Nyhetsbrev steigan.no 26.11.2023
Ansrullah Jemen tar kontroll over enda et israelsk skip
Analyse: – Russlands økonomi vil vokse tre ganger så mye som EUs i 2024
Lederen av Zelenskys parti: «Vi hadde utkast til en fredsavtale, men Boris Johnson forkastet den»
EMA bekrefter: mRNA-vaksinene var ikke godkjente
Politikere og ansvarsfraskrivelse
Hva skal man tro om en tostatsløsning?
IDF kjente til det faktiske hovedkvarteret til Hamas mens de løy om al-Shifa
Ansrullah Jemen tar kontroll over enda et israelsk skip
Av red. PSt - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ansrullah-jemen-tar-kontroll-over-enda-et-israelsk-skip/
ZIM Haifa-skipet, et annet israelsk-tilknyttet fartøy har blitt beslaglagt av Jemens Houthi-militser, rapporterte iranske medier for en liten stund siden. «Ansarullah Yemen beslagla det israelske ZIM Haifa-skipet», skrev Iran Observer på sosiale medier X.
Ansarullah Jemen er navnet som brukes om Houthi-militsene. «Dette er det andre israelske fartøyet beslaglagt av Ansarullah», heter det. «Vi er vitne til den totale kontrollen av motstandsaksen over de maritime streder i Midtøsten», heter det. Zim er navnet på det største sionistiske rederiet.
Rapporten er ikke bekreftet av uavhengige kilder.
Dette kommer etter nyhetene i morges om at et israelsk skip i Arabiahavet skal ha blitt direkte truffet av en eksplosiv drone.
Dronen angrep det fransk-opererte CMA CGM Symi-fartøyet under Malta-flagg mens det var i internasjonalt farvann. Skipet skal ha fått skader etter at dronen eksploderte, men ingen besetningsmedlemmer ble skadet. Angrepet ble muligens utført med en iranskprodusert Shahed-136-drone fredag, fortalte en ikke navngitt forsvarstjenestemann til nyhetsbyrået Associated Press lørdag.
En del vestlige medier og deriblant CNBC skriver at dette var et «iransk angrep». Det er usannsynlig. Iran har kapasitet til å gjøre det, men er for tida svært tilbakeholdent og disiplinert når det gjelder angrep på utenlandkse mål. Irans ledelse gjør mye for ikke å bli dratt inn i krigen. Derfor er det mest sannsynlig at det var Ansrullah som brukte en iransk drone.
Houthiene er eksperter på å føre assymetrisk krig, og her har de funnet en metode som rammer israelsk økonomi veldig hardt. Prisene på skipsforsikring går gjennom taket og eksportører kvier seg for å ta sjansen.
Analyse: – Russlands økonomi vil vokse tre ganger så mye som EUs i 2024
Av red. PSt - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/analyse-russlands-okonomi-vil-vokse-tre-ganger-sa-mye-som-eus-i-2024/
Europas største fondsforvalter Amundi forventer at den russiske økonomien vil vokse tre ganger raskere enn eurosonens i 2024, sa dens investeringssjef torsdag, og understreket at sanksjonene som ble ilagt over Moskvas invasjon av Ukraina har vært ineffektive.
Dette skriver Reuters fra Paris.
Amundi forventer at Russlands bruttonasjonalprodukt (BNP) vil vokse med 1,5 % i 2024 og med 2 % i 2025, sammenlignet med 0,5 % og 1,2 % for eurosonen.
«Det betyr at USA, Europa, Japan, Australia – de store utviklede landene – ikke er i stand til å sanksjonere et land effektivt,» sa Amundis CIO Vincent Mortier til journalister på en pressekonferanse i Paris om fondsforvalterens 2024-utsikter.
«Det er det det betyr. Vi kan beklage det, men det er en realitet.»
«EU vil tape 1500 milliarder dollar på sanksjonene mot Russland»
De totale tapene til EU fra de pålagte sanksjonene og innskrenkningen av økonomiske forbindelser med Russland beløper seg til omtrent 1,5 billioner dollar, uttalte Russlands viseutenriksminister Alexander Grushko fredag.
«De totale tapene til Den europeiske union – dette er de mest konservative estimatene – fra de pålagte sanksjonene og beslutningene som er tatt på økonomiske områder for å begrense samarbeidet med Russland beløper seg til omtrent 1,5 billioner dollar,» sa Grushko på sidelinja til Eurasian Economic Forum.
I 2013 var volumet av EUs handel med Russland 417 milliarder dollar, i fravær av sanksjoner i år kunne det vært 700 milliarder dollar, men i 2022 var det 200 milliarder dollar, sa diplomaten og la til at i første halvdel av 2023 , var handelen 47 milliarder dollar, og vil være mindre enn 100 milliarder dollar ved utgangen av året.
Gjennom sanksjonene har USA skadet sine «allierte» i Europa mer enn Russland
Det går dårlig for USA i krigen mot Kina og Russland. Men USA seirer på alle fronter i sin krig mot sine «allierte» i Europa. Det er særlig to fronter i denne krigen som ødelegger Europa og styrker USAs overtak:
Energikrigen – «det grønne skiftet» har langt på vei ødelagt energigrunnlaget til europeisk industri og bidrar til avindustrialisering.
Sanksjonskrigen. Det at Europa tvinges til å gjennomføre sanksjoner mot sin viktigste energileverandør og sitt viktige marked Russland har ført til nedleggelser og industriflukt. Mest ekstremt er sjølsagt ødeleggelsen av Nord Stream. Det og annen stengning av energikranene fra Russland har bidratt til den økende industridøden i Europa.
Europa har utstyrt seg med «ledere» som entusiastisk går inn for å ødelegge Europas industri og næringsliv på en måte som tjener USA.
Og norske politikere fra FRP til Rødt er ikke noe unntak. De står for den samme sanksjonspolitikken som skader Norge mer enn den skader Russland.
Lederen av Zelenskys parti: «Vi hadde utkast til en fredsavtale, men Boris Johnson forkastet den»
Av red. PSt - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/lederen-av-zelenskys-parti-vi-hadde-utkast-til-en-fredsavtale-men-boris-johnson-forkastet-den/
Davyd Arakhamia er leder for Zelenskys parti ‘Folkets tjener’. Her innrømmer han utvetydig i et intervju med 1+1 Ukraina hva som foregikk i de skjebnesvangre forhandlingene i mars 2022. Russland og Ukraina var blitt enige om en skisse til en fredsavtale.
