Nyhetsbrev steigan.no 26.08.2022
Macron: «Det er slutt på overfloden!»
Britisk rett har dømt en skole til å tilrettelegge for el-overfølsom elev
Svartelister og dødslister som del av «våre demokratiske verdier»?
Norsk skole: Er det dette det vi tilbyr norske elever og kaller for utdanning?
Hvordan Storbritannia fyrte opp Ukrainas krigsmaskin og oppmuntret til direkte konflikt med Russland
Hvordan en skjult avdeling ved London college trener lederne for verdens sosiale medier
Macron: «Det er slutt på overfloden!»
Av red. PSt - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/macron-det-er-slutt-pa-overfloden/
Den franske presidenten varsler «barkebrødtider». Tilbake fra ferie brukte president Emmanuel Macron i Frankrike sin første opptreden til å varsle Frankrike om at vi har harde tider foran oss. «Fin de l’abondance» – Slutt på overfloden, sa mannen i det gylne kontor i Élysée-palasset, en mann som ganske visst er vant til overflod, og som heller ikke vil mangle mye i tida som kommer.
Finanskapitalens mann i presidentpalasset ville sikkert gjerne framstå som en Winston Churchill, med hans «blod, svette og tårer», men han traff definitivt ikke planken.
For millioner av franskmenn finnes det ingen overflod. De er fattige eller lutfattige allerede. Venstresida og fagbevegelsen kaller uttalelsen en «forakt for folket», skriver Libération.
Det var krigen i Ukraina og den voldsomme tørken i Frankrike som dannet bakteppe for presidentens uttalelser. Libération skriver:
… en observasjon av dagens situasjon preget av konsekvensene av krigen i Ukraina og klimaendringene med en brennende sommer: «Det vi opplever er av størrelsesorden et stort skifte eller en stor omveltning […], advarer Emmanuel Macron. Vi opplever slutten på det som kan fremstå som en overflod, tida med kostnadsløs likviditet, […] slutten på overfloden av produkter, av teknologier som for oss syntes å være evig tilgjengelig, […] bruddet i verdikjeder, [ …] ] slutten på overfloden av jord eller råvarer og vann”.
Tonedøv
Det er ti millioner fattige mennesker i Frankrike, men de ultrarike, den klassen Macron representerer, er enda mye rikere enn før.
Jean-Luc Mélenchon sier om presidentens uttalelser: «nei, overfloden vil fortsette for de rike»:
Les: Top 10 Richest Men In France 2022 French Billionaires
Nå ryker også den relative velstanden til middelklassen, og det er krisa i kapitalismen, den vanvittige energipolitikken og de halsløse sanksjonene mot Russland som nå kommer til å drive nye millioner franskmenn ned i fattigdom.
Og de må de tåle, mener Macro, fordi Putin, fordi klima.
«Friheten har en pris,» sa Macron, og oppfordret sine ministre til å være ambisiøse og franskmennene til å akseptere ny politikk tilpasset nåværende omstendigheter. «De kampene vi må kjempe … vil bare vinnes gjennom vår innsats.»
Dette er en mann som er utstyrt med det samme sanseapparatet, den samme mangelen på fingerspissfølelse og den samme naturlige klassearrogansen som Jonas Gahr Støre. De er vår tids svar på Marie Antoinette. Og nå er jo også Støre en beundrer av Macron.
For arbeiderklassen i Frankrike må dette oppfattes som at presidenten blåser i en krigsbasun for en klassekamp ovenfra som skal plyndre folket enda mer. Dessverre har arbeiderklassen og folket verken partier eller organisasjoner i dag som er i stand til å føre an i denne kampen. Men som alltid, vil slike organisasjoner vokse fram i kampen.
Store deler av venstresida i Europa, inkludert Norge, har jo latt seg rekruttere til å være heiagjeng for NATOs krig mot Russland med Ukraina som slagmark, så de vil være ytterst lite egnet til å skape en plattform for denne klassekampen nedenfra.
Hvem eier franske medier?
Presidenten har naturligvis mediene på sin side i kampen for å gjøre folket fattigere, og da er det jo interessant å se på hvem som kontrollerer mediene.
For noen år tilbake lagde vi denne oversikten over kontrollen av franske medier:
De aller fleste mediene er kontrollert av fem finansgrupper: Bouygues, Dassault, Lagardère, Bertelsmann (groupe RTL, M6), Vivendi-Universal (canal+, SFR). Tre mann kontrollerer det meste av det som teller innen franske medier: Arnaud Lagardère, Martin Bouygues og Serge Dassault. Disse mediebaronene har også et svært intimt forhold til den politiske eliten i Frankrike. (Lagardères selskap kontrollerer også våpenindustri.) Og det forklarer langt på vei hvorfor fransk presse er blitt så dårlig, og hvorfor du nesten aldri vil finne virkelig gravende journalistikk der. (Kilde: Qui possède les médias ?, AgoraVox.)
Med disse tre personene har man også listet opp eieren av det største forlaget i Frankrike, den neststørste bokhandelkjeden, den ledende dagsavisa og den fremste TV-kanalen i Frankrike, eller kanskje i hele Europa. Mesteparten av mediene er altså kontrollert av fem finansimperier. Ei avis som Libération er ikke noe alternativ, den er en del av mediagruppa SFR Presse, som kontrolleres av den fransk-israelske finansmannen Patrick Drahi, som er en av verdens rikeste menn.
I tillegg kommer naturligvis teknogigantene og «de sosiale mediene» som styrer sensuren og bestemmer hva som er forbudt og hva som tillates.
Britisk rett har dømt en skole til å tilrettelegge for el-overfølsom elev
Av Einar Flydal - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/britisk-rett-har-domt-en-skole-til-a-tilrettelegge-for-el-overfolsom-elev%ef%bf%bc/
Av Einar Flydal.
En pressemelding fra den britiske medisiner-organisasjonen PHIRE – Physicians’ Health Initiative for Radiation and Environment – forteller at etter en fem år lang kamp opp gjennom rettssystemet har foreldrene til ei jente på 13 år fått gjennomslag i retten:
Skolen pålegges å skape et lavstrålemiljø på skolen, slik at jenta kan gå der.
Dette er en stor seier for juridisk aksept av el-overfølsomhet som et reelt helseproblem fremkalt av eksponering for elektromagnetiske felt. Så kan man jo håpe at helsevesenet etter hvert kommer etter.
Det mangler ikke på litteratur, og selv de som over år har forsket på dette og ikke funnet noe, erklærer jo nå at alle de studiene som har vært utført, har vært for dårlige til å kunne hevde at el-overfølsomhet ikke skyldes eksponering for elektromagnetiske felt. Se f.eks. gapet mellom konklusjonen i (Oftedal 2006), som ble lagt til grunn for dagens norske helsepolitikk på området, og i (Schmiedchen m fl. 2019) og (Belpomme & Irigaray 2022), som du finner omtalt og kan laste ned på norsk HER.
Jeg har ikke tatt meg tid til å oversette den lange pressemeldingen, men her får du den på engelsk. I tillegg til at den forklarer saken, inneholder den en lang rekke praktiske råd til skoler og andre som ønsker å redusere den elektromagnetiske strålingen i miljøet.
For noen tips om det juridiske rundt skolers og lokale myndigheters rettigheter til å treffe slike tiltak som er strengere enn Strålevernmyndighetens romslige grenseverdier, som dessuten bare er anbefalinger og ikke krav, se min bloggpost Lokale maktmidler når sentrale myndigheter svikter i strålesakene (20/08/2016).
Relevansen for den forestående rettssaken om AMS-målere og helseinnvendinger som kommer for Borgarting lagmannsrett den 5.-9. september (bloggpost 24.08.2022) er vel ikke så vanskelig å få øye på. Så ta en titt på PS.’et som du finner etter referansene!
Einar Flydal, den 25. august 2022
Referanser
Oftedal, Gunhild: El-overfølsomhet – utredning om årsaker og mulige tiltak og behandlingsopplegg, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for teknologi, Rapport nr. 6 2006, ISBN 8278771391, lastes ned HER
Schmiedchen, K., Driessen, S. & Oftedal, G. Methodological limitations in experimental studies on symptom development in individuals with idiopathic environmental intolerance attributed to electromagnetic fields (IEI-EMF) – a systematic review. Environ Health 18, 88 (2019). https://doi.org/10.1186/s12940-019-0519-x
Belpomme, Dominique og Irigaray, Philippe, 2022, Hvorfor el-overfølsomhet og tilknyttede symptomer er forårsaket av ikke-ioniserende menneskeskapte elektromagnetiske felt: En oversikt og medisinsk vurdering, (norsk oversettelse fra originalartikkel i:) Environmental Research, Volume 212, Part A, 2022. Lastes ned på norsk og engelsk fra https://bit.ly/3ap6NS2.
PS.
Denne rettssaken koster, og den finansieres som et spleiselag. Og så hefter jeg personlig for underskuddet. I øyeblikket er vi røft 550.000 i minus i forhold til hva saken kan komme til å koste.
Vil du bidra? Du kan garantere for et (solid) beløp, men bare betale det hvis regnskapet går i minus. Fyll ut skjemaet i bloggposten på nettet! Eller send inn ditt bidrag til aksjonens bankkonto nr. 1813 19 02855, på VIPPS til 760226, eller over Bidra.no/ams.
Takk til alle dere som bidrar! (Regnskapet og årsrapport for 2021 kan hentes fra Brønnøysundregisteret, søk på Foreningen for EMF-reform.)
