Nyhetsbrev steigan.no 27.05.2023
Discover more from steigan.no
Krigsforbryteren Henry Kissinger fyller 100
Forsvarsministeren løy om hangarskipets atomvåpen
Massive forsøk på å skjule ventilatordødsfallene
Armenia og Aserbajdsjan fører fredsforhandlinger i Moskva
Britisk krigshissing driver Europa mot en katastrofe i Ukraina
Jeffrey Sachs og analysen av krigen i Ukraina
Krigen i Ukraina ble provosert – og hvorfor det betyr noe for å oppnå fred
Krigsforbryteren Henry Kissinger fyller 100
Av skribent - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/krigsforbryteren-henry-kissinger-fyller-100/
Reporteren Mehdi Hasan skriver på Twitter:
«Her er hva jeg vil gjøre for å markere Kissingers 100-årsdag: Jeg vil snakke om noen av de mange, mange menneskene rundt om i verden som ikke fikk leve før 100, eller til og med 60, 70 eller 80, *fordi* Henry Kissinger.»
https://twitter.com/mehdirhasan/status/1661866954188005387?s=20
Da Kissinger kom til Norge i 2016 ble han behandlet med underdanig ærefrykt. Vi gjentar hva vi skrev da:
En massemorder kommer som æresgjest til Norge
Den tidligere amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger kommer til Oslo i desember 2016 for å delta i et debattforum arrangert av Nobelinstituttet. Kissinger fikk fredsprisen i 1973 og er antakelig den nålevende personen som har flest menneskeliv på samvittigheten. Han ga CIA instrukser om å støtte militærkuppet i Chile i 1973. Han støttet Indonesias invasjon i Øst-Timor i en krig der omtrent en fjerdedel av befolkninga ble drept. Og ikke minst var han en av de mest ansvarlige for teppebombinga av Vietnam, Laos og Kambodsja der millioner av mennesker ble drept og lemlestet. Han kommer til Norge og vil bli mottatt som en æresgjest.
I en artikkel i Washington Post av John Tirman, direktør og forskningsleder ved MIT Center for International Studies, blir tapstallene oppsummert slik: Vietnam: mellom 1,5 millioner og 3,8 millioner, USAs bombing i Kambodsja mellom 600.000 og 800.000 og Laos ca 1 million, altså totalt mellom 3,1 millioner og 5,6 millioner mennesker.
(Det følgende er utdrag av en artikkel jeg skrev 27. august 2014 etter dommene over tidligere ledere av Røde Khmer.)
«Alt som kan fly mot alt som rører på seg!»
USA begynte å bombe Kambodsja i 1965 i all hemmelighet under president Johnson. De to landa var da ikke i krig. Kambodsja var faktisk et nøytralt land. I følge databasen til det amerikanske luftforsvaret ble det gjennomført 2.565 bombetokter over Kambodsja fra 1965 til 1968. At dette var brudd på folkeretten og kvalifiserte som krigsforbrytelser er hevet over tvil. Men så begynte det virkelige helvetet.
Samtalene mellom president Richard Nixon og Henry Kissinger ble tapet, og fordi disse tapene er siden blitt offentliggjort vet vi svært mye om hva de sa og gjorde.
I mai og juni 1970 invaderte USA og Sør-Vietnam det nøytrale Kambodsja (enda en forbrytelse mot folkeretten). Denne invasjonen var militært mislykket, og Nixon ble rasende. Han syntes at det amerikanske flyvåpenet ikke var brutalt nok. Han ringte derfor 9. desember 1970 til Kissinger, som da var nasjonal sikkerhetsrådgiver, og sa:
Fem minutter etter denne samtalen ringte Kissinger til general Alexander Haig og ga beskjed om presidentens ordre:
Han ønsker en massiv bombekampanje i Kambodsja. Han ønsker ikke å høre noen motforestillinger. Det er en ordre. Den skal gjennomføres. Alt som kan fly mot alt som beveger seg. Er det oppfattet.
Dette ble marsjordren for den største bombekampanjen i historien. Informasjon som ble frigjort under Bill Clinton viser at det ble sluppet 2.756.941 tonn bomber over Kambodsja. (Kilde: Ben Kiernan.) Dette bør sammenliknes med annen verdenskrig da de allierte totalt slapp 2 millioner tonn bomber, inklusive Hiroshima og Nagasaki! Kambodsja er antakelig det landet i verden som har blitt aller mest bombet, og landet er ikke større enn Sør-Norge.
Dette var et brudd på alt som er av krigens lover, av folkeretten og av Geneve-konvensjonen. Det var et systematisk gjennomført folkemord. I forbindelse med Hitlers Holocaust mot jødene vises det til Wannsee-konferansen i 1942 som den som ga signalet til å fullføre den masseutryddelseskampanjen som allerede var startet.
Nixons ordre til Kissinger, og Kissingers ordre til Haig var USAs parallell til Wannsee-konferansen. Det var i de samtalene ordrene til masseutryddelsen ble gitt. Som Noam Chomsky sa er det «vanskelig å finne en erklæring med et så klart folkemordersk innhold i arkivene til noen stat.»
Likevel er Nixon og Kissinger aldri blitt stilt for retten. Tvert om syntes Den norske Nobelkomiteen ledet av Arbeiderpartiets Aase Lionæs at Kissinger hadde gjort en så enestående innsats for freden at han fikk Nobels fredspris i 1973.
«De er morderiske bøller, men vi vil gjerne være venner med dem»
26. november 1975 hadde fredsprisvinner Kissinger et møte med Thailands utenriksminister Chatchai Chunhawan. Thailand hadde kontakt med Røde Khmer og Kissinger ville gjerne at Chunhawan skulle gi signal til dem om at USA ønsket et samarbeid.
Gjennom samtalen kommer det fram at Kissinger så på et samarbeid med Røde Khmer som en motvekt til Vietnam, og at han ville trekke inn Kina i et slikt samarbeid. Kambodsja-eksperten Elizabeth Becker skrev i New York Times i 1998 at Carter-administrasjonen sørget for at kinesisk hjelp kom fram til Røde Khmer etter den vietnamesiske invasjonen. Og Carters nasjonale sikkerhetsrådgiver, Zbigniew Brzezinski, sa:
Allerede den gangen hadde USA en sterk tro på tanken om at min fiendes fiende er min venn, slik vi har fått demonstrert så mange ganger siden.
USA og de fleste stater i Europa og Asia anerkjente Røde Khmers regjering som legitim i FN og etter 1983 Røde Khmer i allianse med andre anti-vietnamesiske grupper i Kambodsja. Alt snakk om folkemord ble avvist av USA som kontraproduktivt, skriver Becker. Først etter fredsavtalen i Paris i 1989 ble det aktuelt å snakke om dette. Men som Becker også skriver; nesten alle ledende personer i Kambodsjas regjering siden den gangen har på et eller annet tidspunkt vært alliert med Pol Pot, og har derfor vært lite villige til å ta opp denne perioden i full bredde.
Imperiets gjerninger
I en svært interessant artikkel i Counterpunch skriver André Vltchek om hvordan den amerikanske bombinga virket på folk i Kambodsja:
De fryktelige massakrene skjedde ikke på grunn av kommunistisk ideologi fra Røde Khmer. Det var ikke på det nivået. USAs teppebombing og Lon Nols brutale diktatur som var støttet av Vesten satte folk opp mot hverandre. Drapene ble utført som hevn, ikke utfra ideologi. Bøndene ble gale av de uopphørlige B52-teppebombingene. Mange ble torturert, massakrert og «forsvunnet» under Lon Nol. Landsbyfolk hatet byfolk og klandret dem for all ulykke og alle de redslene de måtte tåle. Og Røde Khmers folk kom fra landsbygda.
Vltchek skriver også at det ikke kan herske tvil om at det store flertallet av de som døde i denne perioden (mellom en og to millioner) var ofre for USAs bombing, av hungersnød som oppsto på grunn av denne bombinga og mangel på medisiner, mat og elendige levevilkår.
Den britiske undersøkende journalisten Andrew Marshall, som nå bor i Phnom Penh, sier at Røde Khmer er totalt feil framstilt i vestlig propaganda:
Røde Khmer var aldri en sosialistisk eller kommunistisk bevegelse. Den var bygd på et ekte raseri fra de fattige mot elitene i Phnom Penh, som alltid behandlet de fattige som dritt.
Christopher Black, som er en ledende internasjonal advokat i Toronto, Canada, skrev i en rapport om rettssakene i Kambodsja:
De FN-støttede krigsforbrytelsersakene mot Røde Khmer-ledere er «show trials» som er beregnet på å demonisere kommunister og gjøre dem til syndebukker for de millioner av kambodsjanere som ble drept av den amerikanske bombinga av Kambodsja. Det verden trenger er rettssaker der USAs ledere og mest framstående offiserer blir stilt for retten for sine krigsforbrytelser under teppebombinga av Vietnam, Laos og Kambodsja.
– – –
Ut fra alt jeg har lest om Kambodsja under Røde Khmer virker det som om dommen mot de tidligere Røde Khmer-lederne er rettferdig så langt jeg har lest premissene, og at de to har gjort seg skyldige i de alvorlige forbrytelsene de er dømt for.
Men de som sendte verdens største krigsmaskin ut på hensynsløse bombetokt som drepte og lemlestet millioner, er aldri blitt stilt til ansvar for sine ugjerninger. Og en av de verste av alle massemorderne blir mottatt med æresbevisninger av det landet som ga ham Nobels fredspris.
Forsvarsministeren løy om hangarskipets atomvåpen
Av red. PSt - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/forsvarsministeren-loy-om-hangarskipets-atomvapen/
Norges ‘forsvarsminister’ Bjørn Arild Gram presterte å si på NRKs Debatten at det «er ingen grunn til å tro» at det hangarskipet som da lå i Oslofjorden har med seg atomvåpen.
Orlogskapten Tor Ivar Strømmen talte ‘forsvarsministeren’ midt i mot om atomvåpnene. Atomvåpen er «standard» på sånne skip sa han.
Alt tyder på at det er orlogskapteinen som snakker sant. Hangarskipet Gerald R. Ford er det første i en helt ny klasse amerikanske hangarskip som tar over etter Nimitz-klassen, nemlig Gerald R. Ford-class aircraft carrier.
Forestillingen om at den fremste krigsplattformen som USA noensinne har sjøsatt ikke skulle være utstyrt med atomvåpen er så naiv at det er helt utrolig.
Og hva er Grams argument for at skipet ikke har atomvåpen om bord? Har han spurt amerikanerne? Nei, det hadde han ikke. Hvordan kunne han da vite det? «Jo, fordi amerikanerne kjenner til vår holdning.»
Man tror ikke sine egne ører. Når har USA brydd seg om andre lands holdning, enten de er allierte eller ei?
Det er ingen tvil om at forsvarsministeren løy i beste sendetid. Vi sier løy, fordi vi nekter å tro at vi har en forsvarsminister som ikke vet dette. Hvis han bare snakket usant fordi han ikke vet bedre, burde han jo umiddelbart finne seg en annet jobb. Han får henvende seg til NAV.
Lars Birkelund skrev om dette på Facebook:
Jeg skrev det ovenforstående på impuls og rakk derfor ikke å få med meg ‘forsvarsministerens’ enda mer komiske uttalelse like etterpå. For da innrømte han at han ikke hadde spurt USA om skipet har atomvåpen med seg. Så da fikk vi bekreftet at Gram ikke vil vite. Deretter sa han at han det er «helt sikkert». Og hvorfor er det helt sikkert at skipet ikke har med atomvåpen, etter Grams mening? Jo, fordi det er NORSK POLITIKK at skip som legger til havn i Norge ikke skal ha atomvåpen, sa han. Norges stut av en ‘forsvarsminister’ tror altså at USA bryr seg om hva som er norsk politikk på dette området. Skal man le eller gråte? Dette er først og fremst tragisk, så da bør man gråte.
Men Gram ga seg ikke med det. «Russland har gått til angrep på en fredelig nabo», presterte han snart å si om Ukraina, et land hvis regime har bombet sin egen befolkning fra lufta siden 2014, samt at landets ledere like lenge har sagt at de fører krig mot Russland.
Heller ikke innsatsen til Rødts Bjørnar Moxnes var noe å glede seg over.
Rødts tidligere nestleder Marielle Leraand skriver på Facebook:
Hva tror dere Rødt, ved leder Bjørnar Moxnes, velger å legge vekt på når han intervjues av Klassekampen i dag om Rødts holdning til det amerikanske giga-krigsskipet som har inntatt Oslofjorden?
Sitat: (og dette er det eneste han sier)
«– Kvart land må kunne forsvara seg sjølv, og Raudt meiner difor det hastar å styrkja Noregs nasjonale forsvarsevne. Vi har no lagt fram forslag på Stortinget om å styrkje det norske forsvaret.»
Ikke et eneste kvekk av kritikk, skepsis eller motstand mot dette skipet som om få dager setter ut på (kriger?)ferd nordover langs Norskekysten.
Han velger i stedet å fremheve Rødts politikk som går ut på MER PENGER TIL FORSVAR.
?
Her er det noen som er blitt mer katolske enn paven…
Skandale at fredsbevegelsen og venstresida ikke protesterte
Utenlandske invasjonsstyrker har sjelden møtt motstand i Oslo, og denne gangen var det ynkelig og patatisk. Ikke en gang de partiene som hevder at de utgjør «venstresida» kom med så mye som et pip i protest og fredsbevegelsen glimret ved sitt fravær.
Vi får nå henvendelser fra journalister i USA som lurer på hva i all verden som går av oss.
Hva skal vi svare?
Massive forsøk på å skjule ventilatordødsfallene
Av skribent - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/massive-forsok-pa-a-skjule-ventilatordodsfallene/
Titusenvis av amerikanere døde etter å ha blitt plassert på mekaniske ventilatorer våren 2020, noe som angivelig skulle være et virkemiddel mot covid. Vi burde for lengst ha fått svar på hvorfor dette skjedde og hvem som hadde ansvaret for at det skjedde. I stedet drives det massive forsøk å dekke over denne kjempemessige helseskandalen.
Michael P Senger skriver:
Det har lenge vært noe av et mysterium hvorfor det ikke har vært noen store studier på hvor mange covid-pasienter som ble drept av mekaniske ventilatorer våren 2020. Tidlige data fra Kina hadde antydet at ventilatorer måtte brukes mye i behandlingen av covid-pasienter, og dette førte til et stort hastverk med å skaffe ventilatorer fra politikere og sykehussystemer over hele verden.
Her følger et kort sammendrag av Michael Sengers argumenter:
Et lite utvalg av hundrevis av overskrifter fra den perioden inneholder slike som:
“Cuomo refutes Trump, insists NY needs up to 40,000 ventilators,” “NY may need 24,000 more ventilators to fight COVID-19. Here’s how it could get them,” “Which coronavirus patients will get life-saving ventilators? Guidelines show how hospitals in NYC, US will decide,” “Amid Ongoing COVID-19 Pandemic, Governor Cuomo Announces 1,000 Ventilators Donated to New York State,” “A New York hospital is treating two patients on a device intended for one.”
Imidlertid ble det snart klart at det var et kraftig overforbruk av respiratorer, og det medisinske miljøet sluttet gradvis med denne praksisen med masseintubasjon. Dr. Cameron Kyle-Sidell fungerte som en tidlig varsler, og slo alarm i en mye delt video:
Vi opererer under et medisinsk paradigme som er usant… Jeg frykter at denne feilaktige behandlingen vil føre til en enorm mengde skade på et stort antall mennesker i løpet av veldig kort tid… Denne metoden blir bredt tatt i bruk akkurat nå ved hvert sykehus i landet … gjør faktisk mer skade enn nytte.
Noen sykehus i New York begynte å bruke “delt ventilasjon» – å sette pasienter på respiratorer to om gangen.” «Split-ventilasjon» gjorde intubasjon enda farligere enn det allerede var.
Som Dr. John Ioannidis sa det i en podcast med Vinay Prasad: «mange liv» gikk tapt våren 2020 delvis på grunn av at leger “ikke visste hvordan de skulle bruke mekanisk ventilasjon, bare ble gale og intuberte folk som ikke måtte bli intubert.«
Til og med Anthony Fauci innrømmet til slutt at det å ha «veldig veldig lett å sette folk på mekanisk ventilasjon» kan ha «ført til mer skade enn nytte».
De tilgjengelige bevisene har alltid overveldende indikert at ventilatorer drepte mange pasienter våren 2020. Men til nå har det vært vanskelig å argumentere for at det nødvendigvis var noen form for dekning på gang. Ja, noen pasienter hadde blitt drept av respiratorer, men det var rett og slett ikke så mange som snakket om dette problemet. Snarere var den enkle forklaringen på hvorfor det ikke hadde vært noen seriøse vurderinger av antall pasienter drept av respiratorer at så få mennesker spurte etter dem.
Men etablissementet prøver å argumentere for at mens respiratorer ble overbrukt våren 2020, og gjorde mer skade enn nytte – og det store flertallet av pasienter plassert på respiratorer døde – drepte ikke respiratorene selv noen. Et forbløffende argument, selv etter covid-tidens avgrunnsmessige standarder.
Men siden alle som støtter denne fortellingen hevder at det ikke var noen respiratordødsfall våren 2020, er alt vi trenger å gjøre å bevise at det var et betydelig antall respiratordødsfall og det som er igjen av etablissementets troverdighet i de første månedene med COVID faller fra hverandre.
Som en foreløpig sak viser dataene at ventilatorer ble brukt veldig lett våren 2020, spesielt i New York-området, og at ventilatorbruken ble kraftig redusert etter denne perioden. CDC rapporterer at 18 679 pasienter døde med COVID på sykehus i New York City gjennom våren 2020. Og ifølge utvalget i JAMA ble litt over halvparten av dem som døde med COVID på sykehus i NYC satt på respiratorer. Følgelig døde rundt 10 000 pasienter med COVID på sykehus i NYC etter å ha blitt satt på respiratorer våren 2020.
Som jeg tidligere har skrevet, overgår den prosentvise økningen i flere dødsfall i New York-området våren 2020 den prosentvise økningen selv i andre byer med lignende klima og sosial og økonomisk demografi, noe som indikerer et utrolig antall dødsfall på grunn av iatrogenese, ventilatorer og strenge nedstengninger i New York-området våren 2020.
I tillegg, som Jessica Hockett har dokumentert i grundige detaljer gjennom flere metoder, opplevde New York City en skarp, enestående dødelighetshendelse like etter at lockdown og responsen på COVID begynte, noe som var ulikt det man opplevde noe annet sted eller til noe annet tidspunkt. Gitt sin singularitet, kan denne grufulle dødelighetsbegivenheten ganske enkelt ikke tilskrives naturlige årsaker.
Viktig å få vite sannheten
Michael Senger mener å kunne dokumentere at det nå drives en massiv tilsløring av denne skandalen og mener at dette er utålelig:
Det er viktig at vi får sannheten om hvordan disse pasientene døde, ikke bare slik at vi kan sette sammen hva som virkelig skjedde våren 2020, men også fordi det er det minste vi kan gjøre for å hedre den avdøde.
Hele artikkelen finnes her: The Great COVID Ventilator Death Cover-up.
Armenia og Aserbajdsjan fører fredsforhandlinger i Moskva
Av red. PSt - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/armenia-og-aserbajdsjan-forer-fredsforhandlinger-i-moskva/
Den blodige og bitre krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia i 2020 endte med et stort nederlag for Armenia. Det ser ut til at denne konflikten nå kan bli bilagt gjennom en fredsavtale.
Den armenske statsministeren Nikol Pashinian erklærte 10. november 2020 at han hadde undertegnet en avtale med Russland og Aserbajdsjan om avslutte krigen om Nagorno-Karabakh. Pashinian sa at avgjørelsen var «utrolig smertefull.» Uttalelsen kom etter at Aserbajdsjan hadde publisert videoopptak som viste at deres styrker hadde inntatt sentrale deler av den strategiske byen Shusha.
Les: Armenia godtar avtale for å få slutt på krigen
Derfor er det ingen liten nyhet at de to fiendene nå har sittet i fredsforhandlinger i Moskva for å prøve å få en endelig fredsløsning. Nettavisa The Cradle skriver: Armenia, Azerbaijan advance peace talks in Moscow.
Den armenske statsministeren Nikol Pashinyan og Aserbajdsjans president Ilham Aliyev møttes i den russiske hovedstaden 25. mai som en del av et møte i Det eurasiske økonomiske råd (EEC), arrangert av Russlands president Vladimir Putin.
Lederne fra de to krigførende nasjonene bekreftet at de er klare til å normalisere forholdet på grunnlag av «gjensidig anerkjennelse av territoriell integritet».
Etter samtalene avslørte imidlertid russiske tjenestemenn at «uløste tekniske problemer gjenstår mellom Armenia og Aserbajdsjan» angående deres 35 år lange konflikt over Nagorno-Karabakh-regionen.
«Dette er tekniske, men veldig viktige detaljer. Vi snakker om prosedyren for å krysse grensen mellom Aserbajdsjan og Armenia. Hvordan skal grense- og tollkontroll gjennomføres. Dette er spørsmålene visestatsministerene vil diskutere i Moskva om en uke,» sa visestatsminister i den russiske føderasjonen Alexei Overchuk til journalister torsdag kveld.
Den russiske presidenten kalte også de utestående problemene «bare tekniske detaljer.»
«Vi har diskutert dette emnet grundig, og det er et spørsmål om terminologi. Selvfølgelig bør disse tekniske termene nøyaktig gjenspeile fakta og hendelser som vil følge signeringen av relevante dokumenter, sa Putin.
Pashinyan var enig i at de to landene «gjorde gode fremskritt med å avgjøre forholdet vårt», men protesterte mot Aliyevs bruk av uttrykket «Zangerzur-korridor», og sa at dette kunne betraktes som et krav på armensk land.
Denne «korridoren» er et springende punkt fordi det handler om hvordan hoveddelen av Aserbajdsjan skal ha forbindelse med Nakitsjevan, som tilhører Aserbajdsjan.
«Ordet ‘korridor’ er ikke et inngrep i noens territorium,» svarte Aliyev, og insisterte på at man måtte «prøve veldig hardt eller ha en veldig rik fantasi» for å tolke formuleringen hans som territorielle ambisjoner.
Ikke desto mindre la den aseriske lederen til at det faktum at Armenia «offisielt har anerkjent Karabakh som en del av Aserbajdsjan» er en stor mulighet til å oppnå en fredsavtale.
De to Sør-Kaukasus-landene har kjempet flere kriger de siste 35 årene for kontroll over Nagorno-Karabakh, hjemsted for hovedsakelig etniske armenere, men gjort krav på av Aserbajdsjan.
Da Sovjetunionen kollapset i 1991, brøt etniske armenske separatister i Karabakh ut av Aserbajdsjan. Rundt 30.000 mennesker ble drept i konflikten som fulgte.
Et av de siste sammenstøtene skjedde i 2020 og det var Moskva som fikk avsluttet kampene og brakt partene til forhandlingsbordet.
I april sa den armenske premieren at Jerevan og Baku kan signere en fredsavtale hvis de begge anerkjenner hverandres territorielle integritet «uten noen tvetydighet og fallgruver» samtidig som de er enige om å ikke ha noen territorielle tvister i framtida.
En fredsløsning mellom de to landene vil fjerne et mulig konfliktpunkt mellom Russland og Tyrkia. Sistnevnte støttet Aserbajdsjan i krigen, mens Russland prøver å stå på god fot med begge. Vesten ser seg tjent med at det er mest mulig konflikt langs Russlands sørlige grenser.
Les mer på steigan.no om Nagorno-Karabakh.
Britisk krigshissing driver Europa mot en katastrofe i Ukraina
Av Jonathan Cook - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/britisk-krigshissing-driver-europa-mot-en-katastrofe-i-ukraina/
Fra lobbyvirksomhet for jagerfly til levering av utarmet uran sørger Storbritannia for at eskalering er den eneste veien videre.
Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelensky foretok en uventet tur til Storbritannia forrige uke på en kjapp rundreise i europeiske hovedsteder, og ba om kraftigere og mer langtrekkende våpen til å bruke i krigen mot Russland.
Det som var vanskelig å ignorere nok en gang var i hvilken grad Storbritannia spiller en stor rolle i Ukraina.
I fjor, kort tid etter krigens begynnelse, skyndte den daværende statsministeren, Boris Johnson, seg til Kiev – antagelig etter Washingtons instrukser – tilsynelatende for å advare Zelensky mot å begynne fredssamtaler med Moskva.
Omtrent samtidig gjorde Biden-administrasjonen det klart at den var tilhenger av en eskalering i kampene, ikke en slutt på den, som en mulighet til å «svekke» Russland, som sammen med Kina er en geostrategisk rival.
Siden den gang har Storbritannia vært i forkant av europeiske forsøk på å forsterke konflikten, og bidratt til lobbyvirksomhet for levering av våpen, trening og militær etterretning til ukrainske styrker.
Britiske stridsvogner og tusenvis av stridsvogngranater – inkludert, kontroversielt, noen laget av utarmet uran – blir sendt ut. Forrige uke la Storbritannia til hundrevis av langdistanse-angrepsdroner til forsendelsene.
Og et uspesifisert antall Storm Shadow-kryssermissiler til 2 millioner pund per eksplosjon, med en rekkevidde på nesten 300 km, har begynt å ankomme. Forrige uke sa Ben Wallace, Storbritannias forsvarsminister, at missilene allerede var i bruk, og la til at Kiev alene bestemte målene.
Storm Shadow lar det ukrainske militæret slå dypt inn i russisk-annekterte deler av Ukraina – og potensielt også mot russiske byer.
En nylig lekkasje avslørte at Pentagon hadde fått vite gjennom elektronisk avlytting av Zelensky om hans iver etter raketter med lengre rekkevidde, slik at styrkene hans skulle kunne bli «i stand til å nå russiske troppeplasseringer i Russland».
Hykleri
Storbritannia betaler nå lite mer enn hykleri når de gjentar Vestens påstand om at deres rolle kun er å hjelpe Ukraina med å forsvare seg mot russisk aggresjon. Tilførselen av stadig mer offensive våpen har gjort Ukraina til det som tilsvarer en proxy-slagmark hvor den kalde krigen kan gjenopplives.
Under Zelenskys besøk til Storbritannia i forrige uke fungerte Johnsons etterfølger, Rishi Sunak, effektivt som våpenmegler for Ukraina, og sluttet seg sammen med Nederland i det som ble kalt en «internasjonal koalisjon» for å presse Biden-administrasjonen og andre europeiske stater til å forsyne Kiev med F-16 jagerfly.
Washington så ut til å ikke trenge mye lokking. Tre dager senere endret Biden drastisk linje på et G7-toppmøte i Japan. Han ga effektivt grønt lys for amerikanske allierte til å forsyne Ukraina ikke bare med USA-produserte F-16, men lignende fjerdegenerasjons jagerfly, inkludert britiske Eurofighter Typhoon og Frankrikes Mirage 2000.
Administrasjonstjenestemenn overrasket europeiske ledere ved å antyde at USA ville være direkte involvert i opplæringen av piloter utenfor Ukraina.
Etter et svært iscenesatt «overraskelse» besøk av Zelensky på toppmøtet i helgen, sa Biden at han hadde fått en «forsikring» om at jetflyene ikke ville angripe russisk territorium.
Britiske tjenestemenn indikerte i mellomtiden at Storbritannia ville begynne å trene ukrainske piloter i løpet av uker.
«Det rette stedet er i Nato»
No 10 har gjort det klart at Sunaks formål er å bygge «et nytt ukrainsk luftvåpen med Nato-standard F-16 jetfly» og at statsministeren mener «Ukrainas rettmessige plass er i Nato».
Disse uttalelsene synes nok en gang å blokkere enhver potensiell vei mot fred. President Vladimir Putin talte gjentatte ganger mot NATOs voksende, skjulte engasjement i nabolandet Ukraina før Russland startet sin invasjon for 15 måneder siden.
«Statsministeren mener «Ukrainas rettmessige plass er i Nato»
Det er vanskelig å forestille seg at Storbritannia taler og handler utenfor manus. Mer sannsynlig er det at Biden-administrasjonen bruker Storbritannia som pådriver for å mjuke opp vestlig offentlighet ettersom Nato blir stadig djupere involvert i de militære aktivitetene til Russlands nabo.
Ukraina blir gradvis omgjort til selve den framskutte NATO-basen som var årsaken til at Moskva bestemte seg for å invadere.
Samtidig ser det ut til at Storbritannia utnytter Ukraina-krigen som et utstillingsvindu for sine våpen. Etter USA har det vært den største leverandøren av militært utstyr til Ukraina.
Denne uken ble det rapportert at Storbritannias våpeneksport nådde rekordhøye £8,5 milliarder, mer enn det dobbelte av fjorårets totale. Sist gang Storbritannia var så vellykket med å selge våpen var i 2015, på høyden av Syria-krigen.
Helserisiko
Europas rundhåndede våpenleveranse er, blir vi fortalt, forutsetningen for at Ukraina kan sette i gang en etterlengtet motoffensiv for å ta tilbake territorium Russland har erobret i de østlige og sørlige delene av Ukraina.
Josep Borrell, EUs øverste diplomat, utelukket fredssamtaler da han snakket åpenhjertig i Firenze denne måneden. Ukraina trengte massive våpenforsyninger, for ellers «vil Ukraina falle i løpet av få dager», sa han.
Borrells advarsel antydet ikke bare den prekære situasjonen i Ukraina, men antydet at lederne på grunn av desperasjon kunne være forberedt på å godkjenne stadig mer risikable kampscenarier.
Og takket være britisk innblanding, kan det store antallet ofre mens krigen raser – blant den ukrainske befolkningen og russiske soldater, så vel som potensielt også innenfor Russlands grenser – vil merkes ikke bare i løpet av de kommende månedene, men i flere tiår.
I mars kunne Declassified publisere historien om at noen av de tusenvis av panservogngranater Storbritannia leverer til Kiev er laget av utarmet uran (DU), et radioaktivt tungmetall produsert av avfall fra atomkraftverk.
Keir Starmers opposisjonelle Labour-parti har sagt at de «fullstendig støtter» den britiske regjeringens forsyning av disse pansergjennomtrengende granatene til Ukraina, til tross for den langsiktige risikoen de utgjør for dem som er utsatt for den kjemisk giftige forurensningen som er etterlatt.
DU-ammunisjon fragmenteres og brenner når de treffer et mål. En analytiker, Doug Weir, fra Conflict and Environment Observatory, sa til Declassified at ammunisjonen produserer «kjemisk giftige og radioaktive DU-partikler [mikroskopiske partikler] som utgjør en inhalasjonsrisiko for mennesker».
Ikke desto mindre insisterer britiske ministre på at trusselen mot menneskers helse er lav – og verdt risikoen gitt de militære gevinstene ved å hjelpe Ukraina med å ødelegge russiske stridsvogner.
Kreftdødsfall
Som Declassified har fremhevet, undergraver imidlertid en økende mengde bevis etter bruken av slike granater fra USAs side i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet og av Storbritannia og USA i Irak et tiår senere disse forsikringene.
Italienske domstoler har gitt medhold i erstatningskrav mot landets militære i mer enn 300 saker der italienere som tjenestegjorde i politiet eller som soldater i Bosnia og Kosovo har dødd av kreft etter å ha blitt utsatt for DU.
Mange tusen flere italienske tidligere soldater er rapportert å ha utviklet kreft.
I 2001 bagatelliserte Tony Blairs regjering rollen som DU i Italias dødsfall for å unngå å forstyrre den nye administrasjonen til George W Bush. Begge lederne ville snart godkjenne bruken av DU-ammunisjon i Irak, selv om Storbritannia innrømmet en «moralsk forpliktelse» til å hjelpe til med å rydde opp i noe av forurensningen etterpå.
Les: Mer enn 15 tonn bomber med utarmet uran ble sluppet over Jugoslavia i 1999
Vesten har vært lite interessert i å forske på virkningene av DU-våpen i Irak, selv om lokale sivilbefolkninger har vært mest utsatt for forurensning. DU-ammunisjon ble brukt mye under både Gulf-krigen i 1991 og mer enn et tiår senere under den amerikanske og britisk-ledede okkupasjonen av Irak.
Ikke desto mindre antyder statistikker fra den irakiske regjeringen at antallet krefttilfeller økte 40 ganger mellom perioden rett før Gulf-krigen og 2005.
Byen Fallujah, som USA ødela etter invasjonen i 2003, er rapportert å lide «den høyeste frekvensen av genetisk skade i noen populasjon som noen gang er studert». Fødselsskader sies å være omtrent 14 ganger så mange som i Hiroshima- og Nagasaki-regionene i Japan, der USA slapp atombomber.
Les John Pilger: Utarmet uran i Ukraina
I 2018 omklassifiserte den britiske regjeringen en rapport fra 1981 om farene ved DU-våpen fra Forsvarsdepartementets Atomic Weapons Research Establishment den hadde gjort tilgjengelig tre år tidligere.
I mellomtiden har James Heappey, forsvarsministeren, misvisende antydet at internasjonale organer som Verdens helseorganisasjon og FN ikke har funnet noen langsiktige helse- eller miljøfarer forbundet med DU-våpen.
Men som Weir fortalte Declassified i mars: «Ingen av enhetene som er sitert av Forsvarsdepartementet har foretatt langsiktige miljø- eller helsestudier i konfliktområder der DU-våpen har blitt brukt.»
Med andre ord, de vet rett og slett ikke – og bryr seg kanskje ikke om å finne ut av det.
Weir la til at WHO, FN og det internasjonale atomenergibyrået alle hadde bedt om at forurensede områder markeres tydelig og begrenses tilgang, samtidig som de anbefalte at risikobevissthetskampanjer målrettes mot nærliggende samfunn.
Britiske tjenestemenn har også rekruttert Royal Society for å hevde at DU er trygg – slik USA gjorde tidligere, i oppkjøringen til 2003-invasjonen av Irak, med henvisning til to av rapportene publisert i 2001 og 2002.
Royal Society har imidlertid tatt avstand fra slike påstander. En talsperson sa til Declassified at til tross for den britiske regjeringens påstander, var DU ikke lenger et «aktivt område for politikkforskning».
Tilbake i 2003 irettesatte Royal Society Washington og sa til Guardian at soldater og sivile i Irak «var i fare på kort og lang sikt. Barn som leker på forurensede steder var spesielt utsatt.»
Samtidig advarte også lederen av Royal Societys arbeidsgruppe for utarmet uran, professor Brian Spratt, at korroderende granater kan lekke DU inn i vannforsyningen. Han anbefalte å fjerne forordningen og gjennomføre langsiktige prøvetaking av vannforsyninger.
Stemmer stilnet
Ved å drive lobbyvirksomhet for mer åpenlyst offensive våpen og introdusere DU-granater i krigen, har Storbritannia hevet innsatsen på to brennende måter.
For det første driver det krigens logikk mot stadig større eskalering, inkludert atomeskalering.
Russland besitter selv DU-våpen, men rapporteres å ha unngått å bruke dem. Moskva har lenge advart om at de ser på bruken av DU i Ukraina i kjernefysiske termer: som ekvivalent med en «skitten bombe».
I mars svarte Putin på Storbritannias beslutning om å levere DU-tankgranater ved å love å flytte «taktiske» atomvåpen inn i nabolandet Hviterussland. I mellomtiden sa forsvarsministeren hans, Sergei Shoigu, at det satte verden «færre og færre» skritt unna en «atomkollisjon».
Men Storbritannia skaper også en situasjon der et katastrofalt trekk, eller feilberegning, av enten Russland eller Ukraina blir stadig mer sannsynlig, slik hendelsene forrige uke bare fremhevet altfor tydelig.
Russland traff et militært ammunisjonslager i det vestlige Ukraina og skapte en gigantisk ildkule. Ryktene antydet at nettstedet kan ha inkludert britiske DU-granater.
Enten dette er sant eller ikke, er det en påminnelse om at Moskva kan treffe et slikt lagringssted, med vilje eller ikke, og spre forurensning bredt over et bebygd område.
Ettersom Ukraina snart vil være i besittelse av et komplett utvalg av offensive våpen, hovedsakelig med tillatelse fra Storbritannia – ikke bare langdistansedroner, kryssermissiler og stridsvogner, men jagerfly – er det ikke vanskelig å forestille seg skremmende scenarier som raskt kan bringe Europa til randen av atomkonflikt.
Moskva treffer et DU ammunisjonslager, og utsetter en stor sivilbefolkning for giftig forurensning. Ukraina slår tilbake med luftangrep dypt inne i Russland. Veien til en atomkrig i Europa har aldri vært kortere.
De som advarte om at det var et presserende behov for fredssamtaler i stedet for et våpenkappløp i Ukraina, ser mer forutseende ut for hver dag. Hvor mye lenger kan stemmene deres fortsette å bli stilnet, ikke bare av vestlige ledere, men også av vestlige medier?
Denne artikkelen ble først publisert av UnclassifiedUK:
BRITISH WARMONGERING IS DRIVING EUROPE TOWARDS CATASTROPHE IN UKRAINE
Jonathan Cook er forfatter av tre bøker om den israelsk-palestinske konflikten, og en vinner av Martha Gellhorns spesialpris for journalistikk. Hans nettside og blogg finner du på www.jonathan-cook.net
Les også: Hvordan Storbritannia fyrte opp Ukrainas krigsmaskin og oppmuntret til direkte konflikt med Russland
Jeffrey Sachs og analysen av krigen i Ukraina
Av Lars Birkelund - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/jeffrey-sachs-og-analysen-av-krigen-i-ukraina/
I dag publiserer vi artikkelen Krigen i Ukraina ble provosert – og hvorfor det betyr noe for å oppnå fred av Jeffrey Sachs. Vi lar Lars Birkelund presentere forfatteren. Lars Birkelund er aktuell med boka Krig, som bestilt?
Introduksjon av Lars Birkelund.
Jeffrey Sachs ble regnet som en av verdens mest innflytelsesrike personer. Så Jonas Gahr Støre var åpenbart stolt da han 5. mai 2016 fortalte om et møte med Sachs og omtalte ham som «en av verdens ledende økonomer, spesialrådgiver til FNs generalsekretær Ban Ki-moon». https://www.facebook.com/jonasga…/posts/10154344118404238/
Se også Støres samtale med Jeffrey Sachs.
NRK var også glade over å nevne navnet hans da han i 2015 var med på å lage en rapport som slo fast at Norge er «på lykketoppen».
– Denne rapporten gir beviser for hvordan man kan oppnå sosialt velvære, sier Sachs. Ifølge Sachs er det ikke størrelsen på lommeboka som avgjør lykke. – Det dreier seg ikke om penger alene, men også om rettferdighet, ærlighet, tillit og god helse, sier han».
Men det var da og ikke nå. For de siste årene har Sachs kritisert NATO-utvidelsene og andre sider ved Vestens politikk overfor Russland. I Norge/Vesten er det nemlig sånn at Russland SKAL kritiseres mens vår politikk overfor Russland er perfekt. Den skal derfor IKKE kritiseres. Og derfor har Sachs blitt persona non grata. Ja, kansellering går i mange tilfeller ut på å utestenge de som kan mest om en sak.
I en artikkel av 23. mai gjentar Sachs kritikken, samtidig med at han forklarer hvorfor han mener at USA/NATO framprovoserte krigen i Ukraina og hvorfor det er viktig å være klar over det, av hensyn til at det skal bli fred.
For nå råder krigssensuren, folk som bryter med sensuren blir til og med drept. Derfor forties også denne artikkelen av medier som tidligere hyllet ham. Derfor er også Sachs på en liste over personer som Ukraina/USA/NATO gjerne ser at blir drept.
Årsakene til krigen i Ukraina er i virkeligheten svært viktige for å få slutt på den, på samme måte som årsakene til verdenskrigene er viktige for å forstå hvorfor de krigene oppsto. Men nå skal vi helst bare vite halve sannheten, i beste fall. Og en halv sannhet er i mange tilfeller en hel løgn. Utdrag fra Sachs artikkel:
«Når det gjelder Ukraina-krigen, har Biden-administrasjonen gjentatte ganger og feilaktig hevdet at Ukraina-krigen startet med et uprovosert angrep fra Russland på Ukraina 24. februar 2022. Faktisk ble krigen provosert av USA på måter som ledende amerikanske diplomater forutså tiår i forkant av krigen, noe som betyr at krigen kunne vært unngått og nå bør stoppes gjennom forhandlinger.
Å erkjenne at krigen ble provosert fram hjelper oss å forstå hvordan vi kan stoppe den. Det rettferdiggjør ikke Russlands invasjon. En langt bedre tilnærming for Russland kunne ha vært å trappe opp diplomatiet med Europa og med den ikke-vestlige verden for å forklare og motsette seg amerikansk militarisme og unilateralisme. Faktisk er det over hele verden mye motstand mot det nådeløse amerikanske presset for å utvide NATO. Så russisk diplomati i stedet for krig ville sannsynligvis ha vært effektivt.
Biden-teamet bruker ordet ‘uprovosert’ ustanselig, sist i Bidens store tale på ett-årsdagen for krigen, i en nylig NATO-erklæring og i den siste G7-erklæringen. Mainstream-mediene er vennlige mot Biden, de er ganske enkelt papegøyer for Det hvite hus. The New York Times er verst, og har beskrevet invasjonen som ‘uprovosert’ ikke mindre enn 26 ganger, i fem lederartikler, 14 meningsspalter av NYT-skribenter og syv gjesteoppslag!»
Min kommentar:
Forteller man en løgn ofte nok kan den bli sann for mange og New York Times følges av norske medier som om de skulle ha vært slavebundet til avisen, sjøl om den har et fryktelig rulleblad som krigspropagandist. Løgnen om at Russlands invasjon var uprovosert bidrar til uforsonlighet og derfor til at USA/NATO fortsetter krigen og eskalerer den. For hvis de hadde innrømmet at de er medskyldige hadde de også blitt nødt til å inngå kompromisser for å få fred. Løgnen viser at USA/NATO ønsket krigen. Derfor ønsker de naturligvis også å fortsette den.
«Det var faktisk to hovedprovokasjoner. Den første var USAs intensjon om å utvide NATO til Ukraina og Georgia for å omringe Russland i Svartehavsregionen med NATO-land (Ukraina, Romania, Bulgaria, Tyrkia og Georgia, i rekkefølge mot klokken). Den andre var USAs rolle i å installere et russofobisk regime i Ukraina ved det voldelige kuppet mot Ukrainas pro-russiske president Viktor Janukovitsj i februar 2014. Krigen i Ukraina begynte med dette kuppet for ni år siden, ikke i februar 2022 som den amerikanske regjeringen, NATO og G7-lederne vil ha oss til å tro».
Krigen i Ukraina ble provosert – og hvorfor det betyr noe for å oppnå fred
Av Jeffrey Sachs - 27. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/krigen-i-ukraina-ble-provosert-og-hvorfor-det-betyr-noe-for-a-oppna-fred/
Ved å erkjenne at spørsmålet om NATO-utvidelse er i sentrum av denne krigen, forstår vi hvorfor amerikanske våpen ikke vil avslutte denne krigen. Bare diplomatisk innsats kan gjøre det. Introduksjon ved Lars Birkelund.
George Orwell skrev i 1984 at «Den kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden: den kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.» Regjeringer jobber nådeløst for å forvrenge offentlige oppfatninger av fortiden. Når det gjelder Ukraina-krigen, har Biden-administrasjonen gjentatte ganger og feilaktig hevdet at Ukraina-krigen startet med et uprovosert angrep fra Russland på Ukraina 24. februar 2022. Faktisk ble krigen provosert av USA på måter som ledende amerikanske diplomater forventet i tiår i forkant av krigen, noe som betyr at krigen kunne vært unngått og nå bør stoppes gjennom forhandlinger.
Å erkjenne at krigen ble provosert hjelper oss å forstå hvordan vi kan stoppe den. Det rettferdiggjør ikke Russlands invasjon. En langt bedre tilnærming for Russland kunne ha vært å trappe opp diplomatiet med Europa og med den ikke-vestlige verden for å forklare og motsette seg amerikansk militarisme og unilateralisme. Faktisk møter det nådeløse amerikanske presset for å utvide NATO mye motstand over hele verden, så russisk diplomati i stedet for krig ville sannsynligvis ha vært effektivt.
Biden-teamet bruker ordet «uprovosert» ustanselig, sist i Bidens store tale på førsteårsdagen for krigen, i en nylig NATO-erklæring og i den siste G7-erklæringen. Vanlige medier som er vennlige mot Biden, er ganske enkelt papegøyer for Det hvite hus. The New York Times er den ledende skyldige, og beskriver invasjonen som «uprovosert» ikke mindre enn 26 ganger, i fem lederartikler, 14 kronikker av NYT-skribenter og syv gjesteoppslag!
Det var faktisk to hovedprovokasjoner fra USA. Den første var USAs intensjon om å utvide NATO til Ukraina og Georgia for å omringe Russland i Svartehavsregionen av NATO-land (Ukraina, Romania, Bulgaria, Tyrkia og Georgia, mot klokken). Den andre var USAs rolle i å installere et russofobisk regime i Ukraina ved den voldelige styrten av Ukrainas pro-russiske president Viktor Janukovitsj i februar 2014. Krigen med våpen i Ukraina begynte med styrtingen av Janukovitsjs for ni år siden, ikke i februar 2022 som USAs regjering, NATO og G7-lederne vil få oss til å tro.
Nøkkelen til fred i Ukraina er gjennom forhandlinger basert på Ukrainas nøytralitet og NATOs ikke-utvidelse.
Biden og hans utenrikspolitiske team nekter å diskutere disse røttene til krigen. Å anerkjenne dem ville undergrave administrasjonen på tre måter. For det første ville det avsløre det faktum at krigen kunne vært unngått, eller stoppet tidlig, og spart Ukraina for den nåværende ødeleggelsen og USA for mer enn 100 milliarder dollar i utlegg til dags dato. For det andre ville det avsløre president Bidens personlige rolle i krigen som en deltaker i kuppet mot Janukovitsj, og før det som en trofast støttespiller for det militærindustrielle komplekset og veldig tidlig talsmann for NATO-utvidelse. For det tredje ville det presse Biden til forhandlingsbordet, og undergrave administrasjonens fortsatte press for utvidelse av NATO.
Arkivene viser ugjendrivelig at amerikanske og tyske regjeringer gjentatte ganger lovet Sovjetpresident Mikhail Gorbatsjov at NATO ikke ville bevege seg «en tomme østover» når Sovjetunionen oppløste Warszawapaktens militærallianse. Ikke desto mindre begynte USAs planlegging av NATO-utvidelse tidlig på 1990-tallet, i god tid før Vladimir Putin var Russlands president. I 1997 skrev den nasjonale sikkerhetseksperten Zbigniew Brzezinski ut tidslinjen for NATOs utvidelse med bemerkelsesverdig presisjon.
Amerikanske diplomater og Ukrainas egne ledere visste godt at NATOs utvidelse kunne føre til krig. Den store amerikanske lærde-statsmannen George Kennan kalte NATO-utvidelsen en «skjebnesvanger feil», og skrev i New York Times at «En slik beslutning kan forventes å oppildne de nasjonalistiske, anti-vestlige og militaristiske tendensene i russisk opinion; å ha en negativ effekt på utviklingen av russisk demokrati; å gjenopprette atmosfæren fra den kalde krigen til øst-vest-relasjonene, og å drive russisk utenrikspolitikk i retninger som definitivt ikke faller i smak.»
President Bill Clintons forsvarsminister William Perry vurderte å trekke seg i protest mot NATOs utvidelse. Da Perry mimret om dette avgjørende øyeblikket på midten av 1990-tallet, sa Perry følgende i 2016: «Vår første handling som virkelig satte oss i en dårlig retning var da NATO begynte å ekspandere, og brakte inn østeuropeiske nasjoner, noen av dem grenset til Russland. På den tiden jobbet vi tett med Russland, og de begynte å bli vant til ideen om at NATO kunne være en venn i stedet for en fiende … men de var veldig ukomfortable med å ha NATO helt oppe ved grensen deres, og de gjorde en sterk appell til oss om ikke å gå videre med det.»
I 2008 sendte daværende USAs ambassadør i Russland, og nå CIA-direktør, William Burns, en diplomatisk note til Washington og advarte om alvorlige farer for NATO-utvidelse: «Ukrainas og Georgias NATO-ambisjoner berører ikke bare en rå nerve i Russland, de skaper alvorlige bekymringer om konsekvensene for stabiliteten i regionen. Ikke bare oppfatter Russland omringing og forsøk på å undergrave Russlands innflytelse i regionen, men det frykter også uforutsigbare og ukontrollerte konsekvenser som alvorlig vil påvirke russiske sikkerhetsinteresser. Eksperter forteller oss at Russland er spesielt bekymret for at de sterke splittelsene i Ukraina om NATO-medlemskap, med mye av det etnisk-russiske samfunnet mot medlemskap, kan føre til en stor splittelse, som involverer vold eller i verste fall borgerkrig. I så fall ville Russland måtte bestemme seg for om de skulle gripe inn; en avgjørelse Russland ikke ønsker å stå overfor.»
Ukrainas ledere visste tydelig at å presse på for NATO-utvidelse til Ukraina ville bety krig. Tidligere Zelensky-rådgiver Oleksiy Arestovych erklærte i et intervju i 2019 «at prisen vår for å bli med i NATO er en stor krig med Russland.»
I løpet av 2010–2013 presset Janukovitsj på for nøytralitet, i tråd med den ukrainske opinionen. USA jobbet i det skjulte for å styrte Janukovitsj, som ble fanget levende på tape til daværende amerikanske assisterende utenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt som planla regjeringen etter Janukovitsj uker før den voldelige styrten av Janukovitsj. Nuland gjør det klart i samtalen at hun koordinerte tett med daværende visepresident Biden og hans nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan, det samme Biden-Nuland-Sullivan-teamet som nå står i sentrum av USAs politikk overfor Ukraina.
Etter Janukovitsj ble styrtet brøt krigen ut i Donbas, mens Russland gjorde tok kontroll over Krim. Den nye ukrainske regjeringen appellerte om NATO-medlemskap, og USA bevæpnet og bidro til å restrukturere den ukrainske hæren for å gjøre den interoperabel med NATO. I 2021 forpliktet NATO og Biden-administrasjonen seg sterkt til Ukrainas fremtid i NATO.
I den umiddelbare forkanten til Russlands invasjon var NATO-utvidelsen i sentrum. Putins utkast til USA-Russland-traktat (17. desember 2021) ba om en stans i NATO-utvidelsen. Russlands ledere satte NATO-utvidelse som årsak til krig i Russlands nasjonale sikkerhetsrådsmøte 21. februar 2022. I sin tale til nasjonen den dagen erklærte Putin at NATOs utvidelse var en sentral årsak til invasjonen.
Historikeren Geoffrey Roberts skrev nylig: «Kunne krig vært forhindret av en russisk-vestlig avtale som stoppet NATOs ekspansjon og nøytraliserte Ukraina i retur for solide garantier for ukrainsk uavhengighet og suverenitet? Ganske mulig.» I mars 2022 rapporterte Russland og Ukraina om fremgang mot en rask forhandlet slutt på krigen basert på Ukrainas nøytralitet. Ifølge Naftali Bennett, tidligere statsminister i Israel, som var en mekler, var en avtale nær ved å bli oppnådd før USA, Storbritannia og Frankrike blokkerte den.
Mens Biden-administrasjonen erklærer Russlands invasjon for å være uprovosert, forfulgte Russland diplomatiske alternativer i 2021 for å unngå krig, mens Biden avviste diplomati, og insisterte på at Russland ikke hadde noe å si i spørsmålet om NATO-utvidelse. Og Russland presset på diplomati i mars 2022, mens Biden-teamet igjen blokkerte en diplomatisk slutt på krigen.
Ved å erkjenne at spørsmålet om NATO-utvidelse er i sentrum av denne krigen, forstår vi hvorfor amerikanske våpen ikke vil avslutte denne krigen. Russland vil eskalere etter behov for å hindre NATOs utvidelse til Ukraina. Nøkkelen til fred i Ukraina er gjennom forhandlinger basert på Ukrainas nøytralitet og NATOs ikke-utvidelse. Biden-administrasjonens insistering på NATO-utvidelse til Ukraina har gjort Ukraina til et offer for misforståtte og uoppnåelige amerikanske militære ambisjoner. Det er på tide at provokasjonene stopper, og for forhandlinger for å gjenopprette freden i Ukraina.
Denne artikkelen ble publisert i Common Dreams: