Nyhetsbrev steigan.no 25.09.2021
«Venstre»-representanten AOC grillet fordi hun ikke stemte imot milliardstøtten til Israels «Iron Dome»
Av red. PSt - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/venstre-representanten-aoc-grillet-fordi-hun-ikke-stemte-imot-milliardstotten-til-israels-iron-dome/
Representantenes hus i USA har vedtatt å bidra med en milliard dollar i støtte til Israels missilprogram kalt «Iron Dome». Den såkalte venstrerepresentanten Alexandria Ocasio-Cortez, som hadde markert at hun ville stemme nei til denne støtten, endret i siste liten sin stemmegivning fra «nei» til «tilstedeværende».
For å rettferdiggjøre dette linjeskiftet gikk hun ut på Twitter men en lang og knapt forståelig forklaring. Hun sier at forslaget «burde ha vært stemt ned», men beskyldte ledelsen i Huset for å ha gjennomført en «djup urettferdig prosess».
Til sine egne tilhengere skriver:
«Til dem jeg har skuffet – jeg beklager djupt. Til de som mener at denne begrunnelsen er utilstrekkelig eller feig – jeg forstår det.”
En av dem som var mindre enn imponert over AOCs opptreden og redegjørelse var Glenn Greenwald. Han skriver på Twitter:
AOCs uttalelse er knapt forståelig på det engelske språket. Det er som en parodi på de verste utslagene av moderne venstrediskurs: fraser om sosial rettferdighet og sjølframhevende klager som er strødd utover midt i klassisk AOCs påstander om å være et offer og om traumer og smerter.
Det er tydeligvis ikke grei å både skulle være «prinsippfast venstre» og samtidig ikke kunne kritisere Israel.
Kapital: Norges 400 rikeste er alle milliardærer
Av red. PSt - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/kapital-norges-400-rikeste-er-alle-milliardaerer/
Norges 400 rikeste er alle milliardærer, går det fram av magasinet Kapitals årlige oversikt over landets rikeste. I snitt er de gode for mer enn 4 milliarder, skriver E24.
Skipsreder John Fredriksen er igjen øverst på lista med en formue på 114 milliarder kroner, og er med det den rikeste nordmannen noensinne, sier Kapital-redaktør Vibeke Holth.
Vi er ikke sikre på om denne vurderinga er riktig, siden det krever en del analyse for å sammenlikne for eksempel godseier, skipsreder osv Bernt Anker med dagens milliardærer, men vi kan være enige om at i nyere tid er det nok Fredriksen som tar kaka.
Fredriksen har store kapitalinteresser i Seadrill,oppdrettsselskapet Mowi, Deep Sea Supply, Frontline og Golar LNG. I Frontline har han god drahjelp av Folketrygdfondet, som eier ca. 5% av aksjene. Vaguard og State Street er også inne blant de store aksjonærene der. I Golden Ocean Group har han også med seg Folketrygdfondet, sammen med Goldman Sachs og investeringsfondet Fidelity, en av de «vanlige mistenkte». I Mowi er Folketrygdfondet inne med 9,99% av aksjene. Der er også Vanguard og BlackRock med.
Hedgefondforvalter Ole Andreas Halvorsen, som kommer fra Fredrikstad men er bosatt i USA, er nummer to på lista. Kapital mener han har en samlet formue på 56 milliarder kroner, opp med 13 milliarder kroner fra i fjor. Han driver investeringsfondet Viking Global Investors. De administrerer et fond verdt 25 milliarder dollar..
