Nyhetsbrev steigan.no 27.08.2023
Kommer det faktisk enda en “Covid-runde”?
Vietnam, Filippinene og Brunei vil handle i lokale valutaer
Mexico vil forby genmodifisert mais
WHO: Steriliseringsvaksiner og eugenikk
Det geopolitiske utsynet utover den nylige Belle Époque
Kommer det faktisk enda en “Covid-runde”?
Av Foreningen lov og helse - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/kommer-det-faktisk-enda-en-covid-runde/
Av Terje, Foreningen lov og helse.
En øvelse som kan være artig av og til, men med en innebygget fare for at man av og til bommer grovt, er å prøve å analysere seg frem til hva de styrende eliter har for spennende planer for oss rundt neste sving.
Før jeg begynner med den øvelsen kan det først være på sin plass å ta en liten gjennomgang av de narraktige narrativene vi nå fores med av vestlig presse i en skala vi aldri har sett før i historien. I det øyeblikk Russland invaderte Ukraina var Covid19-pandemien over. I så måte må Putin ansees som en av de beste doktorene i verden, for ingen har kurert en sykdom så effektivt. Det narrativet som siden den gang (februar 2022) har vært det gjeldende er kort oppsummert følgende:
Russland invaderte Ukraina helt uten grunn. I denne krigen, som er den første krig eller konflikt gjennom hele menneskehetens historie som verken har bakgrunn eller kontekst blir Russland mer eller mindre knust av Ukraina og Vesten, i hvert fall hvis man bare gir litt LITT MER våpen og penger. Denne krigen er vårt forsvar av demokrati, fordi Ukraina er selve symbolet på et fritt og flott demokrati. Og det å angripe et annet land militært gjør man jo bare ikke (bortsett fra hvis det er Vesten som gjør det, da).
Intet mindre.
Dette er litt forenklet sagt narrativet som gjelder, og det gjelder fortsatt, her senest for noen dager siden i propagandaavisen VG:
Nå skal ikke denne artikkelen egentlig handle om Ukraina-krigen, men narrativene eller fortellingene vi serveres. Selv om Vesten angivelig knuser Russland i Ukraina, ser det ut til at det trengs en ny fortelling da den gamle er litt sliten av en eller annen grunn. Vi fikk således et interimnarrativ nå i sommer, her forsiden til VG hentet i midten av august:
VG hadde mer av det samme med et mesterstykke fra en av sine absolutte mestere innen propaganda, nemlig Kyrre Lien, med denne propagandainnledningen:
Etter propaganda-innledningen kommer mer propaganda:
Slike narrativer har for øvrig ofte svært enkle virkemidler:
Det kan for ordens skyld nevnes at elleville narrativer om sommerværet har vært vanlig de siste årene, også den sedvanlige manipuleringen av værkartets farger for å lure deg til å tro at noe er kriselignende. Nå skal jeg heller ikke gå videre inn på klimadebatten, men hva som venter rundt neste sving.
For 6 måneder siden ville jeg aldri trodd jeg kom til å si dette, men nå tror jeg faktisk at de blir mer covid-pandemi!
Første gang da tanken slo meg var da jeg i sommer til min store forbløffelse så på TV at de fløy rundt med munnbind i Tour de France. Her blir dette omtalt også i Le Monde:
Det er naturligvis helt meningsløst å fly rundt utendørs med munnbind midt på sommeren, så dette er jo naturligvis 100 % teater. Men hvorfor? Jeg ser på det som et ganske tydelig signal på at tøvet med munnbind skal holdes varmt og ikke dø helt ut. Deretter så jeg flere oppslag i UK, blant annet dette i Independent:
I Norge ble dette også omtalt på steigan.no, som hadde gode gjennomganger både 17. august og 23. august. Vi har også kunnet å se begynnende tendenser i norske aviser, her Aftenposten:
Og VG er naturligvis i loopen med sin artikkel om et ny såkalt variant, nå med vesentlige forskjeller fra tidligere varianter, noe det advares mot:
I USA har det startet litt før enn i Norge, her CBS for et par uker siden. Og nå skal virkelig narrativet opp på beina igjen, i USA innføres det allerede nå masker og til og med test-regime på sykehus:
Og Los Angeles Times har startet med å mørne oss for utvidelse av maskebruk:
I Irland er vi så smått i gang igjen også.
Til og med det for meg totalt ukjent nettstedet med navnet The Weather Channel har begynt å bearbeide oss for at vi igjen skal underkaste oss slavemaskene, dette er fra 21. august:
Daily Mail i UK gjør narrativet klart, med å fortelle at nå er det “the real deal”, altså nå er det virkelig alvor:
Jeg kan for ordens skyld nevne at dette er min egen spådom, og innad i Foreningen Lov og Helse er det uenighet om hva som kommer. Det er godt mulig jeg tar feil, men ingenting av det jeg har vist her gir noen som helst vitenskapelig, faglig eller rasjonell mening for meg, såfremt ikke det er en plan om at de utrolig nok skal tyne litt til ut av covid-sitronen. Hvis de gjør det kan man jo stille seg spørsmålet hvorfor? Jeg tror svaret er enkelt – de gjør det i så fall fordi de som står bak dette har forstått at de kan, fordi “folk flest” rett og slett går med på hva som helst i denne tiden vi lever i – hva som helst! Dernest er det også ganske tydelig at lockdown-varianter, munnbindpåbud av ymse slag, diverse tiltak og en kaskade av vaksiner skal normaliseres. Vi skal rett og slett mørnes til å bli vant til såkalt “luftveis-lockdowns” og andre tiltak hver vintersesong, som en helt vanlig og normalisert greie.
Hvis min spådom slår til ser jeg for meg at det mest sannsynlig blir et narrativ om en “kombo-pandemi” (kanskje på lavgir), hvor influensa, korona og andre “bølger” med for eks. rinovirus blir det vi “må beskyttes mot”. Kanskje blir det ikke knallharde nedstengninger alá 2020 og 2021, og kanskje ikke et veldig omfattende maske-påbud, men en noe mildere variant.
Da gjenstår det å se om jeg tar feil. Men som sagt, det virker som det ligger et mål i bakhånd om at vi skal bli vant til at diverse tiltak blir en helt standard og vanlig del av vintersesongen. Og de fleste som følger litt med forstår vel også at det en gang i fremtiden trolig kommer til å bli forsøkt innført klima-lockdowns også, så det er bare å glede seg.
Denne artikkelen ble først publisert av Foreningen lov og helse.
Vietnam, Filippinene og Brunei vil handle i lokale valutaer
Av red. PSt - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/vietnam-filippinene-og-brunei-vil-handle-i-lokale-valutaer/
Vietnam, Filippinene og Brunei vil handle i lokale valutaer
Om ASEAN.
ASEANs største land er Indonesia som nærmer seg et innbyggertall på 300 millioner og er nummer sju av verdens land etter kjøpekraftsvektet BNP. Thailand er nummer 23, Vietnam 26 og Filippinene 29.
NikkeiAsia skriver:
Vietnam, Filippinene og Brunei vil slutte seg til andre store sørøstasiatiske økonomier i et sammenkoblet QR-kodebetalingssystem som tar sikte på å fremme bruk av lokale valutaer og redusere avhengigheten av amerikanske dollar.
Indonesia, Thailand, Malaysia og Singapore er allerede i gang med implementeringen av bilaterale transaksjoner med QR-koder innbyrdes – som ble igangsatt i fjor, sa Perry Warjiyo, guvernør i Indonesias sentralbank, fredag.
«Denne forpliktelsen vil hjelpe … tilrettelegge for sømløs og sikker betaling på tvers av landegrensene,» sa Warjiyo til journalister etter et møte her mellom øverste finansfunksjonærer fra Association of Southeast Asian Nations.
«Gradvis … vil alle landene bli koblet sammen i sine … betalinger der lokale valutaer blir brukt,» sa han.
Indonesia er pilot for initiativet sammen med Singapore, og de fire landene «vil ved slutten av dette året være sammenkoblet [med] hverandre – fra bilateralt til multilateralt,» sa han.
BRICS 11 – et strategisk mesterstykke
Gjennom utvidelsen av BRICS med seks nye medlemmer til BRICS 11 gjorde gruppa et strategisk mesterstykke, skriver Pepe Escobar. Beslutninga gjorde at gruppa vil ha et kollektivt BNP på 36 % av verdens totale BNP (allerede større enn G7), som nå omfatter 47 % av verdens befolkning. Escobar skriver:
Uunngåelig konsekvens: operasjoner som gjøres opp i lokal valuta utenom amerikanske dollar. Og uunngåelig konklusjon: Petrodollar i koma. The Empire of Chaos and Plunder vil miste sin gratis lunsjmeny: kontroll over globale oljepriser og midler for å håndheve «diplomati» via en tsunami av ensidige sanksjoner.
Det samme skjer nå i Sørøst-Asia og Indonesia, som er i førersetet, ser på BRICS 11 som en fortsettelse av den bevegelsen for å frigjøre Asia, Afrika og Latin-Amerika som ble grunnlagt på Bandung-konferansen i 1955, nettopp i Indonesia.
Trojansk hest for CBDC?
Men som man ser er det elektroniske betalinger og QR-koder det har snakkes om, og det gjør at mange spør seg om dette like mye vil være en pådriver for digitale valutaer og dermed mer totalitær kontroll.
(En sentralbanks digital valuta (CBDC) er en digital form for sentralbankpenger denominert i den offisielle kontoenheten for brukere til generell bruk.)
Les: Den globale motstanden mot digital sentralbankvaluta
Mexico vil forby genmodifisert mais
Av Romy Rohmann - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/mexico-vil-forby-genmodifisert-mais/
Regjeringa i USA mener dette bryter med handelsavtalen.
Av Romy Rohmann.
Skal Mexico sjøl kunne bestemme om de vil forby import av genmodifisert mais? Det foregår det en viktig kamp mellom amerikansk agro-industri/bioteknologiselskaper og Mexico. Denne kampen er en eksistensiell kamp for Mexico, da mais er hjørnesteinen ikke bare i maten og kostholdet, men også kulturen.
US Trade Representatives Office hevder at Mexicos restriksjoner på import av GM-mais ikke bare er uvitenskapelig, men også undergraver markedsadgangen Mexicos regjering har blitt enige om å gi i handelsavtalen USMCA.
Årsaken til konflikten er et dekret vedtatt av Mexicos regjering som vil forby bruk av genetisk modifisert (GM) gul mais til menneskelig bruk. De oppgir som grunner at de vil beskytte befolkningens helse, miljøet og Mexicos genetiske mangfold av mais.
Mexico er opprinnelsesstedet til mais så vel som de har verdens rikeste lager av maisvarianter. Men landet er også den nest største kjøperen av USA-dyrket GM gul mais, som nesten utelukkende brukes til dyrefôr. Dette er i stor grad takket være NAFTA, som tidligere har eliminerte den meksikanske regjeringens beskyttelsesmekanismer meksikanske bønder hadde, og samtidig ga amerikanske subsidier for dyrking av mais til amerikanske bønder.
Det har vært en lang, juridisk kamp som har pågått siden minst 2002, da det ble funnet transgene egenskaper ble funnet i maisvarianter i den sørøstlige delstaten Oaxaca.
