Nyhetsbrev steigan.no 27.05.2024
Er fugleinfluensaen menneskeskapt?
Bekymrede bedrifter sliter med å betale i tide
Skarpe reaksjoner i Italia mot Stoltenbergs vilje til å la Ukraina angripe Russland
Amrit Kaur: – Jens Stoltenberg bør stilles for krigsforbryterdomstolen
Anti-nazistenes nazihelter i Ukraina
WHOs pandemiavtale har strandet, hva nå?
Er fugleinfluensaen menneskeskapt?
Av skribent - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/er-fugleinfluensaen-menneskeskapt/
Hvordan kan de ha vaksiner mot en sykdom før den bryter ut? Fugleinfluensa er menneskeskapt, det er derfor de allerede har en vaksine mot den.
Av Rhoda Wilson.
Det har blitt rapportert at fugleinfluensa har spredt seg fra stokkand til storfe, fjærfe og nylig en delfin. Dette er en «gain-of-function», (dvs. menneskeskapt), virusstamme, fortalte Dr. Peter McCullough til Miriam Shaw, vert for talkshowet Moms on a Mission. «Det ser ut som det kommer fra US Poultry Research Center i Athen, Georgia».
Etter at uavhengig forskning fant ut at denne spesielle fugleinfluensavarianten var menneskeskapt, sa tidligere CDC-direktør Robert Redfield at for at fugleinfluensa skal smitte mennesker, og smitte mellom mennesker, må det være et virus utviklet fra forskning.
De har allerede utviklet vaksiner for en fugleinfluensa som kan spre seg til mennesker. Hvordan kan de allerede ha en vaksine? Det er fordi det hele er basert på en genetisk kode, og de kjenner den genetiske koden, sa Dr. McCullough.
Dr. McCullough kommenterte en uttalelse til pressen forrige måned av Verdens helseorganisasjons (WHO) sjefforsker Jeremy Farrar. Farrar utttrykte «stor bekymring» for at fugleinfluensaen, H5N1, «muterer og utvikler evnen til å smitte mennesker», og «vi vet at dødeligheten er usedvanlig høy», sa han.
Dr. Peter A. McCulloughs kommentar til Farrars uttalelse:
Pandemieksperter har sagt at rapportering om fugleinfluensa H5N1 bare er «fryktporno», og at mer diskusjon bare puster til ilden. Man må lure på hvorfor noen vil bagatellisere sterke meldinger fra Dr. Jeremy Farrar, sjefsforsker ved Verdens helseorganisasjon. Men Farrar var på Wellcome Trust da han konspirerte med Dr. Anthony Fauci, Dr. Peter Daszak og Dr. Kristian Andersen, for å skjule SARS-CoV-2 virusets opprinnelse i laboratoriet i Wuhan.
Den 19 februar 2020 publiserte Farrar, sammen med 26 andre forskere, en ‘Erklæring til støtte for vitenskapsmenn, folkehelsepersonell og medisinsk fagpersonell i Kina som bekjemper covid-19’, som sa: «Vi står sammen for på det sterkeste å fordømme konspirasjonsteorier som antyder at covid-19 ikke har en naturlig opprinnelse». Dette dokumentet er en løkke rundt halsen hans, ettersom vi nå har fakta om utviklingen av SARS-CoV-2 i Wuhan Institute of Virologys laboratorium.
Hør nå på hva Farrar sier om fugleinfluensa. Han har arbeidet med denne virusinfeksjonen siden 2004. Han er veldig sikker på at viruset er klar til å spre seg fra menneske til menneske, og er mer enn forberedt på en massevaksinering. Han nevner aldri hvorfor dødeligheten hos gårdsarbeidere som har arbeidet med dyrene har vært så høy; det har vært på grunn av sen sykehusinnleggelse, og mangel på tilstrekkelig medisinsk behandling. Hans bekymrede øyne handler om at WHO som må ta fullstendig kontroll over krisen som er under utvikling.
Jeg følger i klippet med Ms. Miriam Shaw, vert på Moms on a Mission, som tar for seg WHO, og vi legger ut fakta om «gain-of function»-fugleinfluensaen, som med vilje er gitt til stokkender og sprer seg over hele Amerika. PCR-testing på folkemasser vil bare øke antallet tilfeller og føre til «biosikkerhetstiltak», når denne menneskeskapte krisen utvikler seg til en fullskala pandemi-operasjon.
For forståsegpåerne forutsier vi denne krisen før den inntreffer, og har gitt praktiske anbefalinger slik at folk over hele verden kan beskytte seg selv, spesielt gårdsarbeidere. Det er ikke «fryktporno», det er ansvarlig pandemi-beredskap.
Fra ZeroHedge, publisert 23 mai 2024.
Oversatt fra engelsk og noe forkortet av Northern Light for Derimot.no.
Bekymrede bedrifter sliter med å betale i tide
Av red. PSt - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/bekymrede-bedrifter-sliter-med-a-betale-i-tide/
Norske bedrifter står overfor økende betalingsutfordringer og økonomiske bekymringer i 2024, viser Intrums European Payment Report (EPR).
– Norske bedrifter har lenge stått i en utfordrende situasjon. Nå ser vi tydelige tegn til påvirkningen dette har hatt, sier administrerende direktør i Intrum Norge, Steinar Nielsen.
Intrums European Payment Report (EPR) er en årlig økonomisk spørreundersøkelse blant bedrifter i hele Europa. I 2024-rapporten har 400 norske bedriftseiere og direktører delt innsikten om dagens økonomiske utfordringer. Her er den viktigste innsikten basert på svarene:
62 prosent oppgir at det er mer krevende å betale leverandører i tide enn i fjor.
69 prosent er mer bekymret enn noensinne for å ikke få betalt i tide.
83 prosent sier at lange betalingsfrister er et problem for bedriften.
81 prosent har blitt spurt om en lenger betalingsfrist enn de er komfortable med det siste året.
54 prosent sier det har blitt mer krevende å bli enig med kunde/leverandører om rettferdige betalingsbetingelser.
Økt bekymring for likviditet og betalingsfrister
Det er tydelig at mange norske bedrifter sliter med likviditeten. Når 83 % av bedriftene sier at lange betalingsfrister er et problem, og 62 % oppgir at det er mer krevende å betale leverandørene i tide enn i fjor, viser dette strammere likviditet og mindre cashflow, sier Steinar Nielsen.
Intrums inkassotall viser også en klar økning i antall saker og beløp for bedrifter. Fra januar til april var det 10 prosent flere inkassosaker for bedrifter kontra i fjor, med 25 prosent høyere beløp. Spesielt ser vi utfordringer i bygg og anlegg, samt overnatting og restaurant. Dette er bransjer som er avhengige av folks kjøpekraft og investeringer, og som nå rammes hardt av svekket kjøpekraft. Industrien, som i stor grad eksporterer varer og tjenester, ser imidlertid ut til å klare seg bedre.
Norge er på vei mot ei gjeldskrise uten like
Gjeldsveksten i Norge er bekymringsfull, mener Jens Skancke Presthus, som frykter at renter og inflasjon kan bite seg fast på et høyt nivå. Dette skriver han om i Finansavisen.
Han fortsetter:
Etter finanskrisen gikk private bedrifter og husholdninger i mange land gjennom en periode med lav gjeldsvekst. I USA, Storbritannia og Spania har gjeldsgraden relativt til BNP og inntekt falt betraktelig. I Norge, derimot, har bedrifter og husholdninger nesten ikke gjort annet enn å øke gjeldsbyrden de siste 15 årene. Dette kan fort bli et stort problem om noen år. Husk at gjelds- og finanskriser som regel starter i privat sektor, ikke offentlig.
Tverrpolitisk enighet om en vanvittig politikk
Forbrukernes og bedriftenes problemer henger sammen og de skyldes den vanvittige økonomiske poltikken som myndighetene har ført og fører:
Lockdownpolitikken kostet hundrevis av milliarder og rammet vanlige folk og småbedriftene.
Energipolitikken driver strømprisne til himmels og folks levestandard til bunns.
Hundrevis av milliarder til våpenindustrien og finanskapitalen, knapper og glansbilder til boliger, infrastruktur og landbruk.
Angrep på krona og høyrentepolitikk.
Hundretusener av mennesker rammes allerede hardt av denne politikken, og flere vil det bli. Fagbevegelsen har ikke vist noen evne til å ta opp kampen mot dette, men er sjøl med på den. Og det finnes ingen venstreside som er interessert i å føre klassekamp, så dette vil bli tøft før det snur en gang.
Skarpe reaksjoner i Italia mot Stoltenbergs vilje til å la Ukraina angripe Russland
Av red. PSt - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/skarpe-reaksjoner-i-italia-mot-stoltenbergs-vilje-til-a-la-ukraina-angripe-russland/
Italienske politikere reagerer kraftig på at NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg ber NATO-allierte om å la Ukraina angripe russisk territorium. Dette sa Stoltenberg i et intervju med The Economist.
«Stoltenberg må enten trekke tilbake og beklage dette eller trekke seg som generalsekretær», sa leder i partiet Lega og visestatsminister Matteo Salvini.
Salvini reagerte skarpt på de nylige uttalelse fra Stoltenberg. Under et valgmøte i Napoli uttrykte Salvini sin totale uenighet med ideen om å tillate Ukraina å bruke våpnene levert av NATO for å angripe militære mål i Russland.
«Å snakke om krig, å snakke om å bruke bombene eller missilene eller italienske våpnene som vi sendte til Ukraina for å forsvare seg på landets territorium, og ikke kjempe, angripe og drepe utenfor territoriet, du kan ikke gjøre det i mitt navn, ikke i ligaens navn, ikke i det italienske folkets navn», erklærte Salvini.
Hans posisjon er klar: «Støtten til Ukraina må forbli begrenset til forsvaret av dets territorium og ikke strekke seg til angrep inne i Russland».
Ligalederen gjentok «viktigheten av å forsvare Ukraina mot aggresjon», men understreket at «vi ikke er i krig med noen» og uttrykte sin bekymring for en eskalering som kan føre til en verdensomspennende konflikt. «Jeg vil ikke overlate den tredje verdenskrigen til barna mine», la Salvini til, og uttalte at NATO ikke kan tvinge Italia til å angripe Russland eller sende italienske soldater for å kjempe i Ukraina.
Og han avsluttet med å gjenta sitt krav om at Stoltenberg enten må be om unnskyldning for sin uttalelse eller gå av.
Italias utenriksminister og lederen av Forza Italia Antonio Tajani var mindre skarp: «Vi er en integrert del av NATO, men enhver beslutning må tas på en kollegial måte. Kievs valg er Kievs valg. Vi vil ikke sende en italiensk soldat til Ukraina, og de militære instrumentene som sendes av Italia må brukes inne i Ukraina».
Forsvarsministeren og lederen for statsminister Giorgia Melonis parti Fratelli d’Italia, Guido Crosetto sa: «Det er ingen NATO-sekretær eller noen enkelt nasjon som bestemmer linja for alle de andre», sa han i et intervju med La Stampa. – Dette gjelder Stoltenberg. Men det gjelder også for Macron, da han sa Vi vil sende våre soldater til Ukraina». Bistand til Kiev «må gis på en slik måte at muligheten er til stede for å skape en umiddelbar våpenhvile og åpne fredsforhandlinger».
Nedgang i tallet på beitedyr
Av Romy Rohmann - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/nedgang-i-tallet-pa-beitedyr/
Nå slippes dyra ut på beite mange steder i landet og nye tall viser at det er under 900.000 sauer i Norge og nedgangen har vært størst i Troms og Finnmark.
Nedgangen i antall sauer er på 20.000 dyr eller 2,2 prosent fra året før. Siden 2015 er sauetallet redusert med nesten 16 prosent. Det er blitt 20.000 færre sauer i Norge på ett år.
Utmarka trenger beitedyra og nedgangen av sauer som beiter vil få betydning for det norske landskapet, 2018 var det siste året det var mer enn én million sauer i Norge.
Det har vært nedgang i alle fylker, men aller størst er nedgangen i Troms og Finnmark.
Her er sauetallet redusert med fem prosent fra i fjor til i år, fra 49.664 til 46.920 dyr.
Leder i Troms Bonde- og Småbrukarlag, Frank Valø sier dette til Nationen:
Det er katastrofalt. Spesielt for slakteriene. Slakteriet i Målselv har allerede bare drift tre dager i uka. Det er bare et tidsspørsmål før det ikke er lønnsomt å drive slakteri her oppe.
Valø hører både politikerne og faglagene snakke om «landbruk i hele landet», men når han vandrer rundt i fjøset langt mot nord omkranset av tusenmeterstopper, føler han seg først og fremst forlatt og glemt.
Hvis det blir mer attraktivt å fôre sauen med gras, kan mer av kornet brukes til menneskemat. Det vil stimulerer til at mer jord holdes i hevd og at mindre jord blir liggende brakk. Skal vi lykkes med økt selvforsyning, må vi bruke mer norske ressurser og mindre importert kraftfôr, sier Valø.
Hver sommer slippes sauene på utmarksbeite, de utnytter landskapsressurser som ikke kan dyrkes. I utmarka kan vi ikke så korn. En sau du møter i fjellet om sommeren omdanner gress til kjøtt vi kan leve av. Nesten halvparten av årsfôret til norske sauer kommer fra utmarka.
Beiting er bærekraftig ressursutnyttelse og matpolitikk. Sauen og andre beitedyr opprettholder et artsrikt kulturlandskap som mange steder er truet av gjengroing.
Kulturlandskapet er tilholdssted for en tredjedel av Norges truede arter. Dersom vi skal beholde et artsrikt biologisk mangfold i Norge, trenger vi beitedyr som sau, geit, ku og hest ute på beite. Det er stor variasjon utmarksbeitene i landet vårt og de beste beitearealene er de som har gress og urter. Beitinga øker gressandelen i utmarksbeitet, samtidig som det hindrer tilgroing med trær og busker.
Fra 2020 til 2023 har det blitt 535 færre sauebønder her i landet og nå viser altså tall at det er under 900.000 sauer igjen i landet vårt.
Animalia skriver dette om beiting:
Det pågår en stadig utveksling mellom karbon lagret i havet, atmosfærens CO2 og jordas karbonlager. CO2 bindes via fotosyntesen, og dødt organisk materiale blir til karbon i jorda. I disse prosessene spiller husdyr en viktig rolle i områder hvor beiting er mulig.
Beitende husdyr bidrar med organisk materiale i form av gjødsel. Husdyrgjødsel er en naturlig vekstfremmer, og har en stabiliserende effekt på jord, den fremmer vekst og fikserer karbon i jorda.
Ved beiting øker aktiviteten av sopprot. Sopprot (på fagspråk mykhorriza) er en symbiose, eller «tett samliv», mellom sopp og røtter, der de vokser sammen på en slik måte at næringsstoffer kan utveksles. Transporten av karbon fra planterøtter og til jorda økes. Bakterier bidrar også til stimulering av karbonbinding i jorda. På denne måten styrkes plantenes røtter. Når busker og kratt holdes nede styrkes plantene ved at lyssvake planter får bedre vekstvilkår.
I tillegg til å gi næring til jorda, bidrar også gjødsel og dyras fysiske forflytning i området til at frø og sporer spres. Dette påvirker sammensetningen av plantearter og dermed også det biologiske mangfoldet, noe som kan ha positiv innvirkning på karbonbinding i jorda.
Tysklands autoritære vending
Av Thomas Fazi - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/tysklands-autoritaere-vending/
For bare fem år siden ble 70-årsdagen for fødselen til den tyske demokratiske staten etter krigen ledsaget av euforiske feiringer over hele landet. Denne uken, derimot, var det få tyskere som var i humør til å feste. Bortsett fra Forbundsrepublikken Tysklands økonomiske problemer, er den rådende oppfatningen at det tyske demokratiet ikke har særlig god helse.
Hvem har skylden? Den liberal-sentristiske konsensusen er at landet står overfor en enestående trussel fra ondsinnede populistiske og høyreekstreme krefter – særlig AfD, som har som mål, ifølge landets visekansler, å «gjøre Tyskland om til en autoritær stat». Men man kan godt hevde at Tyskland allerede viser bekymringsfulle tegn på autoritarisme, i hendene på de samme liberal-sentristiske kreftene som hevder å forsvare demokratiet fra barbarene ved porten.
Tidligere denne måneden avviste en domstol en klage fra AfD mot klassifiseringen fra Federal Office for Protection of the Constitution (BfV) som en mistenkt høyreekstremistisk sak. Dette betyr at BfV, den innenlandske etterretningstjenesten, kan fortsette å overvåke AfDs aktiviteter og kommunikasjon. Den tyske regjeringen hyllet det som en seier. «Dagens kjennelse viser at vi er et demokrati som kan forsvares», sa innenriksminister Nancy Faeser.
I mellomtiden, i en annen kjennelse, ble en Thüringer AfD-leder bøtelagt for angivelig å ha brukt et slagord fra den paramilitære fløyen til Nazipartiet. Etter kjennelsene trappet forskjellige politikere, særlig fra sentrum-høyre Christian Democratic Union (CDU) og Miljøpartiet De Grønne, opp krav om at partiet skulle forbys. En kristendemokrat kunngjorde til og med at han ville reise et forslag i den tyske forbundsdagen om dette, og hevdet at partiet ikke lenger kunne holdes i sjakk med politiske midler, spesielt i Øst-Tyskland.
Det sier seg selv at forsøk på å forby landets nest mest populære parti ikke bare ville være forferdelig fra et demokratisk perspektiv, men ville også ha uventede og vidtrekkende konsekvenser – potensielt presse landet fra en urolig politisk situasjon til en tilstand av sivil uro. Men etablissementets krig mot AfD er bare en del av et mye bredere angrep på dissens – ikke bare på høyresiden, men også på venstresiden. I mange deler av landet har pro-palestinske protester blitt begrenset, og skoler har fått makt til å legge ned forbud mot palestinske flagg, pro-palestinske tale og keffiyeh-skjerf. Over hele Tyskland er det nå en straffbar handling å bruke det pro-palestinske slagordet «fra elven til havet».
Disse grepene er en del av en bredere prosess med institusjonell konstruksjon som tar sikte på å dramatisk begrense omfanget av demokratisk handling i navnet til å beskytte demokratiet. Dette inkluderer vedtakelse eller forslag til en rekke illiberale nye lover. Et slikt eksempel er den nylig vedtatte «Loven for å fremskynde fjerning av ekstremister fra embetsverket», som tar sikte på å gjøre det lettere å ta juridiske tiltak mot såkalte «ekstremistiske» embetsmenn – eller «grunnlovens fiender» – som kan bli fjernet fra sine stillinger og fratatt til og med pensjonsutbetalingene sine. Hvis vedkommende blir funnet skyldig i oppvigleri, risikerer tjenestemannen en fengselsstraff på seks måneder eller mer. Lovens logikk ble uttrykt av innenriksministeren: «Enhver som avviser staten kan ikke tjene den». Men hva betyr det å «avvise staten»? Eller å være en «ekstremist» for den saks skyld? Disse konseptene er så vage – og det er bevisst – at de lett kan brukes som våpen mot alle som tilfeldigvis er uenige med regjeringens politikk i et gitt spørsmål.
På samme måte er loven om å fremme demokrati, som for øyeblikket fortsatt er under diskusjon, rettet mot å fordele hundrevis av millioner euro av statlige midler til frivillige organisasjoner for å fremme «mangfold, toleranse og demokrati» og «forebygge ekstremisme» – som det er trygt å anta betyr å fremme undertrykkelse av dem som ikke er på linje med etablissementets verdenssyn. Loven vil utvide et allerede eksisterende program lansert av det føderale departementet for familiesaker, som støtter kampanjer «mot konspirasjonsteorier» og «høyreekstremisme». I forrige uke gikk 30 av landets store selskaper sammen for å oppmuntre til støtte, i det minste blant deres 1,7 millioner ansatte, til proeuropeiske partier og advare om farene ved populistiske grupper som AfD.
Mange av disse initiativene ble født midt i hysteriet som grep Tyskland etter avsløringen, i 2022, av et angivelig statskupp som ble planlagt av en «ekstrem høyre-terrorgruppe». Da det viste seg at de fleste av medlemmene i Reichsbürger-gruppen var pensjonister, og at en av deres ledere var en eksentrisk 70 år gammel selvutformet «prins» med en forkjærlighet for astrologi, begynte folk å gå til sosiale medier for å fordømme det farseaktig natur. Men dette stoppet ikke regjeringen og media fra å blåse opp gruppens angivelig truende karakter, og hevde at en fascistisk militærregjering var rundt hjørnet – og understreket det faktum at konspiratørene var AfD-tilhengere.
Rettssaken startet denne uken, halvannet år etter at de påståtte konspiratørene ble arrestert, og uten tvil vil vi se en rekke overdrevne overskrifter i kjølvannet av saken. Men likevel er det vanskelig å ikke se på regjeringens tiltak som har svært lite å gjøre med å beskytte demokratiet, men snarere handler om å beskytte et sviktende og stadig mer delegitimert etablissement mot demokrati – og fra den økende «populistiske» utfordringen, både på høyresiden og venstre. Dette har tross alt tatt form i årevis, og i god tid før Reichsbürger-komplottet.
Som andre steder representerte pandemien et vendepunkt i denne stadig mer autoritære utviklingen i tysk politikk, ettersom regjeringen brukte «folkehelsenødsituasjonen» til å feie demokratiske prosedyrer og konstitusjonelle begrensninger til side, militarisere samfunnet og slå ned på sivile friheter. Tyskland innførte et av verdens mest drakoniske lockdown- og massevaksinasjonsregimer, inkludert bruk av vaksinepass og segregerte lockdowns for uvaksinerte. I mellomtiden ble definisjonen av begrepet «konstitusjonell» stadig mer vag: lærere ble anklaget for å være «antikonstitusjonelle» hvis de motsatte seg skolenedleggelser, og en helt ny kategori ble til og med oppfunnet for offentlig dissens: den om «antikonstitusjonell delegitimering av staten». Ikke engang anerkjente intellektuelle ble spart fra denne brutaliseringen av den offentlige debatten.
Det ville være en trøst å se alt dette som et svik mot det tyske etterkrigsdemokratiet og dets institusjonelle grunnfjell, grunnloven av 1949 eller grunnloven – ikke minst fordi det ville innebære at dette er et urovekkende avvik fra normen, som kan potensielt korrigeres ved å appellere til de sterke demokratiske garantiene som tilbys i selve grunnloven. Faktisk er denne kvasi-religiøse troen på grunnloven dypt forankret i den tyske kollektive bevisstheten etter krigen, ikke bare blant intellektuelle eliter – Habermas og andre utviklet konseptet «konstitusjonell patriotisme» – men også blant dissidenter: under pandemien, det var vanlig at demonstranter holdt opp et hefte med grunnloven som et symbolsk skjold mot statlig undertrykkelse.
Men hva om den nåværende autoritære vendingen i Tyskland ikke er en svikt i grunnloven, men snarere et tilfelle av at den gjør akkurat det den var designet for å gjøre? Den tyske grunnloven har lenge vært sett på som landets viktigste demokratiske bolverk mot den typen antidemokratiske avvik fra nazitiden. For skaperne betydde dette imidlertid paradoksalt nok at den også måtte fungere som et bolverk mot selve demokratiet – eller bedre, dets potensielle «utskeielser». Tross alt, som liberale kommentatorer aldri blir lei av å minne oss på, kom Hitler til makten gjennom demokratiske midler. Som ukeavisen Die Zeit nylig observerte, er Grunnloven «dypt ladet med skepsis» og oppmerksom på «maktmisbruk og hindring av det demokratiske systemet». Skaperne stolte ikke på folket, og var faktisk ganske redde for konseptet massedemokrati.
De tok dermed på seg å lage en grunnlov som, samtidig som den garanterer like individuelle rettigheter for alle borgere, også ville inneholde ulike sikringer og bestemmelser for å sikre at «folkets vilje» ikke skulle komme ut av kontroll. Dokumentets forfattere så for seg opprettelsen av bare tre «folkepartier» – CDU, SPD og FDP, som gjenspeiler et snevert definert spekter av akseptable meninger. Dette åpnet for forbud mot grunnlovsstridige partier – og til og med for midlertidig fratakelse av de grunnleggende rettighetene til individer som motsetter seg den «demokratiske orden» til og med fra et flertall i Forbundsdagen.
Selvfølgelig var mange av disse grensene også en konsekvens av datidens geopolitiske kontekst – nemlig Tysklands semi-suverene status og dets underordnede rolle innenfor det USA-sentriske imperialistiske systemet. På mange måter, under den amerikanske paraplyen, ble Forbundsrepublikken Tyskland etablert som et bolverk mot sosialismen, noe som innebar å binde den nye staten tett inn i den USA-ledede orden gjennom Nato og deretter EEC. Sett i dette lyset var de ulike sikkerhetstiltakene innebygd i grunnloven like mye rettet mot å unngå fremveksten av en ny Hitler som de var på å holde Tyskland godt innenfor grensene for rollen som ble tildelt landet i etterkrigstidens geopolitiske skille. Dette forklarer langt på vei det tyske etablissementets utvikling til USAs «sjefsvasall», spesielt siden starten av Ukraina-krigen, og dets aggressive holdning mot dem som våger å stille spørsmål ved dens destruktive konsekvenser.
Når man først forstår de ideologiske premissene til den tyske grunnloven – at staten må gjøre alt som trengs for å beskytte status quo fra trusler som oppstår fra massene – begynner nasjonens autoritære vending å gi mening. Langt fra å være et avvik, er dette akkurat hva det tyske etterkrigssystemet ble designet for å gjøre hele tiden.
