Nyhetsbrev steigan.no 25.09.2023
Sensur fra politisk redaktør Skjalg Fjellheim i avisa «Nordlys»
Amerikanske soldater som er såret i krigen i Ukraina får behandling i Tyskland
Er dette slutten på fransk nykolonialisme i Afrika?
Korrespondanse med en fetter om Kina
Stående ovasjon for ukrainsk SS-veteran i Canadas parlament
Tusenvis av greske arbeidere i nasjonal streik
Vi skal manipuleres til å akseptere en krig mot Kina
Sensur fra politisk redaktør Skjalg Fjellheim i avisa «Nordlys»
Av leserinnlegg - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/sensur-fra-politisk-redaktor-skjalg-fjellheim-i-avisa-nordlys/
Av Torgeir Engstad, Toril Konst, Nils Sørheim, Erling Briskemyr, Kari Torgersen og Kolbjørn Schanche.
21. september 2023 sendte vi dette innlegget (se nedenfor) til avisa «Nordlys». Etter purring svarte avisa at politisk redaktør Skjalg Fjellheim hadde bestemt seg for ikke å publisere innlegget. Fra før har han nektet å publisere et innlegg hvor vi svarte på kommentarer til oss i Nordnorsk debatt (se «Motoffensiven i Ukraina» steigan.no 20.09.23), og hvor vi hadde tilsvarsrett. Nå nekter han også å publisere et innlegg hvor vi påpeker at han bryter med god presseskikk.
Her kommer innlegget:
13, september 2023 hadde vi et innlegg på Nordnorsk debatt kalt «Motoffensiven i Ukraina. Stans krigen. Nei til forlenging av blodbadet». Dagen etter stod innlegget i papiravisa.
Til innlegget kom det i alt 49 kommentarer. Mange av disse var ren utskjelling.
Vi gjengir noen eksempler:
«stakkars djævel!» «de nazistiske sympatisørene», «disse evneveike vatnikfolkene —-»«idiotiske inkompetante hyklere», «lapphunder for Putin» «aktive hjelper av fascister, krigsherskere, brutale massemordere» «kjøpt og betalt av Putin»?
«De som står bak dette burde ettergås, da dem tydeligvis utgjør en nasjonal sikkerhetsrisiko»
19 sept sendte vi «Svar til 40 kommentarer» til redaksjonen i «Nordlys». Svaret vårt inneholdt en rekke kildehenvisninger som hadde blitt etterlyst i flere kommentarer.
Vi mottok svar som E-post fra redaksjonen i «Nordlys» samme dag (19.sept). Vår kontaktperson hadde da sett gjennom innlegget sammen med politisk redaktør Skjalg Fjellheim: Vi siterer fra denne E-posten:
«Vi føler oss ikke helt trygge på enkelte av kildene dere henviser til. Per nå har han (Skjalg Fjellheim) avgjort at vi ikke publiserer innlegget. Det er fullt mulig å svare de som kommenterer i kommentarfeltet og henvise til kilder der, men vi ønsker ikke å ha innlegget på nordnorsk debatt.»
Oppsummert: Vi blir utskjelt gjennom knapt 50 kommentarer på Nordnorsk debatt (se ovenfor). Vi svarer saklig med mange kildehenvisninger til internasjonal vestlig presse, og blir deretter avvist av politisk redaktør i avisa fordi han ikke føler seg helt trygg på enkelte kilder.
Politisk redaktør Fjellheim og redaktør plakaten
«En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»
«Redaktøren har det fulle ansvaret for redaksjonens virksomhet og leder de redaksjonelle medarbeiderne.» (sitat fra innledningen i «Vær Varsom plakaten»)
Vi forventer at Fjellheim kommenterer egen praksis i denne saken relatert til
Vær Varsom plakaten
1.2 «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.» (sitat)
Har politisk redaktør latt ulike syn komme til uttrykk i denne debatten?
4. Pressens samfunnsrolle (Vær Varsom plakaten)
4.15 «De som har blitt utsatt for angrep skal snarest mulig få adgang til tilsvar»
I Nordnorsk debatt har vi blitt skjelt ut (se sitatene innledningsvis) i over 40 kommentarer. Vår selvsagte tilsvarsrett behandler Fjellheim slik:
«Per nå har han (Skjalg Fjellheim) avgjort at vi (redaksjonen) ikke publiserer innlegget» (sitat fra redaksjonens E-post til oss)
Etter vår mening opptrer politisk redaktør Skjalg Fjellheim i denne saka på en måte som bryter med god presseskikk og «Vær Varsom plakaten».
Vi som blir utsatt for denne sensuren oppfatter den som politisk.
Vi ser fram til svar fra politisk redaktør Skjalg Fjellheim.
Tromsø 21. september 2023
Antikrigsinitiativet i Tromsø ved
Torgeir Engstad, Toril Konst, Nils Sørheim, Erling Briskemyr, Kari Torgersen, Kolbjørn Schanche
Amerikanske soldater som er såret i krigen i Ukraina får behandling i Tyskland
Av red. PSt - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/amerikanske-soldater-som-er-saret-i-krigen-i-ukraina-far-behandling-i-tyskland/
NATO og deres etterplaprere i Norge skaper et bilde av et uskyldsrent Ukraina som fører en edel sjølforsvarskrig mot det aggressive Russland. De retusjerer bort de sterke nazi-tendensene i Ukraina, som vi nylig fikk så pedagogisk framvist i Canada og de retusjerer bort Ukrainas terrorkrig gjennom ni år mot sivilbefolkninga i Donbass.
Og framfor alt later de som om USA og Vesten ikke deltar aktivt i krigen. Det er et synspunkt det blir stadig vanskeligere å forsvare.
New York Times skriver at amerikanske soldater som blir såret under krigen i Ukraina får behandling på militærsjukhuset i Landstuhl i Tyskland.
The Gray Lady (NYT) skriver:
En gruppe soldater fra den ukrainske hæren gjennomboret av russiske granater og mortergranater ankom et sykehus nylig med behov for operasjon. Det ville ha vært en kjent scene fra den blodige krigen som pågikk i Ukraina, bortsett fra to avgjørende forskjeller: De fleste av de sårede soldatene var amerikanske, og det samme var sykehuset – den amerikanske hærens flaggskip, dens medisinske senter i Tyskland.
Hæren har i det stille begynt å behandle sårede amerikanere og andre krigere som er evakuert fra Ukraina ved Landstuhl regionale medisinske senter. Selv om antallet så langt er lite – for tiden 14 – markerer det et bemerkelsesverdig nytt skritt i USAs stadig dypere involvering i konflikten.
Da krigen brøt ut i 2022, skyndte hundrevis av amerikanere – mange av dem militærveteraner – seg for å hjelpe til med å forsvare Ukraina. Nitten måneder senere er kanskje noen hundre fortsatt der, som frivillig for lokale militser eller tjenestegjør under kontrakt med den ukrainske nasjonale hæren.
Et ukjent antall av dem er skutt, truffet av artilleri, sprengt av miner eller på annen måte skadet i kamp. Rundt 20 er drept. De fleste av de sårede har måttet stole på et lappeteppe av ukrainske sykehus og vestlige veldedige organisasjoner for å få hjelp. Nå har imidlertid Pentagon gått inn for å tilby noen av dem den samme omsorgen den gir til amerikanske aktive tropper.
Også tyske soldater dør for NATO i Ukraina
Et russisk rekognoseringsteam har ødelagt en tysk-levert Leopard-tank fra det ukrainske militæret med et mannskap bestående av Bunderswehr-soldater i Zaporozhye-retningen, fortalte teamlederen med navnet Legend til Sputnik lørdag. Dette er en russisk kanal, og vi registrerer at Tyskland benekter dette. Antakelig vil det vise seg ganske raskt hva som er tilfelle. Russland kan sitte med fysiske beviser.
«Da vi stanset en annen offensiv og beskjøt Leoparden med ATGM [en anti-tank missil], rykket vi ut til det brente kjøretøyet i håp om å høre «tungemålet.» Da så vi at mannskapets sjåfør-mekaniker ble alvorlig skadet og de andre var døde. Da han våknet, begynte mekanikeren å rope «nicht schießen» [«ikke skyt» på tysk],» sa lederen for rekognoseringsteamet.
Republikanerne: billig å bekjempe Russlands hær via Ukraina
Republikanerne i USA har gått ut med en entusiastisk video som går ut på hvor lønnsomt det er for USA å krige mot Russland via Ukraina. Det gir mer bang for the buck!
Den som nå skal hevde at krigen i Ukraina først og fremst er en forsvarskrig mot Russland må nå enten være utstyrt med svært begrensede leseevner eller ha en høyt utviklet evne til sjølbedrag.
Er dette slutten på fransk nykolonialisme i Afrika?
Av Vijay Prashad - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/er-dette-slutten-pa-fransk-nykolonialisme-i-afrika/
Den nylige opprettelsen av Alliansen av Sahel-stater er ytterligere bevis på konsolideringen av anti-franske holdninger i regionen. Philippe Toyo Noudjenoume, president for Vest-Afrikas folkeorganisasjon, sier at denne følelsen er spesielt sterk i Sahel-regionen, men er vanlig i hele det fransktalende Afrika.
Av Zoe Alexandra og Vijay Prashad, Peoples’ dispatch.
I Bamako, Mali, 16. september opprettet regjeringene i Burkina Faso, Mali og Niger Alliance of Sahel States (AES). På X, tidligere kjent som Twitter, skrev oberst Assimi Goïta, lederen for overgangsregjeringa i Mali, at Liptako-Gourma-charteret som opprettet AES ville etablere «en arkitektur for kollektivt forsvar og gjensidig bistand til fordel av våre befolkninger.» Hungeren etter slikt regionalt samarbeid går tilbake til perioden da Frankrike avsluttet sitt kolonistyre. Mellom 1958 og 1963 var Ghana og Guinea en del av Union of African States, som skulle ha vært kimen til bredere pan-afrikansk enhet. Mali var også medlem mellom 1961 og 1963.
Men i det siste har disse tre landene og andre i Sahel-regionen, slik som Niger, slitt med vanlige problemer, som framveksten av radikale islamske styrker som ble sluppet løs av NATOs krig mot Libya i 2011. Sinnet mot franskmennene har vært så intenst at det har fremprovosert minst sju kupp i Afrika (to i Burkina Faso, to i Mali, ett i Guinea, ett i Niger og ett i Gabon) og utløst massedemonstrasjoner fra Algerie til Kongo og sist i Benin. Dybden av frustrasjon med Frankrike er slik at troppene har blitt kastet ut fra Sahel, Mali degraderte fransk fra sin offisielle språkstatus, og Frankrikes ambassadør i Niger (Sylvain Itté) ble faktisk holdt som «gissel», som Frankrikes president Emmanuel Macron sa, av folk som er dypt opprørt over fransk oppførsel i regionen.
Philippe Toyo Noudjenoume, presidenten for Vest-Afrikas folkeorganisasjon, forklarte grunnlaget for denne rasende anti-franske følelsen i regionen. Fransk kolonialisme, sa han, «har holdt seg på plass siden 1960.» Frankrike har inntektene fra sine tidligere kolonier i Banque de France i Paris. Den franske politikken – kjent som Françafrique— inkluderte tilstedeværelsen av franske militærbaser fra Djibouti til Senegal, fra Elfenbenskysten til Gabon. «Av alle de tidligere kolonimaktene i Afrika,» sa Noudjenoume til oss, «er det Frankrike som har grepet inn militært minst seksti ganger for å styrte regjeringer, slik som Modibo Keïta i Mali (1968), eller myrde patriotiske ledere, som Félix-Roland Moumié (1960) og Ernest Ouandié (1971) i Kamerun, Sylvanus Olympio i Togo i 1963, Thomas Sankara i Burkina Faso i 1987 og andre.» Mellom 1997 og 2002, under presidentskapet til Jacque Chirac, intervenerte Frankrike militært 33 ganger på det afrikanske kontinentet (til sammenligning, mellom 1962 og 1995, intervenerte Frankrike militært 19 ganger i afrikanske stater). Frankrike avsluttet egentlig aldri sitt koloniale grep eller sine koloniale ambisjoner.
Å knekke kamelens rygg
To hendelser i det siste tiåret «knekte kamelens rygg,» sa Noudjenoume: NATO-krigen i Libya, ledet av Frankrike, i mars 2011, og den franske intervensjonen for å fjerne Koudou Gbagbo Laurent fra presidentskapet i Elfenbenskysten i april 2011 «I årevis,» sa han, «har disse hendelsene tvunget frem en sterk anti-fransk følelse, spesielt blant unge mennesker. Det er ikke bare i Sahel denne følelsen har utviklet seg, men i hele fransktalende Afrika. Det er riktig at det er i Sahel at det for tiden uttrykkes mest åpent. Men i hele fransktalende Afrika er denne følelsen sterk.»
Masseprotester mot den franske tilstedeværelsen er nå framtredende i de tidligere franske koloniene i Afrika. Disse sivile protestene har ikke vært i stand til å føre til rett frem sivile maktoverganger, hovedsakelig fordi det politiske apparatet i disse landene hadde blitt underminert av langvarige, franskstøttede kleptokratier (illustrert av Bongo-familien, som styrte Gabon fra 1967 til 2023, og som plyndret Gabons oljerikdom for sin egen personlige vinning. Da Omar Bongo døde i 2009 sa den franske politikeren Eva Joly at han styrte på vegne av Frankrike og ikke av sine egne borgere). Til tross for den franskstøttede undertrykkelsen i disse landene, har ikke fagforeninger, bondeorganisasjoner og venstreorienterte partier vært i stand til å drive oppblomstringen av anti-fransk patriotisme framover, selv om de har vært i stand til å hevde seg.
Frankrike grep militært inn i Mali i 2013 for å prøve å kontrollere styrkene som de hadde sluppet løs med NATOs krig i Libya to år tidligere. Disse radikale islamistiske styrkene erobret halvparten av Malis territorium og fortsatte deretter, i 2015, å angripe Burkina Faso. Frankrike grep inn, men sendte deretter soldatene i hærene til disse Sahel-landene for å dø mot de radikale islamistiske styrkene som Frankrike (og Norge, o.a.) hadde støttet i Libya. Dette skapte mye fiendskap blant soldatene, fortalte Noudjenoume, og det var derfor patriotiske deler av soldatene gjorde opprør mot regjeringene og styrtet dem.
Anti-intervensjon
Etter kuppet i Niger håpet Vesten å sende inn en stedfortrederhær – ledet av Den økonomiske kommisjonen for vestafrikanske stater (ECOWAS) – men de afrikanske militærlederne slo kontra. Over hele regionen opprettet folk solidaritetskomiteer for å forsvare folket i Niger fra ethvert angrep. Folkene gjorde seg klare til opprør. Nigerias president Bola Ahmed Tinubu ble til og med tvunget til å trekke seg tilbake fra ECOWAS’ korstog da hans lands kongress avviste tiltaket og det oppsto masseprotester mot militær intervensjon i nabolandet. Da ECOWAS’ ultimatum for å gjenopprette den avsatte nigerianske lederen Mohamed Bazoum utløp, ble det klart at det var en tom trussel.
I mellomtiden så det ikke bare ut til at folket i Niger ville motstå enhver militær intervensjon, men Burkina Faso og Mali lovet umiddelbart å forsvare Niger mot enhver slik intervensjon. Den nye AES er et produkt av denne gjensidige solidariteten.
Men AES er ikke bare en militær- eller sikkerhetspakt. Ved signeringsseremonien sa Malis forsvarsminister Abdoulaye Diop til journalister: «Denne alliansen vil være en kombinasjon av militær og økonomisk innsats [mellom] … de tre landene.» Det vil bygge på februar 2023-avtalen mellom Burkina Faso, Guinea og Mali om å samarbeide om en drivstoff- og elektrisitetsbørs, å bygge transportnettverk, å samarbeide om salg av mineralressurser, å bygge et regionalt landbruksutviklingsprosjekt og å øke handelen mellom Sahel-landene. Hvorvidt disse landene vil være i stand til å utvikle en økonomisk agenda til fordel for deres folk – og derfor garantere at Frankrike ikke ville ha noen midler til å utøve sin autoritet over regionen – gjenstår å se.
Denne artikkelen ble først publisert av Peoples’ Dispatch.
Korrespondanse med en fetter om Kina
Av Bertil Carlman - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/korrespondanse-med-en-fetter-om-kina/
Bertil Carlman, Sverige, deltar i en diskusjon om Kina, om Kinas silkeveibelte og hvordan vi skal se på Kinas rolle i verden i dag. Denne debatten er kanskje mer omfattende i Sverige enn i Norge, så derfor har vi valgt å la Carlman gjengi en diskusjon han har hatt med sin fetter der han forsøker å utvikle argumenter omkring disse temaene. Innlegget inngår i den litt uregelmessige diskusjonen som pågår på steigan.no om Kina.
– Red.
Beste fetter!
Da jeg kom over en nylig kinesisk reklame for BRI, skrev jeg en e-post til 30 venner og bekjente:
Dear friends!
This commercial for BRI is a must see. It is produced by CGTN and is 20 minutes long.
Bertil
På denne ganske uvanlige typen reklame fra kinesisk side, svarte du:
Man kanske inte ska vänta sig att kinesiska CTGN drar fram vad som varit mindre lyckat med BRI. I dagens DN finns följande artikel. Ett annat omstritt BRI-projekt har vari hamnen Hambantota i Sri Lanka, där Sri Lanka inte klarat de kinesiska lånen och Kina nu i avtal tagit över hamnen i 99 år.
https://etidning.dn.se/p/dagens-nyheter/2023-09-20/a/hamnen-i-nya-sidenvagen-har-blivit-ett-farligt-fiasko/2357/1075966/4295839
«En kritisk artikkel fra svensk DN!» (Dagens Nyheter) tenkte jeg da. DN, som er en trofast bærebjelke i «la casta politica» i EU og som jobber trofast for å så tvil om den nye multipolare verdensordenen som nå vokser frem, og som blant annet manifesterer seg nettopp i BRI men også i BRICS+6 (fra 1. januar 2024) og SCO.
Jeg svarte deg slik:
Har du inga fler misslyckanden för BRI att rapportera? Det finns det förmodligen. Har DN rapporterat om något ”lyckat” projekt för BRI? Har du några bra arbeten som B3W stått för? Du vet väl att B3W startade den 12 juni 2021 som motvikt till BRI? Men jag finner få resultat; vad det nu kan bero på.
20 minutter senere la jeg igjen et tillegg:
Jag glömde skicka med de här artiklarna. Vad är de största faktafelen i dem?
China supports financial bodies on Sri Lanka debt talks: ministry – Global Times
India’s lending to Sri Lanka proves critics of China’s loans wrong – Global Times
Chinese FM slams US officials claim about China-Sri Lanka cooperation – Global Times
To timer senere skrev du da:
Vare sig Pireus-projektet var lyckat eller ej så tyckte jag att den ljusskimrade reklamvideo som du skickade kunde må bra av lite salt, så därav de exempel jag gav. Noterar att alla dina källor är kinesiska. Verkar inte vara en bra metod att hitta mer balanserade analyser BRI, på gott och ont.
Ett lite vidare perspektiv på BRI än enskilda projekt på vad BRI står för som ett uttryck för en geopolitisk förändring tas av den av den brittiske historikern Peter Frankophan i boken the The New Silk Roads: The Present and the Future of the World.
Jeg har nå brukt litt tid på å tenke på denne e-postutvekslingen. På internett kan man lese om deg at du «er sivilingeniør i maskinteknikk fra KTH og har også studert økonomi ved Stockholms universitet. Han har jobbet med utviklings- og bistandsspørsmål siden midten av 70-tallet. I løpet av sin karriere har han hatt flere ledende stillinger innen Sida, FN og andre organisasjoner. Han har blant annet vært programleder og myndighetssjef for SAREC (Styret for utviklingslandforskning) samt leder for energiseksjonen i Sida.» Det står også at du «var styreleder i FUF (Foreningen for utviklingsspørsmål) mellom 2013 og 2018» På denne bakgrunn har jeg noen tanker.
Hvorfor trekker du umiddelbart kritikk mot BRI? Kritikk som hovedsakelig kommer fra oss i Vesten? Hvor er kritikken fra land i det globale sør? Har folk som M. K. Bhadrakumar. Author at Indian Punchline eller Pepe Escobar. Brasilian journalist and geopolitical analyst eller Vijay Prashad. Indian historian, author, journalist, political commentator and Marxist intellectual skrev noe kritisk om BRI? Alle disse menneskene er basert i det globale sør, og alle tre har på en eller annen måte kommentert BRI; Bhadrakumar så sent som 18. september. India-Middle East – Europe Economic Corridor is a geopolitical pipe dream
Når du først påpeker at jeg viser til kinesiske kilder angående BRI-prosjektet på Sri Lanka, og deretter henviser deg til den britiske historikeren Peter Frankopan, lurer jeg på om du har glemt Storbritannias koloniherjinger i Kina, inkludert de to opiumskrigene? Hvis du må bruke britiske kilder i din kritikk av kinesiske globale aktiviteter, kan du kanskje referere til George Galloway og Alexander Mercouris. Begge disse britiske statsborgerne har tatt opp BRI i talkshowene sine, men de som har deltatt har ikke vært spesielt kritiske, snarere tvert imot.
Nå, kjære fetter, nå ser jeg frem til at du kommer med kritikk av de fire artiklene på GT som jeg sendte deg, og som alle omhandler det som ifølge DN «ble en farlig fiasko».
Bertil
Stående ovasjon for ukrainsk SS-veteran i Canadas parlament
Av red. PSt - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/staende-ovasjon-for-ukrainsk-ss-veteran-i-canadas-parlament/
En veteran fra Hitlers Galicia SS-divisjon i Ukraina fikk hyllest og stående applaus i Canadas parlament. Hele nasjonalforsamling klappet entusiastisk for den 98 år gamle naziveteranen. Yaroslav Gunka ble hyllet for sin kamp for ukrainsk sjølstendighet mot Russland. Det ble ikke nevnt at han sloss for nazi-Tyskland mot Sovjetunionen, men de som inviterte ham og organiserte skandalen visste naturligvis dette.
Han har tidligere publisert bilder av seg sjøl fra fronten under andre verdenskrig.
AFP har publisert bilder av ham og beskrev Hunka, 98 år, som en «kanadisk-ukrainsk krigsveteran».
Videoer fra parlamentet viste også parlamentsmedlemmer som ga en stående applaus til den tidligere nazistiske veteranen.
Den første galisiske divisjonen ble samlet av nazistene i 1943, da Sovjetunionen tok overtaket på østfronten. Den besto av rundt 80.000 frivillige, hovedsakelig ukrainere, fra regionen Galicia, som spenner over det som nå er sørvest i Polen og det vestlige Ukraina.
I Kiev har bystyret vedtatt å oppkalle ei gate etter WW2 Waffen-SS-sjefen.
Den beryktede enheten deltok i brutale antigeriljaoperasjoner over hele Polen og Sovjet-Ukraina, og ble anklaget for massakrer og andre grusomheter mot den polske, jødiske og russiske sivilbefolkningen. Den ble knust av den røde hæren i juli 1944 og snart omdøpt til den ukrainske nasjonale hæren, før den overga seg til de vestlige allierte etter Berlins fall i mai 1945. Etter krigen flyktet noen av medlemmene av den 1. galisiske divisjonen til Canada, som har en stor ukrainsk diaspora.
Under sin tale til det kanadiske parlamentet sa Zelensky at Canada alltid har vært på «den lyse siden av historien» under tidligere kriger, og takket Trudeaus regjering for støtten den har gitt Ukraina midt i konflikten med Russland.
I slutten av august la Zelensky ut et bilde på sosiale medier, med en ukrainsk soldat med uniformsmerket til den 1. galisiske divisjonen. Kievs tropper har også blitt sett iført lapper av den beryktede 36. Waffen-grenadierdivisjonen til SS, en av de verste nazistenes straffeenheter, 3rd SS Panzer Division ‘Totenkopf’, og diverse hakekors og andre høyreekstreme symboler.
Våre venner på norsk venstreside i SV og Rødt bør snart innse hva slags krefter de har alliert seg med. En av de sterkeste forkjemperne for norsk støtte til Ukraina er historikeren Lars Borgersrud i Rødt. Han har blant annet studert historien om annen verdenskrig i Sovjetunionen. Begynner det ikke snart å ringe ei bjelle?
Speakeren i Canadas parlament har etterpå beklaget skandalen, uten at det endrer noen ting. Myndighetene visste hva de gjorde.
George Galloway rister Canada og landets politiske «elite» for denne svært avslørende handlingen (fra ca. 14.50):
Tusenvis av greske arbeidere i nasjonal streik
Av Romy Rohmann - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/tusenvis-av-greske-arbeidere-i-nasjonal-streik/
Greske arbeidere organiserte store demonstrasjoner over hele landet torsdag 21. september, dette var en del av en nasjonal streik mot et lovforslag som har blitt foreslått av den konservative regjeringen Nytt Demokrati (ND).
Av Romy Rohmann.
Lovforslaget inneholder blant annet et forslag om å øke både daglig og ukentlig arbeidstid. Arbeidere som er tilknyttet All Workers Militant Front (PAME) og andre fagforeninger i en rekke sektorer deltok i demonstrasjonene.
Her ser du bilde fra Syntagmaplassen, hvor tusenvis av arbeidere hadde samlet seg og krevde at regjeringa trekker tilbake lovforslaget. Det var også store demonstrasjoner i Thessaloniki, Larissa, Patras, Ioannina, Korfu og Katerini.
Både Kommunistpartiet i Hellas (KKE) og Kommunistisk Ungdom i Hellas (KNE) har uttrykt støtte og solidaritet med de protesterende arbeiderne. Ledelsen i General Confederation of Greek Workers (GSEE) har blitt kritisert av sine fagforeninger og medlemmer for ikke å ha gått ut med en offisiell støtte og oppfordring til å delta i streiken.
I det nye lovforslaget fra Arbeidsdepartementet er det foreslått å utvide antall daglige arbeidstimer fra 8 til 13 ttimer og åpne for at arbeidsgivere kan implementere seks-dagers arbeidsuke dersom de anser det nødvendig. I tillegg ligger det en åpning for å si opp en ansatt innen det første arbeidsåret uten forvarsel eller godtgjørelse. Lovforslaget inneholder også et forslag om at arbeidsgiver kan gi bøter og inntil seks måneders fengsel for arbeidsstans og streik.
Flere har fordømt dette lovforslaget og kalt det et verktøy for å implementere moderne slaveri i Hellas i en tid da en landet står oppe i store ødeleggelser pga skogbranner og de flom.
KKEs generalsekretær Dimitris Koutsoumpas som deltok i demonstrasjonen på Syntagmaplassen på torsdag sa blant annet til pressen: «I dag gis det et rungende svar over hele landet av fagbevegelsen mot regjeringen, staten, de store arbeidsgiverne, de som presser på oss en anti-arbeidslov».
Fra Peoples Dispatch, en interessant nettavis å følge.
Vi skal manipuleres til å akseptere en krig mot Kina
Av Terje Alnes - 25. september 2023
https://steigan.no/2023/09/vi-skal-manipuleres-til-a-akseptere-en-krig-mot-kina/
En vestlig mediekampanje ruller kontinuerlig for å få deg til å tro at en krig mot Kina er uunngåelig. Norske medier stiller opp, og Forsvarets Forum går helt i front.
Husker du historien fra februar om den kinesiske «spionballongen» som drev inn over Canada og USA? Saken ble spredt i alle vestlige medier, inkludert de norske. «Det er tydelig at hensikten med denne ballongen er å drive overvåking, og dens nåværende retning fører den over sensitive områder», kunne vi f.eks. lese i VG, som siterte «en anonym kilde i Pentagon».
Nå innrømmer Pentagon at Kina snakket sant, og at ballongen ikke innhentet etterretningsinformasjon. Det var en værballong ute av kurs, akkurat som kineserne sa. Men når dementiet nå foreligger er det så godt som ingen i den Vestlige verden som får det med seg. Den anonyme kilden (en eufemisme for amerikansk etterretning) fikk i flere uker spre sitt konspiratoriske budskap, og opinionen ble manipulert til å tro at dette var kinesisk spionasjevirksomhet. Hele historien tjente et propagandaformål: Å hause opp et anti-kinesisk hysteri.
Slik skal opinionen mørnes og bearbeides for at de skal se på Kina som en farlig makt, som truer våre vestlige «verdier» og demokratier.
Anti-kinesisk propaganda er en del av strategien USA bruker for å bekjempe Kinas stadig økende innflytelse i verden. For å spre denne propagandaen har Senatet i USA satt av 325 millioner dollar årlig frem til 2027, i det som kalles «The Countering Chinese Influence Fund». Hensikten er å motvirke «den ondartede innflytelsen» fra det kinesiske Kommunistpartiet globalt. Særlig er det viktig å sverte «The Belt and Road Initiative» (BRI), som nå omfatter 150 nasjoner og organisasjoner.
Les også: Hvordan bekjempe folkerepublikken Kina
I 2020 tok en av de verste krigshaukene i Senatet – Marco Rubio – initiativ til å opprette «The Inter-Parliamentary Alliance on China». Organisasjonen består av USA-vennlige parlamentarikere fra mange land, og er et uttrykk for USAs febrilske forsøk på å sikre sitt gamle hegemoni, slik at de fortsatt kan diktere «verdensordenen». Fra Norge sitter Venstres partileder Guri Melby i styret.
Les også: Ny anti-Kina organisasjon med norske politikere i styret
Først Ukraina, så Taiwan
I kraft av å være NATOs generalsekretær talte Jens Stoltenberg denne uken til «Council on Foreign Relations» i Washington. Denne private tenketanken har i 100 år vært ledende i å utforme USAs globale maktstrategi. Her kunne Stoltenberg forsikre at også han ser behovet for «å håndtere Kina».
Hvis USA er bekymret for Kina og ønsker å dreie mot Asia, så må du sørge for at Putin ikke vinner i Ukraina. For hvis Ukraina vinner, vil dere ha den nest største hæren i Europa, den ukrainske hæren, kampherdet på vår side, og vi har en svekket russisk hær, og vi har også nå et Europa som virkelig trapper opp sine forsvarsutgifter. Det vil gjøre det lettere for dere å fokusere også på Kina og ikke bare eller være mindre bekymret for situasjonen i Europa. Og motsatt hvis Putin vinner. Så det er i USAs sikkerhetsinteresse å sikre at Ukraina vinner og gjøre det lettere å håndtere Kina.
Å sikre at Ukraina vinner krigen vil svekke Russland mest mulig. Dermed kan USA dreie oppmerksomheten og ressursene mot Kina. På NATO-toppmøtet i Madrid i fjor, der alliansen vedtok et nytt strategisk konsept, ble Kina for første gang omtalt som en utfordrer:
Folkerepublikken Kinas (PRC) uttalte ambisjoner og tvangspolitikk («coercive policies») utfordrer våre interesser, sikkerhet og verdier … Vi vil øke vår felles bevissthet, styrke vår motstandskraft og beredskap, og beskytte mot Kinas tvangstaktikk og innsats for å splitte Alliansen.
Det er fremdeles noen som lever i den villfarelse at NATO er en forsvarsallianse som skal beskytte medlemslandene mot et militært angrep. Det er minst tretti år siden (om noensinne) at dette var tilfelle. I dag er NATO verdens sterkeste og mest aggressive militærmakt, som utelukkende brukes til å fremme USAs ambisjon om å opprettholde sin hegemoniske makt. Denne makten utfordres nå for fullt av Kina. Derfor er Kina i NATOs skuddlinje, og gjenstand for svertekampanjer og aggressive, militære provokasjoner.
Den amerikanske aggresjonen i Øst-Asia kommer konkret til uttrykk i de 313 militærbasene de har der. Nylig har USA inngått en avtale med Filippinene som åpner opp for å etablere 9 nye militærbaser på filippinsk jord. Et kart over verdensdelen viser hvordan USA har lagt et belte av militærbaser fra Japan i nord til Malaysia og Australia i sør.
Krigsforberedelsene rundt Taiwan
I lang tid har det bygd seg opp en konfrontasjon rundt Taiwan. Det er urovekkende å trekke parallellen til situasjonen i Ukraina før den russiske invasjonen 24. februar 2022. Er det USAs hensikt å fremprovosere eller å fingere et kinesisk angrep på øya, for slik å starte en krig mot Kina?
Tenketanker i Washington har lagt planer om og simulert utfallet av en slik krig. Elbridge A Colby, medlem av «Council on Foreign Relations», tar i boken «Strategy of Denial: American Defence in an Age of Great Power Conflict» (2021) til orde for om nødvendig å starte «en begrenset krig» mot Kina, noe som kan innebære bruk av atomvåpen. Vil USA «gi krigen en sjanse»?
Hvordan skal vi tolke den pågående reportasjeserien «Taiwanspesial 2023» i Forsvarets Forum? Er det noe annet enn en kampanje som skal forberede nordmenn på krigen som skal komme?
Dette er en påkostet journalistisk satsing der en reporter og en fotojournalister er sendt for å dokumentere styrkeoppbyggingen og den militære spenningen rundt øya. Med titler som «Slik blir krigen om Taiwan» spiller FF på lag med de mest aggressive krigshaukene i tenketankene i Washington. FF refererer direkte til «Center for Strategic and International Studies» (CSIS), som i en rapport beskriver resultatet av et krigsspill som simulerer et kinesisk angrep på Taiwan. Hovedscenariet innebærer at USA deltar i krigen på Taiwans side.
Taiwan er en del av Kina
Det er nødvendig å minne om at Taiwan er en del av Kina. Kun 13 av FNs 193 medlemsland anerkjenner Taiwan som en selvstendig stat, og de fleste av dem er mikroland som Belize, Nauru og Vatikanstaten. Det betyr at det overveldende flertall av verdens stater ikke anerkjenner Taiwan, men ser på øya som en provins i Kina. I følge folkeretten kan derfor Taiwan betraktes som en folkerettslig sett illegitim opprørsregjering.
At det er Kinas mål å gjenforene øya med fastlandet er ingen hemmelighet, men det er ingen grunn til å tro at Kina har seriøse planer om en militær «løsning» for å få dette til. Men hva annet kan Kina gjøre enn å ruste seg militært når USA helt åpenlyst engasjerer seg militært i det som er en kinesisk provins?
Vi kan bare forestille oss hvordan USA hadde reagert hvis Kina hadde tilbudt den karibiske øya Puerto Rico militærhjelp, slik at puertorikanerne kunne løsrive seg fra dagens semi-koloniale status, som et uinnlemmet territorium som tilhører USA. Skjønner vi nå bedre hvordan USAs Taiwan-aggresjon strider mot internasjonal rett?
Når hørte du sist noe positivt om Kina?
Ballonghistorien innledningsvis er bare ett eksempel på hvordan vestlige medier systematisk sprer negative saker om Kina. Vi bør stille motspørsmålet: Hvor ofte leser eller hører du noe positivt om Kina i vestlige medier?
Vi snakker altså om den staten i verden som i løpet av de siste tiårene kan vise til best utvikling i menneskelige levekår, og som har bidratt suverent mest for å oppfylle FNs bærekraftmål nummer 1 – å utrydde ekstrem fattigdom. 800 millioner kinesere er løftet ut av fattigdom, noe som tilsvarer 10 % av menneskeheten. Er ikke prisverdig i seg selv? I 1949, da det kinesiske Kommunistpartiet tok makten, var Kina blant de fattigste landene i verden. Også i dag er Kina alt annet enn et rikt land etter globale standarder. I følge Verdensbanken var Kinas nominelle BNP pr. innbygger i 2022 omtrent en sjettedel av USAs. Likevel denne enorme forbedringen i levekår.
Hvor ofte hører vi ikke om de forferdelige årene under Mao Zedong? Virkeligheten ser helt annerledes ut. Fra revolusjonen og frem til Maos død i 1976 økte forventet levealder i Kina med 31 år, den raskeste som noen gang er registrert i et stort land. I samme periode økte leseferdigheten fra 20 % til 93 %. Etter revolusjonen i 1949 økte forventet levealder fra 36 til 67 år i de tre tiårene som fulgte, lang mer enn den globale økningen. Forventet levealder i Kina er nå 78,2 år og leseferdighet er 97 %. Til sammenligning er tallene i USA henholdsvis 76,4 og 79 %. Siden 2000 har Kina fått universell helseforsikring, minimum 9 års gratis obligatorisk utdanning, pensjoner, subsidiert bolig og annen inntektsstøtte (se kilder her).
Hvorfor er det likevel nærmest unison fordømming av Kina i Vesten? Hvordan kan det ha seg at du må lete lenge også på den vestlige «venstresiden» før du finner noen som sier noe positivt om Kina?
Er det fordi Kina er et «diktatur»? Vel, 93 % av Kinas befolkning er fornøyd med sin sentrale regjering, ifølge en studie fra Kennedy School of Government ved Harvard University. Du finner sannsynligvis ikke noen regjering i verden som har større støtte i sin egen befolkning enn den kinesiske.
Kinas suksess anerkjennes i store deler av verden, det er den vestlige NATO-sfæren som er unntaket. Kina er derfor ikke bare en økonomisk trussel mot USAs hegemoni, det er i like stor grad snakk om en politisk. Vestlig kapitalisme på USAs premisser har ikke vært løsningen på de underutviklede lands problemer, tvert imot. Derfor ser stadig flere land mot Kina og ønsker å samarbeide og lære av dem.
Hvem er det som truer verdensfreden? Svaret gir seg selv. Kina bygger, mens USA og NATO bomber.
Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.