Kapitals liste over de ti rikeste ser slik ut:
1. John Fredriksen (77). Anslått formue i 2021: 114. milliarder kroner. 2020-anslag: 104 milliarder kroner.
2. Ole A. Halvorsen (60). Anslått formue i 2021: 56 milliarder kroner. 2020-anslag: 43 milliarder kroner.
3. Odd Reitan (70). Anslått formue i 2021: 51 milliarder kroner. 2020-anslag: 44,5 milliarder kroner.
4. Johan Johannson (54). Anslått formue i 2021: 50,5 milliarder kroner. 2020-anslag: 44 milliarder kroner.
5. Gustav Witzøe (68). Anslått formue i 2021: 45,6 milliarder kroner. 2020-anslag: 33,5 milliarder kroner.
6. Johan H. Andresen (60). Anslått formue i 2021: 45 milliarder kroner. 2020-anslag: 35 milliarder kroner.
7. Ivar Tollefsen (60). Anslått formue i 2021: 38,5 milliarder kroner. 2020-anslag: 29 milliarder kroner.
8. Kjell Inge Røkke (62). Anslått formue i 2021: 36,6 milliarder kroner. 2020-anslag: 27,5 milliarder kroner.
9. Stein Erik Hagen (65). Anslått formue i 2021: 33 milliarder kroner. 2020-anslag: 33 milliarder kroner.
10. Torstein Hagen (78). Anslått formue i 2021: 30 milliarder kroner. 2020-anslag: 20 milliarder kroner.
Vekslende regjeringer både på blå og rødgrønn side har ført en politikk som har produsert milliardærer og gitt dem muligheter til å bli enda rikere. Og klasseforskjellene i Norge bare øker.
Tilfellene Fredriksen og Halvorsen er spesielle, fordi de er så direkte knyttet til internasjonal finanskapital, men der er samtidig eksempler som viser at «norske» milliardærer først og fremst er milliardærer, og eventuelt også «norske». Gjennom koronakrisa har internasjonal finanskapital fått seg overført enorme summer fra sentralbankene og statsbudsjettene, og det øker også aksjeformuene til norske milliardærer.
Bidens pressesekretær jobbet for israelsk spionfirma
Av red. PSt - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/bidens-pressesekretaer-jobbet-for-israelsk-spionfirma/
President Joe Bidens pressesekretær Jen Psaki jobbet for et israelsk firma anklaget for engasjement i overvåking av palestinere under israelsk militær okkupasjon. Dette skriver Electronic Intifada.
Psakis offentlige økonomiske opplysninger viser at hun tjente minst $ 5000 som «krisekommunikasjonskonsulent» for AnyVision.
Den eksakte datoen for arbeidet er ikke spesifisert, men det skjedde mellom tiden Psaki forlot Obama -administrasjonen i 2017 og hennes nye rolle i Bidens administrasjon.
Psaki har drevet et kommunikasjonsfirma kalt Evergreen Consulting siden en måned etter at president Barack Obama forlot vervet.
Dette dekker perioden da AnyVision sto overfor ei PR-krise på grunn av den påståtte medvirkning til Israels krenking av palestinske rettigheter.
I 2019 rapporterte den israelske avisen Haaretz at AnyVisions ansiktsgjenkjenningsteknologi i hemmelighet ble brukt av Israels okkupasjonshær “for å overvåke palestinere på Vestbredden ved sjekkpunkter på vei inn i Israel – mens de brukte et nettverk av kameraer djupt inne på Vestbredden.”
AnyVisions president, Amir Kain, var tidligere leder for det israelske forsvarsdepartementets sikkerhetsavdeling, og en av rådgiverne, Tamir Pardo, er tidligere leder for Mossad spionasje- og attentatbyrå, ifølge Haaretz .
Med andre ord var AnyVision angivelig en integrert del av det Israels ledende menneskerettighetsgruppe B’Tselem nylig beskrev som et «apartheidregime» som ble opprettet for å videreføre «en gruppes overlegenhet – jøder – fremfor en annen – palestinere.»
Ifølge Haaretz hevdet firmaets medstifter Eylon Etshtein uten tilsynelatende ironi at selskapet hans er «veldig følsom» for rasemessige og «gender bias» og bare selger til «demokratiske land med ordentlige regjeringer.»
En påfølgende rapport fra Olivia Solon for NBC News uttalte at AnyVision «driver et hemmelig militært overvåkningsprosjekt på hele Vestbredden.»
