Nyhetsbrev steigan.no 25.09.2022
Fra ‘spesiell militæroperasjon’ til åpen krig
Stor overdødelighet over nesten hele EU
Misnøye i Tyskland: Minst 4 000 på beina i Stralsund
Folkeavstemning om husdyrvern i Sveits
Fra ‘spesiell militæroperasjon’ til åpen krig
Av Gilbert Doctorow - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/fra-spesiell-militaeroperasjon-til-apen-krig/
Betydningen av folkeavstemningene i Donbas, Kherson og Zaporozhie.
Av Gilbert Doctorow.
TV-talen til Vladimir Putin 21. september 2022 og oppfølgingskommentarene fra hans forsvarsminister Shoigu som kunngjorde delvis mobilisering av Russlands hærreserver for å legge til totalt 300.000 mann til militærkampanjen i Ukraina, har blitt mye omtalt i vestlig presse. Planer om å holde folkeavstemninger om tiltredelse til den russiske føderasjonen i Donbas-republikkene denne helgen og også i Kherson- og Zaporozhie-oblastene i nær framtid ble også rapportert av vestlig presse. Imidlertid, som det er veldig vanlig, har ikke sammenhengen mellom disse to utviklingene blitt sett, eller, hvis den er sett, ikke blitt delt med allmennheten. Siden nettopp dette innbyrdes forholdet har blitt fremhevet på russiske statlige TV-talkshow de siste to dagene, benytter jeg denne anledning til å gi mine lesere noen nøkkelfakta om hvilken vending den pågående konflikten i Ukraina nå vil ta og hva den vil føre til.
Selve ideen om folkeavstemninger i Donbas har blitt latterliggjort av mainstream media i USA og Europa. De blir fordømt som «falske», og vi blir fortalt at resultatene ikke vil bli anerkjent. Kreml bryr seg faktisk ikke i det hele tatt om resultatene er anerkjent som gyldige i Vesten. Deres logikk ligger et annet sted. Når det gjelder den russiske offentligheten, har den eneste kritiske bemerkningen om folkeavstemningene handlet om timingen, med til og med noen patriotiske folk som åpent sa at det er for tidlig å holde avstemningen gitt at Donetsk-folkerepublikken, Zaporozjie og Kherson-oblastene ennå ikke har blitt fullstendig «frigjort». Også her ligger logikken i disse stemmene et annet sted.
Det er en selvfølge at Donbas-republikkene og andre territorier i Ukraina som nå er under russisk okkupasjon vil stemme for å slutte seg til den russiske føderasjonen. Når det gjelder Donetsk og Lugansk, var det kun under press fra Moskva at folkeavstemningene deres i 2014 handlet om å erklære suverenitet og ikke om å bli en del av Russland. Slik annektering eller sammenslåing ble ikke ønsket velkommen av Kreml den gang fordi Russland ikke var klar til å møte det forventede massive økonomiske, politiske og militære angrepet fra Vesten som ville ha fulgt. I dag er Moskva mer enn klar: det har faktisk overlevd alle de økonomiske sanksjonene som ble pålagt av Vesten fra før 24. februar, så vel som den stadig økende forsyningen til Ukraina av militært materiell og «rådgivere» fra NATO-landene.
Avstemningen om å bli med i Russland vil sannsynligvis oppnå jaflertall på 90 prosent eller mer. Hva som umiddelbart vil følge på russisk side er også helt klart: i løpet av timer etter erklæringen om folkeavstemningsresultatene vil den russiske statsdumaen vedta et lovforslag om «gjenforening» av disse territoriene med Russland, og innen en dag eller så vil det bli godkjent av det øvre kammeret i parlamentet og umiddelbart etterpå vil lovforslaget bli underskrevet av president Putin.
Når vi ser forbi hans tjeneste som KGB-etterretningsagent, som er alt vestlige «Russland-spesialister» går på i det uendelige i sine artikler og bøker, la oss også huske Vladimir Putins bakgrunn som utdannet jurist. Som president har han systematisk holdt seg innenfor nasjonal og internasjonal lov. Det vil han gjøre nå også. I motsetning til sin forgjenger, Boris Jeltsin, har ikke Vladimir Putin styrt ved presidentdekret; han har styrt ved lover kunngjort av et tokammerparlament bestående av flere partier. Han har styrt i tråd med folkeretten kunngjort av FN. FN-loven taler for at medlemsstatenes territorielle integritet er hellig; men FN-loven taler også om at folkenes selvbestemmelsesrett er hellig.
Hva følger av den formelle sammenslåingen av disse territoriene med Russland? Det er også helt klart. Som integrerte deler av Russland er ethvert angrep på dem, og det vil sikkert komme slike angrep fra de ukrainske væpnede styrkene, et casus belli. Men allerede før det har folkeavstemningene vært innledet med kunngjøringen om mobilisering, som peker direkte på hva Russland vil gjøre videre dersom utviklingen på slagmarka krever det. Opptrappingsfaser av mobilisering vil bli rettferdiggjort overfor den russiske offentligheten som nødvendig for å forsvare den russiske føderasjonens grenser mot angrep fra NATO.
Sammenslåingen av de russisk-okkuperte ukrainske områdene med den russiske føderasjonen vil markere slutten på den «spesielle militæroperasjonen.» En SMO er ikke noe du gjennomfører på ditt eget territorium, som paneldeltakere på Evening with Vladimir Solovyov bemerket for et par dager siden. Det markerer begynnelsen på åpen krig mot Ukraina med målet om fiendens ubetingede kapitulasjon. Dette vil sannsynligvis innebære fjerning av den sivile og militære ledelsen og, høyst sannsynlig, oppdeling av Ukraina. Tross alt advarte Kreml for mer enn et år siden at den USA-dikterte kursen for NATO-medlemskap for Ukraina vil resultere i tap av status som stat. Disse spesielle målene ble imidlertid ikke erklært til nå; SMO handlet om å forsvare Donbas mot folkemord og om avnazifisering av Ukraina, i seg selv et ganske vagt konsept.
Les også: Sannhetens øyeblikk
Å legge til ytterligere 300.000 bevæpnede mann til styrken som ble utplassert av Russland i Ukraina, representerer en nesten dobling, og vil helt sikkert løse mangelen på infanterister, som har begrenset Russlands evne til å «erobre» Ukraina. Det var nettopp mangel på støvler på bakken som forklarer Russlands smertefulle og pinlige tilbaketrekning fra Kharkov-regionen de siste to ukene. De kunne ikke motstå den massive konsentrasjonen av ukrainske styrker mot sitt eget tynt bevoktede grep om regionen. Den strategiske verdien av den ukrainske seieren er tvilsom, men den forbedret moralen deres, noe som er en viktig faktor i utfallet av enhver krig. Kreml kunne ikke ignorere dette.
På pressekonferansen i Samarkand forrige uke etter avslutningen av den årlige samlingen av statsledere i Shanghai Cooperation Organization, ble Vladimir Putin spurt om hvorfor han har vist så mye tilbakeholdenhet i møte med den ukrainske motoffensiven. Han svarte at de russiske angrepene på ukrainske elektrisitetsproduksjonsanlegg som fulgte tapet av Kharkov-territoriet bare var «advarselsskudd» og at det ville komme mye mer «påvirkningskraftig» handling. Følgelig, når Russland går fra SMO til åpen krig, kan vi forvente massiv ødeleggelse av ukrainsk sivil så vel som militær infrastruktur for å fullstendig blokkere all bevegelse av vestlige våpen fra leveringssteder i Lvov-regionen og andre grenser til frontlinjene. Vi kan etter hvert regne med bombing og ødeleggelse av Ukrainas sentre for beslutningstaking i Kiev.
Når det gjelder ytterligere vestlig intervensjon, har vestlige medier tatt opp president Putins tynt tilslørte atomtrussel mot potensielle medkrigere. Russland har eksplisitt uttalt at enhver aggresjon mot sin egen sikkerhet og territorielle integritet, slik som har blitt tatt opp av generaler i pensjonisttilværelse i USA som har snakket til nasjonal fjernsyn de siste ukene om Russlands oppløsning, vil bli møtt av en kjernefysisk reaksjon. Når Russlands kjernefysiske trussel er rettet mot Washington, slik tilfellet er nå, snarere enn mot Kiev eller Brussel, antatt til nå, er det usannsynlig at beslutningstakere på Capitol Hill lenge vil forbli lettvint avvisende om russiske militære kapasiteter og satse på ytterligere eskalering.
