? Uklarheten som rår i dag, samt følelsen rektorene rundt om ofte sitter med av å stå svært alene i dette, går til syvende og sist ut over elevenes personvern. Bør kommunens selvråderett tre til side for statlig regulering og styring? Tiden er overmoden for en felles nasjonal strategi, men hvem tar ansvaret? Dette ønsker vi å dykke ned igjennom denne debatten.»
https://steigan.no/2022/07/er-det-ingen-interesse-for-a-ta-norske-skoleelevers-personvern-pa-alvor/
Nå har den endelig kommet i en NOU; Ditt personvern– vårt felles ansvar, Tid for en personvernpolitikk.
Den tar for seg vårt personvern i en digital verden og innafor våre samfunnssektorer. Her skrives det om personvern som en samfunnsverdi og det slås fast at et godt personvern legger grunnlaget for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og meningsdannelse.
Personvern er med andre ord en forutsetning for et åpent samfunn og et velfungerende demokrati, skrives det i rapporten.
Det er et område som skaper spesiell bekymring, og det er oppvekstsektoren. Her har digitaliseringen gått kjempefort, og det brukes mange digitale læringsmidler, sier kommisjonens nestleder, Ingvild Næss.
Hun sier videre at det er behov for strakstiltak og at situasjonen i skolene er blant områdene hvor det haster mest med tiltak.
Her må det ifølge Næss settes inn strakstiltak for å sørge slik at personvernet blir ivaretatt, og skolene må få nødvendige ressurser og tiltak til å iverksette dette.
Et av forslagene som kom i rapporten av å utarbeide en tjenestekatalog over digitale løsninger som trygt kan tas i bruk. Dette er ikke nødvendig at den enkelte skole eller kommune skal utarbeidet denne, det må gjøres på et nasjonalt nivå.
Sigbjørn Gjelsvik kan ikke si noe om når regjeringen vil komme med tiltak for bedre personvern, men viser til regjeringsplattformen. I den tar regjeringen til orde for en nasjonal strategi og retningslinjer for personvern og digitalt privatliv.
Under arbeidet med denne NOU ble KS ved SkoleSec-prosjektet i desember 2021 gitt et oppdrag om å utarbeide en rapport med blant annet oversikt over omfanget av applikasjoner og systemer som elever og barn blir registrert i.
Denne rapporten fra KS viser at det er omfattende bruk av applikasjoner og systemer i skolesektoren. Ulike systemer ble i raskt tempo tatt i bruk både før, under og etter pandemien, uten at det ble foretatt noen god og trygg forvaltning av alle løsningene. Her har det gått fort, mange kommuner har verken hatt ressursene eller kompetansen til å kontrollere om disse løsningene følger de reglene vi har på disse områdene.
KS skriver på sine sider:
«Den teknologiske utviklingen i skolesektoren, og bruken av digitale læringsteknologier, har økt betraktelig de siste årene. Samtidig stilles det strenge krav til kommunene om hva som må være på plass for å ivareta elevenes personvern. Blant annet må kommunen ha full oversikt over sine leverandører og avtaler. Med hyppige endringer og rask utvikling er det svært utfordrende for små og store kommuner å vurdere hvordan barnas personvern påvirkes og sørge for vedvarende personopplysningssikkerhet.
En sentral utfordring er usikkerhet om hvilken informasjon leverandørene innhenter om den enkelte elev, og hvordan denne informasjon videreformidles og brukes til andre formål enn opplæring og oppgaveløsning. Dette skyldes blant annet omfattende bruk av gratisløsninger i skolen, der data om elevene i mange tilfeller deles med tredjepartsleverandører. Disse leverandørene kan igjen bruke dataene til andre formål, som for eksempel målrettet annonsering. En annen utfordring er bruken av store kontorstøtteløsninger i opplæringen. Disse er gjerne utformet for andre formål enn kun opplæring, og samler derfor inn flere opplysninger enn det som er nødvendig i et opplæringsøyemed. «
Personvernkommisjonens anbefalinger, Oppsummert for Personvern i skolen og barnehagen kap.8 Personvernpolitikk i skole- og barnehagesektoren
Personvernkommisjonen mener det må etableres en helhetlig og offensiv statlig personvernpolitikk i skole- og barnehagesektoren. Per i dag er slik politikk nærmest ikke-eksisterende. Skole og barnehage er der barn og unge læres opp, og det er avgjørende at det offentlige går foran med gode eksempler hva angår grunnleggende verdier som personvern. Personvernkommisjonen mener at den nasjonale personvernpolitikken for barnehage og skole må:
– sette kommuner, skoler og barnehager i stand til å bruke digitale tjenester og læringsverktøy på en måte som ivaretar barns og unges personvern.
– sørge for at både barns rett til utdanning og rett til vern av personopplysninger ivaretas, samtidig som kommunalt selvstyre og metodefrihet i skolen og barnehagen bevares.
– stille tydelige krav til kvaliteten på de digitale tjenestene også hva angår personvern. Det er et lovkrav at personvern alltid vurderes og vektlegges ved innføring av nye læringsmidler. Politikken må sørge for at lovkravet følges opp i praksis.
– inneholde og konkretisere krav til at leverandører av tjenester til skole- og barnehagesektoren ikke kan benytte forretningsmodeller som profitterer kommersielt på barns personopplysninger. I praksis betyr dette at det ikke er akseptabelt å benytte leverandører som forbeholder seg retten til å bruke barn og unges data til kommersielle formål, spesielt markedsføringsaktiviteter.
– fange opp tiltak som kommer frem i arbeidet til Ekspertutvalget som er nedsatt for å se på personvernutfordringer knyttet til bruk av læringsanalyse.
Nasjonal tjenestekatalog
Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utrede en pilot for en nasjonal tjenestekatalog for digitale læringsmidler.
Utdanningsdirektoratet har startet utredningsarbeidet og i dette arbeidet inngår det å kartlegge hvilken funksjonalitet tjenestekatalogen skal inneholde, utover å gi en samlet oversikt over digitale læringsmidler. Utdanningsdirektoratet oppgir at slik funksjonalitet for eksempel kan være at en kommune kan legge inn informasjon om hvilke læremidler i katalogen som kommunen har kjøpt, har inngått databehandleravtale med og har gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse og personvernkonsekvensvurderinger av. Personvernkommisjonen ser dette som en positiv utvikling, da tjenester som tilbys gjennom det offentlige bør ha undergått en viss kvalitetssikring, også av personvern.
Personvernkommisjonen mener behovet for en nasjonal tjenestekatalog er stort. En tjenestekatalog kan være et viktig initiativ for i praksis å sørge for at skoleeiere kan velge tjenester som ikke bare er funksjonelle, men som også ivaretar personvern på en tilfredsstillende måte. Det må sikres at tjenestekatalogen stiller klare og etterprøvbare krav til personvern og informasjonssikkerhet. Tjenestekatalogen bør gi oversikt over læremidler der det er gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse og personvernkonsekvensvurderinger. En velfungerende tjenestekatalog forutsetter kontinuerlige endringer og oppdateringer, da digitale tjenester kan endres fortløpende. Vurderinger fra det nasjonale test- og kompetansemiljøet, som beskrevet i avsnitt 8.4.2, kan inngå i katalogen.
Med tanke på kommunalt selvstyre må det ikke være obligatorisk å benytte læremidler i tjenestekatalogen. Personvernkommisjonen understreker at skoleeier i alle tilfeller vil være behandlingsansvarlig og må gjøre egne personvernkonsekvensvurderinger, uavhengig av om en tjeneste inngår i tjenestekatalogen.
Personvernnorm for skolesektoren
Det er etter hvert etablert flere bransjenormer for informasjonssikkerhet og personvern innenfor ulike sektorer i Norge. Norm for informasjonssikkerhet og personvern i helse- og omsorgssektoren (Normen) er Norges første og største bransjenorm som gjelder for de aller fleste virksomhetene i helse- og omsorgssektoren. Formålet med Normen er å sikre at opplysninger behandles på en slik måte at helse- og omsorgstjenester kan tilbys på en forsvarlig måte og samtidig ivaretar innbyggernes tillit til sektoren. Ifølge Styringsgruppen til Normen er den særlig viktig fordi den:
Gjør det enklere å få på plass nødvendige sikkerhets- og personverntiltak
Bidrar til økt tillit til at sektoren behandler helse- og personopplysninger på en trygg måte
Bidrar til et harmonisert sikkerhetsnivå i sektoren
Bidrar til at sektoren har et godt kravstillingsverktøy til informasjonssikkerhet og personvern ved anskaffelser
I barnehage- og skolesektoren behandles det, i likhet med i helsesektoren, store mengder opplysninger. Skolesektoren er videre i likhet med helsesektoren gjenstand for rask digitalisering og den består av aktører med ulik størrelse og med ulik tilgang på ressurser og kompetanse på personvernområdet. I helse- og omsorgssektoren har Normen vært viktig for å få økt oppmerksomhet og ledelsesforankring på personvern. Som trukket frem av styringsgruppen til Normen, er Normen viktig fordi den gjør det enklere å få på plass nødvendige og harmoniserte tiltak. Skolesektoren har mange av de samme utfordringene og behovene som helsesektoren, og Personvernkommisjonen mener at etablering av en personvernnorm i skolesektoren, på samme måte som i helsesektoren, kan bidra til å øke oppmerksomheten og ledelsesforankringen på arbeidet med personvern.
Personvernkommisjonen mener statlige myndigheter må ta initiativ til å utarbeide en personvernnorm for skole- og barnehagesektoren. En personvernnorm kan bidra til å sette kommunene bedre i stand til å ivareta behandlingsansvaret sitt og sikre en mer helhetlig og omforent ivaretakelse av barns personvern i barnehagen og grunnskolen. En norm kan også bidra til å forenkle kommunenes anskaffelsesprosesser ved å oppstille krav som leverandørene må etterleve og vil være kjent med.