Dette har vært beskrevet i ei bok av Timothy A Wise, seniorforsker ved Tufts Universitys Global Development and Environment Institute og seniorrådgiver ved Institute for Agriculture and Trade Policy (IATP): Eating Tomorrow. Sjøl om det har vært et forbud mot planting av transgen har denne spredd seg. Verdens største GM-frøselskap har forsøkt å få offisiell godkjenning for eksperimentell og kommersiell planting av GM-avlinger, inkludert mais, i meksikansk jord. I 2005 fikk de endelig det de ønsket da Vicente Fox-regjeringen opphevet et syvårig moratorium for dyrking av GM-avlinger i Mexico. For første gang noensinne kunne GM-mais plantes i landet, men bare i områder som ikke ble ansett som «opprinnelsessentre for mais».
Denne bestemmelsen ville senere bli sentral når ny vitenskapelig forskning avslørte at mer eller mindre hele Mexico, inkludert åkrene øremerket for GM-avlingsforsøk i de nordlige grenselandene, var opprinnelsessentre for mais.
Mais er hjørnesteinen ikke bare i Mexicos mat og kosthold, men også kulturen. I 2007 dukket det opp en sosial massebevegelse som samlet mer enn 300 bondeorganisasjoner, miljøvernere, menneskerettighetsforkjempere, små og mellomstore produsenter, forbrukere, akademikere, kvinnegrupper og kokker. De samlet seg under ett samlende slagord: «Sin maíz, no hay país» (uten mais er det ikke noe land). Oppdraget deres var (og er fortsatt) å bevare Mexicos innfødte maisvarianter samt å avverge lovgivning som ville anvende brutalt rigide intellektuelle opphavsrettslover til avlingsfrøene de er i stand til å dyrke.
I 2013 anla et kollektiv på 53 forskere og 22 borgerrettighetsorganisasjoner og frivillige organisasjoner sak mot GMO-gigantene, og de vant fram. I september samme år utstedte dommer Jaime Eduardo Verdugo et føre-var-påbud om alle ytterligere tillatelser av GM-avlinger, med henvisning til «risikoen for overhengende skade på miljøet». Kort tid etter suspenderte en annen modig dommer, Marroquín Zaleta, tildelingen av lisenser for GMO-feltforsøk som ble søkt av Monsanto, Syngenta, Dow, Pionner-Dupont og Mexicos SEMARNAT (Environment and Natural Resources Ministry).
I forsvaret av sin kjennelse siterte dommeren Zaleta de potensielle risikoene for miljøet som GMO-mais utgjør. Hvis bioteknologiindustrien fikk sin vilje, hevdet han, ville mer enn 7000 år med urfolks maisdyrking i Mexico være truet, med landets 60 varianter av mais direkte truet av krysspollinering fra transgene tråder. Monsantos svar var like raskt som det var brutalt: ikke bare appellerte den og dens lakeier i den meksikanske regjeringen Zaletas kjennelse, den krevde også at han ble fjernet fra benken med den begrunnelse at han allerede hadde sagt sin mening om saken før straffutmålingen.
Nick Corbishley skriver om dette i en artikkel på nettstedet Nakedcapitalism den 22. august.
Han skriver at presidenten i Mexico, Andrés Manuel López Obrador (aka AMLO) er den første meksikanske presidenten på lenge som har prioritert Mexicos matsuverenitet. «Vi kjøper over 14 millioner tonn mais. Dette er en selvmotsigelse, et avvik. Mais kommer opprinnelig fra Mexico og det viser seg nå at Mexico er en av de største importørene av mais i verden. Dette kan ikke fortsette.»
Torsdag den 17. august kunngjorde den amerikanske regjeringen at de formelt ber om et tvisteløsningspanel i sin pågående konfrontasjon med Mexico om handelen med genmodifisert mais.
Dersom Mexico vinner fram med dette vil det få konsekvenser for USAs maiseksport.
En annen stor importør av mais fra USA er Kina, de prøver også å avvenne seg fra amerikansk mais, dels ved å kjøpe fra andre store leverandører, som Brasil og Argentina, men også ved å utvide sin egen dyrking av gul mais.
Et annet land er Colombia som i disse dagen reforhandler sin frihandelsavtale med USA, et av de viktigste områdene de skal forhandle om er landbruksvarer, og da mais. Billig genmodifisert mais fra Amerikanske bønder som mottar subsidier gjør det nesten umulig for colombianske bønder å konkurrere.
Den endelige kjennelsen fra tvistepanelet vil ikke bli kjent før i mars eller april neste år.
Mexicos regjering er overbevist om at den kan vinne fram i denne saken.
Zelenskyj – avblås kampene nå
Av leserinnlegg - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/zelenskyj-avblas-kampene-na/
Av Håkon Lutdal, tidligere oberst og administrerende direktør.
Krigen i Ukraina må stoppes før katastrofen blir total. Situasjonen er at Putin nå mer eller mindre ser det hele som en forsvarskrig, for å beholde de erobrende områdene, mens Ukraina driver angrepskrig for å gjenerobre disse områdene. For oss med omfattende militær opplæring er det er ingen tvil om hva som er enklest. Ukrainas angrep har hittil gått svært dårlig, og med store tap, opptil tusen soldater hver dag.
Etter åtte år med moderat krig, gjorde president Putin for ett og et halvt år siden det utilgivelige å gå til storkrig mot Ukraina. President Zelenskyj gjorde det utilgivelige å ikke innlede forhandlinger, og med det lot sitt land bli totalt ødelagt, og hundretusener drept.
NATO, påskyndet av USA, har gjort alt feil før og under krigen, og har et stort ansvar for katastrofens omfang.
Brasils president Lula da Silva, som sammen med andre land har tilbudt seg å spille en rolle i fredsforhandlingene er krystallklar: «USA og de europeiske allierte kunne ha forhindret krigen hvis de bare hadde erklært at Ukraina ikke kom til å bli medlem av NATO».
Ordet provokasjon er allerede et nøkkelord i ekspertenes diskusjon. De USA-initierte NATO – utvidelsene siden 1990 provoserte også russiske ledere og ble sterkt frarådet av eksperter på internasjonal politikk. Flere av dem hevder at NATO burde forstått følgene av sine handlinger bedre. Da som nå.
Jeffrey Sachs, som har vært rådgiver for tre av FNs generalsekretærer, skriver dette i en stor artikkel i «The Economist» for noen måneder siden: «Det vil være klokt med fredssamtaler allerede nå. Hverken Russland eller Ukraina vil med sannsynlighet klare å avslutte krigen gjennom klar seier. Utfordringen derfor er å skissere veien frem til mulig fredsavtale». Dette gjelder i enda større grad nå.
Han påpeker i sin artikkel at begge lands sikkerhetsinteresser må tas i betraktning i en fredsavtale, og at dette bør inkludere et løfte fra NATO om ikke å ekspandere østover. Han skriver videre; «Nøkkelen til suksess ligger i å inkludere nøytrale land som sammen med FN kan bidra til å håndheve en fredsavtale». Flere land er villig til dette.
Men alt går feil vei. USA og NATO ønsker bare en ting, mer krig, og leverer nå et stort antall F-16-fly til Ukraina. Hva det fremtvinger av mottiltak kan man bare tenke seg. Ymt om mulig fredsavtale blir bare meid ned.
Den fremste Russlandsforsker ved NUPI Jakup Godzimirski tror heller ikke at den ene part vil gå klart seirende ut av krigen. Han skriver: «Det kan bli en frossen konflikt som er fastlåst over flere år. Da må man prøve å appellere til viljen for å få slutt på dette blodbadet».
Zelenskyj er en helt i manges øyne, en katastrofe i andres. Han turer på og lukker øynene for at ufattelige 200.000 av landets soldater er drept eller dødelig skadet, at titusenvis av sivile er drept, at ti millioner har forlatt landet, en tredel til Russland, samt at fem millioner mennesker er internt fordrevet. Store deler av landets infrastruktur er lagt i ruiner og deler av landet er teppelagt med miner.
Som kjent, verden vil bedras, og den veltalende skuespilleren oppnår at alle vestlige land danser etter hans pipe, og at han blir hyllet i de fleste verdenshjørner. Han farter rundt, holder taler i nasjonalforsamlinger, og blander elegant takk og skryt inn med nye våpen- og pengeønsker. Og han inviterer statslederne til Ukraina, roser dem opp i skyene, og fremmer sine krav. Statsminister Støre var som gjest nylig utsatt for denne behandlingen. Norge var visst det viktigste støtteland av alle, milliardene rullet, og jagerfly og luftvernraketter fulgte med på kjøpet! Alt uten de minste krav om noe som helst.
Russland, som i stadig større grad prøver å rettferdiggjøre krigen, vil aldri si stopp. Å tro at landet vil gå tom for ressurser er ren ønsketenkning. Når krigen, som nå, også i noen grad går inn på russisk territorium og det pøses på med stridsvogner og fly blir krigen mer og mer en krig mellom Russland og USA / NATO. Det vil neppe alle land i verden sitte rolig å se på. Det aller verste scenariet truer derfor i det fjerne.
Det er bare en måte å få en snarlig stopp på krigen på, at Ukraina avblåser kampene og ber om fredsforhandlinger. Dette er i dag utenkelig for den ærekjære presidenten, som stortrives i sin rolle som verdensstjerne. Det betinger at noen støtteland hvisker Zelenskyj noen alvorsord i øret. Og stiller klare krav om fredsfremsøt.
Fredsforhandlingene blir en vanskelig prosess, der nøytrale land bør bidra. Mange forhold vil spille inn, blant annet det faktum at de som er blitt igjen i de erobrede områdene hovedsakelig er russervennlige, at 75 % av befolkningen på Krim er russisk, og at andelen med russisk avstamning i selve Ukraina er på nærmere 20 %, (før all utflyttingen). Diskusjonen om NATO-medlemskap vil naturlig bli en del av det hele. (Selv om Stoltenberg i sin ubetenksomhet forespeilet landet medlemskap for over to år siden).
Norge, som et lite og USA-vennlig land kniper nebb, og er dessuten hemmet av at NATOs generalsekretær er norsk. Som et betydelig grenseland er det viktig å komme tilbake til normale tilstander, og ikke som nå bli betraktet som et av de mest fiendtlige. Hva med å begynne å tenke selv, og ikke bare bli med i dragsuget?
Det er nå på høy tid at NATO endrer sin strategi, og stopper sin krig via stedfortreder. Alle fremtidige støtteordninger bør kombineres med krav til sin krigsleder om fredstiltak. Ideelle prinsipper må vike, det er kun fred som gjelder. FN og verdens mulige klokskap får deretter bidra til en løsning begge parter kan leve med.
I mellomtiden retter vi andre en stille bønn til president Zelenskyj, stopp blodbadet, avblås alle kamphandlinger nå.
Håkon Lutdal var yrkesoffiser med utdanning på alle Hærens skoler og ved Staff College i Camberley. Han avsluttet sin yrkesmiltære karriere som oberst. Han har også vært administrerende direktør for Statens kantiner og landslagssjef i Norges friidrettsforbund.
Psykoselotteriet
Av skribent - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/psykoselotteriet/
Behandlingstilbudet til personer som opplever psykoselidelse for første gang, varierer så mye at det bærer preg av lotteri.
