Nyhetsbrev steigan.no 26.05.2023
Skal Norge være tysk eller amerikansk?
Innsidehistorien om forbindelsen Russland-Iran-India
Kina: Vi kan senke verdens største hangarskip
Vindkraft – en grønn boble eller et svart hull?
«USA vil heller se verdens undergang enn å gi opp sitt hegemoni»
Ukrainakrigens betydning for den nye verdensordenen
Skal Norge være tysk eller amerikansk?
Av Jan Hårstad - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/skal-norge-vaere-tysk-eller-amerikansk/
Av Jan Hårstad
Så langt finnes det ikke det aller minste spor i norske media av noen som forstår dette med hangarskipet USS Gerald Fords besøk i Oslo.
Som den amerikanske ambassadøren til Norge, Marc Nathanson, nå sier: besøket har en «immense symbolic value». Helt riktig.
Da det norske borgerskapet etter folkeavstemningen om EU i 1972 hadde kommet seg over sjokket, startet de ombyggingen av norsk økonomi til en tysk-norsk allianse. Faktisk noe av en fortsettelse av det norsk-tyske Handelskammer under andre verdenskrig.
På 70-tallet var det knapt noen i Norge som forsto hva som foregikk av Et strategisk omlegg bortsett fra avdøde Jørgen Sandemose som holdt et foredrag om det. Skulle gjerne sett det gjenopptrykket.
For å gjøre en lang historie kort: denne tysk-norske økonomisk-politiske alliansen ble offentlig ved at Kanzler Merkel var æresgjest ved åpningen av den norske Operas nybygg i Bjørvika i 2008. Og som mange sikkert husker:
I norske media ble Tyskland og Merkel helgenerklært fordi Tyskland i 2015 tok inn millioner av asylanter: Wir schaffen das. Det skulle også være modellen for Norge.
Det som har skjedd i USA med nederlagene i Irak – Syria og Afghanistan er at landets posisjon på verdensscenen synker som et blylodd. Nasjonalgjelda er på 32 billioner dollar, underskuddet på handelsbalansen er på 1,5 billioner i året.
Går du inn på alternative media i USA hersker det en allmen oppfatning av at i 2025 er USA et Tredje Verden land på linje med Zimbabwe og SørAfrika. Horror preget gatene i USA; hjemløse, arbeidesløse, drugga zombier og ekstrem vold. Les dere opp sjøl.
Da holdt Jake Sullivan fra National Security en tale på Brookings for eliten hvor han sa følgende: «den nye amerikanske konsensus er denne: ikke Amerika alene, men en allianse av stater som aksepterer USAs lederskap (submit to US dominance).»
Og så påpekte han det som er hovedpoenget: USA har gått tom for strategiske råvarer som Kina/Russland har mengder av.
I USA: 4% litium.13% kobolt.% nikkel,% grafitt etc. Men også USAs tilgang til olje og gass er truet ved de nye alliansene i Midtøsten.
Hovedinntektene for det nåværende USA er våpensalg. Det går nedover i Midtøsten. For å holde våpenindustrien i gang må USA importere stål fra Indonesia og alle de andre ingrediensene fra den tredje verden- som nå revolterer mot USA.
Gahr Støre var begeistret og takknemmelig for at fire TYSKE FREGATTER patruljerte vår olje og gass i havene.
Tror Støre og AP at Pentagon delte denne begeistringen? Om det var England som hadde gjort dette, ville ikke USA hisset seg opp da England er en amerikansk vasallstat. Når det gjelder hegemoniet i Norge er Tyskland en rival av USA.
Det politisk-symbolske innholdet i Gerald Fords tilstedevær i Oslo er som følger: Norway tilhører USAs dominance og ikke Tysklands. Tysklands-fraksjonen rundt Støre må roe seg ned og finne sin plass: DEKK!
I den neste fase vil vi få se at USA trapper opp sitt nærvær om «norsk» olje og gass og bygger ut sine militære baser i Norge.
Innsidehistorien om forbindelsen Russland-Iran-India
Av Pepe Escobar - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/innsidehistorien-om-forbindelsen-russland-iran-india/
G7 er overveldet av den dynamiske fremgangen til den multipolare ordenen som er legemliggjort av det russisk-ledede INSTC (International North-South Transport Corridor) og det kinesisk-ledede BRI (Belt and Road Initiative), med Irans strategiske havn Chabahar nå klar til å spille en transformerende rolle. Du bør ikke være i tvil om hva G7s Hiroshima Communique handler om.
Settingen: en by i nykolonien Japan som ble atombombet for 78 år siden av USA, som det ikke kom med noen unnskyldninger fra.
Budskapet: G7, faktisk G9 (forsterket av to ikke-valgte eurokrater) erklærer krig – hybrid og på annen måte – mot BRICS+, som har 25 nasjoner på venteliste og nye interessenter i kø.
G7s viktigste strategiske mål er Russlands nederlag, etterfulgt av Kinas underkastelse. For G7/G9 er disse – reelle – maktene de viktigste «globale truslene» mot «frihet og demokrati.»
Konsekvensen er at det globale sør må følge taktstokken – ellers. Kall det en remiks av tidlig på 2000-tallet «du er enten med oss eller mot oss.»
I mellomtida, i den virkelige verden – den i produktive økonomier – bjeffer krigens hunder mens New Silk Road-karavanene fortsetter å marsjere videre.
De viktigste nye silkeveiene for fremvoksende multipolaritet er Kinas ambisiøse belte- og veiinitiativ (BRI) på flere billioner dollar og Russland-Iran-India internasjonale nord-sør-transportkorridor (INSTC). De har utviklet seg parallelt og kan noen ganger overlappe hverandre. Det som er klart er at G7/G9 vil gå til jordens ender for å undergrave dem.
Kart over INSTC (Fotokreditt: The Cradle)
Alt om Chabahar
Den nylige avtalen på 1,6 milliarder dollar mellom Iran og Russland om å bygge den 162 km lange Rasht-Astara-jernbanen er en INSTC-game changer. Irans minister for veier og byutvikling Mehrdad Bazpash og Russlands transportminister Vialy Saveliev signerte avtalen i Teheran, foran Irans president Ebrahim Raisi og med Russlands president Vladimir Putin som deltok via videokonferanse.
Kall det ekteskapet mellom Irans «Look East» med Russlands «Vending mot Østen». Begge er nå offisielle strategier.
Rasht ligger nær Det kaspiske hav. Astara ligger på grensa til Aserbajdsjan. Å koble dem sammen vil være en del av en Russland-Iran-Aserbajdsjan-avtale om jernbane- og godstransport – som styrker INSTC som en nøkkelforbindelseskorridor mellom Sør-Asia og Nord-Europa.
Den multimodale INSTC avanserer via tre hovedruter: den vestlige ruta forbinder Russland-Aserbajdsjan-Iran-India; den midtre eller trans-kaspiske ruta forbinder Russland-Iran-India; og den østlige forbinder Russland-Sentral-Asia-Iran-India.
Den østlige ruta har den uhyre strategiske havnen Chabahar i Sørøst-Iran, i den flyktige Sistan-Balochistan-provinsen. Det er den eneste iranske havna med direkte tilgang til Det indiske hav.
I 2016 signerte Iran, India og et Afghanistan fortsatt under amerikansk okkupasjon en trepartsavtale der Chabahar mirakuløst slapp unna ensidige amerikanske «maksimalt press»-sanksjoner. Det var et springbrett som konfigurerte Chabahar som den privilegerte inngangsporten for indiske produkter til å komme inn i Afghanistan, og deretter videre nedover mot Sentral-Asia.
Russland, Iran og India signerte en formell INSTC-avtale i mai 2022, som beskriver et multimodalt nettverk – skip, jernbane, vei – som fortsetter via de tidligere nevnte tre aksene: vestlig, midtre eller transkaspiske og østlige. Den russiske havna i Astrakhan, ved Det kaspiske hav, er avgjørende for alle tre.
Den østlige ruta forbinder det østlige og sentrale Russland, gjennom Kasakhstan og Turkmenistan, til den sørlige delen av Iran samt India og de arabiske landene på den sørlige kanten av Persiabukta. Dusinvis av tog kjører allerede fra Russland til India via Turkmenistan og Iran.
Problemet er at New Delhi de siste årene, av flere komplekse årsaker, så ut til å sove ved rattet. Og det førte til at Teheran ble mye mer interessert i russisk og kinesisk engasjement for å utvikle to strategiske havner i Chabahar Free Trade Industrial Zone: Shahid Beheshti og Shahid Zalantari.
Kina gjør sitt trekk
Chabahar er en tøff nøtt å knekke. Iran har investert tungt for å gjøre det til et uunngåelig regionalt transittknutepunkt. India har i prinsippet fra begynnelsen betraktet Chabahar som en nøkkelplanke i sin «diamanthalsbånd»-strategi, som motvirker det kinesiske «perlehalsbåndet», som er havner knyttet sammen av BRI over Det indiske hav.
Fotokreditt: The Cradle Chabahar utfører også rollen som kontrapunkt til Pakistans Gwadar-havn i Arabiahavet, juvelen i kronen på Kina-Pakistan Economic Corridor (CPEC).
Fra Teherans synspunkt er det som trengs – raskt – ferdigstillelsen av det østlige jernbanenettet, 628 km med spor fra Chabahar til Zahedan. I optimale termer kan dette være ferdig innen mars 2024 som en del av Mashhad-Sharkhs jernbaneakse som forbinder Irans sørøst til nordøst på grensa til Turkmenistan.
For øyeblikket reiser INSTC-last til Sør-Asia fra Irans Bandar Abbas-havn i Hormuzstredet – lange 680 km unna Chabahar. Så for alle praktiske formål vil Chabahar gjøre transitt fra India til Afghanistan, Sentral-Asia og Sør-Russland kortere, billigere og raskere.
Men nok en gang stoppet ting opp fordi India ikke kom opp med de forventede økonomiske ordningene. Det endte med å skape noen bekymringer i Teheran – spesielt når man så de massive kinesiske investeringene i Gwadar.
Så det er ikke rart at Iran bestemte seg for å tiltrekke Kina som en stor investor, som har blitt en del av deres stadig mer omfattende strategiske partnerskap. Så vi kan ende opp med at Chabahar også blir en del av Kinas BRI, i tillegg til hovedrollen i INSTC.
Russland, på sin side, står nå overfor stillstand i Ukraina, det nådeløse vestlige sanksjonshysteriet og alvorlige handelsrestriksjoner til Øst-Europa. Alt dette mens Moskva konsekvent utvider sin handel med New Delhi.
Så det er ikke rart at Moskva nå er mye mer oppmerksomme på INSTC. I desember i fjor ble det inngått en nøkkelavtale mellom russiske jernbaner og de nasjonale selskapene i Kasakhstan, Turkmenistan og Iran, og russerne kom med 20 prosent rabatt for import-eksportcontainere som passerer grensa mellom Russland og Kasakhstan.
Det som betyr mest for Russland er at Chabahar som opererer i full fart reduserer kostnadene for å transportere varer fra India med 20 prosent. Iranerne forsto spillet fullt ut, og begynte å promotere Chabahar Free Trade-Industrial Zone for å tiltrekke russiske investeringer. Og det kulminerte i Rasht-Astara-avtalen.
Zangezur-spoileren
Kinas BRI, på sin side, spiller et parallelt spill. Beijing investerer tungt i transittruten øst-vest – også kjent som Midtkorridoren.
Denne BRI-korridoren går fra Xinjiang til Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan og Turkmenistan, og deretter over Det kaspiske hav til Aserbajdsjan, Georgia, Tyrkia og videre til Øst-Europa – totalt 7000 km, med en fraktreise på maksimalt 15 dager.
BRIs vekt er å satse på flere korridorer øst-til-vest for å bekjempe mulige nye vestlig dikterte forstyrrelser av forsyningskjeder. Kina-Sentral-Asia transitt til Europa forbi Russland og Iran er et av de beste alternativene. BRI-korridoren gjennom Russland er på vent for øyeblikket på grunn av NATOs proxy-krig i Ukraina. Og kineserne tester alle alternativer for å omgå den maritime silkeveien gjennom Malacca.
Tyrkia som kan se sin mangeårige president Recep Tayyip bli gjenvalgt denne helgen, har også deltatt i spillet.
Baku-Tblisi-Kars-jernbanen, som ble åpnet i 2018, var en nøkkelplanke i Ankaras hovedplan for å framstille seg seg selv som et uunngåelig knutepunkt for containerfrakt mellom Kina og Europa.
Parallelt investerte Kina i å bygge en jernbane fra Kars til Edirne på den europeiske siden av Bosporos mens Tyrkia gikk for en oppgradering på 3,8 milliarder dollar av havna i Mersin og 1,2 milliarder dollar for havna i Izmir. Innen 2034 forventer Beijing at denne korridoren skal være den sentrale planken i det den beskriver som Iron Silk Road.
En mulig tresko i INSTC-maskineriet er konkurranse fra den såkalte Zangezur-korridoren – fra Aserbajdsjan til Tyrkia via Armenia; denne korridoren er faktisk privilegert av EU og britisk oligarki og kom fram under våpenhvilen i 2020 i Nagorno-Karabakh.
Kart over Aserbajdsjan-Armenia konfliktsoner (Foto: The Cradle)
London identifiserer Baku som en privilegert partner og er opptatt av å diktere vilkår til Jerevan: godta en slags fredsavtale så snart som mulig, og gi avkall på Karabakh.
Zangezur-korridoren ville være det viktigste geopolitiske og geoøkonomiske vestlige skuespillet som forbinder EUs logistiske knutepunkter med Transkaukasia og Sentral-Asia. Hva om Armenia blir kastet under bussen? Tross alt er Armenia medlem av den russisk-ledede Eurasia Economic Union (EAEU), som det kollektive Vesten er i ferd med å undergrave.
Fest sikkerhetsbeltene: et geoøkonomisk nytt flott spill sentrert om INTSC er i ferd med å starte.
Denne artikkelen ble publisert i nettavisa The Cradle:
The inside story of Russia-Iran-India connectivity
Kina: Vi kan senke verdens største hangarskip
Av skribent - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/kina-vi-kan-senke-verdens-storste-hangarskip/
Kinesisk krigsspill som simulerer enorme tap for USA er ikke bare propaganda, sier eksperter.
Micaela Burrow 24. mai 2023 (utdrag)
Et krigsspill utført av kinesiske forskere fant at Beijings militær kunne senke en amerikansk hangarskipgruppe med et relativt lite antall hypersoniske missiler, rapporterte South China Morning Post. Eksperter sa til Daily Caller News Foundation at publisering av spillet har propagandaverdi ved å vise at Kina er i stand til å true den amerikanske flåten på alvor, og noen antydet at simuleringen kanskje ikke er langt fra virkeligheten.
«USA vil ta ødeleggende tap i en krig om Taiwan, så jeg tror ikke vi kan avfeie det som ren propaganda,» sa Lyle Goldstein, direktør for Asia Engagement-programmet ved Defense Priorities, til DCNF.
I et sjeldent trekk publiserte kinesiske forskere en kampsimulering der Beijings styrker utslettet et amerikansk hangarskip og støtteskip med hypersoniske angrep, rapporterte South China Morning Post tirsdag.
I løpet av 20 simulerte kamper senket Kina USS Gerald R. Fords transportflåte med flere påfølgende salver av hypersoniske missiler som kan antyde alvorlige problemer for det amerikanske militæret i en virkelig konflikt, rapporterte SCMP. Krigsspillet viste hva som kan oppstå når Kina forsvarer seg mot amerikanske marineflåter som nærmer seg kinesisk farvann – en advarsel om at Beijing er militært forberedt i tilfelle en konfrontasjon for å påføre USA ødeleggende tap, ifølge militær- og sikkerhetsekspertene som snakket med DCNF.
«Kineserne vil publisere slike krigsspill som et signal til folket om at de har effektive militære styrker mot USA,» sa Brent Sadler, seniorforsker for sjøkrigføring ved Heritage Foundation, til DCNF.
Det kinesiskspråklige Journal of Test and Measurement Technology publiserte en artikkel som beskriver krigsspillet i mai, ifølge SCMP. Mens det kinesiske militæret av og til avslører resultater av slike simuleringer, er dette første gang et spill som viser resultatene av et simulert hypersonisk angrep på en amerikansk transportørgruppe har blitt offentliggjort.
«Vi leser om denne simuleringen fordi den forsterker det psykologiske budskapet om at å sende stridende gjennom Taiwanstredet eller om frihet til navigasjonsoperasjoner i Sør-Kinahavet setter til og med den amerikanske marinens nyeste stridende en enorm risiko,» sier Hudson Institute Asia-Pacific Security Chair. Patrick Cronin forklarte til DCNF.
Forskere sa at angrepene kan være «katastrofale» og at den amerikanske luftfartsgruppen, med hjørnesteinshangarskipet antatt å være praktisk talt usenkbart, kan bli «ødelagt med stor grad av sikkerhet,» ifølge SCMP.
«Beijing har investert tungt de siste årene for å utvikle langdistansemissiler med høy presisjon, stor hastighet og manøvrerbarhet for å hindre USA fra å projisere makt i et framtidig scenario i Taiwan eller Sør-Kinahavet. Missiler er dyre, men relativt kostnadseffektive hvis de kan ta ut et skip til flere milliarder dollar, sa Cronin til DCNF.
Ifølge artikkelen vektet forskerne simuleringa bevisst i USAs favør, og satte i gang angrep mot overflatefartøyer ansett som USAs mest overlegne – hangarskipet Gerald R. Ford, Ticonderoga-klassen cruiser USS San Jacinto og fire DDG -103 Arleigh Burke-klasse Flight IIA missildestroyere.
Hangarskipsgruppa hadde et totalt antall på 264 luftvernmissiler, inkludert RIM-161E SM-3 som er i stand til å avskjære ballistiske missiler og kan være i stand til å motvirke innkommende hypersoniske missiler, ifølge SCMP.
Den kinesiske sida ble begrenset av mangel på tilgang til avanserte satellitter for å spore hangarskipsgruppa i sanntid og et begrenset antall missiler.
Tilgang til satellittene vil være avgjørende for å skyte opp langdistanse anti-skip ballistiske missiler mot et amerikansk fartøy, forklarte Sadler til DCNF. Å deaktivere rekognoseringselementer vil gå langt for å forsvare hangarskipsgruppa, la han til.
Han advarte om at de beskrevne angrepene ennå ikke er demonstrert mot et bevegelig marinemål.
Samtidig er det kinesiske krigsspillet ikke alene om å gi prognoser om massive amerikanske tap. Et krigsspill i januar utført av Center for Strategic and International Studies, som er regnet som den fremste tenketanken til USAs militærapparat, fant ut at U.S. kunne miste «nesten alle» store overflateskip – som hangarskip og destroyere – som er utplassert til det vestlige Stillehavet under et forsøk på å avverge en kinesisk invasjon av Taiwan.
