Nyhetsbrev steigan.no 25.11.2024
Anders Magnus setter ny rekord i vrøvl
Det globale sør er overlatt til å bære klimabyrden
Vi oversvømmes av bullshit-jobber, er det rart det går nedover med landet vårt!
Thomas Fazi – European crisis and left-wing downfall
Nye fiffige løsninger på kuas metanutslipp – Bill Gates har løsninga!
Patrick Henningsen – USA and Israel (at Tolfa International Forum)
Norsk Folkehjelp – USAs miner i Ukraina vil føre til lemlestelse og hindre utvikling i generasjoner
Sanksjoner, surrogat for krigføring
Anders Magnus setter ny rekord i vrøvl
Av Lars Birkelund - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/anders-magnus-setter-ny-rekord-i-vrovl/
Anders Magnus sprer løgner om Tulsi Gabbard og det er Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum som lar ham gjøre det.
Da Magnus ble kjent som journalist, jeg tror det var for NRK på 90-tallet, bar han preg av å være en blasert vestkantgutt. Jeg syntes likevel at han var et friskt pust blant journalistene, kanskje fordi jeg ikke visste bedre da, tenker jeg nå. For nå har han lenge vært et kaldt gufs fra fortiden, Mccarthyismen, den kalde krigen. En av de mest primitive propagandistene, ikke minst da han for ca 5 år siden støttet Trumps forsøk på statskupp i Venezuela, som korrespondent for NATO-kringkasteren NRK.
Tulsi er ikke Russlands «kjæreste», som Magnus påstår. Hun er noe så sjeldent som en politiker med mot og integritet, mens Magnus reproduserer løgner fra krigsindustriens medier i USA. Han skulle hatt mer juling enn mat, som min far pleide å si.
Jeg har fulgt Tulsi Gabbard siden 2015 og tør derfor si at jeg vet hva jeg snakker om, i motsetning til Magnus og de fleste andre norske såkalte journalister. Den ene skjermdumpen viser noe av det første jeg skrev om henne. Denne linken viser mye av det andre.
PS:
NATO-kringkasteren NRK propaganderer for at Norge skal gå enda tyngre inn i krigen mot Russland, med hele tre innslag i løpet av en dagsrevy. Tenker de noen gang lenger enn nesa rekker, på hvilke konsekvenser dette kan få for Norge den dagen denne krigen tar slutt? Eller før den tar slutt?
Kommentar: Anders Magnus har brukt Hillary Clintons manus.
Det globale sør er overlatt til å bære klimabyrden
Av skribent - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/det-globale-sor-er-overlatt-til-a-baere-klimabyrden/
Allt fler artiklar avslöjar hur rutten politikerkasten i väst är. Den 22:a november, när denna artikel av Stephen N. Ndegwa publiceras, hotas hela jorden av ett tredje världskrig genom att USA och Storbritannien bestämt sig för att ställa upp som aktiva parter i det krig som pågår i Ukraina. Pengar till krig mot Ryssland finns. Men pengar till att lösa de egna ländernas allt svårare förhållandena för de egna befolkningarna verkar inte finnas. Och, som påpekas i artikeln, pengar för att bekämpa klimat- och ekologikris finns inte. Antagligen är det så, att inget allvarligt menat arbete med klimat- och ekologikris kan börja, förrän det är fred på jorden. Denna fred kan antagligen i sin tur inte komma till stånd, förrän västs förödande beteende, för att behålla USA-imperialismens hegemoni, har nerkämpats.
Det globale sør er overlatt til å bære klimabyrden
Den 29:e partskonferensen för FN:s ramkonvention om klimatförändringar (COP29), som hölls i Baku, Azerbajdzjan, belyste de djupa orättvisor som definierar globala klimatåtgärder. Medan nationer i det globala syd konsekvent har antagit utmaningen att ta itu med klimatkrisen, begränsas deras ansträngningar fortfarande av bristen på tillräckligt ekonomiskt och strukturellt stöd från rikare länder. Denna obalans undergräver inte bara den kollektiva kampen mot klimatförändringarna utan avslöjar också en oroande dubbelmoral i hur ansvar och resurser fördelas globalt.
Trots att det globala syd är de länder som står minst för historiska utsläpp, har de tagit anmärkningsvärda steg framåt när det gäller klimatinnovation. Länder som Kenya, Brasilien och Grenada utmärkte sig vid COP29 för sina ambitiösa projekt som syftar till att mildra klimatpåverkan och stärka motståndskraften.
Kenya lyfte till exempel fram sina soldrivna bevattningssystem, ett viktigt initiativ för att stärka livsmedelssäkerheten och samtidigt minska utsläppen. Brasilien upprepade sitt åtagande att skydda Amazonas regnskog, en kritisk global kolsänka som absorberar miljarder ton koldioxid varje år. Grenada och andra länder bekräftade sitt engagemang för Global Cooling Pledge, en ambitiös plan för att minska kylrelaterade utsläpp med 68 procent till 2050 genom hållbar teknik och energieffektivitetsåtgärder.
Dessa ansträngningar har dock en hög kostnad. Enbart afrikanska länder kommer att behöva cirka 280 miljarder dollar årligen fram till 2030 för klimatanpassning och begränsning, en siffra som ligger långt över deras ekonomiska möjligheter. Operationaliseringen av Loss and Damage Fund under COP29 var ett positivt steg mot att ta itu med dessa behov, med 700 miljoner dollar utlovade för att hjälpa nationer som redan brottas med klimatinducerade katastrofer. Ändå är denna finansiering långt ifrån tillräcklig, med tanke på de uppskattningsvis cirka 580 miljarder dollar som krävs årligen fram till 2030 för att hantera de eskalerande effekterna av klimatförändringarna.
De löften som getts av rikare länder har däremot till stor del inte uppfyllts. Det årliga åtagandet om klimatfinansiering på 100 miljarder dollar, som först utlovades 2009, har ännu inte förverkligats i sin helhet. Denna ihållande brist har urholkat förtroendet för de utvecklade ländernas förmåga att agera som pålitliga partner i det globala klimatarbetet.
Dessutom har stora utsläppsländer som USA och EU inte anpassat sina nationellt fastställda bidrag (NDC) till Parisavtalets mål att begränsa den globala uppvärmningen till 1,5 grader Celsius. I stället fortsätter många att subventionera fossila bränslen och investera i koldioxidintensiva industrier, åtgärder som direkt underminerar deras offentliga åtaganden för klimatåtgärder.
Detta hyckleri var ett återkommande tema på COP29, där ledare från det globala syd efterlyste ansvarstagande och rättvisa åtgärder. Eftersom de mest sårbara regionerna drabbas hårdast av klimatrelaterade katastrofer – bland annat svår torka, översvämningar och förlust av biologisk mångfald – tvingas de ta på sig en oproportionerligt stor del av klimatbördan. Denna obalans förvärrar inte bara befintliga sårbarheter, utan hämmar också skalbarheten hos framgångsrika initiativ på södra halvklotet, som ofta är beroende av extern finansiering för att hålla farten uppe.
Bild: Människor går genom översvämmade gator i Beledweyne-distriktet, centrala Somalia, 12 maj 2023. /Xinhua
Konsekvenserna av denna skillnad är uppenbara. Utan tillräckligt ekonomiskt stöd och tekniköverföring från rikare länder kommer de globala insatserna för att bekämpa klimatförändringarna att förbli fragmenterade och ineffektiva. Bristen på tillräcklig finansiering för anpassningsåtgärder innebär till exempel att enbart de klimatrelaterade förlusterna i Afrika kan uppgå till 50 miljarder dollar per år fram till 2040. Samtidigt begränsar oförmågan att skala upp förnybara energilösningar potentialen för länder i det globala syd att övergå från fossila bränslen och bygga motståndskraftiga, koldioxidsnåla ekonomier.
COP29 underströk också vikten av att stärka det globala syd genom skräddarsydda investeringar. Att stödja rättvisa omställningar i dessa regioner är avgörande för att skapa hållbara utvecklingsvägar som tar itu med både ekonomiska och miljömässiga sårbarheter. Till exempel kan investeringar i hållbar kylteknik – i linje med Global Cooling Pledge – leda till en minskning med nästan 78 miljarder ton koldioxidutsläpp fram till 2050, enligt FN:s miljöprogram.
COP29 lade grunden för meningsfulla framsteg, men det verkliga testet ligger i att omsätta åtagandena i handling. Det globala syd har visat en anmärkningsvärd motståndskraft och uppfinningsrikedom när det gäller att hantera klimatkrisen, ofta med begränsade resurser och minimalt stöd. Det är nu upp till de rikare nationerna att kliva fram, inte som välgörare, utan som verkliga partner i en gemensam global insats.
Vägen framåt kräver omedelbara åtgärder från de utvecklade länderna. För det första måste de uppfylla sina långvariga ekonomiska åtaganden, inklusive att uppfylla och överträffa det årliga målet på 100 miljarder dollar. För det andra måste de avsevärt öka sina bidrag till förlust- och skadefonden för att säkerställa att den kan tillgodose behoven hos sårbara nationer.
Dessutom måste de anpassa sina NDC:er till 1,5-gradersmålet genom att fasa ut fossila bränslen, prioritera investeringar i förnybar energi och upphöra med subventioner till koldioxidintensiva industrier. Slutligen är det viktigt med transparenta mekanismer för att spåra och verkställa klimatfinansiering och politiska åtaganden för att återuppbygga förtroendet och säkerställa ansvarsskyldighet.
Originalen finner du her:
The Global South is left to shoulder the climate burden
Oversatt til svensk for steigan.no av Bertil Carlman.
CGTN-Redaktörens anmärkning: Stephen Ndegwa, en särskild kommentator för CGTN, är verkställande direktör för South-South Dialogues, en Nairobi-baserad tankesmedja för kommunikationsutveckling. Artikeln återspeglar författarens åsikter och inte nödvändigtvis CGTN:s åsikter.
Vi oversvømmes av bullshit-jobber, er det rart det går nedover med landet vårt!
Av Romy Rohmann - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/vi-oversvommes-av-bullshit-jobber-er-det-rart-det-gar-nedover-med-landet-vart/
Det er en oppblomstring av nye yrkesgrupper med tullejobber. Vi har hørt om dem før, et godt eksempel er beskrevet i sketsjen med Wesenlund og Heide Steen fra 1969.
Den gang var det humor og nå er det bullshit-jobber overalt. For å rettferdiggjøre disse bullshit-jobbene må det sjølsagt regler og lover til, gjerne pålagt oss fra EU eller andre overnasjonale organer. Det følger sjølsagt en hel masse nyord med som vi også må forholde oss til for å tilpasse oss denne nye virkeligheten vi blir tvunget inn i.
Daglig ser jeg reklame for bedrifter som tilbyr sine tjenester til bedriften din om å utarbeide såkalte klimaregnskap, her er det ansatt folk med titler som «Seniorrådgiver bærekraft» og liknende. Jeg blei også tilbudt et webinar her om dagen med tittel sirkulærøkonomi og lønnsomhet av et firma som spesialiserer seg på å effektivisere virksomheter og gjøre dem mer konkurransedyktige, gjennom å outsource diverse tjenester.
Antropologen David Graeber, professor ved London School of Economics og leder av den tidlige Occupy Wall Street-bevegelsen, skreiv ei bok kalt Bullshit Jobs: A Theory i 2019.
Gi meg noen eksempler på tullejobber, skriver Sean Illing i et intervju på Vox i 2019 da boka kom ut.
David Graeber svarer:
Bedriftsadvokater. De fleste bedriftsadvokater tror i all hemmelighet at hvis det ikke lenger fantes noen bedriftsadvokater, ville verden trolig vært et bedre sted. Det samme gjelder PR-konsulenter, telefonselgere, merkevaresjefer og utallige administrative spesialister som får betalt for å sitte rundt, svare på telefoner og late som de er nyttige.
Mange tulljobber er bare produserte mellomlederstillinger uten noen reell nytte i verden, men de eksisterer uansett for å rettferdiggjøre karrierene til de som utfører dem. Men hvis de reiste i morgen, ville det ikke gjøre noen forskjell i det hele tatt.
Og det er slik du vet at en jobb er tull: Hvis vi plutselig eliminerte lærere eller søppelsamlere eller bygningsarbeidere eller de som håndhever loven, ville det virkelig betydd noe. Vi vil merke fraværet. Men hvis tulljobber forsvinner, har vi det ikke verre.
«Folk våknet virkelig og innså at de ønsket å gjøre noe nyttig, ønsket å hjelpe andre. De innså at noe er galt, at hvis du går inn i et yrke som utdanning eller sosiale tjenester, behandler de deg dårlig og betaler deg lite».
https://www.vox.com/2018/5/8/17308744/bullshit-jobs-book-david-graeber-occupy-wall-street-karl-marx
I Dabatten 31.10 på NRK presenterte programleder disse orda på en ordsky.
https://tv.nrk.no/serie/debatten/sesong/202410/episode/NNFA51103124
I programmet sier Hele Uri, språkviter og professor, at språket er et virkemiddelapparat.
Og regjeringa er opptatt av å ha et virkemiddelapparat overfor næringslivet, det er så opptatt av det at de har utarbeidet noe de kaller Et enklere, grønnere og mer helhetlig virkemiddelapparat for næringslivet.
EU innførte et CSRD-direktiv og vekting av klima og miljø i offentlige anskaffelser og dette har ført til at flere norske virksomheter må utarbeide et klimaregnskap.
Krav om klimagassregnskap for boligblokker og yrkesbygg ble innført 1. juli 2022.
For de fleste bedrifter er det ikke lovpålagt å lage et klimaregnskap. Likevel opplever mange at de må lage klimaregnskap for å få kunder, finansiering eller styrke merkevaren. Det er spesielt i forbindelse med offentlige anskaffelser at kravene til klimaregnskap er strenge.
Den mest kjente standarden for klimaregnskap heter Greenhouse Gas Protocol (ofte omtalt som GHG-protokollen).
GHG-protokollen gir en slags mal for å identifisere utslippskilder og rapportere klimafotavtrykk i et sammenlignbart format.
Conta, et firma som tilbyr tjenester innafor klimaregnskap skriver dette:
GHG-protokollen sier at man skal rapportere utslipp i tre nivåer:
Scope 1 – Produksjon: I den første delen skal du inkludere alle utslippskilder knyttet til driftsmidler som bedriften har kontroll over. Det inkluderer utslipp fra kjøretøy i antall km eller liter (som du f. eks. kan få oversikt fra hos drivstoffleverandør, kjørebøker eller leasingpartner), utslipp fra forbrenning av drivstoff fra maskiner oppgitt i liter, utslipp fra bygg som bruker olje, gass eller biobrensel.
Scope 2 – Energiforbruk: Den andre delen omfatter utslipp fra innkjøpt energi, fordelt etter kategoriene elektrisitet, fjernvarme, fjernkjøling og damp. Klimapåvirkningen skal beregnes ut fra lokasjonsbasert og markedsbasert metode. I lokasjonsbasert metode ganger man virksomhetens forbruk i kWt og ganger med utslippsfaktoren i området (strøm i Norge med 17 gram CO2-ekvivalenter per kilowattime er f.eks. renere enn i Kina). Den andre metoden tar utgangspunkt i at vi har et felles europeisk strømmarkedet og at strømmen vi bruker ikke nødvendigvis kommer fra vannkraft. Det kan kun sikres med opprinnelsesgarantier. Gjennom å kjøpe dette kan man sette markedsbaserte utslipp til 0. Hvis man ikke bruker dette må man ta utgangspunkt på 396 gram CO2 for hver kWh bedriften bruker.
Scope 3 – Indirekte utslipp: I den siste delen, som er frivillig, skal man regne ut bedriftens andre indirekte utslipp. Dette er utslipp som ikke kommer fra ditt eget utstyr, men som fortsatt kan tilegnes din bedrift. For eksempel skal du inkludere utslipp fra flyreiser, innkjøpte transporttjenester, avfall, bruk av produkter og innkjøp. Dette er ofte en stor del av klimaregnskapet, men mange sliter med å finne tilstrekkelig data. Derfor bruker bedrifter ofte egne dataprogrammer som tar utgangspunkt i bedriftens kostnadsdata til å estimere de indirekte utslippene, basert på store eksterne datasett.
Klimaregnskap: Hva det er og hvordan lage det (2023)
Det er sjølsagt statlige midler å søke på dersom man ønsker å være fremoverlent og i førersetet på denne utviklingen. Dette blir tatt opp i programmet Debatten som jeg lenka til tidlig i denne artikkelen. Flere jeg kjenner til som arbeider innafor områder som er aktive søkere på statlige midler forteller at utstrakt bruk av disse «nyordene» er nødvendig for å nå fram i prosessene for ulike tilskudd.
Her er det penger å hente, det opprettes utrolig mange bullshit-jobber i forbindelse med det såkalte grønne skiftet. Når vi veit hvor mange hender som mangler i norsk arbeidsliv er dette helt ufattelig.
Noen ganger lurer jeg på om kunnskapen om verdiskaping har gått helt i glemmeboka!
Thomas Fazi – European crisis and left-wing downfall
Av red./KAJ - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/thomas-fazi-european-crisis-and-left-wing-downfall/
«The death» of the European left – how far back do we have to go back to trace the beginning of this crisis?
The Italian author and analyst Thomas Fazi presented at Tolfa International Forum.
Video:
Setting up the forum, and documenting it through video has been an economic challenge, and we hope our readers and viewers will contribute to funding our work.
You can contribute like this: Vipps: 116916 You can also credit Mot Dag’s support account: 9001 30 89050 From abroad: Iban number NO5590013089050 Swift/BIC for SpareBank 1 Oslo Akershus LABANOKK
In October, the first Tolfa International Forum was organized in the town of Tolfa, Italy, more specifically at the 400 year-old Capuccini monastery. Initiator for the event was chief editor of steigan.no Pål Steigan:
“2024 is one of the most dramatic and fateful years in memory. Therefore, sober analysis, knowledge and visions of the future are crucial. We initiated the Tolfa International Forum so people could get together to listen to solid, and interesting presentations of top notch speakers and analysts, and not least engaging in exciting debates. In ancient Greece, Rome and Etruria, broad conversations were combined with culture, food and drink. Convento cappuccini is ideal for this tradition”.
@TolfaInternationalForum
Kulturskoler for eliten?
Av skribent - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/kulturskoler-for-eliten/
21. november har Klassekampen et oppslag om de kommunale kulturskolene i Norge, hvor hovedbudskapet, fremsatt av to forskere fra Telemarksforskning, er at disse skolene er dyre og treffer bare en liten del av barna, nemlig de som har kulturinteresserte foreldre eller kommer fra familier med høy inntekt. Den første påstanden kan neppe overraske, mens den andre impliserer at kulturskoler gagner bare en elite, underforstått at de ikke er verdt å bruke så mye penger på.
Slik stempling av kultur som undervises i disse skolene, som noe som bare angår en elite, har pågått her til lands så lenge jeg selv har holdt på med musikk, dvs. i mer enn 60 år. «Finkultur» har i alle disse årene vært et skjellsord i Norge, og selv om dette ordet knapt lenger brukes, ligger forakten for de kulturytringer som tilhører vår felles europeiske kulturarv, dårlig skjult i uttalelsene til de to forskerne, den skal nemlig være «utdatert». At slike ytringer får stå uimotsagt i artikkelen, står seg dårlig i kulturavisen Klassekampen. Skal man ta slike uttalelser på alvor, ville det medføre at man burde nedlegge teatrene (noe som er i ferd med å skje), symfoniorkestrene, operaen, og de tilhørende utdannelsesinstitusjonene, noe som i skrivende stund skjer med landets eneste scenografutdanning. Alt dette er nemlig noe som kun en elite har glede av, som kan betale for det selv, dessuten tilhører det ikke vår tid.
Det er trist å konstatere at mens populærkulturen har tatt fullstendig over og amerikanske tech-selskaper er i ferd med å bli de eneste kulturbærere, skal de få tilbudene vi ennå har av høykultur (for å bruke et annet ord), slik som kulturskolene, bli erklært uønsket. Jeg vil gjerne minne om at da musikkskolene fikk sitt oppsving i Norge på 70-tallet (ikke på 50- og 60-tallet slik det står i artikkelen), varte det ikke lenge før kvaliteten på norske orkestre gikk betydelg opp og toppensembler som Det Norske Kammerorkester og Trondheimssolistene så dagens lys. At vi nyter godt av dette i dag, er grunn nok til å hegne om kulturskolene heller enn å rakke ned på dem.
Håkon Austbø, pianist.
Dette innlegget sto som leserinnlegg i Klassekampen og gjengis her med forfatterens velvillige tillatelse.
Nye fiffige løsninger på kuas metanutslipp – Bill Gates har løsninga!
Av Romy Rohmann - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/nye-fiffige-losninger-pa-kuas-metanutslipp-bill-gates-har-losninga/
Bill Gates kommer med flere gode løsninger for å bekjempe klimaendringene som husdyra våre visstnok forårsaker. Nå foreslår han foreslått å sette inn metall i kyr som hindrer dem i å slippe ut gass.
Han forteller her om en ny revolusjonerende løsning, hvor en metallanordning kan settes inn i kuas hud, som brenner metan. Dette er ganske billig og lett gjennomførbart i følge Bill Gates. Du tror det ikke før du hører det:
(om kyr og hvordan metanutslippene kan reduseres fra ca 9 min ut i sendinga)
Vi har skrevet om metanhemmere som tilsettes i foret til kyrne her på steigan.no i flere artikler:
Kyrne er tydeligvis en av værstingene og i Danmark har de innført CO-avgift, ei avgift som vil knekke bondeøkonomien.
Patrick Henningsen – USA and Israel (at Tolfa International Forum)
Av kjaquesson - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/patrick-henningsen-usa-and-israel-at-tolfa-international-forum/
Do Americans care about their country’s foreign policy, or the world outside of USA?
Patrick Henningsen is an American writer, filmmaker, analyst for global affairs as well as editor and founder of the independent news site 21st Century Wire and a frequent guest commentator on a number of international TV channels. He hosts the weekly radio program Sunday Wire, broadcasted globally, and more.
Video of presentation:
Setting up the forum, and documenting it through video has been an economic challenge, and we hope our readers and viewers will contribute to funding our work.
You can contribute like this: Vipps: 116916
You can also credit Mot Dag’s support account: 9001 30 89050
From abroad: Iban number NO5590013089050 Swift/BIC for SpareBank 1 Oslo Akershus LABANOKK
In October, the first Tolfa International Forum was organized in the town of Tolfa, Italy, more specifically at the 400 year-old Capuccini monastery. Initiator for the event was chief editor of steigan.no Pål Steigan:
“2024 is one of the most dramatic and fateful years in memory. Therefore, sober analysis, knowledge and visions of the future are crucial. We initiated the Tolfa International Forum so people could get together to listen to solid, and interesting presentations of top notch speakers and analysts, and not least engaging in exciting debates. In ancient Greece, Rome and Etruria, broad conversations were combined with culture, food and drink. Convento cappuccini is ideal for this tradition”.
@TolfaInternationalForum
USAs terror mot Cuba
Av Lars Birkelund - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/usas-terror-mot-cuba/
Cubaforeningens reise til Cuba inkluderte en guidet tur til ‘Centro Fidel Castro’ i Havanna. Castro sa at han ikke ville ha noen statue reist over seg. Men på museet er det gjort et unntak, fordi statuen ble gitt som gave til museet fra Kina.
Der er det faktisk også et rom som er tilegnet Julian Assange, men ikke minst en utstilling som viser USAs terror og sabotasje mot Cuba. Da jeg spurte om når det siste tilfellet fant sted fikk jeg til svar at det er vanskelig å si fordi det aldri har tatt slutt og fordi saker må etterforskes før det konkluderes.
Terroren inkluderer over 600 drapsforsøk på Fidel Castro. Det er et utrolig høyt tall, som man skulle tro kun er cubansk propaganda. Men det er mer enn som så. NRK i 2016:
«Helt siden han overtok i 1959, var det grupper som planla attentater mot ham, for eksempel cubanske eksilgrupper.
Noen av metodene kunne nesten vært hentet fra James Bond-filmene: en kulepenn med skjult kanyle som skulle forgifte ham og en elektrisk pistol som skulle provosere frem et hjerteinfarkt hos ham.
Fidel Castros sigarer var legendariske og han røykte tett helt frem til midten av 80-tallet. Derfor er flere av planene knyttet til nettopp sigarer.
Et av plottene skulle foregå i FNs generalforsamling i New York i 1960. Der skulle han få en sigar i gave som skulle eksplodere midt i ansiktet hans (…)
Den amerikanske mafiaen hadde også gode grunner til å ønske Castro død. Han hadde stanset deres virksomhet i Havana, med spillekasinoer og bordeller (…)
– Hvis det å overleve drapsforsøk var en olympisk disiplin, ville jeg tatt gull, har Fidel Castro selv sagt om alle forsøkene på å ta livet av ham».
Mindre kjent er alle tilfellene av ildspåsettelser, bruk av bomber, kjemisk og biologisk krigføring, kapring/tyveri av båter og fly…..
«Noen av flyene og båtene ble beslaglagt av amerikanske myndigheter for manglende betaling av gjeld krevd av amerikanske firmaer mot den cubanske regjeringen. Men så var det (…) fly som ble tvunget til å fly fra USA til Cuba. Da det begynte å være flere av disse enn flyreiser i motsatt retning, var Washington nødt til å revurdere sin politikk».
Sitatet er fra kapittel 30 om Cuba i William Blums Killing Hope – US military and CIA interventions since World War II.
William Blum (1933 – 2018) var ansatt i USAs utenriksdepartement på 1960-tallet, men sluttet i avsky over USAs krigføring mot Vietnam. Han viet resten av livet til å avsløre USAs forbrytelser mot andre land og det var Killing Hope som for 20 år siden satte meg inn i hvor stor skade USA har gjort på Cuba og cubanerne.
USAs politikk overfor Cuba var noe mer forståelig rett etter revolusjonen. Ikke forsvarbar, men lettere å forstå, bitre som mange i USA var etter å ha mistet Cuba som ‘bordell’, som Cuba ble kalt før revolusjon. USAs bordell eller horehus.
Men politikken med sanksjoner, sabotasje og terror lar seg over hodet ikke forsvare mot cubanere som ble født mange år seinere, nå 65 år seinere. Jeg nøler ikke med å kalle det ondskap, sadisme. Jeg kan bare anbefale Blums bok, som faktisk ligger på CIAs hjemmeside, som jeg linket til. Her noen sitater til:
«Bombing og straffeangrep av Cuba med fly basert i USA begynte i oktober 1959, om ikke før. Tidlig i 1960 var det flere brannbombe-luftangrep på cubanske rørfelt og sukkerfabrikker (…)
I mars eksploderte et fransk frakteskip som losset ammunisjon fra Belgia i Havana og tok 75 liv og skadet 200, hvorav noen døde senere (…)
(høydepunkt ble nådd) i april året etter i den beryktede CIA-organiserte invasjonen av Cuba ved Grisebukta. Over 100 eksil-cubanere døde i angrepet. Nærmere 1200 andre ble tatt til fange av cubanerne. Det ble senere avslørt at fire amerikanske piloter som flyr for CIA også hadde mistet livet (…)
Gjennom 1960-tallet ble den karibiske øya utsatt for utallige sjø- og luftkommando-angrep av eksil-cubanere, til tider akkompagnert av deres CIA-veiledere, og påførte skade på oljeraffinerier, kjemiske anlegg og jernbanebroer, sukkerrørfelt, sukkermøller og sukkerlagre; infiltrerende spioner, sabotører og leiemordere … alt for å skade den cubanske økonomien, fremme misnøye eller få revolusjonen til å se dårlig ut … tar livet av kubanske militsmedlemmer og andre i prosessen … piratangrep på cubanske fiskebåter og handelsskip, bombardement av sovjetiske fartøyer lagt til kai på Cuba, et angrep på en sovjetisk hærleir med 12 russiske soldater rapportert såret … et hotell og et teater beskutt fra offshore fordi russere og østeuropeere skulle være til stede der.
Disse handlingene ble ikke alltid utført på direkte ordre fra CIA eller med dens forhåndsvitenhet, men byrået kunne knapt påberope seg uskyld. Det hadde opprettet Operation Mongoose-hovedkvarteret i Miami som virkelig var en stat i en by – over, over og utenfor lovene i USA, for ikke å nevne internasjonal lov, med en stab på flere hundre amerikanere som dirigerte mange flere cubanske agenter på slike typer handlinger, med et budsjett på over 50 millioner dollar i året, og en avtale med lokalpressen for å holde operasjoner i Florida hemmelige bortsett fra når CIA ville ha noe offentliggjort (…)
Ti år senere (…) en epidemi av denguefeber feide over den cubanske øya. Overført av blodetende insekter, vanligvis mygg, gir sykdommen alvorlige influensasymptomer og invalidiserende beinsmerter. Mellom mai og oktober 1981 ble det rapportert om over 300 000 tilfeller på Cuba med 158 omkomne, hvorav 101 var barn under 15 år. I 1956 og 1958 har deklassifiserte dokumenter avslørt at den amerikanske hæren løste svermer av spesialavlede mygg i Georgia og Florida for å se om sykdomsbærende insekter kan være våpen i en biologisk krig (…)
I løpet av det neste tiåret, mens CIA fortsatte å pøse penger inn i eksilsamfunnet, fant mer enn 100 alvorlige ‘hendelser’ sted i USA som Omega 7 og andre grupper tok på seg ansvaret for (…)
Det skjedde gjentatte bombinger av den sovjetiske FN-misjonen, dens Washington-ambassade, dens biler. , et sovjetisk skip la til kai i New Jersey, kontoret til det sovjetiske flyselskapet Aeroflot, med en rekke amerikanske politimenn og russere skadet i disse angrepene; flere bombinger av den cubanske FN-misjonen og dens interesseseksjon i Washington, mange angrep på cubanske diplomater, inkludert minst ett drap; en bombe oppdaget ved New Yorks musikkakademi i 1976 kort tid før en feiring av den cubanske revolusjonen skulle begynne; en bombing to år senere av Lincoln Center etter at den cubanske balletten hadde opptrådt; tre bombeangrep på en enkelt natt i 1979: kontoret til et cubansk flyktningprogram i New Jersey, et apotek i New Jersey som sendte medisinske forsyninger til Cuba, og en koffert som eksploderte på JFK flyplass og skadet fire bagasjehåndterere, minutter før det skulle bli plassert ombord på et TWA-fly til Los Angeles.
Den mest voldelige handlingen i denne perioden var sprengningen av et Cubana Airlines-fly kort tid etter at det lettet fra Barbados 6. oktober 1976, som tok livet av 73 mennesker inkludert hele det cubanske mesterskapet i fekting. CIA-dokumenter avslørte senere at den 22. juni hadde en CIA-offiser i utlandet sendt en rapport til byråets hovedkvarter om at han hadde fått vite fra en kilde at en cubansk eksilgruppe planla å bombe et Cubana-fly som flyr mellom Panama og Havana. Gruppens leder var en babylege ved navn Orlando Bosch. Etter at flyet styrtet i sjøen i oktober, var det Boschs nettverk av eksil som tok på seg ansvaret. Kabelen viste at CIA hadde midler til å trenge inn i Bosch-organisasjonen, men det er ingen indikasjoner i noen av dokumentene om at byrået foretok noen spesiell overvåking av Bosch og hans gruppe på grunn av deres planer, eller at CIA advarte Havana».
Alt som er nevnt i denne artikkelen samt sanksjonene (omtalt i det første av disse ‘reisebrevene’) og mer til skyldes at USA fortsatt ikke har gitt opp å styrte regimet på Cuba, som nå ikke lenger ledes av noen Castro, men av Miguel Díaz-Canel.
Eller for den saks skyld forsøket på å innlemme Cuba som en av USAs delstater, som ble slått fast som mål i 1808, da president Thomas Jefferson henvendte seg til de daværende spanske kolonisatorene med et spørsmål om å overlate Cuba til USA.
Jeg hevder ikke at USA fortsatt har en politikk for å gjøre Cuba til delstat. Men det var en uttalt politikk tidligere. I 1898 stjal USA Cuba fra Spania. Okkupasjonen ble avsluttet noen år seinere. Men USA har aldri gitt opp sine forsøk på å kontrollere Cuba. Og militærbasen på Cuba har USA utvidet flere ganger, med miner rundt, og brukt til sabotasje/terror mot Cuba. I boka Guantanamo – why the illegal US base should be returned to Cuba (2011), viser Fidel Castro en rekke tilfeller der basen har blitt brukt til det. Men for nordmenn er nok basen mest kjent fordi USA siden 2002 har brukt den til fangeleier:
«Den 20. januar 2002 publiseres bilder fra Camp X-Ray som opprører folk over hele verden, og fører til anklager om at USA benytter grove forhørsmetoder og tortur ved denne leiren. Amnesty International sier at forholdene i leirene faller langt under internasjonale – og amerikanske – minimums-standarder for behandling av fanger, og at fangene blir utsatt for tortur og mishandling. FN sier i en uttalelse[ at USAs behandling av fanger som er tatt i Afghanistan og brakt til Guantánamo bryter med folkeretten (…)
Norske Aker Kværners heleide datterselskap Kværner Process Services Inc. (KPSI) leverte strøm, vann og vedlikeholdstjenester til fangeleiren. I januar 2005 stilte Amnesty International spørsmål ved Aker Kværners engasjement.[35] Den norske journalisten Erling Borgen laget en dokumentarfilm (Et lite stykke Norge) hvor det hevdes at Aker Kværners anleggsutstyr skal ha blitt brukt til å lage burene til fangene på Guantanamo. Aker Kværner skal også ha vedlikeholdt utstyr som brukes til vanntortur og lydtortur. I Dagbladet for tirsdag 6. februar 2007 ble det også hevdet at Kværner sammen med det amerikanske oljeselskapet Willbros leverte drivstoff til flyene som ble brukt til å transportere fangene. En rekke andre aktører, blant annet OECD[36], har også kritisert Aker Kværner for sin involvering i denne basen (…)Amnesty har stilt spørsmålstegn ved om norsk lovverk er godt nok, og arbeider for at den kommende stortingsmeldingen i 2008 om bedriftens samfunnsansvar vil legge tilstrekkelig vekt på norske bedrifters eventuelle medvirkningsansvar for menneskerettighetsbrudd».
https://no.wikipedia.org/wiki/Interneringsleiren_p%C3%A5_Guant%C3%A1namo_bay
Her mine to foregående artikler om/fra Cuba:
I fjerde og siste artikkel spør jeg: Er det håp for Cuba.
Artiklene merkes @Cubareise.
Norsk Folkehjelp – USAs miner i Ukraina vil føre til lemlestelse og hindre utvikling i generasjoner
Av skribent - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/norsk-folkehjelp-usas-miner-i-ukraina-vil-fore-til-lemlestelse-og-hindre-utvikling-i-generasjoner/
– Det er uakseptabelt at USA åpner for å sende anti-personellminer til Ukraina, når vi vet hvordan denne typen våpen fører til lemlesting av barn og sivile, ødeleggelse av matjord og hindrer fred og utvikling i områdene de brukes i. Dette sier Raymond Johansen, generalsekretær i Norsk Folkehjelp, en av verdens største humanitære mineryddingsorganisasjoner.
Norsk Folkehjelp | Pressemelding
– Landminer skiller ikke mellom sivile og soldater, og er laget for å ødelegge kroppene til alle mennesker som kommer i nærheten av dem.
– Denne typen våpen skader mennesker og ødelegger muligheten til utvikling for folk, bedrifter og samfunn i mange år etter at de først blir brukt, sier Johansen.
Anti-personellminer har svært alvorlige humanitære konsekvenser, og er forbudt etter minekonvensjonen, som Norge var blant pådriverne bak. Anti-personellminer dreper og lemlester i generasjoner etter at en konflikt er over; de blokkerer humanitær tilgang, levebrød, forhindrer tilbakeføring av fordrevne befolkninger og flyktninger til sine hjem, hindrer gjenoppbyggings- og utviklingsarbeid.
Norsk Folkehjelp er en av de tre største humanitære aktørene innenfor rydding av miner- og eksplosiver. Siden 1992 har Norsk Folkehjelp fjernet mer enn 2 millioner antipersonellminer og eksplosive krigsrester i 40 land, og frigjort 1 milliard kvadratmeter land til produktiv bruk. Johansen reiser selv til Kambodsja og Vietnam neste uke, hvor Norsk Folkehjelp fortsatt rydder miner og klasevåpen som ble brukt i området på 60- og 70-tallet.
– Vi ser i land som Kambodsja og Vietnam hvordan bruk av landminer virkelig er som å pisse i buksa for å holde seg varm.
– 60 år etter at denne typen våpen ble brukt fører de fortsatt til lidelse og hindrer utvikling i land som Kambodsja. Dette må verden bidra til å unngå i Ukraina, sier Johansen.
Norge har vært en av pådriverne til den internasjonale minekonvensjonen som trådde i kraft i 1999, som forbyr bruk av landminer. Som en av 164 statsparter til konvensjonen, er Ukraina forpliktet til å ikke bruke antipersonellminer.
– Det er viktig at alle som støtter opp om forbudet mot denne typen inhumane våpen nå tydelig advarer mot denne typen våpenstøtte til Ukraina, sier Johansen, og påpeker at andre stater som er part i minekonvensjonen, inkludert Norge, må oppfylle sine juridiske forpliktelse til å motvirke bruk av denne typen våpen.
– Den russiske krigføringen har vært av en urovekkende brutalitet. Nå er det viktig at land som støtter opp om Ukraina viser seg som forsvarere av folkerett, sivile og muligheten for framtidig utvikling.
– Det er i hele verdens interesse at USA nå snur, og ikke legitimerer bruk av anti-personellminer i Ukraina. Amerikanske miner i Ukraina vil føre til lemlestelse og hindre utvikling i generasjoner, sier Johansen.
Fakta om Norsk Folkehjelps arbeid med miner:
Siden 1992 har Norsk Folkehjelp fjernet mer enn 2 millioner antipersonellminer og eksplosive krigsrester i 40 land, og frigjort 1 milliard kvadratmeter land til produktiv bruk.
Norsk Folkehjelps første mineryddingsaksjon fant sted i Kambodsja i 1992. I dag dekker Norsk Folkehjelp hele livssyklusen til våpen og ammunisjon – med ulike aktiviteter for å beskytte sivile før, under og etter konflikt.
I 2023 arbeidet Norsk Folkehjelp med mine- og eksplosivrydding, og beskyttelse av sivile mot eksplosive våpen i 19 land.
Parallelt med rydding av landminer og eksplosiver, har Norsk Folkehjelp tatt en ledende rolle i sivilsamfunnets press for at stater skal forhandle, vedta, overholde og implementere internasjonale våpenavtaler som antipersonellmineforbudstraktaten, klasevåpenkonvensjonen og traktaten om forbud mot atomvåpen.
Fakta om minekonvensjonen:
Minekonvensjonen som trådte i kraft i 1999, forbyr bruk og produksjon av miner som er laget for å eksplodere som følge av en persons nærvær, nærhet eller berøring. Dette betyr at konvensjonen forbyr miner som utløses av ofrene, mens bruken av noen miner som fjernutløses, er tillatt.
Mange land har allerede klart å rydde alle sine minelagte områder. Men fortsatt gjenstår det et betydelig arbeid før målet om en minefri verden er nådd.
Dett er en pressemelding fra Norsk Folkehjelp.
Spinnville Urix
Av Julia Schreiner Benito - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/spinnville-urix/
Urix på NRK 22. november mener å vise at «spinnville forestillinger om fakta tar over i Det hvite hus og mer sprøyt vås og tull spres til Europa».
«En type alternativ virkelighet vokser fram».
«De vinner valg i Europa ved hjelp av støtte fra konspirasjonsteoretikere som mener at vaksiner ikke virker».
Journalist Hallvard Sandberg:
«I dag har hendelsene, påstandene og løgnene fra pandemien fortsatt en stor betydning».
Videre innleder Sandberg professor og immunolog Gunnveig Grødeland. Et spørsmål lyder:
«Så hvis det kommer en eller annen journalist, sånn som jeg, og sier: ikke hør på Grødeland, hun farer med tull, er det greit?»
Grødeland avslutter:
«Jeg er for at valget om å ta vaksiner eller ikke skal være basert på korrekt informasjon».
Hun kunne kalt det «informert samtykke» – en etisk pilar i all medisinsk behandling. Helsepersonell plikter å gi all relevant informasjon slik at pasienten kan foreta et så kunnskapsbasert valg som mulig. Det var nettopp det lege Sjur Even Aunmo gjorde:
Han informerte ikke bare sine pasienter om mulige fordeler av covid-vaksinene, men også om mulige ulemper. Dessuten at ingen kjente til langtidsvirkningene av stikket. Han mistet jobben som fastlegevikar i Oslo. Noe av begrunnelsen lød at «han var i utakt med FHI».
– Det var i mangel av overbevisende forskning at jeg holdt på mitt i spørsmålet om mRNA-vaksinene, sa han til meg våren 2022. Videre:
«– Å følge sin fornuft og ikke la seg rive med uten å ettergå synes som det beste på sikt. Jeg så gravide med utslett, de fortalte om svimmelhet og andre symptomer, og spurte: – Bør jeg ta dose to? Jeg kunne ikke svare ja, i stedet opplyste jeg at vaksineringen av gravide er et eksperiment. Det er ikke forsket på de ufødte og det er uetisk å drive medikamentell forskning på dem. Det er drøyt å vaksinere gravide slik det har blitt gjort nå. De mulige konsekvensene er uhyggelig å tenke på».
NRK definerer hvem som er «eksperter» og vil at vi skal høre på og adlyde dem. Da Sandberg og jeg gikk i klasse sammen på Journalisthøyskolen lærte vi at journalistikk først og fremst er å ettergå makten og stille den kritiske spørsmål.
Vennlig hilsen
Julia Schreiner Benito
Sanksjoner, surrogat for krigføring
Av Peter M. Johansen - 25. november 2024
https://steigan.no/2024/11/sanksjoner-surrogat-for-krigforing/
Dramatisk økning i USAs bruk av sanksjoner.
USA har dramatisk økt bruken av ensidige sanksjoner og sekundærsanksjoner som utenrikspolitisk våpen de siste tjue åra. Det er atskillig mer i vente med president Donald J. Trump tilbake i Det hvite hus. Og EU henger seg på. Dette bryter med FN-charteret og multilaterale menneskerettskonvensjoner, folkeretten og humanitærretten – og blir forsvart med “våre verdier”,
Om lag en tredel av menneskeheten lever i land som er underlagt sanksjoner og ensidige tvangsmidler, konstaterte FNs spesialrapportør for menneskerettigheter Idriss Jazzairy (2015-20) fra Algerie da han la fram sin rapport om internasjonale sanksjoner for FNs hovedforsamling i 2015.
Siden da har bruken av sanksjoner, inkludert sekundærsanksjoner som rammer tredjepart, og ensidige tvangsmidler (unilateral coercive measures, UCM) tiltatt i styrke uten å gå veien om FN.
Dette er ikke tilfeldig og følger, ikke overraskende, det geopolitiske mønsteret som avtegner seg stadig sterkere og som litt enkelt har blitt betegnet som “Vesten mot resten”, det samme mønsteret som har bidratt og forsert framveksten av Brics+.
Tallenes tale
I fjor la økonomen Francisco Rodríguez fram tall for tankesmia Center for Economic and Policy Research (CEPR). De viser at rundt 29 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) blir produsert i land som er underlagt sanksjoner. Det er en markant økning fra vel fire prosent på 1960-tallet.
Rodrǵuez, professor i internasjonale relasjoner ved University of Denver i Colorado, er fra Venezuela og har førstehånds oversikt over hvordan sanksjoner virker. Hans nye bok “The Collapse of Venezuela: Scorched Earth Politics and Economic Decline, 2012-20” kommer i januar.
Han tilhører den moderate delen av opposisjonen og er hyppig skribent i Foreign Affairs, Financial Times, New York Times og Washington Post.
Washington Post publiserte 25. juni en omfattende gjennomgang av USAs bruk av sanksjoner, “ How Four U.S. Presidents Unleashed Economic Across The Globe”, det vil si etter tusenårsskiftet.
Resultatet er slående: USA har innført tre ganger så mange sanksjoner som noe annet land eller internasjonale institusjoner. De rammer vel en tredel av alle verdens land (FN har 193 medlemmer) på en eller annen måte, fra finansielle tiltak, sanksjoner mot selskap eller individer og organisasjoner.
Det er ikke bare hyppigheten som har økt, men også omfanget. Sanksjonene var relativt få under Bill Clinton, økte markant under president George W. Bush, holdt seg på samme nivå med en viss økning under president Barack Obama, økte igjen under president Donald Trump og eksploderte i de to første åra med president Joe Biden på grunn av Russlands invasjon i Ukraina.
https://www.washingtonpost.com/business/interactive/2024/us-sanction-countries-work
“Middelaldersk beleiring”
– Selv om innføringa av sanksjoner og UCM ofte er kledd i luftig og høystemt retorikk om å beskytte menneskerettigheter, fremme demokrati og fred for å gjøre dem mer spiselige og gi dem et ferniss av legitimitet, fins det en betydelig og stadig voksende mengde overveldende bevis fra akademisk litteratur, rapporter utført av internasjonale organisasjoner og tallrike eksempelstudier som viser illegaliteten i sanksjonene og UCM og den enormt skadelige innvirkninga de har på de landene som blir plukket ut, skriver Fikrejesus Amahazion i Eritrea Profile (23. og 30. oktober), som forsker på utviklinga i Eritrea og på Afrikas horn.
– Disse tiltakene er iverksatt ensidig og uten eksplisitt tillatelse eller konsensus fra det internasjonale samfunnet. De er ikke i samsvar med folkeretten, internasjonal humanitær rett, FNs charter eller de grunnleggende normene og prinsipper som styrer fredelige og diplomatiske forbindelser mellom stater, skriver han.
Amahazion konkluderer at dette er “den moderne ekvivalenten til en middelaldersk beleiring og representerer et surrogat for krigføring.”
Bildet av den middelalderske beleiringa kan Amahazion ha hentet fra den kubansk-amerikanske juristen Alfred-Mauric de Zayas. Han var “uavhengig ekspert til fremme av en demokratisk og rettferdig internasjonal orden” for FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) fra 2012 til 2018 og jurist for kontoret for FNs høykommissæren for menneskerettigheter (1981-2003).
Republikaneren som støttet Bernie Sanders i 2016 og Tulsi Gabbard i 2020, brukte begrepet “middelaldersk beleiring” i beskrivelsen av USAs sanksjonsregime mot Venezuela.
I et intervju med Telesur i februar 2018 og siden i sin rapport som ble publisert i august samme år, hevdet han at “det er ingen humanitær krise” i Venezuela, men derimot “økonomisk krigføring” og “økonomiske sanksjoner” fra USA, Canada og EU som var den viktigste årsaken til situasjonen.
Han underslo ikke Venezuelas overavhengighet av oljeinntekter, dårlige styresett under president Nicolás Maduro eller korrupsjon, men anbefalte at de økonomiske sanksjonene ble etterforsket av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som mulige forbrytelser mot menneskeheten under artikkel 7 i Roma-vedtektene, traktaten som er det juridiske grunnlaget for ICC fra 17. juli 1998.
“Surrogat for krigføring”
Sanksjonene blir gjerne presentert og omtalt som “omfattende, sektorbestemte, målrettete og smarte”, men virkningene er at “de alltid forårsaker enorme sosiale, økonomiske, helsemessige og humanitære konsekvenser og skader som fører til uregelrette migrasjonsstrømmer, fordriver folk og som i sin ytterste konsekvens undergraver freden – og de rammer alltid de mest sårbare i samfunnet uforholdsmessig hardt, inkludert barn, kvinner, eldre, sjuke og fattige,” påpeker Amahazion.
Bare i løpet av de to-tre siste åra har nær ti prosent av Cubas befolkning dratt fra øya som følge av USAs blokade som fortsatt hviler tungt over den inflasjonsdrevne og kostnadskrevende post-pandemiøkonomien som slo beina under landets største inntektskilde, turismen.
I sin rapport for tankesmia CEPR, “Economic Sanctions as Collective Punishment: The Case of Venezuela” fra 25. april 2019, konkluderte økonomene Mark Weisbrot og Jeffrey Sachs med at USAs sanksjoner mot Venezuela hadde ført til en økning på 31 prosent i dødsfallene i 2017-18. Det innebar en overdødelighet på 40.000 venezuelanere.
Det var før den store masseeksodusen.
https://cepr.net/images/stories/reports/venezuela-sanctions-2019-04.pdf
USA, med EU på slep, bruker sanksjoner bevisst som en politisk av/på-knapp som fungerer som direkte innblanding i Venezuelas og andre lands indre anliggender.
Det samme gjelder Amahazions hjemland, Eritrea, som er rammet av en rekke unilaterale sanksjoner og ensidige tvangstiltak (UCM) fra USA og EU. Eritrea har dessuten blitt herjet med av FN siden den tidligere italienske kolonien ble innlemmet i Etiopia og deretter i forbindelse med grensekrigen med Etiopia (1998-2000) da FN ikke fulgte opp kjennelsen i den internasjonale grensekommisjonen (EEBC).
USA var sentral i å undergrave den bindende og endelige kjennelsen som gikk mest i Eritreas favør ved at grenselandsbyen Badme ble tilkjent Eritrea av EEBC. Det valgte Susan Rice, daværende viseutenriksminister for afrikanske saker (1997-2001), siden FN-ambassadør (2009-13) og nasjonal sikkerhetsrådgiver (2013-17) under president Obama, å sette til side sammen med Algeries allerede da svekkede president Abdelaziz Boutiflika, da leder for Afrikaunionen.
USA satset på Etiopia som sitt brohode på Afrikas horn, og har beholdt sine sanksjoner mot Eritrea fram til i dag, mens Etiopia kom på kant med USA da statsminister Abiy Ahmed tok over for det nesten tretti år lange TPLF-dominerte styret i Addis Abeba.
Brudd på FN-charteret
De unilaterale sanksjonene og ensidige tvangstiltakene (UCM) har ingen internasjonal legitimitet. Det motsatte: de bryter med folkeretten og internasjonale konvensjoner og multilaterale avtaler, inkludert fundamentale menneskerettigheter og nasjonal suverenitet.
De utgjør klare angrep på grunnleggende prinsipper i FN-charteret som uavhengighet, likeverdig suverenitet, ikke-innblanding og multilateralisme, mener Amahazion.
Siden FNs sikkerhetsråd ikke er involvert, er UCM i strid med artikkel 41 i charteret i kapittel 7: “Handling med hensyn til trusler mot freden, brudd på freden og handlinger av aggresjon”.
Den lyder: “Sikkerhetsrådet kan bestemme hvilke tiltak som ikke involverer bruk av væpnet makt, som skal brukes for å gjennomføre dets beslutninger. Det kan oppfordre medlemmene av FN til å anvende slike tiltak. Disse kan omfatte fullstendig eller delvis avbrudd av økonomiske forbindelser og av jernbane, sjø, luft, post, telegrafisk, radio og andre kommunikasjonsmidler, og avbrytelse av diplomatiske forbindelser.”
Autoriteten ligger helt og holdent hos Sikkerhetsrådet med hensyn til sanksjoner. Brudd på artikkel 41 innebærer dermed også brudd på artikkel 103 i kapittel 16: “Diverse bestemmelser”
Den lyder: “I tilfeller av konflikt mellom forpliktelsene til medlemmene av FN i henhold til denne pakten og deres forpliktelser under enhver annen internasjonal avtale, skal deres forpliktelser i henhold til denne pakten ha forrang.”
FN-charteret skal ha forrang framfor all annen internasjonal lovgivning.
Alfred de Zayas pekte i fjor på en annen artikkel, artikkel 39 i kapittel 7. Den lyder: “Sikkerhetsrådet skal fastslå eksistensen av enhver trussel mot freden, fredsbrudd eller aggresjonshandling og skal gi anbefalinger, eller bestemme hvilke tiltak som skal iverksettes i samsvar med artiklene 41 og 42, for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.”
– UCMs destabiliserende virkning på internasjonal orden kan utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet i henhold til artikkel 39 i charteret, mener Zayas.
FN-konvensjoner
Sanksjonsregimene og UCM bryter dessuten med flere FN-konvensjoner. Det gjelder Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR) og Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR).
ICESCR er en multilateral traktat vedtatt av FNs generalforsamling 16. desember 1966 som USA har signert, men ikke ratifisert. Den er en del av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (Universal Declaration of Human Rights, UDHR) og ICCPR.
Konvensjonen overvåkes av FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (SESCR).
https://en.wikipedia.org/wiki/International_Covenant_on_Economic,_Social_and_Cultural_Rights
USAs sanksjoner er for det meste skrudd sammen slik at de fører til vansker for de sanksjonerte landene til å skaffe seg livsnødvendige tjenester, fra matvarer til medisiner og utdanning. Det er brudd på artikkel 11 og 12 i ICESCR, ifølge Amahazion.
Siden de ensidige tvangstiltakene direkte griper inn i retten til de sanksjonerte statene til å bestemme sin politiske status og fastlegge sin økonomiske politikk og sosiale utvikling, bærebjelker i retten til sjølbestemmelse slik de blir definert i ICCPR.
Det gjelder også forbudet mot krigspropaganda og hatefulle og rasistiske ytringer som følger av mediakampanjene som ofte følger med sanksjonene for å rettferdiggjøre dem. Her er det rom for fullt utløp for hegemonistisk hykleri og “våre verdier”-dobbeltmoral.
Ondskapens stigmatisering
Stemplinger og stigmatiserende betegnelser blir raskt internasjonalisert, enten det er å utrope Saddam Hussein til “vår tids” Adolf Hitler slik Storbritannias statsminister Tony Blair gjorde i parlamentet i Westminster for å få grønt lys til å gå til krig sammen med USA eller å omtale Eritrea som “Afrikas Nord-Korea” som ble brukt flittig av Kjetil Tronvoll, professor ved Oslo Nye Høyskole.
Sporene går tilbake til Susan Rice og hennes nettverk av etiopiske og utenlandske TPLF-forbindelser. De var med å utforme propagandaen under krigen i Tigray-provinsen mellom den avsatte TPLF-administrasjonen og dets væpnede styrker og sentralregjeringa i Addis Abeba med militær hjelp fra Eritrea (3. november 2020 – 3. november 2022).
President Bush kalte Iran, Irak og Nord-Korea for “Ondskapens akse” (Axis of Evil) i presidentens årlige State of the Union-tale 29. januar 2002, en tale forfattet av David Frum. Syria, Libya og Kina var “Bortenfor ondskapens akse” (Beyond the Axis of Evil).
Utenriksminister Condoleeza Rice brukte betegnelsen “Tyranniets utposter” (Outposts of tyranny) i 2005 og trakk spesielt fram Nord-Korea, Iran, Hviterussland, Cuba, Myanmar og Zimbawe som totalitære stater og diktaturer.
Ved siden av disse stemplet USA disse statene som “kjeltringstater” (rogue states): Iran, Syria, Nord-Korea, Afghanistan, Cuba og Venezuela.
Alle disse er fortsatt underlagt sanksjoner fra USA.
https://en.wikipedia.org/wiki/Axis_of_evil
Tilfellet Eritrea
UCM strider med Afrikaunionens grunnlov (Constitutive Act) fra 2000, der artikkel 4 omhandler ikke-innblanding i staters indre anliggender. I 2022 vedtok AUs parlamentariske forsamling å fordømme de ensidige straffetiltakene mot Eritrea og andre afrikanske stater.
Det samme skjedde i fjor med krav om at sanksjonene mot Eritrea blir opphevet.
Hvilke konsekvenser har sanksjoner og UCM fått for Eritrea?
De har reist formidable hindringer for å skaffe autorisasjoner og lisenser for anskaffelse og levering av visse essensielle varer. På grunn av de mangesidige innfløkte vanskelighetene til sanksjonsregimet, inkludert frykten for sekundære sanksjoner mot selskaper som gjør forretninger med sanksjonerte land, har Eritrea måttet navigere gjennom store hindringer.
Det har ført til langvarige forsinkelser og betydelig større kostnader for å få tilgang til kapitalvarer, reservedeler og teknologier som er essensielle for å opprettholde og øke produksjonsindustrien eller utviklinga av infrastruktur.
– Landets tilgang til visse teknologiske og kunnskapsbaserte systemer har ofte blitt hindret eller gjort langt mer utfordrende, og skaper dermed barrierer for vitenskapelig og teknologisk framgang, forverrer eksisterende ulikheter og undergraver realiseringa av retten til utvikling, skriver Fikrejesus Amahazion i Eritrea Profile.
Sanksjonene innebærer dessuten stadige anstrengelser for å forhindre legitime overføringstransaksjoner fra eritreere i utlandet til slektninger i Eritrea. Mange, særlig unge mennesker, har forlatt Eritrea av ulike grunner.
Migranter og flyktninger, unge som vil unndra seg langvarig “national service” (militær- og samfunnstjeneste) eller som ikke ser noen framtidsutsikter i Eritrea, sender penger hjem. Det utgjør en livline for mange familier.
– Tallrike studier fra internasjonale organisasjoner og ledende forskere har konsekvent vist at pengeoverføringer ofte er en kritisk stabilisator, hjelper husholdninger med å bygge motstandskraft, kan fremme bærekraftig utvikling og bør ønskes velkommen, oppmuntret og tilrettelagt, konkluderer Amahazion.
Det samme gjelder for mange familier i Nord-Afrika og Mellom-Amerika.
– Når det gjelder investeringer, har utenlandske investeringer i den betydelige gruvesektoren blitt aktivt avskrekket og tilgangen til internasjonale markeder har blitt begrenset i den hensikt å kvele en verdifull inntektsstrøm for landet, mener Amahazion.
Det er her Kina og betydninga av Brics+-samarbeid kan få en markant større betydning med å stå imot USAs og EUs sanksjonsregimer, blant annet ved å bygge et nytt finansielt verktøy som kan omgå det USA- og dollar-baserte Swift-systemet for internasjonale transaksjoner.
“Vesten mot resten”
Eritrea er nok et eksempel på distansen mellom “Vesten mot resten” i geopolitiske spørsmål. Resolusjon 77/214 Human rights and unilateral coercive measures, UCM) som ble vedtatt 15. desember 2022 i FNs hovedforsamling, stadfester at UCM er til stor hindring for at retten til utvikling og implementering av Agenda for bærekraftig utvikling 2030, blir realisert.
FNs bærekraftsmål ble vedtatt i september 2015 som en fortsettelse på FNs tusenårsmål fra september 2000.
Sluttsummen er at når sanksjonsregimenes lammer de sanksjonerte statenes muligheter til å opprettholde sosiale ytelser, truer matsikkerheten og hindrer eller legger restriksjoner på tilgangen til medisiner og medisinsk utstyr, krenker det grunnsteinen i FNs menneskerettighetserklæring fra 10. desember 1948, Erklæring om retten til utvikling (Declaration on the Right to Development, DRD) som FNs hovedforsamling vedtok i 1986, og Erklæring om folkerettsprinsipper (Declaration on Principles of International Law) som ble ratifisert i 1970.
Den siste slår fast at “ingen stat har rett til å intervenere, direkte eller indirekte, i indre eller ytre anliggender til en annen stat.”
https://en.wikipedia.org/wiki/International_Bill_of_Human_Rights
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.