Ja, her var det litt å gripe fatt i, strakstiltak må til blir det sagt og nødvendige ressurser og kompetanse må avsettes. Nå har jeg ikke gått inn på andre områder denne rapporten tar opp, men det forundrer meg ikke om det ligger utfordringer som må løses i flere sektorer enn skole og barnehage.
Vi får følge med framover, det er vel snart framlegging av statsbudsjett, så får vi se om det ligger noen midler til å løse dette der.
Den forlorne myndighet, og det kommende oppgjøret
Av Tom Green - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/den-forlorne-myndighet-og-det-kommende-oppgjoret/
Oppdiktede virkeligheter.
Av psykologspesialist Tom Green.
En psykologisk vurdering av myndighetenes håndtering av covid, klima, krig, strøm, m.m., avdekker mangel på høyere nivåer av human bevissthet (1) (2) (3).
Det tankeklima som oppstår i mangel på høyere nivåer av human bevissthet, vil alltid bære preg av løgnaktighet, tåkelegginger og oppdiktede virkeligheter.
Hvordan kan det være annerledes?
Bruk av våre evner til å skape et likeverdig, åpent og demokratisk samfunn, med frihet og fred med hverandre, er avhengig av en dypere respekt for andres gjøren og væren, og en human bevissthet om at andres liv er like viktig som vårt eget.
Det er vårt humane premiss for et godt liv.
I forkant av at du oppnår en større og dypere kjennskap til det humane premiss, vil du bli smittet av oppdiktede virkeligheter, og du vil oppleve ubehag i møte med annerledestenkende medmennesker.
Det er fordi vi på lavere trinn av human bevissthet, på Trygghetsskolen, er blitt vant til å forholde oss til en imitert form for kjennskap til det humane premiss.
For å beskrive hva dagens myndigheter kan servere deg, når det gjelder dette kjennskapet, låner vi et uttrykk fra det det norske kjøkken, nemlig ´forloren hare´.
´En forloren hare´ er en imitert hare, som ble laget av karbonadedeig i mangel på ekte harer.
I lys av resonnementet i tidligere artikler, blir det første spørsmålet vi tar opp i denne artikkelen, om vi har en ´forloren myndighet´, som ikke enda er i stand til annet enn å imitere at de er folkets tjenere på vei mot et sunt og bærekraftig demokrati, der vi kan oppleve mer åpenhet, sann frihet og fred med hverandre?
Det andre spørsmålet er: – Når vil fler av oss kritisk og ikke-dømmende vurdere dybden av kjennskapet til det humane premiss, som ligger til grunn for den politikken som føres av politikere og utøves av myndigheter?
«Du kan lure hele folket en del av tida, og du kan lure en del av folket hele tida, men du kan ikke lure hele folket hele tida.» Abraham Lincoln.
I tidligere artikler er det redegjort for sammenhengen mellom et begrenset kjennskap til det humane premiss, hos politikere og myndighetspersoner, på Trygghetsskolen, og den økende mistilliten de opplever.
I denne artikkelen sannsynliggjøres sammenhengen mellom det økende oppgjøret med myndighetene vi ser i fler og fler land verden, og en økende erkjennelse blant ´vanlige mennesker´, av at samfunnet kan styres med et mye større og dypere kjennskap hos ledere til det humane premiss, enn det vi erfarer i dag.
Et nødvendig oppgjør
Først blir det litt generelt om den psykologiske årsaken til at myndighetene fremtrer som forlorne, det vil si, hvorfor de bare klarer å imitere at de er folkets tjenere, på vei mot et større fellesskap, med likeverdighet og demokrati.
Etterfulgt av et avsnitt om hva vi gjør når vi avanserer mot høyere erkjennelsestrinn av human bevissthet, med et større kjennskap til det humane premiss; – som er en betingelse for å kunne være med å skape et demokratisk organisk sunt og godt samfunn sammen.
Avslutningsvis, en refleksjon over hvor nødvendig dagens uoversiktlige og ´farlige´ samfunnssituasjon, er, for at vi 1) skal ´våkne opp´, og bli bevisst at vi faktisk i oss selv kan skimte det større bilde av et sunt og godt samfunn, og 2) ta et oppgjør med de forlorne myndigheter og deres oppdiktede virkeligheter som ikke er balansert av et Plusspremiss for vår kunnen og væren. (1)
Det konkluderes med at det vil være kroken på døra for World Economic Forum (WEF), og ´Den Nye Verdensorden´, når ´vanlige mennesker´ kan se at de selv kan være mer bevisst i sin humanitet, enn politikere og myndighetspersoner, og overgå de i sitt kjennskap til det humane premiss for et godt liv.
Da vil vi erfare en ´positiv massepsykologi´, en folkemengdedannelse som kjemper for en virkelighetsforståelse balansert av et Plusspremiss, og alt det positive menneskelige vi kan tilføre fremtidens samfunn vi sammen skal bygge opp.
Denne positive folkemengdedannelsen vil når den blir stor nok føre med seg et oppgjør med virkelighetsforståelser som er balansert av et Minuspremiss, og alt det vi kan gå rundt å være redde for og føle vi må beskytte oss mot for at vi ikke skal ´gå i lufta´ og dø bort.
Et positivt oppgjør som er helt nødvendig for at politikere, myndighetspersoner og enkelte ´filantroper´, skal lære seg at det finnes ikke noe bedre verktøy for løsningen av menneskehetens utfordringer enn et større og dypere kjennskap til det humane premiss.
Den forlorne myndighet
Oppgjør med virkelighetsforståelser som er balansert av et Minuspremiss, har foreløpig flest tilhengere i ´fredstid´. Det er for eksempel lettere for oss å være både positive og uenige, når det ikke står så mye på spill. (4) (5)
Oppgjør med virkelighetsforståelser som er balansert av et Minuspremiss, får med en gang færre tilhengere når problemer og konflikter eskalerer i samfunnet, og det står mer på spill.
En årsak til dette aktuelle scenario, er at slike virkelighetsforståelser lenge har fått utvikle seg i samfunns-kulissene, i ´fredstiden´, før problemene og konfliktene eskalerte.
Det du oppriktig mener og som fremstår som logisk for deg, og som du kunne snakke åpent om i ´fredstid´, kan derfor i en slik tid som vi er i nå, plutselig føre til avvisning og utestenging, til og med av medlemmer i din egen familie.
Og, vi kan derfor også plutselig observere folkemengdedannelser rundt hva vi mener eller ikke mener, om det ene eller andre tema, om det er krig, covid, klima eller andre forhold. (6)
Når i tillegg myndigheter og media kommuniserer narrativ som indikerer at noen meninger i motsetning til andre, er ´farlige´, ser vi en ny type felles meningsdannelse, som for eksempel at det er ´vaksinemotstandere´, tørke eller Putin, som er årsaken til alle problemene vi kan føle vi opplever.
På grunnlag av analyser av psykologkollega Mattias Desmet om totalitarisme (6), gjenspeiler disse meningsdannelsene ofte en psykisk rus eller en hypnotisk tilstand, forbundet med en innsnevring av oppmerksomhetsfeltet, og en ensidig oppslutning om myndighetenes narrativ. (7)
Som samsvarer med at når vi innvikler oss i Minus-premisser i den indre dialogen med oss selv, så oppstår det virkelighetsforståelser som balanseres av de samme premissene.
Disse virkelighetsforståelsene kan som vi skal se nedenfor, hemme og til og med blokkere livserfaring som er nødvendig for å kunne lære en større og dypere kjennskap til det humane premiss for et godt liv, med frihet, åpenhet og fred med oss selv. (1)
For å beskrive hva som da skjer, i stedet for utvikling av kjennskapet til dette humane premisset, går vi tilbake det norske kjøkken:
I mangel av ´ekte harer´, som her symboliserer et større og dypere kjennskap til det humane premiss, lager vi ´forloren hare´, av karbonadedeig, som her symbolisere imitasjoner av kjennskap til det humane premiss.
Utfordringen vår er derfor å skille mellom en virkelighetsforståelse som er balansert av et Minuspremiss, og båret frem av en imitasjon, og en virkelighetsforståelse som representerer ´ekte hare´, balansert av et Plusspremiss.
Det finnes mange eksempler på imitasjoner av kjennskapet til det humane premiss, som er blitt gjennomskuet her på Steigan, og av andre alternative og sosiale medier, allerede i ´fredstid´. Nedenfor er tre typer eksempler, et ideologisk, et Norsk eksempel og et ´filantropisk´:
Det første eksemplet er utsagn av ledende ideolog og rådgiver i World Economic Forum (WEF), Yuval Harari, i boka 21 Lessons for the 21 Century 2019.
WEF er som bedre kjent nå en leverandør av ideologiske premisser og føringer for Norske myndigheters håndtering av aktuelle samfunnsviktige saker.
“As technology improved, two things happened. First, as flint knives gradually evolved into nuclear missiles, destabilizing the social order became more dangerous. Second, as cave paintings gradually evolved into television broadcasts, it became easier to delude people. In the near future, algorithms might bring this process to completion, making it well-nigh impossible for people to observe the reality about themselves. It will be the algorithms that will decide for us who we are and what we should know about ourselves. For a few more years or decades, we still have a choice. If we make the effort, we can still investigate who we really are. But if we want to make use of this opportunity, we had better do it now.” (p 324 Kindle). (8)
Yuval formidler her en virkelighetsforståelse som humant sett, er premissløst. Forståelsen han formidler om virkeligheten er hverken balansert tydelig av et Plusspremiss eller av et Minuspremiss.
I lys av det tilsynelatende bekymringsfulle han formidler med tanke på fremtiden, kan utsagnet tolkes som en smule humant bevisst, med en liten porsjon bekymring. Men, uten den minste referanse til betydningen av at humane verdier i en sivilisert verden, i prinsipp overgår teknologiske og materielle verdier, kan utsagnet tolkes som uttrykk for et hemmet eller blokkert kjennskap til det humane premiss.
