Nyhetsbrev steigan.no 26.04.2022
Dagens overskrifter:
Bla, bla, bra om kraftnettet mellom nord og sør
Statsminister Støre og kunnskapsminister Brenna sprer NATO-propaganda til norske barn
Hvor mye er vi forberedt på å ofre for å hjelpe USA til å vinne en propagandakrig mot Putin?
Macrons seier tilslører den djupe splittelsen i Frankrike
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Bla, bla, bra om kraftnettet mellom nord og sør
Av Odd Handegård - 26. april 2022 0
https://steigan.no/2022/04/bla-bla-bra-om-kraftnettet-mellom-nord-og-sor/
Av Odd Handegård.
Jeg hadde to oppslag i forrige uke om kraftprisene i Norge, inkl. spørsmålet om nye kabler mellom Sør- og Nord-Norge. Som kjent ble et forslag fra Rødt om å bremse krafteksporten nedstemt. Men det samme skjedde også med et forslag om at det ikke skal bygges nye kabler mellom sør og nord for «å utjevne strømprisen i landet». Sist fredag støttet faktisk bladet Nordlys i Tromsø forslaget fra Rødt på lederplass (!), og i dag fylles to sier av bladet med artikler fra stortingsrepresentanter fra Ap, Sp og Høyre der de mislykkes i å bortforklare stemmegivningen.
DNAs leder i Stortingets energikomité, Marianne Sivertsen Næss (Finnmark), insisterer på at det lille overskuddet av kraft i nord, «skal brukes i nord». Hun mener å ha støtte fra Støre som for noen dager siden sa til NRK: «Nytt strømnett mellom nord og sør, er ikke løsningen for strømkrisen i Sør-Norge». Energiministeren er litt mer detaljert: Han prøvde et par dager i seinere (i «Debatten») å innbille seerne at overskuddet i nord snart ville bli brukt opp (lokalt) til «det grønne skiftet» og at Nord-Norge derfor har behov for utbygging av vesentlig mer kraft (altså vindkraft). Bare dette vil bidra til lavere strømpriser. Og Høyres representant fra Troms, Erlend Svardal Bøe, sier det rett ut:
Realistisk sett er det ikke «snakk om en større nord-sør-utbygging før i et 10-15 år perspektiv, tidligst». En nettutbygging forutsetter at man først må «bygge ut langt mer fornybar kraft både i nord og sør [—] for å beholde strømprisene lave i hele landet». Altså: Vindkraft, vindkraft og vindkraft. Bla, bla, bla.
Debatten viser hvordan sentrale politikere lyver: «De høye strømprisene i sør verken kan eller bør forsøkes løst med umiddelbar nord-sør-utbygging» av nye kabler (Bøe, Høyre). Samtidig er Høyre (og Ap m.fl.) tilhengere av slike kabler når de trengs, dvs. når saksbehandlingen av nye vindkraftprosjekter er fullført, om 10 år (?). Man skal unngå å provosere befolkningen ytterligere, ved i alle fall å fjerne den ene provokasjonen. Kabelspørsmålet mellom nord og sør handler som vi ser først og fremst om at det skal bygges ut vesentlig mer vindkraft. Ingen bør la seg lure.
Her er lederen i Nordlys: https://www.nordnorskdebatt.no/et-svik-mot-nord-norge/o/5-124-176868
Her er dagens tre innlegg for de som gidder å lese dem:
https://www.nordnorskdebatt.no/kraftig…/o/5-124-176940
https://www.nordnorskdebatt.no/nei-nordlys…/o/5-124-176900
https://www.nordnorskdebatt.no/fakta-og…/o/5-124-176929
Statsminister Støre og kunnskapsminister Brenna sprer NATO-propaganda til norske barn
Av red./RoR - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/statsminister-store-og-kunnskapsminister-brenna-sprer-nato-propaganda-til-norske-barn/
Den 20.4 holdt statsminister Jonas Gahr Støre og kunnskapsminister Tonje Brenna en pressekonferanse for barn sendt på Supernytt. Supernytt er et nyhetsprogram på NRK retta mot barn. Skoler i Norge bruker ofte dette programmet i undervisningen da dette er nyheter tilrettelagt for barn.
Her svarte Støre og Brenne på spørsmål fra barn om krigen i Ukraina.
Det andre spørsmålet var fra Ellinor i Kirkenes som spurte; jeg lurer på om det kan bli krig i Kirkenes.
Støre svarer bla annet: Vi har et forvar som passer på Norge, også har vi venner utenfor Norge som vi er med i NATO med. Vi lover å forsvare hverandre, det tror jeg skal gi oss trygghet.
Ellers mange gode spørsmål fra barna og mange interessante svar.
NRK Dagsrevyen 24.4 hadde en kritisk reportasje fra Russland hvor de viste hvordan barn i Russland ble informert om det som foregikk i Ukraina. Her ble ordet propaganda brukt gjentakende ganger.
Er det virkelig ingen som ser at det er propaganda det vi sjøl fra regjeringshold formidler?
De «vennene utenfor Norge», som Støre snakker så varmt om, har jo vært så elskverdige at de har etablert baser i Norge, noe som gjør Norge til et opplagt bombemål i tilfelle en krig mellom USA og Russland. Det gjør for eksempel Kirkenes utrygt. Det sa Støre ingenting om til barna.
Russland driver utvilsomt propaganda overfor barn, og det gjør sannelig Norge også.
Hvor mye er vi forberedt på å ofre for å hjelpe USA til å vinne en propagandakrig mot Putin?
Av Caitlin Johnstone - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/hvor-mye-er-vi-forberedt-pa-a-ofre-for-a-hjelpe-usa-til-a-vinne-en-propagandakrig-mot-putin/
På dette tidspunktet i historien er det et veldig viktig spørsmål som vi alle må stille oss selv, og det spørsmålet er som følger: hvor mye er vi som samfunn villige til å ofre for at den amerikanske regjeringen skal kunne vinne en propagandakrig mot Vladimir Putin?
La meg forklare.
Et sterkt underdiskutert aspekt ved den siste runden med eskaleringer i sensuren fra Silicon Valley som begynte ved starten av Ukraina-krigen, er det faktum at det er en helt enestående rekkefølge av sensurprotokoll. Det ligner på alle de andre bølgene av utrensking i sosiale medier og nye kategorier av forbudt innhold som vi har opplevd siden det ble mainstream-doktrinen etter det amerikanske valget i 2016 at teknologiske plattformer må strengt regulere netttale, men begrunnelsene for det har tatt et drastisk avvik fra etablerte mønstre.
Det som skiller denne nye opptrappingen i sensuren fra sine forgjengere, er at denne gangen later ingen som om det blir gjort i folkets interesse. Med sensur av rasister var argumentet at de oppfordret til hatforbrytelser og rasistisk trakassering. Med sensur av Alex Jones og QAnon var argumentet at de oppfordret til vold. Med sensur av Covid-skeptikere var argumentet at de fremmet feilinformasjon som kan være dødelig. Selv med sensur av saken med Hunter Bidens bærbare PC ble det hevdet at det var behov for å beskytte valgintegritet mot desinformasjon av potensielt utenlandsk opprinnelse.
Med sensur knyttet til Ukraina-krigen er det ingen argument for at det blir gjort for å hjelpe folket. Det går ikke å si at å la folk si feil ting om denne krigen dreper ukrainere, amerikanere eller noen andre. Det finnes ikke noe grunnlag for å si at det å bestride påstander om russiske krigsforbrytelser vil skade USAs demokratiske prosesser. Det er bare, «Vel, vi kan ikke ha folk som sier feil ting om en krig, kan vi vel?»
Spør en skikkelig hjernevasket liberalist hvorfor de støtter sensur av noen som bestrider amerikanske narrativer om russiske krigsforbrytelser i Bucha eller Mariupol, og de vil sannsynligvis fortelle deg noe sånt som «Vel, det er desinformasjon!» eller «Fordi det er propaganda!» eller «Hvor mye betaler Putin deg??» Men det de ikke vil være i stand til å gjøre er å artikulere nøyaktig hvilken spesifikk skade som blir gjort av en slik ytring på samme måte som de kunne når de forsvarte sensuren av Covid-skeptikere eller fraksjonene som er ansvarlige for fjorårets opprør i Capitol-bygningen.
Det ene argumentet du vil få, hvis du virkelig insisterer, er at USA er i en propagandakrig med Russland, og det er i samfunnets interesse for våre medieinstitusjoner å hjelpe USA med å vinne den propagandakrigen. Kalde kriger utkjempes mellom atommakter fordi varm krigføring ville risikere å utslette begge nasjoner, og da blir det kun andre former for krig som psykologisk krigføring tilgjengelig. Det finnes ingen argumenter for at denne nye eskaleringen i sensur redder liv eller beskytter valg, men det er et argument om at det kan bidra til å lette de langsiktige agendaene for den kalde krigen i USA.
Men hva betyr det egentlig? Det betyr at hvis vi godtar dette argumentet, samtykker vi bevisst til en situasjon der alle de store nyhetskanalene, nettstedene og appene som folk ser til for informasjon om verden, ikke er rettet mot å fortelle oss sanne ting om virkeligheten, men mot å slå Vladimir Putin i en merkelig psykologisk krig. Det betyr å forlate enhver ambisjon om å være en sannhetsbasert sivilisasjon som styres av fakta, og i stedet akseptere en eksistens som en propagandabasert sivilisasjon rettet mot å sørge for at vi alle tenker tanker som skader Moskvas langsiktige strategiske interesser.
Og det er bare helt freakish at dette er en beslutning som allerede er tatt for oss, uten noen offentlig diskusjon om hvorvidt det er den typen samfunn vi ønsker å leve i. De hoppet rett fra «Vi sensurerer ytringer for å beskytte» deg fra vold og virus» til «Vi sensurerer ytringer for å hjelpe myndighetene våre med å gjennomføre informasjonskrig mot en utenlandsk motstander». Og dét helt sømløst.