«Palestinere som bor på Vestbredden har ikke israelsk statsborgerskap eller stemmerett, men er underlagt bevegelsesrestriksjoner og overvåking av den israelske regjeringen,» bemerket NBC.
Kampanjen #DropAnyVision som drives av solidaritets- og menneskerettighetsaktivister oppfordret Microsoft til å bryte forbindelsen til spionfirmaet .
Kampanjen – ledet av Jewish Voice for Peace – var vellykket.
Microsoft kunngjorde for et år siden at det trekker seg fra engasjementet i AnyVision, etter at det bestilte en etterforskning ledet av den tidligere amerikanske riksadvokaten Eric Holder.
Sjøl om varigheten av Psakis konsulentarbeid for AnyVision var begrenset til en kort periode og bare ga en liten sum av $ 5000 i honorar, framhever denne avsløringa den enorme innflytelsen til den israelske regjeringens spioneringsnettverk. Denne innflytelsen har gjennomsyret regjeringer over hele verden, massemedieselskaper og multinasjonale teknologiselskaper gjennom investeringer og ansettelse av enkeltpersoner som har fungert som rådgivere for selskaper som er omfattet av nettverket. Som avsløringene av NSO Group og AnyVision Interactive Technologies viser, er ikke siste ord sagt om omfanget av denne innflytelsen.
Når man ser på den vaklende og fomlende Biden-administrasjonen, er det ikke tvil om at det trengs mer enn en «krisekommunikasjonskonsulent».
WHOs endring av definisjonen på flokkimmunitet ser ikke særlig smart ut i ettertid.
Av skribent - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/whos-endring-av-definisjonen-pa-flokkimmunitet-ser-ikke-saerlig-smart-ut-i-ettertid/
Hvis vi kun kan få flokkimmunitet gjennom vaksiner, og vaksiner faktisk ikke gir immunitet, så…
Av Marko Marjanović, Anti-Empire.
Den 13. november 2020 endret WHO i det stille definisjonen på flokkimmunitet på sitt nettsted.
WHOs defininsjon av flokkimmunitet gikk fra å være noe som skjer “enten gjennom vaksinasjon eller immunitet utviklet gjennom tidligere infeksjon” til noe som skjer “hvis et nivå for vaksinasjon er nådd.”
Vurdér selv hva det betyr i praksis. Bevisene er nå overveldende for at COVID-vaksiner ikke gir immunitet mot infeksjon. Så mye at CDC i det stille har endret definisjonen på vaksinasjon fra noe som er gjort “for å gi immunitet” til noe som er gjort “for å gi beskyttelse” – bare for at COVID-injeksjonene fortsatt skal kunne regnes som vaksiner.
Men hvis infeksjons-ervervet immunitet ikke spiller noen rolle i oppbyggingen av flokkimmunitet, og dersom vaksiner faktisk ikke gir immunitet, kan logisk sett flokkimmunitet aldri oppnås. Ved å forsøke å være uærlige med definisjonen, har faktisk WHO tilfeldigvis (og på en absurd måte) greid å definere flokkimmunitet som en umulighet.
Det absurde i dette gjorde at WHO 31. desember 2020 i det stille måtte gjeninnføre naturlig immunitet som en del av definisjonen.
Som du ser ble denne korreksjonen ledsaget av en rekke forbehold som nå understreker WHOs støtte til kamp mot at naturlig ervervet immunitet faktisk skal oppstå, samt at WHO gjentok sin støtte til flokkimmunitet gjennom vaksinasjon som vi nå vet er umulig. (Og som allerede den gang kunne observeres, siden vaksinestudier ikke engang gjorde forsøk på å måle slik effektivitet mot infeksjon).
Disse menneskene er den virkelige anti-vitenskapelige brigaden, og ingenting illustrerer det så tydelig og enkelt som deres korstog mot infeksjons-ervervet immunitet. Påstanden deres om at vaksinasjon – som egentlig bare etterligner en infeksjon – kan gi sterkere motstandskraft mot reinfeksjon enn ekte infeksjons-ervervet immunitet, trosser all sunn fornuft og avslører disse menneskene som ideologisk drevne Lysenkoister.
Deres nedstengnings-stalinisme for å hindre infeksjons-ervervet immunitet har kostet hundretusenvis av liv i den utviklede verden og millioner flere i den tredje verden. Nedstengningen ville ha forhindret oss fra å noen gang nå flokkimmunitet hvis den faktisk kunne kontrollere spredningen, noe den heldigvis ikke kan.
Og ikke nok med å fornærme intelligensen din, ødelegge din frihet, ditt levebrød og din verdighet, er flokkimmunitet gjennom vaksinasjon alt de har å tilby, noe som ikke engang er en teoretisk mulighet. Dette er bare nok en intelligens-fornærmende løgn.
Oversatt av Mundinho for Derimot.no.
Originalens tittel: WHO Changing the Definition of Herd Immunity Sure Looks Stupid Now
Det trengs en radikal endring av norsk energipolitikk
Av Hogne Hongset - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/det-trengs-en-radikal-endring-av-norsk-energipolitikk/
Vannmagasinene er tømt for salg til Europa. Strøm nok i Norge til vinteren? Ny energipolitikk nødvendig.
Av Hogne Hongset.
Priseksplosjonen på strøm bekymrer stadig flere. Kraftbransjen «toer sine hender» mens de skylder på importerte priser via utenlandskablene og lav fyllingsgrad i magasinene. Begge deler har kraftbransjen selv et betydelig ansvar for!
Den har initiert og fått bygget flere utenlandskabler, nettopp for å få norske strømpriser i været. Kablene som er bygget etter 1993, trenger vi ikke for å ha full forsyningssikkerhet. Men de har knyttet oss mye tettere til energimarkeder som alltid har hatt høyere strømpriser enn her i landet.
Hvis vårt eget behov er viktig, tømmer vi ikke magasinene våre
Prisstigningen vi nå ser, skyldes også at fyllingsgraden i vannmagasinene er langt lavere enn normalt. Regnet kan vi ikke styre. Men kraftbransjen burde «husholde» fornuftig med den nedbøren som tross alt kommer.
Tappes magasinene uforsvarlig mye ned for å hente kortsiktig gevinst på eksport, kommer den sure svien for forbrukerne i neste runde. For lite vann utløser ytterligere prisstigning.
Den såkalte medianen er gjennomsnitts fyllingsgrad de siste 20 årene. I årets fire første måneder varierte fyllingen i magasinene fra 5 til 10 prosent over den.
I løpet av mai og juni nettoeksportører så kraftselskapene like mye strøm som i årets første fire måneder til sammen. Da vi gikk inn i juli og andre halvår, var fyllingsgraden allerede under medianen.
Bremset så kraftselskapene eksporten, for å sikre at magasinene ble fylt igjen?
Hvorfor selger vi enda mer når det er lite vann i magasinene?
Tvert imot. I juli og august nettoeksporterte kraftselskapene ytterligere 3,4 TWh. Hvis hele den norske personbilparken hadde vært elbiler, ville denne strømmen kunne drevet en samlet norsk elbilflåte i et halvt år!
Nettoeksporten i juli og august bidro, sammen med lav nedbør, til at vi gikk inn i september med magasinene 16,7 prosent under medianen. Men kraftselskapene fortsatte å eksportere.
I første halvdel av september ble det netto eksportert 900.000 kwh, med det logiske resultatet at fyllingsgraden fortsatte nedover. I uke 37 var magasinene 20,3 prosent under medianen. Og det i en situasjon der det spekuleres i om vi vil måtte få rasjonering på strøm. I vannkraftlandet Norge!
Hvordan i granskogen har vi klart å stelle oss slik?
Ny energipolitikk er nødvendig
Vannkraften vår er en gedigen gave fra naturen. Mengden avhenger av nedbøren, men disponeringen har vi overlatt til kraftselskapene. Og de politiske styringssignalene til bransjen har skiftet.
I oldtiden, før 1. januar 1991, var beskjeden denne: Bygg ut og produser strøm i takt med at behovet øker, og gjør det så billig som mulig!
Det gjorde kraftdirektørene. Den gangen i all hovedsak ingeniører. Med energiloven ble marsordren til kraftverkene i praksis denne: Tjen mest mulig penger! Også den instruksen er blitt fulgt, og nå ser vi den fulle effekten. I dag styres da også kraftbransjen stort sett av økonomer som kan sin markedslogikk.
Den voldsomme prisstigningen vi nå ser, har én positiv side. Den kan få Jonas Gahr Støre (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og (kanskje) Audun Lysbakken (SV) til å innse at en forfeilet energipolitikk (drevet av mange regjeringer!) må legges radikalt om.
Hogne Hongset har bakgrunn fra 20 år i oljebransjen, i Aker og daværende Statoil. Han har også vært spesialrådgiver i LO-forbundet Industri Energi i 10 år.
Innlegget er tidligere trykt som leserinnlegg i Aftenposten.
Jernbaner og rørledninger gir fred og velstand
Av skribent - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/jernbaner-og-rorledninger-gir-fred-og-velstand/
Artikkelen Railways and Pipelines Bring Peace and Prosperity av Brian Clougley ble publisert på Strategic Culture 14. september. 2021. Clougley er veteran fra den britiske og den australske hæren, tidligere nestleder for FNs militærmisjon i Kashmir og militærattasjé for Australia i Pakistan. Artikkelen er oversatt til svensk av Anders Romelsjö og publisert på Global Politics.
Av Brian Clougley, Strategic Culture.
Washington borde inse fakta och acceptera att USA måste samarbeta med Kina och Ryssland, snarare än att behålla sin aggressiva hållning.
Två stora utvecklingslinjer inom internationell kommersiell kommunikation rapporterades i augusti och september, men ingen av dem fick mycket täckning i vanliga västerländska medier. Först ut var nyheten att järnvägsförbindelsen mellan Kina och Europa visade sig vara utomordentligt framgångsrik, enligt nyhetsbyrån Xinhua och Spaniens EFE, och sedan kom nyheten den 6 september om att naturgasledningen Nord Stream 2, som förbinder Ryssland och Tyskland, höll på att kopplas in, vilket rapporterades på Oil Price webbsida och till en del av Deutsche Welle, som inte omnämnde det officiella uttalandet från Rysslands utrikesminister Sergej Lavrov. Men New York Times, till exempel, ansåg inte denna utveckling värd någon nyhetsrapport alls. En sökning på tidningens webbplats var helt negativ, liksom det var för alla stora medier i väst.
Det är fascinerande att dessa två viktiga angelägenheter i de flesta västerländska huvudstäder ignorerades på ett så omfattande sätt, snarare än att välkomnas, och det går på något sätt att förklara det skakiga tillståndet i internationella förbindelser genom att undersöka några av orsakerna bakom de västliga regeringarnas och medias synbara antipati för framgångsrika samarbetsföretag, som involverar Kina och Ryssland.
Motståndet mot Nord Stream-projektet har varit utbrett och hårt, med till exempel Polen som särskilt kritiskt. I juli träffade dess biträdande utrikesminister en besökande rådgivare för det amerikanska utrikesdepartementet, Derek Chollet, och deklarerade att ”Polen anser att detta projekt är skadligt för säkerheten i inte bara Ukraina, inte bara Centraleuropa, utan också för säkerheten för hela Europa, vilket gör EU beroende av rysk gas, trots tidigare deklarationer om behovet av att diversifiera energikällor. ”
Förutsägbart nog sade USA:s utrikesminister för politiska frågor, Victoria Nuland, hon som starkt medverkade till kuppen 2014 i Ukraina, att det är en “dålig pipeline” och pratade med glädje om de hotande sanktioner som skulle införas “om Moskva skulle använda rörledningen som ett politiskt vapen.”
Argumentet “politiskt vapen” är intressant, främst för att den här rörledningen handlar om att föra prisvärd naturgas till cirka 26 miljoner hushåll i Europa. Det vill säga, det handlar om människor, inte om politik. Naturligtvis finns det en ekonomisk fördel för Ryssland, vars gas kommer att ledas 1230 kilometer under Östersjön, och det skulle vara förvånande om det inte fanns någon kommersiell vinst, eftersom, vilket USA först av alla borde hävda, att det är ett av de många positiva resultaten av internationell handel.
Men det finns många amerikanska lagstiftare som har andra åsikter och inte tar hänsyn till fördelarna för europeiska medborgare. Radio Free Europe rapporterade om senator Rob Portman (republikan-Ohio), som twittrade att “Nord Stream 2 kommer att stärka Ryssland, undergräva USA:s nationella intressen och hota Ukrainas säkerhet – en viktig amerikansk allierad”, medan den demokratiska representanten, Marcy Kaptur, sa att “Kongressen måste avvisa alla affärer som inte skyddar transatlantisk säkerhet och Ukrainas suveränitet.”
Det enda som påverkar Ukraina i Nord Streams framgångssaga är den resulterande oförmågan att få fakturera de 3 miljarder dollar per år, som man får för att tillåta transitering av gas genom sitt territorium. Detta är kapitalism. Många tycker kanske inte om det, men det är så Amerika fungerar och det är verkligen konstigt att amerikanska lagstiftare kan förmå sig till att sätta sig emot det fria företagandets verksamheter.
Å andra sidan noterade LA Times att “Nuland sa att USA fortsätter att motsätta sig rörledningen, men sade att Biden hade avstått från sanktioner mot det tyska företaget som konstruerade rörledningen och dess högsta chefer, eftersom påföljderna skulle ha varit kontraproduktiva för bredare amerikanska intressen.”
Så kampanjen mot Nord Stream 2 hade inget att göra med människor eller principer. Det var helt och hållet anti-Ryssland och fokuserat på ”U.S. intressen”. Vilket leder oss till en annan framgångssaga som väst inte gillar.
China’s Belt and Road Iniative (BRI) är ett globalt projekt, som beskrivs av Council on Foreign Relations som ”ett av de mest ambitiösa infrastrukturprojekt som någonsin tänkts ut. Den stora samlingen av utvecklings- och investeringsinitiativ, som lanserades 2013 av president Xi Jinping, sträcker sig från Östasien till Europa, vilket väsentligt kommer att utöka Kinas ekonomiska och politiska inflytande. Xis vision innefattade att skapa ett stort nätverk av järnvägar, energi-rörledningar, motorvägar och effektiva gränsövergångar. . . ”
Economist Intelligence Unit noterar att under andra kvartalet 2021 fortsätter handelsnivån längs BRI ” att öka, trots pågående Covid-19-utbrott, med Kinas export av elektronik och möbler, som gynnas av work-at-home trenden. . . varuhandeln med länderna utmed BRI ökade med 38%, jämfört med föregående år under första halvåret 2021, och stod för 29,6% av Kinas totala handel med världen. . . Kinas import från länder längs BRI ökade med 66,6% mitt under en höjning av priserna för vardagsvaror ”, vilket är imponerande och till synes positivt för Kina och dess partners. Men amerikanska kongressledamöter ser inte BRI på det sättet. Det anses vara ett hot mot världen, och särskilt mot USA.
Den amerikanska senatens Strategic Competition Act från 2021 kan förväntas bli lag i ändrad form, men med oförändrad betoning på att “Folkrepubliken Kina utnyttjar sin politiska, diplomatiska, ekonomiska, militära, tekniska och ideologiska makt för att bli en strategisk, nära-jämbördig, global konkurrent till USA. Den politik som Kina i allt högre grad driver på dessa områden strider mot USA:s intressen och värderingar, dess partners och mycket av resten av världen.” Det kan inte finnas någon tydligare förklaring från Washingtons lagstiftare om att, oavsett vad som kan ha sagts av president Biden i hans telefonsamtal med president Xi den 9 september, kommer det inte att minska USA:s tryck mot Kina.
Xi framhöll att “Huruvida Kina och USA kan hantera sina ömsesidiga förbindelser på rätt sätt är en fråga för århundradet, som berör världens öde, och båda länderna måste svara upp på det”, men det finns inga bevis för att den amerikanska kongressen eller the Executive Branch (se här, ö.a.) närmar sig kinesisk-amerikanska relationer med något annat än den berömda ’Big Stick’ (piskan, ö.a,).
Kongressens uppfattning är att ”även om man framställer Belt and Road Initiative (BRI) som ett utvecklingsinitiativ, använder Folkrepubliken Kina också BRI för att främja sina egna säkerhetsintressen, bland annat för att utöka sina möjligheter för maktprojektion och för att underlätta större åtkomst för Folkets befrielsearmé genom utomeuropeiska militära installationer.” Och det är den här typen av förvrängd förklaring som sätter en låg nivå för Washingtons sätt att sköta internationella angelägenheter. Eftersom Kina bara har en ”utomeuropeisk militär installation” (en hamnanläggning vid Djibouti på Afrikas horn), medan det den 10 september rapporterades att ”USA kontrollerar cirka 750 baser i minst 80 länder världen över och spenderar mer på sin militär än de efterföljande tio länderna tillsammans. ”
Det är inte förvånande att så många nationer har svårt att betrakta USA:s utrikespolitik med jämnmod, när lagstiftare i Washington ägnar sig åt en sådan skamlös överdrift.
Det kan vara obehagligt för makthavarna i Washington och tyvärr också för många andra människor i USA, att tvingas inse att Ryssland och Kina är viktiga nationer, som på ett helt lagligt sätt vill utöka sitt ekonomiska inflytande.
Det verkar som om de inte kan förstå, att när Ryssland lägger ut tio miljarder dollar på att lägga en rörledning och tjänar årliga miljarder på försäljning av sin transporterade gas, skulle det vara ekonomiskt vansinne för Moskvas regering att på något sätt försöka använda rörledningen för att ägna sig åt “aggression och skadlig verksamhet.” På samma sätt skulle det för Kina vara ekonomiskt oklokt och faktiskt strategiskt dumt, att äventyra den växande framgången för BRI-projektet genom att uppträda annat än samarbetsvilligt och ansvarigt i hanteringen av sina 138 partnerländer inom BRI.
Washington bör inse fakta och acceptera att USA måste samarbeta med Kina och Ryssland, snarare än att behålla sin nuvarande aggressiva hållning. Det nya kalla kriget är helt kontraproduktivt och det bör erkännas att det finns fördelar för alla nationer i att utveckla och förbättra sätt och metoder inom handeln. Den amerikanska administrationen kan föreställa sig att den kommer att visa tecken på svaghet om den beslutar att arbeta tillsammans med Peking och Moskva, men det skulle visa på sunt förnuft och framsynthet att släppa det kalla kriget och istället koncentrera sig på samarbete.
Midt i livets fulle prakt
Av Halvor Fjermeros - 25. september 2021
https://steigan.no/2021/09/midt-i-livets-fulle-prakt/
Geir Johnson (1953–2021)
Plutselig ble det høst. Sommeren fikk en brå slutt midt i forrige uke. Det viste seg å ha en naturlig forklaring. Det var natt til denne dagen Geir Johnson døde. Det kom like uanmeldt som værskiftene på 1200-meterstoppene på Arnøya, hans mors fødested ved det barske Lopphavet.
Geir døde etter å ha tatt en hjerteoperasjon som han våknet fra dagen etter valget. Etter noen timer inntrådte det et dramatisk skifte. En blodpropp banet seg vei til lillehjernen og Geir gikk i svart. Fra da var det ingen vei tilbake til livet. Fra da satt hans nærmeste, Siri og de tre barna Tora, Ragnhild og Tobias ved hans dødsleie til livet ebbet ut.
Det var natt til torsdag. Det var da det hustrige værlaget meldte seg. Alt ble plutselig så jævla kaldt.
Geir Johnson var midt i sitt skapende livs fulle prakt da slaget rammet ham – og oss. Så seint som i midten av august hadde han premiere på Parkteatret på en burlesk forestilling, Karolus og kveita, i et samarbeid med forfatteren Thorvald Steen.
Jeg kom inn i Geir Johnsons gravitasjonsfelt etter at han hadde startet Music Factory ved Verftet i Bergen. Jeg blar i Klassekampens arkiver for å finne tidspunktet for da jeg som avisas utsendte til Festspillene møtte dette bemerkelsesverdige mennesket med sitt mot og sine sprelske ideer og sin gjennomføringskraft. Det var i mai 1987. Geir hadde det året hentet pianisten Yvar Mikhashoff fra USA, som holdt en sju timers lang konsert med 70 pianostykker fra et tidsspenn på 70 år – for sju tilhørere!
Året etter kom pianisten James Clapperton, det purunge skotske stjerneskuddet som hadde valgt samtidsmusikkens smale sti, til Verftet.
Music Factory ble svennestykket som brakte Geir Johnson inn på den store musikkarenaen som en uredd, nyskapende, sjølstendig og vidsynt kunstentreprenør.
Han ble president i Ny Musikk året før Verdensmusikkdagene i Oslo i 1990. Det ble oppsparket til Ultimafestivalen, hvor Geir hadde et vesentlig bidrag til festivalens design før han ble dens direktør i et øreåpnende tiår (1999–2009).
Han nådde et høydepunkt da han skaffet Tysklands største komponist, Hans Werner Henze, som festivalkomponist i 2001. Slik spredde han sine visjoner omkring seg, og vi som var i nedslagsfeltet prøvde å fange opp impulsene som kom fykende fra alle kanter. På særegent vis blandet han dette med sine menneskelige egen- skaper. I tillegg til hans evne til ikke å ta seg sjøl høytidelig, hadde han en omtanke for sine venner som gjorde ham til en raus og storsinnet mann av sjeldne dimensjoner. Hans vidd og skarpe humor fulgte det meste av hans gjøren og laden, til og med i livets tyngste stunder.
Her kunne hans karriere tatt han til de største høyder. Men han tok et steg ned og startet sammen med Pål Steigan Parkteatret, en nyvinning innen Oslos kultur- og uteliv som vil bli stående som et monument over impresarioen Geir Johnson.
Han hadde også andre teiger å dyrke, som hans gamle kunster som kordirigent og hans komponistgjerning. Her kunne han øse av sine rike og mangfoldige musikalske kilder – som han ikke var redd for å blande i en uberegnelig og overraskende miks av det høye og det lave. Det spente fra et verk for strykere til Vietnams Symfoniorkester, som følge av et norsk-vietnamesisk kultursamarbeid som Geir sto i spissen for i årevis, til morsomheter som Hommage for Ringo Starr. For Geir hadde en ujålete smak og stil, noe som kom til uttrykk i seine nattetimer da han satte seg til pianoet og sang John Lennons primalskrikende «Mother» med sin rue Tom Waits-røst.
Nå ser jeg Geir for meg, sittende på Arnøys høyeste forrevne fjellkam og skråle «Mama don’t go! Daddy come home!» mens Lopphavet, som han en gang skreiv et orkesterverk til ære for, nå sender sine takksigelser tilbake med et evig sus til han der oppe på toppen med sitt skarpe blikk og sitt knapt synlige smil ved leppene.