Jan Olav Johannessen
Elizabeth Ann Barrett
Wenche ten Velden Hegelstad
Inge Joa
Kine Joakimsen
Marit Marvik
Kristin Lie Romm
Erlend Mork
I en kartlegging av hvordan helseforetakene følger opp de nasjonale retningslinjene for psykoselidelser, fant vi store mangler i tilbudet til personer som opplever en psykoselidelse for første gang. Kvaliteten på tilbudet avhenger av hvor du bor i Norge. Behandlingstilbudet bærer preg av lotteri.
Debuterer i ung alder
Psykoselidelsene er samfunnsøkonomisk kostbare fordi lidelsene ofte debuterer i ung alder, kan vare lenge og innebærer langvarig funksjonstap. Syttifem prosent av all diagnostisert psykisk lidelse debuterer før fylte 25 år (Kessler et al., 2007). Mange unge mennesker forteller at det startet med at «det er noe som ikke er som det skal være» i 14–15-årsalderen. Vi har i Norge fram til 2021 utviklet omfattende evidensbaserte nasjonale retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av forskjellige psykiske lidelser, inkludert psykoselidelser (Helsedirektoratet, 2013).
Men de nasjonale retningslinjene for psykosebehandling og pasientforløp følges ikke opp, hverken av det enkelte helseforetak, de regionale helseforetakene eller Helsedirektorat / Helse- og omsorgsdepartementet. For lite systematisk oppmerksomhet har vært rettet både mot tidlig intervensjon (tidlig oppdagelse og behandling av psykose) og implementering av anbefalingene i retningslinjene. En nylig norsk studie fant at kunnskapsbasert psykoedukativt familiesamarbeid som er anbefalt i retningslinjene, i liten grad er gjennomført i Norge.
Det er ikke en oppgave som kan legges til små distriktspsykiatriske sentre
Kun 4 % av undersøkte pasienter med psykoselidelse hadde fått dette tilbudet (Hestmark et al., 2021). Det gjelder også anbefalingene om den somatiske helsen, adekvat medikamentell behandling, musikkterapi og kognitiv trening. Det er viktig å minne om at psykoselidelser er forbundet med cirka 20 år redusert forventet levealder.
Internasjonalt er det utviklet retningslinjer for psykosebehandling og tidlig intervensjon ved psykose og i tillegg gode verktøy for evaluering av disse tjenestene: såkalte troskapsmål. Slike verktøy er i liten/ingen grad tatt i bruk i Norge. I dag er det heller ingen som etterspør hvilke behandlingsresultater vi faktisk oppnår. Vi savner et blikk på resultater.
Status for tidlig intervensjon
De virksomme elementene i et tjenestetilbud for tidlig intervensjon ved psykose er følgende:
Lavterskeltilbud
Tidlig intervensjonsteam (TIPS-team)
Telefon for selvhenvisning («TIPS-telefon»)
Omgående vurdering og behandling
Informasjon om behandlingstilbudet og tidlige tegn på psykose både til hele befolkningen og utvalgte befolkningssegment som ungdom, foreldre og ansatte i skole, helse- og omsorgstjenesten i kommunene
Flere internasjonale studier viser at samfunnet kan spare betydelige beløp på å etablere tilbud om tidlig oppdagelse og behandling ved psykoselidelser, og ved at tjenestene etterlever anbefalinger i retningslinjene (Knapp & Wong, 2020). For å få oversikt over status for tidlig intervensjon ved psykose (TIPS) i Norge har kompetansemiljøene TIPS Sør-Øst og TIPS Stavanger gjennomført en spørreundersøkelse i perioden mars 2021 til november 2022 blant alle 21 helseforetak i Norge. Vi stilte spørsmål for å kartlegge i hvor stor grad helseforetakene hadde tatt i bruk tidlige intervensjonstjenester som vi vet virker.
Totalt 60 % av helseforetakene rapporterte at de hadde TIPS-team i hele eller deler av sitt opptaksområde. Førti prosent hadde TIPS-telefon med mulighet for selvhenvisning, der helsepersonell informerer om psykose og sikrer rask videre oppfølging. Under halvparten av foretakene (40 %) rapporterte å ha et eget tilbud for personer med FEP med både døgnpost og poliklinisk behandling. 25 % rapporterte å ha enten et FEP døgntilbud eller et eget poliklinisk tilbud. De øvrige helseforetakene oppga at tilbudet til personer med FEP inngikk i det øvrige behandlingstilbudet til personer med psykose.
Bare 35 % rapporterte at de hadde et oppdagerteam som systematisk informerte om tilbudet og tidlige tegn på psykose til befolkningen og utvalgte befolkningssegmenter. Innhold og omfang varierte mellom foretakene, men tiltakene bestod som regel av informasjonskampanjer, stands eller lignende tiltak rettet mot ungdom i videregående skole og ansatte i skole, helse- og/eller omsorgstjenesten i kommunene. Kun 3 av 21 helseforetak hadde finansierte befolkningsrettede tiltak og folkeopplysningskampanjer etter modell fra TIPS-studien.
Hvordan bør tilbudet organiseres?
Behandling av psykoselidelser er en komplisert oppgave som krever spesialkompetanse og mengdetrening på linje med kompliserte behandlinger i somatisk medisin (Addington et al., 2012). Det er ikke en oppgave som kan legges til små distriktspsykiatriske sentre som kanskje bare møter personer med første episode psykose én–to ganger årlig.
Forebyggingsaspektet må få stor plass
Dette er oppgaver som må ivaretas på helseforetaksnivå. Nedenfor viser vi et eksempel på hvordan tilbudet kan organiseres for å dekke pasientgruppens behov; dette trenger vi av sengeplasser og andre tjenester for en befolkning på cirka 400 000 innbyggere (modell Helse Stavanger HF):
TIPS-team for ivaretakelse av tidlig oppdagelse og behandling, samt forebygging i lokalsamfunnet
Akutt døgnpost for første episode psykose, med behandlingsansvar ved reinnleggelse inntil 3 år
Spesialisert poliklinikk for unge med psykose og psykosenære tilstander, med kapasitet til psykososial behandlingstilnærming avhengig av den enkelte pasients individuelle behov
Heldøgns behandlingstilbud for dem som krever litt lengre innleggelser, på lavere nivå enn sykehus, for opphold inntil 1,5 år
Langtidsoppfølgning for de få som krever institusjonsbasert hjelp i over 1,5 år, opptil 3–5 år
Kommunale bo- og støttetiltak basert på individuelle behov
Psykiske lidelser utvikles i stadier (Johannessen & Joa, 2021). Unge mennesker har vanskelig for å sette ord på og forstå de følelsene de opplever. Fremtidens psykiske helsevern må i langt større grad ha nasjonale informasjons-, opplysnings-, opplærings- og antistigmastrategier innrettet mot særlige målgrupper som unge, skoleelever og spesielle risikogrupper. Forebyggingsaspektet må få stor plass, i form av systematiske tidlig intervensjonsstrategier innrettet mot ikke bare psykosesymptomer, men også mot andre symptomer vi ser i forkant av alvorlig psykisk lidelse, helt ned i barne- og ungdomspsykiatrien. For å oppnå tidlig intervensjon må tjenesten ha en lav terskel og være lett tilgjengelig. Helst på steder der ungdom ferdes, i et ikke-stigmatiserende miljø, som for eksempel et kjøpesenter. Det kunstige skillet mellom barne-/ungdoms- og voksenpsykiatri ved fylte 18 år må fjernes eller omdefineres. Tiden er for lengst overmoden til å la tilbudet for ungdom og unge voksne samordnes, for eksempel med tilbud fra 0–12 år og 13–25 år.
I Australia, Danmark, Canada og Irland har helsemyndighetene satt tidlig intervensjon og lavterskeltilbud i system, blant annet ved «Headspace»-sentrene. Dette er sentre som tilbyr tjenester som pedagogisk rådgivning, juridisk rådgivning, arbeidskontor, fastlege og spesialisttjenester i lokalsamfunnet. Brukerorganisasjonen Mental Helse utvikler et liknende tilbud i samarbeid med noen norske kommuner.
Vår kartlegging viser at det er stor variasjon i tilgangen på adekvat tidlig intervensjon i Norge. De fleste i landet har ikke tilgang på fullverdige tidlig intervensjonstjenester. Kunnskapsbaserte tiltak for å rette opp i skjevhetene finnes. Har vi råd til å la være å ta dem i bruk?
Merknad: Ingen oppgitte interessekonflikter.
Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 60, nummer 8, 2023, side 508-511.
Østen er fortsatt rød
Av Bertil Carlman - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/osten-er-fortsatt-rod/
Bokanmeldelse.
Hvilke assosiasjoner får du når du kjøper en bok som heter «Østen er fortsatt rød»? For meg er en av dem musikalsk 【純音版】東方紅 THE EAST IS RED [1964]. Men hvorfor inkluderer bokforfatter Carlos Martinez ordet fortsatt i bokens tittel? I den første boklanseringen The East is Still Red – Chinese Socialism in the 21st Century, forklarer han det. Han sier blant annet: «Jeg ønsket å skrive en bok som går gjennom og forklarer alt Kina har oppnådd i dag» som motsier alle anklagene som landet og spesielt Kinas kommunistparti har blitt utsatt for, folkemord, slutt på religionsfrihet, hjernevasking, nykolonialisme, tyveri av teknologi osv. «Jeg ville skrive en bok om Kinas sosialistiske suksesser.» – «Den andre grunnen er at det er en stor misforståelse om Kinas sosialistiske utvikling. For meg er Kina et sosialistisk land, ledet av et kommunistparti. Og det er veldig misforstått, selv på venstresiden.»
Det er sikkert mange av oss som lever med denne misforståelsen. 14. desember i fjor skrev for exempel Rolf Galgerud: «Og det melder seg et stort spørsmål når jeg leser at ‘kun’ 7 av 25 i kommunistpartiets politbyrå har backgrunn i rikdom. Er det normalt for multimillionærer søker medlemskap og gjør politiska karriere i et kommunistparti? Jeg tror det forteller mer om partiet enn om millionærene. Og hva forteller dette om Kinas vei til det klasseløse samfunn?» En av mine venner skrev i en e-post til meg for et par måneder siden: «Men produktionsmedlen i Kina är främst privat ägda och mervärde skapas via utsugning (Marx). Kapitalistklassen verkar stark, och i Kina finns många, och alltfler miljardärer. Varifrån kommer deras pengar? Kapitalism under större statlig kontroll än vanligt tycker jag utan att ha läst den i artikeln rekommenderade boken ’Sosialisme med kinesiske kjennetegn’»
Tiden mellom 1949, da Folkerepublikken ble proklamert av Mao Zedong, og omtrent 2012, da Xi Jinping ble president i Folkerepublikken, er omtrent 60 år. I løpet av denne tiden har utrolig mye skjedd. Folkekommuner ble introdusert og demontert, Det store spranget fremover, Tolinjekampen som ble til Kulturrevolusjonen, som igjen endte etter Maos død i 1976, og politikken med ‘Reform og åpning’ som ble startet under ledelse av Deng Xiaoping i 1978. Fremfor alt er det nok denne nye politiske linja vi på den såkalte venstresiden har hatt vanskelig for å studere og forstå.
I begynnelsen av Carlos Martinez (CM) bok, er det et bilde av Beijing Daxing International Airport.
Og selvfølgelig er det først og fremst den utrolig raske materielle utviklingen som imponerer de som kan sammenligne hvordan livet i Kina var i 1949, med hvordan det er i dag.