– Men da vi kom tilbake fra Istanbul kom Boris Johnson til Kiev og sa: «Vi undertegner ingenting. La oss føre krig.»
Kort sagt, en full bekreftelse av teorier om at NATO tvang Ukraina til ikke å signere noen fredsavtale og beordret dem til å kjempe til siste mann.
Vi publiserte 30. mars 2022 de to partenes versjon av forhandlingene:
Foran gjennombrudd i forhandlingene mellom Ukraina og Russland?
Ukrainas versjon av forhandlingene
Det Kiev-baserte Ukrainian Independent Information Agency of News eller UNIAN har følgende versjon av hvor forhandlingene står, sitert her:
Ukraina trenger garantier som er mer solide enn NATOs artikkel 5
Garantier må være i form av en traktat signert av alle garantister
Ved en aggresjon mot Ukraina skal konsultasjoner avholdes innen 3 dager, hvoretter garantistater yter bistand i form av væpnede styrker, våpen, luftromsstenging.
Blant garantister Ukraina ser for seg: Storbritannia, Kina, Russland, USA, Frankrike, Tyrkia, Tyskland, Canada, Italia, Polen.
Midlertidige garantier vil ikke gjelde for Krim og okkuperte Donbass
Garantisten vil ikke motsette seg og vil faktisk hjelpe Ukrainas inntreden i EU
Les: Moon of Alabama: Ukraine SitRep – Part II Of Russia’s Military Operation Unfolds
Russlands versjon
Russland hovedforhandler Vladimir Medinsky sa til mediene etter forhandlingene at den ukrainske sida hadde kommet med et skriftlig forslag som han beskrev som «substansielt». Dette skriver den russiske kanalen RT.com.
Det som er status nå, ifølge den russiske delegasjonen er:
Russisk offensiv trappet ned
En umiddelbar praktisk effekt av samtalene vil være en deeskalering av militære aktiviteter i enkelte deler av Ukraina, kunngjorde det russiske forsvarsdepartementet. Spesielt lovet den å «dramatisk» redusere sine operasjoner nær byene Chernigov og hovedstaden Kiev.
2. NATO-lignende sikkerhetsgarantier
David Arakhamia, Medinskys motpart i den ukrainske delegasjonen, sa at Kiev hadde søkt om en sikkerhetsgaranti som ligner den som finnes i artikkel 5 i den nordatlantiske traktaten. Han utpekte Russland, Storbritannia, Kina, USA, Tyrkia, Frankrike, Canada, Italia, Polen og Israel som mulige partnere. Noen av dem har gitt sin foreløpige godkjenning, sa han.
3. Ingen militære blokker og ikke-atomvåpen i Ukraina
I forslaget lovte Ukraina å ikke slutte seg til noen militær allianse, ikke å være vertskap for utenlandske militærbaser eller utenlandske tropper, sa Medinsky. Selv militære øvelser vil kreve forhåndsgodkjenning fra garantister, ifølge forslaget. Kiev lovet også å ikke søke å skaffe masseødeleggelsesvåpen, inkludert atomvåpen, la tjenestemannen til. Men til gjengjeld vil Ukraina at Russland ikke skal protestere mot at de blir med i EU en dag.
4. Krim, Donbass uløst
Ifølge Medinsky tilbød Kiev et 15-årig moratorium på Krims status, hvor halvøyas framtid skulle forhandles frem og begge sider ville love å ikke bruke militær makt for å løse det. Dette er ikke forenlig med Russlands holdning om at Krim er en del av landets territorium og Kiev må anerkjenne det som sådan. Ukraina forsøkte også å inkludere «deler» av Donetsk- og Lugansk-regionene i definisjonen av sitt territorium for sikkerhetsgarantier, sa den russiske utsendingen. Moskva anerkjente offisielt folkerepublikkene Donetsk og Lugansk som suverene stater – i sine fulle regionale grenser (det vil si de gamle oblastgrensene som vises på kartet over, vår anm. red.) – bare dager før de sendte tropper inn i Ukraina forrige måned.
5. Diskusjon om grensene
Medinsky sa at Kiev ikke opplyste om de ville gi fra seg sitt territorielle krav til Donetsk og Lugansk. Før februar kontrollerte Ukraina en stor del av både Donetsk og Lugansk og anser regionene som sitt eget territorium. Arakhamia gjorde det klart at Kiev vil hevde suverenitet over hele territoriet som Ukraina hadde da det erklærte uavhengighet i 1991, og sa at det ikke kunne være noe kompromiss på dette punktet.
6. Nye betingelser for Zelenskij-Putin-møtet
Moskva har gått med på å organisere et møte mellom Putin og hans ukrainske motpart Volodymyr Zelenskij som en del av sluttfasen av forhandlingene om den framtidige fredsavtalen. Kreml hadde tidligere sagt at et slikt møte først kunne planlegges når dokumentet var ferdigstilt og signert av de respektive utenriksministrene.
Det var Vesten ved Boris Johnson som sa nei til en fredsløsning i 2022
Davyd Arakhamia bekrefter i det nylige intervjuet at det lå skisser til en fredsløsning på bordet i mars i fjor, men at det var Vesten ved Boris Johnson som forkastet skissene og ga ordre til fortsatt krig.
Det har kostet hundretusener av ukrainske soldater livet og ført til enorme ødeleggelser og katastrofale økonomiske tap som kunne ha vært unngått. Etter alle disse månedene med krig ser også Washington at NATO er i ferd med å tape krigen mot Russland i Ukraina og har begynt å snakke om en fredsløsning. Den kommer i så fall til å bli mye dårligere for Ukraina enn den ville ha blitt i mars i fjor.
EMA bekrefter: mRNA-vaksinene var ikke godkjente
Av skribent - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ema-bekrefter-mrna-vaksinene-var-ikke-godkjente/
Forum for Democracy in the European Parliament henvendte seg nylig til det Europeiske Legemiddelverket (EMA) relatert til en rekke alvorlige forhold vedrørende mRNA vaksinene. Nå viser det seg at vaksinene ikke var godkjente på en slik måte man skulle anta:
EMA forteller at mRNA vaksinene kun var godkjente for individuelt tilpasset bruk, og på ingen måte godkjente i en infeksjonsforebyggende sammeheng. Noe som står i sterk kontrast til hva befolkningen ble forespeilet fra myndighetens side, da den eksperimentelle genterapien ble sluppet på nyåret 2021. EMA formulerer seg slik:
«The EMAs assessment reports on the admission of vaccines emphasize the lack of data on contagiousness.»
EMA fastslår at viruseksposisjon også hos vaksinerte øker sjansen for sykdom. Myndighetens propagandagrunnlag omkring beskyttelse av omgivelser og medmennsker er dermed ikke faktabasert.
EMA beskriver videre; fordi vaksinen utelukkende har til hensikt å beskytte enkeltindividet – skal det foreligge en medisinsk vurdering og begrunnelse. I denne sammenheng er det kun en lege som kan vurdere det enkelte tilfellet spesifikt i et nytte versus risiko perspektiv. Noe som medfører at de aller fleste mRNA vaksinene ble satt på feil grunnlag og uten tilstrekkelig medisinsk vurdering og innsikt under pandemien.
Den danske studien: Batch-dependent safety of the BNT162b2 mRNA COVID-19 vaccine:
Fra 20 minutter ut i konferansen presenterer statistiker Max Schmeling datagrunnlaget i den danske studien som identifiserte de svært varierende funnene av bivirkninger og dødelighet for de tre hovedbachene av Pfizers mRNA vaksine. Strukturen i datagrunnlaget kan gi mistanke om kontaminasjon, eventuelt intensjonelt ulikt utformede varianter av mRNA vaksinen.
Bilde: Batch-dependent safety of the BNT162b2 mRNA COVID-19 vaccine, Wiley 2023.
Forum for Democracy gjør i under konferansen rede for en rekke flere betenkelige forhold omkring mRNA vaksineringen.
Publisert 24. november 2023 av Fritt vaksinevalg.
Sosialismen i ett land
Av Knut Erik Aagaard - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/sosialismen-i-ett-land/
Oppvekst i Norge 8
Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.
Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.
Tidens Tegn 8-1996. Også publisert i Spesialpedagogikk 5-1997
Norske barn, eller bedre: Barn i Norge har rett og plikt til opplæring. De skal siden 1. januar 1976 ha opplæring i samsvar med evner og forutsetninger. Av disse to lovfestede premisser har man trukket den slutning, som er stadfestet i rettsavgjørelser og stortingsdokumenter, at barn i Norge skal ha likeverdig opplæring.
Siden barns evner og forutsetninger er høyst variable, følger det av foregående at barn i Norge skal ha forskjellig opplæring – deri hviler likeverdigheten. Disse paragrafer og fortolkninger markerer en demokratisk pilar i den norske rettsstaten, som skal gi alle like muligheter og ikke forfordele noen.
Inntil midten av 70-årene ble barna undervist etter fagplaner spesifisert av Undervisningsdepartementet. Over hele landet skulle gangetabellen bankes inn i fjerde klasse. De som lærte den, fikk senere gode karakterer. De som feilet, måtte nøye seg med dårlige karakterer.
Det var lett å måle skolemodenhet, for vi visste hva som ble forventet av en syvåring. Den som ikke var skolemoden, kunne få vente et år. I dag eksisterer ikke begrepet skolemodenhet. Skolen skal tilpasse seg barna, ikke omvendt. De som ikke bare var skoleumodne, men hadde lærevansker over et visst – for øvrig tilfeldig bestemt – nivå, ble ikke undervist etter skoleloven i det hele tatt, men etter egne lover for spesialundervisning eller åndssvakeomsorg. Barn i Norge fikk altså enten lik opplæring eller tilfeldig opplæring, og likeverdighet var et fjernt mål man ennå ikke hadde fått i sikte, enn si satt seg.
De siste 20 år har læreren ikke undervist etter departementale fagplaner, men etter Mønsterplanen, en rammeplan som innen svært vide rammer overlater til den enkelte lærer, både den gode og den dårlige, å skrive læreplanen selv, ut fra såkalt lokale forutsetninger. Uansett hva man ellers måtte ha å si om Mønsterplanen, og det har vært mye, kan det hevdes at den var et grunnskudd for nasjonalt enhetlig og forutsigelig opplæring – et elementært rettssikkerhetskrav.
Ordinær opplæring i Norge er klassestyrers hjemmesnekrede læreplan. Det eneste krav som stilles til den, er at den befinner seg innenfor Mønsterplanens rammer. Mønsterplanens rammer er som kjent like vide, høytliggende og trekkfulle som Valdresflya. Og kom ikke og fortell meg at L-97, som den heter fra neste år, i så måte er vesensforskjellig og substansielt bedre. Det skal fortsatt være rom, som Sandal sier, for den kreative lærers individuelle opplegg.
Likeverdighetskravet forutsetter ideelt at en lærer med 28 elever i klassen simultant skal undervise på 28 nivåer, men dette er dessverre umulig. En flink lærer av den gode gamle sorten vil makte å undervise på tre nivåer samtidig: Hun vil gi god ordinær opplæring til middelhavsfarerne, særlig hjelp til de svake, og spennende utfordringer til de ekstra godt begavede. De vanlig gode lærerne – de fleste – makter ikke dette. De underviser på to nivåer, ett for de ordinære og ett for de svake. Dårlige lærere finnes i teorien ikke. De lærevansker som de i praksis forårsaker, faller derfor utenfor rammen av mine betraktninger. La meg nøyes med å si at de er betraktelige.
Men noen elever er mer forskjellige enn andre. De som har lærevansker utover et visst nivå – et nivå som den dag i dag er komplett arbitrært definert – skal ha tilpasset opplæring. Når en elev har vansker som umuliggjør likeverdig opplæring innen den ordinære opplæringens to eller tre nivåer, når eleven med andre ord ikke kan nyttiggjøre seg normalplanen, og dermed risikerer å få gal eller for lite undervisning, skal opplæringen, for å bli likeverdig, tilpasses eleven. Denne tilpasningen tar form av spesialundervisning og enkelte andre former for tilrettelegging. Eleven må derfor fritas fra normalplanen, og i stedet få en individuell læreplan.
Vedtaket om å frita en elev fra normalplanen, et vedtak som altså vedrører elevens rettigheter og kommunens plikter, må fattes i samsvar med Forvaltningsloven av 1967. Lovens krav til saksopplysning er gjennom rettspraksis og stortingsdokumenter konkretisert dithen at pedagogisk-psykologisk tjeneste – skolens sakkyndige organ – i hvert tilfelle skal avgi en sakkyndig erklæring om elevens behov og den tilpasning han trenger for å få likeverdig opplæring.
