Nyhetsbrev steigan.no 26.12.2023
Vesten ikke fornøyd med Vucics innrømmelser og ønsker full kontroll over Serbia
Sosialismen 3.0 – Framtidsutsikter for sosialismen i Kina
USA får tilgang til militærbaser i Danmark etter ny avtale
Julefeiringen – samlet rundt bordet idet vi vender tilbake til communio
Ben Gvir ber om oppløsning av krigskabinettet hvis Gaza-angrepet trappes ned
Ingen funksjonelle sykehus igjen nord i Gaza
Krigsdagbok del 89 – 15. til 23. oktober 2023
Lurer du på hvem som fikk tidenes julegave i år?
Vesten ikke fornøyd med Vucics innrømmelser og ønsker full kontroll over Serbia
Av Andrew Korybko - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/vesten-ikke-fornoyd-med-vucics-innrommelser-og-onsker-full-kontroll-over-serbia/
Den serbiske presidenten Vucic fordømte det mislykkede forsøket på fargerevolusjon søndag fra den vestligstøttede opposisjonen. Deres påskudd for å prøve å okkupere regjeringsbygninger var deres sinne over det siste nasjonale valgets påståtte uregelmessigheter. Han takket også ikke navngitte utenlandske spionbyråer for å ha tipset ham om dette komplottet, som statsminister Brnabic kort tid etter bekreftet var Russlands. Selv om skaden på administrasjonsbygningen i Beograd ble ansett av ordfører Sapic for å være uopprettelig, står staten fortsatt.
Mange ble overrasket over det som nettopp utspilte seg siden Vucic har gitt mange innrømmelser overfor Vesten. Under hans regjering etablerte Serbia en «Individual Partnership Action Plan» med NATO, den samme alliansen som bombet landet i 78 dager i 1999. Serbia er også en offisiell EU-aspirant og har uformelt anerkjent Kosovo og Metohijas selverklærte «uavhengighet» på oppfordring fra Brussel. Videre stemte Serbia mot sin historiske russiske allierte i FN over Ukraina i solidaritet med sine nye euro-atlantiske partnere.
De eneste to sakene som Serbia ikke har godtatt under press, gjelder Vestens krav om å sanksjonere Russland og kutte det militærtekniske samarbeidet med russerne, men sistnevnte er kanskje ikke så solid som noen tidligere trodde. Pentagon-lekkasjene tidligere i år påsto at Serbia gikk med på å sende våpen til Ukraina, noe Vucic benektet, men så sa han i løpet av sommeren at han ikke er imot at Ukraina mottar serbisk ammunisjon via tredjeparter. Dette tyder på at slike rottelinjer eller bakkanaler faktisk eksisterer.
For alle hensikter og formål har Vucics Serbia vist seg å være mindre pålitelig som en politisk-militær partner for Russland enn mange stater i Det globale sør, inkludert de som er dets utradisjonelle partnere som forholdet bare har utvidet seg med de siste årene. Man skulle derfor tro at Vesten ville være fornøyd med sine mange innrømmelser overfor deres nye kalde krigsblokk, men i stedet ønsker de full kontroll over Serbia, som bevist av søndagskveldens hendelser.
Denne hegemoniske mentaliteten er kontraproduktiv for dens objektive interesser siden signalet som sendes til andre land er at intet antall innrømmelser vil mette Vestens begjær etter full kontroll over dem. De kan derfor være motvillige til å etterkomme press etter å ha sett at selv de mest ubehagelige retningslinjene, inkludert de som skader deres egne interesser, ikke vil beskytte dem mot trusler fra en fargerevolusjon. Alt de vil gjøre er å svekke dem mer før et forestående kuppforsøk.
Når vi ser framover, vil det være klokt av Vucic å seriøst vurdere å rekalibrere sin riktignok skjeve balansegang mellom Russland og Vesten. Det er ingen tvil om at Serbia er i en veldig vanskelig posisjon som i stor grad begrenser utøvelsen av landets suverenitet, men likevel kunne Vucic i det minste få sin regjering til å utstede en offisiell demarkasjonslinje til de vestlige som støttet forsøket på fargerevolusjonen. Å stanse samarbeidet med NATO, selv om det bare er delvis, kan også sende en sterk melding om misnøye.
Problemet som Vucic har befunnet seg i, og det er helt opp til ham selv, er at landets liberale–globalister ønsket at han skulle gi maksimale innrømmelser overfor Vesten mens Serbias konservative nasjonalister var forferdet over hvor mye han allerede har gjort. Det er derfor det var viktig å avklare i løpet av sommeren at «Serbias anti-regjeringsdemonstranter er en blanding av fargerevolusjonære og patrioter«. Uten å ha tenkt det gjorde han begge innflytelsesrike grupper sinte, noe som reduserte hans offentlige støtte.
Det som skjedde på søndag var et forsøk på en fargerevolusjon helt etter lærebok som ingen ekte patriot kunne støtte med god samvittighet, men noen opplevde utvilsomt Schadenfreude etter at han prøvde å løpe med harene og jakte med hundene, bare for at liberal-globalistene skulle vende seg mot ham. Vucic kom aldri til å glede dem helt, men han gjorde fortsatt sitt beste for å gjøre det. Det er usannsynlig at han lærte leksjonen sin og til slutt vil dumpe dem, men det ville være det beste scenarioet.
Denne artikkelen ble først publisert her:
The West Isn’t Content With Vucic’s Many Concessions And Wants Full Control Over Serbia
Sosialismen 3.0 – Framtidsutsikter for sosialismen i Kina
Av skribent - 26. desember 2023
Bertil Carlman har oversatt og kommenterer en artikkel fra tidsskriftet Wenhua Zongheng.
Här följer den fjärde delen av artiklar från Wenhua Zongheng. Den borde intressera alla som på något sätt vill kalla sig för vänster, eller bara är nyfikna på vad som kan ligga till grund för Kinas otroligt snabba utveckling till vad landet är idag! Den handlar nämligen om hur man, i detta fallet ’Longway Foundaition’, i Kina ser på marxismens tidigare, nuvarande och framtida utveckling. För det första är det påtagligt att man ser socialismen som något som hela tiden utvecklas, bland annat i takt med att produktivkrafterna utvecklas. För det andra är det påtagligt att man i och med att Deng Xiaoping lanserade ”socialism med kinesiska särdrag” så bröt man i Kina mot den tradition som ville exportera det socialistiska tankesättet, som ville stöda en ”världsrevolution”. Mao Zedong, under befrielsekrigen, liksom Komintern, ansåg en tid att en sådan revolution var nära förestående. Idag är man inte ett dugg intresserad av att exportera socialism, eller ens delta i en kamp om vilket land som är mest ”socialistiskt rättroget”. Som exempel kan nämnas att Kina har goda statliga förbindelser med Nepal, samtidigt som KKP har partikontakter med 3 olika ”marxist-leninistiska” partier där.
Les resten av artikkelen—>https://steigan.no/2023/12/sosialismen-3-0-framtidsutsikter-for-sosialismen-i-kina/
USA får tilgang til militærbaser i Danmark etter ny avtale
Av Dave DeCamp - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/usa-far-tilgang-til-militaerbaser-i-danmark-etter-ny-avtale/
USA signerte lignende avtaler med Sverige og Finland denne måneden.
USA og Danmark undertegnet torsdag en avtale om forsvarssamarbeid (DCA), som gir det amerikanske militæret tilgang til baser i det nordiske landet og tillater lagring av amerikanske våpen på dansk jord.
Danmark var et av de opprinnelige 12 medlemmene av NATO da alliansen ble grunnlagt i 1949, men har hatt en langvarig politikk om ikke å tillate utenlandske militære å bli permanent stasjonert på sitt territorium. Danmark bryter nå med denne politikken, som Danmarks statsminister Mette Frederiksen uttalte, DCA betyr at «amerikanske soldater og utstyr kan bli permanent stasjonert på dansk jord».
Utenriksminister Antony Blinken og hans danske kollega Lars Rasmussen signerte avtalen i Washington. DCA må nå ratifiseres av Danmarks parlament. Blinken sa at når avtalen trer i kraft vil militæret i de to landene «kunne koordinere mer effektivt, enda mer effektivt enn de allerede gjør».
