Nyhetsbrev steigan.no 26.04.2024
Krigsfinansiering i Ukraina og mislykkede sanksjoner mot Russland
Fortsatt nedlegging av norske bruk – tre av ti bønder planlegger å gi seg
Løgn er sannhet, krig er fred (2)
Kan storindustrien i Grenland produsere produktene sine med vindkraft?
Pseudouridin i mRNA-vaksinene stimulerer utviklingen av kreft- og metastaser
Helsingforskomiteen – en bedragersk og skadelig organisasjon
Chris Hedges: Opprør på universitetene i USA
Da samfunnet ble sykt
Av Trond Skaftnesmo - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/da-samfunnet-ble-sykt/
Dette er første kapittel av boka Det globale helsetyranniet – brought to you by WHO ( 13.09.2023) av forfatter, lærer og filosof Trond Skaftnesmo.
Boka danner et solid forståelsesgrunnlag for innsikt i omorganiseringen av Verdens Helseorganisasjon; fra å være en rådgivende til å bli et lovgivende organ, hvor International Health Regulations (IHR) og pandemitraktaten er sentrale instrumenter i konstruksjonen av en overnasjonal og globalistisk orientert styreform på bekostning av demokrati og suverenitet.
Boka kan bestilles hos blant annet Akademika.
Fullmaktsloven
Ingenting er mer skremmende enn å miste helsen og livet. Mange er villig til å ofre alt, inkludert sin frihet, for å unngå det. I tidligere tider var folk mer redd for å miste sjelen sin. De hadde tatt til seg ordene fra evangelisten (Matteus 10.28), som sier: Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Men tidligere tider er lenge siden nå.
I dag er misbruken av vår frykt for helsen og livet blitt en politisk maktfaktor. Og en rekke kritiske samfunnstenkere har skrevet om det. Her er nok å nevne den fremtredende italienske filosofen Giorgio Agamben, som den 11. mai 2020 gav en analyse av samfunnsavviklingen i Italia (og ellers i verden) i form av en kort erklæring kalt Biosecurity and politics.[1] Han viser til den franske professor i helsehistorie, Patrick Zylberman, som i 2013 beskrev et politisk program som var manifest fra 2005:
Les resten av artikkelen—>https://steigan.no/2024/04/da-samfunnet-ble-sykt/
Krigsfinansiering i Ukraina og mislykkede sanksjoner mot Russland
Av skribent - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/krigsfinansiering-i-ukraina-og-mislykkede-sanksjoner-mot-russland/
Av Dr. Jack Rasmus
@drjackrasmus
22. april 2024
Sist helg, 20. april 2024, vedtok det amerikanske representantenes hus et lovforslag om å gi Ukraina ytterligere 61 milliarder dollar i bistand. Tiltaket vil raskt passere senatet og bli signert i lov av Biden i løpet av dager.
Midlene vil imidlertid utgjøre liten forskjell for utfallet av krigen på bakken, da det ser ut til at mesteparten av den militære maskinvaren som skal finansieres av 61 milliarder dollar allerede er produsert og mye av den allerede sendt. Det betyr at kanskje ikke mer enn 10 milliarder dollar i ekstra nye våpen og utstyr vil komme fra de siste 61 milliarder dollar som kongressen har vedtatt.
Les resten av innlegget—>https://steigan.no/2024/04/krigsfinansiering-i-ukraina-og-mislykkede-sanksjoner-mot-russland/
Fortsatt nedlegging av norske bruk – tre av ti bønder planlegger å gi seg
Av Romy Rohmann - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/fortsatt-nedlegging-av-norske-bruk-tre-av-ti-bonder-planlegger-a-gi-seg/
I går kom Landkreditt med ei pressemelding hvor de viser til at tre av ti bønder planlegger å gi seg. Nå er det viktig at regjeringa gir bøndene noe konkret, som viser at det er bruk for dem.
I dag legger Norsk Småbrukarlag og Norges Bondelag fram sitt felles krav til årets Jordbruksforhandlinger. Statens forhandlingsleder, Viil Søyland, vil også være til stede og tilgjengelig for kommentar.
Pressekonferansen blir sendt på Nett-TV som kan følges her:
https://www.regjeringen.no/…/jordbrukets-krav/id3036311
Statens tilbud er venta den 6. mai.
I pressemeldinga fra Landkreditt kan vi lese:
Avviklingen av norske gårdsbruk vil trolig fortsette også de neste årene, viser en ny undersøkelse blant bøndene
I en måling utført av Agri analyse for Landkreditt oppgir 17 prosent av bøndene at en avvikling i løpet av de neste fem årene er overveiende sannsynlig. Ytterligere 11 prosent regner avvikling som ganske sannsynlig, med mer enn 50 prosent sjanse for at det skjer.
De øvrige anser avvikling som et mindre sannsynlig alternativ enn fortsatt drift, eller krysser av for vet ikke. Færre enn annenhver bonde anslår at sjansen for avvikling er lavere enn 25 prosent.
Svarene antyder at reduksjonen i antall bruk vil fortsette i samme tempo som hittil. Det er et tankekors for alle som er opptatt av at jordbruket skal være en levedyktig og attraktiv næring med akseptabel lønnsomhet og tilfredsstillende økonomisk utvikling, sier Ole Laurits Lønnum, konsernsjef i Landkreditt.
For å ivareta matsikkerhet og beredskap er vi avhengige av at en ny generasjon viderefører jordbrukstradisjonene. Frustrasjonene som for tiden kommer til uttrykk i store deler av næringen synliggjør et klima som neppe er gunstig for rekrutteringen. Det gir grunn til bekymring, sier Lønnum.
Videre i pressemeldinga står det:
En eventuell beslutning om å avvikle er et svært vanskelig valg for de fleste bønder, mener Nils Vagstad, spesialrådgiver i Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).
Det handler om lojalitet og ansvarsfølelse, og ofte et brennende engasjement for både matproduksjonen, egne arealer og kulturlandapet. Det er ikke lett å gi opp et livsverk som gjerne har gått i arv, sier Vagstad.
Samtidig tror han mange kjenner på at bondeyrket kan oppleves ensomt og sosialt krevende, med usikker økonomi og omfattende reguleringer, særlig innen husdyrhold.
Dessuten kan det bidra til mismot når signalene om fremtiden er negative, og når omtalen av næringen gjør bøndene til skyteskive. Allikevel må vi huske at det tross alt er mange som satser, står på med stor motivasjon og kommer bra ut av det.
For å motvirke avvikling har Vagstad tro på insentiver som skaper optimisme, holdningsendring som gir bøndene økt anerkjennelse og tiltak som motiverer unge også i små bygdesamfunn til å velge yrket.
Et viktig grep er også å unngå at samvirkeforetakene svekkes ytterligere. Det kan få uante konsekvenser for distriktene, matsikkerheten og den nasjonale beredskapen. En samlet næring som ikke svekkes av indre strid vil være av stor betydning for å sikre posisjonen til norsk landbruk framover.
Undersøkelsen fra Landkreditt viser at sannsynligheten for avvikling er lavest på store gårdsbruk og blant bønder på Østlandet.
Svarene illustrerer at det er krevende å sikre et differensiert og regionalisert landbruk. Det stiller krav til innsikt hos oss som ønsker å tilby næringen spesialtilpassede finansielle tjenester til gode betingelser, og til politikere og myndigheter som definerer rammebetingelsene, sier Ole Laurits Lønnum.
De siste dagene, i etterkant av Stortingets avgjørelse den 18.april har stemninga vært svært laber blant bøndene.
Vi har skrevet om todagersdemonstrasjonen den 17. og 18. april her:
Og resultatet etter stortingsbehandlinga den 18. april her:
Flere bønder og tillitsvalgte i faglagene har tatt til orde for at ei tydelig markering ville vært å nekte å forhandle i år etter det som har skjedd, og i går kunne vi også lese i Nationen om en tidligere landbruksbyråkrat og kornbonde i Østfold som synes bøndenes faglag burde nekte å forhandle på et tallgrunnlag de selv ikke aksepterer og som ikke har flertall på Stortinget.
Nationen skriver:
Basert på sine femten år som landbruksbyråkrat, hvorav seks år somsakkyndig for staten i jordbruksoppgjøret, mener landbruksøkonom John Lilleborge at bøndenes faglag ikke bør gå til forhandlinger i år.
Han driver korngård i Østfold og har i to perioder ledet Kornbøndenes Interesseorganisasjon (KIO).
Han har også snakket om viktigheten av riktig avkastning på bøndenes egenkapital lenge før bondeopprørerne gjorde disse spørsmålene til allemannseie i bondestanden.
Vi har en regjering som har hogd sine synspunkter i stein og som sender et tallgrunnlag som ikke har flertall i Stortinget videre til Budsjettnemda. Samtidig er det betydelig styringsvilje på Stortinget for å forbedre det forslaget som regjeringen la fram.
Hvis faglagene nå går til forhandlinger på et tallgrunnlag de egentlig ikke aksepterer, gjør de jobben lettere for staten og regjeringen. Jeg synes de burde la staten sende et eget forslag til jordbruksoppgjør til Stortinget. Da må regjeringen vise kortene sine og hva de egentlig vil med norsk landbruk, sier Lilleborge.
Flere bønder meldte at de ville melde seg ut av SP i løpet av de siste ukene, noen på talerstolen på Eidsvoll plass og noen tidligere etter at regjeringspartiene søkte til Høyre og Venstre for å få flertall i Næringskomiteen.
Generalsekretæren i Norsk Bonde- og Småbrukarlag Anton Langeland melder seg ut av Senterpartiet i protest.
https://www.nrk.no/nyheter/bondeleder-melder-seg-ut-av-sp-i-protest-1.16842573
Det har stormet i Senterpartiet etter at regjeringen torsdag 11.april la fram sitt forslag til beregningsgrunnlag for bøndenes inntekter.
Søndag kveld 14. april møttes samtlige Sp-ordførere i Innlandet til et nettmøte, som resulterte i et brev som signerte. Dette blei sendt til landsstyret i Senterpartiet, som hadde partiet landsstyremøte på Lørenskog mandag og tirsdag. Der var det også demonstrasjoner og traktorer til stede.
Bilde fra Nationens oppslag mandag 15. april: www.nationen.no/demonstrerer-utenfor-sps-landsstyremote/s/5-148-530341
Mariann Skotte, ordfører i Lesja uttalte fredag til Nationen at hun var «fly forbanna» over eget parti, og forslaget beregningsgrunnlag for landbruket. Hun vurderte å melde seg ut av partiet. Ellen Marie Sørumgard Syse, gruppeleder i Senterpartiet i Lesja og tidligere varaordfører meldte at hun forlater partiet.
Løgn er sannhet, krig er fred (2)
Av Knut Erik Aagaard - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/logn-er-sannhet-krig-er-fred-2/
En pretensiøs tekst om statsfilosofi over en tankerekke.
Denne artikkelen er lang og derfor delt i tre. Dette er del 2, og den avsluttende del 3 kommer på steigan.no i morgen. [Les del 1]
April 2024
Den første delen av denne teksten hadde form av en kort mentalitetshistorie gjennom renessanse og opplysningstid til modernismen, som var etablert ved forrige århundreskifte, og som brakte mye nytt med seg. For å vise hvordan modernismen selv så å si ble umoderne og og erstattet av noe formløst noe, må vi i del 2 av teksten grave litt dypere i argumentasjonen. Men hold ut! Alt blir lettere og mer dagsaktuelt og moderne i del 3, som kommer på steigan.no i morgen.
Et retorisk knep: Fra Woke tilbake til sosialdemokrati
For å forklare hvordan Arbeiderpartiets idealstat råtnet på rot, for å gå fra faktorene til mekanismene, skifter jeg med et retorisk knep gear og forteller denne mentalitetshistorien – som hittil har gått forlengs – baklengs. Jeg begynner med Woke og Postmodernisme i dag og tråkler meg tilbake til Gerhardsens moderne stat i de gyldne femtiårene, da en mann fortsatt sa det han mente og gjorde det han skulle.
Woke
Woke er et gammelt ord for et eksplosivt nytt fenomen, forsøksvis datert til 2014-2016. Woke er postmodernismens stygge stebarn, dens Mumle Gåsegg, men på en annen arena enn lingvistikk, humaniora og samfunnsvitenskap, nemlig som folkelig tidsånd og utøvende statsfilosofi. Hva kan passe maktmisbrukere bedre enn å si én ting og mene noe helt annet?
Nye fenomener har alltid en historie og de historiene er alltid instruktive. At nye fenomener har en historie er ukjent for de unge, som alltid begynner på nytt som første generasjon i den nye tid. Fortiden er forbi, det er nå det begynner, og det er vi som skal gjøre det. Slik tenkte jeg, slik tenker de nå, slik vil de unge alltid tenke.
Ordet Woke oppsto blant farvede arbeidere i USA før år 1900. Woke er dårlig engelsk for partisippet «vakt», og betegnet vekkelse for sosial reform med et revolusjonært potensial. La oss holde fast ved denne ordets kombinert politiske og religiøse opprinnelse, samtidig rettferdig og illevarslende.
Postmodernisme
Virkeligheten, finnes den? Spørsmålet er urfilosofisk, flere tusen år gammelt, og mer aktuelt nå enn det var da. Postmodernismens – eller normalperspektivets – grunntese er nemlig at virkeligheten, slik vi møter den gjennom våre feilbarlige sanser, og i den grad den overhodet eksisterer, ikke spiller noen som helst rolle. Tenk gjennom den tesens implikasjoner!
Jeg møtte postmodernismen første gang på slutten av 60-tallet, hos Odd Nerdrum, en mann jeg både kjenner og liker, både som menneske og maler. Men hva han maler, forstår jeg ikke. Han står ikke i en skole, men skapte en. Han plukker litt herfra og derfra i kunsthistorien, og dét, forsto jeg, var postmodernisme.
Neste gang jeg møtte postmodernismen var til støttefag i sosiologi i 1971, en vitenskap jeg kategorisk forkaster. Bare individer har atferd, ikke kollektiver. Enhver sild i enhver stim tverrvender som på kommando av en enkelt solstråles øyeblikkelige brytning i vannspeilet. Men hver sild bestemmer selv.
Birds of a feather flock together
Kollektiver har ikke mer atferd enn bjerk og ener, gran og furu har når de kler fjellet. Gjøk og sisik, trost og stær bestemmer selv når de vår og høst drar nordover og sørover, selv om de i noen grad følger sine artsfrender i en slags «kollektiv bevissthet». Og hver fugl bestemmer selv, mens lerka jubler høyt i sky.
Bjarne Riiser Gundersen hevder i sin bok om denne intellektuelle vekkelsen at ordet postmodernisme første gang er belagt på norsk i 1979 – i bladet Arkitektnytt (Gundersen «Da postmodernismen kom til Norge» (Oslo 2016)).
Men i 1969 – ti år før – brukte vi ved UiO pensumboken «The Social Construction of Reality» (Berger og Luckmann, Anchor Books 1966), og der sto det liksom svart på hvitt: Virkeligheten er ikke gitt, den er skapt. Om ikke dét er postmodernisme, så vet ikke jeg. Jeg stoler ufortrødent og som vanlig på min intuisjon. Postmodernismen har lengre røtter enn dem Gundersen dokumenterer.