CM siterer Xi Jinping i bokens innledning: «Sosialisme med kinesiske overtoner er sosialisme. Det er ikke en ny type ‘isme’. Sosialismens grunnleggende, vitenskapelige prinsipper kan ikke forlates; Bare hvis de blir forlatt, vil vårt system ikke lenger være sosialistisk. Først til slutt påpeker vårt parti at sosialisme med kinesiske overtoner følger de grunnleggende prinsippene for vitenskapelig sosialisme, og er gjennomsyret av karakteristiske kinesiske trekk avledet fra de [forskjellige] forholdene i tiden. Slik er grunntonen i hele CM-boken. I innledningen skriver han også at det fremfor alt er «reform og åpning»-politikken som har stimulert vitenskapelig og teknologisk fremgang. Han vil også slå fast at Kina er en arbeiderstat. Det er nok viktig å slå fast, for mange, selv såkalte venstreorienterte, mener at et sosialistisk land per definisjon ikke kan ha markedsøkonomi.
Det første kapittelet heter «No great wall – the continuities of the Chinese Revolution». Den handler ganske kort om den politiske utviklingens forløp med sine fjell og daler, med sine mer eller mindre brå skift som kulturrevolusjonen, fra grunnleggelsen av kommunistpartiet i 1921 til i dag (2023). Det andre kapittelet har tittelen «Neither Washington nor Beijing?» Han skriver: «En nykommer i politikken vil trolig anta at folk på den globale venstresiden støtter Folkerepublikken Kina. Landet styres tross alt av et kommunistparti, som har marxismen som sin ledende ideologi.» Etter å ha gjennomgått den klart synlige velstandsutviklingen i Kina, skriver han så: «Likevel er støtte til Kina på venstresiden i land som Storbritannia og USA et marginalt fenomen. Flertallet av marxistiske grupperinger i disse landene anser ikke Kina for å være et sosialistisk land.» Noen anser til og med Kina som imperialistisk. Som ett av flere eksempler siterer han Ashley Smith som i 2019 i magasinet «Socialist Worker» skrev: «Kina er en stigende imperialiststat i verdenssystemet og utfører utbytting av sin egen befolkning …. og som i økende grad utnytter land i den tredje verden i deres søken etter råvarer og utsalgssteder for deres eksport.» Dette synet er heller ikke uvanlig i Skandinavia, og er delvis underforstått både i sitatet fra Rolf G. og e-posten beskrevet tidligere. Kapittelet fortsetter med å gjennomgå en rekke saker som har blitt fremstilt som eksempler på kinesisk imperialisme. Gjennomgangen er vellykket og minner om andre gjennomganger som for eksempel Vijay Prashad har gjort. CM siterer Deborah Brautigam, som er professor i politisk økonomi ved John Hopkins University i USA. «Kina lånte ut minst 95,5 milliarder dollar mellom 2000 og 2015. Det er en stor gjeld. Likevel var lånene, som var inkludert i vår database, i stor grad nyttige for å finansiere Afrikas store mangel på infrastruktur. På et kontinent der over 600 millioner afrikanere ikke har tilgang til elektrisitet, betalte 40% av lånene for kraftproduksjon og overføring. 30% ble brukt til å modernisere Afrikas stadig dårligere transportruter. Alt i alt er kraftproduksjon og transportveier investeringer som kommer økonomisk vekst til gode. Vi fant også at kinesiske lån generelt hadde lavere rente og lengre nedbetalingstid.» Eksempler sammenlignes også med Verdensbanken og IMF, som i tillegg til å være mer økonomisk ufordelaktige, også stiller politiske krav til låntakerlandet. Dette kapittelet diskuterer også BRI og hva som skjer i Sør-Kinahavet.
Hva kapittel tre handler om fremgår klart av navnet «Will China suffer the same fate as the Soviet Union?» Kapittelet er fullt av sitater og har 65 referanser.
«China´s long war on poverty» er navnet på kapittel fire og handler om noe som kanskje er det vanskeligste for oss i Vesten å forstå: føydale forhold med utbredt fattigdom, massesult og død. Selv i 2014, da fattigdomsbekjempelsesprogrammet skjøt fart, levde fortsatt rundt 100 millioner kinesere under fattigdomsgrensen. I 2021 var det ingen som gjorde det. FNs generalsekretær António Guterres kommenterte det som «den største suksessen i bekjempelsen av fattigdom noensinne i historien». Men kampen mot fattigdom startet allerede i 1949, ja det fortelles om hvordan det skjedde i frigjorte områder flere tiår før frigjøringen. CM skriver «Borgerlig historiografi har en tendens til å betrakte perioden mellom 1949 og 1978 (da ‘Reform og åpning’ startet) som en fiasko målt i økonomiske termer. Ifølge den [borgerlige] beskrivelsen oppdaget det kinesiske folket, på egen bekostning, at felles eierskap og likhet var i strid med menneskets natur. Og likevel var perioden med innledende sosialistisk oppbygging en overveldende suksess, i å forbedre det kinesiske folks velvære, til tross for tilbakeslag, feil, utskeielser og et ugunstig eksternt miljø.» Selvfølgelig har fattigdomsreduksjon og velstandsutvikling alltid vært en viktig del av den kinesiske planøkonomien, som har store elementer av markedsøkonomi(!) (Den høyt utdannede, historisk kunnskapsrike og profesjonelle obersten fra USA, Douglas McGregor, har ved et par anledninger i samtale sagt at Kina ikke kan være et sosialistisk land fordi det er markedsøkonomi i Kina nå.) CM skriver: «Da KKP[Kinas kommunistiske parti] holdt sin 18. nasjonalkongress i 2012, uttalte Xi Jinping målene for to hundreårsmarkeringer: ‘å realisere et moderat velstående samfunn innen hundreårsjubileet for KKP 2021, og forvandle Kina til et velstående, demokratisk, kulturelt avansert og harmonisk moderne sosialistisk land innen hundreårsjubileet for Folkerepublikken Kina i 2049.’» Det første målet er bekreftet av den kinesiske befolkningen, samt mange besøkende, utenlandske studenter, forskere og handelsmenn. Om sistnevnte mål, i 2049, kan man bare si «den som lever vil se.»
Kapittel fem har tittelen «Manufacturing consent for the containment and encirclement of China» Denne omringningen av USA-imperialismen mot Kina fortsetter i dag med økt styrke, og vi ser i skandinaviske massemedier at det er ganske vellykket selv i våre vasallstater.
Når det gjelder kapittel seks «China is building an ecological civilization», kan følgende sies. Vi ser alle, over hele verden, hvordan vi i Vesten, med våre velutviklede, for ikke å si falmende kapitalistiske økonomier, stadig savner alle målene for en økologisk sivilisasjon satt ut med fine ord og store løfter. Vi ser også alle, hvis vi bare gjør en liten innsats, hvordan vi i Vesten fører en imperialistisk politikk som hindrer landene i det globale sør fra engang å kunne produsere noen realistiske økologiske mål. Når det gjelder Kina, tar jeg et bilde fra GT i stedet for å sitere fra CMs bok.
Kapittel syv «Oppose the New Cold War on China» vender tilbake til temaet i kapittel fem. CM påpeker, som mange andre kommentatorer, som Alexander Mercouri, at USA-imperialismens hovedfiende i den siste kalde krigen, Sovjetunionen, først og fremst ble sett på som en ideologisk trussel. Kina fremstilles i dag som en eksistensiell trussel med sin befolkning, sin enorme økonomi og sitt voksende militærapparat. Men fremfor alt er det Kinas suksess med å bygge, sammen med andre land, en ny multipolar verdensorden, som blant annet kommer til uttrykk i BRICS, som USA oppfatter som en trussel. Selvfølgelig siterer CM Wolfowiz-doktrinen. Det er omtalt i mange artikler på steigan.no. Det oppsummerer godt USAs globale posisjon, men synes å være ukjent blant regjeringene i de amerikanske vasallstatene.
CM peker også på en svært viktig forskjell mellom den gamle og den nye kalde krigen. «En avgjørende forskjell mellom den opprinnelige kalde krigen og den nåværende er at det er svært lite sannsynlig at USA vil ‘vinne’ den nye kalde krigen.» – «Utsiktene for de nye kalde krigerne er ikke lovende. Kina er ikke internasjonalt isolert, lider ikke av økonomisk stagnasjon og står ikke overfor en legitimitetskrise. Den kinesiske regjeringen nyter enorm popularitet hjemme, resultatet av en stadig bedre levestandard på alle nivåer i samfunnet. Lønningene stiger, velferden blir bedre. Ifølge en omfattende studie utført av Kennedy Scool of Government ved Harvard universitetet, er 93 prosent av kineserne fornøyd med sin sentrale regjering.»Undersøkelsen ble gjennomført i 2020.
Boken avsluttes med et vedlegg skrevet av Carlos Martinez sammen med Danny Haiphong. Tittelen er «The universalisation of liberal democracy». Skillet mellom borgerlig og sosialistisk demokrati drøftes inngående. Tillegget siterer mange kjente marxister. Et kanskje mindre kjent sitat er følgende. «For at en folkerevolusjon skal overleve, må den kreve statsmakt og bruke den til å (a) bryte kvelertaket som den eiende klassen utøver over samfunnets institusjoner og ressurser, og (b) motstå det reaksjonære motangrepet som helt sikkert vil komme.» (Michael Parenti)
Er det noe som mangler i boken? Selv om man, som Carlos Martinez, er en hengiven beundrer av hvordan Kina nå utvikler seg, og med rette kan si at Kina er i hjertet av byggingen av en ny multipolar verdensorden, bør det i det minste være noen få spørsmål som man ønsker svar på. To slike spørsmål kommer her. 1. Da ‘covid-pandemien’ kom til Sverige, påpekte statsepidemiolog Anders Tegnell at det ikke finnes vitenskapelige bevis for at luftbårne virus stoppes av generell bruk av munnbind. Hvorfor var tvangen til å bruke ansiktsmaske så streng i Kina? Det CM skriver om ‘covid-pandemien’ i Kina er bare suksess, ingen problemer. Var ikke Kina klar over den alvorlige negative innvirkningen munnbind hadde på barns språklige og sosiale utvikling? 2. Kina og Russland har lykkes med å løse sine grensekonflikter. Hvis man i likhet med Kina ønsker å samarbeide med flere land for å skape en ny og mer rettferdig verdensorden, må det være svært viktig å ha løst slike konflikter i det arbeidet. Grensekonflikten mellom India og Kina er fortsatt uløst, hvorfor? På samme måte må man spørre hvorfor Kina, som er en verdensmakt med sosialisme som sin herskende ideologi, ennå ikke ser ut til å seriøst ønske å ta opp grenseproblemene i Sør-Kinahavet. Timur Fomenko har to tankevekkende artikler på dette emnet. Why China must restrain itself from enforcing its South China Sea claim er det ene, og China risks losing a crucial Asian comrade er det andre.
Professor Radhika Desai anmelder boken: «Hvis du vil forstå det dypeste jordskjelvet som har rystet vår verden, les denne boken.»
WHO: Steriliseringsvaksiner og eugenikk
Av enigma - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/who-steriliseringsvaksiner-og-eugenikk/
Av enigma, leserinnlegg.
Verdens helseorganisasjon; det samme organet som nå får myndighet til å iverksette tvungne helsetiltak globalt, har etterhvert opparbeidet seg et nokså frynsete renommé. Likevel er historiene om blødningsforstyrrelser og ovariesvikt hos unge kvinner etter covid-vaksinering kun toppen av et diabolsk isfjell når det kommer til tematikk som befolkningskontroll og sosioøkonomisk eugenikk.