«Våre tropper vil trene sammen mer sømløst og oftere. Vi vil styrke NATOs interoperabilitet, slik at vår allianse bedre kan sikre fred og stabilitet for mennesker over hele kontinentet,» la Blinken til.
USA undertegnet lignende avtaler med Sverige og Finland denne måneden, og styrket en amerikansk militær tilstedeværelse over hele Norden, ettersom landet har en lignende ordning med Norge.
Avtalen med Finland, NATOs nyeste medlem, gir USA tilgang til 15 baser i et land som deler en over 800 kilometer lang grense med Russland. Et av anleggene er en base for vakthold ved den russiske grensen. Moskva har sagt at de vil svare på utvidelsen av Natos infrastruktur i Finland ved å øke sin militære tilstedeværelse i Vest-Russland.
Denne artikkelen ble publisert av Anti-War.
US Granted Access to Military Bases in Denmark Under New Deal
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Dave DeCamp er nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp
Les også: En forsvarsaftale med USA kan betyde, at Danmark bliver bombemål for USA’s fjender
Julefeiringen – samlet rundt bordet idet vi vender tilbake til communio
Av Jørgen Chr. Thorkildsen - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/julefeiringen-samlet-rundt-bordet-idet-vi-vender-tilbake-til-communio/
Vi gjør oss nå klare til å sette oss til bords, for å bryte brødet, sammen med alle mennesker omkring oss. Compagne e compagni i fellesskap. Forenet som vi blir både med den som frembringer brødet, og den som så nyter det. Refleksjoner over julehøytiden og det menneskelige fellesskapet av psykoterapeut Jørgen Chr.Thorkildsen.
Julehøytiden er innledet med de tradisjoner som knytter seg til den. Det germanske ordet jul er det opprinnelige navnet på denne midtvinterfesten – en hedensk markering – kalt juleblot, midtvinterblot, jól, torreblot eller hökunótt. Den fant opprinnelig sted ved første fullmåne etter vintersolverv. Dagen ble etterhvert fastsatt ved bruk av solkalenderen (den julianske kalenderen), i stedet for månekalenderen, hele 28 dager etter vintersolverv. Dette ble på primstaven merkert med den 12. januar – halvveis mellom første vinterdag og første sommerdag.
Etter kirkemøtet i Nikea i år 325 ble 25. desember fastsatt som Yeshuas fødselsdag, og ble etter pålagg fra paven en gang mellom år 350 og 360 gjort til høytidsdag. Denne festen varte de fleste steder til 6. januar – kalt trettende dag jul. Etter at vårt land ble kristnet påbød Håkon den gode på 900-tallet at vårt land skulle feire jul den 25. desember, samtidig med resten av Europa, og søkte samtidig å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge.
Vi ser tydelige tegn på at denne prosessen er i ferd med å reverseres. For mange er det et steg i riktig retning – det sies at religionene, i deres øyne, har forårsaket flere problemer enn de har klart å løse. Men er nå det uten videre riktig ? Jeg bare spør, for det vi ser er tendenser til at den vestlige sivilisasjon går i oppløsning. Blant annet ved å operere med doble standarder – ute av stand til å se i øynene at det kanskje er vi, som i noen grad, representerer det «onde». Og ikke det «gode», som vi ellers identifiserer oss med. Evnen og motet til å se dette i øynene tas i fra oss – ved å se på verden rundt oss ved hjelp av narrativer, som vi både selv er opphavet til, og som vi mottar fra våre venner. Våre allierte. Narrativer som beskytter oss overfor et narrativ som verden for øvrig – med rette – tillegger oss, det som i bibelen benevnes med mammon – begjæret etter makt, ære og berømmelse – sammen med materiell rikdom. Å ta verden rundt seg i besittelse. Uoppmerksomme og ufølsomme overfor andre som vi med det blir.
Alt dette som skiller oss fra fellesskapet, og gjør oss fremmed overfor de øvriges behov. Både her i landet, og verden for øvrig.
Så jeg spør igjen – er det riktig dette, at religion ikke lenger er oss til hjelp? Kan vi uten videre avfeie en visdomstradisjon, som har fulgt oss gjennom årtusener – som har hatt en sentral plass i vår tilværelse og gitt oss de nevnte perspektiver. Jeg mener nei – og la oss derfor, i ydmykhet og respekt overfor alle dem som har levd før oss, gjennomføre en analyse og se hvor det bringer oss.
Ser vi på det latinske ordet religion – har det sin opprinnelse i ord av mye eldre dato. Enten re-legere eller re-ligare. Forstavelsen re- betyr igjen eller igjen og igjen, og indikerer gjentakelse – men også et tilbake eller bakover.
Hvis vi legger til ordet legere, som betyr å lese eller studere, har vi : å undersøke – igjen og igjen – i vår lengsel etter sannhet uten noen gang å kjenne den fullt og helt. Sannheten slik vi kjenner den finnes derfor ikke, påvirket som den er av våre perspektiver og de narrativer vi styres av. Vi ligger under for narrativer med innebygde motsigelser i seg. Uten å være helt på det rene med hva som er sant. Dog kan vi kan være sanne, ved å være åpne uten å la noe stå imellom.
Hvis vi legger til ordet ligare, som betyr å binde sammen, har vi : å binde sammen – igjen og igjen – i vår lengelse etter å forene eller bli forenet uten noen gang – i den utstrakte verden – å bli det fullt og helt. Enheten utelblir fordi vi ligger under for narrativer med innebygde motsigelser i seg.
Det kan derfor se ut som om religion – i lys av dette – er en lengsel etter å være sann og se alt i sammenheng. Et noe som frigjør oss fra de mange løgner og forestillinger om separasjon, og atskillelse – et liv i lidelse og savn.
Vi snakker om deltakelse i en intelligens, visdom og innsikt, som utgjør tilværelsens subjekt. Et subjekt som ikke tar del i den ytre, utstrakte og objektive verdens narrativer. Vi har – slik jeg selv mener å kunne fornemme det – en naturlig evne til å orientere oss i retning av dette, ved hjelp av en dyp lengsel. En svak og ordløs stemme som lyder fra vårt indre – en fornemmelse av hva som er sant, og som setter det som vi gjør inn i en større sammenheng. Ved hjelp av et autentiske selv, uten forstillinger om hvem vi er er bør være. Bare dette at vi er – her og nå.
Et brudd med absolutt alt det som i øyeblikket gjelder. Det eneste og egentlig radikale. …
Slik har det vært for oss – for noen mer enn andre – gjennom tusener av år. Det nytestamentlige ordet for sannhet – alithea – betyr egentlig : det som ikke er skjult. Og følgelig : At sannhet er oss gitt gjennom å være åpen – uten å la noe stå i vegen mellom oss som et vitnende subjekt, og det vi er vitne til. Frigjort fra ethvert narrativ, inklusive de som gis oss av de religiøse foresatte. Og våre ledere forøvrig. Uansett hva de enn representerer. Vi trenger med andre ord ikke lenger noen mediator, en som formidler noe av dette til oss. Den tid er nå over.
«You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you cannot fool all of the people all of the time». (Sitat tillagt Abraham Lincoln, men opprinnelsen er uklar.)
«No problem can be solved from the same level of consciousness that created it». «Insanity is doing the same thing over and over again, expecting a different result» (Sitat tillagt Albert Einstein, men opprinnelsen er uklar.)
La oss bevege oss dypere inn i tingene. Det nye perspektivet er beskrevet med det greske ordet oikoumene – som betyr den bebodde verden. Evnen til lytte til og anslå de dype strenger finnes i enhver av oss. Ingen unntatt. Ved å stole på våre erfaringer. Det er derfor ikke slik at deltakelse i intelligens, visdom og innsikt er forbeholdt noen utvalgte. At andre faller utenfor – ved at de utvalgte har fortrinn fremfor dem. Derfor dette, som er så aktuelt i disse dager : ingen, overhodet ingen er utvalgt, ved å stå i en særstilling framfor andre.
Nei – ingen er unntatt. Ikke en gang kommunistene. Selv om det låter dem fremmed. La oss derfo kalle tilværelsens subjekt, og vår deltakelse i den : communio. Et latinsk ord som betyr : å dele i fellesskap. Ordet er hentet fra Korinterbrev 10,16.