I de følgende filosofiske avsnittene behandles Woke og Postmodernisme litt om hverandre, men det er viktig å fastholde at Postmodernismen var en rent intellektuell akademisk grille i noen tiår, mens Woke både er en ny folkelig tidsånd og en ny utøvende statsfilosofi. Postmodernismen er det største felles mål, Woke dets minste felles multiplum: Tankens absolutte nullpunkt.
Postmodernismen tidfestes ofte til den franske filosofen Michel Foucaults bok «Galskapens historie» fra 1961 (på norsk 1973), sammenfallende med det europeiske koloniveldets endelige sammenbrudd. Foucault tar et oppgjør med en av de da rådende filosofiske retningene, strukturalismen, som føres tilbake til lingvisten Ferdinand de Saussure (1857-1913). Postmodernistene ble av den grunn ofte kalt poststrukturalister og/eller konstruktivister. Mange ord – mye forvirring.
En strukturalistisk tese er at ting og fenomener, som faktisk er gitte, bare kan forstås ved deres forhold til og samspill med andre ting og fenomener. Ting og fenomener er i den forstand relative. Foucault går som relativist mye lengre. Ting og fenomener faller i kategorier for oss, men de kategoriene, både de naturlige og de sosiale, er sosialt konstruerte. Et amputert ben er en diagnose og en funksjonshemning i et undertrykkende samfunn av gående, men helt normalt i et sant inkluderende samfunn. Funksjonshemningen ligger i relasjonen (en sant postmodernistisk tese). Språket er en tvangstrøye, et seletøy som binder oss til den slagne landevei som språket stikker ut for oss, og som derved hemmer fri tanke. Den tvangstrøyen som binder vår tenkning og handling er makthavernes kategorier. De herskende tanker er de herskendes tanker.
Postmodernismen svarer: Skal vi utfordre makten, må vi ta igjen med samme mynt. Vi må avsløre maktens diskurs med frigjørende dekonstruksjon og narrativ analyse. Språket tar nødvendigvis form av narrativer, diskurser og fortellinger. For å fri oss fra språkets tvangstrøye, må vi følgelig dekonstruere og påpeke strukturen i den undertrykkende diskursen.
For å bekjempe makt må vi presentere en motmakt, eller iallfall en motvekt. Her feiler Foucault pyramidalt, for hans filosofi erstatter i beste fall klassekamp med lingvistikk. Det var beleilig for kapitalistene og deres politiske håndtlangere, som på den tiden fryktet barrikader og gatekamper. I verste fall bereder Foucault grunnen for løgnens institusjonelle tyranni og alle motsigelsers opphevelse. Derfor fikk Foucaults postmodernisme i minst to tiår en herje fritt på universitetene, på forskning innen humaniora og sosialvitenskap. Den undertrykkelse og lidelse som millioner daglig må tåle hadde postmodernismen ikke den ringeste effekt på.
Michel Foucault fikk snart følge av den nyeste franske filosofiens stjernegalleri, som Derrida, Lyotard, Lacan, Bourdieu, Boudon og Baudrillard blant veldig mange andre: Mat for virkelige highbrows, da i tidsskriftet Profil, nå fortrinnsvis i Morgenbladet.
«Postmodernismen er langt på vei blitt normalperspektivet», skriver Wikipedia i 2023. Det er disse fakultetsspesifikke svartekunstene Gundersen ettergår for norsk sosio-humaniora i sin bok. Med de franske postmodernistenes inntogsmarsj på universitetene lå norsk sosialforskning i noen tiår flatt som en tornadorammet småby i Midtvesten.
Når jeg feller en slik dom over norsk sosio-human forskning, ekstrapolerer jeg fra de vitenskaper jeg har forsket i, pedagogikk og psykologi, og dessuten fra mitt lille forråd av samfunnskunnskap gjennom et liv som spenner den perioden jeg primært behandler. Det er ikke så vanskelig. Jeg legger med andre ord sammen to og to.
«Språk er makt», skrev Rolv Mikkel Blakar i 1973. Han rettet dermed baker for smed og fratok tittelen formann en fremtid i det norske språk. Han hadde ikke forstått at «Makt er språk». Han hadde ikke tenkt over at makten kan bruke språket mot oss alle, ikke bare mot jentene. Noen helt få rakryggede intellektuelle hevet sin røst i protest:
Noen få rakryggede intellektuelle: Hans Skjervheim
En av den norske filosofiens nestorer, Hans Skjervheim, borer dypt og brutalt i den betente visdomstannen, og røsker den ut helt uten bedøvelse. Postmodernismen blir ad dypsindige omveier (Heidegger, Althusser, Husserl, Sartre, Merleau-Ponty) av Skjervheim sporet tilbake til Nietzsches radikale kritikk av sannhetsbegrepet. All logikk, rasjonalitet og vitenskapelighet forutsetter at vi kan identifisere like instanser av noe, at vi kan postulere identitet. Men hos Nietzsche forutsetter identitetspostulatet en forutgående kreativ prosess som er utilgjengelig for bevisstheten. Det finnes derfor ingen demonstrerbar forekomst av noe som helst fenomen; all rasjonell tenkning er illusorisk og alle utsagn, alle påstander om realitet er falske. Grunnlaget for dømmekraften er eliminert hos Nietzsche og postmodernistene, hevder Skjervheim, og dermed også all forutgående filosofi og vitenskap (Norsk litterær årbok 1986, Samlaget).