I lys av all denne utviklinga er jeg tvunget til å revidere min forståelse av det som skjedde på møtet i Shanghai Cooperation Organization. Vestlige medier har fokusert full oppmerksomhet på bare én sak: den antatte friksjonen mellom Russland og dets viktigste globale venner, India og Kina, over krigen i Ukraina. Det virket for meg å være grovt overdrevet. Nå ser det ut til å være fullstendig nonsens. Det er utenkelig at Putin ikke diskuterte med Xi og Modi hva han skal gjøre i Ukraina. Hvis Russland nå virkelig leverer til sin krigsinnsats en langt større del av sitt militære potensial, så er det helt rimelig å forvente at krigen ender med russisk seier innen 31. desember i år, ettersom Kreml ser ut til å ha lovet sine lojale støttespillere dette.
Ser vi utover Ukrainas mulige tap av sin eksistens som stat, vil en russisk seier bety mer enn en Afghanistan-lignende blodig nese for Washington. Det vil avsløre den lave verdien av den amerikanske militærparaplyen for EUs medlemsland og vil nødvendigvis føre til re-evaluering av Europas sikkerhetsarkitektur, som er det russerne krevde før deres invasjon i Ukraina ble satt i gang i februar.
©Gilbert Doctorow, 2022
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til Gilbert Doctorow.
»»Støtt steigan.no og Mot Dag
Stor overdødelighet over nesten hele EU
Av derimot.no - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/stor-overdodelighet-over-nesten-hele-eu/
Kirkegård i Slovenia. Shutterstock / BlzCo
Skyldes det korona, nedstengningene eller vaksinene?
Rekord-overdødelighet i EU-landene
I følge Eurostat klatret dødeligheten i EU til +16% i juli 2022, sammenlignet med +7% i juni og mai. Dette var den høyeste verdien så langt i 2022 og betyr rundt 53 000 ekstra dødsfall i juli i år sammenlignet med de gjennomsnittlige månedlige verdiene for 2016-2019.
I «Corona -året» 2020, da det ennå ikke fantes såkalt reddende vaksiner mot et antatt mordervirus, var det ingen økt dødelighet. Men nå, når mange er vaksinert flere ganger, har vi nå rekordoverdødelighet i mange europeiske land. Hvordan kan dette forklares?
Store forskjeller mellom EU-land
Overdødeligheten varierte enormt mellom EU -medlemslandene. Åtte medlemsland registrerte verdier over EU-gjennomsnittet. De høyeste dødsratene i juli 2022 – mer enn dobbelt så høye som EU-gjennomsnittet – ble registrert i Spania (+37 %) og på Kypros (+33 %). Hellas fulgte tett på med +31 %. I mellomtiden var det bare Latvia (-0,5 %) som ikke registrerte for store dødsfall og forble under de månedlige gjennomsnittsverdiene for 2016-2019.
Fremfor alt ser vi at de landene som ble berørt av harde tiltak er mer berørt: Tyskland, Italia, Østerrike, etc.
Sammenlignbarhet
Å sammenligne dataene under pandemien var ekstremt vanskelig. Hovedsakelig fordi hver stat hadde forskjellige forskrifter for klassifisering av korona-syke. Selv innenfor hvert land var sammenligning ikke lett. Vi husker farsen rundt spørsmålet om noen døde «med eller av» (tysk: “mit oder an”) Corona. døde. Men denne oversikten inkluderer samtlige dødsfall i de europeiske land, med hvilken som helst dødsårsak. Noe som gjør det umulig å foreta en ytterligere analyse av årsakene.
Søk etter årsaker
Den nåværende overdødeligheten presenteres som et fenomen uten en reell forklaring. Forsøk på å forklare handler for eksempel om tidligere eller nye virusvarianter eller til og med varmebølger. Konsekvensene av utsatte operasjoner og unnlatelse av å oppsøke lege blir bare avfeid som uviktig. Heller ikke blir en årsakssammenheng med selve covidvaksinen anerkjent. Likevel er det vanskelig å finne årsaken. Det kan sies at situasjonen i Spania var akutt. Årsaken til dette er imidlertid underlagt spekulasjoner. Det kan heller ikke utelukkes at politiske grupper og økonomiske lobbyer tolker overdødeligheten som der passer dem.
Fritt oversatt av Monica Sortland for Derimot.no
Originalens tittel: Rekord-Übersterblichkeit in der Europäischen Union
Se også: Übersterblichkeit 2022 trotz ein Drittel weniger Covid-Toter als im Vorjahr
Stadig mer buss for tog
Av Ove Bengt Berg - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/stadig-mer-buss-for-tog/
Jernbaneledelsen klarer ikke å bygge signalanlegg, og regjeringene bryr seg ikke.