I et tydelig slektskap med dette anvender de italienske kommunistene ordet compagno – som betyr de som deler brødet – i det de hilser hverandre ved å si : kamerat. Så selv om kommunistene gjør krav på å være aldri så mye materialister, så er fornemmelsen av et communio der – for dem som for alle andre – det vi orienterer oss i retning av. Alle som en. Dette som befinner seg bortenfor et hvert narrativ, og uten de motsigelser som ligger i det. En lengsel etter fred og rettferdighet – basert på at vi gjenfinner oss selv i alt og alle, og blir hele og komplette mennesker ved det.
Enhet mellom alt det som er, i et samlende hele. Og hvor hver og en er seg bevisst sin delaktighet i det. De russisk ortodokse anvender ordet teosis, som betyr deltaker i guddommelig natur.
Med det anvender jeg ordet gud for første gang i denne sammenhengen. Gud er et ord for å beskrive et «noe» bortenfor alt – ja, og ikke det en gang – navnløst og ubeskrivelig som det er. Gud blir ikke forårsaket av noe – verken av vår lengsel eller våre ønsker om å finne svar – ei heller som et svar på vår tro eller tvil. Bortenfor alt dette. Alt – og da mener jeg alt. Til og med bortenfor et bortenfor.
I fortsettelsen er vi derfor avhengige av å anvende metaforer, noe som i følge ordboka betyr : et uttrykk brukt i overført betydning, og hvor vi ikke anvender sammenligningsordene : lik, liksom eller som. I et forsøk på å antyde noe som ikke lar seg beskrive og som eksisterer i like stor grad som det ikke eksisterer.
Narrativet sviker oss i våre anstrengelser, siden det består av motsigelser. Den ene, som vi er oss bevisst, den andre som skjuler seg for oss …
Her er vi på linje med Buddha :
«En dag, tidlig på morgenen, satt Gautama Buddha stille i en hage med disiplene sine. En mann kom stille inn og ble stående i skyggen, han var en hengiven tilbeder av Lord Rama. Han hadde bygget mange templer over hele landet, og hadde viet mange år av sitt liv i Herren Ramas tjeneste. Han sang alltid Ramas navn og tenkte på Ramas storhet. Han var gammel og nærmet seg sine siste år. Selv etter mange år med dedikert åndelig innsats ble han ikke realiser/opplyst. Han ville vite sikkert om det finnes en Gud eller ikke? Da han hørte om den realiserte/opplyste Buddha, dro han til ham for å gjøre seg av med tvilen. Da han følte at ingen ville legge merke til at han snakket med Buddha, spurte han : «O du opplyste, vennligst fortell meg sannheten, og bare sannhet alene. Finnes det en gud?». Buddha, så med sin intuisjon at denne mannen var en hengiven tilbeder av Lord Rama ( kunne ha vært kristen). Så han så på mannen med alvor og sa «Nei, min venn. Det er ingen gud».
Buddhas disipler som var samlet der, var veldig lettet og glade over å endelig få vite sannheten om at det ikke finnes noen gud. De begynte alle å mumle seg imellom og delte det Buddha nettopp hadde fortalt. Hver gang en disippel hadde stilt dette spørsmålet til Buddha, ble han taus. Så de visste jo aldri hva som var sant. Hans ord spredte seg over hele byen, hele byen feiret dagen, da sannheten om at det ikke finnes noen gud ble fortalt dem, av den realiserte/opplyste. De var endelig fri fra ideene (narrativene) om helvete, himmelen og at noen er satt til å dømme deres handlinger. Det begynte å bli sent på kvelden, og nok en gang kom disiplene tilbake og satte seg rundt Buddha.
Det var en materialistisk innstilt mann der, som hadde vært ateist hele livet. Han hadde overbevist tusenvis av mennesker om at det ikke finnes noen gud. Han pleide å gå til prestene og de lærde og vant over dem i sine diskusjoner om gud. Også han begynte å bli gammel, og det oppsto en liten mistanke i ham. Han tenkte : «Hva om det er en gud? Er det ikke bortkastet gjennom hele livet å spre budskapet – «ingen gud» – hvis det finnes en gud»?. Denne tvilen tærte på ham, og han bestemte seg til slutt for å finne ut av hva som er sant, og oppsøkte den realiserte/opplyste. Han kom langsomt opp til der hvor Buddha satt, og spurte ham : «De sier at du er opplyst, vennligst fortell meg om det er gud?» Buddha visste at han var ateist ( kunne ha vært kommunist ) og sa med en fast stemme – som om han selv var overbevist om det : «Ja, det finnes en Gud». Buddhas disipler var igjen like forvirret. Så moralen i historien er denne : Troen på at det finnes en Gud eller troen på at det ikke finnes noen Gud er begge like meningsløse, man må innse sannheten i seg selv med flittig egeninnsats. Buddha hadde fortalt hver og en av dem hva de måtte vite for at de skulle bli styrket i sin søken etter sannheten – den innerste kjerne i seg selv». Som vi nå gir navnet communio.
Realisert i denne forbindelse betyr en som er blitt seg bevisst sitt alithea, en for hvem ingen ting er skjult – uavhengig og frigjort fra ethvert narrativ – og forenet med det han eller hun betrakter. For det er bare gjennom å erfare og være delaktig i fenomenet at man forstår fenomenet til fulle. Alt annet er betrakninger fra utsiden, og til syvende og sist av liten eller ingen verdi. Av nettopp den grunn dømmer vi ikke. Vi starter med våre undersøkelser, gjør våre analyser og beveger oss videre derfra, til vi endelig frigjør oss fra den makt som narrativene har over oss.
Hva er det som gjør at vi blir liggende under for våre narrativer? La oss se på hvordan dette gjøres rede for i den semittiske tradisjon, en tradisjon som danner grunnlaget for kristendommen slik vi kjenner den her hos oss. Til å hjelpe oss tar vi for oss metaforen om den såkalte skapelsen.
En metafor som er å finne i 1. Mosebok 1, 27
«Og Gud (elohim) skapte mennesket i sitt bilde (bə·ṣal·mōw), i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» Denne setningen sier det meste. Men først noen ord om elohim.
Det hebraiske ordet for gud elohim, er et egennavn gitt «gud» av mennesker i den semittiske tradisjon, og forekommer over 2.570 ganger i Det Gamle Testamentet. Ordet er avledet av eloah. På hebraisk indikerer endelsen -im flertall for hankjønn. Beskrevet fra et menneskes ståsted. Ordet uttrykker opprinnelig det å være sterk / å være først – noe som er sterkt i seg selv og som er den første og opprinnelige årsak til det som er – både i den usynlige og den synlige, utstrakte og objektive verden. Flertalls endelsen viser til hva jeg antar er et allestedsnærvær, som er rettet i alle mulige og umulige retninger. Vår objektivisering av den. Beskrevet som hankjønn fordi elohim, representerer noe aktivt, foretaksomt, løsningsorientert og utadgående. I motsetning til det, som er like guddommelig, nemlig det reseptive og innadrettede. Begge disse utgjør det som vi i denne sammenheng kaller communio.
Communio, som integrerer både det maskuline og feminine, manifisterer seg i den synlige, utstrakte og objektive verden som en avspeiling, avbildning eller fantombilde bə·ṣal·mōw av deg selv. Umulig som det er å avbilde. Der må vi gi muslimene rett. Navnløst og ubeskrivelig. Det inkluderer derfor alt det som inngår i helhet slik vi kjenner eller ikke kjenner den. Hvor arbeidstager, arbeidsgiver – og alt det som vi opplever som motsigelser utgjør umistelige deler i et helt menneske. I communio opphører denne motsigelsen, og all klassekamp – i det vi bryter brødet og eter ved det samme bordet sammen.
En metafor som er å finne i 1. Mosebok 2, 16
Og Gud Herren (Elohim Jahve) bød mennesket (way-saw) : Du må fritt ete av alle trær i haven; Men treet til kunnskap (had- da-a) om godt (to-wb) og ondt (wa-ra), det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø (ta-mut).
Det hebraiske ordet – Jahve – er det navnet som Elohim ved bruk av en metafor gir seg selv. Dette navnet forekommer 6.828 ganger i Det Gamle Testamentet. Betydningen av ordet utdypes i Exodus ( 2. Mosebok ) 3:14, i det Elohim Jahve sier om seg selv : ehjeh asjer ehjeh. De norske bibeloversettelser gjengir 2. Mosebok 3:14 med : jeg er den jeg er. Med andre ord, et subjekt – som kun er at det er. Uten å ta del i tilværelsen som noe usynlig, og som begrep – bortenfor alt tenkelig og utenkelig. Vi kan derfor ikke henvende oss til Elohim Jahve gjennom bønn, men kun gjennom å erkjenne oss som deltaker i communio.
Denne metaforen, som samtidig er en av de viktigste i semittisk tradisjon : frukt fra treet til kunnskap had-da-at, sammen med avbildningen bə·ṣal·mōw, avslører mysteriet for oss. Begge disse ordene beskriver oss som objekter atskilt fra vårt subjekt. Vårt selv – den innerste og usynlige kjerne i oss : at vi er. Det hebraiske ordet had-da-at betyr nemlig kunnskap om den som vet. Ved å tilegne oss denne kunnskapen, blir vi atskilt og separert fra å delta i et altgjennomtrengende subjekt : communio. Vi begynner å se oss selv utenfra. Vi blir fanget inn i forestillinger om oss selv, de mange narrativer, med sin innebygde dialektikk – og stadige motsigelser. Vi blir oss atskillelsen mellom mann av kvinne bevisst. Vår seksualitet, som i utgangspunktet er naturlig, blir nå skyld og skambelagt. Ordet Ta-mut, som er oversatt med ordet : å dø, betyr egentlig å vakle, riste, skli og miste sitt forfeste. Ved å bli atskilt og separert fra vår deltalse i et altgjennomtrengende subjekt, communio, mister vi vår forankring og styrken det gir oss. Ordet oversettes i bibelen med det belastede ordet : synd. Det nytestamentlige ordet for dette er hamartia. Et ord som kommer fra bueskytterkunsten, og betyr : å bomme på blinken. Og blinken det er tale om er jo nettopp vårt selv – den innerste og usynlige kjernen i oss : communio.
En metafor som er å finne i 2. Mosebok 22, 3
Den såkalte moseloven (Aseret ha-Devarim – de ti utsagnene) ble, i form av en metafor, meddelt Moses av Jahve. Vi ser av disse utsagnene hvordan det å bomme på blinken blir resultatet av å leve atskilt fra vårt selv – den innerste og usynlige kjernen i oss, communio. De av oss som streber etter makt, ære og berømmelse – som begjærer eiendom for å bli rik – med et fokus på dette, utelukkende – kommer ikke noe godt ut av det. Og faller utenfor ved å utelukke sitt selv. I det de ikke lenger bryter brødet og eter det, ved det samme bordet sammen med sine medmennesker.
Det er for mennesker, som ikke lever i kraft av den indre og usynlige kjerne i seg selv, umulig å overholde disse utsagnene. Det ender i hykleri, og å vise et tilforlatelig ytre. Avskyelig som det er. Derfor ble disse utsagnene gikk oss utelukkende for at vi skulle bli oss tapet av vårt selv bevisst. Å få dette avslørt overfor oss selv.
Før vi går videre til metaforene hentet fra Det Nye Testamentet, er det nyttig for oss å klargjøre bruken av ord og begreper oversatt i bibelen som Gud Herren. Som vi allerede har sett blir Gud Herren i Det Gamle Testamentet benevnt med Elohim Jahve. For meg gir det mening å forstå dette som : årsaken, den kraftfulle, og som er seg selv bevisst. En intelligens, visdom og innsikt som gjennomtrenger og favner om alt. I samfunn med hvilket jeg benevner som communio. Forfatterne av Det Nye Testamentet inngikk i den semittiske tradisjon, og det må være rimelig å anta at de derfor foretrakk benevnelsen Elohim Jahve. Men ved å skrive tekstene i Det Nye Testamentet på gresk, ble de tvunget til å finne benevnelser for dette på et, for dem, nytt og fremmed språk. Slik det ble gjort i Septuaginta oversettelsen av Det Gamle Testamentet til gresk. Ved å gjøre dette endte de opp med benevnelsen Theou Kyrios – som for dem, derfor måtte bety det samme. Og det selv om grekerne beskrev sin søken og det som denne søken var gjenstand for på en annen måte. Alt dette til tross – den alminnelige erfaring må være sammenfallende – enten man er jøde eller greker.
En metafor som er å finne i Matteus 7, 1
«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dommen som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det målet dere måler, skal dere selv bli tilmålt» sier Yeshua – Miriam ogYosefs sønn.
I dette ligger det : å dømme er å tillegge andre noe vi også har del i selv. Både fordi vi deltar i en dialektikk – og et spill mellom motsetninger – hvor vi plasserer hos den andre noe vi ikke vil se i oss selv. Ved å klamre oss til det som for oss er et gode, støter vi ifra oss det som for oss er et onde. I psykologi kaller vi dette : en projeksjon. Vi projiserer over på andre det som er skjult for oss og som vi ikke vil se i oss selv. I virkeligheten har vi begge disse i oss, så lenge vi er identifisert med narrativet. Dommen som vi avsier feller derfor også oss selv. Teksten nedenfor viser dette til fulle i Johannes 8, 2
De skriftlærde og fariseerne kom til Yeshua og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for… Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Yeshua alene igjen, og kvinnen sto foran ham… Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Yeshua: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»
Ved å gjøre krav på et moralsk levned – og samtidig å la seg beundre av andre for det – støter disse hyklerne i fra seg dem, som i deres øyne lever umoralsk. Men uten å være seg bevisst, at de gjennom å dømme avslører den samme umoral i seg selv. Selv om det ligger i dem – latent, uten å slå ut. Dette er et tidløst fenomen og er like mye tilfelle i våre dager. Vi har fariseerne, og de skriftlærde blant oss, den dag i dag. Uansett hvilket miljø vi enn snakker om.
En metafor som er å finne i Matteus 7,21
Yeshua sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike (communio), men den som gjør min himmelske Fars vilje».
Med disse ordene blir vi gjort oppmerksom på forskjellen mellom å mene seg å være deltaker i communio, og det de facto å være det. Hykleren tillegger seg et narrativ om at de er tro mot dette, og hvor den dialektiske motsetning samtidig skjuler seg i det ubevisste. Og er derfor av ingen verdi. Deltaker i communio blir derimot dem som lar seg frigjøre fra sine narrativer – som kanaliserer det som utgår fra og har del i communio. Alt det som inspirerer til fred og rettferdig handling i den ytre, utstrakte og objektive verden.
En metafor som er å finne i Matteus 5,43
«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk (agape) deres fiender … og be (proseuxomai) for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far (patros) i himmelen (ouranois – som vi velger å kalle communio)».
Agape betyr å elske med broderlig kjærlighet. En kjærlighet som ikke har noe emosjonelt, romantisk eller seksuelt ved seg. Det innebærer å se på sin fiende som broder, gjenfinne seg selv i ham/henne, og ikke lenger se det som er aktuelt bare fra sitt eget perspektiv. Vi er jo alle ett til syvende og sist. Proseuxomai er et viktig ord i denne sammenheng, og betyr å bytte ut sitt eget med det som knytter seg til communio. Vi utvider med det vårt perspektiv, slik at vi ikke lenger bare begrenser vår tilnærming til sammenhengen ut ifra det vi selv anser som rett og riktig.
En metafor som er å finne i Matteus 18,3
Sannelig (ved å tale ved sitt subjekt deltagende i communio) sier jeg dere : Uten at dere omvender dere og blir som et barn (lar oss frigjøre fra alle narrativer, og gjenvinner vår barnlige uskyld), kommer vi slett ikke inn i himlenes rike (og tar del i communio).
Ingen videre kommentarer er nødvendig.
En metafor som er å finne i Matteus 4,4
Yeshua ble av Guds Ånd ført ut i ødemarken for at djevelen (diabolos) skulle friste ham.I 40 dager og 40 netter spiste han ingenting, og han ble til slutt sulten.Da kom djevelen (diabolos) til ham og sa: «Lag brød av disse steinene, dersom du virkelig er Guds sønn!» Men Yeshua sa til ham: «Nei! Det står i Skriften: «Menneskene lever ikke av brød alene, men av alle de ordene som er fra Gud».