Klassen som produserer consent – samtykke – har bidratt til å bane vei for denne jevne overgangen med sine nådeløse og pågående oppfordringer om mer og mer sensur. Og i årevis har vi sett tegn på at de ser på det som deres plikt å bidra til å legge til rette for en informasjonskrig mot Russland .
I 2018 så vi en BBC-reporter formane en tidligere høytstående britisk marineoffiser for å drøfte at det påståtte kjemiske våpenangrepet i Douma, Syria var et falskt flagg, en påstand vi nå har fjell med bevis på antagelig er sann, takket være varslere fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen. Grunnen til at reporteren ga innvendinger mot disse kommentarene var at «vi er i en informasjonskrig med Russland».
«Gitt at vi er i en informasjonskrig med Russland på så mange fronter, tror du kanskje det er frarådelig å si dette offentlig gitt din posisjon og din profil? Er det ikke fare for at du gjør vannet til?» spurte BBCs Annita McVeigh admiral Alan West etter hans kommentarer.
Vi så samme type tendens i massemediene noen uker senere i et intervju med den tidligere miljøpartiets kandidat Jill Stein, som ble irettesatt av CNNs Chris Cuomo for å fremheve det fullstendig ukontroversielle faktum at USA er en ekstremt grov lovbryter når det gjelder innblanding i andre lands valg.
“You know, that would be the case for Russia to make, not from the American perspective,” Cuomo said in response to Stein’s entirely accurate remarks. “Of course, there’s hypocrisy involved, lots of different big state actors do lots of things that they may not want people to know about. But let Russia say that the United States did it to us, and here’s how they did it, so this is fair play.”
«Du vet, dét ville vært tilfelle for Russland side av saken, ikke fra et amerikansk perspektiv,» sa Cuomo som svar på Steins helt nøyaktige bemerkninger. «Selvfølgelig er det hykleri involvert, mange forskjellige store statlige aktører gjør mange ting som de kanskje ikke vil at folk skal vite om. Men la Russland si at USA gjorde det mot oss, og her er hvordan de gjorde det, så dette er fair play.»
Noe som er det samme som å si: «Glem det som er faktisk sant. Ikke si sanne ting som kan hjelpe russiske interesser. Det er Russlands jobb. Vår jobb her på CNN er å si ting som skader russiske interesser.
Vi kan spore mainstreamingen av ideen om at det er vestlige mediers jobb å manipulere informasjon i offentlig interesse, i stedet for bare å fortelle sannheten, tilbake til Donald Trumps seier i presidentvalget i 2016. I det som uten tvil var det mest betydningsfulle politiske øyeblikket i USA siden 11. september og dens etterdønninger, kom klassen som produserer samtykke til beslutningen om at Trumps valg ikke var en svikt i status quo-politikk, men en svikt i informasjonskontroll.
I oktober 2020 under skandalen med Hunter Bidens bærbare PC beskrev Stephen L Miller i The Spectator hvordan det dannet seg konsensus blant hovedstrømspressen etter Clintons tap i 2016 om at det var deres moralske plikt å skjule fakta fra offentligheten som kunne føre til Trumps gjenvalg.
«I nesten fire år nå har journalister gjort skam på kollegene sine og seg selv over det jeg vil kalle «men e-postene hennes»-dilemmaet,» skriver Miller. «De som rapporterte pliktoppfyllende om den dårlige timingen for den føderale etterforskningen av Hillary Clintons private server og søling med klassifisert informasjon har blitt utstøtt og viftet vekk fra bordet til “de kule kidsa”, les “de kule journalistene”. Å fokusere så mye på det som på den tiden var en betydelig skandale, er av mange i media blitt avskrevet som en tabbe. De tror venner og kolleger hjalp til med å innsette Trump i Det hvite hus ved å fokusere på en nothing-burger – en luftbolle – av en Clinton-skandale når de heller burde ha fremhevet Trumps svakheter. Det er en feil ingen journalist ønsker å gjenta.»
Når «journalister» aksepterte at deres viktigste jobb ikke er å fortelle sannheten, men å hindre folk fra å tenke dårlige tanker om det politiske systemet status quo, var det uunngåelig at de entusiastisk begynte å heie på for mer internettsensur. De ser det som sin plikt, og det er derfor de ledende talspersonene for nettsensur nå er bedriftsmediareportere.
Men slik burde det ikke være. Det er ingen legitim grunn til at Silicon Valley-proxyene til den mektigste regjeringen på jorden skal sensurere folk for å være uenige med den regjeringen om en krig, men det er nøyaktig det som skjer og det skjer mer og mer. Det burde alarmere oss alle at det blir stadig mer akseptabelt å stilne folk til taushet, ikke fordi de sirkulerer farlig desinformasjon, ei heller fordi de sier ting som på noen måte er usanne, men utelukkende fordi de sier ting som undergraver USAs informasjonskrig.
Folk burde så absolutt ha lov til å si ting som er uenige med historiens mektigste imperium om en krig. De burde til og med få lov til å si frekt usanne ting om den krigen, for ellers vil bare de mektige ha lov til å si frekt falske ting om den.
Ytringsfrihet er viktig, ikke fordi det er hyggelig å kunne si hva du vil, men fordi den frie flyten av ideer og informasjon skaper en kontroll på de mektige. Det gir folk muligheten til å holde de mektige til ansvar. Det er nettopp derfor de mektige står på for å eliminere det.
Vi bør se det som et stort, stort problem at så mye av verden har blitt drevet inn på disse gigantiske monopolistiske ytringsplattformene som utfører sensur i fullstendig overensstemmelse med den mektigste maktstrukturen i verden. Dette er det stikk motsatte av å holde makta under oppsyn.
Hvor mye er vi som samfunn villige til å gi opp for at den amerikanske regjeringen og dens allierte skal vinne en propagandakrig mot Putin? Er vi villige til å forplikte oss til å være en sivilisasjon der hovedhensynet med enhver bit data ikke er om hvorvidt det er sant eller ikke, men om det bidrar til å undergrave Russland?
Dette er en samtale som allerede burde ha pågått i hovedstrømskretser en god stund allerede, men den kom aldri. La oss ta fatt på den.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Den innbilte rasismen
Av skribent - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/den-innbilte-rasismen/
Noen kritikere av steigan.no påstår at vi har «formidlet rasisme». Påstanden er absurd. Vi anerkjenner ikke rasebegrepet og er imot diskriminering av folk på grunnlag av etnisitet, nasjonalitet eller religion. Vi har derfor spurt disse kritikerne hva de konkret viser til, og da ender de opp med en artikkel vi publiserte i juli 2017 under tittelen Hva ligger bak den afghanske kriminalitetsbølgen i Europa? Vi gjengir den i sin helhet, slik at leserne skal få kunne vurdere om våre kritikere har et poeng eller ei:
Afghanere skiller seg ut blant flyktninger som begår kriminelle handlinger i Østerrike og andre steder. Hvorfor?
Dette skriver Cheryl Benard i The National Interest. Benard er forsker ved RAND Corporation, en tenketank som er nært knyttet til US Air Force. Hun var gift med USAs tidligere ambassadør til FN, Afghanistan og Irak. Hun har arbeidet i mange år med flyktningspørsmål og har skrevet en rekke bøker om islam, blant annet Eurojihad – Patterns of Islamist Radicalization and Terrorism in Europe.
Hun er godt kjent med afghansk kultur, og er svært overrasket over å kunne slå fast at afghanske flyktninger skiller seg negativt ut når det gjelder kriminalitet i Europa, ikke minst når det gjelder overgrep og voldtekter mot europeiske kvinner. I artikkelen prøver Benard å finne ut hvorfor det er slik:
Les: I’ve Worked with Refugees for Decades. Europe’s Afghan Crime Wave Is Mind-Boggling.
Dette er ikke en artikkel som det har vært morsomt for meg å skrive. Jeg har jobbet med spørsmål knyttet til flyktninger i store deler av mitt yrkesaktive liv, fra de pakistanske leirene under den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan til Jemen, Sudan, Thailand, Etiopia, Djibouti, Libanon, Bosnia, Nicaragua og Irak, og har dyp medfølelse for deres sørgelige tilstand. Men ingen steder har jeg opplevd et fenomen som dette. Jeg har sett flyktninger fanget under forhold som gjorde dem sårbare for voldtekt, av leirvakter eller soldater. Men for flyktninger å utføre denne kriminaliteten i det landet som hadde gitt dem asyl? Det var noe nytt. Videre har mitt personlige og profesjonelle liv gitt meg mange afghanske og afghansk-amerikanske venner, og det er ingenting psykopatisk ved dem. De er leger, butikkeiere, eiere av japanske restauranter, flyselskapslederne, entreprenører, IT-eksperter, selgere på Macy’s – de er som alle andre. Den eldre generasjonen har en tendens til å være litt stiv, formell og etikettebevisst. Det er umulig å forestille seg noen av dem som deltakere i denne formen for bisarr og primitiv seksuell aggresjon som den deres unge landsmenn er blitt forbundet med. Likevel det er her vi er.
Benard drøfter en del mulige forklaringer på denne kriminalitetsbølgen blant afghanske flyktninger i Europa. Hun skriver at det har vært vanskelig å finne ut av dette fordi europeiske myndigheter med vilje dekker over og fortier disse forbrytelsene, som da en gjeng med femti afghanere terroriserte kvinner rundt jernbanestasjonen i Linz og myndighetene hevdet at det skjedde på grunn av dårlig vær som gjorde at mennene samlet seg slik (!).
Benard nevner en rekke eksempler på at kvinner blir angrepet, seksuelt trakassert og også voldtatt av afghanske flyktninger. Hun mener at tendensen er så markant at den ikke kan overses eller bortforklares. Så hun stiller spørsmålet om hvorfor det skjer.
Noen sier at det skjer fordi de er beruset. Benard får ikke dette til å stemme, dels mener hun det virker som et påskudd og dels mener hun at det ikke forklarer hvorfor afghanerne skiller seg ut.
En annen teori går ut på at de unge mennene, som kommer fra et samfunn der kvinnene er godt pakket inn og tilslørt, tipper over når de møter lettkledde vestlige kvinner, og at hormonene løper av med dem. Hun avviser dette også, dels fordi forklaringa legger skylden på kvinnene, ofrene, og dels fordi heler ikke dette forklarer hvorfor afghanere skiller seg ut i forhold fra menn fra andre strenge islamske kulturer.
Dette bringer oss til en tredje, mer overbevisende og ganske urovekkende teori – den som min afghanske venn, oversetteren i rettsvesenet, fremfører. På grunnlag av hans hundrevis av samtaler med disse unge mennene i sin profesjonelle rolle de siste årene, mener han at han har oppdaget at de er motivert av en dyp og vedvarende forakt for vestlig sivilisasjon. For dem er europeerne fienden, og deres kvinner er legitimt bytte, som alle andre ting man kan ta fra dem: bolig, penger, pass. Deres lover spiller ingen rolle, deres kultur er uinteressant, og til slutt kommer deres sivilisasjon til å falle uansett overfor den horden som de sjøl er fortroppen for. Du trenger ikke å assimilere seg, eller jobbe hardt, eller prøve å bygge et anstendig liv her for deg selv – disse europeerne er for myke til å straffe deg for en overtredelse, og deres dager er talte.
Benard mener denne forklaringa har en del for seg, og hun gir sjøl eksempler på svindel mot velferdssystemer om grånende immigranter som får passere som «mindreårige» og så videre. Men hun har likevel problemer med å se dette som en fullgod forklaring på hvorfor afghanere blir sexforbrytere.
Hun skriver at den middelaldrende velfungerende afghanske diasporaen i Østerrike er rystet over det de ser fra sine yngre landsmenn. Men hun mener de sjøl er en del av problemet, fordi de prøver å dekke over bortforklare, bagatellisere.
Hun mener også at det vestlige rettssystemet med sine formelle regler, sine prosedyrer, sitt byråkrati og sin langsomhet gjør at mange forblir ustraffet, og at det i seg sjøl bidrar til å stimulere dem som ønsker å begå kriminelle handlinger. Hun mener også USAs politikk i Afghanistan må ta en del av skylda. Det er investert et utall millioner av dollar for å andre det afghanske samfunnet, med sørgelige resultater.
Og dette bringer meg til en siste teori som diskuteres i Østerrike: at disse ødeleggende, gale unge mennene blir infiltrert i Vest-Europa for å å ødelegge: å ta bort kvinners frihet og sikkerhet; endre mønstre for adferd; skape dype splittelser mellom de liberale, som fortsetter å forsvare og finne unnskyldninger, og en høyrefløy som krever harde tiltak og voldelige svar; Å påføre høye kostnader og forverring på domstoler og rettssystemer og generelt skape kaos. Jeg vil understreke at jeg ikke er overbevist om at det er en bevisst plan bak dette, men jeg er enig i at sinte og ustabile unge menn lett kan velge en destruktiv kurs. Denne kursen kan føre til ideologisk ekstremisme og terrorisme, eller til dannelse av gjenger som angriper, skader og ødelegger.
En kan ikke si at Cheryl Benard gir noe endelig svar på det spørsmålet hun sjøl reiser, men hun er ytterst tydelig på at problemet er stort og reelt, og at det er nødvendig å slutte å tie om det eller bortforklare det.
Det er vanskelig å avvise Benard med de vanlige anklagene. Bebreid ikke taleren, men ta hennes ord som en advarsel, som et kinesisk uttrykk sier. Artikkelen bør leses som ett av flere bidrag til den tøffe og vanskelige diskusjonen ikke minst venstresida må ta om disse temaene. Fornekting og bagatellisering av reelle problemer har aldri ført til noe godt. Det vil være svært skadelig å gi høyresida monopol på å ta opp disse problemene, for vi vet hva det vil føre til.
Kommentar: Dette var den påståtte «rasismen»
Det er dette folk som Stig Berntsen og Elling Borgersrud bruker når de anklager oss for «rasisme».
Dette er totalt urimelig. For det første er ikke dette en artikkel rettet mot afghanere som sådan, men den tar opp problemer knyttet til ei spesiell gruppe. For det andre er artikkelen skrevet av en person som åpenbart har stor kjærlighet til og stor respekt for det afghanske folket. Og hun stiller det hun har opplevd i Afghanistan opp mot de negative tendensene hun drøfter:
«Videre har mitt personlige og profesjonelle liv gitt meg mange afghanske og afghansk-amerikanske venner, og det er ingenting psykopatisk ved dem. De er leger, butikkeiere, eiere av japanske restauranter, flyselskapslederne, entreprenører, IT-eksperter, selgere på Macy’s – de er som alle andre. Den eldre generasjonen har en tendens til å være litt stiv, formell og etikettebevisst. Det er umulig å forestille seg noen av dem som deltakere i denne formen for bisarr og primitiv seksuell aggresjon som den deres unge landsmenn er blitt forbundet med.»
For det tredje drøfter Benard et faktisk fenomen, som hun og andre har påvist. Dette er ikke oppdiktede anekdoter.
For det fjerde prøver hun å finne forklaringer på det hun har registrert, uten å gi noe endelig svar.
Cheryl Benard står et helt annet sted enn oss. Hun har jobbet for tenketanken til USAs militærapparat, RAND Corp, der hun var programdirektør. Hun har skrevet flere bøker, blant annet: Veiled Courage, Inside the Afghan Women’s Resistance; Afghanistan: State and Society; Democracy and Islam in the Constitution of Afghanistan. Og hun skriver i National Interest.
Vi har ikke klart å finne noe som helst fra hennes hånd som tyder på at hun er rasist. Kan leserne hjelpe oss? Les artikkelen hennes i sin helhet og forklar oss hva som eventuelt er rasistisk i den.
Benard tar derimot opp noen alvorlige problemer, som hun mener må adresseres.
Da må det være dette Berntsen, Borgersrud & co mener er «rasisme». Problemer skal ikke erkjennes for å gjøre noe med dem, de skal feies under teppet og benektes – til de eksploderer og blir til store problemer.
Dette er ikke venstrepolitikk. Det er rein og skjær dumhet.
Macrons seier tilslører den djupe splittelsen i Frankrike
Av Pål Steigan - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/macrons-seier-tilslorer-den-djupe-splittelsen-i-frankrike/
Presidentvalget i Frankrike ga den presidenten børsen, milliardærene og teknokratene ønsket seg. Emmanuel Macron fikk 58,5% og Marine Le Pen fikk 41,5%. Men det var 28% som ikke stemte, og det er rekordhøyt til å være Frankrike.
Det var ikke en kamp mellom ytre høyre og sentrum, for det skillet finnes ikke på samme måte lenger i Frankrike. Financial Times kaller det et valg mellom nasjonalistene og populistene på den ene sida og globalistene og de liberale på den andre.
Det var mange likhetstrekk mellom programmene til venstrepopulisten Jean-Luc Mélenchon og høyrepopulisten Marine Le Pen, og det handlet mye om klasse.
«Det er en situasjon for øyeblikket som bærer vitnesbyrd om skjørheten i det franske samfunnet,» sa Dominique Reynié, en statsviter ved Sciences Po, søndag kveld til Financial Times. Han bemerket at mens Macron hadde vunnet sammenlagt, var Le Pen foran i enkelte deler av landet, så vel som blant de unge og arbeiderklassen. «Hver gang blir det større,» sa han.
Det neste slaget nå står om valget til nasjonalforsamlinga i juni, og det er slett ikke sikkert Macron vinner der. Le Pen håper på å skape en breiere høyreallianse, og Mélanchon har tatt mål av seg til å bli intet mindre enn statsminister med sikte på å kunne blokkere det verste av Macrons politikk.
Financial Times skriver:
Ledere for den splittede venstresiden leter også etter allianser i håp om å vinne seter i nasjonalforsamlingen. Mélenchon har til og med erklært en ambisjon om å være statsminister, en post hvor han kunne stoppe Macron fra å presse gjennom lover som venstresida ikke godkjente, mens kommunistleder Fabien Roussel ønsker at ei samlet venstreside skal dominere forsamlingen for å håndtere den «alvorlige trusselen mot vårt demokrati». I det minste fram til parlamentsvalget om to måneder, kan Macron ha like mye hodepine ved å prøve å forsone franskmennene med hverandre som han har hatt når han forsøkte å forhandle frem en våpenhvile mellom Russland og Ukraina.
Fransk økonomi ligger i stabilt sideleie, med trykk på sideleie. Koronakrisa førte til en massiv økning av landets gjeld:
Inflasjonen er på vei rett oppover:
Djup konflikt i EU
Bærebjelken i EU har vært aksen Frankrike-Tyskland, men med krigen i Ukraina har den tyske militarismen igjen fått vann på mølla. Tyskland skal nå ruste opp som landet ikke har gjort siden trettitallet. Det blir ikke sett på med blide øyne i Paris.
I valget var det Le Pen som var skarpest i kritikken av Tyskland, men ordene hennes vekker gjenklang i deler av det franske borgerskapet, så vel som i arbeiderklassen:
«Jeg vil ikke la Tyskland ødelegge atomenergien vår,» sa Le Pen. Hun foreslo å bryte med Berlin, mens Macron har trappet opp samarbeidet med Berlin i forsøk på å gjøre EU til en aggressiv militærmakt. «Vi vil stoppe alt samarbeid med Berlin, [inkludert] fransk støtte til Tysklands krav om en permanent plass i FNs sikkerhetsråd,» sa hun. Hun anklaget Berlin for ikke å samarbeide med Paris om militære prosjekter, for eksempel et nytt europeisk jagerfly eller ei ny stridsvogn.
