Nyhetsbrev steigan.no 25.12.2021
Dagens overskrifter:
Bulgaria sier nei til flere NATO-tropper i området
anAppsi -en samfunnslidelse
World Economic Forum: – Bruk frykt for sosial isolasjon for å presse folk til å ta vaksinen
Innbyggerinitiativet mot covidvaksinering av barn
Metaforene vi tenker med – fortellerkunsten avgjørende for psykologisk krigføring
Er Facebook på parti med terrorister?
Hiroshima – en terrorhandling for å starte den kalde krigen
Bulgaria sier nei til flere NATO-tropper i området
Av skribent - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/bulgaria-sier-nei-til-flere-nato-tropper-i-omradet/
NATO-lederne har diskutert å sende flere tropper til Bulgaria og Romania. Men Bulgarias forsvarsminister sier at dette bare vil øke spenningen i regionen.
Av Dave DeCamp, Anti-War.
Bulgaria kan ikke se nødvendigheten av utplassering av flere NATO-tropper i sitt område. Dette sa Bulgarias forsvarsminister 21. desember 2021.
I løpet av weekenden rapporterte tyske medier at NATOs topp-kommandør diskuterte muligheten for å sende flere tropper til Bulgaria og Romania for å imøtegå Russland.
Den bulgarske forsvarsministeren Stefan Yanev bekrefter at dette har skjedd. Men han sier at et slikt framstøt bare vil øke spenningen i området.
«Min holdning er at en slik diskusjon, og et slikt framstøt, bare har potensiale til å understreker den økte spenningen i regionen», skrev Yanev på Facebook.
«I denne saken tror jeg ikke at det er nødvendig, og heller ikke at man kan forsvare en bestemmelse om å utplassere enda flere tropper på vårt område».
En mulig plan om å flytte flere tropper inn i Bulgaria og Romania vil utvide NATOs «forbedrede fremadrettede tilstedeværelse». Det betyr i øyeblikket kampgrupper utplassert i Estland, Latvia, Litauen og Polen.
Mens Bulgaria er tvilende til planen har Romanias ledere bedt USA utvide sitt nærvær på deres område.
I november talte den rumenske utenriksministeren i Atlantic Council og sa at han vil be utenriksminister Antony Blinken om USA vil sende flere tropper til Romania.
Romania har ingen grense til Russland, men de har en kyststripe mot Svartehavet, der USA og NATO har trappet opp sitt nærvær.
USA har finansiert 152 millioner dollar til å konstruere et prosjekt ved den tidligere Sovjet-basen ved Camp Turzi i Romania. Og det vil utvide NATOs kapasitet i Svartehavet.
Oversatt av Ingunn Kvil Gamst for Derimot.no.
anAppsi -en samfunnslidelse
Av leserinnlegg - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/anappsi-en-samfunnslidelse/
Av Tor Guttorm Syvertsen, leserinnlegg.
Jeg leste med entusiasme «Skal vi ha en sivilisasjon, eller ei? | Intervju med Pål Steigan«, der Steigan blant annet tilegges utsagnet: «Jeg mener, er vi ikke verdige medlemmer av samfunnet uten å underordne oss Android eller Apple?«
Jeg er 72 år, dvs. omtrent på samme alder som Steigan, jeg har i sin tid vært medlem av AKP(m-l), noe jeg ikke angrer eller fornekter, men jeg reflekterer over hvordan de gamle idealer forfaller og fornektes…‽
Jeg har sendt vedlagte innlegg til Tidsskrift for den norske Lægeforening, men jeg får neppe noe svar.
Jeg har selvdiagnostisert nok en ny lidelse: anappsi
Anappsi er en mangelsykdom; jeg mangler app, og jeg nekter å skaffe meg noen; jeg er så gammel at jeg foretrekker mennesker framfor roboter…
Anappsi er en samfunnsmessig lidelse; enhver samfunnsfunksjon eller -tjeneste vil snart kreve app (eks.: noen steder kan man kun betale med vipps, det finnes knapt motortannbørster som fungerer uten app)
Anappsi kan ha (indirekte) dødelig utgang når man ikke lenger kan skaffe seg mat, klær, energi, mv.
Anappsi kan betraktes som en gammelmanns-skavank, selv om jeg vil hevde at min digitalkompetanse ligger betydelig over gjennomsnittet…‽
Anappsi er en bekvem metode for samfunnet å kvitte seg med rabulister som meg og andre uvaksinerte samfunnsfiender; man dør sakte enkeltvis uten noen ståhei…
Digitalisering på norsk består for det meste av systeminnvikling (Systeminnviklerens motto: alt som fungerer kan innvikles), slik at Norge snart ender slik E.M. Forster beskrev i 1909: The Machine Stops…‽
“It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society.”
― Jiddu Krishnamurti (1895-1986)
Støtt Steigan.no og Mot Dag
World Economic Forum: – Bruk frykt for sosial isolasjon for å presse folk til å ta vaksinen
Av Pål Steigan - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/world-economic-forum-bruk-frykt-for-sosial-isolasjon-for-a-presse-folk-til-a-ta-vaksinen/
Milliardærklubben World Economic Forum har utgitt en guide som gir retningslinjer for hvordan folk skal lokkes, presses og trues til å ta vaksinene. Guiden er skrevet av tre professorer i markedsføring, nemlig Rohit Deshpandé fra Harvard, Ofer Mintz fra University of Technology, Sydney og Imran S. Currim fra Paul Merage School of Business, University of California.
Les: 3 tactics to overcome COVID-19 vaccine hesitancy
De tre har tidligere publisert en artikkel om hvordan myndighetene kan bruke virkemidler fra markedsføringsteori for å påvirke innbyggerne til å ta vaksinene. How Influencers, Celebrities, and FOMO Can Win Over Vaccine Skeptics. FOMO betyr «fear of missing out», frykten for å bli utestengt.
«Vi anbefaler å bruke frykten for bli utestengt, både sosialt og økonomisk.»
I guiden som er publisert av WEF skriver de tre:
«Først må vi fokusere på «tenke»-stadiet ved å spørre hvorfor folk nøler, utsetter og avviser vaksinen. Forskning viser at en hovedårsak er at slike pasienter sannsynligvis tror at oppfinnelsen og godkjenningsprosessen for vaksinen ble fremskyndet, med underrapporterte bivirkninger. Dette kan løses ved at lokale ledere proaktivt når ut og skolerer skeptikere via media som telefonsamtaler, direktereklame, TV, reklametavler og digitale kanaler.»
Legg merke til at det faktum at vaksinene ble hasteprodusert og hasteframstilt og det faktum at bivirkningene underrapporteres skal behandles som feiltenkning fra nølernes side og at «influensere» skal «hjelpe» dem til å frigjøre seg fra slike tanker.
«Forbedre følelsene»
«Den vaksine-nølende befolkninga har utviklet sterke følelser mot det, så å bruke informasjonskilder som disse menneskene stoler på kan forbedre følelsene deres rundt vaksinen. Forskning indikerer at de som er nølende til å stole på medisinske leverandører, politiske og trosbaserte ledere for å gi «tanke»-basert kunnskap om medisinske beslutninger, men mer tilbøyelige til å stole på at lokalsamfunnene deres gir «følelsen» eller følelsesbasert overbevisning for beslutninger.»
Frykt og insentiver
«En annen måte å forbedre vaksineskeptikernes følelser på er å spille inn i en frykt for å bli utestengt (FOMO), både sosialt og økonomisk.»
Samtidig bør skeptikerne lokkes til å gi etter:
«Insentiver kan fungere. Flere amerikanske stater og byer gir kontantinsentiver og gratis transport, eller lager lotterier og store lokale fester for å stimulere til vaksinasjoner. Bedrifter bør også oppmuntres til å bidra ved å tilby betalt avspasering, gratis produkter og lotteri-gaver.»
Det er vel det de har tenkt på, de som har tilbudt gratis prostitusjon til dem som lar seg vaksinere, slik som bordellet FunPalast i Wien.
Viktige medlemmer av World Economic Forum profitterer på vaksinekampanjen
WEF er fellesorganisasjonen for de 1000 rikeste kapitalistiske selskapene i verden. Det betyr også et WEF samler de største vaksineprofitørene. Blant deres partnere i medisinsk industri finner vi: AstraZeneca, Bayer, Bill & Melinda Gates Foundation, Johnson & Johnson, Moderna, Pfizer og Sanofi.
Det er i deres klasseinteresse, deres interesse for å maksimere profitt for sine eiere, at de psykollogiske kampanjene mot vaksineskeptikerne gjennomføres. I de tre viktigste vaksineprodusentene blant disse, nemlig Johnson & Johnson, Moderna og Pfizer er alle de tre «vanlige mistenkte», BlackRock, Vanguard og State Street blant de største eierne. BlackRock og State Street har tydeligvis vendt ryggen til AstraZeneca, med der har Vanguard noen posisjoner.
Myndighetene, mediene og påvirkerne gjør jobben for storfinansen
Når vi fortsatt overveldes av kampanjer fra myndighetene og mediene som skal prøve å finne våre svake sider for å presse, lokke og true befolkninga til å ta vaksiner med svært store og skadelige bivirkninger, så gjøres det etter en mal fra milliardærklubben World Economic Forum for å tjene interessene til de mest kriminelle korporasjonene i verden.
Les: Vaksineindustriens kriminelle rulleblad
Innbyggerinitiativet mot covidvaksinering av barn
Av Martin Langvad - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/innbyggerinitiativet-mot-covidvaksinering-av-barn/
Intervju med Simon Friis Larsen.
Av Martin Langvad.
Politikerne og initiativtakerne bak oppropet mot covidvaksinering av barn har tatt initiativ for å få tatt opp koronasertifikatet i alle landets kommunestyrer. Det går ut på å samle inn underskrifter til et innbyggerforslag.
Se: Innbyggerinitiativet
Vi har tatt en prat med en av iniativtakerne, Simon Friis Larsen fra Rælingen KrF.
Hva dreier dette innbyggerforslaget seg om?
Etter at Stortinget vedtok loven om koronasertifikat i november, for å lette på andre inntak de har innført, så har det blitt opp til kommunene om de skal innføre koronasertifikat eller ikke.
Saker som dette kommer stort sett bare opp i formannskapet, og det skjer uten at innbyggerne er involvert. Bruk av dette innbyggerforslaget er en mulighet for folket rundt om i landet til å melde inn forslag til sitt kommunestyre om at koronasertifikat aldri skal innføres i deres kommune.
Saken må være saklig begrunnet, derfor har vi utarbeidet en mal med 10 grunner som argumenterer mot koronasertifikat.
Når antall underskrifter er nådd så kan den som har oppretta saken sende den inn via minsak.no til kommuneadministrasjonen. Så må de vurdere om saken er relevant å legge frem for kommunestyret. Kommuneadministrasjonen har seks måneder på seg på å få saken opp på agendaen. Men saken er lagt frem slik at den skal tas opp uten ugrunnet opphold. Ettersom det kan ta tid, og kommunen din kan ha begynt å ta i bruk koronasertifikat, har vi lagt frem forslaget sånn at hvis koronasertifikatet ikke er i bruk så foreslås det at det aldri tas i bruk, og hvis det har blitt tatt i bruk så foreslås det å oppheve bruken av det, og aldri innføre det igjen.
Hvordan og hvorfor startet innbyggerinitivet?
Jeg er lokalpolitiker, og har lenge vært veldig opptatt av koronasertifikatsaken. Og det som er poenget, og som vi ønsker å få frem i tillegg til det segregerende aspektet, er det jeg anser som hovedfaren med koronasertifikat, nemlig at det fratar frihet fra alle. Vi blir bundet av et pass, et bevegelsespass. Vi vil ikke ha et samfunn der vi risikerer å måtte vise et statusbevis for å ha tilgang til grunnleggende goder i samfunnet som mat og transport.
Derfor jeg også har vært tydelig på at jeg har aldri vært imot vaksiner, dette dreier seg ikke om generell motstand mot vaksiner, men ingen skal forskjellbehandles på bakgrunn av deres personlige helsevalg. Innføring av koronasertifikat gjør at de av oss som har tatt covidvaksiner også blir bundet av et bevegelsespass. Vi har gitt fra oss friheten i det øyeblikket vi godtar dette. Det er rett og slett selvbedrag. Dette er et kontrolltiltak, og sertifikatet er et statusbevis med tidsbegrensa gyldighet.
Og innbyggerne har anledning til å si fra at dette vil vi ikke ha! Derfor bestemte jeg og gruppa bak oppropet mot covidvaksinering av barn at vi ville hjelpe folk med dette.
Selv la jeg forslaget frem for Rælingen kommunestyre, og kun jeg stemte for det. Men hvis innbyggerne legger det frem, så må politikerne lytte på dem, ellers gjør de ikke jobben sin som ombudspersoner!
Metaforene vi tenker med – fortellerkunsten avgjørende for psykologisk krigføring
Av Pål Steigan - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/metaforene-vi-tenker-med-fortellerkunsten-avgjorende-for-psykologisk-krigforing/
Av Pål Steigan.
Hvorfor bruker internasjonale medier så store ressurser på å selge historier som White Helmets, «gutten i ambulansen» eller fortellingen om kuvøsebarna i Kuwait? Hvorfor er det investert så enormt mye i fortellingene om koronaviruset? Det gjør de fordi deres eksperter på adferdspsykologi vet at hjernene våre tenker i metaforer, og at dersom de kan få en slik historie til å sitte, vil det nesten bli umulig å nedkjempe den med argumenter. Propagandaen blir hardprogrammert rett på de innerste mekanismene i hjernen og tenkninga vår. Det er også grunnen til at maskene er så viktige for dem, de er en visuell metafor som sier: fare, fare, fare og som opprettholder frykten og støtten til unntakslovene.
«Vår første virksomhet er å overvåke produksjonen av historier, og velge bare dem vi synes passer, og avvise resten.»
Platon: Staten
Vi trenger metaforer for å tenke
Fra de tidligste tider har mennesker sittet rundt leirbålene og fortalt hverandre historier. De har ofte handlet om familiens, stammens, klanens, folkets opphav. Det har vært fortellinger om heltegjerninger og skurker, om gullaldre og motgang, og alt mulig annet. Men fortellingene har ikke bare vært tidtrøyte og underholdning. De har bidratt til å holde folk sammen, til å motivere dem og til å styrke moralen, ikke minst i vanskelige tider.
Det finnes utallige moderne fortellinger som har hatt lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre, men som likevel har blitt hengende, fordi de har brent seg fast i den kollektive hukommelsen. Man kan naturligvis (og med rette) si at det er sånn fordi seierherrene skriver historien. Men det finnes også en annen grunn. Det er nemlig slik at hjernene våre trenger fortellinger for å få en kompleks og vanskelig verden til å henge sammen.
George P. Lakoff er en amerikansk forsker, en såkalt kognitiv lingvist. Han argumenterer for at fortellinger og metaforer er helt sentrale for måten vi tenker og handler på. En begrepsmessig metafor er ikke bare et språklig grep som brukes i kommunikasjon, den former også måten vi tenker på og det vi gjør. I boka Metaphors We Live By (1980) skriver han og Mark Johnson om hvordan hverdagsspråket er fullt av sånne metaforer som vi ofte ikke legger merke til. Der argumenterer han for at de menneskelige tankeprosessene i stor grad er metaforiske.
Lakoff har også utviklet begerepet embodied mind, altså at hjernen er helt avhengig av hvordan resten av kroppen er og fungerer. Han argumenterer for at begrepene våre, selv de mest anayltiske av dem, er langt fra så krystallklare og kategoriske som vi liker å tenke at de er. Tvert om er de like sammensatte og uklare som resten av kroppen vår. «Vi er nevrale skapninger. Våre hjerner henter stoff fra resten av kroppene våre, og slik de fungerer i verden bidrar til å strukturere de begrepene vi bruker til å tenke. Vi kan ikke tenke hva som helst – bare hva våre kroppslige hjerner tillater oss.»
USA har en del sterke fortellinger som er med på å konstituere amerikanernes identitet og deres sjøloppfatning. Bare tenk på hvor sterkt ordet freedom – frihet er i all amerikansk retorikk. Eller alle fortellingene om «rags to riches», altså forestillinga om at USA er landet der skopussergutten kan bli milliardær. Dette er jo egentlig bare en variant av Askepott-fortellingene som er svært gamle og som finnes i mange varianter i mange kulturer. I virkelighetens USA er den sosiale mobiliteten faktisk mye mindre enn den er for eksempel i Norge. Men det spiller ingen rolle så lenge de fleste amerikanere, og ikke så få nordmenn tror at det er omvendt.
Drømmemaskinenes rolle
I dette perspektivet er ikke Hollywood bare en underholdningsindustri, men en kollektiv drømmemaskin som er med på å opprettholde en sjøloppfatning og en historiefortelling som i virkelighetens verden der gått ut på dato, men som bidrar til å holde samfunnet sammen og troen på framtida oppe.
Evnen til å bruke film til å fortelle overbevisende historier er et mektig våpen, særlig hvis den bevisst brukes til å legitimere krig, drap og illegal aktivitet, og til å undergrave demokratiets kjerneprinsipper.
Dette skriver forskeren Pearse Redmond i den vitenskapelige artikkelen The Historical Roots of CIA-Hollywood Propaganda. Artikkelen er en av flere i en serie akademiske artikler i tidsskriftet The American Journal of Economics and Sociology.
Vi har tidligere vist til en annen artikkel i samme serie her: Alliansen Hollywood-Pentagon og militainment.
Påvirke opinionen via film
Redmonds artikkel forteller historien om CIAs intime og langvarige forhold til filmindustrien og på hvilken måte etterretningsorganisasjonens agenda for filmindustrien skiller seg fra Pentagons. Han begynner med å vise hvordan USAs forsvarsdepartement var involvert allerede i D. W. Griffiths klassiske filmepos Birth of a Nation fra 1915.
Under annen verdenskrig ble det enda viktigere for de militære og etteretnmingstjenestene å bruke filmindustrien til å påvirke opinionen.
USA Army opprettet sin First Motion Picture Unit (FMPU) og den engasjerte seg direkte i filmproduksjon fra 1942 med filmen Winning Your Wings med John Houston og Jimmy Steward. I Hollywood produserte FMPU hundrevis av filmer med alt fra treningsfilmer til propaganda. De var svært aktive i å bruke sentrale skuespillere i Hollywood, som blant annet Ronald Reagan, John Huston, William Holden og Clark Gable.
I nyere tid kjenner vi til den populære filmen Top Gun, som ifølge produsenten John Davis, var en eneste lang rekrutteringsfilm for marinen. Marinens folk sa at den økte rekrutteringa med 500% (Robb 2004: 180–182 ).
Film som psykologisk krigføring
CIAs forløper var som kjent Office of Strategic Services eller OSS. I 2004 gjorde CIA kjent et memorandum fra 1943 fra OSS med tittelen The Motion Picture as a Weapon of Psychological Warfare.
Dette notatet la grunnlaget for det som seinere skulle bli retningslinjene for CIAs arbeid med filmindustrien.
Om Putins ondskap
Det hadde ikke gått mange timene etter at Malaysia Airlines MH17 ble skutt ned før de store massemediene hadde slått fast hvem som var skyldig:
Det fantes ingen beviser for at det var Russland som skjøt ned flyet, og i dag sier ikke en gang Barack Obama at det var Russland eller russisktalende opprøre som skjøt ned flyet. Legg merke til hva han sa om dette under G20-møtet i Australia:
Vi leder verden i å håndtere ebola i Vest-Afrika og i å gå imot Russlands aggresjon mot Ukraina – som er en trussel mot verden, slik vi så i den frastøtende nedskytinga av MH17, en tragedie som tok så mange uskyldige liv, og blant dem deres egne landsmenn.
Obama sier ikke her eksplisitt at Russland skjøt ned flyet, antakelig fordi han vet at det ikke er sant. Men han stoler på at hans publikum allerede har den fortellinga brent inn på sine mentale harddisker, slik at det holder for ham å antyde det.
Dette viser hvor viktig kampen om fortellinga er, selv i moderne krig. Kriger avgjøres av våpen og styrkeforhold, javel, men uten fortellinger kan de likevel ikke fungere. Derfor er kampen om fortellinga også en kamp om førsteinntrykket, om hvilken fortelling som skal feste seg. Man får ikke mange sjanser til å gjøre et godt førsteinntrykk. Er det først gjort, spiller det ikke så mye rolle om faktiske undersøkelser et år seinere skulle vise noe annet.
Demokrater som ikke ser fascister
Hele den ukrainske Maidan-revolusjonen var en slik Hollywood-fortelling. I henhold til denne fortellinga dreide det seg om frihetselskende unge mennesker som gikk til opprør mot oligarker og korrupsjon mot en umenneskelig diktator. At opprøret faktisk var finansiert av noen av de rikeste oligarkene og CIA, og at oligarkene og korrupsjonen står vel så sterkt etter opprøret som før, spiller knapt noen rolle for den som har kjøpt fortellinga om EuroMaidan. Jeg diskuterer med folk, som regner seg som demokrater, og til og med som sosialister – og som sikkert er det også, men som ikke vil se fascistenes sterke posisjon i Ukraina, sjøl når de marsjerer under SS-runer og hyller folkemordere som Stepan Bandera.
Kampen om fortellingene
På steigan.no prøver vi hele tida å gå bak makthavernes fortellinger og undergrave dem. Vi gjør det dels fordi fortellingene er løgnaktige, men også fordi de er farlige. Slike fortellinger kan få folk til å drepe hverandre. Fortellinga om «Gaddafi som ville drepe sitt folk» fikk kristne pasifister til å forlange bombing av Libya. Fortellinga var en løgn, noe som er påvist gang på gang, men det hjelper ikke så mye så lenge folk tror på den.
Vår jobb er å gjøre så godt vi kan for å punktere imperiets fortellinger, men også etter hvert å bygge opp alternative fortellinger. For den politisk kampen vinnes ikke gjennom å ha de beste argumentene, du må også ha de beste fortellingene.
Denne artikkelen bygger på artikkelen Om fortellerkunstens rolle i krig, men er oppdatert og utvidet.
Les også: Velkommen til «Den store fortellingen» til World Economic Forum
Psykologisk krigføring, falske narrativer og bedrag
Er Facebook på parti med terrorister?
Av Kari Angelique Jaquesson - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/er-facebook-pa-parti-med-terrorister/
Av Kari Angelique Jaquesson.
Det har nesten blitt en vane å få Facebookkontoen min blokkert for bruk. Det er umulig å forholde seg til Facebooks sine «Community Standards». Etter å ha hatt tilgang på kontoen min i 10 dager siden forrige «saklige» blokkering var «politiet» der igjen og fjernet et innlegg som de mente bryter deres «retningslinjer».
Denne gang lød beskjeden:
Men hvem er det egentlig Facebook mener er de «farlige» i mitt innlegg?
I innlegget nevnes soldater i den Syriske Arabiske Hæren, altså tilsvarende Forsvaret i Norge, hæren i en suveren nasjon, hæren i et FN-medlemsland, NATO, og «opprørere», altså en betegnelse brukt av NATO og vestlige medier på bander som utførte grov terrorisme mot det syriske folket.
Facebook har regler mot å hylle «Voldelige ikke-statlige aktører, definert som enhver ikke-statlig aktør som:
deltar i målrettede og planlagte voldshandlinger, først og fremst mot et offentlig militærvesen eller andre væpnede grupper; og
som forårsaker eller prøver å
forårsake dødsfall på personer som deltar direkte i fiendtlighetene i en væpnet konflikt, og/eller
frata lokalsamfunnet tilgang til viktig infrastruktur og naturressurser, og/eller gjøre betydelig skade på eiendom og potensielt forårsake død eller alvorlig personskade på sivile»
Men innlegget er ikke en hyllest til en voldelige ikke-statlig aktør, det er en hyllest til soldater i et offentlig militærvesen som kjempet for å beskytte viktig infrastruktur.
Facebook skriver at en har «lov» til å diskutere:
«Vi erkjenner at brukere kan dele innhold som inneholder referanser til organisasjoner og enkeltpersoner som er utpekt som farlige for å advare om dem, fordømme dem eller nøytralt diskutere dem eller aktivitetene deres. Retningslinjene våre er utformet for å gi rom for slike diskusjoner, men vi krever at folk tydelig angir intensjonen bak. Hvis hensikten er uklar, kan vi fjerne innhold.»
Så hva inneholder denne posten? Jo, den viser til en hendelse der en voldelige ikke-statlig aktør – Free Syrian Army, har deltatt i målrettete og planlagte voldshandlinger mot et offentlig militærvesen, de henrettet krigsfanger, soldater fra den syriske arabiske hæren og de fratok lokalsamfunnet tilgang til viktig infrastruktur, de detonerte en bombe, en lastebil full av eksplosiver i regionens største og viktigste sykehus for behandling og forskning på kreft og gjorde betydelig skade på eiendom og forårsaket død og alvorlig personskade på sivile. Da bomben ble detonert var det med både leger, sykepleiere og pasienter i bygningen.
Er «hensikten» med innlegget uklar? Det er en hyllest til soldater som forsvarte sitt fedreland og et viktig sykehus for landet.
Er det noe usant i innlegget? Nei. Terroristene ble kalt «opprørere», blir det antagelig fremdeles. De ble trent, utstyrt og finansiert av NATO og også av Gulfstatene og Israel.
De filmet sine egne forbrytelser og sørget dermed for bevis, både detonasjon av bilbomben og henrettelsen ved nakkeskudd av bakbundne krigsfanger – en krigsforbrytelse.
Straffen fra Facebook for å beskrive en faktisk hendelse er 30 dager utestengelse fra å poste, kommentere eller «like», eller administrere «sider».
Å klage til Facebook i selve programmet er fåfengt. Rune Paulseth, sjefen for Facebook i Norge, har ved tidligere henvendelser via brev om lignende situasjon, aldri tatt seg bryet med å svare. Facebook er ikke interessert, de trenger ikke vise noen interesse, ingen korrigerer dem. De kan ta feil så mye de vil.
De fleste som ønsker å bruke Facebook går ikke inn for å bryte noen av «retningslinjene», og det er helt tilfeldig hvordan de rammer. I dette tilfellet ligger altså originalinnlegget fremdeles på opphavsmannen sin vegg, og er i skrivende stund delt 37 ganger.
Det ser ikke ut som dette har medført følger for de 36 andre, mens min repost er gjort usynlig for alle og jeg har fått 30 dagers utestengelse.
Kan det hende at Facebook via sin statstøttede «faktasjekker» faktisk.no hjelper norske myndigheter med å begrave brysomme fakta? Når Facebook opptrer slik de gjør må det være å spekulere.
Ministre i den nåværende regjeringen til Jonas Gahr Støre og sittende stortingsrepresentanter støttet åpenlyst terroristene som utførte udåden, både moralsk og med finansene.
2012 Elite UK Forces:
«Rapporter fra slutten av november i fjor opplyser at britiske spesialstyrker har møtt medlemmer av Free Syrian Army (FSA), den væpnede fløyen til Syrian National Council. Det tilsynelatende målet med denne første kontakten var å etablere opprørsstyrkenes styrke og bane vei for eventuelle fremtidige treningsoperasjoner.
Nyere rapporter har uttalt at britiske og franske spesialstyrker aktivt har trent medlemmer av FSA, fra en base i Tyrkia. Noen rapporter indikerer at trening også finner sted på steder i Libya og Nord-Libanon. Britiske MI6-operatører og UKSF (SAS/SBS) personell har angivelig trent opprørerne i bykrigføring, samt forsynt dem med våpen og utstyr. Amerikanske CIA-operatører og spesialstyrker antas å gi kommunikasjonshjelp til opprørerne.»
I syriske medier ble terroristene omtalt som det de faktisk var:
Slik fremstilte BBC og andre vestlige medier terrorhandlingen. De nevnte ikke med ett ord at 37 soldater ble henrettet, men postet et bilde av en av «opprørerne» som skal ha blitt drept. Begrepet «terror» forekommer ikke i omtalen.
Flere norske politikere var svært ivrige tilhengere av «demokratikampen» og «revolusjonen» i Syria. Selv etter at det var bred tilgang på dokumentasjon av de grusomste handlinger begått av terroristene.
Markering for «den syriske revolusjonen» 2015 med daværende leder i AUF, nå stortingsrepresentant for Akershus, Mani Hussaini. Flagget med de tre røde stjernene er flagget til Free Syrian Army, de samme som detonerte selvmordsbomben og drepte sivile og henrettet krigsfanger fra den syriske arabiske hæren. Invitasjonen til arrangementet lød:
«Den syriske nasjonalkoalisjon arrangerer i samarbeid med syriske aktivister og Norsk Folkehjelp støttemarkering for revolusjonen og det syriske folk.»
Når Facebook påstår at innlegget som beskriver en faktisk historisk hendelse og hyller soldater som sloss mot terrorister, og som ble henrettet, bryter med deres «retningslinjer» er det vanskelig å se det på noen annen måte enn at Facebook er på parti med terrorister som dreper krigsfanger med nakkeskudd.
Men det får vi nok aldri svar på.
Hiroshima – en terrorhandling for å starte den kalde krigen
Av skribent - 25. desember 2021
https://steigan.no/2021/12/en-unodvendig-nedslaktning-men-nyttig-som-en-terrorhandling-for-a-starte-den-kalde-krigen/
Av William Blum, 1995: Hiroshima: Last military act of World War II or first act of the Cold War?
Oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen.
Betyr det å gå seirende ut av andre verdenskrig og den påfølgende kalde krigen at man ikke behøver å be om unnskyldning? Tyskerne ba jo jødene og polakkene om unnskyldning. Japanerne ba om unnskyldning overfor kineserne og koreanerne. De ba også om unnskyldning for at de ikke brøt sine diplomatiske forbindelser med USA før angrepet på Pearl Harbor. Russerne, på sin side, ba polakkene om unnskyldning for alle grusomhetene begått mot de sivile. De ba også japanerne om unnskyldning for overgrep mot de mange fangene. Og som om ikke det var nok. Det sovjetiske kommunistpartiet ba til og med sine naboer i vest om unnskyldning for utenrikspolitiske feil som «økte spenningen med Vesten». (1)
Er det – med tanke på dette – noen grunn for USA til å be Japan om unnskyldning for bruk av atomvåpen mot Hiroshima og Nagasaki? De to partene i striden om dette spørsmålet forberedte seg forut for markeringen av 50-årsjubileet for atombombene den 6. og 9. august 1995. Symbolsk bruk av et stykke rått kjøtt som virkemiddel i forbindelse med utstillingen av Enola Gay ( flyet som slapp bombene ) på Smithsonian Museum fikk veteranene til å gå av skaftet.
De tok avstand både fra vektleggingen av antall døde på grunn av bombene, og virkningen av stråling i ettertid. Og ikke bare det. De tok seg også nær av at man framstilte de japanske sivile som uskyldige ofre. En gruppe Air Force mannskaper følte derfor at veteranene ble vel mye eksponert i denne sammenheng. {2} Også i Japan vekket jubileet store motsetninger. Ordførerne i de to japanske byene det gjelder påpekte det store gapet mellom hvordan man oppfattet disse forholdene i hvert av de to landene. {3} Nagasakis ordfører Hitoshi Motoshima, som overvant sin uvilje mot å krenke amrikanerne, kalte bombingene «en av de to store forbrytelsene mot menneskeheten på 1900 tallet, sammen med Holocaust». {4}
De som på amerikansk side forsvarer bomeangrepet mener at bomben faktisk reddet mange liv: Den avsluttet krigen tidligere og gjorde at man unngikk å invadere til lands. Et estimat over sparte liv, varierer fra 20.000 til 1.200.000 – men skyldes i større grad politiske hensyn snarere enn et objektivt anslag. {5}
Men uansett – å famstille problemet som om valget sto mellom bruk atombomben og en invasjon til lands er egentlig ikke relevant. Det er snarere en uriktig framstilling av det valget man i virkeligheten sto overfor. Ved inngangen til 1945 stoppet hele Japans militærindustrielle apparat ettersom den nødvendige adgang til ressurser som er nødvendig for å fortsette krigføringen ikke lenger var til stede. Sjøforsvaret var blitt ødelagt skip for skip. Det samme med flyvåpenet – også det ødelagt fly for fly. Begge deler uten mulighet til erstatning. Da Japans tilførsel av olje stoppet opp i løpet av våren 1945, var krigen så godt som over, hvis vi da ser bort fra de kampene som fortsatt fant sted. I juni, det samme året, klaget general Curtis LeMay – ansvarlig for luftangrepene – over at det etter måneder med bruk av brannbomber ikke var noe japanske bombemål igjen, annet enn en masse skrot. I juli kunne amerikanske fly, uten å møte motstand, fly over Japan og bombe så mye og lenge de ville. Japan kunne ikke lenger forsvare seg. {6}
Etter krigen ble det klart for verden for øvrig hva amerikanske ledere visste så tidlig som på vårparten i 1945 : Japan ble beseiret lenge før bomben falt over Hiroshima. Japanerne hadde forsøkt i måneder, om ikke i årevis, å overgi seg; og USA hadde hele tiden avvist dette. En melding datert 5. mai 1945, og som ble fanget opp og dekodet av amerikanerne, fjernet enhver tvil om at japanerne gjorde forsøk på å oppnå fred. Etter å snakket med en høyere offiser i den japanske marine, sendte den tyske ambassadøren i Tokyo følgende melding hjem :
Siden situasjonen er å betrakte som håpløs, er store deler av de gjenværende japanske styrker villig til å se på det amerkanske forslagt om kapitulasjon, selv om vilkårene var harde. {7}
Så vidt vi vet gjorde ikke Washington noe for å følge opp dette. Senere samme måned avviste den lunefulle og uforutsigbare krigsminister Henry L. Stimson tre forskjellige anbefalinger fra høyt nivå i Roosevelt-administrasjonen – alle om å sette i gang fredsforhandlinger. Forslagene tok til orde for å gi Japan signaler om at USA var villig til å opprettholde og videreføre keiserens status; USA ville med andre ord ikke insistere på en «ubetinget overgivelse».{8}
Krigsminister Henry L. Stimson, brydde seg i likhet med de øvrige amerikanske tjenestemenn, ikke om hvorvidt man opprettet og videreførte keiserens status. Begrepet «betingelsesløs overgivelse» ble som alltid ellers anvendt i propaganda øyemed; kriger avsluttes som alltid på betingelser begge parter gir sin tilslutning til. Til en viss grad ble de amerikanske vurderinger basert på at det ikke skulle se ut som om de ville «blidgjøre» japanerne. Viktigere var det imidlertid, at det reflekterte et ønske om at japanerne ikke skulle overgi seg før bomben kom til anvendelse. Som en av de få som hadde kjennskap til Manhattan-prosjektet fra begynnelsen av, hadde Stimson betraktet dette som hans bomben – «min hemmelighet» – som han kalte den i sin dagbok.{9} Den 6. juni 1945 fortalte han President Harry Truman, at han var redd for at det amerikanske flyvåpenet ville gjøre Japan så «utbombet» – før bombene var klare til bruk – at dette nye våpenet «ikke med rimelig grunn ville komme til anvendelse og vise sin styrke».{10} I sine memoarer innrømmet Henry L. Stimson senere at «ingen anstrengelser ble gjort, og intet ble seriøst vurdert, for å få japanerne til å overgi seg uten å måtte bruke bomben». {11}
Vjatsjeslav
Og den nødvendige innsats i forhold til dette krevede ikke stort av dem. I juli måned, før lederne i USA, Storbritannia og Sovjetunionen møtte hverandre i Potsdam, sendte den japanske regjeringen flere radiomeldinger til sin ambassadør, Naotake Sato, i Moskva og ba ham be Sovjetunionen om hjelp til å mekle frem et fredsoppgjør. «Hans majestet er svært urolig og ønsker å avslutte krigen så snart som mulig», het det i nevnte melding. «Skulle imidlertid USA og Storbritannia insistere på en ubetinget overgivelse, ville Japan se seg nødt til å kjempe til sist slutt!». {12}
Den 25. juli 1945, mens Potsdam-møtet fremdeles pågikk, instruerte japanerne sin ambassadør Naotake Satoi i å fortsette møtene med Sovjetunionenes utenriksminister Molotov for å overbevise ham om «vårt oppriktige ønske om å avslutte krigen og få dem til å forstå at vi prøver å avslutte fiendtligheter ved å be om svært rimelige vilkår : å sikre og opprettholde vår nasjon og vår ære» (med henvisning til en bevart uttalelse av keiser Hirohito).{13}
I det de lyktes i å tyde de japanske kodene flere år tidligere, behøvde ikke Washington nå å vente på å bli informert av sovjetrusserne om dette fredsinitiativet. Man kjente i Washington allerede til det, og gjorde likevel ingenting. Faktisk inneholder det nasjonale arkivet i Washington dokumenter som vitner om lignende japanske fredsinitiativer så langt tilbake som i 1943. {14}
Dermed var det med fullt kjennskap til Japan fortvilte forsøk på å avslutte krigen, at president Truman og statssekretær James Byrnes – med sin harde linje – inkluderte begrepet «ubetinget overgivelse» i Potsdam-erklæringen av 26. juli 1945. Den «endelige advarsel» og de oppgitte overgivelsesvilkår overfor Japan var derfor uansett
et spill med ord. Dagen før erklæringen ble utstedt, hadde Harry Truman gitt ordre om å slippe en 15 kilotonn atombombe over byen Hiroshima.{15}
De var ikke noe særlig entusiastiske – mange av de militære tjenestemenn – for kravet om ubetinget overgivelse eller bruk av atombomben. På det tidspunktet da møtet i Potsdam fant sted hevdet general Hap Arnold at konvensjonell bombing alene kunne avslutte krigen. Admiral Ernest King mente at en marineblokkade alene ville sulte japanerne til å overgi seg.
General Douglas MacArthur, som selv var overbevist om at det å beholde keiseren var avgjørende for en ordnet overgang til fred, ble forferdet over kravet om en betingelsesløs overgivelse. Admiral William Leahy var enig. Et avslag på å kunne beholde keiseren «ville bare resultere i at japanerne ble desperate og dermed øke listen over antall døde», argumenterte han i det han la til at et nesten beseiret Japan ville slutte å kjempe hvis man droppet kravet om ubetinget overgivelse. Med uteblivelse av et militært argument for bruk av bomben, mente Leahy at beslutningen «tydeligvis var politisk», og fattet – muligens – «på grunn av de enorme summene som var blitt brukt på prosjektet». {16} Endelig har vi General Dwight Eisenhowers beretning om en samtale med krigsminister Henry L. Stimson, der han sa at:
Japan er jo allerede beseiret, og det er derfor helt unødvendig å slippe bomben. Jeg mener derfor at landet vårt må unngå å sjokker folk verden over ved å bruke et våpen hvis anvendelse jeg ikke lenger tror er nødvendig for å unngå tap av amerikanske liv. Det er min oppfatning at Japan i dette øyeblikket søker en måte å overgi seg på med et minimum tap av «ansikt».
Krigsministeren lot seg irritere av holdningen min, og avviste – nærmest i sinne – de grunnene jeg ga for mine slutninger. {17}
Hvis det, som det nå ser ut til å være, at USAs politikk på dette tidspunkt – verken er å få til en tidligste mulig fred eller å unngå landinvasjon – da må vi i stedet se etter andre andre forklaringer på at A-bombene ble sluppet.
Det er blitt hevdet at det å slippe atombombene, ikke var så mye den siste militære handlingen i andre verdenskrig, som det var den første handlingen i den kalde krigen. Selv om Japan var målet, ble våpnene rettet mot den Sovjetiske psyke. I trekvart århundre hadde det avgjørende elementet i amerikansk utenrikspolitikk, sine qua non
( uten hvilket det er intet ), nettopp vært «den kommunistiske faktor» . Den andre verdenskrig, og en allianse med Sovjetunionen på slagmarken førte ikke til noen endringer i amerikanernes anti-kommunistiske holdninger. Det ga dem bare et delvis pust i bakken i kampen som startet med USAs invasjon av Sovjetunionen i 1918.{18} Det er neppe overraskende at amerikanerne 25 år senere, mens Sovjetunionen pådro seg de høyeste antall ofre under andre verdenskrig, holdt dem helt uvitende om atombombe-prosjektet – mens de derimot delte informasjon med britene.
I følge Manhattan Project forskeren Leo Szilard, uttrykte utenriksminister James Byrnes at bombens største fortrinn var ikke virkningen den hadde på japanerne, men virkningen denne for å «gjøre Russland mer håndterlig i Europa». {19}
USA tenkte nå i etterkrigs perspektiv. En venezuelansk diplomat rapporterte, etter et møte i mai 1945, til sin regjering at assisterende utenriksminister Nelson Rockefeller «formidlet til oss den amerikanske regjeringens bekymring for den russiske holdningen». Han sa at amerikanske tjenestemenn «begynte å snakke om kommunismen slik de en gang snakket om nazisme og påberopte seg kontinental solidaritet og halvkulemessig forsvar mot den».{20}
Churchill, som hadde kjent til våpenet før Truman, ga sin tilslutning og så mulighetene i å bruke det : «Her ble det til en rask slutt på andre verdenskrig,» sa han om bomben og la til, i det han tenkte på det han kalte russiske fremskritt i Europa : «og mye annet ved siden av … vi har nå i våre hender noe som vil rette opp i balansen med russerne».{21}
Med henvisning til den, i kjølvannet av Nagasaki, skrev krigsminister Henry L. Stimson: I utenriksdepartementet utviklet det seg en tendens i retning av å tenke på bomben som et diplomatisk våpen. Opprørt over stadige tegn til russisk upålitelighet, ble de mange med ansvar for utenrikspolitikk – en stund fremover – innstilt på å bære bomben som sitt ess i skjorteermet. Amerikanske tjenestemenn nærmet seg russerne – hånlig – med sitt ess i skjorteermet. Med dette nye våpenet gjort klart synlig ved hoftene.{22}
Denne politikken, kjent som «atomdiplomati», dukket naturligvis ikke opp med en gang etter Nagasaki. Historikeren Charles L. Mee Jr. bemerket at «den psykologiske effekten på Stalin ble todelt – amerikanerne hadde ikke bare brukt en dommedagsmaskin; de hadde også brukt den, som Stalin var klar over, i et tilfelle der det ikke var militært nødvendig. Det var dette siste faktum som utvilsomt skremte, og gjorde mest inntrykk på russerne».{23}
Klokken 11 om morgenen den 9. august talte statsminister Kintaro Suzuki til det japanske kabinettet : «Under de nåværende omstendighetene konkluderer jeg med at vårt eneste alternativ er å godta Potsdam erklæringen og avslutte krigen». Et øyeblikk senere ble den andre bomben sluppet over Nagasaki. {24} Noen hundretusener av japanske sivile døde i de to angrepene; mange flere pådro seg fryktelig skader. Også permanent genetisk skader.
Etter krigen satt Hans Majestet keiseren fortsatt på tronen, og de som styrte hjemme i USA hadde absolutt ingen problemer med det. Aldri.
Det er blitt hevdet, fram til i dag, at det ikke ville ha betydd noe om USA hadde akseptert det japanske fredsinitiativet fordi keiseren likevel bare var en marionett for de militære, og at de militære aldri ville ha overgitt seg uten bruk av atombomber. Dette er et argument som ikke engang de amerikanske beslutningstakerne på denne tiden tilla noen vekt, fordi de visste at det ikke var sant. Uansett, dette unnskylder ikke den amerikanske regjeringen for ikke i det minste å prøve det som, for menneskehetens skyld, var det klart foretrukne alternativet. Faktum er dessuten at begrepet «keiseren som marionett» var noe den militære guvernøren i Japan, general Douglas MacArthur hadde funnet på, for å begrunne sitt ønske om at keiseren ikke skulle tiltales som krigsforbryter sammen med mange andre japanere tjenestemenn.
Å ikke tiltale Hirohito var for øvrig også i tråd med Truman administrasjonens strategiske behov. {25}
Oversatt til norsk ved J. Chr. Thorkildsen for steigan.no.
1. Los Angeles Times , June 26, 1988, p.8 2. Ibid., Aug. 3, 1994
3. Ibid., Mar. 16, 1995, p.1
4. Ibid.
5. In June and July 1945, Joint Chiefs of Staff committees predicted that between 20,000 and 46,000 Americans would die in the one or two invasions for which they had drawn contingency plans. While still in office, President Truman usually placed the number at about a quarter of a million, but by 1955 had doubled it to half a million. Winston Churchill said the attacks had spared well over 1.2 million Allies. ( Barton Bernstein, «The Myth of Lives Saved by A-bombs,» Los Angeles Times, July 28, 1985, IV, p.1; Barton Bernstein, «Stimson, Conant, and Their Allies Explain the Decision to Use the Atomic Bomb,» Diplomatic History, Winter 1993, p.48.)
6. Stewart Udall, The Myths of August (Pantheon Books, NY, 1994), pp.73, 75; Martin S. Quigley, Peace Without Hiroshima (Madison Books, Lanham, MD, 1991), pp.105-6; Charles L. Mee, Jr., Meeting at Potsdam (M. Evans, NY, 1975), p.76
7. Tim Weiner, «U.S. Spied on its World War II Allies,» New York Times, Aug. 11, 1993, p.9 8. Udall, pp.73-79
9. Ibid., p.73. Vice President Truman was never informed about the bomb. After Roosevelt’s death, when he assumed office, it was Secretary of State James Byrnes who briefed him on the project. (Henry L. Stimson and McGeorge Bundy, On Active Service in Peace and War (Harper, NY, 1947). Bundy is recognized as the principal author of these Stimson memoirs.
10. Udall, p.76
11. Stimson, p.629
12. Mee, p.23
13. Ibid., pp.235-6; See also: Hearings Before the Committee on Armed Services and the Committee on Foreign Relations (US Senate), June 25, 1951, p.3113, for reference to another peace overture.
14. Los Angeles Times, Jan. 9, 1995, p.5 15. Mee, p. 239
16. Ibid., pp.75, 78-9; and William Manchester, American Caesar: Douglas MacArthur 1880-1964 (Little Brown, Boston, 1978), p. 437
17. Dwight Eisenhower, The White House Years: Mandate for Change, 1953-1956 (Doubleday, NY, 1963), pp.312-3
18. In an attempt, as Churchill said, to «strangle at its birth» the infant Bolshevik state, the US launched tens of thousands of troops and sustained 5,000 casualties.
19. Mee, p.22
20. Weiner, op. cit.
21. Mee, pp.89, 206; the first item is from Churchill’s diary; in the second, Churchill’s aide is paraphrasing him.
22. Bernstein, Diplomatic History, pp.66-8. This passage, actually written by Bundy for On Active Service, was deleted from that book because of pressure from State Department official George F. Kennan.
23. Mee, p. 239 24. Ibid., pp. 288-9