Nyhetsbrev steigan.no 27.06.2023
Vitsen med partiverv: Å skaffe seg sjøl og venner lukrative jobber
Nesten en tredjedel av europeiske selskaper syltet ned i gjeld
Aksjekursene til våpenindustrien falt etter det mislykte kuppforsøket i Russland
Valget i Hellas: Valgskred for ytre høyre, ydmykende nederlag for det falske venstre
Hvem arbeider Etterretningstjenesten for?
Krigsdagbok del 63 – 20. til 23. mai 2023
Vitsen med partiverv: Å skaffe seg sjøl og venner lukrative jobber
Av Ove Bengt Berg - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/vitsen-med-partiverv-a-skaffe-seg-sjol-og-venner-lukrative-jobber/
Umiddelbart virker det uforståelig at samfunnets fremste tillitspersoner, de som blir tilkalt for å bli regjeringsmedlemmer — medlemmer av Kongens råd, folkets fremste tillitsmenn — verken forstår seg på eller bryr seg om de helt grunnleggende reglene om å ikke misbruke vervet til å skaffe seg personlige fordeler.
Av Ove Bengt Berg.
Men alt dette er helt forståelig ut fra hva som er drivkrafta for å delta i politikk nå. Partiene har mista sin politiske innflytelse, og har i stedet blitt den viktigste arenaen for springbrett til å skaffe seg bedra lønna og mektige stillinger med gode pensjoner. For å sikre seg slike stillinger, må de sørge for å gi andre stillinger mens de kan og vise at de er verdig til medlemskap i karrierelosjen Grei.
Den universitetsansatte statsviteren Dag Einar Thorsen skriver i Store norske leksikon om partiene:
Færre medlemmer og flere ansatte
Etter 1980 har imidlertid mange partier i modne demokratier, også i Norge, opplevd en gradvis nedgang i medlemstall. Samtidig har partiene også gradvis gått fra å være finansiert av medlemmenes bidrag til å bli mer avhengig av offentlig pengestøtte, mens medlemmenes frivillige innsats i noen grad har blitt erstattet av arbeidsinnsatsen til profesjonelle partiansatte. I 1980 var i underkant av en halv million nordmenn medlemmer i ett av de politiske partiene som den gang var representert på Stortinget, mens det samme tallet i 2015 var 167 000.I samme tidsrom har imidlertid den årlige omsetningen og antallet ansatte i de politiske partiene gått betydelig opp, noe som vitner om en sterk grad av profesjonalisering i partiene. Dette har ledet enkelte statsvitere til å hevde at massepartiets tidsalder er på hell, og at partiene i stadig sterkere grad vil bli mer som kartellpartier, eller ulike nettverk av profesjonelle politikere som konkurrerer med hverandre om stemmer fra velgerne, men som i mindre grad enn tidligere representerer en tydelig ideologi, eller som ser seg selv som representanter for en bestemt del av samfunnet, slik elitepartiene og massepartiene tidligere gjorde.
I boka DEMOKRATI, ei redigert artikkelsamling fra 2017, skriver statsviterprofessor Knut Heidar om partifunksjonene som stort sett har forsvinni i Norge. Partiene er ikke lenger en kanal for vanlige folk inn i politiske beslutningsfora. Som i diktaturer finansieres partiene nå av staten. Den politiske makta går ikke lenger gjennom partiene og de valgte representative forsamlingene. Partiene framstiller seg som om de mener helt forskjellig politikk, men resultatet blir stort sett det samme. De mange partiene med tilsynelatende forskjellig politikk bidrar til å tilsløre at valget av parti ikke betyr noe. Som bolig- og bomiljøpolitikken i Oslo. De som står for høyhus med hybler uten grønne områder mellom kommer til å få minst 51 av bystyrets 59 representanter ved valget i september. I virkeligheten utgjør de 51 et eget parti med en felles boligpolitikk. De er reelt betong- og hybelpartiet med én felles politikk, mens de stiller til valg forsøkt markedsført som sju partier som har hver sin helt ulike politikk: Høyre, Ap, MDG, SV, Frp, Sp og KrF. Hadde betong- og hybelpartiet vært ærlige og stilt sammen i ei liste om denne politikken, ville de kanskje bare fått halvparten så mange stemmer. Godt bomiljø blir det bare for disse partienes ledere. Når politikken blir som et skuespill, blir det enda viktigere å berike seg sjøl gjennom andre.
Illustrasjonen til dette innlegget treffer perfekt. Det som framstilles som en sannhet, er en løgn. Partiene svinger ikke til den sida de blinker til.
Ikke tilfeldigheter, men satt i system
Det er mulig at Arbeiderpartiet er hakket verre enn andre partier med tildeling av verv til andre. Det er i så fall naturlig, så lenge som Arbeiderpartiet har styrt i staten og i kommunene. Kameraderiet er etablert som en fast praksis, nesten som om den er grunnlovsfesta. Kritikken var tydelig fra Høyre. Inntil de kom i regjering og begynte med den samme belønninga. For heller ikke Høyre kan sikre seg det de oppfatter som gode ledere i politikk, uten å forsikre dem om at «Ja, og vi skal sikre deg en jobb — veldig god — etterpå.» Løftet om en god retrettstilling er nærmest som en kontrakt for å stille opp til en kjedelig plass på Stortinget eller en kjedelig statsrådspost. Et byrådsverv i Oslo framstår for mange, også Ap-folk, som noe viktig. Men det er ikke viktig nok når du kan bruke byrådsvervet til å bli NHO-direktør for tomteeierne.