Les: Chinese War Game Simulating Massive Losses For U.S. Aren’t Just Propaganda, Experts Say
Kommentar:
Kina har for lengst gått forbi USA som verdens ledende industri- og handelsnasjon. I kjøpekraftsvektet BNP sier IMF at Kina i 2023 har en økonomi på 33.000 milliarder dollar, mens USA har en økonomi på nesten 27.000 milliarder dollar. Det økonomiske og industrielle fundamentet for USAs hegemoni er allerede fullstendig undergravd. Alle prognoser tilsier at dersom Kina får fortsette å vokse i fred og USA får fortsette å ødelegge seg sjøl slik de er i full gang med, vil det ikke vare lenge før Kinas økonomi er dobbelt så stor som USAs, og da er alt håp ute for noen form for USA-hegemoni. Det USA har igjen er en militær overlegenhet – så lenge den varer.
Her er en prognose fra britiske Standard Chartered (GDP PPP):
Det hører til sjeldenhetene i historien at en stormakt har erstattet en annen uten at det har kommet til krig mellom dem.
Vindkraft – en grønn boble eller et svart hull?
Av red. PSt - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/vindkraft-en-gronn-boble-eller-et-svart-hull/
Havvind kan koste deg og meg «fleire titals milliardar». Havvind-satsinga skulle betale for seg sjøl. Nye beregninger viser at staten må ut med 20 milliarder kroner, eller mer.
Equinor meldte denne uka at Trollvind blit for dyrt, og at de legger havvindprosjektet på is.
– Vi kan ikke kaste gode penger etter prosjekt som ikke møter grunnleggjande krav til lønnsomhet, forklarte Equinor-sjef Pål Eitrheim.
Skrinlegginga har fått internasjonal oppmersomhet, og Olje- og energidepartementet har karakterisert det som en «trist nyhet».
Vil aldri bli lønnsomt
Det begynner å bli kjent at vindkraftinvesteringene de siste årene ikke har vært spesielt lønnsomme. Men hvor ille er det egentlig? Det er all grunn til bekymring for så vel kommuner som investorer og lokalbefolkningen, skriver blant annet nasjonaløkonomen Christian Sandström.
Vi har gått gjennom årsrapportene for alle vindparker bygget i årene 2017–2021. Dette materialet inkluderer 1 045 av de 1 093 vindturbinene som ble bygget i 2017–2020. De som ikke er inkludert er små og eid av bønder. 3–4 kommunale energiselskaper rapporterer ikke vindkraft separat og er derfor holdt utenfor.
Analyser av nøkkeltallene for de ulike vindparkene er ikke munter lesning. Lønnsomheten er svært dårlig, totalt sett har avkastningen på egenkapitalen, det vil si avkastningen på eiernes investerte penger, vært negativ hvert år. I årene 2018–2019 var det minus 8 prosent, i 2017 var det til og med minus 25 prosent. Interessant nok har situasjonen forverret seg ytterligere i 2020 og 2021 ettersom lønnsomheten sank ytterligere til minus 11 prosent og deretter minus 15 prosent.
Slike tall for en bransje er uholdbare og har ingen tilsvarende i andre sektorer av økonomien. Ingen industri kan overleve på lang sikt med slike lønnsomhetsproblemer.
Sjampanjekalkyler
De forhåndskalkylene som vindkraftspekulantene legger fram for myndighetene har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Vindindustrien sier at turbinene skal vare i 25–30 år. Sannheten er at vindturbiner er plaget av spektakulære ulykker og slitasje, skriver de svenske forskerne. Vi har sett vindturbiner velte, rotorblader løsne og lynnedslag som slår ut hele vindturbiner. Særlig de mer moderne og større vindturbinene rammes av dette.
Rotorbladene slites hardt og må skiftes betydelig oftere enn én gang hvert 25. år. Innen vindkraft til havs diskuteres til og med årlig utskifting av rotorbladene fordi saltvannet sliter så hardt på dem. Faktisk bør den økonomiske levetiden beregnes til maksimalt ti år. Dersom ti leveår ble tatt med i regnskapet, ville lønnsomhetsbildet umiddelbart forverres ytterligere ettersom kapitalen måtte avskrives på betydelig kortere tid.
Håndtering av giftige rotorblader
I dag vet vi egentlig ikke hvilke stoffer rotorbladene til vindturbiner inneholder, skriver Christian Sandström og hans kolleger. Det er ikke gjort noen dypere undersøkelser av hva det er vingene behandles med for at de skal vare under ekstreme påkjenninger. Den eksakte cocktailen er patentbeskyttet.
Besøker du utgavene for rotorblader i Sverige, kan du skrelle av giftig mikroplast og undersøke hvordan vingene har blitt lappet og reparert i løpet av levetiden. På Gotland ligger rotorbladene på et deponi under åpen himmel uten noen plan for hvordan de skal håndteres. De fleste kjemikaliene i rotorbladene vil vi aldri klare å ta vare på fordi vinden har revet dem løs i form av mikropartikler og spredt dem over store områder. Det dreier seg om mikroplast med en stort sett uklar kjemisk sammensetning.
Videre har forskere som Helen Karlsson, dosent i miljømedisin ved Linköpings universitet, advart om at rotorbladene sprer bisfenoler, som negativt påvirker mennesker så vel som dyr og planter. Hun mener vindkraftindustriens informasjon skiller seg fra de få uavhengige vitenskapelige studiene som beregnet spredningen av mikroplast fra rotorbladene. I Danmark har Miljøstyrelsen fått i oppgave å undersøke om PFAS i vingene til vindturbinene kan ha forgiftet 180 kyr i fjor høst. Når det gjelder utbygging av vindkraft, ser føre-var-prinsipper ut til å være fullstendig tilsidesatt og ingen vet hva konsekvensene vil bli på litt lengre sikt.
Du må betale regninga mens spekulantene stikker av med profitten
NRK skriver: Havvind kan koste deg og meg «fleire titals milliardar».
Havvind-satsinga skulle betale for seg sjølv. Nye utrekningar viser at staten må ut med 20 milliardar kroner, eller meir.
20,4 milliardar kroner frå felleskassa
NRK har vore i kontakt med fleire som seier at tilbakeslaga for i Åmli, på Klemetsrud og no Trollvind reiser grunnleggjande spørsmål om offentleg pengebruk og vegen vidare.
– Fellesnemnaren er at kostnadsveksten blir for stor. Det er beklageleg og bidreg til auka spenning mellom grøne vyar og økonomiske realitetar, seier Bjørn K. Haugland, som er administrerande direktør i klimainitiativet .
Frå «forventa» 9 milliardar kroner og ein «maksgrense» på 15 milliardar kroner, til den siste analysen frå Vista og Guidehouse som seier at rekninga kan bli 36 prosent høgare – altså 20,4 milliardar kroner.
– Det er stor fare for at norske skattebetalarar må betale titals milliardar i unødvendige subsidiar, seier Alfred Bjørlo (V).
For å si det forsiktig er vi ofre for en gigantisk bløff og svindel. Norge har ikke behov for vindkraft, har aldri hatt det og vil ikke få det. Smarte spekulanter har spilt vegg med naive eller korrupte eller dumme politikere, stryk det som ikke passer, og har fått forsyne seg grovt både av norsk natur og av kommunale og statlige kasser fordi de angivelig løser «et klimaproblem». I virkeligheten løser de ingen problemer, de skaper bare en drøss med nye problemer.
Og det blir du og jeg og barna og barnebarna våre som vil få betale regninga.
Men vi har også oss sjøl å klandre: Lur meg en gang, din feil, lur meg to ganger, min feil. Når skal det norske folket lære?
«USA vil heller se verdens undergang enn å gi opp sitt hegemoni»
Av skribent - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/usa-vil-heller-se-verdens-undergang-enn-a-gi-opp-sitt-hegemoni/
En fredaktivist i USA ser på situasjonen i Østen.
Journalisten Wang Wenwen i den offisielle kinesiske avisa Global Times intervjuer K.J. Noh (Noh), en USA-basert journalist, politisk analytiker og forfatter. Han er medlem av Veterans for Peace og Pivot to Peace.
Oversatt av Terje Valen.
Den siste utviklingen i Øst-Asia, som avspenningen mellom Sør-Korea og Japan, Sør-Koreas økende fiendtlighet mot Kina, og snakket om et forbindelseskontor for NATO i Tokyo, har hevet alarmen til observatører, ettersom USA eskalerer konfrontasjonen med Kina. Hva er hindringene for å opprettholde fred i Øst-Asia? Global Times (GT) reporter Wang Wenwen diskuterte disse problemene med K.J. Noh (Noh), en USA-basert journalist, politisk analytiker, forfatter og lærer som spesialiserer seg på geopolitikk og politisk økonomi i Asia-Stillehavsregionen. Han er medlem av Veterans for Peace og Pivot to Peace.
GT: Det er hypet av noen vestlige medier at et østasiatisk NATO som består av USA, Japan, Sør-Korea og til og med Kinas Taiwan-region bør etableres. Hva tror du?
Noh: Jeg synes det er galskap å gjøre det. NATO er Den nordatlantiske traktatorganisasjon, verken Japan eller Sør-Korea er i Nord-Atlanteren. De er alle i Stillehavet. NATO er en levning fra den kalde krigen som skulle vært oppløst etter Sovjetunionens fall. Men siden da har den tjent, og den tjener fortsatt som den militære armen av amerikansk imperialisme og amerikansk maktprojeksjon rundt om i verden. Den kommer inn i Stillehavet for å true Kina, og snakker om å bevare freden eller opprettholde menneskerettighetene, noe som er hykleri hinsides all tro.
GT: Japan er i samtaler om å åpne et NATO-kontor. Hvordan vil det påvirke regional stabilitet, når USA satser på konfrontasjon med Kina?
Noh: Det vil ødelegge regional stabilitet. Hver gang du hører ordet «stabilitet» fra amerikanske medier, snakker de egentlig om destabilisering. Hver gang du hører ordet «avskrekking», snakker de egentlig om provokasjon. Det vil eskalere trusselen. Det er ikke bare et forbindelseskontor, det er et kontor for å forberede interoperabilitet mellom USA og Japan.
Så det er veldig truende. Tanken bak dette er å utvide krigsskueplassen og antallet krefter som omringer Kina. Men det er en usedvanlig farlig konfrontasjon og provoserende handling, og alle i Vesten burde motsette seg det.
GT: Hva er hindringene for å opprettholde freden i Øst-Asia? Hvilke lærdommer bør Øst-Asia trekke fra den pågående Ukraina-krisen?
Noh: Det viktigste hinderet for fred i Øst-Asia er USA. Asia ønsker fred. Kina ønsker absolutt fred, men USA ønsker krig. De er god til å føre krig. Jeg snakker ikke bare hybrid krigføring, gråsonekrigføring, teknologisk krigføring, handelskrigføring, akademisk krigføring, lovlig krigføring, kulturell krigføring, informasjonskrigføring. De gjør alt dette. Men de forbereder seg også på å varm krig, på krig med våpen. Den vil gå til krig for å opprettholde sitt hegemoni. USA vil heller se verdens undergang, enn slutten på deres overherredømme.
Når det gjelder lærdommene fra Ukraina-krigen, er det viktig for alle landene i Øst-Asia å ikke engasjere seg i en stedfortrederkrig og ikke bli provosert til å svare. USA vil gjøre alt for å krysse enhver rød linje for å fremprovosere en krig. De ønsker å lage en slags strategi mot Kina og få hele verden til å sanksjonere Kina, slik de har gjort med Ukraina.
Det Kina gjør er veldig viktig, fordi de har foreslått fred og de opptrer som den kloke megleren. Jeg tror at fred på lang sikt beseirer krig, akkurat som det myke beseirer det harde, sivilisasjon beseirer barbari, etikk beseirer galt. Ved å ta den bedre veien og engasjere seg i diplomati og arbeide for fred, setter Kina et eksempel for verden som resten av verden til slutt vil følge. I dette ekstraordinære, farlige og vanskelige øyeblikket er det virkelig det faktum at USA ønsker å utløse krig. USA ønsker absolutt ikke fred som Kina har meglet eller innledet, fordi det ville være like ille som å tape krigen, og de ville miste sin globale legitimitet.
Vi er i et veldig farlig øyeblikk, men leksjonene vi bør lære er å se på Ukraina og ikke la USA bringe krig til dine kyster. Vi må arbeide for fred og ikke la oss lure av løgnene til en sviktende beskytter som er så oppsatt på enten å få det som de vil eller skape kaos rundt om i verden.
GT: G7-toppmøtet ble holdt fra fredag til søndag. I de senere år har G7s opprinnelige karakter av økonomisk samarbeid blitt svekket, men dets militære og ideologiske natur har fortsatt å øke. Hva synes du om G7s rolle som medskyldig i krig og økonomisk tvang?
Noh: Disse landene går med, ikke fordi de ser Kina som en trussel, men fordi USA faktisk er trusselen mot dem. Hvis de ikke slår seg sammen med USA, vil det bli mishandlet av sanksjoner. I en viss forstand er de en uvillig koalisjon.
USA ønsker å skape så mange gjengmedlemmer som de kan for å gjøre sitt forsøk på å slå seg sammen mot Kina, slik at de kan kritisere Kina og si at Kina er en trussel mot den regelbaserte orden. Det er USAs vanlige propaganda. Vi kan også merke oss at det er en uenighet i selve G7. Frankrike har laget noen lyder om å være mer uavhengig.
På et grunnleggende nivå er økonomisk samarbeid med Kina avgjørende for alle vestlige stater. Kina er den eneste store økonomien som vokser, og den eneste økonomien som har kapasitet til å bringe disse vestatlantiske statene ut av den økonomiske krisen. Hvis de tenkte rasjonelt og hvis de hadde sine egne interesser på hjertet, ville de søke å bygge og styrke relasjonene med Kina, og de ville avskaffe denne absurde demoniseringen av Kina.
Men i stor grad er USA buktaleren bak kulissene, og G7 kommer i stor grad til å kapitulere og gjenta de amerikanske løgnene. De vil bruke enhver symbolsk og retorisk strategi for å forsterke sin fiendtlighet mot Kina. Det er en stor feil og en stor tragedie.
GT: Det ser ut til at Sør-Korea vipper mer mot USA. Det har også vært en økende negativ trend i forholdet mellom Kina og Sør-Korea, ettersom Sør-Koreas president berørte Kinas kjernespørsmål, Taiwan-spørsmålet. Tror du Seoul truer sin diplomatiske balanse og mister strategisk uavhengighet?
Noh: Det er sant at Sør-Korea lener seg mer mot USA. Yoon-administrasjonen har satt alle sine brikker på å innordne seg med USA. Det viktigste å forstå er at innenfor Sør-Koreas DNA i sin historie, har Sør-Korea alltid vært en amerikansk klientstat. Staten Sør-Korea ble opprettet kunstig av USA, ved å dele halvøya i to.
Det vi ser nå er en tilbakevending til den historiske malen. Yoon gir USA alt de vil ha. Ikke lenge etter at han ble valgt, kom han opp med den sørkoreanske Indo-Pacific-strategien. Dette er i hovedsak den amerikanske strategien for regionen Det indiske hav-Stillehavet. USAs dreining mot Asia-strategien er rebranded. Det er en plan for å hindre Kina i å utvikle seg og til og med å omringe og angripe landet.
USA provoserer Sør-Korea som en proxy eller et påskudd for å eskalere mot Kina. I hovedsak er hovedpoenget at Sør-Korea ikke har strategisk uavhengighet.
Dette intervjuet ble publisert i den offisielle kinesiske avisa Global Times:
US would rather see the world end than lose its supremacy
Artikler av K. j. Noh:
K J Noh – Asia Times
K.J. Noh, Author at CounterPunch.org
Articles by K.J. Noh – LA Progressive
Brannmaurene i Guantánamo Bay
Av Seymour Hersh - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/brannmaurene-i-guantanamo-bay/
En ufortalt historie i historien om amerikansk tortur.
Encep Nurjaman, en indoneser kjent under sitt nom de guerre – krigsnavn – Hambali, ble arrestert fem mil nord for Bangkok sommeren 2003 av et felles amerikansk-thailandsk antiterrorteam. Han har vært fange i USA de siste tjue årene, de fleste av dem under tøffe forhold ved Guantánamo Bay. Han var på Bush-administrasjonens «høyverdi» målliste for sine påståtte bånd til Osama bin Laden og hans arbeid med Jemaah Islamiyah, en indonesisk terrorgruppe som USA hevdet han ledet. Jemaah Islamiyah ble anklaget for å ha utført en rekke terrorbombinger, inkludert eksplosjoner som drepte to hundre ofre på Bali i 2002. Hambalis arrestasjon ble raskt offentliggjort, og han ble i løpet av dager, i hemmelighet, fraktet på et chartret fly operert av Central Intelligence Agency til Bagram flybase i Afghanistan. For mer enn femten år siden rapporterte og skrev jeg en historie om Hambalis fengsling og tortur, men av forskjellige grunner ble historien aldri publisert.
President George W. Bush berømmet arrestasjonen i en tale tre dager etter at den fant sted. Han kalte Hambali «en av verdens mest dødelige terrorister» og sa: «Han er ikke lenger et problem for de av oss som elsker frihet.» Noen uker senere ble det rapportert at USA hadde gitt 10 millioner dollar til de thailandske sikkerhetsstyrkene; midlene skulle deles mellom de ansvarlige for Hambalis fangst. Tre av Hambalis påståtte medskyldige i et av bombeangrepene ble dømt til døden og en fjerde, som ba om unnskyldning og uttrykte anger – han hevdet også at Hambali ikke hadde noen forhåndskunnskap om bombeangrepene – sitter fortsatt i fengsel.
I talen sin hevdet Bush også at Hambali var en «nær medarbeider» av Khalid Sheik Mohammed, kjent som KSM, ble arrestert av amerikanerne tidlig i krigen mot terror. KSM, som fortsatt er internert i Guantánamo, skal ha avslørt at Hambali møtte Osama bin Laden og var Al Qaidas pekepinn for forskning på biologiske våpen. Den amerikanske pressen ble fortalt at sommeren 2001 underviste Hambali i det vesentlige av biologisk krigføring ved en Al Qaida-treningsleir nær Kandahar i Afghanistan.
Lekkasjene fortsatte å komme. Hambali skal ha tilstått det han visste om Al Qaidas verdensomspennende operasjoner og sin involvering i terrorangrep i Sørøst-Asia. Den 9. oktober 2003 rapporterte CBS news, med henvisning til sammendrag av amerikanske avhør, at Hambali «implementerte planer» som involverte «biologiske våpen, mest sannsynlig miltbrann». Nettverket sa at han sannsynligvis prøvde å åpne et biologisk våpenanlegg med støtte fra Al Qaida.
I desember rapporterte Chicago Tribune, med henvisning til amerikanske etterretningstjenestemenn, at Hambali «begynte å samarbeide nesten umiddelbart, noe som gjorde dem i stand til å hindre planlagte angrep i regionen og bryte opp terrorceller. I løpet av noen få uker begynte Hambali angivelig å snakke om Al Qaidas innsats for å utvikle kjemiske og biologiske våpen. . . . En grunn til at amerikanske tjenestemenn tar anklagene så alvorlig er at Hambalis samarbeid har vært så sterkt.»
Hambali ankom Guantánamo 4. september 2006, etter tre år og femten dager med internering på CIAs black sites -hemmelige fengsler-. Jeg fikk vite at avhørstaktikken han ble utsatt for der hadde blitt et spørsmål om bitter kontrovers blant CIA-offiserer. Det tok måneder med rapportering før jeg fikk vite omrisset av en historie som ble sirkulert på de høyeste nivåene av byrået om de ekstreme tingene en agent i feltet kunne ha gjort på egen hånd mot Hambali. Handlingene hans var gjenstand for en byråundersøkelse som ikke kom noen vei.
Den aktuelle offiseren – la oss kalle ham Bob – var en favoritt blant byråets ledelse, som overså klager på at han var en «cowboy» som gjorde ting på sin egen måte – det vil si utenom bøkene. Da Bobs rulleblad ble renset for feil, ble han utnevnt til stasjonssjef for en av de mest sensitive post-9/11-utpostene i utlandet.
På et tidspunkt etter denne krisen innkalte byrået til et helgesamling for en gruppe håndplukkede unge offiserer som ble sett på som fremtidige ledere. Det ble holdt på Farmen, som byråets treningssenter for hemmelige offiserer i det østlige Virginia er kjent. Senioroffiserer, inkludert Bob, ble bedt om å forlate oppdragene sine i Washington og rundt om i verden i noen dager for å dele sine erfaringer med de som kunne bli byråets fremtidige lederskap.
En ettermiddag ble Bob med en gruppe av kollegene sine til baren for seniormedarbeidere inne i Farm’s Student Recreational Building – Farmstudentenes rekreasjonsbygning, eller SRB. Det er kjent blant etterretningsoffiserer som et av de få stedene i verden hvor de kan diskutere klassifisert informasjon fritt. (Selv de ansatte der har sikkerhetsklareringer.) Det uformelle mottoet til SRB er: «Det hele blir her.» Over dollarlitere Guinness beskrev Bob hvordan han hadde ødelagt Hambali.
En av de erfarne hemmelige offiserene til stede den ettermiddagen, som hadde tjenestegjort i Midtøsten i løpet av en lang karriere, oppsøkte meg etter at han ble pensjonist, og fortalte så mye han kunne huske om Bobs beretning. Han husket at Bob sa til kollegene sine: «‘Vi må gjøre det. Han er Al Qaidas biologiske krigføringsmann.» Dette var klassikeren: «Vi har fyren som forberedte «The Ultimate» – mannen som holder George Bush og Dick Cheney våkne om natten.» De kommer til å gjøre denne fyren vondt som ingen før har gjort det. Og hvis han begynner å besvime, har du leger til å bringe ham tilbake. De fikk instruksjoner fra sine overordnede om at hvis de drepte ham, skulle de brenne kroppen hans til aske – så ingen vil noen gang få vite det. I tilfelle av Hambalis død, ble Bob fortalt: ‘Det vil ikke finnes noen bevis.’ Ordrene var: ‘Hvis du går for langt og legene ikke kan ta ham tilbake, ta ham og brenn ham. Sleng ham i et bål, og puff—ingenting igjen.’ De holdt på og holdt på med Hambali. Men han var tøff og motstandsdyktig mot tortur.»
På det tidspunktet, fortalte den hemmelige veteranoffiseren meg, fortalte Bob til kollegene sine at de hadde «satt en sekk over hodet hans og fylt den med ildmaur og sett ham bli til en grønnsak.» I løpet av minutter begynte den «klynkende og småsurrende» fangen å snakke, og maurene ble fjernet. Ildmaur biter og sprayer ikke, som andre i slekten deres, men biter i stedet og injiserer et giftig enzym i ofrene sine som forårsaker en stikkende smerte som ligner på en brannskade. Stikkene kan være dødelige.
I sine første møter med meg, siterte ikke den hemmelige veteranen Bob ved navn, men da jeg fikk navnet hans fra en annen CIA-offiser, bestred han det ikke. Veteranoffiseren fortalte meg at han anså Bobs handlinger for å være «i fullstendig brudd på verdiene som dette landet ble grunnlagt på.» Han sa: «Det var ikke et snev av anger da han fortalte oss om det. Han sa det så saklig. Jeg vet at vi satt rundt i baren på Farmen, der alle Ops-gutta – gorillaene – kommer sammen og slår seg på brystet, men han trengte ikke å skryte av det. Vie det i det minste litt anger.»
Den hemmelige veteranen fortalte meg at han ikke konfronterte Bob den dagen, men til slutt henvendte han seg til andre offiserer i operasjonsdirektoratet og fortalte dem om samtalen på Farmen. En leder på mellomnivå, sa han, trakk på skuldrene som «et av krigens nødvendige onder». Offiseren fortalte meg at han «aldri ville ha forventet denne reaksjonen fra noen jeg betraktet som svært human og etisk». Andre CIA-kolleger hadde hørt den samme historien og uttrykte avsky for at slike handlinger kunne skje, selv under avhør av en kjent terrorist.
Målet mitt som reporter var å beskytte veteranoffiseren ved å finne andre i byrået som ville bekrefte historien og også erkjenne at ingen seriøs etterforskning hadde blitt utført. De fleste av de jeg intervjuet avfeide brannmaurhistorien som et rykte som ikke var verdt å publisere. Men jeg fikk vite at CIAs generalinspektør hadde utført en offisiell undersøkelse og konkludert med at ingenting skjedde.
Den påståtte planen om å kremere mistenkte som døde i avhør er fortsatt, for meg, et av de mest urovekkende aspektene ved Hambali-historien. Islam forbyr brenning av lik og krever at liket begraves av muslimer innen tre dager etter døden. En myndighetskonsulent jeg snakket med erkjente at det var en forståelse av hva vi skulle gjøre «hvis vi går for langt» i et avhør – nemlig at kropper skulle brennes for å unngå en disinternering som kan føre til bevis på tortur – men oppfordret meg til å ikke publisere et ord om det. En pensjonert CIA-offiser sa at denne meldingen ble forsterket år senere etter at Manadel al-Jamadi, en fange ved Abu Ghraib-fengselet nær Bagdad, ble slått i hjel av CIA-operatører og amerikansk militærpersonell. Fangens forslåtte kropp, pakket i is, ble et av de ikoniske bildene av Abu Ghraib-skandalen. Under en påfølgende etterforskning av dødsfallet uttalte en militær etterretningsoffiser som var på stedet at CIA-avhøreren sa til det mishandlede offeret: «Jeg skal grille deg hvis du ikke gir meg informasjonen.»
Før han gikk av med pensjon, bestemte den hemmelige offiseren som i utgangspunktet fortalte meg om misbruket av brannmauren seg for å lære alt han kunne om Hanbali-avhørene fra offisielle dokumenter. Det hadde lenge vært rapportert at Hambali var involvert i Al Qaidas biologiske våpenutvikling. De høyt klassifiserte filsammendragene han leste, fortalte betjenten, viste ingenting av det slaget.
De gjorde det klart at mens Hambali «hadde vært over alt» – kanskje som en bærer av midler for terroraktivitet i Sørøst-Asia – var det «ingenting som tydet» på et betydelig biologisk krigføringsprogram for Al Qaida. «Tror jeg at fyren ville ha gjort det hvis han hadde agentene og en avlingsstøver? Ja, sa han. Men «det var ingen laboratorier og ingen avanserte planer.»
Min forskning på Hambali og min skepsis til hans påståtte bånd til biologisk krigføring ble den gang styrket av en omfattende gjennomgang av slik aktivitet av Milton Leitenberg, en ekspert på masseødeleggelsesvåpen ved University of Maryland, gjengitt i et militærtidsskrift. Leitenberg skrev at Bush-administrasjonen konsekvent overvurderte de tilgjengelige bevisene for Al Qaidas biologiske krigføringsevner og ambisjoner: «Al Qaida forsket litt på bruken av patogener som våpen, men ble tvunget til å flytte det programmet ut av Afghanistan etter 9/11 og mislyktes. På samme måte mislyktes et forsøk på å få tilgang til bevæpnet miltbrann.»
Da jeg var klar til å publisere historien, hadde senioroffiseren som først snakket med meg trukket seg tilbake, eller gjort det klart at han hadde tenkt å gjøre det, ikke bare på grunn av hans sjokk over bruken av insekter som tortur, men det faktum at ingen av byråets høyeste tjenestemenn – de som jobber sammen med ham i toppetasjen der CIA-direktøren og hans stab har kontorer – støttet klagen hans. Hovedkilden min var ikke lenger i faresonen, men de tidligere kollegene som i påfølgende samtaler med meg bekreftet sin bekymring over bruken av brannmaur og delte sin forferdelse over å ikke få mer enn en symbolsk undersøkelse av problemet, kunne komme til å lide. Så jeg valgte å ikke insistere på å publisere historien.
Noen år senere ga Obama-administrasjonen ut et juridisk memorandum utarbeidet etter 9/11 av Bush Justice Department – en av mange avgjørelser som omdefinerte betydningen av ordet tortur. Dokumentet ble formulert i hemmelighet sommeren 2002 og ga CIA rett til å plassere mistenkte terrorister «i en trang boks med et insekt. Du vil gjerne plassere [en mistenkt] i en trang boks med et insekt. Du har informert [Justisdepartementet] om at han ser ut til å ha frykt for insekter. Spesielt vil du fortelle [den mistenkte] at du har til hensikt å plassere et stikkende insekt i kassen sammen med ham. Du vil imidlertid plassere et ufarlig insekt i esken. Du har muntlig informert oss om at du faktisk ville legge et ufarlig insekt som en larve i boksen med ham.»
I et eget memorandum som også ble deklassifisert på den tiden, bekreftet en advokat fra justisdepartementet at CIA hadde erklært at de aldri brukte teknikken.
James R. Hodes, Hambalis ledende advokat, har tidligere klaget til pressen over manglende oppdagelse og rettferdig prosess i det amerikanske militærets sak mot hans klient. Han fortalte meg, etter at jeg delte maurhistorien med ham i en telefonsamtale, at «folk burde vite akkurat hva i helvete som foregår her nede. Sannheten er at det ikke er noen tilsyn, ingen, fra noe amerikansk utøvende, lovgivende eller rettslig organ på dette tidspunktet i Guantánamo.» Forsvarsdepartementets påtalemyndigheter i saken har bedt om at Hambalis rettssak skal begynne i mars 2025, tjueto år etter arrestasjonen.
Denne artikkelen ble først publisert på Seymour Hersh’ Substack:
THE FIRE ANTS OF GUANTÁNAMO BAY
Oversatt til norsk for steigan.no av Kari Angelique Jaquesson.
Ukrainakrigens betydning for den nye verdensordenen
Av Wolfang Streeck - 26. mai 2023
https://steigan.no/2023/05/ukrainakrigens-betydning-for-den-nye-verdensordenen/
I denne artikkelen tar Wolfgang Streeck utgangspunkt i en italiensk måte å tenke på som kalles dietrismo. Dietro betyr «bak», og dietrismo betyr den nærmest innarvede tanken at det du ser tjener til å skjule noe du ikke ser, bak et forheng som deler verden inn i en scene og en usynlig scene bak. Italienerne har en politisk kultur som går århundrer tilbake og der man har forstått at det som foregår på den politiske scenen er et skuespill og interessen knytter seg til hva som ligger bak dette skuespillet og hvorfor det framføres akkurat nå. William Shakespeare var svært påvirke av italiensk renessansetenkning, så når han lar Hamlet si at «Verden er en scene», så gjenspeiler han dette. Det er eksistensen av en slik kultur som gjør jeg kan snakke med folkene på byggvareplassen om Dante, diskutere World Economic Forum og bløffen bak koronadiktaturet med slakterne og dissekere lo stato mafioso, mafiastaten, med barmannen. De har et intuitivt innsyn i overklassens maktspill som en gjennomsnittlig norsk venstreintellektuell knapt har vært borte i.
Ove Bengt Berg har oversatt denne artikkelen og publisert den på Politikus. Vi bruker hans oversettelse med hans velvillige godkjenning.
Krigen i Ukraina er en krig som har avgjørende betydning for ikke bare forholdene i Europa, skriver Wolfgang Streeck, men om kampen om hvordan den nye verdensordenen skal bli. Krigen kan ikke forståes uten kunnskap om USAs og Kinas strategiske mål for verden. Ved å støtte en multipolar verden motarbeider Kina USAs mål om å være verdens eneste dominerende makt.
USA begynner å miste interessen for å satse mer økonomisk på Ukraina, og mister troen på at det er mulig for Ukraina å vinne krigen. USA er derimot fornøyd med at alliansen Frankrike-Tyskland går i oppløsning og at de østeuropeiske statene med sin USA-lojalitet erstatter den felles makta til Frankrike og Tyskland i EU. Som «takk» for sin nye USA-underdanighet får imidlertid Tyskland utgiftene med økonomisk å gjenoppbygge Ukraina, viser Streeck.
Red.
En bipolar verdensorden
Av Wolfgang Streeck.
Den krisa som utvikler seg for den ukrainske ultranasjonalismen er knytta til en begynnende kamp for en ny global orden. Dens konturer kan bare forstås hvis Kina bringes inn i bildet.
Det sies at italienerne dyrker et syn på politikk som de kaller dietrismo. Dietro betyr «bak», og dietrismo betyr den vanemessige troen på at det du ser tjener til å skjule noe du ikke ser, bak et forheng som deler verden inn i en scene og en usynlig scene bak. Det som skjer bak scenen er der den virkelige handlingen finner sted. På scenen skjules det det reelle med kunstferdig utforma bedrag. Du leser noe, hører noe på radio eller på TV, og som en øvet dietrista spør du deg selv ikke så mye hva du blir fortalt, men hvorfor og hvorfor akkurat nå.
I disse dager, etter tre år med Covid og ett år med Ukraina-krig, ser det ut til at vi alle har blitt italienere: Det er dietrisme overalt, akkurat som med pasta. Flere og flere av oss leser «fortellingene» som produseres av regjeringer og deres mainstream presse. Ikke for hva de forteller oss, men for hva de ikke forteller oss – men for hva de kan bety. Som forvrengte bilder av virkeligheten som likevel ser ut til å bety noe, litt som skygger på veggen til Platons hule.
Den latterlige dekkoperasjonen
Ta for eksempel den halvoffisielle rapporten om sabotasjen av Nord Stream-rørledningene som ble publisert av New York Times og lekket til den tyske ukeavisen Die Zeit: Seks hittil ukjente personer på en polsk yacht, leid et sted i øst i Tyskland, som beleilig nok hadde lagt igjen spor på båtens kjøkkenbord etter sprengstoffet de hadde fraktet til åstedet.
Ingen trengte å tenke lenge for å skjønne at historien var diktet opp for å dekke over rapporten publisert av Seymour Hersh, den udødelige gravejournalisten. Det som var spennende for dietristens sinn var at erstatningsfortellingen var så åpenbart latterlig at det var nærliggende å tro at dens latterlighet ikke var et resultat av inkompetanse – ikke engang CIA kunne være så dumme – men tilsiktet, noe som reiser spørsmålet om hva som kan være hensikten med den. Kanskje, ifølge politiske kynikere, var hensikten å ydmyke den tyske regjeringa og dens føderale påtalemyndigheten og knekke deres vilje ved å få dem til offentlig å erklære at dette åpenbare tullet var et verdifullt spor i deres utrettelige forsøk på å løse mysteriet med Nord Stream-bombinga; en slags politisk sadisme.
Panikk i Kiev — hvor lenge vil USA støtte oss?
Et annet, enda mer interessant aspekt ved historien er at de mistenkte båtutleierne på en eller annen måte sies å være knyttet til «pro-ukrainske grupper». Ifølge rapporten var det ingen indikasjoner på at disse kunne være knyttet til den ukrainske regjeringen eller militæret, men enhver Le Carré-kjenner vet at når etterretningsbyråer er involvert, kan alle slags bevis lett finnes om nødvendig. Ikke overraskende skapte rapporten panikk i Kiev, der den – sannsynligvis med rette – blei oppfatta som et signal fra USA om at landets tålmodighet med Ukraina og dets nåværende ledelse ikke er ubegrenset.
Dette særlig ettersom det omtrent samtidig kom stadig flere rapporter om korrupsjon i Ukraina fra USA, noe som forsterket den økende motstanden blant republikanerne i Kongressen mot at stadig flere dollar ble omdirigert til det ukrainske forsvarsbudsjettet. Som om ikke korrupsjonen i Ukraina alltid hadde vært berykta (jf Hunter Bidens stunt som energipolitisk ekspert i styret i Burisma Holdings Ltd). I januar publiserte for eksempel Washington Post og New York Times en rekke artikler om ukrainske misligheter, som at hærsjefer brukte amerikanske dollar til å kjøpe billig russisk diesel til ukrainske stridsvogner og stakk mellomlegget i egen lomme. I panikk avskjediget den sjokkerte Zelenskyj, som han lot det bli kjent, to eller tre høytstående tjenestemenn og lovde å avskjedige flere seinere.
Hvorfor var dette plutselig en nyhet når det lenge har vært kjent at Ukraina er et av de mest korrupte landene i verden? I tillegg til det som i økende grad må ha virket som en illevarslende skrift på veggen fra Kiev, var hemmelige amerikanske dokumenter lekket i andre halvdel av april som viste at det amerikanske militærets tillit til Ukrainas evne til å starte en vellykket motoffensiv i løpet av våren, eller til og med å vinne krigen slik den ukrainske regjeringen hadde lovet sine borgere og internasjonale sponsorer, var på et lavmål.
For amerikanske motstandere av krigen, både republikanere og demokrater, bekreftet dette at opprettholdelsen av den ukrainske hæren kan bli uoverkommelig dyr, særlig siden begge partiene i USA er enige om at landet må forberede seg på en mye større krig mot Kina i Stillehavet før heller enn seinere. (Ved utgangen av 2022 brukte USA anslagsvis 51 milliarder dollar i støtte til den ukrainske krigsinnsatsen; ytterligere 55 milliarder dollar ble bidratt av Vest-Europa. Mye mer, multiplisert, forventes å være nødvendig etter hvert som krigen fortsetter. Nå en milliard Euro bare for ammunisjon til bruk i den ukrainske våroffensiven). For ukrainerne og deres europeiske støttespillere virka det åpenbart at tida nærma seg tidspunktet da USA ville forlate slagmarka og overlate sine uferdige europeiske oppgaver til europeerne sjøl.
EU blir NATOs underordna
Sammenlikna med Afghanistan, Syria, Libya og liknende steder, er det som amerikanerne sannsynligvis vil etterlate seg i Ukraina i sommer, ikke på langt nær like kaotisk. I samarbeid med de baltiske statene og Polen har USA i løpet av de siste månedene gradvis klart å presse Tyskland inn i en slags europeisk lederrolle, med ansvar for å organisere og framfor alt å finansiere Europas bidrag til krigen i Ukraina. I løpet av krigens første år blei EU gradvis forvandla til en hjelpestyrke for NATO med ansvar for økonomisk krigføring, mens NATO mer enn noen gang blei et instrument for amerikansk politikk stempla som «vestlig».
Når NATOs generalsekretær Stoltenberg i midten av 2023 går av, ryktes det at Ursula von der Leyen, nåværende president for EU-kommisjonen, vil etterfølge ham. Dette vil fullføre EUs underordning under NATO — den andre, mye mektigere Brussel-baserte internasjonale organisasjonen som, i motsetning til EU, inkluderer og domineres av USA. I sitt tidligere liv var von der Leyen tysk forsvarsminister under Merkel, og etter allment inntrykk en av de mer inkompetente. I denne egenskapen delte hun ansvaret for ansvarlig for den angivelige dystre tilstanden til de tyske væpna styrkene i begynnelsen av Ukraina-krigen. Tilsynelatende har hun imidlertid blitt tilgitt for dette på grunn av hennes glødende amerikanisme-som-europeisme eller mer som det er: europeisme-som-amerikanisme. I alle fall undertegna EU og NATO i januar 2023 et dokument om tettere samarbeid, som ikke minst ble muliggjort av at Finland og Sverige ga opp sin nøytralitet for å bli med i NATO. Ifølge FAZ [avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung] fastslår avtalen «utvetydig alliansens forrang i det kollektive forsvaret av Europa» og bekrefter dermed USAs ledende rolle, ikke bare i europeisk sikkerhetspolitikk.
Når det gjelder Tyskland, er regjeringa nå opptatt av å samle kampklare bataljoner med stridsvogner fra forskjellige europeiske produsenter. (De amerikanske M1 Abrams skal ankomme Europa om «noen måneder», ifølge Biden-administrasjonen nå, hvor deres ukrainske mannskaper vil bli trent på tyske militærbaser). Snart vil Tyskland også levere og vedlikeholde jagerflyene de fortsatt nekter å levere i samarbeid med USA, men som erfaringa viser: ikke lenge.
Tyskland må betale for gjenoppbygginga av Ukraina
I mellomtiden har Rheinmetall kunngjort at de vil bygge en stridsvognfabrikk i Ukraina med en kapasitet på 400 av siste generasjons stridsvogner per år. Dette er i følge eksperter en enorm investering, både teknisk og økonomisk, som virker utenkelig uten garantier fra den tyske regjeringa. På kvelden før møtet i Ramstein Support Group den 21. april undertegna Tyskland dessuten en avtale med Polen og Ukraina om et reparasjonsverksted for Leopard-stridsvogner som er blitt skada på den ukrainske fronten. Verkstedet skal ligge i Polen og settes i drift i slutten av 2023 (tilsynelatende under antakelsen, som ser ut til å ha blitt en selvfølge blant strateger, at krigen ikke vil være over da). I tillegg til dette er von der Leyens løfte, fornya igjen og igjen i Den europeiske unions navn, at Ukraina vil bli gjenoppbygd etter krigen på europeisk, dvs. i praksis: på tysk bekostning. For øvrig uten å nevne noe bidrag fra de ukrainske oligarkene, som ikke er mange, men desto rikere. Faktisk ga et besøk av den tyske økonomiministeren, Habeck, til Kiev i begynnelsen av april, sammen med en delegasjon av administrerende direktører for store tyske selskaper, en mulighet til å sondere framtidige forretningsmuligheter for tysk gjenoppbygg av Ukraina etter krigens slutt.
USA tror ikke på ukrainsk seier
Det kan riktignok ta tid før det skjer. De nylig lekka amerikanske dokumentene og uttalelsene fra det halvoffisielle amerikanske kommentariatet tyder på at en ukrainsk endelig seier («Endsieg») ikke er å forvente med det første — om noen gang. Vestlige leveranser av militært utstyr ser ut til å være kalibrert for å gjøre det mulig for den ukrainske hæren å holde stillinga. Og hvis russerne vinner territorium, vil Ukraina motta så mye artilleri, ammunisjon, stridsvogner og kampfly som det trenger for å presse dem tilbake. En ukrainsk seier, erklært av det ukrainske regjeringspartiet som avgjørende for det ukrainske folkets overlevelse, ser imidlertid ikke lenger ut til å være på den amerikanske handlelista. Hvis en ser på leveringsplanene for Abrams-stridsvogner og jagerbombere, så langt de kan hentes fra de offisielle kunngjøringene, forventes heller noe som langvarig skyttergravskrig, med tilsvarende langvarig blodsutgytelse på begge sider. Det er interessant i denne sammenhengen at Zelenskyj i et tilsynelatende tankeløst øyeblikk under en av sine daglige tv-taler ba om mer massiv militær støtte fra Vesten, og argumenterte for at Ukraina må vinne krigen før utgangen av 2023 fordi det ukrainske folket kanskje ikke er villig til å bære krigsbyrden mye lenger.
Tyskland får skylda for Ukrainas nederlag
Mens USA europeiserer krigen, vil det være opp til Tyskland ikke bare å organisere vestlig støtte til Ukraina, men også på et tidspunkt å gjøre det klart for den ukrainske regjeringa at dette ikke vil være nok for en seierrik fred til slutt. Som USAs franchisetaker for den ukrainske krigen vil Tyskland få skylda som syndebukk framfor noen hvis utfallet av krigen ikke innfrir de offentlige forventningene i Øst-Europa, i USA, blant tyske pro-ukrainske aktivister og ikke minst i Ukraina sjøl.
Vend blikket til Asia
Disse utsiktene må virke desto mer ubehagelige for den tyske regjeringa fordi det nå virker mindre sannsynlig enn noen gang at krigens slutt vil bli avgjort i Europa. En potensielt avgjørende aktør i bakgrunnen vil være Kina, som avviser enhver bruk av atomvåpen og i prinsippet ikke leverer våpen til land i krig, inkludert Russland. Etter et kort besøk i Beijing i november i fjor hevda Scholz at dette var innrømmelser til Tyskland. Men faktisk er den tilsvarende kinesiske politikken mye eldre. USAs motvilje mot å la Ukraina vinne direkte, og den gryende amerikanske intensjonen om å overlate Ukrainas rehabilitering etter krigen til Tyskland, kan være motivert av et ønske om å la Kina holde fast ved sin ikke-innblandingspolitikk — noe det sannsynligvis ikke ville være i stand til å gjøre hvis Russland og dets regime til slutt ble presset mot veggen. Hvis dette er mer enn en stilltiende avtale, for eksempel en forhandla avtale av noe slag, vil det neppe bli offentliggjort på et tidspunkt da Biden-administrasjonen er i ferd med å forberede seg til krig med Kina.
Økt nervøsitet i Kiev
De regjerende supernasjonalistene i Kiev ser ut til å ane uråd. Kort tid etter møtet i Ramstein-støttegruppa takka den ukrainske viseutenriksministeren Andrei Melnyk, representant for det klassiske fascistiske Bandera-elementet i den ukrainske regjeringa, høflig for de lovede våpenleveransene. Samtidig lot han det bli kjent at disse var helt utilstrekkelige for en ukrainsk seier i 2023; for det ville det ifølge Melnyk være behov for ikke mindre enn ti ganger så mange stridsvogner, fly, haubitsere og lignende. Melnyk, utdanna ved Harvard University, må ha visst at dette ville gjøre hans amerikanske beskyttere dypt sinte. At dette ikke ser ut til å plage ham, tyder på at han og hans kohorter antar at USA lenge har vært opptatt med sin vending mot Asia. Det kan også ses som et tegn på den regjerende ukrainske høyresidas fortvilelse over utsiktene til krig, samt dens vilje til å kjempe den til den bitre enden uansett — i den radikale nasjonalistiske overbevisninga om at ekte nasjoner vokser på slagmarka, dynket i blodet fra deres beste.
En ny verdensorden: Bi- eller multipolar?
Den ukrainske ultranasjonalismens framvoksende krise er knytta til en begynnende kamp for en ny verdensorden, hvis konturer, inkludert Europas og EUs plass i den, bare kan forstås hvis Kina trekkes inn i bildet.
USA: Vil bli verdens dominerende makt
USA, som er i ferd med å reorientere seg mot Asia, søker en global allianse som vil omringe Kina og hindre landet i å utfordre den amerikanske kontrollen over Stillehavet som blei vinni under andre verdenskrig. Dette vil erstatte den unipolare verden i det mislykka nykonservative «prosjektet for et nytt amerikansk århundre» med en bipolar verden: Globalisering, faktisk hyperglobalisering, nå med to sentre i stedet for ett, som under den kalde krigen, bare med Kina i stedet for Sovjetunionen, med fjerne utsikter til en tilbakevending, kanskje etter en varm krig, til igjen bare ett senter, en ny verdensorden versjon 2.
To verdenskriger blei kapitalismens redning: Voldsomt mye å gjenoppbygge
(Når det gjelder kapitalismen, har den to ganger på avgjørende vis sikra sin overlevelse ved å la seg gjenoppbygge i åra etter de to store krigene i det 20. århundre, etter 1918 og 1945, på måter en ikke trudde var mulig i normale tider. Vi kan anta at det fortsatt finnes minner om krigens foryngende effekt for en kapitalisme i krise i de kapitalistiske sentra for strategisk tenkning).
Kina arbeider for en multipolar verden
Kinas geostrategiske prosjekt ser derimot ut til å innebære en multipolar verden. Både av geografiske grunner og på grunn av Kinas militære kapasitet, som fortsatt er under utvikling, kan målet for kinesisk utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke være en bipolar verdensorden der landet kjemper med USA om global dominans, muligens til og med med en unipolar verden med Kina i sentrum som endelig mål. Som en landmakt omgitt av et mangfold av naboer trenger Kina først og fremst en slags buffersone av land som holder seg utafor allianser med potensielle rivaler — i tråd med en regional Monroe-doktrine, om du vil, i motsetning til USAs ønske om å globalisere sin Monroe-doktrine. (USA har bare to naboer, Canada og Mexico, som de kan være sikre på ikke vil alliere seg med Kina).
Samla sett kan et kinesisk sikkerhetsforkle inneholde en grenseoverskridende fysisk infrastruktur og sjenerøst utvida kreditt. Utover sin egen region ser Kina ut til å regne med dannelsen av en liga av andre alliansefrie regionale makter som Brasil, Sør-Afrika eller India. En ny tredje verden som holder seg utafor den truende konfrontasjonen mellom USA og Kina, og som særlig nekter å slutte seg til USAs økonomiske sanksjoner mot Kina og dets nye beskytter Russland.
Kina foretrekker å bli en nøytral makt i Ukraina-krigen
Det er indikasjoner på at Kina foretrekker å bli sett på som en nøytral makt blant andre, heller enn som en av to utfordrere til verdensherredømme — i det minste så lenge landet ikke kan være sikker på at det ikke vil tape en krig mot USA. Ønsket om å unngå en ny bipolarisme som i den gamle kalde krigen forklarer også at Kina inntil nå ikke har villet levere våpen til Russland, samtidig som Ukraina blir bevæpna til tennene av USA. (Kina har råd til å gjøre dette fordi Russland ikke har noe annet valg enn å slutte seg til Kina, med eller uten våpen, uansett hvilken pris Kina krever av Russland for å bli beskytta av Kina).
I denne sammenhengen kan den timelange telefonsamtalen mellom Xi og Zelenskyj den 26. april, som bare blei nevnt i forbifarten av de statsbærende europeiske mediene, ha vært noe av et vendepunkt. Det ser ut til at Xi tilbød seg selv som mekler i den russisk-ukrainske krigen, på grunnlag av en kinesisk tolvpunkts fredsplan som hadde blitt avvist som triviell og ubrukelig av vestlige ledere, hvis de i det hele tatt hadde lagt merke til den. Bemerkelsesverdig nok skeiv Zelenskyj om samtalen som «betydningsfull» og uttalte at «det blei lagt særlig vekt på mulighetene for samarbeid for å skape en rettferdig og varig fred for Ukraina». Hvis den kinesiske intervensjonen er vellykka — noe som vil kreve at Zelenskyj er i stand til å fjerne sine hardlinere fra regjeringa og at USA føler seg tvingi til å gå med på det av en eller annen grunn — kan det være av formativ betydning for den framvoksende nye globale orden. Spesielt på bakgrunn av det kinesiske diplomatiets vellykka innsats for å forsone de fiendtlige statene Iran og Saudi-Arabia, vil samtalen mellom Zelensky og Xi i Washington sannsynligvis ha forårsaka litt svette.
Den tyske grønne utenriksministerens kamp for USAs interesser, mot Tysklands interesser
De siste månedene har den tyske utenriksministeren Baerbock reist verden rundt for å få så mange land som mulig med i det amerikanske prosjektet for fornya bipolarisme gjennom appeller til «vestlige» verdier, tilbud om diplomatisk, økonomisk og militær støtte og trusler om økonomiske sanksjoner. Baerbocks troverdighet som omreisende ambassadør for det amerikanske prosjektet for en ny regelstyrt verden, New World Order, forutsetter riktignok at hennes eget land strengt følger den amerikanske linja, inkludert ekskludering av Kina fra verdensøkonomien.
Dette er imidlertid i konflikt med interessene til tysk industri og dermed til Tyskland som land, noe som tvinger Baerbock til å forfølge en ømtålig, noen ganger direkte motstridende linje med hensyn til Kina. For eksempel, mens hun ledsaget sitt nylige besøk i Beijing med en aggressiv, grundig og fiendtlig retorikk før ankomst og etter avreise — så mye at hennes kinesiske motpart følte det nødvendig å fortelle henne på en felles pressekonferanse at det siste Kina trengte var forelesninger fra Vesten — ser hun ut til å ha antyda under oppholdet i Kina at tyske sanksjoner kan være selektive snarere enn altomfattende, med handelsforbindelser i visse industrisektorer som fortsetter mer eller mindre uforminsket.
Det er for øvrig fullt mulig at Scholz tidligere kunne ha lyktes med å få USA til å gi Tyskland et visst spillerom i forholdet til sitt viktigste eksportmarked som belønning for å koordinere den europeiske krigsinnsatsen i Ukraina i tråd med amerikanske krav. Hvis USA er interessert i en kinesisk meglerrolle i den ukrainske krigen, kan de neppe opprettholde en hard boykottpolitikk overfor Kina uansett.
Tyske produsenter taper markedsandeler i Kina
På den annen side ser det ut til at tyske produsenter har tapt markedsandeler i Kina i det siste, i dramatisk grad innen biler, der kinesiske kunder skyr de nye elektriske kjøretøyene fra Tyskland til fordel for kinesiske. Dette kan skyldes at de tyske modellene er mindre attraktive enn de kinesiske konkurrentene, men det kan også skyldes tysk anti-kinesisk retorikk i et land med sterke nasjonalistiske og anti-vestlige følelser. Hvis dette er tilfelle, kan problemet med tysk industris store avhengighet av Kina som eksportmarked snart løse seg sjøl.
Tysklands anti-kinesiske politikk i tråd med USA og dets bipolare verdenspolitiske prosjekt fører til konflikter ikke bare på hjemmebane, men også internasjonalt. Dette gjelder særlig konflikt med Frankrike, som truer med å splitte EU enda mer enn det allerede er. Franske ambisjoner om «strategisk autonomi» for «Europa» (og samtidig «strategisk suverenitet» for Frankrike) har bare en sjanse i en multipolar verden med et stort antall politisk tunge alliansefrie land, helt i tråd med det kineserne ser ut til å strebe etter. I hvilken grad dette innebærer en slags distanse til USA på den ene sida og Kina på den andre, er et spørsmål som Frankrikes president Emmanuel Macron lar stå åpent – helt bevisst, kan man anta; noen ganger synes han å kreve distanse, andre ganger ikke. Uansett er distanse like mye bannlyst som alliansefrihet blant de tyske pro-vestlige aktivistene, særlig De Grønne, som for tida kontrollerer tysk utenrikspolitikk. De har dyp mistillit til Macrons sporadiske protester om at «strategisk autonomi» er forenlig med transatlantisk lojalitet, i en tid med økende konfrontasjon mellom «Vesten» og det nye østasiatiske «ondskapens imperium».
Tyskland bryter med Frankrike
Macron og tidligere franske presidenter har alltid visst at for å dominere EU trenger Frankrike Tyskland ved sin side, eller i Brussel-sjargongen: på baksetet på en fransk-tysk tandemsykkel. Problemet er at Tyskland har gått av sykkelen — for godt. Under De Grønnes ledelse drømmer landet, sammen med Polen og særlig de baltiske statene, om å utlevere Putin til Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Noe som forutsetter at ukrainsk-tyske stridsvogner kjører inn i Moskva slik sovjetiske stridsvogner en gang kjørte inn i Berlin.
Dommedag for den fransk-tyske alliansen i EU
Macron, derimot, ønsker å gi Putin muligheten til å «redde ansikt» og holde muligheten åpen for å tilby Russland en gjenopptakelse av de økonomiske forbindelsene, etter en våpenhvile mekla fram, om ikke av Frankrike, så kanskje av en koalisjon av alliansefrie land i det «globale sør» eller til og med av Kina.
Dommedag for den fransk-tyske dominansen i EU og omgjøringa av dens ruiner til en anti-russisk økonomisk og militær infrastruktur er drivi fram av de østeuropeiske landa i den amerikanske transatlantismen. Det blei tydelig under Macrons reise til Kina 6. april, etter Scholz (4. november) og før Baerbock (13. april). Merkelig nok tillot Macron von der Leyen å bli med. I følge noen som en tysk guvernante for å hindre ham i å klemme Xi for lidenskapelig, i følge andre for å demonstrere for kineserne at en president i EU ikke er en ekte president, i motsetning til den franske presidenten som ikke bare styrer sitt eget land, men med ham hele Europa.
Kineserne, som kan, eller ikke kan, ha forstått Macrons signaler riktig, behandla han kongelig fullt innforstått med hans hjemlige problemer. von der Leyen, derimot, som er kjent som en transatlantisk hardliner, fikk spesialbehandling: som en ikke så viktig gjest. På returen i flyet sitt, uten von der Leyen, som hadde fløyet videre til et annet sted, sa Macron til pressekorpset sitt at amerikanske allierte ikke er amerikanske vasaller, noe som nok en gang ble oppfattet som et krav om at Europa må holde like stor avstand til både Kina og USA. Tyskland, først og fremst utenriksministeren, var forferda og gjorde dette kjent i klare ordelag, fulgt – pliktoppfyllende og enstemmig, som vanlig i disse dager – av tyske medier.
Vendepunktet i EU: Frankrike faller for USA, østeuropeiske stater overtar som USAs støttespillere
Noen dager seinere, den 11. april, deltok Baerbock på G7-landenes utenriksministermøte i Japan. Der fikk hun sine kolleger, inkludert den franske, til å sverge mest mulig troskap til det amerikanske flagget som vi vet står for en «udelelig verden med frihet og rettferdighet for alle». Da hadde Macron, etter å ha finni ut at hans retoriske framstøt mot fransk-europeisk vasallisme hadde møtt liten interesse fra motstanderne av hans pensjonsreform, allerede hadde trekt seg tilbake og bekrefta sin evige lojalitet til NATO og USA.
Det er imidlertid ingen grunn til å tro at dette vil stanse det som vil bli det Zeitenwende, vendepunktet i EU som har pågått siden Ukraina-krigen: splittelsen mellom Frankrike og Tyskland og de østeuropeiske medlemslandenes framvekst etter USAs tilbakekomst til Europa under Biden, som forberedelse til en global konfrontasjon med Xis land i kjølvannet av den nådeløse amerikanske innsatsen to make the world safe for democracy.