Av Ove Bengt Berg.
Den forrige og til dels siste uka har alle de mange vanlige feilene som altfor ofte stanser togtrafikken i Oslo-området opptrådt samla over en lengre periode. Som den stadige jordfeilen i Oslo-tunellen og feil ved signalanlegget på Skøyen vest for Oslo-tunellen. Alle feilene opptrer som Nettavisen skreiv i 2015: «En jordfeil i Brynsbakken ved Oslo S kommer og går». Nå også med feil mellom Eidsvoll og Gardermoen og ikke sjelden i Østfold.
Tog er grunnlaget for de daglige arbeidsreisene inn til Oslo, rundt 100 000 personer hver dag. Kravet er bare 85 prosent regularitet, i forrige uke var den som Bane NORs egen statistikk gjengitt ovenfor viser, helt nede på 50 prosent. Alle de feilene som har eksistert i 24 år er unødvendige feil som ikke skulle ha skjedd om alle hadde gjort jobben sin. Men det gjør de ikke, og de ansvarlige i Bane NOR og samferdselsministrene bryr seg ikke. Det gjør heller ikke de som oppkaster seg til miljøpolitikere.
Vanskjøtselen av jernbaneregulariteten er ikke bare en skandale for togtransporten. Det er som et samfunn i forfall at vi har ledere som ikke trenger å levere for de oppgavene de er for høyt lønna for og der de politisk ansvarlige godtar slurvet. Det er resultatene som teller, som en sier i LO. I en stat med sjølrespekt fjerner en dem som ikke evner å levere. Enten det er de altfor høyt lønna offentlig betalte, eller de ansvarlige politikerne.
I nesten en hel uke har togtunellen under Oslo vært mye stengt på grunn av «jordfeil». Og det er ikke første gangen. Det er mer riktig å si at jordfeilen kommer og kommer, enn kommer og går som Nettavisen skreiv i 2015. Signalanlegget på den nye stasjonen på Skøyen fra 1998 i den vestlige enden av Oslo-tunellen har aldri fungert som den skulle, sjøl ikke etter en ekstrainnsats under samferdselsminister Kleppa. I denne uka blei feilene utvida til linja mellom Eidsvoll og Gardermoen.
Det er ganske utrolig at et tilsynelatende avansert samfunn som det norske, med et tilsynelatende avansert teknisk universitet i Trondheim, ikke greier å utvikle mennesker til å konstruere og bygge signalanlegg for tog som ikke bryter sammen stadig vekk. Det viser seg jo å være mulig med regularitet for T-banen og trikkene i Oslo og Bybanen i Bergen. Det er vanskelig å forstå at evnen til å bygge elektriske anlegg for tog kun dreier seg om nok penger og ikke også kunnskap, vilje og yrkesstolthet. Kanskje prioriterer NTNU i Trondheim feil og bruker for mye tid på løsaktige meningsfag og å si opp ansatte som ikke har de ønska politiske meningene?
Hvorfor godtar politikerne denne mishandlinga av jernbanenettet uten å bry seg? Ingen partier engasjerer seg i at togene ikke går som de skal. Heller ikke MDG, Miljøpartiet De Grønne, bryr seg om togtrafikken. Tog er åpenbart ikke så viktig for dem som kampen for el-bilene — og høyhus. MDGs stortingsrepresentant Rasmus Hansson, tilhenger av EU og norsk medlemskap i EU, engasjerer seg heller i en intern lokal uenighet i organisasjonen Nei til EU enn for tog.
Mens statsråder får mistillitsforslag fra Stortinget for uttalelser de kommer med, er det ingen på Stortinget som bryr seg når jernbanesystemet i hovedstadsområdet ikke fungerer.
Den udugelige ledelsen i Bane Nor med sine altfor høye lønninger burde forlengst vært fjerna, sammen med samferdselsministerne og gjerne de regjeringene som godtar at togene ikke går som de skal fordi det ikke bygges signalanlegg som fungerer. Hvorfor gjelder det andre krav for dem enn for ryggraden i norsk arbeidsliv som postbud og lokomotivførere? Hva ville skjedd med vanlige arbeidstakere som ikke leverer det de er ansatt for?
Kanskje får for mange fotballtrenere sparken for fort. Men åpenbart for få offentlige ledere og politikere.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
Misnøye i Tyskland: Minst 4 000 på beina i Stralsund
Av Jan Herdal - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/misnoye-i-tyskland-minst-4-000-pa-beina-i-stralsund/
Av Jan Herdal.
Et forvarsel om høygaflenes vinter i Tyskland? Av alle steder – i den lille byen Stralsund ved Østersjøkysten (59.000 innbyggere) var det ventet 400 deltakere i en protest mot myndighetenes energipolitikk. Det kom minst 4.000, og de hadde ordføreren i ryggen.
Remix forteller at Hansa-byens gamle markedsplass var fullsatt under demonstrasjonen.
Deltakerne viste plakater mot økonomiminister Robert Habeck (de grønne), krevde regjeringens avgang, slutt på sanksjonene mot Russland, og åpning av gassrørledningen Nord Stream 2. Den står ferdig, og kan forsyne Tyskland med rimelig, stabil rørgass fra Russland.
Ordfører Alexander Badrow støttet demonstrasjonen på sin Facebook-side, og deltok sjøl på torget.
Innenriksministeriet i delstaten Mecklenburg-Vest-Pommeren skal nå undersøke om ordføreren har brutt sin nøytralitetsplikt med postingen på FB-siden. Et lokalt talerør for CDU tar Badrow i forsvar og sier at nettsiden hans er privat.
Noe svar er i skrivende stund ikke kommet fra innenriksministeriet.
Kan vedfyring bli forbudt?
Av Kari Elisabet Svare - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/kan-vedfyring-bli-forbudt/
Av Kari Elisabet Svare.
«I denne tid da frihet aktes lite, kan det for nordmenn være godt å vite, at vi har fostret her på hjemlig mark, en frihetshelgen større enn Jeanne d´Ark», skriver André Bjerke om kjerringa mot strømmen.
Både i 1972 og 1994 sa det norske folk nei til EU. Vi ville verne om selvråderetten, som siden har lekket mellom folkevalgtes hender. De har akseptert EU-direktiver i fleng. Disse bud lydes som var vi fullgode medlemmer, uten medlemskap, men med milliardforpliktelser.
Dagens strømprisdebatter handler ikke bare om horrible priser, men forvaltninga av Norge. I nåtid får vi demonstrert hvor lite folkeviljen teller. Selv arbeiderpartiets leder er en trofast tilhenger av markedsliberalismen og EU og markedssystemenes utvikling. Politisk skapte monstre som truer med å sluke velferd, bedrifter og arbeidsplasser, slikt som vanligvis er hellig for AP. Strømdebattene vedvarer fordi politikerne ikke vil gjøre varige endringer til folkets beste, kun bedrive midlertidig flikking. Kraftproduksjonen har havnet langt av lei og utenfor nasjonal kontroll. Grunnen graves bort under demokratiet hvis vi ikke reagerer.
«Eiendomret eller brugsret til vandfald her i riget kan intil videre ikke uden tillatelse, af kongen, erhverves af fremme statsborger.» Slik ble det enstemmig bestemt på regjeringsmøte i 1906. Allerede da vaket utenlandske oppkjøpere i kulissene. Under tiden har slike kommersielle aktører fått innpass. Energiloven av 1990, som trådte i kraft året etter, fikk likeså unison oppslutning. Strøm ble en vare på kraftbørsen Nordpol, opprinnelig statseid, inntil aksjemajoriteten ble solgt vekk. Dette var starten på en prosess som burde vekke kjerringene i oss. Hvordan kan vi ta råderetten tilbake? Kan politikerne styre hvis de har gitt fra seg styringa? Hvorvidt er de ansvarlige hvis de ikke kan stilles til ansvar? Vi bør ikke lenger la oss berolige av politikerpreik.
I fjor la EU fram et utkast om å fase ut ved som varmekilde. Nå er det vedtatt. Krisa forsterkes ved å innføre fordummende, ja rett ut ondskapsfulle tiltak. Europeere går virkelig en kald vinter i møte. Vedovner er for tida populære. Selvsagt er de det. Vi må vel få lov å holde varmen? Men med dagens EU-lydige flertall på Tinget kan dette også bli norsk realitet. Folk skal heller fyre med pellets ifølge EUs «Green Deal». Det står helt klart pengekåte krefter bak. I nøden skal enkelte utvalgte tjene på pellets og pelletsovner og gjøre oss avhengige av produsenter, som, kan sette priser som det passer. Det er visst meningen at vi skal sprelle i profittmafiaens garn.
