Nyhetsbrev steigan.no 25.11.2023
Nettavisens krigsbegeistring til tross – Vesten taper i Ukraina
Hvem er Geert Wilders, den islamfiendtlige nederlandske valgvinneren?
Sosialismen er en historisk prosess
Israels våpenhvile skjuler en større trussel
Klaus Schwab & co vil sperre deg inne ved hjelp av «personlig karbonkreditt»
Studie: Folk som holdt seg til covid-reglene har verst mental helse
Vi trenger en ekte grønn revolusjon, og bøndene må lede an!
Ukraina, NRK og løgnen noen ble enige om
Nettavisens krigsbegeistring til tross – Vesten taper i Ukraina
Av red. PSt - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/nettavisens-krigsbegeistring-til-tross-vesten-taper-i-ukraina/
Norske medier, og ikke minst Nettavisen, kjører stadig nye oppslag om at Russland taper og Ukraina vinner krigen. Dette skjer til tross for at amerikanske medier og Det hvite hus for lengst har forstått at Vesten vil tape denne krigen.
Ikke minst har Nettavisens faste spaltist Jørn Sund-Henriksen drevet det som bare kan kalles kampanjejournalistikk dag ut og dag inn. For eksempel her:
Den ukrainske strategien virker
NRK kjører kommentarer fra Forsvaret som er like forblindet optimistiske på NATOs og Ukrainas vegne.
Dette bidrar til at pengestrømmen fra Norge holdes oppe og at presset for å få til en fredsløsning svekkes.
Men virkeligheten på bakken er totalt annerledes. Nå knuses også de ukrainske troppene ved Avdiivka, slik deres forgjengere ble knust ved Bakhmut.
Nederlag ved Kherson også
I noen dager har det vært optimistiske meldinger om viktige ukrainske framganger ved Djepr. Det er også det rene sludder, for å si det mildt. Ta bare en titt på kartet fra det pro-ukrainske Institute for the Study of War:
Det llyseblå er det de ukrainske styrkene har erobret siden i vår.
Og for å understreke det nok en gang: Vi er imot denne krigen. Vi har vært det siden 2014 og vi har hele tida argumentert for våpenhvile og en fredsløsning.
Det er de «redaktørstyrte mediene» som har drevet kampanjejournalistikk og vært aktivister for krig.
Hvem er Geert Wilders, den islamfiendtlige nederlandske valgvinneren?
Av Terje Sørensen - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/hvem-er-geert-wilders-den-islamfiendtlige-nederlandske-valgvinneren/
Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.
Selv om han anser seg som liberaler, har politikeren vært en frittalende kritiker av religionen og møtt dødstrusler for sine synspunkter
Geert Wilders er en trofast tilhenger av den nederlandske opposisjonen, hvis kontroversielle syn på innvandring og islam har fått ham til å leve under politibeskyttelse i nesten to tiår. Nå, etter en fersk valgseier, har han en sjanse til å bli Nederlands neste statsminister.
Wilders’ Frihetsparti («Partij voor de Vrijheid» – PVV) vant 37 seter i onsdagens generalvalg, mer enn doblet sin tilstedeværelse i parlamentet og gjorde det til landets største enkeltparti. Etter flere tiår i opposisjon erklærte Wilders i sin seierstale at han har til hensikt å danne en regjering, og er «trygg på at han kan nå en avtale» med det vanlige høyre, som i årevis har steilet over å jobbe med PVV.
Wilders begynte sin politiske karriere som medlem av avtroppende statsminister Ruttes Folkeparti for frihet og demokrati («Volkspartij voor Vrijheid en Democratie» – VVD). Etter drapet på Pim Fortuyn – en populær politiker og islamkritiker – i 2002, holdt Wilders en rekke taler som fordømte multikulturalisme og islamsk innvandring. Da VVD støttet tilbudet til Tyrkia om EU-medlemskap i 2004, skilte Wilders seg fra partiet og dannet PVV.
I et manifest publisert to år senere, oppfordret Wilders til et moratorium på all ikke-vestlig innvandring til Nederland, et forbud mot grunnleggelsen av nye moskeer, og en skatt på muslimske kvinners bruk av hijab.
Wilders fortsatte med å kalle den islamske profeten Muhammed «djevelen», Koranen «en fascistisk bok» som burde forbys, og marokkanske innvandrere «gateterrorister».
Wilders’ uforsonlige holdninger og tilbøyelighet til politiske stunts – inkludert hans vertskap for en «profet Muhammed-tegneseriekonkurranse» i 2019 – har ført til dødstrusler fra ekstremistiske predikanter og terrororganisasjoner, inkludert al-Qaida. Han ble satt under politibeskyttelse i 2004, etter at planer for attentatet ble oppdaget, og den dag i dag blir han overvåket 24/7 av væpnede offiserer.
Wilders har blitt stilt for retten to ganger for hatefulle ytringer i Nederland. I 2016 fant en domstol ham skyldig i å ha oppfordret til «diskriminering og hat» over en tale han holdt to år tidligere, der han spurte sine tilhengere om de ønsket «færre marokkanere» i landet. Dommen ble opphevet i 2020.
Mens Wilders ofte beskrives i media som «ytre høyre», avviser han merkelappen og har distansert seg fra andre europeiske høyreorienterte bevegelser. «Jeg er veldig redd for å bli knyttet til høyrefascistiske grupper,» sa han til The Guardian i 2008, og forklarte i påfølgende intervjuer at han ser på islam som en trussel mot kvinners og LHBT-rettigheter, ytringsfrihet og sosial toleranse.
Wilders tonet ned sin anti-islamske retorikk under årets valgkamp, selv om innvandring fortsatt sto i sentrum. Hans manifest lovet frys av opptak av asylsøkere, deportering av kriminelle innvandrere og prioritering av innfødte nederlendere for sosial boligbygging.
«Nederland vil bli returnert til nederlenderne,» sa han i sin seierstale, og erklærte at «asyltsunamien vil bli dempet». I et nikk til potensielle koalisjonspartnere – sannsynligvis VVD eller det nydannede og sentrumsorienterte partiet Nieuw Sociaal Contract («Nye Sosiale Kontrakt» – la han til at alle hans forslag vil være «innenfor loven og grunnloven».
I årets manifest foreslo Wilders også å enten holde en folkeavstemning om å forlate EU eller dramatisk senke Nederlands bidrag til unionen, skrote klimalovgivningen og stanse våpenoverføringer til Ukraina.
Mens Wilders har fordømt Russlands militæroperasjon i Ukraina, argumenterer han for at Nederland bør styrke sitt eget militære i stedet for Kievs. Wilders har også lovet å blokkere Ukrainas inntreden i EU og NATO, og har kalt sanksjonene mot Russland «ineffektive og også dårlige for Nederland».
– Vi ønsker å styre og … vi skal styre, sa Wilders i talen onsdag kveld. For å gjøre det vil Wilders trenge støtte fra 38 andre lovgivere for å utgjøre et flertall, en situasjon som kan føre til langvarige samtaler og kompromiss fra PVVV-lederen. Den nye sosialkontraktlederen Pieter Omtzigt sa at hans parti er «tilgjengelig for å regjere», og potensielt la til ytterligere 20 seter, mens Thierry Baudet, som med sitt høyreorienterte Forum for demokrati («Forum voor Democratie» – FVD) bare klarte å sikre seg tre seter, sa at han ville «bidra … på noen måte.»
Med 24 seter er sentrum-høyre-partiet VVD en potensiell koalisjonspartner, etter å ha sikret PVVs støtte til å danne regjering i 2010. Avtalen falt imidlertid fra hverandre i løpet av to år, og VVDs nåværende leder, Dilan Yesilgoz, har tidligere utelukket å gå inn i en koalisjon med Wilders.
Terje Sørensen, pensjonert advokat
Sosialismen er en historisk prosess
Av skribent - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/sosialismen-er-en-historisk-prosess/
Bertil Carlman har oversatt og kommenterer en artikkel fra tidsskriftet Wenhua Zongheng.
Det andra numret av den internationella upplagan av Wenhua Zongheng, från juni 2023, bedömer det nuvarande tillståndet och den framtida riktningen för Kinas socialistiska projekt, i samband med dess komplexa historiska utveckling. Utgåvan innehåller tre artiklar som noggrant undersöker Kinas samtida kamp mot fattigdom och dess plats i landets decennier långa strävan efter modernisering. Här på steigan.no tar vi denna gång bara med WZ:s redaktionella inledning. Ytterligare någon artikel kommer att publiceras före jul. De flesta kinesiska tecken har tagits bort. (Bertil Carlman)
Socialismen är en historisk process
«Idag står begreppet socialism i centrum för hårda ideologiska strider», skriver Longway Foundation i den första artikeln i detta nummer av den internationella utgåvan avWenhua Zongheng «Dessa debatter stannar ofta på idénivå […] samtidigt som man bortser från det faktum att socialismen är en historisk process som har gått framåt parallellt med industrialiseringen.»
I Kina har industrialiseringens historia varit och förblir oskiljaktig från uppbyggandet av socialismen, genom dess många stadier, framsteg, prövningar och misstag. Under 1900-talets sista decennier avtog den globala socialistiska rörelsen [i kraft], vilket underströks av Sovjetunionens upplösning. Under denna tid genomgick Kinas socialistiska system en självomvandling genom reformer och öppnande, under ledning av Deng Xiaoping. Vid den tiden tolkade observatörer över hela det politiska spektret denna nya riktning som dödsstöten för det socialistiska projektet i Kina, och som början på landets kapitalistiska väg. Dessa första bedömningar, både av dem utanför och inom landet, saknade dock den nödvändiga informationen och den historiska distansen för att bedöma den socialistiska karaktären hos Kinas reformer.
Trots de sociala, ekonomiska och industriella landvinningarna under den tidiga socialistiska perioden under Mao Zedong, förblev Kina under tre decennier efter revolutionen ett mycket fattigt land, och de flesta kineser levde fortfarande i extrem fattigdom. I denna situation förklarade Deng att «fattigdom är inte socialism, socialism är att utrota fattigdomen» och han försökte staka ut en ny kurs för att ta itu med landets behov av modernisering och folkets behov av ett bättre liv. Återinförandet av privat kapital, och Kinas integration i det internationella ekonomiska systemet, var en del av ansträngningarna för att snabbt utveckla landets produktivkrafter, och strategiskt prioritera vissa regioner för att «låta dem som blir rika först ta med sig andra». I Väst har denna formulering, medvetet eller omedvetet, ofta reducerats till «låt några bli rika först», och utelämnat den andra delen av hans uttalande, som håller rikare samhällsmedlemmar ansvariga för att «ta med andra « mot målet om gemensamt välstånd. Detta återspeglar den brist på information om Kina, som finns utanför landet, en viktig faktor i den ideologiska striden om begreppet socialism.
I slutet av 2020, drygt fyra decennier efter att Dengs experiment inleddes, meddelade Kina att man framgångsrikt hade utrotat extrem fattigdom bland landets 1,4 miljarder människor. Denna historiska prestation kom mitt under den globala Covid-19-pandemin, under vilken befintliga ekonomiska och sociala kriser fördjupades runt om i världen, och miljontals människor, särskilt i det globala syd, gled tillbaka in i extrem fattigdom. Utrotningen av den extrema fattigdomen i Kina var ett av de två hundraårsmål som Kinas kommunistiska parti (KKP) hade satt upp, ett mål som skulle vara fullbordat till 100-årsjubileet av partiets grundande 1921. Under den sista fasen i denna process, från 2013 till 2020, inledde Kina ett program för riktad fattigdomsbekämpning initierat av president Xi Jinping, för att lyfta de sista 100 miljonerna kineser ur extrem fattigdom. Detta är ett tillägg till de över 700 miljoner människor, som har tagit sig ur fattigdomen i landet sedan reform- och öppningsperioden inleddes. Sedan 1978 har Kina stått för över 70 procent av den globala fattigdomsminskningen. Hur ska vi förstå denna anmärkningsvärda prestation, vilka processer och aktörer ska vi tillskriva tillbörlig tilltro och på vilka grunder ska vi göra vår bedömning?
Trots Kinas otroliga ekonomiska vinster under denna period, skulle det vara ofullständigt och felaktigt, att enbart tillskriva ekonomiska reformer och återinförandet av marknadskrafter som orsaker till landets eliminering av extrem fattigdom. Detta nummer, med titeln «Kinas väg från extrem fattigdom till socialistisk modernisering», innehåller tre artiklar som noggrant undersöker Kinas hundraårsjubileum av kampen mot fattigdomen, och placerar denna kamp i landets historiska erfarenhet av socialistiskt uppbygge.
I den första artikeln, «Socialism 3.0: The Practice and Prospects of Socialism in China» [från 2015], sätter Longway Foundation [förklaring kommer i nästa översatta avsnitt.] den nuvarande eran av kinesisk socialism och kampen mot fattigdom, i sammanhang med ramen för KKP:s historiska strävan efter modernisering, och de dubbla målen av industrialisering och jämlikhet. Författarna argumenterar för, att partiets förhållningssätt till dessa sammanlänkade och ibland motstridiga mål, har utvecklats under tre distinkta faser. Från 1949 till 1976 etablerade Mao Zedongs «Socialism 1.0»-era offentligt ägande av produktionsmedlen, upprätthöll social jämlikhet och uppnådde grundläggande industrialisering, men stötte på begränsningar i den ekonomiska utvecklingen. Detta följdes av Deng Xiaopings «Socialism 2.0»-era som började med införandet av marknadsekonomi 1978 och uppnådde enorma ekonomiska och industriella framsteg, men dessa framsteg ledde [också] till en kraftig ökning av ojämlikheten, större separation mellan arbetare och produktionsmedel och «lade grunden för en allvarlig kris». Slutligen har vi den periode som pågår nu, då Kina måste utveckla en «Socialism 3.0» som bygger på de tidigare epokerna och som tar itu med deras brister, genom att främja arbetarklassens intressen och bekämpa ojämlikhet.
KKP:s artonde nationella kongress 2012 [då valdes Xi Jinping till KKP:s ordförande] markerade en ny era i Kinas socialistiska väg, då partiet upphöjde fattigdomsbekämpningen till en central uppgift för partiet och samhället. I den andra artikeln, «Kampen mot fattigdom: en alternativ revolutionär praxis i Kinas postrevolutionära era», undersöker Li Xiaoyun och Yang Chengxue partiets «kamp mot fattigdom», som de hävdar representerar «ett slags återgång till dess historiska revolutionära handlingsplan». Författarna spårar dagens politik för fattigdomsbekämpning till den kommunistiska rörelsens tidiga praktik i Kina, särskilt partiets styre i de revolutionära basområdena under 1930- och 1940-talen. Förutom att förbättra människors försörjningsmöjligheter, hävdar författarna att kampen mot fattigdom har haft en bredare politisk och ekonomisk inverkan, återupprättat KKP:s politiska auktoritet och återuppbyggt social konsensus i landet. Li och Yang sammanfattar att «detta återspeglar en ny fas i KKP:s styre», som kännetecknas av att partiet «främjar social rättvisa för att fullt ut förverkliga landets modernisering». Denna nya regeringsfas syftar till att föra landet mot målet för KKP:s andra hundraårsjubileum, att bygga ett modernt socialistiskt samhälle till 2049, då 100-årsjubileet av den kinesiska revolutionen äger rum.
Att främja utveckling och social välfärd på landsbygden är centralt i detta arbete. För detta ändamål lanserade KKP år 2013 sitt program för att utrota den extrema fattigdomen i Kina. I den tredje artikeln, «Hur riktad fattigdomsbekämpning har förändrat strukturen för styrning av landsbygden i Kina», tittar Wang Xiaoyipå hur detta program uppnådde sitt mål genom att experimentera med nya metoder, samtidigt som man lånade från det historiska kampanjliknande styret under Mao Zedong-eran, kännetecknat av mobiliseringen av enorma mängder mänskliga och materiella resurser, för att snabbt slutföra storskaliga uppgifter. Under reform- och öppningsperioden, urholkades landsbygden med massmigration till städerna, på grund av marknadsekonomins utveckling. Organisationer på bynivå försvagades och partiet och staten frikopplades från gräsrötterna, vilket resulterade i minskad tillgång till offentliga tjänster i fattiga områden. Förutom att tillgodose de omedelbara materiella behoven hos människorna på landsbygden beskriver Wang hur målinriktad fattigdomsbekämpning spelade en viktig roll för att återuppbygga organisationerna på bynivå, åter knyta partiet till landsbygdens bas – inklusive att skicka över tre miljoner partikadrer för att arbeta i fattiga områden – och stärka demokratiska processer och självstyre på gräsrotsnivå. Det återstår att se om dessa betydande experiment och innovationer i kampanjen för fattigdomsbekämpning kan omsättas i institutionella förändringar och leda till långsiktiga förändringar i landsbygdsförvaltningen.
I sin rapport till KKP:s tjugonde nationella kongress i november 2022 bekräftade Xi att «kinesisk modernisering är en socialistisk modernisering som bedrivs under ledning av Kinas kommunistiska parti». Han lyfte fram fem nyckelegenskaper i Kinas väg mot modernisering: moderniseringen av en enorm befolkning, gemensamt välstånd för alla, materiellt och kulturellt-etiskt framåtskridande, harmoni mellan mänskligheten och naturen och fredlig utveckling. Xi fortsatte i sin rapport: «I sin strävan efter modernisering, kommer Kina inte att beträda den gamla vägen av krig, kolonisering och plundring, den väg som vissa länder har tagit. Denna brutala och blodbesudlade väg att berika sig på andras bekostnad, orsakade stort lidande för människorna i utvecklingsländerna. Vi kommer att stå stadigt på rätt sida av historien och på den mänskliga utvecklingens sida.» Precis som med socialismen, är kampen för att definiera modernisering, och för att vrida detta begrepp från västvärldens hegemoni, en viktig ideologisk strid i vår tid.
Det råder knappast någon tvekan om att Kinas väg mot socialistisk modernisering, där kampen mot fattigdomen spelar en central roll, har global betydelse. Det är dock inte en enskild modell som ska kopieras av eller påtvingas andra länder med sina egna historier och villkor, men den representerar en alternativ väg till västerländsk kapitalistisk utveckling och möjligheten för folk och länder i det globala syd att följa sina egna vägar till modernisering – och kanske till socialism – som bestämt försvarar mänsklig värdighet och nationell suveränitet.
Se også tidligere artikler fra Wenhua Zhongheng:
Kulturelle endringer – et prosjekt for å bygge broer
Ukraina-krisen og byggingen av et nytt internasjonalt system
Israels våpenhvile skjuler en større trussel
Av Thomas Fazi - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/israels-vapenhvile-skjuler-en-storre-trussel/
USA blir dratt inn i en global krig.
Mens våpenhvilen mellom Israel og Hamas vil gi øyeblikkelig hjelp til både krigsherjede innbyggere i Gaza og familiene til gisler som er returnert, er dette ikke en tid for feiring. Netanyahu har gjort det klart at krigen vil fortsette til han oppnår «absolutt seier». Dette er dypt bekymrende, ikke bare for Gazas skjebne, men også fordi krigen allerede smitter over på resten av regionen.
I løpet av de siste fem ukene har IDF (Israel Defence Forces, Israels hær, o.a.) vært engasjert i daglige sammenstøt med Hizbollah langs den israelsk-libanesiske grensen, og har iverksatt flere luftangrep mot militser i Syria. I mellomtiden har Ansar Allah, Houthi-bevegelsen som kontrollerer det meste av Jemen, skutt opp flere langdistanseraketter mot israelske mål (som alle ble fanget opp). Disse gruppene har én ting til felles: de er alle støttet av Iran – som selvfølgelig også Hamas selv. Det er faktisk ingen overdrivelse å si at Israel er effektivt engasjert i en lavintensitets proxy-krig med Iran, eller at USA, som en avgjørende alliert av Israel i regionen, også er fanget opp i denne proxy-krigen.
Siden 7. oktober har USA for alvor styrket sin militære tilstedeværelse i Midt-Østen ved å utplassere to hangarskipsgrupper, en atomdrevet ubåt og mer enn 3000 ekstra soldater – noe som bringer det totale antallet amerikanske soldater i regionen til rundt 60.000. Washington har også betydelig økt forsyningen av våpen til Israel, og tilbudt nesten utvetydig støtte til Israels brutale angrep på Gaza, noe som gjør det til en medkriger overfor Israels fiender.
Resultatet er at angrep på amerikanske tropper i regionen den siste måneden har eskalert dramatisk, med nesten 60 angrep på amerikanske baser i Syria og Irak, hvor USA har henholdsvis 900 og 2500 soldater. Som svar har USA utført flere luftangrep mot Iran-støttede militser i Syria. Disse ble beordret av Biden, forklarte forsvarsminister Lloyd Austin , «for å gjøre det klart at USA vil forsvare seg selv, sitt personell og sine interesser».
Fram til nå har hver part i denne konflikten kalibrert sine handlinger for å maksimere deres politiske innvirkning – i tilfellet med Iran og dets allierte, vist støtte til Gaza og øke deres popularitet over hele Midtøsten – samtidig som de håndterer risikoen for eskalering. Ingen er interessert i en fullverdig regional krig: Israel har ikke råd til å åpne opp nye fronter, mens Iran ikke har noen interesse i å fullstendig oppheve den nye regionale status quo etter 7. oktober, som det har den største fordelen av.
Ifølge Reuters sa Irans øverste leder Ayatollah Ali Khamenei til Hamas da de møttes i Teheran i begynnelsen av november at landet hans ville fortsette å tilby politisk og moralsk støtte, men ikke gripe direkte inn i krigen. Denne forsiktige tilnærmingen ble gjentatt i en nylig tale av Hizbollah-leder Hassan Nasrallah, der han berømmet Hamas for deres evne til å konfrontere Israel på egen hånd, og berømmet sin egen organisasjon for å avlede Israels oppmerksomhet ved å engasjere IDF i Sør-Libanon. Foreløpig ser det ut til at arabiske land, så vel som Tyrkia, følger en lignende tilnærming: snakker hardt om Israel, men tar få konkrete tiltak, som for eksempel en oljeembargo i syttitallstil.
Ikke alle fraksjoner av Irans «motstandsakse» ser imidlertid ut til å være enige i denne ikke-eskalerende strategien. De jemenittiske houthiene – som Teheran ikke har full kontroll over – har i realiteten erklært krig mot Israel, og søndag trappet opp handlingene sine ved å beslaglegge et israelsk-tilknyttet lasteskip i en avgjørende rute for Rødehavet, og ta dets 25 besetningsmedlemmer. gissel. Gruppen sa at alle fartøyer knyttet til Israel «vil bli et legitimt mål for væpnede styrker», og at dette bare markerer begynnelsen på deres handlinger. Selv om IDF har benektet at det aktuelle skipet er israelsk, og signaliserte at det ikke vil bli noen gjengjeldelse, representerer dette fortsatt en svært alvorlig trussel for Israel, siden det gjør det stadig mer risikabelt og kostbart for skipene deres å bruke Suez-kanalen .
USA følger denne utviklingen nøye. Mens et mindretall av neokonservative fanatikere ser på situasjonen som en perfekt mulighet til å krone sin langvarige drøm om å angripe Iran, virker Biden-administrasjonen mer bekymret for utsiktene til en potensiell militær eskalering i regionen.
Som det er, er Washingtons støtte til Israel allerede i ferd med å kompromittere deres rykte i regionen. Ifølge et diplomatisk dokument innhentet av CNN tidligere denne måneden, har amerikanske diplomater i arabiske land advart Biden-administrasjonen om at dens robuste støtte til Israel «gjør at vi mister det arabiske publikumet i en generasjon framover» og blir sett over store deler av Midtøsten «som materiell og moralsk skyld i det de anser som mulige krigsforbrytelser». Washington Post rapporterte også nylig, basert på uttalelsene fra arabiske ledere og analytikere, at USAs støtte til Israels handlinger «risikerer å gjøre varig skade på Washingtons stilling i regionen og utover».
Dette er et massivt tilbakeslag for en administrasjon som før 7. oktober skrøt av suksessen med sin strategi med arabisk-israelsk tilnærming som en måte å hevde USAs innflytelse i regionen på bekostning av Iran og Kina. For i dag er det ikke bare Iran som drar nytte av denne situasjonen – men også Kina og Russland.
Siden Hamas’ angrep har Putin stilt seg på linje med den arabiske verden og det globale sør i å fordømme Israels handlinger i Gaza på det sterkeste, etterlyse en våpenhvile og en tostatsløsning, og anklaget i utilslørte ordelag «de nåværende regjerende elitene i USA og dets satellitter» for å bære ansvaret for kaoset i Midtøsten og andre steder. I mellomtiden har Kina spionert en mulighet til å presentere seg som regionens fredsskaper. Det er ikke tilfeldig at det første seriøse internasjonale toppmøtet for fred i Midtøsten, med delegater fra alle store arabiske og muslimske nasjoner, nettopp fant sted i Beijing, snarere enn Washington (eller Brussel, for den saks skyld). Møtet var et tydelig tegn på hvordan Kina fyller det myke maktvakuumet som er etterlatt i regionen av USA, som ikke lenger blir sett på som en troverdig fredsmegler.
Med sin innflytelse stadig mindre, er det ikke rart at Biden-administrasjonen er bekymret for å bli dratt inn i en større regional konflikt. Tidlig i krigen advarte det amerikanske utenriksdepartementet om et økt «potensial for terrorangrep, demonstrasjoner eller voldelige handlinger mot amerikanske borgere og interesser», og lignende advarsler har siden blitt utstedt av Department of Homeland Security og FBIs direktør Chris Wray. Dette forklarer hvorfor, ifølge en rapport fra Axios, uttrykte forsvarsminister Austin nylig bekymring overfor sin israelske motpart om Netanyahus rolle i å eskalere spenningen med Hizbollah. «Noen i Biden-administrasjonen er bekymret for at Israel prøver å provosere Hizbollah og skape et påskudd for en bredere krig i Libanon som kan trekke USA og andre land videre inn i konflikten,» het det.
Som journalisten Branko Marcetic bemerket, er dette «en kraftig påminnelse om at Biden-administrasjonens nåværende politikk med ubetinget støtte til den israelske regjeringens krig mot Gaza har ingen oppsider og bare ulemper med hensyn til amerikanske interesser». Så hvorfor fortsetter Washington å støtte Israel kraftig? For nesten to tiår siden fremhevet John Mearsheimer og Stephen M. Walt kraften til den amerikanske pro-israelske lobbyen, som hadde «klart å avlede USAs utenrikspolitikk så langt fra det den amerikanske nasjonale interessen ellers ville tilsi, samtidig som de overbeviste amerikanerne om at USA og israelske interesser er i hovedsak identiske».
I dag ser dette ut til å være sannere enn noen gang. Selv om det er klart at USA har en interesse i å deeskalere situasjonen i Gaza, er det like klart at Netanyahus ekstremistiske, ultranasjonalistiske regjering, som inkluderer flere selverklærte fascister, ikke har til hensikt å forhandle frem et politisk oppgjør med palestinerne. Ifølge en konfidensiell rapport fra den nederlandske ambassaden i Tel Aviv er strategien å «bevisst forårsake massiv ødeleggelse av infrastrukturen og sivile sentra» i Gaza, for å «vise Iran og dets fullmektiger at de ikke vil stanse overfor noen ting». Faktisk har flere fremtredende israelske tjenestemenn åpent snakket om å «slette», «flate ut» og til og med «atombombe» Gaza.
Det burde da ikke komme som sjokk å være vitne til hvordan det amerikanske etablissementet begynner å se på den nåværende israelske regjeringen som en belastning. På spørsmål om Netanyahus potensial til å forhandle frem en tostatsløsning tidligere denne måneden, svarte Hillary Clinton : «Jeg tror ikke det er noen bevis for det. Jeg tror det israelske folket må bestemme over hans lederskap». Med andre ord, å forhandle frem en langsiktig løsning på den israelsk-palestinske konflikten krever sannsynligvis ikke bare regimeskifte i Gaza – men også i Israel. I mellomtiden, i en nylig kronikk truet Biden med å innføre visumforbud mot voldelige bosettere på Vestbredden, talte mot blokaden av Gaza, og bekreftet ideen om en palestinsk stat.
I mellomtiden, hvorfor bruker ikke USA sin innflytelse til å tøyle Israel? Ifølge en nylig Washington Post-artikkel hevder tjenestemenn i Biden-administrasjonen «de ikke er i stand til å utøve betydelig innflytelse på USAs nærmeste allierte i Midtøsten for å endre kursen». Det er i beste fall en tvilsom påstand. Washington er tross alt Israels største militære støttespiller, og gir det mer enn 80 % av våpenimporten. Ganske enkelt, Israel ville ikke være i stand til å føre sin nåværende krig uten USAs støtte.
Dette gjør USAs holdning desto mer forvirrende. Men vi burde kanskje ikke bli overrasket: ved å love sin ubetingede støtte til Israel, har Biden uunngåelig bundet sin skjebne til Netanyahus – en skjebnesvanger beslutning som ikke bare kaster en mørk skygge over hele regionen, men over Bidens mulighet for gjenvalg også.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd.
Israel’s ceasefire conceals a bigger threat
Klaus Schwab & co vil sperre deg inne ved hjelp av «personlig karbonkreditt»
Av red. PSt - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/klaus-schwab-co-vil-sperre-deg-inne-ved-hjelp-av-personlig-karbonkreditt/
Milliardærklubben med Klaus Schwab og Børge Brende i spissen vil sperre deg inne i «smarte byer» og styre bevegelsene dine ned til minste detalj ved hjelp av «personlig karbonkreditt» som naturligvis knyttes til en digital ID.
Du behøver ikke ta våre ord for det. Les sjøl hva World Economic Forum skriver om dette.
‘My Carbon’: An approach for inclusive and sustainable cities
Det har vært store fremskritt innen smarthusteknologier, transportvalg med karbonimplikasjoner, utrulling av smarte målere for å gi individuelle valg for å redusere deres energirelaterte utslipp, utvikling av nye personaliserte apper for å ta hensyn til personlige utslipp, og bedre personlige utslipp. valg for mat og forbruksrelaterte utslipp. AI kan også bidra til å styrke forretningsmodeller for sirkulær økonomi som produkt-som-en-tjeneste-modeller, etterspørselsprediksjoner og smart ressursforvaltning ved å kombinere sanntidsdata og historiske data fra produkter og brukere.
Det er et betydelig antall programmer og applikasjoner som gjør det mulig for innbyggerne å bidra til karbonutslipp ved å gi dem en grundig bevissthet om valg av personlig karbon for mat, transport, hjemmeenergi og livsstilsvalg.
En ny Pew Research Center-undersøkelse i 17 avanserte økonomier fant utbredt bekymring for den personlige virkningen av globale klimaendringer: 80% av innbyggerne sier at de er villige til å endre hvordan de lever og jobber for å bekjempe virkningene av klimaendringer. Unge voksne, som har stått i spissen for noen av de mest fremtredende protestene mot klimaendringene de siste årene, er mer bekymret enn sine eldre kolleger om den personlige innvirkningen av en oppvarmende planet i mange offentlige undersøkelser.
Kommentar: Samme teknikk som koronadiktaturet
Her ser vi samme bruken av skremselspropaganda som under koronadiktaturet da frykt og angst ble brukt til å få folk til å underkaste seg de mest diktatoriske og vanvittige regler – med de mange følgene det fikk: Studie: Folk som holdt seg til covid-reglene har verst mental helse.
Og nå skal «klima» ikke bare få folk til å spise insekter og kunstig «kjøtt», men også underkaste seg et digitalt diktatur som følger deres minste bevegelser og gir dem sosial kreditt etter adferd.
Og tilbake til WEF:
Hva nå? Bærekraftige byer muliggjort gjennom smarte samfunn
De tre trendene gir sterke bevis for å muliggjøre en sosial bevegelse for «My Carbon»-initiativer ved å aktivere offentlig-private partnerskap for å hjelpe til med å styre dette programmet. Det foreslås å drive en treveis tilnærming for å forme denne bevegelsen.
Og til slutt fra WEF:
Til slutt er det viktig at alle interessenter på tvers av verdikjeden kommer sammen og bidrar til å oppnå en Net Zero fremtid ved å ikke etterlate noen.
Se også:
Ecological Footprint Calculator
Carbon Footprint Calculator
What is your carbon footprint? | Carbon Footprint Calculator
Londons ordfører undertegner plan som betyr forbud mot biler, melk og kjøtt innen 2030
Og de fattige kan selge sin karbonkreditt til de rike:
Carbon Credits and How They Can Offset Your Carbon Footprint
Vil folk underkaste seg?
Flere norske byer er i ferd med å forberede overgangen til å bli «smarte byer», deriblant Oslo, som er medlem av ekstremistalliansen C40.
Men vil folk underkaste seg et så ekstremt regime?
Skal vi bygge på erfaringene fra koronavanviddet, er svaret entydig Ja. Minst 80% vil adlyde umiddelbart, og ikke minst de «revolusjonære sosialistene».
Vokt deg for lab-kjøttet
Av Romy Rohmann - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/vokt-deg-for-lab-kjottet/
Nå er det full fart for produksjon av lab-kjøtt i USA og vil du ikke spise det, finnes det metoder – og her er det masse penger.
Av Romy Rohmann
USDA (U.S. DEPARTMENT OF AGRICULTURE) godkjente for rundt 4 mnd. siden salg av lab-kjøtt på det amerikanske markedet, men forbrukere bør passe seg, advarte journalist Alex Newman i denne episoden av In Focus med Alison Steinberg på One America News.
I tillegg til at lab-kjøttet ikke inneholder de næringsstoffene som er nødvendige for mennesker og som finnes i ekte kjøtt tilsettes dette lab-kjøttet ulike kjemikalier for å få det til å smake, disse kjemikaliene er også farlige sier Newman.
https://rumble.com/embed/v2tuvbq/#?secret=ENMYKSQd01
Men vil du ikke gå over til å spise dette «lab-kjøttet» finnes det jo andre metoder, vi kan jo bare genmodifisere mennesker slik at de får en intoleranse mot kjøtt. Alt for det «grønne skiftet».
Som vi har skrevet om før her på steigan.no er en av de viktigste agendaene å få kontrollen over matproduksjonen og da må alle bønder og småbrukere knekkes. Dette er i gang og det begrunnes med at det er nødvendig av hensyn til «det grønne skiftet». Begrepet «bærekraftig» brukes over en lav sko. På tide å ta begrepet tilbake.
I 2013 introduserte forskeren Mark Post og teamet hans i Nederland den første burgeren laget med laboratoriedyrket kjøtt. Denne unike burgeren ble laget av stamceller tatt fra skulderen til ei ku.
Denne burgeren kostet $330.000, og den var visstnok ikke særlig god. Men siden den gang har forskere jobbet hardt for å gjøre laboratoriedyrket kjøtt både billigere og mer smakfull. I 2020 hadde Mark Posts team gjort betydelig fremgang.
Andre selskaper har etter hvert kommet på banen. For eksempel lager Memphis Meats i San Francisco kjøttboller, kylling og and. De starter med celler fra dyr og gror muskelvev i lag inne i bioreaktorer.
Den dyrkede kjøttindustrien gjorde betydelig fremgang i 2022, og med støtte både fra offentlig og privat sektor kom det nye selskaper til, som ville investere i dette. Nye selskaper, produksjonsanlegg og partnerskap ble dannet, og et dyrket kyllingprodukt fikk godkjenning fra US FDA.
Det laboratoriedyrkede kjøttmarkedet, verdsatt til 2,3 millioner dollar i 2021, anslås å nå 960,7 millioner dollar innen 2030.
Dette lab-kjøttet lanseres som dyremishandlingsfrie produkter og er sjølsagt er helt i tråd med hva som anses som bærekraftig ifølge det grønne skiftet.
I 2021 sto oppstart av lab-kjøtt inn 1,95 milliarder dollar i 86 avtaler globalt, med Israel som sto for nesten en fjerdedel av denne finansieringen.
California har dukket opp som et knutepunkt for innovasjon og investering i den laboratoriedyrkede kjøttindustrien, med et fruktbart økosystem av startups og forskningsinstitusjoner. Upside Foods samarbeider med kokken Dominique Crenn for å servere laboratoriedyrket kylling på restauranten hennes i San Francisco, Bar Crenn. Good Meat, basert i Alameda, planlegger å selge kultivert kylling til kokken José Andrés for bruk på restauranten hans China Chilcano.
Dette kan du lese om her i New York Times:
https://www.nytimes.com/2023/06/30/us/california-lab-grown-meat.html
Det er mange som bruker mye tid og penger på påvirkningsarbeid.
Food Solutions Action, en ideell organisasjon, arbeider med å påvirke lovgivere gjennom kampanjebidrag og bruk at erfarne lobbyister. De jobber for å få godkjenning og bruke skattebetalers støtte til laboratoriedyrkede og plantebaserte produkter. Denne koalisjonen, sammen med fem andre selskaper knyttet til dyrket kjøtt, har samlet brukt over 3,7 millioner dollar på lobbyarbeid siden 2021. Dette gjør også industrigiganter som Tyson Foods Inc. og Cargill.
I 2021 fikk Eat, som selv kaller seg den vitenskapsbaserte globale plattformen for transformasjon av matsystemer, med seg Just Torrey Advisory Group, et ledende landbrukslobbyfirma på laget og bevilget $210.000 til lobbyister med ekspertise i Senatets landbrukskomité og USDA-saker. Upside Foods, godkjent for å selge cellebasert kylling til restauranter, doblet sine lobbyutgifter mellom 2019 og 2022. I mellomtiden gikk Finless Foods, et celledyrket sjømatselskap, inn på lobbyarenaen og brukte nesten 300.000 dollar i 2022.
I tillegg startet nykommere som Believer Meats, et Israelsk lab-kjøttselskap, sitt lobbyarbeid i år. I 2021, MeaTech 3D Ltd. (NASDAQ:MITC), også et Israelsk lab-kjøttselskap, kjøpte sitt belgiske datterselskap, Peace of Meat (PoM), kjent for laboratorielagde kjøttkomponenter. Ifølge Forbes, på slutten av 2021, oppnådde PoM en milepæl ved å produsere 700 gram kyllingfettbiomasse. MeaTech 3D Ltd. (NASDAQ:MITC) etablerte samme år et pilotanlegg for å skalere opp biomasseproduksjonen.
Videre planlegger MeaTech 3D Ltd. (NASDAQ:MITC) å sette opp fire til fem globale fabrikker innen 2025, med mål om en årlig produksjon på 560 tonn. Selskapet utvider også samarbeidet med den nederlandske mycoprotein-oppstarten ENOUGH for å integrere kyllingbiomasse i deres plantebaserte produksjon.
En annen aktør i den laboratoriedyrkede kjøttindustrien er Agronomics Limited (OCTNKTS:AGNMF), med en markedsverdi på 114 millioner dollar. Agronomics Limited (OTCMKTS:AGNMF), et ledende børsnotert venturekapitalselskap med fokus på cellulært landbruk, har kunngjort at porteføljeselskapet, SuperMeat The Essence of Meat Ltd, har Kosher standarder for sin kyllingcellelinje. Kosher-standarder er et sett med kostholdsretningslinjer basert på jødisk lov. Dette er en betydelig milepæl for industrien, siden det er første gang kultivert fjærfe har blitt anerkjent som kosher. Agronomics Limited (OTCMKTS:AGNMF) har investert USD 12,5 millioner i SuperMeat, som representerer 7,8 % eierandel på en fullt utvannet basis. Dette tilsvarer 9,3 % av siste publiserte netto aktivaverdi (30.06.23) til Agronomics Limited (OTCMKTS:AGNMF), inkludert justeringer etter balanse.
Her kommer en oversikt over det 16 største selskapene som holder på med lab-kjøtt og lab -fisk/sjømat og størrelsen på deres investerte midler, og som vi ser involverer dette masse millioner.
De største laboratoriedyrkede kjøttbedriftene i 2023
16. Core Biogenesis invest, 10,5 millioner USD
Core Biogenesis, et plantebasert bioproduksjonsselskap, har sikret 10,5 millioner dollar i finansiering for å bygge et anlegg i Strasbourg, Frankrike. Anlegget skal produsere vekstfaktorer og cytokiner for celleterapi og cellulært landbruk.
15. Shiok Meats, 12,6 millioner USD
Singapores Shiok Meats lanserer cellebasert rekekjøtt til USD 37/kg. Den sveitsiske dyrket kjøttprodusenten Mirai Foods og Shiok Meats datterselskap Gaia Foods har samarbeidet å utvikle kultiverte biffprodukter i Singapore. Partnerskapet vil utveksle kunnskap og forsyninger for å bringe dyrket storfekjøtt til Singapore.
14.Mission Barns, 24 millioner USD
Mission Barns er et California-basert matteknologiselskap som produserer laboratoriedyrket kjøtt. Selskapet bruker en proprietær prosess for å dyrke kjøttceller i et kontrollert miljø. Mission Barns kunngjør partnerskap med Silva Sausage, utvider pilotproduksjonsanlegget og diskuterer samarbeid med matvareselskaper og forhandlere. Tidlige investorer økte sin eierandel i Mission Barns, et laboratoriedyrket kjøttselskap somsamarbeidet med globale ledere av kjøtt og alternative proteiner i 2021.
13.Air Protein, 32 millioner USD
Air Protein bruker mikrober for å gjøre resirkulert CO2 fra fabrikker til kjøttalternativer. Air Meat produserer i sol- og vinddrevne bioreaktorer. Air Proteins prosess er spesielt nyskapende fordi den bruker CO2 fanget fra fabrikker i stedet for fra atmosfæren. Dette bidrar til å redusere selskapets miljøpåvirkning, da det ikke trenger å slippe ut ny CO2 i atmosfæren. I tillegg til fokuset på bærekraft, investerer Air Protein tungt i forskning og utvikling. ADM og luftprotein partner for å utvikle nye proteiner for ernæring, inkludert verdens første Air Protein-anlegg i kommersiell skala.
12. BlueNalu, 33,5 millioner USD
BlueNalu, en nylig etablert cellebasert sjømatoppstart produserer storskala matproduksjon via cellulært landbruk. Strategien starter med forskning og utvikling ved siden av småskala pilottesting, og går gradvis videre til markedsundersøkelser og et 150 000 kvadratmeter stort matproduksjonsanlegg. Selskapet er i startfasen med å lage hele sjømatmedaljonger og fileter i pilotskala. Imidlertid anslår de en årlig produksjonskapasitet på 18 millioner pund ferdig sjømat ved hvert produksjonsanlegg. BlueNalu har samarbeidet med25 venturekapitalfirmaer og enkeltpersoner fra USA, Storbritannia, Hong Kong, Luxembourg og Israel.
11. Finless Foods, 34 millioner USD
Finless Foods, en pioner innen celledyrket sjømat, fremstår som en betydelig aktør i lab-kjøttindustrien. Den California-baserte bedriften ble grunnlagt i 2017 og utvikler blåfinnet tunfisk fra celler. Denne bragden har ingen andre selskaper gjort på grunn av fiskens komplekse biologi og de økonomiske begrensningene til tradisjonelt oppdrett. Selskapet klarte å kutte produksjonskostnadene med 50 % på 9 måneder, og oppnår prisparitet med tradisjonell blåfinnet tunfisk i 2019.
10. Meatable, 35 millioner USD
Meatable, en ledende aktør innen lab-kjøttindustrien, har vært i forkant med å utvikle bærekraftige og etiske kjøttalternativer. I juli 2023 annonserte Mosa Meat og Meatable en avtale med den nederlandske regjeringen for å gjennomføre forhåndsgodkjenningssmaking av lab-kjøtt og sjømat i Nederland. Dette gjør Nederland til det første landet i EU som tillater smaksprøver av mat som er dyrket direkte fra dyreceller før den er godkjent som ny mat av EU. Avtalen følger den nederlandske regjeringens forpliktelse på €60 millioner for å bygge et robust cellulært landbruksøkosystem.
9. Bit Bio (Elpis Biomed) 41,5 millioner USD
Bit Bio er et selskap som utvikler ulike lab-kjøttprodukter. Bit Bio har inngått samarbeid med andre selskaper som Mekonos, et selskap som utvikler en plattform for ikke-viral celleteknologi. Mekonos har som mål å skape nye måter å levere genredigeringsverktøy til dyrkede kjøttceller. Bit Bio samarbeider også med Charles River Laboratories, en ledende kontraktsforskningsorganisasjon. Samarbeidet er fokusert på å utvikle og oppskalere Bit Bios produksjonsprosesser for lab-kjøtt.
8. Daiz Inc. 47 millioner USD
Daiz er en soyabasert lab- kjøtt produsent som har fokus på å utvikle bærekraftige og rimelige alternativer. DAIZs MIRACLE MEAT, laget medOchiai spiremetode, tilbyr et næringsrikt og velsmakende alternativ til tradisjonell kjøttproduksjon, og støtter programmet SDG 2 (FNs mål for bærekraft): Zero Hunger. Veiledet av SDG 13 og 15 om klimatiltak og liv på land, forfølger DAIZ nye produkter for å erstatte tradisjonelle, miljøskadelige proteinkilder.
7. Atlast Food Co. 49 millioner USD
Atlast Food Co. er en dyrket kjøttprodusent med et team av erfarne forskere og ingeniører som jobber med å utvikle nye måter å produsere kulturkjøtt på i stor skala og pris. Atlast er en unik bedrift på den måten av de bruker soppmycele til å lage større lab-kjøttalternativer, i motsetning til de malte variantene de fleste bedrifter produserer. MyBacon-produktet har blitt godt mottatt i Albany, NY, området siden lanseringen, og Atlast samarbeider med store merkevarer for å bringe MyBacon til markedet i stor skala.
6. Mosa Meat 85 millioner USD
Mosa Meat er et nederlandsk laboratoriedyrket kjøttselskap grunnlagt som en spin-off fra Maastricht universitet, og de to organisasjonene fortsetter å samarbeide tett om forskning og utvikling. Nutreco som er en global leder innen dyreernæring, samarbeider med Mosa Meat for å utvikle bærekraftig og rimelig fôr til sine laboratoriedyrkede kjøttceller. I 2022 utvidet Mosa Meat produksjonsanleggene i industriell skala i Nederland, og skapte det de hevder er det største kulturområdet for kjøtt i verden på 77 000 kvadratfot.
5. TiNDLE 100 millioner USD
TiNDLE har fullført det tredje trinnet i sin plan og fokuserer nå på å forbedre effektiviteten og forberede seg på den fjerde vekstbølgen. Det første trinnet var å designe forretningsmodellen, teste ulike markeder og lansere i de tre største markedene i verden: USA, Storbritannia og Tyskland. Alt dette ble oppnådd på omtrent to år, noe som resulterte i at millioner av forbrukere prøvde og elsket TiNDLE.
4. Modern Meadow 130 millioner USD
Modern Meadow, et bioteknologiselskap, og BASF, et kjemisk selskap, har gått sammen om å utvikle et revolusjonerende nytt materiale. Dette samarbeidet vil kombinere Modern Meadows biofabrikasjonsekspertise med BASFs Ultramid® Ccycled®-materiale for å skape et bærekraftig, dyrefritt materiale med eksepsjonelle ytelsesevner. Ved å kombinere avfall etter forbruk og bio-fornybar teknologi, leverer dette materialet et svært bærekraftig materiale med eksepsjonelle ytelsesevner.
3. Memphis Meat 161 millioner USD
Memphis Meats, et ledende lab-kjøtt selskap, bruker merket Upside Foods for sin produksjon i San Francisco Bay Area. Dette første spesialbygde lab-kjøttanlegget vil produsere, pakke og sende sine produkter i større skala enn noe annet selskap i bransjen, alt under ett tak.
2. Eat Just 200 millioner USD
Eat Just, et porteføljeselskap av Eat Beyond, er verdens første selskap som nå kan servere sine produkter i Singapore. Eat Beyonds portefølje inkluderer også to andre cellebaserte landbruksselskaper: TurtleTree Labs, som utvikler teknologien for å produsere de unike komponentene i melk «bærekraftig» de gjenskaper funksjonaliteten og smaken til melk og SingCell, som tilbyr en plattform for globale lab-kjøttbedrifter.
1. Impossible Foods 500 milloner USD
Impossible Foods lager plantebaserte produkter med realistisk smak, som burgere og nuggets, med enkle ingredienser. De har inngått samarbeid med store forhandlere og hurtigmatkjeder, inkludert Burger King US. Nylig lanserte Impossible i Storbritannia, hvor deres Impossible Chicken Nuggets og Impossible Sausage Patties nå er tilgjengelig hos kjeder som Patty&Bun, Chicken Cottage og Halo Burger. Under pandemien lanserte Impossible Foods sin første nettbutikk direkte til forbruker, slik at alle i det sammenhengende USA kan bestille pakker med sin plantebaserte burger for direkte hjemlevering.
https://finance.yahoo.com/news/16-biggest-lab-grown-meat-071814390.html
https://www.insidermonkey.com/blog/5-biggest-lab-grown-meat-companies-in-2023-1212495/
Her var det mange «kreative» navn, Mission Barns og Modern Meadow, legg merke til at Modern Meadow produserer «mat» av avfall. Nytt for meg var celledyrket sjømat, men vi får bare ta til oss at er det mulig å tjene på det, og kan det puttes under merkelappen, «bærekraftig» er det meste mulig.
Les mer på steigan.no om kunstig kjøtt.
Studie: Folk som holdt seg til covid-reglene har verst mental helse
Av red. PSt - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/studie-folk-som-holdt-seg-til-covid-reglene-har-verst-mental-helse/
Traumer fra «pandemien» har varig innvirkning på menneskers mentale helse tre år senere, viser forskning. Dette skriver blant annet The Guardian.
Mennesker som er underkastet seg Covid-lockdown-reglene strengest har den verste mentale helsen i dag, viser ny forskning.
De som fulgte restriksjonene nærmest da pandemien rammet, har størst sannsynlighet for å lide av stress, angst og depresjon, har forskere ved Bangor University funnet.
De identifiserte i grove trekk to personlighetstyper: De som er mest sensitive og opptatt av andres behov fulgte reglene strengest og fulgte de lockdown-reglene som kom fra Boris Johnson og hans team.
På den andre sida finner man de som er mer uavhengige, mer konkurransedyktige og liker å ha kontroll over livene sine. De var minst villige til å underkaste seg covid-regimet.
«Jo mer personer fulgte helserådene under lockdown, desto dårligere er deres velvære etter lockdown,» konkluderte Dr Marley Willegers og hans kolleger.
«Selv om enkeltpersoners bekymring for infeksjon fungerer som en effektiv driver for å overholde reglene, har det også negative konsekvenser for folks velvære og restitusjon,» sa forskerne.
Forskerne baserte funnene sine på en studie av etterlevelse av reglene blant 1729 personer i Wales under den første britiske lockdownen i mars til september 2020 og målinger av stress, angst og depresjon som man fant blant dem i løpet av februar til mai i år.
De som underkastet seg viste de høyeste nivåene av vedvarende forstyrrelser av mentale velvære. Imidlertid hadde de mer uavhengig innstilte menneskene vært i stand til å «komme seg bedre tilbake» fra lockdown-modus.
Willegers, en forsker ved Bangor Universitys institutt for psykologi av eliteprestasjoner, sa at noen mennesker syntes det var vanskelig å gjøre overgangen fra å motta regelmessige formaninger om å følge folkehelseråd under pandemien til ingen råd når nedstengningen tok slutt.
«Under hele pandemien ble meldingskampanjer designet for å sikre at folk fortsatte å følge reglene. Men det var ingen meldingskampanje da vi kom ut av pandemien for å hjelpe alle med en trygg overgang tilbake til normaliteten.
«Uten dette har visse personlighetstyper beholdt infeksjonsforebyggende atferd og angst som undergraver deres mentale velvære,» la han til.
Den vedvarende dårlige mentale helsen som oppleves av folk som fulgte reglene er «dypt urovekkende», sa Senter for psykisk helse.
«Det at vi finner at folk som overholdt pandemiske restriksjoner har større sannsynlighet for å ha dårligere mental helse tre år senere, er dypt urovekkende.
«Frykten, tapet og traumene som ble skapt av pandemien har en varig innvirkning på mange menneskers mentale helse. For noen kan dette ha blitt forverret av tapet av sosial solidaritet ved å se andre ikke overholde de samme restriksjonene,» sa Andy Bell, administrerende direktør.
Eksperter sier at den omfattende skaden Covid gjorde på mental helse i Storbritannia er hovedårsaken til at etterspørselen etter NHS’ psykologiske og psykiatriske tjenester har økt de siste årene.
Mark Winstanley, administrerende direktør for veldedighetsorganisasjonen Rethink Mental Illness, sa: «De første dagene av pandemien var preget av betydelige forstyrrelser, usikkerhet og mangel på kontroll, faktorer som alle kan gi næring til angst og dårlig humør.»
«Det er viktig å erkjenne at de som tok de mest omfattende skrittene for å beskytte seg selv og andre har sett en varig negativ innvirkning på deres mentale helse.»
«Selv om mange ønsker å gå videre fra pandemien og livet under lockdown, lever arven hos mange mennesker den dag i dag, ettersom bekymringer eller bekymringer for våre kjære eller risikoen for vår egen helse ikke lett kan ristes av.»
Skadene på folks psykiske helse ble påført dem bevisst gjennom skremselspropaganda
Det er jo også interessant å notere seg at store deler av «den revolusjonære venstresida» i Norge var blant dem som var mest villige til å underkaste seg koronaregimet. Hva slags opprør vil de være i stand til å lede?
Vi trenger en ekte grønn revolusjon, og bøndene må lede an!
Av Lars Ranes - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/vi-trenger-en-ekte-gronn-revolusjon-og-bondene-ma-lede-an/
Klimaendringer, årsak og virkning, kan diskuteres i det uendelige. Det «grønne skiftet» bør forkastes nå, jo før jo heller, av to enkle årsaker. Det er ikke grønt, og stridens kjerne, utslipp av karbon i atmosfæren, kan bedre håndteres med et ekte grønt skifte, hvor landbruket er sentralt, men det må være «regenerativt».
Vi har bare 60 år igjen av vår sivilisasjon før den har utslettet seg selv, hevder Zach Bush, som forsker på mikrobiomet i jorda og betydningen for regenerativt landbruk og helse. Som lege har han gjort sine observasjoner i køene av kronisk syke, og oppgir på slutten av filmen Farmer´s Footprint: Regeneration – The Beginning: «I 1965: 4% av vår befolkning hadde en kronisk sykdom. I dag: 46% av våre barn har en kronisk sykdom.»
Vi fortsetter i samme spor
Det «grønne skiftet» som promoteres av dagens politikere går i samme spor, det som har ført samfunnet og sivilisasjonen på hell, og nå i rask utforbakke. Svaret på samfunnets utfordringer og menneskets behov er en ting: en standardisert oppskrift, et patent eller et monopol, for industriell vekst og profitt.
Tiden er moden for en ekte grasrot-revolusjon. Den må starte med rota i graset for å bygge gode økosystemer. Regenerativt landbruk (permakultur) tilbyr mange svar, i tillegg til selvforsyning på mat av god kvalitet.
Frodig grønn inn- og utmark kan regulere atmosfærisk temperatur gjennom vanndamp og skydekke, og karbonfangst. Karbonutslipp fra bruk av fossil energi kan inngå som en ressurs i dette økosystemet, inntil det gradvis fases ut med mindre forurensende energi.
Vi må ikke redusere levestandarden
Det «grønne skiftet» vil medføre en uakseptabel tilbakegang i levestandarden til folk flest, mener flere, inkludert den norskættede bonden Blain Hjertaas. På dette foraet for regenerativt landbruk redegjør han for en mer helhetlig vei. Den ofrer ikke bondens levebrød og husdyra på værgudenes alter. De utgjør navet i den grønne revolusjonen som verden nå trenger.
Hjertaas underslår ikke at 20 000 studier samlet viser at menneskeskapte klimagasser øker temperaturen på kloden, men minner om at klimapanelet til FN ble opprettet i 1988 kun med dette ene mandatet for øye: Å dokumentere virkningen av menneskeskapte klimagasser. Siden har forskningen gått i samme spor for endelig å kulminere i det «grønne skiftet».
Industriens «grønne» revolusjoner
Blain Hjertaas minnes hvordan den forrige industrielle grønne revolusjonen på midten av forrige århundre gjorde farens og senere hans egen bankkonto mindre, samtidig som kvaliteten på maten og jordhelsa sank.
Jordbruksindustrien blomstret fra salget av alle de nye produktene som bonden måtte ha: kunstgjødsel, plantevernmidler og store flotte landbruksmaskiner, pluss dyrlege på toppen: husdyra blir som mennesker heller ikke friske av lite bevegelse og mangel på frisk luft og fersk mat. Lite blir igjen til bonden.
Nå lærer Hjertaas barnebarna å bli uavhengig av agribusiness og finansiering fra bank og stat, ved å velge økosystemets regenerative og lukrative løsninger fremfor jordbruksindustriens kostbare løsninger med nye investeringer hvert år.
Mye kan tilgis, men vi må lære
Mye kan tilgis av 1950-60-tallets «grønne revolusjon». Den berget mange fra sult og ga grunnlag for stor befolkningsvekst, og troen på teknologiske fremskritt var stor.
Myntens bakside: Jordas nye folkemasser ble mer sårbare av ensidig jordbruk (monokultur) på store landområder, som lett eroderer, og gir avlinger med mye vann og redusert næringstetthet. Bedre ble det ikke for folkehelsa når ferdigmat-industrien tok av for alvor på 1970-tallet, da ingen ble igjen på kjøkkenet.
Sprøytegifter, anabol syntetisk gjødsel og tunge traktorer er ikke forenlig med regenerativt landbruk. Det ødelegger mikrolivet som trengs for at jorda skal ha god struktur og binde karbon og vann. Når jorda eroderer og blåser bort med vind, går i oppløsning eller blir klissete og kompakt av regn, reduseres fundamentet for frodig grønn bakke og gode avlinger.
I større målestokk vil regenerativt landbruk motvirke ubalanser i temperatur og klima, men også gjenopprette de skadene som moderne landbruk har påført jorda i flere tiår, og gjør den dårlig rustet for uvær og sikker matforsyning. Det kan ta brodden fra skumle scenarioer rundt ekstremvær og folkevandring på grunn av klimaendring.
Biologien og fysikken for god temperatur-balanse
Blain Hjertaas gjør i sitt foredrag fysikken for temperatur-regulering via regenerativt landbruk lett å forstå, med enkle illustrasjoner og regnestykker for varme inn og ut av atmosfæren: 342 watt strålingsvarme per kvadratmeter kommer inn til atmosfæren fra sola. 339 watt varme går ut igjen. Det gir en manko på 3 watt for at regnestykket skal gå i null.
Antall kvadratmeter grønt blir sifrene på termostaten for jordas temperatur-regulering. En kvadratmeter med friskt og frodig grønt bidrar med 85 watt ekstra varme ut. Skyer fra kondenseringen av vanndamp gir gode varmeskjold, som reflekterer 120 watt solvarme per kvadratmeter sky. Store justeringer må ikke til: 5% mer grøntareal på jorda eller en økning på 2 % skydekke på himmelen.
Verktøyene blir de samme hvis det ønskes mer varme ut/inn for å kompensere for ekstra grader grunnet periodiske svingninger i forholdet mellom sola og jorda (solaktivitet), og små og større svingninger i havstrømmer som La Nina og El Nino.
Grønn bakke og vanndamp er det sentrale
Det starter med biologien – rota i graset, det vi ikke ser: Bakterier og sopp i rotsystemet trekker ned karbonrike sukkerarter fra plantene og bygger god jordstruktur, en god «karbonsvamp» i jorda, som binder 8 gram vann per gram karbon. Nedbøren holdes i jorda til nytte for de grønne plantene på bakken som fotosyntetisk absorberer karbon og varme solstråler fra atmosfæren.
Vanndamp er det sentrale og forså i følge Hjertaas: den kontrollerer 95% av jordas oppvarming, og avkjøling. Som drivhusgass absorberer den reflekterte solstråler og varme fra bakken, og øker temperaturen. Vanndamp bringer også varme ut:
Plantene på bakken avkjøler seg som mennesker, de «svetter»: 98% av vannet som de grønne plantene trekker opp fra jorda fordamper (transpirasjon) sammen med kondensdannende stoffer fra mikrobene som lever i symbiose med plantene (precipitation nuclei bacteria). Mikrodråpene stiger 3000 – 4000 m opp i atmosfæren, avkjøles, kondenserer og danner skyer og nedkjølende regn – varme forlater atmosfæren.
Skogplanting er viktig, hvor regenerativt landbruk har god kompetanse på matskoger med frukt, nøtter og bær, for biomangfoldig matforsyningen som gir god årlig avkastning for lite innputt av arbeid.
Dyr og mikrober er navet i systemet
For at inn- og utmark skal regenerere seg selv, som andre økosystemer, og bidra til et godt klimaregnskap, trengs dyr. Kveg og andre drøvtyggere som får beite i eget habitat, tråkker møkk, gress og kløver ned i jorda til glede for sopp og bakterier, og sørger for at større gamle planter ikke står i veien for nye små.
Mikrobene driver gruvedrift nede i jorden, og returnerer et bredt spekter av fordøyd mineralnæring til plantene, fra dype ganger ettersom symbiosen av røtter og mikrober skyter nedover år for år. Plogen får stå i fred på låven i regenerativt landbruk, fordi den ødelegger for det progressive samarbeidet mellom planterøtter og mikroorganismer.
Høner og gris, alle de tradisjonelle husdyrene kan bidra, og gir mye godt kjøtt på tallerkenen. Kua slipper ut karbonholdig luft som mater økosystemet.
Se opp for livsfiendtlige mennesker
Nå vil noen eliminere dyras verdifulle bidrag. Husmannskost som gjorde oss sterke og arbeidsføre før er ikke bra nå hvis været skal «normaliseres», kan teknokrater og politikere fortelle oss. De vil heller ha insekter på tallerkenen, naturens renovasjonsvesen, som ellers gjør en god jobb ved å fortære syke og gamle planter i økosystemet.
Den tidsriktige biffen fra dyrkede muskelceller, fremstilt i agribusiness´ nye laboratorier, fremstår kanskje som et bedre alternativ for «grønne» bymennesker, men ikke bedre for klima, og trolig heller ikke for folkehelsa.
Å ikke spise kjøtt av religiøse grunner, som buddhister gjør, eller muslimer hva svin angår, eller veganisme, er respektabelt. Å kutte ut naturlig kjøttmat som en nødvendighet for et «grønt skifte» ligner mer påtvunget statsreligion.
Monokultur produserer sykdom
Jordbruksindustriens monokultur er basert på standardisering og store kvanta, dvs. stordriftsfordeler: 1000 mål hvete, fabrikker for biffceller eller 1000 hele kyr, merder med 100 000 laks osv..Det gir lite meningsfullt arbeid for dyrepasserne i disse systemene, påfører dyra smerte, tilhører ikke noe økosystem, men belaster andre med sin egen forurensing.
Når kveg sperres inne på kjøttfabrikkene i USA og fores på soyabønner fra soyaplantasjer i andre stater eller land, blir det ørken av det store slettelandet utenfor. Det totale arealet for fuktig, grønn og avkjølende jordoverflate – jordas varmeveksler – minker. Vannet begrenses til elver, innsjøer, hav og grønne ubebodde landområder, og fortrenges av asfalt, betong og moderne landbruk der menneskene har slått seg ned.
Soyabønnene skipes verden rundt og synliggjør mangelen på bærekraft og fantasi i moderne landbruk, med eksport av sårbare mono-avlinger som lett blir syke og tørker ut. De tørre soyabønnene spises som kraftfôr av laks i norske merder, som har blitt et utstillingsvindu for monokulturell havbruksnæring som nå produserer sykdom og massedød, milliarder på bok til Fredriksen og Witzøe, og rettferdiggjøres fordi det har blitt viktig for norsk eksport.
Biomangfold er naturens løsning
Regenerativt landbruk kjennetegnes ved stort biomangfold med vinn-vinn på langs og tvers i hele næringspyramiden, med mikrobene og plantene på bunnen, og husdyra og menneskene på toppen, hvis en ser det på den måten. Utviklingen i regenerativt landbruk og det økologiske konseptet innbyr til samarbeid fremfor konkurranse, og selve bruket står godt plantet på egne ben, smått eller stort.
Amazonasregnskogen er en interessant modell for et komplett biomangfoldig, regenerativt og selvforsynt økosystem, som også skaper sitt eget klima. Jorda rundt røttene på enorme trær holder enorme mengder vann, som kjøler grunnen, fordamper og avkjøler seg i atmosfæren, dekker den til med skyer som reflekterer sola, og gir avkjølende regn i regnskogen. Denne enorme skogen er ikke verdens lunge som mange tror, men forbruker det meste av oksygenet det selv produserer, slik som økosystemer skal være: selvforsynt på næring, vann og luft. Det rommer 40 000 plantearter og 5000 arter som svømmer, kryper, går eller flyr. Mennesket er en av de som går, og fordeler seg på 400 urfolksgrupper.
I sterk kontrast til den ubeboelige Saharaørkenen: Ingen klager på varmen i den tropiske regnskogen, eller klimaendringer, men ser heller med bekymring på Big Agribusiness, som det følger avskoging og tørke i kjølvannet av.
På kaldere breddegrader er det viktigst å holde markene frodige og grønne fra snø til snø. I Norge kan beitedyra holde utmark og kulturlandskap livskraftig og åpen, forbedre innmarka og bidra med kompost til bygging av karbonrik matjord, og være en nyttig bidragsyter til et grønt og selvforsynt samfunn.
Potensialet i verden
Potensialet til et jord-grønt-atmosfærisk samspill, hvis temperaturregulering er det viktigste, er størst i store utslippsland som i USA og Kanada. De har god tradisjon for store rancher med kvegdrift. Krøtter klipper gresset og motvirker at det blir langt, gult og gammelt, og står i veien for nytt grønt gress og ny jord som kan bidra i den grønne revolusjonen.
Avskoging, skogbranner og forørkning har fulgt i fotsporene til landbrukskonsernene i tidligere europeiske kolonier, hvor det i Senegal til eksempel årlig har blitt ødelagt skog på størrelse med Malta.
Nå er flere tusen bønder i Senegal involvert i et samarbeidsprosjekt med flere grasrotorganisasjoner, hvor Trees for the Future er sentral, for å transformere områdene til gigantiske matskoger. Prosjektet er del av prosjektet The Great Green Wall som vil etablere et frodig skogsbelte langs hele subsaharisk Afrika (inside the food forest revolution).
Myter må avlives
Mange henger fast i forestillingen om at «stort og rasjonelt» er avgjørende hvis man skal man tjene penger som bonde i dag, hvor kun den konvensjonelle landbruks-pakka gjelder, eller at økologisk/regenerativt landbruk er avhengig av spesielt gunstige klimaforhold, eller andre myter om et landbruk i pakt med økologien.
Lytt 6 minutter til en av de store mentorene, Gabe Brown, som innledet foredraget til Blain Hjertaas over. Brown drifter et kombinert gårdsbruk og ranch på 20 000 mål i Nord Dakota, på grensen til kalde Kanada, på et rent regenerativt fundament.
Det gir mer avling per kvadratmeter jord enn konvensjonell drift, kan han fortelle, og mye mer mat når kjøttet fra dyra og matskogen regnes med, og til mye lavere kostnad. Nå reiser han 280 dager i året med sitt team for å hjelpe andre bønder med å legge om, dele kunnskap i foreninger og bondelag, og holde foredrag på universiteter.
Brown startet som konvensjonell bonde tidlig på 1990-tallet, gjorde alle feilene, og opplevde bondens mange dilemmaer. I en høring om klimaendringer i Representantenes hus i 2021 snakket han til jordbrukskomiteen om økonomi og bærekraft i jordbruket.
Den grønne regenerative landbruksrevolusjonen antar nå dimensjoner. Browns team konsulterer i dag bønder som drifter over 100 millioner mål land til sammen i USA og Storbritannia.
Et lite skifte i bevissthet må til
Drivhuset Jorden har rota i graset og jordsmonnet som fundament. Vårt ubevisste forhold til dette økosystemet i atmosfæren har ført til mye elendighet, knyttet til mat, helse og medisin, matforsyning og dyrevelferd, hvor vi har blitt offer for selskaper og mennesker som heller vil tjene penger og kontrollere, fremfor å tjene økosystemet. At de også kan ha klart å kludre til været trenger ikke å forundre noen.
Nylig ble samfunnet snudd på hodet for å stoppe et luftveisvirus, nå nedgradert til nivå med influensa, til enorme kostnader for menneske og samfunn. Politikere og eksperter ville vise handlekraft, og inngikk en pakt med de største kapitalistene – eller omvendt. Nå vil de mobilisere til enda større kostnad for liv og samfunn, for å redusere en variabel og nødvendig gass for fotosyntesen, som utgjør mindre enn 0,04 % av atmosfæren.
Det ville være mye bedre for miljø og menneske om de heller ville bidra til å gjenopprette skadene som er påført drivhuset Jorden, og gjøre noe positivt for økosystemene. Dessverre gir slike forslag lite med økonomisk vekst og ny industri, og ikke særlig velkomment hos elitene som besøker de store klimakonferansene med privatfly.
Den grønne revolusjonen er for alle
Den regenerative og grønne revolusjonen må komme fra grasrota, og en kommer langt med hakke og greip.
Alle kan delta, med hver spire vi sår og planter i krukker og kar, for hver pallekasse vi skaper med jord, bygget av kompost fra bokashibøtte på kjøkkenet, på verandaen eller i hagen, og enda mer for hvert gårdsbruk som gjøres om til regenerativ drift. Vi kan etablere nettverk rundt gårdsbruket, som kunde eller medarbeider, om ikke annet enn for å bli selvforsynt med god mat.
Regenerativt landbruk tilbyr fundamentet for den grønne revolusjonen vi alle trenger, og gir bøndene en mulighet til å ta en ledende rolle, fremfor å være offer for markedsliberalisme og overnasjonal politikk som tjener kapitalen, fremfor drivhuset Jorden med levende grønne bygdesamfunn.
Her en kort animert ABC som viser at det enkle ofte er det beste: What is Regenerative Agriculture?
Ukraina, NRK og løgnen noen ble enige om
Av Lars Birkelund - 25. november 2023
https://steigan.no/2023/11/ukraina-nrk-og-lognen-noen-ble-enige-om/
Denne artikkelen, her en del utvidet, ble refusert av NRK Ytring og deretter av Aftenposten, Bergens Tidende, Klassekampen og Nettavisen. Eller ble den sensurert? Mer om det til slutt.
21. november var det ti år siden protestene på Maidan i Kiev begynte, som førte til at over 100 mennesker ble drept og til statskupp 22. februar 2014. Eller «revolusjon» som NRK og andre tilhengere av kuppet kaller det.
NRK Dagsrevyen v/ Atle Bjurstrøm markerte tiårs-dagen med en påstand om at «rundt 100 sivile demonstranter ble skutt og drept av sikkerhetsstyrker under protestene». I virkeligheten vet ikke NRK og Bjurstrøm noen ting om hvem som drepte hvem i løpet av disse tre månedene. Dette fordi det regimet som kom til makta som følge av kuppet knapt har gjort noe for å finne ut av det, samt at NATO-regjeringer, regimets allierte under krigen som oppsto av kuppet, heller ikke har gjort noe for å få regimet til å finne ut av det. Denne artikkelen tar opp nettopp denne problematikken. «Hva kaller man et regime som yter straffefrihet til fascister?»
Det at de skyldige går fri forteller oss at personer knytta til regimet og NATO sannsynligvis er ansvarlige for mye av drepingen, som ble foretatt av blant annet snikskyttere. Klassekampen hadde i 2015 en avslørende artikkel om hva som skjedde på/rundt Maidan i 2013/14: «Slik ble Janukovitsj styrtet»,
https://klassekampen.no/utgave/2015-02-21/slik-ble-janukovitsj-styrtet Det er pussig at NRK ikke har fått med seg den, samt egne artikler fra 2014 som viste at USA var involvert i kuppet. Som denne: https://www.nrk.no/urix/bidro-usa-til-krisen-i-ukraina_-1.11930196
Demonstrantene var heller ikke bare fredelige, som NRK har påstått ved andre anledninger, stikk i strid med hva NRK Dagsrevyen sa mens det pågikk. Noen eksempler:
«Dei mange demonstrantene prøvde til slutt å ta seg inn i regjeringsbygget, men ble stoppa av tåregass» (Dagsrevyen 25. november 2013).
«Det som skulle være en fredelig demonstrasjon ble brått noe helt annet da en gruppe maskerte demonstranter forsøkte å bryte politisperringen med en hjullaster. (…) Over 100 politifolk skal være skadet i sammenstøtene (…) Demonstrantene stormet rådhuset i kveld og det er revolusjonær strategi fra 1917» (Dagsrevyen/Hans-Wilhelm Steinfeld 1. desember 2013).
«Demonstrantene blokkerte et regjeringsbygg. Ingen kom seg på jobb (…) Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst (…) Nå pågår det en debatt om at ikke de ultraekstreme nasjonalistene som angrep presidentens kontor tar over demonstrasjonene (…) for da kan det bli et blodbad» (Dagsrevyen/Steinfeld 2. desember 2013).
Kommentar: allerede 2. desember 2013 var det med andre ord kjent at denne prosessen mot statskupp/revolusjon, som NATO/EU-land åpent støttet mens den pågikk, ville kunne føre til krig, da nevnte type ‘revning’ som oftest skjer etter kriger. Allikevel fortsatte de sin støtte til prosessen, som ganske riktig førte til den krigen som eskalerte voldsomt da Russland invaderte Ukraina 24. februar i fjor.
«Fem er drept og tre hundre skadet i sammenstøt mellom politi og demonstranter i Ukraina» (Dagsrevyen 22. januar 2014)
«Etter uker med voldelige demonstrasjoner har det nettopp kommet meldinger…..» (Dagsrevyen 25. januar 2014).
«Flere forsøk på å okkupere statlige bygninger (…) Aktivistene var nøye med å vise at de har full kontroll over Justisdepartementet (…) De er i ferd med å organisere seg på militært vis (…) foreløpig ingen synlige skytevåpen å se. Men mange frykter at situasjonen skal komme helt ut av kontroll og at mer blod vil flyte» (Dagsrevyen 27. januar 2014)
«Landet er på randen av borgerkrig ble det sagt i den ukrainske nasjonalforsamlingen i dag» (Dagsrevyen 29. januar 2014, vel tre uker før kuppet lyktes).
«Minst fem demonstranter og to politimenn er drept (…) i Kiev og over hundre er skadet. Demonstranter angrep partihovedkvarteret til Janukovitsj. «Hvem er det som står igjen på Maidanplassen og demonstrerer og protesterer nå», spør Jarle Roheim Håkonsen. «Det er ikke så mange som demonstrerer, det er flere som slåss, og de er høyrenasjonalister ledet av Svoboda, et ganske ytterliggående og aggressivt nasjonalistparti. Dette er folk som ikke vil ha fred», svarer Hans-Wilhelm Steinfeld på Dagsrevyen 18. februar 2014.
«Gamle og unge hjalp til med å spa opp brustein og nye molotov cocktails blir gjort klar» (Dagsrevyen 19. februar 2014).
67 er bekreftet drept «det siste døgnet». 27 politifolk tatt som gisler (Dagsrevyen 20. februar 2014).
I min bok Krig som bestilt? finnes et lengre sammendrag av Dagsrevyens Ukraina-dekning i denne kritiske perioden. Den strekker seg fram til den katastrofale hendelsen med det malaysiske passasjerflyet som ble skutt ned over Ukraina i juli 2014. https://www.ark.no/produkt/boker/fagboker/krig-som-bestilt-9788270093199
Hvordan er det mulig for NRK å oppsummere disse demonstrasjonene som fredelige, stikk i strid med hva NRK sa for ti år siden? Hva vil så villedende ‘journalistikk’ bety for folks tillit til NRK, vel å merke hvis folk blir kjent med det?
Dagsrevyen av 21. november 2013 sa ikke noe om demonstrasjonene, som begynte da. Men Dagsrevyen sa at EU krever at «Yulia Timosjenko løslates før forhandlinger om samarbeid mellom EU og Ukraina kan komme i stand». Timosjenko hadde da vært fengslet siden 2011 grunnet økonomiske misligheter da hun som statsminister inngikk gasskontrakter med Russland. EU blandet seg altså inn i Ukrainas indre anliggender ved å kreve at en korrupsjonsdømt politiker ble løslatt. Jeg gjentar: EU blandet seg da inn i Ukraina, ikke Russland.
Hensikten med utbredte påstander om at sikkerhetsstyrkene sto for all drepingen på Maidan kan vi ikke vite. De skyldes i beste fall uvitenhet. Men NRK gjengir dem mot bedre vitende og det er lett å se hvilken funksjon det har, å gi legitimitet til kuppet og ikke minst til det faktum at Norge og andre NATO/EU-land støtta kuppet og kuppmakernes krigføring fra samme år.
Er det slik legitimitet NRK ønsker å gi med sin historieomskrivning 21. november og ved tidligere anledninger? Burde ikke NRK heller ha gjort noe for å opplyse det norske folk om at også norske myndigheter støttet kuppet og kuppmakerne da kuppet lyktes? Det hadde NRK og øvrige norske medier gjort hvis de hadde vært uavhengige.
Refusjon er ikke det samme som sensur. Men sensur forekommer i Norge, som i andre land, som jeg også viser i Krig, som bestilt? I dette tilfellet er det åpenbart at norske medier hegner om usannheter som ligger til grunn for og som gir legitimitet til den politikken de støtter og som norske og allierte myndigheter fører overfor Ukraina og Russland. De ligner på løgnene om at NATO/Norges kriger mot Libya og Syria begynte med fredelige folkeopprør. Det norske folk ville miste tillit til sine medier og myndigheter hvis de hadde blitt kjent med dette. Og den tilliten vil mediene og myndighetene bevare ved å tviholde på de usannhetene som ligger til grunn for politikken.
«Noen av oss har snakket sammen», het det gjerne da Einar Gerhardsen og hans menn styrte landet. Når opposisjonelle APere og andre fikk høre at disse mennene hadde snakket sammen skjønte de at den aktuelle saken allerede var mer eller mindre avgjort. Da hadde kanskje radio, TV og andre medier, i samråd med ‘noen’, allerede en stund dekket saken på en måte som hadde skapt en følelse av selvfølgelighet, av uunngåelighet. Stortingsmelding nr 15 (2008-2009) sier noe om hvordan slikt foregår den dag i dag:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører (mine understrekninger).
De store mediene skaper altså i en del tilfeller, i ‘konspirasjon’ med ledende politikere og tilknyttede organisasjoner, enighet om og aksept for politikk som ‘noen’ har bestemt seg for, før det blir aktuelt med votering i Stortinget. I dette tilfellet ‘noen’ utenfor Norges grenser. Det er «manifactured consent», eller fabrikert samtykke/konsensus, som Walter Lippmann kalte prosessen allerede i 1922, i sin bok Public Opinion. «En teknikk som brukes for å kunne kontrollere samfunnet». En teknikk som skaper et inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ til endringene som ‘noen’ vil ha og en følelse av at det er nytteløst og eventuelt risikabelt å kjempe imot.
Disse ‘noen’ er som regel bare en liten klikk av mennesker og det dreier seg om endringer ovenifra, ikke fra ‘gølvet’ eller grasrota. Man trenger altså ikke flertall for å skape endringer i et demokrati så lenge man har et velsmurt PR og beslutningsapparat.
Les også:
https://steigan.no/2023/11/dom-i-ukraina-det-var-snikskyttere-pa-maidan-sida-som-drepte/
https://steigan.no/2022/08/var-analyse-av-ukraina-april-2014/
Se også Oliver Stone: Ukraine on fire.