Nyhetsbrev steigan.no 25.12.2022
Mer vindkraftutbygging i Høyanger/ Sunnfjord?
Xi av Arabia og drivet mot en petroyuan
Ukraina og en tysk-kinesisk-russisk trekant
Forsvarer Klassekampen angrepene på russisk kultur i Ukraina?
Senator Lindsey Graham sier Ukraina-krigen bare vil ta slutt hvis Putin blir «tatt ut»
Julefred? Våpenhvile? Det er fali’, det
Mer vindkraftutbygging i Høyanger/ Sunnfjord?
Av Odd Handegård - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/mer-vindkraftutbygging-i-hoyanger-sunnfjord/
Av Odd Handegård.
Det er jul, men vindkraftbransjen er likevel på offensiven med bl.a. et stort prosjekt i grenseområdet mellom Høyanger og Sunndal som de lokale myndigheter tidligere har forkastet. Nylig ble et lite prosjekt i nærheten åpnet (9 turbiner på Lutelandet). Statsråd Aasland åpnet anlegget der han lanserte en teori om at ny vindkraftutbygging måtte koples sammen med ny industriutbygging. Men på Lutelandet finnes verken industri eller utbygd infrastruktur (bortsett fra ei havn/kaianlegg og en rekke luftige målsettinger om utbygging av hydrogen/ammoniakk, landbasert oppdrett, biogassanlegg m.m.).
Det eneste nye med prosjektet i Høyanger-fjellet, er at vindkraftselskapet Zephy er erstattet av Hydro (sammen med Eviny/BKK i Bergen). Begrunnelsen er den vanlige: Norge skal realisere «det grønne skiftet». Men i tillegg skal Høyanger-prosjektet realisere Aasland nye strategi – vindkraftutbygging skal kombineres med industriutbygging og nye arbeidsplasser: Hydro skal bruke vindkrafta til ombygging av en gammel bedrift i Høyanger til «å resirkulere brukt aluminium».
Les: Hydro satser på stor vindkraftutbygging i Høyanger-fjellene
Her er mine kommentarer:
1. Vindkraft leverer stabil strøm bare begrensede deler av året. Vindkrafta kan ytterst sjelden brukes til industriproduksjon. Industrien trenger stort sett kraft fra våre vannmagasin, slik også i Høyanger. Ledelsen i Hydro har selvfølgelig helt andre baktanker. Ved å støtte utbyggingen av vindkraft regner Hydro med å oppnå andre fordeler, bl.a. knyttet til kraftverkene i Røldal/Suldal som Hydro i fjor fikk tusket til seg kontrollen over på bekostning av Ullensvang kommune.
2. I tillegg er Hydro et energiselskap, som vil tjene penger på salg også av vindkraft ettersom skattleggingen av vindkraft foreløpig er begrenset og ettersom kraftprisen er vanvittig høy.
3. Selv om skattleggingen av vindkraft i øyeblikket er ubetydelig, har staten muligheter til å gi økonomisk støtte til involverte kommuner som godtar utbygging. Direktøren i BKK antyder en betydelig samlet årlig kommunal «inntekt» på 45 millioner til Høyanger og Sunnfjord. Alle skjønner at enkelte ordførere kan komme i tvil.
4. Statens strategi er kynisk. Den vanvittige markedsordningen for kraft (som Støre insisterer på å beholde), gir stat og enkelte kommuner ufattelige inntekter – ved å flå folk flest. Det er denne flåingen som skal subsidiere vindkraftutbygging i bl.a. Høyanger og Sundfjord. I realiteten er det kommunenes egne innbyggere som skal finansiere en vindkraftutbygging de ikke vil ha.
5. Dersom man etablerer en normal skattlegging av vindbransjen og dersom man rydder opp i strømmarkedet, ville det ikke blitt bygd en eneste vindturbin i Norge. Skulle vi trenge ny industri, finnes det mange alternativer til vindkraft.
6. Norge vil ikke få kraftunderskudd i 2027 – som bransjen påstår – dersom vi unngår feilinvesteringer i vindkraft, hydrogen, elektrifisering av sokkelen i Nordsjøen og Barentshavet, overdreven eksport m.m.
Xi av Arabia og drivet mot en petroyuan
Av Pepe Escobar - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/xi-av-arabia-og-drivet-mot-en-petroyuan/
Det er svært fristende å omtale Kinas president Xi Jinpings besøk i Riyadh, der han ble møtt med kongelig pomp og prakt, som Xi av Arabias åpning av petroyuanepoken.
Av Pepe Escobar, The Cradle, 16. desember 2022
Men det er mer komplisert enn som så. Petroyuantrekket mer enn antyder et seismisk skifte, men kinesisk diplomati er altfor sofistikert til å delta i direkte konfrontasjon, spesielt med et såret, voldelig imperium. Så det skjer mye mer her enn det (eurasiske) øyne kan se.
Xi av Arabias kunngjøring var et mesterstykke av finesse: den ble pakket inn som internasjonaliseringen av yuanen. Fra nå av, sa Xi, vil Kina bruke yuanen til oljehandel, gjennom Shanghai Petroleum og National Gas Exchange, og inviterte monarkiene i Persiabukta til å komme om bord. Nesten 80 prosent av handelen i det globale oljemarkedet er fortsatt priset i amerikanske dollar.
Tilsynelatende møtte Xi av Arabia, og hans store kinesiske delegasjon av tjenestemenn og næringslivsledere, lederne av Gulf Cooperation Council (GCC) for å fremme økt handel. Beijing lovet å «importere råolje på en konsekvent måte og i store mengder fra GCC.» Og det samme gjelder naturgass.
Kina har vært den største importøren av råolje på planeten i fem år nå – halvparten av den fra den arabiske halvøya, og mer enn en fjerdedel fra Saudi-Arabia. Så det er ikke rart at opptakten til Xi av Arabias overdådige velkomst i Riyadh var en spesiell kronikk som utvidet handelsomfanget og berømmet det økte strategiske/kommersielle partnerskap med hele GCC, komplett med «5G-kommunikasjon, ny energi, romvirksomhet og digital økonomi .»
Utenriksminister Wang Yi forsterket det «strategiske valget» til Kina og Arabia i bred forstand. Over 30 milliarder dollar i handelsavtaler ble behørig signert – ganske mange som er betydelig knyttet til Kinas ambisiøse Belt and Road Initiative (BRI)-prosjekter.
Og det bringer oss til de to nøkkelforbindelsene etablert av Xi av Arabia: BRI og Shanghai Cooperation Organization (SCO).
Silkeveiene i Arabia
BRI vil få et seriøst løft av Beijing i 2023, med en nylansering av Belt and Road Forum. De to første halvårlige foraene fant sted i 2017 og 2019. Ingenting skjedde i 2021 på grunn av Kinas strenge null-Covid-politikk, som nå er forlatt for alle praktiske formål.
Året 2023 er svært betydningsfullt ettersom BRI først ble lansert for 10 år siden av Xi, først i Sentral-Asia (Astana) og deretter Sørøst-Asia (Jakarta).
BRI legemliggjør ikke bare en kompleks, mangespors trans-eurasisk sammenkobling av industri og handel, men det er det overordnede kinesiske utenrikspolitiske konseptet i det minste frem til midten av det 21. århundre. Så 2023-forumet forventes å bringe i forgrunnen en rekke nye og redesignede prosjekter tilpasset en post-Covid og gjeldstynget verden, og mest av alt til den belastede geopolitiske og geoøkonomiske sfæren atlantisisme kontra eurasianisme.
Det er også viktig at Xi av Arabia i desember fulgte opp Xi av Samarkand i september – hans første utenlandsreise etter Covid, for SCO-toppmøtet der Iran offisielt ble med som et fullverdig medlem. Kina og Iran inngikk i 2021 en 25-årig strategisk partnerskapsavtale verdt potensielle 400 milliarder dollar i investeringer. Det er den andre noden i Kinas todelte Vest-Asia-strategi.
De ni faste SCO-medlemmene representerer nå 40 prosent av verdens befolkning. En av deres viktigste beslutninger i Samarkand var å øke den bilaterale handelen, og den generelle handelen, i deres egne valutaer .
Og det knytter oss ytterligere til det som har skjedd i Bishkek, Kirgisistan, fullt synkronisert med Riyadh: møtet i Supreme Eurasia Economic Council, den politiske armen til Eurasia Economic Union (EAEU).
Russlands president Vladimir Putin, i Kirgisistan, kunne ikke ha sagt det mer enkelt :
«Arbeidet har akselerert i overgangen til nasjonale valutaer i gjensidige oppgjør… Prosessen med å lage en felles betalingsinfrastruktur og integrere nasjonale systemer for overføring av finansiell informasjon har begynt.»
Det neste Supreme Eurasian Economic Council vil finne sted i Russland i mai 2023, i forkant av Belt and Road Forum. Legg dem sammen og vi har omrisset av det geoøkonomiske veikartet foran oss: ferden mot petroyuan fortsetter parallelt med ferden mot en «felles infrastruktur for betaling» og mest av alt, en ny alternativ valuta som går utenom amerikanske dollar.
Det er akkurat det sjefen for EAEUs makroøkonomiske politikk, Sergey Glazyev, har utformet, side om side med kinesiske spesialister.
Total finanskrig
Bevegelsen mot petroyuan vil være full av potensielle farer.
I alle seriøse geoøkonomiske spillscenarioer er det gitt at en svekket petrodollar må oppfattes som slutten på imperiets gratislunsj som har vært regelen i over fem tiår.
Kort fortalt, i 1971, trakk daværende USAs president Richard «Tricky Dick» Nixon USA fra gullstandarden; tre år senere, etter oljesjokket i 1973, henvendte Washington seg til den saudiske oljeministeren, den beryktede Sheikh Yamani, med det velkjente tilbudet-du-kan-ikke-nekte: vi kjøper oljen din i amerikanske dollar og til gjengjeld kjøper du våre statsobligasjoner, massevis av våpen, og resirkuler det som er igjen i bankene våre.
Klipp over til Washington som nå plutselig er i stand til å strø om seg med helikopterpenger – støttet av ingenting – i det uendelige, og den amerikanske dollaren som det ultimate hegemoniske våpenet, komplett med en rekke sanksjoner mot over 30 nasjoner som våger å ikke adlyde den ensidige «regelbaserte internasjonale ordenen».
Det er bannlyst å rokke ved denne imperialistiske skuta. Så Beijing og GCC vil ta i bruk petroyuan sakte, men sikkert, og absolutt med null fanfare. Kjernen i saka er nok en gang deres gjensidige eksponering for det vestlige finanskasinoet.
I det kinesiske tilfellet, hva skal de gjøre med for eksempel de enorme $1 billioner i amerikanske statsobligasjoner? I det saudiarabiske tilfellet er det vanskelig å tenke på «strategisk autonomi» – slik som det som Iran nyter godt av – når petrodollaren er en kingbolt i det vestlige finanssystemet. Menyen med mulige imperialistiske reaksjoner inkluderer alt fra et mykt kupp/regimeskifte til sjokk og ærefrykt over Riyadh – etterfulgt av regimeskifte.
Likevel går det kineserne – og russerne – sikter på langt utover saudiarabisk (og ta med Emiratene) kvaler. Beijing og Moskva har tydelig identifisert hvordan alt – oljemarkedet, globale råvaremarkeder – er knyttet til rollen til den amerikanske dollaren som reservevaluta.
Og det er akkurat det EAEU diskusjoner; SCO-diskusjonene; fra nå av BRICS+-diskusjonene; og Beijings todelte strategi over hele Vest-Asia tar sikte på å undergrave.
Beijing og Moskva, innenfor BRICS-rammeverket, og videre innenfor SCO og EAEU, har koordinert sin strategi tett siden de første sanksjonene mot Russland etter Maidan 2014, og den de facto handelskrigen mot Kina som ble utløst i 2018.
Nå, etter at den spesielle militære operasjonen i februar 2022 lansert av Moskva i Ukraina og NATO har gått over til, for alle praktiske formål, krig mot Russland, har vi passert hybridkrigen og er dypt inn i en total finanskrig.
SWIFTly drifting away
Hele det globale sør tok til seg «lærdommen» om at den kollektive (institusjonelle) vesten fryser, som i å stjele, utenlandsreservene til et G20-medlem, som på toppen av det er en kjernefysisk supermakt. Når det kunne skje med med Russland, kan det skje hvem som helst. Det er ingen «regler» lenger.
Russland har siden 2014 forbedret sitt SPFS-betalingssystem, parallelt med Kinas CIPS, som går utenom det vestlig ledede SWIFT-systemet, og i økende grad brukt av sentralbanker i Sentral-Asia, Iran og India. Over hele Eurasia er det flere som dropper Visa og Mastercard og bruker UnionPay- og/eller Mir-kort, for ikke å nevne Alipay og WeChat Pay, begge ekstremt populære i Sørøst-Asia.
Petrodollaren – og den amerikanske dollaren, som fortsatt representerer i underkant av 60 prosent av de globale valutareservene – vil selvfølgelig ikke gå i glemmeboka over natta. Xi av Arabia er bare det siste kapittelet i et seismisk skifte som nå blir drevet fram av en utvalgt gruppe i det globale sør, og ikke av den tidligere «hypermakta».
Handel med sine egne valutaer og en ny, global alternativ valuta er på toppen av prioriteringene til den lange lista av nasjoner – fra Sør-Amerika til Nord-Afrika og Vest-Asia – som er ivrige etter å bli med i BRICS+ eller SCO, og i ganske mange tilfeller, begge deler.
Innsatsene kunne ikke være høyere. Og alt handler om underkastelse eller å utøve full suverenitet. Så la oss overlate de siste essensielle ordene til den fremste diplomaten i våre urolige tider, Russlands Sergej Lavrov, på den internasjonale konferansen Eurasian Choice as a Basis for Strengthening Sovereignity :
«Hovedårsaken til dagens økende spenninger er det kollektive Vestens hardnakkete streben etter å opprettholde en historisk avtagende dominans på den internasjonale arenaen på alle måter de kan… Det er umulig å hindre styrkingen av de uavhengige sentrene for økonomisk vekst, finansiell makt og politisk innflytelse. De dukker opp på vårt felles kontinent Eurasia, i Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika.»
Alle ombord…suverenitetstoget står på perrongen.
Originalen i The Cradle:
Xi of Arabia and the petroyuan drive
(I artikkelen leker Pepe Escobar seg med en indirekte henvisning til britenes T. E. Lawrence, også kalt «Lawrence av Arabia». o.a.)
Ukraina og en tysk-kinesisk-russisk trekant
Av Bhadrakumar - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/ukraina-og-en-tysk-kinesisk-russisk-trekant/
Den amerikanske utenriksministeren Antony Blinken mente sannsynligvis at i sin selvutnevnte rolle som verdens politimann, var det hans privilegium å sjekke ut hva som foregår mellom Tyskland, Kina og Russland som han ikke var kjent med. Blinkens oppfordring til kinesisk statsråd og utenriksminister Wang Yi fredag viste seg å være en fiasko.
Av M. K. Bhadrakumar.
Det var helt sikkert intensjonen hans å samle detaljer om to utvekslinger på høyt nivå som Kinas president Xi Jinping hadde på påfølgende dager i forrige uke – med henholdsvis Tysklands president Frank-Walter Steinmeier og formannen for partiet Forente Russland og tidligere Russlands president Dmitrij Medvedev.
Blinken gjorde en intelligent gjetning om at Steinmeiers telefonsamtale til Xi på tirsdag og Medvedevs overraskelsesbesøk i Beijing og møtet hans med Xi på onsdag kanskje ikke var tilfeldig. Medvedevs oppdrag var antakelig å overføre en svært sensitiv melding fra Putin til Xi Jinping. I forrige uke sa rapporter at Moskva og Beijing jobbet med et møte mellom Putin og Xi Jinping senere denne måneden.
Steinmeier er en erfaren diplomat som hadde stillingen som utenriksminister fra 2005 til 2009 og igjen fra 2013 til 2017, samt som visekansler i Tyskland fra 2007 til 2009 – og alt i perioden da Angela Merkel var tysk forbundskansler (2005–2021). Merkel etterlot seg en arv i form av styrking av Tysklands forhold til både Russland og Kina.
Steinmeier er en seniorpolitiker som tilhører det sosialdemokratiske partiet – akkurat som nåværende kansler Olaf Scholz. Det er ingen tvil om at Steinmeiers samtale med Xi var i samråd med Scholz. Dette er én ting.
Viktigst av alt hadde Steinmeier spilt en sentral rolle i forhandlingene om de to Minsk-avtalene (2014 og 2015), som ga en pakke med tiltak for å stoppe kampene i Donbass som fulgte etter det USA-sponsede kuppet i Kiev.
Da Minsk-avtalene begynte å falle fra hverandre i 2016, gikk Steinmeier inn med en genial idé som senere ble kjent som Steinmeierformelen, som forklarer rekkefølgen på hendelsene som er beskrevet i avtalene.
Spesifikt oppfordret Steinmeierformelen til å holde valg i de separatistkontrollerte territoriene Donbass under ukrainsk lovgivning og tilsyn av OSSE. Den foreslo at dersom OSSE bedømte avstemningen som fri og rettferdig, ville en spesiell selvstyrestatus for territoriene bli iverksatt.
Selvfølgelig er alt dette historie i dag. Merkel «tilsto» nylig i et intervju med avisen Die Zeit at Minskavtalen i virkeligheten var et vestlig forsøk på å kjøpe «uvurderlig tid» for Kiev til å ruste seg opp.
Gitt dette komplekse bakteppet, ville Blinken ha merket at noe var galt da Steinmeier hadde en samtale med Xi Jinping helt ut av det blå, og Medvedev dukket plutselig opp i Beijing dagen etter og ble mottatt av den kinesiske presidenten. Spesielt var Beijings referater svært positive når det gjaldt Kinas forhold til Tyskland og Russland.
Xi Jinping fremmet et trepunktsforslag til Steinmeier om utviklingen av forholdet mellom Kina og Tyskland og uttalte at «Kina og Tyskland har alltid vært partnere for dialog, utvikling og samarbeid, så vel som partnere for å møte globale utfordringer.»
På samme måte i møtet med Medvedev understreket han at «Kina er klar til å samarbeide med Russland for å hele tiden styrke forholdet mellom Kina og Russland i den nye æraen og gjøre global styring mer rettferdig og likeverdig.»
Begge de to referatene nevnte Ukraina som et diskusjonstema og Xi understreket at «Kina forblir forpliktet til å fremme fredssamtaler» (til Steinmeier) og «aktivt fremmer fredssamtaler» (til Medvedev).
Men Blinken utførte oppdraget sitt klønete ved å bringe frem de omstridte sakene mellom USA og Kina, spesielt «den nåværende COVID-19-situasjonen» i Kina og «viktigheten av åpenhet for det internasjonale samfunnet». Det kommer ikke som noen overraskelse at Wang Yi holdt en streng forelesning til Blinken om ikke å «gå i dialog og omringing på samme tid», eller å «snakke samarbeid, men samtidig dolke Kina i ryggen».
Wang Yi sa:
«Dette er ikke rimelig konkurranse, men irrasjonell undertrykkelse. Det er ikke ment å håndtere tvister på riktig måte, men å intensivere konflikter. Faktisk er det fortsatt den gamle praksisen med ensidig trakassering. Dette fungerte ikke for Kina tidligere, og det vil heller ikke fungere i fremtiden.»
Spesielt om Ukraina sa Wang Yi: «Kina har alltid stått på siden av fred, for formålene med FN-pakten, og av det internasjonale samfunnet for å fremme fred og samtaler. Kina vil fortsette å spille en konstruktiv rolle i å løse krisen på Kinas egen måte.» Det framgår av referatet fra det amerikanske utenriksdepartementet at Blinken ikke klarte å engasjere Wang Yi i en meningsfull samtale om Ukraina.
Faktisk har Tysklands nylige tilnærminger til Beijing i rask rekkefølge – kansler Olaf Scholz’ høyprofilerte besøk til Kina forrige måned med en delegasjon av topp tyske administrerende direktører og Steinmeiers telefonsamtale forrige uke – ikke falt i god jord i Beltway (maktsirklene i Washington, o.a.).
Bidenadministrasjonen forventer at Tyskland koordinerer med Washington først i stedet for å ta egne initiativer overfor Kina. (Interessant nok understreket Xi Jinping viktigheten av at Tyskland bevarer sin strategiske autonomi.)
Den nåværende pro-amerikanske utenriksministeren i Tyskland Annalena Baerbock tok avstand fra Kinabesøket til kansler Scholz. Åpenbart bekrefter Steinmeiers telefonsamtale til Xi at Scholz beveger seg i henhold til en plan om å følge en vei for konstruktivt engasjement med Kina, slik Merkel gjorde, uansett tilstanden i USAs anspente forhold til Kina.
Når det er sagt, er det å diskutere fredsskaping i Ukraina med Kina et vågalt trekk fra den tyske ledelsens side på det nåværende tidspunkt når Bidenadministrasjonen er dypt engasjert i en proxy-krig med Russland og har alle intensjoner om å støtte Ukraina «så lenge som det måtte være nødvendig.»
Men det er en annen side ved det. Tyskland har svelget sitt sinne og sin ydmykelse de siste månedene. Tyskland kan ikke annet enn å føle at det har blitt ført bak lyset i nedtellingen til Ukrainakonflikten – noe som er spesielt grusomt for et land som er genuint atlantisk i sin utenrikspolitiske orientering.
Tyske ministre har offentlig uttrykt misnøye over at amerikanske oljeselskaper frekt utnytter den påfølgende energikrisen til å tjene uventede fortjenester ved å selge gass til tre til fire ganger den innenlandske prisen i USA. Tyskland frykter også at Bidenadministrasjonens Inflation Reduction Act som bygger på grunnleggende klima- og ren energiinvesteringer kan føre til tysk industriflukt til USA.
Det mest uvennlige trekket av alle har vært ødeleggelsen av Nord Stream-gassrørledningen. Tyskland må ha en ganske god idé om hvilke krefter som sto bak den terrorhandlingen, men det kan ikke engang nevne dem ved navn, men må undertrykke sin følelse av ydmykelse og indignasjon. Ødeleggelsen av Nord Stream-rørledningene gjør en gjenoppliving av det tysk-russiske forholdet til en ekstremt kronglete affære. For enhver nasjon med en stolt historie er det litt for mye å akseptere å bli dyttet rundt som en bonde på et sjakkbrett.
Scholz og Steinmeier er erfarne politikere og vet når de skal grave seg ned og huke seg ned. Uansett er Kina en avgjørende viktig partner for Tysklands økonomiske oppgang. Tyskland har ikke råd til å la USA ødelegge partnerskapet med Kina også, og redusere Tyskland til en vasallstat.
Når det kommer til Ukrainakrigen, blir Tyskland en frontlinjestat, men det er Washington som bestemmer den vestlige taktikken og strategien. Tyskland anslår at Kina er unikt plassert til å være en fredsstifter i Ukraina. Tegnene tyder på at Beijing varmer opp den ideen også.
Originalen: A German-China-Russia triangle on Ukraine
Påstanden om at Ukrainakrigen fremmer amerikanske interesser diskrediterer påstanden om at den er «uprovosert»
Av Caitlin Johnstone - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/pastanden-om-at-ukrainakrigen-fremmer-amerikanske-interesser-diskrediterer-pastanden-om-at-den-er-uprovosert/
Et av de mest illustrerende eksemplene på hvordan det ordinære verdensbildet er basert på fortellinger snarere enn fakta , er måten republikanske tjenestemenn som senatets minoritetsleder Mitch McConnell har blitt stemplet som tjenere for Russland til tross for deres konsekvente opptreden som hatefulle Russland-hauker.
Av Caitlin Johnstone, 23. desember 2022.
«Moskva Mitch», som demokratene absurd nok kalte ham under høydepunktet av Russiagate-hysteriet i 2019, holdt en tale i Senatet på onsdag og argumenterte for at hovedgrunnen til å støtte Ukraina i krigen mot Russland er fordi det tjener amerikanske interesser.
«President Zelensky er en inspirerende leder,» sa McConnell i sin tale i forkant av den ukrainske presidentens besøk i Washington. «Men de mest grunnleggende årsakene til å fortsette å hjelpe Ukraina med å degradere og beseire de russiske inntrengerne er kalde, harde, praktiske amerikanske interesser. Å hjelpe våre venner i Øst-Europa til å vinne denne krigen er også en direkte investering i å redusere Vladimir Putins framtidige evner til å true Amerika, true våre allierte, og bekjempe våre kjerneinteresser.»
McConnell hevdet at støtte til Ukraina «vil massivt slite ned arsenalet som er tilgjengelig for Putin for framtidige anstrengelser for å bruke trakassering og blodsutgytelse,» og gjorde et utfall mot Biden-administrasjonen for ikke å ha bedt om enda mer penger for denne uhyre nyttige proxy-krigen.
«Så jeg sier det en gang til. Å fortsette vår støtte til Ukraina er moralsk riktig, men det er ikke bare det. Det er også en direkte investering i kalde, harde, amerikanske interesser,» sa McConnell. «Det er grunnen til at republikanerne avviste Biden-administrasjonens opprinnelige anmodning om Ukraina-hjelp som utilstrekkelig.
«Til sjuende og sist vet vi alle at Ukrainas kamp for å gjenerobre sitt territorium verken er begynnelsen eller slutten på Vestens bredere strategiske konkurranse med Putins Russland,» konkluderte McConnell. «Å øke presset på Putins regime kan og bør være en prioritet for begge partier.»
Du ser lakeier fra det amerikanske imperiet som hele tiden øser ut av seg om hvor usedvanlig effektiv og kostnadseffektiv proxy-krigen i Ukraina er for å fremme amerikanske interesser mot Russland, noe som er morsomt fordi de bruker resten av tiden på å snakke om hvordan denne invasjonen var «uprovosert» og river seg i klærne om hvor forferdelig dette er. Den offisielle posisjonen til imperiet er på en eller annen måte samtidig (A) «Vi hater denne krigen og ønsket den aldri,» og (B) «Denne krigen gagner oss enormt.»
Den eneste måten å forene disse to posisjonene på er å tro at Vladimir Putin handlet mot Russlands interesser i USAs tjeneste ved å invadere Ukraina, uten annen grunn enn fordi han er for dum og ond til å gjøre noe annet. Det andre valget er å gjøre det de fleste imperielojalister gjør, nemlig rett og slett ikke tenke veldig hardt på disse åpenbare motsetningene.
Alternativt kan du vurdere muligheten for at Putin ble presset til å velge mellom to dårlige alternativer av de mange aggressive provokasjonene imperiet har gjort i årevis. Impireapologeter hevder alltid at vestlige provokasjoner ikke hadde noe med invasjonen av Ukraina å gjøre, men hvis det er sant, hvorfor brukte så mange vestlige eksperter år på å advare om at vestlige provokasjoner ville føre til en invasjon av Ukraina?
Påstanden om at USA bare er en uskyldig tilskuer som hjelper sin gode venn Ukraina fordi de elsker frihet og demokrati, blir diskreditert av påstanden – ofte fremsatt av de samme talerne – om at denne krigen tjener amerikanske interesser. Men du hører dem sprette sømløst mellom de to hele tiden.
Det er en viral tråd som går rundt på Twitter akkurat nå av en historiker ved navn Brett Devereaux som eksemplifiserer dette perfekt. I den første tweeten i tråden er han begeistret for hvordan «for bare 5% av det amerikanske militærbudsjettet har vi deaktivert 50% av Russlands militærmakt,» så gråter han i neste innlegg i tråden over hvilken humanitær krise krigen er og hvordan vi bare vil ha fred, og så i det neste innlegget etter det sier han «fra et rent realpolitisk perspektiv var Putins krig en massiv tabbe som har styrket USAs globale posisjon og degradert russiske evner (som frigjør ressurser) for andre trusler og styrking av alliansene våre.»
California-representant Adam Schiff, som har kalt denne krigen «uprovosert» helt siden invasjonen, sa helt tilbake under riksrettshøringene for Trump i 2020 at «USA hjelper Ukraina og hennes folk slik at vi kan kjempe mot Russland der borte, og vi trenger ikke kjempe mot Russland her.»
Et annet kongressmedlem, Dan Crenshaw, sa på Twitter i mai i fjor at «å investere i ødeleggelsen av motstanderens militære wtyrker, uten å miste en eneste amerikansk soldat, synes jeg er en god idé».
«Det er i USAs interesser å hjelpe Ukraina med å beseire en av våre mektigste fiender», twitret The Atlantics David French i kjølvannet av Zelenskys PR-opptreden i Washington.
«Det er i USAs nasjonale sikkerhetsinteresser at Putins Russland blir beseiret i Ukraina,» tvitret den krigshissende senator Lindsey Graham.
Uttalelser som disse burde fullstendig diskreditere den offisielle fortellingen om at USA hjelper Ukraina med å bekjempe et uprovosert angrep fra en hensynsløs tyrann. Dette er innbyrdes motstridende posisjoner; enten er det en fullstendig uprovosert invasjon som Washington ikke ønsket, eller så er det en utmerket måte til å sørge for at Washington får alt de vil ha. Det er useriøst og naivt å tro begge deler samtidig.
Men de diskrediterer selvfølgelig ikke den offisielle Ukraina-narrativet i offentlighetens øyne, fordi USA har den mest effektive propagandamaskinen som noen gang har eksistert. Imperiets mange påfallende inkonsekvenser og ugjerninger blir rett og slett retusjert bort med litt spinn og overflatisk prat.
Hvis det ikke var for den keiserlige spinnmaskinen, ville ingen tro at USA tilfeldigvis snublet seg inn i en fordelaktig proxy-krig som tilfeldigvis hjelper dem å fremme sine agendaer for global dominans.
Forsvarer Klassekampen angrepene på russisk kultur i Ukraina?
Av Pål Steigan - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/forsvarer-klassekampen-angrepene-pa-russisk-kultur-i-ukraina/
«Ukrainerne river russiske statuer fra Kyivs gater. Historiker mener det er et viktig ledd i avkoloniseringen,» skriver avisa Klassekampen.
Mye tyder på at redaksjonen bør bruke jula til å ta en skikkelig «time-out». Vet redaktør Mari Skurdal hva slags krefter hun støtter i Ukraina? Skjønner hun at hun med dette stiller seg bak de mest rasistiske, de mest nazistiske og kulturfiendtlige kreftene i landet?
Vi skrev julaften at:
Ukraina har vedtatt og gjennomfører ødeleggelser av statuer og monumenter av den store russiske forfatteren Aleksandr Pusjkin.
Og vi la ved en kommentar fra vår kunstneriske medarbeider Bjørn Otto Richter:
Vi hadde ikke i vår villeste fantasi forestilt oss at dette er en kampanje som avisa Klassekampen ville stille seg bak, slik den nå gjør.
Ev av de sterkeste talsmennene for å fjerne alle spor av russisk kultur i Ukraina er nazisten Biletsky, Azovs grunnlegger. Han sa i 2010 at han mener Ukrainas oppdrag er å «lede de hvite rasene i verden i et siste korstog… mot semittledede Untermenschen».
Og han er fortsatt svært aktiv. 26. oktober 2022 holdt Biletsky en tale ved en seremoni i Kiev for å feire omdøpninga av ei gate etter Azov til minne om deres kamp i Mariupol i april.
«Ukrainerne fjerner russisk kultur og dyrker fram sine egne helter,» skriver Klassekampen. Ja, det skal være sikkert.
Og hvilke egne helter er det så de dyrker fram? Redaktør Skurdal bør ta seg en pause i jula og lese om dette i det jødiske tidsskriftet Forward:
«Nazi collaborator monuments in Ukraine»
Forfatteren Lev Golinkin kartlegger i denne artikkelen monumenter over nazi-kollaboratører i Ukraina. Golinkin kom som barneflyktning fra det østlige Ukraina i 1990. Han har publisert i blant annet The New York Times, Washington Post, Los Angeles Times, CNN, NBC, The Boston Globe, Politico Europe og Time.com, og har vært intervjuet av MSNBC, NPR, ABC Radio, WSJ Live og HuffPost Live.
«Fra og med 2014, da Maidan-opprøret brakte en ny regjering til Ukraina, har landet reist monumenter over nazistiske samarbeidspartnere og Holocaust-gjerningsmenn i et forbløffende tempo – det har vært en ny plakett eller gate som har fått nytt navn nesten hver uke. På grunn av dette representerer Ukraina-delen en ekstremt foreløpig liste over flere hundre monumenter, statuer og gater oppkalt etter nazistiske samarbeidspartnere i Ukraina.»
Vi har skrevet et sammendrag av denne artikkelen her:
Om nazimonumenter i Ukraina
Bandera-monumenter i Ukraina.
L’viv og Ivano-Frankivsk – 1,5 millioner jøder, en fjerdedel av alle jøder som ble drept under Holocaust, kom fra Ukraina. I løpet av de siste seks årene har landet institusjonalisert tilbedelsen av den paramilitære organisasjonen av ukrainske nasjonalister, som samarbeidet med nazistene og hjalp til med slakting av jøder, og den ukrainske opprørshæren (UPA), som massakrerte tusenvis av jøder og 70.000- 100.000 polakker. En stor skikkelse som er æret i dagens Ukraina er Stepan Bandera (1909–1959), den nazistiske samarbeidspartneren som ledet en fraksjon av OUN (kalt OUN-B); ovenfor er statuene hans i L’viv (til venstre) og Ivano-Frankivsk (til høyre).
Foto: Mykola Vasylechko
Til venstre Nazi propaganda foto; Bandera statue i Ternopil, Ukraina
Ukraina har flere dusin monumenter og mange gatenavn som glorifiserer denne nazistiske samarbeidspartneren, nok til å kreve to separate Wikipedia-sider.
De hedrer Bandera og Roman Shukhevych i Cherkasy, Horishniy, Pochaiv, Rudky og Zaviy; et monument til ham, Shukhevych og andre OUN ledere i Morshyn; et monumenttil ham og faren hans i Pidpechery; en plakett og monument i Lutsk; et bas-relieff, monument og museum i Dubliany; en plakett, monument og museum (med byste) i Stryi; en plakett, gate og monument i Zdolbuniv; monumenter i Berezhany, Boryslav, Buchach, Chervonohrad, Chortkiv, Drohobych, Dubno, Hordynya, Horodenka, Hrabivka, Kalush, Kamianka-Buzka, Kolomiya, Kozivka, Kremenets, Krushel’nytsya, Kyiv, L’viv, (og en plakett), Mlyniv,Mostyska, Mykolaiv (L’viv oblast), Mykytyntsi, Nyzhnye (Sambir raion), Pidvolochysk, Romanivka, Sambir, Skole, Sniatyn, Staryi Sambir, Seredniy Bereziv, Sokal, Sosnivka, Strusiv, Terebovlia, Truskavets, Turka, Uzyn, Velyki Mosty, Verbiv, Zahirochka og Zalishchyky; en plakett og ei gate i Sniatyn og Zhytomyr; plaketter i Ivano-Frankivsk, Khmelnytskyi og Rivne; museumer i Staryi Uhryniv (med statue og minnetavle) og Volya-Zaderevatska (med en byste og bas-relieff); en park i Kamianka-Buzka; og en skole i Dobromyl.
Kyiv – I 2016 ble en stor Kyiv-boulevard omdøpt etter Bandera. Navnevalget er spesielt uanstendig siden gata fører til Babi Yar, ravinen der nazister, hjulpet av ukrainske samarbeidspartnere, utryddet 33.771 jøder på to dager, i en av de største enkeltmassakrene under Holocaust. Både Simon Wiesenthal-senteret og World Jewish Congress fordømte navneendringa.
Klassekampens redaktør må avklare hvor avisa står
Den artikkelen vi siterer fra Klassekampen er en nyhetsartikkel. Det er mulig den ikke er grundig vurdert av redaktøren, så vi skal gi henne en sjanse til. Hva mener Klassekampen om de omfattende angrepene på russisk kultur både i Ukraina og Europa? Hva mener avisa om kulturkampen for å fjerne russisk kultur og erstatte den med hyllest til nazi-kollaboratører?
Vi gir henne så mye plass hun måtte ønske.
Interessant nok åpnet den nye sesongen på La Scala-teatret i den italienske byen Milano torsdag med premiere på Modest Mussorgskys opera Boris Godunov, med tittelrollen fremført av den fremtredende russiske operasangeren Ildar Abdrazakov. Italias president Sergio Mattarella, statsminister Giorgia Meloni og hele den italienske fiffen, inkludert politikere, forretningsmenn, skuespillere, regissører, motedesignere og arkitekter, deltok i den russiske operaen.
Italia markerer avstand fra den russofobiske fortellingen i Europa. Det burde også Klassekampen gjøre.
Senator Lindsey Graham sier Ukraina-krigen bare vil ta slutt hvis Putin blir «tatt ut»
Av skribent - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/senator-lindsey-graham-sier-ukraina-krigen-bare-vil-ta-slutt-hvis-putin-blir-tatt-ut/
Denne kyllinghauken av en senator sier USA bør gi Ukraina Gray Eagle-droner for å «drepe tonnevis av russere».
Av Dave DeCamp, Anti-War, 22. desember 2022
Senator Lindsey Graham (R-SC) har gjentatt en oppfordring om mord på Russlands president Vladimir Putin, og sa at den eneste måten krigen i Ukraina kan slutte, er hvis Russland «bryter sammen» og noen «tar Putin ut».
«Hvordan ender denne krigen? Når Russland bryter sammen, og de tar Putin ut. Alt annet enn det, så kommer krigen til å fortsette,» sa Graham på Fox News-programmet America Reports onsdag.
Graham sa at USA er «i det for å vinne det, og den eneste måten du kan vinne det på er å ødelegge det russiske militæret og få noen i Russland til å ta Putin ut for å gi det russiske folket et nytt liv.»
Den haukete senatoren kom med lignende kommentarer i mars da han spurte om det var en «Brutus» i Russland som kunne drepe Putin. I sine kommentarer onsdag sa Graham også at Biden-administrasjonen burde sende Ukraina de avanserte og langtrekkende våpnene som Kiev har bedt om.
På spørsmål om i hvilken grad USA burde fortsette å støtte Ukraina i krigen, svarte Graham: «Fullstendig, uten tvetydighet». Han sa at USA må forsyne Ukraina med våpen med lengre rekkevidde for å bidra til å «rive Russland løs» fra områder i Øst-Ukraina, inkludert Krim.
Han sa at hvis Ukraina hadde større droner, som Reapers og Gray Eagles, ville Ukraina «drepe tonnevis av russere uten å miste noen ukrainere i bestrebelsen». Ukraina har bedt om Gray Eagle-droner, som kan fly i rundt 30 timer og er i stand til å bære kraftige Hellfire-missiler, men Biden-administrasjonen har så langt latt være å sende dem.
Sen. Lindsey Graham Says Ukraine War Will Only End If Putin Is ‘Taken Out’
Dave DeCamp nyhetsredaktør i Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se tidligere artikler av Dave DeCamp
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
Julefred? Våpenhvile? Det er fali’, det
Av Terje Alnes - 25. desember 2022
https://steigan.no/2022/12/julefred-vapenhvile-det-er-fali-det/
Å være krigsmotstander har sin pris. Aldri har vel en oppfordring til julefred og våpenhvile blitt møtt med slike reaksjoner som de vi er vitne til nå.
Av Terje Alnes.
Lørdag 17. desember arrangerte Fredsinitiativet 2022 en markering og fakkeltog i Oslo der noen av parolene var «Stopp krigen» og «Julefred, våpenhvile og forhandlinger nå!». Reaksjonene i etterkant tyder på at ingenting provoserer mer en fredsparoler. En høyrøstet flokk vil ha seg frabedt slikt fredsprat nå, siden en våpenhvile angivelig kun vil tjene Russland, og dessuten er jo Ukraina på god vei til å vinne krigen.
Men Fredsinitiativet er ikke de eneste som utfordrer de indignerte krigstilhengerne og tar til orde for våpenhvile og forhandlinger.
11. november lanserte Antikrigs-Initiativet oppropet «Norge må velge en ny vei i Ukraina-krigen». Oppfordringen er at Norge må bryte ut av den vestlige folden og ta et aktivt fredsinitiativ, ved å kreve øyeblikkelig våpenhvile og forhandlinger i tråd med FN-pakten. Dette oppropet har samlet mer enn 850 underskrifter fra enkeltpersoner og støttes også av Stopp NATO og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF).
Deretter kom Fredsperspektivetpå banen med et liknende opprop, der de sier at «våpenhvile og forhandlinger er eneste vei ut av katastrofen.» 230 personer har til nå gitt sin tilslutning til dette.
Liknende fredsinitiativ ser vi også internasjonalt.
Det internasjonale fredsbyrået (IPB) lanserte sin Internasjonal appell om julefred i Ukraina julen 2022/2023, fra 25. desember til 7. januar, «som et tegn på vår felles menneskelighet, forsoning og fred.» Oppfordringer spiller direkte på julevåpenhvilen i 1914, midt i første verdenskrig. Dette internasjonale oppropet er støttet av 3.660 enkeltpersoner og mer enn 40 fredsorganisasjoner fra hele verden, bl.a. Antikrigs-Initiativet, Stopp NATO og IKFF.
I forlengelsen av dette har rundt 1.000 religiøse ledere og organisasjoner i USA skrevet under på en appell om julefred i Ukraina, med henvisning til julefreden under 1. verdenskrig. Fredsorganisasjoner som Veterans for Peace og Code Pink har hengt seg på.
Men her til lands er altså oppfordring til julefred, våpenhvile og forhandlinger politisk uspiselig. Skal vi tolke reaksjonene som har kommet fra medier (som Klassekampen), politikere, LO sentralt, og til og med talspersoner for fredsorganisasjoner (!), er dette helt uansvarlig og i realiteten det samme som å gi sin støtte til den angripende part.
Da må vi spørre: Hva er alternativet til våpenhvile og forhandlinger? Ikke tro et øyeblikk tro på krigspropagandaen vi får servert i vestlige medier, om at Ukraina står foran en snarlig militær seier. Alternativet til våpenhvile og forhandlinger er å la krigen fortsette, og den kan vare i årevis.
«La blodbadet i Ukraina fortsette»
Alternativet kan derfor oppsummeres i parolen «La blodbadet i Ukraina fortsette». Det er bak denne fiktive, men like fullt reelle parolen, de samler seg alle dem som motsetter seg våpenhvile og forhandlinger.
Hvor mange drepte og lemlestede vil de ofre før de mener at tiden er inne til å sette en stopper? Det vil de ikke svare på. Det drepes og lemlestes hundrevis hver eneste dag denne krigen varer! Ti måneder etter invasjonen er det trolig mer enn 200.000 drepte og lemlestede, og ikke tro at det hovedsakelig er snakk om russiske soldater. De ukrainske tapstallene får vi aldri høre om, men de er betydelige.
30. november holdt EU-kommisjonenes leder Ursula von der Leyen en tale der hun opplyste om at 100.000 ukrainske soldater og 20.000 sivile ukrainere er drept. Talen ble publisert på nettsiden til EU-kommisjonen. I løpet av få timer ble den midlertid slettet og en ny ble publisert, der opplysningene om 100.000 ukrainske soldater og 20.000 sivile drepte var fjernet.
Bare ved å skjule og underslå de enorme menneskelige kostnadene ved denne tragiske krigen kan krigstilhengerne pushe på for «en militær løsning». Det vil bare føre til hundretusenvis av nye ofre. De ukrainske lidelsene er enorme.
«Fredstog får hard kritikk»
Denne overskriften dominerte forsiden på Klassekampen 22. desember. Der står daglig leder i Norges Fredsråd frem og beskylder Fredsinitiativet 2022 for å «kuppe fredsrørslas kamp mot krigen i Ukraina».
Til opplysning er Norges Fredsråd en paraplyorganisasjon med 19 medlemsorganisasjoner, og både Antikrigs-Initiativet, Stopp NATO og IKFF er medlemmer som står på det samme parolegrunnlaget som Fredsinitiativet. Daglig leder har tydelig misforstått sin rolle og kjører sitt eget løp. Hun skal jo representere medlemsorganisasjonene, men har ikke tatt seg bryet med å spørre disse om hva de mener.
Arbeiderpartiets utenrikspolitiske talsperson er en av de som lar seg provosere om parolen «Julefred – våpenhvile og forhandlinger nå!». « – Jeg reagerer sterkt på parolene på dagens markering, dette er i beste fall svært naivt, i verste fall en farlig normalisering av Russlands brutale krig», sier han. Det normale er selvsagt å pushe på med stadig flere og kraftigere våpen slik at nedslaktingen kan fortsette, som er linjen Arbeiderpartiet står fast på.
«– Jeg vil gjøre det helt klart at LO ikke stiller seg bak denne demonstrasjonen», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Nei, for all del. Det skulle tatt seg ut at en fagorganisasjon som i mer enn hundre år har stått på arbeiderbevegelsens idegrunnlag hadde brukt makten sin til å jobbe for våpenhvile og forhandlinger mellom krigførende parter.
Styreleder i Nei til atomvåpen Lars Egeland kunne opplyse om at «– Nei til Atomvåpen stiller seg ikke bak parolen om våpenhvile i Ukraina.» Når han likevel stilte for å holde en appell var dette for «å bruke anledningen til å fremme atomvåpensaken». Er han døv og blind for alle advarslene som har kommet om at denne krigen kan komme ut av kontroll og i verste fall føre til en atomkrig?
Nei, våpenhvile … det er fali’, det.
Denne artikkelen ble først publisert av Spartakus.no