… og noe senere :
Etter dette tok djevelen (diabolos) ham med seg opp til toppen av et høyt fjell og viste ham all verdens land og herlighet. «Alt dette skal jeg gi deg”, sa han, ”om du bare faller ned og tilber meg.»
«Forsvinn, Satan (satana)», svarte Jesus. «Det står i Skriften: Det er Herren, din Gud, du skal tilbe, og bare han skal du tjene.»
Alle de tanker og narrativer – og dernest måten de forholder seg til forhold i den ytre, utstrakte og objektive verden, forstyrrer oss i å vende tilbake til communio. Særlig i det de når oss i form av fristelser. Ordet diabolos viser oss tankene og narrativenes natur, ved sin oppbygning ved hjelp av motsetninger. Dia betyr – på tvers, mellom – og viser i denne sammenheng til et spill mellom motsetninger. Bolos kommer nemlig fra ordet ballein, som betyr å kaste ball.
Ytterligere forsterket ved bruk av ordet satana, som betyr : den som skaper motsetninger.
En metafor som er å finne i Lukas 18,25
Det er lettere for en (avlastet) kamel å gå gjennom nåløyet, enn for en rik mann å komme inn i Guds rike (communio).
Nåløyet er i følge et sagn, en noe spesiell port i Jerusalems mur, som var så trang at en kamel – om mulig – så vidt kunne komme seg igjennom. Selv etter at den ble lastet av seg alt det den bar på. Så vidt mulig. En rik mann derimot, som er bundet av sine narrativer og begjær etter – makt ære, berømmelse og eiendom, kan ikke på noen måte forvente seg å kunne ta del i communio. For ham er det en absolutt umulighet. Narrativene og de valg han gjør, står i veien, slik at han ikke kan gi seg hen. For ham er fokuset et helt annet.
En metafor som er å finne i Lukas 1, 26
– Men i den sjette måneden ble sendebudet (angelos) med guds styrke (gabriel) sendt av thou (den som styrer alt) til en by i Galilea som heter Nasaret, til en ugift kvinne (parthenon) som var forlovet med en mann som hette Yosef, av Davids ætt. Og den ugifte kvinnens (parthenou) navn var Maria. Sendebudet kom inn til henne og sa: Vær hilset, du utvalgte som har gjort deg rede (kecharitōmenē) ! Kyrios (den som er seg selv bevisst) er med deg, velsignet er du blant kvinner! Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. Og sendebudet sa til henne: Frykt ikke, Miriam! For du er utvalgt og funnet rede (charin) av Theou (årsaken, den sterke). Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Yeshua. Han skal være stor og kalles det høyestes sønn. Theou Kyrios ( årsaken, den sterke, som er seg selv bevisst ) skal gi ham hans far Davids trone. Theou Kyrios ( årsaken, den sterke, som er seg selv bevisst ) valgte barn av Israel som sitt folk (til å synliggjøre communio), og han skal være konge over Jakobs hus ( etterkommer av Jakob, sønn til Abraham) til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Miriam sa til sendebudet: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet (ginōskō) av mann? Sendebudet svarte og sa til henne at Pneuma Hagios (et pust av det vi helliger som mest), skal virke i (epeleusetai epi) deg, og den høyestes kraft (Hypsistou) skal overskygge deg (episkiasei). Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds (Theou) Sønn (Huios). (Avfødt av og i ett communio)
Jeg er på ingen måte noen ekspert på klassisk gresk, eller i dette tilfellet koine, som er et folkelig gresk. Så visst ikke. Men i et forsøk på å folkeliggjøre teksten ytterligere har jeg funnet frem til ordenes etymologiske/opprinnelige betydning og innhold. Tanken er at disse ordene fremkommer i en tid, forut for den greske storhetstid, uten å bli påvirket av politiske prosesser som fant sted den gang. Og bygger derfor i større grad på alminnelige erfaringer – med større grad av intuisjon, uten å være bundet av de mange nattativer. De var ikke like mye oppe i huet, som vi sier.
Teksten har likevel helt klare politiske elementer, ved å inneholde en rekke unaturlige fenomener – fremmed for våre erfaring. Vi får narrativer, fullstendig avhengige av mellommenn, med en autoritet de tillegger seg selv. Med den utøver de makt ved å påtvinge oss tro, i det de forespeile oss dom, og fortapelse. En tro de formulerer for oss. Fremmed som den er. Full av motsigelser, og i konflikt med det som blir oss naturlig til del. Dog har vi at det nytestamentlige ordet, som oversettes med tro : pistevo, egentlig betyr tillit. Det er ved å ha tillit til den indre kjerne i oss, at vi atter en gang – etter å ha mistet vår barnlige uskyld – tar del i communio.
Tillit er ikke avhengig av tro og tilhørende narrativer, men utgjør en ihukommelse av hvem vi de facto er.
«If you tell the truth, you don’t have to remember anything». Mark Twain
Men å orientere seg i retning av sannhet, gir oss mange fiender. De kirkelige foresatte ikke minst, og som George Orwell jo sier: «The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it». Men det er trøst å finne i John Lennons ord : «Being honest may not get you a lot of friends but it will always get you the right ones».
Bebudelsen, som blir min måte å avslutte denne julehilsen på, inneholder det essensielle i vår orientering i retning av og lengsel etter communio. Yosef, som holdes utenfor, representerer en form for utgående maskulinitet, som i øyeblikket ikke har sine røtter i communio. Med alle de forstyrrende narrativer dette innebærer. Den maskulinitet som har sine røtter i communio – utrykkes i de gjengitte tekstene med uttrykket Elohim Jahve i det gamle testamentet, og Theou Kyrios det nye. Derav guddommens mannlige karakter. Det feminine – det som vender seg i motsatt retning – er representert ved Miriam. Med andre ord : communio som noe utgående, oppleves som maskulint – mens communio i det det vender seg i motsatt retning, oppleves som feminint. Ved å virkeliggjøre vår deltakelse i communio finner vi begge disse aspekter i oss – og opppnår fred og rettferdighet.
Grunnen til at det feminine ikke på samme måte fremheves i Det Gamle Testamentet er – slik jeg ser det – at etterkommerne av Jakob enda ikke var rede til å virke med det. Forstyrret som de ble av de mange narrativer. Narrativer som tar deres oppmerskomhet i alle mulige retninger. Med de hendelser vi i disse dager er vitne til blir dette enda tydeligere. Israelerne, som mener seg berettiget til å navngi sitt land med Israel (yšrʾhʾel) som betyr : et mennesket som ser gud, synes ikke en gang å være i nærheten av det. Ved å vandre rundt i mørket, uvillig til å dele sitt brød med palestinerne. De tar ikke del i communio. Innerst inne vet de det.
«There are two ways to be fooled. One is to believe that which is not true; the other is to refuse to believe that which is true». Søren Kierkegaard
Unntatt fra dette er dog den jødiske mystikk, som jeg har all mulig respekt for. Vakker som den er sammen med de øvrige … skjønt mystisk er et ord jeg ikke liker. Det gjør oss fremmed overfor det det egentlig handler om – å få et glimt av communio i hverdagen – ved å gjøre oss klare til å sette oss til bords. Vår venn compagno vil stille seg tvilende til det, innstilt som han er på handling – men den har så langt ikke medført de ønskede resultater. Snarere har de narrativ som dannes, vendt om i retning av noe negativt – narrativets motsigelse. Så ved hjelp av det menneskelige narrativ synes dette umulig – men ved vår deltakelse i communio blir alt dette mulig.
Og med det er vi endelig fremme ved det som viser en veg videre – og som er kjernen i julebudskapet. En prosess av terapeutisk karakter – som forløser oss fra våre narrativene og virkeliggjør deltakelse i communio. Vi avstår fra den endeløse kampen for eller imot disse narrativene. Med alt det svik som er å finne i dem. I stedet aksepterer vi at de er der uten å involverer oss i dem. For gjennom å involvere oss, er det de som bestemmer agendaen for oss – i det vi omfavner dem, trekker oss unna eller kjemper imot. De er som spøkelser ellers – de tåler ikke å bli sett. I det vi møter dem ansikt til ansikt – mister de sin makt over oss og forsvinner etter hvert.
Det vi trenger er den styrke og det mot som det gir oss å ta den fysiske kroppen til oss i kjærlighet. Uten å avvise den – med vår seksualitet og det hele. En dyp aksept av den mens vi tillater kroppen å uttrykke de autonome reaksjonene – som frykt og sinne, uten å la lojalitet til den kulturelle sammenhengen vi vokser opp i stå i vegen. Og uten lojalitet til og forsvar av våre oppvekstforhold. Som barn var vi avhengig av våre omgivelser, og gjorde alt for oppnå anerkjennelse og støtte fra dem. Det som hendte oss – og som ble gjort, sagt og tenkt om oss – dannet en uendelig rekke med narrativer som førte til tapet av vår uskyld. De gjorde oss fremmed overfor vårt virkelige og sanne selv – vår deltakelse i communio.
Communio bor i oss, og har alltid gjort det. Vi trenger ikke å gjøre noe for å finne veien tilbake til det. Vi er egentlig allerede der. Uten å være oss det bevisst. Det er tilstrekkelig å gi oss hen til det, ved å la gravitasjon slik den virker på vår fysiske kropp – vekke minnet om tilsvarende i vårt indre. Vi git oss hen – ved at den indre gravitasjon frigjør oss fra det grep som narrativene har om oss.
Det avgjørende er å vise tillit (pistevo), communio – og la det gjennomstrømme oss, slik Miriam gjorde, for så å la oss besvangre av et pust av det vi helliger som mest (Pneuma hagios). På jomfruelig vis, i det vi ikke anvender det maskuline, og utgående, knyttet til våre narrativer. Nei, snarere en fornemmelse av communio, som berører oss – og avler en ny bevissthet i oss om hvem vi er. En bevissthet vi frem til nå har projisert over på Jeshua, men som vi med rette selv tar eierskap i.
Dette er noe som blir nødvendig – til daglig – ved å opprettholde kontakt med og fornemmelse av communio. Med det gjør vi det som benevnes med proseuxomai – å bytte ut det som vi har identifisert oss med, våre narrativer, for så gjenopprette bevisstheten om deltakelse i communio.
Vi gjør oss nå klare til å sette oss til bords, for å bryte brødet, sammen med alle mennesker omkring oss. Compagne e compagni i fellesskap. Forenet som vi blir både med den som frembringer brødet, og den som så nyter det. I enhet, ved at vi ser oss selv i enhver. I den fattige tiggeren ikke minst. Som vi gir en fremtredende plass ved bordet, i det vi frigjør oss fra de narrativer som ellers setter ham og en rekke av hans like i andre rekke. Langt der bak, et eller annet sted. Men nå sammen med oss.
Jørgen Chr. Thorkildsen, SEP, psykoterapeut
Ben Gvir ber om oppløsning av krigskabinettet hvis Gaza-angrepet trappes ned
Av skribent - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/ben-gvir-ber-om-opplosning-av-krigskabinettet-hvis-gaza-angrepet-trappes-ned/
Israel har ikke vist noen tegn til at de planlegger å følge USAs krav og redusere krigens intensitet innen januar.
Av Nyhetsdesken i The Cradle – 25. desember 2023
Israels nasjonale sikkerhetsminister Itamar Ben Gvir oppfordret 21. desember til å oppløse krigskabinettet om intensiteten i Gaza-angrepet reduseres i de kommende ukene.
«Hvis noen har til hensikt, Gud forby, å stanse IDF før Hamas er beseiret og alle gislene er returnert, bør han ta hensyn til at Otzma Yehudit* ikke vil være med ham,» sa ministeren. *(Ben Gvirs parti, «Jødisk makt.» O. merkn.)
«Ideen om å redusere aktiviteten i Gaza er en svikt i krigshåndteringen av det lille [krigs]kabinettet. Det bør demonteres umiddelbart. Tiden er inne for å gjenopprette makten til det utvidete [sikkerhets] kabinettet.»
Ben Gvirs kommentarer kommer samtidig som Washington fortsetter å be om at intensiteten i den israelske bakkekrigen mot Gaza reduseres i løpet av de kommende ukene. Amerikanske tjenestemenn sies å kontinuerlig råde Tel Aviv til å unngå sivile tap for å opprettholde internasjonal støtte til krigen. Likevel har USA lovet å fortsette å sende våpen for å støtte den israelske krigsinnsatsen.
I motsetning til sikkerhetsministerens bekymringer har Tel Aviv ikke vist noen indikasjoner på at de planlegger å følge USAs råd og gå over til en lavintensitetsfase av krigen innen januar.
Kilder i Genève fortalte Al-Mayadeen den 19. desember, at «israelske tjenestemenn har avslørt til noen FN-tilknyttede organisasjoner som opererer i Gaza, at krigen vil fortsette i minst to måneder med dagens intensitet, og kanskje enda lenger.»
Det er ikke første gang den nasjonale sikkerhetsministeren kommer med slike trusler.
Mot slutten av den syv dager lange våpenhvilen i slutten av november, truet Ben Gvir med å kollapse regjeringen dersom krigen mot den palestinske motstanden i Gaza ikke ble gjenopptatt.
«Å stoppe krigen = oppløsning av regjeringen,» advarte lederen for partiet for jødisk overherredømme på sosiale medier.
I mellomtiden er Israel ikke nærmere sitt uttalte mål om å «utrydde» Hamas. Den 21. desember traff dusinvis av palestinske raketter Tel Aviv, noe som indikerer at de militære kapasitetene til Qassam-brigadene og andre grupper som kjemper i Gaza, fortsatt er intakte etter 75 dager med krig.
Ben Gvir calls to disband war cabinet if Gaza assault scaled back (thecradle.co)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Ingen funksjonelle sykehus igjen nord i Gaza
Av Kyle Anzalone - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/ingen-funksjonelle-sykehus-igjen-nord-i-gaza/
Libertarian Institute, 25. desember 2023.
Verdens helseorganisasjon (WHO) melder at alle sykehus nord på Gazastripen ikke lenger er i funksjon. Bare ni av de 36 sykehusene i Gaza før 7. oktober er operative på noe nivå. WHOs vurdering ble gjort etter at FN-team vurderte Al Ahli Arab og Al Shifa-sykehusene onsdag.
Sean Casey, koordinator for WHOs akuttmedisinske team, beskrev scener på Al Ahli Arab sykehuset: «Pasienter skrek ut i smerte, men de ropte også at vi måtte gi dem vann.» Han forklarte at det medisinske personalet hadde «ingen mat, ikke noe drivstoff, ikke noe vann».
«Det ser mer ut som et hospits nå enn et sykehus. Men et hospits innebærer et omsorgsnivå som legene og sykepleierne ikke er i stand til å gi. Det er ganske uutholdelig å se noen med gips på flere lemmer, ekstern fiksator på flere lemmer, uten drikkevann og nesten ingen IV-væsker tilgjengelig,» sa Casey. «For øyeblikket er det et sted hvor folk venter på å dø, med mindre vi er i stand til å flytte dem til et tryggere sted hvor de kan motta omsorg.»
Israel raidet Al-Ahli-sykehuset mandag. Det meste av det medisinske personalet ble arrestert og en stridsvogn ødela en vegg. Lederen for ortopedisk kirurgi ved Al-Ahli al-Arabi-sykehuset i Gaza, Fadel Naim, sa at raidet «satte sykehuset ut av spill. Vi kan ikke ta imot noen pasienter eller skadde.» Han fortsatte: «Ifølge vår informasjon er det dusinvis av sårede i de omkringliggende gatene.»
Israel hevder at deres operasjoner inne i Gaza har som mål å eliminere Hamas. I forrige måned raidet IDF al-Shifa-sykehuset, og hevdet at tunnelene under sykehuset ble brukt som et kommandosenter av Hamas.
En granskning av den israelske påstanden, gjort av Washington Post, publisert på torsdag, konkluderte: «Bevisene presentert av den israelske regjeringen kommer til kort når det gjelder å vise at Hamas hadde brukt sykehuset som et kommando- og kontrollsenter, ifølge en Washington Post-analyse av åpen kildekode-grafikk, satellittbilder og alt offentlig utgitt IDF-materiell.»
Nylig advarte WHOs generaldirektør Tedros Adhanom Ghebreyesus, om at det er «signaler om epidemiske sykdommer [i Gaza], inkludert blodig diaré og gulsott». Han la til at Gazas helsesystem «er på knærne og kollapser». Israelske professorer har advart om at mangelen på kloakkinfrastruktur betyr at sykdom sannsynligvis vil løpe løpsk.
WHOs uttalelse torsdag bekrefter at situasjonen i Gaza har utviklet seg i retning av den verst tenkelige situasjonen. «Gaza opplever allerede skyhøye forekomster av smittsomme sykdommer. Over 100.000 tilfeller av diaré har blitt rapportert siden midten av oktober. Halvparten av disse er blant små barn under 5 år.» WHOs pressemelding fortsetter: «Over 150 000 tilfeller av øvre luftveisinfeksjon, og mange tilfeller av hjernehinnebetennelse, hudutslett, lus og vannkopper har blitt rapportert. Hepatitt er også mistenkt, med så mange mennesker til stede med avslørende tegn på gulsott.»
WHO advarer om at kombinasjonen av epidemier og sult vil bli dødelig. Anslagsvis 25% av Gazas husholdninger står overfor sult. «Mens en sunn kropp lettere kan bekjempe disse sykdommene, vil en ødelagt og svekket kropp slite. Sult svekker kroppens forsvar og åpner døren for sykdom.» WHO-uttalelsen legger til: «Gazas befolkning, som allerede har lidd nok, står nå overfor død på grunn av sult og sykdommer som lett kunne behandles med et fungerende helsesystem. Dette må stoppe.»
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert her:
No Functional Hospitals Remain in North Gaza
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kyle Anzalone er nyhetsredaktør for Libertarian Institute, opinionsredaktør for Antiwar.com og medvert for Conflict of Interest, sammen med Will Porter og Connor Freeman.
Krigsdagbok del 89 – 15. til 23. oktober 2023
Av Lars Birkelund - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/krigsdagbok-del-89-15-til-23-oktober-2023/
Dette er 89. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
15. oktober
Aleksey Arestovich, som var Zelenskys rådgiver fra 2019 til han gikk av tidligere i år, sier nå at Ukraina trenger en ny regjering. Dette fordi «Ukrainas motoffensiv har mislyktes, troppene har ikke bygget noen defensive linjer, og president Vladimir Zelensky har latt korrupsjon og inkompetanse blomstre» (ifølge RT).
En ny regjering kan ikke berge Ukraina, men Arestovich er tydeligvis motivert av at han ønsker å bli Ukrainas nye president. Han er ellers kjent for at han i mars 2019 sa at han ønsket krig med Russland og begrunnelsen hans var at det ville kvalifisere Ukraina for NATO-medlemskap. Da Zelensky ble president et par måneder seinere valgte han nettopp Arestovich som rådgiver. Så hva sier det om Zelensky?
16. oktober
Norske medier og myndigheter aksepterer at Frankrike og Tyskland forbyr demonstrasjoner for Palestina. Men de hadde fordømt Russland, Syria og andre land hvis de hadde forbudt demonstrasjoner, uansett årsak.
Seinere samme dag:
Europeiske bedrifter, som nederlandske Damen, har begynt å saksøke sin regjeringer grunnet penger de taper pga sanksjonene mot Russland, forteller indiske TFIGlobal.
17. oktober
«Det er grunn til bekymring rundt alle rørledninger som forsyner Europa (…) hvis Russland står bak ødeleggelsen i Finland» – Teknisk ukeblad i går.
Men altså ikke grunn til bekymring hvis USA, Ukraina eller annet NATO-land sto bak?
Norske medier eier ikke bevis, men gjør likevel mye for at vi skal tro Russland står bak, nesten uansett hva som skjer (kommentar: snart pekte Finland i stedet på Kina). De lanserte til og med en konspirasjonsteori om at Russland var involvert i Hamas angrep på Israel, til tross for at Israel sa at det var sprøyt.
18. oktober
Flere medier rundt i verden melder nå at arabiske og asiatiske land aktivt ydmyker USA, ved å avlyse avtaler eller ved å la Biden og Blinken vente i timesvis til avtalene.
Det sies også at Kina og Russland gir USA skylda for krigen mellom Israel og Palestina, dvs gir USA skylda for at de støtter Israel og ikke for lenge siden har gjort noe for å løse konflikten og slik forhindre nye kriger. Dette skal være en taktikk for å samle verden mot USA.
Det er nye tider for en supermakt som var vant til at alle skalv av redsel for dem. «Shock and Awe» var USAs motto da de invaderte Irak i 2003. Det er USAs militære taktikk basert på bruk av «overveldende makt og spektakulære maktdemonstrasjoner for å lamme fiendens oppfatning av slagmarken og ødelegge deres vilje til å kjempe», som det heter i Wikipedias artikkel om mottoet.
Mange ledere rundt i verden har nok ventet på en anledning til å trosse eller ydmyke USA. Men de har ikke turt før nå. Krigen i Ukraina startet for alvor denne prosessen, den nye krigen i Midtøsten ser ut til å ha akselerert den. USA har riktignok fortsatt en enorm militærmakt, men det er også (nesten) det eneste de har.
Nå er det snart bare norske politikere som har ærefrykt for USA.
Seinere samme dag:
Dagsrevyen hadde i dag en alvorstung samtale der det ble diskutert om norske medier dekker krigen mellom Israel og Palestina på en balansert måte. ‘Diskusjonen’ gikk mellom de to statskanalene NRK og Nyhetsdesken TV 2, som var fornøyd med seg sjøl og hverandre.
Det var som forventet fra statskanalene. Jeg fikk en følelse av at NRK og TV 2 tok denne ‘debatten’ for å kunne berolige oss, seerne, med at de er flinke og tar sin oppgave på alvor, slik at vi trygt kan stole på dem. For statskanalene bør ikke være uenige, da deres oppgave er å være talerør for Norges utenrikspolitikk, som i tilfellet Israel/Palestina riktignok er uklar og preges av at norske myndigheter prøver å ri to hester. Skjønt, i Norge er det dessverre sånn at nesten alle medier opptrer som om de er statskanaler.
Når det gjelder Israel/Palestina er jeg dog enig i at norske medier er rimelig balanserte (uansett hvor balansert man er vil noen mene at man er ubalansert), noe som er en følge nettopp av det at norske myndigheter prøver å ri to hester. TV 2s Aslaug Henriksen sa at de har to korrespondenter i Israel og at de helst skulle ha hatt den ene av dem i Gaza, men at det er for farlig.
Når mediene beklager at de ikke har egne folk i Gaza skulle man tro at det samme ville gjelde for østsiden av frontlinjen i Donbass. Men der har de ikke vært siden 2014, bortsett fra ytterst få unntak. Der er det heller ikke så farlig som i Gaza, så de kan ikke skylde på det. I sommer var det tre nordmenn der, som NRK, TV 2 og andre norske medier kunne ha brukt som vitner blant annet om hvordan det går i Mariupol etter det store slaget der i fjor. Men de var ikke interessert i å prate med dem.
Det at disse krigene dekkes på så forskjellige måter får naturligvis konsekvenser for hvordan folk oppfatter krigene. Meningsmålinger har vist at nesten 90% av det norske folk er for å sende våpen til Ukraina. På Stortinget er det nær 100%. Jeg kjenner ikke til slike målinger når det gjelder krigen mellom Israel og palestinerne. Men ingen norske politikere har meg bekjent tatt til orde for å sende våpen, verken til Israel eller Palestina/Hamas. Og skal jeg tippe vil det kun være en forsvinnende liten del av det norske folk som ønsker å sende våpen til noen av partene i den krigen.
Hvorfor er det ‘obligatorisk’ å sende våpen til Ukraina, men ikke til krigen mellom Israel og Palestina/Hamas? Kan det skyldes annet enn medienes forskjellsbehandling av krigene?
19. oktober
Snille nazister: de som kriger mot Russland. Slemme nazister: de som kriger mot ‘oss’. Her 8 Nazister som fikk høye stillinger i NATO for å fortsette kampen mot Russland. Jens Stoltenberg øverst til høyre.
Seinere samme dag:
Svenskene ble spurt om de ville at Sverige skulle bli med i NATO inntil det ble et flertall for. Politikerne i Sverige tok deretter en kuppartet hastverksbeslutning om å søke NATO-medlemskap.
Hva mener svenskene nå som Sveriges myndigheter har måttet ydmyke seg for Tyrkia gjentatte ganger og tross dette IKKE har fått Tyrkias godkjennelse for å bli med (Ungarns godkjennelse mangler også)? Nå som det har vist seg at NATO ikke er så sterk som det sies i reklamen for NATO? Og har ikke Sverige nok med sine indre problemer nå?
Hvorfor er nøytralitet bedre enn militære allianser? Først og fremst fordi nøytralitet gir tid til å tenke i gjennom og analysere en konflikt før man eventuelt tar stilling til den. Eventuelt. Dette mens Norge og andre lands NATO-medlemskap har ført til at politikerne har følt seg nødt til å bli med på USAs kriger uten at de aner hva krigene dreier seg om og langt mindre noe om konsekvensene av dem. Er det noen som mener at konsekvensene av USA/NATO/Norges kriger mot Afghanistan, Irak, Libya og Syria er bra? Og hva med krigen i Ukraina? Den krigen er en følge av USA/NATOs ønske om å ta Ukraina inn i NATO.
Norge ble jugd, skremt og bestukket inn i NATO, som jeg viser i Krig, som bestilt? Hva med andre land? Svenske Agnes Hellström har skrevet bok om hvordan Sverige ble kuppet med i NATO til tross for et flertall mot NATO i nasjonalforsamlingen.
20. oktober
Qui Bono? Hvem tjener på at Hamas angrep Israel?
I en situasjon der USA/NATO allerede hadde problemer med å skaffe nok våpen til Ukraina, er det knapt noen tvil om at Hamas angrep på Israel 7. oktober, isolert sett, var til fordel for Russland. Dessuten får folk i det NATO og EU-indoktrinerte Vesten nå se at det finnes flere skurker enn Russland. Som Israel og/eller Hamas.
Men motiv er ikke nok for å slå fast skyld. Og Israel har faktisk sagt at verken Russland eller Iran var involvert i angrepet.
Men: Hamas kan ha tenkt at det var gunstig å angripe på dette tidspunktet nettopp fordi NATO befinner seg i en hengemyr i Ukraina (det kan riktignok også sies om Russland). Og fordi verdensopinionen har snudd seg til fordel for BRICS-landene, som nå inkluderer Russland, Kina, India og 8 andre land, med potensiale for mange flere i åra som kommer.
At Hamas kan ha brukt russiske og iranske våpen er en annen sak. Men det gjelder i høyeste grad også NATO-våpen som har oversvømmet Midtøsten og verden i generasjoner. Ikke minst skal det ha kommet NATO-våpen fra Afghanistan og Ukraina til Hamas, eventuelt NATO-våpen som aldri nådde fram til Ukraina.
Norges statsminister Jonas Gahr Støre, som var utenriksminister da Norge i 2011 sluttet seg til krigene mot Libya og Syria, valgte Espen Barth Eide til ‘ny’ utenriksminister (han var utenriksminister også da Norge i desember 2012 trappet opp krigen mot Syria ved å støtte væpnede islamistgrupper der. Året etter ble det regjeringsskifte med Børge Brende og deretter Ine Eriksen Søreide som utenriksministere. De fortsatte på samme gale galei, med krig mot Syria som fortsatt pågår.
22. oktober
Færre og færre i USA tror at mediene gir dem «the news fully and accurately», nå under 1/3 av dem. Men norske medier lar fortsatt USAs medier sette dagsordenen, både når det gjelder hvilke internasjonale hendelser som skal dekkes og hvordan de vinkles. Hvordan kan det gå galt? https://news.gallup.com/poll/512861/media-confidence-matches-2016-record-low.aspx
23. oktober
Israel kan takke FN for sin opprettelse og bør derfor oppføre seg langt mer ydmykt og takknemlig overfor FN.
14 land mot 1 i FNs sikkerhetsråd, der USA er det ene, det er det vanlige når Israel er tema. I FNs generalforsamling har det hendt at det har vært 191 land mot 2, USA og Israel. Det at Israel kan trosse FN skyldes altså først og fremst USA.
Tross USA og Israels ‘alenegang’ hevdes det stadig at det er Russland som er isolert, en «paria». Det har nok aldri vært mindre sant enn nå.
Da den kalde krigen tok slutt var de fleste lettet, håpefulle og optimistiske. Og det kunne gått bra hvis USA hadde nøyd seg med å vinne krigen i stedet for å benytte anledningen til å ydmyke Russland og dominere verden. Det siste inkluderte å bruke Israel for å kontrollere Midtøsten, land som Australia, Japan og Sør-Korea til å kontrollere Asia, land som Colombia og Chile til å kontrollere Latin-Amerika og NATO/EU til å kontrollere Europa (og Canada) og svekke Russland.
Før lyktes USA med å skaffe marionettregjeringer i hele Latin Amerika (20 land), nå har de knapt noen der. USAs makt over Midtøsten, Asia og Afrika er også redusert, mens makten over Europa og Australia består omtrent som før.
USAs synkende evne til å kontrollere verden skyldes ikke bare en økende avsky for USAs destruktive opptreden i verden (antallet militære intervensjoner rundt i verden flerdoblet seg etter den kalde krigen). Det skyldes ikke minst økonomiske faktorer, noe som i lengden er viktigst.
For 200 år siden hadde Asia 60% av verdens samlede BNP. Etter andre verdenskrig hadde USA aleine halvparten av verdens BNP. Nå er den redusert til 24% (rundt 15% etter kjøpekraftsparitet). NATO/EU-landenes andel er også synkende, mens Kinas andel er omtrent på linje med USAs (høyere hvis man måler i kjøpekraft).
Det som gjorde USA attraktivt for land som Norge etter andre verdenskrig, evnen til å «kjøpe venner», er altså det samme som gjør Kina attraktivt for stadig flere nå. Dessuten ser hele verden at Kina bidrar til fred mens USA/NATO/EU bidrar til krig og andre former for sløsing med liv og ressurser. Derfor tror jeg sjøl norske politikere til slutt må innse at de har satset på feil hest.
For første gang er ikke utfallet av en krig mellom Israel og Palestina gitt på forhånd, nettopp på grunn av de endringene som har skjedd i verden og som har akselerert pga krigen om Ukraina. Krigen i Ukraina og krigen mellom Israel og Palestina har grovt sett de samme konfliktlinjene. Men jeg legger merke til at en del av de som er uenig med meg når det gjelder Russland/Ukraina er enig med meg når det gjelder Israel og Palestina (og omvendt).
Tidligere utgaver: @Krigsdagbok
Lurer du på hvem som fikk tidenes julegave i år?
Av Marius Reikerås - 26. desember 2023
https://steigan.no/2023/12/lurer-du-pa-hvem-som-fikk-tidenes-julegave-i-ar/
En særdeles god kandidat er gaven som olje- og energiminister Terje Aasland ga sin tidligere statsrådkollega, Ola Borten Moe. Og det var ikke bare én gave, men to!
For først så tvang olje-og energiministeren frem et » forlik» i Fosen-saken, som gjør at vindturbinene blir stående til evig tid, selv om Høyesterett for lengst har slått fast at de er ugyldig satt opp.
Deretter ga Aasland grønt lys og konsesjon, som innebærer at driften av Draugenplattformen i Norskehavet legges om til drift med kraft fra land, altså elektrifiseres.
Så lurer du kanskje på hva det har med julegaven til Ola Borten Moe å gjøre?
For det første: Oljeselskapet til Borten Moe heter Okea og er operatør på Draugen sammen med staten. Konsesjonen fra Aasland var dermed midt i blinken for Moe. (Se aksjonæroversikten til Okea.)
For det andre: Energien som plattformene Draugen skal elektrifiseres fra, kommer fra Straume transformatorstasjon som er tilknyttet de to anleggene på Fosen (Storheia og Roan).
Dette er anleggene som altså ble dømt ugyldige i Høyesterett i oktober 2021, HR-202 1-1975-S, for brudd på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter Artikkel 27, men som Aasland nå har tvunget gjennom skal få bestå.
Og hvem var oljeminister da konsesjon til Fosen ble gitt i 2013?
Riktig gjettet : Det var Borten Moe.
Forventede investeringer er ifølge rettighetshaverne anslått til minst 7,3 milliarder, som du selvsagt skal være med på å betale.
Jeg frister å avslutte med:
God jul og godt nytt år fra Aasland og Moe. Nesten som i eventyrene.