En tolkning, som samsvarer med at Yuval også i flere andre sammenhenger formidler en virkelighetsforståelse som utvetydig er balansert av et Minuspremiss, med få eller ingen tegn på et større og dypere kjennskap til det humane premiss.
“I think the biggest question in economics and politics in the coming decades will be ‘what to do with all these useless people?’ I don’t think we have an economic model for that… the problem is more boredom and what to do with them and how will they find some sense of meaning in life when they are basically meaningless, worthless? My best guess at present, is a combination of drugs and computer games”. (2)
Som ledende ideolog og rådgiver for WEF, som over hodene våre er blitt leverandør av ideologiske premisser og føringer for Norske myndigheters håndtering av aktuelle samfunnsviktige saker, bærer disse og flere uttalelser av Yuval preg av at han til og med fremtrer som uegnet for å imitere et kjennskap til det humane premiss.
Det andre eksemplet på imitasjoner av kjennskap til det humane premiss, er ubalansen mellom smitteverntiltak og hensynet til folkehelsen under covid-tiden, ikke minst den psykiske helsen og den sosiale utviklingen til barn og unge, i Norge og i verden over. (9)
Misforholdet mellom bekymringene for dødeligheten av covid-smitte, og fraværet av konsekvens-analyser av tiltak, er et scenario en vanskelig kan forestille seg ville kunne skje, hvis virkelighetsforståelsen til politikere og myndighetspersoner hadde vært balansert av et Plusspremiss.
Det er nesten som ´hakk i plata´, når det av myndighetene serveres løgnaktighet, tilsløringer, unngåelser og benektelser, og fravær av en analytisk vitenskapelig holdning, også når det gjelder håndtering av vaksine-bivirkninger. (10)
Det tredje eksemplet på imitasjoner av kjennskap til det humane premiss er en annen premissleverandør for mye av det som nå skjer i den vestlige verden, både når det gjelder vaksiner, landbruk m.m., ´filantropen´ Bill Gates.
Bill omprofilerer genetisk konstruerte frø som «magiske frø» og sier at de er svaret på verdens sult, mens ifølge blant andre Vandana Shiva, Ph.D., skaper ikke en «mislykket, klønete rå manipulasjon av levende systemer» ´magiske frø.’ Det skaper en økologisk katastrofe.» (11)
Vi skal altså ikke ta et større og dypere kjennskap til det humane premiss for gitt, hverken hos politikere og myndighetspersoner, eller ´filantroper´.
Ikke la deg lure, som Abraham Lincoln rådet oss til i sitatet ovenfor.
Akkurat som geistligheten har imitert gudfryktighet, kan politikere, myndighetspersoner og filantroper imitere et dypere kjennskap til det humane premiss.
Historisk har vi da erfart, enda en gang, at imitasjoner kan få en enorm stor makt over oss, når vi ikke er de bevisst.
Ettertiden vil kanskje kalle det noe slikt som Uvitenhet, Primitivitet og Uferdighet (UPU), mens vi nå i 2022 må bli mer bevisst i vår humanitet, og ta et oppgjør med de forlorne myndigheter.
De humane bevissthetstrinn
I nye, utfordrende og utsatte situasjoner i livet, som når du for eksempel er politiker eller myndighetsperson, er det tøft å utøve et dypere kjennskap til det humane premiss. Spørsmål på et høyere humant bevissthetsnivå enn det du er vant til å operere på, kan gi svar som hverken du selv tørr stå inne for, eller som er allment godkjent enda, og som ikke selger.
Humane bevisste svar som gjenspeiler en reell konsekvensanalytisk forståelse av det aktuelle større bilde, som for eksempel nå det gjelder de psykologiske og sosiale konsekvenser av covid-tiltak, vil derfor som regel ignoreres eller benektes av myndigheter.
I en human bevissthets-forstand er det fordi slike svar mer eller mindre er forut for sin tid (3)
Vårt humane dilemma er at vi ikke bevisst vil kunne stille spørsmål på et høyere bevissthetstrinn enn det vi er på for øyeblikket.
I din indre dialog med deg selv, vil du heller repetere de svarene du er blitt trygg på, og som du vet er allment godkjent, enn å stille nye spørsmål som hadde hjulpet deg å tegne et aktuelt sannere og større virkelighetsbilde enn det du er blitt vant til.
Vi lever derfor i et samfunn med mennesker som enten 1) klarer å forholde seg til det store bilde, personlig emosjonelt og moralsk, og de som 2) ikke klarer det, som illustreres med de to store skolene i livet, henholdsvis Sannhetsskolen og Trygghetsskolen. (12) (13)
Nedenfor er det gitt en kort oppsummering av trinnene som vi alle går gjennom fra Trygghetsskolen, trinn 1-4, til Sannhetsskolen, trinn 5 og 6.
På et gitt tidspunkt er det alltid noen som er kommet lenger eller kortere enn andre på stigen, men tiden går, og ting forandrer seg. Sånn er det bare. Vi kommer alle til trinn 6 en gang.
På trinn 1, kan du delvis erkjenne at den indre dialogen med deg selv består av spørsmål – svar kombinasjoner.
På trinn 2, kan du delvis erkjenne at det er trygt for deg, å holde deg til de personlige spørsmål – svar kombinasjoner du er vant til.
På trinn 3, kan du delvis erkjenne at du har begrenset bevissthet om hvilke spørsmål som har ledet deg til de svarene du har, i dialogen med deg selv.
På trinn 4, kan du delvis erkjenne en ufullkommenhet med hensyn til hvordan du, med hjelp av dialogen med deg selv, skaper en dypere respekt for andres kunnen og gjøren.
På trinn 5, på Sannhetsskolen, erkjenner du at meninger, ønsker og behov hos andre, som er motsatte av de du selv har, er en inspirasjon for utvidelsen av din bevissthet.
På trinn 6, erkjenner du en dypere personlig nytelse når du gir av deg selv til andre og ser at de er glade og fornøyde.
Det er som nevnt imitasjonen av kjennskapet til det humane premiss på Trygghetsskolen, trinn 1-4, som er årsaken til at for eksempel leverandører av ideologiske føringer fra World Economic Forum (WEF), får slik gjennomslagskraft, hos mennesker som ikke enda ser det større bilde. (2) (3)
Det er en utbredt oppfatning at disse leverandørene selv vet hva de driver på med, at de gjør det bevisst. Som antydet ovenfor, i et humanistisk utviklingsperspektiv medfører ikke dette riktighet. Påstanden er sammenfallende med en overdrivelse av deres bevissthetsnivå, og at vi ikke ser ´barnet´ i den voksne kroppen.
For, på et lavere bevissthetstrinn på Trygghetsskolen, er vi ikke i stand til annet enn å imitere en dypere human etikk og moral, og å lure både oss selv og andre trill rundt.
Det er i dette forlorne og kontrollerende habitat som dagens politikere og myndighetspersoner, WEF og enkelte ´filantroper´, opererer.
Med den følgen at den naturlige humane erkjennelsesprosessen som mange ´vanlige mennesker´ har begynt på, på vei til Sannhetsskolen, blir hemmet eller blokkert.
Under konformitetens fane, er det i dag mange ´vanlige mennesker´ som, i lys av sitt humane bevissthetspotensial, unødvendig konverterer til Trygghetsskolen, på grunn av ledere som ikke har søkt på Sannhetsskolen enda. (2)
Denne konverteringen er blitt gjort mulig fordi det i møte mellom de kontrollerende og de konforme gruppene i samfunnet, skapes en emosjonell og virkelighetsfjern sympati for en falsk trygghet, i form av for eksempel vaksiner, «magiske frø», og grønt skifte, som en elite har diktet opp som svar på hvordan menneskeheten skal reddes fra å ´gå i lufta´ og dø bort. (3)
Som det er redegjort for ovenfor, når den indre dialogen med oss selv er en del av en innvikling i Minus-premisser, blir vår virkelighetsforståelse balansert av de samme premisser, som sammenfaller med at den naturlige positive utviklingen av den humane erkjennelsesprosessen, til trinn 4 og 5, blir hemmet, eller blokkert.
Fordi kravene til bevissthet om hvilke spørsmål vi stiller, i den indre dialogen med oss selv, er minimale på trinn 1, 2 og 3, resulterer dette i en manglende erkjennelse av ufullkommenheten vår når det gjelder å verdsette og respektere andres kunnen og væren, på trinn 4.
Da en slik erkjennelse av ufullkommenhet er en avgjørende kilde for inspirasjon til forbedring av vår humane bevissthet, og opptak på Sannhetsskolen, kan for eksempel politikere og myndighetspersoner, som alle oss andre, lett komme i en situasjon der det potensial vi måtte ha for kjennskap til det humane premiss, ikke utvikler seg, men som nevnt, blir hemmet, eller blokkert (2)
Vi får da som også nevnt en forloren myndighet, som ikke klarer å være humane på noen annen måte enn å imitere et kjennskap til det humane premiss.
Det er når vi ´vanlige mennesker´, ikke gjennomskuer denne forlorenheten, på et tidligere tidspunkt, enn det vi har gjort i ´fredstid´, for eksempel før covid og krigen vi er i nå, at de to store gruppene av medmennesker som allerede er nevnt ovenfor, de som ser det større bilde, og de som ikke ser det enda, formes i samfunnet.
En avgjørende utfordring for ´vanlige mennesker´, fremover er å se at myndighetspersoner og politikere utgjør en stor del av den siste gruppa, altså de som ikke ser det store bilde enda.
Ikke fordi de først og fremst er psykopater, sosiopater, løgnere eller idioter, som er unyanserte og lite informative beskrivelser, men fordi deres kjennskap til det humane premiss, er såpass hemmet eller blokkert, at de er ikke i stand til å se implikasjonene av det de holder på med. En uvitenhet de ikke selv er bevisst. (3)
De er på en måte ´barn´ i voksenkropper.
Det er når fler og fler av oss gjennomskuer dette, at det vil være vanskeligere og føre en politikk med myndigheter som bruker innvikling i Minuspremisser, som en psykologisk krigførings-strategi for å vinne frem med markedsføringen av sin forlorne virkelighetsforståelse. (1) (2)
Så, jeg gjentar, hvis du ikke erkjenner et krav i deg selv til bevissthet om hvilke spørsmål du stiller i din indre dialog, så vurder bevisst å ta affære.
Spørsmålene i dine indre spørsmål-svar kombinasjoner, er for lengst gått under radaren, i oppvekst og utdanning. Du har sannsynligvis blitt alt for trygg på svarene du er blitt vant til i oppvekst og i utdanning. Det er helt normalt, men ikke hensiktsmessig i forhold til din personlige utvikling og potensial for human bevissthet.
Vi tar som regel først affære i forhold til bevissthet om spørsmålene i den indre dialogen med oss selv, når vi blir utfordret av våre omgivelser. Ikke at det nødvendigvis er andre som skjønner hvilken humane bevissthets-reise du er på, og hjelper deg ved å minne deg på det, men rett og slett på grunn av normal ubehagelig motgang i livet.
Positiv Massepsykologi
For, er det ikke slik at vi på det personlige planet først ser det større bilde, når vi erfarer ubehaget ved å bli satt til veggs, presset opp i et hjørne, fordi det er da vi bevisst kan velge å stille nye spørsmål, og deretter bevisst kan velge andre veier enn de vi er blitt vant til og trygge på?
I den forstand er også ubehaget vi nå kan oppleve i forhold til samfunnssituasjonen vi er kommet i, en ´velsignelse´.
I et humant utviklingsperspektiv fremstår den utfordrende samfunnssituasjonen vi er kommet i, som en helt nødvendig betingelse for at vi skal utvikle vår humane bevissthet og få et større og dypere kjennskap til det humane premiss.
På grunn av en virkelighetsforståelse balansert av Minuspremisser, vil forlorne myndigheter forveksle denne betingelsen for human bevissthetsutvikling og større kjennskap til det humane premiss, med at det er noe som er galt og ´farlig´, som vi må reddes fra.
Vi får en situasjon der en virkelighetsforståelse markedsføres med trusler, som virus, klima og cyberangrep, som vi skal reddes fra, av medmennesker med den samme virkelighetsforståelsen som har skapt truslene.
Og redningen er det teknokratiske samfunnet, som skal fjerne truslene med hjelp av teknologi, selvfølgelig, fordi forlorenhet kjenner teknologien bedre enn den kjenner seg selv.
Som er sammenfallende med at forlorenhet er et fenomen på Trygghetsskolen, der som nevnt utviklingen av bevisstheten om den indre dialogen med oss selv, om andre, lett kan bli hemmet eller blokkert, og føre til manglende kjennskap til det humane premiss.
Så, hvordan kan jeg vite hva som er sannhet og hva som er lureri, oppdiktet og virkelighetsfjernt?
A. Du må selv øke kravet til din bevissthet om hvilke spørsmål du stiller i den indre dialogen med deg selv.
Men hva kan jeg konkret gjøre for ikke å bli hacket av de oppdiktede virkeligheter til forlorne myndigheter?
B. Du kan bli bedre til å kreve av deg selv å stille følgende spørsmål i den indre dialogen med deg selv:
Det jeg gjør og sier nå, (eller det jeg ikke sier og gjør nå), er det på bekostning av 1) andre, 2) meg selv?
Tar jeg hensyn til 1) andre, 2) meg selv, når jeg gjør eller sier det jeg tenker jeg skal, nå?
Dette er eksempler på spørsmål som du bevisst kan stille deg selv, hver eneste time på dagen, avhengig av situasjonen. Da kan du finne nye personlige svar i den indre dialogen med deg selv, som vil gjøre at du kan øke ditt kjennskap til det humane premiss.
C. Du må omgås med mennesker som stiller de samme kravene til sin indre dialog, som i B.
I tråd med betraktningene ovenfor så insisterte også Max Wertheimer, en av Gestaltpsykologiens grunnleggere, på at folk flest, «når de blir møtt med klar, faktisk urettferdighet», og først da, reagerer spontant på måter som mennesker universelt vil anse som anstendige og etiske.
While people were influenced to a great extent by the “outer shell” of various cultural norms, this tended to crack apart “in a serious moment” and the fundamentally “simple, good” person inside usually emerged. (14)
Dette avansementet i human bevissthet er som nevnt sammenfallende med at vi stiller oss nye spørsmål i vår indre dialog med oss selv, om andre, som gjør at kjennskapet til det humane premiss blir større og dypere, og vi gjennomskuer imitasjoner av det samme premisset, hos politikere, myndighetspersoner og ´filantroper´.
Da vil vi ikke under konformitetens fane, unødvendig konvertere til Trygghetsskolen, men fortsette den naturlige humane erkjennelsesprosessen som mange ´vanlige mennesker´ har begynt på, på vei til Sannhetsskolen.
Det er med en høyere human bevissthet at din indre stemme blir sterkere, og du unngår å bli lurt.
I tidligere artikler er den voksende kjennskapen i folk flest, til det humane premiss, dvs. rettferdighet, analysert som forklaringen til at fler og fler roper på fred, frihet og likeverd, som startet med Ottawa Freedom Convoy 2022, og har fortsatt med økende antall oppgjør rundt om i hele verden. (15)
James Corbett (16) som er av den oppfatningen at det ´Den Nye Verdensorden´, med World Economic Forum (WEF) i spissen, vil måtte bli en fiasko, uttrykker spørsmålet om hvordan fremtiden vil bli, på følgende måte:
But what will the world look like on the other side of that failure? Will it be a world full of people who are still looking to some group of would-be, self-appointed leaders to tell them what to do and how to do it? Or will it be a world of free, independent human beings casting off the shackles of the parasite class and working together to achieve their goals?
I lys av resonnementet ovenfor så er svaret på hvordan fremtiden vil bli, et spørsmål om når ´vanlige mennesker´ kan se at de godt kan være mer bevisst i sin humanitet, og overgå kjennskapet til det humane premiss, i politikere og myndighetspersoner.
Da vil vi ´kaste dogmene på båten´, og oppleve en positiv massepsykologi, et positivt oppgjør, der vi samler oss bak de bærekraftige Plusspremissene for menneskehetens kunnen og væren.
Og da tar vi vare på kroppene våre og jorda vår på en naturlig bærekraftig måte, og vurderer seriøst om det kanskje heller er en større og dypere kjennskap til det humane premiss som på sikt er det viktigste verktøyet i løsningen av menneskehetens utfordringer.
Det vil være kroken på døra for World Economic Forum (WEF), og ´Den Nye Verdensorden´.
«Love And Truth, That’s What You Got…“♥️
Jordan Peterson
https://www.instagram.com/reel/Ch9X5fNjf09/?utm_source=ig_web_copy_link
Referanser
https://steigan.no/2022/09/hvordan-er-det-mulig-mistilliten-til-politikere-og-myndighetspersoner/
https://steigan.no/2022/08/world-economic-forum-wef-og-transhumanisme-sannhetsskolens-ytre-forgard/
https://steigan.no/2022/05/nar-krigen-med-oss-selv-star-i-veien-for-fred/
https://ratical.org/PandemicParallaxView/EyeOfTheStorm-ProfMattiasDesmet.html
Yuval Harari, 21 Lessons for the 21 Century. 2019.
https://steigan.no/2021/03/antall-smitta-ikke-viktig-men-alvorlig-sjuke/
https://steigan.no/2022/07/sannhetsskolen-hvordan-kan-vi-bruke-mer-av-var-humane-bevissthet/
Max Wertheimer, ‘On truth’, Social Research 1 (2), cit. Anne Harrington, Reenchanted Science: Holism in German Culture from Wilhelm II to Hitler (Princeton, NJ: Princeton University Press, 1999), pp. 133-34.
James Corbett. The Corbet Report. Technocracy Is Insane, Anti-Human and It WILL Fail.
Er Giorgia Meloni en EU-marionett?
Av Thomas Fazi - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/er-giorgia-meloni-en-eu-marionett/
Valget i Italia ble en brakseier for partiet Fratelli d’Italia og partileder GiorgiaMeloni. Partiet er en moderne videreføring av Benito Mussolinis Movimento Sociale Italiano og en del av partiets medlemmer vedkjenner seg sin fascistiske arv. Før valget skrev kommentatorene Thomas Fazi og Paolo Cornetti denne kommentaren om Giorgia Meloni og hennes rolle i italiensk politikk. Artikkelen ble publisert av UnHerd.
Red.
Det er ingenting opprørsk med Italias ledende «fascist»
Av Thomas Fazi og Paolo Cornetti – 22. august 2022
Italias første sommervalg noensinne finner ikke sted før om en måned, men utfallet virker allerede sikkert: Landets sentrum-høyre-koalisjon – bestående av Giorgia Melonis Italias brødre, Matteo Salvinis Lega og Silvio Berlusconis Forza Italia – leder målingene med en bred margin. Seieren virker garantert.
Særlig Italias brødre fortsetter å øke sin ledelse, og etablerer Meloni som de facto leder av sentrum-høyre-koalisjonen og som en sannsynlig kandidat til å bli den første kvinnelige statsministeren i italiensk historie. Partiet hennes ligger nå på rundt 25 %, med Salvinis Lega på 15 % og Forza Italia 7 % – nær å gi koalisjonen kanskje mer enn 60 % av setene på grunn av dagens valgsystem.
På den motsatte siden har det sentrale Demokratiske Partiet (PD), etablissementets parti, kuttet alle bånd med Giuseppe Contes Femstjernersbevegelse som de holder ansvarlig for Draghi-regjeringens fall – en utilgivelig synd for de italienske eliter. Men ved å avstå fra en valgallianse med Contes parti, som inntil for noen måneder siden virket alt annet enn sikker, har PD faktisk gitt opp sin eneste sjanse å komme i nærheten av et flertall. På egenhånd måler PD for tiden 23 %, noe som gjør det til det nest største partiet i landet. Men med sin sentrum-venstre-koalisjon bestående av små partier, vil de neppe få mer enn 30 % av stemmene.
Femstjernersbevegelsen har på sin side opplevd det mest spektakulære fallet av noe parti i moderne europeisk historie: På grunn av sterk systemkritisk holdning fikk det ved det siste valget i 2018 forbløffende 32,7 % av stemmene, 11 millioner totalt, hvilket gjorde det til det desidert det største partiet i parlamentet. I dag ligger målingen på rundt 10 %.
Dette er resultatet av det mange ser på som et svik mot partiets idealer. Siden det ikke oppnådde mye i løpet av sin kortvarige ‘populistiske’ regjeringsallianse med Lega, gjennomgikk det deretter intet mindre enn en fullstendig transformasjon, først alliert med den pro-etablissementsvennlige PD og deretter med sin urokkelige støtte til den teknokratiske regjeringen til Mario Draghi, selve legemliggjørelsen av postdemokratisk teknokratisk ledelse. Unødvendig å si at velgerne ikke var imponert – derav partiets frie fall i meningsmålingene.
For de mange millioner italienerne som satte sitt håp til Femstjernersbevegelsen er lærdommen dyster: Å stemme er meningsløst. Ikke overraskende anslår de fleste meningsmålinger at valgdeltakelsen ved det kommende valget vil være den laveste noensinne – med potensielt mer enn 40 % av velgerne som ikke vil bry seg om å gå til urnene.
Det ville imidlertid være en feil å skylde på Femstjernens svik – eller på Matteo Salvinis like patetiske fall fra populistisk bråkmaker til etablissementsaktør for den saks skyld. Dette er epifenomener av en mye dypere, strukturell uhygge i det italienske postdemokratiet: det faktum at regjeringer, uavhengig av hvem som blir stemt fram, har lite annet valg enn å gå med på hva Brussel og Frankfurt sier.
Dette ble tydelig under regjeringen til Femstjernersbevegelsen. Først la president Mattarella ned veto mot finansministerkandidaten foreslått av to partier på grunn av hans EU-kritiske holdning og tvang dem til å velge mer status quo-vennlig; så havnet makthaverne på kollisjonskurs med Brussel på grunn av en minimal budsjettunderskuddsøkning, som til slutt tvang regjeringen til å trekke seg tilbake. Eller man kan gå tilbake til de enda mer dramatiske hendelsene som førte til Berlusconis avgang i 2011, da Den europeiske sentralbanken, ledet av Draghi, konstruerte en statsgjeldskrise for å tvinge Silvio Berlusconi til å forlate vervet til fordel for teknokraten Mario Monti.
For å si det rett ut er ikke lenger Italia et demokrati – det er et vedheng til EU-imperiet. Det er egentlig ingen annen måte å beskrive et system der demokratisk uansvarlige institusjoner, som EU-kommisjonen og ECB, er i stand til å vilkårlig bestemme politikken til valgte regjeringer eller til og med tvinge dem fra vervet. Så innbyggerne kan neppe klandres for å tro at stemmegivning til syvende og sist er meningsløst.
Partiene er helt klar over dette, men ikke villige til å innrømme det for velgerne. Og ingen er mer klar over det enn Giorgia Meloni. Hun vet godt at Italia ikke er en suveren nasjon, og at det å vinne et valg bare er en del av jobben. Å ha støtte fra det europeiske (og amerikanske) etablissementet er like viktig hvis hun ønsker å forbli ved makten.
Dette er grunnen til at hun har gått langt de siste månedene for å fjerne bekymringene om partiets nyfascistiske røtter, og for å uttrykke sin helhjertede støtte til EU, det euro-atlantiske partnerskapet og Nato, inkludert å stemme for å sende våpen til Ukraina. Faktisk er de to første punktene på sentrum-høyre-koalisjonens agenda «full tilslutning til den europeiske integrasjonsprosessen» og «respekt for Italias internasjonale allianser».
På tross av alt hennes snakk om å «være på arbeidernes side», har Meloni på samme måte sørget for å styre unna alle sosioøkonomiske forslag som kan komme i konflikt med EUs økonomiske styring, vel vitende om at det ville resultere i rask og nådeløs gjengjeldelse fra europeiske myndigheter. Faktisk er hennes økonomiske agenda et klassisk nyliberal-konservativt program – basert på lavere skatter (men streng budsjettbalanse), arbeidsordninger (inntektsstøtte betinget av å akseptere hvilken som helst jobb mottakerne tilbys), og større arbeidsfleksibilitet. Det eneste forslaget som trosser den økonomiske ortodoksien er kravet om litt høyere pensjoner.
Samlet sett foretrekker Meloni å snakke om kulturelle- og identitetsspørsmål fremfor økonomiske. Derav hennes agendas fokus på å forsvare og fremme «Europas klassiske og jødisk-kristne historiske og kulturelle røtter og identitet», strammere immigrasjonsregler og større kriminalitetsforebyggende tiltak. Dette er selvfølgelig delvis et resultat av Melonis bakgrunn. Men det er like mye en konsekvens av måten EUs økonomiske pensée unique – ved å utelukke alle alternativer til å styre samfunnet og økonomien – uunngåelig ender opp med å gjøre om politiske utfordringer til status quo, og til hvor EU selv er blitt kulturell-identitær.
Dette forklarer hvorfor motstanden mot EU over hele Europa ikke er uttrykt så mye i blokkens økonomiske politikk, men om dens inngrep i «mangfoldet» til de europeiske folkene. Dette setter Melonis Italias brødre sammen med alle de store europeiske høyrepartiene – Viktor Orbáns Fidesz, Polens Lov og rettferdighet eller Østerrikes Frihetsparti – hvor ingen av dem utfordrer EUs økonomiske arkitektur åpent, men fokuserer for det meste sin kritikk på blokkens trussel til europeiske kulturelle og religiøse tradisjoner. Dette er ikke å si at disse problemene ikke er viktige, men denne trenden avslører hvordan EU har lykkes i å flytte enhver motstand til seg selv fra det sosioøkonomiske over til det identitære, og dermed gi næring til selve kulturkrigene som river våre samfunn i stykker.
Hva vi kan forvente av en fremtidig sentrum-høyre-regjering ble nylig klargjort av Lucio Baccaro: «De vil vedta noen få (avskyelige) lover om migranter, LHBT-ere osv, gi noen godbiter til valgkretsene sine, men ellers vil landet fortsette å bli styrt utenfra». I mellomtiden vil de konkrete materielle behovene til de fleste italienere forbli uberørt midt i en dramatisk forverret sosial og økonomisk krise. Meloni – akkurat som alle de andre partiene – har for eksempel ingen anelse om hvordan energikrisen skal løses, og har faktisk lovet å fortsette sanksjonene mot Russland og militær støtte til Ukraina som selvfølgelig er roten til den nåværende krisen.
Så hvorfor nyter Meloni så utbredt og voksende støtte? Svaret er ganske enkelt: Til tross for alt det ovennevnte, er Italias brødre det eneste partiet som har motarbeidet de EU-vennlige og teknokratiske regjeringene de siste ti årene. Og derfor, i øynene til en god del italienere, representerer Meloni fortsatt en utfordring til det politiske etablissementet, som de fleste italienere fortsetter å rase mot. Av denne grunn kanaliserer Meloni avskyet mange velgere har for PD, inkarnasjonen av den progressive, systemlojale, EU-orienterte venstresiden.
Dette er også grunnen til at oppfordringene fra PDs leder Enrico Letta om å «forene seg mot den fascistiske trusselen», som vanligvis er ganske effektive for Italias tradisjonelt moderate velgere, stort sett faller for døve ører denne gangen. Ikke fordi italienerne utvikler en smak for fascisme – det er ikke noe «fascistisk» ved Meloni etter noen rimelig forståelse av begrepet – men fordi den antifascistiske retorikken låter stadig hulere fra et parti som mer enn noe annet har støttet rivingen av Italias demokrati og velferdsstat for EU.
Selv et økende antall mennesker på venstresiden begynner å forstå dette. Et talende eksempel var en ganske forbløffende artikkel som dukket opp i det liberal-progressive magasinet Left, som kom til følgende konklusjon: «Vi er nødt å innse virkeligheten at Det demokratiske partiet er et dypt upopulært, reaksjonært parti, og hovedskyldig for nedgangen de siste 15 årene. Å stemme for det er ikke det minst verste valget, men det verste».
Og likevel vil de som stemmer på Meloni i håp om å endre ting sannsynligvis bli skuffet. Gitt at de mindre systemkritiske partiene – Gianluigi Paragones Italexit, den sosialistiske anti-EU-koalisjonen Italia Sovrana e Popolare, og den venstreorienterte Unione Popolare -koalisjonen – risikerer alle å forbli under terskelen på 3 %, kommer ikke den reelle trusselen mot det som er igjen av italiensk demokrati fra Meloni. Snarere kommer den fra det faktum at etter all sannsynlighet vil 100% av setene i det neste parlamentet tilhøre EU – det stillestående økonomiske systemet som forårsaket dette kaoset i utgangspunktet.
Originalenes tittel: Is Giorgia Meloni an EU puppet?
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Les også: Protestvalg i Italia – brakseier for ytre høyre og nesestyver for Ursula von der Leyen
Da folket valgte folket
Av leserinnlegg - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/da-folket-valgte-folket/
EEC-avstemningen for 50 år siden.
Av Per Fredrik Velde.
Det er den 25. september 1972. I NRK på Marienlyst jobber fire hundre mennesker for at alt skal funke, for i dag, etter to års forbitret kamp, er det folkeavstemning om EEC/EF (EU), og det er et kjempearrangement som finner sted. I tillegg til de norske er også to hundre utenlandske mediefolk til stede, og det surrer i fremmede språk – også polsk og russisk. I studio er det folk fra næringslivet, partier og ulike kommentatorer, og i Brussel har ambassadør Jahn Halvorsen kjøpt inn champagne – for det blir jo ja. En svær pil på TV-skjermen hviler mellom ja og nei over hodet på programlederne Geir Helljesen og Lars Jacob Krogh. Krogh er sammen med Halle Jørn Hansen NRKs EF-kommentatorer og med i Europabevegelsen -– forgjeves har Folkebevegelsen mot EEC bedt om balanse i NRK. Dagens pressefoto viser Albert Nordengen (H) og statsminister Bratteli med frue foran et valglokale – i bakgrunnen en gutt i cord og halvlangt hår med STEM NEI! Folket mot dressene, som vi sier på nei-sida.
Vi er en ti-tolv ungdommer som flokker oss om TV-apparatet på valgvake i Bogstadveien i Oslo mens øl og vin plasker i glassene. To års intens strid med aksjoner av alle slag er over – stands, demonstrasjoner, døraksjoner, debattinnlegg, postkasseutdeling, ulovlige plakatoppslag, et hav av veggaviser på Blindern og store mengder fantasifulle og imponerende aktiviteter over hele Norge – aldri har landet sett maken, for Norge skal styres fra Norge! Og vi er ikke spesielt urolige for resultatet, for Dagbladets eksperter spår 54-46 for nei. Folkebevegelsen har sin valgvake i Folkets Hus, mens den ml-dominerte AKMED holder til på Kroa. Og Ja til EF («JATEF») ruger i Håndverkeren. Også AUF sier innbitt nei og er i eget Eurora-senter sammen med AIK – motstandere fra Ap – og Ungdomsfronten mot EF (11 organisasjoner med 80.000 medlemmer). Ap-ledelsen sitter som vanlig på Youngstorget.
Det har vært en lang strid, og med en språkbruk som får kampen i 1994 til å se ut som et dannet teselskap, særlig når ja-sida skremmer med kommunismen, og det gjør de hele tida. For stortingsmann Platou (H) er overbevist om at Folkebevegelsen vil ha oss inn i Warszawa-pakten, biskop Birkeli er redd for en utvikling «i østlig retning» mens biskop Norderval sier han forstår at de som vil ha Norge bak jernteppet stemmer nei, men de andre forstår han ikke. Og Lars Roar Langslet (H) advarer: «SF og SUF(ml) og kommunistene er mot EF. Tror noen at det er den nasjonale selvråderett som står i hodet på disse menneskene?» Selv har de gitt ut plate med trygge folk som Kjell Bækkelund, Nora Brockstedt, Toralf Maurstad, Karin Krog og Wenche Foss – sistnevnte sier at alle våre beste politikere er for. Men ja-mannen Jacob Weidemann er kanskje ikke noe pluss, han håner nei-sida hvor han bare ser «noen melkeskvetter og litt sild på Vestlandet.» Og vi er glade fordi den gamle hedersmann Harald Sæverud nekter JATEF å bruke Kjempeviseslotten – skrevet under krigen for Norges frihet.
Vi snakker om det som har skjedd de siste dagene. «Nei-agitasjonen bryter alle grenser,» sier Aftenposten og andre aviser om den opphetete atmosfæren som nå hersker på Blindern. Indignerte konservative klager over nei-agitasjon i forelesninger på Det samfunnsvitenskapelige fakultet – studenter mot EF tar seg til rette – og mange lærere venter med undervisningen til etter den 25. fordi studentene er opptatt: Parolen er visstnok «Kjemp nå – studér seinere,» sier avisene – nu må rektor gripe inn! Rektor beklager, men hele universitetet er preget av det voldsomme engasjementet, det koker overalt, klistres overalt, og ledelsen har ingen sjanse til å stoppe dette. Og lærerne er med: Over en helside i Dagbladet sier 1357 forskere og lærere ved universiteter og høyskoler NEI; her står de fram, også lektorer, dosenter og professorer i fremmedspråk, disse «europafiendtlige» som vil isolere Norge. JATEF svarer med en halv side folk i «anvendt forskning» fra næringslivet, som igjen feies vekk av nesten tusen arkitekter og planleggere som over en helside sier nei til dette EF som vil motvirke samfunnsplanlegging og distriktspolitikk.
På ja-sida er de rasende, og fråden har nærmest stått om munnen på Aftenposten – «den gamle tanta». Folkebevegelsen sammenliknes der med meslinger og røde hunder, «tverrpolitiske bevegelser er sykdomstegn i demokratiets organisme» – i strid med demokratiets blodomløp og nervesystem…Folkebevegelsen er hemmet av overtro, fordommer, mistankens gift, den vil skape uvilje… og lider av døvhet, blindhet og forbigående sinnsforvirring, noe sykt og unormalt som ikke bør få statsstøtte…Man må kanskje tåle Folkebevegelsen, men ikke oppmuntre, «vi trenger en grensedragning mot det et demokratisk samfunn kan gi positiv støtte.» Og avisa skremmer: «Ingen som virkelig har støtt på SUF-gruppenes fremmarsj i EF-saken vil være i stand til å tro… at det er ufarlig hvis de får støtte for sitt nei.» Avisa mener Folkebevegelsen står i fare for å bli overtatt av «de røde» og kommer med brønnpissing: De «har hørt» om et møte i Sosialistisk Folkeparti hvor det ble snakket om «bruk av vold». I VG er de røde av raseri over at Oslos finansrådmann («rådmenn mot EF») og ordfører Bull (Ap) sier nei. I dette selskapet befinner også folkerettseksperten professor Frede Castberg og professor Gunnar Bøe (Ap) seg: «EF representerer etter mitt syn et reaksjonært, økonomisk system.» I en synkronisert kriminaliseringskampanje fra tre aviser (Arbeiderbladet, Aftenposten og VG) har det de to siste ukene veltet ut ormer og padder i et mccarhyistisk omfang vi ikke har sett siden Gerhardsens Kråkerøy-tale. En voldsom «sleggekampanje» hvor slegga er SUF og ambolten Folkebevegelsen. Folk må ikke stemme nei, for det gjør også de farlige SUFerne. Og de må ikke høre på FB, for der sitter også SUF. Og Arbeiderbladets horror-avdeling skriver: «SUF kjemper for kontroll over FB… vil sikre apparatet for ny partidannelse…FB er gjennomfiltrert av SUF.» Og de hevder at SUF sier nei fordi de er redde for at finanskrisene vil opphøre i EF – «og da blir det vanskeligere for revolusjonen.» Oppspinn! sier Folkebevegelsens leder Arne Haugestad. Avisa går helt av skaftet om disse farlige radikalerne og Nato-motstanderne som ikke må få makt, og navngir dem, også egne partifeller(!), i beste McCarthy-stil: Rune Gerhardsen, Finn Gustavsen, Bjørn Tore Godal, Sigurd Allern, Reidar T. Larsen, Karl Evang, Ole Kopreitan, Sigurd Evensmo, Tron Øgrim, Torbjørn Berntsen, Trond Hegna – farlig! farlig! Men det går nok bra, tror de – for «Europas sosialister venter ja fra Norge.»
Men mest dreier det seg om at nei-sida kommer med løgner. «Nei-folkene sprer løgn, frykt og hets», sier Ap-sekretær Ronald Bye. Og hevder at når alle innen jordbruk og fiske hevder de kommer i faresonen, så er det løgn. Og snakket om union er bare løgn. «FBs propaganda i de siste tilspissede månedene har vært preget av dette mønsteret. Det er SUFs mønster.» Og i Bergen sier Bratteli: «Nei-folkets bruk av løgn er skremmende.» Før det var han blitt møtt av plakaten: FØLG JESUS – STEM NEI!
Og Europabevegelsen følger opp: «Folkebevegelsen har i løpet av kort tid klart å tilgrise norsk samfunnsdebatt langt ut over hva man trodde var mulig.» Og helt på tampen har de en siste skremselsmeningsmåling: «Mener De eller mener De ikke at et nei er et brudd med det vestlige samarbeid og en glidning østover?» Ja-sidas aggresjon får også plass i Scandinavian Times som deles ut av SAS. Der er nei-sida (også i Danmark) langhåra Vietnam-demonstranter med sterke nasjonale drag, supplert med forvirrede avholdsfolk mot rødvin, kvinner som frykter dårligere prevensjon og tilbakestående og sterkt subsidierte fjellbønder; disse frykter at den skandinaviske velferden skal synke til siciliansk nivå.
Når det gjelder statsstøtte til Folkebevegelsen, så har Aftenposten langt på vei fått sin vilje: Av 12 millioner til informasjon har regjeringen «ordnet» det slik at ja-sida får 80% av midlene – «en grotesk, politisk uanstendighet,» sier professor Thomas Chr. Wyller.
Vi sitter der på valgvaken i Bogstadveien, er forbauset over de siste dagene hvor ja-sida i en voldsom kampanje hevder de vinner – til tross for meningsmålingene – er det en slags desperasjon? «Vi merker det overalt, omslaget er kommet,» sier Erling Norvik (H). Mens stortingsmann Buvik (H) spår ja i Nord-Norge, og Rostoft (H) uttaler: «Jeg tror det er et klart flertall i det norske folk nu.» Og Ja-leder Ola H. Metliaas (V): «Vi er sikre på at det blir ja-flertall i de fleste fylker.» Mens Halvor Stenstadvold i Ungdomskampanjen for EF tipper 60-40 for ja-sida. Og VG hevder at folk «har satt seg inn i sakene og er blitt klar over hvilket selskap de har havnet i.» «La ikke Norge komme i drift,» sier Oslo Forsvarsforening og trøster seg nok med stortingspresident Guttorm Hansen (Ap): «Det går mot ja-flertall.» Mens Reidar Carlsen i Ja til EF mener 65% ikke er urealistisk. Og i Morgenbladet («Det går mot ja») tror de at når man på mandag skal vurdere ja-flertallet, da vil sanseløs propaganda fra FB være forklaringen. «…alle løgnene slo tilbake.» Derfor har også Folkebevegelsens «lurvete innspurt» vært bra for tvilere. Det lurvete er at noen ville tenne varder på kysten: Professor A. Strømme Svendsen: «Politiske fanatikere har alltid latt seg tiltrekke av bål og brann i nattens mulm og mørke. Det være seg Ku Klux Klan eller Krystallnattens riddere.» Men Knut Frydenlund (Ap) i utenrikskomitéen kan berolige: «Som i Irland vil et stort flertall si ja på dagen.» Og Paul Thyness (H) advarer nok en gang: «Et nei mandag vil stenge oss ute fra Europa for alltid.»
Og så er det i gang, på skjermen strømmer resultatene fra distriktene inn; ved 21-tida leder nei-sida 70-30, og i Bogstadveien skåler vi for femtiende gang – på Youngstorget er ansiktene askegrå. Men tidligere statsminister Per Borten (Sp) er likevel pessimist, og klokka 21.30 tipper han det blir 53% ja – og vi forstår ingenting. Men langsomt, langsomt skjer det noe, og klokka 22.15 kommer de første ja-seirene – i Horten og Moss får de 63 og 65% – og klokka 22.45 når ja-sida 47%. Vi synker sammen, dette er umulig, sånn er det bare ikke! Men sånn er det. Og klokka 22.56 bikker pila over, ja-sida tar ledelsen, og de to programlederne smiler bredt. Fra Brussel meldes det nå at embetsmennene lar champagnekorkene sprette, og Luxemburgs statsminister sier at dette er bra for Norge, ellers ville vi om tre år ha måttet betale dyrt. På Håndverkeren danser nå JA TIL EF, og på Youngstorget er stemningen nesten løssluppen – Bratteli-paret smiler på skjermen, statsrådene Gjærevoll og Christiansen er lykkelige, og formannen i Jatef, direktør Reidar Carlsen (Ap), kommer smilende inn for å gratulere og bli gratulert. Faen, faen – nå får de likevel sitt Deutschnyland!
Klokka 23.30 har Finn Gustavsen (SF) i Folkets Hus gitt opp. Og nå trer Helge Seip (V) fram i studio, valgeksperten med hjerne som en regnemaskin, og han smiler til Willoch og bekrefter at det blir ja – forhåndsstemmer medregnet. Og dette går ut over hele verden: Til internasjonale TV-stasjoner, radioer og aviser melder nå NRK, Norges offisielle radio og fjernsyn, at Norge har stemt ja til EF og vil bli medlem fra 1. januar 1973!
Vi orker ikke sitte mer her i Bogstadveien og deppe, dette er uutholdelig – vi må ut. Vi drar bortover til Chateau Neuf hvor 3000 har pakket seg sammen i en enorm valgvake. Her er det panel med FB, AKMED, AIK, SF og nei-folk fra Stortinget, og det er TV-skjermer i flere rom. Det har vært kamprop, allsang og underholdning av Samspill («Fløtt deg EEC, du står i veien for sola»). Utrolig nok er det også enkelte ja-merker her, de smiler, men ellers er stemningen dempet og laber.
I døra står Egil med en halvliter i handa. «Alt er kanskje ikke tapt», sier han, «det er folk her som får inn løpende data fra Blindern, prognoser fra norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. De hevder at det blir nei, uansett NRKs påstander, det er visstnok også de som samarbeider med Dagbladet. Du ser han som står der framme på scenen, han har hatt ordet flere ganger, og står på sitt. Hva skal vi tro – tør vi stole på dem – stikk i strid med NRK?»
Merkelig. Men jeg føler en ørliten sitring når jeg går ned i Kjellern for å kjøpe øl. Og mens jeg står der, går det som et sus gjennom huset, som om alle samtidig puster dypt. Klokka er kvart på tolv, og ja-pila synker ørlite. Og studenten fra Blindern, Steinar, han står der og står fast – det blir nei, forsikrer han. Jeg er imponert, det er noe nesten heroisk over dette, gutten som utfordrer trollet og ser det som trollet ikke ser: At NRK feilinformerer verden, at sola kommer og sprekker trollet. At han tør! sier de bak meg. Men han tør. Og får han rett, er det en toppskandale! Kan disse studentene på Blindern slå ut ekspertene? Så flytter pila seg enda litt, jeg kjenner en varme i kroppen, og nå går folk amok, ja-sida er på tilbaketog og begynner å skli. Hjertene står stille og det brøles – det er håp, for faen, det er håp! – kapitalen får ikke sitt paradis! Og spenningen er uutholdelig når stillingen klokka 24.16 er 50-50. Herregud, vi klarer ikke mer – blodkarene sprenges!
Og plutselig har det skjedd! – det har skjedd! – nei-sida siger ifra. Til trampeklapp og brøl (og «hatsk EF-allsang» som VG skriver). Og en voldsom glede som løfter hele huset og dundrer i veggene. På skjermen strømmer nå Nord-Norge inn, hurra-hurra, vi elsker dere! – og det er brutal knock-out over hele linja. Finn Gustavsen smiler breiere, Willoch retter på slipset, Erling Norvik virker sjenert, og Helge Seip er (naturlig nok) stum. Mens programlederne har mistet mye av smilet. I Brussel korker de nå trolig sjampisen, men på Chateau Neuf koker det overalt, og køene ved øldiskene blir milelange – nå skal det feires! Og så kommer Morgenbladets førsteutgave på skjermen – til voldsom latter i studio og på Chateau Neuf: NORGE SIER JA – herregud! den forsida blir historie – der var de litt for raske og har dummet seg ut! Hos Folkebevegelsen er det nå ellevill jubel, et kaos av folk som synger Seiern er vår, som danser og omfavner hverandre. Hos Jatef er det motsatt – fra jubel til gravøl. Folket hadde trosset eliten. Folket hadde valgt folket. Utkant-Norge reddet Norge!
Vi har vunnet over alle som har makt i Norge! 86% av samlet avisopplag var for et ja, mens store millionbeløp rullet inn fra kapitalsida: «Det skal ikke stå på penger,» hadde direktør Melander i DNC sagt. Nå tenner programleder Lars-Jacob Krogh en sigar for den seirende Gustavsen. «Direktørenes blåmandag,» sier denne. Og Venstre-formann Gunnar Garbo: «Aldri før har grasrota seiret slik mot den etablerte maktelite – enestående i norgeshistorien». «En strålende dag og et fantastisk resultat,» sier Torbjørn Berntsen (Ap). Mens Torolf Solheim (SF) kaller det «en enorm styrking av folkestyret».
På Chateau Neuf syder det i salen mens allsangen ljomer, og det er slett ikke som VG sier det, at Studentersamfundets valgvake var dominert av (fæle) stalinister, maoister og leninister, og at Grønt Gras-ledelsen (som styrte i Studentersamfundet) hadde vansker med å kontrollere forsamlingen. Tvert imot, her bruser det i blodet av uhemmet, overstrømmende glede, av fellesskap og jubel, og med akklamasjon sender forsamlingen et telegram til Kongen – selv om styret ellers ikke støtter monarkiet: «Hjertelig til lykke med at Deres Majestet fortsatt er regjerende konge i det frie, selvstendige Norge.» Vi jubler, hopper og danser. Vi klarte det, vi slo dem! Kapitalen, bankene, parasittene på børsen, Arbeidsgiverforeningen, reder-Norge, direktør-Norge, finans- og snylter-Norge, utsuger- og skattesnyter-Norge – feid av banen! Oljefrakterne til Vietnam, USA-diggerne, apartheid-profitørene, bondemorderne, klyse-Norge, LO- og Ap-pampene – tvunget i kne! Blokka på Grorud hadde slått ut velfriserte Montebello, Grønlandsleiret knekte Bygdø Allé, Ankertorget hadde senka fisefine Bærum, glattsleika Holmenkollen og Høyres Hus! Folket, grasrota og utkanten hadde vunnet over de rike og mektige som hadde brukt millioner for å få ja, vi hadde vunnet over avisene, pengene, NRK, bank, finans og Industriforbundet. Fiskeren, studenten, småbrukeren og arbeideren hadde tatt balletak på silkedressene. Lorry, Original Pilsen og Guldfisken hadde slått ut Speilsalen, Annen Etage og Den mauriske hall. Hurra-hurra!
Bratteli og Guttorm Hansen har nå kommet til studio, ja-smilene er borte, og statsministeren er dyster, som et snev av sprengt torsk. Ved bordet venter Willoch og Seip, og bak dem er det tilfredse smil fra Korvald (Krf), Borten, Finn Gustavsen og Reidar T. Larsen (NKP). Ja-sida har fått flerret opp buken og er nede for telling – ansiktene er som på eddik-party. Den overlegne minen – vi har makta og får det som vi vil – er borte. Ap-pampene virker nedbrutt fordi arbeiderbevegelsens tropper ikke ville til sengs med fienden, og Bratteli er som hogd i stein, mens makkeren Guttorm Hansen, stortingspresidenten, er som en slugger i ringen, punchdrunk i tauene etter et fryktelig slag mot solar politicus. De har tapt, etter uærlig kamp og frastøtende maktmisbruk, sier vi, og tenker bla. på at staten har sendt ut millioner av brosjyrer, ingen om EEC, bare for EEC, for våre skattepenger. Fra Brussel meldes det nå om «ren gravstemning» da gjestene brøt opp fra ambassadens valg-party.
Det blir debatt i studio om hva som nå skal skje. Bratteli hadde stilt kabinettspørsmål og ville gå av hvis folket sa nei. Gustavsen sier statsministeren hadde bedt om politisk selvmord trass i advarsler og får nå selv ordne opp. Knut Frydenlund er nedbrutt og mener det blir problemfylte tider. Mens partisekretær Ronald Bye er glad det er over – det har vært ei fæl tid. (Og Dagbladet melder dagen etter at Ap-toppene på Youngstorget så ut som tafatte deltakere i en bisettelse, med en farge som av skifergrå depresjon.) Klokka nærmer seg to, willochene og seipene har vaklet ut, tilbake er oppgitthet og hengende underlepper. Dagbladets prognoser hadde slått til. På Røst satte fiskerne rekord med 93,4% nei, og i fiskeriministerens hjemkommune stolte de heller ikke mye på hans forsikringer – nei-sida fikk 92%.
Men vi orker ikke sitte her lenger, vi har vunnet over slipsene og må ut, skrike, la gleden få luft. Folk strømmer ut fra Chateau Neuf, og mange drar nedover mot byen, enkelte med norske og røde flagg. Det lyser i vinduene, for her på vestkanten sitter fiffen trolig oppe og er nervøs fordi nisselua (som de kaller oss, noen sier også Graut-Norge) vant, og Norge er i drift; fortøyningene er hogd over, og vi driver mot Warszawa-pakten og den kommunistiske brenningen. Norge synker. «Nå må de gjøre som de sa,» flirer min venn Ottar. «Snart står bedriftene i kø foran Norges Bank for å ta ut penger, de skal ut, investere i utlandet, her går det jo ikke mer. Mens tollmurene vokser som en tornerosehekk og Norge faller inn i hundreårsnatten.»
«Norge har gjort seg umulig,» spotter Eva, «svartedauen siger innover, blå fjorder blir svarte, og grønne enger gule. Bedriftene skjelver i økonomisk fimbulvinter, slår sprekker, og så følger døden – concurso mortalis. Hva sa vi ikke, sukker de slitne herrer i Industriforbundets bløte salonger – vi advarte jo mot dette.»
«Ja, er det ikke så vi ser for oss flyttebilene på vei mot Svinesund, til deres Eutopia,» fleiper jeg. «Bedriftene må ut ved et nei, sa de – Ola Dunk har gjort noe dumt og får svi. Opp fra trailerne stikker fabrikkpiper, og det klirrer når bygningene fra Borregaard og Odda passerer, ved Svinesund kjører de langsomt over brua, titter ned i dypet mens krokodilletårene strømmer.»
På Universitetsplassen har mange hundre samlet seg, og nye strømmer stadig til. Her er en lastebil med høyttaler, vi hører knapt etter, men jeg tror det er appeller fra FB, AKMED, Rød Front og Grønt Gras, og det er litt vifting med norske og røde flagg, og det blir allsang og runddans og Seiern er vår – både fjellene og nei-sida roper høyt hurra. Og folk jubler og faller hverandre om halsen, det er gledesstrålende omfavnelser i øst og vest. «Hvitsnippene har fått seg en nesestyver,» ler ei eldre dame som valser rundt som alle oss andre. Og noen prøver å synge Ja vi elsker eller Internasjonalen til knyttet neve eller V-tegnet…
NEI SA NORGE! Dagbladet dundrer løs med en knekt Bratteli i profil. Også ja-avisene har krigstyper, de er fortvilet, nedbrutt – krise, katastrofe! Og de er skuffet over at det var nei-merker overalt på Marienlyst, at de ansatte var nei-folk. «Dessverre var vi som folk ikke modne nok,» skriver VG gråtkvalt, «også industriarbeidere har gått mot det som de selv måtte vite ville sikret deres arbeidsplasser.» Ja til EF: «Harde tider venter Norge.» «Sjokk på Oslo Børs.» Og det er reportasjer om folk som danset i gatene om natta og feiret, med 17.mai-stemning på Universitetsplassen og Karl Johan, og ungdom i ringdans ved regjeringsbygget og foran Stortinget – «sang i glede fordi Norge har isolert seg fra internasjonalt samarbeid i Europa» – «ikke minst de mange frigjorte og fremadstormende kvinnene fra den såkalte Kvinnefronten duvet i seiersdans.» Og Aftenposten: «Nu må de stå frem og ta ansvar.» Morgenbladet hadde trodd at Ap ville ordne opp og er trist fordi nasjonalister og isolasjonister hadde omfavnet leninister og maoister – «nu ler utlandet av oss.» Og Haakon Lie: «Politikerne holdt ikke mål.» Dagbladet er den eneste som omtaler at NRK hadde narret hele verden med at Norge sa ja – i alle andre medier (også NRK) er skandalen en bitter ikke-sak, de vil ikke fortelle det som alle hadde sett, at en student på Chateau Neuf hadde sendt ekspertisen i skammekroken. (Heller ikke i dag nevnes dette når man skriver om EF i 1972.)
I dagene etterpå hamres det løs om hvor fælt det blir framover. «De fleste vil merke at vi blir stående utenfor,» hevder Bratteli. «Redusert framgang og velstand for alle,» sier Industriforbundet. «Mange norske bedrifter flytter til Danmark.» «En rekke problemer tårner seg opp for Norge i Europa.» Og Morgenbladet: «For Europa er Norge blitt en liten utkantprovins som man ikke tar helt alvorlig» – men i Moskva er de glade. Og Aftenposten plumper uti med reaksjonært slagg: «Man kaster ikke ustraffet et spørsmål som avgjør et lands skjebne ut til folkeavstemning.» I Brussel sier de at Norge har mistet goodwill og prestisje, men i Storbritannia er derimot Labour fornøyd: «…en seier for det norske folk,» og avisene har masse leserbrev som roser Norge. Også Finland mener at Norges nei er en hyggelig overraskelse.
Ukene etter avstemningen er i NRK en selsom forestilling. De respekterer ikke folkets nei, men fortsetter som et av verdens mest partiske medier. Og kringkastingssjefen, Torolf Elster (Ap), ser ikke ut til å ha noe imot det. Her er journalister som slikker maktas tær: Mer skremsler, problemer – maktas megafon, his masters voice. Gjennom flere ukers hoffsorg intervjues daglig de alvorlige ja-menn – ikke seierherrene (nøyaktig slik Dag Solstad beskriver det i 25.september-plassen). Svære nyhetssendinger med kommentarer fra inn- og utland, nesten uten nei-sida. Over hele landet jubler folk over resultatet, men ikke i NRK – de glade menneskene som danset og lo – flertallet! – er borte. NRK gir kapitalen «rett» – de pene herrenes nederlag måtte ikke utdypes, folkets nei var noe flaut. Katastrofe, katastrofe, katastrofe! I stedet for folkets jubel fikk vi forferdelsen på Oslo vest.
Så kommer dagen da Kringkastingsrådet skal behandle EF. Bare 3-4 av 23 er nei-folk, og rådet uttaler derfor at Folkebevegelsen – «et uansvarlig organ» – hadde fått for stor plass. Dessverre for dem legger rådsmedlem og statssekretær i KUD, Ingjald Ørbeck Sørheim (Ap), fram en undersøkelse fra NRKs eget arkiv. NRK hadde intervjuet 119 ja-folk og 50 nei-folk. Over 60% fra Oslo, knapt noen fra kysten og distriktene. I årets første kvartal var bare 1% arbeidere, bønder og fiskere, over 90% var akademikere. Rapporten beskriver også journalister som var servile overfor ja-folk og kritiske (vi kalte det uforskammet) mot nei-sida, noe vi alle hadde observert. Nevnes må også Halle Jørn Hansens EF-serie med 25 ja og 8 nei – og som Orientering uttrykte det: Det er OK med slagside, men den må være riktig vei.
Men skamfølelsen er ikke utbredt i Kringkastingsrådet: Der vedtar de å gi NRK honnør for EF-dekningen. Seinere viser det seg at de også har slettet denne fantastiske kvelden, den 25. september 1972, i NRKs arkiv, slik at ja-sida slipper å plages med den i framtida. Men de har aldri villet fortelle hvem som foretok slettingen. Så borte er den.
Noe seinere uttaler EF-kommisjonens visepresident Sicco Mansholt: «Norge har gjort EF en stor tjeneste. EF bør foreta en selvransakelse og få en bedre sosialpolitikk. EF er udemokratisk.»
Og vi kan kanskje spørre: Er det bedre i dag?
Venstresida og Ukraina-krigen
Av Terje Alnes - 27. september 2022
https://steigan.no/2022/09/venstresida-og-ukraina-krigen/
Av Terje Alnes.
Hvor ble det av venstresidas fredsengasjement når vi trenger det mest? I Ukraina-krigen stiller det meste av venstresida seg på krigsbevegelsens side og vil sende enda flere våpen inn i krigssonen. Slik eskalerer krigen. Når Russland beskriver den som en «eksistensiell trussel» åpner det for bruk av atomvåpen, ifølge russisk militærdoktrine.
stleder i Rødt, er en tydelig motstemme til den gjengse krigsretorikken. Hun etterlyser fredsinitiativ nå og har vist til forpliktelsene som ligger i FN-pakten. I en kommentar i Ny Tid skriver hun:
«Historisk har spørsmålet om krig og fred vært et av de mest definerende skillene mellom høyre og venstre. Den radikale arbeiderbevegelsen har fra begynnelsen vært knyttet til tanken om at krig mellom nasjoner er et onde som bør stoppes ved at arbeidere på begge sider nekter å slåss mot hverandre.»
Så hvordan havnet vi der at venstresida stiller seg bak krigen, og støtter sanksjonspolitikken som vil ramme arbeiderklassen i Europa knallhard utover høsten og vinteren?
Dette intervjuet ble først publisert på Spartakus.