Så langt er alt demokratisk og bra, men herfra og inn står problemene i kø. For tilpasset opplæring, likeverdig opplæring og spesialundervisning er antakelig de tre mest tåkete begrepene i norsk pedagogikk. De utgjør samtidig det rettslige og begrepslige fundamentet for hele skoleverket.
Tilpasset opplæring
Det er aldri trukket noe begrepslig skille mellom den tilpassede opplæring som foregår ved individualisering innenfor den ordinære undervisning, og den særlige tilpasning elevene får når de fritas fra normalplanen.
Spesialundervisning
Herav følger at det heller ikke foreligger noe begrepslig skille mellom den spesielle undervisning svake elever får individuelt i vanlig klasse, og den spesialundervisning lærehemmede elever får etter individuell læreplan. Et lite litteratursøk viser at definisjonene av spesialundervisning fordeler seg i to pene bunker: de gamle og de nye.
Før 1985 ble begrepet definert ut fra sitt innhold:
Spesialundervisning tar utgangspunkt i eleven slik han er, og ikke slik vi skulle ønske at han var. Spesialundervisningen er spesiell i den forstand at den er elevsentrert og at den utvider skolens tradisjonelle læringsbegrep. Stoffomfang og undervisningstempo tilpasses den enkelte elev og læring kan inkludere trenings- og opplæringsopplegg av ulike slag. (Terje Ogden 1982).
Etter 1985 lyder det derimot ofte slik: «Spesialundervisningen skal .. vises å være spesiell ved at den:
(er) kvalitativt forskjellig og gis av lærer med spesialkompetanse
tar i bruk andre midler og metoder
har andre ressursrammer (Oslo Skolestyre, Rundskriv 85/90 G 31).
Begrepet defineres nå ut fra hva som må gjøres for å tilveiebringe innholdet av det, dvs. en sirkulær tautologi eller en falsk operasjonell definisjon.
Begrepslige konsekvenser
Av disse definitoriske krumspring fremgår at hvis du, foruten å følge forvaltningsloven, har formell spesialkompetanse, lærer eleven noe annet (for eksempel astrologi) og bruker mer penger, da er det spesialundervisning, selv om opplæringen ikke tilfredsstiller de gode gamle definisjoner. Selv om eleven ikke har fått den opplæring han trenger, står han svakt i en erstatningssak.
Hvis en flink lærer uten formell spesialkompetanse gir eleven tilpasset og tiltrengt opplæring ved hjelp av de beste ordinære metoder (la oss si fleksible prestasjonskrav og redusert stoffomfang og tempo), uten forvaltningsvedtak og innenfor det ordinære budsjett, ja, da har eleven ikke fått spesialundervisning. Han har da som lærehemmet krav på erstatning, enda han har lært det han skal.
Jeg trekker selv den slutning at man bør veie sine ord når man vedtar lover, feller dommer og skriver stortingsdokumenter. Tilpasset opplæring betyr altså all opplæring, hva enten den er beriket med spesialundervisning eller ikke. Spesialundervisning er et ord helt uten innhold, og spesialpedagoger eksisterer derfor pr. definisjon ikke, enda de har opptil 6 års utdannelse og et eget institutt ved Universitetet.
Likeverdig opplæring
Men denne prinsipielle lek med ord, som i seg bærer formidable erstatningskrav, er for barnemat å regne når vi kommer til den praktiske anvendelse av begrepet likeverdig opplæring.
Den likeverdige opplæring er toppen av en pyramide hvis grunnstener består av evner, forutsetninger, miljøvariabler, skolevariabler, individuelle læreplaner og normalplaner for opplæring. Men hvis huset skal stå, må pillarene være bærekraftige. Grunnstenene må være av en bestemt størrelse og beskaffenhet.
Den arme sakkyndige, som erklærer to opplæringsplaner – den individuelle og den alminnelige – for likeverdige, står nemlig overfor et formidabelt måleproblem, som ikke bare spenner hans fagkunnskap, men også hans moral langt utover bristepunktet.
Evner har vi rett nok et visst mål på. Vi kan kanskje fastslå et barns IQ med en tiprosents feilmargin. Men hvordan måler vi egentlig forutsetninger? Læren om bristende forutsetninger ligger nær grensen for den menneskelige fatteevne. La oss si at den lærehemmede er fra Afrika og snakker en del norsk. Hvor godt skal han beherske norsk for å nyttiggjøre seg undervisningen til et likeverdig nivå? Det har vi verken mål på eller kriterier for. Normalutrustede innvandrerelever hvis eneste problem er at de er dårlige i norsk og derfor mislykkes i skolen og senere i livet, har etter loven krav på erstatning. Og dem er det mange av. Den dagen foreldrene oppdager dette, får advokatene mye å gjøre og millionene vil rulle.
Lærerens dyktighet er en avgjørende variabel i likeverdsvurderingen, en forutsetning. Hvis du overhodet tør å nevne den, hvordan måler du effekten av en dårlig lærer på forholdet mellom avvik og norm? Klassemiljøet er en avgjørende variabel. Du kan se det, men kan du måle det? Hjemmets oppfølging er sentral. Hvordan måler du effekten av den? Til og med skolens ressursutnyttelse skal inn i vurderingen av den enkelte elevs spesialundervisningsbehov, for skoler med dårlig ressursutnyttelse får mindre penger til spesialundervisning. Og hvordan vekter du denne faktoren, om du overhodet får tak i troverdige tall?
Man har forsøkt å rubrisere og kvantifisere alle de variabler og forutsetninger som bør inngå i likeverdsvurderingen. Et forhåndsdømt prosjekt, naturligvis, men man kommer frem til en 30-40 spørsmål som alle skal besvares for det enkelte barn, i rubrikker av den typen der du krysser av på en skala fra 0-5, alt vedrørende variabler vi slett ikke har mål på.
Til gjengjeld har vi visstnok troverdig forskning som viser at det brukes mer tid og penger på å regne ut enkelte barns spesialundervisningsbehov enn på selve undervisningen! Vi kan trygt fastslå at det er umulig å måle summen av evner, forutsetninger og alle de øvrige variabler.