Det er jo fullt forståelig at studentene, når de nærmer seg 28 år, at det er totalt uinteressant for dem å fortsette som stortingsrepresentant eller statsråd. Da vil de høste fordelene av sitt ungdoms slit. De vil ha makt, som for eksempel leder av kringkastingsrådet eller redaktør i Wall Street-firmaet Schibsted. (En av de største eierne i Mondelez, State Street, er også en av de største eierne i Schibsted, red.) Det er som i innlegget «Når et stortingsmandat og en statsrådspost bare blir et springbrett.»
Mindre og mindre demokrati
Lederne gjør som de vil — og får det som de vil. De første partiene som oppstod var partier for en liten eksklusiv elite, der det store flertallet ikke hadde noe å si. Vi er på veg tilbake dit. Partiene opptrer på elitens teaterscene der de ikke strir om fordeling av goder og byrder for folk, men fordeler for seg der de omfordeler goder til seg sjøl.
Det er fint at Brenna og Trettebergstuen fortsatt minner oss på om at sånn er det. Det er flere måneder sia andre minte oss på hvordan det er.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Les: Støre er ansvarlig for den kameraderikulturen som Trettebergstuen er en del av
Se på den offisielle CV-en til Anette Trettebergstuen. Det hun har av yrkeserfaring etter at hun gikk ut fra Hamar katedralskole er telefonintervjuer hos AC Nielsen AS (2001) og disc jockey (2004). Resten er klatring i det politiske apparatet.
Red.
Nesten en tredjedel av europeiske selskaper syltet ned i gjeld
Av red. PSt - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/nesten-en-tredjedel-av-europeiske-selskaper-syltet-ned-i-gjeld/
Nesten 30 % av bedriftene i Europa og Midtøsten har svake regnskaper etter at selskapene lastet opp gjeld under lockdownpolitikken. De møter nå alvorlig press på grunn av stigende renter og skyhøy inflasjon, rapporterer Bloomberg, som siterer Alvarez & Marsal.
Omtrent 28 % av selskapene ble ansett for å være i denne kategorien i 2022, mens 8,4 % ble ansett for å være i nød, sa konsulentfirmaet i en rapport, som fremhever Midtøsten, Spania og Tyskland som regionene med høyest andel av nød. .- Bloomberg
Sammenlignet med i fjor, er antallet firmaer med svak balanse høyere – og opp 12% mot perioden før «pandemien» ifølge rapporten.
Dette gjenspeiler mengden statsstøttet gjeld som selskaper tok på seg under «pandemien», og etterlot balansene «i økende grad strukket av heftige gjeldsbelastninger og høyere renter.» ifølge rapporten.
«Bedrifters evne til å generere overskudd for å betale for høyere gjeldsnivåer reduseres gradvis», skrev rapportens forfattere, som inkluderer Paul Kirkbright, leder for EMEA finansiell restrukturering, og administrerende direktør Allesandro Farsaci.
I mellomtidena har selskaper slitt med ECBs økning på 400 basispunkter i styringsrentene det siste året, forsterket av rekordstort inflasjonspress over hele eurosonen. Svakere låntakere opplever at der er utestengt fra kapitalmarkedene og mindre i stand til å refinansiere eksisterende gjeld.
Det virkelige viruset var finanskapitalen
Dette bekrefter nok en gang det vi har pekt på så mange ganger. Lockdownpolitikken ble ikke iverksatt for å stanse et virus, for det visste man at den ikke kunne. Bedrifter og samfunn ble stengt for å skape gjeld, gjeld hos stater, offentlige organer og private bedrifter, gjeld som ble tatt ut i finansinstitusjoner som var i sin djupeste krise noensinne.
Gjennom lockdownpolitikken og den påfølgende gjeldseksplosjonen ble problemene overført fra finanskapitalen til resten av økonomien. Faktaene er kjente. Til og med World Economic Forum, som i høy grad sto bak denne politikken, skriver:
Global gjeld passerte 300 billioner dollar i 2021, sier Institute of International Finance.
Dette dekker lån fra myndigheter, bedrifter og husholdninger, og Det internasjonale pengefondet advarer om at det er på farlig høye nivåer.
COVID-19 førte til lån uten sidestykke, og nå presser krigen i Ukraina global gjeld enda høyere.
Lavinntektsland og husholdninger lider mest av høye gjeldsnivåer, advarer eksperter.
At det ville gå slik og hvorfor det gikk slik forklarte vi i artikkelen:
I 2019 la BlackRock fram planen for den kommende krisa: – En finansiell operasjon uten sidestykke
Bare i 2020 økte verdens gjeld med 20.000 milliarder dollar, det vil si omtrent som USAs BNP, og siden har gjelda vokste enda mye mer.
Og nå kommer konkursene, arbeidsløsheten og fattigdommen.
Aksjekursene til våpenindustrien falt etter det mislykte kuppforsøket i Russland
Av red. PSt - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/aksjekursene-til-vapenindustrien-falt-etter-det-mislykte-kuppforsoket-i-russland/
Avisa Financial Times skriver: Defence stocks fall after aborted uprising in Russia.
Yahoo Finance skriver:
Aksjene til de store europeiske forsvarsselskapene Leonardo SpA, Saab AB og Rheinmetall AG falt hver med mer enn 4 %, og drar ned den europeiske underindeksen for romfart og forsvar som falt 0,9 %.
«Det vi har sett i dag er sannsynligvis at folk setter pris på at krigen i Ukraina kan ende litt tidligere, og at mange av forsvarsselskapene har falt,» sa Shanti Kelemen, investeringssjef i M&G Wealth and &me.
Samtidig gjorde prisen på gull et hopp oppover.
Våpenindustrien frykter altså at konsolideringa av Russland kan bety at krigen blir kortere enn de hadde håpet og spekulantene har begynt å prise inn faren for en tidligere fred.
Dette bekrefter igjen at når vestlige politikere, i Norge samtlige partier på Stortinget, har gått helt bananas når det gjelder å skuffe skattepengene over til våpeneksport, så løper de våpenindustriens ærend. Krigen er det beste som har skjedd våpenindustrien og de som eier denne industrien ønsker at den skal vare så lenge som mulig for å gjøre mest mulig profitt.
Fordelen er at man kan lese disse holdningene direkte av aksjekursene. Ingen bortforklarende lederartikler klarer å dekke over det.
FSB skremte CIA
Av Bhadrakumar - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/fsb-skremte-cia/
CNN, etterfulgt av New York Times, slapp historien søndag om at amerikansk og vestlig etterretning faktisk var klar over det mislykkede kuppforsøket til Yevgeny Prigozhin på forhånd. De visste «for ganske lang tid siden at og han gjorde forberedelser til et slikt trekk, inkludert ved å samle våpen og ammunisjon.»
(FSB er den russiske etterretningstjenesten, etterfølger av KGB, o.a.)
Av M. K. Bhadrakumar.
Det vi ikke vet er på hvilket tidspunkt russisk etterretning fikk nyss om det. Kreml handlet kraftfullt, besluttsomt og fremsynt i sanntid for å avverge et kuppforsøk i løpet av noen få timer. Lørdag kveld kunngjorde sjefen for utenlandsetterretningen i Russland, Sergeij Narisjkin at kuppforsøket hadde mislykkes. Russiske myndigheter ventet på at Prigozhin skulle gjøre sitt trekk.
Det er helt naturlig at russisk etterretning er sterkt tilstede inne i Wagner-teltene hele tiden. Det er jo en fordømt krigssone der Russlands skjebne henger i en tynn tråd. Teksten til den kjente Sting-sangen renner en i hu: ‘Every breath you take / And every move you make / Every bond you break / Every step you take / I’ll be watching you…’ («Hvert pust du tar / Og hver bevegelse du gjør / Hvert bånd du bryter / Hvert steg du tar / Jeg vil betrakte deg …»)
Og koret synger deretter: ‘Oh, can’t you see / You belong to me? / How my poor heart aches / With every step you take…’ (‘Å, kan du ikke se / Du tilhører meg? / Hvordan mitt stakkars hjerte verker / Med hvert skritt du tar…’)
Akkurat som CIA eller de fleste etterretningsorganisasjoner gjør, psykoanalyserer FSB også bemerkningene til sine utvalgte mål for å forstå hva de tenker. De gjør det rutinemessig og har utdannede analytikere som bare gjør det.
Det ville ikke ha unngått oppmerksomheten til russiske etterretningsanalytikere at Prigozhins ville utfall fra Donetsk i fjor høst og vinter opprinnelig handlet om de operative aspektene av Bakhmut-krigsfronten i Donetsk oblast, men gradvis begynte å få politiske overtoner, og kulminerte til slutt i hans utrolig utsagn om at eksistensen til den spesielle militæroperasjonen i Ukraina siden februar 2022, var helt uviss.
Enda mer merkelig, denne mannen som fysisk var vitne til slaget ved Bakhmut, kom til den bisarre konklusjonen at Kiev eller Nato ikke hadde noen mala fide (dårlige, o.a.) intensjoner mot Donbass eller Russland.
Derfor er det ‘kjente kjente’ her at den russiske etterretningen hadde instruks om å være i ‘lyttemodus’, gi trommevirvlene fri flyt i slaget ved Bakhmut der Wagner satt i førersetet. (Interessant nok, men på et tidspunkt, til Prigozhins irritasjon, begynte Moskva også å utplassere vanlige tropper selektivt på Bakhmut-fronten sammen med Wagner-krigerne.)
Lørdag gikk de øverste amerikanske etterretningstjenestemenn til aksjon for å orientere media da det viste seg at russiske myndigheter bokstavelig talt ventet med et veikart for å knuse Prigozhins kuppforsøk. Til og med den tsjetsjenske militsen ble satt i beredskap.
Det avgjørende elementet i avtalen som ble inngått med Prigozhin har vært at han ikke vil bli tiltalt, men bare må forsvinne. Og hvor ellers kunne hans eksil arrangeres bedre på planeten Jorden enn i Hviterussland under de velvillige øynene til president Alexander Lukasjenko?
Nå kan vi kanskje på et tidspunkt få vite fra Lukasjenko, som sliter med å holde lenge på hemmeligheter, om nøyaktig når Putin ville ha innviet ham på en ‘need-to-know-basis’. Det utfordrer naiviteten å forestille seg at en så kompleks avtale var mulig i løpet av noen timer via kronglete treveis forhandlinger mellom Moskva, Minsk og Rostov-ved-Don, mens den frafalne Wagner-kolonnen nærmet seg Moskva.
En spennende delplott her er at midt i all denne tunge trafikken, forhandlet Lukasjenko også med Nurusultan Nazarbayev, den tidligre kasakhiske diktatoren som ledet et pro-vestlig regime i Astana og ble styrtet fra makten etter å ha regjert i nesten tre tiår, etter at et lignende amerikanskstøttet kuppforsøk som Prigozhins vinteren 2021–2022 mislyktes, og det ble også knust ved hjelp av CSTO-styrkene (russiske tropper) ledet av en russisk general.
Les: – Kuppforsøk forhindret i Kasakhstan
Dagen før hadde Putin faktisk snakket med to sentralasiatiske ledere – Kasakhstans president Jomart Tokajev og Usbekistans president Shavkat Miromonovich Mirziyoyev. Delte han noen avgjørende etterretninger? Faktisk har begge disse landene stått overfor vestlige planer om regimeskifte i det siste. Forresten, gitt at Moskva har hendene fulle i Ukraina, har Kinas president Xi Jinping gått inn for å ta en praktisk rolle for å konsolidere stabiliteten og sikkerheten i den sentralasiatiske regionen. (Se mine nylige artikler – Kina tar lederrollen i Sentral-Asia – En «akse av sju» for å supplere SCO og Russland og Kina har et helhetlig syn på Pamir og Hindu Kush.
Det var tydeligvis noe alvorlig på gang i Kasakhstan, som er klemt mellom Russland og Kina og er den mest avgjørende brikken i det geopolitiske spillet i Sentral-Asia.
Etter all sannsynlighet var det dette USAs utenriksminister Antony Blinken hentydet til da han fortalte ABC søndag at situasjonen med kuppforsøket i Russland «fortsatt utvikler seg… Jeg ønsker ikke å spekulere, og jeg tror ikke vi har sett den siste episoden.» Når det er sagt, har Blinken imidlertid stablet opp et konsekvent rykte for å ha tatt fryktelig feil i sine vurderinger av Russland – med utgangspunkt i det angivelige dødsstøtet «sanksjonene fra helvete» var forventet å gi den russiske økonomien; Putins grep om makten; Russlands katastrofale nederlag i Ukraina; russiske militæres mangler; Kievs ubønnhørlige militære seier, og så videre.
I dette tilfellet har han grunn til å føle seg forbitret, spesielt på grunn av det spektakulære samholdet i den russiske staten, politiske eliten, media, regionalt og føderalt byråkrati, og militær- og sikkerhetsetablissementet i å samle seg bak Putin. Antagelig er Putins politiske status nå uimotsagt og uangripelig i Russland, og amerikanerne må leve med den virkeligheten lenge etter at Joe Biden har forlatt lokalet.
Hva skjer fremover?
Kreml har vedtatt en veldig gjennomtenkt strategi. Fra tilgjengelige detaljer så langt har den følgende fem nøkkelelementer:
Hovedprioritet er å unngå blodsutgytelse slik at livet går videre og fokuset på krigen i Ukraina, som er på et vippepunkt, ikke blir skadelidende;
I umiddelbare ordelag, få de få frafalne Wagner-krigerne og Prigozhin til å forlate Rostov-ved-Don og returnere til leirene sine i Lugansk;
Klinisk skille Prigozhin fra resten av Wagner-gruppen (faktisk sluttet ikke en eneste Wagner-kommandør eller offiser seg til hans opprør);
Tilby immunitet til hoveddelen av Wagner-gruppen – bortsett fra deltakerne i kuppet, selvfølgelig – og lette deres formelle integrering under forsvarsdepartementet. Det vil si at logikken bak opprettelsen av Wagner-gruppen som ble gjort av Forsvarsdepartementet (og et ikke navngitt topphemmelig byrå for indre sikkerhet) gjelder fortsatt, men det vil ikke lenger være en kvasi-statsstyrke, men vil ha en adresse og et navn og bli ledet av utpekte profesjonelle militære befal i stedet for lykkejegere på frihjul som Prigozhin.)
Få Prigozhin til å reise til Hviterussland, noe som ikke var vanskelig når han innså at han skulle få benådning fra ingen ringere enn Putin (som gikk med på å gi oligarken fritt leide til Hviterussland.)
Det siste elementet er helt fascinerende. Kreml er ekstremt irritert på Prigozhin for hans opprørske oppførsel, men er også klar over – antagelig på grunnlag av etterretningsinformasjon – at han har blitt manipulert av vestlige makter. Selvfølgelig kommer det til å være en pris å betale. Prigozhin vil aldri få tilbake sin ruvende status som en oligark med en personlig formue på 1,2 milliarder dollar eller den fantastiske livsstilen han førte.
Men i det minste er den 62 år gamle oligarken spart for mulige tjue år i fengsel. Dette er en del av Putins håndtering av oligarker generelt. (Les artikkelen min En russisk oligarks vekst og fall.)
Ta ikke feil av dette. Lukasjenko vil til slutt få Prigozhin til å synge – før heller senere – og sangen vil bli overført live til Kreml. Og det forklarer den store nervøsiteten i Washington, som har viftet med atomkrigspøkelset osv. for å gi en vri som kan avlede oppmerksomheten fra CIAs komplott for å destabilisere Russland. Den uforstyrrelige russiske utenriksministeren Sergeij Lavrov kaller det en «turbulent strøm av bevissthet».
Nå som CIA-MI6-Prigozhin-komplottet har mislyktes, vil nye vestlige fortellinger bli født som en fugl Føniks av asken. Og USAs sovende celler i utlandet, inkludert i indiske medier, vil gjenta den fortellingen som dresserte papegøyer.
Men ikke lenge. For det som ligger foran oss er den fate besluttsomheten til Kreml – og Putin selv – og deres vilje til å søke en fullstendig militær løsning på Ukraina-krisen. Putin erklærte i forrige uke – mest sannsynlig i påvente av stormen i horisonten – at krigen vil være over når ingen ukrainsk hær eller NATO-våpen vil være igjen på slagmarken.