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Svartelister og dødslister som del av «våre demokratiske verdier»?
Av Pål Steigan - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/svartelister-og-dodslister-som-del-av-vare-demokratiske-verdier/
Av Eva Thomassen.
Daria Dugina
Attentatet på journalisten Daria Dugina var ikke tilfeldig. Sammen med flere tusen journalister og andre «fiender» av Ukraina, sto Dugina oppført på en dødsliste ukrainske myndigheter tillater en organisasjon som kaller seg Myrotvorets å etablere og gjøre tilgjengelig for dem som for eksempel mener at journalister er forrædere av Ukraina. Og, fortjener å bli likvidert.
UK sanksjonsliste
Det som gjør det ekstra avskyelig er at Britisk UD plasserte Dugina så sent som 04.07.2022 på deres sanksjonsliste med følgende omtale av henne:
At hun er en «high-profile» som hyppig sprer desinformasjon om Ukraina og den russiske invasjonen på ulike online plattformer. Dugina har derfor bidratt med støtte til og promotert politikk som destabiliserer Ukriana eller underminerer eller truer Ukrainas territorielle integritet, suverenitet og uavhengighet. Boris Johnson legitimerte hennes «forræderi».
Hva og hvem er «Myrotvorets» («Peacekeepers»)?
Men, først:
Svarteliste over «informasjonsterrorister»
Det ble nylig utgitt en bannbulle/svarteliste fra Kiev over 70 internasjonalt kjente politikere, akademikere, forskere og andre som er løpegutter for russisk propaganda. Er ikke det ganske uvanlig å ikke utsette menneskers liv for å ha brukt sin demokratiske rett til å ytre seg? Det står i hvert fall i grell kontrast til det Zelensky stadig referer til. At Ukraina er et demokrati som kjemper for de samme verdiene som oss. Som våre ledere bruker som slagord når de stadig fyller opp våpenlageret til Ukraina. Ytringsfrihet står høyt i et demokrati. 16. juli publiserte Ukrainas «Center for countering disinformation» en liste på 72 personer «som bruker en retorikk som er i samsvar med russisk propaganda». På listen står oppført en rekke diplomater, professorer, politikere, mediefolk og til og med tidligere CIA-ansatte. Listen deler de navngitte inn i tre grupper – de som «hemmelig støtter Putin-regimets ideer«, de som «rettferdiggjør Russlands handlinger, men hevder å sympatisere med folket i Ukraina» og de som «fordømmer Russisk aggresjon, men motsetter seg levering av våpen til vår stat».
Lederen av «Senter for bekjempelse av desinformasjon», Andriy Shapovalov, kaller personer som sprer slik påstått desinformasjon for informasjonsterrorister. Han argumenterer for at lovgivningen burde endres for å beskytte informasjonsrommet. «Informasjonsterrorister må vite at de må svare for loven som militære kriminelle», sier han.
På listen over påståtte «informasjonsterrorister» finner vi folk som journalisten Glenn Greenwald, amerikanske politikere som Tulsi Gabbard og Rand Paul, de franske presidentkandidatene Marine Le Pen og Eric Zemmour, EU-parlamentarikerne Clare Daly og Manuel Pineda, statsviteren John J. Mearsheimer, økonomiprofessor Jeffrey D. Sachs, så vel som flere amerikanske politiske kommentatorer med en fortid i CIA eller i det amerikanske militærapparatet. Ingen nordmenn står på listen, men vi finner en svenske og fire dansker, blant dem fredsforskeren Jan Øberg.
https://steigan.no/2022/08/ukraina-kriminaliserer-stemmer-de-ikke-liker/
«Myrotvorets» – «Peacekeepers»
https://en.wikipedia.org/wiki/Myrotvorets
https://myrotvorets.center/568418-568418/
«Myrotvorets» eller «Peacekeeper» omtaler seg selv som en uavhengig ikke-statlig organisasjon som leter opp og publiserer navn på dem de mener er forrædere av Ukraina. Senteret ble etablert som en web-side i 2014 og tilbyr og gir informasjon om russiske «terrorister», «separatister», «leiesoldater», «krigsforbrytere» og «mordere». Myrotvorets hevder de opererer i samsvar med ukrainsk lov. Alle som måtte ha en eller annen relasjon til definisjonen av en russer er å betrakte som en forræder. Det gjelder blant annet journalister som har jobbet i Donbas.
2016 – 5000 journalisters liv i fare
Listene over pressefolkene
5000 listeførte journalister har fått «dommen». Deres forræderi er at de har rapportert fra Donbas.
«Myrotvorets» har fått tak i akkrediteringspapirene deres. Papirene lå hos myndighetene i Donbas. All informasjon som stod nedtegnet i disse papirene er blitt publisert, annen info om pressefolkene som det var mulig å hente ut når navnene var kjent er publisert.
Kiev-basert nettsted «Myrotvorets» har publisert personlig informasjon om mer enn 4000 representanter for forskjellige ukrainske og internasjonale medier, inkludert CNN, Agence France-Presse, Reuters, BBC, New York Times, Vice News og Al Jazeera, som var akkreditert av «Donetsk People’s Republic». Folk fra frivillige organisasjoner og andre organisasjoner som jobbet i Donbas er på listene. Mange er tilknyttet separatistiske, russiske og ukrainske medieorganisasjoner. Navn på personer som har jobbet over lenger tid i Donbas. Listen inkluderer journalister, kameramenn og produsenter, i tillegg til oversettere og til og med sjåfører.
Nettstedet påsto at disse journalistene «samarbeidet med terrororganisasjoner» og brøt ukrainsk lov. Nettstedet samarbeider med SBU- sikkerhetstjenesten i Ukraina. Navn og opplysninger brukes i rettssaker. Brutalt sagt, men sant er at navnene brukes til likvideringer. Flere likvideringer har skjedd kort tid etter navnene på dem man ønsket å bli kvitt sto oppført i Myrotvorets. Man har på mange måter fått en dødsdom når man har havnet i rullene til Myrotvorets.
Det er ikke bare journalister som står oppført i listene deres. Alt som kan minne om at en støtter Russland havner på lister hos Myrotvorets. Kissinger, serbiske ministre, Schrøder, Water, Orban, ja, kanskje deg og meg også…
Donbas 2016
Det skulle ikke mer til enn at man gjorde jobben sin som journalist før man havnet på listene til Kiev-regimet
Her pressefolk sammen med separatistlederen Aleksandr Zakharchenko i Donetsk Peoples Republic i 2016.
Zakharchenko ble drept i 2018.
Vesten reagerer, men hva gjør Kiev-regimet?
Dette ekstreme overtrampet av Kiev-regimet å tillate at lister over såkalte forrædere lages og spres fikk voldsom oppmerksomhet den gangen.
https://www.osce.org/fom/239646
OSSEs representant for mediefrihet Dunja Mijatović uttrykte i dag bekymring for sikkerheten til journalister og mediearbeidere i Ukraina etter en hendelse der personlig informasjon om journalister ble lekket.
https://www.osce.org/fom/239646
UNHumanRights (OHCHR) «Rapport om menneskerettighetssituasjonen i Ukraina» datert 16. mai-15. august 2017, ble ukrainske myndigheter oppfordret til raskt og effektivt å gjennomføre en etterforskning for å adressere påståtte brudd og fjerne personopplysninger fra Myrotvorets.
https://medium.com/dfrlab/un-calls-for-investigation-of-ukrainian-digital-blacklist-14fec836753f
EU ber Ukraina ta affære , EU snakker om at det er en trussel mot pressefriheten
Comment of the EU Delegation on the meeting between Ambassadors Tombinski and Weil and Minister of Interior Avakov (24/05/2016)
EU Ambassador Jan Tombinski and German Ambassador Christof Weil met with Minister of Interior Avakov on 24 May and conveyed the following messages:
En hel rekke internasjonale medieorganisasjoner reagerer kraftig på at ukrainske myndigheter ikke stenger ned dette nettstedet.
https://cpj.org/2016/05/cpj-urges-ukrainian-president-petro-poroshenko-to/
https://www.thedailybeast.com/ukraine-tries-to-terrify-journalists-who-cover-the-war
Threats to media freedom
https://www.eesc.europa.eu/sites/default/files/resources/docs/freedom-of-media_eu_report.pdf
https://www.rferl.org/a/ukraine-hackers-journalist-donbas-current-time/27728765.html
The Washington Post reagerer kraftig
MOSKVA — En gruppe ukrainske hackere har publisert navn og kontaktinformasjon til tusenvis av journalister som har rapportert fra opprørskontrollerte østlige Ukraina, noe som vekker bekymring for sikkerheten til journalistene, inkludert mange fra internasjonale medieorganisasjoner.
Hackerne sa at de hadde fått tilgang til datamaskiner brukt av russisk-støttede separatister for å registrere journalister som jobber i konfliktsonen og mente det var nødvendig å publisere listen «fordi disse journalistene samarbeider med krigere fra terrororganisasjoner».
Den New York-baserte Committee to Protect Journalists avga en uttalelse onsdag som fordømte publiseringen av listen, som inneholder 7000 oppføringer og data om rundt 4500 journalister, inkludert deres mobiltelefonnumre og e-postadresser.