Men det virkelig store måleproblem oppstår når vi skal måle avstanden mellom barnets samlede forutsetninger og normalplanen for undervisning i Norge. For hva er normalplanen for undervisning i Norge, og hvilken relevans har den? Svar: Normalplanen er klassestyrers hjemmesnekrede læreplan, som jo varierer fra rom til rom i skolen og fra by til by i landet, og som naturligvis ikke har noen som helst relevans for en vitenskapelig fundert utmåling av spesialundervisning i samsvar med forholdet mellom avvik og norm.
Og om det så hadde vært mulig å måle forholdet mellom avvik og norm, gjenstår likevel et problem: Hvor stort skal et avvik være før det kvalifiserer til spesialundervisning? Det har verken Stortinget eller Departementet sagt noe om. De enkelte kommuner, derimot, har satset friskt og skrevet lange kriterielister. I Oslo skal du for eksempel ikke ha hjelp dersom du til
17. mai i andre klasse ikke har knekket lesekoden. Du står nemlig ennå ikke to år bak gjennomsnittet for klassen – et av de famøse kriteriene. Hvordan det er i Bergen vet jeg ikke, det kan være likt eller helt forskjellig.
Som om ikke dette var nok: Forutsatt gode avvikskriterier: Hvordan vet vi at den foreslåtte spesialundervisning spenner gapet mellom forutsetninger og ferdigheter, og faktisk fører til likeverdig opplæring? Det vet vi rett og slett ikke. Det vi vet, er om eleven lærer og trives, og om foreldrene er fornøyd. Gode resultatmål i seg selv, som vi kanskje burde nøye oss med, men med likeverd har de lite å gjøre. Konsekvensen av alle disse måleproblemer er klar: Barn i Norge får ikke likeverdig opplæring. Det som er en lærevanske på Vinderen, er kanskje normalt i Gamlebyen eller omvendt.
Først i løpet av åttiårene gikk det opp for kommunene at opplæringen skal være likeverdig og at vedtak om spesialundervisning må fattes i samsvar med forvaltningslovens krav til saksopplysning. Det var smertelig læring, for den tok form av rettssaker og store erstatninger.
For å sikre likeverdig opplæring – eller for å unngå flere erstatningssøksmål – foretok kommunene noen fundamentale grep:
For det første erstattet man de gode gamle med de nye, falskt operasjonelle definisjoner av spesialundervisning. For det andre trumfet man igjennom at pedagogisk-psykologisk tjeneste i hovedsak skulle gå over til «sakkyndighetsarbeid» på bekostning av annen forskriftsfestet, nyttig og etterspurt virksomhet. Man kan jo spørre seg hvorfor PP-tjenestens ry er dalende! For det tredje hyllet man all saksbehandling inn i forvaltningslovens vakre gevanter og klingende retorikk. For det fjerde sendte man hele lærerstaben på kurs for å lære å skrive pedagogiske rapporter og individuelle læreplaner. Det må ha vært påkrevd, for de er der enda.
Uten engang å ha berørt begrepene normalisering, desentralisering og integrering, kan vi oppsummeringsvis konkludere at den storstilte og kostbare omleggingen av spesialundervisningen skjermer skolesjefene mot rettssaker, den sikrer ikke på noen måte likeverdig opplæring, snarere tvert i mot, og den tvinger hundrevis av fagfolk, akademikere med embedseksamen av høyere grad, til daglig å sette navnet sitt under forvaltningsdokumenter som, hva likeverd angår, ikke er verd blekket de er skrevet med.
Lærere, rektorer, utdanningskontorer, psykologer, dommere, advokater, barn, foreldre, Storting og Regjering er alle ført bak lyset i en køpenickiade som mest av alt ligner et lite eventyr av H.C. Andersen, et eventyr hvis navn jeg knapt behøver å nevne. Much ado about nothing. Da man vedtok skoleloven for 20 år siden, og senere utla den i rettspraksis, forskrifter og stortingsmeldinger, glemte man tilfeldigvis å spørre fagfolk om likeverdighet faktisk lar seg måle. Se, det fikk Fanden fordi han var dum ..
I 1920-årene, og senere, som karikatur, i 1970-årene, førte vi heftige debatter om sosialismen i ett land, et velprøvet og fåfengt prosjekt. Sosialismen er etterhvert forlatt på de fleste samfunnsområder, selv av Sosialistisk Venstreparti. Men i enkelte av samfunnets bakevjer, på de mindre viktige områder, hvor det presumptivt ikke er så farlig, er sosialismens teori og praksis bevart.
Skoleverket er en slik samfunnsmessig uviktig bakevje. Konsekvensene av skolepolitikken viser seg først om 20 år, og da er allting glemt, også hvem som hadde skylden. I skolen er produksjonsmidlene i offentlig eie. Skolen drives for skattepenger og styres på rent ideologisk grunnlag, uten produksjonsmål og evaluering. Å opponere mot skolepolitiske dogmer er det rene selvmord. I skolen yter du etter evne og du får etter behov, slik lyder iallfall nomenklaturens offisielle versjon. Kanskje vi trenger en ny debatt, om sosialismen i én etat?
Kommentar 2023:
De prismer og paradokser som her er presentert, ble publisert både nasjonalt og profesjonelt for 27 år siden. De slår prinsipielt bena under det norske skoleverket, både teoretisk, begrepsmessig, ideologisk, praktisk, administrativt og moralsk, og hva læringsutbytte angår. Jeg følger heldigvis ikke med lenger, men så vidt jeg forstår er paradoksene etter 27 år ikke løst, men forverret. Det er nå gått ikke 20, men 47 år siden problemet oppsto med den nye skoleloven av 1976. Paradoksene lever lystig videre under total uvitenhet om og forakt for vitenskapelighet og virkelighet. Årsaken synes å være at politikerne og deres lydige forskere av banal egeninteresse – gjenvalg og karriere – har inngått ekteskap med tidsånden. Slikt må det bli vanartede barn av. Postmodernismen ruler. Virkeligheten er avskaffet og erstattet med fortellingene om den.
@Oppvekst
Politikere og ansvarsfraskrivelse
Av Jan Christensen - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/politikere-og-ansvarsfraskrivelse/
Sjølbestemmelse, folkestyre og nærhet mellom velgere og valgte var viktige argumenter i tidligere tiders EU-kamper. EU var fjernstyre, byråkratstyre og enda lenger vei til maktas korridorer.
