Nyhetsbrev steigan.no 25.11.2022
«Died Suddenly»: Dokumentar som kastar lys på fiberproppar i blodårene går viralt
Polen avviser Tysklands tilbud om å utplassere Patriot-missiler
Streikebølge ryster Storbritannia
Frosset ut – Europa har sviktet seg sjøl og verden lar kontinentet fryse
Har massevaksineringen vært katastrofal?
Helseministeren tilbyr fjerde dose til hele befolkningen – skal ikke ta den selv
«Died Suddenly»: Dokumentar som kastar lys på fiberproppar i blodårene går viralt
Av skribent - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/died-suddenly-dokumentar-som-kastar-lys-pa-fiberproppar-i-blodarene-gar-viralt/
Av Kennedy Hall, LifeSiteNews.
Ein ny dokumentar med tittelen Died Suddenly har blitt sett meir enn tre millionar gonger på mindre enn 24 timar [4,7 millionar gonger per 23.november 2022; oms.an.]. Dokumentaren vart produsert av Stew Peters Network og vart publisert på Rumble.
Gjennom filmen blir sjåaren vist ymse vitnesbyrd av balsamerarar rundt om i den engelskspråklege verda som alle bekreftar stor førekomst av fiberproppar i blodårene til mange avdøde individ som vart vaksinerte med ei eksperimentell covid-sprøyte.
Ein av balsamerarane i filmen, Robert Hirschman, vil nok vere kjent for dei som har følgt den veksande mengda vitnesbyrd relatert til den merkelege proppdanninga. Hirschman har vore open om si erfaring med fibervekstane hjå dei avdøde i fleire månader.
I tillegg til å forklare dei ulike typane proppar han har funne, viste han òg samlinga si av proppane som han har fjerna frå lik, og bileta er slåande.
Ein av grunnane til at han vart nysgjerring på kva som kunne bli funne i vaksinerte personar, var oppdaginga hans av at det ofte var tilfelle at vaksinert blod hadde ein sandaktig konsistens, som han oppdaga då han drenerte kroppane for blod i forkant av gravferder.
Det «ser ut som blodet er skite», sa han, «nesten som det har fine sandkorn.»
Ein annan balsamerar med meir enn ti års erfaring gjentok Hirschman sine tankar, og sa at det såg ut som «blod på strandsand, det klistra seg til bordet.»
Då Hirschman vart spurt kvifor han og so mange andre balsamerarar bestemte seg for å stå fram, forklarte han at dersom dei ikkje gjorde det, kunne ingen, med tanke på at etter at dei [lika] har blitt gravlagde, kan ikkje der finne stad noka etterforsking. «Dei døde kan ikkje snakke for seg,» sa han.
Ein amerikansk balsamerar sa at, sjølv om han risikerte å misse føretaket sitt ved å gjere det, det var viktig å snakke ut på ein eller annan måte. «Vi knyter saman punkt her,» sa han. «Det ser vitterleg ut som om det er eit forhold mellom vaksinen og desse hindringane som vi stadig ser.»
Filmen viste òg ymse varslarar frå det amerikanske militæret som uttrykte bekymring om kva som kunne skje med troppar på lang sikt utifrå det faktum at sprøytene har blitt påbodne for dei fleste soldatar.
Varslar oberstløytnant dr. Theresa Long sa: «I mine 15 år som lege som tek meg av soldatar, har eg aldri sett denne myriaden av øydeleggjande og potensielt dødelege medisinske tilstandar blant soldatar. Desse tilstandane inkluderer slag, forbigåande iskemiske åtak, perikarditt, myokarditt, ujamn hjarterytme, arrytmi, raskt oppståtte og raskt progredierande kreftformer, inkludert testikkelkreft, matrøyrkreft, hjernesvulstar, kognitiv svekking, alvorleg insomni som ikkje går over, undertrykking av immunforsvaret, uprovoserte blodproppar i galleblære- og portalvena, vaskulær nekrose, leversvikt, menstruasjonsforstyrringar og spontanabortar.»
Long trudde òg at det innan fem år ville vere mangel på soldatar for ein aktiv hær dersom verst tenkjelege scenario vart sant.
Filmen presenterte òg meininga til filmskaparane om korleis det kunne ha seg at farlege sprøyter som forårsakar merkelege proppar har blitt prakka på befolkninga i slikt eit omfang.
Produsentane viste klipp av Bill Gates sine meiningar om at ein måtte lågne verdas befolkning ved hjelp av vaksinar, so vel som ymse klipp frå hovudstraumsmediekjelder som ser ut til å fremje befolkningskontroll-ideologien til den britiske filosofen Thomas Malthus.
I tillegg ser det ut som produsentane prøvde å presentere ei mogleg forteljing for å forklare korleis sprøytene er del av eit større forsøk på å avfolke verda.
LifeSiteNews tek ikkje ein redaksjonell ståstad som støttar alle påstandane frå filmen, men mykje av det som vart presentert om farlege covid-sprøytereaksjonar samsvarer med informasjon som LifeSiteNews har rapportert om sidan sprøytene vart rulla ut.
Til sjuande og sist kan lesaren sjå filmen for å sjølv vurdere informasjonen som filmskaparane presenterer.
Omsett av og publisert av saksyndig.
Polen avviser Tysklands tilbud om å utplassere Patriot-missiler
Av skribent - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/polen-avviser-tysklands-tilbud-om-a-utplassere-patriot-missiler/
Den polske regjeringen sa at missilene burde gå til Ukraina, noe som ville bety direkte NATO-intervensjon i krigen.
Av Dave DeCamp, Anti-War, 24. november 2022
Den polske regjeringen har avvist et tilbud fra Tyskland om å utplassere Patriot-luftforsvarsmissiler i Polen, ved å foreslå at de i stedet skal sendes til Ukraina, noe som vil eskalere NATOs involvering i krigen med Russland betydelig.
Å sende patriotrakettene til Polen ville kreve utplassering av tyske tropper for å operere dem, noe som ville bety direkte NATO-intervensjon i krigen. Tysklands forsvarsminister Christine Lambrecht avviste ideen med den begrunnelse at Ukraina ikke er NATO-medlem.
«Dette er Patriot-systemer som er en del av NATOs integrerte luftforsvarsplanlegging. Derfor var det mulig å gi dette tilbudet til Polen, sier Lambrecht. «Ethvert forslag som avviker fra det må nå diskuteres med NATO og med våre allierte.»
Tyskland kom med tilbudet etter at en ukrainsk luftvernrakett landet i Polen og drepte to personer. Polen foreslo først at de ville akseptere Tysklands tilbud om Patriot-utplasseringen, som også ville innebære tyske krigsfly som flyr nær den ukrainske grensen.
Den polske avvisningen av det tyske tilbudet understreker spenningene mellom de to NATO-medlemmene. Polen har vært en stor støttespiller for Ukraina, etter å ha sendt hundrevis av stridsvogner fra sovjettiden til landet, og har kritisert den tyske regjeringen til kansler Olaf Scholz for å være for nølende med å bevæpne Kyiv.
Den polske regjeringen møtte innenlandsk kritikk for sitt forslag om at rakettene skulle sendes til Ukraina. Rzeczpospolita, en polsk dagsavis, sa at beslutningen var «sjokkerende» siden den «ville involvere NATO i et direkte sammenstøt med Russland, noe alliansen har forsøkt å unngå fra begynnelsen»
Poland Rebuffs Germany’s Offer to Deploy Patriot Missiles
Dave DeCamp er nyhetsredaktør for Antiwar.com, følg ham på Twitter @decampdave. Se alle innlegg av Dave DeCamp:
https://news.antiwar.com/author/dave_decamp/
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Streikebølge ryster Storbritannia
Av skribent - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/__trashed-4/
Hvis du spør en arbeider i Storbritannia om å si noe om den retninga landet utvikler seg i, vil du neppe få et svar som lar seg gjengi på trykk.
Av Marcus Barnett, Labour Notes.
Landet snubler fra krise til krise og er på sin tredje statsminister for året. Energiregningene har skutt i været med 96 prosent siden i vinter, og husleien har skutt opp med så mye som 20 prosent , mens inflasjonen – som for tida er på 12,3 prosent – har blitt spådd å stige så høyt som 18 prosent innen de første månedene av 2023 .
Dette skjer i et land som var det første i Vest-Europa som registrerte 200.000 dødsfall fra koronaviruset, og som allerede har vært utsatt for brutale innstramninger som har ødelagt den sosiale veven i samfunnet.
En analyse fra Trades Unions Congress utgitt tidligere i år fant at britiske arbeidere tjente £60 ($70) mindre per måned i reallønn i 2021 enn ved starten av finanskrisa i 2008 – den lengste lønnsnedgangen siden Napoleonstida.
Der arbeidsgivere har tilbudt lønnsøkninger for å bekjempe inflasjonen, har de fortsatt representert betydelige lønnskutt i reelle termer.
Ikke at de samme reglene gjelder for dem; mens lønnstilbud til arbeidere generelt har svingt mellom 2 og 6 prosent, økte gjennomsnittslønna til en FTSE 100-sjef med 23 prosent i år, med rekordbonuser som ble delt ut. (FTSE 100 består av de største selskapene på London Stock Exchange).
En slik mottaker var Philip Jansen, administrerende direktør i BT Group, Storbritannias største leverandør av internett- og telefontjenester. BT rapporterte 1,3 milliarder pund i overskudd i år, mens Jansen fikk ei lønnspakke på 3,5 millioner pund – en økning på 32 prosent.
Han tjener nå 86 ganger mer enn gjennomsnittlig BT-ansatt.
Likevel, etter seks korte møter med representanter for Communication Workers Union (CWU), avbrøt Jansen diskusjoner og ensidig pålagt en fornærmende økning på 1 500 £ ($ 1 770) til den årlige grunnlønnen – som utgjør et reelt lønnskutt for selskapets 40 000 samtale. senterarbeidere og feltteknikere.
Telefonsenterarbeidsstyrken er så dårlig betalt at noen har blitt stadig mer avhengige av matbanker på arbeidsplassen .
En annen var Simon Thompson, administrerende direktør i Royal Mail Group, den britiske posttjenesten (som ble privatisert for et tiår siden under den konservative-liberale koalisjonsregjeringa).
I juni tildelte Thompson – som tjener 62 750 pund i måneden – seg selv en «kortsiktig» bonus på 142 000 pund. Kort tid etter informerte selskapet sine 115 000 arbeidere om at det ensidig ville øke lønningene med bare 2 prosent – et drastisk lønnskutt sett i sammenheng med landets levekostnadskrise.
Det til tross for at Royal Mail-arbeidere genererer en årlig rekordfortjeneste på £758 millioner for selskapet.
Streikebølge
Ikke overraskende stemte både BT- og Royal Mail-arbeidere for å streike i stort antall i løpet av sommeren, med en poststemme som registrerte 97,6 prosent ja med 77 prosent valgdeltakelse.
Det er det største mandatet for arbeidskamp siden implementeringen av fagforeningsloven fra 2016 mot arbeid, som krever 50 prosent valgdeltakelse for at en streikestemme skal anses som gyldig.
Det samme gjorde de 40 000 jernbanearbeiderne til Rail, Maritime and Transport Workers (RMT). Deres kamp mot lønnskutt og permitteringer har fått et stort løft av Mick Lynch, forbundets upretensiøse og kvikke generalsekretær, hvis medieopptredener har blitt svært populære.
Lynch kalte et Tory-parlamentsmedlem for en «løgner» 15 ganger på tre minutter, fortalte et House of Lords-medlem som kritiserte ham at «jeg vet ikke engang hvem du er», og anklaget en nyhetsoppleser for å «gå inn i en surrealistisk verden» ved å antyde at RMT-medlemmer kan fremprovosere streikevold.
Ettersom månedene går, har disse arbeiderne fått selskap av andre deler av arbeiderklassen som er involvert i sine egne konflikter.
Nylig har nasjonale avstemninger for streikeaksjoner blitt vunnet av 70 000 universitets- og høyskolemedlemmer og 100 000 offentlig ansatte som tilhører Public and Commercial Services Union.
Mest dramatisk er det at de 465 000 sykepleierne ved Royal College of Nursing – det største sykepleierforbundet i verden – har stemt for å streike for første gang noensinne.
Og de kommende månedene vil mange andre arbeidere, fra brannmenn og lærere til håndhevere av matstandarder og atomvåpenansatte, vurdere om de skal streike for å forsvare sin levestandard.
‘Krigserklæring’
Allerede viser noen advarsler resultater. Unite, den nest største britiske fagforeningen, ledet av den stridbare Sharon Graham, har engasjert seg i nådeløs geriljakrigføring mot regionale busselskaper, lokale råd og multinasjonale selskaper.
Medlemmer i transport, flyplasser og lokale råd har utkjempet inspirerende kamper med masseopptreden og okkupasjoner av offentlige bygninger.
I juli vant innsjekkingsansatte og bakkemannskapsmedlemmer i Unite og GMB-forbundet en økning på 13 prosent etter å ha truet med å stenge Heathrow flyplass. I en rekke streiker fra september til november vant havnearbeidere i Liverpool opptil 18,5 prosent.
Mange store tvister har imidlertid tatt en mindre tilfredsstillende vending.
Når det gjelder postarbeiderne, aksepterte fagforeningsledere etter en rekke usedvanlig populære streiker en forespørsel om å møte bedriftssjefer i september i håp om å løse tvisten.
Mens de satte seg ned, ble de fortalt at ledere over hele landet drøftet planer om å «modernisere» selskapet. De ble overrakt to brev: det første informerte dem om at Royal Mail planla å trekke seg fra alle avtaler med fagforeninga, og det andre diskuterte etablering av et nytt forhold der selskapet ikke lenger ville forhandle, men bare «konsultere» fagforeninga.
CWUs generalsekretær Dave Ward kalte det «det største angrepet på arbeidere og deres representanter på gulvet som denne fagforeninga noensinne har sett.» Forbundets nasjonale leder stemte for ytterligere 19 dager med streik.
Ledelsen forsøkte å trumfe fagforeninga og tilbød en latterlig lønnsøkning på 7 prosent over to år, i bytte mot nedleggelse av postsentre og introduksjon av kontraktsjåfører i Royal Mail.
Et slikt grep ville bane vei for å gjøre Storbritannias posttjeneste til et leveringssystem i Uber-stil.
CWU forsterket sin protest, fordømte «krigserklæringa» mot postarbeidere og bekreftet sin forpliktelse til å streike på Black Friday og Cyber Monday, årets travleste netthandelsdager.
Like etter tilbød Royal Mail-ledelsen endelig seriøse forhandlinger gjennom et uavhengig forliksorgan finansiert av regjeringa.
Jernbanearbeidsgivere og BT-sjefer søkte lignende forhandlinger. Mange mistenker at arbeidsgivernes besluttsomhet kan sprekke under uventet betydelig press fra fagforeningene.
«Arbeiderklassen er tilbake»
Den utbredte oppfatningen er at arbeidsfolk blir ledd ut av arbeidsgivere som gir seg selv tegneserieaktige ekstravagante utbetalinger mens arbeidere lider djupt under de raskt økende kostnadene til helt grunnleggende nødvendigheter.
I mellomtida ser regjeringa på og gjør ingenting.
Som Ward fra CWU sa det, er britisk næringsliv i en «moralsk krise». Ideer som å begrense lønna til toppledelsen og at arbeidere kan holde mistillitsvoteringer mot sjefene sine, har nå flertallsstøtte .
Selv når Storbritannia nærmer seg en situasjon som en statsminister sammenlignet med en «de facto generalstreik», har svaret til de regjerende høyreorienterte Tories vært å ignorere de åpenbare problemene som gir opphav til et slikt eksepsjonelt øyeblikk.
I stedet prøver de å begrense makten til fagforeningene – som allerede opererer under noen av de mest restriktive forholdene i Europa – ved å lovfeste et «minimumstjenestenivå» i tilfelle transportstreik.
Lynch fordømte flyttingen, og fortalte en folkemengde i oktober at det ville bety at «arbeidere blir innkalt mot deres vilje til å kjempe mot seg selv». TUC utfordrer det i retten.
Men det virker usannsynlig at motstanden vil ende der. Fagbevegelsens økte militans har gitt den en sosial status den ikke har hatt på flere tiår.
Mens Labour tilbyr pinglete løsninger på levekostnadskrisena og viser direkte forvirring om hvorvidt de støtter streikende arbeidere, setter fagforeningene dagsordenen for opposisjonen og artikulerer den nasjonale stemninga på en langt klarere måte.
Enough is Enough – en koalisjon av fagforeninger, fotballfangrupper, sosialistiske medlemmer av parlamentet, leietakerorganisasjoner og publikasjonen Tribune – har fått nesten en million tilhengere, og mobiliserer folk utover de «vanlige mistenkte» for å samle inn donasjoner til streikende og matbanker, samler seg til streikeblokader og demonstrerer mot staten Storbritannia på steder som før var uberørt av protester.
Det er ingen tvil om at hvis tories eller arbeidsgivere som Royal Mail ønsker å forsterke angrepene sine, vil denne makta bli utnyttet fullt ut til å forsvare RMT, CWU og andre fagforeninger.
Til sjuende og sist er situasjonen fortsatt ustabil og uforutsigbar. Men én ting er ubestridelig: I Storbritannia føler millioner av mennesker nå større mot til å utfordre en sosial struktur som forventer at de skal leve dårligere liv, jobbe hardere og hardere for mennesker som aldri har hatt det bedre.
Arbeidsplassen har blitt gjenoppdaget som en kamparena, og flere mennesker enn noen gang i dette århundret anerkjenner sin kollektive styrke.
På Enough is Enoughs aksjonsdag i oktober for å støtte streikende jernbane- og postarbeidere, viste flere bannere over hele Storbritannia de udødelige ordene til RMTs avdøde leder Bob Crow: «Spytt på egen hånd og du kan ikke gjøre noe. Spytt sammen og du kan drukne jævlene.»
Uansett hva som skjer i de kommende månedene, vil millioner av mennesker fortsette å ta disse ordene til hjertet. Med nåværende RMT-leder Mick Lynchs ord, «arbeiderklassen er tilbake.»
Marcus Barnett er assisterende redaktør for Tribune og ansatt i Communication Workers Union i Storbritannia
Artikkelen bl først publisert av Labor Notes.
Frosset ut – Europa har sviktet seg sjøl og verden lar kontinentet fryse
Av red. PSt - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/frosset-ut-europa-har-sviktet-seg-sjol-og-verden-lar-kontinentet-fryse/
Den siste utgaven av det britiske magasinet The Economist har ei forside som sier mer enn tusen ord. Det europeiske kontinentet frosset ned og med teksten: FROZEN OUT – How the world is leaving Europe behind.
Europa står overfor et vedvarende krise innen energi og geopolitikk
The Economist mener at den kommende energikrisa i Europa kommer til å bli langt alvorligere enn noe vi har sett til nå og at den vil sette kontinentets samhold og dets allianse med USA på prøve. Og i mellomtida vil langt flere europeere fryse i hjel eller dø av sjukdommer de kommer til å få i kulda ifølge beregninger tidsskriftet har fått gjort.
Ikke la deg lure av strømmen av gode nyheter fra Europa de siste ukene. Energiprisene er nede etter sommeren og godt vær gjør at gasslageret er nesten fullt. Men energikrisen utgjør fortsatt farer. Gassprisene er seks ganger høyere enn det langsiktige gjennomsnittet. Den 22. november truet Russland med å strupe den siste operative rørledningen til Europa, selv om missilangrep forårsaket nødstrømbrudd over hele Ukraina. Europas gasslagre må fylles igjen i 2023, denne gangen uten russisk gass overhodet.
Vår modellering antyder at en 10 % økning i reelle energipriser i en normal vinter er assosiert med en 0,6 % økning i dødsfall. Derfor kan energikrisa i år føre til over 100 000 ekstra dødsfall blant eldre over hele Europa.
High fuel prices could kill more Europeans than fighting in Ukraine
Her er prognosene for energiprisene i Europa. Legg merke til at Ungarn med sin holdning til sanksjonene kommer dramatisk mye bedre ut.
Tidsskriftet har gjort en prognose som viser at langt flere europeere vil dø den kommende vinteren enn vanlig, og da tenker de ikke på vaksineskadene, men på folk som dør av frost og sjukdom som skyldes frost.
Fire hovedfaktorer påvirker hvor mange mennesker som vil dø i Europa (utenfor Ukraina) denne vinteren. De to enkleste er alvorlighetsgraden av influensasesongen og temperaturene. Kulde hjelper virus. Det hemmer immunforsvaret, lar patogener overleve lenger når de er i luftena og fører til at folk samles innendørs. I tillegg, når kroppens temperatur faller, blir blodet tykkere og trykket øker, noe som øker risikoen for hjerteinfarkt og slag. Irriterte luftveier kan også hindre pusten. I Storbritannia er ukentlige dødsrater av kardiovaskulære årsaker 26 % høyere om vinteren enn om sommeren. De fra luftveissykdommer er 76 % høyere. Disse dødsfallene er konsentrert blant de gamle. Over hele Europa dør 28 % flere mennesker på minst 80 år – som står for 49 % av den totale dødeligheten – i de kaldeste månedene enn i de varmeste.
Overraskende nok er gapet i sesongmessige dødsrater større i varme land enn i kalde. I Portugal dør 36 % flere mennesker per uke om vinteren enn om sommeren, mens i Finland bare 13 % flere gjør det. Kaldere land har bedre oppvarming og isolasjon. De har også en tendens til å være rikere og har relativt unge befolkninger. Men når du sammenligner temperaturer innenfor land i stedet for mellom dem, bekrefter dataene at kulde dreper. I gjennomsnitt, i en vinter 1°C kaldere enn normalt for et gitt land, dør 1,2 % flere mennesker.
Prognosene varierer med landenes energipolitikk
Hvilke utslag den kommende vinteren vil få avhenger mye av de enkelte landenes prispolitikk på energi. The Economist skriver:
Størrelsen på denne effekten varierer fra land til land. Italia har de mest spådde dødsfallene, på grunn av sine skyhøye strømkostnader og store, aldrende befolkning. Modellen tar ikke hensyn til Italias generøse nye subsidier til husholdninger, som fokuserer på de fattigste brukerne. Disse overføringene må være svært effektive for å kompensere for så høye priser. Estland og Finland gjør det også dårlig per person. I motsatt ytterlighet har Frankrike og Storbritannia, som har innført pristak, det rimelig bra, og spådd dødelighet i Spania er nesten flat. I Østerrike, som vil begrense strømprisene opp til en beskjeden bruksgrense til et røverkjøp på € 0,10 per kilowatt-time, forventes dødsfallene å falle.
Sviktet av USA
Krigen og sanksjonspolitikken har avdekket sårbarheten i Europas forretningsmodell. For mange av Europas industribedrifter, spesielt tyske, har vært avhengige av rikelig energitilførsel fra Russland. Denne tilførselen kunne de fortsatt ha hatt dersom de ikke sjøl hadde blokkert importen av energi fra Russland. Europas såkalte «ledere» har lagd ris til egen bak. Dessuten har «noen», som alle vet hvem er, men ingen tør å nevne, vært så elskverdige å sprenge Nord Stream-ledningene som kunne ha gitt Europa nok gass til rimelige priser.
Utsiktene til et ødelagt forhold til Russland, strukturelt høyere kostnader og en frakobling mellom Vesten og Kina har betydd oppgjør i mange styrerom. Vi siterer igjen det britiske magasinet:
Denne frykten har blitt forsterket av USAs økonomiske nasjonalisme som truer med å trekke aktivitet over Atlanterhavet i en virvelvind av subsidier og proteksjonisme. President Joe Bidens inflasjonsreduksjonslov innebærer 400 milliarder dollar i utdelinger for energi, produksjon og transport og inkluderer make-in-America-bestemmelser. På mange måter ligner ordningen industripolitikken som Kina har ført i flere tiår. Etter hvert som de to andre pilarene i verdensøkonomien blir mer intervensjonistiske og proteksjonistiske, ser Europa, med sin særegne insistering på å opprettholde Verdens handelsorganisasjons regler for frihandel, ut som vanvidd.
Allerede nå reagerer bedrifter på subsidiene. Northvolt, en prisbelønnet svensk oppstartsbedrift for batteriproduksjon, har sagt at de ønsker å utvide produksjonen i USA. Iberdrola, et spansk energiselskap, investerer dobbelt så mye i USA som i EU. Mange sjefer advarer om at kombinasjonen av dyr energi og amerikanske subsidier gjør at Europa risikerer masseavindustrialisering. BASF, en tysk kjemikaliegigant, avduket nylig planer om å krympe sin europeiske virksomhet «permanent». Det hjelper ikke at Europa eldes raskere enn Amerika heller.
The Economist avslutter sin sørgelige jeremiade med å trygle europeerne om å holde sammen mot Russland og USA om å se i miskunn til sine europeiske allierte (eller skulle vi si «allierte»?):
For å unngå en farlig splittelse, må Amerika se det større bildet. Herr Bidens proteksjonisme truer med å tappe Europa for vitalitet…
Sjølvalgt katastrofe
The Economist prøver å gi Vladimir Putin skylda for europeernes problemer, men glemmer at det er europeerne sjøl som har valgt å gå til økonomisk (og militær) krig mot Russland. Vi har mange ganger understreket at økonomisk krigføring er krig, og de som bruker dette våpenet må være klar over konsekvensene. Og Russland vet at General Vinter er en alliert de kan stole på, som så mange ganger før.
Tusen takk, Elon!
Av leserinnlegg - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/tusen-takk-elon/
Elon Musk har sluppet fuglen fri, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Det har stormet på sosiale medier og kokt i kommentarfelt.
Av Carl Fredrik G. Løken, leserinnlegg.
Dagbladet fikk mye oppmerksomhet etter de publiserte et innlegg som hevdet at «det er grunn til bekymring når en så uberegnelig aktør tar kontroll over en så viktig medieplattform». Selv er jeg mer bekymret over at reaksjonene til samtlige norske medier vitner om holdninger som bygger opp under en kultur som både dømmer, trakasserer og polariserer.
Denne kulturen har de siste årene skapt splid blant familie og venner, i forbindelse med diskusjoner rundt pandemihåndtering, Ukraina, Pride og den pågående strømkrisen. Kulturen er voksende, abonnerer på konformitet og livnærer seg på den klassiske mobb-holdningen; «du er enten med oss, eller mot oss.»
Snevert ytringsrom
Skulle du noen gang være uenig med mobben, kan du med rette anse deg selv som høyreekstrem, rasist, nazist, facist, sexist, homofob, terrorist og det som verre er. Bare tanken på at personligheter som Jordan Peterson, Ben Shapiro eller Matt Walsh har ett og annet argument er det lite toleranse for.
Fredrik Solvang har kastet lys over situasjonen. I en video meddeler han at stadig flere unge i dag opplever at terskelen for å ytre seg er for høy. Hva kommer dette av? Kan det ha å gjøre med det politisk korrekte miljøet de oppfostres i? Kan det være vi skaper en kultur der unge blir tilnærmet indoktrinert i hva som er «innafor» å tro, tenke og mene?
Det stopper ikke der. Politisk korrekthet innebærer ikke bare å være enig med flokken, men også at flokken holder sammen, og peker finger, latterliggjør eller bekjemper meningsmotstanderne.
Det kan nesten virke til å ha blitt trendy å forakte sine meningsmotstandere. Tross alt tar de ikke bare feil, de er også farlige og til og med skyldige i andres menneskers lidelse – selv overfor de menneskene som egentlig ikke er annet enn selverklærte ofre.
En skummel utvikling
I ung alder lærte jeg at det ikke handler om hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det. Dette er kanskje ett av de viktigste rådene jeg noen gang har fått. Mange er dessverre ikke enig.
Det er selvsagt mye i livet som kan være vondt, urettferdig og vanskelig. Dette burde ikke bagatelliseres. Likevel mener jeg at vi i større grad enn tidligere har en lei tendens til å fraskrive oss ansvar for eget liv, for vår mentale innstilling og for hvordan vi velger å reagere på livets mange utfordringer. Det er lettere å peke finger på og legge skylden på ytre omstendigheter, fremfor å aktivt arbeide med å bli en bedre utgave av seg selv, og ta tak i problemene sine.
Men hvor sunt er det? Gjør vi lurt i å erklære oss som maktesløse ofre for «meningsmotstandernes tyranni»?
– Hvem dikterer egentlig definisjonen av informasjon og misinformasjon? Har noen monopol på sannheten?
“De må settes på plass”
«Skjerm oss fra farlige stemmer. Fra konspirasjoner og misinformasjon. Fra Jones, Kanye og Tate. De feilinformerer og villeder. De må stoppes og settes på plass.»
Slik lyder intoleransens inntog: en vågal marsj som ironisk nok ledes av de samme aktivitetene som roper om toleranse og som abonnerer på en nærmest religiøs tro på det etablerte systemet og dets feilfrie ledere. Hva er vel utopi, om ikke annet enn et globalistisk teknokrati? Eat ze bugs?
La meg tillate meg å skyte inn en liten tankevekker: Hvem dikterer egentlig definisjonen av informasjon og misinformasjon? Har noen monopol på sannheten?
Hvor mange ganger opp igjennom historien har ikke etablert viten og empiri vist seg å ta feil? Galileo ble dømt til livvsvarig fengsel for sine påstander. Voldtekt var greit så lenge man var gift. Å brenne damer på bål var helt greit (de var tross alt besatt av djevelen – eller noe sånt). Sannhet er dynamisk.
Er det ikke på tide å anerkjenne at et mer åpent sinn er et skritt i riktig retning? Hva med litt ydmykhet? Hva med å la ulike meninger og perspektiver, fra den ene polen til den andre, se dagens lys, og sameksistere i det store, brede og frie?
– Sannhet er dynamisk
«Det er farlig», sier du. Sensur er farligere, sier jeg.
Det er ett steg nærmere totalitarismen. Mennesket er uberegnelig og kan i prinsippet trigges av hva som helst. Resultatet vil aldri kunne kontrolleres, uansett hvor hardt vi prøver. Er det ikke på høy tid å innse at kampen om kontroll er tapt?
Vi er jo så opptatt av mangfold. Hva med mangfold av stemmer? Hva med litt bredde? Hva med å åpne debatten og la nyanser, perspektiver og fruktbare diskusjoner slippe til? Kanskje kan vi til og med lære noe av hverandre? Er det virkelig en så radikal idé?
Som Voltaire har blitt tilskrevet: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.»
For det er individets medfødte og iboende menneskerett å kunne ytre seg fritt. Så nei, la oss heller sette pris på at fuglen er fri. Det gjør i hvert fall jeg. Takk Elon.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
Mali forbyr alle franskfinansierte frivillige organisasjoner, vil forsvare sitt demokrati mot innblanding fra Paris
Av Andrew Korybko - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/malis-forbyr-alle-fransk-finansierte-frivillige-organisasjoner-vil-forsvare-sitt-demokrati-mot-paris-innblanding/
Fremtiden til Mali har uforholdsmessig stor betydning for å bestemme konturene av den nye kalde krigens proxy-kamp mellom Den Gyldne Milliardens Frankrike og det Globale Sørs Russland i Afrika. Landets banebrytende lederskap setter pris på sin rolle i denne storslåtte strategiske konteksten og gjorde derfor klokt i å forsvare sitt demokrati ytterligere ved å forby alle franskfinansierte NGO’er Selv om det vil redusere sannsynligheten for latente trusler om fargerevolusjon, kan det også provosere Paris til å intensivere terrorisme.
Malis overgangsregjering har nettopp forbudt alle franskfinansierte frivillige organisasjoner som en del av sitt siste trekk for å øke «demokratisk sikkerhet”. Konseptet refererer til et bredt spekter av taktikker mot hybridkrig og strategier for å forsvare nasjonale demokratimodeller mot utenlandske trusler. I dette tilfellet innså Bamako endelig at de gruppene som er økonomisk knyttet til dens tidligere koloniherre faktisk fungerer som femtekolonner for å organisere en fargerevolusjon og trene terrorister til ukonvensjonell krigføring.
Båndene mellom Mali og Frankrike har forverret seg siden antiimperialistiske og multipolare patriotiske elementer i det vestafrikanske landets væpnede styrker overtok makten i fjor, og denne trenden akselererte over sommeren etter at dens militære ledelse begynte å slå tilbake mot alle former for nyimperialisme. Ved å bli regionale pionerer på denne måten, utløste de den fallerte kolonimaktens vrede, som igjen forsøkte å destabilisere dem ved å støtte de samme terrorgruppene som Paris tidligere kjempet mot.
Les: Malis statsminister anklager Frankrike for å trene terrorister
Macron ble så opprørt i løpet av de siste månedene at han to ganger i desperasjon fornærmet afrikanere på veldig rasistiske måter for å diskreditere landets overgangsledelse, bare for å bli satt på plass av dem som svar. Dette bekreftet ytterligere Malis antiimperialistiske og multipolare patriotiske styrke, og satte dermed i gang den raske omfattende utvidelsen av landets strategiske relasjoner med Russland som kulminerte med at Moskva utvidet den sårt tiltrengte støtten til landbruk og «demokratisk sikkerhet».
Den faktiske lederen for Global Revolutionary Movement (GRM) lovet tidligere å hjelpe alle sine afrikanske partnere med å helt fullføre sine avkoloniseringsprosesser, og siden Mali er en afrikansk pioner i denne forbindelse, følger det derfor at Kreml er ivrige etter å gjøre landet til et positivt eksempel for alle. For deres nyvunnede relasjoner har ikke bare som mål å forsvare Malis demokrati fra alle franskstøttede hybridkrigstrusler, men også å forvandle dette landet til et regionalt antiimperialistisk innflytelsesfyrtårn.
Axios avslørte i forrige måned Frankrikes planer om å slå tilbake mot Russland i sin tidligere koloniale «innflytelsessfære», som er sterkt avhengig av informasjonskrigføring med falske historier som påstår at Moskva og ikke Paris angivelig er kilden til alle afrikaneres problemer. Den kontrafaktiske og manipulerende tilnærmingen diskrediterte Frankrikes planer fra starten og viste hvor desperate de er etter å klamre seg til sitt synkende hegemoni over det samme kontinentet der det pleide å utøve enestående dominans.
Afrikas rolle i den nye kalde krigen er dessverre i ferd med å bli en slagmark mellom den USA-ledede Vestens Gyldne Milliard, som Frankrike er en «junior partner» av, og det i fellesskap BRICS– & SCO-ledede Globale Sør hvor Russland utøver innflytelsesrik ledelse med disse to de facto blokkene som kolliderer via stedfortredere på tvers av kontinentet om retningen til den globale systemforandringen. Den førstnevnte var å utsette det unipolare systemets sammenbrudd på ubestemt tid, mens den andre ønsker å akselerere utviklingen i retning multipolaritet.
I jakten på sine respektive mål, ønsker Frankrike å beholde sin nyimperiale dominans over sin tidligere koloniale «innflytelsessfære», mens president Putin forklarte under sin Valdai Club-tale sent i forrige måned at Russland ønsker å hjelpe alle afrikanske land med å styrke sin suverenitet. Deres stadig mer anspente konkurranse i Mali har allerede alle trekk ved en proxy-krig i gang, spesielt siden denne geostrategisk posisjonerte staten er en regional trendsetter.
Et eventuelt sammenbrudd for landets antiimperialistiske og patriotiske overgangsregjering i møte med Frankrikes begynnende hybride terrorkrig mot dem, kan dømme resten av Vest-Afrika til slaveri i uoverskuelig fremtid. Derimot ville dens russisk-assisterte motstand være et sterkt eksempel for nabolandene, det kunne inspirere de likesinnede elementene i deres væpnede styrker til å følge dens ledelse i å frigjøre folket fra Paris’ åk slik Burkina Fasos ser ut til å gjøre.
Fremtiden til Mali har derfor uforholdsmessig stor betydning for å bestemme konturene av den nye kalde krigens stedfortrederkamp mellom Den GylneMilliardens Frankrike og det Globale Sørs Russland i Afrika. Landets banebrytende lederskap verdsetter sin rolle i dette storslåtte strategiske spillet og har derfor klokelig tatt tiltak for å forsvare sitt demokrati ytterligere ved å forby alle franskfinansierte frivillige organisasjoner. Selv om det vil redusere sannsynligheten for latente trusler om fargerevolusjon, kan det også provosere Paris til å intensivere terrorisme.
Dette tatt i betraktning, er det for tidlig å erklære at Mali lyktes i å frigjøre seg fra Frankrikes nykoloniale åk med bare dette ene grepet, selv om det ikke er tvil om at landet har tatt et stort sprang i den retningen. Det forventes at fransktilknyttede fysiske trusler snart vil vise seg ettersom Paris forsøker å straffe Bamoko for å skape et regionalt forbilde der andre vestafrikanske stater kan bli inspirert til å følge etter ved også de å forby den fallerte kolonimaktens NGO-agenter.
Når vi ser fremover, vil disse forutsigbare terrordrevne truslene trolig tjene til å ytterligere forsterke den utvidelsen av strategiske relasjoner med Russland med fokus på «demokratisk sikkerhet»-samarbeid på alle områder. Det vil igjen få Frankrike til å prioritere sine informasjonskrigføringsoperasjoner mot disse to og samtidig fordoble treningen av flere terrorister, og dermed sannsynligvis heller før enn siden sette scenen for en stor kamp via stedfortredere i den nye kalde krigen i Vest-Afrika.
Originalen ble publisert på Substack-kontoen til Andrew Korybko:
Mali’s Banning Of All French-Funded NGOs Will Defend Its Democracy From Paris’ Meddling
Les flere artikler om Mali.
Har massevaksineringen vært katastrofal?
Av Susanne Heart - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/har-massevaksineringen-vaert-katastrofal/
Fylkespolitikers åpne brev til Stortingets representanter 24. november 2022:
Det britiske parlamentet startet 24. oktober 2022 en debatt om covid-19 vaksinenes sikkerhet. Dette etter å ha blitt kjent med foruroligende dataanalyser presentert av blant annet Dr Aseem Malhotra, der han setter særlig lys på medisinsk misinformasjon fra legemiddelselskapene. Nå må alt opp i lyset. Vi trenger en åpen debatt på Stortinget med full gjennomgang av uavhengige evidens-baserte data for å kunne ta videre ansvarlige beslutninger på vegne av befolkningen. Dr Malhotra har sagt ja til å fremlegge sin analyse av dataene også for representanter av det norske Stortinget.
Folket ble fortalt at vaksinene skulle hindre smitte. Det gjorde de ikke. Folket ble fortalt at vaksinene skulle hindre sykdom og død. Det gjorde de ikke. Vi står igjen med en mengde alvorlige bivirkninger. Samtidig rapporteres det om høy og uforklarlige overdødelighet i hele Europa, også i Norge. Folket som stilte opp på «dugnad» og aksepterte myndighetenes utradisjonelle «føre var»-strategi for å hindre smitte, fortjener nå en føre var-strategi i lys av ny informasjon om dokumenterte bivirkninger og uforklarlig overdødelighet. Vaksinasjonskampanjen mot covid-19 må derfor avvikles umiddelbart for alle befolkningsgrupper inntil vi har fått kunnskapsbaserte svar.
Regjeringen har fått i oppdrag av Stortinget (folket) å styre landet. Regjeringen er et politisk utøvende, ikke-folkevalgt organ. Det er folkets representanter på Stortinget sitt ansvar å kontrollere at regjeringen utfører sitt oppdrag etterrettelig og til det beste for folket. Ansvaret for folkets sikkerhet ligger dermed hos deg som deres representant på Stortinget. Folkehelseinstituttet tydeliggjør dette på Twitter: «Til informasjon: alle vaksiner som tilbys i Norge tilbys som følge av en politisk beslutning. Hilsen FHI.»
Som en av 169 stortingsrepresentanter, representerer du per nå 32.397 mennesker i Norge. Tilliten du har fått kommer med et stort ansvar. Det er fort gjort å glemme, i partipolitikkens kamp, at det er folket du faktisk representerer. Folket har kun deg og dine 168 kollegaer til å beskytte seg og tale deres sak. Dette gjelder liv og helse. Dersom du velger å lukke øyne og ører for tilgjengelig evidens-baserte data, vil du ikke ha forutsetningen for å kunne ta ansvarlige beslutninger på vegne av folket. Det er utilgivelig.
Korona-vaksineringen ble satt i gang uten tilstrekkelige vitenskapelige sikkerhetsdata. I mitt åpne brev til statsminister Erna Solberg 1. juli 2021 bad jeg om at vaksineringen burde pauses og var bekymret for at tiltak, da spesielt massevaksineringen, kunne medføre tragiske og uforutsette utfall på både kort og lang sikt. Jeg spurte: «Er regjeringen klar over det spesielle ansvaret som ligger hos myndighetene gjennom å aktivt påføre friske mennesker potensielle skader og potensiell død gjennom massevaksinering? Er regjeringen klar over at et slikt ansvar veier mye tyngre enn død og skader som skjer ved naturlig sykdom og pandemi? Er regjeringen klar over at det for ettertiden kan ses på som et svik mot befolkningen hvis det skulle vise seg at vaksinene faktisk ødelegger flere liv enn Covid19-sykdom ville gjort?». Dette brevet har jeg enda ikke fått svar på.
Når oppgjørets time kommer, vil Stortinget ha ansvaret, dersom ikke grep tas nå. Det er på tide å koble inn kontrollkomitéen. Noen saker er bedre å ta tak i sent enn aldri. På forhånd takk for at du nå forholder deg til data som foreligger og at du følger din samvittighet.
Med vennlig hilsen
Susanne Heart
Folkevalgt og ombudsperson
Parti-uavhengig fylkestingsrepresentant Rogaland
Signer dette oppropet
Les flere artikler om vaksineskader.
Hvorfor provoserer USA Kina?
Av Thomas Fazi - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/hvorfor-provoserer-usa-kina/
Biden vil ikke akseptere at Vesten er i tilbakegang
Av Thomas Fazi UnHerd – 21. november 2022
Etter å ha møtt Xi Jinping forrige uke, gjorde Joe Biden sitt beste for å male et rosenrødt bilde av forholdet mellom USA og Kina. «Som ledere for våre to nasjoner», sa han, «deler vi et ansvar for å vise at Kina og USA kan håndtere forskjellene våre, forhindre at konkurranse blir noe som helst nær konflikt og å finne måter å samarbeide om presserende globale spørsmål som krever vårt gjensidige samarbeid».
På papiret ser Bidens ord ut til å være et oppmuntrende tegn på opptining av spenninger. Sannheten er imidlertid at forholdet mellom USA og Kina er på sitt laveste punkt siden de etablerte diplomatiske forbindelser i 1979. Og mye av skylden for det ligger hos Biden-administrasjonen.
Mens spenningene mellom de to supermaktene har ulmet i årevis, har den nye administrasjonen tatt konfrontasjonen med Kina til et helt nytt nivå. Siden han ble valgt, har Biden hatt en mye mer hard linje til Taiwan enn Trump, og ytterligere styrket båndene med landet og undergravet «Ett Kina»-politikken, der USA erkjenner at «Kina hevder at det bare er ett Kina og at Taiwan er en del av Kina», men anerkjenner ikke Kinas suverenitet over Taiwan.
Biden har også gjort det klart at han mener at USA bør komme til Taiwans forsvar hvis Kina skulle starte en invasjon – uansvarlige bemerkninger som har ført til at Det hvite hus har klargjort at dette ikke vil være en amerikansk militær intervensjon. Og likevel har tilstedeværelsen av amerikanske krigsskip i Taiwanstredet og Sør-Kinahavet økt betydelig i år, noe Kina har svart på med å sette i gang omfattende militærøvelser rundt den selvstyrte øya. Admiral Michael Gilday, USAs sjef for marineoperasjoner, gikk i forrige måned så langt som å si at USA burde være forberedt «for et 2022-vindu eller potensielt et 2023-vindu» for krig med Kina over Taiwan.
Til tross for slike provoserende uttalelser, forblir sjansene for en fullstendig krig mellom USA og Kina fjern – akkurat som for en konflikt mellom USA og Russland. Likevel er det dypt alarmerende at en amerikansk administrasjon åpent tar opp muligheten for konflikt med verdens to største atomsupermakter på samme tid, og handler på måter som gjør slike konflikter mer sannsynlige. Enda mer bekymringsverdig er Pentagons nylige Nuclear Posture Review som åpnet døren for muligheten for et førsteangrep fra amerikanske atomstyrker.
Taiwan er ikke den eneste saken hvor Biden øker spenningen med Kina. I forrige måned lanserte han også det Edward Luce passende har kalt «en fullskala økonomisk krig mot Kina», ved å innføre en lang rekke restriksjoner på salg av halvlederbrikker til kinesiske firmaer, så vel som på utstyret som trengs for å lage dem. Gitt at USA kontrollerer noen av de mest kritiske nodene i den globale halvlederforsyningskjeden som avansert chipforskning og design, og at Kina fortsatt er avhengig av import for mye av sitt avanserte chipforbruk, kan innvirkningen på landet bli betydelig. Dette påvirker ikke bare produksjonen av varer som krever halvledere, men også Kinas evne til å produsere sine egne brikker.
Den potensielle effekten av disse tiltakene blir tydelig når vi vurderer i hvilken grad halvledere har blitt livsnerven i moderne samfunn. Som historikeren Chris Miller skriver i sin nye bok Chip War: «Mikrochips er den nye oljen — den knappe ressursen som den moderne verden er avhengig av. I dag er militær, økonomisk og geopolitisk makt bygget på et grunnlag av databrikker». Alt dette betyr at den amerikanske embargoen potensielt kan hindre Kinas evne til å produsere et stort utvalg varer – ikke de beste nyhetene for verden i en tid med høy inflasjon delvis drevet av flaskehalser i forsyningskjeden.
Den overlappende karakteren av de økonomiske og militære dimensjonene til tiltaket blir tydelig når vi tenker på at mer enn 90 % av verdens forsyninger av avanserte brikker produseres av et enkelt selskap, Semiconductor Manufacturing Company (TSMC), som tilfeldigvis er lokalisert i Taiwan. Dette forklarer delvis de økte spenningene rundt øya. Det betyr også at forbudet kan ha alvorlige geopolitiske implikasjoner, og potensielt forby Taiwan fra å selge halvlederproduksjonsutstyr og avanserte brikker til kinesiske selskaper.
Når det er sagt, produserer Kina allerede rundt 15 % av halvledere globalt, og det er bare et spørsmål om tid før de finner ut hvordan de kan produsere flere brikker på egen hånd, selv i den høyere enden av den teknologiske skalaen. Noen analytikere tror til og med at dette trekket faktisk kan ende opp med å skade USA og dets vestlige allierte mer enn Kina, på en måte som ikke er ulik måten anti-russiske sanksjoner har endt opp med å slå dramatisk tilbake på Europa, og ytterligere forstyrre globale forsyningskjeder som var allerede alvorlig påvirket av pandemien og deretter konflikten i Ukraina.
Likevel har slike økonomiske resonnementer sine grenser. Mange i det amerikanske etablissementet ser på krig med Kina som uunngåelig, og derfor kan grepet forstås som en måte å først og fremst svekke Kinas militære kapasiteter med tanke på den «store»: en militær konfrontasjon mellom USA og Kina. Som sjefen for den amerikanske strategiske kommandoen, admiral Charles Richard nylig sa: «Denne Ukraina-krisen som vi er i akkurat nå er bare oppvarmingen. Den store kommer. Og det kommer ikke til å ta veldig lang tid før vi vil bli testet på måter som vi ikke har blitt testet på lenge». Dette kan ganske enkelt sees på som et forsøk fra Pentagon og å øke frykten for å øke deres svulstige budsjetter. Men økende forsvarsbudsjetter har også en tendens til å være selvoppfyllende, noe som øker etterspørselen etter faktiske kriger.
Det mest forferdelige aspektet ved alt dette er at det ikke er noe uunngåelig med en krig mellom USA og Kina. Hvis Kina representerte en sikkerhetstrussel for USAs overlevelse, kunne dette ha vært tilfelle. Men det gjør det ikke. Problemet med Kina, som den nylig utgitte amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien understreket, er at det er den eneste konkurrenten til USA med «intensjon og, i økende grad, kapasitet til å omforme den internasjonale orden til fordel for en som vipper det globale spillefeltet til sin fordel», noe som betyr at USA bør ha som mål å «utkonkurrere» Kina. Pentagons siste nasjonale forsvarsstrategi konkluderer også med at Kina «forblir vår viktigste strategiske konkurrent i de kommende tiårene», på grunn av dets «tvangsmessige og stadig mer aggressive forsøk på å omforme Indo-Stillehavsregionen og det internasjonale systemet for å passe dets interesser og autoritære preferanser».
Med andre ord er ikke Kina en trussel fordi det undergraver amerikanske sikkerhetsinteresser, men fordi det vil forme – og faktisk allerede former – den globale politiske og økonomiske orden på en måte som tjener dens egne interesser, snarere enn bare de av USA og andre vestlige nasjoner slik tilfellet har vært siden andre verdenskrig. Den virkelige trusselen er altså ikke mot Amerika, men mot USAs hegemoniske unipolaristiske ambisjoner og de som drar nytte av det. Men dette burde ikke handle om å være «anti-Kina» eller «pro-Kina» – men om erkjennelsen at en fredelig verdensorden hviler på vår evne i Vesten til å akseptere en mer rettferdig fordeling av globale ressurser, og å tolerere ulike nasjonale kulturer, institusjonelle ordninger og praksis, selv om vi finner dem ubehagelige.
Og ja, dette vil også avhenge av at vestlige land blir mindre avhengige av fjerntliggende land og overspente forsyningskjeder for et bredt spekter av industrivarer. Men den nåværende trenden med avglobalisering og hjemføring – i seg selv en positiv ting, gitt de katastrofale konsekvensene av hyperglobalisering på vestlige arbeidere og produksjonsbaser – er ikke drevet av ønsket om å skape mer rettferdige, bærekraftige og selvforsynte økonomier, men snarere av ønske om å knuse Kinas fremvekst, selv på bekostning av vestlige borgeres velvære.
Ta for eksempel Bidens fokus på å øke USAs kapasitet til å produsere brikker. Selv om halvledere kan være strategisk viktige i «utkonkurrerende» Kina, er de ikke spesielt arbeidskrevende. Å gjenoppta tradisjonelle produksjonssektorer vil være mye mer til fordel for amerikanske arbeidere – men det er ikke deres behov som driver politikken. Som Harvard-økonomen Dani Rodrik skriver: «Det er bra at vi nå beveger oss bort fra hyperglobalisering, gitt hvor skadelig det var for vår sosiale struktur… Dessverre ser stormaktene ut til å ha valgt en annen, enda verre vei. De gir nå nøklene til den globale økonomien til sine nasjonale sikkerhetsinstitusjoner, og setter både global fred og velstand i fare.»
Den gode nyheten er at Ukraina-krisen har vist at dagene da USA på egenhånd kunne diktere global politikk er for lengst forbi: de fleste land har ikke fulgt USA i å innføre sanksjoner mot Russland. Tvert imot, mer enn et dusin land har formelt søkt om å bli med i BRICS-gruppen etter beslutningen om å tillate nye medlemmer tidligere i år. Hvis de blir akseptert, vil de nye BRICS-medlemmene opprette en enhet med et BNP 30 % større enn USA, over 50 % av den globale befolkningen og med kontroll over 60 % av globale gassreserver.
Og når det kommer til utsiktene til å delta i en kald krig 2.0 med Kina, fremstår USA enda mer isolert – selv i forhold til sine nærmeste allierte. Nylige rapporter tyder på at Washington ikke klarte å overbevise sine allierte om å ta del i sanksjonene og måtte fortsette alene. Dette er ikke overraskende tatt i betraktning de ødeleggende konsekvensene av Europas dårlige beslutning om å slutte seg til USA for å føre en stedfortrederkrig mot Russland. Derfor antydet Rishi Sunak nylig at han vil forlate planene om å erklære Kina som en «trussel» mot nasjonal sikkerhet i en del av en større gjennomgang av britisk utenrikspolitikk, mens Emmanuel Macron, etter et ansikt til ansikt møte med Xi på G20, gjorde det klart (ifølge Beijings rapportering) at han «håper å fortsette å jobbe med Kina og utdype samarbeidet på områder som handel, økonomi, luftfart og sivil atomenergi».
Men det landet som mest åpenlyst har trosset USAs konsensus om Kina, er også det som lider mest – Tyskland. Noen dager etter at Amerika innførte sine sanksjoner, uttalte Tysklands forbundskansler Olaf Scholz at frikobling fra Kina var «ikke det riktige svaret». Tidligere denne måneden dro han til Beijing og møtte Xi Jinping, akkompagnert av en delegasjon av mektige tyske forretningsledere. I en artikkel i Politico, forklarte Scholz senere begrunnelsen for turen: «Ingen land er et annets ‘bakgård’. Det som er sant i Europa angående Ukraina, er også sant i Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Det er her nye maktsentre dukker opp i en multipolar verden, og vi har som mål å etablere og utvide partnerskap med dem alle. Derfor har vi de siste månedene gjennomført en grundig koordinering på internasjonalt nivå».
Forståelig nok tolket mange dette som en tilbakevisning av USAs nye, blokkorienterte strategi for den kalde krigen. Det gjenstår å se om dette signaliserer Tysklands intensjon om å gjenoppbygge en trans-eurasisk geopolitisk korridor. Men det viser at det ikke er Kina som blir stadig mer isolert fra verden – men USA. Sistnevnte ville gjøre klokt i å akseptere at tiden med amerikansk unipolaritet er over, og dens forsøk på å trekke verden inn i en krig med Kina vil bare akselerere dens tilbakegang.
Først publisert i UnHerd
Why is America provoking China?
Oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
Helseministeren tilbyr fjerde dose til hele befolkningen – skal ikke ta den selv
Av red. PSt - 25. november 2022
https://steigan.no/2022/11/__trashed-2/
Fredag i forrige uke besluttet regjeringen, ved helseminister Ingvild Kjerkol i spissen, å tilby en fjerde vaksinedose til hele den voksne befolkningen. Dette skriver ABC Nyheter.
En fjerde dose er kun anbefalt for personer ned til 65 år. FHI skriver i sin vurdering at de ikke finner noe faglig grunnlag for å utvide gruppen vaksinen skal anbefales for, men at det likevel kan gis et tilbud til dem som ønsker det.
Regjeringas sjølmotsigende kommunikasjon om vaksinen har skapt frustrasjon og forvirring.
ABC Nyheter har forelagt kritikken for helseministeren. Hun svarer:
«Det er opp til den enkelte om man ønsker å takke ja til tilbudet om oppfriskningsdose.»
– Kommer du til å ta en fjerde dose?
«– Jeg har fått tre vaksinedoser, er ikke i noen risikogruppe og har gjennomgått infeksjon, så per i dag har jeg ikke behov for en fjerde dose.»
I 2022 bevilget Stortinget 3,96 milliarder kroner til innkjøp av vaksiner og vaksinasjon mot covid-19, sier Kjerkol til TV 2.
Flere kommuner TV 2 har kontaktet, forventer ikke stor oppslutning rundt regjeringens tilbud.
Kommuneleger vil ikke ta ny vaksinedose selv
Regjeringen tilbyr altså koronavaksine til alle mellom 18 og 64 år, men det er uklart om du faktisk bør ta den. Flere av de som er ansvarlig for å sette vaksinene, vil ikke ta den selv. Dette skriver NRK.no.
Fredag ga helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol klarsignal til kommunene: Alle mellom 18 og 64 år skal få tilbud om oppfriskningsdose av koronavaksinen.
– Vaksinasjon er fortsatt helt sentralt for å håndtere koronapandemien, skrev Kjerkol i en pressemelding.
Likevel vil verken regjeringen eller Folkehelseinstituttet gå ut med en generell anbefaling.
Dermed blir det opp til hver enkelt å vurdere om man bør ta vaksinen eller ikke.
Så bør man egentlig ta en oppfriskningsdose?
Takker nei til vaksine
Smittevernoverlege Einar Sagberg i Drammen, forstår at budskapet fra regjeringen og FHI kan virke forvirrende.
– Det finnes veldig få faglige grunner til å ta en oppfriskningsdose for denne aldersgruppen, sier Sagberg.
NRK: Kommer du til å ta vaksinen?
– Nei, jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg har nylig gjennomgått en runde med covid-19, men jeg ville uansett ikke tatt denne oppfriskningsdosen, sier Sagberg.
Kommuneoverlege i Trøndelag vil ikke anbefale oppfriskningsdose med Covid-19 vaksine
Dagbladet skriver:
Kommuneoverlege i Værnesregionen, Leif Edvard Muruvik Vonen, vil ikke anbefale friske personer å ta covid-vaksine nå.
– FHI mener den medisinsk nytten av en oppfriskningsdose for friske mennesker under 65 år akkurat nå er liten. Jeg vil derfor ikke anbefale en oppfriskningsdose dersom du tilhører denne gruppen, og helsetilstanden din generelt er god, sier Muruvik Vonen i en pressemelding tirsdag.
Heller ikke i Oslo mener kommunelegen at det er spesielt gode grunner til å benytte seg av vaksinetilbudet.
– Som frisk 42-åring kommer jeg ikke til å ta den, men jeg forstår at enkelte vil føle et behov for å få en oppfriskningsdose, sier kommunelege Miert Lindboe.
FHI: Ikke anbefalt
Til tross for at vaksinen nå gjøres tilgjengelig, vil ikke Folkehelseinstituttet gå ut med en anbefaling til alle om å ta den.
– Vi fant ikke grunnlag for å anbefale at denne delen av befolkningen bør ta en ny dose nå, sier avdelingsdirektør Are Stuwitz Berg i FHI.
Vaksineforsker: Ingen faglig grunn til å tilby en fjerde vaksinedose – dette er politikk
Alle voksne får tilbud om en fjerde vaksinedose. Vaksineforsker mener det er unødvendig, skriver Aftenposten.
Avisa skriver videre:
Fredag kom helsemyndighetene med råd om at alle over 18 år skal få tilbud om en fjerde vaksinedose mot koronasykdom.
Ved å tilby vaksine til flere kan noe av smitten stanses i vinter, skriver helsedepartementet. Regjeringens beslutning baserer seg på anbefalinger fra FHI.
Vaksineforsker og immunolog Gunnveig Grødeland ved UiO mener det virker som avgjørelsen om å tilby en fjerde dose til alle over 18 år, ikke er faglig motivert.
– Det er ikke er noen faglig grunn til å tilby en fjerde vaksinedose til aldersgruppen 18 til 64 år, ut fra kunnskapen man har om mRNA-vaksiner mot covid-19, sier Grødeland.
Man må velge selv om man vil ta en fjerde dose
Grødeland mener hensikten med å ta en fjerde vaksinedose av Pfizer eller Moderna må stå i forhold til den ekstra verdien det er å ta en vaksinedose til.
– Det er ingen ekstra verdi i å ta en fjerde vaksinedose for folk under 65 år, mener hun.
Hun sier også det stemmer at muligheten for bivirkninger er større jo flere vaksinedoser man tar.
– Dette er en politisk beslutning, og ikke en faglig beslutning, slår Grødeland fast.