«Å publisere journalisters private kontaktdetaljer setter dem i fare,» sa Nina Ognianova, senterets programkoordinator for Europa og Sentral-Asia, i uttalelsen. «I verste fall kan denne handlingen leses som en tynt tilslørt oppfordring om å målrette dem.»
https://en.interfax.com.ua/news/economic/343016.html
https://myrotvorets.news/category/infowar/
Europarådet reagerer kraftig og sender brev til president Poroschenko og ber han slette dette nettstedet. De over 5000 journalistenes liv er i fare-
https://rm.coe.int/CoERMPublicCommonSearchServices/DisplayDCTMContent?documentId=090000168064f531
I mellomtiden tar innenriksminister Arsen Avakov å offentliggjør navnene på sin Facebookside.
Samme mannen som er Azov-bataljonens far. Nazistene i Azov-bataljonen ble innlemmet i hans departement som en nasjonalgarde- nærmest som en fristilt privat hær, som ikke er underlagt de regulære væpnede styrkene. Det er disse som har hatt Mariupol som sin bastion.
Avakov og resten av Poroschenko-regimet gjorde ingenting for å stanse denne organisasjonen som nærmest utstedte dødsattester på løpende bånd. De gjorde seg litt kokette overfor vestlige samarbeidspartnere, men visste at Vesten var avhengig av Ukrainas «gjestfrihet». Den fortsetter å stadig plusse på nye navn.
2022
Hva gjør så journalister her i vesten når de omtaler attentatet på journalistkollega Dugina? Skriver de om journalisters kår i Ukraina? Skriver de om denne offentlige drapslisteføringen av kollegaer? Som Dugina stod på? Skriver de om alt det det ble reagert på i 2016? Som det ikke ble gjort noe med?
Ber de egne regjeringer få Zelensky-regimet til å fjerne denne organisasjonen, tiltale bakmennene? Til å etterforske drap på mennesker som stod på disse listene? Selv det klarer de ikke. De skriver om «Putins hjerne»…
Den eneste stemmen vi hører fra Ukraina er stemmen til seremonimesteren i Kiev i dette farlige spillet USA og NATO driver med. Ingen journalister tør å jobbe i Ukraina. De blir drept.
NATO er en naturlig samarbeidspartner
Portraying Putin
Av Niels Gerhard Johansen - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/portraying-putin/
«Slakter!», «morderisk diktator!», «krigsforbryter!». Slik beskriver USA´s sittende Pestilens, Joe Bidet sin kollega i Russland, Gladimir Putin. Det høres ut som et kritisk karakterdrap, men når vi vet at amerikanske pestilenser har en tendens til å støtte morderiske diktatorer og når vi vet at like barn leker best, er Joe Bidé sin portrettering av Putin kanskje ikke døden for diplomatiet, men simpelthen en genuin venneforespørsel…?
Også UK´s tidligere statsminister, Boris Johnson, har kommet med beundrende tilnærmelser og sagt at krigen i Ukranium kun skyldes Putins «giftige maskulinitet» og ordføreren i representantenes hus i USA, Nancy Pe-lost-it, speiler seg anerkjennende i Putin som den «uansvarlige politiker» han er.
I sterk kontrast til denne demonisering, står Putin frem som jordnær, sindig og velbegrunnet. Men vi skal ikke la oss lure; At Putin er bedre enn alle andre topp-politikere til å skjule sin indre demon, gjør ham jo bare enda verre…!
Vennlig hilsen
Niels Gerhard
Se også andre tegninger av Niels Gerhard.
Dystopisk tegneserie
Av Eirik Værnes - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/dystopisk-tegneserie/
Av Eirik Værnes.
Tegneserien «The New Normal» forklarer begrepene i World Economic Forums dystopiske planer. Aksjonsgrupper i Norge bruker kunst for å nå frem med sitt budskap. De skaper bevissthet rundt tidens kaotiske politiske landskap med kreative virkemidler.
Overflod av informasjon
Når man gjennom to år har oppsøkt informasjon både gjennom alternative medier, riksmediene og myndighetenes egne nettsider for å finne svar på spørsmålene rundt nedstenging, vaksinasjon og koronasertifikat, er det lett å glemme at andre ikke verdsetter informasjonen på samme måte, og helst bare vil slippe unna de kompliserte temaene som fører til enda flere vanskelige spørsmål. For de fleste har korona blitt et fjernt minne, og restriksjonene og deres følger, har blitt glemt eller kanskje fortrengt. Det er en overflod av informasjon i nyhetsmediene og på nettet generelt. Hvis man seiler på overflaten av dette havet av informasjon kan enkelthendelsene dukke opp som små isfjell, tilsynelatende uavhengige av hverandre, men under overflaten deler av et større fjell som vi ikke kan se.
Derfor er det grunn til å være takknemlig når noen skaper forståelse i et kaotisk landskap, og gjør det usynlige synlig. Kunst er en god måte å ta det kompliserte og tunge stoffet fra høringsnotater og nyhetsopplesere og gjøre det lett å fatte for flere ved å aktivere fantasien. Når lyd, bilder og følelser tas i bruk for å fortelle om politiske temaer aktiviseres den høyre hjernehalvdelen som er knyttet til det kreative, emosjonelle og intuisjonen. Og ikke bare den venstre som konsentrerer seg om logikk, tallforståelse, fornuft. Vi trenger bilder for å bli følelsesmessig berørt. Og før vi er det er scenarioene om total kontroll fra myndighetenes side vanskelige å se for seg.
Kunstneriske tiltak
I en tegneserie på 18 sider (den er gratis og kan leses og lastes ned som PDF her) forteller Eve om farene ved World Economic Forums utopiske drøm om et samfunn hvor mennesker ikke skal eie noe, og allikevel være lykkelige. Gjennom teknologi skal vi frigjøres fra vår forferdelige menneskelige tilstand hvor vi opplever sult, fattigdom, depresjon. Frigjøringen vil bestå av at du gir fra deg all rett til å bestemme over deg selv, og at hverdagen blir full av smarte løsninger. I svart/hvitt blir begrepene til den teknokratiske bevegelsen forklart og vi får et bilde av hvordan den utopiske drømmen kan komme til å se ut for vanlige folk. Ved å ta i bruk tegneserieformatet for å fortelle denne historien, vil informasjonen nå ut til andre målgrupper enn de som finner nytelse i å konsumere store mengder tekst. Tegneserien «The New Normal» er laget av Eve og basert på materiale fra Alison McDowell.
Aksjonsgruppa ‘Hvite dresser’ har i en lang stund skapt forvirring i bybildet. Med sine hvite drakter og plakater med budskap som «Fangeleir for uvaksinerte», «<3 Pfizer», «<3 Tvangsfrihet» og «Helse i hver sprøyte» har de forårsaket mental kortslutning hos bergensere og Oslo-innbyggere på tur i sentrum. Et av ofrene var Camilla Stoltenberg. Hun ble utsatt for stuntet da hun var på vei til Aftenpostens evaluering av håndteringen av pandemien på Frogner Kino, og ble sittende rådvill i flere minutter i sin drosje før hun kom ut og møtte aksjonsgruppa med et anstrengt smil.
‘Aksjon for frihet’ setter fokus på apekoppene med apedrakter og musikk.
Digitalt fengsel
Kan du se for deg noe som bedre kan legge grunnlag for et totalitært samfunn enn et digitalt pass hvor alle dine bevegelser registreres? Et pass du bærer med deg overalt, som plukker opp tusenvis av små data om deg hele tiden, som inneholder din helsetilstand, og som også kan brukes som et betalingssystem. Det er fortsatt en dystopisk fantasi, men det kan bli virkelighetens mareritt.
Koronasertifikatet er fortsatt aktuelt. Regjeringen la i april 2021 frem en langsiktig strategi for å normalisere hverdagen. Der står det blant annet at «God overvåkning, gode planer og vaksinasjon er de viktigste forutsetningene for å leve med covid-19 framover. …Vi må være forberedt på endret smittesituasjon og at det kan bli nødvendig å gjeninnføre strenge smitteverntiltak, både nasjonalt og ved innreise til Norge. Regjeringen arbeider derfor med sikte på å forlenge de midlertidige reglene i smittevernloven om koronasertifikat.»
Muligheten for å ta i bruk koronasertifikatet ble som kjent forlenget til sommeren 2023. Verdens helseorganisasjon har jobbet med å innføre et digitalt vaksinepass siden 2015.
Koronasertifikatet åpner opp mange muligheter for å innføre et digitalt kredittsystem som er i tråd med løsningene World Economic Forum ser for seg. Et sertifikat som lagrer informasjon om deg, sporer dine bevegelser, dine vaner og din helsetilstand, og som også kan bli knyttet opp mot betalingstjenester, faller inn i et system hvor mennesker har liten frihet og må tilpasse seg samfunnets til enhver tid skiftende regler og retningslinjer. Men det kommer ikke til å stoppe med bare et sertifikat.
Vi har nå et vindu av tid som vi må bruke fornuftig. I krisesituasjoner slutter de fleste av oss å tenke klart, og vil være mer mottakelige for løsningene som legges frem, selv om de ikke nødvendigvis er de beste. Nå som det intense fokuset på smittetall er borte, er det mer tid for refleksjon. Hvis man i en vanlig situasjon skulle bli presentert for ideen om å innføre streng digital kontroll som ikke hindrer smitte, for å få bukt med en sykdom som har en dødsprosent på 0,002% for dem under 39 år ville nok de fleste takket nei. Problemet er bare at temaene knyttet til sertifikatet og det sosiale kredittsystemet er så fjernt for de fleste at de ikke ofrer det en kritisk tanke. Informasjon om det må ut, selv om det skjer i små drypp.
Løsninger
Eve har noen forslag for å stanse utviklingen av dette digitale fangenskapet:
*Følg sannheten, selv om den skulle stå i motsetning til din tro
*Pass opp for moralsk relativisme, å mene at noe som er galt kan være rett under enkelte omstendigheter
*Snakk med mennesker i lokalmiljøet
*Bruk kontanter
*Begrens eller slutt å bruke smart-teknologi, og ikke tillat bruken av den på eller i kroppen din
*Lær å forsvare deg, fysisk, spirituelt og juridisk
La oss bruke kunsten som inspirasjon til å motvirke disse totalitære tendensene. Planene er ikke forkastet, bare forsinket.
Norsk skole: Er det dette det vi tilbyr norske elever og kaller for utdanning?
Av Romy Rohmann - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/norsk-skole-er-det-dette-det-vi-tilbyr-norske-elever-og-kaller-for-utdanning/
Av Romy Rohmann
Det er kanskje flere enn meg som har lest bekymrede foreldre som undres over at barna deres ikke har skolebøker med hjem i sekken. Det kommer nok av at det ikke er kjøpt inn læremidler, kommunene og skolene har ikke midler til nye oppdaterte læremidler. Det er kjøpt inn datautstyr, bærbar PC til de større elevene og IPad til de yngste elevene. Store teknologiselskaper tilbyr læringsplattformer og læremidler, dette blir kjøpt inn og med lave budsjetter vil det bli svært få eller ingen bøker i sekken til dagens skoleelever.
Den 24.08 skrev Nationen på lederplass:
Elever for lut og kaldt vann
«Det er en urovekkende mangel på læremidler i norsk skole. Det går ut over elevenes læring. Og det har ikke Norge råd til. Læremiddelkrise: Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) «følger nøye med» på situasjonen, sa hun i Stortingets spørretime.
Det nærmer seg tida for statsbudsjettet. Landets lærere vil følge nøye med på om kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) har lagt inn bevilgninger til læremidler i skolen. Statsråden kjenner til at det er et skrikende behov.»
Jeg har skrevet om digitaliseringa av norsk skole hvordan dette har gått utover personvernet til elevene. Datatilsynet kom med denne uttalelsen på Arendalsuka: «Dessverre går det alt for ofte galt. Og det går galt i alle ledd – fra enkeltlæreres bruk av verktøy til større systemfeil.»
Les: Er det ingen interesse for å ta norske skoleelevers personvern på alvor?
I tillegg har dette gått utover elevens læringsresultater, spesielt leseopplæringa. «Forskerne så tydelig at mediet har betydning. Barn forstår bedre når de leser på papir enn når de leser på skjerm.» Dette har jeg skrevet om her:
Digitalisering i skolen, har det vært klokt å kvitte seg med bøkene?
Det har blitt innført en skolereform «Fagfornyelsen» i 2020, en del av Kunnskapsløftet og den har ikke blitt fulgt opp økonomisk.
Den 12.08 ble 3 ferske evalueringsrapporter EvaFag-25 om praksisendringer i fag og klasserom som følge av at læreplanene for alle fag i grunnskolen blir fornyet. Her er et lite utsnitt av oppsummeringen, mye kan sies om den, men det kommer her tydelig fram at lærerne savner oppdaterte og relevante læringsressurser.
«Funnene viser at skoleledelsen er viktig for implementering av Fagfornyelsen, men at lærerne opplever i varierende grad støtte og god organisering. En mer aktivisert elevrolle beskrives av lærerne, noe også vi har observert i klasserommene. Tverrfaglighet, tverrfaglige temaer og til dels dybdelæring og underveisvurdering gjennomsyrer arbeidet i klasserommet. Det samme kan ikke sies om kjerneelementene og den overordnede delen av læreplanen. Kompetansemålene oppleves som mer «åpne» og noe som gir mer «frihet». Samtidig rapporterer lærerne at de mangler tid til å utnytte seg av denne friheten.
Ikke minst har Covid19-pandemien lagt beslag på tiden, men pandemien har også vært et tveegget sverd hvor det for eksempel rapporteres om mer tid til god underveisvurdering under hjemmeskole. Det oppleves videre utfordrende å være en liten skole med få eller ingen andre faglærere å samarbeide med om implementering av fagfornyelsen. Generelt etterspør lærerne, både på små og større skoler, arenaer for å videreutvikle profesjonsfellesskap og samarbeidskulturer i forbindelse med Fagfornyelsen. Lærerne etterspør også læringsressurser som er oppdaterte og relevante for barnetrinnet.»
Lederartikkelen i Nationen fortsetter med dette:
«I april kom det for eksempel et nødrop i Rakkestad Avis. «Politikere – hvor blir det av læremidlene?», spurte lærerne, og advarte: «I klasserommene rundt om på skolene sitter de dette går ut over – elevene våre!»
Bakgrunnen for mangelen på læremidler i skolene, er den såkalte Fagfornyelsen av 2020, en reform av Kunnskapsløftet. Reformen er ikke fulgt opp på samme måte økonomisk som forrige reform. Ifølge Forleggerforeningen er det kun bevilget en tredjedel til læremidler sammenlignet med forrige reform.
Flere steder i landet må elever slite med gamle og utdaterte lærebøker, «hvis de i det hele tatt har bøker som kan brukes i faget», skriver lærerne. Flere klasser har ikke hatt læreverk i for eksempel norsk, samfunnsfag og naturfag på flere år. For å forsøke å kompensere, tyr lærerne til ulovlig kopiering på internett. Og bruker verdifull tid som skulle vært brukt på pedagogikk som sikrer elevene læring.«
«Det ryker fra kopimaskinen i norsk skole», het det i et innlegg i midtnorsk debatt i fjor høst. «Lærerne vil ikke stå i kopirommet, men i klasserommet», kunne vi lese i Adresseavisen. «Det er vi som har blitt redaktører», sa lærer Lena Håskjold i en artikkel på Utdanningsfobundets sider.
Og Nationen plasserer med rette ansvaret hos regjeringa:
«Læremidlene i grunnskolen finansieres i hovedsak over rammebevilgningen til kommunene. I en undersøkelse Utdanningsforbundet gjennomførte i fjor, svarte kun åtte prosent av lærerne i grunnskolen at læremidlene i «stor grad» er fornyet etter Fagfornyelsen.
Læremiddelmangelen skyldes i hovedsak en ny reform, samtidig som kommunene har hatt store ekstrautgifter i forbindelse med pandemien – og læremiddelmangelen er altså alvorlig. Derfor bør regjeringa og kunnskapsminister Tonje Brenna sette av øremerkede midler i statsbudsjettet til oppdaterte læremidler.»
De siste dagene har dere kanskje fått med dere at et læreverk er oppdatert; Norskboka Fabel 10. På vaskeseddelen til boka står det:
«Fabel 10 er et friskt og fornyet læremiddel i norsk for 9. trinn. Boka legger vekt på at elevene blir inspirert til å utforske i norskfaget, samtidig som de tilegner seg strategier for å forstå fagstoffet og ikke minst bruke språket aktivt i ulike situasjoner og til ulike formål.»
Med Fabel 10 fabler Aschehoug for ungdomstrinnet
«Boka tar blant annet for seg den såkalte covid-pandemien og protestene mot den, og det gjøres med en så total ensidighet at Nord-Korea hadde hatt noe å lære. Gjennom en tendensiøs, uetterrettelig og ladet tekst skal barn ledes til å se på enhver kritikk av lockdown-politikken, de eksperimentelle genterapiene, også kalt vaksiner, portforbudene, masketvangen og skolestengingene som en form for absurd galskap», skriver Pål Steigan i denne artikkelen.
Barbro Paulsen, advokat og styremedlem (NLHF) og Anette Iren Isene, farmasøyt og styreleder i Norske leger og helsearbeideres fellesforbund (NLHF) skriver om den samme boka:
«Hvordan i alle dager denne læreboken i det hele tatt har klart å passere korrekturlesning, kritisk tenkning, faktasjekk og etiske hinder er for meg intet annet enn absurd og surrealistisk.
Dette er ikke bare Ikke bare provoserende, men også grusomt fordummende lesning. Jeg merker meg at selv om fremstillingene både kan være usanne, fordreide og uten kontekst er de samtidig vanskelig å «arrestere». Dette må være en egen teknikk man lærer på indoktrineringsskolen, genial og samtidig så fryktelig dumt på samme tid.»
Dersom det er slik våre nye bøker skal være kan det kanskje være det samme med nye læremidler. Her trengs det en oppvask, jeg savner stemmene til lærerne og deres organisasjoner i denne debatten.
Hvordan Storbritannia fyrte opp Ukrainas krigsmaskin og oppmuntret til direkte konflikt med Russland
Av skribent - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hvordan-storbritannia-fyrte-opp-ukrainas-krigsmaskin-og-oppmuntret-til-direkte-konflikt-med-russland/
I den vestlige imperialistiske alliansen er det Storbritannia, faktisk i større grad enn USA, som har spilt en helt spesiell ledende rolle i alliansens krig mot Russland med Ukraina som slagmark. Det var det britiske forsvarsdepartementet som opprettet Integrity Initiative (med forgreininger til Norge, se her og her), britene og deres Chatham House, med røtter fra kolonitida, spilte en framskutt rolle under Maidan-kuppet i 2014 og britene er verdensledende i psykologisk krigføring på nettet. Den 77. Brigade bruker plattformer på sosiale medier som Twitter, Instagram og Facebook, samt podcaster, dataanalyse og publikumsundersøkelser for å utføre det lederen for det britiske militæret, General Nick Carter, beskriver som «informasjonskrigføring». T.J. Coles belyser mer av Storbritannias rolle i krigen mot Russland i denne artikkelen.
Red.
Av TJ Coles – 12. august 2022
Storbritannia har spilt en nøkkelrolle i NATOs fremre troppeplasseringer og treningsøvelser ved Russlands grenser. Etter krigen var startet sendte Storbritannia milliarder i våpen, spesialstyrker og frivillige for å sikre eskalering.
I et forsøk på å unngå sine problemer på hjemmebane, har den britiske statsministeren Boris Johnson – som snart kan bli erstattet – brukt mye tid på å reise fram og tilbake til Ukraina. Ukrainas president Volodymyr Zelensky har beskrevet den klovnaktige britiske statsministeren som en av Ukrainas nærmeste allierte. Hvis og når Johnson forlater vervet, tippes han en rolle som utsending til Ukraina.
Forholdet mellom Johnson og Zelensky står i skarp kontrast til Zelenskys erfaringer med Frankrikes president Emmanuel Macron, som har advart EU og USA om ikke å «ydmyke» Russlands president Putin og i stedet søke diplomatiske framfor militære løsninger på konflikten.
Men Johnsons pastisj av Churchilliansk besluttsomhet har dypere røtter i den anglo-amerikanske alliansen når det kommer til Ukraina, og er sterkt påvirket av Storbritannias medlemskap i den USA-ledede North Atlantic Treaty Organization (NATO). Hans impulser er også diktert av Storbritannias rolle i den globale orden etter andre verdenskrig: å tjene interessene til den amerikanske staten. Fra 2015 til i år har Storbritannia trent over 22 000 ukrainsk militærpersonell som en del av Maritime Training Initiative og Operation Orbital.
Storbritannia presser Ukraina som en inngangsport til NATO
I min bok Britain’s Secret Wars dokumenterte jeg hvordan Storbritannia brukte år på å trene det ukrainske militæret, lenge før kuppet i 2014, og til og med da det ukrainske militæret var under kommando av russisk-orienterte regjeringer.
«Vi mener at Ukraina, som et europeisk land, bør ha rett, i henhold til eksisterende traktater, til å bli med i EU når det har oppfylt kriteriene for tiltredelse.» Dette er ordene som ble uttalt i 2011 av Leigh Turner, ambassadør i Østerrike og Storbritannias faste representant i FN. Turner fortsatte med å si: «Jeg har faktisk tilbrakt flere deler av min karriere i og rundt Sentral- og Øst-Europa, og startet med et år i 1980 som embetsmann ved hovedkvarteret til British Northern Army Group i Rheindahlen i Tyskland».
Turner fortsatte: «Vi pleide alltid å spøke nervøst med at dette ville være målet for det første sovjetiske taktiske atommissilet som lanserte fiendtligheter i Europa.» Ingenting får deg helt i humør for politisk arbeid som noen få vitser om apokalypsen. Turner sa at Storbritannia bør fortsette å fokusere på Ukraina som et våpen mot Russland: «Ukraina kan ha en stor avskrekkingseffekt i regionen. Det er faktisk et argument for at et vellykket Ukraina kan være en svingstat for hele FSU [tidligere Sovjetunionen].»
«Omvendt, hvis Ukraina mislykkes, ville det være lett for uvalgte eller udemokratiske ledere i regionen å hevde at «vestlig» styresett ikke har noen plass her. Turner og kollegene håpet at de kunne dytte Janukovitsj i pro-vestlig retning. «Før valget av president Janukovitsj ble han ofte fremstilt som ‘pro-russisk’. Dette er for enkelt», forklarte Turner før han la frem de økonomiske «reformene» som blir gjennomført.
For å fremskynde prosessen så Turner Storbritannias rolle som Ukrainas inngangsport til NATO: å etablere Ukraina som en forlengelse av NATO, men uten å gi det fordelene og de kollektive beskyttelsesgarantiene til NATO-medlemmene. Som han sa, «Det er mye Storbritannia kan fortsette å gjøre for å jobbe tett med Ukraina for å hjelpe sine væpnede styrker med å reformere og gjøre dem mer i stand til å integrere seg i og samarbeide med NATO-styrker.»
Britiske forslag inkluderte å utnevne en spesiell forsvarsrådgiver, gi språkopplæring og marineintegrasjon. Turners oppfølgingserklæring, også i 2011, bemerket at 17 ansatte og studenter fra UK Royal College of Defense Studies besøkte Ukraina, mens 20 personell fra Ukrainian National Defense University kom til Storbritannia. Som en del av såkalte Partnership for Peace-programmer trente britiske fallskjermjegere sine ukrainske kolleger.
Men ifølge John Kampfner var ikke dette nok. «Da Russland invaderte Donbas og annekterte Ukraina i 2014, var Storbritannia med på Frankrike og Tysklands forsøk å fremforhandle en avtale med Moskva og Kiev etter Normandie-formatet, som til slutt mislyktes,» skriver journalisten og forfatteren, som utelater hvorfor forhandlingene mislyktes. Kampfner er nå administrerende direktør for UK in the World Programme: et prosjekt fra Royal Institute for International Affairs tankesmie som arbeider for å formulere Storbritannias neokoloniale doktriner.
En forskningsbriefing fra House of Commons slår fast at EUs stormakter, Frankrike og Tyskland, på den tiden motsatte seg å sende militært utstyr til Ukraina. Dette var i motsetning til USAs posisjon under USAs president Barack Obama. Storbritannia styrket USAs posisjon mens de gikk på akkord med sine europeiske naboer ved å sende såkalt ikke-dødelig utstyr.
«Vinn-vinn for NATO»
I 2015 etablerte Storbritannia Operasjon Orbital for å trene ukrainske styrker. Fra 2017 til 2020 brukte ulike grener av regjeringen, inkludert Foreign Office og Department for International Development (som senere fusjonerte), over 30 millioner pund av skattebetalernes penger på det såkalte Conflict, Stability and Security Fund (CSSF). I tillegg til Orbital bidro midlene til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas Special Monitoring Mission til Ukraina.
Underhusets forskningsbriefing sier at et år senere signerte Ukraina og Storbritannia et Memorandum of Understanding for å fortsette militær trening og våpeneksport. «I 2018 ble treningslag bestående av Royal Navy og Royal Marines personell utplassert for å levere opplæring til den ukrainske marinen.» På slutten av 2020 ble det rapportert at 100 soldater fra 3rd Rifles og 4th Battalion Royal Regiment of Scotland (4 Scots) «er i Ukraina og gir opplæring til den ukrainske styrken.»
I 2021 lovet Storbritannia 1,7 milliarder pund i finansiering for å støtte Ukrainian Naval Capabilities Enhancement Programme. I juni samme år signerte militærentreprenøren Babcock et trepartsavtale med britiske og ukrainske myndigheter for å gjenoppbygge Ukrainas marinehavner. «Babcock vil bli støttet av flere andre selskaper med en sterk britisk tilstedeværelse, inkludert MBDA, Thales og Royal Haskoning DHV.»
I august 2021 rapporterte magasinet Soldier at britiske styrker hadde «trent med sine ukrainske kolleger som en del av en multinasjonal pakke som også involverte kanadisk, amerikansk og svensk personell». Kampgruppen på 400 personer besto hovedsakelig av personell fra 4 Scots som ble utplassert til Ukraina «med sikte på å utvikle gjensidige relasjoner, felles planlegging og bataljons- og taktiske operasjoner.» Rapporten bemerker hvordan personell gjennomførte øvelser med skarp ammunisjon sammen med Ukrainas 54. mekaniserte brigade, «som har gjennomført flere oppdrag i den turbulente Donbass-regionen».
I en kommentar til øvelsen Cossack Mace sa oberstløytnant Alasdair Hempenstall fra 4 Scots om sine menn: «De har lært hvordan ukrainerne opererer fra et militært perspektiv, i tillegg til å oppleve deres kultur og arv».
En publikasjon fra British Army Review fra sommeren 2021 sier: «Ukraina og Estland har utviklet seg mer fra støtte til (UK) Operations ORBITAL and CABRIT», Storbritannias utplassering til Estland som en del av NATOs Forward Presence. «Dette passer inn med NATO så er en vinn-vinn situasjon».
Oberstløytnant Glen Grant (ret.) er en Riga (Latvia)-basert britisk militærrådgiver i Ukraina og utdannet ved ulike institusjoner, inkludert Royal Military Academy Sandhurst. En krigsveteran fra Nord-Irland (dvs. spesialist i opprørsbekjempelse) og operativ etterretningstjeneste i 1990-tallets Bosnia og Irak, har Grant gitt råd til de fleste av militærene i Øst-Europa/Baltikum og Balkan.
Tenk på bakgrunnen: På 2010-tallet hjalp US Agency for International Development – utenriksdepartementets privatiserings- og astroturf-fløy – Ukrainas såkalte Democratic Alliance; en av mange grupper som presser på for pro-vestlige ‘reformer’ og en enhet fremtredende i Euromaidan-protestene som eskalerte til kuppet 2013-14. En fremtredende leder for Den demokratiske alliansen var politikeren og rådgiveren Victor Andrusiv, som fortsatte med å lede en enhet kalt Ukrainian Institute for the Future (UIF), grunnlagt av skikkelser som eks-militæroffiser og forretningsmann Anatoliy Amelin, grunnlegger av en av Ukrainas største investeringsselskaper, Altani Capital.