EUs hvetebrødsdager er for lengst over. USAs krig mot Russland er også en økonomisk krig mot deres «allierte» i Europa. Dette må føre til ytterligere splittelser.
Musk har kjøpt Twitter
Av Martin Langvad - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/musk-har-kjopt-twitter/
Av Martin Langvad, journalist i steigan.no.
Elon Musk har kjøpt Twitter for 44 milliarder dollar ifølge Forbes. Musk har finansiert 21 milliarder av salget med egne penger. Morgan Stanley og andre store finansinstitusjoner har finansiert resten, skriver Bloomberg. Selskapet blir privat og tas av børsen for å gjøre de endringene Musk ønsker.
Musk har sagt mye riktig for å skape begeistring rundt kjøpet. Han har appellert til demokratiske idealer, spesielt ytringsfrihet. Hvordan vil det se ut i praksis? Musk mener at algoritmene må være åpen kildekode, og at eventuelle manuelle endringer av rekkevidden eller innholdet i en tweet må markeres så det er synlig for brukerne. Høyere terskel for fjerning av brukere og innhold har vært nevnt, samtidig ønsker Musk å hamle opp med bruk av falske kontoer. Dette høres jo bra ut, men Musk sier også at han ønsker å verifisere kontoer, noe som potensielt vil fjerne anonymitet. Det foreligger ikke et konkret forslag til hvordan det eventuelt skal gjennomføres, Musk har kun nevnt det kort i en tweet.
Les: Musks forsøk på å kjøpe Twitter møter motstand
Dette er en viktig begivenhet for verdens rikeste mann, som i likhet med Bill Gates og Jeff Bezos nå eier sin egen mediaplattform, med 330 millioner aktive brukere. Bezos eier Washington Post, og Gates eier MSNBC, i tillegg til at han donerer flere hundre millioner dollar til internasjonale medier. Sammen eier de tre noen av verdens største firmaer, verdens største nettbutikk, 90% av markedet for operativsystemer for datamaskiner, og de eier satelitter som gir videoopptak i sanntid av praktisk talt hvor som helst i verden, et av verdens største romfartsselskaper og de eier 30%+ av USAs jordbruksland. Det er mange som er skeptiske eller avventende, men det er også mange som viser at de har håp om at Twitter kan bli bedre nå, med mindre sensur av politikere, vitenskapsmenn, eksperter, og journalister.
Les: Oligarkene kjøper opp stadig med jordbruksland i USA
Kommentarer fra journalister og forskere:
Krigsdagbok del 2, 28. februar – 2. mars 2022
Av Lars Birkelund - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/krigsdagbok-del-2-28-februar-2-mars-2022/
Dette er andre del av min ‘krigsdagbok’, som er basert på daglige notater om utviklingen av krigen i Ukraina etter Russlands invasjon 24. februar, samt kommentarer om mediedekningen og lignende. Første del, som inneholder noe om forspillet til invasjonen her:
Krigsdagbok, 24. til 27. februar 2022
28. februar 2022
«EU vedtok søndag å sende både våpen og kampfly til Ukraina» (NRK).
Dette gjør EU med Norge på slep og det øker dramatisk faren for verdenskrig (kommentar: som jeg advarte mot første dag av Russlands invasjon da jeg skrev at man får håpe at «norske og andre myndigheter lar være å gjøre vondt verre med militær støtte til Ukraina»).
Seinere samme dag: Hvordan vet vi at vestlige politikere ikke vet hva de driver med? Rett og slett pga de dårlige resultatene, i Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv. Så hvorfor skal vi tro at de vet hva de gjør nå? For ordens skyld gjentar jeg at jeg fordømmer Russlands angrep på Ukraina. Men nå er det et faktum og da er spørsmålet hvordan man skal forholde seg til det.
Seinere samme dag: «Vi har det moro når vi dreper», sa den ukrainske fascisten Yevhen Karas under Bandera readings i Kiev 5. februar 2022, altså 19 dager før Russlands invasjon.
Han forteller her at de også støttes av Vesten, dvs NATO-land. Yevhen Karas er er leder for C 14, en gruppe som får støtte fra ukrainske myndigheter.
I 2019 fortalte Bellingcat, finansiert av NATO-land, at Yevhen Karas var i møte med Ukrainas president: “Last month, Shatrovsky (left) and Yevhen Karas (right, leader of the neo-Nazi group C14) met with President Zelenskyy in a meeting facilitated by Oksana Koliada, the Minister of Veterans Affairs, and her deputy and VMU member, Anton Kolumbet”. Allikevel er det mange som vil avfeie dette som propaganda. Men en mistanke om at dette er sant bør være nok til at politikerne i Norge besinner seg. Det gjør de imidlertid ikke.
Seinere samme dag: «Stoltenberg varsler mer hjelp. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sier at Nato-landene vil øke bidraget til Ukraina, med luftvernraketter og panservernraketter, i tillegg til humanitær og økonomisk hjelp, skriver Reuters!» (NRK). Stoltenberg fortsetter altså sin praksis med å helle bensin på bålet.
1. mars 2022.
Å kreve det umulige er en velkjent taktikk for de som ønsker krig. For eksempel krevde USA/NATO helt umulige ting av serbiske ledere i 1999. For serberne trenger litt bombing, som USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright sa (Jens Stoltenberg var over seg av stolthet og glede da han møtte denne mordersken i 2015, «an honour to meet a legend in foreign policy», skrev han da på Twitter).
På samme måte med Russlands mange krav til USA/NATO: Russland må ha visst at det var urealistisk å få innfridd alle kravene. Men betyr det at de ønsket krig? Jeg tror ikke det, men de ønsket åpenbart å få avklart en del forhold.
Poenget her er uansett noe annet: Joe Biden, Høyres Michael Tetzschner, Jonas Gahr Støre og andre som trodde at Russland ville kunne angripe Ukraina ønsket altså ikke å gjøre det som kunne ha hindret krigen, nemlig å gi Russland en garanti mot at Ukraina ble NATO-medlem. Stoltenberg provoserte tvert imot helt unødvendig ved å si at Ukraina skal hjelpes inn i NATO.
Ingen bestrider at Ukraina hadde rett til å søke. Men når NATO nektet Russland å bli med i NATO kunne de sjølsagt ha nektet Ukraina det samme. Mange i Vesten må ha ønsket denne krigen når de ikke en gang var i stand til å komme Russland i møte på dette ene punktet.
Vi vet ikke om en garanti mot ukrainsk NATO-medlemskap ville ha hindret Russlands invasjon. Men vi vet nå at vestlige ledere ikke en gang prøvde denne muligheten. De ville ikke gi freden en sjanse. Det at de ikke ville det er helt i tråd med uttalte ønsker om å splitte opp Russland (på samme måte som Jugoslavia).
Dette unnskylder sjølsagt ikke Russlands angrep på Ukraina, som jeg gjentar min fordømmelse av. Å forklare er ikke det samme som å forsvare.
Seinere samme dag: Jeg leste et sted at USA nylig har bomba Somalia, uten at hverken NRK, idrettsstjerner, politikere eller ‘journalister’ har sagt et ord. Samme øredøvende taushet gjelder Israels nesten daglige bombinger av Syria og USAs okkupasjon av de mest oljerike områdene i Syria.
Seinere samme dag: Vi mennesker inngår kompromisser hver eneste dag for å sikre gode relasjoner med familiemedlemmer, venner, kolleger, younameit. Men norske/vestlige politikere klarte ikke å inngå det ene, lille kompromisset som kunne ha berget freden i Europa.
2. mars 2022
Mange er redde for å bli regnet som egoistiske eller usolidariske hvis de ikke ønsker våpenforsendelser til Ukraina. Dette brukes som hersketeknikk.
Seinere samme dag: En venninne av meg har forbindelser til Donbass og skrev i dag til meg: «Jeg hører fra venn at Ukraina nå bomber øst verre enn noen gang».
Seinere samme dag: Norske politikere har en lang rekke utenrikspolitiske katastrofer bak seg. Vi vet altså at de er inkompetente på det området. Nå opptrer de nok en gang som en nesten helt samlet saueflokk mot en mulig ny katastrofe. Denne gangen i Europa.
Ja, det er naturlig å føle sympati for Ukraina og å fordømme Russlands invasjon. Men man må ikke miste hodet. Dessuten har Ukraina aldri hatt annet en korrupte ledere, så store deler av befolkningen der er likeglade med hvem som styrer landet bare de får fred. Dette faktum ‘drukner’ også nå.
Ukrainske regjeringer har brukt bombefly mot sine landsmenn i øst siden 2014. Dette har skjedd med støtte fra Norge og andre NATO-land!! Zelenskij fikk hele 73 % av stemmene i valget i 2019 fordi han lovte fred. På de siste meningsmålingene før Russlands invasjon var han nede på 20-tallet fordi han IKKE stanset krigen mellom ukrainere.
Norge og andre NATO-lands økende innblanding i krigen (den har vært der fra 2014) fører både til at den blir lengre og mer blodig og fare for at den sprer seg, også til Norge. I dag er det flere folkerettseksperter som sier lignende til Klassekampen og i Aftenposten:
«Fleire forskarar går ut mot regjeringa sin våpeneksport. Seniorforskar ved Norsk utanrikspolitiske institutt (Nupi) Stein Sundstøl (…) fryktar at dei europeiske leiarane har hamna i ein slags massesuggesjon, der dei handlar utan å tenkje seg nøye nok om.
– Det har nesten blitt eit kappløp om å sende mest mogleg våpen, og det blir sett på som ei moralsk plikt å gjere det. Eg tykkjer ikkje det verkar så veldig gjennomtenkt. Vi burde heller ha forsterka dei økonomiske sanksjonane mot Russland».
«– Dette er veldig uheldig. Det vil forlengje krigen, og det vil påføre sivilbefolkninga i Ukraina større lidingar og tap enn det som er naudsynt. Det utgjer og ei farleg opptrapping av krigen, der Nato-land blir mykje meir involvert i krigen enn før».
«Direktør ved forskingsinstituttet Fridtjof Nansens institutt Iver B. Neumann sa i går til NRK at det å sende våpen til Ukraina er som å helle olje på bålet, og også han er sterkt kritisk til det som skjer.
Cecilie Hellestveit ved folkerettsinstituttet ved Universitetet i Oslo meiner at Noreg ved å sende våpen til Ukraina eksponerer seg for mogleg angrep frå Russland. – Vi er no ein medkrigar-stat, og det betyr at vi har senka terskelen for eit mogleg angrep frå Russland, seier Hellestveit».
https://klassekampen.no/utgave/2022-03-02/refsar-vapenhjelp
Seinere samme dag:
I går chatta jeg med en barndomsvenn bosatt i Talinn, Estland.
Jeg spurte først: Hei. Åssen er det å leve i Estland nå?
Han svarte: Heisann. Det er jo spente tider, Lars. Vi har de samme reaksjonene som Europa forøvrig. Nå har vi mistet russiske varer i butikkene og russiske TV-kanaler. Hva blir det neste?
Jeg: Tja. Det virker som om du er relativt pro-russisk. Hvordan er stemningen mellom folkegrupper i Estland? Regner med at det er mer tilspissa der du bor enn i Norge?
Han: I fredstid er forholdet greit, men det er jo mange estere som ser ned på russere, dette er ikke noe nytt. Slik som situasjonen er blitt gjør jo ikke forholdet bedre. Vi får se hvordan det utvikler seg Lars 😮💨
Jeg: Ja, har hørt om diskriminering av russere. Er det mye av det?
Han: Det er endel russere som ikke snakker estisk, disse blir diskriminert. Det er alltid en russer som har de lavt lønnete yrkene. Faktisk er det en del ukrainere som jobber i bygningsbransjen her. Hva krigen angår, så skulle jeg ønske at nyhetssendingene skulle ta for seg begge sider. Det er mye fake ute og går.
Jeg: Antar at det er vel så mye fake news i Estland, ja. Skjer diskrimineringen også fra staten?
Han: Staten gjør en grei jobb. Vi har russisk vennlige partier på «stortinget» .
Jeg: Gjør myndighetene noe for å lege sårene mellom estere og russere?
Han: Nei, ikke nevneverdig.
Jeg: Nettopp, det er forskjellen. Da det ble bestemt at Vest-Tyskland skulle bli med i NATO, ja, egentlig allerede fra 1947, gikk norske myndigheter inn for å lege sårene mellom nordmenn og tyskere, etter hvert fordi det var nødvendig for å få aksept for at Vest-Tyskland skulle bli med i NATO, på et tidspunkt da nordmenn flest var tysker-fiendtlige. Derfor gikk hatet og fiendtligheten mot Tyskland og tyskere gradvis over. Men hatet mot det landet som frigjorde Øst-Finnmark har de dyrka like lenge, altså i 75 år.
Han: Det er den sørgelige sannhet, Lars.
Jeg: Snakker du russisk?
Han: He he, nei. 😀
Jeg: Går det i engelsk?
Han: Her går det i skoleengelsk, hehe. Jeg forstår litt russisk, da.
Jeg: Er det greit at jeg lager en tekst om dette der jeg beskriver deg som «barndomsvenn bosatt i Estland»?
Han: Helt i orden, Lars. Er det noe jeg kan hjelpe med, så gjør jeg gjerne det.
Jeg: 👍
Kommentar: Nå blir det spennende å se hvordan norske folk og myndigheter vil takle møter med vanlige russere i Norge. Vil de klare å holde seg i skinnet? Hvordan vil for eksempel politiet takle voldsepisoder mot russere i Norge etter dette?
Seinere samme dag:
Den viktigste propagandaen kan være det som IKKE sies, som når NATO-mediene hyller en 79-årig ukrainsk dame under våpentrening, men lar være å fortelle at det er fascister som trener henne. Fair har undersøkt flere sånne tilfeller til denne artikkelen.
https://www.facebook.com/photo/?fbid=10158368198835952&set=a.406405765951
Seinere samme dag:
Litt historikk med bilder av ‘demonstranter’ som ble omtalt som fredelige av norske medier i perioden 21. november 2013 til 22. februar 2014, mens Ukrainas politi ble omtalt som voldelig og brutalt:
De som tviler på bildene kan dobbeltsjekke med Dagsrevyen 1. desember 2013 som viser noen sekunder av de samme scenene, fra ca 1 minutt: https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/201309/NNFA03090113/avspiller
Fritt ord til en Fri Broder
Av Knut Erik Aagaard - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/fritt-ord-til-en-fri-broder/
Pål Steigan under en foredragsturné i Bergslagen i Sverige
Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard.
25.04.2022
Jeg møtte Pål Steigan første gang på forsommeren 2016, etter å ha mislikt ham intenst, av et godt hjerte, gjennom et langt liv, to år lengre enn hans. Jeg roste ham for noe han hadde skrevet, og dagen etter sto han på døren og forlangte kaffe og tørre kaker. Han tenkte vel han kanskje kunne bruke meg til noe, den gamle partibygger.
Men han fikk ikke stort ut av meg, på grunn av mitt løfte om ikke å skrive mer for nordmenn, etter 10-15 år som kronikkskribent med klippekort i dagspressen, på den tiden da vi ennå hadde en. Men venner ble vi, samarbeidet har vi, på tur har vi vært, til Kasakhstan, der vi bare nesten traff spikeren på hodet; dessuten har han fritt fått trykke noen av mine gamle gullkorn fra nittitallet. Det er hyggelig, synes jeg.
Og enige er vi bare om enkelte viktige forhold langs historiens kraftlinjer. Pål ble så lei av min respekt for Corona-epidemien at han ba meg skrive en artikkel om den og deretter tie. Som sagt, så gjort. Du finner den på steigan enno under tittelen Flate kurver og tørre tall. For det er egentlig høyt under taket hos Pål Steigan, for dem som faktisk har noe å si.
Men etter et par år som daglig leser ble jeg ganske imponert. Over arbeidsinnsatsen, kunnskapsnivået, etterretteligheten og den dype moralske undertone. Å vite og huske og formidle så mye, kan bare den, og bare i beste fall, som har skrevet om samfunnet hver dag i hele sitt liv. Det du leser, glemmer du; det du har skrevet, det husker du. Under trykket av tidsånden, som dag for dag degraderte allerede for fire år siden, og verre er det blitt, fikk jeg det for meg at jeg måtte nominere Pål Steigan til Fritt Ords Pris. Han er jo rene lysfontenen!
Prisen deles ut hvert evige år, til høyre og venstre, til høy og lav, av en rundhåndet komité, til mer og mindre profilerte representanter for godhetstyranniet (for nå å låne Terje Tvedts omskrivning av salig Rune Gerhardsens snillisme),til verdige mottagere som gjensidig kan gratulere hverandre med sin moralske fortreffelighet.
Men hvem har fortjent prisen? Det har den som alene hevder sin egen mening mot alle de andre. Den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene, heter det i filmen Haisommer (eng. Jafs) om folkefienden som trosser den kompakte majoritet i en god saks navn.
Jeg hadde naturligvis ingen illusjoner om at Steigan skulle få prisen for 2017. Men jeg jeg fikk så inderlig lyst til å gi komiteen en på nesen for dens tannløse generøsitet, som en påminnelse om mandatet: Frimodige Ytringer ere enhver tilladte.
Det stormer om våren og rundt Pål Steigan i disse dager, i alle små og store medier som alle vet forskjell på rett og galt. Et sørgelig tegn på et ensrettet og langt lite land, og et meget godt tegn for steigan enno, for opplags- og oppslagstallene stiger nå astronomisk, ja nesten astrologisk.
Jeg forela konseptet for kandidaten og ba om en kommentar. Men jeg fikk ingen. Han ville overhodet ikke ha noen befatning med slikt. Men han innrømmet at han rødmet litt da han leste det, så jeg har kanskje tatt litt hårdt i.
Nominasjonsteksten er signert 24. januar 2018, og gjengis slik komiteen mottok den. Det er gått mer enn fire år. Sakene er nå andre enn de var, de små iallfall, mens de gjenstridige består. I dag ville jeg skrevet mindre om Giske og Støre, og kanskje mer om Steigans litt bløthjertede forsvar av den morkne folkeretten, i hans litt valne motstand mot den krigen som USA fører mot Russland i Ukraina. Teksten inneholder også noen lett kamuflerte litteraturhistoriske allusjoner myntet på individuelle medlemmer av komiteen, som den uinnviede leser godt kan overse. Ellers har teksten holdt seg bra, synes jeg, og den har ikke tidligere vært publisert.
Fra NRK – Helgemorgen
Stiftelsen Fritt Ord
Forslag om kandidat til
Fritt Ords Pris
(24.01.2018)
Jeg foreslår med dette Pål Steigan som kandidat til å motta Fritt Ords pris ved årets tildeling.
1.
Pål Steigan er for det første den siste man forbinder med det frie ord. Blant hans synder kan følgende fremheves: Med noen helt få jevnaldrende kuppet han som femtenåring på sekstitallet noen lokallag av SFs undomsorganisasjon Sosialistisk Ungdomsforbund, senere beryktet under navnet SUF, med det mål å skape et leninistisk kommunistparti av maoistisk støpning i lille og fredelige Norge. Det påfallende er ikke den overmodige og ungdommelige pretensjon, men at han mot alle odds nådde målet ved dannelsen av AKP (ml) i 1973. Partiet ga nær betingelsesløs støtte til Maos Kina, Albanias Enver Hoxha og Røde Khmers Pol Pot i Kambodsja.
Det kan godt argumenteres for at AKP var den styggeste politiske bevegelsen Norge hadde sett siden 1945. Jeg gjorde det selv, blant annet i tre artikler i Dagsavisen (17.11.2000, 02. og 09.06.2006). Den første pådro meg en nedlatende kommentar fra Tron Øgrim, Steigans nærmeste venn og inspirator gjennom 30-40 år, over en helside i Dagbladet 13.12.2000, der han benyttet anledningen til å prise partiets historie og dets velsignelser for fedrelandet. Et politisk testamente. AKP hadde kanskje noen feil, men hovedsida var god, partiet utrettet mye godt, og det kommer en tid ..
Partiet ble angivelig styrt etter ”den demokratiske sentralisme”: Fri diskusjon innad og felles front utad etter vedtak. Prisverdig, men virkeligheten var en litt annen. For å vise at mannen bak foreliggende forslag ikke er en av partiets proselytter, hitsetter jeg beskjedent følgende fra Dagsavisen 17.11.00:
”Unntaket var AKP. De arme møll som svirret for nær den flammen, ble brennmerket for livet. Kom du nær AKP, ble du enten støtt bort med hån eller manipulert inn med list og lempe. Var du først inne, var din sjel allerede solgt. Ville du ut igjen, ble alle metoder brukt mot deg og få kom seg ut med løftet hode. Målet på lojalitet var din viljeløse evne til å svelge raske 180 graders linjeskift. Hadde du kritiske spørsmål, om massemord, kanskje, som du var mot, ble det arrangert møter der du ble hjulpet til å øve bot for lojalitetsbrudd og klassesvik. Linjen måtte du i alle fall føre utad, og innover var det ikke rom for diskusjon. Kritikk av partilinjen gikk ikke innover, men oppover til neste ledd, der du raskt ble stoppet. Fikk du støtte i 2. ledd, ble dere stanset i 3. ledd, og ingen kom noensinne så høyt som til edderkoppens rede. Alle var fanget i det samme spinn. Hadde du lest noe om massemord i Dagbladet, ble du fortalt at du tok feil. Det var borgerlig propaganda og du måtte være lojal og ta klassestandpunkt. Klassestandpunktet ga deg valget mellom å svelge alt eller å få partiet på nakken. Det var et vanskelig valg, noe mange skjebner vitner om. Du handlet ikke mot bedre vitende. Du ble tynt til å tro – på løgner.”
2.
Men Pål Steigan er for det andre en annen nå. Det er få vi gleder oss mer over, enn den fortapte sønn som vender hjem.[1] Det kan godtgjøres historisk og empirisk. Partiet ble oppløst i 2007, da avisen til Steigan, ”Klassekampen”, for lengst var på andre hender og nå bare unntaksvis og motvillig gir ham spalteplass. Steigan tar avstand fra partiets praksis og teori i sin selvbiografiske bok ”En folkefiende” fra 2013. Han gjorde det kanskje lovlig sent, men det kan man forstå. Pål Steigan hadde i 30 år surfet på en bølge han selv mot alle odds hadde reist – i en alder av 16 år. Selverkjennelse er en høyere ordens erkjennelse, den sitter langt inne. Pål Steigan er fortsatt kommunist, sier han, men ikke på samme måte. Politisk ståsted er innen rimelige grenser denne prisen uvedkommende. Modige og effektive talsmenn for de fattige og undertrykte, for fred og avspenning, er typiske kandidater til Fritt Ords pris. Og hvorfor skulle Steigan angre sine skritt til sannhets erkjennelse? Steigan er nå den han er, fordi han da gikk den vei han har gått.
For Pål Steigan er ikke bare en historisk figur av et visst format. Han er også empirisk vurdert, altså etterprøvbart, i dag den fremste representanten for det frie ord i Norge.
Det nytter ikke å imponere med en lommelykt i en flombelyst sal. Men i det formørkede Norge, der alle er enige, der man strides om de minste av de små ting, vil en enkelt lysstråle opplyse hvelvingen og avdekke god to, som Wergeland påpeker i annet avsnitt av innledningen til Norges Konstitutions Historie, 1841-1843.[2] Det Fakkelglimtet er verd sin pris.
«Удивительно, что может сделать один луч солнца с душой человека!», skriver Dostojevskij i «De fornedrede og krenkede» i 1861, på første side. (Det er forbløffende hva en enkelt solstråle kan gjøre med et menneskes sjel).
En slik kandidat er Pål Steigan, som sprer lys i mørket. Der alle vet, der alle er enige, der alt er opplyst og omforent, der alt er følt, fullkommet og erindret, der er det mørkt. Alle visste at jorden var flat (sjøfolkene unntatt). Det var konsensus, men jorden var likevel rund, slik én sa, som hadde fortjent Fritt Ords pris.
For selv om vi slåss så busta fyker her i Norge, så er det enighet om de store linjer. Vår variant av demokrati passer i hele verden, og vi bomber for å spre vår egen utgave av menneskerettighetene, men uten særlig suksess. Ytringsfriheten holdes hellig, men den er da heller ikke truet. Det er opplysningsplikten norsk presse renonserer på. Den plikten helligholder Pål Steigan.
3.
Og hvilket mørke er det, som har senket seg over fedrelandet? La meg nevne noen forhold som ikke dominerer debatten i Norge, men som er livsviktige å diskutere. Fra 4. april 1949 til et stykke ut på nittitallet hadde vi en aktiv NATO-motstand i dette landet. Nå er den borte, etter at NATO i snart 30 år har manglet selv en tilnærmet rasjonell begrunnelse for sitt virke. Hvor ble det av Finn Gustavsen? Det var til enhver tid 10-20 prosent av folket som aktivt tok avstand fra Norges sikkerhetspolitiske forankring. Man kan være enig eller uenig, men at NATO-medlemsskapet legger premissene for norsk og europeisk politikk, kan ikke benektes. Noblesse oblige.
NATO mistet sin presumptivt berettigede eksistens da Sovjetunionen imploderte, hvilket klart fremgår allerede av Paris-charteret fra 1990, der Russland,[3] Europa og Nord-Amerika ble enige om en felles integrert sikkerhetsordning. Og NATOs utvidelser de følgende år viste det motstanderne alltid har ment: NATO er ikke en forsvarsallianse, men en angrepsallianse. Hensikten med NATO er å holde Russland ute, USA inne og Tyskland nede, sa Hastings Ismay, alliansens første generalsekretær. NATO-tilknytningen er den ene viktigste årsaken til at nærmest alle europeiske land orienterer seg etter USA i utenrikspolitikken. Rart er det ikke, for det land som garanterer et annet dets sikkerhet, vil nødig ha slinger i valsen. Vi har vært stolte av norsk basepolitikk, som amerikanerne innrømmet oss i 1949, slik de innrømmet Stalin herredømmet over Øst-Europa på Jalta. Nå har vi ikke lenger en basepolitikk. Vi har en amerikansk base på Værnes og er blitt et bombemål.
Det landet europeerne modellerer sin politikk og sitt forsvar etter, er ikke spesielt demokratisk, det bryr seg fint lite om menneskerettigheter, og utenrikspolitikken er ikke akkurat en gullrekke.
NATOs truende utvidelser viser med all ønskelig tydelighet at det egentlig bare er én stormakt som fortsatt lever i attenhundretallets tankeverden, da det fortsatt var god latin å preke og praktisere den sterkestes rett. Det er som om USA ikke har registrert to verdenskriger, som om USA ikke vet at atomkrig er gjensidig utslettelse. Som om USA ikke forstår at Folkeforbundet strandet på tysk maktpolitikk. Slik Folkeforbundet ble knust av Hitlers ambisjoner, kan FN meget lett bli knust av et Amerika som ikke følger med i timen. FN ble bygget på reelt foreliggende maktforhold i 1945. Maktforholdene er i dag helt andre, og FN henger derfor løst i luften. Man får håpe at lykken er bedre enn forstanden.
At USA ikke er et demokrati, viser seg særlig ved at kandidater til folkevalgte verv får sin fjernsynsvalgkamp finansiert av krefter de deputerte senere møter som lobbyister. Folkevalgte i USA er kjøpt og betalt, helt ned til kommunestyret og ut til dommerne. Det er også et problem at landet mangler et arbeiderparti, et effektivt oppsigelsesvern, offentlig helsevesen, folketrygd, sikker pensjon og fungerende fagforeninger. Et korrupt oligarki treffer bedre enn ordet demokrati. Hippie-bevegelsen var veldig sympatisk. Men realistiske politiske mål klarte den ikke å formulere: Make love, not war! Og er det demokratisk (og skremmende) at den ene av USAs tre statsmakter, nemlig den utøvende, under Trump er ekstingvert av den antatt frie presse, som selvfølgelig også er kjøpt og betalt? Man kan si mye om Trump, men hans fake news er et ord som ganske bra fanger grunntonen i norsk presse.
At menneskerettigheter er et fikenblad for amerikansk politikk, vet egentlig alle. Hvem slapp den første atombomben, over Hiroshima? Og hvem slapp den andre, et par dager etterpå, over Nagasaki? Hvem driver åpenlyst tortur mot rettsløse fanger på den ekstraterritorielle Guantánamo-basen? Hvem væpner hodekapperne i Saudi-Arabia?
At den utenrikspolitikken ikke er en gullrekke, er lett å dokumentere, men listen er så lang. For hvor skal man begynne? Med Monroe-doktrinen fra 1823, som erklærte resten av Amerika for USAs eksklusive interessesfære? Med okkupasjonen av Cuba og Filippinene rundt forrige århundreskifte? Med intervensjonen i Den dominikanske republikk i 1954 til fordel for en blodig tyrann truet av en sosialdemokrat i demokratiske valg? Med Vietnam-krigen? Med den arabiske våren, med krig og destruksjon av Irak, Libya og Syria under løgnaktige påskudd? Med det nazi-infiserte kuppet i Kiev i 2014? Det fører for langt og historien er dessverre ikke slutt, selv når listen er komplett.
USA har intervenert militært ved et tresifret antall anledninger. USA har mellom 700 og 1400 militære baser og installasjoner[4] over hele kloden for å forsvare sine ”nasjonale” interesser. Hvilke legitime interesser har USA i Sørkina-havet? Er det ikke egentlig andre land som har legitime interesser akkurat der? Er USAs politikk å forsvare eller å fremme sine interesser globalt? Er Japan og Tyskland selvstendige land? Er Norge? Med hvilken rett beskylder USA andre land for å blande seg i amerikanske valg? Er det ett land som alltid blander seg inn i andre lands valg, så er det USA. Under den amerikanske rekolonialiseringen etter 1945, og særlig etter 1960, var prinsippet enkelt. USA betalte de slemme guttene penger og våpen for å forsvare USAs interesser og sine egne, mot kommunister, antikolonialister, sosialdemokrater, nasjonaldemokrater, antifascister, frigjøringsbevegelser og påståtte terrorister. Disse kompradorregimene var ikke bare autoritære, men vanligvis mye verre. Hvor mange og hvor store folkemord skjuler seg bak denne politikken, for eksempel i Indonesia 1965? Hva mente Syngman Rhee, Suharto og Chiang Kai-shek om demokrati og menneskerettigheter i Sør-Korea, Indonesia og på Taiwan?
Men også blant de industrialiserte land. Helt kort: Hvilken interesse hadde USA av å erstatte ett korrupt mafiaoligarki med et annet og mer fascistoid i Ukraina gjennom et vel planlagt og blodig statskupp i 2014? Var det for å støtte folkerett, demokrati og utvikling, eller for å plage Russland på Brzezinskis store sjakkbrett, for å støtte sitt eget verdenshegemoni?
USA bruker også myk makt hos velvillige vasaller. Hvor stor andel av filmer vist på norsk TV er amerikanske? Og hvor mange av dem er gode? Er rock inherent bedre enn andre lands musikk? Nei, men den propageres og svelges motstandsløst i Norge. Stortinget bevilger penger til rock og kaller det kulturpolitikk. Som om ikke rock er en lukrativ amerikansk industrigren med egne økonomiske muskler. Hvor stor andel av de kulturelle referansene er amerikanske i norske medier? Vel ikke alle, men dog de fleste. Farmen-Lilly er bare en av dem, men hun er merkbart tilstede hver dag.
Amerikanske motebølger skylder over Atlanteren på 14 dager, nå sist MeToo. Det skrives hundre ganger mer om tafsing enn om krigen i Jemen. Arbeiderpartiet har en stolt historie. Partiet har sine feil, men hovedsida var bra. Og nå står det for fall. På grunn av Giske-saken, som skyldte over Atlanteren på et par uker. Faller Giske, faller Gahr Støre. Faller han, faller Arbeiderpartiet. Uten lov og dom, på noen få uker. Som om grunnlovsverket var en historisk fotnote fra 1814. Da har vi plutselig franske, spanske, tyske, italienske tilstander i Norge. Helt uten grunn.
For nå er en grunnbjelke fjernet under det norske demokratiet. Landet er tvers igjennom tabloidisert. Norske bønder kjente potetprisen, norske fiskere kjente torskeprisen. Det var lett å følge med før. Nå er det blitt uendelig mye lettere å lure ellers fornuftige mennesker, med de mest asosiale småmedier og de mest strømlinjeformede massemedier. Hvor mange norske barn har noe pent å si om russere? Er vi klar over at vi, og særlig norske politikere og journalister, forledet av USA, bygger opp under et folkehat? Er vi klar over at vi begrunner en tilsvarende oksidentalskepsis hos russerne, som i Putins person i 15 år ikke har bedt om annet enn nedrustning og en integrert sikkerhetsordning fra San Francisco til Vladivostok? Ikke over Stillehavet, men over Atlanterhavet. Er vi klar over at alternativet til Putin er betydelig verre en det bildet vi svartmaler av ham?
Den borgerlige offentlighet er et begrep utviklet av den dypsindige tyske sosiologen Habermas. Det overrasker de fleste når jeg sier at den russiske borgerlige offentlighet til forveksling er lik den tyske, franske, italienske osv., bare mer plural og mindre tabloid. Det vet jo vi som kan følge med fordi vi tilfeldigvis kan et par ekstra språk. Russland har sine problemer. Årsaken til de problemene er historiske. Og de historiene er svært tragiske. Minus 27 millioner mennesker bare under andre verdenskrig, en krig som ble ført mot Russland, i Russland, som ble vunnet av Russland, og som kom fra vest. Putin er ikke et problem, han er løsningen på de problemene, stikk i strid med det som sies i regimetro NRK.
4.
Jeg går ut fra at noen av styremedlemmene i Fritt Ord kjenner seg igjen, iallfall i noen av tankene ovenfor. Men den som eksklusivt nærer seg på hovedstrømninger i norsk åndsliv de siste ti årene (La oss ta VG, Aftenposten og Dagsrevyen), vil overhodet ikke kjenne seg igjen. Vi er mot Trump og Putin, vi er for Obama og Hillary. Det liksom opplest og vedtatt. Og derfor må vi snakke om noe helt annet, om diktede trusler og tafsing og tøv i stedet for faren for reell storkrig provosert frem av vår mektige allierte.
Disse tankene var en åpenlys og tiltrengt del av norsk borgerlig offentlighet under den sk. kalde krigen. Nå er de i hovedsak borte, på tross av at de er enda mer tiltrengte nå enn de var da. Verden er blitt farligere enn den var under den amerikanskprovoserte Cuba-krisen i 1962.[5]
Når jeg skuer gjennom den hule hånd, til vinning for perspektivet, ser jeg nesten ingen ting. Mørket har senket seg. Men jeg ser Steigan.no og gleder meg over et enslig lys i mørket, som opplyser hvelvingen over hulen og gir oss en anelse om den egentlige verden utenfor.
Pål Steigan startet sin personlige blogg i 2014, med daglige innspill om landet og verdenssituasjonen. Alle de tanker jeg formulerte ovenfor, og svært mange flere, er fyldig dekket av Steigan.no og dekkes fyldig hver dag. Steigan.no er nå en medieportal, en nettavis, nett-TV (Mot Dag TV), et debattforum og en talerstol for mer og ikke minst mindre likesinnede gjesteskribenter. Steigan.no er i stadig vekst. Steigan.no åpnes i 167 land, siteres og oversettes flittig for eksempel i Spania og Russland, for å nevne to. Steigan.no har mer enn ti tusen daglige oppslag i Norge og er ferd med å få betydning for hovedstrømningene i norsk åndsliv. Ikke et ord om væpna revolusjon på Steigan.no. Ingen ideologisk støtte til forferdelige regimer. Pål Steigan har lagt av seg ml-faktene. Ikke slik å forstå at Steigan er blitt tannløs. Han slår tvert imot hardt til alle sider, for det står så mange lagelig til for hogg i landet der alle er enige om alt, altså om ingenting.
Når man åpner Steigan.no skulle man tro portalen bemannes av iallfall femti mann med en solid kapital i ryggen. Virkeligheten en er litt annen. Steigan.no er strengt tatt et enkeltmannsforetak. Han gikk riktignok til en liten aksjeemisjon i 2017, for å finansiere helt nødvendige tekniske funksjoner, men de aksjene eies i hovedsak av pensjonerte lektorer fra den kalde krigens dager, som neppe venter avkastning på sin investering.
Han har også en knøttliten stab av helt unge entusiaster som bruker litt fritid på IT og video for ham, men de kan antagelig telles på én hånd. Han har et lite korps av vederlagsfrie gjesteskribenter, radikalere og nykonservative. Ære være dem for det, men ingen av dem kan måle seg med det Pål Steigan selv skriver, altså 2-4 hardtslående artikler hver eneste dag.
Pål Steigan arbeider hele dagen. Han legger seg tidlig og står opp kl 0400 hver morgen syv dager i uken for å finkjemme verdenspressen på 7-8 språk og verdsveven av alternative bloggere. Og for å skrive dagens artikler og legge dem ut. Steigan.no er tilgjengelig med nytt stoff hver morgen til kaffen før folk går på jobb. Du kan begynne dagen med Steigan.no og få en bedre dag. På spørsmål om han egentlig prøver å utkonkurrere sin gamle avis Klassekampen, svarte han nylig: Nei. Jeg vil utkonkurrere NRK.
Når for eksempel Røde Kors får Fredsprisen, er det sikkert fortjent. Men ingen vil av den grunn individuelt eller kollektivt føle seg inspirert til å slå et slag for freden. En kontroversiell pris er langt bedre, det er den som huskes. Når Fritt Ords pris går til en kontroversiell figur, vil flere bli inspirert til å bruke det.
Jeg presiserer at jeg foreslår Pål Steigan individuelt til Fritt Ords pris, ikke nettportalen hans. Den portalen er i hovedsak en manns verk. Han hadde ideen, hadde skriver de fleste artiklene og han gjør nesten alt arbeidet.
Oslo, 24.01.2018
Med vennlig hilsen,
Knut Erik Aagaard, Oslo.
[1] Selvkritikk var en spesielt utspekulert måte å fabrikkere konsensus på, i partier av AKPs type. Den som hadde forbrutt seg mot partilinjen måtte innrømme sin brøde i et partiorgan, motta kritikk og erkjenne sin skyld, ved å ”ta sjølkritikk”. Det skal ha vært en ubehagelig opplevelse.
[2] Med referanse til noen linjer av Nordahl Bruns ”Norge, Kæmpers Fedreland”, skriver Wergeland på side 61 (Skrifter i Utvalg 1898, siste bind): [Sangen] .. er som et Fakkelglimt, der pludselig viser Hvælvingen opfyldt med formummede, bevæpnede Mænd. Det var ikke Nordahl Brun, men det inderste af Norges Hjerte, som talte”.
[3] La oss kalle en spade en spade. Sovjetunionen var navnet på Russlands fjerde imperium. Putin bestyrer det femte. Landet har vært det samme i 1000 år.
[4] Tallene oppgis forskjellig.
[5] Cuba-krisen ble forutgått av amerikansk utplassering av atomvåpen i Tyrkia. Russland svarte med bomber på Cuba. Krisen ble løst ved at begge bakket. (Tillegg 2022: Khrustsjov ble styrtet i 1964, Kennedy skutt i 1963. Neppe tilfeldig).
Conflict of interest? Artikkelforfatteren har skrevet reportasjer sammen på steigan.no fra Kasakhstan: I østerled
Les også Knut Erik Aagaard: På den gale siden
Rødt og NATO
Av Terje Alnes - 26. april 2022
https://steigan.no/2022/04/rodt-og-nato/
For å vri litt på et kjent utsagn: Etter at Russland angrep Ukraina har Rødts NATO-kritikk fremstått like puslete som Oslo-naturen.
Av Terje Alnes.
Når de store mediene daglig marinerer oss i NATO-propaganda er det egentlig rart at bare 84 % av folket er for medlemskap og at så mange klarer å stå imot. Samtidig er det bekymringsfullt at 72 % av Rødt sine velgere nå er tilhengere av NATO-medlemskap. Når partiet vil melde Norge ut av NATO kan standpunktet ha en politisk pris i form av tapte velgere.
Eller vent … nå ser det ut som om ledelsen i Rødt vil gjør alt for å tekkes sine nye NATO-tilhengere. Selveste Bjørnar Moxnes beroliget NATO-organet Aftenposten på denne måten:
Du kan trygt stemme Rødt om du er for NATO, noen utmeldelse står ikke på dagsordenen.
– Bjørnar Moxnes i e-post til Aftenposten 17. mars
Skal Rødt tekkes sine nye velgere ved å distanserer seg fra sitt eget partiprogram? Når samme meningsmåling viser at kun 18 % av Rødt sine velgere sier nei til medlemskap i NATO, er det nærliggende å mistenke Rødt-ledelsen for bevisst å nedtone NATO-standpunktet av velgertaktiske grunner.
Er Rødt fortsatt et anti-imperialistisk parti?
Rødt har fått titusenvis av nye stemmer i valg og tusenvis av nye medlemmer. Men dette skyldes neppe en massiv nylesning av sosialistiske klassikere. Snarere er dette mennesker som er skuffet over de andre partienes manglende vilje og evne til å sikre vanlige folks interesser. Når sentrale Rødt-politikere lenge har referert til Arbeiderpartiets storhetstid som en gylden epoke, og kjører frem Einar Gerhardsen nærmest som et ideologisk forbilde, appellerer dette til skuffede sosialdemokrater.
Men de nye, sosialdemokratiske velgerne og medlemmene deler neppe partiets grunnleggende syn på verden. Når Rødt sier at NATO-medlemskapet knytter oss til den aggressive imperialistmakten USA og at dette gjør Norge til en imperialistisk orientert stat, vil dette trolig ikke bli forstått av partiets nye tilhengerskare.
Derfor er det å tørre å fronte NATO-kritikk, og kreve at Norge går ut av NATO, en lakmustest på om partiet også i fortsettelsen vil være et anti-imperialistisk parti. Når Moxnes sier at «utmeldelse ikke står på dagsorden», er dette stikk i strid med partiets program. Rødt har programfestet utmeldelse av NATO.
Se også videointervjuet med Rødts tidligere nestleder Marielle Leraand: «Den vanskelige samtalen» om NATO»
Fra Rødts prinsipprogram:
Rødt er prinsipielt imot NATO og vil melde landet ut av alliansen. NATO-medlemskapet knytter oss til den aggressive imperialistmakten USA gjennom blant annet våpenutvikling og internasjonale militære operasjoner. Dette gjør Norge til en imperialistisk orientert stat på lag med de rike og dominerende statene i verden, og det forverrer forholdet vårt til land som opplever NATO som en trussel. Å være en del av NATO-alliansen er derfor å gamble med norsk sikkerhet, og gjør at Norge vil bli trukket inn i en eventuell ny storkrig fra krigens første minutt.
Vi vil derfor melde Norge ut av NATO. Samtidig kan vi ikke legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som ønsker å ta kontroll over våre ressurser med makt. Vi må gjenoppbygge Norges nasjonale forsvarsevne for å sikre vår selvstendighet.
Partiet er altså prinsipielt imot NATO fordi vi som medlem allierer oss med den aggressive imperialistmakten USA. Siden 1999 har dette medlemskapet hatt en høy pris, i form av norske bidrag i en rekke amerikanske kriger, flere av dem i strid med Folkeretten. Dette gjør at Norge selv agerer som en imperialistisk stat.
Selv om våre politikere sier noe annet er sannheten at vi har kriget av egeninteresse, for å vise oss som en god alliert av USA. Norske politikere er rett og slett redd for at USA ikke vil stille opp for å forsvare Norge hvis vi ikke til stadighet stiller opp i deres angrepskriger. Derfor vil vi også bli presset til å stille opp i kommende kriger, hvis vi ikke går ut av NATO. NATO-medlemskapet gjør Norge til en aktiv krigsnasjon.
I Rødts arbeidsprogram for perioden 2021-2025 står det:
Norge har sammen med sine allierte i angrepsalliansen Nato deltatt i eller støttet en rekke imperialistiske kriger mot andre land – Irak, eks-Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria. Dette har ført til enorme menneskelige lidelser, politisk stabilitet og har drevet mennesker på flukt. Norge må slutte å krige mot andre land og heller bygge opp et troverdig, uavhengig og defensivt forsvar. Gjennom Nato-medlemskapet deltar Norge i organisasjonens atomvåpenstrategi. Atomvåpen bedrer ikke norsk sikkerhet, og bruk av atomvåpen vil forårsake umenneskelige lidelser.
Rødts antiimperialisme er basert på mellomfolkelig solidaritet, respekt for folkerett og sjølråderett, at Norge ikke skal delta i eller støtte krigshandlinger og angrepskriger, og at Norge skal melde seg ut av Nato. Rødt vil arbeide for at Norges hovedrolle internasjonalt skal være å bidra til nedrustning, fredsmekling og langsiktig støtte til gjenoppbygging etter konflikter, ivareta og forsvare folkeretten og nasjonenes rett til selvbestemmelse.
Rødt vil:
a. Melde Norge ut av Nato.
b. Jobbe for en nordisk forsvarsallianse med Sverige, Danmark, Finland og Island. En forutsetning for en slik allianse er at den er uavhengig av Nato og stormaktsrivaliseringen. Norge må si opp de bilaterale militæravtalene med USA. Osv …
Dette arbeidsprogrammet ble vedtatt på Rødts landsmøte i mars 2021. Det betyr at Rødt skal arbeide for å få Norge ut av NATO innen 2025.
På Rødts hjemmeside svarer Bjørnar Moxnes rimelig uforpliktende på spørsmålet: «Hvis det var opp til Rødt alene – ville dere meldt Norge ut av NATO umiddelbart?»
Rødt er motstander av NATO-medlemskapet, men det er ikke Rødts politikk å melde Norge ut av NATO i morgen og legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som vil ta kontroll over ressursene våre med makt. Norges invasjonsforsvar ble bygget ned for å tilrettelegge for deltakelse i NATO-lands kriger i andre verdensdeler. Vi må gjenoppbygge landets forsvarsevne for å sikre selvstendigheten vår.
Rødt er altså fremdeles mot NATO, men nå er tidspunktet for utmelding plutselig skjøvet frem i tid. Denne samme reservasjonen mot utmelding gjentas av andre sentrale Rødt-politikere, f.eks. av nestleder Marie Sneve Martinussen. «Rødts politikk er ikke at vi skal melde oss ut av Nato i morgen tidlig», svarer hun når Dagsavisen presser henne.
Det er grunn til å ta opp dette nå fordi partiledelsen, etter det russiske angrepet på Ukraina, ser ut til å aktivt sabotere partiets vedtatte program.
Hvor mange flere milliarder skal Rødt bevilge til NATO-forvaret?
Når Rødts ledelse sier at vi ikke skal ut av NATO «i morgen», eller før vi har bygget et troverdig nasjonalt forsvar, må det bety at en utmeldelse av NATO er skjøvet veldig langt frem i tid. Hvor mange år vil det ta? Det er jo tydelig at partiledelsen helt ser bort ifra tidsrammen som ligger i arbeidsprogrammet.
Hvor mange flere milliarder enn de andre partiene er Rødt villig til å bruke for å bygge dette nye, nasjonale forsvaret? Faktum er at når Rødt på Stortinget i dag foreslår et forsvarsbudsjett som er større enn regjeringens, så vil disse pengene gå rett inn i NATO-forsvaret. Å tro at Norge kan bygge opp et nasjonalt forsvar parallelt med medlemskap i NATO er en illusjon. Norske forsvarsmilliarder går til NATO. I dag krever NATO at Norge skal stille offensive stridskrefter til disposisjon for alliansen i «out-of-area»-operasjoner.
Tror Rødt-ledelsen at Norge disponerer sine forsvarsressurser som vi vil? Så lenge vi er NATO-medlemmer er det ikke vi som bestemmer, norsk forsvarspolitikk er underlagt USAs interesser. Dette burde være elementær innsikt i et anti-imperialistisk parti.
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.