Nei til EU har et søksmål på gang. De ønsker å ugyldiggjøre Acer. Hvorfor hører vi ikke mer, ja mye om den saken? Innen rettsprosessen er omme står flere ødeleggende direktiver for tur. Litt råderett har vi fortsatt siden Energipakke 4 vil frata oss mer, og noen har hastverk med å få drevet gjennom Fornybardirektivet. Dette finner jeg svært bekymringsfullt. Vi, folket, burde kunne kreve klare stortingsnei pga av våre to EU-nei. Det er på høy tid å gjenreise kjerringa, hun mot strømmen, men i mer organisert og målretta form enn bare å klippe i lufta med fingrene.
Kari Elisabet Svare, Gausdal
Folkeavstemning om husdyrvern i Sveits
Av Romy Rohmann - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/folkeavstemning-om-husdyrvern-i-sveits/
I dag stemmer innbyggerne i Sveits – for eller imot et sterkere vern for husdyra, et forbud mot industrielt landbruk og import av intensivt oppdrettet kjøtt.
Av Romy Rohmann
I dag den 25. september skal den sveitsiske befolkningen stemme over et forslag som vil kunne gi husdyr et enda sterkere vern, et forbud mot det de kaller industrielt landbruk og avslutte import av intensivt oppdrettet kjøtt. Forslaget kan skape utfordringer med landets handelsavtaler for forslaget vil i så fall også gjelde for all import av dyr og landbruksvarer.
I Sveits har de et mer direkte demokrati som ofte bruker folkeavstemninger for å avgjøre politiske saker, de har i utgangspunktet en lovgivning om beskyttelse av dyr som er blant de strengeste i verden. Dyrenes verdighet og velferd beskyttes, uavhengig av hvor mange dyr som holdes på ett sted.
Det skal drives landbruksproduksjon som er naturnær, miljøvennlig og dyrevennlig. Dette kreves i henhold til Grunnloven. Stadig flere husdyr lever i spesielt dyrevennlige binger og har jevnlig tilgang til friluftsliv.
I den siste meningsmålingen var 52 % av velgerne imot et forbud, og 47 % støttet det.
De som støtter dette forbudet, er småbrukerforeningen (Kleinbauern). Greenpeace, Les Vertes (Det grønne partiet) og dyrevernsgrupper. Det eneste politiske partiet som sitter i regjeringen som støtter forbudet er Parti Socialiste Suisse (sosialdemokratisk parti).
Et slikt forbud vil også redusere avhengigheten av soyabasert dyrefôr. Beregninger viser at det kun er 5 % av gårdene ville bli berørt av dette potensielle forbudet. Det er mange mindre gårdsbruk og småbruk i Sveits men antallet gårder er synkende som i Norge, og ifølge det nasjonale statistikk kontoret øker gårdstørrelsen.
Swiss Farmers’ Union (SBV) har ledet en kampanje mot dette forbudet, de argumenterer for at eksisterende lover allerede begrenser intensiv oppdrett.
Sveitserne spiser mindre kjøtt enn gjennomsnittet for EU, tall fra 2020 viste at de spiste ca 51 kg per hode, mens forbruket av melk og meieriprodukter var høyere med 301 kg . De siste tilgjengelige dataene viser at gjennomsnittlig kjøttforbruk i EU i 2018 var 69,8 kg per innbygger, mens forbruket av melk og meieri var 600 g per dag i 2019, eller 219 kg i året.
Mange mener at det lave forbruket av kjøtt skyldes at prisen er relativt høy og at importregler gjør det uoverkommelig dyrt å importere kjøtt.
Nå er det omtrent 80% av sveitsisk kjøtt som produseres innenlands, og motstanderne av dette forslaget mener at det vil bli vanskelig å håndheve et forbud på grunn av eksisterende handelsavtaler.