Nietzsches kritikk av sannhetsbegrepet rammer hans egen sannhet, og reduseres derved til et stykke retorikk. «Det er når ein kjem til dei politisk-filosofiske problemstillingane at ein for alvor ser dei store manglane ved den poststrukturalistiske filososofien. Den eliminerar problemstillingar på ein måte som i praksis berre kan ha fatale konsekvensar. Medan Nietzsche satsa på ein glorifisering av viljen til makt og det sterke mennesket, satsar poststrukturalistane på ei undergraving av makta. Men dette er pr. definisjon fåfengt. Makt vil straks fylla tomrommet; dette er ein konsekvens av dei poststrukturalistiske grunnprinsippa. Og ein poststrukturalistisk politikk i maktposisjon er enten vits eller katastrofe». Fascismen defineres essensielt ved opphevelse av motsigelsen mellom arbeid og kapital. Postmodernismen defineres essensielt ved alle motsigelsers opphevelse. Selvsagt finnes det ingen grunner til å godta en filosofi som eliminerer skillet mellom rasjonell argumentasjon og ren retorikk: «Ein bør ikkje overdriva vanskane med å stå imot slikt», skriver Skjervheim (mine uth.).
Ragnar Kvam jr.:
«Jeg kan ikke komme til noe annet resultat enn at denne «åndsretning» i beste fall hører hjemme i nykonservatismen, men at den i verste fall ikke kan føre til annet enn diktatur, for ikke å si fascisme», sier Ragnar Kvam jr. (Dagbladet 03.09.1986). Han skulle bare visst hvor rett han hadde!
Arild Haaland:
Bergensfilosofen Arild Haaland konkluderer under tittelen «Postmoderne mareritt»: «Til slutt står vi tilbake med en form for retorikk, en ferdighet i å påvirke hverandre gjennom noe annet enn logikk og fakta .. Dermed er vi tilbake til de første greske sofister, før eventyret tok til» (Bergens Tidende 13.10.1983, sitert fra Gundersen 2016, mine uth.).
Ragnar Kvam og Arild Haaland hadde rett. Men de kunne jo ikke ane at postmodernismen skulle forlate de rabiate fakultetene på universitetene og 40 år senere innta regjeringskontorene, som under Woke-regimet logisk og følgeriktig styrer oss direkte mot Tredje verdenskrig.
I dette bladet skrev jeg selv 40 år senere: «Får postmodernismen herje videre, kan vi glemme 1940, 1905, 1884, 1837, 17. mai og Eidsvold 1814. Vår verden er på vei tilbake til et før-antikt nivå. Vi faller rett gjennom taket på Opplysningstiden, Renessansen, Romerriket og Hellenismen. Vi har mye å miste» [Mot Den nye verden, 13. juli 2023].
For når den franske postmodernismens tenkning og metode – narrativer, diskursanalyse og dekonstruksjon – først var introdusert og vel etablert i de samfunnsvitenskapene som politikk og byråkrati rekrutterer fra, da varte det ikke lenge før ordforrådet og retorikken spilte over i de politiske og administrative korridorer. Når virkeligheten ikke er gitt, men skapt, er veien kort til at makten bruker språket mot oss. Med slike kort på hånden har makten midler til å mene én ting og si noe helt annet, og begrunne stasen med folkets beste. Løgnen er satt i system og institusjonalisert. Strømprisene, for eksempel.
Fortsettelse følger! I morgen kommer del 3 av denne teksten om løgn og bedrag på steigan.no. I del 3 finner du de enkle svarene på de vanskelige spørsmålene som denne teksten har reist.
Les del 1
Kan storindustrien i Grenland produsere produktene sine med vindkraft?
Av leserinnlegg - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/kan-storindustrien-i-grenland-produsere-produktene-sine-med-vindkraft/
Av Ruben Kaasa, leserinnlegg.
Power of Telemark ved Bård Strandheim og adm. direktør Sverre Godaas ved Herøya Næringspark AS benytter enhver anledning å fremheve ovenfor politikerne særlig i Skien og Porsgrunn at de må få planprosessen i gang for å tilrettelegge for mer kraftproduksjon i nedre del av Telemark.
Men de er ikke de eneste: statsminister Jonas Gard Støre og Terje Aasland sier det samme. Samtidig benytter Strandheim/Godaas og tidligere ordfører Hedda Foss Five enhver anledning til å hevde at vi er avhengig av at det blir bygd datasenter for å gjennomføre det grønne skiftet. Mantraet er at vi alle er innom et datasenter 40 ganger pr dag, noe jeg betviler.
Storindustrien i Grenland forbruker mye strøm og vil trenge betydelig mer strøm i fortsettelsen for å kunne produsere gamle og nye produkter uten å bruke olje og gass. Vi trenger mer strøm og bedre overføringsmuligheter av den strømmen som er i sentralnettet. (Kraft/markedsanalytikere i Skagerak presterer i Varden 22. februar å fortelle oss at datasenteret ikke tar knekken på stømforsyningen. Slå den!)
For å produsere strøm i nedre Telemark er det etter hva jeg kan forstå bare vindkraft som er aktuell.
Kan plassjefene i de store bedriftene i Grenland svare på dette ene spørsmålet?? Kan dere drive fabrikkene dere er ansvarlige for på vindkraft?
1. Heidelberg sement v/ Per Ole Morken/Per Breivik.
Vi trenger sement i store mengder og så langt jeg vet er det en rasjonell fabrikk med fremtidsutsikter. I tillegg bygger dere nå sammen med staten et stort pioneranlegg for karbonfangst og lagring. Kan disse 2 anleggene drives på strøm som er produsert i en vindpark enten på land eller i Nordsjøen?
2. Yara Porsgrunn v/ Ole Jakob Siljan.
Fabrikken i Porsgrunn er en av de største i verden med sine 1,7 millioner tonn. Dette er store inntekter for landet og viktig for matforsyningen i verden. Kan ammoniakkproduksjonen i Porsgrunn drives med strøm fra en vindpark på land eller til havs?
3. Ineos Bamble/Rafnes v Jan De Belder.
Plastproduktene har verden som marked. Vil produksjonsprosessen for plast kunne drives med strøm fra vindturbiner?
4. Frier Vest – Roy Vardheim-Petter Ellefsen.
Dere flater ut et stort område og klargjør for grafittprodukjsjon til batterier for Vianode. Kan produksjonen som dere planlegger drives med strøm fra vindkraft.
Til slutt.
Meg bekjent er det ikke noen vitale produksjons- eller vedlikeholdssystemer eller sågar støttesystemer som har noen koplinger til Google. Det er vel snarere slik at dette er for verdifullt å overlate til andre. Kan dere bekrefte det?
Ja, lag egne plattformer!
Av Ove Bengt Berg - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/ja-lag-egne-plattformer/
Bare la de ensretta mediene fortsette å stenge motforestillinger ute.
Sjefredaktøren i den tidligere radikale tyske Berlin-avisa taz, Ulrike Winkelmann, konstaterte i en kommentar for ukeutgaven 13.-19. april i år at politikken med scenenekt, kansellering og ignorering av partiet Alternativ for Tyskland (AfD) ikke lyktes med å kneble partiet og hindre oppslutning om det. Fordi AfD forlengst hadde oppretta sine egne plattformer der de kunne spre sine synspunkter og som rundt 20 prosent av de tyske velgerne støtter. Da hjelper det ikke at de etablerte mediene stenger dem ute fra sine medier i håp om at de som nå har makta vinner debatten.
Dette har jo Winkelmann helt rett i. Det er verken noe nytt eller sensasjonelt. Det er jo sånn det er tenkt hele tida før også. Da arbeiderbevegelsen begynte med sine medier, som da avisa Klassekampen begynte første gang i 1909 til 1940 og et nytt prosjekt i 1969. Det er bare så lett å glemme. Når styringssjiktet tror de løser problemet med å hindre uønska meninger å komme fram, under dekke av å forsvare demokrati og hindre fascisme med udemokratiske og fascistiske virkemidler, så la dem bare gjøre det. La oss heller opprette alternative medier uten deres kontroll har svaret vært, og bør være det fortsatt. Og bruke de mediene, kalt «sosiale medier», som foreløpig tillater litt mer enn det som kalles «redaktørstyrte medier».
En annen tysk kvinne, Sarah Wagenknecht, skreiv i boka si fra 2021, De sjølrettferdige (ikke oversatt til norsk), at
…respekten for annerledes tenkende og saklig debatt har forsvinni i Tyskland. I stedet for demokratiske meningsutvekslinger har vi fått følelsesladde indignasjonsritualer, moralsk nedrakking og åpent hat. Det har blitt et giftig diskusjonsklima, enten det dreier seg om innvandring/åpne grenser, korona, rasisme eller klimadebatten.
Leder av Fritt ord, Knut Olav Åmås, tidligere debattredaktør i Aftenposten og statssekretær for Høyre i Kulturdepartementet 2013-2014, hevda i et innlegg på et møte arrangert av Klimarealistene i 2021 på generelt grunnlag at de politiske vedtaka blir bedre jo friere ordskiftet er.
Fra innlegget på Politikus om ytringsfrihet til pynt: Politiske diskusjoner truer ensretting gjengis:
Det er politisk uenighet og diskusjonen rundt uenighetene som endrer og utvikler politikk og gjør at vi nærmer oss sannheten. Det Åmås omtalte som kunnskapens midlertidige karakter. For over alt der det er debatt øker grunnlaget for nye og bedre beslutninger. Ingenting er mer dødelig for et demokrati enn mangel på kritikk og uenighet, sa han. Å kvitte seg med kritikk kan være skadelig.
De 15 000 som krevde taleforbud
Fordi en utnevnt 17. mai-taler hadde vært litt uklar med å ta avstand fra en voldtektsdømt person, mobiliserte den kjente (?) tiktokeren Anine Olsen 15.000 personer på kort tid for å nekte den utnevnte taleren å tale på et 17. mai-arrangement. Den de 15.000 ville nekte å tale hadde verken blitt stilt for retten for å ha voldtatt noen, påstått å ha voldtatt noen eller støtta voldtekt. Likevel ville de 15.000 nekte han å tale. Dette er et representativt eksempel på samfunnssituasjonen som viser hvor desperate og maktarrogante noen er blitt. Eller riktigere sagt, hvor udemokratiske noen har blitt — som norm.
Når så mange «uønska» motstemmer skal knebles, går vi i retning av splitta samfunn som ikke diskuterer med hverandre.
Ulrike Winkelmann har helt sikkert rett når hun hevder, at det tyske «store vi» ikke ser hva som skjer under radaren sin. De tror kanskje at det er nok å holde meningsmotstanderne ute fra sine medier, sine plattformer. AfD har sin plattform som de bygger oppslutning med og mediene støtta av de store økonomiske konsernene har sine medier. Kombinert med at de politiske lederne i Tyskland fører en politikk som mobiliserer til spontan motstand uten hjelp fra mediene. I Tyskland bruker de også mer voldsmakt i form av politimobilisering mot uønska ytringer. De planlegger også å forby AfD som har rundt 20 prosent oppslutning, under dekke av at AfD er fascister, les nazister. Uten at AfD har noen form for militær organisering eller driver med vold på gatene. Og hvem er de neste som står for tur i Tyskland?
Tilsvarende er det i andre samfunn. Som i Norge. Det er derfor viktig å utvikle de alternativmediene som finnes også i Norge. Det er bortkasta tid å prøve å få innpass i de ensretta statsfinansierte mediene i Norge som velvillig bombarderer oss med sin ensidighet. Som påstår at alle som ikke mener det samme som dem bare kan avvises og anklages for å være konspirasjonsteoretikere, vaksinemotstandere, innvandringsmotstandere, putinister eller å benekte at det finnes noe som kan kalles et klima. Summert opp i at alle «de andre» derfor utgjør en udemokratisk og nærmest fascistisk fare. La dem bare holde på.
Derfor er det viktig å fortsette med utvikle alternative mot-plattformer. Bare la mediene i Norge — dels helt statsfinansierte og alle andre som er statssubsidierte — bare la de holde andres meninger ute og håne de meningene de ikke liker. Sånn splittes et samfunn i uforsonlighet når et demokratisk ordskifte erstattes med knebling og med plumpe anklager.
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
Pseudouridin i mRNA-vaksinene stimulerer utviklingen av kreft- og metastaser
Av skribent - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/pseudouridin-i-mrna-vaksinene-stimulerer-utviklingen-av-kreft-og-metastaser/
Nå viser en ny studie at den syntetiske basen pseudouridin (N1-methyl-pseudouridine) som ble brukt i covid-19-vaksinene til Pfizer og Moderna stimulerer kreftcelledeling samt utvikling av metastaser.
Pseudouridin er kun et av mange eksperimentelle forhold i mRNA-vaksinene. Basen er en modifikasjon av den naturlig forekommende komponenten uridin i mRNA. Stoffet ble endret for å skape molekylær stabilitet slik at immunresponsen i forhold til spikeproteinet skulle vedvare over lengre tid. Det har gjentatte ganger vært knyttet bekymring til komponentens levetid og påvirkning på organismen. Enkelte mener at stoffet ikke brytes ned og derav legger grunnlaget for en svært forlenget eller vedvarende spikeproteineksposisjon.
Den nye studien viser at pseudouridin i mRNA-vaksinene medvirker til å stimulere melanomkreftceller og spredning av disse i organismen:
Evidence is provided that adding 100 % of N1-methyl-pseudouridine (m1Ψ) to the mRNA vaccine in a melanoma model stimulated cancer growth and metastasis, while non-modified mRNA vaccines induced opposite results, thus suggesting that COVID-19 mRNA vaccines could aid cancer development. Based on this compelling evidence, we suggest that future clinical trials for cancers or infectious diseases should not use mRNA vaccines with a 100 % m1Ψ modification, but rather ones with the lower percentage of m1Ψ modification to avoid immune suppression.
Forskerne bekymrer seg over funnene og ber om at bruken av 100% N1-methyl-pseudouridine i vaksinerer revurderes.
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/38583833
Publisert 24. april 2024 av Fritt vaksinevalg.
Helsingforskomiteen – en bedragersk og skadelig organisasjon
Av Lars Birkelund - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/helsingforskomiteen-en-bedragersk-og-skadelig-organisasjon/
Den norske Helsingforskomité eller «Norwegian Helsinki Committee», som den også kaller seg, antagelig av hensyn til sine utenlandske donorer, blander seg igjen inn i andre staters indre anliggender.
Det gjør de med hjelp av våre, USAs og andre NATO-lands skattepenger, samt med støtte fra oligarker som George Soros, som jeg har vist i tidligere artikler.
I det siste har komiteen protestert mot at Georgia, på demokratisk vis, har innført en type lov som også USA, Norge og andre land har, nemlig en lov som reduserer fremmede makters innflytelse. Innflytelse som NATO/EU-land skaffer seg med hjelp av nettopp organisasjoner eller NGOer som Den norske Helsingforskomité.
Komiteen syns det er greit at USA, Norge med flere har slike lover, men ikke at Georgia omsider skaffer seg en slik lov. I en artikkel av 17. april skriver komiteen:
«Hvis lovforslaget blir vedtatt, vil det føre til at sivilsamfunnsgrupper blir utsatt for mer kontroll, sanksjoner, undersøkelser og bøter når de mottar mer enn 20 % av finansieringen fra utenlandske kilder. De må registrere seg og åpent si at de ‘forfølger interessene til en fremmed makt’. Organisasjoner som ikke gjør det kan risikere store straffer (…) Lokale og internasjonale rettighetsgrupper har fordømt lovutkastet, som har anstrengt forholdet til EU og USA».
Georgia: Withdraw the Russia-style “Foreign Agent” bill
Her ‘gråter’ altså Helsingforskomitéen sammen med USA og EU, rett og slett fordi loven reduserer deres evne til å påvirke Georgia til å bli mer antirussisk, til å søke medlemskap i NATO og EU mm. Og ikke minst fordi de ønsker å påvirke Georgia til å bli med på krigen mot Russland.
Komiteen har tidligere skrytt av at de hjalp USA/NATO/EU med å styrte Ukrainas folkevalgte president Viktor Janukovitsj i 2014. Det førte til at folket i Donbass og på Krim gjorde opprør mot kuppmakerne, som etter et par måneder begynte å bruke flyvåpenet mot befolkningen i Donbass. Men det er Russland komiteen går inn for å sanksjonere.
Helsingforskomiteen har også blitt veldig opptatt av sanksjoner. Mot Russland, vel og merke, ikke mot land som Israel og USA. Ikke mot NATO-land, sjøl om de er de verste når det gjelder å ødelegge andre land og folks menneskerettigheter gjennom kriger. Og med sanksjoner.
Ja, sanksjoner har blitt «et viktig internasjonalt menneskerettighetsinstrument» hevder komiteens Aage Borchgrevink og Berit Lindeman i Aftenposten 25. april.
Men i Syria har Norge/Vestens sanksjoner drept kvinner og barn siden 2011 og drevet mange millioner på flukt grunnet mangel på livsnødvendigheter som mat og medisiner, uten at denne ‘menneskerettighetsorganisasjonen’ eller noen av deres mer enn 20 ansatte protesterer.
Slike hyklere får stadig anledning til å breie seg i norske medier, som om de skulle ha en helt uangripelig integritet og ekspertise, mens de i virkeligheten tjener destruktive og farlige krefter som USA og George Soros. Likevel, eller rettere sagt derfor, får de aldri et kritisk spørsmål fra norske ‘journalister’.
Det finnes Helsingforskomiteer i en rekke land, som USA, som nylig utnevnte en banderist til «staff director». Han heter Paul Massaro og her poserer han stolt med flagget til fascistiske Azov Battalion.
Helsingforskomiteen er i virkeligheten en bedragersk og skadelig organisasjon som bør bekjempes.
Chris Hedges: Opprør på universitetene i USA
Av Chris Hedges - 26. april 2024
https://steigan.no/2024/04/chris-hedges-oppror-pa-universitetene-i-usa/
Universitetsstudenter over hele landet, som står overfor massearrestasjoner, suspensjoner, utkastelser og utvisninger, er vårt siste, beste håp for å stoppe folkemordet i Gaza.
En chinthya Sivalingam, en doktorgradsstudent i Public Affairs ved Princeton University, visste ikke da hun våknet i morges at hun like etter klokken 07.00 ville bli blant hundrevis av studenter over hele landet som har blitt arrestert, kastet ut og utestengt fra campus for å protestere mot folkemordet i Gaza.
Hun har på seg en blå genser, noen ganger kjemper hun mot tårene når jeg snakker til henne. Vi sitter ved et lite bord i Small World Coffee Shop i Witherspoon Street, et halvt kvartal unna universitetet hun ikke lenger kan komme inn på, fra leiligheten hun ikke lenger kan bo i og fra campus hvor hun om noen uker skulle ha tatt eksamen.
Hun lurer på hvor hun skal overnatte.
Politiet ga henne fem minutter til å hente gjenstander fra leiligheten sin.
«Jeg tok veldig tilfeldige ting,» sier hun. «Jeg tok havregryn av en eller annen grunn. Jeg var virkelig forvirret».
Studentdemonstranter over hele landet viser et moralsk og fysisk mot – mange står overfor suspensjon og utvisning – som gjør enhver større institusjon i landet til skamme. De er farlige, ikke fordi de forstyrrer campuslivet eller engasjerer seg i angrep på jødiske studenter – mange av de som protesterer er jødiske – men fordi de avslører den uhyggelige svikten til de regjerende elitene og deres institusjoner med å stoppe folkemordforbrytelser.
Disse studentene ser, som de fleste av oss, Israels direktesendte slakting av det palestinske folket. Men i motsetning til de fleste av oss, handler de. Deres stemmer og protester er et kraftig motstykke til den moralske konkursen som omgir dem.
Ikke én universitetsrektor har fordømt Israels ødeleggelse av alle universiteter i Gaza. Ikke én universitetsrektor har bedt om en umiddelbar og ubetinget våpenhvile. Ikke én universitetsrektor har brukt ordene «apartheid» eller «folkemord». Ikke én universitetsrektor har bedt om sanksjoner og boikott av Israel.