Amrit Kaur: – Jens Stoltenberg bør stilles for krigsforbryterdomstolen
Av Lars Birkelund - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/amrit-kaur-jens-stoltenberg-bor-stilles-for-krigsforbryterdomstolen/
Heia Amrit Pernille Kaur, som tar opp kravet om at Jens Stoltenberg bør stilles for en krigsforbryterdomstol grunnet bombingen og ødeleggelsen av Libya.
Desto tristere med politikere som Tonje Brenna. Hun er sjølsagt nødt til å forsvare Jens og partiet sitt om hun skal ha en sjanse til å bli statsminister en dag, eventuelt få en høyere stilling i NATO eller EU. Men det er jo ikke sånn at demokratiske valgte politikere har større rett til å begå krigsforbrytelser enn andre, slik din uttalelse kan tolkes, Brenna.
Dagsrevyen 24. mai fra vel 19:09. https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202405/NNFA19052624/avspiller
Edit: NRK lagde faktisk en god dokumentar om bombingen, hvor det kom fram at de norske flyverne måtte finne bombemål på egen hånd, fra flere tusen meters høyde. Hele 3/4 av bombemålene skal ha blitt valgt ut på denne måten, til sammen 582 bomber.
https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/2013/MDUP11000513
Edit 2: Over 400 av bombene ble sluppet på mål som flyverne fikk beskjed om å finne på egen hånd fra flere tusen meters høyde. De som kaller det for presisjonsbombing juger.
Jens Stoltenberg sa at bombingen var god trening for norske flyvere.
Noe av motivasjonen for å bombe var at bombene var i ferd med å gå ut på dato.
Anti-nazistenes nazihelter i Ukraina
Av Ove Bengt Berg - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/anti-nazistenes-nazihelter-i-ukraina/
![kvinne jages i ukraina](https://substackcdn.com/image/fetch/w_1456,c_limit,f_auto,q_auto:good,fl_progressive:steep/https%3A%2F%2Fsubstack-post-media.s3.amazonaws.com%2Fpublic%2Fimages%2Fe07e21be-83a2-49ec-a303-1d2dce781ccf_696x722.jpeg)
I Ukraina i dag rives statuene av motstanderne av den tyske nazistiske okkupasjonen under siste verdenskrig. I stedet settes det opp statuer av nazistiske ledere som utførte massedrap som etnisk rensning av hundre tusen polakker og jøder i samarbeid med de tyske nazistiske okkupantene. Som bildet dette innlegget er illustrert med, grusomt viser.
Den ukrainske hedringa av disse nazistene er underordna spørsmålet om det er riktig å gjøre motstand mot Russlands invasjon, om riktigheten av handlingene som blei utført før krigen brøyt ut og de handlingene som gjøres under krigen. Etter alle rimelige definisjoner er ikke Ukraina en nazistisk eller fascistisk stat.
Det er forskjell på å føle seg nødt til å inngå nødvendige allianser med dem en ikke liker, og å framstille slike alliansepartnere som helter. Hvorfor mener president Zelensky at hedringa av disse nazistene er tjenlig, og ikke minst gunstig overfor sine allierte støttespillere?
Og hvorfor reagerer ikke Ukrainas vestlige støttespillere? Særlig de norske støttespillerne, de av dem som ser nazister og fascister organisert i store mengder i Norge, på Zelenskyjs rehabilitering av de nazistiske bødlene?
Bildet som illustrerer denne artikkelen viser ett av de mange overgrepene mot jøder som blei utført i Ukraina under krigen. «En kvinna jagas av män och pojkar [i uniform!] på Medova-gatan i Lviv. Under Lvivpogromerna 1941 mördade lokala ukrainska nationalister omkring 5 500 judar», skriver svensk Wikipedia.
Svensk Wikipedia fortsetter (oversatt av Politikus):
Handlinga skjer i nærheten av Zamarstyniv gatefengsel [Lviv],…Et av de karakteristiske trekka ved pogromen var mishandlinga og ydmykelsen av jødiske kvinner. Scenene i Zamarstyniv-gaten ble fotografert av et tysk kamerateam,
og det finnes også en film av overgrepa»
Disse overgrepa blei leda av dem som blir framstilt som helter i dagens Ukraina.
I innledninga til Ukraina-krigens ABC, skriver Ola Tunander:
De døde soldatene hedres med blå og gule Ukraina-flagg og med de røde og svarte flaggene til den ukrainske opprørshæren (UPA) fra andre verdenskrig, som ble ledet av nasjonalistene Stepan Bandera og Roman Shukhevych. Sistnevnte var sjef og nestkommanderende for Nachtigall-bataljonen og Schutzmannschaft-bataljon 201 under den tyske Abwehr-generalkommandoen, og han var sjef for UPA, mens han var ansvarlig for massakrene på rundt hundre tusen polakker, russere og jøder. I dag er statuene fra sovjettiden erstattet av statuer av Bandera og Shukhevych i Vest-Ukraina.
Det jødiske tidsskriftet Forward har i flere artikler kritisert Vestens støtte til nazistene, skriver steigan.no i en artikkel fra 31.07.2023. Der legges det fram et innlegg fra tidsskriftets tidligere nyhetsredaktør Larry Cohler-Esses. Han har vunnet priser Society for Professional Journalists, Religious Newswriters Association, New York Press Association og Rockower Awards for Jewish Journalism. Cohler-Esses skriver om Paul Massaro som er rådgiver i USAs Helsinkikommisjon og stipendiat i National Endowment for Democracy, NED; USAs etat for organisering av opprør i andre land. Massaro mener at «ukrainere ser på Bandera, som samarbeidet med nazister i sin årelange kamp mot Sovjetunionen, «gjennom linsen til kampen for ukrainsk uavhengighet.»» Cohler-Esses kommenterer:
Nesten 18 måneder inn i Russlands krig mot Ukraina har Vestens toleranse overfor høyreekstreme aktører nådd nivåer som vi ikke har sett siden 1930-tallet.
I sin eksistensielle kamp mot russiske inntrengere har Ukraina hyllet noen problematiske helter med fascistisk opphav. Og dets allierte – inkludert jødiske ledere og liberale politikere som vanligvis er på vakt mot slike krefter – har i stor grad bagatellisert eller benektet dette fenomenet.
Document.no har stilt spørsmålet Stepan Bandera – nasjonalhelt eller blodtørstig morder? Det er Documents Helena Edlund som 28.04.2022 skriver en lengre artikkel under den overskriften. Edlund skriver at Organization of Ukrainian Nationalists (OUN) blei stifta i Wien i 1929 «hvis ideer ble hentet fra italiensk fascisme og hvis mål var et etniskt rent Ukraina». Markert med det svart-røde banneret som er vanlig i Ukraina i dag. Det var Stepan Andriyovych Bandera (1909 – 1959) som var OUN sin formelle leder fra 1933. Her er noen utdrag fra Edlunds artikkel:
Bandera var åpenlyst antisemitisk og antikommunist, og under Banderas ledelse utførte OUN sabotasje og attentat mot både jøder, kommunister og ukrainere som ble mistenkt for å støtte den polske regjeringen. Drapene på hans landsmenn rettferdiggjorde Bandera som følger:
«Vi mener at det er enhver ukrainers plikt å underordne sine personlige anliggender og hele sitt liv til beste for nasjonen. Når noen frivillig og bevisst samarbeider med fienden for å bekjempe den ukrainske frigjøringsbevegelsen – med fysiske midler, tror vi et slikt høyforræderi fortjener dødsdom».
OUN hadde tidlige forbindelser med det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP i Tyskland.
Bandera tok til orde for et etnisk rent Ukraina, mens han koblet de kommunistiske bolsjevikene i øst med det jødiske folk da OUN sverget å frigjøre Ukraina fra «Den Moskva-jødiske pesten» og skape et Ukraina eksklusivt for ukrainere:
«Problemet med rase i Ukraina må løses ved å rense Ukraina for de overflødige multietniske elementene av [russere], jøder, polakker, magyarer, tartarer og andre».
OUN og nazisme
Tanken ble til handling da OUN i 1935 og 1936 gjennomførte pogromer og brente ned rundt 100 jødiske hjem.
…
Den 30. juni 1941 marsjerte de tyske og ukrainske styrkene inn i den polske byen Lwow (Lviv i dagens Ukraina). OUN-B utropte deretter et fritt Ukraina, samtidig som det erklærte i en brosjyre:
«Den røde jødisk-muskovittplagen har blitt ødelagt… ære til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister og dens leder Stepan Bandera! Ære til den frigjørende tyske hæren og dens Führer Adolf Hitler!»
Massakrene
Da de tyske troppene og OUN marsjerte inn i Lwow, hadde byen den tredje største jødiske befolkningen i Polen. Det ville snart endre seg. I løpet av få dager, mellom 30. juni og 2. juli og mellom 25. og 29. juli, er det anslått at mellom 8.500 og 9.000 av byens jøder ble henrettet. OUN-B deltok også i den beryktede Babi Yar-massakren i Kiev, da 33.771 jøder ble myrdet på to dager i september 1941. Bildet nedenfor ble funnet i 1942 og tilhørte en tysk offiser som ble drept i Russland. Den viser hvordan tyske soldater skyter sivile som sitter ved en massegrav i Babi Yar (Foto: AP Photo / NTB).
Totalt anslås OUN-militsen å ha vært involvert i drapet på 1,5 millioner ukrainske jøder på tysk-okkupert territorium. …fra et OUN-medlems dagbok:
«Under vår marsj så vi med egne øyne ofrene for den jødisk-bolsjevikiske terroren, som styrket vårt hat mot jødene, og så etter det skjøt vi alle jødene vi møtte i to landsbyer.»
…
Men det var ikke bare jøder som ble berørt av OUN/UPA. Den 11. juli 1943 ble rundt 150.000 polakker myrdet i Volhynia-regionen da OUN-B og ukrainske sivile utførte koordinerte angrep på katolske kirker i 99 landsbyer under søndagsmessen.
Helena Edlund svarer med denne avslutninga på spørsmålet hun stilte i overskriften:
Men Bandera er i høy grad en aktuell snublestein i det moderne Ukraina. I 2010 ble han kåret til nasjonens helt av avtroppende president Viktor Jusjenko, med den begrunnelse at Bandera «forsvarte nasjonale ideer og kjempet for en uavhengig ukrainsk stat».
Dagens ukrainere er sjelden nøytrale til Stepan Bandera, og meningene om Bandera er delte ved den geografiske grensen som i dag skiller regionene i Øst-Ukraina fra Vest-Ukraina. Blant de ukrainske nasjonalistene som ofte finnes i det vestlige Ukraina, er Bandera den som kjempet for Ukraina (selv om detaljen om «et etnisk rent Ukraina» noen ganger ikke blir nevnt), og portrettet hans kan sees både i demonstrasjoner og på kontorveggene til politikere innenfor partier som Svoboda og Høyre Sektor. Her vaskes det ubehagelige bort og en nasjonal helt stiger frem.
Den andre siden av Stepan Bandera, lar seg imidlertid ikke vaske bort. Av en mann som var villig til bokstavelig talt å gå over lik for å realisere sine nasjonalistiske idealer. Alle som søker sannheten må være forberedt på å se alle sider av mannen, myten – og sporene han har etterlatt i Ukrainas historie.
![](https://substackcdn.com/image/fetch/w_1456,c_limit,f_auto,q_auto:good,fl_progressive:steep/https%3A%2F%2Fsubstack-post-media.s3.amazonaws.com%2Fpublic%2Fimages%2Fd23c561f-7c77-4def-a338-70405a4a197f_1260x709.jpeg)
Hvem blir «rasende» over hyllinga av Bandera i dag? Ikke Mímir og Jonas Bals!
Hvorfor er en så rasistisk og jævlig person som Stepan Bandera som en ukrainsk helt i dag en ikke-sak i Norge?
Det er dagens president i Ukraina, Volodymyr Zelensky, som er ansvarlig for at disse nazistiske lederne hedres i dag. Zelensky hedres av alle vestlige statsledere og som to ganger hedersgjest i Stortinget av hver eneste norske stortingsrepresentant. Sier noen av dem fra om at denne rehabiliteringa av disse naziforbryterne er feil fordi det kan svekke heller enn støtte kampen for Ukraina? Hedringa av Bandera og organisasjonen av de nazistiske folkemorderne som dreiv etnisk rensing i Ukrainahans og liknende organisasjoner er det ikke hørbart at Mímir Kristjánsson «rasende» over.
En som ikke lar en setning gå fra seg uten at han skriver og snakker om den store norske fascistiske og nazistiske faren, er Jonas Bals. Bals slo seg fram som malersvenn, kom inn som vara på Stortinget for Ap i Oslo (2017-2021), har jobba som rådgiver for Jonas Gahr Støre og er for tida plassert i LO-toppen. Politikk som den Fremskrittspartiet står for, den brunbeiser Bals, samt de fleste andre som han er politisk uenig med. Bals er også bekymra for Høyres manglende forståelse for den fascistiske faren i et intervju med avisa Vårt Oslo:
Jonas Bals synes høyresiden i Norge har en urovekkende passiv holdning til den utglidningen som foregår i mange av deres søsterpartier. Den likegyldigheten var nettopp en av hovedgrunnene til at fascistene fikk så stor definisjonsmakt i Europa for 100 år siden.
Bals tier om dyrkinga av naziheltene i Ukraina samtidig som han omtaler Russland som en fascistisk stat.
Er det virkelig nødvendig å støtte hedring av disse naziforbryterne for å støtte Ukrainas militære og politiske motstandskamp mot Russland? Eller er den sterke nazistiske organiseringa et pluss for krigen mot Russland?
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
WHOs pandemiavtale har strandet, hva nå?
Av Julia Schreiner Benito - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/whos-pandemiavtale-har-strandet-hva-na/
Jeg gjetter at WHO vil plukke nye og enda lydigere medlemmer til komiteene i sitt videre arbeid. Fredag ble det klart at de nye avtalene i WHO strandet.
WHO: To år med forhandlinger ble avsluttet 24. mai uten et endelig utkast til en global pandemiavtale. Norge har det med å være lydig rundt de glansede internasjonale bord. Noen ganger er sivil lydighet verre enn sivil ulydighet. Som nå.
Vi burde hatt mot til å protestere mot økt makt hos WHO. Jeg vet ikke om norske politikere er mest uvitende eller mest lydige. Eller mest begge deler.
Ifølge rapportering fra The Associated Press er det særlig utviklingsland som er kritiske fordi de mener at de ikke vil kunne finansiere de vaksiner som WHO vil kunne kreve.
Men også Slovakia er så kritisk at landet nekter å undertegne det nåværende utkastet. Storbritannia vil undertegne traktaten bare hvis den «overholder britiske nasjonale interesser og suverenitet».
Skepsis mot WHOs temmelig hemmelige forslag til nye avtaler har blitt stemplet “konspirasjonsteorier”. Det bør ikke forhindre realisme og prinsippet om føre var.
WHO er ikke folkevalgt og pengene er private
La meg ile til og minne om at verken du eller jeg eller naboen har hatt noen stemme i hvem som styrer WHO. Ledelsen består av ikke-valgte byråkrater.
Husk også at om lag 80 prosent av WHOs finansiering er privat, største bidragsyter er Bill and Melinda Gates Foundation. Et fond for filantropi, lyder det. Dog er det naivt å overse at fondet er direkte knyttet til vaksineindustri.
Skepsis mot WHOs temmelig hemmelige forslag til nye avtaler har blitt stemplet “konspirasjonsteorier”. Det bør ikke forhindre realisme og prinsippet om føre var. Vinduet for endringer blir lite etter at helseminister Jan Christian Vestre har signert. Bordet fanger.
Endringene i WHO handler mer om å samle makt og kapital. Men selvfølgelig selger “rettferdighet” bedre.
WHOs leder kan alene definere en “helsekrise”
Jusprofessor Morten Walløe Tvedt er blant dem som har vist at WHOs makt i å definere både hva en helsekrise er og hvordan den skal håndteres kan innebære at Norge overgir suverenitet. Jusprofessor Eirik Holmøyvik mener at det er usannsynlig at statene vil gå med på at WHO får makt til å pålegge medlemsstatene bestemte smitteverntiltak. Begge har etterlyst åpenhet om forhandlingene og om Norges posisjon.
Resultatet av samtalene om IHR – International Health Regulations – skulle bli presentert under neste ukes forsamling.
– Vi er ikke der vi håpet vi skulle være da vi startet denne prosessen, sa Roland Driece fra WHOs forhandlingsdelegasjon.
– Ingen fiasko, mener generaldirektøren
Et endelig utkast til traktat skulle etter planen presenteres på neste ukes helseforsamling der helseministre fra medlemslandene skulle ha deltatt.
– Dette er ikke en fiasko, sa WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus etter at samtalene var avsluttet.
– Vi vil prøve alt for å få dette til å skje fordi verden fortsatt trenger en pandemitraktat, uttalte han.
Den temmelig allmektige og ikke-folkevalgte generaldirektøren håper at WHO vil “komme med en plan for å håndtere den neste pandemien på en mer rettferdig måte».
Nei. Endringene i WHO handler om å samle makt og kapital. Men selvfølgelig selger “rettferdighet” bedre.
Om IHR og kontroversene i forhandlingene
De viktigste tvistene er om ulike sykdommer i ulike land og om de produkter, som vaksiner, som skal begrense pandemier.
Finansiering, produksjon, sykdomsovervåking, forsyningslinjer og rettferdig fordeling av tester, behandlinger og vaksiner, samt virkemidlene for å produsere dem.»
De internasjonale helsereguleringene i WHO, IHR, ble først ble vedtatt i 1969 og sist oppdatert i 2005.
IHR gir et juridisk rammeverk som definerer lands rettigheter og plikter i håndtering av folkehelsehendelser og nødsituasjoner som kan krysse grenser.
Mer fra Hemali om endringene i WHO
WHOs pandemitraktat er et skritt mot et autoritært samfunn.
WHO trenger ikke spissfindig jus for mer makt, Norge vil uansett dilte.
Habilitet er i vinden, men WHO og tilsynsmyndigheter går klar.
Jusprofessor: – Manglende åpenhet og debatt fra WHO setter demokratiet i fare.
Denne artikkelen ble publisert av hemali.
Ytringsfrihet og grenser
Av Jan Christensen - 27. mai 2024
https://steigan.no/2024/05/ytringsfrihet-og-grenser/
Er du medlem i grasrotorganisasjonen Nei til EU?
Hvilke meninger kan du da ha om emner som du synes henger sammen med din motstand mot medlemskap i den europeiske union?
Kan du for eksempel mene at vi må bygge ut handelen med land utafor EU? Fordi dette vil gjøre oss mindre avhengig av EU og dermed styrke vår sjølbestemmelse og uavhengighet?
Kan du også mene at militære maktblokker fører til en utrygg verden, og at det binder vårt land til å føre en politikk diktert av «allierte»?
Og hva om du er motstander av norsk innvandringspolitikk?
Er det stuereint å ha synspunkter på sånne emner?
Også om de strider mot fortellingene i våre massemedia?
Også om du velger å konkretisere nærmere:
Boikotten av Russland må oppheves da den bare fører oss enda nærmere inn i EUs fangarmer. Samtidig hindrer den samarbeid, samhandel og utvikling – ikke minst i våre nordområder.
Vårt NATO-medlemskap øker krigsfaren, blant annet gjennom våre våpenleveranser og ved at vi trekkes inn i «andres» kriger.
Norsk innvandringspolitikk gjør at mange nordmenn skyves ut av arbeidsmarkedet.
Paragraf 1 i den norske Grunnloven slår fast at «Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike.» Mange bruker denne Grunnlovsparagrafen som argument for sin EU-motstand. I Grunnlovens 210 år lange historie har vi flere eksempler på uthuling:
I den såkalte personalunionen med Sverige, var Norge og Sverige to likestilte land, med felles statsoverhode. Som resultat av folkeavstemningen i 1905 ble ble unionen oppløst, mot 184 stemmer. Utløsende årsak var at Norge ble nektet å ha egen utenrikstjeneste, konsulatvesen. Prinsippfaste og modige politikere satte norske interesser først og sa nei til fortsatt union.
Under andre verdenskrig ble Grunnloven – og Stortinget – suspendert av den tyske okkupantmakten.
Verdt å merke er at Stortingsflertallet i 1940 vedtok å avsette både konge og regjering, samt å godta det tyskvennlige «riksrådet» som ny regjering. Hele Bondepartiet, som seinere skiftet navn til Senterpartiet, samt flertallet i både Arbeiderpartiets, Høyres og Venstres stortingsgruppe stemte for.
Norge har 3 ganger søkt om medlemskap i Fellesmarkedet/EF/EU – i 1962, 1972 og 1994. Første gang sa Frankrike nei, de to siste gangene sa det norske folk folket nei.
Som erstatning for fullt EU-medlemskap, ble vi et slags EU-lightmedlem i 1994, gjennom EØS-avtalen. På viktige områder tvinger denne avtalen – og tilleggsavtaler som Schengen og ACER – Norge til å oppgi sin sjølstendighet.
Du kan i dag være medlem av Nei til EU og samtidig være for EØS-avtalen. Argumentet som brukes, er at EØS-avtalen gir oss handlingsrom. Men hva når handlingsrommet aldri brukes og EØS-avtalen fungerer som ytterligere EU-tilpasning?
Forut for folkeavstemningen i 1994 ble det argumentert med at EØS-tilhengerne i Nei til EU var nødvendig for å vinne.
Er det fortsatt sånn?
Tilslutningen til NATO i 1949 la Norge under militær kommando av USA. SovjetUnionen var det store trusselbildet, selv om våre land gjennom hele sin historie aldri hadde vært i krig. I 1944 var sovjetiske soldater Finnmarks frigjørere.
For å mildne en sovjetisk reaksjon, lovte Den norske regjering aldri å medvirke til en politikk med aggressive formål, eller i fredstid å åpne norsk territorium for fremmede baser.
Stikk i strid med den nevnte baseforpliktelsen, har Norge siden 2016 godtatt amerikanske baser på norsk jord. Først 4, så ytterligere 8. I realiteten er dette avståelse av norsk land til en fremmed makt.
På disse norske landområdene er det amerikansk lovgivning som gjelder.
Det innebærer for eksempel at de amerikanske basene i Norge kan bli vertskap for amerikanske atomraketter, eller nye U2-spionflygninger. Uten at våre myndigheter får kjennskap til hva som foregår.
Siden 1990 har vårt NATO-medlemskap gjort oss delaktig i kriger i Irak, Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan, Libya og Ukraina.
Har dette skapt en tryggere verden?
Kanskje er det snarere sånn at vi gjennom våre massemedia nærmest «skremmes» til å handle mot våre interesser? Viktig pådriver er her vår egen etteretningstjeneste, som delvis finansieres fra utlandet, jamfør Aftenposten 20.5. I hvilken grad er den et underbruk av USA/CIA, og hva betyr dette for de trusselbilder som jevnlig offentliggjøres?
Neste gang vi EU-motstandere beskyldes for å undergrave Norges interesser, eller når etteretningstjenestens talsmenn legger ansiktet i folder og anklager russere og kinesere for spionasje: Ha da i bakhodet at trusselen fra annet hold kan være enda større.
Tidligere CIA-direktør Mike Pompeo snakker ut, se også youtube-video.
For femti år siden så vi på folk fra fremmede kulturer som noe eksotisk og berikende. I dag er de for mange blitt en trussel.
Nei til EU har vedtektsfestet antirasisme: «Medlemskap er uforenlig med enhver rasistisk aktivitet eller argumentasjon».
En behøver ikke å følge altfor godt med i avisers kommentarfelt eller på sosiale media, for å finne mye innvandrings-skepsis blant folk som kaller seg EU-motstandere. Noen frykter et muslimdominert Norge, andre at utlendinger overtar jobbene. Noen kommentarer overgår hverandre i vulgaritet. Noen innvandrere/flyktninger ønskes velkommen, andre ikke.
Hva som er «enhver» rasistisk argumentasjon kan være vanskelig å bedømme. Sentralt har eksempelvis Nei til EU stemplet nettavisen steigan.no og bloggen politikus.no som rasistiske. Dette nyhetsbrevet har også tidvis mottatt lignende beskyldninger.
Men hva med det som mange kaller «statsrasisme»? Ofte uttrykt gjennom uforståelige dokumentkrav, eviglang saksbehandling, tilfeldigheter, usikkerhet og forskjellsbehandling – nå sist gjennom en generell visumnekt for russere. Mange ser på sånn rasisme som den største trusselen fordi den bidrar til å sette standarder i «folkedypet».
Nærmere avklaringer vil være nyttig. Hvilke type «rasisme» eller fremmedhat skal fordømmes?
Bør Nei til EU være opptatt av «statsrasisme»?
Om en grasrotorganisasjon som Nei til EU skal favne bredt og utvikles, må også beslekta emner kunne settes på dagsorden. Nei til EUs ledelse har allerede satt standarder her. Blant annet gjennom sin Pride-støtte, motstand mot russernes invasjon i Ukraina og tausheten om Gaza. Klokheten i dette kan diskuteres, kanskje også hvilket spillerom en sentral-ledelse bør ha til offentlig å uttrykke standpunkter utafor organisasjonens kjerneområde.
For oss lenger ned i hiararkiet, må ytringsfriheten veie tyngst.
Diskusjon og debatt er viktige virkemidler mot stagnasjon og for fornyelse.
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.