Utviklingen har vært større gårder
Småbrukerforeningen (Kleinbauern) er svært opptatt av nedleggingen av små gårder og småbruk. De skriver på sine hjemmesider at mange unge, utdannede bønder ikke klarer å overta familiebedriften. Den landbrukspolitikken og vekstlogikken som har vært rådende i flere tiår gjør at gårdsbruk oppløses når generasjonene skal skifte og i stedet for at gården overlates til ungdom, forsvinner jorda inn i eksisterende gårdsbruk. Stadig større og tyngre traktorer fortrenger folk og hender fra landsbygda. Det sveitsiske landbruket beveger seg i en retning mot et industrielt landbruk.
To til tre sveitsiske små gårder legger ned hver dag. De resterende gårdene utvider og spesialiserer seg. Et forbud mot industrilandbruk vil antakelig motvirke denne utviklingen.
https://www.kleinbauern.ch/dossier/strukturwandel/
Holder stand, taper krig
Av skribent - 25. september 2022
https://steigan.no/2022/09/holder-stand-taper-krig/
Zelenskyjs strategi om å forsvare territorium for enhver pris har vært katastrofal for Ukraina.
Av Douglas Macgregor.
På slutten av 1942, da Wehrmacht ikke klarte å rykke lenger øst, endret Hitler strategien til tyske bakkestyrker fra å være «orientert mot fiendtlige styrker» til å «holde stand». Hitler krevde at hans armeer skulle forsvare store, stort sett tomme og irrelevante strekninger av sovjetisk territorium.
«Holde stand» strategien frarøvet ikke bare det tyske militærets evne til å utøve operativt skjønn, og fremfor alt å utmanøvrere den langsomme, metodiske sovjetiske motstanderen; å holde land presset også tysk logistikk til briste-punktet. «Hold stand» ble kombinert med endeløse motangrep for å gjen-erobre uviktig land, og Wehrmacht ble dømt til langsom ødeleggelse.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj (antagelig etter råd fra sine amerikanske og britiske militærrådgivere) har også vedtatt en strategi om å holde stand i Øst-Ukraina. Ukrainske styrker immobiliserte seg inne i urbane områder, og forberedte forsvar. Som et resultat gjorde ukrainske styrker bysentre til festningsverk for det som ble «last stands». Fornuftige tilbaketrekninger fra byer som Mariupol, som kunne ha reddet mange av Ukrainas beste soldater, var forbudt. Russiske styrker svarte med metodisk å isolere og knuse forsvarerne som var igjen uten mulighet for verken å unnslippe eller redde andre ukrainske styrker.
Moskvas besluttsomhet om å ødelegge ukrainske styrker med minst mulig kostnad for russiske liv seiret. Ukrainske tap var alltid større enn rapportert fra det øyeblikket russiske tropper krysset inn i Øst-Ukraina, men nå, takket være den nylige svikten i ukrainske motangrep i Kherson-regionen, har de nådd forferdelige nivåer som er umulige å skjule. Tapstallene har nådd 20.000 drepte eller sårede i måneden.
Til tross for å ha mottatt 126 haubitser, 800.000 granater og HIMARS (amerikansk rakettartilleri), eroderer måneder med harde kamper grunnlaget for Ukrainas bakkestyrke. Konfrontert med denne katastrofen fortsetter Zelensky å beordre motangrep for å gjenerobre territorium som et middel for å demonstrere at Ukrainas strategiske posisjon vis-à-vis Russland ikke er så håpløs som det ser ut til.
Den nylige ukrainske fremrykningen til byen Izium, forbindelsen mellom Donbas og Kharkiv, virket som en gave til Kiev. Amerikanske presentasjoner av satellittbilder ga utvilsomt ukrainere et sanntidsbilde av området som viste at russiske styrker vest for Izium talte mindre enn 2000 lette tropper (tilsvarende paramilitært politi, f.eks. SWAT og luftbåren infanteri).
Den russiske kommandoen valgte å trekke sin lille styrke ut av området, som er omtrent 1 prosent av tidligere ukrainsk territorium, som for tiden er under russisk kontroll. Prisen for Kievs propagandaseier var imidlertid høy – avhengig av kilden ble anslagsvis 5.000 til 10.000 ukrainske tropper drept eller såret i et flatt, åpent terreng som russisk artilleri, raketter og luftangrep forvandlet til et dødens område.
Gitt Washingtons manglende evne til å avslutte krigen i Ukraina med et militært nederlag for Russland, virker det sikkert at de i stedet vil prøve å gjøre ruinene av den ukrainske staten til et åpent sår i Russlands side, som aldri vil gro. Fra begynnelsen var problemet med denne tilnærmingen at Russland alltid hadde ressurser til å dramatisk eskalere kampene og avslutte kampene i Ukraina på svært harde vilkår. Eskalering pågår nå.
I en offentlig uttalelse som ikke burde overraske noen, kunngjorde president Putin den delvise mobiliseringen av 300.000 reservister. Mange av disse mennene vil erstatte regulære russiske hærstyrker i andre deler av Russland og frigjøre dem for operasjoner i Ukraina. Andre reservister vil forsterke de russiske enhetene som allerede brukes i Øst-Ukraina.
Washington tok alltid feil av Putins vilje til å forhandle og begrense omfanget og destruktiviteten av kampanjen i Ukraina som bevis på svakhet, da det var klart at Putins mål alltid var begrenset til eliminering av NATO-trusselen mot Russland i Øst-Ukraina. Washingtons strategi med å utnytte konflikten til å selge F-35-jagerfly til Tyskland – sammen med et stort antall missiler, raketter og radarer til sentral- og østeuropeiske allierte regjeringer – gir nå tilbakeslag.
Forsvars-etablissementet har en lang suksesshistorie med å berolige amerikanske velgere med meningsløse klisjeer. Etter hvert som forholdene, som er gunstige for Moskva, utvikler seg i Øst-Ukraina og den russiske posisjonen i verden blir sterkere, står Washington overfor et åpenbart valg: Snakk om å ha lykkes med å «svekke russisk makt» i Ukraina og nedskalere sine handlinger. Eller risikere en regional krig med Russland som vil oppsluke Europa.
I Europa er imidlertid Washingtons krig med Moskva mer enn bare et ubehagelig tema. Tysklands økonomi er på randen av kollaps. Tyske industrier og husholdninger er sulteforet på energi som blir dyrere for hver uke som går. Amerikanske investorer er bekymret fordi historien indikerer at Tysklands økonomiske resultater ofte er et ondt varsel om vanskelige økonomiske tider i USA.
Enda viktigere, sosial samhørighet i europeiske stater, spesielt i Frankrike og Tyskland, er skjør. Det rapporteres at Berlins politistyrke utarbeider beredskapsplaner for å takle opptøyer og plyndring i vintermånedene dersom den «multikulturelle» byens energinett kollapser. Misnøyen vokser, noe som gjør det ganske sannsynlig at regjeringer i Tyskland, Frankrike og Storbritannia vil følge samme vei som sine kolleger i Stockholm og Roma, som mistet eller vil miste makten til sentrum-høyre-koalisjoner.
Fra og med denne datoen fortsetter Kiev å engasjere Moskva ved å spidde Ukrainas siste reserver av mannskap på russisk forsvar. Washington, insisterer president Biden, vil støtte Ukraina «så lenge det er nødvendig». Men hvis Washington fortsetter å tømme USAs strategiske oljereserver, og sende amerikanske krigslagre til Ukraina, vil evnen til å beskytte og forsyne USA konkurrere med å støtte Ukraina.
Russland kontrollerer allerede territoriet som produserer 95 prosent av Ukrainas BNP. De har ikke behov for å presse lenger vest. I skrivende stund virker det sikkert at Moskva vil fullføre sitt arbeid i Donbass, og deretter rette oppmerksomheten mot erobringen av Odessa, en russisk by som så for-ferdelige grusomheter begått av ukrainske styrker mot russiske borgere i 2014.
Les: Odessamassakren 2. mai 2014 fortsatt et åpent sår
Moskva har ingen hast. Russerne kan handle metodisk og bevisst. Ukrainske styrker blør i hjel i motangrep etter motangrep. Hvorfor skynde seg? Moskva kan være tålmodig. Kina, Saudi-Arabia og India kjøper russisk olje i rubler. Sanksjoner skader USAs europeiske allierte, ikke Russland. Den kommende vinteren vil trolig gjøre mer for å endre Europas politiske landskap enn noen handling Moskva kan gjennomføre. I Zakopane, en by med 27.000 sjeler helt sør i Polen, faller snøen allerede.
Douglas Macgregor
Douglas Macgregor, oberst (ret.) er seniormedlem i The American Conservative, tidligere rådgiver for forsvarsministeren i Trump-administrasjonen, en dekorert kampveteran og forfatter av fem bøker.
Artikkelen er hentet fra:
https://www.theamericanconservative.com/
Holding Ground, Losing War – The American Conservative
Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell