Nyhetsbrev steigan.no 26.07.2023
Innrømmet New York Times nettopp at Covid-dødsfall ble overdrevet?
Brukes psykiatrien for å kneble politisk opposisjon i Norge?
Kan Ungarn komme til å forlate EU?
Har oppdateringen av radaren i Vardø utløst fugledød?
Det er svært få gode filmer om krig. «20 dager i Mariupol» er et unntak
Glimt av et sluttspill i Ukraina
Innrømmet New York Times nettopp at Covid-dødsfall ble overdrevet?
Av Thomas Fazi - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/innrommet-new-york-times-nettopp-at-covid-dodsfall-ble-overdrevet/
Forfatteren David Leonhardt kom med den oppsiktsvekkende innrømmelsen i en nylig artikkel.
En nylig artikkel fra New York Times inneholder en ganske overraskende informasjon. Når man diskuterer den betydelige nedgangen i offisielle Covid-dødsfall i USA, hevder forfatter David Leonhardt at det faktiske tallet nesten helt sikkert er enda lavere. «Det offisielle tallet er sannsynligvis en overdrivelse fordi det inkluderer noen mennesker som hadde viruset da de døde, selv om det ikke var den underliggende dødsårsaken,» skriver Leonhardt, og bemerker at selv CDCs egne data viser at nesten en tredjedel av de siste offisielle Covid-dødsfall har falt i denne kategorien.
Leonhardt legger dette veldig nonchalant til, som om det var den mest åpenbare tingen i verden. Faktisk var problemet verboten inntil for ikke så lenge siden: under hele pandemien ble påstander om at det offisielle antallet Covid-19-sykehusinnleggelser og dødsfall sannsynligvis ble oppblåst – på grunn av bruken av svært tvilsomme statistiske metoder – avvist som grunnløse konspirasjonsteorier. Det er godt å se enda et tabu falle, men det virkelige spørsmålet er hvorfor det tok så lang tid, med tanke på at det ble tydelig nesten fra dag én at regjeringer tok i bruk en veldig «liberal» tilnærming til å tilskrive dødsfall.
Som Deborah Birx, svarkoordinator for koronavirus i Det hvite hus under Donald Trump fra 2020 til 2021, erklærte: «hvis noen dør med Covid-19, regner vi det som et Covid-19-dødsfall.» Den samme tilnærmingen ble brukt i de fleste vestlige land. Dette var ganske overraskende, spesielt i lys av det faktum at det overveldende flertallet av «Covid-19 dødsfall» var pasienter med eksisterende sykdommer (hypertensjon, diabetes, hjertesykdommer og så videre) der det var umulig å fastslå noen direkte årsakssammenheng med Covid.
Dette var en helt ny tilnærming. Inntil da hadde standardmetoden vært å vurdere den sanne dødsårsaken som den underliggende sykdommen – hvis noen som lider av kreft i sluttstadiet får lungebetennelse og dør, er dødsårsaken fortsatt kreft. Faktisk, i mars 2020 rapporterte Walter Ricciardi, vitenskapelig rådgiver for den italienske helseministeren for koronaviruspandemien, at «ved re-evaluering av National Institute of Health, har bare 12 % av dødsattestene vist en direkte årsakssammenheng fra koronaviruset.» Likevel ble de alle regnet som Covid-19-dødsfall. Og det samme skjedde overalt.
Les: Italiensk ekspert: en merkelig lungebetennelse ble oppdaget i Lombardia i november 2019
Dette er det som ble kjent som dødsdebatten «av/med Covid». Enda verre, skjønt, ble det snart standard praksis i praktisk talt alle de vestlige landene å klassifisere hver avdød person som nylig (eller til og med ikke så nylig) hadde testet positivt for Covid som en «Covid-død», selv om dødsfallet åpenbart ikke var relatert til viruset. Faktisk, i flere land var det ikke bare dødsulykker med en positiv Covid-19-test som kom inn i rekkene, men også de der det var mistanke om Covid-19 – i henhold til retningslinjer fra Verdens helseorganisasjon.
Som Ngozi Ezike, Illinois Department of Public Health (IDPH) direktør, sa det i april 2020: «teknisk sett, selv om du døde av en klar alternativ årsak, men du hadde Covid på samme tid, er det fortsatt oppført som en Covid-dødsfall. Så, alle som er oppført som Covid-dødsfall betyr ikke at det var dødsårsaken, men de hadde Covid på dødstidspunktet.» Det skulle senere vise seg, i et amerikansk fylke, at «klare alternative dødsårsaker» kan omfatte hva som helst fra skader og forgiftning til motorsykkelulykker og skuddskader.
Så totalt sett er det trygt å si at Covid-19-sykehusinnleggelser og dødsfall ble massivt overtellet – som til og med New York Times nå innrømmer. Dette reiser en rekke svært urovekkende problemstillinger: var dette ganske enkelt et resultat av at myndighetene tok feil ved å runde opp tall, eller var det et bevisst forsøk på å blåse opp tallene for å skape panikk og frykt i befolkningen? Og enda viktigere, hvis mange av de overflødige dødsfallene ikke var forårsaket av Covid selv, er det bare én logisk konklusjon: at de var forårsaket av den politiske responsen på det.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
Did the New York Times just admit Covid deaths were overcounted?
Les også: Den britiske «Nudge Unit» «brukte grovt uetiske taktikker for å skremme publikum til Covid-lydighet»
Brukes psykiatrien for å kneble politisk opposisjon i Norge?
Av red. PSt - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/brukes-psykiatrien-for-a-kneble-politisk-opposisjon-i-norge/
Vi skrev 22. juli 2023 at Stavangermannen Trond Harald Haaland er blitt tvangsinnlagt etter lov om psykisk helsevern. Haaland har vært en aktiv kritiker av norsk helsevesen i forbindelse med lockdownpolitikken og de mer eller mindre obligatoriske vaksinene som er tvunget på oss de siste par årene.
Les: Tvangsinnlagt på grunn av Facebook-innlegg?
Vi er i kontakt med advokat Barbro Paulsen og hun har kontakt med Haalands venner og familie. Sakas karakter gjør at vi er ytterst forsiktige, men de informasjonene vi får fra advokat Paulsen og andre har ikke svekket det førsteinntrykket vi fikk, nemlig at det her kan dreie seg om et tilfelle der politisk aktivisme blir møtt med psykiatrisk behandling.
Haaland har markert seg som en skarp kritiker av vaksineindustrien og koronapolitikken i Norge.
Han er nå tvangsinnlagt i Rogaland.
Ankeinstans for innleggelsen er Statsforvalteren i Rogaland.
Og hvem er Statsforvalter i Rogaland? Jo, ingen ringere enn tidligere helseminister Bent Høie, som jo som kjent var en av de hovedansvarlieg for koronapolitikken, lockdownskandalen, skolestengningene og den massive tvangsartede vaksinekampanjen i Norge.
At han er inhabil i saka, burde være opplagt. Advokat Paulsen har da også krevd, så vidt vi har forstått, at ankebehandlinga flyttets til en annen Statsforvalter.
Vi må ikke glemme idiotiet under sirkus korona
«Dere må ikke klemme» og «kan ikke invitere hjem for å ha det hyggelig». Vi må ikke glemme alt det idiotiske myndigheter og politikere fikk seg til å si under «pandemien» eller at en totalt hjernedød presse lot dem slippe unna med det. Og vi må heller ikke glemme at landets moromenn og -kvinner tydeligvis hadde tatt seg kollektiv ferie. Ikke en gang hoffnarrene turte å si at keiseren faktisk var helt naken.
Her er et klipp fra en ikke så fjern fortid:
Høie om klemming på sykehjem: – Første skritt på vei tilbake til hverdagen
NRK: – Det blir lov å klemme igjen, sier Høie.
Høie står også som en av de viktigste medansvarlige for myndighetenes utallige brudd på Grunnloven og andre lover:
Les: Myndighetenes håndtering av koronapandemien
Dermed burde det være opplagt at Bent Høie er fullstendig inhabil når det gjelder en anke som går på eventuell misbruk av psykiatri mot koronakrikere.
Reiser store spørsmål
I og med at advokat Barbro Paulsen har hånd om denne saka, er den i de beste hender.
Dermed kan vi begynne å reise de mer generelle spørsmålene som følger av Haaland-saka:
Brukes tvangsinnleggelse som virkemiddel mot politisk opposisjonelle i Norge?
Brukes psykofarmaka for å dope ned og til slutt ødelegge slike innlagte?
Er det andre eksempler på dette?
Hva er de sentrale helsemyndighetenes og de politiske organenes ansvar?
Vi har ikke noe fyldestgjørende svar på disse spørsmålene, men dersom det bare skulle være riktig i noen få tilfeller, så er det noen få tilfeller for mye. For i så fall er vi på vei mot et slikt system som man hadde i Sovjetunionen der opposisjon nettopp ble sykeliggjort og kneblet i psykiatriske anstalter.
Mad in Norway
Robert Whitaker er journalist og forfatter av to bøker om psykiatriens historie, Mad in America og Anatomy of an Epidemic, og medforfatter, sammen med Lisa Cosgrove, av Psychiatry Under the Influence. Han er grunnleggeren av madinamerica.com.
Han har skrevet en artikkel om et BBC-program som til en viss grad satte søkelys på medikamentbruken i psykiatrien i Norge: The BBC, Harrow, and a Public Left in the Dark.
Den finnes i norsk versjon her:
BBC, Harrow og en offentlighet i stummende mørke
Kan Ungarn komme til å forlate EU?
Av red. PSt - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/kan-ungarn-komme-til-a-forlate-eu/
Den tidligere sentralbanksjefen i Ungarn, Andras Simor, sier til Bloomberg at det er en mulighet for at Ungarn kan komme til å forlate EU.
Simor, som bidro til å styre Ungarn gjennom finanskrisa i 2010, sier at hvis sannsynligheten for et ungarsk utmarsj fra unionen var 10% i fjor er den kanskje 20% eller 30% nå.
«Jeg er redd for at Ungarns regjering vil manøvrere landet inn i en situasjon der en uttreden fra EU blir et reelt alternativ,» sa Simor, som er en skarp kritiker av Viktor Orbán.
«Det er en formidabel lederkrise i EU»
En «overveldende» lederkrise finner sted i Brussel, sa Balázs Orbán, statsministerens politiske direktør, til offentlig radio tirsdag, og la til at «Europa og EU er blant taperne av krigen» i Ukraina. Han sa at Tyskland var inne i en resesjon, industrien sliter og inflasjonen «skyter i været». Dette skriver Daily News Hungary.
Med henvisning til neste års valg til Europaparlamentet sa han at Brussel snart kan komme seg ut av lederkaoset, og at man kan få en mer «balansert tilnærming». Han la til at Ungarn aktivt søker allierte i Europa og over hele verden. Ungarn «må kjempe», sa han, og la til at det ikke burde vike unna tvister med Europa. Regjeringa undersøker opinionen regelmessig, sa Orbán, og millioner av ungarske borgere hadde gitt uttrykk for sine synspunkter.
Han viste da til et system den ungarske regjeringa har innført der det stadig gjennomføres meningsmålinger for å lodde folkeopinionen.
Han la til at Ungarn har gått inn i en «svært farlig periode», med «krigen som raser ved siden av oss» og «konkurranse mellom de to stormaktene, USA og Kina. Dette vil være avgjørende i de kommende tiårene», sa han i intervjuet.
Viktor Orbán: «Slovakia er en utbryterstat fra Ungarn»
Det brøt ut en diplomatisk konflikt mellom nabolandene Ungarn og Slovakia da Ungarns statsminister Viktor Orbán nylig uttalte at «Slovakia er en utbryterstat fra Ungarn». Dette skriver Daily News Hungary.
Dette førte til at Ungarns ambassadør i Slovakia ble innkalt på teppet til utenriksdepartemantet i landets hovedstad Bratislava der han fikk beskjed om at både Slovakia og Ungarn er likestilte etterkommere av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.
Gamle sår blir som nye
Allerede NATO-krigene som ødela og parterte Jugoslavia rev djupe flenger i både Versaillestraktaten og Jaltaavtalen, det vil si oppgjørene etter de to verdenskrigene.
NATOs infiltrasjon, statskupp og krig i Ukraina fra 2014 har ytterligere forsterket de gamle konflikten, og med Russlands invasjon og krig i Ukraina fra 22. februar 2022 er også de gamle konfliktene knyttet til Vest-Ukraina, Polen og Litauen kommet på bordet.
Ideen om et forent Europa er en illusjon og kontinentet utvikler seg mer og mer i retning av å bli ei kruttønne enda en gang. Enda verre blir dette fordi EU nå driver økonomisk sjølmord og driver befolkninga mot økonomisk sammenbrudd, fattigdom og nød.
Og da vil det ikke bli bare Ungarn som ser etter korteste vei til utgangen.
Les også: NATOs aggresjon mot Jugoslavia i 1999 var det globale vendepunktet
Vargtid – eller myten om en fredelig verdensorden (1992)
Krisa i Ukraina og redselen for det tomme rom
Har oppdateringen av radaren i Vardø utløst fugledød?
Av Einar Flydal - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/har-oppdateringen-av-radaren-i-vardo-utlost-fugledod/
Straks artikkelen om fugledøden og fugleinfluensa var lagt ut, fikk jeg kommentarer fra oppmerksomme lesere. (Men HVORFOR dør måkene av fugleinfluensa?) Et par hadde festet seg ved at radarsystemet i Vardø nettopp er oppgradert. En annen ved at krykkjene, som er særlig utsatt, er sultne og at det mangler lodde i sjøen.
De to forklaringene utelukker slett ikke hverandre. Kanskje har vi her to av nøklene til hvorfor fugledøden nylig rammet Finnmark så ekstra kraftig, og hvorfor ikke måkene bare blir influensa-syke og deretter friske igjen?
Her broderer jeg først og fremst videre på den ene hypotesen: at elektromagnetiske felt gir en vesentlig forklaring på fugledøden. Det fins god støtte for det både i litteraturen om virkninger på viltlivet fra elektromagnetiske felt, og fra litteraturen om hvordan radarer virker inn på militært personell …
I forrige artikkel viste jeg til litteratur som viser at fugler kan dø av stresset de utsettes for fra mikrobølget telekommunikasjon og radarer. Og her skjer det vesentlige endringer i Finnmark:
Den norske militære etterretningstjenestens nettsider forteller i en tekst publisert 10. juni 2022 at radarsystemet i Vardø er under oppgradering. Jeg siterer:
“GLOBUS er et radarsystem lokalisert på Vårberget i Vardø. Norge og USA har samarbeidet om systemet siden 1950-tallet.
GLOBUS I-radaren ble bygget på slutten av 1980-tallet og nærmer seg slutten av sin forventede levealder. Det er derfor satt i gang arbeid for å oppgradere og forlenge systemets levetid. GLOBUS I-radaren skal erstattes av en ny radar i et nytt bygg. Arbeidet med et nytt bygg begynte høsten 2016 og ble i hovedsak ferdigstilt sommeren 2018. Installasjon av radaren begynte høsten 2018.
Det nye og moderniserte GLOBUS-systemet forventes operativt i 2023.”
[…]
Stråling fra radar
Den elektromagnetiske strålingen fra GLOBUS-radarene i Vardø er innenfor grenseverdier fastsatt i strålevernforskrift, og tiltaks- og grenseverdier fastsatt i arbeidsmiljøforskriften. Disse er igjen i henhold til de siste anbefalinger fra International Commission on Non-Ionizing Radiation Protection (ICNIRP). Strålingen fra GLOBUS utgjør derfor ikke noen helsefare for de som jobber ved stasjonen eller for befolkningen i Vardø.
Det ble i august 2021 gjennomført en målekampanje i regi av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Resultatene er offentlig tilgjengelig slik som ved tidligere målinger. Konklusjonen er at nivåene i Vardø by er under grenseverdiene for den generelle befolkningen, både for gjennomsnittsverdier og pulsverdier. På militært område er områder med nivåer over tiltaks- og grenseverdier for arbeidstakere identifisert og adgang er regulert. DSA og Arbeidstilsynet har ikke funnet grunnlag for å anbefale ytterligere tiltak eller for å anta noen helserisiko forbundet med eksponering fra radarene.“
Utilstrekkelige målemetoder
Som kjent måler Nkom utfra de anbefalinger som gis av ICNIRP og i et EU-direktiv (EU Recommendation 1999/519/EC).
Her måles det både gjennomsnittsverdier, som vil si energiintensitet man eksponeres for i gjennomsnitt over noen minutter (vanligvis målt over 6 eller 30 minutter), og pulsverdier, som vil si energimengden i pulsene, som bare er millisekunder lange. Man måler dette for å se om det er fare for akutte oppvarmingsskader. Det gjør man til tross for at det fins en rekke andre skademekanismer som ikke krever oppvarming, men disse anser ICNIRP som utenfor deres område fordi disse “ikke er godt nok påvist”, og DSA gjør dermed det samme.
At det er utilstrekkelig for å å drive strålevern for mennesker (og etter all rimelighet langt mer utilstrekkelig for å beskytte dyr) utfra en så snever målestokk, går fram av en undersøkelse om helsevirkninger fra militære radarer som jeg tidligere har omtalt i bloggpost 20.02.2023: Noen israelske forskere påviste at risikoen for å få kreft bare få år etter tjeneste ved radaranlegg er mange ganger så høy som i befolkningen ellers.
Strålingen fra radaranleggene var den åpenbare årsaken. Og da snakker vi nok om konklusjoner trukket utfra tall fra anlegg som var svakere og eldre enn dagens GLOBUS-radaranlegg i Vardø.
Det vesentlige i denne sammenheng er at slike anlegg som GLOBUS sender ut voldsomt kraftige og ekstremt lavfrekvente digitale (dvs. brå og skarpe) pulser (ELF) som skal reflekteres høyt oppe i ionosfæren ned til bakken over fiendeland – så kraftige at ekkoet, som går samme vei tilbake via ionosfæren, skal kunne registreres og brukes til å avlese terrenget.
Utfra alt det vi vet om digitale ELF-pulser er det ganske åpenbart at man må forvente biologiske skadevirkninger, akutt eller over tid, både på dyreliv og mennesker, selv når pulsene er meget svake. At pulsene i tillegg er svært sterke, bidrar til å øke skadevirkningen.
Dette kan vi slutte utfra faglitteraturen, selv om “nivåene i Vardø by er under grenseverdiene for den generelle befolkningen, både for gjennomsnittsverdier og pulsverdier” og selv om “DSA og Arbeidstilsynet ikke har funnet grunnlag for å anbefale ytterligere tiltak eller for å anta noen helserisiko forbundet med eksponering fra radarene.”
Mindre dyr vil skades lettere enn større dyr. Skadene kan være akutte, men de kan også vise seg først etter en tid – kortere tid jo raskere stoffskifte dyret har. Hos fugl og for eksempel hunder, vil derfor virkningene kanskje komme akutt, og generelt komme raskere enn hos mennesker.
Kanskje kan det også være slik at fuglenes evne til å sanke mat forstyrres, for svært mange dyr har sanseorganer som reagerer på EMF, og er langt mer følsomme enn mennesker. Er du interessert i å få oversikt over forskningen på nettopp dette temaet, er det denne referansen du skal ta for deg:
England, S.J. and Robert, D. (2022), The ecology of electricity and electroreception. Biol Rev, 97: 383-13. https://doi.org/10.1111/brv.12804
En annen historie
Globus-radarsystemet i Vardø er forresten ett av de anleggene som Anders Hellebust, tidligere offiser i den militære etterretningstjenesten, skriver om i sin bok “Med rett til å varsle”, Sandnes forlag, 2023 (se omtale i bloggpost 15.06.2023). Hellebust skriver at dette anlegget, med sin evne til å se dypt inn i russisk territorium, er med på å binde Norge til USAs offensive angrepsstrategi mot Russland, i stedet for å være et anlegg som først og fremst skal forsvare Norge. Han bruker det som et eksempel blant flere på hvordan norske politikere og opinion er blitt feilinformert.
Men det er en annen historie. I vår sammenheng betyr det at pulsene fra radaranlegget er ekstremt kraftige og at anlegget er topp moderne, som betyr at pulsene også er brå og bratte. Slike pulser er kjent for å gi ekstra kraftige biologiske virkninger (se bloggpost 24.02.2023) – men neppe noen oppvarming av betydning så lenge man ikke er helt nærme.
Einar Flydal, den 21.07.2023
Denne teksten ble først publisert på
http://einarflydal.com
den 21.07.2023
Gass og korn som våpen
Av Kari Elisabet Svare - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/gass-og-korn-som-vapen/
I dagens narrativ er rådyr energi ene og alene Putins skyld. Han strupet russisk gasseksport hvorpå priseksplosjonen rammet gassimporterende land. (Norge derimot eksporterer denne varen, så prisveksten her skyldes flere forhold.) Det som stadig utelukkes er amerikanernes uttalte misnøye og forsøk på å stanse det tysk-russiske samarbeidet om byggingen av Nord Stream 2, som ikke lenger finnes.
I 2019 begynte USA å true tyske selskaper, inkludert Kværner, som deltok i byggearbeidet. At vestlige makter bestemte seg for å boikotte russiske varer etter krigsutbruddet ignoreres også. Dette er en bevisst handling, som har forårsaket store problemer for Europa. Så langt vet ingen hvem som sto bak sabotasjen av gassrørledningene. Frigitte CIA-papirer bevitner at organisasjonen har utført mange kriminelle aksjoner og er troendes til litt av hvert. Uansett er Europeiske land blitt tvunget til å kjøpe gass fra andre leverandører.
Nå heter det seg at Putin bruker brød som våpen, fordi han ikke fornyer avtalen som gir skip lastet med korn trygt leide gjennom Svartehavet. Avtalen om at også russisk korn og gjødsel skal kunne skipes ut, havarerer på vestlige straffetiltak. Tredjeparter i saker som berører russisk handel blir utsatt for straff, for eksempel forsikringsselskap samt land som lar russiske skip seile gjennom Middelhavet eller legge til kai. Likeledes hindres mottakere i å betale for varene siden Russland er utestengt fra SWIFT. Skal de sanksjonshissige kunne holde sin del av vi kornavtalen, må de, som utgjør omtrent 1/8 av verdens befolkning, løse problemene de selv har skapt. Dette er et kompromissløst krav fra Kreml.
Nå får Putin skylda for at folk i fattige land vil sulte mer. At de allerede sulter for mye skyldes delvis USAs og NATOs krigføring, delvis vestlig utsuging av billig arbeidskraft og råvarer samt klimaendringer, som i stor grad er en konsekvens av klimabelastende ressursran, produksjonsmetoder, frakt og overforbruk i samfunn der mye har endt opp som søppel. En annen forklaring på at fler må sulte er at mye humanitær hjelp går til Ukraina. Dette argumentet holder så lenge man fratar USA all skyld i at Putin etter årevis med advarsler til slutt overskrev sin røde linje samt at Ukraina er et uskyldsrent offer. Og ingen arbeider for fred, kun seier i krig. Sannheten er ikke så svart som den serveres oss.
Synnøve Thomassen skriver at 50 % av kornet havner i Europa mens kun 2% går til Afrika sør for Sahara. Hvis dette stemmer ser saken annerledes ut, og vi må spørre:
Hvem er det som skaper global matmangel? Hvor mange millioner må lide fordi Putin, i likhet med USA og deres allierte, bryter Folkeretten? Skal fastlåst hevngjerrighet kunne forsvare at humanitære kriser øker?
Kari Elisabet Svare
Det er svært få gode filmer om krig. «20 dager i Mariupol» er et unntak
Av Chris Hedges - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/det-er-svaert-fa-gode-filmer-om-krig-20-dager-i-mariupol-er-et-unntak/
22. juli 2023.
Filmer om krig, skåret ut av beinknusende frykt, den råtne stanken av likene, den øredøvende lyden av eksplosjoner, den konstante utmattelsen og nervøsiteten som følger med å prøve å forstå hva som skjer i det skremmende kaoset, er bleke og utilstrekkelige refleksjoner av det ekstreme forretnings-foretaket med industriell slakting. Og dette er de gode filmene, som det bare er noen få av.
De fleste spillefilmer og dokumentarer, fra The Sands of Iwo Jima til Saving Private Ryan, er krigspornografi. De romantiserer dem som bruker dødens forferdelige instrumenter. De rettferdiggjør det uforsvarlige. De hyller krigsmaskinen. De lokker naive unge menn og kvinner til å bli kanonføde. De forvrenger publikums oppfatning av krig, og etterlater de som kommer tilbake fra krig og forsøker å fortelle om den forferdelige sannheten, fremmedgjort og ignorert.
De i krig som kjemper og er utstyrt med en gudelignende makt til å drepe, er en minoritet. Krigens virkelige ansikt er motgangen og sorgen som sivile har lidd i ødeleggelsens kjeft. Historiene deres er vanskelige å høre. Deres skjebne er vanskelig å se, og derfor blir bilder fra krig alltid renset. Hvis vi virkelig så krig, ville det være så sjokkerende, så urovekkende, så motbydelig, at krig ville være vanskelig å føre. De beste beretningene om krig, nettopp av disse grunnene, unngår scener av kamp.
Dokumentaren «20 dager i Mariupol», en krønike om de første 20 dagene av Russlands invasjon av Ukraina, fanger det jeg var vitne til som krigskorrespondent i Mellom-Amerika, Midtøsten, Afrika og Balkan. Den mislykkes, da alle filmer om krig må mislykkes, men den lykkes der få filmer om krig lykkes. Den river ubarmhjertig sløret av krigen – dødelig sårede barn og gravide kvinner revet i stykker av granatfragmenter; legenes hektiske og dødsdømte innsats for å redde dem; skrikene og klagesangene fra dem som vugger de dødes blodige kropper; sammenbruddet av den sosiale orden når de skjøre strukturene i et sivilt samfunn slutter å eksistere og plyndring og ran blir en måte å overleve på. I krig er det bare rovdyr og byttedyr.
Krig er stygt og umoralsk. Vold skaper ingenting. Den ødelegger bare mennesker, dyr, skoler, hjem og boligblokker, sykehus og broer. Det er det reneste uttrykk for død. Alle kreftene som nærer og opprettholder livet – familie, det sivile samfunn, sosialt, kulturelt, økologisk – er planlagt for utslettelse.
Associated Press journalist Mstyslav Tsjernov og hans kolleger, fotograf Evgeniy Maloletka og produsent Vasilisa Stepanenko, dokumenterte de tre første ukene av det russiske angrepet på havnebyen Mariupol. De tre ukrainske journalistene var de eneste fra et utenlandsk nyhetsbyrå som ble igjen i byen. Filmen er lagd fra 25 timer med film, hvorav bare 40 minutter ble overført til AP-redaktørene. Mange av opptakene, selv om alt kunne ha blitt overført, ville aldri blitt spredt. Det er for sterkt.
Filmen fokuserer utelukkende på russiske grusomheter. Den ignorerer de som ukrainerne har begått. Jeg har dekket nok kriger til å vite at det var noen. Det nynazistiske Azov-regimentet, og andre fascistinspirerte militser, spilte en viktig rolle i kampene i Mariupol. Disse militsene har blitt anklaget for å terrorisere og henrette etniske russere og de som mistenkes for å sympatisere eller samarbeide med separatister. Azov-regimentets symbol er en svart «Wolfsangel», et emblem som ble brukt av nazistiske enheter i andre verdenskrig. Regimentet omfavner den fascistiske ideologien om blod og jord. Fascistmilitsene er fraværende i filmen. Dette er bevisst. Journalistene tar ikke opp situasjonen til etniske russere, selv om Mariupol i stor grad er en russisktalende by. Mens de fleste i byen anser seg for å være ukrainske, identifiserer nesten halvparten seg også som russiske. Disse etniske russerne legger vanligvis skylden for krigen i Donbas, som har rast siden 2014, og der byen ligger, på regjeringen i Kiev.
Hva skjedde med de etniske russerne og separatistene ukrainerne betraktet som kollaboratører? Brukte ukrainske militære enheter sykehus som operasjonsbase i strid med Genèvekonvensjonene? Det var scener med væpnede ukrainske soldater i sykehuskorridorene. Dokumentaren etterlater disse spørsmålene ubesvarte.
Det er ikke det at det vi ser i filmen ikke er sant. Snarere er det at filmen utelot det som ikke ville fremstille Ukraina i et godt lys. Når du er avhengig av militære enheter for beskyttelse og logistikk, sensurerer du rapporteringen din. Hvis journalistene hadde rapportert om overgrepene og grusomhetene utført av ukrainske enheter, ville beskyttelsen de fikk blitt trukket tilbake. Enn så mye som jeg beundrer dokumentaren, er løgnen gjennom unnlatelse fortsatt en løgn. Det er den vanligste løgnen fortalt i krig. Bare journalister som tør å rapportere uten å innlemme seg i militære enheter, står fritt til å rapportere sannheten. Men dette er veldig farlig og ensomt arbeid. Denne forsettlige selvsensuren er en alvorlig feil i filmen, men den distraherer ikke fra kraften i de instinktive opptakene eller motet til reporterne.
Det er nesten ingen scener av kamp annet enn de brennende restene av et luftvernbatteri, drønnet og eksplosjonen av russiske granater, bølgene av svart røyk, brølet fra russiske jetfly, den fjerne raslingen av maskingevær og en og annen ukrainsk soldat som skyter nedover en øde gate.
Filmen, som alle filmer om krig burde, konsentrerer seg om det menneskelige vrakgodset. Vi ser eldre menn og kvinner, som har mistet sine hjem og eiendeler, koke snø for å få vann. Vi ser forvirrede sivile sammenkrøpet i kjellere. Vi ser beskytningen av et fødselssykehus og grafiske bilder av sårede og døde gravide kvinner. Vi ser den hektiske innsatsen, som mislykkes, for å redde alvorlig sårede barn, inkludert en 4 år gammel jente som heter Evangelina. Vi ser de jamrende mødrene og fedrene som holder rundt kroppene til sine døde barn, kysser dem en siste gang før de pakker inn sine små, bleke lik. Vi ser rekkene med lik i sykehuskjelleren. Vi ser tårene til helsearbeidere og leger mens de kjemper resultatløst for å redde liv. Vi ser det heroiske arbeidet til brannmenn, og så ser vi noen av deres støvdekkede livløse kropper i de utbombede restene av brannstasjonen deres. Vi ser de nygravde grøftene der de døde, inkludert barna, blir stablet oppå hverandre, først pakket inn i grønne søppelsekker og senere dumpet uhøytidelig i gropen som eksponerte lik.
«Krig er som røntgen: all menneskelig innmat er synlig,» sier en lege i filmen. «Gode mennesker blir bedre. Dårlige mennesker blir verre.»
Vi ser også dagliglivet til krigsreportere. Reportere trenger seg inn i livene til de som har gjennomgått ubeskrivelige tragedier og traumer. Mange av de filmede føler seg som om de blir behandlet av pressen som eksotiske dyr i en zoologisk hage, utstilt for kameraer og utenlandsk publikum. De spytter gift mot reporterne. «Prostituerte», glefser en rasende far til journalistene. Det er en leiesoldatkvalitet i arbeidet vårt, uansett hvor viktig det er å fortelle historien. Mens vi dokumenterer skrekken, er vi vanligvis numne, selv om det vi ser og hører kommer tilbake for å hjemsøke oss, spesielt om natten, for resten av livet.
Innen den 11. dagen av angrepet, med russerne som blokkerer byen fra alle tre sider, må AP-journalistene, med stor risiko, trosse portforbudet for å jakte på en trådløs forbindelse. Livet til en krigsreporter blir fortært av denne typen logistikk, der de prøver å komme seg fra ett sted til det neste, prøver å finne ut hva som skjer, prøver å få en satellitt- eller mobiltelefonforbindelse slik at bilder og rapporter kan sendes.
Krigsreportere har en privilegert status. Vi har sterke institusjoner som støtter oss. Vi går ikke sultne. Vi har kroppsrustning og pansrede biler. De med langt mindre beskyttelse og ressurser sørger for at vi blir beskyttet og evakuert slik at historien kan fortelles. Journalister og fotografer kan selvfølgelig bli såret og drept. Men våre sjanser til å overleve forsterkes av vår status. Politimannen Volodymyr tar enorme sjanser for å få AP-journalistene ut av et sykehus omringet av russiske styrker. Han hjelper journalistene med å rømme fra byen med opptakene sine. Vi aksepterer denne statusen. Vi rasjonaliserer for oss selv at vi fortjener det. Men vi er også smertelig klar over at de hvis historier vi forteller ofte blir forlatt, og at uansett risiko, uansett hvor mange grusomheter vi dokumenterer, er verden stort sett likegyldig. Da russerne tok Mariupol var anslagsvis 25.000 mennesker døde.
«Tusenvis har dødd», sier Chernov, filmens forteller. «Vi fortsetter å filme, men alt forblir det samme.» Han viser til det forlatte håpet til Volodymyr, som sa at «bildet av et dødt barn vil endre krigen, men vi har sett så mange dødsfall, hvordan kan vi endre noe?»
