Nyhetsbrev steigan.no 27.04.2022
Dagens overskrifter:
Rødt: «Seier seg nøgd med Steigan-prosessen»
USAs forsvarsminister: – Målet er å gjøre Ukraina til ei hengemyr for Russland
Kritisk mangel på metaller til det «grønne skiftet»
Milliardærer kommer bare til unnsetning i filmer og tegneserier
Hvis man ikke forstår imperialismen kan man ikke utvikle en riktig politikk
Regjeringas lovavdeling var sterkt kritisk til karantenehotellforslaget
Skjønner Kjelsberg og Pryneid Hansen hva de sjøl sier?
Torstein Dahle med grove angrep på forfatter som har jobbet mange tiår for kvinner i Afghanistan
Rødt: «Seier seg nøgd med Steigan-prosessen»
Av Pål Steigan - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/rodt-seier-seg-nogd-med-steigan-prosessen/
«Raudt har teke imot innspel frå organisasjonen og seier seg no fornøgd med prosessen etter Steigan-bråket.» Dette skriver avisa Klassekampen 25. april 2022.
Som tiltalt og dømt i en prosess jeg verken er informert om eller har fått delta i, føler jeg meg litt som Josef K. i Franz Kafkas Prosessen. Josef K. blir arrestert uten å få vite hva han siktes for, og han opplever et absurd og labyrintisk rettssystem og en umulig kamp mot et ugjennomsiktig byråkratisk system. Romanen har gitt opphavet til begrepet Kafka-prosess og karakteriserer et system der det ikke finnes rettssikkerhet og der man heller ikke vet hvem som tiltaler en for hva og hvorfor.
Men der Kafkas roman er dramatisk og tragisk, er Kafka-prosessen i Rødt en slags Monty Pyton-versjon der det hele blir parodisk i all sin oppstyltede sjølrettferdighet.
Det blir som å sette opp inkvisisjonen etter manus av Groucho Marx og med John Cleese i rollen som Ignatius Loyola.
Jeg kan faktisk ikke la være å smile, enda så tragisk det er. Tragisk, ikke for meg, men for det stakkars partiet Rødt, som hermed tar seg ut som en sekt av indremisjonstypen der medlemmene ikke har noen egentlige rettigheter, ingen rettssikkerhet, ikke noen respekt fra ledelsen, men kan skjelles ut i mediene for åpen mikrofon, uten å få ta til motmæle.
Og jeg skjønte at Bjørnar Moxnes ikke trodde på sin egen sak da han først gikk til frontalangrep på meg i mediene, og så ikke turte å møte meg ansikt til ansikt i NRK, men sendte adjutanten sin, Magnus Marsdal, mannen som er betalt av Kjell Inge Rødd for å fremme et havvindsprosjekt som vil øke Røkkes formue med en haug milliarder. Apropos Forskjells-Norge.
Ledelsen i Rødt er «nøgd». Det er jeg og vi i steigan.no også. Vi har fått vist hele Norge at vi ikke bare er landets fremste opposisjonsavis, men at vi ikke har noen problmer med å ri stormen av, uansett om de bruker alt medieskytset vi har. Og lesere, abonnenter og gaver strømmer på.
Jeg i slett lune? På ingen måte. «Steigan-prosessen» har gått aldeles utmerket for oss.
USAs forsvarsminister: – Målet er å gjøre Ukraina til ei hengemyr for Russland
Av red. PSt - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/usas-forsvarsminister-malet-er-a-gjore-ukraina-til-ei-hengemyr-for-russland/
Mens mange i Norge lever under den illusjonen at de støtter Ukrainas «forsvarskrig mot Russland» levner ikke USAs toppledelse noen tvil om at de ser på dette som sin egen krig mot Russland der Ukraina brukes som slagmark for å skade Russland maksimalt.
Dette kom fram da USAs forsvarsminister Lloyd Austin svarte på spørsmål fra pressa 25. april 2022. Der sa han ifølge Washington Post:
«Vi ønsker å se Russland svekket i den grad det ikke kan gjøre den typen ting som det har gjort ved å invadere Ukraina.»
John Burroughs, som er senioranalytiker i Lawyers Committee on Nuclear Policy i New York skriver i Common Dreams: US Secretary of Defense Admits the Real Strategic Goal in Ukraine: Quagmire for Russia
Det kan ikke sies for sterkt: Den amerikanske regjeringa må ikke la seg lede av noen forestilling om at en hengemyr i Ukraina ville tappe russiske ressurser, redusere russisk innflytelse og makt globalt, og muligens føre til regimeskifte. USA bør i stedet gjøre alt som står i deres makt for å hjelpe til med å få krigen til å avsluttes raskt for å begrense lidelse; å eliminere risikoen for at konflikten vil utvide seg og eskalere, muligens til atomkrig; og å begrense de negative globale økonomiske og matsikkerhetsmessige konsekvensene.
En bredere grunn for målrettet innsats for å avslutte krigen er behovet for å arbeide for å gjenopprette et forhold til Russland som muliggjør samarbeid om atomvåpenkontroll og nedrustning, klimabeskyttelse, folkehelse og andre viktige saker av global interesse.
I en fersk artikkel, End the War, Stop the War Crimes, skisserer Lawyers Committee on Nuclear Policy en tilnærming for å avslutte krigen. Kort oppsummert bør Russland og Ukraina raskt bli enige om en våpenhvile for å muliggjøre forhandlinger om et oppgjør.
Forhandlingene bør da ta sikte på å avslutte krigen umiddelbart og å løse de overordnede tvistene om styringen av Donbas-regionen og statusen til Krim. En langsiktig konsultasjonsmekanisme kan settes på plass for å løse tidkrevende eller tilbakevendende problemer og bidra til å opprettholde fred og menneskelig sikkerhet. Ukraina ser ut til å være villig til å avstå enhver mulighet for å bli med i NATO, så lenge en form for garantert nøytralitet kan etableres, men søker å bli med i EU. Det overordnede målet bør være å bevare Ukrainas suverenitet og territorielle integritet i samsvar med FN-pakten.
I tillegg til enhver rolle de kan spille, bak kulissene eller ikke, i å få til en våpenhvile og forhandle om et oppgjør, må USA og andre stater være klare til å oppheve krigsrelaterte sanksjoner og til å akseptere og støtte en eller annen form for nøytralitet for Ukraina skulle Ukraina velge det.
Russlands krig mot Ukraina forårsaker allerede forferdelige lidelser og ødeleggelser. Det leker med ild – til og med kjernefysisk ild – for å la krigen fortsette i det uendelige og potensielt utvide seg og eskalere, i det minste delvis med sikte på å svekke Russland. Den rette kursen er å gi det å avslutte krigen på akseptable, om ikke perfekte, vilkår høyeste prioritet.
Krigen opptrappes ytterligere – Tyskland sender tyngre våpen
Tyskland beveger seg på spørsmålet om å levere tunge våpen til Ukraina. Ifølge opplysninger fra Süddeutsche Zeitung er kanselliet nå klare til å levere stridsvogner til krigssonen. Nærmere bestemt dreier det seg om 50 luftvernvåpentanker – luftvernstridsvogner – av typen Gepard, som Bundeswehr allerede har pensjonert. Industrien har imidlertid fortsatt restlagre. Forbundsforsvarsminister Christine Lambrecht (SPD) tar sikte på å forplikte seg til dette på et møte på invitasjon fra USA ved Ramstein Air Force Base.
Tirsdag, kort før møtet, sa forsvarsdepartementet: «Tyskland hjelper Ukraina – med våpen, ammunisjon, penger, utstyr og humanitære varer». Russlands angrep er også et angrep «på all vår frihet, demokrati og våre verdier». Gepard-tanksene er basert på chassiset til Leopard 1-hovedstridsvognen og er utstyrt med to 35 mm kanoner og radar. I tillegg til luftmål kan du også engasjere bakkemål.
Ha ingen illusjoner: Dette er allerede en krig mellom NATO og Russland. For hver eneste dag den fortsetter rykke vi nærmere et punkt der storkrigen blir uunngåelig, og der det kjernefysiske ragnarok bare er et tastetrykk unna.
Kritisk mangel på metaller til det «grønne skiftet»
Av red. PSt - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/kritisk-mangel-pa-metaller-til-det-gronne-skiftet/
De neste 15 årene kan Europa stå overfor en kritisk metallmangel, ifølge en rapport fra det belgiske universitetet KU Leuven, utarbeidet på oppdrag fra Eurometaux, en europeisk bransjeforening for metallprodusenter.
Rapporten Metals for clean energy kan lastes ned her.
I rapporten kommer det fram:
Å oppfylle EUs Green Deal-mål om klimanøytralitet innen 2050 vil kreve 35 ganger mer litium og 7 til 26 ganger mengden av stadig knappere sjeldne jordmetaller sammenlignet med Europas begrensede bruk i dag.
Energiomstillinga vil også kreve langt større årlige forsyninger av aluminium (tilsvarer 30 % av det Europa allerede bruker i dag), kobber (35 %), silisium (45 %), nikkel (100 %) og kobolt (330 %), alt essensielt for Europas planer for produksjon av elektriske kjøretøy og batterier, vind-, sol- og hydrogenteknologier, og nettinfrastrukturen som trengs for å oppnå angivelig klimanøytralitet.
Den 8. mars ba EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen om europeisk uavhengighet fra russisk olje, kull og gass, og sa «vi kan rett og slett ikke stole på en leverandør som eksplisitt truer oss. Vi må handle nå for å … akselerere overgangen til ren energi. Jo raskere vi bytter til fornybar energi og hydrogen, kombinert med mer energieffektivitet, jo raskere vil vi være virkelig uavhengige og mestre energisystemet vårt.»
Den uavhengige KU Leuven-studien er den første som gir EU-spesifikke tall relatert til Det internasjonale energibyråets advarsel i 2021 om truende forsyningsutfordringer for de metallene som trengs for å stanse bruk av fossilt brensel.
Studien sier at innen 2050 vil Europas planer for å produsere nye energiteknologier kreve årlig:
4,5 millioner tonn aluminium (en økning på 33 % sammenlignet med dagens bruk)
1,5 millioner tonn kobber (35 %)
800 000 tonn litium (3 500 %)
400 000 tonn nikkel (100 %)
300 000 tonn sink (10-15 %)
200 000 tonn silisium (45 %)
60 000 tonn kobolt (330 %)
og 3 000 tonn av de sjeldne jordmetallene neodym, dysprosium og praseodym (700-2 600 %)
«Selv om EU har forpliktet seg til å akselerere sin energiomstilling og produsere mye av sine rene energiteknologier innenlands, forblir den importavhengig når det gjelder mye av metallet som trengs,» heter det i studien. «Og det er økende bekymring for forsyningssikkerheten.»
Grønt luftslott
Når man ser denne lista over metall og mineralbehovet, ser man med en gang at det er alt annet enn grønt. Disse metallene skal finnes, graves fram, transporteres og bearbeides. Det krever energi og gir utslipp. Når de er forbrukt, skal de gjenutvinnes og eventuelt brukes på nytt. Det krever også energi og gir utslipp.
Og dessuten, slik rapporten peker på:
EU har for det meste ikke disse mineralene sjøl. Da må de skaffes. Gjennom erobringskrig? Gjennom handel med land man sanksjonerer?
Når det gjelder sjeldne jordarter, er Kina desidert verdensleder:
Ta kobolt. Verdens største produsent i dag er Kongo som står for 70% av verdensproduksjonen. Nummer to er Russland, som står for 4% av produksjonen.
Det «grønne skiftet» til EU er fullstendig illusorisk. Allerede i dag har det ført til at EU mangler energi både til industrien sin og til forbrukerne. Og så skal den «grønne» framtida bygges på mineraler unionen slett ikke har, og som må skaffes ved hjelp av energi unionen heller ikke har.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Milliardærer kommer bare til unnsetning i filmer og tegneserier
Av Caitlin Johnstone - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/milliardaerer-kommer-bare-til-unnsetning-i-filmer-og-tegneserier/
Av Caitlin Johnstone.
Twitter har gjort en helomvending og solgt selskapet til den rikeste personen i verden for 44 milliarder dollar.
Høyrefolk koser seg med å gjøre narr av de melodramatiske reaksjonene fra høyprofilerte liberale som frykter at Elon Musks kjøp vil føre til mer ytringsfrihet på plattformen for folk som ikke kommer overens med dem politisk, og mange av de blåmerkede kommentatorerene som nærmest bor på Twitter, og ikke kan gå fem minutter uten å sjekke varslene sine, gjør et stort show ut av å late som om de er i ferd med å forlate plattformen.
Mange kritikere på venstresiden svarer på nyhetene ved å varsle om en mektig oligark som kontrollerer en innflytelsesrik sosial medieplattform, som om Twitter var noe annet enn oligarkkontrollert før nå, og som om milliardærer som kjøper opp media er en sjokkerende ny utvikling. Noen anti-imperialister har uttrykt foreløpig håp om at denne nye utviklingen kan føre til en viss tilbakeføring av de sjokkerende eskaleringene i sensur vi har sett på plattformen til forsvar av det amerikanske imperiets narrativer, på grunn av plutokratens kommentarer om betydningen av ytringsfrihet.
Fra det jeg kan se, kommer imidlertid det overveldende flertallet av begeistringen på Twitter om Musks kjøp ikke fra de som utfordrer makten på noen meningsfull måte, men fra de som vil ha Donald Trumps konto gjenopprettet og som ønsker å kunne si slemme ting til transmennesker. Og jeg mistenker at det sier mye om det vi ser utspille seg.
Denne viktige forskjellen ble oppsummert av journalisten Michael Tracey, som tvitret: «Den største testen for Elon Musk vil ikke være om han tilbakefører de mest åpenbare retningslinjene for «Woke»-innhold – det burde være gitt – men om han fortsetter å la Twitter brukes som et verktøy for USAs nasjonale sikkerhetsinteresser for å «motvirke» offisielle fiender som Russland og Kina.»
For min del, vil jeg ikke bli overrasket om vi ser noen av det førstnevnte, men jeg vil bli helt overrasket hvis vi ser det sistnevnte.
Du blir ikke milliardær, langt mindre en milliardær med et massivt innflytelsesrikt medieeierskap, med mindre du samarbeider med eksisterende maktstrukturer. Musk har absolutt samarbeidet veldig godt med det oligarkiske imperiet frem til dette punktet, og det er sikkert at kjøpet hans ikke ville skje hvis imperiet følte at dets narrative kontrollmaskin på noen måte var truet av det.
Å tro at Elon Musk kommer til å redde Twitter er like naivt som å tro at Joe Biden skulle redde Amerika. Å krangle om hvilke oligarker som skal kontrollere media er like dumt og uverdig som å krangle om hvilke oligarkeide politikere som skal styre regjeringen.
Milliardærer som kommer til unnsetning skjer bare i filmer og tegneserier. Det er like sannsynlig å bli reddet av Elon Musk som av Bruce Wayne eller Tony Stark.
Hvor mange ganger kommer folk til å falle for denne «en milliardær er i ferd med å ta et maktoppgjør og redde oss alle»-fortellingen? Det er veldig trist at vi er på et sted hvor talen blir strupet så kraftig at folk håper en eksentrisk milliardær vil slå inn og redde dem fra undertrykkelse. Det virkelige liv er som en dummere, kjedeligere versjon av Gotham City, bortsett fra at Batman er på side med slemmingene.
Jeg skal ta Musks snakk om ytringsfrihet på alvor hvis og når Twitter slutter å sensurere russiske medier og opphever utestengelsen av personer som Scott Ritter, som ble fjernet fra plattformen for å stille spørsmål ved offisielle imperiumssannheter om hva som skjer i Ukraina. Inntil da kommer jeg til å anta at han i bestefall bare er interessert i å beskytte ytringer som ikke truer de mektige, som partisk republikansk bullshit, og hatytringer mot marginaliserte grupper.
Milliardærene kommer ikke for å redde oss. Ideen om at de kan være redningsmenn en nøye konstruert propagandafortelling som vi har blitt solgt oss i generasjoner. Lederne av kapitalistklassen kommer ikke til å endre de systemene for undertrykking og utbytting som danner selve grunnlaget for kapitalismen. Superhelthistorier er laget for å hindre oss i å innse at det er bare vi som har makten til å redde oss selv.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Caitlin Johnstone.
Den er oversatt for steigan.no av Martin Langvad.
Flokken til Steigan
Av red./RoR - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/flokken-til-steigan/
I går publiserte vi ros av sjefredaktør Steigan fra Knut Erik Aagard. For å få litt balanse publiserer vi i dag en kritikk, forfattet av mangeårig journalist Albert Collett.
Av Albert H. Collett.
Tillitsvalde i Raudt med aksjar i Mot Dag må stå skolerett om dagen. Eg melde meg ut av Raudt i 2020, men har to aksjar i selskapet som gir ut steigan.no. Dette er ei slags børsmelding om aksjane. Meldinga er lang som eit vondt år, men vil du vere med, så heng på.
Aller først: Takk til Pål og faktisk.no for at de har tvunge meg ut på denne reisa. Det har vore ein helvetes tur, men eg ville ikkje ha vore forutan. Av og til er det sunt å ettergå kva ein står for her i livet.
Så historia: Det er ikkje alle forunt å bli omtalt i hovudstadspressa. Meg skjer det omtrent kvart førtiande år. Første gong var i Dagbladet i 1983. Da feira familien Collett 300-årsjubileet til den norske greina. Trelasthandlar James kom flyttande frå London i 1683, og stifta familie i Oslo. Jubileet vart markert med pomp og prakt. Om eg hugser rett, leigde dei heile Anden Etage på Hotel Continental. Det var raud laupar heilt ut på fortauet, og innleigd heisførar. Dagbladet omtalte dette i detalj, og avslutta med følgande setning: «Klassekampen-journalisten Albert H. Collett har takket nei til innbydelsen.»
Møtet med Pål
Dagbladet var som vanleg bakpå. Rett nok var eg vikar i Klassekampen i heile 1982, men dette var eit halvt år seinare. På den tida var eg valkampsekretær i Raud Valallianse. Det var òg da eg vart kjend med Pål Steigan. RV hadde kontor i Bernt Ankers gate i Oslo sentrum. Vi fauk begge inn og ut av desse kontora. Kuriøst nok tok fleire feil av oss i forbifarten. Dei sa «Hei Pål» til meg og «Hei Albert» til Pål. Sia den gongen har vi hatt ein god tone oss imellom. Det har vi framleis.
Opp gjennom åra har eg følgd den politiske utviklinga hans med interesse, og trur eg har lese alle bøkene hans. Da han starta bloggen steigan.no i januar 2014, var eg stadig innom. Pål er meir kunnskapsrik enn dei fleste. Denne kunnskapen, kombinert med ei velutvikla evne til analyse, gjorde at eg stadig fann stoff eg oppfatta som viktig, og som ingen andre tilbaud i same grad.
Lenke på arbeideravisa.no
På den tida laga eg nettavisa arbeideravisa.no på oppdrag frå LO i Trondheim. Eg var rask til å legge inn «Steigan blogger» blant lenkene på framsida. Den ligg der den dag i dag, mellom Minerva og George Monbiot. Eg ba også Pål om eit møte med tanke på mogleg samarbeid, og fikk det.
Pål kom heimefrå med Nesodd-båten, og vi hadde ein lang, fin samtale før han tok båten tilbake. Eg hugser at eg sa: «Du har vel ein plan med dette». Det stadfesta han. Vi snakka om framtida til kommunismen, slik han blant anna drøfter i boka «Sammenbruddet» frå 2011. Der ender den historiske gjennomgangen i Kommunisme 5.0, eit mylder av variantar som gir folk flest hand om ressursane og liva sine. I tråd med det mangfoldige mylderet viste han blant anna til den andalusiske landsbyen Marinaleda, som var smått vidgjeten på den tida. Dei hadde tatt kontroll over jorda omkring seg, og slik berga unna den massive krisa resten av Spania opplevde.
Samarbeidet med steigan.no vart ikkje noko av. I april same år vedtok LO i Trondheim å innstille støtta til arbeideravisa.no. Dei trong pengane til andre formål. Eg heldt likevel kontakten med Pål, og deltok på stiftingsmøtet for Mot Dag AS i 2017. Der teikna eg meg for to aksjar.
Både før og etter stiftinga har vi hatt sporadisk kontakt. Mellom anna sa eg meg interessert da han etterlyste folk som kunne kurse nye skribentar. Om kursinga vart noe av, veit eg ikkje, men eg hørte ikkje meir frå han om akkurat det.
Tidvis meldte eg og inn kritikk. Noe av denne korrespondansen skjedde med Halvor Fjermeros, som eg også vart kjend med i Bernt Ankers gate i 1983. På stiftingsmøtet til Mot Dag vart han presentert som «Påls mothake»: Ein Pål kunne gå til og vere sikker på å få ærlege svar frå, også dei han eventuelt ikkje likte.
I 2017 skreiv eg blant anna dette om svake punkt i stofftilfanget:
«Kvinnesak glimrer dramatisk med sitt fravær. Her må det tas grep raskt. Pål har vært inne på det, men en rask scrolling av nettsida viser et trettitalls saker hvorav null handler om kvinnekamp, undertrykking av kvinner eller kvinners liv. Fokuset på utenrikspolitikk er prisverdig nok, men halvparten av befolkningen i resten av verden er også kvinner.»
Eit halvt år seinare:
«Gubbeveldet har jeg tatt opp før, og det gjelder i stor grad ennå. En rask opptelling for noen dager siden ga 24 gubbeartikler og sju med dameforfatter på steigan.no. Kvinnekamp glimrer også med sitt fravær blant fanene på toppen.»
Mot Dag Forum
På tampen av 2020 inviterte Pål meg til å delta i Mot Dag Forum. Forumet skulle arbeide med å vidareutvikle steigan.no. Eg fikk ei lenke der eg kunne melde meg inn, og gjorde det. Fem minutt etter var eg utmeldt. Eg skreiv følgande til Pål:
«Takk for invitasjon til Mot Dag Forum. Etter litt strev fikk jeg meldt meg inn, men jeg meldte meg like fort ut igjen. Grunnen er at Trond Andresen ser ut til å være en sentral figur. Jeg anser en mann som insisterer på å bære parolen «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk» i førstemaitoget år etter år som en provokatør jeg ikke ønsker å samarbeide med.»
Pål svarte at han respekterte valet mitt. Han ba meg notere at han ville ha meg med, og at han for sin del godt kunne samarbeide med folk han var ueinig med dersom det tente saka. Han avslutta med: «Vi holder kontakt.»
Til dette svarte eg:
«Har absolutt notert at du ville ha meg med, og det setter jeg pris på. Når det gjelder Trond, er vi uenige. Jeg kan også godt samarbeide med folk jeg er uenige med om mangt og mye, men for meg er Trond en provokatør. Bytt ut ordet antisemittisme med hvilket som helst annet negativt ladet ord i parolen hans, og det blir tindrende klart at mannen er ute etter å provosere, på bekostning av jødene. En av skattene jeg har med meg fra det ene året jeg jobbet i Klassekampen, er Roald Helgheims knivskarpe arbeid med å skille antisemittisme fra antisionisme. Et adelsmerke i Klassekampens historie. Da er det bare trist at Trond Andresen insisterer på å rote det til.»
Pål svarte:
«Han elsker å være provokatør. Det har han alltid gjort.»
Eg kvitterte med eit smilefjes. Det angrer eg på i dag. Eg skulle ikkje ha tatt så lett på det. Sagt på ein annan måte: Eg finn det problematisk at Pål tilsynelatande meiner det tener saka å samarbeide med Trond Andresen.
«Det stadige gnålet»
28. april 2015 skreiv Daniel Johansen ein kronikk i Adresseavisen der han kritiserte at LO ville tillate Trond Andresen å gå i 1. maitoget under parolen «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk», slik han hadde gjort i fleire år.
LO-leir John-Peder Denstad forsvarte først avgjerda. Til Adresseavisen sa han at han ikkje meinte parolen var i strid med ein av hovudparolane i toget: «Bekjemt antisemittisme og islamhat».
Eg skreiv til LO omtrent som eg seinare gjorde til Pål: «Bytt ut ordet antisemittisme med hvilket som helst annet negativt ladet ord i parolen hans, og det blir tindrende klart at mannen er ute etter å provosere, på bekostning av jødene.»
Smak på denne: «Det stadige gnålet om rasisme er en avsporingstaktikk.» Eller denne: «Det stadige gnålet om pedofili er en avsporingstaktikk.» Denne enkle lakmustesten avslører at formålet med parolen er å provosere, ingenting anna.
Eg var langt frå den einaste som protesterte. Peder Martin Lysestøl var blant dei. Få her til lands kan meir om Israels overgrep enn han. Like fullt har han ingen problem med å skilje mellom sionismens apartheidstat og jødar flest.
Heldigvis snudde LO, men provokatøren Andresen let seg ikkje stoppe. Han stilte med parolen, lett kamuflert bak eit smilefjes. For alt eg veit gjer han det på nytt om noen dagar. Dette er ikkje politisk kamp. Dette er ikkje dialog i eit demokrati. Dette er rein provokasjon for provokasjonen si skuld. Kor fruktbar den slags framferd er, ser vi godt illustrert i Rasmus Paludans krosstog i Sverige no om dagen.
Jonas Skybakmoen i Adresseavisen er blant dei som fortenstfullt følger med på aktivitetane til Trond Andresen. Ein fersk kommentar var blant anna illustrert med eit bilete Andresen har lagt ut på Facebook av seg sjølv saman med «Alliansen»-leiar Hans Jørgen Lysglimt Johansen, nestleiar Bjørn Christian Rødahl og Hans Olav Brendberg. I tekstfeltet skriv han: «Uha. Hesteskoteorien bekreftes! Hyggelig kaffekopp i Trondheim. Vi var enige om det viktigste.»
Lystprovokatøren fornekter seg ikkje…
Under biletet fortsetter Skybakmoen kommentaren med eit sitat frå Lysglimt Johansen:
«Vi er nødt til å ta dette oppgjøret up front med jødene nå. Vi har fått nok. Jeg er selv dritt lei at jødene skal få pushe fram dette falske holocaust-narrativet», skrev Johansen på Twitter samme år som han drakk kaffe med Brendberg og Andresen. Alliansen-lederen har omtalt norske politikere som «jødelakeier». Ja, han har en dog oppfordret til å lese terroristen John T. Earnests såkalte manifest etter det dødelige angrepet mot Poway-synagogen i California. «Manifestet» kommer med råd om hvordan flere angrep kan gjennomføres. Samtidig har folk i Johansens parti aksjonert på vegne av nazistorganisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen utenfor synagogen i Oslo.»
Takk, Skybakmoen.
Så skulle konklusjonen vere klar: Når Pål held seg med slike venner, må eg seie farvel til Mot Dag og steigan.no.
Ikkje så enkelt
Hadde det berre vore så enkelt. Det er det altså ikkje. Eg hører til dei som meiner at verda går til helvete, og som likevel ikkje vil gi seg. Av omsyn til mi eiga mentale helse er eg avhengig av tilfang frå andre som tar verda på alvor, og ikkje let seg blende.
Eg vart nyleg minna om Neil Postmans «Vi morer oss til døde» frå 1985. Boka viser, for å sitere vaskesetelen, «hvordan fjernsynet skaper alt om til underholdning, og blant annet virker inn på politikk, religion, undervisning og nyhetsformidling. Ifølge forfatteren er vi på vei inn i Huxleys «vidunderlige nye verden».»
Kor sannspådd han var, er nok til å skremme livskiten av kven som helst. Eg slepp å sjå Else Kåss Furuseth servere det totale nonsens kvar bidige laurdag kveld, men rekk ikkje avknappen kvar gong ho reklamerer for programmet.
Dagsrevyen sender innslag etter innslag om ein skodespelar som har drepe ein kollega med eit vådeskot i Texas mens vi ikkje får høre eit ord om dei som døde i Jemen eller Afghanistan den dagen, eller om borna som set livet til i gruvene i Kongo for at vi skal få mineral til mobiltelefonane og pc-ane våre eller om Kina som soper verdshava tomme for fisk.
Og det er berre starten. The Kardashians, Idol og dei styrtrike artistane i idretten ruler. Snart 40 år etter Postman har vi fått sosiale medium i tillegg. Der konkurrerer unge jenter over heile kloden om korleis dei skal svelte helsa av seg. Einsame menn dyrker vald i lukka forum.
Heile verda sit med ansiktet i ein skjerm. Sirkus døgnet rundt, året rundt. Vi er lysår unna å tømme ein sjokoladeautomat.
Motgift
Stilt overfor alt dette, treng eg motgift. Eg treng Deeyah Khan, som oppsøker dei høgreekstreme i USA og ikkje vik ein tomme når ho konfronterer dei med menneskesynet deira. Eg treng John Pilger, som stiller Nelson Mandela til veggs når han let kapitalistane ture fram som før i Sør-Afrika. Eg treng Kajsa Ekis Ekman som grev og finn korleis vestlege media bringer vidare rapportar frå nazistiske reporterar i Ukraina.
Framfor alt treng eg dei som alltid leiter etter samanhengane og leverer analysane. Eg treng Arundathi Roy, som skriv den sylskarpe artikkelen «The NGO-ization of resistance», der ho opner som følger: «NGOs give the impression that they are filling the vacuum created by a retreating state. And they are, but their real contribution is that they defuse political anger and dole out as aid or benevolence what people ought to have by right. They alter the public psyche.»
Eg treng min favorittreaksjonære, Jon Hustad i Dag og Tid, eg treng Yohan Shanmugaratnam i Klassekampen, og eg treng Pål.
Men. No har eg altså vorte verdiga omtale i hovudstadspressa på nytt etter snart 40 år fordi eg eig to aksjar i Mot Dag. Sjølv for ein som ikkje er medlem av Raudt, oppstår behovet for å forklare seg. Bodskapen har nådd fram: Enten må eg forsvare kvifor eg eig desse aksjane, eller så må eg for fanden sjå til å bli kvitt dei. Skal eg gå god for vaksinemotstanden og den manglande støtta til Ukraina, eller skal eg ikkje?
Stridens kjerne 1: Vaksinemotstand
Vaksinemotstand er legitimt. Pål må få lov å meine at Støre arbeider for å innføre eit permanent korona-diktatur i Norge, slik han gjer på Mot Dag-TV. Kritikken han framfører mot utkastet til nye forskrifter er verd å lytte til.
Problemet oppstår på to plan. Det eine planet handler om kva som blir publisert. Eg skal villig vedgå at eg ikkje har følgd like godt med på steigan.no dei siste par åra. No har eg vore inne og kikka. Der finn eg ei salig blanding av skit og kanel.
To ferske døme:
A. 19. april står artikkelen «En bombe av et innlegg om vaksineskader i australsk parlament.» Mannen som framførte innlegget, heiter Malcolm Roberts. Han er vald inn for «One Nation», og blir omtalt slik på Wikipedia: «Roberts is known for his climate change denial and as a proponent of global warming conspiracy theories.» Om partiet hans står det blant anna: «One Nation’s policies and platform have been much criticized as being racist and xenophobic.»
B. 21. april står ein artikkel med tittelen «Forskning: Pfizer-vaksine risikerer å endre DNA.» Den viser til ein ny studie ved Lunds Universitet. Immunolog og virolog Ann-Cathrin Engwall blir intervjua. Så, og det skal steigan.no ha: Det er alltid lenke til kjeldene. I dette tilfellet Epoch Times. Kven er så dei? I følge Wikipedia ««a far-right international multi-language newspaper and media company affiliated with the Falun Gong new religious movement.»
Da Påls gamle venn Tron Øgrim gikk bort, flagga Wikipedia på halv stang. For alt eg veit er dei kuppa av reaksjonære krefter sia den gongen, men eg les no det eg les. I tillegg må eg vedgå at eg har større tillit til Ebba Wergeland enn til Pål i helsepolitiske spørsmål. Når ho skriv «Skru av, Steigan» om dekninga av pandemien, tar eg det som nok ein indikasjon på at nettsida er på ville vegar.
Så er det fullt lovleg å bruke kjelder frå ytre høgre, men det var kanskje ikkje det eg hadde sett for meg da eg støtta opp om steigan.no. Det er synd, blant anna fordi Klassekampen treng korrektiv frå venstre. Eg elsker Klassekampen, er med i Klassekampens Venner og sender ein liten slant kvar månad, men også der er det hummer og kanari. Så seint som fredag i førre veke, 22. april, gikk hovudoppslaget som følger: «Støre om finsk og svensk Nato-medlemskap: Vil gi nordisk samkjøring.» I ingressen seier Støre at «finsk og svensk Nato-medlemskap vil gjøre det forsvarspolitiske samarbeidet i Norden tettere, med blant annet felles øvinger og innkjøp.» Det er omtrent like oppsiktsvekkande som at eg vil møte eit par av vennene mine oftare dersom vi blir einige om å handle på samme butikk. Dette er ikkje journalistikk, Klassekampen, og dermed framstår det som eit oppslag av typen «Sjå, vi har fått eit eksklusivt intervju med sjølvaste statsministeren!» Flaut.
Det var ein digresjon. Vidare til det andre problemplanet i steigan.nos vaksinemotstand: At han tilsynelatande ikkje har problem med kven han allierer seg med.
I Klassekampen 12/2 2020 skreiv historikar Lars Borgersrud:
«…men faktum er at han 19. desember holdt tale for folk fra Den Nordiske Motstandsbevegelsen, Sian og «Alliansen» (Hans Jørgen Lysglimt) og noen andre, hvor han med vidd og trøkk tillot seg å bruke motstandskampen 1940-45 som eksempel…
Det er jo ganske fantastisk å sammenlikne denne gjengen av rasister, innvandringsmotstandere, konspirasjonsfantaster og Holocaust-fornektere med motstandsbevegelsen under krigen.»
Dagen etter svarte Pål:
«Jeg holdt tale for fronten «Røde luer», plattformen deres er veldig enkel, for frihet, demokrati og åpning av samfunnet. Borgersrud kaller dem «rasister, innvandringsmotstandere, konpirasjonsfantaster og Holocaustfornektere». Det er grov sjikane som han burde ha holdt seg for god til.»
Med all respekt, dette heng ikkje på greip. Pål kan ikkje dekke seg bak at det ikkje var desse folka som arrangerte møtet, så lenge arrangementet verka som fluepapir på dei, og ikkje minst: Så lenge det same i aukande grad ser ut til å gjelde steigan.no.
Snart har 2500 år gått sia Euripides sa: «Sei meg kven du omgåast, og eg skal seie deg kven du er.» Ordtaket gjeld framleis. Så kan Pål vri seg unna og seie at det ikkje er han som har søkt selskap med Lyslimt & Co. Dessverre hjelper det ikkje stort så lenge han held seg med Trond Andresen som nær medarbeidar, ein person som sjølv skriv at han er einig med Holocaust-fornektaren Lysglimt om det viktigaste.
Syria vs Ukraina
Eitt av områda eg har hatt problem med på steigan.no, er den einsidige støtta til Assad i Syria. Ja, store delar av dei som slåss mot han er kjeltringpakk, men det gjer ikkje Assad til helgen. Slikt forstår eg ikkje.
Spol fram til Ukraina. Der har eg lenge funne mye av interesse på steigan.no, både før og etter invasjonen. Så seint som 23. februar, dagen før invasjonen, sto ein svært lesverdig artikkel skriven av Knut Erik Aagaard, der han formidla Russlands syn. Eg las også også Påls eigen artikkel «Imperialismen, arbeiderklassen og det nasjonale spørsmålet» 13. april med stort utbytte. Eg er ueinig i konklusjonen, men det er ei anna sak.
Faktisk.no som våpen
Eg har lenge omtalt Pål som spedalsk. I Klassekampen 21. april bruker hans mangeårige mothake Halvor Fjermeros samme merkelapp. Det lever Pål godt med.
Og da har vi komme til faktisk.no, som starta det siste sirkuset rundt steigan.no og oss meir eller mindre «med-spedalske»:
25. mars publiserte dei artikkelen «Slik spres russisk propaganda i norske alternative medier.» Ingressen gikk slik: «Én aktør skiller seg klart ut som den største sprederen av russisk-kontrollert innhold, viser en kartlegging Faktisk.no har gjort.» Denne artikkelen er det reine dilldall. Dermed er det interessant at den har fått så stor merksemd.
Det faktisk.no har gjort, er å rekne saman talet på artiklar med opphav i opne og fordekte russiske kjelder frå januar i fjor til mars i år i det dei kaller alternative media. Da kjem dei blant anna fram til at steigan.no har 169 artiklar frå «nettsider som framstår som uavhengige, men som direkte eller indirekte er kontrollert av russiske myndigheter», mens resett.no har 24 og document.no 1. Omtrent like sensasjonelt som om Hytteliv skulle ha mange fleire artiklar om hytter i fjellet enn Fjell og Vidde i samme tidsrom, og at det skulle gjere Hytteliv til eit meir suspekt organ.
Det andre hovudpoenget til faktisk.no er nettsidene dei hevder at framstår som uavhengige. Ei av desse fordekte ulvane er «The Saker». Googler du nettsida, får du opp ein sidetopp der det står klart og tydelig: «The Saker. Stop the Empire’s war on Russia.» Nettsida «Southfront» blir framstilt som tilsvarande suspekt. Går du inn der, finn du titlar som «Liberation of Mariupol.»
Framstår som uavhengige? Det er så ein må gni seg i auga og spørre om Faktisk.no har tatt seg bryet med å gå inn på desse sidene dei meiner er så skumle.
Ei samanlikning: Eg har fem gonger så mange aksjar i den nynorske vekeavisa Dag og Tid som eg har i Mot Dag. Dekninga av Ukraina i Dag og Tid har vore framifrå. Ikkje berre har dei hatt glede av sin faste skribent, den ukrainske forfattaren Andrei Kurkov. Han har rapportert kvar veke både før og etter krigsutbrotet. Først heimefrå i Kyiv, no frå lenger vest i landet. Dei har òg hatt glede av ein annan fast skribent, Russlands-kunnige Halvor Tjønn.
Framfor alt har dei veke etter veke formidla den russiske versjonen av kva som går føre seg. Uhyre interessant, og heilt fundamentalt for å forstå galskapen i det som skjer. Skulle dette gjere Dag og Tid meir suspekt, faktisk.no? Er de i gang med å lage ein liknande artikkel der de samanlikner talet på russiskvenlege artiklar der med tilsvarande i eit par andre vekeaviser?
Eit tilleggspoeng: EU har strupa tilgangen til russiske media. Det fortel to svært viktige ting: Den vestlege såkalla liberale, demokratiske retten til fri informasjon for å kunne gjere seg opp si eiga meining, er ikkje verd papiret den er skriven på. Som konsekvens: Europa risikerer å fatte skjebnesvangre avgjerder fordi folk er uinformert. På akkurat det punktet skal Støre & Co ha ros: Dei lytta til eit samla pressekorps som ropte stopp til sensur.
Faktisk.no har og brukt tid og krefter på å lage artikkelen «Er det mange nynazister i Ukraina?» I ingressen får vi vite at «Ukraina har ikke noe større problem med nynazister enn andre europeiske land og Russland, ifølge eksperter.» Takk, faktisk.no. Eg vil tru det er til stor trøst for dei afrikanske og arabiske flyktningane frå Ukraina som vart banka opp og kjeppjaga da dei melde seg på grensa til Polen.
Siktemålet med artikkelen er sjølvsagt å svekke posisjonen til dei som peiker på at Ukraina har eit stort problem med nazistar i eigne rekker, inkludert i forsvaret.
Dette blir presentert som objektiv og nøytral informasjon, og både media og mange andre sluker agnet med krok, søkke og snøre. Blant dei Raudt-politikar Ronny Kjelsberg, som sist gjentok alle påstandane frå faktisk.no i Politisk Kvarter i NRK 19. april. Kjelsberg skulda steigan.no for ikkje å vere kjeldekritisk nok, og det har han alltids rett i, men kor var hans eigen kjeldekritikk?
Det skal faktisk.no ha, til liks med steigan.no, at dei oppgir kjeldene sine. I dette tilfellet er det Natos senter for strategisk informasjon, Global Engagement Center i USAs utanriksdepartement, den USAnske tenketanken Foreign Policy Research Institute m.fl.
Utan eit komma med motforestillingar let Kjelsberg seg bruke av desse agentane for «demokratiet» USA. Sia 1945 har dette «demokratiet» vore involvert i eit 30-tals skjulte operasjonar for regimeendring og like mange krigar med millionar av døde som resultat. Til overmål speler Kjelsberg fornærma når Halvor Fjermeros nagler han for dette i Klassekampen. Den som trur USA har halde fingrane av fatet i Ukraina, er det berre å ønske god jul og god betring.
Okke som, faktisk.no har klart å gjere Pål enda meir spedalsk enn han var frå før, og feirer sikkert med sjampanje.
Stridens kjerne 2: Den manglande støtta til Ukraina
Dessverre løyser ikkje det mitt problem. Mitt problem, i tillegg til tvilsame kjelder og venner, er kor Pål har hamna i Ukraina-krigen. Han viser til historia og korleis ulike marxistar på ulike stadium har inntatt ulike haldningar til det nasjonale spørsmålet. T.d. var Rosa Luxemburg mot at Norge skulle lausrive seg frå Sverige. I tilfellet Ukraina konkluderer Pål med at dette først og fremst er ein krig mellom NATO/USA-imperialismen og Russland. Dermed kan han ikkje støtte noen av partane. Eg står ikkje der.
Eg meiner å hugse at ein svensk forsvarssjef ein gong vart spurd kva som ville vere det ideelle forsvaret. «Eit forsvar utelukkande av SKP-arar. Dei ville forsvare landet same kven fienden var,» svarte han. SKP var datidas søsterparti til AKP. Det var der vi sto den gongen. Forsvaret for den nasjonale sjølråderetten var vilkårlaust.
Ingenting oppsummerte synet vårt vakrare og klårare enn songen «August i 68», forfatta av Edvard Hoem på ein sommarleir i 1976. Første vers og refrenget går slik:
«August i 68, ei tsjekkisk kvinne går
frå natta ved maskinane, ei tidleg klokke slår.
Eit toreskrall frå himmelen, ein morgon blank og ny,
Eit tog av panservogner dundrar inn i hennar by.
Vi gløymer aldri Praha, vi høyrer, kameratar,
at framande soldatar trampar på dykkar jord.»
Der står eg, den dag i dag.
Konklusjon? Eg gjer som Anders Ekeland, og returnerer aksjane mine til Mot Dag. Lenka til steigan.no på mi eiga nettside gammelalbert.no ligg fast. Å isolere seg frå alternative synsmåtar er ikkje av det gode.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Albert Collett.
Kanskje artikkelen kunne stimulere til debatt?
Hvis man ikke forstår imperialismen kan man ikke utvikle en riktig politikk
Av Terje Valen - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/hvis-man-ikke-forstar-imperialismen-kan-man-ikke-utvikle-en-riktig-politikk/
Av Terje Valen.
Det har skjedd og skjer store endringer i verden. Det som skjer i Ukraina og forståelsen av dette er et resultat av det. Derfor er det nødvendig å oppdatere vår forståelse av imperialismen. Da må vi både gå tilbake til før Lenin og frem til etter ham. Her er henvisning til flere artikler som utdyper denne analysen. Særlig ettersom noen medlemmer i Rødt arbeider for å endre Rødt sin politikk på dette feltet i en retning som gjør at den antiimperialistiske politikken for nasjonenes rett til selvbestemmelse skal nedprioriteres.
Karl Marx om betydningen av kolonialisme og imperiebygging som vilkår for fremveksten av kapitalismen etter at Columbus landet i Amerika
Karl Marx var den første som laget en skisse som vi kan kalle en forløper for Lenin sin seinere imperialisme-teori og den teorien om columbismen som jeg jobber med. Den la han fram i første bind av hovedverket sitt Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien, 1867. I kapittel 24 om Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen underavsnitt nr. 6 Industrikapitalismens tilblivelse skrev han om dette. Her tar han opp utviklingen av og innholdet i kolonisystemet. Jeg skal ikke gå inn på det i detalj, bare oppfordre alle til å lese dette lettleste kapitlet i Kapitalen. Det jeg er interessert i her er kolonisystemets metoder.
Så kan vi trekke frem et sitat fra Marx sjøl «I takt med utviklingen av den kapitalistiske produksjonen under manufakturperioden hadde den offentlige mening i Europa mistet sin siste rest av skamfølelse og samvittighet. Nasjonene skrøt kynisk av hvert infamt trekk som kunne være et middel til kapitalakkumulasjon.» Vi skal her spesielt merke oss begrepet den offentlige mening. Det er særlig aktuelt i dag når manipuleringen av denne har nådd uante høyder.
Marx trekker fram betydningen av «de store oppdagelsene på slutten av det 15. århundre». «Oppdagelsen av gull- og sølvforekomstene i Amerika, utryddelsen, slavebindingen av den innfødte befolkningen som ble sendt ned i gruvene, den begynnende erobring og utplyndring av Øst-India, forvandlingen av Afrika til jaktområde for handelsjakt på negre – alt dette var soloppgangen for den kapitalistiske produksjonens epoke. Disse idylliske prosessene er hovedelementer i den opprinnelige akkumulasjonen. Like etterpå fulgte handelskrigen mellom de europeiske nasjonene, med jordkloden som krigsskueplass. Den tar til med at Nederland river seg løs fra Spania, for et voldsomt omfang med Englands antijakobinerkrig, fortsetter med opiumskrigen mot Kina osv. De forskjellige momentene i den opprinnelige akkumulasjonen fordeler seg nå, i mer eller mindre utpreget kronologisk rekkefølge, på Spania, Portugal, Holland, Frankrike og England. I England var disse momentene mot slutten av 17. århundre systematisk sammenfattet i kolonisystemet, statsgjeldsystemet, det moderne skattesystemet og proteksjonssystemet. Til dels er disse metodene basert på brutal vold, f.eks. kolonisystemet. Alle benytter seg imidlertid av statsmakten, samfunnets konsentrerte og organiserte maktapparat, for å presse fram forvandlingsprosessen fra føydal til kapitalistisk produksjonsmåte i drivhustempo, slik at overgangen blir kortest mulig.»
Mer om metodene finner vi her «Skattene som ble samlet utenfor Europa gjennom direkte plyndring, slavebinding og rovmord, strømmet tilbake til moderlandet, hvor de ble gjort om til kapital».
«Kolonisystem, statsgjeld, skattetrykk, proteksjon, handelskriger osv., dette avkom av den egentlige manufakturperioden, eser voldsomt ut i storindustriens barndomsperiode.»
Så kan vi se på et sitat som Marx trekk trekker frem fra boken til den religiøse William Howitt A Colonization and Christianity. A Popular History of the Treatment of the Natives in all their Colonies, 1838.
«Det barbariet og de opprørende grusomhetene de såkalte kristne gjør seg skyldig i, finner man ikke maken til i noen epoke i verdenshistorien, ikke hos noen rase, selv om den måtte være aldri så primitiv og uopplyst, skamløs og fri for medlidenhet.» Han går inn på den hollandske kolonidriften (som mange i dag kjenner lite til -TV) og skriver at Holland det 17. århundrets kapitalistiske mønsternasjon – «avslører et uovertruffent bilde av svik, bestikkelse, snikmord og nederdrektighet». Han går så inn på slavehandel under gruoppvekkende forhold og drap av øvrighetspersoner som de først bestakk for å få store fordeler og så snikmyrdet for å slippe å betale det de hadde lovet.»
Mot slutten av kapitlet trekker han frem eksempelet Liverpool (ikke akkurat til glede for alle Liverpooltilhengere). «Liverpool vokste seg stor på grunnlag av slavehandelen. For denne byen var dette måten å gjennomføre den opprinnelige akkumulasjonen på. Opp til våre dager har Liverpools «ærbarhet» vært slavehandelens Pindar. Ifølge dr. Aitkins siterte skrift fra 1795 økte denne slavehandelen «den kommersielle foretaksomhet til en lidenskap, den skaper fremragende sjøfolk og innbringer enorme pengesummer». I 1730 hadde Liverpool 15 skip som gikk i slavehandel, i 1751 var det 53, i 1760 74, i 1770 96 og i 1792 132 skip. Han avslutter så kapitlet slik: «Hvis det er slik at pengene, ifølge Augier, «kommer til verden med naturlige blodflekker på det en kinnet», da blir kapitalen født dryppende av blod og skitt, fra topp til tå, fra alle porene.
Det jeg ikke går inn på her, men som Marx sjølsagt behandler i større detalj, er skapelsen av arbeiderklassen, av en gruppe mennesker som ikke sjøl eier produksjonsmidler eller livsmidler, men må selge sin arbeidskraft for å oppå livsmidlene sine.
Det vi her har fått er faktisk ikke bare en historie om den opprinnelige akkumulasjonen frem til oppretting av fullt utviklet kapitalisme. Det er historien om kapitalismen frem til og med i dag, for noen av oss på jorden. For selve kolonisystemet varte til etter 2. verdenskrig og da de formelle koloniene ble avviklet oppsto systemet i en ny form, nykolonialisme som fremdeles fungerer.
Med dette har Marx definert den kapitalistiske epoke som en epoke som starter samtidig med Columbus landstigning i Amerika. Og jeg sier at denne epoken varer fremdeles, men ser ut til å ta slutt dersom ikke den ledende makten i de colombiske kjerneland, USA, klarer å få til en verdenskrig.
De to store kildene til kapitalistisk profitt er arbeiderklassen i de kapitalistiske moderlandene og verdens undertrykte og utbyttede folk og nasjoner. Utviklingen av begge disse kildene skjedde i tiden etter at Columbus kom til Amerika, og derfor er dette en sammenhengende epoke med grunnleggende sett de samme geopolitiske trekk som jeg har kalt columbismen.
Som Marx skriver, var det fra tidlig kriger mellom de mest utviklete kapitalistiske statene om hvem som skulle kunne skaffe seg de fleste og beste koloniene. Vi kan kalle den perioden den først verdenskrig. Seinere da hele verden var oppdelt mellom de kapitalistiske stormaktene, med England i spissen, begynte den ulike utviklingen i kapitalistiske land å forskyve maktforholdet mellom dem. Fremvoksende makter var Tyskland og USA og også faktisk Japan.
Kort om Lenins analyse av den moderne imperialismen
Lenin analyserte denne perioden innen den columbiske epoken og la vekt på konkurransen og kivingen og kriger mellom stormaktene om nyoppdeling av koloniene. Han registrerte at kapitalismen for godt hadde forlatt sitt første stadium der fri konkurranse hadde dominert og at det hadde oppstått store monopoler og en finanskapital med finansfyrster som dominerte verdens økonomi og som brukte sine statsapparater i kampen seg imellom. Dette ble utgangspunktet for to verdenskriger, der Tyskland prøvde å vinne hegemoni i Europa og østover i Russland og muligens sørover i Midt-Østen. De nye kapitalistiske statene som vokste fortere i økonomisk makt enn de gamle krevde sin del av verden og den kunne de bare få ved å ta fra de andre.
Nye historiske fenomener krever oppdatering av Lenins analyse
Frem til og med 2. verdenskrig kunne Lenin sin analyse av verdenssituasjonen til dels brukes for å forstå hva som skjedde. Her var det om sagt motsigelsen mellom de kapitalistiske stormaktene som sto i sentrum. Men det var en annen motsigelse i verden, som Lenin også var meget klar over, som begynte å manifestere seg med stadig større kraft, det var motsigelsen mellom hele det columbisk-kapitalistiske system og verdens undertrykte folk og nasjoner.
Etter at Lenin skrev Imperialismen som kapitalismens siste stadium oppsto det sterke anticolumbiske og antikapitalistiske stater, først Sovjet-Unionen i 1917 og så Kina i 1949. Disse klarte å bygge seg opp slik at de ble sterke konkurrenter til det columbisk-kapitalistiske system, mens nesten alle andre land som var underlagt dette systemet på nykolonialistisk vis, ble holdt tilbake i sin utvikling.
Samtidig vokste en nye leder frem for den columbisk-kapitalistiske verden. Det var sjølsagt USA. England hadde vært lederen i denne flokken siden 1815, etter Napoleons-krigene. Sammen med som avlegger, USA, klarte de å slå tilbake to angrep på stillingen sin fra Tyskland. Men England ble aldri å sterkt at det kunne få verdenshegemoni over andre columbiske stater.
USA som overlegen columbisk hegemon
Da USA etter 2. verdenskrig trådde frem som den suverent sterkeste columbiske makt noensinne, klarte de å få hegemoni over hele den columbiske flokken. Dette var noe nytt i verdenshistorien. Grunnlaget var selvfølgelig den enormt overlegne produksjonskapasiteten og produktiviteten i USA og de store naturrikdommene der. Dette er godt beskrevet av den store amerikanske geoimperialisten Brzezinski i flere bøker, særlig The Grand Chessboard fra 1997. Da utformet finansaristokratiet i USA, som tok ledelsen i verdensøkonomien, planer om å herske over hele verden. Og for å klare de måtte de få hegemoni også på det eurasiske kontinent. De hadde også en teori om at for å klare dette måtte de erobre det som den store geoimperialisten Halford Mackinder hadde beskrevet som «hjertelandet» i verden, et land som gjorde at de som behersket det ville kunne beherske hele Eurasia og etter hvert hele verden. Den viktigste delen av dette landet lå i dagens Russland.
Hitler var også en tilhenger av den engelske geo-imperialisten sine teorier, og det sporet til angrepet på Sovjet. Det hører med til Mackinder sin historie at han var en ivrig bidragsyter for å styrke de 14 columbiske statenes invasjon i Russland for å knuse revolusjonen der. Etter at Sovjet hadde slått Nazi-Tyskland og var i allianse med USA og England, var det også en stor diskusjon blant finansoligarkene og de politiske lederne i USA og England om de straks skulle angripe Russland eller bare satse på å holde det så isolert så mulig. Churchill i England var en av haukene i denne sammenheng. Den siste retningen vant fram under begrepet containment, eller innestenging.
Første organisering av alliansefrie land og dens svekking
På 1960-tallet ble det formelle kolonisystemet i verden i all hovedsak oppløst, og mange stater fikk formell uavhengighet. Dette var også noe nytt i verdenshistorien. Det førte til at motsigelsen mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden kom tydeligere frem. De ikke-columbiske landene begynte å slå seg sammen. Den alliansefrie bevegelsen og andre sammenslutninger oppsto. Disse utfordret columbiernes hegemoni i store deler av verden. Bandung-konferansen ble et viktig uttrykk for dette. Men columbierne satte i gang et kraftig fremstøt for å hindre det, samtidig med den store nyliberale offensiven over alt i verden. De klarte å kjøpe opp en del ledere i den alliansefrie gruppen og den ble sterkt svekket utover på 1980 og 1990-tallet. Nyliberalismen seiret over store deler av verden. Og de som ikke ville innordne seg under det columbiske hegemoniet fikk svi. Sanksjoner, undergraving, statskupp, invasjoner og kriger fra den columbiske gruppen, med USA i ledelsen, fulgte.
Sovjet-Unionen går i oppløsning – en ny geopolitisk situasjon oppstår
I USA var det hele tiden en klar oppfatning om at Sovjet-Unionen måtte vekk for at USA skulle kunne komme videre med sine planer om verdensherredømme. Det tok sin tid, men i 1991 ble denne statsdannelsen endelig oppløst og USA sine økonomiske og politiske rådgivere rykket inn i Russland og flere tidligere sovjetrepublikker. I Russland samarbeidet de med Jeltsin og de nye oligarkene om å demontere den tidligere sovjetiske statsbyggingen og sørget for en enorm ødeleggelse av produktivkrefter, velferd osv.. Hele den columbiske veden klappet og syntes at dette var frigjøring, demokrati og gode greier.
Da oppsto en enda ny situasjon i verden. Den eneste makten som kunne hindre USA i å bli verdenshersker var fjernet og USA var den eneste supermakten. Kina hadde hatt en viss fremgang, men var fremdeles en dverg innen geo-politikkens verden. Det var nettopp da Brzezinski sammenfattet de amerikanske finansoligarkenes plan om at de faktisk kunne få erobret verdenshegemoni en gang for alle hvis de var smarte og tøffe nok, og det for ganske lang tid fremover.
Vi hadde altså fått en situasjon der en kapitalistisk stat hadde vunnet en slik avgjørende forrang i hele den columbiske verden, at snakk om rivalisering mellom kapitalistiske makter om å kontrollere deler av den ikke-columbiske verden, ikke var mulig. Til tross for store motsigelser inne i den columbiske verden, særlig mellom stater i Europa og USA, klarte USA å holde alle inne i folden, og det har de klart frem til i dag. USAs drøm om verdensherredømme så på 1990-tallet og en stund utover 2000-tallet ut til å være innen rekkevidde uten for mye krig.
USAs drøm om verdensherrevelde uten verdenskrig blir urealistisk
Første moment
Russland rev seg ut av den columbiske sfæren litt ut på 2000-tallet og kunne begynne å bygge opp landet sitt igjen under ledelse av Putin, samt at landet ikke falt for det gamle Sovjet-Unionens politikk for opprustning for å kunne matche USA. I stedet satset de på å bruke det aller meste av ressursene til å bygge landet. Ellers utviklet de svært avanserte forsvarsvåpen, særlig raketter.
Andre moment
Kina utviklet sin produksjonskapasitet med en fart som ingen kunne ha drømt om og gikk forbi USA i brutto nasjonalprodukt målt ut fra kjøpekraft i alt i 2010. Landet ligger nå også langt fremfor USA i produksjon. Kina har brukt sin egen tusenårige politiske erfaring for å klare dette, pluss at de har tatt i bruk erfaringer lært av oppgangsfasen i det columbiske systemet. Kina har to ganger i historien blitt invadert av mongolske stammer som tilranet seg den politiske makten. Men det viste seg begge gangene at de ble slukt av det kinesiske styringssystemet og på sikt styrket de dette. Dette gjorde Kina nå ved at det åpnet opp for investeringer fra den columbiske verden. De trengte dette for å bygge opp landet sitt mye raskere enn de kunne ha klart bare ved å satse på egne ressurser. Men de beholdt politisk kontroll med det som skjedde. De sier at dette er en egen form for sosialisme der kapitalismen får fungere innen visse stramme rammer. Men målet med det hele, slik Xi Jinping og partiet har uttalt det, er ikke å åpne for frislepp av kapitalismen, men for å føre Kina fram til å bli et velstående sosialistisk land innen 2049, som er hundreårsdagen for opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Dette er deres offisielle standpunkt både innenriks og utenriks. Kineserne mener at utviklingen av sosialismen har mange flere sider og elementer enn vi er «opplært» til å tro. I det hele tatt hadde alle radikale i verden hatt nytte av å studere nærmere de svært rike erfaringene til kineserne på dette feltet.
Før USA hadde skjønt det hadde Kina, ved hjelp av blant annet amerikansk, profittlysten kapital og teknologi, bygget sin egen både lavteknologiske og høyteknologiske produksjonsbase og i tillegg bygget opp et stort handelsnettverk over hele verden pluss et system for investeringer i andre som bygget på de fem prinsippene for fredelig sameksistens[i] og bygget et sterkt forsvar. Samtidig hadde USA vært inne i en avindustrialisering, slik det hadde skjedd i nesten i alle de columbiske statene.
Kina har også utviklet sin egen form for demokrati i motsetning til den vestlige arrogansen som gjør at man tror at demokrati bare finnes i den vestlig-parlamentariske form, med flere partier som representerer forskjellige fraksjoner i befolkningen som slåss mot hverandre. I motsetning til dette, sier Kina, har vi opprettet et godt fungerende rådslagningsdemokrati det ett parti er ledende, men styrer ved å utforme forslag som så bli utsatt for utstrakt bruk av mange metoder for diskusjoner før vedtak blir gjort og satt ut i livet. Dette dreier seg om konferanser og diskusjoner på alle geografiske nivåer i landet, ned til naboskapskomiteer og opp til store nasjonale konferanser. Det finnes også et halvt dusin andre partier i Kina som er med i diskusjonen og fremmer sine meninger og behov der. Dessuten setter man i gang forsøk i mindre skala for å studere disse før det blir gjort vedtak om man skal bruke de metodene som har vært studert. Dette mener kineserne er en type demokrati som har vokst frem av Kinas historie og tradisjoner. Det gjør at enormt mange blir trukket direkte inn i den demokratiske prosessen, at man veldig ofte klarer å finne omforente løsninger og at en derfor kan sette tiltak ut i livet mye raskere enn i det vestlige konkurranse-demokratiet. Dessuten mener de at det også kan finnes andre typer demokrati som kan fungere enn både den vestlige typen og deres type. I dag er dette en stor inspirasjon for alle verdens folk som ikke er bedøvet av columbisk propaganda.
Det hadde i tillegg oppstått allianser mellom Kina og Russland og Iran, og India hadde beholdt sine forbindelser med Russland. Det betydde at alle vilkårene som Brzezinski hadde satt opp for at USA kunne oppnå verdensdominans i hovedsak ved fredelige midler, var vekke i 2021. Det sto noen få muligheter igjen og den viktigste var videre utviding av USAs europeiske brohode, ved å utvide NATO også til Ukraina for å skape bedre grunnlag for å erobre Russland. Dette skapte grunnlaget for Russlands aggresjon der.
Tredje moment
Den tredje saken som skjedde, var at den alliansefrie bevegelsen tok seg opp igjen. Det viste seg ved et stort møte i Havanna i 2006 der det var godt over 100 stater representert. På det siste møtet i Beograd høsten 2021 var ikke bare Kina, men også Russland til stede som observatører, vi hadde fått en klar allianse mellom Kina og Russland og hele den alliansefrie bevegelsen for nasjonale kamper for frigjøring fra imperialismen med USA-imperialismen som viktigste motstander. FNs generalsekretær var det og. De sluttet seg til et omfangsrikt dokument fra møtet i den alliansefrie bevegelsen i Havanna i 2006 og en kraftig uttalelse fra et utenriksministermøte i Venezuela i 2019 om at de sluttet seg til FN-paktens prinsipper og de fem prinsippene for fredelig sameksistens mellom land og folk, i motsetning til USAs regelbaserte orden, der USA, som leder i columbiske flokken, lager reglene. Både Kina og Russland, som var observatører på konferansen, sluttet seg til dette. Dermed hadde bortimot hele den ikke-columbiske siden i hovedmotsigelsen i verden konstituert seg og organisert seg på et visst nivå i nasjonenes kamp for selvstendighet. Derfor er alle teorier som motarbeider dette i dag reaksjonære.
Hovedmotsigelsen i verden
Med dette var hovedmotsigelsen i verden tydelig demonstrert, den går mellom de som vil ha USAs regelbaserte orden, mot resten av verden som ønsker å følge FN-paktens ord og de fem reglene for fredelig sameksistens mellom selvstendige nasjoner. På overflaten ser det ut til at den går mellom den columbiske verden og den ikke-columbiske verden, men i virkeligheten er alle de andre columbiske statene kun vasaller under USA. De har derfor også store objektive interesser av å bli kvitt denne dominansen for å kunne utvikle seg ut fra egne nasjonale behov og ikke behovene som springer ut av USA sitt strev for å bli verdenshersker i en periode der dette bare kan skje ved at de legger under seg andre folk og nasjoner med stadig mer vold og krig og til syvende og sist verdenskrig.
USA har midlertidig foreløpig klart å forene sine columbiske vasaller ut fra sitt behov for å bruke dem og Ukraina som springbrett for å erobre Russland. Den mest sentrale av disse vasallene i disse dager er marionetten Zelenski som ikke kjemper for sitt folk, men ofrer deler av det for USAs geo-imperialistiske mål. Og med sitt enorme system for å manipulere den offentlige mening har de fått den columbiske ryggmargsrefleksen i alle de gamle columbiske landene og deres følgere til å slå inn.
Men alliansen mellom USA og flere av deres vasaller er ikke så sterk fordi vasallenes grunnleggende behov for å kunne utvikle økonomien og kulturen i vasall-landene står i motstrid til de tiltakene USA setter i verk på grunn av sine geo-imperialistiske mål. Og så er det slik at den ledende gruppen av columbiske stater nærmest USA er England og de andre avleggerne fra England, nemlig Canada, Australia og New Zealand (Five Eyes) som alle er settlerstater som sammen med sitt moderland har virkelige folkemord på samvittigheten.
Det ledende amerikanske finansoligarkiet i den columbiske verden er nærmest desperat for miste sin forrang i verden fordi det kan svekke deres profittmuligheter. Dette skaper en virkelig farlig situasjon, for de er troende til å kunne gjøre hva som helst for å holde på den. Men en bremse er det likevel at de ikke må ødelegge sine egne profittmuligheter. Både en svekking av deres investeringer i Kina og en verdenskrig kan føre til dette. Derfor prøver de å bruke hele kobbelet av mindre drastiske metoder, som mindre kriger og særlig stedfortrederkriger som i Syria og Ukraina, undergraving av stater som ikke støtter dem, kupp og regimeskifter. Hovedmålet nå er å få til regimeskifte i Russland. Klarer de det vil de også ha mulighet for å ta Kina. Men både kapitalistene utenfor USA og de lavere klassene i alle land lider nå mye på grunn av USAs økonomiske krigføring mot verden. Tyskland og Ukraina blir virkelig ofret på geo-imperialismens alter nå. Det er ikke mange andre land enn USA som i hovedsak tjener på dette på grunn av økte olje- og gasspriser og økt produksjon av våpen. Ikke rart at overklassen her heier på USA og marionetten Zelenski. Det har de for øvrig gjort på alle USAs marionetter, slik de gjorde med Syngman Rhee i Sør-Korea og Ngo Dinh Diem i Sør-Vietnam og en mengde andre despoter i verden.
Den beklagelige russiske aggresjonen i Ukraina
Vi skal virkelig merke oss at USA ikke fikk flertallet i FNs generalforsamling til å vedta fordømmelse av Russlands aggresjon i Ukraina, bare en dyp beklagelse. Beklagelse er noe helt annet enn fordømming som USA og deres columbiske vasaller driver med. Når vi beklager at noe skjer betyr det at vi forstår hvorfor det må skje, men vi liker det det ikke og vi skulle ha ønsket at det ikke var nødvendig. Og vi skal merke oss at store land som representerer mer enn 50 prosent av befolkningen i verden ikke en gang ville være med å vedta dette.
Alle folk og land i verden som har opplevd den columbiske imperiepolitikken vet hva den columbiske gruppen stater, med USA i spissen, står for, og for de fleste land i verden rammer nå USAs økonomiske krigføring så hardt at det overskygger situasjonen i Ukraina. Derfor befinner Russland seg, på tross av den beklagelige aggresjonen i Ukraina, på rett side av hovedmotsigelsen i verden ut fra den analysen som er lagt frem her. Det er USA som må bli tvunget til å oppgi sitt mål om verdensdominans for at verden skal kunne gå videre på et helt annet fredelig grunnlag enn det som finnes nå. Vi skal derfor ikke være forbauset over at de som ikke står på USA og deres vasaller sin side i hovedmotsigelsen i verden kan anse at Russlands aggresjon i Ukraina nettopp har som mål å bidra til at dette skjer.
Terje Valen, søndag 24. april 2022.
[i] De «fem prinsipper for fredelig sameksistens» er godt respektert[xii]
Bare for å minne oss på det, er ifølge den kinesiske regjeringen, de «fem prinsipper for fredelig sameksistens» (eller Panchsheel):
1) gjensidig respekt for selvbestemmelse (suverenitet) og territoriell integritet;
(2) gjensidig ikke-aggresjon;
(3) gjensidig ikke-innblanding i utenlandske indre anliggender;
(4) likestilling og gjensidig nytte; og
(5) fredelig sameksistens som sådan.
Siden 1957 har disse prinsippene, som er nedfelt i flere internasjonale avtaler med asiatiske partnerland, blitt stadfestet på nytt.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Terje Valen.
Regjeringas lovavdeling var sterkt kritisk til karantenehotellforslaget
Av red. PSt - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/regjeringas-lovavdeling-var-sterkt-kritisk-til-karantenehotellforslaget/
I et såkalt R-notat datert 3. november 2020 foreslo helse- og omsorgsministeren at det skulle innføres nye og strengere tiltak på grensene, inkludert plikt til å bo på karantenehotell, skriver Rett24.no.
Da Koronakommisjonen la frem sin andre rapport tirsdag, fremkom det at dette forslaget møtte kritikk fra en rekke instanser i regjeringsapparatet, ikke minst fra Lovavdelingen, som stilte spørsmål ved lovgrunnlaget. På ettermiddagen 3. november skrev Lovavdelingen:
«Det er grunn til å være svært kritisk til prosessen. Sentrale og inngripende tiltak foreslås uten at andre departementer enn HOD har vært involvert, og uten mulighet for skriftlige merknader. Det er særlig grunn til å nevne konklusjonspunkt 1 og 2 i notatet om endring i covid-19 forskriften med krav om negativ test før ankomst til Norge og krav om ti dagers opphold på karantenehotell med krav om testing i karanteneperioden.
Til tross for at det foreslås slike inngripende tiltak, er det liten grad omtalt hva som kan være aktuelle hjemler for tiltakene. Notatene gir begrenset veiledning for å kunne ta stilling til om tiltakene kan innføres uten lovendring.»
Departementsråden frarådet
Lovavdelingen skrev videre:
«Samlet vil vi fraråde at beslutningen treffes med det grunnlaget som nå foreligger. Det bør heller – om det er aktuelt – konkluderes med at spørsmålet om pålagt bruk av karantenehotell utredes med sikte på beslutning om kort tid, og at både HMIN og JMIN er involvert i denne vurderingen.»
HMIN og JMIN er i denne sammenheng helseminister og justisminister.
