Nyhetsbrev steigan.no 26.07.2022
Hvor nyttig er elektrifiseringen av transportsektoren?
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
– Jeg har sett at de plukker rettsstaten fra hverandre, litt etter litt. [tekstet video]
Hvor er veien til bærekraft?
Av leserinnlegg - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/hvor-er-veien-til-baerekraft/
Klaus Schwab under åpningstalen i Davos 23. mai 2022
Av Viggo Jordahl. Leserinnlegg.
Myndigheter verden over er i ferd med å implementere Agenda 2030 og FNs bærekraftmål. Målsettingene har fagre formuleringer, men mange er ikke klar over hvilke kapitalkrefter som er i ferd med å ta regien på disse store endringene som planlegges og er i gang. Menneskenes frihet og demokratiske system utfordres og strenge kontrollregimer er under utrulling.
World Economic Forum og de multinasjonale kapitalkrefter er ærlig på at de har planer om å styre utviklingen i verden etter sine definisjoner av bærekraft. Mekanismene som er tatt i bruk og som skal samhandle videre framover er godt beskrevet i Klaus Schwab bok «The Great Reset» fra 2021. Schwab er grunnleggeren av WEF hvor den tidligere utenriksminister Børge Brende er president. Er det disse kreftene FN har satt til å styre utviklingen i verden? Og jeg kan ikke se annet enn at norske myndigheter bukker og bøyer seg i støvet.
Med få unntak sitter de store folkebevegelsene på gjerde og lar kapitalmakta med sine destruktive og manipulerende kontrollsystemer får rå. Skal bærekraftmålene blir oppfylt til gode for både mennesker og miljø må de ulike folkebevegelsene se og respondere over utviklingstrekkene i større grad enn nå.
I Norge har vi godt etablerte miljø – og solidaritetsorganisasjoner som bør kjenne sin besøkelsestid nå, i en tid hvor utviklinga skjer i retning av brutale virkemiddel under dekke bak fyndord som beskriver de vedtatte bærekraftmålene. Disse målene markedsføres noen ganger tørt og tilforlatelig og andre ganger som tilrettelagt propaganda fra media og myndigheter som gir både håp, frykt og apati.
Det er kanskje på tide å være noe mere konkret. Virkemidlene for å lage en «bedre» og mer kontrollerbar befolkning og natur er mangfoldig. Noen virkemiddel lages det store propaganda-kampanjer og andre virkemiddel er i stor grad hemmelig. Noen av bærekraftmålene er utnyttet til både å tjene storkapitalen og kontrollregimer. I for eksempel Bærekraftmål 9 har et edelt mål om å øke tilgangen til informasjons- og kommunikasjonsteknologi betydelig for verdens befolkning. Planene er i stor grad basert på trådløs teknologi som beviselig er skadelig både for menneske og miljø. Den femte generasjonen trådløs teknologi (5G) betyr en betydelig økning i antall noder (sendere) både innomhus, på bakken og i atmosfæren som igjen betyr stor økning av høyfrekvent stråling som skader både mennesker, planter og dyr. At denne teknologien er utledet av masseødeleggelsesvåpen (SKALAR-våpen) er noe de færreste vet. Myndigheter og elektronikkindustrien bagatelliserer de skadelige og negative virkningene av høyfrekvent trådløs teknologi.
I bærekraftmål 13 som omhandler klimaendringer er det en rekke gode tiltak for å redusere klimagassutslippene til atmosfæren. Paradokset er at forurensingen direkte fra fly har aldri vært høyere. I tillegg til vanlig passasjer – og godstrafikk i lufta, brukes en rekke utslipp fra fly til vær- og klimamanipuleringer som norske myndigheter i NOU 2009:16 kaller «siste-utvei-teknologier». Disse manipuleringer er delvis unntatt offentlighet og drives stort sett av militære myndigheter i skyggen av og i tråd med noen formuleringer i bærekraftmål 13. Disse 2 eksempler på teknologier har skadelige virkninger som myndigheter og media ikke ønsker publisitet om.
I FNs bærekraftmål 3 står det mange gode og velmenende formuleringer med dertil virkemidler for en god helse til alle jordens mennesker. Sentralt i dette står globale vaksineprogram og lite om lokale helsefremmende livsførsel, mat og medisiner. Gjennom koronapandemien har vi sett en vanvittig propaganda for eksperimentell vaksine som har endret både lovverk og levesett til millioner av mennesker. Selv om vaksinene har begrenset virkning både på smitte og helbredelse, har det store flertallet av verdens befolkning tillitt til produsentene av de genmanipulerte eksperimentelle vaksinene som i mange land ble påbudt. Vaksiner og smitte er så kroppsnært at det er nærmest ulovlig å ha et annet eller nyansert syn enn det som blir presentert. Selv i Norge har myndighetene endret lovverket slik at helsemyndighetene kan se bort fra Grunnloven og vanlige menneskerettigheter ved en gitt situasjon med smitte. I den korte høringsrunden på endringen av smittevernloven var det tusenvis av høringsuttalelser som frarådet dette uten å få noe gehør. Dette eksempelet viser at vaksineprodusentene og kapitalmakta har gjennom propaganda «kuppet» deler av bærekraftmål 13.
Det aller meste i Agenda 2030 og FNs bærekraftmål har gode intensjoner, men blir raskt overtatt av pengemakta som legger de fagre ord i sin agenda. Derfor er det høyaktuelt at folkebevegelser over hele verden viser folkemakt og markerer at de ikke aksepterer kontrollregimer som utfordrer miljø, frihet og demokrati.
Kjør debatt. Hilsen en verdensborger og medlem av flere folkebevegelser som Amnesty International, Norges Miljøvernforbund, Norges Naturvernforbund, Attac Norge og Sosialistisk Venstreparti. Organisasjoner som jeg også ønsker et større engasjement fra, rundt den folkelige påvirkningen av Agenda 2030 og FNs bærekraftmål.
Dette leserinnlegget ble først publisert på KSU.no. Det gjengis her med forfatterens velvillige godkjenning.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Europa – fanget i en felle
Av Michael Roberts - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/europa-fanget-i-en-felle/
Av Michael Roberts.
Oversatt av Terje Valen.
De store økonomiene nærmer seg en lavkonjunktur, hvis de ikke allerede er der; og likevel fortsetter inflasjonsrentene å stige (foreløpig). De siste undersøkelsene av forretningsaktivitet, kalt Purchasing Managers Indexes (PMIer), viser at både euroområdet og USA nå er i et område for lavkonjunktur (dvs. ethvert nivå under 50). De sammensatte PMIene (som setter sammen både industri og tjenester) for de store økonomiene i juli, viser:
USA 47.5 (nedgang)
Eurozone 49.4 (nedgang)
Japan 50.6 (bremser oppgangen)
Tyskland 48.0 (nedgang)
Storbritannia 52.8 (bremser oppgangen)
Ingen bør bli overrasket over hvordan eurosonens skårer, gitt virkningen av sanksjoner mot russisk energiimport. Noe som svekker industriproduksjonen i kjernen av Europa (se nedenfor). Tysklands industriproduksjon har minket i over tre måneder.
Det store sjokket var i USA. Den amerikanske sammensatte PMI falt også i til lavkonjunkturnivå med 47,5 i juli, ned kraftig fra 52,3 i juni og signaliserte et solid fall i produksjonen i privat sektor. Nedgangen var den sterkeste siden de første stadiene av pandemien i mai 2020, da både produsenter og tjenesteleverandører rapporterte om dempede etterspørselsforhold. Så akkurat som vi går inn i andre halvdel av 2022, synker amerikansk forretningsaktivitet.
Og ifølge det siste anslaget om reell BNP-vekst fra Atlanta Federal Reserve Bank, BNP NOW-modellen, i de tre månedene frem til juni, fikk den amerikanske økonomien en årlig rate på -1,6 %, likt med et tilsvarende fall på -1,6 % i første kvartal. Hvis dette anslaget bekreftes neste uke, vil det bety at USA teknisk sett var i lavkonjunktur.
Den nåværende responsen på denne påstanden er: Hvordan kan amerikansk økonomi være i lavkonjunktur eller nær den, når arbeidsledigheten er nær den laveste noe gang og lønningene fortsetter å stige? Men dette svaret er mildt sagt tvilsomt. For det første er det to målinger av sysselsetting for USA: lønnstallene og husholdningsundersøkelsen (en undersøkelse av husholdninger med jobber). Sistnevnte viser for tiden det motsatte av førstnevnte, nemlig et fall i antall amerikanere på jobb. I denne husholdningsundersøkelsen krympet arbeidsstyrken, og falt fra 164.376 millioner til 164.023 millioner, og deltakelsen (de i arbeid sammenlignet med den totale befolkningen i arbeidsfør alder) falt mer enn forventet til 62,2% – graf under.
De som krever arbeidsløshetstrygd for første gang (antall personer som krever kompensasjon fordi de er ute av arbeid) er nå i en jevn økning.
Og antall nye jobber som er tilgjengelig (kalt JOLTS) har nådd toppen.
For det andre, og viktigst, er at arbeidsløsheten er en etterslepende indikator i en lavkonjunktur. Den ledende indikatoren er bevegelsen i bedriftens fortjeneste og forretningsinvesteringer, etterfulgt av produksjon og deretter arbeidsledighet. Sysselsettingen kommer sist fordi den bare stiger helt til selskaper slutter å ta på seg mer arbeidskraft og begynner å redusere arbeidsstyrken. Og de gjør dette bare når lønnsomhet og produksjon begynner å falle bort. Og etter å ha nådd alle tiders topp, har fortjenestemarginene begynt å falle.
Under COVID-nedgangen steg overskuddet kraftig sammenliknet med lønningene og fungerte som drivkraft og skapte større stigning i inflasjonen. Nå begynner det å endre seg etter hvert som overskuddet presses av stigende komponentkostnader og svekket etterspørsel.
Men det er i Europa at bevisene for en direkte nedgang er mest overbevisende. Og det er ikke bare dataene om økonomisk vekst som støtter det. I tillegg står Europa overfor et stort press på energiproduksjon og import, da sanksjonene som anvendes på russisk gass- og oljeimport ikke vil bli tilstrekkelig kompensert av import fra andre steder.
Mange tyske produsenter advarer om at de må stenge produksjonen helt hvis energiinngangene tørker opp. Petr Cingr, administrerende direktør i Tysklands største ammoniakkproduserende selskap, og en nøkkelleverandør av gjødsel og drivstoff til dieselmotorer, advarte om de ødeleggende konsekvensene av en slutt på russiske gassforsyninger. «Vi må stoppe [produksjonen] umiddelbart,» sa han, «fra 100 til null.» Ifølge UBS-analytikere vil ingen gass til vinteren resultere i en «dyp nedgangskonjunktur» med en BNP-sammentrekning på 6 prosent innen utgangen av neste år. Tysklands Bundesbank har advart om at virkningene på globale leverandørkjeder av enhver russisk stenging vil øke den opprinnelige sjokkeffekten med to og en halv ganger. ThyssenKrupp, Tysklands største stålprodusent, har sagt at uten naturgass for å drive ovnene kan «nedstengninger og tekniske skader på våre anlegg ikke utelukkes».
Og det er verre. Inflasjonen øker fortsatt i de fleste europeiske økonomier. Så den europeiske sentralbanken (ESB) har besluttet at den må handle for å øke renten kraftig. Den presset opp styringsrenten med 50 milliarder i forrige uke, mer enn ventet, og tok renten inn i positivt territorium for første gang på et tiår. Dagene med «kvantitative lettelser» er erstattet av «kvantitativ innstramming».
Men dette trekket kommer på det verste tidspunktet for land som Italia som er svært avhengig av russisk energi. I forrige uke ble den tidligere teknokraten, den italienske statsministeren Mario Draghi, tvunget til å gå av da flere partier i koalisjonsregjeringen trakk sin støtte; noen fordi de motsatte seg hans støtte til militær hjelp til Ukraina; og noen fordi de så sin sjanse til å vinne et valg. Italia har en svært høy offentlig gjeldsgrad i forhold til BNP.
Frem til nå har rentekostnadene ved å betjene gjelden vært lave fordi rentene har blitt holdt lave av ESB, som også har gitt milliarder av kreditt til eurosonens regjeringer. Men nå øker rentene, og investorene i italienske statsobligasjoner har blitt bekymret for at Italia (spesielt når en er uten en levedyktig regjering) kan finne det vanskelig å betjene denne gjelden. Så avkastningen på de italienske 10-årige obligasjonene steg til over 3,5%. Den italienske regjeringens fall truer også fordelingen av milliarder av euro fra EUs covid-tildelingsfond, som angivelig skal til Italia neste år for å øke den økonomiske veksten.
Så Europas økonomi går ned akkurat som ESB øker rentene for å kontrollere inflasjonen. Som jeg har forklart i tidligere innlegg, vil det ikke fungere å øke rentene for å kontrollere stigende inflasjon forårsaket av svakt tilbud og svak produktivitet, og med Ukraina-krigen, bortsett fra å provosere frem en nedgang.
ESB har nå tydd til et desperat tiltak for å innføre et overføringsbeskyttelsesinstrument (TPI), en ny form for kreditt som vil bli levert ut til regjeringer som Italia hvis obligasjonsprisene kollapser. Dette kan imidlertid aldri brukes fordi det vil bety at ESB vil gi åpen finansiering av Italias finansutgifter, noe som sannsynligvis vil være i strid med alle «Maastricht» -reglene for eurosonen.
ECB er fanget i det en analytiker kalte et «marerittscenario». Nestlederen for den Brussel-baserte økonomiske tenketanken Bruegel, Maria Demertzis, sa:
«Risikoen foran oss er at på grunn av energikrisen kan euroområdet ende opp i lavkonjunktur, samtidig som ESB må fortsette å øke rentene hvis inflasjonen ikke kommer ned.»
Krishna Guha, leder for politikk og sentralbankstrategi i den amerikanske investeringsbanken Evercore, sa:
«Kombinasjonen av et bryggende gigantisk stagflasjonssjokk fra bruken av russisk naturgass som et våpen og en politisk krise i Italia er omtrent så nær en perfekt storm som man kan forestille seg for ESB.»
Originalens tittel: Europe: caught in a trap
Den omvendte klassereisa
Av leserinnlegg - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/den-omvendte-klassereisa/
Bokanmeldelse
Av Rune Bjørnson.
Ingjald Gaare, født 1942, ga i 2019 ut boka «Stein på Stein. Murerliv». Boka er utgitt på Rødt Forlag, og er på 214 sider.
Gaare har delt boka i fem logiske deler, med ei innledning om muring som fag som er svært bra. Det gir boka et anslag av grundighet, kunnskap og systematikk som forteller noe om hva vi kan vente oss. Et lite minus til forlaget som kunne kosta på seg en innholdsfortegnelse, for dette er ei bok man gjerne tar fram og slår opp i etter å ha lest ferdig. Men et stort pluss for å ha utgitt boka. Slike er det alt for få av og den bør få mange lesere.
Del 1. Fra arkitekt til murarbeider
Del 2. 10 år som murarbeider. Arbeidskamerater og arbeidsplasser
Del 3. Faglig tillitsvalg
Del 4. Svennebrev og basansvar. Nye byggplasser og nye kamerater
Del 5. Avslutning i arbeidslivet Bygningsarbeid i nåtida og framtida .
Gaare meldte seg til tjeneste, da AKP (m-l) satte i gang sitt proletariseringsprosjekt i 1976. Han var da reguleringsarkitekt i Alta kommune. Formålet med partiets kampanje var å få medlemmene inn i arbeiderklassen, gjerne med verv i fagbevegelsen.
Gaare var, i likhet med sikkert mange andre, litt spørrende til dette «direktivet», men han kasta seg ut i det. Her er hans egne ord:
«Det er ikke så lett i dag å forklare hvor innlysende proletariseringa framstod den gangen. Vi følte at vi deltok i en bevegelse, ikke bare i Norge, men internasjonalt, som skulle forandre verden. Hva spilte vel personlig karriere i en slik sammenheng? For mange falt valget lett. Mange hadde også familiebakgrunn fra arbeidere, bønder og fiskere».
Forfatteren slutta som arkitekt, men utsiktene til arbeid i Alta-området var nok ikke lyse, kjent AKP-er som han var. Han satte derfor kursen mot Trondheim, der mulighetene var bedre. Men ryktet gikk ofte foran arbeidssøkeren. Arbeidskjøperne opererte med svartelister, og fikk nok informasjon fra tjenestevillige tillitsvalgte i Arbeiderpartiet og LO.
Geir Sundet/Steppeulven, har bidratt til å sette søkelyset på dette gjennom sine historier på steigan.no. Mange AKP-ere ble ansatt under sterk tvil, eller ble ansatt fordi arbeidskjøperne ikke kjent til arbeidssøkernes bakgrunn.
Les: Steppeulven.
Les: Geir Sundet
Gaare fikk etter hvert ansettelse som murarbeider hos et kjent murmesterfirma i Trondheim.
Mureryrket er, og var, et fysisk tungt yrke, men det var nok murarbeiderne som bar den tyngste børa. De hadde ansvar for rigging av stillaser, blanding av mørtel, de forsynte murerne med mørtel, teglstein osv.
De jobba tett sammen, men var organiserte i hver sin fagforening, i Murersvennenes fagforening og Murarbeidernes fagforing. Begge var tilslutta Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, som seinere ble til en del av Fellesforbundet. Murerne hadde høyest status, og tjente en god del mer enn murarbeiderne.
Forfatteren forteller livlig om en serie konflikter med de tre arbeidskjøperne han var ansatt hos. Arbeiderne ble forsøkt snytt for reisegodtgjørelse, etterbetalt lønn fra feil dato og diskusjoner om akkordavtaler.
Men det var ikke bare arbeidskjøperne som bød på kamp, fagbevegelsen var dominert av sosialdemokratene. Dette førte til konflikter mellom de som stod for kamplinja, og de som forfekta samarbeid og uendelige runder med forhandlinger.
Mureryrket har alltid vært veldig mannsdominert, men noen kvinner var det, og noen av dem ble svært dyktige flisleggere. Disse får en svært positiv omtale i boka.
Veldig dyktige, og med bein i nesa! Det var i det hele tatt mange fargerike personligheter i bygningsbransjer, på begge sider av bordet.
Gaare legger ikke fingra mellom når han beskriver sine arbeidsgivere. Han beskriver både gode og dårlige egenskaper.
Han tegner også små portretter av flere av sine arbeidskamerater. Her trekker han fram både positive og negative egenskaper. Noen vil kanskje mene han går litt for langt, når han beskriver de dårlige sidene.
Boka gir et godt bilde av endringene i byggebransjen. Mye er forandra til det bedre, men ikke alt er positivt. Murarbeiderne har blitt færre. Innleie fra bemanningsbyråer har blitt mer vanlig.
EØS med arbeidsinnvandring fra Øst-Europa har satt sitt preg på byggebransjen. Mange dyktige arbeidere, men det har ikke vært lett å få disse organisert i Fellesforbundet.
Dette har nok bidratt til en svakere lønnsvekst.
Gaare er en svært god forteller, og jeg likte boka veldig godt! For en som har fuska litt i faget, var det mye jeg kjente meg igjen i. Boka er sjelden vare, og det er imponerende hva forfatteren har fått med i ei bok som både er lettlest og som rommer bare drøyt 200 sider.
Det jeg sitter igjen med, er Gaares syn på arbeiderklassen. Respektfull og solidarisk viser han nærmest et kjærlighetsforhold til sitt yrke og til arbeiderklassen. Videre, at han kjempa konsekvent mot sosialdemokratenes linje i fagbevegelsen og stod i yrket som aktiv murer til han var 68 og et halvt år.
Etter at han la bort murerverktøyet, jobba han som organisasjonsarbeider.
Og til for mange tross mange fighter med arbeidskjøperne, endte forfatteren opp med utmerkelse for lang og tro tjeneste hos den siste arbeidskjøperen!
Hvor nyttig er elektrifiseringen av transportsektoren?
Av Odd Handegård - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/hvor-nyttig-er-elektrifiseringen-av-transportsektoren/
Av Odd Handegård.
Jeg har skrevet lite om elektrifiseringen av transportsektoren det siste året. Her følger noen vurderinger basert på nyere forskning. Mange har tatt «klimafordelene» som gitt, og først og fremst vært opptatt av andre problemer, som de enorme økonomiske subsidier og andre fordeler til de aller rikeste blant oss, altså til de som egentlig har råd til å kjøpe en kostbar, ny bil. Elektrifiseringen av privatbilsektoren har derfor bidradd til å øke de økonomiske forskjellene i landet. Men hva med andre antatte fordeler – er el-bilene entydig fordelaktige? Her er litt fersk informasjon som illustrerer at el-bilene er mindre klimavennlige enn bransjen hevder.
Tredjeparten av CO2-utslippene i Norge (ca. 16 mill. tonn) kommer fra transportsektoren. Biltrafikken er ansvarlig for halvparten av CO2-utslippene (7-8 mill. tonn CO2 i 2021, og personbilene halvparten av dette) – i utlandet tilsvarende vesentlig høyere, fordi «elektrisiteten» der for det meste er lagd av kull og naturgass. I dag er 20 % av privatbilene i Norge el-biler, i utlandet vesentlig mindre. Men hva kan man med noenlunde sikkerhet si om forskjellene på fossile og elektriske biler, når man tar i betraktning bilenes livsløp fra fabrikk til bilopphuggeri? Her er noen relevante betraktninger.
1. Hvor langt må man kjøre en el-bil for å spare de ekstra utslippene fra bil- og batteriproduksjonen? Svaret er avhengig av bilens størrelse: Store el-biler (størst rekkevidde) må kjøre minst 110.000 kilometer før de får en «klimafordel». Mindre biler ca. halvparten, info i Aftenposten. El-biler som bruker «EU-elektrisitet», må kjøre vesentlig lenger, trolig minst 250.000 kilometer før de «vinner» over fossilbilene.
2. Betydningen av å utsette kjøp av nybil. En japansk undersøkelse viser at «dersom eldre, fossildrevne biler hadde fått leve 10 % lengre i stedet for å byttes ut med el-biler, ville det totale karbonavtrykket fra japanske kjøretøyer blitt redusert med 30.7 millioner tonn». Den japanske miljøundersøkelsen konkluderer med at «det er positivt for klimaet å ta vare på bilen lenger».
3. Om å kjøre mye og lite: Mye bilkjøring medfører høye CO2-utslipp. I dette tilfellet vil det «lønne seg» å kjøpe el-bil» eller kombibil.
4. Skifte av batteri. Dette gir høye kostnader i dag. Det arbeides med sirkulærøkonomi som angivelig skal bidra til utskifting av batterimoduler, og ikke av hele batteriet.
5. Andre miljøbelastninger enn klima. Det brukes enorme mengder metaller og sjeldne jordarter til batteriene (hver el-bil trenger fem kilo litium). Gruvedriften fører til overskuddsmasse og forurensning, i tillegg til elendige arbeidsforhold, mange steder.
6. Resirkulasjon: Her finnes det muligheter til gjenvinning av råstoffene i batteriet, målet er 85 % gjenvinning.
7. El-bilene sliter betydelig mer på slitasje på dekk og vei (svevestøv/mikroplast) – et betydelig problem for mange. El-bilene er tyngre og flere kjøper SUVer med elektrisitet enn med fossilt drivstoff. Størst forskjell blir det av lastebiler og busser.
8. Dekkslitasjen ha vært undervurdert, men i Sverige viser en undersøkelse en årlig dekkslitasje på 11.000 tonn mikroplast.
El-bilens fordeler oppfattes som et effektivt «klimatiltak» av de fleste nordmenn. Teksten ovenfor illustrerer likevel at fordelene er ganske små i forhold til fossilbilene. Veitrafikken (privatbilene) i Norge gir et årlig utslipp av «klimagasser» på 3-4 mill. tonn av totalt ca. 50 mill. tonn. Utskifting av en fossil bil betyr reduksjon av CO2-utslipp først når en el-bil nærmer seg opphugging.
I tillegg har el-bilene en rekke ulemper som i mindre grad gjelder fossilbilene (mer svevestøv, gruvedrift m.m.) som ikke kan tolkes som CO2-utslipp. Men viktigst er den globale situasjonen: Dominansen av fossil energi kommer etter alt å dømme til å bestå i flere hundre år. Internasjonalt vil «elektrisitet» i hovedsak være lagd av fossil energi, noe som innebærer at verdens «el-biler» internasjonalt vil slippe ut omtrent like mye CO2 som moderne fossilbiler. Forskjellen på fossile biler og el-biler vil være ganske små.
Informasjonen i punktene ovenfor, er hentet fra Aftenposten Innsikt, juni 2022., se også Miljøstatus
Krigsdagbok del 15, 3. mai 2022
Av Lars Birkelund - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/krigsdagbok-del-15-3-mai-2022/
Dette er 15. del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar 2022, samt kommentarer om mediedekningen, tilbakeblikk og lignende.
Anders Romarheim påsto på Dagsnytt 18 i går at USA/NATO hadde bedrevet en politikk for å avskrekke Russland fra å invadere Ukraina. Det fikk han lov til å si helt uimotsagt av NATO-kringkasteren NRK. Faktum er tvert imot at USA/NATO siden 2014 har væpnet Ukraina nettopp med tanke på krig mot Russland.
Anders Romarheim var hos NRK fordi han sammen med Tom Røseth hadde skrevet en artikkel der de triumferer over at USAs etterretning hadde rett da USA påsto at Russland ville invadere Ukraina. Men det kan tenkes at USAs etterretning ‘visste’ at Russland ville invadere fordi USA allerede hadde planlagt en provokasjon som Russland måtte svare på. For det er kjent at Ukrainas angrep på Donbass ble opptrappet dagene før Russlands invasjon. Og dette skjedde antagelig i samarbeid med USA/NATO.
«Pentagon har opprettet et militært kontrollsenter ved Ramstein-basen i Tyskland. Det går under navnet EUCOM Control Center Ukraine (ECCU). Dette skriver magasinet til US Air Force».
Les: Krigen mot Russland i Ukraina ledes fra USAs EUCOM Control Center
Seinere samme dag:
«Russiske rapparar protesterer mot Putin», melder NRK. Har Norge så mye som EN profilert rapper, musiker eller sanger som har protestert mot ‘vår’ krigføring, det at Norge sender våpen til Ukraina. Jeg kjenner ikke til andre enn meg sjøl og jeg er mest ‘profilert’ som kritiker av USA/NATO/Norges kriger.
Seinere samme dag:
Tim Henry er en engelsk kontreadmiral og nestkommanderende ved NATOs kommandosenter for nordområdene i USA. Han er «en liten kraftpakke av en engelsk admiral» og «utstråler autoritet og trygghet», ifølge Aftenposten, liksom for å underbygge mannens troverdighet. Men det Henry sier er også avslørende, antagelig uten at Aftenposten skjønner det. For når Henry sier at NATO for «første gang har aktivisert sin forsvarsplan», innrømmer han også på den ene siden at Ukraina har blitt snikinnmeldt i NATO og på den andre siden at NATO ikke byr sine medlemmer på mer enn våpen.
Jeg minner ellers om hva kjente amerikanske sikkerhetseksperter som Stephen Walt og Lawrence Wilkerson sa til Klassekampen 24. Sept 2016:
«USA vil ikke redde dere (…) Europeisk avhengighet av USA er en dårlig ide (…) Jeg tror Norges regjering har lurt seg selv hvis de tror at å hjelpe litt i Syria vil vinne dem poeng i Washington (…) Russland kommer ikke til å sluke Norge (…) Trusselen fra Russland er overdrevet (…) Norges støtte til USAs Syriakrig er dødfødt. Hele operasjonen minner om en farse».
Riktignok vet vi ikke hva som vil skje videre. Men foreløpig, etter godt og vel 2 måneder, har ikke USA/NATO gjort mer enn de gjorde før Russlands invasjon, bortsett fra at de sjølsagt sender flere våpen og militære instruktører enn tidligere. Er det alt artikkel 5 har å by på? Faktisk er artikkelen ikke mer forpliktende enn at NATO-landene skal hjelpe hverandre (uten at jeg husker den nøyaktige ordlyden). I dette tilfellet bør vi i hvert fall være glade for at NATO ikke har mer å ‘by på’ enn våpen, som er ille nok.
Seinere samme dag:
Facebook-post fra 3. mai 2014: Den som tror at norske regjeringer vet hva de gjør i utenrikspolitikken bør tenke om igjen. 72% av ukrainerne har «liten eller ingen tillit» til Jatsjenjuk-regjeringen, som i februar kom til makten med vold og med Norge/Vestens støtte. Dette iflg meningsmåling gjengitt i Aftenposten i dag.
«Mindre enn halvparten» av ukrainerne tror landet klarer å gjennomføre et fritt og rettferdig valg 25. mai. Det betyr mest sannsynlig at den tapende part, hvem det enn blir, vil hevde valgjuks, uansett om valgjuks forekommer, og at volden vil fortsette.
Norsk/vestlig utenrikspolitikk er en skandale, livsfarlig for Norge og for verden. Resultatene ser man i dag blant annet i Ukraina (hvor Norge støtter hel og halvfascistiske voldsmenn) og i Syria og Libya (hvor Norge støtter/støttet islamofascister).
Kommentar: videre fra samme artikkel: «7,2 millioner innbyggere og et landområde større enn Danmark. Så mye er Ukraina nå i ferd med å glippe for Kiev-regjeringen. Samtidig som Ukraina er i ferd med å miste de meget folkerike regionene Donetsk og Luhansk, har befolkningen i både øst og vest i ferd mistet tilliten til den midlertidige regjeringen som kom til makten etter Maidanrevolusjonen’».
Seinere samme dag:
Mellom barken og veden
EU-debatten i 1972 skal ha vært så hard og uforsonlig at den utløste fiendskap mellom venner og familiemedlemmer. Men før avstemningen i 1994 var det bred enighet om at partene skulle prøve å være snillere mot hverandre, for at debatten ikke skulle bli så hard og nådeløs. Derfor var blant annet mediene, som for det meste var for EU, flinkere til å la motstanderne slippe til. Jeg var ikke med i 72, men var særdeles engasjert på nei-sida i 94. Debatten var hard nok da også, med politikere, deriblant Gro Harlem Brundtland, som beskyldte andre politikere for å juge og være hjernevasket.
Jeg tenker tilbake på dette nå. For i virkeligheten har ikke det norske storsamfunnet lært noen ting. Alle gode forsetter er glemt, i den grad at man nesten skulle tro at det glemmes med hensikt. For debatten etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar er styggere enn noe annet jeg tidligere har opplevd på sosiale medier. Vel, jeg har ikke alltid vært snill jeg heller. Det kan gå ei kule varmt. Men jeg har i det minste avholdt meg fra trusler.
Jeg hadde forstått hatet hvis Russland hadde angrepet Norge. Men det dreier seg om et land som har ført en Russland-fiendtlig politikk i 8 år. To USA-senatorer, Lindsey Graham og John McCain, lovte i 2016 Ukraina all den støtte de trenger i krigen mot Russland. «Deres kamp er vår kamp», sa de. Og krigen begynte ganske kort tid etter statskuppet 22. februar 2014, som også ble støttet av USA/NATO/EU, inkludert Norge.
Jeg fordømmer allikevel Russlands invasjon. Men hvis Mexico hadde oppført seg sånn overfor USA hadde USA invadert for flere år siden. Dette vet norske politikere, journalister og de ‘ekspertene’ de lytter til. De bør i hvert fall vite det. Men de oppfører seg som om det er første gang det er krig i verden.
Norske medier forteller altså nok en gang bare halve historien, slik at flertallet av det norske folk tror at Russlands invasjon var helt uprovosert. Så nå kan folk igjen hate med god samvittighet, også sånne som meg, fordi mediene og politikerne har gitt dem beskjed om det. Det er det gode hatet.
Men jeg kan ikke se at det å dyrke mer hat mot Putin og Russland gjør verden til et bedre sted. Tvert imot, da det øker faren for at krigen blir langvarig og kan spre seg. Mediene oppfører seg altså som om våpenindustrien eier dem, en industri som gleder seg som aldri før, i alle fall siden andre verdenskrig. Nøktern og mest mulig nøytral og realistisk rapportering derimot…. da hadde det blitt vanskeligere å hate. Og vanskeligere å være våpenindustrien.
Åtte av ti nordmenn vil gi mer våpen til Ukraina, meldte NTB i forrige uke. Hadde så mange som 8 av 10 nordmenn sagt det hvis norske medier hadde informert ordentlig om krigen, fortalt om USA/NATO/Norges medvirkning til den siden 2014? Neppe. 8 av 10 er forøvrig omtrent det samme antallet som sier at de er fornøyd med medienes dekning av krigen.
Det farlige med mediedekningen er for det første at den, som vanlig under kriger, nesten utelukkende viser en side av saken, samt at den ser bort fra at den i tillegg til å være en krig mellom Russland og Ukraina i høyeste grad også er en krig mellom Russland og USA (og allierte), der USA prøver å presse hele verden til å bli med. Tendensen til å si at Russlands krigføring har mislyktes (Scott Ritter og andre som sier det motsatte blir ikke spurt av norske medier) og at det er opprør mot Putin innad i Russland kan dessuten lure politikerne i Norge/Vesten til å tro at det er lett å vinne over Russland. Ja, vestlige politikere og mediene deres har undervurdert Russland flere ganger tidligere, til dels med katastrofalt resultat. De sa også at det var lett å vinne over land som Vietnam, Afghanistan og Syria.
Altså har vi grunn til å tro at de tar feil nå også OG at mediene rapporterer sånn og slik, bevisst eller ikke, for å styrke kampmoralen i NATO-land og dermed troen på at Ukraina klarer å vinne over Russland og for at flere land skal være villige til å sende flere og flere våpen.
Jeg tror krigen kan bli langvarig og at utfallet er usikkert. Spørsmålet er dessuten hvordan man definerer tap/seier. De som er skråsikre på det ene eller det andre bør utvide sin medie og kildebruk. De som kun bruker NATO-medier kan med fordel også lytte til Scott Ritter, Douglas McArthur og Alexander Mercouris. De er heller ikke perfekte. Men jeg finner det sannsynlig at de har rett i mye av det de sier.
Jeg er en av mange som ha opplevd å være mellom barken og veden, eller «between the devil and the deep blue sea». For jeg har både fått kritikk fra de som mener jeg bør støtte Russlands invasjon og fra de som har fått det for seg at jeg støtter den, sjøl om jeg har fordømt den en rekke ganger. Det har riktignok vært langt mer av den andre typen kritikk. Men det skyldes at den kritikken er så lett og behagelig å fremme. Den første typen kritikk har kommet fra de som har venner eller slektninger i Donbass, den delen av Ukraina som har blitt offer for den ukrainske regjeringen og USA/NATOs krigføring siden 2014. Der har de bedt Russland om hjelp i åtte år, men aldri fått så mye som de har ønsket seg, inntil 24. februar.
Det å sende våpen inn i en krig, som var forbudt i Norge fra 1950-tallet inntil for tre måneder siden, har nå blitt en selvfølge. Bare det å si at Norge ikke bør gjøre det har blitt nok til å bli kalt fascist, forræder og lignende. Og hvis du er uenig? «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene», som George Bush sa da han presset Norge og andre land til å bli med på USAs kriger og fikk kritikk og hån for det. Nå har dette blitt nærmest en normaltilstand i Norge. Dette er hva propaganda gjør med oss.
Nei, man blir ikke arrestert for å ha ‘feil’ meninger i Norge (foreløpig). Men det er da heller ikke nødvendig, da de aller fleste foretrekker å holde kjeft for nettopp å unngå å få kritikk og trusler, bli upopulær, miste venner, karriere og andre muligheter. Flertallet i det norske folk, ja, sannsynligvis i enhver befolkning, tør ikke å si noe som er risikabelt i det offentlige rom. Og det dreier seg i mange tilfeller om ting som er nødvendig å si. De kan si det blant venner og fortrolige, ja. Men ikke i det offentlige rom, som for eksempel Facebook er.
Demokratiet lider av dette. Der alle tenker likt og sier det samme råder det i virkeligheten et slags diktatur. Og det kan være farlig, ekstremt farlig. Som da ALLE på Stortinget gikk inn for de katastrofale krigene mot Libya og Syria. Også da ble de få som turte å si imot, de som hadde rett, mobba, av politikere, medier og andre. Men det var tross alt ikke så ille som nå. Nå er nesten alle politikerne i Norge enige om å sende stadig flere våpen, kanskje etter hvert også soldater, til det som faktisk er en krig mot Russland.
Jeg må innrømme at jeg også har blitt feigere. For det koster mye, først og fremst i investert tid, men også i form av ødelagte relasjoner, personlige såvel som yrkesmessige. I det seinere også til mennesker jeg er glad i, blant annet fordi de har blitt redde for at det skal skje noe med meg. Så etter en tenkepause på vel tre uker har jeg bestemt meg for å ‘flytte’ mine geopolitiske kommentarer til den siden som er mer for spesielt interesserte, den som tidligere het «Norges krig mot Syria» og som nå heter «Om krig og fred og NATO-imperialismen». Jeg håper sjølsagt at de fleste fortsetter å følge meg der. Men da på eget ansvar 🙂 På denne siden vil det heretter, i alle fall inntil videre, primært komme ‘ufarlige’ saker, som musikk-promotering, samt at det nok kan komme noen innenrikspolitiske kommentarer.
Jeg kommer til å bli strengere med å fjerne kommentarer og eventuelt blokkere folk. Dette fordi jeg til slutt må ta konsekvensen av at folk blander sammen mine og andres meninger og holdninger samt at det dreier seg om å ta vare på meg sjøl. Men det er et dilemma: hvis jeg lar ytringene stå, vil det alltid være noen som tror at jeg står inne for dem, hvis jeg fjerner dem blir jeg beskyldt for sensur. You’re damned if you do and damned if you don’t.
Kommentar: jeg holdt ikke løftet om å flytte alle mine geopolitiske kommentarer til den siden som er mer for spesielt interesserte. Men jeg er mindre aktiv på Facebook enn før og mer forsiktig. Dessuten skriver jeg på en ny bok. Så jeg bør egentlig prioritere det.
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Krigsdagbok del 3, 3. til 6. mars 2022
Krigsdagbok del 4, 7. til 10. mars 2022
Krigsdagbok del 5, 11. til 15. mars 2022
Krigsdagbok del 6, 16. til 20. mars 2022
Krigsdagbok del 7, 22. til 25. mars 2022
Krigsdagbok del 8, 26. til 31. mars 2022
Krigsdagbok del 9, 1. til 7. april 2022
Krigsdagbok del 10, 8. til 10. april 2022
Krigsdagbok del 11, 12. til 15. april 2022
Krigsdagbok del 12, 17. til 21. april 2022
Krigsdagbok del 13, 22. til 27. april 2022
Krigsdagbok del 14, 28. april til 2. mai 2022
@Krigsdagbok
En håndfull selskaper
Av Glenn Richard Bergstø - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/en-handfull-selskaper/
Bli bedre kjent med World Economic Forum – del 2
Av Glenn Richard Bergstø.
Selskapene
Hvis du er interessert i nasjonal og internasjonal politikk, hvorfor verdens tilstand er slik den er, og hvor den er på vei, burde du bli bedre kjent med World Economic Forum (WEF) og personene/selskapene som eier planten vår.
Eiendom
Eierskap er mer komplisert enn hva vi liker å tenke på, men de fleste av oss ser eiendom som noe vi har kjøpt, fått eller arvet. Fra gjenstander til land. Vi har koet eiendom som vår egen kropp og abstrakt eiendom som intellektuell eiendom. Man kan til og med eie luftrom og det finnes hypotetiske/potensielle fremtidige eierskap. Hvis det er gjeld/lån på gjenstand, eller land, liker vi å si det er vårt, men vi vet at banken i praksis eier sin aktuelle prosent. Og gjeld er den mest effektive form for eiendom på jorden, og man kan kjøpe den, få den og arve den.
Slik kan en klassifisere alt på jorden. Alle gjenstander, alt land, alle resurser, all produksjon, alle rettigheter, all gjeld og all intellektuell eiendom.
147 selskaper
I 2011 skrev tre systemteoretikere ved Swiss Federal Institute of Technology, Zürich en rapport, og et kart, over de fleste store selskaper på jorden: “The network of global corporate control”. [1][2]
ETH Zurich (swiss federal institute of technology) ble grunnlagt av den sveitsiske føderale regjeringen i 1854 og fokuserer først og fremst på vitenskap, teknologi, ingeniørvitenskap og matematikk.[3]
Denne rapporten viser at det er en kjerne på 147 selskaper som eier det meste på jorden gjennom direkte kontroll eller tilknyttinger til hverandre og andre selskaper.
Hvordan verdens selskaper er sammenknyttet eller har forskjellige former for bånd til hverandre ble i starten oversett til fordel for nyheten om de 147.
Mange økonomer sa når denne rapporten kom ut at dette var det første forsøk, som de kjente til, som prøvde å kartlegge “Global Corporate Control”. Og denne rapporten startet en ny disiplin og interesse. Og grådige som vil høyere opp i den økonomiske pyramide strukturen lurte på hvordan de kunne bli 148.
4 selskaper
Kort tid etter denne sveitsiske rapporten kom ut skrev Brendan Coffey [4] en artikkel i Forbes.[5] der han analyserer alle verdipapirfondene i verden, som ifølge ICI i 2011 var 24,7 billioner dollar [6], og konkluderer med at det er bare fire selskaper som “eier alt på jorden”.
Han skriver: “Det betyr at den virkelige makten til å kontrollere verden ligger hos fire selskaper: McGraw-Hill, som eier Standard & Poor’s, Northwestern Mutual, som eier Russell Investments, hvis indeksarm driver referanseindeksen Russell 1000 og Russell 3000, CME Group som eier 90 % av Dow Jones-indeksene, og Barclay’s, som overtok Lehman Brothers og Lehman Aggregate Bond Index, den dominerende verdensobligasjonsfondsindeksen. Sammen dominerer disse fire firmaene verden av indeksering. Og i sin tur betyr det at de har reell kontroll over verdens penger.”
2 selskaper
Men dette var i 2011. Hvem eier disse fire selskapene i dag?
-Mcgraw-Hill heter nå S&P Global.[7] Og Vanguard og Blackrock har størst prosent eierskap.[8]
-Northwestern Mutual,[9] Blackrock og Vanguard har flest aksjer og høyest markedsverdi.[10]
-CMC Group, som er verdens største finansielle derivatbørs.[11] Blackrock og Vanguard er andre og tredje største eiere.[12]
-Barclay’s, som det norske oljefond har aksjer i.[13] Blackguard og Vanguard er forholdsvis syvende og fjerde største eiere.[14]
Les: BlackRock har snart en kapital på utrolige 10.000 milliarder dollar
Går man til Mutual Fund directory [15] ser man at Blackrock [16] og Vanguard [17] troner på toppen i verden. Og går man gjennom hele top hundre vil man finne eierskap og andre tilknytninger mellom selskapene. Dette kan man gjøre ved å kryssjekke alle styremedlemmer og alle aksjeandeler. Noe jeg anbefaler for de som har tid.
Så fra 147 selskaper ned til 4 ned til 2. Så få som to selskaper “eier det meste på jorden”.
Blackrock og Vanguard
Og hvem eier Blackrock og Vanguard? De eier hverandre, og de eier deler av de fleste selskapene under dem. De aller fleste mennesker vet ikke en gang om disse selskapene som nesten eier alt på jorden. Siden de ble grunnlagt har de gått under radaren for de fleste utenfor finansverdenen. Blackrock har de siste årene blitt bedre kjent og det har blitt laget artikler og dokumentarer om dem. (Vanguard går fremdeles hovedsakelig under radaren.) Jeg vil anbefale tre dokumentarer laget fra forskjellige vinkler, og som finnes på forskjellige videodeling plattformer.
1. This company owns the world (and it’s our fault) – BlackRock.[18]
2. Larry Fink – The Most Powerful Man in Finance.[19]
3. BlackRock: The Company that Owns the World.[20]
Og jeg vil anbefale fem artikler:
1. With $20 trillion between them, Blackrock and Vanguard could own almost everything by 2028 – Financial Post.[21]
2. How a Company Called BlackRock Shapes Your News, Your Life, Our Future – The Common Reader.[22]
3. There is more to Blackrock the you might imagine – F. William Engdahl.[23] Norsk versjon:[24]
4. BlackRock og Vanguard vil sikre seg nesten total kontroll over matproduksjonen i USA – Natural News.[25] Norsk versjon:[26]
5. BlackRock CEO Larry Fink Says Russia-Ukraine War Is Upending World Order And Will End Globalization – Forbes.[27]
Også om dette vil man finne mange gode norske artikler ved å skrive Blackrock eller Vanguard i søkefeltet her i steigan.no
Bånd til WEF ?
Det er ikke vanskelig å finne bånd mellom Blackrock/Vaanguard og World Economic Forum. Det er sponsing, finansiering, partnerskap og direkte samarbeid om WEFs visjoner. Larry Fink, Blackrock, er stor støttespiller av Klaus Schwab og hans “stakeholder capitalism”.[28] Han sitter I WEFs “board of trustees” [29] og Blackrock er offisiell partner.[30] Vanguard er betydelig vanskeligere å finne informasjon om, og det gjelder all type informasjon. Flere av selskapene Vanguard eier har samarbeid med WEF, som Blackrock, men Vanguard selv har bare ett samarbeid med WEF som jeg kan finne. Vanguard er ett av 23 stiftende medlemmer i WEFs Global Parity Alliance.[31][32] Alle de 22 andre stiftende medlemer er på listen over offisielle partnere til WEF, men Vanguard finnes ikke noe sted på WEFs nettside.
Bånd til Media?
Som vi kan se er det to selskaper som eier majoriteten av de fire største selskapene og dermed også kjernen på 147. Og blant alle disse selskapene er selvsagt media selskap. Balckrock og Vanguard bryr seg ikke om høyre eller venstre, konkurranse eller hvilket land. De har eierskap i nesten alt.
For rundt ti år siden var det flere artikler som delt i sosiale media som slo fast at det var kun seks media giganter som eier 90% av alt vi se på, leser og hører.[33] Det var GE, NewsCorp, Disney, Viacom, Time Warner og CBS. I dag er det blitt litt omrankering, oppkjøp og navnbytte, og Blackrock/Vanguard har større eiendeler enn for ti år siden.
The Future of Media: Truth, Privacy, and Power er et unikt partnerskap mellom Harvard Business School (HBS) og Harvard’s Institute for Quantitative Social Science (IQSS), med mål om å fremme forskning og identifisere implementerbare løsninger for å balansere sannhet, personvern og makt i mediebransjen.[34]
De har laget en index/database med US Mainstream Media Ownership.[35]
Denne databasen viser at Blackrock og Vanguard eier tilsammen:
– 18% av Fox.
– 16% av CBS, og derfor også av 60 Minutes.
– 13% av Comcast, som eier NBC, MSNBC, CNBC og mediekonsernet Sky.
– 12% av CNN.
– 12% av Disney, som eier ABC og Marvel.
– 14% av Gannett, som eier mer enn 250 Gannett-dagsaviser pluss USA Today.
– 10% av Sinclairs, som kontrollerer 72% prosent av amerikanske husholdningers lokale TV.
Hvis vi ser nærmere Paramount Global, som har kjøpt opp CBS og MTV så eier Blackrock/Vanguard 19%. Men som en kan se så eier de også 16% av CBS og Paramount Global var tidligere Viacom. Oppkjøpene og sammenslåingene startet allerede med Gutenberg, men i dag er det i praksis et monopol.
Hvis dette er av interesse kan en selv sjekke dette ved hjelp av databasen til Harvard, finans/aksjesider og andre artikler som:
– Who owns the news? The 25 CEOs that control the world’s biggest news outlets.[36]
– Top 10 Largest Media Companies in the World by Revenue 2020, Biggest Media Companies.[37]
– The World’s Top Media Companies.[38]
Bånd til legemiddelindustrien?
Vi må igjen tilbake til ETH Zurich [3] og et samarbeid med Faculty of Business and Economics (FEB); German Institute for Economic Research (DIW Berlin)[39] og Barcelona School of Economics.[40]
I November 2020 skrev en fra hver av disse institusjoner sammen en rapport om hvem som eier legemiddelindustrien: “Common Ownership in the US Pharmaceutical Industry: A Network Analysis”.[41]
Denne rapporten nevner Blackrock og Vanguard oftere enn deres egen hjemmeside. De har som regel flest aksjer i de fleste legemiddelselskap. Men det er betydelig verre, fordi de eier også alle konkurrerende selskaper og skaper et effektivt monopol. Denne rapporten bare må leses!
“Investorers eierandeler i flere firmaer gir opphav til det som er kjent som «felles eierskap.»Felles eierskap er utbredt i den amerikanske farmasøytiske industrien. I 2014, for eksempel, var den største investoren i de tre største farmasøytiske selskapene (Johnson & Johnson, Merck & Co og Pfizer) den samme (BlackRock). Dette er regelen, ikke unntaket. Disse tre farmasøytiske selskapene deler andre store institusjonelle investorer, og er dermed knyttet til hverandre, så vel som til en rekke andre farmasøytiske selskaper, gjennom såkalte «felles eierskapskoblinger…Felles eierskap mellom farmasøytiske selskaper kan ha viktige implikasjoner for konkurranse og innovasjon i denne avgjørende industrien”.
Det må nevnes at Vanguard av en eller annen grunn gjør egne medisinske studier:
“The risk of cognitive decline: Investors’ perception and preparation”![42]
Kan det bli verre?
Ja, det kan det. Tidligere i 2020 kom det ut en rapport fra Centre for Research on Multinational Corporations.[43]Rapporten heter: “The financialisation of Big Pharma”.[44] Den dreier seg om hvordan de maksimerer utbetalinger til aksjonærene på bekostning av å gjøre produktive investeringer som kan komme befolkningen for øvrig til gode.
Og rapporten demonstrerer hvordan legemiddelindustrien skiller seg kraftig ut fra annen industri og at utbetalingene aksjonærene får fra legemiddelindustrien er flere hundre prosent høyere enn andre industrier.
“For å bane vei for farmasøytiske selskaper til å foreta slike enorme aksjonærutbetalinger, har ikke essensielle investeringer økt, men prisen på legemidler har økt eksponentielt. Å prise medisiner til så høye priser med det eneste formålet å maksimere aksjonærverdien er uforsvarlig, spesielt i sammenheng med aldrende samfunn og økende totale helsekostnader rundt om i verden. Kort sagt, samfunnet vårt har ikke råd til Big Pharmas private gevinster.”
Bondeopprøret
Det er flere som tror at WEF og Agenda gjengen bare vil at bøndene skal forurense mindre. At kuene må lære seg å prompe mindre. Men overser at hverken WEF eller statene vil legge tilrette for industriell økologisk landbruk, eller gi noen av milliardene til å sikre god kvalitet på maten og etisk dyrehold. Nei, de slenger på skatter, straffer og avgifter helt til bøndene er konkurs eller gir opp. De som ikke ser at dette er et forsøk på å skape et nytt monopol, er blinde.
“Sirkulær økonomi”
Disse selskapene, sammen med stiftelser og organisasjoner som Bill and Melinda Gates Foundation, GAVI, WEF, WTO, WHO, IMF og World Bank gir hverandre penger, inngår avtaler, finansierer hverandres prosjekter, finansierer hverandres veldedighet, drar på samme møter, er medlem av samme klubber, sitter i hverandres styrer, har aksjer i hverandres selskaper, deler den samme immunitet, deler samme rettigheter og gifter seg med hverandres familie langt oftere enn man ville tro. De danner en egen kjerne, med egen økonomi og egne lover. De har monopol på så og si alt i livene våres, inkludert livskvalitet. De har utømmelige resurser gjennom nasjoners “felleskasser”. (Det ville vært interessant å finne ut av hvor mange av dem som egentlig betaler skatt.) De blir stadig rikere og klapper seg selv på skuldrene når de gir seg selv eller hverandre store summer penger. Og vi står på utsiden av denne sirkelen og krangler om illusjonen og smuler.
Korrupsjonen er på en skala det er vanskelig å ta inn over seg, og jeg har ikke engang snakket om båndene til matindustrien og krigsindustrien.
Når de sier de ønsker sirkulær økonomi burde man huske på hva det egentlig betyr.
“Politics: “Poli” a Latin word meaning «many» and «tics» meaning «bloodsucking creatures”. – Robin Williams
Glenn Richard Bergstø
Menneskerettsforkjemper.
Les del 1:
Kilder Del 2: Bli bedre kjent med World Economic Forum
[1] https://financialpost.com/news/the-147-companies-that-control-everything
[2] https://arxiv.org/PS_cache/arxiv/pdf/1107/1107.5728v2.pdf
[4] https://www.forbes.com/sites/brendancoffey/?sh=6a10e85c5439
[6] https://www.ici.org/doc-server/pdf%3A2011_factbook.pdf
[7] https://en.wikipedia.org/wiki/S%26P_Global
[8] https://www.wallstreetzen.com/stocks/us/nyse/spgi/ownership
[9] https://en.wikipedia.org/wiki/Northwestern_Mutual
[10] https://www.marketbeat.com/stocks/NASDAQ/NWE/institutional-ownership/
[11] https://en.wikipedia.org/wiki/CME_Group#cite_note-3
[12] https://www.wallstreetzen.com/stocks/us/nasdaq/cme/ownership
[13] https://en.wikipedia.org/wiki/Barclays
[14] https://www.marketscreener.com/quote/stock/BARCLAYS-PLC-9583556/company/
[15] https://mutualfunddirectory.org/latest-directory-ranking-here/
[16] https://en.wikipedia.org/wiki/BlackRock
[17] https://en.wikipedia.org/wiki/The_Vanguard_Group
[18] www.youtube.com/watch?v=ghP7kImI9WM
[19] www.youtube.com/watch?v=ZO8XGmUA0bM
[20] www.youtube.com/watch?v=1n4zkdfKUAE
[21] https://financialpost.com/investing/a-20-trillion-blackrock-vanguard-duopoly-is-investings-future
[22] https://commonreader.wustl.edu/how-a-company-called-blackrock-shapes-your-news-your-life-our-future/
[23] http://www.williamengdahl.com/englishNEO18June2021.php
[30] https://www.weforum.org/partners#search
[34] https://projects.iq.harvard.edu/futureofmedia/about
[35] https://projects.iq.harvard.edu/files/futureofmedia/files/us_media_ownership_may_2021.pdf
[36] https://www.addictivetips.com/news/who-owns-the-news/
[37] https://blog.bizvibe.com/blog/largest-media-companies-world
[38] https://www.investopedia.com/stock-analysis/021815/worlds-top-ten-media-companies-dis-cmcsa-fox.aspx
[39] https://www.rug.nl/feb/?lang=en
[40] https://bse.eu/people/banal-estanol-albert
[41] https://papers.ssrn.com/sol3/papers.cfm?abstract_id=3738575
[43]
https://www.somo.nl
PS: steigan.no er uten tvil den nordiske mediekanalen som har den mest omfattende dekninga og analysen av Blackrock og Vanguard.
– Jeg har sett at de plukker rettsstaten fra hverandre, litt etter litt. [tekstet video]
Av Julia Schreiner Benito - 26. juli 2022
https://steigan.no/2022/07/jeg-har-sett-at-de-plukker-rettsstaten-fra-hverandre-litt-etter-litt-tekstet-video/
Man beveger seg i en mer totalitær retning.
Advokat Barbro Paulsen intervjuet av Julia Schreiner Benito.
– Min påstand er at domstolene ikke er uavhengige.
Det viktigste det er å ikke være redd,for den frykten, den er lammende og gjør at man ikke klarer å tenke rasjonelt.
Og så tenker jeg at kraften vi besitter inni oss, lysets lampe «within», finner folk tak i den så spiller det ingen rolle, egentlig hva som skjer i verden, for du bestemmer jo selv.
Jeg har vært redd for rettsstaten, jeg har vært redd for friheten vår og jeg har jo sett at de plukker den fra oss litt etter litt etter litt så det er det jeg har vært mest redd for det er fremtiden, spesielt for ungene.
Vi har en slags kollaps av hele systemet, ikke bare rettsstaten, men så er det fortsatt veldig mye fragmenter som fortsatt fungerer, men du må være litt lur som en rev. Det er mange briljante advokater der ute som virkelig kan jussen til fingerspissen, men jeg tror det er litt andre spilleregler i rettsstaten akkurat nå, i hvertfall når det kommer til menneskejussen – barnevern, straffe, tvang.
[Video 13 minutter]:
Vi har en forkjærlighet i Norge og en tradisjon på bruk av tvang. Også der ser man at staten har fått større makt, mye større makt mot enkeltindividet. Enkeltindividet må bevise sin uskyld fremfor at det er staten da som har bevisbyrden som jo loven sier.
Jeg tror på at folket har glemt at det er folket som eier domstolen, det er folket som eier regjeringa, det er folket som eier styresmaktene generelt, så jeg tror vi har sovet i timen, vi kan takke oss selv litt for at vi kommer dit, man har ikke trent opp den der muskelen for kritisk tanke og vi har hatt det så godt så lenge.
Jeg tenker at vi har blitt et ganske grenseløst folk, vi tør ikke sette grenser for oss selv, for vi er så redde for å bli upopulære, hver gang du har et relasjonelt problem så snur du ryggen til folk også går du istedenfor å ta den debatten. Du forlater venner, du forlater folk du er utrolig glad i.
Vi har blitt litt kaldere med teknologien, så det her er jo en en gave til oss, som jeg håper vi har tenkt å forvalte.
At politiet tar ut tiltale mot folk uten bevis, og at det er forsvaret, altså min klient ved meg, som er nødt til å innhente bevis, igjen det her med bevisbyrden, det er surrealistisk.
Den bruken av tvang, når du ser det så tydelig nå, altså det er så galskap at jeg har nesten ikke ord for å se hvordan verktøyet vi bruke mot våre medmennesker og ser i rettssalen nå at folk som ikke er kriminelle, som ikke har vært i nærheten av å være kriminelle blir faktisk dømt.
Selvfølgelig, coronarelatert problematikk, som at du dro hjem og hadde karantene i 10 dager og var lydig etter å ha testet seg, men da får en bot på 20.000 og tiltalt hvis du ikke betale den for at du var hjemme i 10 dager, du var lojal.
Jeg ser mye absurd, rettssalene nå, alt er digitalt. Du kan til og med ha rettssaker digitalt nå, og hvor er da nærkontakten? Hvor er øyekontakten, hvor er kroppsspråket? Hvor er personvernet? Altså du kan ha ti stykker i rommet sammen med deg mens du har… altså en part,
En advokat skal trå etisk innenfor rammen, selvfølgelig.
Du har liksom mistet nærheten, kanskje vi også som folk og kollektiv. Vi har dyrket det kollektive veldig lenge og ikke individet.
Jusstudiet for eksempel har tre studiepoeng gjennom et masterstudium – tre studiepoeng som omhandler etikk, mens ett år omhandler EU-retten.
Jo lenger vekk makta er og beslutningene, det ser du med fylkes- og kommunesammenslåingen også. Altså når du ikke har hjertepersonene som elsker bygda si eller noen som kjenner jordbruket oppe i den dalen, og hvordan det fungerer og du sentraliserer makt så får du mindre folk å forholde deg til til å ta store beslutninger over hodet på folk.
Hvis et land som du bor ikke lenger har suverenitet,
Hvis det landet har avgitt mye av sin suverenitet i fremmede hender, i en fremmed makt så det ganske naturlig å tenke at folket også mangler suverenitet fordi det er myndighetene som har blitt forbildene, så hvor hellig holder vi det?
Som Erna Solberg sa på talerstolen i FN, tror jeg det var, eller WHO så sa hun det at «nordmenn har ingen geografiske rettigheter på Norge.»
Vi må huske på at Norge har tilsluttet, altså ratifisert masse internasjonale traktater.
Og jeg tror du skal være rimelig nerd hvis du skal ha oversikten over hva man har signert og ikke signert, og hvor mye påvirker det ?
Vi kan jo se at vi selger krafta til Tyskland.
Hva det er for slags internasjonal forpliktelse? Landet Norge tjener ikke noe på på det og de ødelegger naturen med vindmøller og alt det her. Unnskyld at jeg sier det, men det blir så tullete for meg.
Men den WHO-traktaten – det at Norge skal avgi suverenitet dersom naturkatastrofe eller pandemi vil da bety at man, akkurat som i kommune- og fylkessammenslåingen, istedenfor at en ordfører oppe i Vardø skal bestemme hva som skjer i det området, så er det altså noen sentralt i Tromsø for eksempel som skal bestemme, det blir det samme hvis du får en naturkatastrofe i Norge eller en pandemi, er det da noen en eller annen plass, hvor?
FN? Brussel? Hvor sitter de, og hvem er den makta?
Hvem er det egentlig da som skal bestemme hva slags inngrep man skal gjøre i Norge?
Og det faller så på sin egen urimelighet og dumskap at jeg nesten ikke klarer å ta det seriøst.
Håpet måtte jo vært at domstolen skulle vurdert lovligheten av en slags «Her, værsågod, vi gir makt til teknokratene langt i fra Norge som ikke kjenner våre fjorder og våre daler og vår logistikk og vår befolkningstetthet og alt det unike med landet skal bestemme da.» De har ikke noe forutsetninger for det.
Jeg skal vi i alle fall gjøre mitt aller ytterste for at man skal få muligheten til å få en domstol til å vurdere spørsmålet om det er lovlig at helseministeren avgir suverenitet til fremmed makt uten tilslutning i folket eller uten å ha i det hele tatt spurt om folk synes at det er greit.
Det virker som alle er livredd for å si noe, og det skjønner jeg for det har en pris, du får juling. Men prisen på sikt med å ikke kjempe for det vi har, kjempe for framtida til ungene den er mye høyere.
Du har jo Grunnloven fortsatt og den sier at ved motstrid med internasjonal rett, så skal norsk rett ha forrang, sånn at vern om enkeltindividet, i menneskerettighetskapitlet samt sammenholdt med den øvre paraplyen som er de Gudgitte rettighetene, de naturrettighetene som vi har bare i kraft av å være levende, vil i utgangspunktet stenge for at det kanskje er i realiteten er sånn som jeg ser det.
Så det ytterste og øverste og helligste vernet vi mennesker har er de umistelige, Gudgitte og da snakker jeg ikke om Gud som i religion, men de rettighetene som vi innehar bare i kraft av å være levende, og det er ikke menneskeskapt. Og jeg tenker at alt som er skapt av naturen har forrang overfor menneskeskapt juss og der ligger vernet vårt, og det er det jeg prøver å gå i dybden på, prøver å belyse, hvor fundamental og fantastisk interessant naturretten er.
All lov, uansett hvilken lovbok vi snakker om, må hente sin autoritet fra noe og hvis du hente en autoritet, altså en evne til å kunne bruke et middel mot noen, som ikke har legitimitet, men som kun hentet sin kraft fra interesser vil tape sin kraft fordi naturretten er sterkere.
Jeg bruker det i alle mine saker fordi det handler litt om å snu tankegangen, hente den rene skjære fornuften, og hvis du klarer å bringe det frem i en rettssal, og du har en dommer som er lydhør, ikke minst lekdommere som er veldig viktig aktør i retten, så appellerer du nettopp til det det der menneskelige, det som er likt hos oss alle, det at vi glad i ungene våre, det at vi egentlig ikke ønsker skade våre medmennesker. Vi må bruke domstolen til å dømme noen til noe som faktisk fungerer.
Du kan for eksempel si at «er det sånn at vi ønsker å ha en stat som ikke har en skyhøy bevisbyrde hvis den skal dømme et enkeltindivid?»
Vi har jo unger alle sammen.
Ønsker vi ikke at de skal ha det vernet?
At det er faktisk de rammene som vi engang hentet fra en kilde som var fornuftig og menneskelig i vår rettsstat eller ønsker vi å «cherry-picke» akkurat de bærene vi vil ha når det passer på det utfallet som vi vil ha når man får en domstol som for politisk?
Eller skal vi ha det overordna vernet som ligger fast uansett hva saken handler om?
Sånn at vi vet, “Å hvis vi ikke har det så er jo du i fare, ungene dine, mine, da er vi alle i fare.”
Og den bruker som regel å virke, at du bruker den menneskelige biten til å bare speile at vi ror alle egentlig i samme båt, vi er ikke fiender.
Vi må ta vare på hverandre, vi må slutte å høre på «mor og far myndighet», må slutte å søke ut for svar, søke inn. Det øyeblikket du søker inn vil du ha de svarene.
Og de fleste mennesker er gode.
Så vi må bare ta tilbake det som vi engang hadde, den evnen til å stole på oss selv og vi må vokse opp, vi må bli voksne, vi må bli modne alle og enhver, på hver vår måte da, men ja, jeg tror vi får en ny runde, og jeg tror vi får noen prøvelser foran oss igjen.
Også tenker jeg at kanskje det aller viktigste i denne tida, det er å ta valg.
Ikke bare la alt flyte hele tida, men ta valg for «hva slags liv vil jeg ha?»
Videoen er tekstet for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.