Nyhetsbrev steigan.no 27.04.2023
Xi Jinpings telefonsamtale med Zelenskij
Kina med tretrinnsplan for en fullt operativ base på Månen
Hvem tjener på en evig krig i Ukraina?
Biden forbereder seg på å gi opp Ukraina
«Det er kanskje ikke i noens interesse å avsløre mer»
Kina forbereder seg til krig. Norge har allerede tapt
Venstresidas generalfeil (refusert av Klassekampen)
Xi Jinpings telefonsamtale med Zelenskij
Av red. PSt - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/xi-jinpings-telefonsamtale-med-zelenskij/
Kinas president engasjerer seg personlig med sikte på å få slutt på krigen i Ukraina.
Kinas president Xi Jinping og Ukrainas president Volodymyr Zelenskij holdt onsdag en telefonsamtale på invitasjon fra sistnevnte, der de to lederne utvekslet synspunkter om forholdet mellom Kina og Ukraina og Ukraina-krisen.
Dette skriver den offisielle kinesiske avisa Global Times.
Kinesiske analytikere sa at Kina vil engasjere seg mer på den diplomatiske fronten for å bidra til en politisk løsning av Ukraina-krisen, og rollen som Kina kan spille har blitt hjertelig velkommen av både Kiev og Moskva, til tross for noen stemmer fra Vesten, spesielt USA , som har forsøkt å forvrenge Kinas meklingsarbeid.
Xi sa i telefonsamtalen at Kina vil sende en spesiell representant for den kinesiske regjeringa med ansvar for eurasiske anliggender for å besøke Ukraina og andre land for å gjennomføre dybdekommunikasjon med alle parter om den politiske løsninga av Ukraina-krisen, ifølge Xinhua News Agency .
Xi understreket at Kina, et permanent medlem av FNs sikkerhetsråd og et ansvarlig stort land, ikke vil velge å være en tilskuer til Ukraina-krisen, eller «legge bensin på bålet», eller bruke krisen som en mulighet til å tjene penger.
«Når det gjelder Ukraina-krisen, står Kina alltid på fredens side, og Kinas kjerneposisjon er å fremme fred via samtaler,» sa Xi.
Alt Kina gjør skjer oppå bordet. Dialog og forhandlinger er den eneste farbare veien videre. Det er ingen vinner i atomkriger, sa den kinesiske presidenten.
Zelenskij gratulerte president Xi med gjenvalget og berømmet Kina for dets bemerkelsesverdige prestasjoner. Han uttrykte tillit til at Kina under president Xis ledelse vil lykkes med å takle ulike utfordringer og fortsette å bevege seg framover. Kina opprettholder formålene og prinsippene i FN-pakten i internasjonale anliggender og har betydelig innflytelse på den internasjonale scenen.
Kommentar
Her er det lederen for verden største økonomi og verdens største industri- og handelsstat som taler. Dette er lederen som lyktes i å normalisere forbindelsene mellom erkerivalene Iran og Saudi-Arabia og som i løpet av noe få uker har endret det politiske landskapet i Midtøsten enn det har blitt endret på de tjue foregående årene.
Xi er ikke kjent for å komme med tilfeldig small talk eller å drive utspillspolitikk.
Vestlige kommentatorer har så liten innsikt i kinesisk politikk og tenkemåte at de tror at en kinesisk leder tenker og handler som en europeisk eller amerikansk politiker. Men mens europeiske ledere stort sett ikke har større ambisjoner enn å klore seg til en taburett i neste valg, tenker en kinesisk leder femti eller hundre år framover.
Xi lanserte i 2013 The Belt and Road Initiative, også kalt silkeveibeltet. Det er et initiativ for fredelig samarbeid om handel, teknologi, trasport og infrastruktur som er større enn noe annet prosjekt verden har sett. Dette samarbeidet har nå nådd ut til mange titalls land på fire kontinenter, og det vokser ukentlig.
I dette perspektivet har Kina all interesse av å få stanset krigen i Ukraina og få inkludert landet i handelsveiene til Europa, og sannsynligvis også bidra til gjenoppbygging etter krigen.
Forsøkene på å splitte Russland og Kina har slått katastrofalt feil. Hvis man var i tvil om det bør man lese uttalelsene fra Xi Jinpings møter med Putin i Moskva nylig.
Og ingen bør tro at den fredsløsninga Kina tenker på ikke vil innebære at Ukraina må avstå land.
Les: Resultater av Kinas president Xis statsbesøk til Russland
Kinas president har for lengst signalisert at han ville snakke med Ukrainas president Volodymyr Zelensky, skrev The Wall Street Journal.
Rapporten indikerte at Xi ønsker å mekle mellom de to sidene og kommer etter at Beijing ga ut en 12-punkts fredsplan for konflikten i Ukraina, som konsentrerer seg om å kreve en pause i kampene og en gjenopptakelse av fredssamtaler.
Gjennom hele konflikten i Ukraina har Kina bedt om våpenhvile og forhandlinger.
Og nå engasjerer altså Kinas president seg personlig i et autoritativt forsøk på å få til en fredsløsning.
Dette demonstrerer at Kina virkelig prøver å få til fred og at resten av verden kan ikke se bort fra det.
Dette stiller også krigsfanatikerne i Vesten i skammekroken, inklusive Jens Stoltenberg som sier at fred bare kan vinnes ved hjelp av mer våpen og flertallet i partiet Rødt som har forkastet sin tradisjon som fredsparti og gått inn full rulle for å pøse mer våpen inn i Ukraina.
Og så ble Rødt et parti for krig mot Russland
Kina med tretrinnsplan for en fullt operativ base på Månen
Av red. PSt - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/kina-med-tretrinnsplan-for-en-fullt-operativ-base-pa-manen/
Kinas måneambisjoner tar form av et veikart for bygging av en forskningsstasjon på vår nære drabant. Det langsiktige tre-trinns prosjektet tar sikte på å ha månebasen i full drift innen 2050, ifølge romfartsorganisasjonen. Prosjektet viser Kinas ansvar som en ‘verdens fremste romfartsmakt’, sier sjefen for måneutforskning.
Det er Beijingkorrespondenten til South China Morning Post, Ling Xin, som skriver dette.
Kina har avduket sin byggeplan for International Lunar Research Station (ILRS) med sine internasjonale partnere – et langsiktig tre-trinns prosjekt fra nå til 2050.
En «grunnversjon» av forskningsstasjonen forventes å være ferdigstilt innen 2028 i løpet av sju lanseringer – nemlig Kinas Chang’e 4, 6, 7 og 8 måneferder, samt tre internasjonale lanseringer, sa Wu Weiren, sjefdesigner. ansvarlig for landets måneutforskningsprogram.
Les: Kinas store framgang i verdensrommet stimulert av USAs sanksjoner
Kina og Russland skal undertegne avtale om å bygge felles månebase
Disse ferdene vil være fokusert på å utforske månemiljøet og dets ressurser, samt å teste teknologiske applikasjoner.
Ytterligere seks oppdrag, inkludert ILRS 1-5, vil bli utført mellom 2030 og 2040 for å bygge en «fullversjon» av stasjonen, fortalte Wu til den første internasjonale konferansen om utforskning av rommet i Hefei tirsdag.
Wu sa at ILRS 1 og 2-ferdene vil sette opp langsiktige energikilder på månen og utplassere forskjellige roboter for å samle steinprøver.
ILRS 3 vil bruke en jordpenetrerende radar for å undersøke månens undergrunnsstruktur. Den vil også samle steinprøvene innhentet av ILRS 1 og 2 og returnere dem til jorda.
Under ILRS 4-oppdraget vil det bli satt opp store atomkraftverk på månens overflate for å støtte eksperimenter og grunnforskning innen fysikk og biovitenskap. ILRS 5 vil primært fokusere på å bygge månebasert forskningsinfrastruktur for astronomisk observasjon.
«Ved å bygge en storstilt, langsiktig plattform utover Jorden for å utforske månen og universet, vil vi formidle kunnskapen til romingeniører og forskere fra hele verden, i stor grad forbedre vår forståelse av månemiljøet og vår evne til å bruke månens ressurser, og støtte menneskehetens drøm om en dag å reise til Mars og utover», sa Wu.
Fra andre kilder vet vi at Russland og Kina er blitt enige om at de to landene skal samarbeide nært om disse planene. Se China, Russia enter MoU on international lunar research station.
Og her: Chine et Russie vers la Lune
Hvem tjener på en evig krig i Ukraina?
Av Bhadrakumar - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/hvem-tjener-pa-en-evig-krig-i-ukraina/
Den nyvalgte presidenten i Tsjekkia Petr Pavel er en uvanlig europeisk politiker. Han er den andre presidenten i landet med militær bakgrunn, men den første uten politisk erfaring.
Av M. K. Bhadrakumar.
Han har aldri vært i kamp og er en militærstrateg i lenestol, men man presenterer ham som en «senior NATO-leder» – hva nå det måtte bety. Høydepunktet i Pavels profesjonelle karriere i militæret ble nådd i 1993 da han, mens han tjenestegjorde i FNs beskyttelsesstyrke i Bosnia, ledet et team på 29 soldater for å evakuere en fransk militær utpost under beleiring av serbiske soldater, som han gjennomførte etter å ha overvunnet hindringer som bremset operasjonen, for eksempel trær som hadde falt over veien som soldatene hans måtte fjerne. Frankrike dekorerte Pavel.
I alle fall har den 61 år gamle soldat-politikeren kommet på banen da Pavel, knapt 7 uker etter sin nye jobb som statsoverhode, kastet en skruball og hevdet at Kina ikke kan være en pålitelig mekler mellom Russland og Ukraina på grunn av Beijings hemmelige sug etter «mer krig».
Pavel vurderte det slik at Kina får billig olje, gass og andre ressurser fra Moskva i bytte mot løfter om «partnerskap», og landets interesse ligger i å forlenge status quo «fordi det kan presse Russland til en rekke innrømmelser.»
Disse uttalelsene kunne ha blitt avfeid som en grønnskollinguttalelse, men på grunn av hans berømmelse som «senior NATO-leder» og Tsjekkias rykte som en båndhund og et redskap for Washington. Derav det store spørsmålet: Hva holder Biden-administrasjonen på med?
Det åpenbare vil være at Pavels bemerkning om «billig» olje og gass fra Russland til Kina er en grov forenkling av en komplisert historie. Europa mottok russisk gass og olje i flere tiår til lave priser på grunnlag av langsiktige kontrakter inntil EU, under amerikansk press, tok den idiotiske beslutningen om å sanksjonere Russland.
Deretter henvendte Russland seg til andre markeder, hovedsakelig asiatiske, og Kina var et av dem. Resten er historie. Hva er vitsen med å sitte på baken og fortelle triste historier?
Europeere burde føle seg bekymret for at selv etter krigens slutt, når Russland først diversifiserer eksportmarkedene sine, vil de kanskje aldri igjen få «billig» russisk gass. (Kina er forresten ikke den eneste mottakeren, slik europeere som fortsetter å kjøpe russisk olje og petroleumsprodukter fra indiske selskaper til mye høyere priser vil vite!)
Pavel talte i sammenheng med den forventede kunngjøringen fra Joe Biden om å søke gjenvalg 2024. En svært viktig del av Bidens kunngjøring på tirsdag er at utsiktene til at Ukraina-krigen slutter mellom nå og november 2024 i USA kan nå være anses som praktisk talt null.
Den eneste måten det kan skje på ellers er hvis USA direkte vinner krigen og kandidat Biden hevder å ha seiret. Men reaksjonen fra Moskva viser at det som ligger i kortene er en opptrapping i Ukraina som er beheftet med stor risiko for en direkte konflikt mellom Russland og USA.
Toppembetsmenn i Kreml kom tirsdag med en rekke uttalelser om et forestående oppgjør med Biden-administrasjonen. Russiske medier avslørte at Russlands nye toppmoderne Armata T-14 stridsvogn har blitt utplassert på de ukrainske frontlinjene.
Moskva regner med storstilt amerikansk innblanding i Russlands interne politikk i et forsøk på å undergrave landets stabilitet, som en del av en storslått plan for å utløse en oppløsning av den russiske føderasjonen, slik det hadde skjedd med det tidligere Sovjetunionen. ( her )
Moskva antar at Biden-administrasjonen vil prøve hardt på å få til et regimeskifte i Kreml. Fremfor alt utelukker ikke Moskva lenger at USAs eskalering i Ukraina kan ha som mål å skape forhold som utgjør en alvorlig trussel for den russiske staten. ( her )
Den tidligere presidenten Dmitrij Medvedev snakket levende om et slikt scenario da han eksplisitt advarte om at Russland kan bli tvunget til å ty til førstebruk av atomvåpen hvis dets eksistens er truet, og understreket at paragraf 19 i landets kjernefysiske doktrine sier at atomvåpen «kan brukes når aggresjon utføres mot Russland med bruk av andre typer våpen som setter selve statens eksistens i fare. Det er i hovedsak bruken av atomvåpen som svar på slike handlinger. Våre potensielle motstandere bør ikke undervurdere dette.»
Nærmere bestemt, med henvisning til Bidens mentale helse og sviktende evner, twitret Medvedev også: «Biden har tross alt tatt avgjørelsen. Et risikabelt trekk. Hvis jeg var i det amerikanske militærets sted ville jeg umiddelbart laget en falsk koffert med falske atomkoder i tilfelle han vinner, for å unngå fatale konsekvenser.»
På den annen side er spøkelset som hjemsøker Biden-administrasjonen at Europa ikke lett kan frigjøre seg fra forholdet til Kina, og det er interessene til det gamle Europas økonomiske hjerteland som til slutt vil bestemme EUs politikk.
En må ikke misforstå dette: bare 3 land i det gamle Europa – Frankrike, Italia og Tyskland – står for mer enn halvparten av EUs BNP, og de er også tilfeldigvis Kinas største handelspartnere i EU. Midt i støyen omkring Frankrikes president Emmanuel Macrons nylige tilslutning til et nært industrielt forhold til Kina, har det gått upåaktet hen at Tysklands forbundskansler Olaf Scholz er på samme side som Macron. På samme måte med Italias statsminister Giorgia Meloni. Den europeiske industrien avskyr også å miste Kina som en privilegert handelspartner, etter å ha mistet Storbritannia og Russland.
Nye europeere som Pavel kan ha andre prioriteringer, som de sterkeste transatlantisistene i EU, men Øst-Europa utgjør bare 10 % av EUs BNP og snakker ikke for EU, til tross for mediehypen lederne har hatt i det siste som «frontlinjestater», på grunn av den anglo-amerikanske beskyttelsen.
Det er nok å si at det er uro i det amerikanske psyken om hvorvidt EU vil følge USA inn i en konfrontasjonsposisjon med Kina i løpet av de kommende månedene, eller vil strebe etter å bli mer uavhengig av USA, med alle de konsekvensene det vil få. På samme måte, fra det gamle Europas synspunkt, er den gnagende tvilen om en fremtidig amerikansk administrasjon ville ønske å innrette seg med Europa selv om Europa skulle innrette seg med USA.
Alt i alt er det vanskelig å se for seg at EU er helt på linje med USA i en omfattende konflikt med Kina om Taiwan, gå med på å fryse kinesiske offisielle reserver slik det gjorde i fjor med Russland, og slutte å investere i Kina.
EU-økonomien er rett og slett ikke bygget for relasjoner i den kalde krigens stil, siden den har blitt for avhengig av globale forsyningskjeder. Alt tatt i betraktning er det derfor stor sannsynlighet for at den pro-Kina-lobbyen i Tyskland vil vinne denne debatten. I prosessen kan faktisk også den fransk-tyske alliansen våkne til live igjen.
Pavels demonisering av Kina som en ond ånd som forfølger Europa kan settes i perspektiv. Hans er en surrogatstemme som taler i munnen på Bidens angst for at ettersom det ukrainske militæret blir overkjørt på slagmarkene av de russiske styrkene i månedene fremover, kan Europa gå sammen med Kina for å få slutt på krigen.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Who gains from a forever war in Ukraine?
Biden forbereder seg på å gi opp Ukraina
Av skribent - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/biden-forbereder-seg-pa-a-gi-opp-ukraina/
Den lenge oppreklamerte ukrainske «motoffensiven» er skjebnebestemt til å mislykkes med å kutte Russlands forsyningslinje til Krim og å frigjøre «okkupert territorium». Biden-administrasjonen har endelig erkjent dette og er ute etter å senke forventningene og på forhånd skylde på alle andre enn seg selv.
Av Moon of Alabama.
Den første som ble orientert var Politico :
Bidens team frykter kjølvannet av en mislykket ukrainsk motoffensiv.
Bak lukkede dører bekymrer administrasjonen seg for hva Ukraina kan utrette.
The New York Times føyde seg til koret:
Ukrainas våroffensiv kommer med enorme innsatser for krigens fremtid
Uten en avgjørende seier kan vestlig støtte til Ukraina svekkes, og Kiev kan komme under økende press for å gå inn i seriøse fredssamtaler for å avslutte eller fryse konflikten.
Fra Politico-innslaget:
Offentlig har president Joe Bidens team tilbudt urokkelig støtte til Ukraina, og lovet å laste det opp med våpen og økonomisk hjelp så lenge det er nødvendig. Men hvis den forestående kampsesongen gir begrensede gevinster, har administrasjonstjenestemenn uttrykt privat at de frykter å bli møtt med et tohodet monster som angriper det fra både hauke- og dueenden av spekteret.
En side vil si at Ukrainas fremskritt ville ha fungert hvis administrasjonen hadde gitt Kiev alt den ba om, nemlig raketter med lengre rekkevidde, jagerfly og mer luftforsvar. Den andre siden, frykter administrasjonstjenestemenn, vil hevde at Ukrainas mangler beviser at det ikke kan tvinge Russland fullstendig ut av sitt territorium.
Dette tar ikke engang høyde for reaksjonen til USAs allierte, hovedsakelig i Europa, som kan se en fredsforhandling mellom Ukraina og Russland som et mer attraktivt alternativ hvis Kiev ikke kan bevise at seieren er rundt hjørnet.
The Times byr på mindre drama:
Mens ukrainske tjenestemenn har sagt at målet deres er å bryte gjennom vel forskanset russisk forsvar og skape en utbredt kollaps i Russlands hær, har amerikanske tjenestemenn vurdert at det er usannsynlig at offensiven vil resultere i et dramatisk skifte i momentum i Ukrainas favør.
Ukrainas militære står overfor mange utfordringer – noe som er en grunn til at en stillstand fortsatt er det mest sannsynlige utfallet. Kampene i Bakhmut øst i Ukraina i vinter har tappet ammunisjonsreserver og ført til store tap i noen erfarne enheter.
Tilbake til Politico som tegner det større bildet. Hvis Ukraina viser seg ute av stand til å gjøre det Pentagon hadde planlagt for dem, vil det bli presset inn i en «våpenhvile» som man håper vil bli en permanent løsning. Biden-administrasjonen vil da legge Ukraina-spørsmålet bak seg og fokusere på sitt neste store mål – Kina:
Biden og hans fremste rådgivere har offentlig understreket at Zelensky bare bør begynne fredssamtaler når han er klar. Men Washington har også kommunisert til Kiev noen politiske realiteter: på et eller annet tidspunkt, spesielt med republikanere som har kontroll over Representantenes hus, vil tempoet i USAs bistand sannsynligvis avta. Tjenestemenn i Washington, selv om de ikke presser på Kiev, har begynt å forberede seg på hvordan disse samtalene kan se ut og forstår at det kan bli et tøft politisk salg hjemme for Zelensky.
«Hvis Ukraina ikke kan vinne dramatisk på slagmarken, oppstår spørsmålet uunngåelig om det er på tide med en forhandlet stopp på kampene,» sa Richard Haass, president for Council on Foreign Relations.» Det er kostbart, vi begynner å få lite ammunisjon, vi har andre kriser rundt om i verden å forberede oss på.»
«Det er legitimt å stille alle disse spørsmålene uten å kompromittere Ukrainas mål. Det er rett og slett et spørsmål om midler, sa Haass.
Verken Ukraina eller de støttende NATO-landene har midler til å forlenge krigen. Det originale, arkiverte Politico-stykket lød:
Kampene har også gått ut over ukrainerne. Fjorten måneder inn i konflikten har ukrainerne lidd svimlende tap – rundt 100 000 døde – med mange av deres toppsoldater enten på sidelinjen eller utmattet. Troppene har også forbrukt historiske mengder ammunisjon og våpen, og til og med Vestens enorme produksjon kan ikke matche Zelenskys presserende forespørsler.
Den korrigerte senere versjonen erstattet «døde» med «skadde». Mens den første versjonen var et nesten riktig, men for lavt antall, er den nye versjonen langt unna sannheten. De totale ofrene er mange ganger 100.000.
Likevel – Biden-mannskapet vet at slutten kommer:
Amerikanske tjenestemenn har også orientert Ukraina om farene ved å overvurdere sine ambisjoner og spre troppene for tynt – den samme advarselen Biden ga daværende afghanske president Ashraf Ghani da Taliban rykket fram over hele landet under tilbaketrekningen av det amerikanske militæret i 2021.
Zelensky har, i likhet med Ashraf Ghani, tjent nok penger på krigen og forventes å flytte ut i stillhet. Men foreløpig virker det usannsynlig at han er villig til det.
Alternativet til å gi opp er at USA eskalerer igjen ved å sette støvler på bakken (les: sette inn amerikansk kampsoldater, o.a.). Men Biden ønsker å vinne sin kamp for å bli gjenvalgt, og enhver ytterligere eskalering av krigen i Ukraina vil sannsynligvis forhindre det.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på bloggen til Moon of Alabama:
Biden Prepares To Give Up On Ukraine
Moon Of Alabama skriver om seg sjøl:
This site’s purpose is to discuss politics, economics, philosophy and blogger Billmon’s Whiskey Bar writings.
Some time ago, the commenting at Billmon’s Whiskey Bar became a bit excessive. Billmon therefore closed the comments at his place on June 29, 2004. The community of commentators was left behind to search for a new place.
Moon Of Alabama was opened as an independent, open forum for members of the Whiskey Bar community.
Bernhard started and still runs the site. Once a while you will also find posts and art from regular commentators.
The name of the original Whiskey Bar was taken from Bertolt Brecht’s Alabama Song where the first line goes:
«Show me the way to the next whiskey bar».
The name Moon of Alabama was taken from the first line of the chorus of that song:
«Oh, moon of Alabama …».
«Det er kanskje ikke i noens interesse å avsløre mer»
Av skribent - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/det-er-kanskje-ikke-i-noens-interesse-a-avslore-mer/
Kansellering av fakta som utfordrer etablissementets makt
Av David Cromwell, MediaLens.
Som vi tidligere har nevnt, er et systemisk trekk ved statskorporative medier propaganda ved utelatelse. Å gå glipp av fremtredende fakta, informerte kommentarer og kontekst om regjeringens og storkapitalens intriger, betyr at offentligheten er mindre i stand til å:
Forstå verden rundt oss.
Utfordre stat-korporativ makt.
Få til de grunnleggende endringene i samfunnet som aldri har vært mer nødvendige enn nå.
Aktuelle eksempler er mange, som vi vil se i utvalget som følger.
1. Journalister presser på for mindre åpenhet
I forrige uke ble den 21 år gamle amerikanske Jack Texeira, soldat i luftvåpenet, arrestert etter, som BBC News uttrykte det:
«En lekkasje av høyt graderte militære dokumenter om Ukraina-krigen og andre nasjonale sikkerhetsspørsmål.»
Den tidligere britiske diplomaten Craig Murray pekte på et urovekkende aspekt ved saken, nemlig at Texeira var:
«sporet opp av den britiske etterretningstjenestens frontfigur, Bellingcat, i samarbeid med New York Times og parallelt med Washington Post, ikke for å hjelpe ham med å rømme eller hjelpe ham med å publisere eller fortelle folk sine motiver, men for å hjelpe staten med å arrestere ham.»
Bellingcat har blitt undersøkt av blant andre Kit Klarenberg fra Grayzone, som rapporterte at det angivelig «uavhengige, åpne kilde-etterforskningsnettstedet» har «akseptert enorme summer fra vestlige etterretningskontraktører».
Hva angår New York Times og Washington Post, bemerket den amerikanske journalisten Glenn Greenwald:
«Det er ubeskrivelig sjokkerende og kvalmende at landets to største medier var de som gjorde FBIs arbeid og jaktet på lekkeren og outet ham.»
Nesten like ille, sa han, var at i stedet for å presse regjeringen under en pressekonferanse i Pentagon, om innholdet i de lekkede dokumentene, presset journalister faktisk på for større tilslag mot sikkerhetslekkasjer.
Murray la til:
«Jeg er overhodet ikke overrasket over Bellingcat, som rett og slett er en spion- organisasjon. Jeg håper dette gjør at flere kan gjennomskue dem. Men oppførselen til New York Times og Washington Post er virkelig sjokkerende. De ser nå sitt oppdrag som å tjene sikkerhetsstaten, ikke offentlig kunnskap.»
Han observerte også at i løpet av den siste uka eller så, ‘har ingenting blitt publisert [fra det lekkede materialet] som ikke tjener amerikanske propagandafortellinger.’
Svært lite, om noe, har blitt pålitelig presentert om Texeiras motiver for å frigjøre disse statsdokumentene. Murray advarte leserne om å være skeptiske til forsøk på å fremstille ham som bare en «tøylesløs Trump-supporter» eller «utilstrekkelig sportsidiot» som prøver «å skryte til andre spillnerder».
Murray konkluderte:
«Vi bør forbli mistenksomme overfor forsøk på å karakterisere ham: Jeg er akutt klar over medieskildringer av Julian Assange som er helt usanne.»
2. Kansellering av Julian Assange
Den 11. april var det fire år siden Julian Assange, medgrunnlegger av WikiLeaks, ble fjernet med makt fra den ekvadorianske ambassaden i London og fengslet i høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison. Han og hans advokater har kjempet mot den langvarige trusselen om utlevering til USA, hvor han sannsynligvis ville tilbringe resten av sitt liv i et «Supermax»-fengsel. Hans «forbrytelse» har vært å avsløre USAs og dets alliertes ondsinnede aktiviteter, inkludert alvorlige krigsforbrytelser.
Som Alex Nunns, forfatter og tidligere taleskriver for Jeremy Corbyn, bemerket:
«Den sannsynligvis mest betydningsfulle og berømte journalisten i verden, har sittet i fengsel i fire år i dag for sitt arbeid, ikke i Egypt eller Kina eller Russland, men i Storbritannia, et land som belærer andre om ytringsfrihet. Hans fengsling er helt politisk. Han skal være fri.»
Media Lens har dokumentert groteske bakvaskelser og feilkarakteriseringer mot Assange over mange år, ikke minst av Guardian, så vel som mangelen på dekning av hans situasjon og hva det betyr for ekte journalistikk, ytringsfrihet og demokrati.
I en artikkel for den internasjonale medieorganisasjonen Peoples Dispatch, oppsummerte den politiske skribenten Amish R M, nøkkelfakta som statsforetaksmediene har begravd om Assange. Disse inkluderer:
CIA planla å kidnappe og myrde Assange i London.
Den amerikanske påtalemyndigheten er basert på fabrikkerte vitnesbyrd fra en gjentatt lovbryter, som for tiden soner en fengselsstraff for seksuelle overgrepsforbrytelser på Island, og beskrevet som en ‘sosiopat’ av rettsbeordrede psykologer.
USA spionerte på Assange mens han var i den ekvadorianske ambassaden.
Tidligere denne måneden ble Reportere uten grenser sin generalsekretær Christophe Deloire og operasjonsdirektør Rebecca Vincent, nektet adgang til å besøke Assange i Belmarsh Prison, til tross for at de fikk bekreftelse på at et besøk ville bli tillatt.
I en sunn verden, med ansvarlige nasjonale medier, ville de ovennevnte fakta være nyheter for overskriftene. Både BBC og ITV News at Ten, ville viet betydelig dekning til Assanges situasjon, og det ville være omfattende oppfølgingsrapportering og kommentarer om de elendige konsekvensene for journalistikk og samfunn. I stedet er det i realiteten stillhet.
Men det er plass til å dokumentere situasjonen til russiske journalister som motsier Kremls narrativ. Hva med journalister i dette landet som muligens kunne prøve å motsi narrativene til Det hvite hus og Downing Street? Har de faktisk allerede blitt ‘renset’ fra såkalte ‘mainstream’ medier: ordet brukt av John Pilger for å beskrive behandlingen fra The Guardian? Hvor er raseriet over dumpingen av avvikende stemmer i de «frie» vestlige mediene?
BBC News vil heller rette oppmerksomheten mot: «Talkshow-vertene som forteller russerne hva de skal tro». Selvfølgelig ville du aldri se et stort oppslag fra det berømte ‘upartiske’ BBC News om: ‘Talkshow-verter som forteller briter hva de skal tro’ om krigen i Ukraina, eller noe annet for den saks skyld.
Den australske forfatteren Caitlin Johnstone beskriver Assange som «tidenes største journalist». Hun skrev nylig:
Assange begynte sin journalistkarriere ved å revolusjonere kildebeskyttelsen for den digitale tidsalderen, for deretter å avsløre noen av århundrets største historier. Det er ingen som kan holde et lys for ham, levende eller døde.
Og nå sitter han i et høysikkerhetsfengsel, utelukkende fordi han var flinkere til å gjøre den beste typen journalistikk, enn noen andre i verden. Det er den typen sivilisasjon du lever i. Den typen som fengsler tidenes beste journalist for å drive journalistikk.»
3. Nord Stream: «Det er kanskje ikke i noens interesse å avsløre mer»
Vi har tidligere skrevet om taushetens teppe over forsøkene på å finne sannheten om bombingen av Nord Stream-rørledningene, i september 2022, som leverte russisk gass til Tyskland. Den amerikanske gravejournalisten Seymour Hersh rapport som peker på USA som den mest sannsynlige gjerningsmannen bak denne terrorhandlingen, har blitt fortiet, eller summarisk avvist, av statsforetaksmedier.
Etter Seymours rapport ga amerikanske tjenestemenn ut en vurdering basert på «ny etterretning», trofast videreformidlet av media, om at en «pro-ukrainsk gruppe» utførte rørledningsangrepet. Der Spiegel brakte deretter en nyhetsrapport, gjentatt i dekningen rundt om i verden, som hevdet at dykkere brukte en tysk chartret yacht for å sabotere rørledningene. Det var et minstemål av skepsis; journalister er ikke helt udugelige eller underdanige statlige narrativer.
Men mediedekningen styrte likevel unna å undersøke den mest sannsynlige forklaringen på USAs involvering; ikke minst gitt at president Joe Biden i februar 2022, skrøt av at USA ville «få slutt på det [Nord Stream]» dersom Russland invaderte Ukraina. Som Reuters rapporterte:
«Hvis Russland invaderer, betyr det at stridsvogner eller tropper krysser … grensen til Ukraina igjen, så blir det … ikke lenger en Nord Stream 2. Vi, vi vil få slutt på det, sa Biden. Spurt hvordan, gitt at prosjektet er under tysk kontroll, sa Biden: «Jeg lover deg, vi skal kunne gjøre det.»
Glenn Greenwald observerte nylig:
«New York Times, etter å ha matet offentligheten med flere bullshit-versjoner om hvem som sprengte Nord Stream (en miljøødeleggende handling av industriell terrorisme), kunngjør nå: «det kan være at det ikke er i noens interesse å avsløre mer.»
«Kanskje det er en ledetråd i artikkelens to siste avsnitt»?
Her er de to siste avsnittene det er snakk om:
«Og å navngi en vestlig nasjon eller operatører kan utløse dyp mistillit når Vesten sliter med å opprettholde en samlet front [over krigen i Ukraina]».
«Er det noen interesse fra myndighetene for å gå ut og si hvem som gjorde dette? Det er strategiske grunner til ikke å avsløre hvem som gjorde det, sier Jens Wenzel Kristoffersen, dansk orlogskaptein og militærekspert ved Københavns Universitet. «Så lenge de ikke kommer ut med noe vesentlig, så er vi igjen i mørket på alt dette, som det bør være.»
NYT understreket til og med poenget i sin tweet som fremhevet deres artikkel:
«Etterretningslekkasjer rundt hvem som sprengte de fleste av de russiskstøttede Nord Stream-rørledningene i september i fjor, har gitt flere spørsmål enn svar. Det er ikke i noens interesse å avsløre mer.»
Så hvis du fortsatt har illusjonen om at ‘mainstream’ journalistikk kan stoles på for å rapportere sannheten til offentligheten, i stedet for å dekke over den, må du kanskje revurdere hva selv de ‘beste’ nyhetsmediene, inkludert NYT, BBC og Guardian, gjør rutinemessig.
4. Propagandaoperasjoner som forblir skjult
Et av de sentrale prinsippene i vestlig politisk ideologi er at «vi» har fri tilgang til informasjon, og at bare «den andre siden» driver med propaganda, et skittent ord som vi ikke skal diskutere. Bortsett fra, når det blir nevnt i høflig selskap, kalles det «mot-desinformasjon». Med andre ord er det informasjon som er ment å ‘motvirke’ de ‘villedende’ fortellingene spunnet av ‘offisielle fiender’.
I forrige måned kunngjorde den britiske regjeringen «nødfinansiering» på 4,1 millioner pund «for å bekjempe russisk desinformasjon». I pressemeldingen heter det at denne store summen vil hjelpe BBC World Service med å fortsette å bringe:
«uavhengige, upartiske og nøyaktige nyheter til folk i Ukraina og Russland i møte med økt propaganda fra den russiske staten.»
Selvfølgelig forventes det at vi svelger myten om at vi i Vesten allerede nyter «uavhengige, upartiske og nøyaktige nyheter» fra BBC.
Men, som John McEvoy og Mark Curtis fra nettstedet Declassified UK nylig fremhevet:
«Storbritannias medier tar rutinemessig informasjon fra private grupper som motvirker russisk og annen desinformasjon, uten å si at disse organisasjonene er finansiert av den britiske regjeringen og regissert av personer knyttet til det britiske eller amerikanske utenrikspolitiske etablissementet.»
De samme forfatterne rapporterte tidligere denne måneden at det britiske utenriksdepartementet har gitt over £ 25 millioner siden januar 2018, til organisasjoner som retter seg mot ‘desinformasjon’. Fire av disse organisasjonene ledes av tidligere medlemmer av det britiske og amerikanske utenrikspolitiske etablissementet, og er i overveldende grad siktet inn på «offisielle fiender».
McEvoy og Curtis observerte:
«Disse organisasjonene har en tendens til å vektlegge russiske krigsforbrytelser og informasjonsoperasjoner, spesielt i Ukraina, mens de unnlater å gjennomføre tilsvarende etterforskning av Storbritannia, USA eller Nato.
Mye av disse gruppenes forskning er dermed ensrettet, og presenterer ondartede informasjonsoperasjoner som utelukkende fiendens domene, identifisert av den britiske staten. Virkningen vil sannsynligvis være at det er ensidig informasjon som kommer inn på den offentlige nyhetsarenaen.»
Faktisk vil intetanende medlemmer av offentligheten ikke ha noen anelse om at analyser fra angivelig «uavhengige» eksperter som kommenterer krigen i Ukraina, ofte kommer fra organisasjoner finansiert av utenriksdepartementet.
Spesielt bemerket Declassified UK to slike organisasjoner:
25 Guardian- og Observer-artikler refererte til Atlantic Council Digital Forensic Research Lab, der ingen av artiklene nevner finansieringen fra den britiske og amerikanske staten.
Centre for Information Resilience ble referert 29 ganger i britiske medier, med bare én artikkel som nevnte den britiske regjeringens finansiering.
Begravd av stats-foretaksmedier er også omfanget og karakteren av Storbritannias globale militarisme siden 1945. Curtis rapporterte tidligere i år at:
Storbritannia har utplassert sine væpnede styrker for kamp over 80 ganger i 47 land siden slutten av andre verdenskrig, i episoder som spenner fra brutale kolonikriger og skjulte operasjoner, til innsats for å støtte opp favoriserte regjeringer eller for å avskrekke sivil uro.
Trofaste forbrukere av britiske medier i denne perioden, helt frem til i dag, er ment å tro at påfølgende britiske regjeringer har handlet ut fra godartet hensikt i slike utenlandske «intervensjoner». Å avdekke virkeligheten krever graving, dypere og lenger enn det strengt begrensede domenet overvåket av statlige foretaksmedier.
Avsluttende kommentarer
Avsnittene ovenfor er bare en smak av den systematiske fortielsen, tilsidesettelsen og til og med svertingen av de som presenterer fakta og perspektiver som utfordrer statskorporativ politikk og uttalelser. I en tid med ustabile internasjonale spenninger, trussel om atomkonflikt, klassekrig mot flertallet av befolkningen, umenneskelighet mot flyktninger og det overordnede spøkelset av klimakrisen, må propagandasystemet eksponeres og erstattes av ekte medier for offentlig interesse.
Tror du valget av etablissementets marionett Sir Keir Starmer, er en løsning på noe av dette? Eller ser du at hans promotering fra etablerte medier, ikke minst The Guardian, er hvordan etablissementet søker å opprettholde sine egne interesser?
Alex Nunns, som er nevnt tidligere, bemerket nylig at da Jeremy Corbyn ble valgt til Labour-leder, «ga det Labour-høyre deres livs skrekk». Nunns forklarte:
«Plutselig så høyresiden venstresiden som en eksistensiell trussel. Uansett hvilke valgfordeler det var å ha venstresiden inne i teltet, ble det oppveid av risikoen for at Labour-høyresiden permanent skulle miste partiet de så på som sin eiendom.
Starmer og hans støttespillere i partiet er fast bestemt på å sikre at utsiktene til et venstreorientert Labour-lederskap blir permanent knust. Forbudet mot Corbyn til å stille til valg for Labour ved neste parlamentsvalg er:
«om å sende et budskap, først til venstre, og dernest til etablissementet, om at de ikke har noe å frykte fra et temmet Arbeiderparti. De vil bevise at den opprørske, radikale venstresiden som Corbyn representerte, aldri vil bli gjentatt.»
I denne svært reelle forstand, er det nåværende Labour Party del av de etablerte interessene som er fast bestemt på å undertrykke grasrotmotstand mot endeløs krig, klasseutnyttelse og de nødvendige skritt for å avverge det verste av den stormende klimakatastrofen.
Av David Cromwell, MediaLens.
‘It May Be In No One’s Interest To Reveal More’: Cancelling Facts That Challenge Establishment Power
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Hva er MediaLens?
MediaLens skriver om seg sjøl:
Siden 2001 har vi beskrevet hvordan vanlige aviser og kringkastere fungerer som et propagandasystem for eliteinteressene som dominerer det moderne samfunnet. Kostnadene for deres desinformasjon i form av menneskers og dyrs lidelser, og miljømessige sammenbrudd, er uberegnelige. Vi viser hvordan nyheter og kommentarer «filtreres» av medias profittorientering, av deres avhengighet av annonsører, morselskaper, velstående eiere og offisielle nyhetskilder.
Redaktørene for MediaLens er David Edwards og David Cromwell.
De har blant annet publisert disse bøkene:
Guardians Of Power – The Myth of the Liberal Media (Pluto Press, 2006)
Newspeak – In The 21st Century (Pluto Press, 2009)
Propaganda Blitz – How the Corporate Media Distort Reality (Pluto Press, 2018)
Kina forbereder seg til krig. Norge har allerede tapt
Av leserinnlegg - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/kina-forbereder-seg-til-krig-norge-har-allerede-tapt/
Av Vladimir Petrovitsj Fedorov.
I kjølvannet av Frankrikes president Macrons besøk til Kina har flere vestlige medier fordømt hans tilsynelatende skiftende holdning ovenfor Kina og kritiske kommentarer mot USAs kvelertak på den europeiske økonomien. Ønsket om en selvstendig, uavhengig politikk vekker sinne hos de som av uforklarlige grunner betegner seg selv som demokratiforkjempere. Presset blir uforståelig gitt at det går mot demokratiets prinsipper å dømme et land for å ville peile ut en egen retning og påtvinge den et politisk kurs utenfra. Det å undergrave et lands suverenitet er per definisjon antidemokratisk.
Så da er det jo klart at når Kina undergraver Taiwans uavhengighet er det bevis på at Kina er et diktatur og må bekjempes? Problemet med denne påstanden er at ingen vestlig land, ikke Norge, ikke Frankrike, ikke engang USA, anerkjenner Taiwan som et egen stat. Den amerikanske politikken om Ett-Kina ble først uttalt i Shanghai-kommunikeet i 1972:
«USA anerkjenner at kinesere på begge sider av Taiwan-stredet opprettholder at det bare er én Kina og at Taiwan er en del av Kina. USA utfordrer ikke denne posisjonen. […] Vi anerkjenner ikke Taiwans uavhengighet.»
Denne teksten er fremdeles å finne på USAs utenriksdepartementets offisielle sider. Faktum er at Taiwan er anerkjent som en del av Kina av alle unntatt 12 land, og sannsynligheten er høy for at du som leser aldri har hørt om mesteparten av disse. Dog internasjonal lov i Vestlig øyemed er noe som brytes kun når ikke-vestlige land gjør det, dermed ser USA og deres allierte seg nødt til å fostre separatistisk holdning og forsyne Taiwan med våpen selv om de offentlig anerkjenner øya som en del av Kina. En ekvivalent til dette ville være om Kina eller Russland forsynte delstaten Texas, som allerede har en solid prosentandel av befolkningen ivrig på å løsrive seg fra resten av USA med med våpen og kringkastet verdensdekkende pressedekning som insinuerte at Texas per dags dato allerede var en de facto egen politisk entitet. Hvor godt hadde Amerika og Vesten godtatt det?
Enda mer absurd vil det være å forestille seg russiske politikere av rangen ekvivalent til statssekretær for europeiske og eurasiske saker i USAs utenriksdepartement Victoria Nuland, delte ut kaker i Austin, Texas etter å ha arrangert gigantiske demonstrasjoner mot den sittende regjeringen. Lite trolig at noen i Norge ville sett på begivenhetene som en demokratiserende prosess, snarere et forsøk av utenlandske aktører å snappe opp et stykke jord for egne, antagelig også militære, formål. Så hvorfor godtok vestens befolkning det uten spørsmål da Viktoria Nuland delte ut kaker i Ukrainas hovedstad Kiev?
Man skal ikke lete lengre enn Ukraina-konflikten for å avdekke denne dobbeltmoralske tilnærmingen til det som i Norge ofte betegnes som «folkeretten». Både da Krim-halvøya, som gjennomførte folkeavstemning i 2014, og folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, som etter flere års bombing av sivile mål i regi av Ukrainas kuppregjering valgte å løsrive seg, ble møtt med en latterliggjørende avvisning i medierommet i Vesten. Men folkeavstemningene var gjennomført, i motsetning til Kosovos uavhengighet, som bare «ble til» etter at NATOs invasjon av landet, gjennomført stikk i strid med artikkel 1 av alliansens eget stiftelsestraktat som lyder som følger:
«Partene forplikter seg, som fastsatt i De forente nasjoners pakt, å løse enhver internasjonal tvist de måtte være involvert i ved fredelige midler på en slik måte at den internasjonale freden, sikkerheten og rettferdigheten ikke blir truet, og å avstå fra trusselen eller bruk av makt i internasjonale relasjoner på en måte som er uforenlig med formålene til De forente nasjoner.»
Ukrainas senere regjering, som kom til makten etter et voldelig statskupp hvor den demokratisk valgte presidenten Janukovitsj ble styrtet, ble satt sammen på ordre av Victoria Nuland, statssekretær for europeiske og eurasiske saker i USAs utenriksdepartement. En avlyttet telefonsamtale avslørte hvem og hvorfor hun valgte til å sitte i regjeringen. Ingenting skriker vel «demokrati» mer enn en regjering dannet på ordre fra en oversjøisk makt etter et blodig statskupp finansiert og gjennomført av nettopp denne fremmedmakten, eller?
Om man anser USAs nåværende utenrikspolitikk som en pekepinn, spesielt i lys av ovenfor nevnte tilfeller av åpenbare statskupp og bruk av økonomiske sanksjoner som våpen, hvilke i følge ORB International, en britisk meningsmålingsorganisasjon, har ført til mellom 350.000 og 500.000 døde barn over en periode på 5 år kun i Irak, er det ikke til å tvile at USAs regjering som den ubestridte krenkeren av internasjonal lov og folkerett i verden i dag vil sky ingen midler for å klamre seg til makten på både på hjemmebanen og på verdensscenen. Rent objektivt er det ingen såkalt «regime», ingen diktator eller fiendtlig aktør som forårsaker så mye lidelse rundt om i verden som Norges nærmeste støttespiller.
Så hvorfor skal man da stille spørsmål når et land ønsker å ta avstand fra et slikt internasjonal praksis og velge å gå sin egen vei? Det er uklart hva som ble sagt mellom Macron og Xi Jinping under ledernes private samtaler. Klart er det at USAs rolle som verdens største økonomi henger i et tynt tråd. Hovedårsaken til USAs eventyrlige økonomiske suksess er dollarens status som reservevaluta over hele verden. En ordning som ble til da USA inngikk en avtale med Saudi-Arabia i 1974. I henhold til denne avtalen ble Saudi-Arabia enige om å prise sin oljeeksport kun i US-dollar, noe som har resultert i at alle verdens land har måttet hamstre dollar reserver for å kunne handle olje. En ordning som nå har begynt å rakne i og med at flere og flere land handler seg imellom i lokal valuta, noe som BRICS+ landende har gjort til en hjertesak. En av de siste spikrene i kisten til USAs dollar-hegemoni er i ferd med å bli naglet ned da Saudi Arabia nå øyner muligheten til å bli medlem i BRICS, og har ved flere anledninger demonstrert at landet ikke er Amerikas vasall-stat, blant annet ved å senke oljeproduksjonen da USA nå opplever en energikrise og er nødt til å tømme landets strategiske oljereserver, som ikke har vært så langt nede siden 1980-tallet.
USAs innstilling til EU oppsummeres på et offentlig nivå i den nå beryktede telefonen mellom Victoria Nuland og Geoffrey Pyatt, daværende ambassadør til Ukraina, hvor på spørsmålet om hva EU kommer til å mene om hvilken politiker som blir satt inn i regjeringen svarte Nuland «F*ck the EU». Forestillingen om at USA har Europas beste på hjertet har for lengst blitt avkreftet, om det er avlytting av politiske beslutningstakere eller angrep på sine alliertes infrastruktur, kan du være helt sikker på at Onkel Sam vil gjøre det han kan for å holde hodet over vannet, om det så er på bekostning av sine «partnere». Kanskje gjorde Kinas leder det klart for Macron at landet i virkeligheten står foran et veiskille: å synke med $kuta eller å inngå et gjensidig gagnlig samarbeid med resten av det euroasiatiske kontinent.
Norge følger USA i alt, også i gjennomførelse av regimeskifter verden over som, i følge den britiske statskanalen BBC instrueres ved ingen ringere arrangement enn Oslo Freedom Forum. Også i den dobbeltsidige tilnærmingen til Kina som i det norske medierommet blir omtalt som diktatorisk og en trussel mot «demokratiske verdier», og på den andre med uttalelser fra Jonas Gahr Støre om at verden ser frem til kinesisk lederskap. Enda før Xi Jinping kom til makten ble fredelige demonstranter i da politisk-ukorrekte gule t-skjorter på særdeles demokratisk vis eskortert bort fra Stortingsplassen før den daværende overhodet for kommunistpartiet Jiang Zemins besøk.
Der hvor Norge har tapt, i tillegg til sin egen selvråderett, er mediedekningen. Landet har adoptert en ensidig og ensporet retning hvor det å debattere for andre syn enn det dominerende USA-positive narrativet blir oppfattet som heresi og forfulgt fra både mediene og politikere. Undertegnedes svar på poster til hovedmedienes reportasjer og innslag om Ukraina-, og Kinakonflikten med faktuell gjennomgang av situasjonen har aldri blitt godtatt av innholdsansvarlige redaktører, som angiveligvis vil verge seg mot stormen av kritikk som vil blusse opp dersom et motstående synspunkt ble lagt frem, uavhengig om hvor faktuelt og objektiv den skulle være. Situasjonen minner om de tilstandene som rådet i Tyskland under ledelsen til en hvis østerriker, hvor enhver kritikk mot det rådende partiets linje skapte voldsomme undertrykkelser.
Historien vil ubønnhørlig sette alt på plass, slik den alltid gjør – men hvorfor er det så ufattelig vanskelig å lære av historien? De som på død og liv hevder at USA forsvarer den frie verden og er selve bærebjelken for demokratiet slik vi kjenner den holder for både øyne og ører i deres tvihold av troen. Da president Biden tok til orde etter USAs tilbaketrekning fra Afghanistan oppsumerte han mangelen på lovede endringer i landets levestandard slik «vårt oppdrag i Afghanistan var aldri ment å være nasjonbyggende. Det var aldri ment å skape en forent, sentralisert demokrati». Men var ikke nettopp det som var oppgitt som grunnen til invasjonen? Listen over land det er dokumentert at USA har vært involvert i regimeskifter som kan beskrives som kupp er lang og bred, noen av disse er Iran (1953), Guatemala (1954), Kongo (1960), Den dominikanske republikk (1961), Sør-Vietnam (1963), Brasil (1964), Chile (1973), Argentina (1976), Afghanistan (1979), Grenada (1983), Panama (1989), Haiti (1991), Irak (2003), Honduras (2009), Libya (2011) og Egypt (2013). Det er verdt å merke seg at denne listen ikke er omfattende. Flere av disse landene var, for å bruke et kolonialistisk begrep, like «sivilisert» som deres daværende vestlige motparter. Deres synder var at de på et eller annet vis visste vilje til å motsi seg politiske retninger påtvunget dem fra vesten. Svaret lot ikke vente på seg.
Det vil ikke la seg vente i Taiwans tilfelle heller. Et notat av lederen for det amerikanske luftmobilitetskommandoen, Mike Minihan, forutsier krig med Kina innen 2025. «Mulighetens vindu» refererer til en begrenset tidsperiode hvor en handling eller et initiativ kan ha størst innvirkning eller effekt. Når det gjelder forholdet mellom USA og Kina, har mange kommentatorer hevdet at USA har en «mulighetens vindu» for å påvirke Kinas vekst og utvikling som fort lukker seg, spesielt i lys av Kinas økende økonomiske og politiske innflytelse på verdensscenen. Med Stokholm-syndromaktig assistanse fra deres allierte blant den europeiske eliten, som på bekostning av sin egen befolknings velferd danser etter USAs pipe, prøver den amerikanske regjeringen nå å skape en allianse mot den voksende Kina. Ifølge Bloomberg har planlegging for beredskap i tilfelle en mulig angrep på Taiwan har blitt trappet opp i USAs innerste kretser etter Russlands invasjon av Ukraina. På det ekstreme enden av spekteret argumenterer noen for at USA skal gjøre det klart for Kina at de vil ødelegge Taiwan Semiconductor Manufacturing kompaniets anlegg hvis øya ble okkupert i et forsøk på å avskrekke militær handling eller til syvende sist frata Beijing produksjonsanleggene. Et slikt scenario med brent-jord-strategi ble diskutert i en artikkel skrevet av to akademikere som ble publisert i november 2021-utgaven av US Army War College Quarterly. Det er også lagt planer om å ødelegge øyas infrastruktur for å frata kineserne muligheten til å bruke porter og flyplasser. I hvilken verden er denne strategien til Taiwans beste?
Til tross for mediedekningen er ikke Taiwans befolkning for eskalering av konflikten med fastlandet, noe det siste valget, hvor regjeringspartiet tapte, vitner om. En taiwansk sikkerhetssjef forteller mest mulig nøytralt at det finnes enklere måter å kvele forsyningskjedene til verdens viktigste brikkeprodusent enn å bombe fabrikkene deres på. Men om det finnes noen som vil lytte er en annen sak. Alt i alt handler ikke Taiwan om å beskytte demokratiet; det handler om å skade Kina, slik som Ukraina handlet om å skade Russland. I disse skiftende tider befinner verden igjen seg i en ny kald krig. Forhåpentligvis vil vi unngå en ny varm krig, til tross for at det er våre allierte som er på feil side av historien. For det er verdt å huske at de som vant de to siste verdenskriger er de som var alliert med Russland, noe Norge per dags dato ikke er.
https://www.state.gov/u-s-relations-with-taiwan/
Hong Kong protests: Activists received training from Oslo Freedom Forum
https://gizmodo.com/chips-semiconductors-china-taiwan-intel-1849648501
Venstresidas generalfeil (refusert av Klassekampen)
Av Lars Birkelund - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/venstresidas-generalfeil-refusert-av-klassekampen/
Mot slutten av februar i fjor ble det plutselig nærmest obligatorisk å gjøre det motsatte av det som hadde tjent Norge vel siden 1959, nemlig at Norge ikke skal sende våpen til land i krig.
Norge sendte derfor IKKE våpen til Vietnams, Nicaraguas, Afghanistan, Iraks, Libya og Syrias forsvar mot USAs kriger. Norge har heller ikke sendt våpen til palestinernes forsvar mot Israel eller til Irans forsvar mot Irak på 1980-tallet. Finnes det tilstrekkelig gode grunner til å bryte med denne regelen bare fordi det denne gangen var Russland som brøt Folkeretten?
Den snuoperasjonen Rødt står i fare for å gjøre nå (og som Rødt gjorde noen dager seinere) bygger, slik jeg ser det, på en feilaktig oppfatning om at Russlands imperialisme kan sidestilles med USAs eller Vestens imperialisme, at de er to sider av samme sak. Som da Klassekampens Bjørgulv Braanen likestilte USAs angrep på Irak i 2003 med Russlands invasjon av Ukraina i fjor, noe som faller på sin egen urimelighet, da USAs angrep var helt uprovosert og rettet mot et land i en annen verdensdel, mens Russland invaderte et naboland hvis ledere siden 2014 hadde sagt at de fører krig mot Russland. Ukrainske myndigheter hadde også siden 2014 latt seg væpne av NATO til å føre denne krigen, sabotert Minsk-avtalene, indoktrinert sine barn til å hate russere osv. Fortjener dette regimet vår støtte?
Det er heller ikke Russland som har militærbaser over hele verden og et uttalt mål om å dominere verden, det er USA. Det å likestille Russlands imperialisme med USAs imperialisme er derfor feil.
Den norske/vestlige mentaliteten som går ut på at vi har lov til å blande oss inn i andre land, men ikke de hos oss, er roten til mye ondt. Den er også medvirkende til krigen i Ukraina. Der har naturligvis også Russland blandet seg inn. Men hva kom først, høna eller egget? Opprinnelig ønsket ikke Russland noe mer enn et nøytralt Ukraina. Men det ble umuliggjort av vestlig intervensjon i 2014.
Hva slags krig har vi i Ukraina? I dag er det lett å glemme at krigen begynte som en borgerkrig, som følge av statskuppet i 2014, også kalt revolusjon. Dette kuppet fikk snøballen til å rulle langt fortere mot en lenge varslet krig. Og ikke minst måten kuppet foregikk på, etter tre måneder som inkluderte gatekamper, okkupasjoner, ildspåsettelser og drap, samt det som antagelig var aller mest skjebnesvangert, at fremmede makter med USA i spissen betalte folk for å gjøre det.1 Dette så store deler av den ukrainske befolkningen på som forræderi. Særlig de på Krim og i Donbass. Det ødela siste rest av deres tro på at det var mulige å bevare Ukraina slik det hadde vært inntil da.
«En rekke bekreftelser om at Washington driver de voldelige protestene i Ukraina med våre skattepenger har kommet inn fra lesere. Washington har ingen penger til matkuponger eller til å hindre at folk blir kastet ut fra hjemmene sine, men rikelig med penger til å undergrave Ukraina (…) Jeg har ingen innvendinger mot at ukrainere protesterer mot regjeringskorrupsjon (…) Det jeg protesterer mot er mangelen på bevissthet fra demonstrantenes side om at ved å tillate seg å bli manipulert av Washington, presser de verden mot en farlig krig» (min kursiv).2
Paul Graig Roberts skrev dette 17. februar 2014. Fem dager etterpå var kuppet et faktum, mens krigen i Ukraina startet få måneder seinere.
USAs støtte til kuppet foregikk til dels helt åpent. Som da senator John McCain 15. desember 2013 på en stor utendørs scene og til jubel fra demonstrantene i Kiev sa at han er med dem, «I am with you».3 Som da han samme helg spiste middag med opposisjonsledere, inkludert det ekstreme høyrepartiet Svoboda. Som da statssekretær Victoria Nuland delte ut sandwicher til demonstrantene.4 Og som da Nuland under en tale sa at USA fra 1991 til 2013 hadde brukt mer enn 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina.5 Oransjerevolusjonen (som jeg omtaler i første kapittel av boka Klassekampen ikke vil ta i, Krig, som bestilt?,6 utgitt i februar), i 2004, også støttet av Vesten, viste oss hva slags krefter det faktisk var.
«Mange av representantene har bakgrunn fra ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner»7 heter det i en NRK-artikkel av 6. mars 2014 om det nye regimet (tre presidenter/nasjonalforsamlinger siden 2014, samme utenrikspolitikk). Fortjente det å få vår hjelp? Det syntes norske myndigheter da som nå. «Jeg opplever det som en god og representativ regjering»,8 sa utenriksminister Børge Brende da, med full oppslutning fra Stortinget.
Ingen bør være forundret over at det ble krig i Ukraina med sånne folk i regjering. Men hvordan kunne norske politikere finne på å støtte så ytterliggående krefter, særlig på bakgrunn av at det på forhånd var kjent at statskuppet kunne føre til krig? Vel, svaret ligger snublende nært. For det var mer eller mindre de samme politikerne som bomba Libya vel to år tidligere. Norge har politikere som støtter væpna revolusjoner i andre land, men de vil ikke ha noen revolusjon mot seg sjøl.
Som det går fram av det som skjedde under Oransjerevolusjonen, fantes det en naturlig motstand mot en viss type ‘vestvendte’ politikere på Krim og i Donbass. Så det var ikke nødvendig for Russland å skape et opprør, som det ofte blir påstått. Dagsrevyen 24. februar 2014: «Den er ikke så stor demonstrasjonen i Donetsk, øst i Ukraina, og heller ikke særlig velorganisert. Men slike mindre demonstrasjoner dukker nå opp flere steder øst i landet. Og mange snakker om at de ønsker at landet deles». Det trekkes en sammenligning med den fredelige splittelsen av Tsjekkoslovakia. Slike demonstrasjoner førte til at rådhus og andre offentlige bygninger ble overtatt.
Snart ble allikevel både USA/NATO og Russland involvert. Og i løpet av mai satte det nye regimet inn flyvåpenet mot befolkningen i øst. Syrias Assad fikk mye kritikk for bruk av flyvåpen mot egen befolkning, men det skjedde først et år inn i krigen, mens ukrainske ledere gjorde det allerede etter to- tre måneder, UTEN å få kritikk fra norske/vestlige ledere. Fortjener dette regimet å få hjelp?
I løpet av 2022 innrømte både Porosjenko, Merkel og Hollande at de saboterte Minsk-avtalene. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp? «Vestens troverdighet ødelegges ytterligere ved at den virkelige intensjonen bak Minsk-avtalene nå er kjent», kommenterte kinesiske Asia Times.9
Regimet har også forbudt en rekke medier og politiske partier. VG meldte 3. februar 2021 (altså vel et år før Russlands invasjon) at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj hadde stengt tre TV-kanaler i «et oppgjør med ubehagelige medier». Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?
NATOs opprustning av Ukraina fra 2014 var så stor at Ukraina hadde Europas sterkeste hær etter Russland på det tidspunktet Russland invaderte, og den hadde ellers de siste ukene før Russlands invasjon trappet opp krigføringen i Donbass til et nivå da Russland ikke lenger så noe annet alternativ enn å invadere (her sikter jeg til Russlands syn på saken, ikke mitt). «Extending Russia»,10 en mye omtalt rapport fra Rand Corporation, sa i 2019 at krigen var en belastning for Russland og anbefalte samtidig å trappe opp den militære støtten til Ukraina, noe som ble gjort.
USA-generalen Joseph Hilbert sa at Russland gjorde en stor feil, og det var at Russland ventet så lenge med å invadere. Det norske forsvarets Karen Anna Eggen sa for et par måneder siden at det er denne væpningen og treningen som er årsaken til at Ukraina har klart seg såpass godt mot Russland. Tyskland, Frankrike og Storbritannia ville IKKE ha klart det, sa hun.
Var Russlands invasjon lovlig? Neppe, sjøl om en del av Russlands påskudd var det samme som NATO brukte for å bombe Libya, ‘Responsibility to protect’. I Russlands tilfelle: ansvaret for å beskytte befolkningen i Donbass mot Kievs krigføring. Men her dreier det seg ikke om hva som er lovlig, men om realpolitikk, hva stormakter faktisk gjør når de føler seg truet. Enhver stormakt hadde gjort det samme gitt samme situasjon og USA hadde gjort det for flere år siden. USA/NATO har helt siden 1990-tallet ført en politikk de visste kunne føre til krig. Joe Biden sa det sjøl i 1997. Men da han ble president førte han samme politikk som sine forgjengere.
Mange ukrainere er likeglade til om de blir styrt fra Moskva eller Kiev, som blant annet Aftenposten og Klassekampen har fortalt. Over 8 millioner ukrainere har dessuten rømt landet. Det er helt sikkert flere grunner til det, blant annet det at mange ukrainere ikke vil risikere livet for et regime som har lovet fred, men ført krig, og som de ser på som fjernstyrt av USA. Hvor mange vet vi ikke. Men uvissheten er i seg sjøl noe som bør mane til forsiktighet. Og hvor viktig syns vanlige ukrainere det er å beholde Krim og Donbass, med befolkninger som etter alt å dømme heller vil være del av Russland (det gjelder i alle fall Krim)? Det vet vi heller ikke noe om.
Folk på venstresida pleide å snakke om behovet for en ny og mer rettferdig verdensorden, til fordel for utviklingslandene. Men når det først skjer en slik utvikling, som følge av krigen om Ukraina, står størsteparten av venstresida sammen med høyresida og USAs militær-industrielle kompleks, i et forsøk på å bevare den nåværende verdensordenen med USA som kongen på haugen.
Krigen i og om Ukraina er forferdelig. Men denne utviklingen mot en ny verdensorden er en av sidene ved den. Og fred mellom Saudi og Iran, som det ligger an til etter Kinas megling, kan føre til fred i Jemen og på sikt i Syria, samt at Russland også har vist interesse for Kinas forslag til fredsløsning når det gjelder Ukraina.
Hele verden ser nå at det er Kina som opptrer ansvarlig og konstruktivt i verdenssamfunnet, ikke USA/NATO/EU med Norge. Kinas vellykkede initiativer kan være en forsmak på den nye verdensordenen og i så fall noe som venstresida bør slutte seg til, i stedet for å seigpine prosessen ved å forlenge krigen om Ukraina med ukrainere som slaktoffere. Kina sa at USA er sjefsbrannstifteren i Ukraina, mens et stort flertall av verdens land enten støtter Russland eller forholder seg nøytralt til krigen. Ja, mange fordømmer Russlands invasjon, men de fordømmer også provokasjonene som førte fram til invasjonen. Utviklingslandene, som har lidd mye under ‘vår’ imperialisme, forstår dette og Rødt bør lære av dem. For Rødt ønsker vel en mer rettferdig verdensorden?
Norge hadde ikke sendt så mye som en kruttlapp til Ukraina hvis ikke USA hadde forlangt det. Det at regjeringer og storting lar seg styre av USA er vi vant til. Men bør Rødt la seg styre av USA, til å støtte en krigføring som USA sjøl har et stort ansvar for og som etter alt å dømme er del av en større og enda farligere plan om å splitte opp Russland? Hva gjør Rødt hvis USA plutselig bestemmer seg for å avslutte våpenstøtten? Da vil den norske regjeringen også avslutte sin støtte, vil Rødt fortsatt kreve at Norge skal sende våpen til Ukraina? Jfr hvor brått og uventet USA trakk seg ut av Afghanistan i 2021, uten å varsle allierte.
Da NATO på 90-tallet bidro til å splitte Jugoslavia i seks fryktet russerne at det samme ville skje med Russland. Nå vet de at ledende krefter i Vesten og Ukraina ønsker å bruke krigen til å splitte opp Russland. Det betyr at Russland vil kjempe til siste slutt, om nødvendig. Og det betyr at hele verden, også Norge, kan bli dratt inn i krigen på en helt annen måte. I verste fall atomkrig. Fortjener totalt uskyldige mennesker over hele verden det?
En fredsavtale vil medføre at Ukraina taper territorium, ja. Så det er ingen ideell løsning. Men i et større, globalt perspektiv, er løsningen bedre enn alternativene. Kiev-regimet sløste dessverre bort mulighetene til å beholde Donbass da det saboterte Minsk-avtalene.
Fortjener dette regimet vår støtte? Jeg roper et rungende NEI. USA/NATO/EUs forsøk på å dominere verden på bekostning av fattigere og mer folkerike land fortjener heller ikke hjelp. Men det ukrainske folket fortjener hjelp, humanitær hjelp.
Til slutt: under et debattmøte på Voss 13. april var Terje Kolbotn, som er vara for Rødt på Stortinget, og jeg innledere. Kolbotn fortalte da at det var et sterkt møte med demonstrerende ukrainere utenfor Stortinget som fikk ham til å skifte mening. Hvis han isteden hadde møtt øst-ukrainere som siden 2014 har blitt bombet av Poroshenko/Zelensky, kunne han altså ha endt opp med motsatt syn på krigen.
Personlig har jeg fått mange meldinger fra frustrerte nordmenn med slekt eller venner i Donbass. Som denne fra mars 2022:
«Bror til kona mi bor ved Lughansk … nazistene og myndighetene har slaktet folk der i 8 år… omtrent som på slakteriet … de stenger vann, Internett, strøm og umulig å få medisiner … det har vært et helvete på jord der siden 2014. Drittsekkene brenner kornet til russisk-ættede mennesker og stjeler alt de kommer over… jeg vet mye om dette… men med fakta fra broren… ingen medier eller andre (…) Jeg forsvarer ikke krigen, men jeg tror ikke det var mulig å unngå den».
Jeg har ikke vært i Donbass og kan derfor ikke stå inne for disse ordene. Men norske medier har også, noen få ganger, rapportert om lignende. Slike erfaringer viser uansett at det finnes gode grunner til å ha et annet syn på krigen enn det som er ‘lovlig’ i USA/NATO/EUs Norge. Og gode grunner til å kreve umiddelbare fredsforhandlinger.
________________________________
1. Dokumentert av Klassekampen sjøl i 2015, men tilsynelatende glemt i 2023: https://klassekampen.no/utgave/2015-02-21/slik-ble-janukovitsj-styrtet
3.
4.
5.
6. https://falkenforlag.no/Krig-som-bestilt-p533126936
7. https://www.nrk.no/urix/disse-far-penger-av-norge-1.11587709
8. https://www.nrk.no/urix/norge-vil-stotte-ukraina-okonomisk-1.11586969
9. https://www.globaltimes.cn/page/202212/1281708.shtml
10. https://www.rand.org/pubs/research_reports/RR3063.html
Ryker det flere banker i USA?
Av Tollef Hovig - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/ryker-det-flere-banker-i-usa/
Å observere hvordan den økonomiske syklusen utvikler seg er interessant. Jeg skrev litt om dette 10. mars: Hvordan utvikler kapitalismen i høyinntektslandene seg? Har det skjedd noe interessant på den halvannen måneden som har gått siden?
Av Tollef Hovig.
Innskuddene i bankene reduseres
Hvis vi ser til USA, ble det sagt etter kollapsen i Silicon Valley Bank (SVB) og to andre banker (Silvergate og Signature), at det bare var mindre banker som opplevde problemer på grunn av at innskyterne trakk ut penger. Reduksjonen i innskudd ble forklart med at disse bankene betalte svært dårlig rente på innskuddene – under 1%, mens man kunne få kjøpt statsobligasjoner med opp til 3% rente. Nå viser det seg at denne meldingen ikke medførte riktighet. I løpet av det siste året (13. april 2022 – 29. mars 2023 har amerikanske banker opplevd en reduksjon i innskudd på 970 milliarder dollar. Av disse har de 25 største bankene stått for en reduksjon på 700 milliarder dollar. JP Morgan Chase har alene stått for 183 milliarder dollar av disse.
Mindre penger gir mindre investeringer
Når pengetrykkingen stopper opp, rentene stiger og produksjonsvolumet bremses ned er det mange som må betale mer på lånene sine, og som tjener mindre enn det de har beregnet. Etterspørselen etter lån er derfor fallende.Produksjonskapitalen har svart på dette med å sette opp prisene, så de skal tjene mer. Effekten de har hatt av det har begynt å avta, som vi ser under:
Finanskapitalen vil ha sin del av dette, og svarer med å sette opp rentene. Lønnstagerne vil også ha sin del, og krever høyere lønn. Dette fører til en avtagende fortjeneste for produksjonskapitalen. Generelt blir det mindre penger i markedet, noe som fører til at investeringsetterspørselen etter formueskapital – boliger faller, og tilsvarende med produksjonskapital – aksjer. Aksjefallet blir delvis motvirket av økningen i fortjeneste, men man kan anta at aksjer vil ha en fallende kurve på mellomlang sikt. Aksjer har falt 12-13% i USA siden toppen i årsskiftet 2021-22.
Boligprisene i USA og andre større høyinntektsland har et noe mer markant fall.
First Republic Bank
First Republic Bank (FRB) virker å være nestemann med problemer i USA. Banken er omtrent på størrelse med DNB. Ifølge årsrapporten til DNB for 2022 hadde den samlede innskudd på 1396 milliarder kroner. FRB hadde ved årets slutt 2022, 176,4 milliarder dollar i innskudd. Den oppga kvartalstall på mandag som var. Innskuddene i banken var etter første kvartal nede i 74,5 milliarder dollar. De største bankene tilførte på oppfordring fra sentralbanksjefen i USA, Janet Yellen, 30 milliarder dollar i innskudd til FRB, slik at de samlet sett har 104,5 milliarder dollar i innskudd ved avslutningen av første kvartal. Aksjeverdien til FRB er et sørgelig skue:
First Republic Bank er ikke alene
Sist fredag nedgraderte byrået Moodys kredittvurderingen til 11 amerikanske banker, og satte 5 til under overvåking. De har også nedgradert makro-profilen til amerikanske banker generelt fra Very strong – til Strong +. Den største av de nedgraderte bankene heter US Bank, og er omtrent 4 ganger så stor som DNB.
Det som kan virke ekstra bekymringsfullt er at bare en av disse svake bankene er å finne på listen «Office of Financial Research» har, over banker den skal overvåke. Og da først på en trettende plass.
Hvor er USA i den økonomiske syklusen? Det er ikke helt lett å svare på, men jeg vil tro det er ganske langt igjen av nedgangen. De har vel knapt passert tredelen ennå. Det er bare å følge med, ting utvikler seg fort.
B12 og nevropsykiatri
Av enigma - 27. april 2023
https://steigan.no/2023/04/b12-og-nevropsykiatri/
B12, nevropsykiatri og industriernæring
Av Enigma.
I en spennende dramatisert film om sykepleieren Sally Pacholoks og hennes kamp relatert til underdiagnostisering av B12-mangel og følgene av dette fenomenet for pasientene. Sally Pacholok, R.N., B.S.N. har drevet akuttsykepleie i fire tiår. Før hun begynte på sykepleiefeltet, mottok hun en førsteamanuensis grad av anvendt vitenskap med laud. Da hun selv opplevde svimmelhetsanfall og tretthet og fant ut at det var et resultat av B-12-mangel, prøvde hun uten hell å utdanne legene på sykehuset hun arbeidet ved om alvorligheten av B-12 mangel som kan være årsaken til alvorlige og svekkende, også dødelige tilstander, som ligner multippel sklerose, Parkinsons, demens og en andre kjente sykdommer. Pacholok har skrevet boken «Kan det være B12?: En epidemi av feildiagnoser» og hennes artikkel «Vitamin B12-mangel: Alvorlige konsekvenser» ble publisert i Pharmacy Times.
Barn og unge
Filmen synliggjør forholdet mellom folat og B12. Dette er av betydning når man vet at gravide ukritisk ukritisk oppfordres til å innta syntetisk folsyre i kombinasjon med at svært mange matvarer er beriket med det samme vitaminet. En konsekvens av dette er kamuflert B12-mangel og forstyrret synergi mellom disse vitaminene. Spesielt kommer dette til uttrykk i de tilfellene det allerede foreligger en tyngre B12-mangel i utgangspunktet. Det skildres blant annet hvordan barn fødes med utviklingsforstyrrelser relatert til B12-mangel som følge av slike forhold.
Nevropsykiatri, og økningen av fenomenet hos barn og unge faller innenfor en lang rekke diagnostiske kategorier (ADHD, ADD, ME, autisme etc). Enkelte også av det mer fantasifulle slaget hvor shoppinglisten er lukrativ – spesielt for psykiatrien.
Eldre
Tematikken er mest synlig hos eldre; hvor en lang rekke kardiologisk og nevrologiske diagnoser kan tilskrives B12 mangel som en direkte følge av mangelsykdom, men også som et resultat av opphopning av homeocystein. Når celledeling og DNA replikasjon avtar i samtidighet med forgiftning og metabolske forhold blir resultatet et bredt spekter av symptomer og diagnoser; alzheimer, MS, psykoser, lammelser, kroniske smerter, hjerte og hjerneinfarkt osv.
Etiologi
B12-mangel er hyppigst forekommende som følge av vegansk kosthold, gastritt, genetikk, autoimmunitet, manglende intrisisk faktor, helicobacter pylori infeksjon, syrenøytraliserende medikamenter, lite magesyre etc.
Synergi
Forholdet mellom B12, B6 og folat er av avgjørende betydning da disse næringsstoffene samarbeider nært i sammenheng med nedbrytningen av homeocystein.
B12-alternativer
Det finnes fire typer B12 preparater: Den billigste og dårligste syntetiske typen som du gjerne får hos fastlegen heter Cyanocobalamin, hvor en bedre syntetisk variant for injeksjon er Hydroxocobalamin. Ved siden av dette finner man Methylcobalamin og Adenosylkobolamin for peroralt inntak. Ved mangel påvist i blodprøver vil en lege kunne avgjøre hvorvidt man har behov for injeksjon eller tabletter. Man finner de to sistnevnte i sublingual versjon, som tas opp over slimhinnen under tungen. Forøvrig er det viktig at legen undersøker homeocystein, MMA og folat i samtidighet med B12. Ernæringsundersøkelser er ikke førsteprioritet hos fastlegen og myndighetene bidrar i liten grad med føringer rettet mot vitaminscreening, det er således gjerne noe man må etterspørre selv.
Ernæring
Man kan forestille seg at problemene vil øke i omfang etterhvert som vi stadig utsettes for erstatninger for animalsk føde i form av eksperimentelle syntetiske og vegetabilske nyvinninger i matvareindustrien. Dette er en utvikling myndighetene stiller seg bak hvor man ser en stadig nedskalering av dyrehold i landbruket begrunnet i CO2 tematikk.