Kommentar: Både Advokatforeningen og vi advarte mot karantenehotell
I sitt høringssvar på regjeringas forslag om karantenehotell skrev Advokatforeningen:
Et svært inngripende tiltak
Advokatforeningen skriver at regjeringas forslag er «et svært inngripende tiltak»:
«En lovbestemmelse som ikke er formet som et påbud, men som pålegger karantenehotell ved innreise, med underliggende forskriftsbestemmelser som pålegger innreisende en plikt til betalt opphold på karantenehotell, er et svært inngripende tiltak fra myndighetenes side, som stiller krav om særlig presisjon i forbindelse med lovkravet. Den foreslått lovhjemmel er etter Advokatforeningens syn ikke tilstrekkelig klar.»
Internering av folk ved ankomst til Norge
Advokatforeningen sier ikke rett ut at begrepet «karantenehotell» er nytale, men sier i klartekst at det faktisk dreier seg om internering, og at det bryter med helt grunnleggende rettigheter:
«En ordning med karantenehotell er et svært inngripende tiltak for innreisende idet det innebærer en faktisk internering av personer ved ankomst til Norge, og bryter med helt grunnleggende rettigheter som retten til bevegelsesfrihet, privatliv og familieliv. (Vår uth. red.) Det er av den grunn viktig at Stortinget før vedtagelsen av en mer permanent regel om en interneringsordning for innreisende, tydeliggjør lovkravet. Noen nærliggende spørsmål er: Innebærer lovkravet et påbud om frihetsberøvelse eller ikke? Fattes vedtak, og i så fall av hvem? Om opphold i karantenehotellet ikke er et påbud; er det da mulig å straffeforfølge for unnlatt bruk av karantenehotellet? Hvilke konsekvenser vil det å unnlate å benytte karantenehotellet ha?»
Advokatforeningen konkluderer med at regjeringas forslag må trekkes:
«Basert på uklarhetene ved det oversendte forslaget ber vi om at dette lovforslaget trekkes og at ordningen med midlertidig karantenehotell avvikles. I stedet anbefaler vi at karanteneplikten pålegges gjennomført på eget valgt sted.»
Les også: Karantenehotell: Internering som straff uten forbrytelse
«I fem timer ble jeg behandlet som en kriminell,» skrev musikeren Ane Marthe Sørlien Holen i en artikkel i Minerva. Den er også publisert på TV2s nettsider. Det handler om internering på såkalte «karantenehotell».
Vi tok opp dette i artikkelen Internering i «karantenehotellene» har mer preg av straff enn av smittevern.
På bakgrunn av dette sendte vi følgende brev til opposisjonslederne på Stortinget:
Spørsmål til partilederen:
Vi håper at du kan være så vennlig å lese denne artikkelen i Minerva:
Et fryktelig usympatisk dårlig bilde av Norge
Godtar ditt parti den ulovlige og uverdige praksisen med internering på såkalte karantenehoteller, eller vil dere ta noe initiativ til å få slutt på den?
Vi har sendt likelydende spørsmål til alle partilederne i opposisjonspartiene, og vi tar sikte på å publisere deres svar torsdag morgen.
Vennlig hilsen
Pål Steigan
Sjefredaktør for steigan.no
Vi fikk bare ett svar, nemlig fra SVs Nicholas Wilkinson. Han støttet karantenehotell «som en del av løsningen», men kritiserte at det ikke var forankret i Stortinget sa at SV var bekymret for tilstanden på karantenehotellene.
Fra Rødt hørte vi ingenting. Betyr det at partiet støttet regjeringas forslag?
Skjønner Kjelsberg og Pryneid Hansen hva de sjøl sier?
Av Lars Birkelund - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/skjonner-kjelsberg-og-pryneid-hansen-hva-de-sjol-sier/
Konspirasjoner, dvs sammensvergelser, har foregått så lenge det har vært mennesker på jorda, og de foregår i dag på alle tenkelige nivåer i alle verdens land. Jo mer som står på spill jo mer djevelsk utspekulerte kan konspirasjonene være. Ta konspirasjonene mot Irak, Libya og Syria, som er blant de aller mest grusomme de siste 20 åra.
Et kommunistisk eller i alle fall anti-kapitalistisk og påstått anti-imperialistisk parti som Rødt bør mer enn de fleste andre være klar over at konspirasjoner foregår. Men hva var det jeg hørte på NRKs Politisk Kvarter 19. april om ikke at profilerte partimedlemmer som Benedikte Pryneid Hansen og Ronny Kjelsberg kritiserte Steigan.no for å drive med ‘konspirasjonstenkning’. Jeg undres derfor på om de egentlig skjønner hva de sier? For det de dermed sier er at man ALDRI skal mistenke noen for at de har andre hensikter enn det de sier at de har og at det ALDRI forekommer at noen legger hemmelige planer i lukkede rom.
I og med at Hansen og Kjelsberg kritiserer Steigan.no på denne måten viser de også at de har misforstått hva som er medienes viktigste oppgave, nemlig å avsløre konspirasjoner og andre former for maktmisbruk.
Dermed ikke sagt at Steigans teorier alltid treffer blinken. Men igjen: skjønner egentlig Hansen og Kjelsberg hva de sier, eller mangler de både sjølinnsikt og elementær forståelse for ordene og begrepene de bruker? Personlig er jeg overbevist om at også de tenker konspiratorisk, blant annet i forhold til hvilke planer deres politiske konkurrenter har. Og dermed ser det ut som om de mangler mye: sjølinnsikt, forståelse for hva som er medienes viktigste oppgave og forståelse av begrep de bruker.
Torstein Dahle med grove angrep på forfatter som har jobbet mange tiår for kvinner i Afghanistan
Av red. PSt - 27. april 2022
https://steigan.no/2022/04/torstein-dahle-med-grove-angrep-pa-forfatter-som-har-jobbet-mange-tiar-for-kvinner-i-afghanistan/
Den tidligere lederen i Rød Valgallianse, Torstein Dahle, har sluppet alle hemninger i sine forsøk på å ramme steigan.no. Blant annet påstår han nå på Facebook at en artikkel av forskeren og forfatteren Cheryl Benard, gift med den afghansk/amerikanske diplomaten Zalmay Khalilzad, «ligger tett opptil den «analysen» som Anders Behring Breivik presenterte i «Manifestet» sitt.»
Cheryl Benard har jobbet i flere tiår for å hjelpe kvinner i Afghanistan. Hun er ekspert for USAs militære tenketank RAND Corp og skriver blant annet for National Interest, men hennes arbeid med afghanske kvinner fikk henne til å bli en kritiker av USAs krigføring i Afghanistan.
Benard har en djup innsikt i situasjonen for kvinner – og menn i Afghanistan. Hun er gift med USAs tidligere ambassadør i Kabul, den afghanskfødte Zalmay Khalilzad.
I 2015 skrev hun en artikkel i National Interest under tittelen: I’ve Worked with Refugees for Decades. Europe’s Afghan Crime Wave Is Mind-Boggling.
Les: Den innbilte rasismen
Om denne artikkelen skriver den tidligere lederen for Rød Valgallianse:
«Et stykke ute i 2017 var det f.eks. en artikkel med påstand om at det var særlig høy kriminalitet blant afghanske ungdommer som kom som flyktninger til Europa. Artikkelen lanserte flere mulige forklaringer, bl.a. at de kanskje var bevisst plassert ut for å ødelegge europeisk kultur og undergrave europeiske samfunnsstrukturer og -verdier. Dette er tett opptil den «analysen» som Anders Behring Breivik presenterte i «Manifestet» sitt.»
For dette utbruddet får Dahle applaus fra såkalte «antirasister» i Rødt som Stig Berntsen og Elling Borgersrud. (Det er forøvrig forfalskning av innholdet i artikkelen. Benard skriver ingenting om at de er «utplassert».)
Dette må være bortimot den groveste sjikanen det går an å komme med i Norge. Og den savner ethvert fundament!
Har Dahle lest artikkelen til Cheryl Benard før han sammenliknet henne med terroristen som drepte 77 mennesker i Oslo og på Utøya? Har Dahle noen som helst peiling på det arbeidet denne mangeårige feministen og forskeren har gjort for og sammen med afghanske kvinner? Eller er det sånn at han tar seg retten til å drive grov sjikane mot en kvinnelig forsker siden «hensikten er god», nemlig å drive mest mulig hets mot steigan.no?
Vi kommer til å prøve å få tak i dr. Cheryl Benard for å få hennes reaksjon på Torstein Dahles angrep. Så vidt vi kan skjønne vil hun ha et godt grunnlag for å reise sak mot Dahle for denne karakteristikken. Vi vet jo ikke om hun ønsker det, men skulle hun ønske det, tror vi hun vil vinne med vaiende faner, og at Dahle vil skylde henne en stor erstatning. Han har imidlertid en mulighet til kanskje å unngå en slik sak hvis han umiddelbart legger seg paddeflat og trekker denne beskyldninga tilbake og ber om unnskyldning.
Kritiker av Vestens «forsøk på å frigjøre afghanske kvinner»
Det utrolig usaklige angrepet fra Torstein Dahle har fått oss til å se med på arbeidet til Cheryl Benard, og det er interessant. Hun er en kritiker av de vestlige prosjektene for å «frigjøre afghanske kvinner». I artikkelen The truth about Afghan women kritiserer hun at Vesten og mediene bare har fokusert på noen få feminister i Kabul i stedet for å se på situasjonen for kvinner som helhet i Afghanistan.
Når jeg tenker på Vestens prosjekt for å frigjøre afghanske kvinner, maner det fram tanker om ei linje fra T.S. Eliot:
"Den siste fristelsen er det største forræderiet/
å gjøre den rette gjerningen av feil grunn."
I Afghanistan engasjerte vi oss i et tjue år, deilig sjølrettferdig, tragisk dårlig utformet oppdrag som best kan uttrykkes ved å snu den setningen.
Vi gjorde feil ting, kanskje av den rette grunnen. Vi ønsket å utvikle dette landet og redde afghanske kvinner. Livene deres var helvete, jenter ble utestengt fra skolen, kvinner forbudt å forlate hjemmene sine bortsett fra i selskap med en mannlig verge, militante som slo dem med kjepper hvis burkaen deres var for kort. Vi ønsket at de skulle nyte modernitetens gleder og leve fulle, lykkelige liv.
Sammen med resten av den mislykkede satsinga på nasjonsbygging, gjorde vi også denne delen feil. Og nå, i stedet for å kalibrere på nytt, er vi i full fart og forsterker skaden.