Med årene har stadig flere skjønt at det ikke var nok bare å være i mot EU. Minst like viktig var kampen mot den markedstenkninga som EU/EØS-systemet bygger på, og som de siste 30-35 årene har fått innpass på stadig flere områder i norsk samfunnsliv. Kjøp og salg blir viktigere enn folks behov. Ansvar pulveriseres og delegeres. Politikerne gir ikke-folkevalgte «mandat» sånn at de sjøl slipper å ta støyten for upopulære avgjørelser.
Det siste års stadige renteøkninger er et eksempel. Begrunnet ut fra et hovedmål om lav arbeidsledighet, inflasjon og prisvekst. Hvordan målet skal nås, overlates suverent til «ekspertene», det vil si til en sentralbanksjef og et «profesjonelt» hovedstyre.
Om hensikten har vært å skape en stadig større underklasse av fattige, har de lykkes bra.
Om hensikten har vært å undergrave lønnsoppgjørene, og å omfordele verdier fra vanlige folk til de rikeste, har de også lykkes bra. Men priser og inflasjon har løpt løpsk. Og lav arbeidsledighet som stimulerer til økt arbeidsinnvandring, kan svekke lønns- og arbeidsforholdene for våre egne lavtlønte. Ingen stilles til ansvar.
Skal sånt kunne skje under ei rødgrønn regjering?
Tydeligvis ja.
Uavhengig av regjeringsfarge, kapitulerer politikerne for «eksperter» ikledd nye keiserklær og med bein og bolig planta i trygg avstand fra vanlige folk.
At mandatet undergraves og at det for folk flest blir stadig dyrere å leve, ses nærmest som en naturlov.
Norge er et av verdens rikeste land. Vi er storeksportør av olje og gass og tjener milliarder. Vi har godt utdannet arbeidskraft og er ledende på viktige teknologiområder. Vi herjes verken av uro eller krig. Vi holder oss inne med rike og mektige nasjoner.
Sånt burde styrke både framtidstro, folks levestandard og kroneverdi.
Dessverre gjør dagens sentralbank det motsatte av hva den gjorde tidligere: Nå kjøpes ikke lenger kroner for å sikre en stabil kroneverdi. Nå selges kroner for å redusere kroneverdien.
Da olje- og gassinntektene i fjor nådde rekordnivåer, solgte Norges Bank daglig nærmere 5 milliarder kroner, eller tilsvarende en tusenlapp for hver eneste nordmann. Til mer Norge tjener på olje og gass, til mer kroner selges og til mer svekkes kroneverdien.
Det er selvsagt ingen logikk i dette: Mens landet blir rikere, blir vanlige folk fattigere.
Mange mener da også at de politikere og partier som lar sånt få skje uten å intervenere, er landsforrædere. Å få våre kroner til å fremstå som en «søppelvaluta» kan virke som ledd i en langsiktig plan: Innføring av euro og et Norge på billigsalg.
Er vi blitt en vestlig «bananrepublikk»?
Oljefondet – eller Statens pensjonsfond utland – brukes som argument: Staten får skatteinntekter fra Nordsjøen i kroner. Kronene må selges for at Oljefondet skal kunne få fremmed valuta til å investere overskudd utenlands.
Hvorfor ikke i stedet kreve skatten i dollar/euro – eller bruke olje-penger til innenlandske investeringer? Er utenlandske virksomheter så mye mer lønnsomme enn våre egne?
Blant de rundt 9.000 selskaper som oljefondet har eierinteresser i, er mye tvilsomt. Blant annet våpenprodusenter og næringsliv med aktiviteter på okkupert land, som på Vestbredden i Palestina. Handlegater i storbyer er også populære investeringsobjekter, likeså amerikanske verdipapirer. Å bruke oljepenger innenlands, for eksempel til styrking av distriktene og til norsk infrastruktur, har vårt politikerflertall sagt nei til.
Derimot kan regjeringa disponere inntil 3% av fondets verdi for å dekke underskudd på statsbudsjettet, eller drøye 60 tusen kroner for hver nordmann. Resten av oljefond-formuen tar «ekspertene» seg av, uten politisk innblanding.
Mesteparten investeres i «rike», vestlige land. I hvilken grad dette er etter press fra mektige allierte, skal være usagt.
Forsvinnende lite går til de land som mest kunne trengt våre investeringer, og der våre penger virkelig kunne gjort forskjell og bidratt til en mer rettferdig verden.
Dommen i ACER-saken var ikke entydig negativ. Den slo fast at vi har stort slingringsmonn på strøm-området, til tross for ACERs tredje energimarkedspakke. Det betyr at vi sjøl kan gjøre grunnleggende endringer med dagens høye strømpriser. Når sånt ikke blir gjort, skyldes det mangel på politisk vilje. Ifølge Høyesterett.
Norsk kraftproduksjon er hovedsakelig underlagt offentlig eierskap. Det betyr at de egentlige eierne er du og jeg. Gjennom valg delegerer vi styringa til våre folkevalgte. Før tok de ansvar, og bestemte blant annet hva strømmen skulle koste. I dag toer de sine hender, overlater det meste til et «profesjonelt» styre og lar dette styret skalte og valte med strømpriser, investeringer og drift.
Men må strømprisene følge svingningene på strømbørsen?
Et kraftselskap kan sjøl velge hvem de vil selge strømmen til. Til folk bosatt i kommunen eller distriktet, eller til hvem som helst. Innenlands som utenlands.
I sistnevnte tilfelle har det vært vanlig å omsette strømmen på børs, til høystbydende. For de aller fleste har dette ført til en strømpriseksplosjon.
Om strømmen derimot ble tatt av børs og øremerket for kunder i nærområdet, kunne strømmen selges mer som en nødvendighetsvare, til sjølkost. Noen kommuner, blant annet Tokke, har gjort dette. Riktignok kan da kommunen gå glipp av kjempeutbytte fra kraftverk som de helt eller delvis eier. Til gjengjeld får innbyggerne råd til å holde varmen, også i vinterkulda.
Hva er viktigst?
Størst mulig overskudd, sier det profesjonelle styret og de markedsorienterte politikerne.
Fra «folkekjære» politikere burde det kommet andre toner: Politisk styring over krafta, strømpriser som folk kan leve med. Sånn det for eksempel var da Drammen hadde sitt eget elektrisitetsverk og et samlet bystyre fastsatte kilowattpris etter sjølkost-prinsippet.
I dag er lokal styring mer unntak enn regel. I stedet har vi fått sammenslåinger og høytlønna direktører, styre og lobbyister. Overfor disse kommer politikere flest til kort. Framfor kamp velges kapitulasjon. I hvert fall så lenge vi velgere finner oss i det.
Norge er delt i fire helseregioner med hvert sitt helseforetak. De drives som private selskaper, med «profesjonelt» styre, og får bevilgninger over statsbudsjettet. Mest mulig helse ut av hver krone, er målsettingen som det er opp til de enkelte styrer å finne løsninger på.
Noen styrer tror høye lønninger og mange sjefer er løsningen. I Helse Sørøst tjener eksempelvis direktøren det dobbelte av helseministeren. Andre velger å bygge kostbare nye sjukehus – som i Drammen – selv om det gamle kunne gjort nytten i mange nye år. Å legge ned sjukehus og tjenester – som for eksempel fødetilbud og akutt-mottak – kan også være aktuelt.
Om nedlegging kan føre til fraflytting og ytterligere sentralisering, er ikke med i helsebyråkratenes regnestykke.
Ei heller i politikernes – som gjennom helseforetaksmodellen har frasagt seg styringsansvar.
Mye går på skeive sjøl uten EU-medlemskap. Om seirene og folkeviljen fra folkeavstemningene i -72 og -94 hadde blitt fulgt opp, ville vi verken hatt EØS eller markedskrefter som kontrollerer renter, oljefond, strømpriser, helse – og mye annet.
Denne artikkelen ble publisert i nyehetsbrevet til Drammen nei til EU.
Hva skal man tro om en tostatsløsning?
Av Pål Steigan - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/hva-skal-man-tro-om-en-tostatslosning/
Israels folkemorderiske krig mot Gaza har igjen satt tostatsløsninga på den internasjonale dagsordenen. Kina, Russland, araberstaten og de muslimske landa krever nå at Palestina blir anerkjent som stat innenfor grensene fra 1967. Men hva skal man tro om dette? Er dette i det hele tatt mulig nå som 600.000 settlere systematisk har stjålet land fra palestinerne på Vestbredden og omringet dem med murer, piggtråd og check points? Er det mulig etter at vi har fått demonstrert det hatet som både den israelske ledelsen og en sjokkerende stor del av det israelske folket har demonstrert?
Jeg var hjemme hos Henning Mankell på Särö da han sa at han hadde tenkt å være med på Ship to Gaza.
– Jeg vet at det er farlig, sa Henning, men jeg kan ikke la være. Og typisk for ham, slo han rett over og stilte meg et viktig og vanskelig spørsmål: – Pål, hva mener du om tostatsløsninga?
– Jeg har ikke tenkt så grundig over det, sa jeg, men slik det ser ut for meg, har Israel bombet den i stykker, slik at det nå bare finnes valget mellom enstatsløsning og kaos.
– Sier du det, sa Henning. Dette er meget viktig, jeg tar det med meg videre.
Jeg drøfter det samme spørsmålet her:
IDF kjente til det faktiske hovedkvarteret til Hamas mens de løy om al-Shifa
Av Garreth Porter - 26. november 2023
https://steigan.no/2023/11/idf-kjente-til-det-faktiske-hovedkvarteret-til-hamas-mens-de-loy-om-al-shifa/
Samtidig som de fortalte verden at Hamas sitt hovedkvarter lå under al-Shifa-sykehuset, hadde IDF – Israels forsvarsstyrker- allerede funnet selve kommandosenteret 8,5 km unna.
Selv om hovedstrømsmedier har gjort det klart at de ikke helt tror på IDF sine påstander om at al-Shifa-sykehuset har vært et dekke for et Hamas kommando- og kontrollsenter og våpenlager, har vestlige medier unnlatt å rapportere en mye større historie.
IDF og den israelske regjeringen visste allerede da de startet sin propagandakampanje om al-Shifa at Hamas ikke hadde noen militær kommando- og kontrollinnretning skjult der, fordi de allerede hadde funnet komplekset kilometer unna.
Som Consortium News rapporterte forrige uke, har israelerne i 15 år påstått at Hamas opererte sin primære kommando- og kontrollbase fra en tunnel under al-Shifa. Etter at den israelske bombekampanjen mot Gaza startet i oktober, forsterket det israelske militæret denne påstanden for å presse frem at al-Shifa-sykehuset hadde, ved å skjule Hamas overkommando, mistet sin immunitet mot militære operasjoner under krigsloven, og kunne nå legitimt overtas med makt.
Den 11. november erklærte IDF-talsmann Richard Hecht at al-Shifa var «hovedknutepunktet for Hamas-aktivitet;» Newsweek rapporterte at IDF betraktet al-Shifa-sykehuset som «Hamas sin hovedkommandopost» og Times of Israel brukte overskriften «Hamas-ledere gjemmer seg igjen under sykehus».
Crescendoet til israelsk propaganda om at al-Shifa er et «menneskelig skjold» for Hamas kom med en lang rapport publisert av The New York Times 14. november. Den var basert på intervjuer med åtte nåværende og tidligere etterretnings- og forsvarstjenestemenn, som beskrev et stort militært kommandokompleks med flere nivåer under al-Shifa .
Men noe ganske uventet hadde skjedd under denne nye runden med pressehistorier om al-Shifa som fullstendig raserte hele IDF-historien: IDF hadde fått kontroll over det virkelige Hamas kommando- og kontrollsenter i et område der Hamas-ledelsen tidligere hadde hatt sine kontorer over bakken i Al Atatra-området, helt nordvest i Beit Lahiya by, 8,5 km unna al-Shifa.
Etter at kontorbygget ble revet, oppdaget IDF et stort tunnelanlegg som ganske sikkert hadde vært det sentrale hovedkvarteret for Hamas sitt overkommando – kommando- og kontrollsenter under hele krigen.
IDF lekket informasjonen til The Jerusalem Post i en artikkel publisert 14. november, samtidig ble en tunnel med en heis som gikk tretti meter under bakken, sammenlignet med bare fem meter under bakken i andre tunneler oppdaget «for flere dager siden.Den hadde også blitt utstyrt med oksygen, lufteanlegg og mer avansert kommunikasjon enn sett noe annet sted.
Oppdagelse av den ekte høykommandobunkeren til Hamas
Det store funnet til IDF, gjort samme dag eller før de falske historiene om al-Shifa 11. november, truet med å undergrave den israelske politiske kampanjen for å rettferdiggjøre IDFs overtakelse og ødeleggelse av Gazas sykehus med den begrunnelse at de var «menneskelige skjold» for Hamas.
Al-Shifa-sykehuset var midtpunktet i den kampanjen, basert på påstanden om at det gjemte overkommandoen til Hamas i en tunnel under seg. Det er klart at IDF og den ekstreme høyreorienterte israelske regjeringen ønsket å stoppe all ytterligere publisitet om oppdagelsen av den faktiske Hamas-overkommandoens underjordiske base.
Ingen historie om oppdagelsen av den virkelige Hamas høykommandobunkeren har blitt publisert i Israel eller andre steder i løpet av de nesten to ukene siden det detaljerte artikkelen i Jerusalem Post ble publisert 14. november. På en eller annen måte har den israelske regjeringen og media vært i stand til å fullstendig undertrykke oppdagelsen av Hamas-hovedkvarteret, til tross for at en rekke utenlandske nyhetsmedier har kontorer i Tel Aviv og historien fortsatt er tilgjengelig på internett.
I stedet for å tvinge frem en større innrømmelse fra IDF og Netanyahu og Biden-administrasjonene, førte oppdagelsen av det virkelige underjordiske høykommandosenteret til Hamas bare til en liten revisjon i ordlyden som ble brukt for å omtale saken.
Sullivan reviderer ordlyden rundt saken
Den lille nyansen ble ikke introdusert av IDF, men av USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan den 13. november, da han sa:
«Det er til og med vist, fra åpen kildekode-rapportering, at Hamas bruker sykehus, i tillegg til mange andre sivile fasiliteter, til kommando og kontroll, for å lagre våpen, for å huse sine krigere.» [uthevelse lagt til.]
Og en amerikansk tjenestemann kjent med «amerikansk etterretning» som også kan ha vært Sullivan, kommenterte at Hamas hadde en «kommandoknutepunkt» under al-Shifa-sykehuset, ved å bruke et begrep som israelske tjenestemenn tilsynelatende tok i bruk i lys av den nye oppdagelsen av den faktiske høykommandobunkeren.
Således ankom IDF al-Shifa den 15. november, sent på kvelden, en dag etter innlegget i The Jerusalem Post, for å starte prosessen med den israelske maktovertakelsen, med en propagandakampanje som hadde som mål å overbevise spesielt den amerikanske offentligheten om at Hamas hadde vært inne i sykehuset.
Samme morgen, flere timer senere, i en syv minutter lang video inne i MR-bygningen, viste Jonathan Conricus, en talsmann for IDF «rømningsvesker» med militærutstyr med AK-47, granater og uniformer pent arrangert på gulvet. Han insisterte på at Hamas hadde brukt MR-rommet til å lagre våpen og militærutstyr. Han produserte også frem en datamaskin, som han antydet hadde blitt funnet å inneholde «inkriminerende bevis» av militær relevans.
Det mest åpenbare problemet med denne syv minutter lange videoen er imidlertid at den ikke viste noe som ikke lett kunne ha blitt brakt inn i bygningen av IDF selv. Det mer alvorlige problemet med presentasjonen er at den ikke ga noen troverdig grunn for Hamas til å ha gjemt noen få dusin små våpen og annet militærutstyr i MR-rommet på et sykehus og deretter angivelig etterlatt dem der da de dro.
Det var rett og slett ikke behov for Hamas å lagre våpen der. Tross alt anslås Hamas å ha 250 til 500 kilometer med plass for slik lagring i sitt enorme tunnelnettverk.
Et mye større problem for IDFs troverdighet på al-Shifa er at 27. oktober presenterte IDF-talsmann Daniel Hagari en kunsttegning som viste at Hamas hadde overtatt deler av fem forskjellige bygninger ved al-Shifa sykehus og brukte dem alle til å planlegge og koordinere sine militære aktiviteter.
Han viste også en tegning av strukturen til hovedbygningen, som han insisterte på var basert på israelsk etterretning, og viste at en underjordisk etasje i hovedbygningen var fullstendig kontrollert av Hamas. Han insisterte også på at det var en inngang på sykehuset til den underjordiske etasjen.
Hagaris presentasjon kom før oppdagelsen av den faktiske Hamas høykommandobunkeren under Hamas høykommandokontor over bakken i Beit Lahiya. IDF har nå slettet hele videoen av den lange, detaljerte og illustrerte presentasjonen til Hagari fra nettsiden sin, fordi den ville føre til stor forlegenhet for IDF når den fulle sannheten er gjort kjent.
I de siste dagene har IDF rettet verdens oppmerksomhet mot en tunnel, hvis åpning ble oppdaget like ved det ytre gjerdet til al-Shifa-sykehuset. Tunnelen var i følge IDF 10 meter dyp, sammenlignet med den 30 meter dype forlatte høykommandotunnelen.
21. november kunngjorde IDF at de hadde brutt opp den tunge eksplosjonssikre døren til tunnelen, og kunne dermed fastslå hva som lå på den andre siden, om noe. Men gitt at IDF allerede har oppdaget den virkelige Hamas-kommandobunkeren andre steder – og fraværet av bevis på noen forbindelse mellom sykehusbygningene og noen tunnel – er det usannsynlig at IDF vil finne en slik forbindelse fra tunnelen til sykehuset.
Den virkelige historien om den israelske innsatsen for å selge inn sin påstand om at Hamas overtok al-Shifa og andre sykehus for å koordinere angrep, er det massive bedraget rettet mot amerikanske medier og opinionen for å rettferdiggjøre Israels krig for utsletting av befolkningen i Gaza.
Den bedragerske kampanjen har hatt full støtte fra Biden-administrasjonen, som står like skyldig i å villede det amerikanske folket i sin støtte til en ulovlig israelsk krig.
Feilingen i den israelske propagandakampanjen har vært så avgjørende at de fleste store medieorganisasjoner har tatt tydelig avstand fra de israelske påstandene om al-Shifa, og flere har vist enten feltreportere eller analytikere i studioet som eksplisitt erklærer at bevisene som ble fremvist av israelerne ikke beviste deres påstander overhodet.
Denne artikkelen ble publisert i Consortium News:
IDF Knew Real Hamas HQ While Lying About al-Shifa
Oversatt av Kari Angelique Jaquesson.
Gareth Porter er en uavhengig undersøkende journalist og historiker som skriver om USAs nasjonale sikkerhetspolitikk. Hans siste bok, Manufactured Crisis: The Untold Story of the Iran Nuclear Scare, ble utgitt i februar 2014. Følg ham på Twitter: @GarethPorter.