Les den offisielle transkripsjonen av en videokonferanse som Putin gjennomførte sist torsdag, i umiddelbar oppkjøring til Prigozhins kuppforsøk, med den fulle tilstedeværelsen til Sikkerhetsrådet (det post-sovjetiske Russlands ‘Politbyrå’), som gir en smak av stemningen i Kreml og vil gi noen ledetråder til hva du kan forvente på slagmarkene i Ukraina fremover. Det er et kraftig signal på forhånd til det «kollektive Vesten» om at ingenting vil bli glemt.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
FSB spooked the CIA on Prigozhin coup
Valget i Hellas: Valgskred for ytre høyre, ydmykende nederlag for det falske venstre
Av red. PSt - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/valget-i-hellas-valgskred-for-ytre-hoyre-ydmykende-nederlag-for-det-falske-venstre/
Det konservative Nytt Demokrati (ND) vant parlamentsvalget i Hellas med et jordskred søndag, og sikret statsminister Kyriakos Mitsotakis en ny fireårsperiode.
I en andre valgomgang, etter den første runden i mai, vant ND litt over 40,5 prosent av stemmene, og endte nesten 23 poeng foran «venstrepartiet» Syriza (Koalisjonen av den radikale venstre-Progressiv Allianse). ND skaffet seg den største seiersmarginen for noe parti på et halvt århundre, siden oberstenes fascistiske regime falt i 1974.
Knapt halvparten av de 9,9 millioner registrerte velgerne stemte, med valgdeltakelsen i underkant av 53 prosent – noe som er rekordlavt og 8 prosent lavere enn de 61 prosentene som ble registrert i forrige runde. Nettavisa Kathimerini rapporterte: «I den nordlige valgkretsen Florina avsto 66,76% av velgerne, etterfulgt av den joniske øya Kefalonia (62,48%), Evrytania i Sentral-Hellas (61,37%) og Peloponnes-valgkretsen Laconia (61%).» I forhold til i mai tapte ND omtrent 330.000 stemmer; Syriza 270.000, Det sosialdemokratiske PASOK 70.000 og Kommunistpartiet KKE 33.000.
Og dette i et land der det er obligatorisk å stemme.
Som det gjorde i mai, vant ND 58 av 59 av Hellas’ valgdistrikter. Det eneste valgdistriktet som ble vunnet av Syriza var den trakiske valgkretsen Rodopi.
Det fascistiske partiet Spartanerne deltok ikke i første runde og fikk bare delta i andre runde av Hellas høyesterett 8. juni. De fikk over 241.000 stemmer, tok 4,6 prosent og 12 seter, og kom på fjerdeplass totalt. Spartanerne har tatt på seg arven etter det fascistiske Gylne Daggry som ble forbudt som en kriminell organisasjon i 2020.
Etter Syrizas avgang på søndag, sa partileder Alexis Tsipras, etter å ha opplevd to påfølgende valgnederlag, at han ville måtte gå av som partileder i de kommende ukene.
Les: Syriza tapte i Hellas – som ventet
Yanis Varoufakis, Tsipras tidligere finansminister, stilte med partiet MeRA25 (European Realistic Disobedience Front), et euroreformistisk parti. De vant ni seter i parlamentssvalget i 2019 og mislyktes denne gangen med å passere sperregrensa på 3 prosent.
Sammenbruddet for det falske venstre
Under finanskrisa i Hellas ble Syriza sett på som et håp, ikke bare av den lavere middelklassen, men også av store deler av arbeiderklassen. I 2015 fikk de over 36% av stemmene og mandat til å styre Hellas i kampen mot EUs nyliberale diktatur: Valgskred for SYRIZA.
Grekerne gikk til urnene i en folkeavstemning om nedskjæringspolitikken til EU og stemte 61% OXI, Nei! Men Syriza kapitulerte for EU og Tsipras ble stattholder for EUs nedskjæringsregime. Det var egentlig slutten for det falske venstre i Hellas. Valget i 2023 bekrefter at den typen «venstreparti» som også Podemos i Spania representerer, er uten evne og vilje til å ta opp kampen mot EU, Den europeiske sentralbanken og den dominerende nyliberalismen i et stadig mer diktatorisk og stadig mer dysfunksjonelt Europa. I Norge regner partiet Rødt seg som søsterparti til Syriza.
Hvem arbeider Etterretningstjenesten for?
Av Terje Alnes - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/hvem-arbeider-etterretningstjenesten-for/
Norge er en stormakt når det kommer til militær etterretning, og en av de viktigste samarbeidspartnerne for USA. Men tjener Etterretningstjenesten norske eller amerikanske interesser?
Av Terje Alnes.
Med «Satellittkrigen. Norges militarisering av polområdene og verdensrommet» (2011), «Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge» (2015) og årets bok «Spionkrigen. Det hemmelige spionsamarbeidet mellom Norge og USA», har Bård Wormdal gjort en stor jobb med å belyse det omfattende samrøret mellom de hemmelige tjenestene i Norge og USA.
I «Spionkrigen» får vi detaljert kunnskap om hvilke anlegg amerikansk etterretning har bygd opp i Norge, og hvor sentrale disse er for USAs spionasje mot Russland. Bl.a. har amerikanerne trolig investert så mye som 10 milliarder kroner i den nye Globus III-radaren i Vardø, et anlegg som i praksis er en amerikansk base. Wormdal dokumenterer at Stortinget aldri har vært orientert om omfanget av USAs spionvirksomhet i Norge.
Sentrale spørsmål er i hvilken grad Etterretningstjenestens virksomhet tjener norske og/eller amerikanske interesser? Og i hvilken grad er Etterretningstjenesten under demokratisk kontroll? Det siste spørsmålet er i seg selv oppsiktsvekkende. Hvis Etterretningstjenesten ikke er under kontroll av norske myndigheter, hvem styrer den da?
Kjøpt og betalt for
Wormdal forteller om en samtale han hadde med tidligere sjef for den militære Etterretningstjenesten Alf Roar Berg, om finansieringen av norsk etterretning.
«Jeg viste til historiker og professor Rolf Tamnes, som i bind 5 av Norsk forsvarshistorie har skrevet at 50 prosent av tjenestens virksomhet i 1991 var finansiert av USA. Jeg visste også at forskeren og offiseren Tormod Heier i boka Intelligence Oversight in the Twenty-First Century hadde skrevet at amerikansk etterretning betalte mer enn 90 prosent av budsjettet til den norske etterretningstjenesten midt på 1990-tallet. En sentral kilde i tjenesten har videre fortalt at amerikanerne i en periode avsatte så store summer til Etterretningstjenesten at nordmennene ikke klarte å bruke opp alt sammen. Det som da skjedde, var at det ble ført penger tilbake til en konto i USA, penger som senere kunne bli brukt til norsk etterretning. Ved årtusenskiftet skal det ha stått 100 millioner på denne kontoen.»
Den tidligere etterretningssjefen var ikke interessert i å snakke om temaet. «- Jeg tror ikke jeg vil kommentere.» (side 256-257).
Fredrik Sejersted, den gang advokat hos Regjeringsadvokaten, skrev også i Who’s Watching the Spies (2005) at USA og NATO finansierte mer enn 90 prosent av Etterretningstjenestens budsjett på begynnelsen av 1990-tallet. I Norsk utenrikspolitikks historie. Bd. 6 skriver Rolf Tamnes at ca. 70 prosent av de ansatte i i Etterretningstjenesten var lønnet av USA på slutten av 1960-tallet. Så sent som i 1992 jobbet halvparten av de ansatte i prosjekter betalt av USA.
Det var først i 1994 at bevilgninger til Etterretningstjenesten ble synlige på forsvarsbudsjettet. Etterretningstjenesten budsjett var på 2,3 milliarder i 2021. Hvor mye ekstra penger tjenesten blir tilført fra USA i dag er ikke offentlig kjent.
Hvorfor overøser USA oss med penger på denne måten? Svaret er åpenbart. Det skyldes at vi gjør en veldig viktig jobb for amerikanerne.
Norge er en av to viktigste samarbeidspartnerne for USA når det kommer til militær etterretning. Kun Storbritannia kan konkurrere. Vår geografiske plassering har gjort at vi har fungert som USAs øyner og ører mot Sovjetunionen, og i dag mot Russland. Norge er f.eks. en av de viktigste partnerne for USA når det gjelder teknisk etterretning. Det sier National Security Agency (NSA) selv i et dokument fra 2013, som varsleren Edward Snowden gjorde offentlig.
Hemmelige avtaler styrer samarbeidet
Norske myndigheter har hele tiden vært ettergivende for amerikanske interesser. Tidvis kan vi si at de bevisst har valgt å ikke ville vite hva Etterretningstjenesten foretar seg. For regjeringen kan det av og til være greit å forbli uvitende, skulle noe gå galt kan det da være lettere å slippe unna med det (jfr. U2-affæren).
Etterretningssamarbeidet styres av de såkalte NORUSA-avtalene, bilaterale avtaler mellom Norge og USA som er inngått fra 1952 og utover. Disse avtalene er så hemmelige at svært få kjente til at de i det hele tatt eksisterte. Dagens regjering har ikke til hensikt å lette på sløret. På direkte spørsmål i Stortinget fra SV til forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) svarte ministeren at disse avtalene «vil forbli hemmelige.»
Gram viste til «Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste» – forkortet EOS-utvalget. Utvalget ble opprettet i 1996, i etterkant av Lund-kommisjonens avsløringer om tiår med ulovlig politisk overvåking. Utvalgets mandat er å kontrollere alle de hemmelige tjenestene, inkludert utenlandsetterretningen, som ikke hadde vært gjenstand for ekstern kontroll tidligere.
Men i «Spionkrigen» går Bård Wormdal i rette med Grams henvisninger til dette utvalget. Han dokumenterer hvordan utvalget langt ifra har de ressursene som er nødvendig for å kunne drive kontroll med de stadig mer omfattende «tjenestene». At Etterretningstjenesten selv til tider har vært lite samarbeidsvillig med utvalget, er også en del av historien. Stein Ørnhøi, en av de som har sittet lengst i utvalget, sier at han aldri klarte å få den fulle oversikten over virksomheten han skulle kontrollere. Ørnhøi sier også at USA bruker stasjonene i Norge akkurat som de selv vil, og at Etterretningstjenesten overfører rådata til USA uten norsk innsyn.
Det er noe med maktforholdet mellom Norge og USA som gjør at det er en illusjon å tro at vi skal ha nasjonal kontroll. Det at amerikanerne bruker penger i Norge, er noe de gjør ut av egne interesser. Det kan aldri bli en balanse her. USA er en stormakt.
– Stein Ørnhøi i «Spionkrigen», side 283
Det som skjer bak ryggen på politikerne
At Etterretningstjenesten har tradisjon for å gå bak ryggen til politikerne og operere på egen hånd, er et historisk faktum. Svein Blindheim (1916–2013) var krigshelten fra Kompani Linge som etter krigen ble tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. I E-tjenesten var han bl.a. med på å opprette hemmelige Stay Behind-grupper i Norge, og ble sendt til Finland for å lære opp finske agenter for spion- og sabotasjeoppdrag mot Sovjetunionen. Som offiser deltok han i militærøvelser der bruk av atomvåpen inngikk, og fikk opplæring i regimeskifte-operasjoner av CIA.
Som etterretningsagent fikk ha etter hvert en følelse av at arbeidet ikke var lovlig, at mye foregikk bak ryggen på politikerne. Han skrev: «Norske politikarar kan umogleg ane eller skjøne stort av kva makt- og intrigespel norske offiserar er med på.»
Les også: Det Svein Blindheim fortalte
I Brennpunktdokumentar «Vi som støtter Amerika» – om Norges rolle i Vietnamkrigen (fra 1997), ble det avslørt at norske agenter bidro i hemmelige operasjoner ledet av CIA mot nordvietnamesisk territorium, seks måneder før Vietnamkrigen startet i august 1964. Et dusin norske sjøfolk ble rekruttert til operasjonene av avdelingssjef i den militære etterretningstjenesten Alf Martens Meyer. Alt skjedde uten norske myndigheters viten.
Nordmennene var kapteiner på patruljebåter som førte sørvietnamesiske kommandosoldater inn i fiendtlig territorium i Nord-Vietnam hvor kommandosoldatene gjennomført henrettelser, kidnappinger, sabotasje og rekognosering. Daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo hevdet overfor NRK at Meyer opptrådte som privatperson da han rekrutterte de norske sjøfolkene til tjeneste for CIA.
Dette er interessant å ta i betraktning når vi skal vurdere avsløringene som Seymour Hersh kom med i «How America Took Out The Nord Stream Pipeline», der han hevder at den norske Etterretningstjenesten og marinen bisto USA i sprengningen av rørledningene. «De (nordmennene) hatet russerne, og den norske marinen var full av suverene sjøfolk og dykkere som hadde generasjoners erfaring med svært lønnsom olje- og gassleting på dypt vann», sier kilden. De kunne også stole på at de holdt oppdraget hemmelig.»
Kan det være at nordmennene som deltok i terroroperasjonen mot Nord Stream handlet på egen hånd, uten at norske myndigheter kjente til det (eller ønsket kjennskap til det)? Er noen ansatte i Etterretningstjenesten så USA-lojale at de tar oppdrag for amerikanerne som privatpersoner?
Det er ingen grunn til å stole på at norske myndigheter har full oversikt over hva Etterretningstjenesten foretar seg.
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.
Krigsdagbok del 63 – 20. til 23. mai 2023
Av Lars Birkelund - 27. juni 2023
https://steigan.no/2023/06/krigsdagbok-del-63-20-til-23-mai-2023/
Dette er 63. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
20. mai
Jeg tror NATO-landenes ledere er nervøse og begynner å angre på at de yppet til krig mot Russland. Men bordet fanger, så de later som om de er ubekymret og fortsetter opptrappingen, inntil videre. Denne videoen sier en del om utfordringene NATO/Ukraina har, som kort kan oppsummeres med mangel på våpen og soldater.
Det at Vestens sanksjoner mot Russland virker mot sin hensikt er sjølsagt også en strek i regningen for vestlige ledere. Jeg sa allerede i 2014 at de ville styrke Russlands sjølforsyning. I tillegg har Russland benyttet tiden siden da til å styrke forbindelser til andre deler av verden. Heller ikke det klarte vestlige ledere å forutse/hindre. https://inyheter.no/2023/05/20/vestlige-sanksjoner-skulle-sla-putin-i-gulvet-men-konklusjonen-er-nedslaende/
Seinere samme dag:
Putin fordømte terroren til Anders Behring Breivik, som andre statsledere. Likevel syns Klassekampen i dag at det er viktig å knytte forbindelser mellom Putin og Breivik. Dette gjør KK gjennom den enøyde propagandisten Jonas Bals, som nok en gang får lov til å breie seg over to sider.
Det eneste Bals/KK bygger på er at Breivik skal ha sagt noe positivt om Putin i sitt manifest: «Putin virker som en rettferdig og resolutt leder som fortjener respekt. Jeg er usikker på om han har potensialet til å være vår beste venn eller vår verste fiende. Han er veldig vanskelig å psykoanalysere. Jeg vil ikke være hans fiende, det er sikkert. Han må åpenbart fordømme oss på dette punktet, noe som er forståelig.»
Jeg har ikke lest manifestet. Men så vidt jeg vet sier Breivik også positive ting om Israel i sitt manifest, sikkert også om en del andre land og ledere. Men det passer ikke inn i det bildet Bals og KK prøver å tegne av Putin og Russland. Så det forties. Det Breivik sa om Putin var heller ikke entydig positivt.
Min tålmodighet med denne ‘venstresidas avis’, som KK kaller seg, synger nå på siste verset. For KK gir meg nå knapt noe som ikke NRK, TV 2 og VG gir meg. Og det gratis. Så et mangeårig abonnement vurderes oppsagt.
Seinere samme dag:
Russland er isolert, en pariastat, etter at de sju G7-landene fordømte Russlands krigføring mot Ukraina, presterte TV 2s Øystein Bogen å si på 1830-sendingen. Dette er jo så grovt at nesten alle skjønner at det er feil, så hvorfor ta sjansen på å si noe sånt? Faktum er jo at et stort flertall av verdens land handler med Russland som før, eller mer. For de vet at NATO/Ukraina er like skyldig i krigen som Russland. Og det er ikke en gang alle NATO-landene som leverer våpen til Ukraina.
Hensikten med TV 2/Bogens propaganda er naturligvis å få oss til å tro at Russland er i ferd med å tape krigen. Men det kan bli en brutal oppvåkning for de som tror det og som stoler på medier som TV 2.
TV 2 hadde samme innslag på 21-nyhetene, men UTEN intervjuet med Bogen. Det gjorde de lurt i. Men de kunne jo ha beklaget samtidig.
«En av journalisters fremste oppgave i et demokrati, mener jeg, er å være blant dem som siler og luker vekk løgn og bedrag og andre tvilsomme påstander før de kommer frem i den offentlige debatten». Øystein Bogen sa dette under arrangementet «Russland og Norge – kald krig eller åpent vindu»? 24. november 2016.
Både denne og andre uttalelser viser at Øystein Bogen ser på seg sjøl som en slags portvokter for hva som kan sies og ikke sies i norske medier og at han mener han har en helt spesiell kompetanse på området. Men hvor kompetent er han egentlig når man vet at han har påstått at Fremskrittspartiet er et av flere «pro-russiske» politiske partier i Vest-Europa?
Les: Norske mediers (sjøl)sensur: TV 2
Atlantic Council advarer mot steigan.no (Øystein Bogen igjen)
TV2-journalist bak grove politiske anklager
Videre: Skal man ikke kunne ha en offentlig debatt om noe som er «tvilsomt»? Er det ikke nettopp det som er meningen med debatter, at man kan lære mer om det som er tvilsomt eller uklart?
Hva velger Øystein Bogen å luke vekk og hva velger han å publisere? Det første er det umulig å svare presist på. Kanskje han heller burde ha luket vekk en del av det han har sagt og skrevet og erstattet det med noe han har luket vekk?
21. mai
Norske/vestlige medier, ‘eksperter’ og ledere tok feil om Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Så hvorfor skal vi tro at de vet hva de gjør i Ukraina og overfor Russland og Kina?
Medienes oppgave er i mange tilfeller å få oss til å tro på og ønske en viss politikk, med hjelp av selektiv informasjon og selektive vinklinger, samt fortielse av det som kan få oss til å ønske en annen politikk. Hvis man forstår det blir det lettere å lese mellom linjene, også når politikerne prater. Hukommelse er også en fin ting. For med den kan vi vite hva de har sagt tidligere, ofte i strid med det de sier nå. Alternative medier er også nødvendig, samt et historisk overblikk.
Nå har Bakhmut falt, stikk i strid med hva de har sagt, eller i hvert fall har håpet på når de har pøst våpen inn til sine marionetter i Kiev, som de sjøl innsatte med et kupp i 2014. Det tragiske er at dette rammer Ukraina mer enn Russland. For jo lenger tid det tar før USA/NATO/Zelensky kapitulerer, jo mer vil Russland ta av Ukraina.
Det verste er at krigen kunne ha vært unngått hvis USA/NATO/EU med Norge hadde tatt hensyn til advarsler fra Russland og mange ansvarlige og kompetente mennesker i Vesten helt siden 1990-tallet.
Neste måned skal forøvrig ledere fra over 80 land møtes for å diskutere strategier for å fri seg fra dollaren, nå ser de sitt snitt. Tidligere har USA gått til krig mot land som har tatt til orde for det. Nå er USA, med NATO og EU på slep, i krig allerede, forsåvidt også mot Kina. Ja, mot store deler av verden når man tar i betraktning hvor mange land de fører en fiendtlig politikk mot. Hvor vil dette ende?
22. mai
NATO-propagandaen er utspekulert, budsjettene til det er uendelige og NATO har flust med medier som villig formidler propagandaen. Se for eksempel denne romantiserte iscenesettelsen, som symboliserer at Sverige på galant vis blir rodd trygt inn i NATO, av NATOs ‘sjef’ (Sverige representert ved daværende statsminister Magdalena Andersson). De levende utgavene av dette bildet fra i fjor sommer gikk sjølsagt på alle NATOs TV-kanaler i Norge/Vesten. Og de er det mange av.
23. mai
I dag vil NATOs Klassekampen ha oss til å tro at Russland mangler soldater, at de er dårlig motiverte, dårlig utstyrt osv. Dette gjennom en artikkel av Aleksej Sakhnin. Han er russisk venstresideaktivist og journalist, bosatt i Paris, iflg KK, som er glad i russiske dissidenter, men ikke i norske dissidenter, som blir refusert i tur og orden av «venstresidas avis», som KK kaller seg.
iNyheter siterer imidlertid en ukrainsk oberst som sier at slikt er «mer Tiktok-propaganda enn virkelighet». Videre:
« – De er godt personlig utstyrt, bevæpnet, de har kommunikasjonsmidler, gode pansrede kjøretøy og et veldig godt system av ubemannede luftfartøyer, sier Biletskyj til avisen.
I en video delt i meldingstjenesten Telegram skal Biletskyj ifølge Insider ha ment at eksperter også tar feil om den gjennomsnittlige russiske soldats psyke.
– Fienden er ikke så dum og elendig som eksperter sier, skal obersten ha sagt i videoen».
iNyheter er meg bekjent det eneste norske mediet i dag som bedriver en noenlunde balansert, ikke-moralistisk omtale av krigen.
I går var det en som er ofte på min Facebook som innrømte at det er krigspropaganda norske medier driver med. Men det gjør de rett i, tilføyde han, fordi han mener det er til fordel for en god sak.
Det betyr at krigspropagandaen er så effektiv at den også lurer mange til å tro at den skjer av hensyn til en god sak, at målet helliger midlene. Mange, men ikke alle, da mer enn 10 % av det norske folk er mot å sende våpen til Ukraina. De har intet parti å stemme på. Dvs ingen som er på Stortinget.