En annen UIF-grunnlegger, Taras Berezovets, er utdannet ved Storbritannias Royal College of Defense Studies som ble sjef for UIFs seksjon for nasjonal sikkerhet og forsvar. Avdøde Oleksiy Skrypnyk var nestleder for den faste delegasjonen til NATOs parlamentariske forsamling, som i løpet av Trump-årene med suksess «lobbet USA for å forsyne Ukraina med sofistikerte Javelin anti-tank-missiler».
Oberstløytnant Grant jobber som sikkerhets- og forsvarsekspert ved UIF, «hvor han støtter den parlamentariske forsvarskomiteen» og leder frivillige til militæret og hæroffiserer. Grant er også seniorstipendiat ved Institute for Statecraft (IfS): den beryktede militære etterretningsorganisasjonen som ble opprettet i 2005 og registrert ved en forlatt fabrikk i Skottland. Som det har vært godt dokumentert andre steder, skapte IfS en organisasjon finansiert av det britiske utenriksdepartementet kalt Integrity Initiative, som skapte skjulte «klynger» av journalister, akademikere og andre anti-russiske påvirkere.
Tidligere i 2022 fullførte det britisk-ledede Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) sin årelange kontrakt som NATOs hovedkvarter for kampstyrkene. Opplæringsgrupper ble senere utplassert til Estland og Ukraina. ARRC samarbeider også med det rumensk-ledede multinasjonale korpset Sørøst.
I mars sa det britiske forsvarsdepartementet (MoD) at Storbritannia utplasserte Sky Sabre mellomdistanse-luftvernsystemet til Polen, som består av radar og lastebiler som frakter missiler, inkludert 100 personell. Tropper fra 16. Royal Artillery betjener våpenet. Andre fra regimentet har vært på en base på Baker Barracks, Thorney Island (ved Den engelske kanal), klare til å utplasseres i Polen. Starstreak, i mellomtiden, beskrives som en høyhastighets anti-craft missil som ble sendt til Ukraina.
«Diplomati er den eneste veien,» erklærer Storbritannias forsvarsminister mens han lover eskalering i Ukraina
I september 2021 møtte MoD-personell med National Guard of Ukraine (NGU), en fløy av det ukrainske militæret som hadde under seg beryktede bataljoner av nynazistiske aktivister og kriminelle elementer. Operasjon Orbitals oberstløytnant Andy Cox sin nestkommanderende sa: «Vi vil starte dette arbeidet med inkludering av NGU-representanter i treningsaktivitetene som allerede gjennomføres av britiske instruktører i noen enheter av de væpnede styrker i Ukraina.» Denne informasjonen som var hemmeligstemplet i Storbritannia, ble lagt ut på NGU-nettstedet noe som førte til avslag fra MoD.
I februar 2022 forlot Royal Welsh Battlegroup sin base i Tyskland for å reise til Estland som en del av Operation Iron Surge, som inkluderte en konvoi av Warrior-infanteri-kampvogner og Challenger 2-hovedstridsvogner. Andre involverte enheter inkluderer 1st Aviation Brigade Combat Team til Army Air Corps. Storbritannias eksentriske forsvarsminister Ben Wallace, som senere ble pranket og avslørte statshemmeligheter, sa: «Sammen med våre NATO-allierte utplasserer vi tropper og eiendeler på land, sjø og luft for å styrke europeisk forsvar som svar på oppbyggingen av russiske militære styrker på grensen til Ukraina». Han la til: «De-eskalering og diplomati er fortsatt den eneste veien ut av denne situasjonen» mens han fortsatte å eskalere situasjonen og stoppe forsøk på å forhandle frem et oppgjør.
Også i februar ble det rapportert at et team med veteraner fra Special Air Service (SAS) som hadde kjempet i Afghanistan og Irak mottok penger som ble sluset gjennom et ikke navngitt privat selskap via et navngitt europeisk land. Veteraner inkluderer offiserer, sersjanter, korporaler og snikskyttere som angivelig vil drepe russiske spottere. Veteranene er Javelin og Stinger missiloperatører, noe som tyder på at de trener ukrainerne hvordan de skal bruke slike våpen. I tillegg skal US Joint Special Operations Group og SAS ha en evakueringsplan for høytstående politikere, inkludert Zelensky.
En måned senere var fire britiske soldater AWOL for å kjempe mot russere. Dette førte til et offisielt forbud mot personell å reise til Ukraina. I april var Storbritannia vertskap for den ukrainske delegasjonen til Salisbury Plain Training Area. Ukrainas viseforsvarsminister, Volodymyr Havrylo, var vitne til at den britiske hærens 3rd Division og Royal Marines demonstrerte «en rekke utstyr og alternativer for ytterligere militær støtte, inkludert defensive missilsystemer og beskyttede mobilitetskjøretøyer».
Parliamentary Under-Secretary of State for Defense James Heappey, bekreftet at 120 pansrede kjøretøyer ble produsert/sendt til Ukraina og at ukrainske styrker ville bli trent til å bruke dem i Storbritannia. Spesialstyrker ankom Obolon, Kiev, for å trene den ukrainske 112. bataljonen i hvordan man bruker NLAW anti-tank missiler. Senere samme måned ble det påstått at rundt 20 sabotasjeeksperter fra SAS hadde ankommet Lviv, vest i Ukraina. The Mirror rapporterte at en skvadron med SAS-tropper stasjonert i Polen trente ukrainere i sabotasje.
I mai hadde Storbritannia sendt Ukraina 4000 NLAW, et ikke avslørt antall Javelin-missiler, 3000 sett med kroppsrustninger, 2000 hjelmer og 4000 (antagelig par) støvler. Tusenvis av granater, claymore anti-personell miner, tunge maskingevær, høyhastighets snikskytterrifler og 66 mm anti-tank våpen hadde blitt sendt via NATO-land.
Og ved slutten av den måneden hadde den britiske skattebetaleren skaffet Ukraina forbløffende 2,8 milliarder pund i såkalte hjelpeprogrammer og militært utstyr, inkludert 6500 anti-tank missiler.
I juni trente reservister fra Storbritannias 4. bataljon, Mercian Regiment, med den litauiske hærens Iron Wolf Brigade. Øvelsene på 3500 soldater inkluderte styrker fra 14 forskjellige land, inkludert Ukraina. 1. Regiment Army Air Corps sørget for fire Wildcat-helikoptre. Viseforsvarsminister Heappey, sa: «Storbritannia planlegger å utplassere 1050 britiske tjenestepersonell for å lette opplæringen av de væpnede styrker i Ukraina. Det er anslått at 900 av disse vil være ansvarlige for opplæringsaspektet av programmet.»
Storbritannias utenriksminister Liz Truss oppfordrer britiske statsborgere til å kjempe i Ukraina
I oktober 2015 rapporterte Foreign Policy: «Da separatister startet en krig i det østlige Ukraina, kom hundrevis av russere, hviterussere og andre utlendinger til Kievs forsvar. Nå er de forlatt.» Hopp frem til nåtiden, og den britiske regjeringen og deler av media oppfordrer åpenlyst frivillige til å drepe og dø i Ukraina, selv om unge menn kommer tilbake og advarer andre om at de blir brukt til «selvmordsoppdrag».
I april, på spørsmål fra BBC om briter som jobber frivillig i Ukraina, sa Storbritannias utenriksminister Liz Truss, som sannsynligvis vil erstatte Johnson som statsminister: «Jeg støtter det, og det er selvfølgelig noe folk kan ta sine egne avgjørelser om». Det ble rapportert at Truss sine kommentarer provoserte Russland til å sette sine atomvåpen i høyberedskap.
Sjefen for forsvarsstaben, admiral Sir Tony Radakin, motsa umiddelbart Truss: «Vi har vært veldig klare på at det er både ulovlig og lite nyttig for britiske militære og for den britiske befolkningen å begynne å gå mot Ukraina i den forstand.» Johnsons talsperson sa: «Vi fraråder for øyeblikket å reise til Ukraina».
I juni var det rapportert at 20 000 frivillige kjempet i Ukraina, hvorav 3000 var britiske. Opptil 80 prosent passerer gjennom den georgiske legionen, som opererer under ukrainsk kommando hvor de frivillige angivelig blir sjekket ut. «Man er mer en hindring enn en hjelp,» sier veteranen Martin Dunwoody, som dro for å gi humanitær hjelp, men endte opp med å gi råd til de uerfarne kampfrivillige han møtte.
Tidligere soldat Matthew Robinson reiste til Yavoriv over den nærliggende polske grensen med transport arrangert av International Legion. Den 9. mars ble basen truffet og 35 mennesker drept, inkludert tre tidligere britiske spesialsoldater. Robinson trente og sjekket ut frivillige. Ex-Royal Marine Scott Sibley døde og frivillig Andrew Hill ble tatt til fange og paradert på russisk TV. Aiden Aslin og den tidligere Royal Anglian-soldaten, Shaun Pinner, ble tatt til fange og dømt til døden. Etter å ha kjempet mot ISIS på kurdernes side, dro en påstått konservativ rådmann og børshandler «Macer Gifford» (nom de guerre) for å kjempe i Ukraina.
Tidligere Royal Navy-ingeniør, ‘Curtis’, sluttet seg til andre fremmedkrigere via basen i Yavoriv og forklarte: «Det var absolutt ingen struktur i det i det hele tatt, ingenting i det hele tatt.» Han kjempet i Irpin, nær Kiev by. «De fleste av de tidligere tjenestemennene, enten det er marinen, hæren, marinesoldatene, til og med luftforsvaret, noen gutter var der – de var i en anstendig alder, 30 og oppover, men det var mange unge gutter som aldri hadde tjenestegjort i militæret, eller hadde militær trening i det hele tatt, en slags Call of Duty -type folk.» Curtis regnet med at over 20 briter allerede har dødd i Ukraina: «Vi brukte i hovedsak radioer fra butikken, som slett ikke er anstendige å slåss med da russere kan lytte til alt vi sa, og det ble fremhevet mange ganger.»
Anton Vybornyi, en britisk statsborger og forretningsmann, ble avbildet i Korczowa, Polen, på grensen til Ukraina med varebilen full av militærutstyr. «Det inkluderer kroppsrustning» og teamet hans, Alexei Kalmikov og Andrius Dargis. Vybornyi samlet inn 25 000 pund for å hjelpe de frivillige.
Konklusjon: Sannhet i registrene
Som vanlig avslører dokumenter fra myndighetene og militære det motsatte av uttalelser fra politikere og deres medie-ekkokamre om hendelsene som utløste krigsutbruddet mellom Russland og Ukraina.
En forskningsbriefing fra det britiske underhuset inneholder en tidslinje som viser at i februar 2019 ble Ukrainas grunnlov endret for å sette i gang søknaden om NATO-medlemskap. I juni 2020 fikk Ukraina status som NATO Enhanced Opportunity Partner. I september vedtok president Zelensky en nasjonal sikkerhetsstrategi som inkluderte bestemmelser om å bli med i NATO.
I april 2021 annonserte Russland en troppeoppbygging og øvelser på grensen. Legg merke til kronologien. Senere samme måned «redisponerte Russland sine styrker tilbake til hjemmebasene deres». I oktober samme år brukte det ukrainske militæret en drone i det østlige Ukraina og «gjorde Russland sint». Etter å ha samlet tropper på grensen, krevde Russland i desember 2021 sikkerhetsgarantier om at Ukraina ikke vil bli med i NATO. Putin presenterte deretter utkast til forslag for FNs sikkerhetsråd. Underhusets orientering refererer ikke til Storbritannia eller USAs svar – eller mangel på slike – på forslagene. I januar i år så det ut til at USAs president Biden inviterte til Russlands invasjon ved å referere til de forestående hendelsene som et potensielt «inngrep» og ikke invasjon, som Putin oppfattet som et signal om at USA ikke ville reagere hardt.
En annen forskningsbriefing fra House of Commons Library sier: «Russland søker langsiktige sikkerhetsgarantier fra alliansen om at Ukraina ikke vil bli tatt opp som en medlemsstat og at NATOs militære infrastruktur ikke vil bli utplassert i landet.» Briefingen bemerker også at NATO hadde eskalert rundt Ukraina: «NATO-allierte har flyttet for å støtte forsvaret av Øst-Europa med utplassering av flere skip og jagerfly til regionen.» Minsk-avtalene fra 2014-15 forblir «stort sett uimplementert av begge sider».
Kombinasjonen av hybris, uforsonlighet og militarisme som gjenspeiles i disse offisielle britiske dokumentene, hjelper til med å forklare hvordan scenen var satt for en gal konfrontasjon mellom atommakter.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Grayzone: How Britain fueled Ukraine’s war machine and invited direct conflict with Russia.
T.J. Coles er postdoktor ved Plymouth Universitys Cognition Institute og forfatter av flere bøker, den siste er We’ll Tell You What to Think: Wikipedia, Propaganda and the Making of Liberal Consensus.
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Hvordan en skjult avdeling ved London college trener lederne for verdens sosiale medier
Av Alan MacLeod - 26. august 2022
https://steigan.no/2022/08/hvordan-en-skjult-avdeling-ved-london-college-trener-verdens-ledere-for-sosiale-medier/
Bemannet av militære NATO-offiserer og tidligere statsministre og beryktet for å trene Vestens toppspioner, leverer Institutt for krigsstudier ved King’s College i London også arbeidsstyrken til mange av de største sosiale medieselskapene. Dette inkluderer Facebook, TikTok, Google og Twitter.
Av Alan MacLeod.
En studie utført av MintPress av profesjonelle databaser og nettsteder for arbeidsformidling avslører et bredt nettverk av krigsstudie-alumner som har mange av de mest innflytelsesrike jobbene i media, og utgjør en stille hær av individer som påvirker hva verden ser (og ikke ser) i sine feeds på sosiale medier.
Spionskole
Institutt for krigsstudier ligger i en imponerende bygning nær bredden av Themsen midt i London, i hjertet av det britiske etablissementet. Nåværende stab inkluderer den tidligere generalsekretæren i NATO, tidligere britiske forsvarsminister, og en rekke militæroffiserer fra NATO og NATO-vennlige land.
Det er også en yndet treningsbase for de hemmelige tjenestene. En rapport fra 2009, publisert av CIA, beskrev hvor fordelaktig det er å «bruke universiteter som et middel for etterretningstrening», og skrev at «eksponering for et akademisk miljø, som Institutt for krigsstudier ved King’s College London, kan legge til flere elementer som kan være vanskeligere å yte innenfor det offentlige systemet,» og nevner også at instituttets fakultet har «omfattende og veljustert etterretningserfaring.»
I 2013 holdt daværende forsvarssekretær og tidligere CIA-direktør Leon Panetta en tale ved avdelingen. «Jeg setter stor pris på arbeidet dere gjør for å trene og utdanne våre fremtidige nasjonale sikkerhetsledere, hvorav mange er i denne målgruppen,» sa han og la til at å utvide med teknologi, overvåking og nettkrigføring var av avgjørende betydning.
I fjor undersøkte MintPress avdelingens koblinger til etterretningtjenestene og gikk dypere.
Videre har universitetet fritt innrømmet å ha inngått en rekke hemmelige finansieringsavtaler med det britiske Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Imidlertid har de nektet å utdype disse kontraktene, og fortalte det undersøkende nyhetsbyrået Declassified U.K. at det kan undergrave nasjonal sikkerhet.
Mens Institutt for krigsstudier spiller en nøkkelrolle i å produsere Vestens etterretningsagenter, trener det også mange av verdens beste journalister, så vel som ledere for sosiale medier, hvis oppgave det er å beskytte oss mot feilinformasjonen fra andre. Som sådan er det en sentral del av den nye høyteknologiske informasjonskrigen som føres mellom Russland og Vesten, der den nasjonale sikkerhetsstaten i økende grad tar kontroll over kommunikasjonsmidlene under dekke av å beskytte oss mot Kreml.
Til enhver tid utdanner avdelingen rundt 1000 studenter, hvorav mange har blitt øverste sjefer i det militære, etterretningssjefer og myndighetspersoner, både i Vesten og i land så forskjellige som Jordan, Nigeria og Singapore. Men i økende grad finner et stort antall kandidater fra krigsstudier arbeid i de mest innflytelsesrike mediene på begge sider av Atlanterhavet, og i Silicon Valley.
Mest betydelig blant de sosiale medieselskapene der krigsstudie-kandidater har betydelig kontroll er Facebook (nå omdøpt til Meta). For eksempel, mens han jobbet på seniornivå i den britiske regjeringen, tok Mark Smith en mastergrad ved avdelingen, og fullførte den i 2009. Mellom 2007 og 2017 jobbet han for Forsvarsdepartementet, utenrikskontoret og det nasjonale sikkerhetssekretariatet. I følge hans egen LinkedIn-profil ble han utplassert i utlandet tre ganger som politisk rådgiver for NATOs øverste militære befal og var en nøkkelfigur i strategiarbeide i å utforme svar til ISIS og andre terrorgrupper, samt arbeidet med Forsvarsdepartementets svar på det skotske uavhengighetsspørsmålet.
I 2017 flyttet Smith rett fra regjeringen til Meta, hvor han nå er Global direktør for global innholdsstyring, noe som ga ham betydelig makt til å diktere hva som er tillatt og hva som sensureres fra verdens største nyhets- og medieplattform.
Facebooks globale direktør for strategisk respons er også en tidligere krigsstudier-student. Etter endt utdanning jobbet Caitlin Baker med Midtøsten-antiterrorpolitikk på kontoret til forsvarsministeren i Washington og som direktør for Jordan og Libanon ved det nasjonale sikkerhetsrådet i det hvite hus. Mellom 2015 og 2017 var hun også visepresident Joe Bidens politiske rådgiver for Midtøsten. I løpet av denne tidsperioden utvidet administrasjonen raskt droneprogrammet sitt, og kom til å bombe syv land samtidig.
I oktober 2017 flyttet Baker sømløst fra forsvarsministerens kontor for å jobbe for Facebooks strategiske responsteam, og ble en global direktør. Det strategiske responsteamet bestemmer hvordan Facebook vil reagere på globale hendelser som valg, kriger og kupp, og bestemmer hvilket innhold som vil være tillatt og hvilke synspunkter som vil bli forbudt eller undertrykt.
Det er mange flere kandidater fra krigsstudier i innflytelsesrike roller på Facebook, inkludert:
Louis Babington-Reynolds, Leder for offentlig politikk vedrørende farlige organisasjoner;
Monica Thurmond Allen, Direktør for offentlig politikk for kampanjer og programmer;
Claire Akkaoui, Leder for etterretning for Europa, Midtøsten og Afrika;
Olivia Minor, Etterretningsanalytiker for Europa, Midtøsten og Afrika;
Évia Orlando, Prosjektleder for øyeblikkelig risiko;
Fiona Moodie, Ledende advokat for rettssaker;
Dane Roth, Leder Design Program;
Kettianne Cadet, Leder for Program Publikumsopplevelser
Selv om dette absolutt ikke er å si at alle de nevnte er plantet av myndighetene, eller til og med at de er alt annet enn ideelle ansatte, kommer denne forbindelsen på et tidspunkt da Facebook raskt har begynt å flette seg sammen med den nasjonale sikkerhetsstaten. I 2018 kunngjorde selskapet at det, i et forsøk på å bekjempe falske nyheter, samarbeidet med NATOs tenketank, Atlantic Council, i en avtale som ga sistnevnte betydelig innflytelse på plattformens innhold. I dag er Facebooks etterretningssjef NATOs tidligere presseoffiser. Og en MintPress-studie publisert i forrige måned viste i detalj hvordan selskapet har ansatt dusinvis av tidligere CIA-tjenestemenn, hvorav mange nå innehar de mest politisk sensitive stillingene i selskapet og er ansvarlige for å bestemme hva milliarder av brukere ser daglig.
TIKTOK
Krigsstudie-alumner innehar eller hadde også flere innflytelsesrike stillinger på videoplattformen TikTok. Disse inkluderer Haniyyah Rahman-Shepherd, en etterretningsanalytiker som jobber med å oppdage trusler og identifisere hatytringer, ekstremisme og feil- og desinformasjon; Michelle Caley, leder for innholdsstrategi; Manish Gohil, en tidligere risikoanalytiker for TikTok; Alexandra Dinca, leder for etterforskniner; Jeanne Sun, leder for sikkerhetsprogram; og Tom Dudley, leder for fysisk sikkerhet.
Scott O’Brien jobbet i mellomtiden for både Facebook og TikTok, først som etterretningsanalytiker for Facebook, hvor han spesialiserte seg på «menneskerettighetsundersøkelser» i «utsatte land», ifølge hans LinkedIn. Han er nå analytiker for etterretningsoperasjoner mot påvirkning og discovery-analytiker hos TikTok. Før det jobbet han for det beryktede etterretningsbyrået Pinkerton.
I nyere tid har TikTok vært mottaker av betydelige oppmerksomhet fra regjeringshold. Fra Trump-administrasjonens trusler om å forby plattformen helt til nyheten om at president Biden instruerte TikTok-stjerner om hvordan de skulle dekke krigen i Ukraina, den amerikanske regjeringen, ser det ut til, snudde seg 180-graders rundt når det gjeldt appen. Dette skjedde samtidig som selskapet begynte å ansette et stort antall statsfunksjonærer i nøkkelposisjoner, inkludert personer fra NATO, Det hvite hus og CIA. En MintPress-undersøkelse som beskriver alt dette omtalte det som en «NATO til TikTok-rørledning.
Twitter og Google
Twitter har relativt færre krigsstudie-alumner. Men noen er i viktige posisjoner. Leder for globale program Sean Ryan beskriver for eksempel sin rolle som å «[å] lede et globalt programteam som driver en helhetlig forståelse av Twitters dynamiske risiko- og trussellandskap mens han jobber på tvers av cyber, fysisk, informasjon, plattform, policy, helse og omdømmedomener.» Han bemerker at analysen hans «informerer beslutningstakingen til strategisk lederskap samtidig som han støtter nøkkelpolitikk på tvers av flere team.»
Twitters direktør for innsiderisiko og etterforskning, Bruce A., er også en tidligere KCL-mann. Bruce A. tilbrakte 23 år i FBI, ble tilsynsspesialist, og forlot byrået i 2020 for å overføres direkte til Twitter.
Bruce er en av bare dusinvis av FBI-agenter og analytikere som Twitter har ansatt de siste årene – hvorav de fleste har blitt kastet inn i svært politisk sensitive felt, som sikkerhet, innholdsmoderering og tillit og sikkerhet, og gir dermed byrået betydelig innflytelse over plattformens innhold og utsikter.
Google ansetter også en rekke kandidater fra krigsstudier, blant dem informasjonspolitisk leder for Asia-Stillehav Jean-Jacques Sahel, policyrådgiver Grant Hurst, og analytiker på globale trusler Jessica O.
Journalistikk
For en enkelt avdeling ved en høyskole ved et universitet er det bemerkelsesverdig hvilken innvirkning Institutt for krigsstudier også har hatt på journalistikkfeltet. Avdelingen slår langt over sin vekt, med alumni i de fleste av verdens ledende medier, inkludert CNN, NBC News, The New York Times, Reuters og The Wall Street Journal, samt en rekke individer som befolker rekkene av den britiske statlige rikskringkasteren, BBC. Det ser faktisk ut til at hvis målet er å bryte seg inn i journalistikkfeltet, så er en grad fra Institutt for krigsstudier mer nyttig enn en grad fra King’s College Londons Institutt for kultur, medier og kreative industrier, dens de facto journalistikkskole.
Noen av disse journalistene går i lære hos etterforskningsstedene Bellingcat og Graphika, som begge er finansiert av den amerikanske regjeringen og som begge legger ut tvilsomme rapporter som demoniserer offisielt fiendtlige nasjoner. Ikke mindre enn seks Bellingcat-ansatte eller bidragsytere – inkludert Cameron Colquhoun, Jacob Beeders, Lincoln Pigman, Aliaume Leroy, Christiaan Triebert og senioretterforsker Nick Waters – fulgte alle etterutdanning innen avdelingen. Faktisk begynte Bellingcat-grunnlegger Eliot Higgins i Institutt for krigsstudier i 2018 som gjesteforsker.
Graphika er også overdrevent bemannet av KCL krigsstudie-kandidater. Sammen pumper disse to gruppene ut høyt publiserte «etterretnings»-rapporter som advarer om ondsinnede handlinger begått av Russland eller andre utnevnte fiendestater, mens de i det stille blir finansiert av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten selv.
Statsstøttet Nexus
Institutt for krigsstudier publiserer lignende arbeid som Graphika. Faktisk var dets fakultet avgjørende for å formidle ideen om russisk innblanding i amerikanske valg, og var kilden til mange av de mest vidtrekkende påstandene om Moskvas innflytelse i det amerikanske samfunnet. Rapporter publisert av departementet anklager Russland for å gjennomføre en kampanje for «informasjonspsykologisk krigføring» og anbefaler at militærutgiftene bør økes og at NATO må gjenoppta sin forpliktelse til å motarbeide Russland. Professor Thomas Rid vitnet til og med for Senatets utvalgte komité for etterretning om den «mørke kunsten» av russisk innblanding og fordømte WikiLeaks og journalister i alternative medier som uvitende agenter for desinformasjon.
Mange av organisasjonene beskrevet ovenfor ble også identifisert som foreslåtte medlemmer av en vestlig regjeringsjustert «mot»-propagandanexus etablert av EXPOSE Network. EXPOSE var angivelig et hemmelig initiativ finanisert av den britiske regjeringen som ville ha samlet journalister og statlige operatører i en allianse for å forme den offentlige diskursen på en måte som var mer gunstig for prioriteringene til vestlige regjeringer.
Dr. Neville Bolt fra Institutt for krigsstudier var i organisasjonens foreløpige rådgivende panel, sammen med Graham Brookie fra Atlantic Council (NATOs tenketank) og Ben Nimmo, tidligere presseoffiser i NATO, og tidligere etterforskningsdirektør for Graphika, og Facebooks nåværende etterretningssjef. Treningsstøtte vil i mellomtiden bli gitt av enkeltpersoner fra Bellingcat.
I det siste året har MintPress detaljert vist hvor mye av den offentlige sfæren, fra sosiale medieorganisasjoner som Facebook, Twitter, og TikTok til store søkemotorer som Google, til tenketanker og faktasjekkende organisasjoner, i det stille er mye tettere knyttet sammen med den nasjonale sikkerhetsstaten enn det som synes for det blotte øye. Institutt for krigsstudier ved King’s College London er en viktig del av denne statsstøttede forbindelsen. Det er en one-stop-shop for opplæring av mange av spionene, ansatte i tenketanker, journalister og antatt uavhengige etterretningsetterforskere som har stått i spissen for den nye informasjonskrigen.
Enkelt sagt, en avdeling bemannet av tidligere og nåværende militæroffiserer trener folkene som produserer nyhetene (journalister), de som manipulerer dem (etterretningstjenestemenn), og de som har ansvaret for å sortere fakta fra fiksjon og finne desinformasjon (ledere i sosiale medier). Det er litt av et system. Og imens – kontinuerlig – advarer de om trusselen om (utenlandske) statsstøttede påvirkningsoperasjoner.
For å være tydelig, er Kreml-propaganda reell, men rekkevidden er avgjort liten i forhold til de massive desinformasjonskampanjene som lanseres av den vestlige nasjonale sikkerhetsstaten. Og Institutt for krigsstudier er en sentral del av denne informasjonskrigen.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av MintPress: How One Spook-Run London College Department Is Training the World’s Social Media Managers
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Kaquesson.
Alan MacLeod er Senior Staff Writer for MintPress News. Etter å ha fullført sin doktorgrad i 2017 ga han ut to bøker: Bad News From Venezuela: Twenty Years of Fake News and Misreporting and Propaganda in the Information Age: Still Manufacturing Consent, samt en rekke akademiske artikler. Han har også bidratt til FAIR.org, The Guardian, Salon, The Grayzone, Jacobin Magazine og Common Dreams.