Krigsreportere lever med dyp skam og skyld, som Chernov innrømmer i filmen. Få krigsreportere er nøytrale observatører. Vi tar de risikoene vi tar fordi vi ønsker rettferdighet. Vi vil at de som beordret og begikk disse forbrytelsene skal holdes ansvarlige. Historier jeg skrev for The New York Times, som dokumenterte bosnisk-serbiske grusomheter, ble brukt som bevis i Den internasjonale domstolen i Haag for å straffeforfølge krigsforbrytere. Dette er grunnen til at jeg skrev dem. Chernov sier i filmen at han håper bildene hans en dag også vil bringe noen av gjerningsmennene for retten.
Det er et kort klipp av den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov, som hevder at bildene som ble overført av AP-reporterne fra det bombede fødesykehuset i Mariupol var iscenesatt, utført av skuespillere.
Skamløse løgner er alltid det offisielle svaret på forbrytelsene vi avslører. Den israelske regjeringen har gjort løgn til en kunstform. Israelske soldater myrder vilkårlig palestinske sivile, inkludert barn, og klandrer palestinerne for deres egen død eller Hamas for å bruke dem som menneskelige skjold eller insisterer på at sivile var stridende. Under krigen i Sarajevo forsøkte de beleirende bosniske serberne å lufte løgnen om at snikskyttere fra den bosniske hæren i Sarajevo drepte sine egne sivile for å samle internasjonal støtte, som om en by som ble pepret med konstant ild fra snikskyttere og hundrevis av granater om dagen manglet tilstrekkelig antall sårede og døde.
Filmen er for det meste kronologisk. Hver dag dokumenteres mens de russiske styrkene strammer renneløkken. De som er intervjuet i tidligere deler av filmen vises senere, noen ganger som lik. Døden er en konstant følgesvenn. Du ser etter noen, til og med en venn, og finner ut at de ikke lenger eksisterer. Filmen gjør en mesterlig jobb med å formidle dødens tilfeldigheter, moderne våpens vilkårlige raseri og hjelpeløsheten til de som er fanget i krigens blodstenkte omfavnelse. Det er ikke krig. Men det kommer så nært du kan komme.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Chris Hedges:
There Are Very Few Good Films About War. “20 Days in Mariupol” is an Exception
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Redaksjonen har ennå ikke sett filmen, men publiserer omtalen på bakgrunn av den omfattende erfaringen som Chris Hedhes har som krigsreporter, ikke minst i Midt-Østen.
Chris Hedges-rapporten er en leserstøttet publikasjon. Du bør vurdere å bli en gratis eller betalt abonnent.
Glimt av et sluttspill i Ukraina
Av M. K. Bhadrakumar - 26. juli 2023
https://steigan.no/2023/07/glimt-av-et-sluttspill-i-ukraina/
Av M. K. Bhadrakumar.
Et problem med krigen i Ukraina er at det har vært mye røyk og speil. De russiske målene om «demilitarisering» og «avnazifisering» av Ukraina hadde et surrealistisk preg. Den vestlige fortellingen om at krigen er mellom Russland og Ukraina hvor det sentrale spørsmålet er det Westfalske prinsippet om nasjonal suverenitet, ble gradvis tynnere og etterlot et tomrom.
Det er en erkjennelse i dag at krigen faktisk er mellom Russland og NATO og at Ukraina hadde sluttet å være et suverent land siden 2014 da CIA og deres søsterorganisasjoner, etterretningstjenestene i vestlige land – Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Sverige, etc. – installerte et marionettregime i Kiev.
Krigets tåke letter og kamplinjene blir synlige. På et autoritativt nivå begynner en åpen diskusjon om sluttspillet.
Visst blir Russlands president Vladimir Putins videokonferanse med de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet i Moskva sist fredag og hans møte med Hviterussland-presidenten Alexander Lukasjenko i St. Petersburg på søndag det avgjørende øyeblikket. De to transkripsjonene står rygg mot rygg og må leses sammen. (her og her)
Det er ingen tvil om at de to hendelsene ble nøye koreografert av Kreml-tjenestemenn og ment å formidle flere budskap. Russland utstråler tillit til at de har oppnådd dominans på kampfronten – etter å ha slått i filler det ukrainske militæret og Kievs «motoffensiv» som nå forsvinner inn i bakspeilet. Men Moskva forventer at Biden-administrasjonen kan ha en enda større krigsplan i tankene.
På sikkerhetsrådsmøtet «avklassifiserte» Putin etterretningsrapportene som nådde Moskva fra forskjellige kilder, som tydet på at det gjøres forberedelser til å sette inn en polsk ekspedisjonsstyrke i Vest-Ukraina. Putin kalte det «en godt organisert, utstyrt regulær militær enhet som skal brukes til operasjoner» i Vest-Ukraina «for den påfølgende okkupasjonen av disse territoriene.»
Les: Intermarium: Polen driver høyt spill i Ukraina
Det er faktisk en lang historie med polsk revansjisme. Putin, som selv er en ivrig student i historie, snakket lenge om det. Han hørtes stoisk ut da han sa at hvis myndighetene i Kiev skulle gå med på denne polsk-amerikanske planen, «som forrædere vanligvis gjør, er det deres sak. Vi vil ikke blande oss inn.»
Men, la Putin til, «Hviterussland er en del av unionsstaten, og å lansere en aggresjon mot Hviterussland vil bety å starte en aggresjon mot den russiske føderasjonen. Vi vil svare på det med alle ressursene som er tilgjengelige for oss.» Putin advarte om at det som er på gang «er et ekstremt farlig spill, og forfatterne av slike planer bør tenke på konsekvensene.»
Søndag, på møtet med Putin i St. Petersburg, tok Lukasjenko opp diskusjonstråden. Han orienterte Putin om nye polske utplasseringer nær grensen til Hviterussland – bare 40 km fra Brest – og andre forberedelser som er i gang – åpningen av et reparasjonsverksted for Leopard-tanks i Polen, aktivering av en flyplass i Rzeszow på den ukrainske grensen (omtrent 100 km fra Lvov) for bruk av amerikanske fly som overfører våpen osv.