Land i den tredje verden har i en årrekke stiftet bekjentskap med vestlig medisinsk bistandsimperialisme under beltestedet. Kamuflert som velmenende hjelpetiltak ovenfor sårbare befolkningsgrupper, har vestlige hjelpeorganisasjoner i regi av blant annet WHO medvirket til å spre steriliseringsvaksiner blant fattige preget av analfabetisme.
Bak dokumentaren «Infertility – A diabolic agenda» står organisasjonen «Children’s Health Defence» med tungvektere som Andrew Wakefield og Robert F Kennedy i spissen. Filmen gir innblikk i hvordan WHO i en årrekke har stått bak steriliseringskampanjer av intetanende afrikanske kvinner med tetanusvaksiner tilsatt svangerskapshormonet HCG.
«Filmen avslører et befolkningskontrolleksperiment fra Verdens helseorganisasjon (WHO) utført under dekke av et vaksinasjonsprogram, som resulterte i sterilisering av kvinner i Afrika uten deres viten eller samtykke.«
Vaksinene virker ved å skape antistoffer mot HCG, altså hormonet som i en naturlig sammenheng har til hensikt å hindre kroppen fra å avstøte et foster som et fremmedlegme. Når HCG ikke er til stede avstøtes fosteret og svangerskapet ender med tidlig spontanabort. Gjennom laboratorieanalyser i de aktuelle landene har man funnet både fritt HCG og tetanustoksinbundet HCG i undersøkte vaksiner. Historisk sett ble de første infertilitets-/prevensjonsvaksinene forsket frem på 70 tallet i samtidighet med avviklingen av kirurgisk tvangssterilisering.
«I 1993 annonserte WHO en «prevensjonsvaksine» for «familieplanlegging». Publisert forskning viser at WHO-forskere i 1976 hadde konjugert tetanustoksoid (TT) med humant choriongonadotropin (hCG) for å produsere en «prevensjons»-vaksine. Konjugering av TT med hCG fører til at graviditetshormoner blir angrepet av immunsystemet. Forventede resultater er aborter hos kvinner som allerede er gravide og/eller infertilitet hos mottakere som ennå ikke er impregnert.»
https://historienet.no/vitenskap/medisin/tvangssterilisering-skulle-utrydde-dumme-barn
Man kjenner til lignende forhold – blant annet fra Filippinene, også her ble kvinnene sterilisert uten samtykke og kjennskap til konsekvensene av vaksinen:
«En tidligere tjenestemann i den filippinske regjeringens organisasjon for befolkningskontroll har gitt ut en offisiell medisinsk rapport som bekrefter at filippinske kvinner ble injisert med steriliseringsmidler uten deres viten eller samtykke.«
Spørsmålene omkring dagens unge covidvaksinerte kvinner og deres fertilitet på sikt har man fortsatt ikke grunnlag for å besvare i et større perspektiv. Likevel vil det være naturlig å begrense den fremtidige tilliten man eventuelt måtte ha ovenfor WHO tatt de historiske aspektene i betraktning – spesielt blir dette aktuelt i et politisk klima hvor det ivres etter en absolutt form for juridisk underkastelse hva angår dette organets framtidige «pandemitiltak».
https://www.fhi.no/nyheter/2022/menstruasjonsforstyrrelser-12-15-ar
Se filmen:
Det geopolitiske utsynet utover den nylige Belle Époque
Av skribent - 27. august 2023
https://steigan.no/2023/08/det-geopolitiske-utsynet-utover-den-nylige-belle-epoque/
Hva vil etterfølge de destruktive sjokkene fra «The Deplorables», pandemien og krigen i Europa?
Essay
Av Dennis Riches og Johan Eddebo
«Tre hundre mil bortenfor enden av telegrafkabler og postbåtlinjer visner og dør de utslitte utilitaristiske løgnene til vår sivilisasjon, for å bli erstattet av rene fantasiøvelser, som har nytteløsheten, ofte sjarmen og noen ganger den dypt skjulte sannheten, av kunstverk.»
Joseph Conrad, Lord Jim, kapittel 29.
«Vi må slepe vår personlighets kjede og kule til slutten. Dette er prisen man betaler for tankens infernalske og guddommelige privilegium; så i dette livet er det bare de utvalgte som er straffedømte – en strålende gjeng som forstår og stønner, men som tråkker jorden rundt blant en mengde fantomer med maniske gester og idiotiske grimaser. Hvem vil du helst være: idiot eller domfelt?»
Joseph Conrad, rundt 1900, sitert i Zdzisław Najder, Joseph Conrad: A Life (Camden House, 2007).
Belle-époquisme: Dette er ikke et ord, men vi foreslår at det burde være det. Belle Époque refererer til perioden i Europa mellom 1871 og 1914 da det var en kombinasjon av kunstnerisk oppblomstring, økonomisk ekspansjon, varig fred og rask teknologisk endring (elektrisitet, fotografi, film, telefonen, bilen, havkryssere, fly, gummidekk, anestesi, aseptisk teknikk, sanitæranlegg, rørleggerarbeid). Komforten og underholdningen som et voksende borgerskap nøt, ga en illusjon om at Europas historie med krig, hungersnød og plager ble løst og at menneskeheten var inne i en tid med sann fremgang. Radikal revolusjon og kontrarevolusjon hadde endelig satt seg inn i det moderate idealet om liberalt flerpartidemokrati. Begrepet belle-époquisme som vi foreslår her refererer til denne prosessen med å være bevisst på å leve i en vakker epoke, men også til den traumatiske desillusjonen og forvirringen som kommer når en krise rammer og elendigheten begynner å berøre de tidligere upåvirkede. For det første er det manglende evne til å fatte muligheten for at dette gyldne riket på sin bane mot utopi noen gang kan vakle det minste, etterfulgt av den påfølgende kollektive derealiseringen og stadig mer desperate former for eskapisme når sprekkene endelig dukker opp.
Ikke desto mindre kan denne prosessen ikke skilles fra dens mediatiske innramming og reproduksjon. Belle-époquisme må derfor anses å referere til både den ideologiske reproduksjonen og utnyttelsen av fenomenets kulturelle kjennetegn så vel som den faktiske psykologien ved å leve i perioden og reagere på dens bortgang.
Belle Époque har en spesiell plass i den moderne fantasien, kanskje fordi en ny Belle Époque fant sted i Vest-Europa og Nord-Amerika nøyaktig et århundre senere i perioden 1970-2014, en epoke også preget av tro på nye teknologier og en antatt «slutt på historien». Dette var sannsynligvis mest markert på slutten av 1980- og 1990-tallet da triumferende vestlig kapitalisme plausibelt kunne erklære seier over «det onde imperiet», og potensialet for ytterligere økonomisk vekst var fortsatt betydelig. Betydelig nok er også midten av 2010-tallet preget av fremveksten av en sterk kulturell strøm av nostalgi, spesielt i forbindelse med den nevnte perioden.
Café Nope in Yoyogi
Men det er også en klar tilknytning til den tidligere iterasjonen av vår nylige «vakre æra», sannsynligvis gjennom lignende psykologiske mekanismer.
Det er en lang liste over nyere historiske, fiktive og biografiske filmer satt i den originale Belle Époque (overlappende med den edvardianske epoken i Storbritannia, 1901-1914), eller filmatiseringer av romanene skrevet av emnene til disse biopikkene: Colette, Toulouse-Lautrec, Oscar Wilde, Sarah Bernhardt, Joseph Conrad, Anatole France, Leo Tolstoy, Fyodore Dostoevsky, Anton Chekov, Sigmund Freud, Carl Jung, Nikola Tesla, Coco Chanel, Marcel Proust, en rekke filmer om livet til malere (Van Gogh, Cézanne, Renoir, Gaugin), Moulin Rouge, The Greatest Showman (basert løst på P.T. Barnum), Titanic, La Vie en Rose (om Edith Piaf), Gigi, Cheri (fiksjon satt i Belle Époque), 1900, en rekke filmer om Dreyfus-affæren, og en HBO-dramaserie med tittelen The Gilded Age (den amerikanske betegnelsen for Belle Époque laget av Mark Twain). The Age of Innocence var en annen film (og roman) med en tittel av interesse fordi uskyld kan være en nøkkel til å forstå den moderne fascinasjonen med denne epoken. Til tross for tragediene og samfunnskritikken som er skildret i disse historiene, fant de sted i en tid med optimisme, en lang fred der ingen kunne forestille seg hva som ennå skulle skje i skyttergravene under Den store krigen eller senere i Auschwitz og Hiroshima. Vi har en viss mengde misunnelse for denne uskylden, så lenge vi ikke ser for oss å jobbe i den som fattige tjenere.
Det er nostalgi etter en tid da verden ga mening, da de grunnleggende veiledende fortellingene om fremskritt og en kollektiv sivilisasjonsskjebne ikke bare var plausible, men tilsynelatende også belønnet med nye og uventede frukter for hvert år som gikk.
Denne listen over filmer kan være mye lengre, og den reiser andre spørsmål om hvorfor denne epoken er et så innbringende tema for filmindustrien. Det er relativt færre filmer om perioden rett før Belle Époque – for eksempel da den amerikanske borgerkrigen fant sted og Europa var i konstant omveltning da monarkier døde en langsom død og proletarisk revolusjon raste Tyskland og Frankrike (Les Misérables er et unntak). Det var mye drama i den epoken også, men det ser ikke ut til at vi ønsker å dra dit. Historiene til Belle Époque er kjent for å være historier for og om borgerskapet. Tilskuerne har kanskje ikke samme sosiale rangering eller sjeldne skjønnhet og talenter som hovedpersonene, men de er nærme nok til å finne historiene inspirerende og ambisiøse. Klassekamp, internasjonale spenninger og kolonialismens redsler er der, men de danner bakgrunnen for historier som først og fremst er biografier sentrert rundt kunst, litteratur, berømmelse, kjærlighet, ekteskap og familie. Dette er også fabelaktige historier i øynene til en samtidskultur som er opptatt av identitetspolitikk fordi Belle Époque var første gang intellektuelle og forfattere begynte å skrive om seksualitet og kjønnsroller. Colette og Oscar Wilde får velfortjent oppmerksomhet som pionerer som brøt sosiale tabuer, men det er talende at Hollywood aldri har laget en biografisk film om Vladimir Lenin – som ikke er å si at vi er ivrige etter å se hvordan den ville fremstilt hans livshistorie.
Skuespillets opptatthet av denne typen epoker avslører noen sentrale kjennetegn ved moderne integrasjonspropagandafortellinger generelt. Integreringspropaganda tjener til å forsterke vår identifikasjon med den sosiale orden og styrke våre roller i den, så den spiller på grunnleggende temaer i de dominerende metafortellingene til et samfunn (Ellul 1962).
Belle-époquisme som mediefenomen (forskjellig fra de kulturelle egenskapene til en slik æra) anses best som en viss underkategori av arven vår av triumfalistiske og progressivistiske fortellinger generelt, som de eksemplifisert av USAs president Johnsons Great Society (under krig mot Vietnam), det svenske etterkrigstidens Folkhemmet, eller Jackson-tidens Manifest Destiny (under folkemordet på urfolk).
(Wikipedia) American Progress (1872) av John Gast er en allegorisk representasjon av moderniseringen av det nye vesten. Columbia, en personifisering av USA, vises som leder av sivilisasjonen vestover med de amerikanske nybyggerne. Hun vises som lysbringer fra øst til vest, snor telegraftråd, holder en bok og fremhever ulike stadier av økonomisk aktivitet og utviklende transportformer.
På venstre side er urfolksamerikanere fordrevet fra hjemlandet.
Narrativ av Belle-époquisme-typen skiller seg fra disse mer generelle eksemplene på vestlig triumfalisme ved at den reagerer på en destabilisering av det mer generelle ideologiske rammeverket. Den tjener til å bekrefte den tilsynelatende håpefulle banen i roten til vårt samfunns selvforståelse i en situasjon der dets ideologiske stabilitet er truet. Det betydelige skjæret av nostalgi i den nylige iterasjonen av denne romantiske overnasjonalismen er en viktig indikator på at verdier oppfattes som truet.
Nøyaktig det samme fenomenet var til stede i nazistisk ideologi som påkalte tapet av en tidligere arisk perfeksjon for å etablere en ambisjonell skisse av fremtiden, og forbindelsene til den nylige gjenopplivingen av «tradisjonalisme» i Vesten er mange.
På en eller annen måte er vold like under overflaten av dette settet med historier, og reflekterer tilsynelatende vår vakre fortid.
Og følgelig var tragedien med den originale Belle Époque at den lange freden inneholdt mange ulmende konflikter og forbitrelse som førte til katastrofen i 1914, men få hadde ønsket å ta hensyn til dem. Mye av rikdommen i Europa ble generert av koloniseringen av Afrika som formelt ble etablert på Berlinkonferansen i 1884. Påskuddet var, nå som Europa hadde avskaffet slaveriet, at Europa var forpliktet til å avskaffe arabisk-muslimsk slaveri i Afrika og bringe sivilisasjon og fri og rettferdig handel til afrikanere.
Tegn på problemer var tydelige for alle som tok hensyn til innsatsen de europeiske maktene gjorde for å unngå diplomatisk isolasjon. Disse var stort sett for usmakelige til bry velgerne med. Det franske militære, diplomatiske og sikkerhetsetablissementet hadde en agenda de ønsket å følge utenfor de demokratiske institusjonenes øyne. De var fortsatt harme over tapet til Tyskland i 1871 og gjennomførte dermed sin egen «kalde krig»-planlegging for fremtidig konflikt med Tyskland. Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia var alle på utkikk etter måter å unngå diplomatisk isolasjon på og å også oppheve de osmanske og østerriksk-ungarske imperiene for å få tilgang til olje i Midtøsten – det nye gullet i det 20. århundre.
Russland var den utstøtte som ingen ønsket å inngå en allianse med fordi det fortsatt var et autokrati som var for brutalt for de raffinerte følelsene til «europeisk demokrati», men det var for stort til å bli ignorert. Frankrike hadde anstrengt forholdet til Russland i flere tiår på grunn av Napoleon I og senere på 1860-tallet med Napoleon III etter at Frankrike, Det osmanske riket og Storbritannia hadde beseiret Russland i Krim-krigen. (Legg merke til ekkoet av alt dette i Europa i 2023.) Ikke desto mindre, for å motarbeide Tyskland, gjorde Frankrike store anstrengelser på 1890-tallet for å fornye økonomiske og diplomatiske bånd med Russland. Frankrike engasjerte seg også i det berømte hemmelige diplomatiet med Storbritannia, som satte scenen for den store krigen 1914-18 (ingen kalte det første verdenskrig før andre verdenskrig).
Nå som da spiller Russland (og i økende grad Kina) rollen som folien i historien om vestlig overherredømme og truede utopiske bane. Det blir fremstilt som en betydelig trussel mot «demokrati» og vestlige verdier. Russland er malt som en betydelig trussel mot overgangen til fornybar energi, en hindring for LHBTQ+-rettigheter, og regnes til og med som en betydelig kilde til en spredning av rasisme, anti-islamistiske følelser og antisemittisme i vestlige samfunn. Lignende kilder til konflikt knyttet til verdier og etnisitet var til stede i oppkjøringen til første verdenskrig.
Feillinjene i denne perioden ble tydelige under Dreyfus-affæren i Frankrike, en mindre spionasjeskandale som vokste til en stor politisk skandale, som varte i tolv år fra 1894 til 1906. Den jødiske offiseren Alfred Dreyfus ble feilaktig anklaget for å ha solgt hemmeligheter om fransk artilleri til Tyskland. Etter hans første forhastede rettssak ble det klart at militærrettssaken hadde tiltalt feil mann, men de ansvarlige for påtalemyndigheten kunne ikke innrømme feilen. Skandalen og tildekkingen avdekket rasemessige, religiøse og politiske skillelinjer som det høflige samfunnet hadde antatt ikke lenger eksisterte i denne opplyste epoken. En virulent antisemittisme kom til overflaten, det samme gjorde de republikansk-monarkistiske (konservative-progressive, religiøse-sekulære) skillelinjene et århundre før, under revolusjonen på 1790-tallet. De raske endringene i industrialiseringen hadde også skapt vinnere og tapere, og de etterlatte i denne gullalderen reagerte med å rette sin harme og sinne mot den «jødiske forræderen». Dreyfus ble frikjent, men den virkelige gjerningsmannen ble aldri forfulgt, og de som var skyldige i tildekningen slapp også tiltale. Krisen avslørte at alt ikke var bra i Belle Époque. Det var et nøkkeløyeblikk da vennskap og familier begynte å splittes uopprettelig over forskjeller i politisk mening. Det var ikke lenger så lett å nyte en bekymringsløs kveld med venner på Folies Bergère (Bredin 1993).
I Storbritannia ble lignende motsetninger avslørt av den voldsomme aktivismen til Edmund Morel mot den belgiske kong Leopolds private koloni i Kongo. Flere misjonærer og journalister hadde begynt dette arbeidet før Morel, men Morel forvandlet bevegelsen mot Leopold til en styrke som fikk den britiske regjeringen til å handle i forholdet til Belgia. Kampanjen spredte seg også til USA og andre nasjoner i Europa. De var splittet med sine egne motsetninger fordi alle nasjonene som protesterte mot kong Leopolds virksomhet begikk sine egne grusomheter mot urfolk på forskjellige deler av kloden. Dette var en epoke da rasemessig overherredømme ble tatt for gitt og diskutert eksplisitt, uten skam, i likhet med behovet for å konfrontere den «gule faren» (et begrep laget i 1897) og bevare overherredømmet til den hvite rasen.
Grusomhetene i Kongo overgikk alle andre begått av imperiemakter. Dermed ga kong Leopolds forbrytelser de andre kolonisatorene en følelse av overlegenhet. I disse motsetningene er årsaken til den store krigen klar. Hver kolonimakt ønsket å se seg selv som mer rettferdig enn de andre – en åpenbar psykologisk forsvarsmekanisme som var nødvendig for å unngå innrømmelse av deres egen brutalitet. Dette førte til at de europeiske maktene snudde seg mot hverandre. Rasehierarkiets logikk tilsa at hvis europeere var overlegne afrikanere, så var britene overlegne tyskerne, eller omvendt. Pankaj Mishra oppsummerte situasjonen i 1914 i et essay publisert for Remembrance Day i 2017:
Den første verdenskrig markerte faktisk øyeblikket da den voldelige arven fra imperialismen i Asia og Afrika vendte hjem og eksploderte til selvdestruktivt blodbad i Europa… vi bør huske hva Hannah Arendt påpekte i The Origins of Totalitarianism .. …at det var europeere som i utgangspunktet omorganiserte «menneskeheten til herre- og slaveraser» under deres erobring og utnyttelse av store deler av Asia, Afrika og Amerika… den ekstreme, lovløse og ofte vederlagsløse volden til moderne imperialisme gikk til slutt i en boomerang på opphavsmennene. Den indiske forfatteren Aurobindo Ghose var en av mange antikoloniale tenkere som spådde, selv før krigsutbruddet, at «beryktende, aggressive, dominerende Europa» allerede var under «en dødsdom», i påvente av «utslettelse» – akkurat som Liang Qichao kunne se, i 1918, at krigen ville vise seg å være en bro som forbinder Europas fortid med imperialistisk vold med fremtiden for nådeløst brodermord (Mishra 2017).
I 1909 hadde Belgia tatt Kongo bort fra Leopold og satt det under lovgivende kontroll. Kongo ble en vanlig europeisk koloni, med bare det vanlige nivået av urettferdighet, men nå fikk kongolesiske barn i det minste ikke hakket hendene av for forbrytelsen å ikke samle gummikvoten.
En av begrensningene til aktivistenes kampanje for afrikanere var at de bokstavelig talt tok kolonialismens løfte om at afrikanere ville bli opplyst mens de fikk lov til å drive frihandel. Dette betydde, ideelt sett, at de ville få lov til å selge gummi og kakao hvis de valgte det og hvis prisen gjorde innsatsen verdt for dem – hvis det var verdt å gi opp deres tradisjonelle livsstil. Det var en naiv oppfatning som ikke kunne realiseres i Kongo eller noe annet sted i Afrika. De edle intensjonene ble motarbeidet i et dikt fra 1899 av Wilfred Scawen Blunt der djevelen forteller Gud: «Den hvite manns byrde, Herre, er byrden av hans penger.»
På en måte viser dette oss hvor dypt penetrasjonen av den progressivistiske meta-narrativet har nådd, og hvordan selv kritikk av imperialismens utskeielser er preget av en tro på den grunnleggende integriteten til opplysningsidealene. Reformatorenes innsats blir effektivt avgrenset av den stilltiende antagelsen om at vi egentlig bare trenger å rydde veien for at fremskritt og demokrati kan utfolde seg på egen hånd.
Ved denne innrammingen av situasjonen blir en effektiv strukturell kritikk undergravd, og potensielle subversive krefter blir renset, redusert til indirekte tilhengere av systemet. Mer radikale og enkle tilnærminger blir sperret av og fremstilt som for overdrevne.
Mens Dreyfus-affæren avslørte spenningene som koker over i Frankrike, gjorde Morels aktiviteter i Storbritannia det samme. Med sine støttespillere og sin høye profil i media var han en kraft som valgte politikere og utenriksdepartementet måtte regne med, og han kritiserte dem nådeløst. Før krigen og etter den startet var han en kritiker av det hemmelige diplomatiet mellom Frankrike og Storbritannia (Entente Cordiale) som førte til krig, og etterpå så han at erstatningene som ble pålagt Tyskland ved Versailles-traktaten ville føre til en fremtidig katastrofe . Under krigen hadde respekten og beundring for ham forsvunnet ettersom landet ble feid opp i pro-krigsfeber. Han ble snart fengslet for det mindre forræderi å ha sendt «antikrigs»-litteratur til nøytrale nasjoner. Ikke desto mindre ble han et fremtredende parlamentsmedlem for Arbeiderpartiet etter krigen. Adam Hochschild, i King Leopolds Ghost, beskriver skiftet i Morels formuer da han ble kritiker av krigen:
Morel var blant de håndfulle på hver side i Europa som sa åpent at krigen var galskap. Gjennom en rekke traktater holdt hemmelig for offentligheten og parlamentet, hevdet han, hadde Storbritannia blitt fanget opp i en unødvendig katastrofe. Han var ingen pasifist; han sa at han ville kjempe hvis Storbritannia ble angrepet, men det hadde det ikke blitt. Han ble bedt om å fratre sin stilling som stortingskandidat for The Liberal Party. Med en liten, beleiret gruppe av likesinnede menn og kvinner, dannet Morel Union of Democratic Control (UDC), som raskt ble hovedstemmen for antikrigsmotstandere i England. UDC-aktivister fant ut at posten deres ble åpnet av Scotland Yard og telefonsamtalene deres ble avlyttet. Mobber brøt opp møtene deres… Snart var det ingen i London som ville leie møtesal til UDC. På alle sider forlot tidligere beundrere Morel. Da en gammel journal-venn, nå i uniform, verdiget seg til å hilse på ham på gaten, ble Morel så rørt at han gråt og sa: «Jeg trodde ikke noen ville snakke med meg nå.» … Om et av verkene Morel klarte å få publisert mens han holdt ut alt dette, Ten Years of Secret Diplomacy, skriver historikeren A.P. Taylor: «Alle senere studier av ‘krigsopprinnelse’ stammer fra [det]… mellomkrigshistorikerne var… som klippet fra kappen hans… Morel forårsaket mer enn en endring av metode; han forårsaket et endret syn.» I dag ser vi så tydelig at de mer enn 8,5 millioner døde og 21 millioner sårede under første verdenskrig var en unødvendig, unngåelig tragedie at vi glemmer hvor få mennesker som hadde mot til å kalle det det på den tiden (Hochschild 1999).
Hochschild siterer også Bertrand Russells vurdering av Morel på dette tidspunktet:
«Krigen 1914-1918 forandret alt for meg…» skriver Bertrand Russell, en annen mann som frimodig utfordret den sjåvinistiske feberen. «Jeg mistet gamle venner og fikk nye. Jeg ble kjent med noen få mennesker som jeg kunne beundre dypt, først blant dem skulle jeg plassere E. D. Morel… Med utrettelig energi og enorme evner i møte med alle hindringene av propaganda og sensur, gjorde han det han kunne for å opplyse den britiske nasjonen med hensyn til de sanne hensiktene som regjeringen drev de unge mennene i grus for. Mer enn noen annen motstander av krigen ble han angrepet av politikere og presse… Til tross for alt dette sviktet hans mot aldri.» Russell erklærte om Morel: «Ingen annen mann kjent for meg har hatt den samme heroiske enkelheten i å forfølge og forkynne politisk sannhet.» (Ibid.)
s
Et essay av Catherine Cline om Morels arbeid i førkrigstiden beskriver hans kritikk av utenrikspolitikk. Den er bemerkelsesverdig i sin tidløshet. Det kan like godt gjelde det amerikanske utenriksdepartementet og andre byråer i den permanente sikkerhetsstaten i det 21. århundre:
Utenrikskontoret var et aristokratisk område «lukket for menn med hjerne, utdanning og intelligens» som var uten rikdom eller de riktige forbindelsene. Denne diplomatiske «kasten» hadde en snever oppfatning av den nasjonale interessen. Mystikken rundt funksjonene tillot den å forfølge sine intriger i hemmelighet. Dens nære bånd med avisene gjorde det mulig for den å manipulere opinionen i krisetider og deretter unnskylde sine krigerske handlinger på grunnlag av det offentlige presset som den selv hadde skapt. Denne mistanken om profesjonelt diplomati var på ingen måte original, og Morels forslag til reform, som varierte fra en mer direkte parlamentarisk kontroll av utenrikspolitikken gjennom en «demokratisering» av utenrikskontoret til en styrking av det konsulære, i motsetning til det diplomatiske, tjenesten var vag og overfladisk. Timingen hans var imidlertid utmerket. Krigens utbrudd to år senere virket som en rettferdiggjørelse av de lidenskapelige advarslene han så nylig hadde gitt uttrykk for (Cline 1967).
I et av sine siste essays skrev Morel i 1924:
«Foreign Office» som nasjonen er tilfreds med å tolerere det, med okkultismen og hemmeligholdet som omgir det, dets mystiske forbindelser med Secret Service, avisene og «samfunnet», og dets ukontrollerte avhending av Secret Service-midler, er en økende trussel mot Demokratisk Regjering, en permanent hindring for effektiv kontroll av utenrikspolitikken (Morel 1924).
Catherine Cline bemerker i sitt essay at denne kritikken av utenrikskontoret hadde en innvirkning. De førte til at lovgivere og ministre ble mer selvsikre i diplomati, men hun bemerker at denne tilnærmingen også hadde sine mangler fordi de folkevalgte var uforberedte og handlet på politisk press. Hun nevner som eksempel statsminister Neville Chamberlains katastrofale diplomati med Tyskland på 1930-tallet.
Herdingen av ideologiske bruddlinjer og ortodoksi og tendensene til ekskludering av meningsmotstandere innebærer også en utelukkelse av potensielt forstyrrende kompetanse.
Oppfinnsomme tenkere som er flinke til å ta tak i uavgrensede problemer, som generelt også har uortodokse posisjoner, frarådes å ta posisjoner i maktstrukturen. Dette fratar også samfunnet den snarrådige og ressurssterke lederundergruppen som er uvurderlig i en krise.
Samfunnets tilknytning til den grunnleggende progressivistiske mytologien fungerer i hovedsak som et ideologisk statsapparat på makronivå. Det gir oss en mer eller mindre stabil meta-narrativstruktur som har som formål å lette reproduksjonen av produksjonsforholdene og borgernes roller i samfunnet. Historien om fremskritt er den viktigste delte fortellingen om den generelle samfunnsbanen, dens historie og legitime autoritet, og belle-époquisme er en spesiell manifestasjon av denne fortellingen, som dukker opp i en kontekst av strukturelle utfordringer.
Skjørheten og falsifiserbarheten til et meta-narrativ, basert på løftet om en verdslig utopi har faktisk den særegne egenskapen til å skape et marked for sin egen apologetikk.
At meta-narrativet er ustabilt, fører med seg et behov for stadig fornyelse av støttepropaganda. Dette kan godt tjene til å styrke massemediene og underholdningsapparatet på grunn av et forbrukerkrav om bekreftende og betryggende historier. I synergi med andre faktorer, som det generelle tapet av leseferdighet og kreativ kritisk tenkning, underskriver en slik etterspørsel sannsynligvis fenomener som de svart-hvite «Disney-narrativene» som manifesterer seg i en slags eksepsjonalistisk «sivilisatorisk jingoisme», som bekrefter vestlig overlegenhet, vitenskap og myten om fremgang.
Men baksiden av denne narrativskjørheten er den uunngåelige kognitive dissonansen som oppstår fra den skarpe kontrasten mellom ideelle og den faktiske virkeligheten av uoppfylte løfter, spesielt i en situasjon med betydelige strukturelle utfordringer.
Og det er nettopp innenfor rommet til en slik kognitiv dissonans at dyptgripende endringer i den kollektive bevisstheten kan oppstå.
Dette dissonante trekket ved belle-époquisme kommer effektivt til uttrykk i Chris Hedges’ forfatterskap om Marcel Prousts klassiske roman, À la recherche du temps perdu (På sporet av den tapte tid, red.) , og i et intervju han utførte med Justin Smith, en Proust-lærd, da sistnevnte forklarte:
I det syvende og siste bindet av À la recherche du temps perdu, Le temps retrouvé (Den gjenfundne tid), er det herjingene fra første Verdenskrig som blir fortalt og som virkelig får oss til å forstå hva det betyr at tingene vi setter pris på glir inn i fortiden og at verden vår kollapser… Gjennom de forrige seks bindene er det tidens mildere herjinger med la Berma [tidligere scenestjerne] som blir gammel og rynkete og flere små dødsfall av å bli forelsket i menneskene han i det minste hadde trodd han var forelsket i. .. og de uønskede minnene som kommer tilbake til oss for å få oss til å innse hva som har gått tapt. Men ingenting gjør det klarere enn hans spøkelseslignende forfølgelse gjennom hele Paris når det er portforbud på grunn av luftangrepene og hans følelse av at alt virkelig er i fortiden, og selvfølgelig hadde Proust, ikke fortelleren, allerede under første verdenskrig en skarp følelse av sin synkende helse og sin egen nesten-spøkelsesstatus allerede… Det er en veldig langsom oppbygging der du bare litt etter litt innser den fulle dybden eller den fulle awesomenessen – til temaene han utforsker (Hedges 2023).
Disse utdragene nedenfor fra Hedges’ essay beskriver videre hvordan Prousts roman var mye mer enn bare en selvoverbærende, sentimental historie satt i La Belle Époque:
Dødens spøkelse og den utløpende verdenen til La Belle Époque hjemsøker Prousts verk …
Sokkelen de mektige og de berømte står på – og tror er ubevegelige – går i oppløsning, og etterlater dem som kong Lear, nakne på heia. Når Swann fordømmer forfølgelsen av den jødiske hæren, kaptein Alfred Dreyfus, feilaktig anklaget for forræderi, blir han en ikke-person og blir sammen med andre «Dreyfusards» svartelistet. Émile Zola, Frankrikes mest kjente forfatter på den tiden, ble tvunget i eksil fordi han forsvarte Dreyfus.
«For instinktet av imitasjon og fravær av mot styrer både samfunnet og mobben,» bemerker Proust. «Og vi ler alle av en person vi ser bli gjort narr av, selv om det ikke hindrer oss i å ære ham ti år senere i en krets hvor han blir beundret.»
… Proust forteller om de giftige virkningene av første verdenskrig på det franske samfunnet, legemliggjort av vertinnen Mme. Verdurin, som bruker krigen til å heve sin sosiale prestisje mens selvmordstaktikken til franske generaler fører til seks millioner ofre, inkludert 1,4 millioner døde og 4,2 millioner sårede, sammen med en rekke hærmytterier. Generaler og krigsministre er kjendiser. Artister blir utskjelt eller ignorert, med mindre de produserer krigstids kitsch. Kvinner smykker seg i «ringer eller armbånd laget av fragmenter av eksploderte skjell eller kobberbånd fra 75 millimeter ammunisjon». De rike, sprudlende av patriotisme, mens de ofrer lite, er opptatt av veldedige organisasjoner for soldatene ved fronten, støtteforestillinger og ettermiddagste-fester. Krigstidsklisjeer, forsterket av pressen, blir tankeløst etterfulgt av publikum. «For tidens idioti fikk folk til å stolt gjenta tidens uttrykk,» bemerker Proust. Krigen utrydder grensen mellom sivile og militære. Det forringer språk og kultur. Det gir næring til en giftig nasjonalisme. Det innleder den moderne tidsepoken med industrikrig hvor nasjoner overgir ressursene sine til militæret og, med det, overdimensjonert politisk og sosial makt. Krigen, bakteppet for det siste kapittelet, signaliserer slutten på La Belle Époque …
Fiender legemliggjør ondskap ikke bare på grunn av handlingene de begår, men på grunn av deres iboende natur. Å utrydde ondskap krever derfor utryddelse av alle som er infisert med laster. Den eneste måten å overleve på er å gi avkall på og skjule essensen din … Disse mutasjonene, advarte Proust, gjør de velsignede og de fordømte til karikaturer som lett kan manipuleres av demagoger og mobben …
Men fordi Proust forventer så lite av oss, gir han medlidenhet, medfølelse og tilgivelse til selv de mest avskyelige karakterene hans, ettersom de forsvinner på slutten av romanen i en danse makaber … Proust minner oss om hvem vi er og hvem vi skal bli. Han løfter sløret for våre pretensjoner og kaller oss til å se oss selv i vår neste. Ved å udødeliggjøre sin forsvunne verden, avslører og gjør Proust hellig den forsvinnende verden rundt oss (Hedges 2022).
Det er lett å trekke paralleller mellom da og nå, selv om det kan være vanskelig å si akkurat når sansende mennesker begynte å bli som Proust i hans «spøkelseslignende forfølgelse gjennom Paris» under krigen. Noen vil kanskje si at illusjonene forsvant i 2001 da USA startet krigen mot terror, men den krigen hadde en bred folkelig konsensus bak seg, med de to partiene som kun var uenige om mindre detaljer. Livet i Amerika fortsatte i grunnen som det gjorde før. Barack Obamas presidentskap gjenopprettet illusjoner om amerikansk storhet og rettferdighet i noen år. Vi vil plassere øyeblikket for «endring vi kan tro på» i år 2014, nøyaktig et århundre etter utbruddet av første verdenskrig, da Obama-administrasjonen gjennomførte styrtingen av den ukrainske regjeringen.
Prosjektet med å gjøre Ukraina til en virulent anti-russisk-amerikansk nykolonial utpost hadde vært i arbeid i mange år, og kuppet gjorde det til en realitet. Det ville ikke ha skjedd uten amerikansk støtte, og det nye regimet kunne ikke ha styrt uten anerkjennelse av USA som den legitime regjeringen i Ukraina. Dette var øyeblikket da krigen mot terror tok slutt og anti-Russland-hysteriet tok tak og ga det politiske etablissementet et mentalt massesammenbrudd. Donald Trump raserte det republikanske partiet, hvoretter motstanderne hans begynte å lide av «Trump derangement syndrome» da han faktisk vant presidentskapet mot alle forventninger. De opprørende konspirasjonsteoriene og overdrivelsene om presidentskapet hans beviste at etablissementet i Washington ikke hadde noe ønske om å tilby løsninger for nasjonens dype systemiske problemer.
Den neste fasen av krigen innebar ødeleggelse av økonomien og sosiale bånd gjennom pandemiske nedstengninger, fryktkampanjer og de kriminelle vaksinemandatene som vendte innbyggerne mot hverandre. Ironisk nok har Chris Hedges (og mange andre kritikere av amerikansk imperialisme) ikke hatt noe å si om disse sakene, selv om han ofte har kommentert opioidkrisen og korrupsjonen til Food and Drug Administration som førte til godkjenning av Purdue Pharmas opioid OxyContin. Kritikk og skepsis ble ikke rettet mot Pfizer og Moderna mens en massiv propagandakampanje for produktene deres ble sluppet løs over hele verden.
Chris Hedges har skrevet så ettertrykkelig om forbrytelsene til det militære industrikomplekset (MIK), men har ikke klart å se hvordan bioterrorprogrammene til sikkerhetsstaten har slått seg sammen med MIK og avlet korrupsjon og kriminalitet i byråene som skal beskytte folkehelsa. Interessant nok støtter han også den offisielle fortellingen om hva som skjedde i den amerikanske versjonen av Dreyfus-affæren, det franskmennene kan kalle l’Affaire Oswald.
De som ikke gikk med på «Russiagate», den drakoniske pandemiresponsen, og Ukraina-operasjonen føler seg nå som Morel og Proust under krigsårene. Proustian danse macabre fremføres nå av kjendiser som Bono og Sean Penn under deres besøk i Kiev, og vi er forferdet over å innse hvor hult det er i de kunstneriske talentene vi en gang aktet. En verdifull, men skuffende leksjon har blitt lært under oppgivelsen og sviket av de vi trodde kunne forsvare visdommen i å følge den solide, lenge etablerte politikken for å beskytte folkehelsen under en viral pandemi. Vi trodde at enhver artist som noen gang skrev en protestsang kunne være i stand til å utrope løgnen om Russlands «uprovoserte» aggresjon. I stedet kysset de alle Zelenskys føtter.
Det er ikke som om kjendiser og artister ikke kunne ha visst bedre. Hvis de kan lese manus og skrive sangtekster, kan man anta at de har grunnleggende intelligens og leseevne. Det har vært en rekke bøker og filmdokumentarer som beskriver måten Ukraina har blitt brukt av vestlige makter siden 1920-tallet for å svekke Russland (Valentine 2016; Abelow 2022; Stone 2017; Lacroix-Rix 2022). Nasjonene i NATO-alliansen destabiliserte Ukraina, styrtet regjeringen i 2014, vekket rasehat mot russere, støttet en borgerkrig mot russisktalende minoriteter, bevæpnet og trente det ukrainske militæret – og gjorde det om til et de facto NATO-medlem – og provoserte til slutt. Russland til å nøytralisere trusselen på sin grense – som var NATOs mål hele tiden. NATO gjorde alt dette uten å sette seg selv i en krigstilstand. 2014 er ikke på langt nær det samme som 1914 da millioner av europeere ble sendt for å dø i skyttergraver. I dette århundret har NATO utført den «storslåtte bragden» med å forfølge sine strategiske mål (applaudert av flere amerikanske kongressmedlemmer) ved å sende kun ukrainsk ungdom til å dø i skyttergraver – anslått til å være så mange som 400 000 når dette skrives. Ødeleggelsen som føles i NATO, den hallusinatoriske skumringen av vår Belle Époque, er den økonomiske og sosiale selvødeleggelsen som påtvinges for å forfølge geopolitiske mål mot Russland og Kina.
Denne krigen må være en langsom krig med lav intensitet, som føres mer i den økonomiske og propagandasfæren enn på slagmarken, sannsynligvis fordi eskalering til atomkrig må unngås. NATO håper å forringe Russland sakte over mange år, kanskje lenge etter at Ukraina-prosjektet har overlevd nytten. De som protesterer mot det møter all hån og isolasjon som Edmund Morel og Bertrand Russell følte et århundre tidligere.
Mens bakkekrigen går sakte, beveger informasjonskrigen seg mye raskere enn den gjorde for et århundre siden, og følgelig kan NATO miste kontrollen over fortellingen mye raskere enn imperialmaktene gjorde i første verdenskrig. Edmund Morel ble rettferdiggjort etter krigen, men Jeffrey Sachs, John Mearsheimer, Clare Daly og en rekke andre høyprofilerte røster av dissens blir rettferdiggjort i sanntid mens krigen er i gang. NATO prøvde å lamme Russland med sanksjoner, men den russiske økonomien viste seg motstandsdyktig, og overraskende nok har to tredjedeler av verden (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten og Sør-Asia) nektet å støtte NATO. Innenfor NATO er det millioner av innbyggere som, etter atten måneder med krig, blir forferdet over de økonomiske ødeleggelsene hjemme og gruer seg over de absurde pengesummene som sendes til Ukraina. Ukraina ser ut til å være den nye de facto 51. amerikanske staten med det ublu privilegium å få hele statsbudsjettet betalt av alle de andre statene. Meningsmålinger viser nå at mer enn 50 % av amerikanerne er motstandere av at mer penger settes til Ukraina (Agiesta 2023).
Dissidenter samhandler raskt med sine kolleger over hele verden, med frivillige som rapporterer og oversetter på tvers av barrierer som pleide å være mye høyere. Til tross for den enorme innsatsen myndighetene har gjort for å kontrollere sosiale medier, mislykkes de kontinuerlig med dette spillet med mule.
Sannheten kan seire mye raskere enn den gjorde for et århundre siden. Fremveksten av BRICS og en multipolar orden kan tenkes som dette århundrets versjon av den bolsjevikiske revolusjonen – ikke når det gjelder dens ideologiske substans, men i dens innvirkning som en radikal endring i maktbalansen som det amerikanske imperiet ikke så komme. .
Våre kollektive fordommer og den grundige ideologiseringen av det vestlige samfunnet vil ha en tendens til å utelukke fornuftige og balanserte tilnærminger til denne store endringsprosessen. Det vil kreve en dyp kollektiv metanoia, en grunnleggende tankeendring og rekonstruksjon av vårt grunnleggende syn på verden og vår plass i den, for virkelig å ta tak i vår nye virkelighet.
Forhåpentligvis kan dissidente stemmer som bruker den strukturelle kognitive dissonansen som ligger i skjørheten til våre stadig mer foreldede meta-narrativer, bringe oss en del av veien mot dette viktige målet. Ikke desto mindre er det en viss forstand der Vestens nesten uhengslet tror på sin egen overlegenhet og rettferdighet, oppglødd av følelsen av sin egen forestående bortgang, allerede har begynt å presse de historiske prosessene mot et blodbad som absolutt ville konkurrere med det for et århundre siden.
Referanser:
Abelow, Benjamin, How the West Brought War to Ukraine (Siland Press, 2022)
Agiesta, Jennifer, “CNN Poll: Majority of Americans oppose more US aid for Ukraine in war with Russia,” CNN, August 4, 2023. https://edition.cnn.com/2023/08/04/politics/cnn-poll-ukraine/index.html
Ellul, Jacques, Propaganda and the Formation of Men’s Attitudes (Vintage Books, 1962), Chapter 1 Part 3.
Bredin, Jean-Denis, L’Affaire (Plunkett Lake Press, 1993, 2014).
Cline, Catherine Ann, “E. D. Morel and the Crusade against the Foreign Office.” The Journal of Modern History 39, no. 2 (1967): 126–37. http://www.jstor.org/stable/1877461
Hedges, Chris, “Reading Proust in War,” Scheerpost, November 22, 2022. https://scheerpost.com/2022/11/20/chris-hedges-reading-proust-in-war/
The Chris Hedges Report with Justin E. H. Smith on Marcel Proust’s masterpiece In Search of Lost Time, 5:05~ https://chrishedges.substack.com/p/the-chris-hedges-report-with-justin#details
Hochschild, Adam, King Leopold’s Ghost: A Story of Greed, Terror and Heroism in Colonial Africa (Mariner Books, 1999) pages 286-291. The documentary film based on this book is accessible free of cost:
Lacroix-Riz, Annie, Delobel, Robin (Interviewer), « Annie Lacroix-Riz : Il y a un contexte historique qui explique que la Russie était acculée » (“There is a Historical Context that Shows that Russia was Backed into a Corner”), Investig’Action, March 28, 2022. https://www.investigaction.net/fr/annie-lacroix-riz-il-y-a-un-contexte-historique-qui-explique-que-la-russie-etait-acculee/
Mishra, Pankaj, “How Colonial Violence Came Home: the Ugly Truth of the First World War,” The Guardian, November 10, 2017. https://www.theguardian.com/news/2017/nov/10/how-colonial-violence-came-home-the-ugly-truth-of-the-first-world-war
Morel, E. D. Morel, “The Foreign Office and the Zinovieff Letter,” Forward, Nov. 15, 1924.
Stone, Oliver Ukraine on Fire (Cinema Libre, 2017)
Valentine, Douglas, The CIA as Organized Crime: How Illegal Operations Corrupt America and the World (Clarity Press, 2016), Chapter 9.
Originalens tittel:
The Geopolitical Outlook Beyond the Recent Belle Époque
Oversatt for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
På steigan.no finner du mange artikler av Chris Hedges.