Nyhetsbrev steigan.no 26.09.2023
Fagforeningsleder: − Flere vurderer å selge bilen og ta flere jobber
Seymour Hersh: I USA vet de at krigen er tapt
Russland får en ny utfordring mens EU prøver seg i Kaukasus
Macron: Frankrike trekker seg fra Niger
Krigsdagbok del 76 – 28. juli til 2. august 2023
Fagforeningsleder: − Flere vurderer å selge bilen og ta flere jobber
Av red. PSt - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/fagforeningsleder-%e2%88%92-flere-vurderer-a-selge-bilen-og-ta-flere-jobber/
Vutrderer boikott av banker som setter opp rentene.
Fagforeningsleder Richard Storevik fått flere fortvilede telefoner fra medlemmer som ikke får endene til å møtes. Nå vurderer han om det skal åpnes for boikott av bankene som setter opp renten. Dette skriver avisa VG.
Han leder avdeling 5 i Fellesforbundet, en avdeling som har over 6000 medlemmer hovedsakelig i industrien. Fagforeningslederen, som tidligere har vært tydelig i sin tale mot sittende regjering, krever nå at bankene ikke øker utlånsrenten sin ytterligere.
Han etterlyser for eksempel at flere gjør som Sparebank1 Hallingdal Valdres: De følger ikke Norges Bank – og dropper å heve renten. Samtidig som VG snakker med Storevik, blir det kjent at DNB øker renten på boliglån med 0,25 prosentpoeng. Like etter fulgte Nordea etter.
Storevik åpner for at det kan bli aktuelt med følgende grep for å bedre situasjonen for mennesker som hans medlemmer:
Krav om høyere tillegg ved neste års lønnsoppgjør, i større grad enn av hva økonomien tilsier.
Krav om strengene regulering av bankene og deres evne på å tjene penger på rentemarginene.
Boikott av bankene som øker rentene.
Norge nærmer seg idealsamfunnet til Klaus Schwab & co: Du skal ikke eie noen ting og vil være lykkelig.
Dette skjer samtidig som finanskapitalen kan melde om milliardprofitter.
Bedriften fikk strømstøtte – overskudd på 29 millioner
Tredoblet overskuddet med høye strømpriser – ukjente fond i skatteparadis står bak
Påstår at vil «dempe inflasjonen»
Det Norges bank bruker som påskudd er at de vil «dempe inflasjonen», men denne inflasjonen er ikke drevet av et stramt arbeidsmarked og stigende lønninger og etterspørselsvekst.
Denne inflasjonen er drevet krisa i finansvesenet. Og den er drevet av en spinnvill energipolitikk. Høyre og Arbeiderpartiet har gitt bort vår billige vannkraft og latt oss importere skyhøye europeiske energipriser. Dette er igjen et produkt av det «grønne skiftet» som har ødelagt EUs energiforsyning, samt sanksjonene mot Russland. I bunnen ligger også de vanvittige kostnadene med den meningsløse lockdownpolitikken. Alt dette har drevet inflasjonen og fattigdomseksplosjonen i Norge.
Ikke noe av dette endres ved at bankene setter opp rentene. Det fører bare til sammenbrudd i folks økonomi, i boligmarkedet og en lang rekke viktige sektorer.
Denne krisa er skapt av storfinansen og deres nikkedokker av noen politikere.
Men det er vanlige arbeidene mennesker som får betale for det.
Dette er en klassekrig, og det er de superrike som til nå har vunnet denne krigen.
Seymour Hersh: I USA vet de at krigen er tapt
Av Seymour Hersh - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/seymour-hersh-i-usa-vet-de-at-krigen-er-tapt/
Seymour Hersh: «Alt er løgn. Krigen er over. Russland har vunnet.»
Av Richard Abelson og Seymour M. Hersh
Når årsdagen for Biden-regimets påståtte sabotasje av Nord Stream-rørledningen nærmer seg 26. september, beskyldte veteran og gravereporter Seymour Hersh om en «hemmelig desinformasjonsoperasjon» av CIA og MI-6 for å villede offentligheten om den katastrofale tilstanden til den USA-ledede krigsinnsats.
«Krigen er over. Russland har vunnet. Det er ingen ukrainsk offensiv lenger, men Det hvite hus og amerikanske medier må holde løgnen gående, sa en høytstående amerikansk etterretningstjeneste til Hersh.
«Sannheten er at hvis den ukrainske hæren blir beordret til å fortsette offensiven, vil hæren gjøre mytteri. Soldatene er ikke villige til å dø lenger, men dette passer ikke til BS* som blir forfattet av Biden White House.»
Når ettårsdagen for ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningen nærmer seg tirsdag, lovet Hersh flere avsløringer etter sin skarpe avsløring av Biden-regimets påståtte komplott for å begå den største industrielle sabotasje siden andre verdenskrig – mot en alliert, Tyskland.
Mens Volodymyr Zelensky gikk rundt i FN og i Washington, skrev Hersh at etterretningskilden hans fortalte ham at «krigen fortsetter … fordi Zelensky insisterer på at den må.»
«Det er ingen diskusjon i hans hovedkvarter eller i Biden White House om en våpenhvile og ingen interesse for samtaler som kan føre til en slutt på slaktingen,» sa Hersh.
Når han snakker om de ukrainske påstandene om sakte fremskritt i en offensiv som har mistet anslagsvis 75 000 ofre, sa tjenestemannen til Hersh: «Det er alt løgn.»
Det har vært en «hemmelig desinformasjonsoperasjon» av CIA og britisk etterretning med sikte på å diskreditere Putin, skrev Hersh, som førte til at «store medier her og i London rapporterte at den russiske presidenten led av forskjellige sykdommer som inkluderte blodsykdommer og en alvorlig kreft.»
Under den mye etterlengtede ukrainske våroffensiven, «var det noen tidlige penetrasjoner» av russernes sterkt befestede «Maginot-linje», fortalte kilden til Hersh, «og russerne trakk seg tilbake for å kunne ødelegge dem. Og de ble alle drept.»
«Etter uker med høye tap og liten fremgang, sammen med forferdelige tap til stridsvogner og pansrede kjøretøy,» sa kilden, «avbrøt store deler av den ukrainske hæren, uten å erklære det, offensiven», rapporterer Hersh. «De to landsbyene som den ukrainske hæren nylig hevdet som inntatt «er så små at de kan få plass mellom to Burma-Shave-skilt,» sa kilden.
Biden-Obama-regimets «fiendtlighet mot Russland» hadde forårsaket «en betydelig splittelse i etterretningssamfunnet,» skriver Hersh, og siterer en «langvarig uenighet mellom CIA og andre elementer i etterretningssamfunnet om prognosen for den nåværende krigen i Ukraina.»
CIA har vært «langt mer skeptisk enn sine kolleger ved Defense Intelligence Agency (DIA) om utsiktene for en suksess i Ukraina,» bemerker Hersh, som han sier at amerikanske medier har ignorert.
Da president Biden talte i FN denne uken, hadde han ignorert den katastrofale fiaskoen til den ukrainske milliard-dollaroffensiven, mens Zelensky nektet å vurdere fredsforhandlinger og fortsatte å kreve mer penger og våpen.
I et intervju med The Economist utstedte Zelensky en tilslørt trussel mot europeiske land som hadde tatt imot millioner av ukrainske flyktninger, ifølge Hersh, og sa at flyktningene hadde «oppført seg bra . . . og er takknemlige», men det er «ingen måte å forutsi hvordan de vil reagere på at landet deres blir forlatt».
«Det var intet mindre enn en trussel om internt opprør,» skrev Hersh.
*) BS = bullshit
Seymour Hersh: “It’s All Lies. The War Is Over. Russia Has Won.”
Richard Abelson: Meat Grinder Tops 80,000 Casualties Against “Colossal Anti-Tank Mines and Enemy Forces”
Russland får en ny utfordring mens EU prøver seg i Kaukasus
Av M. K. Bhadrakumar - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/russland-far-en-ny-utfordring-mens-eu-prover-seg-i-kaukasus/
Armenia bestrider ikke lenger at Nagorno-Karabakh er en del av Aserbajdsjan. Utsiktene til en fredelig løsning av en regional konflikt burde være gode nyheter, men dette er en utrolig kompleks situasjon med et ytre miljø der en brutal krig raser uten noen ende i sikte, og hovedaktørene har motstridende interesser.
Et oppgjør om Nagorno-Karabakh-konflikten som fører til fred og forsoning kan åpne veien til Armenias (og Aserbajdsjans) innlemmelse i EU og NATO i en overskuelig fremtid. De armenske lobbyene i europeiske hovedsteder og Washington har stor politisk innflytelse. Oljerike Aserbajdsjan ser på det europeiske markedet.
Når det er sagt, vil Russland motsette seg EUs og NATOs ekspansjon til Transkaukasia, en svært strategisk geografisk region på grensen til Øst-Europa og Vest-Asia, som strekker seg over de sørlige Kaukasusfjellene og bygger bro mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Armenia er i en militær allianse med Russland, men statsminister Nikol Pashinyan har i økende grad appellert til Vesten, inkludert EU.
Tidligere i år opprettet EU et sivilt oppdrag i Armenia som svar på en forespørsel fra Jerevan (hovedstaden i Armenia, o.a.), inkludert operasjoner på flere punkter langs grensen til Aserbajdsjan. I mellomtiden signerte EU også en gassforsyningsavtale med Baku (hovedstaden i Aserbajdsjan, o.a.) i fjor. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen berømmet Aserbajdsjan som en «viktig partner» for å dempe Europas energikrise.
EUs strategiske interesse er at Armenia og Aserbajdsjan skal minske den russiske innflytelsen i Transkaukasia. Med så mange mektige geopolitiske aktører involvert i Kaukasusregionen, er situasjonen delikat. Den spanske byen Granada er stedet å rette blikket mot om to uker. Da ventes nærmere 50 land dit for samtaler i European Political Community-format – inkludert Armenia og Aserbajdsjan.
Russland vil frykte for sikkerheten og stabiliteten til sine muslimske republikker i Kaukasus hvis vestlig etterretning etablerer seg i den flyktige regionen som har en så voldelig historie. Det er ingen hemmelighet at USA helte bensin på bålet i Moskvas to tsjetsjenske kriger (1994-2000.)
Ved å utnytte det at Russland har hendene fulle i Ukraina, har USA og EU satt seg aggressivt inn i Svartehavsregionen og Kaukasus. Armenia er en lavthengende frukt. Fargerevolusjonen i 2018 («Fløyelsrevolusjonen») presenterte seg som en mulighet for Armenia til å omstille sin utenrikspolitikk i europeisk retning uten noen åpenlyst krigførende anti-russisk eller uttalt pro-vestlig geopolitisk orientering.
Europa forsto de geopolitiske potensialene med langt større engasjement enn Russland. Moskva betaler en høy pris i dag for sin selvtilfredshet. I Pashinyan har Moskva en «fiende-venn» som utga seg for å være deres venn og tilsynelatende var lydhør, mens han brukte tiden til å ta landet sitt ut av den russiske sonen. Den muligheten kom da Russlands spesielle militæroperasjon startet i Ukraina i fjor.
Den armenske diasporaen i Frankrike var tilpasset Pashinyans dyktige manøvrering og president Emmanuel Macron var villig til å hjelpe. Biden-administrasjonen og EU var ikke langt bak. Pashinyans beslutning om å frikoble Armenia fra Nagorno-Karabakh har Vestens stilltiende godkjenning, og er det første nødvendige steget i reisen mot det atlantiske systemet.
Ikke desto mindre kommer det til å bli en svingete vei, og Russland kan gjøre det til en vanskelig reise. Pashinyan er en tøff, slu aktør. Den vanskeligste delen kommer til å være hans manøvrering for å ta Armenia ut av CSTO og stenge den russiske basen i Gyumri.
Moskva er grepet av det store bildet av NATOs plan om å utvide sin tilstedeværelse i Kaukasus og derfra, fukte føttene i Det Kaspiske hav og ta et sprang inn i de sentralasiatiske steppene.
Gjennombrudd i Sentral-Asia
Tidligere denne uken fikk USA et diplomatisk gjennombrudd med det første presidentmøtet i det såkalte C5+1-lederforumet – Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan og USA – ledet av president Joe Biden i utkanten av FNs generalforsamling i New York tirsdag.
Biden kalte det «et historisk øyeblikk» for deres samarbeid «som er forankret i vår felles forpliktelse til suverenitet, uavhengighet, territoriell integritet» – en referanse til USAs agenda for å rulle tilbake den russiske dominansen i regionen. Etter USAs vurdering føler de eks-sovjetiske regionhovedstedene seg urolige over at Russlands militære intervensjon i Ukraina skaper en dårlig presedens, ettersom alle sentralasiatiske land har etnisk russisk befolkning.
Biden diskuterte kontraterrorsamarbeid, regional økonomisk tilkobling, en ny forretningsplattform «for å utfylle vårt diplomatiske engasjement og bedre koble sammen våre private sektorer», og viktigere, «potensialet for en ny kritisk mineraldialog for å styrke energisikkerheten og forsyningskjedene våre i årevis til komme.»
Referatet fra Det hvite hus sa at de seks presidentene diskuterte «en rekke spørsmål, inkludert sikkerhet, handel og investeringer, regional tilkobling, behovet for å respektere suvereniteten og territorielle integriteten til alle nasjoner, og pågående reformer for å forbedre styresett og rettsstaten. ” Det understreket at Biden «hilste motpartens syn på hvordan våre nasjoner kan samarbeide for ytterligere å styrke de sentralasiatiske nasjonenes suverenitet, motstandskraft og velstand, samtidig som de fremmer menneskerettighetene.»
Referatet siterte tre initiativer: USAID vil innkalle til en C5+1 regional tilkoblingsminister i Sentral-Asia i oktober «for å diskutere konkrete handlinger», lansering av en C5+1 Critical Minerals Dialogue «for å utvikle Sentral-Asias enorme mineralrikdom og fremme sikkerhet for kritiske mineraler» og USAs støtte til investeringer for å utvikle en trans-kaspisk handelsrute (såkalt «midtkorridor») gjennom Partnership for Global Infrastructure and Investment (en samarbeidsinnsats fra Group of Seven for å finansiere infrastrukturprosjekter i utviklingsland.)
På et parallelt spor, merkelig nok, ble Aserbajdsjans president Ilham Aliyev invitert som en «æret gjest» til det nylige sentralasiatiske toppmøtet i Dushanbe 14.-15. september. Dette er første gang at forumet kjent som det rådgivende møtet for statsoverhodene i Sentral-Asia inviterte en leder fra utenfor Sentral-Asia til sin årlige samling. Regionalismen er faktisk på fremmarsj i steppene på bakgrunn av det geopolitiske sjokket av Russlands invasjon av Ukraina, som nå har nådd en utmattelsesdimensjon.
Midtkorridoren er tenkt å forbinde jernbanegodstransportnettverkene til Kina og EU gjennom økonomiene i Sentral-Asia, Kaukasus, Tyrkia og Øst-Europa via fergeterminalene ved det kaspiske hav og Svartehavet som omgår russisk territorium .
Det tektoniske skiftet i geopolitikken i Kaukasus fant sted i president Putins møte onsdag med den besøkende kinesiske utenriksministeren Wang Yi i St. Petersburg, samt under samtalene i Teheran mellom den besøkende russiske forsvarsministeren Sergei Shoigu og de iranske militærtjenestemennene. . Dette emnet vil garantert bli diskutert mellom Putin og Xi Jinping og under den russiske presidentens kommende besøk til Kina neste måned.
Det er en konvergens av interesser mellom Russland og Iran over områdenektelse til USA i det strategiske knutepunktet som Det kaspiske hav er. Men oljerike Aserbajdsjan er en ambivalent partner for Moskva , mens Teheran har et trøblete forhold til Baku. Det er fullt tenkelig at EU og USA vil fremme armensk-aserisk tilnærming (som Tyrkia også fremmer av egne grunner.)
Utsiktene til en langsiktig vestlig tilstedeværelse i de kaspiske og sentralasiatiske regionene gjennom Svartehavet og Kaukasus utgjør en dyp utfordring for russisk diplomati. Paradokset er at mens Vesten ikke klarte å beseire Russland i Ukrainakrigen, er det i ferd med å få fremgang i Russlands «nære utland» i en bue av omringing.
Hvor langt Kina er villig til å gå sammen med Russland i denne geopolitiske konkurransen gjenstår å se. USA og EU velger taktfullt å ikke utfordre kinesiske interesser direkte. Faktisk kan Kina til og med ha bruk for den foreslåtte USA-støttede transkaspiske transportkorridoren – Kasakhstans silkevei.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
Russia scrambles as EU surges in Caucasus
Hva skjer i Kaukasus?
Av red. PSt - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/hva-skjer-i-kaukasus/
I skyggen av den brutale krigen i Ukraina har konflikten i Kaukasus blusset opp igjen. Det handler om Aserbajdsjan, Armenia og Nagorno-Karabakh, men det handler også om Russlands sørlige grenseområder og USAs muligheter til åpne en ny front mot Russland.
Nagorno-Karabakh er internasjonalt anerkjent som en del av Aserbajdsjan. Mesteparten av området har vært kontrollert av Republikken Artsakh og Aserbajdsjan har ikke styrt området siden 1988. I 1988 prøvde det lokale parlamentet å få området lagt under Armenia, noe som førte til krig i 1991. Rundt 30.000 ble drept, og over én million mennesker ble drevet på flukt. Armenskstøttede separatister sikret seg kontroll over Nagorno-Karabakh og flere omkringliggende regioner.
I slutten av september 2020 gikk Aserbajdsjan til krig mot Armenia for å vinne enklaven tilbake.
Det ble den første krigen i historien der droner spilte en avgjørende rolle.
Det var som om ryttere til hest skulle slåss mot tanks, skriver våpeninspektøren Scott Ritter. Aserbajdsjan satte inn tyrkiske og israelsk droner, både for å overvåke slagmarka og plukke ut de armenske stillingene og for å bombe dem sønder og sammen.
Scott Ritter skrev:
«Det som skjedde med den armenske hæren i den korte, men brutale 44-dagers krigen med Aserbajdsjan, går utover det å bare tape en krig. Det handlet mer om måten Armenia tapte på og nærmere bestemt hvordan landet tapte. Det som skjedde over himmelen i Nagorno-Karabakh – der Aserbajdsjan satte inn en rekke tyrkiske og israelskproduserte droner, ikke bare for å overvåke og finne koordinatene til armenske posisjoner, men forme og dominere slagmarken hele tiden – kan sammenlignes med en revolusjon i militære anliggender. Det har en likhet med da stridsvogner, mekaniserte pansrede kjøretøyer og fly kom tidlig på 1900-tallet, som til slutt førte til at hestekavaleriet var dødt.
Det er ikke slik at de armenske soldatene ikke var modige, eller godt trente og utstyrte – de var det. Det var at de kjempet en slags krig som var blitt innhentet av teknologi, hvor uansett hvor besluttsomme og modige de var overfor fienden, ble resultatet forhåndsbestemt – deres uunngåelige død og ødeleggelsen av utstyret deres; omlag 2425 armenske soldater mistet livet i kampene, og 185 T-72 stridsvogner, 90 pansrede kampvogner, 182 artillerienheter, 73 flere rakettkastere og 26 luft-rakett-systemer ble ødelagt.»
Krigen endte med seier for Aserbajdsjan og et ydmykende nederlag for Armenia.
Til slutt måtte Russland hripe inn for å hindre at Armenia skulle bli helt overkjørt.
Aserbajdsjan hadde effektiv støtte fra Tyrkia og Israel. Armenias statsminister: – Israel deltar aktivt i krigen mot oss.
Ny krig i september 2023
Mens verdens ledere var samlet i FNs hovedkvarter satte Aserbajdsjan inn det de kalte en anti-terror-operasjon. Det førte til at minst 200 armenere ble drept og svært mange såret.
Den sentrale tenketanken Brookings Institution i USA uttrykker gjerne djupstatens linje. De har publisert en artikkel av Aslı Aydıntaşbaş. Hun skriver regelmessig for tyrkiske og amerikanske regimemedier. Nå skriver hun:
En ny Kaukasus-konflikt setter grensene for USAs makt på prøve.
Aserbajdsjan startet det den kalte en «antiterroroperasjon» for å ta kontroll over Nagorno-Karabakh, en armensk-befolket enklave innenfor grensene til Aserbajdsjan. Etter 24 timer med den aseriske offensiven ga armenerne i Nagorno-Karabakh etter, signerte en våpenhvileavtale og gikk med på « reintegrering » med Aserbajdsjan.
Denne korte krigen vil garantert føre til en utvandring av Karabakh-armenere fra hjemlandet og kan ende opp som forløperen til en ny krig mellom Armenia og Aserbajdsjan.
Det er også en av de farlige «konsekvensene» av krigen i Ukraina, som Fiona Hill, min kollega og en av USAs fremste Russland-eksperter, ofte advarer oss om.
Kaukasus viser også grensene for vestlig makt på Europas kanter. Biden-administrasjonen og europeiske politiske beslutningstakere har jobbet døgnet rundt den siste uken for å avverge dette scenariet og forhindre Aserbajdsjan i å begi seg ut på en offensiv som kan føre til humanitær katastrofe.
Det er sannsynligvis ulike strategier i Washington når det gjelder Kaukasus. Krigspartiet vil se en mulighet til å slå inn en kile ved Russlands mjuke underliv helt fram til Kazakhstan og Sentral-Asia.
USA ser sitt snitt til å prøve å gjøre Russlands tradisjonelle allierte Armenia til sin allierte. Utenriksminister Blinken har vært ute med en støtteerklæring til Armenia og kan bruke dette som brekkstang.
Mens Tyrkia feirer Aserbajdsjans seier. Landet har en kølsvart historie når det gjelder massakre mot armenere.
Den tredje verdenskrigen har pågått på langsom varme en stund og den kan godt få en ny front i Kaukasus. Krigspartiet er ikke så opptatt av at USA skal vinne kriger som av at det alltid skal være krig. Det tjener interessene til det militær-industrielle komplekset.
Og Russland får nye utfordringer.
Macron: Frankrike trekker seg fra Niger
Av red. PSt - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/macron-frankrike-trekker-seg-fra-niger/
President Emmanuel Macron kunngjorde søndag at Frankrike vil trekke sin ambassadør tilbake fra Niger, etterfulgt av den franske militære kontingenten i løpet av de kommende månedene, i et trekk som ble ønsket velkommen av Nigers militære ledere som et «skritt mot suverenitet». Dette skriver France24.
AfricaNews skriver:
Frankrike hadde stasjonert tusenvis av tropper i regionen på forespørsel fra afrikanske ledere for å bekjempe jihadistgrupper.
Frankrike har opprettholdt rundt 1500 soldater i Niger siden kuppet i juli, og hadde gjentatte ganger nektet en ordre fra den nye juntaen om å forlate sin ambassadør, og sa at Frankrike ikke anerkjente kupplederne som legitime.
Spenningen mellom Frankrike og Niger, en tidligere fransk koloni, har økt de siste ukene, og Macron sa nylig at diplomater overlevde på militærrasjoner mens de holdt seg til ambassaden.
I et intervju med France-2 TV sa Macron at han snakket søndag med den avsatte president Mohamed Bazoum, og fortalte ham at «Frankrike har bestemt seg for å bringe tilbake sin ambassadør, og i løpet av de kommende timene vil vår ambassadør og flere diplomater returnere til Frankrike. «
Han la til, «Og vi vil sette en stopper for vårt militære samarbeid med myndighetene i Niger.»
Han sa at troppene gradvis ville bli trukket ut, sannsynligvis mot slutten av året.
Frankrike og jihadistgruppene
Påstanden om at Frankrike har tropper i Afrika for å bekjempe jihadistene må tas med mer enn en klype salt. I virkeligheten er jihadistene et redskap for Frankrike, skriver Juan Manuel Olarieta–
Frankrikes hemmelige tjenester i Sahel har aktivert jihadistgrupper for å destabilisere den nye regjeringa i Niger. Medlemmer av Al Qaida og det islamske kalifatet angrepet tropper fra Mali som var på vei mot grensa til Niger for å avverge militær invasjon.
Jihadistene har mottatt ordre om å øke terroraksjonene for å få folk til å tro at en tilbaketrekning av franske militære styrker fra regionen vil være synonymt med en gjenoppblomstring av voldelig ekstremisme og vil utgjøre en trussel mot befolkningen i Sahel.
Samarbeidet mellom DGSE, den franske spionasjen i utlandet og jihadistgrupper i Sahel har vært tydelig siden Macron beordret sin propagandakanal Frankrike 24 til å fortsette sine sendinger med jihadistisk propaganda. Frankrike ønsker å beholde en tilstand av ustabilitet for å rettferdiggjøre sin militære tilstedeværelse og opprettholde plyndringen av råvarer, slik kona til den tidligere presidenten i Tsjad, Idriss Deby, nylig tilsto.
USA teller på knappene
Washington vil «vurdere alle fremtidige skritt» angående sin militære tilstedeværelse i Niger, etter Frankrikes kunngjøring om at de vil trekke sine tropper ut av landet innen utgangen av året, sa den amerikanske forsvarsministeren mandag.
Dette skriver AfricaNews.
– Mens vi gir diplomatiet en sjanse, vil vi også fortsette å utforske alle fremtidige skritt som vil prioritere både våre diplomatiske og sikkerhetsmessige mål, sa Lloyd Austin på en pressekonferanse i Kenyas hovedstad Nairobi, hvor han er på besøk.
USA har investert mye militært i Niger, ikke minst i form av en stor dronebase som spiller en sentral rolle i den amerikanske strategien for å kontrollere Vest-Afrika. Washington har åpenbart ikke noe ønske om å måtte oppgi den basen og de nye lederne i Niger har foreløpig ikke styrke nok til å tvinge amerikanerne ut dersom de skulle ønske det.
Basen har kostet 250 millioner dollar og skal være bemannet med 1000 soldater.
Flere av juntalederne i Niger har fått sin militære utdanning i USA og noen hevder at USA kan utøve innflytelse på innsida. Vi får bare avvente begivenhetene og se. Det som er helt sikkert er at siste ord ikke er sagt.
Den nye krigen om Afrika har såvidt begynt
Trelandsalliansen mot aggresjon og for utvikling
Som vi har meldt tidligere har Niger, Mali og Burkina Faso inngått en strategisk allianse. Det er både en gjensidig forsvarslallianse og en allianse for økonomisk og sosial utvikling.
Les mer på steigan.no om Niger
Er Dagbladet på gli?
Av Terje Sørensen - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/__trashed-23/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Fra en artikkel i nettavisen ‘steigan.no’ 22.9.2023 «Hvordan vil USA takle nederlaget i Ukraina?» hitsettes et kort utdrag:
Det går langsomt opp for Washington at de og deres europeiske lakeier er i ferd med å tape krigen mot Russland i Ukraina. I CIA har man allerede innsett det, slik en anonym tjenestemann derfra sier til Seymour Hersh: «Krigen er over. Russland har vunnet. Det er ingen ukrainsk offensiv lenger, men Det hvite hus og amerikanske medier må holde løgnen gående.» Og mye tyder på at man i Washington gjør seg klare til å dumpe Zelensky. Hvordan vil USA takle nederlaget?
Er Dagbladet, hovedstrømsmediet par excellence i Norge hva gjelder ‘Ukraina’, på gli om Ukraina? I to artikler fanger tilsynelatende avisen lesernes oppmerksomhet med hver sin overskrift 1) «Zelenskyj stakk» uten ledsagende bilde (https://www.dagbladet.no/nyheter/Zelensky-stakk/80227227), datert 20.9.2023 og 2) «Nå er det slutt» der Zelensky avbildes sammen med en annen person (https://www.dagbladet.no/nyheter/na-er-det-slutt/80229013), datert 21.9.2023.
Alastair Crooke er en tidligere britisk diplomat og er grunnlegger og direktør for Beirut-baserte ‘Conflicts Forum’, en organisasjon som taler for engasjement mellom politisk islam og Vesten. Tidligere var han en rangert figur i både britisk etterretning (MI6) og EU-diplomati. I den samme forannevnte artikkelen hos ‘steigan.no’ siteres han blant annet slik:
Han [Cooke] skriver også at USA nå taper mot Russland i Ukraina og at det etter hvert vil bli åpenbart for enhver. Men hvordan skal USA takle nederlaget? Han foreslår følgende oppskrift:
Redefiner hva som menes med nederlag, seier, fiasko, suksess, tap, gevinst. Man lager en ny fortelling som er skrevet for å understreke disse snakkepunktene: (snakkepunkter, talking points, er en teknikk som brukes mye i propagandaen. Man lager noen enkle fraser som man får alle nyhetsmediene til å innøve – og vips sier mange vanlige folk det samme.)
Selvsagt beviser mine to gjengitte overskrifter i ‘Dagbladet’ ikke alene og isolert sett at avisen er på gli. Leser man artikkelbrødtekstene, ser man at det hører mer til historiene enn hva overskriftene kan antyde. Men det er en kjensgjerning at mange lesere bare skummer overskrifter og gjør seg opp sine egne meninger – blant annet at Ukraina er i ferd med å tape den ulykksalige krigen i landet. Andre mindre hovedstrømsmediapreget enn Dagbladet – for ikke å snakke om ikke-hovedstrømsmediene ‘steigan.no’ og ‘derimot.no’ – har i lengre tid hevdet dette synet.
P.s.: Rett før jeg skulle sette det siste punktumet i redegjørelsen foran ble jeg oppmerksom på en YouTube-film «Why Russia Isn’t Actually Collapsing» og så på den. Som en motvekt mot all hovedstrømsmediapropagandaen om Ukrainas og Vestens sikre seier under krigen, anbefales filmen.
Deretter satte jeg det siste punktumet i innlegget mitt!
Terje Sørensen
Pensjonert advokat
Krigsdagbok del 76 – 28. juli til 2. august 2023
Av Lars Birkelund - 26. september 2023
https://steigan.no/2023/09/krigsdagbok-del-76-28-juli-til-2-august-2023/
Dette er 76. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
28.juli
Her nytt om Ukrainas såkalte kamp mot korrupsjon:
«Mens ukrainske soldater forsvarer sitt hjemland i frontlinjen, blir tjenestemenn bak anklaget for å bruke krigen som et påskudd for å skjule rikdommen sin. De er i stand til å gjøre det fordi et av Ukrainas viktigste anti-korrupsjonsverktøy, formueserklæringssystemet, er effektivt eliminert.
Etter at Russland startet sin invasjon i februar 2022, vedtok ukrainske myndigheter en lov som tillater tjenestemenn å ikke sende inn elektroniske formueserklæringer og stenge offentlig tilgang til alle tidligere erklæringer. Tjenestemenn må bare gjenoppta å sende inn formueserklæringer innen tre måneder etter krigens slutt – som ikke kommer i nær fremtid.
Som et resultat er det mye vanskeligere og noen ganger umulig å identifisere korrupsjon. Uten formueserklæringer er det dessuten umulig å gjennomføre skikkelige bakgrunnssjekker av kandidater til statlige jobber, sier anti-korrupsjonsaktivister».
Seinere samme dag:
Verdslige eller ikke-religiøse dogmer.
Jeg ble oppdratt i den kristne tro, men ga den opp da jeg ble 16. Inntil da ble jeg utsatt for ganske mange skremsler av typen «hvis du ikke vender deg til Jesus vil du komme til Helvete når du dør» (ikke fra mine foreldre, men fra andre eldre, bare så det er sagt). Og da jeg fortalte at jeg hadde forkastet barnetroen, og med den troen på at det finnes noe liv etter døden, var det noen som ble skremt. De fortalte at livet ville bli uten mening for dem hvis de ikke skulle ha vissheten om/troen på at det finnes noe etter døden, noe jeg da hadde forsonet meg med.
«Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Dette velkjente diktet av Karin Boye er også et bilde på hvor smertefullt det kan være, når troen og dogmene man har bygget livet på ikke lenger ‘henger på greip’. Det opplevde kommunister da Sovjetunionen falt sammen. Da gikk dessuten mange år tapt fordi troen på at det fantes et alternativ forsvant. De fleste sosialister/kommunister/sosialdemokrater kapitulerte for kapitalismen.
Nå har vi kommet til nok et vendepunkt, da troen på de vestlige dogmene om ‘vår’ overlegenhet versus «land vi ikke liker å sammenligne oss med» når det gjelder menneskerettigheter, demokrati osv svekkes.
Når jeg diskuterer med folk får jeg i blant følelsen av at det er angsten som taler. Angsten for å oppdage og erkjenne at dogmene om ‘vår’ sivilisasjons fortreffelighet nærmest er et luftslott, er tilsynelatende like stor som kristnes angst for å erkjenne at det ikke finnes noe liv etter døden. Angsten for oss som sier, og viser, at keiseren ikke har noen klær på, får i blant ekstreme utslag av skjellsord og trusler. Man får inntrykk av at mange like gjerne hadde sett oss brent på bål, som heksene under hekseprosessene fra omlag 1420 til rundt 1750. Heller det enn å erkjenne at livet deres bygger på en livsløgn.
29. juli
«Det ungarske regjeringspartiet Fidesz har varslet at det vil boikotte mandagens avstemning om hvorvidt Sverige skal slippes inn i Nato» (NTB/ABC).
Tyrkia er med andre ord ikke den eneste hindringen for at Sverige kan bli med i NATO.
30. juli
Robert Mood bekrefter at afrikanske land ikke lenger lar seg bestikke av NATO-land. Nå ser de snarere sitt snitt til å bli kvitt sine kolonialistiske plageånder en gang for alle.
31. juli
Anthony Blinken, USAs utenriksminister, mener at atomkrig ikke er verre enn klimaforandringene. Det at slike politikere blir dyrket som ansvarlige, fornuftige og anstendige i Norge viser hvor lite ansvarlige, fornuftige og anstendige norske politikere, journalister og redaktører er. Det er med andre ord på høy tid at vi skaffer oss andre forbilder og andre veivisere.
1. august
«Russland vil utrydde det georgiske folket» – Aftenposten i 2008.
Seinere samme dag:
Jeg har nølt med å inkludere Klassekampen blant NATO-mediene, tross KKs støtte til krigen mot Syria og det at KK er for å sende våpen til Ukraina. Men nå er det ikke lenger noen tvil. For i dag opptrer «venstresidas avis» som støttespiller for at Sverige skal bli med i NATO, der de kjefter og smeller på Ungarn fordi de nøler med å slippe Sverige inn OG fordi de ikke lar seg kue av EU.
Seinere samme dag:
Koranbrenning er en uting, men jeg syns ikke det går an å forby det. I alle fall kommer brenningen ubeleilig for NATO, som allerede har lav status i muslimske land, men som trenger deres støtte mot Russland. For det er særlig i NATO-land, samt hos NATO-aspiranten Sverige brenningen foregår.
Vil vi snart få se at Sverige, Danmark, Norge m fl kopierer Russlands lover, med forbud mot blasfemi av typen koranbrenning? I alle fall er det sikkert at Sverige og Danmark nå samarbeider med sikte på nye lover som kan få slutt på det.
Seinere samme dag:
Vestlige toppledere visste at Ukraina ikke hadde nok våpen, soldater etc til å kunne gjennomføre en vellykket offensiv mot Russland. Likevel presset de regimet i Kiev til å gjøre det, med et løfte om at Ukraina kan bli med i NATO hvis de lykkes. Hvis ikke det er kynisk er ingen kyniske.
Seinere samme dag:
Jeffrey Sachs ble regnet som en av verdens mest innflytelsesrike personer. Så Jonas Gahr Støre var åpenbart stolt da han 5. mai 2016 fortalte om et møte med Sachs og omtalte ham som «en av verdens ledende økonomer, spesialrådgiver til FNs generalsekretær Ban Ki-moon». https://www.facebook.com/jonasgahrstore/posts/10154344118404238/
Men de siste årene har Sachs kritisert NATO-utvidelsene og andre sider ved Vestens politikk overfor Russland. DET er årsaken til at han sensureres av NRK, Nyhetsdesken TV 2, Aftenposten, Dagbladet, VG, Dagsavisen osv. NATO-mediene. Kansellering/sensur går i mange tilfeller ut på å utestenge de som kan mest om en sak, som Sachs.
I en artikkel av 17. juli forteller Sachs at USA gikk bort fra løftet om ikke å ekspandere NATO allerede «mid-1992».
Mye tyder på at løftet ble avgitt for å få Sovjetrussland til å akseptere gjenforeningen av Tyskland. I samme artikkel viser Sachs at Ukraina lovte å være et nøytralt land, da det ble sjølstendig i 1991. Det betyr at USA/NATO måtte få Ukraina til å skifte grunnlov, noe de lyktes med i 2014. Men først etter et blodig statskupp, som USA/NATO/EU var med på å finansiere. Et samlet storting og regjeringen til Erna Solberg støtta kuppet og kuppmakernes krigføring fra samme år. Det har fortsatt med Støres regjering fra 2021.
Norske/vestlige politikere har siden 90-tallet visst at politikken med NATO-utvidelser mm ville føre til krig. Tilgi dem ikke, for de visste hva de gjorde. Og NATO med Jens Stoltenberg har lurt ukrainerne. For løftet om at Ukraina skal bli NATO-medlem, som ble offisielt i 2008, kan ikke oppfylles. Kravet er nemlig at ukrainerne først må vinne krigen mot Russland. Og det er ikke mulig så lenge kyllinghauker som Stoltenberg, Støre, Biden og Solberg kun lar andre, ukrainere, føre krig for seg. Det siste de vil gjøre er å gå i krigen sjøl eller å sende sine sønner og døtre inn i krigen. Men, for ordens skyld: det er naturligvis bra at de ikke sender NATO-soldater inn i krigen.
NATO med Norge bruker Ukraina som slaktoffer og ukrainere som kanonføde, eller som leiesoldater, slik de brukte islamistiske terrorgrupper mot Libya og Syria.
2. august
I Norge har vi blitt indoktrinert med at USA og UKs våpenhjelp til Sovjetunionen var årsaken til at Hitler mislyktes med sin invasjon. I virkeligheten fikk Sovjet mye mindre enn de ble lovet, samt at de klarte å flerdoble sin egen våpenproduksjon i løpet av få år rundt 1940. Dette sjokkerte Hitler etter hvert som det gikk opp for ham.
Nok en gang har Vesten undervurdert Russland. Det har blitt hevdet at Russlands våpenproduksjonen nå er så mye som TOLV ganger høyere enn før invasjonen av Ukraina. Akkurat det tallet bør vi ta med en klype salt. Men fabrikkene som produserer våpen har lenge gått døgnkontinuerlig og det sies at Russland avfyrer mange ganger antallet av Ukrainas granater og annet (våpentyper kan jeg lite om).
På den andre siden sliter NATO med å levere nok våpen til Ukraina, som har liten eller ingen egen-produksjon. Det at USA leverer klasevåpen skyldes mangel på ammunisjon. Og «Det hvite hus søker desperat etter mer artilleriammunisjon til Ukraina», meldte The Libertarian Institute i går.
«Financial Times melder at ukrainske styrker for tiden bruker rundt 8000 artillerirunder per dag. For øyeblikket kan USA bare produsere rundt 24 000 granater per måned (…)
Høytstående amerikanske tjenestemenn har gjentatte ganger hevdet at ukrainske styrker har fått alt de trenger. «Ukraina er godt forberedt og godt trent for å lykkes,» sa forsvarsminister Lloyd Austin forrige uke.
Imidlertid rapporterte Wall Street Journal forrige måned at vestlige tjenestemenn visste at Kiev manglet den militære evnen til å gjenerobre territoriet Russland har erobret. Likevel presset NATO ukrainske styrker til å starte en motoffensiv. «Da Ukraina startet sin store motoffensiv denne våren, visste vestlige militære tjenestemenn at Kyiv ikke hadde all treningen eller våpnene – fra granater til krigsfly – som de trengte for å løsne russiske styrker. Men de håpet at ukrainsk mot og oppfinnsomhet ville sørge for resten. Det var feil.»
Det vi ser er dermed at norske/vestlige beslutningstagere, uten hensyn til Ukraina og ukrainerne, presser Kiev-regimet til å fortsette en håpløs krig, med tomme løfter om at Ukraina kan bli med i NATO hvis de vinner krigen. Dette er heller ikke første gangen USA/NATO fører kriger de vet de ikke kan vinne. USAs krig mot Vietnam pågikk i nærmere ti år etter at det var kjent at de ikke kunne vinne den. Det samme med NATOs krig mot Afghanistan. Krigen mot Syria har de også tapt.
https://libertarianinstitute.org/news/the-white-house-is-desperately-seeking-more-artillery-ammunition-for-ukraine/