Lukasjenko sa: «Dette er uakseptabelt for oss. Fremmedgjøringen av det vestlige Ukraina, demonteringen av Ukraina og overføringen av landets territorium til Polen er uakseptabelt. Skulle folk i Vest-Ukraina be oss om hjelp, vil vi gi støtte til dem. Jeg ber deg [Putin] diskutere og tenke over denne saken. Naturligvis vil jeg gjerne at du støtter oss i denne forbindelse. Hvis behovet for slik støtte oppstår, hvis Vest-Ukraina ber oss om hjelp, vil vi gi hjelp og støtte til mennesker i det vestlige Ukraina. Hvis dette skjer, vil vi støtte dem på alle mulige måter.»
Lukasjenko fortsatte: «Jeg ber deg om å diskutere dette spørsmålet og tenke gjennom det. Jeg vil selvsagt at du skal støtter oss i denne forbindelse. Med denne støtten, og hvis Vest-Ukraina ber om denne hjelpen, vil vi definitivt gi hjelp og støtte til befolkningen i Vest-Ukraina.»
Som forventet svarte ikke Putin – i hvert fall ikke offentlig. Lukasjenko karakteriserte den polske intervensjonen som ensbetydende med oppløsningen av Ukraina og dets «stykkemåltid» absorpsjon i NATO. Lukasjenko var tydelig: «Dette støttes av amerikanerne.» Interessant nok søkte han også utplassering av Wagner-krigere for å motvirke trusselen mot Hviterussland.
Poenget er at Putin og Lukasjenko i det hele tatt holdt en slik diskusjon offentlig. Det er klart at begge snakket på grunnlag av etterretningsinnspill. De forventer et vendepunkt i en ikke så fjern fremtid.
Det er én ting at det russiske folk er godt klar over at landet deres de facto kjemper mot NATO i Ukraina. Men det er en helt annen sak at krigen dramatisk kan eskalere til en krig med Polen, en NATO-hær som USA ser på som sin viktigste partner på det kontinentale Europa.
Ved å dvele lenge ved polsk revansjisme, som har et kontroversielt rykte i moderne europeisk historie, regnet Putin sannsynligvis ut at det i Europa, inkludert i Polen, kunne være motstand mot intrigene som kan trekke NATO inn i en kontinentalkrig med Russland.
På samme måte må Polen være rystende også. Ifølge Politico er Polens militære rundt 150.000 sterke, hvorav 30.000 tilhører en ny territoriell forsvarsstyrke som er «helgesoldater som gjennomgår 16 dagers trening fulgt opp av oppfriskningskurs.»
Igjen, Polens militærmakt oversettes ikke til politisk innflytelse i Europa fordi de sentristiske kreftene som dominerer EU har mistillit til Warszawa, som kontrolleres av det nasjonalistiske lov- og rettspartiet hvis ignorering av demokratiske normer og rettsstaten har skadet Polens omdømme over hele blokken.
Fremfor alt har Polen grunn til å være bekymret for påliteligheten til Washington. Fremover vil den polske ledelsens bekymring, paradoksalt nok, være at Donald Trump kanskje ikke kommer tilbake som president i 2024. Til tross for samarbeidet med Pentagon om Ukraina-krigen, er Polens nåværende ledelse fortsatt mistillit til president Joe Biden – omtrent som Ungarns statsminister Viktor Orban.
Alt i alt er det derfor naturlig at sabelraslingen fra Lukasjenko og Putins leksjon om europeisk historie kan tas som mer et forvarsel til Vesten med sikte på å utforme et sluttspill i Ukraina som er optimalt for russiske interesser. En splittelse av Ukraina eller en ukontrollerbar utvidelse av krigen utenfor dets grenser vil ikke være i russiske interesser.
Men Kreml-ledelsen vil ta hensyn til beredskapen at Washingtons dårskaper som stammer fra dets desperate behov for å redde ansikt fra et ydmykende nederlag i proxy-krigen, kanskje ikke overlater noe annet valg til de russiske styrkene enn å krysse Dnepr og rykke frem helt til Polens grense for å forhindre en okkupasjon av Vest-Ukraina av den såkalte Lublin Triangle med Lithuris virulent-regional allianse, Lithu og Lithu, dannet i juli 2020 og promotert av Washington.
Putins rygg-mot-rygg-møter i Moskva og St. Petersburg kaster lys over den russiske tenkningen om tre nøkkelelementer i sluttspillet i Ukraina. For det første har Russland ingen intensjoner om territoriell erobring av Vest-Ukraina, men vil insistere på å si noe om hvordan de nye grensene til landet og det fremtidige regimet vil se ut og opptre, noe som betyr at en anti-russisk stat ikke vil bli tillatt.
For det andre er Biden-administrasjonens plan om å rive seieren ut av gapet til nederlaget i krigen en ikke-starter, ettersom Russland ikke vil nøle med å motarbeide ethvert videre forsøk fra USA og NATO på å bruke ukrainsk territorium som et springbrett for å føre en fornyet proxy-krig, noe som betyr at Ukrainas «bit-for-bit»-absorpsjon i NATO vil forbli en fantasi.
For det tredje, viktigst, vil den kampherdede russiske hæren støttet av en mektig forsvarsindustri og en robust økonomi ikke nøle med å konfrontere NATOs medlemsland som grenser til Ukraina hvis de overtrer Russlands kjerneinteresser, noe som betyr at Russlands kjerneinteresser ikke vil bli holdt som gisler av artikkel 5 i NATO-pakten.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar: